Gamle Tønsberg : Gunnarsbø   
forrige
Saker og mennesker på Gunnarsbø
vis innholdsfortegnelse
neste
Samtaler om Gunnarsbø

Byens rådhus

Av Theodor Broch

Tønsberg er en moderne by uten biler, i hvert fall i en del av byen. Mellom Storgaten og Nedre Langgate er Rådhusgaten blitt "gågate". Dette er en av de eldste gatene i byen. Det første rådhuset vi kjenner lå engang på hjørnet av Storgaten.

En slags kommunal forvaltning har byen alltid hatt. Vi vet kanskje mer om utviklingen av det lokale selvstyre i Tønsberg enn i de fleste andre norske kommuner. Likevel er vår viten begrenset. Sagaens konger som holdt til i Tunsberg, lot gjerne byborgerne rå og dømme i egne saker. Men som det heter i Snorre: Det er ikke oppskrevet det høvdingene ikke var med på.

Markedshandelen var en kilde til lov og regler. Her var det særlig behov for orden. De handlende ønsket tillit til mål og mynt, vekt og varer. Markedsvedtektene ble kalt bjarkø-retten. Den går tilbake til oldtiden. Samtidig oppsto sedvaner og lover for de enkelte landsdeler og handelssentra. Slik ble Tønsbergs gamle bylov til som en samling av regler praktisert fordi de var praktiske. På bymøtet kom ledende byborgere sammen for å dømme og bestemme. Kongen oppnevnte en lovkyndig mann, gjalkeren, som senere ble byfogeden. Rådmenn og borgermestere var folkets representanter. Men folket var like opp til ny tid bare den del av borgerskapet som betydde noe.

Bymøtene ble holdt hvor det falt seg, i gildenes hus eller i lokaler som kongen stilte til rådighet. Første gang ordet rådstue forekommer, er i 1446. Da ble det holdt byting i "Haralden", som ventelig var et slags byhus i St. Petri sogn. Vi vet ikke hvor. Senere ble møter holdt i rådhuset i Storgaten.

Først i 1790-årene ble det bygd et byhus som tjente flere formål. Dette ble vedtatt på et bymøte 21. juni 1791. Stiftsamtmannen var tilstede, dessuten byfogeden og flere fremtredende borgere. Andreas Foyn og Martinius Bull var blitt formenn som avløste rådmennene. De var blant byens mest velstående borgere og tegnet seg for et større "forskudd" for å skaffe byggekapitalen. Det nye rådhuset skulle ligge på hjørnet av Storgaten og Prestegaten tvers overfor plassen der "Vekteren" nå står. Foruten sal og forrom ble her arrestrom, arbeidshus og rom for brannutstyr. Ved innvielsen 17. mars 1795 manglet inventar. Men stiftsamtmannen ga uttrykk for stor anerkjennelse for de edle menn som hadde bidradd til denne nyttige innretnings fremme, og han håpet at - de ville gjøre det fornødne også med fullføringen.

Den første store saken som ble behandlet i det nye rådhuset, var brolegging av byens gater. Dette var et forsømt kapitel. Reparasjon av den gamle Lavranskirken og av skolehuset var også påtrengende krav, som ikke kunne løses av skattepenger alene. På et allmannamøte 19. august 1796 i Rådhuset møtte 69 borgere, det største borgerskapsmøte hittil. Under stor tvil ble det bestemt at kirken ikke skulle rives, men repareres så godt som det lot seg gjøre ved midler fra salg av kirkegods.

I årene fremover kom kjøpmann Carl Peter Stoltenberg til å spille en betydelig rolle som ledende borgerrepresentant. Han ble stadig gjenvalgt, skjønt han vegret seg, da - ombudet ga anledning til ubehageligheter. I 1814 var han byens representant på Eidsvold.

Kravene til den offentlige forvaltning steg, i mengde og i bredde. Snart ble et nytt rådhus påkrevet. Det var ønskelig å legge det ved Torvet. Men da måtte Maria-kirken rives. Det ble en omtvistet sak. Flertallet gikk mot den gamle kirken.

Ettertiden har hatt vanskelig for å forstå at byens ansvarlige ledelse med tilslutning av geistligheten gikk til riving av et slikt ærverdig minnesmerke. Det ble vist til nødvendigheten av å følge med i utviklingen. Byen ville ha nye, mer praktiske lokaler både for Gud og mennesker. Noen få standhaftige, blant dem Svend Foyn, var imot rivingen. Men staten fristet med tilskott til fengselsavdelingen. Torvhandelen ville dessuten få bedre plass, og byens befolkning ønsket et romslig torv. Stein fra Maria-kirken kunne nyttes til grunnmur for det nye rådhuset, som var byens første verdslige murbygg. Det hadde rettslokaler med kontor i annen etasje, politikammer og vaktmester i første. En fløy innover tomten fikk 8 fangeceller med små ruter og et større rom med vindu for gjeldsarrestanter. Disse var på en måte kreditorenes fanger og kunne få privat forpleining.

Bystyret holdt sitt første møte i det nye rådhuset 21. desember 1866. Man besluttet å selge det gamle rådhusbygget med tilhørende tomter. Bystyremøtene ble holdt i Rådhuset på Torvet til 1939. Da overtok politiet hele bygningen. Først i 1960 utløste kommunen staten, som fortsatt er leieboer, men med en mer vedlikeholdsvennlig husvert.

I mange år var kommunen husløs og leide lokaler rundt i byen. Kanskje ble dette hensiktsmessig nevnt på visse hold. På bystyremøtet 7. mai 1930 forelå dette:

Gavebrev
Til minde om mine bedsteforældre, konsul Morten Wilhelm Wilhelmsen og hustru Catarine, født Lorentzen, og min far konsul Halfdan Wilhelmsen, som har vært eiere av Gunnarsbø i Tønsberg, hvilken eiendom jeg overtok efter min fars død i 1923, overdrar jeg, Wilhelm Wilhelmsen jr. med mine farbrødres og mine søskendes billigelse denne eiendom som gave til Tønsberg kommune. Overdragelsen som omfatter den hele eiendom, grund med påstående bygninger og disses mur- og naglefaste tilbehør, sker på følgende nærmere vilkaar:

1. Huset med park og have maa ikke av kommunen avhændes eller pantsættes. Det forutsættes anvendt som Raadhus for byen. Den nuværende bygnings ydre maa saa vidt mulig bevares, og saavel huset som dets have og park og det som eventuelt tillægges denne, maa til enhver tid holdes ordentlig og vel vedlike.

2. Det forutsættes truffet saadanne bestemmelser med hensyn til regulering m.v. av den eiendommen hørende øvrige grund, at Gunnarsbø beholder sin frie beliggenhet, og at der særlig sikres en vakker og harmonisk bebyggelse av den grund, som ligger bygningen med dens park og have nærmest.

3. Den grund, som ikke opptages av den nuværende bebyggelse med have og park, eller som ikke tillægges denne, og som saaledes kan være gjenstand for avhændelse eller nyttiggjørelse til byggetomter, skal tillægges et Tønsberg Kommune tilhørende fond til beyns forskjønnelse. Dettes kapital skal være uangripelig.

For saa vidt nogen del av grunden sælges, skal salgssummen som en del av fondets kapital, anbringes saaledes som bestemt for offentlige stiftelsers midler. I tilfælde av bortforpagtning, bortleie eller bortfæste av grund, tilfalder avgiften fondet som indtægt.

Fondet skal bestyres og dets midler forvaltes av et styre, bestaaende av Tønsbergs ordfører og borgermester samt av en av min fars brødre, om nogen av dem er villig dertil, hvis ikke av mig eller et av mig oppnævnt 3die medlem. Hvis ingen av mine farbrødre er villig eller har anledning til at fungere som styremedlem og jeg ikke har opnævnt eller har hat anledning til at opnævne det 3die medlem, saaledes ogsaa efter min død, opnævnes dette av Tønsberg Formandskap for 3 aar ad gangen.

Fondets aarlige indtægt: de renter, som det maatte faa av pengekapital og de avgifter, som indgaar - anvendes efter styrets nærmere bestemmelse til Tønsberg Bys forskjønnelse, idet særlig Gunnarsbø park og omgivelser tilgodesees, samt til bevarelse av minder fra byens historie. Det skal være styrets pligt nøie at paase og overvaage, at betingelsen i paragraf1 foran om vedlikehold av Gunnarsbø med have og park til enhver tid overholdes.

Fondets regnskap forutsættes avgit ved borgermesterens foranstaltning inden utgangen av februar hvert aar, revidert av kommunerevisionen og oversendt Formandskap og Bystyre ledsaget av beretning for det forløpne aar.

4. Eiendommen overtas av kommunen fra 1. juli 1929 at regne, dog skal de tjenere som nu bor på eiendommen, bo der indtil de kan flytte efter opsigelse.
Kommunen frafalder enhver ret til skatter og avgifter som er eller maatte bli mig paalagt som eier av eiendommen Gunnarsbø og som endnu ikke er betalt.

Tønsberg i juni 1929.
Til vitterlighet, Rørholt                                                    W. Wilhelmsen jr.

Undertegnede arvinger efter konsul Halfdan Wilhelmsen erklærer herved, at vi billiger de dispotioner, som ved nærværende gavebrev er truffet vedkommende eiendommen Gunnarsbø.

Anna Cecilie Løvenskiold    Cate Solberg    Else Werring    Ragnhild Kielland

Gunnarsbø-eiendommen var på 90 mål med hage, marker og delvis bortfestede tomter. Skattetaksten var kr. 550.000. Gaven ga mulighet for å fortsette St. Olavsgate fra Svend Foyns gate til Stensalleen. Saken hadde vært utsatt for å forberede forslag til nødvendig ominnredning. Meget bekvemt brant den store låven og alle driftsbygningene ned til grunnen, og brannforsikringen kunne nyttes til byggearbeidene som bystyret enstemmig vedtok. Sentralfyring ble lagt inn, men noen vesentlige endringer ble ikke gjort. Den store stuen mot sydøst ble formannskapssal, delvis møblert med inventar fra familiehjemmet. Ellers ble det kontorer for ordfører, rådmann, folkeregister og ligningsvesen. Vaktmester Carlson bodde i annen etasje til sin død i 1949.

I 1939 ble det satt inn et glassmaleri istedenfor vinduet i trappehallen på Gunnarsbø. Det var laget av maleren Bernhard Greve. Foruten byens gamle segl fra 1200-tallet er her motiver fra Tønsbergs storhetstid: - Magnus Lagabøter bygger kastellet på Slottsfjellet. - Det store slaget mellom slittungene og baglerne på Gunnarsbø. - Håkon Håkonsson forlikes med bisp Nikolaus og baglerne i Maria-kirken, i 1217. (Dette er første gangen den nedrevne kirken på Tønsberg Torv er nevnt i Snorres kongesagaer.)

I de siste 40 årene er det ikke skjedd så meget med Gunnarsbø. Området omkring er grodd til med offentlig park. Dess mer er det skjedd med byen og med verden forøvrig. Noen av disse endringene har vært lagt frem på formannskapets bord som saker.

I tiden mellom de to krigene fikk byen eget elektrisitetsverk. Dette var en stor påkjenning for kommunen. Det skulle bli dens største økonomiske aktivum. Rådmann Anders Rørholt, som kjempet saken igjennom, fikk liten anerkjennelse for sitt arbeid. I mellomkrigstiden var de folkevalgte særlig bekymret for kommunegjelden. Ved et stramt regime ble gjeldsbyrden lettet. Noen større nye tiltak rakk man ikke før okkupasjonen la en død hånd over alt kommunalt liv. På Rådhuset måtte rådmannen gå, og kontorene holdt det gående med rutinearbeid og rasjonaliseringsoppgaver.

Etter frigjøringen begynte den nye arbeidsdagen. Kommunepolitikken i Tønsberg fikk en annen farge og ble her som overalt ellers mer ærgjerrig. Nye krav ble stilt til den offentlige forvaltningen. Arbeidet på Gunnarsbø ble preget av en mer hektisk rytme. Antallet saker ble større, og bevilgningene er det vanskelig å sammenligne. Formannskapet lar seg ikke skremme av store tall.

Da konsul Morten Wilhelm Wilhelmsen satt i det samme rommet for 90 år siden og drøftet bystyresaker med sin hustru, kunne han ha nevnt en aktuell liten sak: Bevilgning til desinfeksjonsmidler for jordmødre, sak 29 på representantskapskartet 12. november 1880. "Vejledning for Jordemødre til Forebyggelse af Barselfeber" fulgte som bilag. Konsulen kunne ha ertet sin kone med at hennes far vel hadde vist vegen for slike krav, og at det var best ikke å gå imot. Bevilgningen var riktignok bare 24 kroner pr. år. Men det ville bli en årviss utgift, og pengene måtte skaffes. Til gjengjeld hadde formannskapet til samme møte vist større forsiktighet i sak nr. 31. Her var innstillingen denne: Sundhedskommisjonens Forslag om Bevilgning af 400 Kroner aarlig til Undersøgelse af det Kjød, der falbydes paa Torvet, bifaldes ikke.

Ved siste budsjettbehandling ble  forslag til utgifter for helsevesen satt til 1,2 millioner kr. og vedtatt uten ordskifte verken i formannskap eller bystyre. Etterhvert er det blitt formannskapet som har hovedansvaret for kommunens drift. Det forberedende arbeid er lagt til administrasjonen. Selv store saker behandles uten lidenskap. Med opptil 50 saker på et formannskapsmøte blir dette en dyd av nødvendighet. Det er etterhvert kommet stor saklighet og toleranse i kommunepolitikken. En ikke altfor stor by har mange fordeler, også for byens styre og administrasjon. Den gir lettere oversikt og personlig kontakt.

I det tidligere lille kabinett henger en venetiansk lysekrone fra Gunnarsbøs storhetstid. Her holder ordføreren til. Folk kommer med ros og ris. Det siste blir kanskje sendt over gangen til rådmannskontoret. Klagene kan gjelde det glatte føret eller overfylte parkeringsplasser, men særlig mangelen på tomter og boliger. Her kommer besøkende som vil konferere om trafikk og regulering og upraktiske familieeiendommer. - Er det ikke så at kommunen ønsker å ekspropriere ?

Brev strømmer inn om kloakk og skatter, stoppeskilt og skjenkebevillinger. Til enhver tid har man skolebygg under arbeid eller planlegging. Boligspørsmål er innblandet i de fleste saker.

Siden 1950-årene har folkevalgte og tjenestemenn på Gunnarsbø hatt gleden av å ta del i byens nye vekst, om ikke nettopp i folketall. Det begynte med klappebro og aldershjem. Så kom nye skoler, svømme- og idrettshall, vannverk og vegtunnell. Sanerings- og reguleringssaker går igjen i de fleste formannskapsmøter. Kontordamene på Gunnarsbø mangfoldiggjør en liten bok til de fjorten-daglige møtene.

Gunnarsbø gir en trivelig ramme for offentlige kontorer, nettopp fordi bygningen ennå har preg av et hjem. Men her er bare en brøkdel av den plassen kommunen trenger til sin forvaltning. Kontorer blir leiet rundt i byen. Bystyremøtene holder til på Teie Hovedgård, Anders Madsens og Foyn-slektens gamle familiesete, som nå nyttes av Tønsberg Yrkesskole. Når alle planer om nytt rådhus har vært lagt på is, er vel årsaken den at utviklingen går mot en større kommune. Sem kommune har et tidsmessig rådhus ved jernbanestasjonen. Når denne saken blir løst, vet vi ikke. Men dette er på det rene: I jubileumsåret kommer Tønsberg til å ha sitt hyggelige rådhus i Gunnarsbø-parken.

 

innhold
toppen av siden
forrige neste