Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Lokalhistorie
|
Erling Eriksen: Fra Buskeroa til Semsbyen, Høgskolen i Vestfold, 2000. Gå til: < Forrige | Forside | Neste > Nye tider Perioden fra jernbaneåpningen i 1881 og frem til tiden rundt første verdenskrig representerte etableringsfasen i Semsbyens historie. En stasjonsby var blitt til. Selve betegnelsen stasjonsby innebærer at man står overfor et lokalsamfunn oppstått rundt en jernbanestasjon og med visse likhetstrekk med en by. Disse likhetstrekk finner man på en rekke områder, i første rekke hva angår bebyggelse, næringsliv og sentrumsfunksjoner. Når man kommer frem til tiden rundt første verdenskrig, er disse trekk fullt utviklet i Semsbyen. Men det er også en rekke områder hvor stasjonsbyen klart skiller seg fra en by. Dette gjelder først og fremst på det politiske og administrative plan. En by utgjør en egen enhet, en kommune, med fast definerte grenser, med folkevalgte organer som treffer avgjørelser for nettopp denne enhet og med et administrasjonsapparat som setter avgjørelsene ut livet. Stasjonsbyen derimot utgjør bare en mindre del av en kommune, har ikke fast definerte grenser og den har heller ikke politiske organer eller et administrasjonsapparat med ansvar for stasjonsbyen alene. Tiden frem til første verdenskrig innebar en radikal omstrukturering av området rundt Sem stasjon. Selve krigsårene representerte ikke noe drastisk brudd i utviklingen. Men man gled, mer eller mindre ubemerket, over i en annen fase av stedets utvikling med andre særtrekk enn de som hadde preget etableringsperioden. Krigsårene i seg selv bød stort sett på de samme vanskeligheter for stasjonsbyen som for andre distrikter: Arbeidsløshet, prisstigning, mangel på brensel osv. Overfor disse mange problemer tvinges også kommunestyret til en langt større aktivitet enn tidligere, noe man kan si antyder en fremtidig utviklingslinje. En annen sak som peker fremover og som sterkt opptar kommunestyret,
er den nye energikilde som nå slår gjennom: Den elektriske
kraft. Sterkt forenklet kan man si at stasjonsbyen var grunnlagt på
dampkraft. Det var den som drev jernbanetoget, og det var den som drev
maskinene i de nye industrianlegg. Dampkraften var energikilden gjennom
hele stasjonsbyens etableringsfase. Den elektriske kraft kom til å
prege mellomkrigstiden. Elektrisiteten skapte nye muligheter for næringslivet
og revolusjonerte dagliglivet i de mange hjem.
Hvem tente så den første elektriske lyspære i Semsbyen?
Den ble faktisk tent godt og vel 20 år før avtalen med Treschow
Fritzøe ble sluttet. I 1895 anla nemlig Jansen sitt eget lille kraftverk
på tønnefabrikken i forbindelse med en omlegging av maskindriften.
Og i 1905 fulgte J. M. Bjerknes etter med elektrisk belysning i Lensberg
mølle. Sem skole var sannsynligvis blant de første i Semsbyen
som fikk nyte godt av kraftleveransen fra Treschow Fritzøe. I mars
1917 innvilget nemlig kommunestyret installasjon av elektrisk lys på
skolen. Og lyspærene kan stå som et passende symbol på
inngangen til en ny tid, mellomkrigstiden.
TRANSFORMATORKIOSK Mens etableringsperioden i Semsbyens historie hadde vært preget av en radikal omstrukturering av et tidligere jordbruksområde til en stasjonsby, preges mellomkrigsårene av konsolidering og videreutvikling. De gamle hjørnestensbedrifter er fortsatt hjørnestensbedrifter. Men nye bedrifter blir også etablert. De gamle handelssteder fortsetter sin virksomhet, men også her kommer nye til. Bebyggelsen sprer seg til nye områder. Nye foreninger blir dannet og nye kulturtiltak blir satt ut i livet. Semsbyen utgjorde i mellomkrigstiden langt på veg en selvforsørgende enhet mellom by og land. Selvforsørgende i den forstand at befolkningen stort sett fant sine arbeidsplasser på det sted hvor de bodde og fikk dekket sine behov for varer og tjenester på selvsamme sted. Årene etter annen verdenskrig skulle igjen føre til store omveltninger i Semsbyens utvikling. Særtrekkene ved mellomkrigstidens stasjonsby må i stor utstrekning sies å forsvinne. De gamle hjørnestensbedrifter avvikles. Det samme skjer med de mange småbedrifter og forretninger. Til og med jernbanestasjonen nedlegges. I stedet for de mange arbeidsplasser knyttet til de mange småbedrifter, får man nå noen få, men store enheter som tar sikte på et omfattende marked. En stor del av befolkningen finner sine arbeidsplasser utenfor Semsbyen, i første rekke i Tønsberg. Man får en utvikling i retning av en stadig mer byavhengig stasjonsby. Siste ledd i denne utvikling representeres av kommunesammenslutningen Sem-Tønsberg. Semsbyen er blitt en bydel i Tønsberg.
|