Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Lokalhistorie
|
Erling Eriksen: Fra Buskeroa til Semsbyen, Høgskolen i Vestfold, 2000. Gå til: < Forrige | Forside | Neste > Fra Buskeroa til Semsbyen I sin tale til kong Oscar II hadde Hans Bakkeskaug blant annet ønsket kongen velkommen «paa Kong Bjørns Odelsgaard.» Bakkeskaug siktet til Bjørn Farmann og Sem kongsgård. Til en viss grad kan det vel sies at han hadde dekning for sin velkomsthilsen. Den nye jernbane gikk uten tvil både tett forbi Farmannshaugen og over den gamle kongsgårds grunn. Men selve stasjonen lå utenfor dette område. Den gamle kongsgårds jordeiendom omfattet bare området øst for Aulielven. De gårder som først og fremst var grunneiere rundt stasjonsområdet var Aulerød, Tem og Vik. Men lenger ute i periferien hadde Jarlsberg Hovedgård jordeiendommer. Gårdene Aulerød, Tem og Vik kan alle følges tilbake til middelalderen, og da som enkeltgårder. På Tem er faktisk det gamle middelalderlige våningshus intakt den dag i dag, men nå innbygd i det nåværende våningshus som har fått sin hovedform på 1700-tallet. Også selve gårdsnavnene forteller om gammelt opphav. Enklest, og muligens eldst, er gårdsnavnet Vik som rett og slett betyr en vik og således tilhører gruppen av naturgitte navn. Gården har fått sitt navn fordi den har ligget ved en vik ved Akersvannet, et vann som i tidligere tider har strukket seg innover Akersmyren. Gårdsnavnet Tem er forskerne noe sikre på, men sannsynligvis er det et sammensatt navn med endelsen -heim, n navnegruppe som gjerne føres tilbake til de første århundrene e. Kr. Den opprinnelige navneformen kan ha vært «Taeimr» hvor første ledd kan bety en plass, eller også sneløs, ufrossen jord. Navnet Aulerød, i nyere tid også skrevet Ullenrød, er mer sammensatt og inneholder tre meningsbærende ledd. Første ledd, som kommer av det gammelnorske ord «alfr», betyr grus eller grusgrunn. Annet ledd er «-vin» som betyr eng eller slette. Siste ledd, -rud», betyr rydning. Altså en ryddet eng eller jordstykke med jordsmonn preget av grus. Alle de tre nevnte gårder lå sentralt plassert i bygden. Både Vik og Tem fungerte i eldre tid som tingsteder, vekselvis og forøvrig sammen med Aker. I matrikkelfortegnelsen følger de tre gårder etter hverandre, Tem med gårdsnummer 42, Aulerød med gårdsnummer 43 og Vik med gårdsnummer 44. I nyere tid er gårdene blitt delt. Først ute var Tem som allerede på 1600-tallet ble delt i to selvstendige bruk. På 1700-tallet ble også både Aulerød og Vik delt i to gårder hver. På et kart fra 1825 gjenfinner man «Aulerød sønd.» og «Aulerød nord.» ved ravegen. Likeledes gjenfinner man to Temgårder nede ved elven, gjerne kalt øvre og nedre Tem. Og man gjenfinner to Vikgårder, en østre og en vestre. I løpet av 1800-tallet blir det skilt ut nok noen bruksnummer, men det er først etter ca. 1880 at denne utvikling virkelig skyter fart. Det var nemlig på grunnarealer tilhørende gårdene Aulerød, Tem og Vik at stasjonsbyen Sem ble bygd. Den forsamlig som i 1881 sto på perrongen på den nye Sem stasjon og ventet på toget og kongen, skuet ut over et åpent jordbruksområde. Den nærmeste bebyggelse var de to Aulerødgårder. Ordfører, N. C. Larsen, eide selv den ene av dem. Vik-gårdene kunne sees et stykke lenger unna, mens Tem, som lå helt nede ved elven, ikke kunne sees i det hele tatt. Selve stasjonsområdet med sine tre nye bygninger lå der, midt ute på et flatt jorde, nokså ensomt og avstikkende blant de gamle bondegårder. Hva kommunestyrets medlemmer tenkte der de sto samlet og ventet på
det
I ettertid kan man fastslå at de kommende 30-35 år etter åpningen av jernbanen kom til å bringe radikale forandringer inn i det gamle bygdesamfunn. Går man frem til tiden rundt første verdenskrig, finner man at stasjonsbyen Sem i sine hovedtrekk var etablert. Økonomisk sett var det nå nye næringsveger utenom jordbruket som dominerte: Industri, handel og håndverk. Topografisk sett var de åpne jordbruksarealer erstattet med en tettbebyggelse. Sosialt sett fant man en innflytterbefolkning med differensierte yrker utenom gårdsbruk. Funksjonelt sett var det knyttet til området servicefunksjoner som telegraf, poståpneri, telefon, skysstasjon m.m. Kulturelt sett bød området på en skole, forsamlingslokaler, foreningsliv m.m. Og administrativt sett dannet stedet en egen brannkommune. Buskeroa var blitt til Semsbyen. Annen halvdel av 1800-tallet bød på store tekniske nyvinninger som blant annet manifesterte seg i det som gjerne kalles «den industrielle revolusjon». Blant de mange ting som gjorde dette industrielle gjennombrudd mulig, var en ny energikilde, nemlig dampkraften. Det var denne kraft som drev de nye jernbaner og dampskip og dermed både åpnet for nye, store markeder og skaffet lett tilgang på råstoffer. Dampkraften gjorde det også mulig å lokalisere nye energikrevende industritiltak forholdsvis fritt. De gamle industrianlegg, sager, møller, jernverk o.l. hadde vært bundet til den umiddelbare nærhet av vannkraft. Elven og fossen dannet basis for virksomheten. For den nye, dampkraftbaserte industri var det kontakt med transportnettet som ble en hovedfaktor lokaliseringen. Sem hadde aldri kunnet by på betydningsfulle fossefall og dermed heller ikke de store industritiltak. Men enkelte steder langs Merkedamselven lot seg utnytte, således Hesby og Lensberg. På begge disse steder var det fra gammel tid av mølleanlegg. Hesby mølle lar seg følge tilbake til 1600-tallet. I 1698 hører vi at det ble arbeidet med et nytt mølleanlegg ved Hesby, et mølleanlegg som ble besiktiget i 1702. Møllen hadde tre par kvernsteiner, men vannfallet var minimalt. Når det var lite vann i elven, kunne møllen ikke brukes. Og når det var flom, kunne den heller ikke brukes på grunn av for høyt bakvann. Men når vannstanden var gunstig, ble det malt korn ved møllen både til eget behov og for bøndene i området. Lensberg mølle kan følges tilbake til 1700-tallet. I 1770 opplyses det at møllen hadde tre sammalingskverner og siktemølle. I 1772 ble det også anlagt en bygdesag på Lensberg. Begge de her nevnte industrianlegg undergikk en sterk modernisering og ekspansjon i tiden frem til første verdenskrig. Denne utvikling er i første rekke knyttet til navnet Johan Marenius Bjerknes som samlet begge de to gamle industribedrifter på en hånd. I 1884 overtok han Lensberg mølle. Da denne brant i 1891, oppførte han et nytt og moderne mølleanlegg, godt hjulpet av byggmester A. Holth som var ekspert på mølleanlegg. I 1897 overtok Bjerknes også Hesby mølle. Men møller var brannfarlige. Også denne ble rammet av brann. På Hesby oppførte så Bjerknes i 1898 en ny, tidsmessig mølle og et sagbruk med høvleri. Hans sønn, Marcus Hauge Bjerknes, startet i 1913 en trelastforretning på stedet under navnet Hesby Bruk, og i 1916 overtok han hele anlegget etter sin far. Utviklingen og ekspansjonen innen de to gamle industristeder Lensberg og Hesby kan sees som ledd i en generell utvikling, men tør i denne periode å ha hatt liten innflytelse på selve utviklingen av stasjonsbyen Sem. Den ble i første rekke influert av den nye industri som ble etablert, basert på den nye energikilde dampkraften og på de nye transportmuligheter som jernbanen innebar. Først ute var Sems Dampsag og Stavskjæreri som ble startet praktisk talt samme måned at jernbanen ble åpnet. Bedriften ble anlagt tett opp til jernbanen slik kort sidespor kunne legges inn på selve fabrikkområdet. Bak etableringen sto et interessentskap. I desember 1882 ble det holdt branntakst på fabrikken. Som eiere står anført Hans Thv. Aas med flere. Ved siden av det mer ordinære sagbruk, tok bedriften sikte på produksjon av stav for eksport. Staven skulle brukes til produksjon av tønner, baljer og lignende. Fabrikkanlegget omfattet tre større bygninger: En fabrikkbygning på 13 x 18 m, et maskinhus på 5,7 x 11, 5 m og en sagbygning på 6,2 x 20 m. Fabrikkbygningen, som var oppført i bindingsverk, inneholdt blant annet en dobbelt stavklyvsag, en dobbelt kantsag og to kappsager. Maskinhuset var oppført i mur og rommet en dampmaskin på 30 hk. med tilhørende kjele og pipe. Sagbygningen, som var oppført i «svært Bindingsværk», inneholdt blant annet en stor, dobbelt tømmersag med matingsapparat, sagbenker, vogner og stillmaskin. Hele anlegget ble taksert til kr. 46.200-. I 1883 ble Gerhard Kristoffer von Krogh Jansen ansatt som bestyrer ved det nye industrianlegg. Han var født i Bergen og hadde således vokst opp i et miljø hvor tønner i forbindelse med fisk var et viktig produkt. Før han kom til Sem, hadde han vært ansatt ved en tønnefabrikk i Sverige. Like etter at han hadde overtatt bestyrerstillingen ved Semsbedriften, utvidet han produksjonen til også å omfatte ferdige tønner og fustasjer beregnet på meierier og margarinfabrikker. Her åpnet det seg et stort marked. Omlegningen innen jordbruket fra hjemmeproduksjon av melkeprodukter og over til meieridrift skapte en stort behov for velegnet smøremballasje. Likeledes var produksjon av margarin under sterk utvikling. I 1876 var Norges første margarinfabrikk blitt anlagt. I 1903 var det hele 23 slike bedrifter i virksomhet i landet. Også innen margarinindustrien var det behov for emballasje. Og til emballasje brukte man trevirke. Eneste trevirke som ikke satte smak på smør og margarin var bøk. Og i Norge var det bare de sørlige distrikter av Vestfold som hadde rikelig tilgang på bøketømmer. Semsbedriften hentet mesteparten av sitt råmateriale fra Larvikdistriktet, men en god del kom også fra Borre. 1880-årene var en vanskelig periode for den nyetablerte bedrift. I 1885 måtte interessentskapet overgi bedriften til sine kreditorer. Jansen drev fabrikken frem til 1888 for disses regning. I 1888 kjøpte han imidlertid selv hele bedriften. Firmanavnet ble forandret til Sem Fabrik. I en omtale av bedriften fra år 1900 heter det blant annet: Produksjonen er på ca. 100.000 fustasjer pr. år og beskjeftiger 45-50 arbeidere. I tillegg kommer i vinterhalvåret skogsarbeidere til hugging og kjøring av bøketømmer. Man trengte ca. 1.500 tylfter årlig. Når tømmeret kommer til fabrikken, blir det kappet og skåret til stav. Staven blir tørket både kunstig og ved naturlig luft-tørking. Deretter blir staven lagret inntil den går inn i fabrikken hvor det produseres fustasjer av forskjellig slag. Maksimal kapasitet er ca. 600 fustasjer pr. 10-timers dag. Ved siden av fustasje til meierier og margarinfabrikker, blir det også produsert kruttønner. Til produksjonen ved fabrikken trengtes det tønnebånd. Jernbånd var ikke brukelig da de rustet og dermed kunne sette smak på smøret. Som tønnebånd ble det derfor brukt trevirke av pil. For å dekke fabrikkens behov på dette området, anla Jansen en pilhage syd for fabrikkområdet. Sem Fabrik ble en desidert hjørnestensbedrift i det nye tettsted rundt Sem stasjon. Og Jansen selv ble den store industriherre i området. Like i nærheten av sin bedrift bygde han, sannsynligvis rundt 1890, en herskapelig villa i sveitserstil. Anlegget omfattet flere bygninger og også et parkmessig hageanlegg. Den andre større industribedrift som ble etablert ved stasjonsområdet var A/S Sem Trævarefabrik & Dampsag. Bedriften startet i 1895/96 som en tømmersag på Aulerøds grunn, og som nærmeste nabo til stasjonsområdet. Mannen bak foretagendet het Abraham Paulsen. I tillegg til tømmersagen ble det også satt i gang et dreierverksted for fremstilling av skaft. I september 1897 ble det holdt branntakst på den nye fabrikken. Anlegget omfattet da tre bygninger: En sagbygning oppført i bindingsverk, 15,7 m lang og 5 m bred. Her var det to sirkelsager med tilbehør. Et maskinhus, oppført i mur, 4,4 m langt og 4,4 m bredt. I maskinhuset sto en dampkjele og en dampmaskin på 10 hk. Og til slutt en fabrikkbygning oppført i bindingsverk, 11,4 m lang og 7,6 m bred. Fabrikkbygningen var på dette tidspunkt uinnredet. I år
1900 solgte Paulsen anlegget til snekkermester Andreas Jørgensen.
Jørgensen utvidet produksjonen til også å omfatte dører,
vinduer og trapper. I 1907 ble fabrikken ødelagt ved brann, men
et nytt fabrikkanlegg ble straks gjennoppført. I mai 1907 ble det
holdt branntakst. Anlegget omfatter nå 4 bygninger, en sagbygning,
et maskinhus, en fabrikkbygning og en smie. Sagbygningen er på 2
etasjer, oppført i bindingsverk og har en lengde på 16,4 m
og en bredde på 5,1 m. I 1. etasje er selve tømmersagen mens
2. etasje blant annet rommer bordhøvel, klyvsag og kappsag. Maskinhuset
er oppført i mur, har en grunnflate på 7 x 7,5 m og rommer
dampkjele og en dampmaskin på ca. 15 hk. I forbindelse med maskin
huset er det også en 16 m høy fabrikkpipe. Fabrikkbygningen,
også på 2 etasjer, er oppført i bindingsverk og har
en grunnflate på ca. 17 x 9 m. Smiebygningen er oppført et
stykke fra anlegget forøvrig og er en enkel bindingsverksbygning
på 4,7 x 3,7 m. Noen år etter branntaksten, i 1910, bringer
Tønsbergs Blad en reportasje fra Sem Trevare. Det heter her blant
annet: «Ikke langt unda (Jansens tønnefabrikk) har man A.
Jørgensens fabrik for døre, vinduer og trapper, arbeidende
med 15 større og mindre maskiner og beskjeftigende vel 15 mand.
I forbindelse med denne fabrik drives en større sag og tømmerkjøp,
der gir adskillig trafik».
I nærheten av fabrikken oppførte Jørgensen også en kombinert bolig- og kontorbygning. Eiendommen fikk navnet Nordre Sem (43/24) og sto ferdig omkring 1913/14. Bolighuset rommet to leiligheter og et kontor. I vinkel med bolighuset var det oppført et uthus som blant annet rommet stallplass for to hester samt vognskur. Andreas Jørgensen drev Sem Trevare frem til 1915 da den ble solgt til et aksjeselskap. Som disponent ble ansatt Trygve Tronsen. Nok en brann la i 1917 fabrikken i aske, men en ny fabrikk ble bygd i 1918. Man går imidlertid da over i en ny epoke, preget av en ny energikilde, nemlig elektrisitet. Nok en dampsag ble etablert i Semsbyen før første verdenskrig. Sagen ble anlagt på en tomt ved Andebuvegen. Eiendommen, som ble utskilt fra Tem, fikk navnet Virkelyst. Og navnet var typisk for eieren, Ole Andreassen Kværne. Han drev nemlig en meget allsidig virksomhet i den fremvoksende stasjonsby. I 1914 ble det holdt branntakst på det nye sagbruk. Anlegget besto av et saghus, ca. 15,5 m langt og ca. 3,5 m bredt og med et tilbygd maskinhus, et kullhus og et materialhus. I saghuset var det tømmersag med tre sirkelsagblader og annet nødvendig utstyr. I maskinhuset var det dampkjele og en dampmaskin på ca. 6 hk. Tønnefabrikk, sagbruk og trevarefabrikk var de store industriarbeidsplasser som ble etablert rundt stasjonsområdet på Sem i tiden frem til første verdenskrig. Men også et par andre industritiltak bidro til å skape arbeidsplasser. I 1897 ble A/S Sems Dampysteri etablert. Det ble startet som et andelsforetagende og med smørproduksjon og ysting av fetost som formål. Interessentene hørte hjemme i Sem og Stokke. Andelene var basert på kjøp av en aksje pr. ku. Hver aksje kostet 25 kr. og ble betalt avdragsvis. Til ysteriet fikk man kjøpt en tomt på 1 1/2 mål fra N. C. Larsen på Aulerød. Larsen var selv formann i bedriftens styre, mens byggmester A. Holth var viseformann. Byggmester Holth sto også for oppføringen av anlegget. Branntakst for det nyoppførte ysteri ble holdt i august 1897. Selve ysteribygningen var på to etasjer, oppført i tømmer og var 19 m lang og 10 m bred. I 1. etasje var det 6 rom, i 2. etasje 4 rom. I vinkel med denne bygning var det oppført en etasjes fløybygning av bindingsverk, 9 m lang og 8 m bred. Fløybygningen inneholdt 2 rom. I forbindelse med ysteribygningen var det også oppført en mursteinsbygning, 9 m lang og 8 m bred, samt en frittstående fabrikkpipe. Av ysteriutstyr fantes blant annet dampkjele og dampmaskin, to mysepanner, to ystekar og tre ostepresser. I 1909 ble ysteriet solgt til Edv. Trevland. Trevland hadde i 1883 vært
med på opprette Kodal ysteri, en bedrift som han ble eneinnehaver
av i 1887. Trevland var en av pionerene innen produksjon av gaudaost, en
ostetype som var bedre betalt enn fetost. Edv. Trevland drev ysteriet på
Sem frem til 1918 da han over dro bedriften til sin sønn Sverre
Trevland.
Etableringen av ysteriet på Sem kan sees som ledd i den etableringsbølge av meierier og ysterier som man hadde i amtet fra 1860-årene av, og som igjen er en følge av den omlegning som fant sted innen jordbruket fra selvforsyning til salgsjordbruk. I amtmannens 5-årsberetning for tidsrommet 1911-15 blir det opplyst at det i amtet var i alt 42 meierier og ysterier ved utgangen av 1915. Disse bedrifter sysselsatte til sammen 153 menn og 150 kvinner. Av betydning tør det også ha vært at det ved disse bedrifter ble skapt arbeidsplasser for kvinnelig arbeidskraft. Nok en industribedrift som ble grunnlagt rundt århundreskiftet kan nevnes, selv om den lå utenfor selve stasjonsbyområdet. Det var A/S Sem Torvstrøfabrik. Bedriften tok sikte på å utnytte Akersmyren. Myren ble i 1892 skilt ut fra gårdene Aker og Vik og solgt til et interessentskap. I 1894 ble myren videre solgt til London-firmaet The Norwegian Moss Litter Company Ltd. To år senere overtok G. Haugerud myren. I matrikkelen for 1905 står han oppført som fabrikkeier, og muligens går den første begynnelse til en torvstrøfabrikk tilbake til ham. I 1908 ble imidlertid myren solgt til Christoffer J. Nordby, Løkeberg. Selve fabrikkdriften kom for alvor i gang under ham. Det ble oppført både torvstrøfabrikk og tørkehus, og det ble anlagt trallespor for intern transport. Dette trallespor ble i 1912 ført frem til Sem stasjon. I en omtale av bedriften i Tønsbergs Blad i 1910 heter det: "Sem torvstrøfabrik tilhørende hr. Chr. J. Nordby, ligger ved Akersmyren straks syd for Sem stasjon, nu et tidsmæssig utstyrt anlæg - med 23 tørrehuser utover myren og skinneganger fra myren til lagerrummet. Der arbeides i almindelighed med 10 mand og 5-6 kvinder, i den travleste tid med flere, og der kan presses ca. 250 baller pr. dag." Torvstrøet ble brukt innen jordbruk og hagebruk. Under første verdenskrig ble det også solgt brenntorv. I 1916 brant fabrikken, og i 1917 overdro Chr. J. Nordby bedriften til A/S Sem Torvstrøfabrik. Ny fabrikkbygning ble oppført samme år. Som disponent ble ansatt Jens Nordby. Også anlegg av torvstrøfabrikker kan man se som et vanlig
fenomen i tiden rundt århundreskiftet. Av amtmannens 5-årsberetninger
fremgår at man innen amtet hadde 4 slike anlegg i 1905, 16 anlegg
i 1910 og 23 anlegg i 1915.
Det gamle bygdesamfunn hadde i stor utstrekning vært basert på selvforsyning. På 1800-tallet gjør nye trekk seg gjeldende. Jordbruksnæringen blir lagt om fra selvforsyning til salgsjordbruk. Bøndene blir mer avhengig av kjøp av varer og tjenester. Samtidig vokste den del av befolkningsmengden som livberget seg ved næringer utenom jordbruket, i første rekke industri, håndverk, sjøfart og hvalfangst. Et stadig stigende antall mennesker blir avhengig av kjøp av varer og tjenester. Et utslag av dette er blant annet ert sterk ekspansjon innen handelsnæringen. I amtmannens 5-årsberetning for perioden 1851-55 blir det opplyst at det ikke var noen landhandlere innen Jarlsberg og Larviks amt. Folk var henvist til å kjøpe det de måtte trenge i byene eller av omvandrende kremmere. 1860- og 70-årene bragte forandringer i dette bildet. I 1879 var det 7 landhandlere bare i Sem kommune. Rundt århundreskiftet var tallet steget til 24, og i 1915 til 26. Det nye tettsted som vokste frem rundt Sem stasjon rommet en tilflyttet befolkning som i utgangspunktet baserte sitt utkomme på den fremvoksende industri i området. Det var de nye arbeidsmuligheter ved tønnefabrikken, sagbrukene og trevarefabrikken som i første rekke fikk folk til å bosette seg i området. Og befolkningen på stedet vokste, fra ca. 300 personer i 1910 til 460 personer i 1920. Denne befolkning var avhengig av å kjøpe varer og tjenester for å fylle dagliglivets behov. Som et supplement kunne man ha noen grønnsaker og poteter i hagen og en gris eller noen høns i uthuset. Men det desiderte hovedmønster var pengehushold. Den første handelsmann i Semsbyen startet sin forretning allerede i 1879, det vil si før jernbanen ble åpnet og før det var blitt noen Semsby. Mannen het Mathias Hansen Gjennestad. Fra gården Vik (44/1) fikk han kjøpt et større tomteareal ved ravegen. Eiendommen fikk navnet Vik øvre, også kalt Vikheim (44/8). Forholdene for et landhandleri på dette sted syntes å ligge vel til rette. Eiendommen lå like ved den gamle Buskeroa-vegkryss hvor bygdevegen vest- og nordfra støtte sammen med ravegen og hvor det etter datidens forhold var stor gjennomgangstrafikk. Likeledes var jernbanen på dette tidspunkt under bygging og lokaliseringen av Sem stasjon bestemt. Og handelen på Vikheim synes å ha gått rimelig bra. Allerede i åpningsåret 1879 betaler Mathias Hansen en handelsskatt på 30 kr., det vil si den nest høyeste takst i avgiftssystemet. Ikke desto mindre selger han forretningen etter ca. ett års drift til Hartvig Larsen. Hartvig Larsen var en tidligere skipper og kom fra nedre Karlsvik i Slagen. En viss tilknytning til Sem hadde han muligens gjenom sin kone, Anne Lovise Kristoffersdatter, som kom fra Brendsrød, ikke langt unna Buskeroa-området. Og Hartvig Larsen kom til å drive sin forretning i mange år, fra 1880 og frem til 1893. Forretningsvirksomheten må også ha vært forholdsvis framgangsrik etter datidens målestokk, for hans handelsskatt ligger i hele den tiden i systemets øvre skikt. Rundt Hartvig Larsens forretning vokste det i 1890-årene opp en boligbebyggelse som tilhørte den eldste del av det nye tettsted. Fra Vik øvre ble det frasolgt en rekke tomter: Nordre Vik (44/10) i 1891, Sørby (44/11) i 1897 og Søndre Sem (44/12) i 1898. Og på den andre siden av ravegen, noen skritt lenger syd, ble det i 1890 skilt ut en tomt fra Aulerød, kalt Søndre Aulerød (43/9). Her ble det drevet smie. I 1883 dukket det opp en mann som forsøkte å ta opp konkurransen med Hartvig Larsen. Det var Mathias Gjermundsen Jamtvedt. På Aulerød startet han dette år Sem Landhandleri. Dette foretagende synes imidlertid å ha hatt en meget kort levetid. I 1884 søker han om nedsettelse av skatten idet omsetningen har sviktet, og i 1885/86 har han gitt opp forretningsdriften. Hartvig Larsen opphørte med sin handelsvirksomhet i 1893. Muligens kan dette sees i sammenheng med et par nye faktorer som kom inn i bildet. Den gamle bygdevegen vest- og nordfra blir i 1893 nedlagt og en ny bygdeveg blir åpnet. Den nye Andebuveg støtte sammen med ravegen lenger nord enn den gamle. Dermed måtte det gamle sentrum i området, Buskeroa-vegkrysset, vike for et nytt sentrum nærmere jernbanestasjonen. Og det dukket også opp en handelsmann på arenaen, nemlig Jens Arnt Mathiassen Tollerød. Han var født i 1853 og som navnet forteller kom han fra Tollerød i Sem. Han hadde startet sin handelskarriere som handelsbestyrer på Klopp i Ramnes. Da det nye vegkryss ved ravegen på Sem ble etablert, så han hvilke muligheter som her kunne åpne seg. Han ervervet en tomt umiddelbart syd for vegkrysset. Tomten ble skilt ut fra Tem og kalles i matrikkelen ganske enkelt Sems Landhandleri (42/5). Sommeren 1892, ett år før nyvegen til Andebu ble offisielt åpnet. fikk han oppført en bygning i hvilken han i oktober samme år åpnet forretning i egen regi. Branntaksten som ble holdt i 1893 forteller at anlegget omfatter en hovedbygning oppført i tømmer, ca. 14 m lang og ca. 9,5 m bred, og som rommer 5 værelser og kjøkken. Det var i denne bygningen landhandleriet holdt til. Til anlegget hørte det også et pakkhus oppført i bindingsverk, 8 m langt og 6.5 m bredt.
Tollerøds forretning gikk utmerket. Allerede i 1893 betaler han handelsskatt i nest øverste klasse, og fra 1896 av i øverste klasse i systemet. I 1897 dukket det imidlertid opp en ung mann som kunne bli en farlig konkurrent, nemlig Mathias L. Rastad. Han kjøpte nabotomten til Tollerøds forretning, på nordsiden av Andebuvegen. Tomten ble skilt ut fra Aulerød og ble kalt Nordby (43/12). Her lot Rastad oppføre et større anlegg. Bebyggelsen omfattet, ifølge branntaksten som ble holdt i 1898, tre bygninger: Hovedbygning, pakkbod og stallbygning Hovedbygningen var på to fulle etasjer, ca. 19 m lang og ca. 10 m bred. I første etasje var det butikk, fem værelser, kjøkken og tre ganger. I annen etasje var det seks værelser og to kjøkken samt trappeoppgang. Også pakkboden var på to etasjer, ca. 8 m lang og ca. 5 m bred. Stallbygningen rommet seksten stallplasser. Rastad hadde tydeligvis innsett at det var viktig med kundeparkering. Tollerøds konkurrent på Nordby startet handelsvirksomheten i november 1897. Tollerød synes imidlertid å ha hatt en solid økonomisk ryggrad, for allerede i år 1900 overtok han også Rastads forretning på Nordby. Begge disse to forretninger som Tollerød drev i tiden rundt århundreskiftet kom til å bli sentrale handelssteder i en lang rekke år fremover. Tollerød selv drev begge forretninger frem til tiden omkring 1907/08. Da ble den søndre forretning overtatt av Simon Anunsen Jahre under firmanavnet Jahre & Co. Simon A. Jahre var født i 1862 på Jahre i Ramnes. Før han overtok på Sem hadde han drevet landhandel i Undrumsdal. Med seg i firmaet på Sem hadde han sin nevø Anon Jahre som overtok forretningen da Simon A. Jahre i 1914 sa opp sitt handelsbrev og trakk seg tilbake. Tollerød drev selv den nordre forretning frem til høsten 1911. Da ble den overtatt av Monrad Kværne. Ole Monrad Mathisen Kværne var født i Sem i 1881 og tok navnet Kværne etter sin mor som kom fra Kværne i Arnadal. Han hadde tidligere drevet landhandel på Vestby ved Andebuvegen. Monrad Kværne drev forretningen på Nordby frem til ca. 1915 da den gikk konkurs. Den ble deretter overtatt av Øivind Otmar Svendsen som drev den til like etter første verdenskrig. Ved siden av ravegen, var det den nye Andebuveg som ble Semsbyens viktigste
forretningsgate. Kort tid etter at Tollerød hadde åpnet sitt
landhandleri ved vegkrysset, dukket det også opp et landhandleri
lenger nede i Andebuvegen. Mannen bak dette var Ole Andreassen Kværne.
Kværne kom til å drive en allsidig forretningsvirksomhet i
Semsbyen, som gårdeier, vognmann, skysskaffer, handelsmann
og sagbrukseier. Han kom opprinnelig fra Andebu hvor hans foreldre eide
gården Langebrekke. I 1879 kjøpte han et bruk på søndre
Kværne i Arnadal. Her begynte han landhandel i en av stuene. Det
var også etter denne gård han tok navnet Kværne. I 1894
løste han så handelsbrev i Sem og startet landhandleri ved
Andebuvegen, på den eiendom som senere, i 1902, ble fradelt Tem under
navnet Vestby (42/10). Bygningen ble i 1898 rammet av brann og totalskadet.
Kværne lot imidlertid oppføre en ny bygning på samme
tomt. Denne sto ferdig i 1899. Branntaksten fra samme år forteller
at hovedbygningen var oppført som vinkelbygning med i alt
syv værelser, tre kjøkken og gang. Tre av værelsene
samt et kjøkken var i annen etasje. I tillegg til hovedbygningen
var det også en stor uthusbygning hvor det både var stallrom
for Kværnes egne hester og stallplass for åtte andre hester.
Stallplass for kunder var viktig for datidens handelsmenn.
Landhandleriet på Vestby ble i november 1900 overtatt av Halfdan Marinius Nielsen. Nielsen var født i 1879 og kom, likesom handelsmannen J. A. M. Tollerød, fra en av Tollerødgårdene i Sem. Landhandleriet på Vestby kom han til å drive frem til omkring 1907. Da overtok han naboeiendommen Lundegaard (42/16) og flyttet sin forretning dit. H. M. Nielsen selv kom til å drive sitt landhandleri på Lundegaard til langt inn i mellomkrigstiden da hans sønn overtok. Men også landhandleriet på Vestby fortsatte, om enn med vekslende innehavere. Etter Nielsen var det Monrad Kværne som overtok forretningen. Da han i 1911/12 overtok Tollerøds forretning på Nordby, var det søskenparet Helga og Hans Jahre som rykket inn som landhandlere på Vestby. Som navnet antyder kom de fra Jahre i Ramnes, Helga født i 1881, Hans i 1892. Forretningen på Vestby drev de frem til omkring 1917 da de kjøpte eiendommen Bjerkelund (42/9) lenger nede i gaten og åpnet forretning her. I 1919 skilte de lag, idet Helga Jahre startet manufakturforretning på eiendommen Semsby (42/11) ved Andebuvegen. Også Semsby hadde tidligere vært forretningsgård. Eiendommen ble skilt ut fra Tem i 1904 og det var Christian Nygaard som kjøpte den. Nygaard kom fra Stokke, var født i 1873 og var bødtker av utdannelse. Før han overtok Semsby hadde han vært eier av Sørby (44/11) ved ravegen. Nygaard startet landhandel på Semsby, og denne forretning var i drift frem til april 1912. Nygaard selv døde i 1908, men forretningsvirksomheten ble drevet videre av hans frue, Hanna Nygaard. Tiden frem til første verdenskrig var på mange måter
en gründerperiode i stasjonsbyens historie. Det gjaldt også
handelsnæringen. Nye navn dukket stadig opp. Noen ga opp etter en
kort tid, andre gikk konkurs og atter andre
Men det var ikke bare landhandlere som fant muligheter i den fremvoksende stasjonby. Det var også et stort behov for håndverkere. De fleste var tilknyttet stedets industri, men noen etablerte seg også som selvstendige næringsdrivende. Den første av disse var sannsynligvis Arne Larsen. Han var smed, født i 1845 og kom fra Stokke. Han startet sin egen smie ved Buskeroa-vegkrysset hvor han i 1890 fikk kjøpt tomt fra Aulerød. Eiendommen kalt Aulerød søndre (43/9). Arne Larsens smie ble et velkjent holdepunkt for alle som dro gjennom området. Smia lå meget sentralt til idet den gamle bygdeveg fra Andebu gikk mellom bolighuset og smia. Om selve smiebygningen heter det i en branntakst fra 1906 at den var oppført i bindingsverk, ca. 11 m lang og ca. 5 m bred og at den blant annet inneholdt smie, skur og sauefjøs. Noe senere i 1890-årene, sannsynligvis rundt 1895, ble det startet nok en smie på Sem, men nå ved den nyanlagte bygdeveg fra Andebu. Eiendommen ble utskilt fra Tem og fikk navnet Nygård (42/6). I tiden rundt 1900 finner vi Martin Evensen som «smedemester» her. Omkring 1905 er det smed Gjelstad som driver smia. Og i 1908 overtar smed Fevang eiendommen. Hans Monrad Fevang var født i 1877 og kom fra Stokke. Etter at han hadde overtatt Nygård utbedrer han først smia. I forbindelse med smiebygningen blir det oppført både hjulmakerverksted og skostall. Noe senere, omkring 1912/13, bygger han også ny hovedbygning. Smed Fevang kom til å drive smia i mange år fremover. I tiden rundt første verdenskrig var det forøvrig nok en smie i virksomhet ved Andebuvegen, nemlig smed Anders Hansens smie på eiendommen Hammersborg (42/22). Også bakeryrket ble tidlig representert blant de selvstendige næringdrivende i stasjonsbyen. Den første profesjonelle baker som etablerte seg i området var Lorents Pedersen. Han var født i 1867 og kom fra Ramnes. Bakermester Pedersen holdt fra 1894 av til på Vik øvre, det vil si gården hvor Hartvig Larsen hadde drevet sin handelsvirksomhet frem til 1893. I folketellingen fra 1900 finner vi her både bakermesteren selv og hans brødkjører. Og i nabohuset, Vik nordre, bodde bakerlærlingen. Pedersen drev sin bakerforretning frem til omkring 1904, det vi si i omkring 10 år. I 1907 søker han kommunen om ettergivelse av handelsskatt med begrunnelsen: «Forretningen har ikke været drevet de 3 sidste aar.» Noen år senere, i 1913, blir det startet et nytt bakeri i Semsbyen, denne gang på eiendommen Bjerkely (43/20) ved ravegen. Innehaver var Filip Kristensen. Kristensen kom imidlertid til å drive sin forretning bare i noen få år, frem til 1916. Da solgte han eiendommen til Johs. E. Sæther. Sæther kom opprinnelig fra Kristiania hvor han var født i 1888. I 1913 hadde han startet bakeri og konditori på Åmot i Modum. Nå flyttet han virksomheten over til Semsbyen.. Og Sæthers forretning kom til å bli et varig innslag i Semsbyens næringsliv.
Eiendommen Vik øvre (Vikheim) ved den gamle Buskeroavegkryss synes å ha vært et attraktivt etableringssted for næringsdrivende. Her startet stedets første landhandleri, her ble stedets første bakeri åpnet, og her ble også stedets første garveri etablert. Mannen bak dette siste foretagende var Anton Olsen Wiersholm. Wiersholm var født i 1864 i Råde og var utdannet garvermester. I tiden rundt 1890/91 startet han sitt eget garveri på Vik øvre. I 1893 ble imidlertid garveriet ødelagt ved brann, og Wiersholm måtte se seg om etter ny lokaler. På dette tidspunkt var den nye Andebuveg blitt åpnet. Og ved denne vegen eide hans svigerfar N. C. Larsen på Aulerød tomtearealer. Resultatet ble derfor at Wiersholm oppførte et nytt, stort garveri ved Andebuvegen, på den tomt som i 1907 ble utskilt med eget bruksnummer under navnet Lundegaard (42/16). Av en branntakst fra 1898 fremgår det at Wiersholms anlegg omfattet tre bygninger, en hovedbygning, et barkhus og et vedskur. Hovedbygningen, som var på to fulle etasjer, rommet i første etasje butikk, kontor, garveri, lagerrom, ti garverikummer og kalkrom. I annen etasje var det leilighet. Wiersholm drev sitt garveri frem til 1899. Han hadde også løst handelsbrev, men den handel han drev var etter hans utsagn beskjeden. Den besto i «at sælge en enkelt Vare, nemlig amerikansk Saalelæder.» Wiersholm døde i 1902, men hans enke, Anna, satt med eiendommen frem til 1907 da den ble overtatt av H. M. Nielsen. Garveriet ble fjernet og lokalene ominnredet til landhandleri. Men det var flere håndverkere som drev innen lær- og skinnvarebransjen.
Rett over gaten for garveriet til Wiersholm, på eiendommen Solvang
(43/13) var det skomakerverksted. Den første som drev dette var
skomakermester Ditlef Sørensen Panne. Han synes å ha drevet
i ganske stor målestokk. I år 1900 sysselsatte han således
både skomakersvenn og to læregutter. I 1906 overtok Anders
Hem eiendommen og forretningen. Anders Hem kom fra Tønsberg, var
født i 1885 og var utdannet garvermester. Forretningen på
Solvang åpnet han i august 1906. I tillegg til skomakerverkstedet
og forretningsvirksomheten knyttet til dette, kjøpte han også
huder og skinn til videreforedling.
Nok en håndverker innen bransjen slo seg ned ved Andebuvegen, nemlig salmaker Jørgen Nilsen. Han begynte sitt salmakerverksted i 1908 i en liten sidebygning tilhørende Lundegaard. Her hadde det forøvrig også, i Wiersholms tid vært drevet skomakerverksted. Og Nilsens salmakerverksted var blant de håndverkerbedrifter som ble av varighet i stasjonsbyen. En håndverkergruppe som det var stort behov for i den voksende tettstedbebyggelse var byggmestre. Disse er imidlertid ikke knyttet til lokaliserbare verksteder. Deres verksted er den byggeplass hvor de til enhver til arbeider. Den mest kjente byggmester som arbeidet i området i denne tid var sannsynligvis Johan Anton Hansen Holth. Han var født i 1857 og kom fra Ramnes. I 1887 hadde han overtatt gården Lensberg (30/1). Holth både tegnet og oppførte hus. Han var blant annet kjent som ekspert på møllebygninger. En annen kjent byggmester i denne periode var Nils Mathiassen Vennerød. Han var født i 1856 og kom fra Stokke. Flere bygninger både ved Andebuvegen og i Sæheimsområdet ble således oppført av Vennerød. Av andre byggmestere kan nevnes Mathias Sperre og Ludvik Vermelid som i 1913 inngikk i kompaniskap. Mesteparten av deres virksomhet hører imidlertid mellomkrigstiden til. Fremveksten av stasjonbyer med et differensiert næringsliv representerte en ny faktor i det økonomiske forhold mellom by og land. Tidligere hadde dette forhold vært et samspill mellom to parter, bønder og byborgere. Bøndene fant avsetning for sine varer i den nærmeste by, i dette tilfelle Tønsberg. Og byens handelsmenn og håndverkere leverte de varer og tjenester bøndene hadde behov for. Nå kom stasjonsbyen, her Sem, inn som en tredje part. Bøndene dro nok fortsatt til byen med kjøtt og flesk, ved og egg. Og fortsatt var de innom kjøpmannen, apoteket og eventuelt også samlaget før de dro hjem. Men byvegen var lang med hest og vogn. Inntil ny veg ble åpnet i 1903 måtte man også om Sem kirke for å komme til Tønsberg. Etter hvert som stasjonsbyen ble utbygd, kunne en rekke oppdrag besørges der. Bøndene kunne finne avsetning for en del av sine varer i Semsbyen. De kunne levere melk til ysteriet, ved og egg til private husholdninger, tømmer til bedriftene eller på jernbanestasjonen.
BUTIKKINTERIØR. Jahre & Co. (Gbrn. 42/5) Jens A. M. Tollerød hadde i 1892 startet Sems Landhandleri ved vegkrysset umiddelbart syd for den nye Andebu-veg. I år 1900 overtok han også forretningen på Nordby, like nord for vegkrysset. Han drev selv begge forretninger frem til ca. 1907/08. Da ble den søndre forretning overtatt av Simon Anunsen Jahre under firmanavnet Jahre & Co. Med i forretningen var Jahres nevø, Anon Jahre. Det gjengitte interiørbilde er fra 1908 og viser et allsidig vareutvalg, typisk for datidens landhandlerier. Man handlet med både kolonialvarer, isenkram og manufaktur. Bak disken står Anon Jahre. Anon Jahre overtok forretningen for egen regning i 1914 og drev den frem til ca. 1920. Da ble den overtatt av Magnus Aasberg. Bygningen brant i 1921. (Foto tilhørende Elna Jahre, Sem.) De kunne kjøpe varer hos stedets landhandlere, reparere seletøyet
hos salmakeren og sko hesten hos smeden. Jo mer stasjonsbyens tilbud ble
utviklet, jo mer fristende ble det å sløyfe byreisen. I stedet
for den tidligere tosidige forbindelse mellom by og land, fikk man nå
et økonomisk mønster bygd på tre parter: By - land
- stasjonsby. Tønsbergs handelsstand var ikke synderlig begeistret
for denne utvikling. I amtmannens 5-årsberetning for 1881-85 er gjengitt
en rapport fra Tønsbergs Handelsforening. Det heter her blant annet:
«Her, som vistnok ogsaa paa mange andre Steder, føles den
omsiggribende Landhandlersvindel som et stor og skadelig Onde.» -
«Enhver bonde som har nogle Hundrede Kroner til sin Raadighed, tror
sig skikket til at blive Kjøbmand». - «Ogsaa Landhandleren
som Kunde bringer i de fleste tilfælde Byens Handlende store Tab.
Det er noget fristende at faa en saadan Kunde, som bruger en hel Del Varer,
og de Handlende vove sig derfor i indelighed altfor langt, saa naar et
Par Aar er gaaet og Landhandleren hverken har Penge eller Varer mere, da
alt er bortborget og bortskudslet, saa staar man der med en stor Fordring,
til hvis Dækkelse der kun er Gjæld». Og klagemålet
fra Tønsberg-kjøpmennene gjentas i 5-årsberetningen
for 1886-90: «Landhandlerier er groet op rundt omkring som Paddehatte,
de fleste med liden Levedygtighed». Og for Semsbyens vedkommende
var det nok ikke bare landhandleriene som betød «et stort
og skadeligt Onde» sett med Tønsberg-øyne. Også
stedets øvrige næringsdrivende representerte konkurranse for
Tønsbergs næringsliv. For Tønsberg-borgerne var ikke
minst vegforholdene viktige i denne sammenheng. Gode vegforbindelser fra
opplandet og inn til byen var av vesentlig betydning. I forbindelse med
sterkt snefall og gjensnedde veger vinteren 1899-1900 heter det for eksempel
i et avisinnlegg blant annet: «Tønsbergs Handelsstand har
ikke Raad til at opelske Landsbyer og Landhandlerier i Byens nærmeste
Distrikter, hvilket dog Veiforholdene i Vinter har hjulpet betydelig til.
- Det er derfor intet Under, at Trafikken stopper op ved Sem, og at Holmestrand
og Horten nyder godt af vor Sløvhed.»
Grevskabsbanen (Jarlsbergbanen, Vestfoldbanen) var blitt åpnet med kongeferd og stor festivitas i 1881. Og banen viste seg helt fra starten av å bli en ubetinget suksess. I det første ordinære driftsår, 1882-83, fraktet banen ca. 445.000 reisende, 42.000 tonn gods og ga et overskudd på ca. 76.000 kr. Ved århundreskiftet var så vel antall passasjerer som godsmengde mer enn fordoblet, og ved utgangen av første verdenskrig, driftsåret 1917-18, var antall reisende kommet opp i ca. 2,6 millioner, godsmengden utgjorde ca. 255.000 tonn og overskuddet var på kr. 231.000. Tallene gjelder hele banestrekningen Drammen-Skien. Trafikken til og fra Sem utgjorde selvsagt bare en meget liten del, men dog en del. Den godsmengde som ble ekspedert på Sem stasjon var av forskjellig slag: Varer til forretningene, produkter fra og råvarer til bedriftene og lignende. Av størst betydning var imidlertid tømmertrafikken, hvorav propstrafikken var en viktig del. For skogeiere i Arnadal, Andebu, Høyjord og Vivestad var Sem stasjon det naturlige leveringssted. I 1888 opplyser vegdirektøren, på grunnlag av melding fra stasjonsmesteren, at det «i Vinter skal have gaaet op til 250 Tømmerlæs daglig til Sem Jernbanestation». Og i 1889 skriver en rekke gårdbrukere i Stokke, Andebu og Ramnes i et brev til vegdirektøren blant annet: «Hvad der for en meget stor Del gjør Sems Station saa viktig for os er, at vi der faar afhændet saavel Tømmer som anden Last af omtrent ethvert Slags.» Også for persontrafikken betød jernbanen noe vesentlig før bilenes tid. Men for å komme til eller fra Sem stasjon, var man avhengig av skyss. Og den gamle skysstasjon lå på Fyllpå. Da skysskafferen på Fyllpå i 1889 sa opp skyssforholdet, skriver fogden til amtmannen at «Gaarden Fyldpaa ikke lengere kan ansees for et bekvemt Sted for Stationshold. Sems Jernbanestation derimod ligger særdeles bekvemt, og jeg antager, at man med noget Tilskud kan formaa en i Nærheden af samme boende Mand til at overtage Stationsholdet». Saken ble behandlet i Sem kommunestyre i 1889 hvor man uttalte at «der ved Flytning af Skydsstationen paa Fyldpaa bør oprettes Stationer ved Sem og Barkaaker Jernbanestationer med to faste Heste paa hvert Sted, naar saadant kan ske uden forøgede Udgifter for Sems Herred.» Resultatet ble at skysstasjonen på Fyllpå ble nedlagt i 1890, og at to nye skysstasjoner ble opprettet, en på Gulli ved Barkåker og en på Tem i nærheten av Sem stasjon. På Sem hadde det vært tilbud både fra landhandler Hartvig Larsen på Vik øvre og fra gårdbruker Herman Tem på Tem nedre. Herman Tem var imidlertid den rimeligste og fikk stasjonsholdet. Da Herman Tem i 1899 truet med å si opp stasjonsholdet, skriver lensmannen til fogden at "denne Skydsstation er antagelig en af de mest benyttede i Amtet, er i høi Grad paakrævet, og vanskelig kan nedlægges uden til stor Gene for alle de øvrige Indlandsbygder". og skysstasjonen ble opprettholdt. Fra 1900 overtok Ole A. Kværne stasjonsholdet. I tillegg til skysstasjonen, var det imidlertid også andre som påtok seg transportoppdrag. Jernbanen, industrivirksornheten og varehandelen skapte store transportbehov, og frem til tiden rundt første verdenskrig var det hest og vogn som fylte dette behov. Det var derfor flere som slo seg på vognmannsvirksomhet. Skysskafferen Ole A. Kværnes sønn, Hans Kværne, var en av dem. Rundt 1905 oppførte han nytt hus ved Andebuvegen, kalt Kværne (42/13), og herfra drev han sin vognrnannsforretning. På eiendommen hadde han stallplass for tre hester samt nødvendig rom for vogner og for. Omtrent på samme tid bygde Amund Aas gården Granheim (42/15), likeledes ved Andebuvegen. Også Amund Aas drev vognmannsforretning. Han hadde stallplass for fire hester samt nødvendige tilleggsrom. Chr. W. Eilers startet sin vognmannsforretning litt senere. I 1911 kjøpte han eiendommen Semsby (42/11) litt lenger oppe i Andebuvegen, og herfra drev han sin virksomhet. Han bygde i den forbindelse ny stall med plass for fire hester og med tilhørende vognskjul og høyloft. Vognmennene hadde gjerne også leide kjørekarer til hjelp i virksomheten.
Selv om hest og vogn var de kjøretøyer som så desidert preget trafikkbildet langs vegene, dukket det opp enkelte nymotens innretninger som tydet på at nye fremkomstmidler nok kunne ventes. En av disse innretninger var velocipeden. En annen automobilen. I 1891 behandler amtsformannskapet spørsmålet som var oppstått på grunn av «den Magt Velocipedridningen er bleven i vort Sports- og Turistliv.» Man finner det nå nødvendig «at aabne dette Kommunikationsmiddel Adgang til vore Landeveie». I vegdirektørens forslag til regler for disse trafikanter, innskjerpes imidlertid kravet til forsiktighet. Det heter blant annet at i mørke skal velocipeden føre lykt, og rytteren skal «ride med sagte Fart (Promenaderidt)». Han skal også i tide «give tydelig Varsel med Klokke, Pibe eller lignende.» Større hodepine vakte imidlertid biltrafikken. I 1904 må amtsformannskapet ta opp dette spørsmål «idet man vistnok maa være forberedt paa, at Amtets Veie naarsomhelst kan blive trafikerede med Motorvogne.» I amtmannens 5-årsberetning meddeles at ved utgangen av året 1910 er blant annet følgende veger åpne for biltrafikk: Sem st.- Tønsberg, Sem st.- Jarlsberg, Sem st.- Ramnes kirke og Sem st.- Andebu. Man må imidlertid søke om kjøretillatelse. Det begynner også å komme noen biler. I amtmannens 5-årsberetning meddeles at det ved utgangen av 1915 var 23 motorvogner i amtets land-distrikter. Søknadene om kjøretillatelse ble forelagt kommunestyret til uttalelse. I 1910 anbefalte man en søknad fra et konsortium ved o.r.sakfører Nerdrum om tillatelse til å drive rutebiltrafikk blant annet på ruten Sem st. -Tønsberg. Generelt sett var man imidlertid meget betenkt over den påkjenning biltrafikken ville påføre veiene. Så sent som i 1912 uttaler kommunestyret at bygdeveiene i Sem er for dårlige til å tåle biltrafikk. I 1915 anbefaler man imidlertid to ansøkninger. Den ene var fra dr. Schanke, og den andre fra dyrlege Kragerud. Og i 1917 anbefalte man også at Anton og Kristian Hynne fikk «tilladelse til at kjøre trælast pr automobil paa veistrækningen fra Braavold til Sem st.»
Den stadig økende trafikk gjennom Semsbyen skapte også behov for et bevertningssted hvor man kunne få kjøpt et måltid mat, en kopp kaffe eller en flaske øl. Først kom ølet. Ansøkninger fra handelsmennene om ølsalg blir med jevne mellomrom behandlet i kommunestyret og, for en stor del, også innvilget. Noen beverterbevilgning eller bevertningslokale hadde landhandlerne ikke, men det var neppe uvanlig å finne etterlatte tomflasker i forretningens hestestaller. Enkelte kjøpmenn forsøkte også å utvide virksomheten til salg av sterkere saker og må svare bøter for ulovlig brennevinsalg. Det første bevertningssted i ordnede forhold ble etablert på Nordby (43/12). I tiden rundt 1900 etablerte Lars Jansen og hans kone Charlotte spiseforretning her, og i februar 1900 kunne man lese følgende annonse i Tønsbergs Blad: «Sems Spiseforretning i Rastads Gaard, Sem Station, anbefaler god og billig Beværtning. Værelser udleies til Reisende.» Senere var det Jørgen Madsen som drev kafe og spiseforretning i gården, en forretning som så i sin tid ble overtatt av Jenny Jensen. Nok en mulighet åpnet seg da Johs. E. Sæther startet sin bakerforretning på Bjerkely (43/20). Denne forretning omfattet også kafé og konditori. De veger som førte inn i området rundt Sem jernbanestasjon
og knyttet forbindelsen med ravegen, hadde dårlig standard i forhold
til den trafikk de skulle befordre. Men veger var dyre, både i anleggsomkostninger
og vedlikehold. Anlegg av nye veger ble bekostet ved et økonomisk
samarbeide mellom staten, distriktet, det vil si amtskommunen, og de direkte
berørte enkeltkommuner.
Det vegprosjekt som først ble aktuelt, var Andebuvegen. Den dårlige forfatning som denne veg oppviste, hadde vært et problem allerede før jernbanen ble anlagt, og problemet bler mer og mer aksentuert etter hvert som trafikken til og fra Semsbyen vokste. Allerede i 1879 hadde en komité fremlagt en plan for utbedring av vegen Sem-Arnadal-Andebu-Høyjord-Vivestad. I 1883 ble den første bevilgning til vegen vedtatt. I 1888 var man kommet så langt med arbeidet at den endelige veglinje fra Fossnes til Sem skulle fastlegges. Det var her to alternativ: En nordre linje fra Fossnes over Rygg og frem til Auli bro, og en søndre linje over Tveitan og frem til Sem stasjon. Sem kommune gikk inn for linjen over Rygg. Denne linje ville skape ordentlige vegforhold for en rekke gårder i Sem. Amtskommunen og amtmannen gikk inn for Tveitan-linjen. Denne linje ville skape en god forbindelse med Sem stasjon for kommunene Stokke, Andebu og Ramnes, og med en eventuell ny veg over Ilene også en forbedret vegforbindelse med Tønsberg. I amtsformannskapet ble Tveitanlinjen vedtatt med 18 mot 1 stemme. I 1889 anmodet amtet Sem kommune om å betale en del av anleggsomkostningene for den nye veg. Sem kommune sa nei. «Denne Veistrækning, der ligger i Udkanten af Herredet tjener vesentlig som Gjennomgangsvei for de indre Bygder, medens den for Sem Herred er af mindre Betydning for den lokale Trafik. Anderledes ville derimod Sagen for Sems vedkommende have stillet sig i Tilfælde Linien Kværne-Ryg-Aulie Bro var bleven valgt.» Saken ble likevel løst idet det i kommunestyremøte i september 1889 ble fremlagt en «skriftlig Erklæring fra Interesserede i den her omhandlede Veiparcel om, at disse er villige til, foruden Grundafstaaelsen m.v. at yde private Bidrag til Dækning af det Beløb som her udkræves.» Det er neppe tvil om at Tveitan-linjen, som ble valgt mot Sem kommunestyres ønske, var av største betydning for utviklingen av Semsbyen. Den nye Andebuveg kom, sammen med ravegen og jernbanen, til å danne selve grunnmuren under stedets næringsliv og bosettingsmønster. Semsbyens befolkning delte neppe kommunestyrets oppfatning av at vegen var «af mindre Betydning for den lokale Trafik». Den nye veg ble lagt i rett linje fra Tveitan, mellom de to Tem-gårder og frem til ravegen ved Sem stasjon, og med direkte forbindelse ned til stasjonen. I februar 1893 meddelte veginspektøren at den nye veg var åpen for ferdsel. Den gamle Andebuveg ble nå nedlagt. Den hadde gått syd for Temgårdene og kommet frem til ravegen et stykke syd for jernbanestasjonen. De gamle broer ved Tveitan og Tem ble solgt for kr. 5 pr. stk. Med den nye veg fra 1893 forsvant et gammelt vegkryss og et nytt ble opprettet, det vegkryss som senere gjerne ble kalt Hjørnet. Allerede i 1889, under debatten om linjevalg for Andebuvegen, ble ideen om en ny vegforbindelse mellom Sem stasjon og Tønsberg lansert. Amtets vegkomité foreslo nemlig at man burde undersøke «om ikke Veien bør lægges i en nogenlunde ret Linie paa den søndre Side af Jernbanen fra Sems Station til Tønsberg istedetfor som den nu er tænkt at følge den gamle Vei.» Den gamle vegen fra Sem stasjon til Tønsberg gikk via Auli bro, Sem kirke og Kjelle. I 1890 ble de to alternativ diskutert i amtsformannskapet. Man fant at en direkte linje over Ilene nok ble kortere, men også dyrere. I tillegg ville en slik direkte linje by på visse problemer i forhold til jernbanen. Banen måtte krysses på to steder, på Sem og på Kjelle. Spørsmålet om linjevalg la opp til en ny interessekonflikt mellom amtskommunen og Sem kommune. Med stort flertall vedtok Sem kommunestyre i juni 1891 at «Kommunen Intet vil bidrage til den nu paatænkte Veilinie over Ihlene, ligesaalidt som den vil paatage sig Vedligeholdelsen af denne Vei.» Litt senere i samme måned fattet amtsformannskapet, også med stort flertall, følgende vedtak: «Amtmandens Forslag forsaavidt angaar Anlægget Sem Jernbanestation-Tønsberg efter Alternativ a den direkte Linie, bifaldes under Forudsætning, at Tønsberg til denne Linie bidrager kr. 30.000.» I 1892 vedtok forøvrig amtsformannskapet at det i forbindelse med den nye «direkte Linie» skulle anlegges en sidearm til Vik. Også når det gjaldt forholdet til jernbanen, arbeidet man seg frem til akseptable løsninger. For Semsbyens vedkommende ble løsningen en vegundergang øst for Sem stasjon. De motiver som bestemte amtskommunens linjevalg, kan i hovedsak sammenfattes i følgende sitat fra saksutredningen: «Det er nemlig saavel for Oplandet som for Tønsberg af stor Betydning, at Landeveisforbindelsen mellem Byen og Sem Station bliver saa fuldkommen som mulig. - Hvad specielt Tønsberg angaar, kan bemærkes, at Byen nærer en naturlig Frygt for, at Forholdene skulle kunde udvikle sig derhen, at der om nævnte Station vil danne sig en for Byens Handelsinteresse skadelig konkurrerende Forstad. » Sem kommunes hovedargumenter for utbedring av den gamle veg, og mot anlegg av en ny veg over Ilene var: - Den nye veg ville bare bli en gjennomgangsåre som var til liten nytte for Sem, men til stor nytte for omegnskommunene og Tønsberg. - Den nye veg ville bli mye dyrere, men likevel ikke så mye kortere enn den gamle. - Den gamle veg ville ikke i noe tilfelle bli nedlagt, hvilket medførte at Sem kommune fortsatt måtte vedlikeholde denne i tillegg til den nye. Dette siste argument ble forøvrig sterkt understreket ved at 480 «veiarbeidspliktige Gaardbrugere og Jordeiere» i Sem og Slagen i 1896 sendte brev til amtet med protest mot den direkte linje. Amtskommunen opprettholdt imidlertid sitt vedtak, og i november 1903 meddeler amtsingeniøren at vegen er ferdig. Han ber i den forbindelse kommunestyret om å møte for å besiktige vegen. Da ordføreren i Sem forelegger dette for kommunestyret, meddeler han også at han har skrevet til amtet og gjort «opmærksom paa Sems Herredsstyres Standpunkt overfor dette Anlæg, saa nogen Overtagelse af Vedligeholdet af denne Vei kunde der ikke blive Tale om, før Spørsmaalet var bleven Herredsstyret forelagt». Saken ble ytterligere tilspisset da amtmannen skriver til Sem kommune og påpeker at etter amtets oppfatning er kommunen ifølge lov forpliktet til å påta seg vedlikeholdet av den nye veg. I Sem kommune ble det imidlertid fattet følgende vedtak: «Herredsstyret fastholder sin tidligere protest med overtagelse af vedligeholdet af denne vei og forbeholder sig adgang til at se sagen afgjort enten ved Kgl. resolution eller ved dom.» Først i 1905, to år etter at vegen var ferdig, ble det funnet en løsning i form av et kompromiss. Sem kommune overtok vegen mot bestemte motytelser fra amtskommunen og Tønsberg. Striden om den nye veg over Ilene hadde vært hård. I amtskommunens argumentasjon poengteres blant annet Tønsbergs interesser. Tønsberg håpet på at den nye veg skulle demme opp for den handelslekkasje som fant sted i Semsbyen og dermed forhindre fremveksten av en «skadelig konkurrerende forstad». Sem kommunes argumentasjon går først og fremst på de økonomiske forpliktelser som ville påføres kommunen. De spesielle interesser Semsbyen måtte ha som «konkurrerende forstad» taes ikke opp i Sem kommunestyres argumentasjon. Hvordan virkningene av den nye vegen over Ilene så ble for Semsbyens utvikling, er vanskelig å avgjøre. I noen grad virket den sannsynligvis slik Tønsberg ønsket. På den annen side førte vegen til at Semsbyens rolle som trafikksentrum ble ytterligere understreket med de fordeler dette måtte innebære, og at stedets næringsdrivende fikk en bedre forbindelse med sine forretningsforbindelser i Tønsberg. Midt under striden om den nye «direkte linie» fra Sem til Tønsberg, ble nok et vegprosjekt aktuelt. Det gjaldt vegen fra Sem stasjon til Ramnes kirke. En slik vegforbindelse var blitt drøftet allerede i 1881 både i Ramnes og Sem kommunestyre. I Sem hadde en del gårdbrukere henvendt seg til kommunen vedrørende strekningen fra Sem stasjon til grensen mot Ramnes. Kommunestyret avslo imidlertid å prioritere en slik vegplan idet man viste til at vegen ville gå gjennom et område «med ubetydelig Matrikellskyld», og et område som «er nærmest at henregne for et Skovdistrikt». Det ble imidlertid arbeidet videre med saken. I 1894 blir Ramnesvegen behandlet i Sem kommunestyre. Et av forslagene til trasé gikk fra Ramnes over Tollerød og Tarandrød og videre frem til Hesby bro hvor den støtte sammen med Andebuvegen. Det andre alternativ gikk gjennom Pannedalen, forbi gårdene Panne og Grette, videre på østsiden av Lensbergåsen for så å komme frem ved Sem arresthus. Sem kommunestyre anbefalte det sistnevnte alternativ, men med det tillegg at det ble lagt «en Sidearm fra Lensberg henimod Ryg.» Kommunen og amtskommunen synes i dette tilfelle å ha vært helt enige om trasévalg. Hva Semsby-beboerne måtte ha ment, vet man ikke. En Ramnesveg over Tarandrød og Hesby bro ville imidlertid ha kanalisert også Ramnestrafikken direkte gjennom Semsbyens sentrum.
Planene om ny Ramnesveg ble foreløpig lagt på is, blant annet fordi det var enkelte usikkerhetsmomenter inne i bildet, således planene om en Eidsfoss-bane. Denne ville berøre både Sem og Ramnes. I 1898 var imidlertid saken så avklart at både amtsformannskapet og Sem kommune bevilget distriktsbidrag til Ramnesvegen. I 1901 ble vegen stukket opp, og året etter tok planeringsarbeidet til. Vegen var ferdig og ble overlevert i 1905. Samme år ble forøvrig ravegen gjennom Semsbyen utbedret idet Brendsrød- og Langerød-bakkene ble lagt om. Dette arbeidet ble avsluttet i 1907. Heller ikke når det gjaldt Ramnesvegen unngikk man helt konflikt mellom amtet og Sem kommune. Denne gang dreiet det seg om en svært liten vegstubb. Hvis den nye Ramnesveg ble forlenget litt sydøstover fra Sems Arresthus, ville man nemlig få en direkte forbindelse med den nye veg til Tønsberg, og dermed slippe omvegen om Aulerød. Sem kommune holdt fast ved den opprinnelige plan som «udgik fra Veikrysset ved Ullenrød og fulgte den gamle Hovedvei til Fængselet, hvorfra den fulgte Gaardveien til Lensberg.» Amtet vedtok imidlertid å forlenge Ramnesvegen ned til den nye Tønsbergvegen. Utgiftene ble dekket over amtskassen. I alle de vegspørsmål som var oppe til behandling i tiden
fra slutten av 1880-årene og frem til ca. 1905 og som berørte
Semsbyen, var det tre parter som hadde mulighet for å fremme sine
synspunkter: Sem kommune, Tønsberg kommune og amtskommunen. Sem
kommune var i første rekke en jordbrukskommune, og kommunestyret
så det som sin oppgave å fremme gårdbrukernes interesser
i kommunen. Tønsberg kommune var sterkt opptatt av forstadsdannelsen
og den fare dette representerte for byens næringsliv. Og amtskommunen
hadde som oppgave å fremme interessene til en flerhet av landkommunene.
Semsbyens befolkning hadde liten eller ingen mulighet for å fremme
Semsbyens spesielle interesser, dels fordi sakene ble behandlet og avgjort
på et tidlig tidspunkt i stasjonsbyens utvikling, dels fordi kommunestyret
vesentlig besto av gårdbrukere. Den latente motsetning som lå
mellom de næringsdrivende i Semsbyen og gårdbrukerne i kommunen,
finner først artikulert uttrykk på et senere tidspunkt, på
et tidspunkt da stasjonsbyens betydning og selvfølelse hadde festnet
seg. Som eksempel på dette kan nevnes noen avisinnlegg fra 1910.
En Semsbybeboer, grosserer A. K. Sem, skriver blant annet: «Det er
nemlig en kjendsgjerning, at der ved Sem station har utviklet sig et forretnings-,
et handels- og fabrikcentrum, som representerer et betydelig antal skatydere,
men det har ikke den mindste anledning til at øve indflytelse paa
den kommunale forvaltning». Grosserer A. K. Sem mener at dette bør
rettes på ved at Semsbyen blir bedre representert i kommunestyret.
«Det er selvsagt, at arbeidere, fabrikeiere og forretningsmænd
har interesser tover de rent landmandsmæssige, og naar de repræsenterer
et saa anseelig tal som her, kan det kun vække forundring, at forholdet
har kunnet vedvare, som det har gjort.»
Den fremvoksende Semsby med jernbane, forbedrede veger, industrivirksomhet og økende trafikk rommet mange muligheter og førte til at folk i stigende grad søkte dit og slo seg ned der. Før 1910 foreligger det ikke offisiell statistikk som viser folketallet i stasjonsbyen. Ut fra folketellingene fra 1891 og 1900 lar det seg likevel gjøre å få et tilnærmet riktig bilde av utviklingen. Ifølge folketellingen fra 1891 bodde det i alt 139 personer under gårdsnummerne 42, 43 og 44, det vil si Tem, Aulerød og Vik. Trekker man fra beboerne på selve gårdsbrukene, finner man at ca. 75 personer hadde slått seg ned i det nye stasjonsområdet. Ti år senere, ved folketellingen fra 1900, er ca. 250 personer bosatt under de samme gårdsnummer. Av disse er ca. 185 egentlige stasjonsbybeboere, mens de resterende er bosatt på gårdsbrukene. Fra 1910 av får man offisiell statistikk hvor også Semsbyen er skilt ut med egne talloppgaver. I dette år er folketallet kommet opp i 301 personer. Og like etter første verdenskrig, i 1920, er man kommet opp i 463 personer. De tørre tall fra befolkningsutviklingen viser en stasjonsby i sterk fremgang. Holder man seg til den foreliggende offisielle statistikk, steg folketallet i Semsbyen med 53,5 % i tidsrommet fra 1910 til 1920. Det er en meget sterkere vekst enn for de øvrige, eldre tettsteder i kommunen. Økningen i samme tidsrom var for Vallø 4,8 O/o, for Husøy 16,3 % og for Husvik 38,6 %. Når Semsbyens befolkningstall økte i et raskere tempo enn tilfellet var for de eldre tettsteder i kommunen, kan dette ha flere årsaker. Vesentlig i denne sammenheng var selvfølgelig jernbanen, vegnettet og den nye industri. Men også stedets geografiske plassering tør ha vært av betydning. Semsbyen lå mellom byen og et oppland og kunne dra store fordeler av trafikken fra dette oppland. De øvrige tettsteder hadde opplandet mellom seg og byen og hadde på denne måte ikke de samme fordeler som Semsbyen. De gamle tettsteder var også bundet til kysten og kystens næringsliv. Husvik og Husøy, og for en del også Vallø, var knyttet til sjøfarten. Og sjøfartsnæringen var i tidsrommet rundt århundreskiftet preget av en omlegning som bød på store vanskeligheter for en rekke kyststeder, nemlig overgangen fra seil til damp. De gamle og lite kapitalkrevende seilskuter forsvinner, og med dem også de mange små bedrifter og arbeidsplasser som var knyttet til seilskutenæringen. For Valløs vedkommende kommer også et annet, og kanskje viktigere moment inn, nemlig forholdene innen stedets industri. Det gamle Vallø Saltverk var blitt avviklet i løpet av 1860-årene. Fra 1870-årene av og fremover ble en rekke nye industritiltak forsøkt satt ut i livet. Mange av dem fikk imidlertid bare en kort levetid, noe som skapte usikkerhet innen arbeidslivet. De nye bedrifter som overvant vanskelighetene var i første rekke Vallø Tapetfabrik A/S (grunnlagt 1891), A/S Vallø Oljeraffineri (grunnlagt 1905) og Den Norske Sandpapirfabrik (grunnlagt 1910). Mens driften av raffineriet og sandpapirfabrikken var vellykket, kjempet tapetfabrikken med store vanskeligheter. I 1911 var det faktisk tale om å avvikle bedriften. De usikre forhold som således gjennom lengre tid hadde hersket innenfor stedets industri og de arbeidsplasser som var knyttet til denne, kan bidra til å forklare den lave befolkningsøkning på stedet. Hvor kom de så fra, disse mennesker som bidro til at Semsbyens
befolkning økte så sterkt? Tar man utgangspunktet omtrent
midt i etableringsperioden, i folketellingen fra 1900, viser det seg at
de fleste kommer fra bygdene i Sem kommune og fra de nærmeste nabokommuner.
Av tellingens ca. 250 personer under gårdsnummerne 42, 43 og 44 oppgir
108 personer Sem som fødested, 53 Stokke, 12 Andebu og 12 Ramnes.
Fra andre kommuner i Vestfold kommer 21 personer uten at noen spesiell
kommune danner tyngdepunkt. Fra andre fylker kommer 25 personer. Her dominerer
nabofylkene Telemark, Østfold og Buskerud. Et kanskje mer påfallende
trekk er svenskeinnslaget. 19 personer oppgir Sverige som fødested.
Svenskeinnslaget er imidlertid et velkjent fenomen i Vestfold i denne periode.
For Semsbyens vedkommende kan det kanskje også være et moment
at fabrikkbestyrer, senere fabrikkeier Jansen ved tønnefabrikken
kom fra en tilsvarende bedrift i Sverige. Svenske fagfolk kan ha sett nye
muligheter ved bedriften i Semsbyen.
De mange mennesker som etter hvert slo seg ned i Semsbyen, søkte dit i første rekke på grunn av arbeidsmulighetene. Hjørnestensbedriftene var først og fremst tønnefabrikken og trevarefabrikken. Ifølge folketellingen har 25 personer sitt arbeidssted ved tønnefabrikken mens 6 arbeider ved trevarefabrikkene. Forøvrig var det et sterkt innslag av håndverkere utenfor disse to fabrikker. Hele 23 oppgir et eller annet håndverk som levebrød. Den største enkeltgruppen utgjøres av skomakere med 5 personer. Forøvrig var ganske mange sysselsatt innen jordbruk og sjøfart med henholdsvis 12 og 10 personer. Det sterke innslag av gårdbrukere har sin forklaring i at de gamle gårdsbruk Tem, Aulerød og Vik er tatt med ved opptellingen. Forøvrig var det en del arbeidsplasser ved jernbanen, ved ysteriet og innen handel. Når det gjelder en kvinnelige del av befolkningen, var denne praktisk talt i sin helhet sysselsatt som husmødre, eller de var døtre som hjalp til med husarbeidet. Den største gruppen utenom dette var tjenestepiker. 9 stykker oppgir dette som yrke. Et par, tre oppgir at de er sypiker og et par at de driver med stryking og strikking. Den desiderte hovedregel var at de mannlige medlemmer av familien skaffet penger til husholdningen. Husholdningene besto i gjennomsnitt av 4-5 personer, men med store variasjoner, fra den største på 12 personer til den minste på 1 person. Når det gjelder inntekts- og formuesforhold, kan skatteligningen for 1901, det vil si fra omtrent samme tid som den her analyserte folketelling, gi enkelte hovedtrekk i dette bilde. Det foreligger imidlertid ikke spesielle oppgaver for Semsbyen. Semsbybeboerne inngår i Manum krets som omfatter i alt 133 skatteytere. Det hefter også andre svakheter ved materialet. For en rekke skatteytere er yrket ikke oppgitt. Og det yrket som er oppgitt må oppfattes som hovedyrke. Kilden til de biinntekter som måtte finnes sier skatteligningen intet om. Hvis man som utgangspunkt tar hele Manum krets, ligger den gjennomsnittlige antatte formue på kr. 3.800 pr. skatteyter, inntekten på kr 663 pr. år og utlignet skatt på kr. 33,16. Flertallet av skatteyterne er gårdbrukere, det vil si ikke Semsbybeboere. Som eiere av gårdsbruk har de en forholdsvis høy formue, i gjennomsnitt på kr. 7.146. Gårdbrukernes gjennomsnittlige årsinntekt ligger på kr. 679. De større yrkesgrupper som i første rekke er knyttet til Semsbyen, er arbeidere og håndverkere. De ligger både hva formue og inntekt angår betydelig under gårdbrukerne. Arbeiderne har en gjennomsnittlig formue på bare kr. 108, det vil si at de stort sett ikke har noen formue. Antatt inntekt ligger på kr. 358, det vi si litt over halvparten av det gårdbrukerne tjener. Håndverkerne kommer noe gunstigere ut med en formue på kr. 614 og en inntekt på kr. 449. Gruppene arbeidere og håndverkere må antaes i all hovedsak å være hjemmehørende i Semsbyen. Slår man disse grupper sammen, ligger deres gjennomsnittlige formue på kr. 435 mot gårdbrukernes kr. 7.146 og deres inntekt på kr. 417 mot gårdbrukernes kr. 679. Hovedtrekket i bildet synes således å være at det hersket forholdsvis små økonomiske forskjeller i selve Semsbyen. Den største forskjellen ligger i formuesforholdene for håndverkere og arbeidere. Den store økonomiske forskjell ligger mellom Semsbybeboerne og de omkringboende gårdbrukere. Gårdbrukeren har en formue som er 16 ganger større enn Semsbybeboernes og en inntekt som er en halv gang større. For Semsbyens vedkommende må bildet nyanseres noe. Her bodde nemlig også tre av kretsens mest formuende menn. Det var fabrikkeier Jansen med en formue på kr. 95.000 og en inntekt på kr. 18.000, gårdbruker N. C. Larsen Ullenrød med en formue på kr. 50.000 og en inntekt på kr. 3.300 og landhandler Tollerød med en formue på kr. 14.000 og en inntekt på kr. 1.800. En gruppe for seg utgjør de mange sjøfolk i kretsen. De synes å danne et økonomisk mellomskikt mellom gårdbrukerne og de ilandværende Semsbybeboere. De har en gjennomsnittlig formue på kr. 1.028 og en inntekt på kr. 526. De mennesker som søkte sitt utkomme i stasjonsbyen, måtte ha et sted å bo for seg og sin familie. Noen slo seg riktignok ned i området utenfor selve stasjonsbyen, men flertallet ønsket å bosette seg så nær sitt arbeidssted som mulig. For enkelte var også arbeidssted og bolig i samme bygning. Den første nye boligbebyggelse i området finner man langs ravegen, fra det gamle Buskeroavegkrysset i syd til N. C. Larsens gård Aulerød (43/3) i nord. N. C. Larsen hadde overtatt Aulerød i 1872. Før den tid hadde han vært mange år til sjøs, således syv år som skipper. Han var ordfører i Sem i perioden fra 1876 til 1888, det vil si i stasjonsbyens startfase. Hvordan han så på utbyggingen og fremtidsmulighetene for Semsbyen, vet man ikke. Et faktum er imidlertid at svært mange av de nye boliger ble bygd på tomtegrunn opprinnelig tilhørende Aulerød. Folketellingene fra 1891 og 1900 kan gi et bilde av hovedtrekkene i byggevirksomheten i tiden frem til århundreskiftet. Ut fra folketellingen fra 1891 kan man fastslå at det på dette tidspunkt var oppført 8 nye bolighus i den vordende stasjonsby utenom selve jernbanestasjonen. Fire av disse var oppført på selveiertomer, fire på festetomter. På egen tomt med eget bruksnummer og gårdsnavn finner man: - Vik øvre (43/3), utskilt 1879. - Sem Fabriks bolighus på fabrikktomten, utskilt 1882 og 1886. Om denne bolig er identisk med den som senere kalles Solhagen, er vanskelig å fastslå med sikkerhet. En branntakst fra 1882 nevner ikke noe om bolighus på fabrikkområdet. Sannsynligheten taler for at Jansen fikk oppført en standsmessig bolig etter at han selv hadde overtatt fabrikken og bragt overskudd inn i bedriften, det vil si rundt 1890. - Sem øvre (43/8), utskilt 1889. - Aulerød søndre (43/9), utskilt 1890. De fire gårdene som var bygd på festetomter, har ikke egne gårdsnavn eller bruksnummer. De er derfor vanskelig å identifisere helt sikkert. Ut fra beboernes navn dreier det seg, etter all sannsynlighet, om de gårder som senere blir kalt: Fredheim (43/10), utskilt 1891. Vik nordre (44/10), utskilt 1891. Sand (43/11), utskilt 1897. Den fjerde er muligens Vold (43/14) som ble skilt ut i 1901. I løpet av 1890-årene skjedde det en sterk utbygging i
området. Folketellingen fra år 1900 kan fortelle at det nå
var i alt 21 bolighus i stasjonsbyen, 15 på selveiertomt og 6 på
festetomt. Og boligbyggingen er nå heller ikke bare bundet til området
langs ravegen. Åpningen av den nye Andebuveg i 1893 bød på
nye muligheter. Ikke minst var selve det nye vegkryss attraktivt i forretningssammenheng.
I løpet av 1890-årene ble det her oppført 3 kombinerte
forretnings- og bolighus, Sems Landhandleri (42/5) oppført i 1892,
Nordby (43/12) oppført i 1897 og Solvang (43/13) oppført
i 1898. Også lenger nede i gaten, på sydsiden av den nye Andebuveg,
ble det oppført nye bygninger i løpet av 90-årene,
dels på festetomter, dels på selveiertomter. Her finner man
Sems Garveri, oppført på festetomt. Eiendommen ble utskilt
i 1907 under navnet Lundegaard (42/16). Videre finner man Vestby på
festetomt (utskilt 1902 med g.brn. 42/10), Nygård på egen tomt
(42/6) utskilt 1895, og Tem østre, likeledes på egen tomt
(42/8) utskilt 1900. Men også langs ravegen fra det nye vegkrysset,
gjerne kalt Hjørnet, og sydover fortsatte byggevirksomheten. I løpet
av 1890-årene ble det således oppført bygninger såvel
på festetomter som på selveiertomter. På selveiertomter
ble således bygd:
På leietomter ble oppført Bjerke (utskilt 1920 med g.brn. 43/32), Solheim (utskilt 1910 med g.brn. 43/22) og sannsynligvis også Bjerkely (utskilt 1908 med g.brn. 43/20. Tomtearealene langs ravegen så langt syd som til det gamle Buskeroavegkryss var med dette i all hovedsak utnyttet. Litt utfylling kom til, således Sundby (44/15), utskilt i 1902.
Mens det i 1890-årene i all hovedsak var blitt bygd på sydsiden
av den nye Andebuveg, ble det like etter århundreskiftet, og da spesielt
rundt 1905/06, også oppført en rekke hus på nordsiden.
Det var Semsby (42/11), utskilt 1904, Melby (42/12), utskilt 1904, Kværne
(42/13), utskilt 1905, Nygård nordre (42/14), utskilt 1906, Granheim
(42/15), utskilt 1906 og Bjerkelund (42/9) utskilt 1902.
De bygninger som ble oppført langs de to hovedveger, var stort
sett preget av det samme arkitektoniske formspråk. Det var bygninger
utformet i en forholdsvis enkel sveitserstil. Bygningene hvilte på
en fuget bruddsteins grunnmur og var orientert med langsiden parallelt
med vegen. Konstruksjonsmessig sett ble de gjerne oppført i en kombinasjon
av lafteteknikk og bindingsverk. Bygningene var gjerne på halvannen
etasje, og bindingsverk ble brukt i loftsetasjen. Bygningene var kledd
med stående, høvlet panel. I overgangen mellom første-etasje
og loftsetasje hadde panelet gjerne en litt kraftig, profilert horisontal
list. En tilsvarende list dannet overgang mellom panel og grunnmur. Bygningene
hadde saltak med stort takutstikk. På utstikkets underside var det
synlige, profilerte sperre-ender. Svært ofte hadde bygningene også
en kvist, likeledes med saltak. Kvisten var ofte forbundet med en to-etasjes
veranda. Vinduene var av krysspost-type (korsvinduer). I forbindelse med
vinduenes øvre vannbrett, som hvilte på profilerte konsoller,
var feltet mellom vindu og vannbrett ofte prydet med enkel dekor. Forøvrig
kunne det også være gjennombrutt dekor i husets gavelfelt.
Eldre fotos fra Semsbyen og bebyggelsen langs ravegen og Andebuvegen viser et fint og harmonisk gatebilde. Bygningene var samstemte både hva angår dimensjoner, materialbruk, takformer, detaljering og stilpreg forøvrig. Og etter hvert som hekker, trær og busker vokste til, fikk stedet preg av en velpleiet, liten hageby.
Etter skoleloven av 1860 ble herredene delt i faste skolekretser. Kretsinndelingen og lokaliseringen av de faste skolehus som etter hvert ble bygd, var basert på det daværende bosettingsmønster. De skolebygninger som lå nærmest Sem stasjon, var Manum og Grette. Barna i Semsbyen sognet til Manum skole. Etter hvert som stasjonsbyen vokste, ble lokaliseringen på Manum mer og mer uhensiktsmessig. Samtidig vokste også elevtallet langt ut over det som skolen opprinnelig var beregnet for. Manum skole var todelt med en storskoleklasse og en småskoleklasse. I 1895 var elevtallet kommet opp i 74, og det ble nødvendig å tredele skolen og leie tilleggslokale. I lengden ble forholdene uholdbare. I 1905 oppfordres skolestyret til å undersøke «om ikke paa flere steder ny kredsinddeling kunde trænges», og om «der ikke i nærheden af Sem Station kunde være at opdrive et større lokale for smaaskolen». Men skoleproblemet ble fortsatt ikke løst på en rekke år. Barnetallet vokste og skjevheten i kretsinndelingen bler mer og mer åpenbar. I 1909 var det i alt 106 barn som sognet til Manum skole, og av disse hørte 70 hjemme i Semsbyen. Samme, år ble en mer gjennomgripende forandring drøftet i kommunestyret, nemlig et «Forslag fra Sem Skolestyre om sammenslutning av Manum. og Grette skoler og derav følgende ny bygning i nærheden av Sem.» Skolestyrets forslag vakte strid innen de to gamle skolekretser. På den ene side sto gårdbrukerne i Manum og Grette skolekrets. På den andre siden sto Semsbybeboerne. I april 1909 sender oppsitterne i Grette krets brev til Sem kommune med protest mot ny skole og med forslag om «at der istedet paabygges de nuværende skoler paa Grette og Manum». I mai samme år sender oppsitterne i Manum krets et tilsvarende protestbrev og med forslag om «at indrette de nuværende skoler paa Grette og Manum til 4-delte i stedet for at bygge en større skole ved Sem.» Denne gang er det imidlertid Semsbybeboernes interesser som seirer. Ved siden av det viktige moment som Semsbyens barnetall representerte, kommer også andre momenter til. Amtskommunen vil yte et bidrag på kr. 11.000 til kjøp av tomt og oppføring av ny skole. Kommunen vil selv i hovedsak få beholde de summer som salg av Manum og Grette vil innebære. Og fabrikkeier Jansen har meddelt at han vil forære kr. 5.000 til oppføring av ny skolebygning mot at «der ved skolen indredes lokale til saavel kjøkkenskole for piger, som haandgjernings- og sløidlokale for piger og gutter». Jansen er sogar inne på en form for voksenopplæring og muligheten for at det ved skolen «gis anledning for voksne - gifte eller ugifte - kvinder til at gjennemgaa et kursus i kjøkkenskole.» Skolesaken blir på nytt drøftet i kommunestyremøte i november 1910, men saken blir først endelig avgjort i 1911. De to hovedpunkter i vedtaket var: - «Manum og Grette kredse slaaes sammen til en kreds.» - «En større skole med plads til skolekjøkken og sløid opføres nær Sem arresthus.» Sommeren 1911 var man kommet så langt at man hadde bestemt tomten
for den nye skole. Grunnen tilhørte Jarlsberg Hovedgård og
lå like ved ravegen, like syd for Sems arresthus og Ramnesvegen.
I kommunestyrets møte i juli
Tegninger til den nye skole var blitt utarbeidet av byggmester A. Holth og godkjent i møte 4. mai 1911. Høsten samme år forelå det fire anbud når det gjaldt bygging av skolen. Det ene kom fra byggmester A. Holth og lød på kr. 30.867. Det andre kom fra byggmester N. Vennerød og lød på kr. 29.300. Videre forelå det et anbud fra byggmestrene Sperre og Vermelid. Dette lød på kr. 32.814, men omfattet ikke grunnmuren. Endelig forelå det anbud fra A. Døvle på oppføring av grunnmur for en pris på kr. 2.500. Ved avstemning ble Holths anbud godtatt. Under byggeperioden ble det foretatt enkelte forandringer i de vedtatte planer. Skolen var opprinnelig tegnet med en 2 1/2 etasjes hovedbygning med fasade mot hovedvegen og en en-etasjes fløybygning i vinkel mot denne. Allerede i et brev av 5. mars 1911 hadde lærer Hille på Grette skole gjort oppmerksom på at det snart ville bli nødvendig med en 7-delt skole. Han skriver blant annet om elevtallet: «Der vil maaske bli for mange allerede i 1913, og det er temmelig sikkert at maksimum vil bli overskredet i 1914.» Og han fortsetter: «Spørsmaalet blir da om det ikke vilde være heldigst at bygge det nye skolehus for 7-delt skole med en gang, for eksempel ved at bygge fløibygningen i høide med den øvrige del av huset, og saa indrede 3. etage til sløidrum, naar det blir nødvendig». Hilles brev ble tatt ad notam og hans forslag fulgt. Sidefløyen ble oppført i samme høyde som hovedbygningen. Også byggmester Holth søkte om tillatelse til å foreta en forandring, om enn av mindre dimensjon. På grunn av føreforholdene var det blitt umulig å få kjørt frem tilstrekkelig gråstein til grunnmuren. Han søkte derfor om å få anvende velbrent murstein med puss i stedet for gråstein. Dette ble innvilget. For Holth ble forøvrig byggeoppdraget en dårlig forretning. Etter at skolen var ferdig, meddeler han at han har hatt et direkte tap på oppdraget på 1.600 kr. «grundet i den enorme Stigning i Materialpris og Arbeidslønninger». En søknad om å få refundert dette ble avslått av kommunen. Når det gjaldt tomten og kammerherre Wedels gave, fikk også dette et lite etterspill. Departementet ville nemlig ikke godkjenne ordningen. Wedel utarbeidet da en festekontrakt hvoretter tomten ble bortfestet til skolen på 99 år mot en årlig leie av kr. 80. Leieinntekten forærer han til Sem kommune mot at pengene anvendes til «den blivende skolehave paa Sem skole og subsidiært til skolens bibliothek». Den skole som ble bygd i Semsbyen i 1912, inneholdt i første
etasje fire klasseværelser, korridor og lærerværelse.
I annen etasje var det rom for skolekjøkken, og i loftsetasjen for
sløydsal. Videre rommet skolen to større lærerleiligheter
i annen etasje, hver på fire rom og kjøkken. I loftsetasjen
var det tre noe mindre lærerinneleiligheter, hver på to rom
og kjøkken.
Anna Bjørnstad var den innen lærerkollegiet fra 1913 som kom til å arbeide lengst ved den nye skole, helt frem til 1924. Hun var datter av sognepresten i Sem, Anton Thv. Bjørnstad. Anna Bjørnstad var 37 år gammel da hun begynte sitt arbeide ved Sem skole. Hun var født i Romsdal i 1875 og hadde tatt sin lærereksamen ved Stord seminar i 1897. Til den nye Sem skole hørte det skolejord. Bruken av denne tilfalt førstelæreren og inngikk som en del av lønnen. I forbindelse med skolejorden ble det like nord for skolebygningen oppført en uthusbygning som blant annet rommet låve og fjøs.
Den nye skole ble tatt i bruk i 1913. Det var da 167 elever som sognet til skolen, og disse ble fordelt på 6 klasser. Men ikke alle møtte. Kampen om skolen var ennå ikke helt forbi. Oppsitterne i området Smørberg, Bjelland og Hoksnes gikk nå til direkte skolestreik i protest mot den lange skoleveg som deres barn fikk. Det kom til harde sammenstøt mellom foreldre og skolemyndigheter. I brev av 11. mars 1913 skriver skoledirektøren til skolestyret blant annet: «jeg finder ikke at der er andet for skolestyret at gjøre end at ilægge foreldrene bøter.» I skolestyremøte 19. mai 1913 refererer skolestyrets formann fra et møte han har hatt med de streikende foreldre. Møtet hadde resultert i at foreldrene hadde lovet at deres barn skulle møte opp til skolens årsprøve. Skolestyret på sin side vedtok at man ikke ville «træffe nogen forføining mot vedkommende forældre». I samme skolestyremøte ble det også referert en anmodning fra oppsittere på Manum om at det måtte bli opprettet en skole der «for vore mindreaarige barn». Også denne anmodning ble avslått, blant annet med begrunnelsen at «Sem kreds har nu den best utstyrte skole i kommunen». Man håper derfor at når skolen «blir søkt en tid, vil der bli almindelig tilfredshed her med denne skole». Det ser også ut til at dette håp gikk i oppfyllelse. Skolestyrets forhandlingsprotokoll inneholder i hvert fall ikke noe mer om skolestreik. Ved enkelte skoler i Sem var det i årenes løp bygd opp større eller mindre boksamlinger. Den nye førstelærer ved Sem skole, E. Hille, synes å ha vært spesielt interessert i biblioteksaken. Ved Grette skole, hvor Hille hadde vært lærer fra 1898 av, var det bygd opp en boksamling som omkring 1905 var vokst til ca. 200 bind. Det eksisterte også i Sem et sognebibliotek, visstnok på ca. 700 bind. I 1910 søkte lærer Hille og fabrikkbestyrer Fasting om at en del «av den i kommunen værende boksamling maa bli overflyttet til bebyggelsen ved Sem stasjon». Og i november samme år kunne Tønsbergs Blad meddele at Sems folkeboksamling skulle overføres fra Nauen skole til bebyggelsen ved Sem stasjon. Videre meddeles at «Hr. Fasting har laant den hus og velvillig paatat sig at være bibliotekar indtil videre». Det meddeles også at det er utlån hver torsdag aften fra kl. 1/2 8 til 1/2 9, første gang 18. november. Den ordning som Hille og Fasting hadde fått i stand, opphørte sannsynligvis etter at den nye skole var tatt i bruk og boksamlingen kunne overføres dit. Fremveksten av Semsbyen med dens stigende folketall og voksende tettstedsbebyggelse innebar også økende sosial aktivitet i form av foreningsliv, kulturelle tiltak og fellesarrangementer. Rundt århundreskiftet fantes det i Semsbyen en rekke foreninger av forskjellig slag. Den eldste med direkte tilknytning til Semsbyen var muligens Sem Kvinneforening, startet av Hanna Bjerknes i 1885. Man hadde videre politiske organisasjoner som Sems Venstreforening og Sems moderat-konservative Forening. Man hadde kristelige foreninger som Sems Kristelige Ungdomsforening. Man hadde opplysningsorganisasjoner som Sems Arbeiderakademi. Og man hadde sang- og musikksammenslutninger som Sems Mandskor og Sems Hornmusik. I 1897 fikk Semsbyen også sin første idrettsforening, nemlig Sem Skytterlag. Skytterlagsdannelsen var i sterk fremgang rundt århundreskiftet, noe som kan sees i lys av den poltiske situasjon og forholdet til Sverige. I år 1900 fikk laget sin egen bane. Det fikk leie et areal på Tveitan for 10 år fremover mot en årlig avgift på kr. 80. Banen ble offisielt åpnet 17. juni 1900. Laget hadde i 1901 ca. 50 medlemmer. I 1910 ble også Sæheim Ungdomslag dannet. Den 28. desember
dette år innkalles det til stiftelsesmøte. Bak dette initiativ
sto Ragna Fasting, Aase Lansverk, Sofie Laane, fru Sem, Hildernar Aas,
Trygve Tronsen, G. Jansen, Eirik Hille, A. Holth, Nils Skjælland,
E. G. Fasting og Chr. Auli. Formålet med laget skulle være
å fremme «kameratskap ved å avholde møter og festlige
tilstelninger med underholdning, for eksempel lek, foredrag, sang og musikk».
Alt i alt ble det avviklet en lang rekke møter og arrangementer i den fremvoksende stasjonsby. Et av de årvisse arrangementer var feiringen av 17. mai. Feiringen av dagen var lenge først og fremst et byfenomen. En notis i Tønsbergs Blad i mai 1901 forteller imidlertid at det «i de senere Aar er blevet noksaa almindeligt, at den 17de Mai feires med Procession og Fest ogsaa i Bygderne». 17.-mai feiringen kan nok også sees i lys av den politiske stemning i årene før 1905. Den første 17.-mai feiring i Semsbyen fant sannsynligvis sted 1899. Da annonseres den i hvert fall for første gang. I annonsen heter det at barna skal samles hos lærer Hille ved Grette skole, «da han er den eneste af Lærerne der kan deltage». Videre at det «Kl. 2 1/2 afgaar Børnetog til Langerødhøiden». Senere på dagen er det leker for barna «paa Hr. O. Laskens Løkke. Premier uddeles for Sækkekapløp og Balance med Tønde paa Stang». Og om ettermiddagen «afgaar Procession fra Rastads Gaard til Skytterpladsen» hvor det blir taler, sang, musikk og dans. Det økende sosiale liv med foreningsvirksomhet, kulturelle aktiviteter og fellesarrangementer av forskjellig slag krevde arrangementsplasser. Til friluftsarrangementer hadde man enkle festplasser på Langerødhedde, på Løkeberg, på Lasken og på skytterbanen. Til innearrangementer var det som regel fabrikkeier Jansen som stilte lokale til disposisjon på sin fabrikk. Men arrangementer ble også avviklet hos landhandler Tollerød på Nordby, hos baker Pedersen på Vik øvre (Vikheim) og hos Jul. Hansen på Lasken. Behovet for mer faste forsamlingslokaler ble imidlertid mer og mer påtrengende. I 1905 sees det av en avisnotis at Sems Kristelige Ungdomsforening på sitt årsmøte har besluttet «at afholde Basar paa Sem til Indtægt for eget Lokale». Kort tid senere, gikk en rekke privatpersoner med Joh. Bjerknes i spissen sammen for å realisere planen om eget lokale. Man satte i gang en pengeinnsamling, og på et møte sommeren 1907 hos fabrikkeier Jansen kunne resultatet fremlegges. Man hadde klart å samle inn godt og vel kr. 4.000, og man hadde sikret seg fri tomt for prosjektet (43/19). På dette møte ble det besluttet å gå i gang med bygging. Det ble vedtatt statutter for huset, og det ble valgt styre og byggekomté. Ole Sørensen Låne ble formann i styret og Joh. Bjerknes ble formann i byggekomiteen. Snekker Bodin i Tønsberg hadde utarbeidet de første tegninger til huset, men disse ble senere omarbeidet av byggmester A. Holth. Selve oppføringen av bygningen ble overlatt byggmester Vennerød. Bygningen ble innviet 9. august 1908 med blant annet festtale av sogneprest Bjørnstad. Også Sæheim Ungdomslag følte sterkt behovet for et
eget lokale. Laget arbeidet i de første år etter stiftelsen
meget tungt. Lagets møter måtte holdes hjemme hos de forskjellige
medlemmer. I lengden var dette en uholdbar situasjon. På en ekstraordinær
generalforsamling i mars 1914 la Chr. Klinkenberg frem et forslag om å
skaffe laget et eget lokale. Da forslaget ikke umiddelbart fikk den nødvendige
støtte, garanterte Klinkenberg selv for kr. 6.000,- til formålet.
Dermed gikk saken gjennom. Tomt ble sikret syd for Andebuvegen (42/ 26),
og byggmester Vennerød påtok seg å føre opp bygningen.
25 oktober 1914 kunne det nye ungdomslokale innvies. Lokalets offisielle
navn var Lysheim, men det var navnet Sæheim som ble det vanlig brukte.
24. januar 1915 kunne Sæheim Ungdomslag for første gang holde
generalforsamling i eget hus. Ved de første arrangementer i eget
lokale var man avhengig av å hente inn underholdningskrefter utenfra.
Men etter et års tid, nærmere bestemt 3. juledag 1915, kunne
man annonsere at lagets egne amatørskuespillere oppførte
komedien «Apehaven». I de kommende år ble en lang rekke
fester og tilstelninger arrangert på Sæheim. Særlig populære
ble lagets lokalrevyer.
RAVEGEN GJENNOM SEMSBYEN Allerede før Semsbyen vokste frem som stasjonsby, rommet stedet enkelte elementer som pekte i retning av et sentrum for et større distrikt. Syd i området lå det gamle trafikk-knutepunkt Lasken og Buskeroa. Vegkrysset her dannet et sentrum for det datidige trafikkmønster. På Lasken hadde det også fra 1700-tallet av vært gjestgiveri. Dette var i drift til inn på 1800-tallet. I Buskeroa ble det startet landhandleri i 1879, senere også en smie. Nord i området lå Sem fengsel og tinghus. Denne institusjon var allerede i utgangspunktet tillagt oppgaver for et større distrikt innen rettsvesenet. Avgjørende for den videre utvikling ble anlegget av jernbanen, lokaliseringen av jernbanestasjonen og utbedringen og utbyggingen av vegnettet. Stedets rolle som trafikksentrum innen et større distrikt ble dermed fastslått. Etter hvert som stedet ble utbygd, fikk det også sentrumsfunksjoner på en rekke andre områder. Her fant man forretninger, håndverkere, skole og forsamlingslokaler. Her var avsetningsmuligheter for skog- og jordbruksprodukter. Her var foreningsliv, arrangementer og kulturtiltak. Her var også andre tilbud som etter hvert inngikk i folks hverdag. Enkelte av disse gikk tilbake til anlegget av jernbanen i 1881 og var knyttet til denne. Det gjaldt post og telegraf. På jernbanen fant man både telegraf og telegrafister. Og telegrafen kunne utnyttes også av andre enn jernbanen selv. Forretningsfolk og privatpersoner hadde her fått et nytt, tidsbesparende kommunikasjonsmiddel med nærmest ubegrenset rekkevidde. Mens telegrafen var en ny, og kanskje noe eksklusiv måte å
nå omverdenen på, var postvesenet gammelt og velkjent. Posten
måtte imidlertid hentes i Tønsberg. Allerede samme år
som jernbanen ble åpnet, søker derfor kommunen om at det må
bli opprettet poståpneri ved Sem og Barkåker jernbanestasjoner.
Telefonen var et nytt kommunikasjonsmiddel som for alvor vant innpass i distriktet i 1880-årene. I 1883 ble Tønsbergs Telefonforening dannet og fikk rett til å drive «Telefonanlegg mellom Foreningens Centralstation i Tønsberg og Steder beliggende indtil 11 kilometer udenfor Tønsberg Bys Grændser». Foreningen måtte imidlertid ha spesiell tillatelse når det gjaldt steder hvor det var telegrafstasjoner, hvilket var tilfelle med Sem. Da Tønsbergs Telefonforenings konsesjon ble fornyet i 1888, fikk man tillatelse til forbindelse blant annet til Sem. Høsten 1892 opprettet telefonforeningen en «talestasjon» på Sem, og året etter ble denne omdannet til en bisentral. Antall abonnenter var til å begynne med beskjedent. I 1896 var det syv stykker. Ti år senere var tallet steget til rundt tyve. Det var i første rekke stedets forretningsdrivende som benyttet seg av den nye mulighet.
ANDEBUVEGEN GJENNOM SEMSBYEN CA. 1905 Tønsbergs Telefonforening opprettet i årenes løp en rekke bisentraler. Etter hvert som virksomheten økte, fant man det ønskelig å avhende bisentralene, og man oppfordret til dannelse av lokale telefonforeninger som da ble tilbudt å kjøpe sentralene. I 1917 ble Sem Telefonforening dannet etter initiativ av et arbeidsutvalg bestående av Johan Tarandrød, Anton Skjelland, Ditlef Sørensen og H. M. Nielsen. Disse undertegnet i 1917, på vegne av foreningen, en kjøpekontrakt hvoretter Sem Telefonforening overtok «centralstationen (på Sem) med tilhørende net» for en pris av kr. 1.800,-. Sentralen hadde da 39 abonnenter. Foreningens første styre kom til å bestå av lærer H. Øvrebø, byggmester M. Sperre og skipsfører Ole Simonsen. Som bestyrer ved sentralen ble ansatt J. A. Skog. Skog var huseier på Sem og hadde gården Fredheim (43/10), utskilt 1891. Foreningen sluttet avtale med Skog slik at sentralen fikk lokale i Skogs hus, en lokalisering den beholdt i mange år fremover. Selv flere år etter at poståpneriet var kommet i gang, aviser var vanlig og bruk av telegraf og telefon var velkjent, fortsatte den gamle ordning med budstikke å eksistere. I 1894 ble det satt opp ny rute for budstikken i Sem kommune, og ruten ble trykt i 25 eksemplarer. Først i 1913 fattet kommunestyret vedtak om å avskaffe budstikken. «Istedenfor denne bekjentgjørelsesmaate anvendes indrykkelse i de lokale aviser». Sem fengsel var, allerede før jernbanen kom, blitt etablert som en sentral institusjon innen rettsvesenet og med oppgaver for amtet. I 1880-årene ble det opp rettet en ny sentral institusjon i utkanten av Semsbyen, denne gang innenfor sosialomsorgen og med oppgaver for Sem kommune. Det var Sems Fattiggård. I 1886 gikk Sem kommune til innkjøp av gården Askehaug (41/1), idet gårdens tidligere eier var gått konkurs. Askehaug var en av de større gårder i kommunen og egnet seg, etter kommunestyrets mening, til sosialt formål. I 1887 ble det vedtatt statutter for fattiggården og bestyrer ble ansatt. I de følgende år ble det foretatt en rekke utbedringer på gården. I 1889 ble det oppført ny uthusbygning, og året etter ble det vedtatt å bygge ny sidebygning. Sidebygningen sto ferdig i 1892 og var på to etasjer med en grunnflate på ca. 13 x 8,5 m. I folketellingen for 1900 oppføres det i alt 20 personer under Askehaug Fattiggård, 5 under betjeningen med bestyrerekteparet Anders og Karen Marie Abrahamsen i spissen, og 15 under betegnelsen fattiglemmer. Hjemstavnsoppgavene synes å fordele seg etter noenlunde samme mønster som for befolkningen i Semsbyen. 8 personer oppgir Sem som fødested, 4 Sverige og 3 er fra andre kommuner i Vestfold. I amtmannens femårsberetning for tidsrommet 1905-10 heter det at gården har et belegg på 17 «forsørgende hovedpersoner». Semsbyen ble aldri noe administrasjonssentrum for Sem kommune. I den første periode av stasjonsbyens historie holdt kommunestyret sine møter på den gamle skyss-stasjonen på Fyllpå. Da man mistet denne mulighet, flyttet man møtene over til Rakkås. I 1892 mistet man imidlertid også dette lokale. Man er da inne på å bygge et eget kommunelokale. Det ble oppnevnt en komité på fire medlemmer som skulle komme med et forslag om oppføring «af et Kommunelokale paa et centralt beliggende Sted i Herredet». Muligens var man da inne på tanken om lokalisering i Semsbyen. Kommunestyremøtene blir en kort periode holdt på Langerød, det vil si i umiddelbar nærhet av Semsbyen. Fra våren 1893 av stilte imidlertid Sem Sparebank lokaler til disposisjon, og tanken om eget kommunelokale faller bort. Geografisk sett måtte også Tønsberg sies å være det mest «centralt beliggende Sted» for kommunens representanter, selv om det lå utenfor kommunens egne grenser. Semsbyen utgjorde likevel på flere måter noe særegent innenfor kommunen, noe som fra tid til annen aktualiserte forslag om spesielle administrative tiltak. I 1907 ber amtmannen Sem kommune om å overveie «om det ikke skulde være grund til at gjøre bygningsloven gjældende for strøget omkring Sem jernbanestation samt for Husø og Husvig». Tanken ble imidlertid enstemmig forkastet av kommunestyret. Om Semsbyen heter det: «Hvad strøget om Sem Jernbanestation (Ullenrød, Tem og Vik) angaar, bygges der for tiden kun langs hovedveiene og med længere afstand mellem husene, saa man heller ikke for dette steds vedkommende vil anbefale lovens anvendelse». I 1909 får kommunen en ny henvendelse vedrørende Semsbyen.
Denne gang kommer henvendelsen fra en del privatpersoner på stedet,
og man foreslår en «kommunebevilgning til politihjælp
ved Sem». Forholdene i stasjonsbyen synes å være preget
av liten edruelighet. Også dette forslag blir avvist. Begrunnelsen
er at man ikke finner at «forholdene er av saa alvorlig betydning
at nogen særskilt bevilgning paa budgetet til opprettende poster
med politimyndighet» er nødvendig.
ANDEBUVEGEN GJENNOM SEMSBYEN Større gjennomslag hadde tanken om et eget brannvesen for Semsbyen. I 1910 behandler kommunestyret et brev fra departementet med ønske om «at der istandbringes et ordnet brandvæsen med fornødne slukredskaper for hussamlingen Ullenrød, Tem og Vik ved Sem jernbanestation». I møte 27. oktober 1910 blir så følgende vedtak fattet: «Herredsstyret maa anbefale at lov om brandvæsenet av 15. august 1908 gjøres gjældende for stedet». Semsbyen kom etter dette til å danne en egen brannkommune, det vil si en særkommune med ansvar for brannvernet innenfor et nærmere definert geografisk område, og med et eget brannstyre for denne sektor. Området ble definert med følgende grenser: Mot syd - Lasken, mot vest - Tems innmark, mot nord - nordre Aulerøds bebyggelse og mot øst - jernbanelinjen. Videre heter det i vedtaket: «Med hensyn til utgifterne ved strøkets brandvæsen finder herredsstyret at disse ikke bør ovettages av herredskommunen, men maa anbefale at strøket overgaar til egen kommune i brandvæsenets anliggender». Den nye «brannstasjon» i Semsbyen fikk sitt tilhold på en tomt like syd for ysteriet. Her ble det bygd et takformet brannskur hvor det nødvendige slukningsutstyr kunne lagres. Det ble også oppnevnt et eget brannstyre. I kommunestyreprotokollen finner man første opplysning om dette i 1916. Brannstyret består da av Julius Hansen Lasken, formann, byggmester Nils Vennerød, smed H. Fevang og landhandler H. M. Nilsen. Ordningen av brannvesenet var det eneste område hvor Semsbyen
utgjorde en egen enhet med definerte grenser. Forøvrig var Semsbyen
et tettsted i kommunen på linje med andre stettsteder. Innenfor kommunens
inndeling i skolekretser, folketellingskretser og kretser for skatteligning
inngikk Semsbyen bare som en del av et større område.
|