Høgskolen i Vestfold |  Nettbiblioteket |  Digitale tekster | Lokalhistorie  


Sverre Hjertholm

ARBEIDERBEVEGELSEN

I

VESTFOLD

Trekk fra den politiske og faglige arbeiderbevegelse
1906-1956



Papirutgave utgitt av
VESTFOLD FYLKES ARBEIDERPARTI, 1956
Nettutgave:
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2003.



Da styret i Vestfold fylkes arbeiderparti høsten 1950 vedtok å få trykt et 50-års skrift til 1956, formet det oppgaven slik at en skulle skildre krets- og fylkespartiets og herreds-og bypartienes historie. Det skulle bli organisasjonenes historie. I dette skriftet er oppdraget fulgt, og da stoffet har vokset under arbeidet, har det ikke vært mulig innenfor den gitte plass å få med rikshistorie eller parti- og fagbevegelsens plass i en større sammenheng. Det viste seg snart at det meste kildestoffet - foreningsprotokollene - er forsvunnet, noen er tapt under de skiftende styrer,  men det meste mistet vi under okkupasjonen da nazistene tok alle politiske partiers protokoller og arkiver. Det er litet av dette som er kommet tilbake etter krigen. Historienemnda, som fylkespartiets styre valte, med to representanter fra fagbevegelsen, sendte partiavdelingene oppfordring om å danne lokale historienemnder som skulle samle lokalt stoff, og noen av disse nemndene som har vært i virksomhet har vært til stor hjelp. Ellers er stoffet hentet fra tidligere trykte kilder, de protokoller som er kommet tilrette, mens det meste stoffet til en sammenhengende historie er plukket opp fra gamle årganger av våre partiaviser, Fremtiden, Vestfold Arbeiderblad, Nybrott, Vestfold Fremtid og endel andre aviser, og fra samtaler med veteraner i bevegelsen. Nybrott har vært en særs god kilde for Larvikdistriktet. Det må nødvendigvis bli huller i en slik sammensatt historie og ikke alle data er helt sikre, fordi mange ikke lar seg kontrollere.

En ting som ble ansett viktig var å få med den sammenhengen det alltid har vært mellom parti-og fagbevegelsen i Vestfold, og de tidligste fagforeninger er derfor kommet med i bildet. Det er lagt hovedvekt på å fortelle om de tidligste organisasjonene og mennene. Plass-begrensningen har gjort det nødvendig å skildre historien etter 1927 mer summarisk. Arbeiderbevegelsen i Vestfold har ingen tradisjoner fra forrige århundre. Etter 1900 da det begynte å gry for sosialismen i fylket ble det et uendelig slit for de som gikk i brodden. Mange forsøk på å samle arbeiderne til politisk tenking ga i første - og ofte annen omgang ingen synbare resultater.  Men de ga ikke opp.  Og der hvor det lyktes å danne foreninger og holde dem sammen falt det seige arbeidet på ildsjelene, de få som trodde på at arbeiderne sjøl kunne styre samfunnet.  Det ble et søkende arbeid som satte særs store krav til interesse og utholdenhet i det praktiske arbeid.  Det er disse pionerene som gjennom dette skriftet får vår hyldest for sin uegennyttige innsats.  Kunnskapen om deres arbeid er en spire til vår tids og framtidens sosialister om å fortsette det frigjøringsverket pionerene begynte. Framgangen i vårt sosiale samfunn forteller at arbeidet gir gode resultater.

I historienemnda:

Arth. J. Olsen. Chr. Sulutvedt. Alf Skåum. Sverre Hjertholm.



Thraniterbevegelsen


Den første store reisingen av arbeiderklassen i Norge var Thraniterbevegelsen.  Det hadde før vært en del lokale aksjoner, så som på Kongsberg i slutten av 1600-tallet da bergmennene i byen og bøndene som kjørte for sølvverket gikk til aksjoner for å få utbetalt opptjent lønn.  Det gikk så hardt for seg at bøndene tok selve bergamtskriveren til fange, så det har vært spenning nok.  Men dette var ikke en samlende bevegelse som tok sikte på endringer i samfunns-strukturen.  Det var spontane aksjoner for å løse lokale konflikter.  Og av slike har det vært mange rundt om i landet - fra tidenes morgen.

Marcus Thrane var en drømmer, men med vilje og evne til å sette drømmen ut i praksis, så langt datiden tillot det.  Han studerte teologi, forsøkte seg som lærer, en tid i Åsgårdstrand også, men det var andre ting som opptok ham mer. Han hadde ”nymotens i franske ideer” om større rett og rettferdighet for arbeiderklassen.

Thrane kalte seg sjøl sosialist, og han definerte forskjellen mellom sosialisme og kommunisme slik at kommunismen ville gjøre alle mennesker fullkomment like og dele alt likt mellom alle, mens sosialistene erkjenner at det må være en forskjell fordi evnene er forskjellige. Kommunistene vil avskaffe rikdommen, mens sosialistene vil avskaffe fattigdommen og helst la rikdommen være uantastet. Det var de utopiske sosialistenes tanker han bar fram her, som ville overbevise de som har makten i samfunnet - kongen og rikmenn - om at deres ideer er gode, og de ville også arbeide for reformer gjennom lovgivningen. Han studerte arbeiderbevegelsen i andre land og lærte av deres erfaringer, og han la stor vekt på at arbeiderne måtte ta sin framtid i sine egne hender. Han håpet arbeiderne skulle bli så sterke at de mektiges frykt for opprør ville virke langt sterkere enn selve opprøret.  Han var mot lokale opptøyer, men tok aldri avstand fra tanken om opprør en gang i framtida.  Han mente det var nødvendig å skape en egen arbeiderbevegelse som kunne føre sakene deres fram. Thrane ble redaktør av den liberale avisen ”Drammens Adresse” fra august 1848.  Han var imidlertid for radikal for eieren og måtte tre tilbake allerede ved årsskiftet. Men før han forlot avisen hadde han stiftet den første arbeiderforening i Drammen med 30 medlemmer. Allerede før nyttår var det inntegnet 160 medlemmer, som organiserte seg med rotemenn som skulle agitere for større tilslutning.  Foreningens formål ble formulert slik: ”At virke lidt efter lidt til Arbeidernes forbedrede Kaar og mindre Avhængighed av Pengemændene”.

Thrane forberedte seg på å organisere en stor bevegelse og allerede 5. mai 1849 sendte han ut første nummer av ”Arbeiderforeningenes Blad”.  Det fikk en voldsom tilslutning, for allerede i juni hadde det fått 1700 abonnenter, som var meget stort opplag i den tida.  Men så hadde han også i mellomtida stiftet en rekke foreninger i Buskerud og en i Oslo.  I juli måned var tallet på foreninger 24, med et samlet medlemstall på 2360.  I september samme år var det dannet 49 foreninger med i alt 4091 medlemmer.

Thraniterforeninger i Vestfold


Thrane tok en agitasjonsturné i Vestfold i mai 1849.  7. mai talte han i Holmestrand og dannet en forening med 23 medlemmer. I hans beretning heter det at ”størsteparten av de tilstedeværende var temmelig beskjenkede.  Det var i det hele ikke vanskelig at se fulde folk i Holmestrand.  Av de 23 der indskrev sig, tror jeg imidlertid at de fleste var ordentlige folk.”  

Thrane var så i Horten 25. og 26. mai for å danne en forening, men det lyktes ikke ”da arbeiderne ikke turde for sine overordnede”.  De skildres som meget ordentlige folk. ”Brændevinsdrik eksisterede ikke blandt dem”.  Thranes besøk la imidlertid grunnlaget for en forening som ble dannet og var ferdig organisert med 104 medlemmer da han i siste halvdel av august kom til Horten igjen.

Fra Horten tok Thrane veien sørover i fylket og kom først til Vallø saltverk.  Dette var et ærverdig verk som ble anlagt i 1739 og hadde stor betydning for hele landet.  På denne tiden var det i nedgang.  Produksjonen som omkring 1845 hadde vært drevet med 50 faste arbeidere og 15-20 dagleiere, var opptil 25.000 tønner om året, men var i 1850 sunket til 10-15.000 tønner og arbeidertallet var gått ned.  I 1860 var det helt nedlagt.  Da Thrane besøkte stedet ble han nektet lokale, men han fikk samlet noen arbeidere i gjestgiveriet.  Han fant det ikke tilrådelig å opprette forening her.  Det hvilte et trykk av vilkårlighet på arbeiderne, og han forsto at disse ved å bli med i en arbeiderforening sto i fare for å miste sitt levebrød.  Thrane karakteriserte forholdene ved Saltverket ved å fortelle at en mann der hadde 20 skilling (67 øre) dagen på egen kost.  Verket hadde på den tid planer om å opprette eget bakeri hvor arbeiderne skulle tvinges til å kjøpe brød, og tvangen skulle gjennomføres ved at verket rev ned bakerovnene i arbeiderboligene.  Thrane forteller at Saltverkets arbeidere hadde så dårlige kår at de ble beklaget andre steder (Øverland).

20. august dannet Thrane forening i Tønsberg og dagen etter var han i Larvik. Her tegnet det seg 16 medlemmer på det første møte.  Men på møtet dagen etter ble det opplyst at godseier Treschow ikke ønsket at arbeiderne ved hans bedrift skulle være medlemmer av foreningen.  Da Thrane hørte dette advarte han mot dannelse av forening.  Først i februar 1850 ble foreningen dannet med 260 medlemmer.

I en fortegnelse i ”Arbeiderforeningenes Blad” over bevegelsens foreninger i midten av september 1849 finner vi disse foreninger i Vestfold:  Nr. 11 Holmestrand med 23 medlemmer, nr. 19 Skoger med 106 medlemmer, nr. 20 Svelvik med 38 medl., nr. 25 Jarlsberg med 42 medl., nr. 32 Horten med 104 medl.,  nr. 33 Tønsberg med 27 medl., nr. 34 Fredriksværn med 25 medl. og nr. 40 Sande sogn med 35 medlemmer. Litt seinere ble det dannet foreninger i Lardal, Sandefjord, Botne og Hof.


De to arbeidermøter


Da Marcus Thrane hadde fått i stand en organisasjon som han mente var sterk nok, sammenkalte han foreningene til det første ”Arbeidermøte”  i Oslo 1. august 1850.  Han hadde allerede da  pådradd seg en offentlig oppmerksomhet som førte til mottrekk.  

En måned før arbeidermøtet ble holdt, hadde justisdepartementet sendt et rundskriv til alle lensmenn og politimestre i landet,  der de pålegges å ta opp fortegnelse over alle medlemmer i arbeiderforeningene.  Det var ikke påbud om at de skulle oppløses, men departementets ordre ble lagt ut som om det var farlig å være medlem av thraneorganisasjon.  Mange medlemmer meldte seg ut og en del av foreningene gikk inn med det samme.

På det første ”Arbeidermøte”  kom det 150 representanter fra like mange foreninger. Fra Vestfold møtte bonde Halvor Chr. Rud fra Skoger og Sande, lærer H. Christophersen fra foreningen i Larvik, og hjulmaker J. C. Jacobsen fra Horten.  Den siste kom til å spille en viss rolle i den følgende dramatiske utvikling av Thraniterbevegelsen.

Etter det første arbeidermøte vokste bevegelsen, den tok til med opplysningsarbeid ved siden av politikken, og det annet landsmøte, Lilletinget kallet, ble holdt i Oslo 10. juni 1851.  Dette møtet gjorde mange uklare vedtak som viste at organisasjonen ikke var klar nok og ikke enig nok.

Stortinget inntok ikke fra først av noen fiendtlig holdning til arbeiderforeningene, men etter ”Lilletinget” som gjorde uklare vedtak om arbeiderforeningenes framtidige taktikk hvis Stortinget ikke tok hensyn til foreningenes henvendelse, ble det en annen låt.  Regjeringen skred inn mot lederne og flere av dem ble arrestert.

Likevel har Thraniterbevegelsen satt spor etter seg i stortinget.  Det skyldtes Thranes iherdige arbeid for en reform av husmannsvesenet at denne loven ble revidert samme år.  Øverland mener at det gjennom hele stortingssamlingen 1851 var en bredere og dypere demokratisk stemning enn før - og etter.  Thranes krav om alderdomspensjon ble tatt opp til behandling i stortinget etter forslag av 9 tingmenn som la fram et forslag til lov om pensjonsinnretning, og etter dette skulle alle arbeidsgivere innbetale 1 skilling pr. dag og arbeider til et distriktspensjonsfond.  Odelstinget sendte forslaget til en komité som tidligere var oppnevnt i anledning ”Arbeideragitationen”.  Komitéen innstilte på at det ”bliver fra Stortinget side intet at foranstalte”, og det ble det heller ikke.  Men komitéen hadde i sin innstilling gjort et sammendrag av de ideér og meninger som Thraniterbevegelsen bygget på, og det var første gang Stortinget fikk lese et slikt demokratisk dokument.  

Stortingets holdning ble kommentert i artikler og brosjyrer mer enn noen annen stortingssamling. Det var berettigelsen av arbeidernes krav om reformer som ble behandlet.  

En nedsatt kommisjon som skulle undersøke hva der virkelig foregikk på  ”Lilletinget” og de seinere hendinger på Ringerike, og spore opp eventuelle straffbare planer fra arbeider-foreningenes side, ga innstilling i juni 1852, og deretter fulgte rettssaken mot 149 personer i arbeiderforeningene.  10. april 1854 falt dommene, som varierte fra 15 års straffarbeid ned til noen få måneder, noen slapp med bøter og noen gikk helt fri.  Blant de som fikk straff var hjul- maker Jacobsen, Horten,  som fikk 4 år og 2 måneder. Thrane sjøl fikk 4 år.  

I 1854 kom saka opp i Stortinget igjen ved at de dømte søkte om å få forhøyet kostgodt-gjørelsen (som var 12 skilling dagen).  Søknaden ble avslått, men førte til ordskifte om det var hensiktsmessig med så strenge straffer.  Sverdrup hevdet her at en måtte skille mellom politiske og andre forbrytelser.  

Folkemeningen hadde etterhvert snudd seg og førte til at saka kom for høyesterett med den berømte advokat Dunker som de tiltaltes forsvarer.  Dommene ble betraktelig mildere.  De fleste som hadde fått 9 år fikk straffen nedsatt til 3 år og andre tilsvarende.  Den eneste som fikk forlenget straffetid var Abildgaard som var Thranes konkurrent til lederplassen og som var opphavet til de dunkle, revolusjonære uttalelser på  ”Lilletinget” .  

Thranebevegelsen satte dypere spor i Buskerud, Hedmark og Trøndelag enn i Vestfold. De foreninger han startet i Vestfold ble aldri sterke.  Edvard Bull mener det har sammenheng med at klasseskillet var mindre her enn i de andre fylkene.

Jacobsen og Steenberg


De foreninger som Thrane fikk dannet i Vestfold gjorde ikke så mye av seg i Thranestriden. På Lilletinget møtte bare 4 representanter fra de 13 foreninger med 896 medlemmer. Det var kanskje ikke mangel på interesse, men vel mer økonomien som hindret større representasjon. J. C. Jacobsen møtte således både for foreningene i Horten og Holmestrand, bonden Halvor Chr. Rud møtte fra foreningene i Skoger og Sande, fra Larvik møtte kontorist C. Larsen og fra Lardal bonde Hans Evensen Frydenberg.  Dette forteller ellers at det var et slags samarbeid mellom noen av de lokale foreningene.  

Jens Christian Jacobsen fra Horten ble en viktig person på Lilletinget.  Han var 35 år gammel, sønn av en dansk grosserer og arbeidet som hjulmaker og skipstømmermann. I tiltalen het det at ”han hadde ikke alene talt og stemt i Centralmøtet for tredje dags beslutning om revolusjon, men hørte også blant dem som den fjerde dagen motsatte seg omgjøring av uttalelsen, likesom det var ham  som ga anvisning på (å ta) Hortens krigsforråd”.  Han ble dømt til 4 års fengsel, men fikk den redusert til 3 år.  

Utenom Jacobsen kjenner vi til en annen mann som har hatt  innflytelse på noen hendinger i Vestfold på den tida. Det var redaktør Jens Steenberg som i 1847 startet bladet ” Fredriksværn  Adresse” og i den skrev så ”uærbødig” om høyesterett at han i  1850 ble dømt til 64 dagers fengsel som han sonet i Larvik.  Det  er lite trolig at det kunne dannes en Thraneforening i Fredriksværn  uten støtte i dette bladet.  Han satt fengslet under valget av stor  tingsmenn høsten 1850 og da Johan Sverdrup var valgt i Larvik  gikk et tog av 200 medlemmer av arbeiderforeningene i Fredriksværn og Larvik til Sverdrups bolig 3. juledag og ba ham ta opp  Thranebevegelsens krav i stortinget.  Dette toget gikk så videre til  fengslet hvor Steenberg satt og ropte hurra for ham, som ” trykkefrihetens martyr”.  

Steenberg startet så i 1851 ”Horten Blad” (seinere ” Gjengangeren”).  I august samme år fikk verftsarbeiderne valget enten å melde  seg ut av arbeiderforeningen, eller miste arbeidet ved verftet.  Det var en hard vinter med stor arbeidsledighet og nød.  Foreningen  ble oppløst. Da Steenberg i 1870 var med og stiftet Horten arbeiderforening var det i god samklang med hans opposisjon i 1851 mot  regjering og storting fordi de hadde lokket arbeidere til verftet og sagt opp en hel del av dem. (” Gjengangeren” 14 /4 1951 ).

Innledningen til en ny politikk i Norge


Halvdan Koht slutter sin gransking av Thraniterbevegelsen med følgende kommentar:
”Om arbeiderbevegelsen således ikke fikk så mye å si for selve lovgivningen i de årene, så ble den en omskapningsmakt for hele samfunnsgrunnlaget i norsk politikk. En ny folkeklasse hadde her for første gang reist seg med selvstendige krav, og enda den ble kastet hardt tilbake i det første stormløpet, holdt den da livet seigt oppe i stumper og stykker, enkelte arbeiderforeninger har greid seg til den dag i dag, mest som sjukekasser, og i by og bygd levde gamle thranitere som trutt holdt fast på de nye tankene og således var liksom en surdeig i folket som kunne ta til å æse straks vilkårene bød seg.  Denne nye klassen måtte sprenge gammel klassesammenheng.  Til nu hadde bøndene stått samlet i mot borger- og embetsmannsveldet, i arbeiderbevegelsen dekket av de sosiale motsetningene som skjulte seg innenfor bondepartiet, og især i husmannsspørsmålet kom denne motsetningen klart i dagen. Fra 1851 var bondepartiet i virkeligheten sprengt, småbøndene slo lag med arbeidsfolket i by og på land, mens storbøndene mer og mer gikk sammen med borger- og embetspartiet.  Dermed hadde det kommet nye kløyvingslinjer i det norske samfunnet, og hele politikken i landet gikk fram etter nye grunnsetninger.  Striden kom ikke til å stå lenger om bare bondemakt, men om folkemakt, og den nye statsmannen som arbeiderbevegelsen hadde båret inn på Stortinget - Johan Sverdrup - ble føreren for et ”Venstre” som gjorde bondepolitikken om til prinsipp-politikk.  Arbeiderbevegelsens undergang ble innledningen til en ny tid for Norge”.

Arbeiderforeningene i 1870-90 åra


Det var nok noen av Thraniterbevegelsens foreninger som levde videre, men de fikk mer selskapelige formål.  

Landet opplevde i 1870-åra et økonomisk oppsving, det ble noe av et industrielt gjennombrott.  I 1870 var det 31.000 industriarbeidere og tallet steg til 46.000 i de neste 5 åra.  Hertil kom anlegget av jernbaner som tok sterkere fart denne tida.  Og med det livligere arbeidsliv kom de første fagforeninger.  Her opptrådte arbeiderne kollektivt med sine krav og enkelte steder fikk vi de første organiserte streiker.  Den eldste fagforening er typografenes fra 1872.  Samme år streiket hundre bryggesjauere i Kristiania og drev gjennom et lønnstillegg i løpet av to dager.  Det fulgte flere lønnsaksjoner, både i 1872 og 73, og særlig av håndverkssvenner som fort vekk dannet fagforeninger oppdelt i hvert fag.  Disse aksjonene vakte veldig oppsikt og hertil kom inntrykket av Parisrevolusjonen i 1871, og at det var dannet en avdeling av Internasjonalen i København samme år.  Denne ble forbudt i 1873 og en av stifterne, den kjente Marius Jantzen, dro da til Kristiania hvor han kom i kontakt med Fjørtoft﷓kretsen som utfoldet en intens sosialist﷓agitasjon i hovedstaden.  Denne syknet hen etter et par år i skyggen av en økonomisk krise som knekket fagforeningenes livskraft for en tid.

Allerede før 1870 var det stiftet en del arbeiderforeninger eller arbeidersamfunn som de også ble kalt.  De hadde til formål å stifte fred mellom klassene og fikk derfor et preg av hjelpe﷓ og opplysningsvirksomhet. Venstre som på denne tid sto i sin hardeste kamp mot den konservative embetsmannsregjeringen, søkte støtte i disse foreningene, og det lyktes for et nokså langt tidsrom å føre venstrepolitikk inn der.  De ble ledet av håndverkere, småkjøpmenn, lærere og underordnede offentlige funksjonærer.

Arbeiderforeningenes landsmøter   


I 1880 innbød Kristiania Arbeidersamfund alle arbeiderforeninger og -samfunn til landsmøte i Oslo 26. - 28. juli i Torggata 14, som seinere ble den politiske arbeiderbevegelsens sentrum gjennom mange år.  Der møtte 165 deltakere fra foreningene i Arendal, Asker, Bergen, Drammen, Elverum, Farsund,  Fredrikshald, Fredrikstad, Hamar, Hammerfest, Kristiania, Kristiansand, Landvik, Larvik, Mandal, Stavanger, Stjørdalen, Strømmen, Strømsgodset, Trondheim, Tromsø, Tvedestrand, Tønsberg og 4 fra utlandet.  

Møtet var meget godt organisert, om lag som landsmøter i vår tid, og det var til og med sørget for rabatt for reise med båt og bane.  Av deltakerne var om lag 30 arbeidere, 15 håndverksmestere, 25 lærere, 25 kjøpmenn, og ellers var det en blanding av en lang rekke yrker.  Fra Kristiania, som hadde 99 representanter, møtte bare noen få arbeidere.  Her dominerte kjøpmenn, lærere, formenn og folk med immatrielt arbeid, og særlig redaktørene var godt representert.

Møtesakene, som var mange, var gruppert og ble behandlet på gruppemøter som utformet forslag til resolusjoner. Hver deltaker kunne være med i den gruppe han interesserte seg mest for.

De emner som ble behandlet ga uttrykk for hva som rørte seg i befolkningen, særlig i retning av større og bredere opplysning.  Det ble vedtatt resolusjoner som krevde mer lesetid, bedre undervisningsmetoder, fritt skolemateriell (betinget), legemsøvinger i skolen, fortsettelsesskoler og støtte til private ungdomsskoler for å lette ungdommens søkning dit.

Andre emner som var til drøfting var oppretting av kooperative foreninger, arbeidernes andel i bedriftens fortjeneste, alderstrygd, selvhjelpskasser, anbefaling av mer akkordarbeid, kortere arbeidstid.  Om de fleste emner var det stor enighet, og møtet var også skjønt enig i at beskatningen var urettferdig overfor de ubemidlede.  

Stemmeretten var den store prøvesteinen. På den tid kunne 145 tusen menn stemme etter grunnloven, mens bare halvparten virkelig stemte.  Det kom av frykt for å bli kontrollert, skjønt valget skulle være hemmelig.  Men det var altså ikke så hemmelig som i dag.  Et forslag som inneholdt ønske om alminnelig stemmerett ble vedtatt med bare to stemmers overvekt. Halvdelen stemte for at stemmeretten skulle følge skatteevnen.  Spørsmålet om stemmerett
for kvinner var ikke nevnt.

En prøve på forsiktigheten i tida var at det ble reist spørsmål om forbud mot å diskutere politikk i arbeiderforeningene.  Det var bødtker Johannessen fra Tønsberg som ville ha forbud, men det ble vedtatt at ”fred er ei det beste”.  Deltakerne fra Vestfold gjorde seg ikke bemerket på annen måte enn at bare én av 8 representanter stemte for alminnelig stemmerett.  

De fra Vestfold som deltok i dette møtet var: fra Larvik Arbeiderforening boktrykker Schmidt, lærer A. Thorvik og buntmaker Eliesen, fra Tønsberg Arbeiderforening lærer O. Hansen, arbeider C. Holmen og bødtker Chr. Johannessen, fra Strømsgodset og Åssiden Arbeiderforening arbeiderne H. Gulbrandsen og Andreas Hilden.  Dessuten møtte maler C. J. Lundberg fra Tønsberg uten å  være valgt delegert.

Fram til 1891 ble det holdt 5 slike ”Arbeidermøter” for disse foreningene.  Vestfold var ikke særlig interessert.  Til det annet møte sendte Tønsberg Arbeiderforening smedmester Henriksen og lærer O. Hansen, og 3 andre fra Tønsberg møtte for privat regning.  Fra Strømsgodset møtte H. Gulbrandsen og Hilden, ellers ingen flere fra foreningene i fylket.  På det tredje møtet var lærer Hansen fra Tønsberg, og på det fjerde møte var losoldermann Schlytter fra Tønsberg eneste representant fra fylket.  Men i 1891 var det flere: Fra Larvik baker L. Jacobsen, snekker E. Halvorsen og høvelmester L. Andersen, fra Thorstrand Arbeidersamfunn gartner M. J. Anderup, fra Tønsberg Ludv. Henriksen, tollbetjent G. Jørgensen og lærer Kr. Skatvedt og fra Horten Arbeiderforening maskinarbeider H. Hansen og kand. philos. Kr. Trapness.

Det var de samme emnene som gikk igjen stort sett på alle landsmøtene, og særlig stemmerettsspørsmålet.  I 1891 var en kommet fram til enighet om å kreve alminnelig stemmerett, men et forslag om at stemmerettsalderen skulle være 21 år ble forkastet.  Etter forslag av Jørgensen, Tønsberg, ble det vedtatt å kreve alminnelig stemmerett for kvinner fra det 25. år.

Arbeiderforeningene i Vestfold  


Etter amtmannens 5 års beretning 1886﷓90 hadde Larvik Arbeiderforening (stiftet 1851) 450 medlemmer, Tønsberg Arbeiderforening (1867) 580 medlemmer, Horten Arbeiderforening (1870) 410 medl., Sandefjord Arbeidersamfund (1876) 93 medl., Hof Arbeiderforening (1883) 95 medl.,  Eidsfos Arbeiderforening 108 medlemmer.   (I neste 5 års beretning nevnes ikke Eidsfos). Strømsgodset Arbeiderforening nevnes ikke av amtmannen, men den var representert på arbeidermøtet i 1880 og 82.  (På samfunnets fane står årstallet 1883). Tjøme Arbeiderforening ble stiftet i 1895, Sande i 1898, Våle Arbeiderforening 1904.  I Holmestrand var det en arbeiderforening (45 medl.), som ble nedlagt i 1903.  

Amtmannen melder i nevnte 5 års beretning at det i Larvik var en understøttelseskasse med 160 medlemmer, i Horten to slike med 542 medlemmer.  

Etter de utførlige protokoller fra arbeidermøtene har innsatsen fra Vestfold vært meget beskjeden.  Det var bare lærer O. Hansen fra Tønsberg som i de to første møter la fram forslag av betydning, om reformer i skolestellet.  

Disse foreningene spilte nesten ingen rolle i Venstre i Vestfold, som hadde en egen amtsorganisasjon.  Men de har hatt betydning gjennom sin opplysningsvirksomhet. Flere av dem holdt leserom for medlemmene hvor det var lagt ut bøker, tidsskrifter og aviser som bar bud om tanker og hendinger i tida.  I enkelte kunne en til og med finne radikale skrifter som pekte ut over unionsstriden og stemmeretten.  Størst betydning hadde de kanskje som hjelpe-organisasjoner for medlemmer som var uheldig økonomisk stilt.

I enkelte av disse foreningene kom det etter 1900 til politisk strid mellom de enkelte sosialdemokrater som hevdet radikale meninger, og de andre.  Sande Arbeiderforening ble tilmeldt D.N.A. allerede i 1902, arbeiderforeningene i Hof og Våle og arbeidersamfunnet i Sandefjord i 1906.  De andre foreningene sovnet inn etterhvert.  Det er bare Tønsberg og Larvik arbeiderforeninger som ennå eksisterer, og de har holdt seg utenfor politikken.

Sosialdemokratene i 1880-åra var interessert i disse arbeiderforeninger, særlig i Oslo hvor Samfunnet ga plass for viktige politiske diskusjoner.  Flere av dem deltok også i de første landsmøter for å fremme sine sosialradikale forslag.  Men da arbeiderne fikk sitt eget politiske parti var det naturlig at de satte kreftene inn der.

Arbeiderforeningene av 1880-90 markerer en overgang fra arbeidernes maktesløshet til den moderne arbeiderreising som i løpet av 50 år skapte en fullstendig sosial revolusjon i Norge.


Tjølling som politisk sentrum


Venstre som i 1850 fikk Johan Sverdrup valgt til stortingsmann, hadde en stor periode i Vestfold.  I 1880﷓åra under de store nasjonale stridighetene ble Tjølling noe av et politisk sentrum.  Venstre og Høyre sendte en del av sine beste talere til store talestevner på Tjøllingvolden.  De samlet mange folk og det gikk ofte hissig for seg.  Disse sammenstøtene holdt liv i den politiske diskusjon over store deler av fylket og langt oppover mot Kongsberg.  Seinere, da den store striden om embetsmannsstyret var utkjempet, ble det Venstres stilling til stemmeretten som interesserte mest.  Og det var atskillig kritikk mot Venstre fordi det saboterte den alminnelige stemmerett så lenge.

Minner fra en politisk storhetstid


Anders Kaupang er født i Tjølling i 1875, sønn av en bonde.  Han var voksen da han like før århundreskiftet tok arbeid på Framnæs mek. Værksted, hvor han i 1901 var med og stiftet Jern og Metall avd. 34.  Helt til etter siste verdenskrig var han meget aktiv i partiet.  Han var medlem av Sandefjord bystyre fra 1908, og 31 år i formannskapet, til 1947. - Her er noen av hans politiske erindringer fra sine unge år:

”Tjølling var i 1880-90 åra et livlig politisk sentrum.  Den var nabokommune til Johan Sverdrups Larvik.  Til de mange og store politiske møtene som ble holdt på Lauve i Grøttinglia og i lokalet på Tjøllingvolden kom det folk både fra Sandefjord og Larvik og bygdene.  På disse møtene var det som oftest talere både fra Høyre og Venstre, og mange ganger møtte hvert parti med to og tre talere, så det gikk livlig for seg.  Duellene mellom talerne ble ofte så tilspisset at de forlot den saken som skulle utredes og la an på å døyve motstanderen.  Som regel gikk venstretalerne av med seiren, for de var mest drevne i talekunsten.

Eieren av Grøtting var postekspeditør og ivrig venstremann, og det vakte ren forferdelse blant høyrefolk da han under et stevne heiste flagget med unionsmerket ned.  Etter et slikt politisk stevne hendte det at redaktøren av høyreavisa i Larvik, ”Amtstidende”, som hadde leid hest og trille, ble stanset nede på veien av en del arbeidere fra Larvik.  De grep fatt i hjulene og dreide dem bakover.  Redaktøren ble betenkt og satt og slikket på håndtaket på spaserstokken sin mens arbeiderne ropte i kor: ”Ja, bit i kjeppen din, du Smidt”.  Dette sto på en tid inntil Venstres stortingsmann i kretsen, Mathias Odberg, kom kjørende og ba karene slippe vogna.  ”For ellers kommer heller ikke jeg fram”, var hans motiv.  Det ble latter, som frigjorde både trilla til redaktøren og stemningen.

På et møte som ble holdt på Østre Halsen talte en gang skolestyrer Davidsen av Venstre.  Han holdt på nokså lenge, så Høyres taler, B. M. Steen, til slutt gikk fram til talerstolen, grep fatt i Davidsen og ville dra ham ned.  Det ble basketak mellom de to, men Davidsen fikk hjelp av flere tilhørere som ga Steen mange velrettede slag.  Det som gjorde utslaget var et spark av en sjømann i langstøvler.  Han traff Steen så han tumlet om på gulvet.  Møtet løste seg opp i latter, det ble ikke mer opplysning om det emnet. 

Viggo Ullmann talte en gang på et møte i Tjøllingvolden hvor motstanderen var en høyreredaktør fra Sandefjord.  Ullmann siterte noe fra en engelsk bok som het Mulholl.  Da høyretaleren slapp til tok han fatt i dette sitatet, men kunne ikke huske navnet på boka.  Ullmann stilte seg foran talerstolen og stavet: ”Mul -  Mul﷓holl, husker du det nå?” Høyretaleren ble rasende og glemte det meste av det han skulle si, og slaget var tapt for ham. 

En tid i 80-åra var gemyttene rent i kok, og når høyre- og venstre  folk møttes røk de ofte sammen i slagsmål.  Det gikk så vidt at  konene nektet å gå i selskap hvis ikke mannen lovet å oppføre seg noenlunde normalt. 

Ved stortingsvalget i 1888, som foregikk i kirken, serverte Høyre øl hos  ”Severin snekker” på Tjøllingvolden til alle som ville ha.  Det  ble drukket en del, men etterpå ble folk flaue, og Høyre gjentok  ikke det eksperimentet. 

Ved et seinere valg sørget Høyre for gratis skyss til kirken  for folk som bodde på Østre Halsen og Rekkevik.  Det ble heller  ikke videre vellykket, hvis en skal tru hva en av velgerne, Andreas  Jensen, sa da han kom ut på vollen etter å ha stemt i kirken:  ”Nå har vi kjørt med Høyre og stemt med Venstre.”

 På gården Kaupang var det alminnelig å leie bort rom til byfolk om sommeren.  I et av de rommene som en høyrefamilie hadde  leid en gang, hang det et bilde av Johan Sverdrup, og det tålte  ikke høyrefrua å se, så hun vendte bildet om.  Da bondekona fikk  se det, vendte hun straks bildet om igjen.  Da høyrefrua igjen snudde  bildet sa bondekona bestemt og avgjørende: ”Hvis dere snur bildet en gang til er dere oppsagt og skal reise straks.” 

Det hadde lykkes Treschow og likesinnede å presse sine arbeidere til å stemme med Høyre ved et valg i Larvik, og det ble høyreseier.  Men det ble spetakkel etterpå.  Arbeidere og andre samlet seg  og dro rundt i byen og bombarderte villaene til besteborgerne med  stein og andre kastemidler, og de siktet jo først og fremst på vinduene.  En av de angrepne fikk tak i skytevåpen og truet med å skyte den første som kom inn på eiendommen hans.

Høyretaleren M. B. Steen ble en gang antastet i ”Prinsegata” i Larvik.  Han reddet seg opp i et tre og kom først ned igjen etterat Lars Abrahamsen, den seinere statsråd, kom og befridde ham og fulgte ham hjem.”

De faglige forløpere til 1906 


I Vestfold ble det dannet noen fagforeninger før århundreskiftet, men de var hverken mange eller sterke.  Misnøyen med levekåra lå latent og ga seg ikke uttrykk før det ble organiserte fagforeninger.

Våren 1890 samlet skomakersvennene i Larvik seg med krav om bedre lønn, og de klarte å gjennomføre en del av sine krav gjennom en virkelig streik.  Bakersvennene i Larvik organiserte seg i 1892 og forsøkte å bedre sine kår, men foreningen klarte ikke å gjennomføre noen bedring.  Bakersvennene fikk et tilbakeslag som var så sterkt at det gikk helt til 1909 før de igjen kunne ta opp foreningen.  Steinarbeiderne, som det var mange i Larvik-distriktet, gjennomførte noen vellykte streiker i 1890-åra.  Ellers måtte arbeiderne i bedriftene bære fram sine krav enkeltvis, som var vanlig den gangen.

Et eksempel fra Tønsberg er typisk.  Arbeiderne ved Kanalen la ned arbeidet i 1892 og krevde lønna hevet fra 2 til 2,50 kroner dagen.  De streiket én dag.  Så sprakk det, og de måtte gå tilbake på de gamle vilkår og måtte til og med tåle at to av deres mest aktive kamerater ble avskjediget.

Vi kjenner bare få fagforeninger i moderne form som greide seg over århundreskiftet.  Den typografiske forening i Tønsberg ble stiftet i 1882.  Den greide å bedre lønns﷓ og arbeidsvilkårene straks etter at den var stiftet.  Siden slappet den av og fikk på lange tider ingen betydning.  Men den har bestått prøven uavbrutt og er fylkets eldste fagforening. 

I 1899 ble det dannet en arbeidsmannsforening i Larvik som sendte representant til Arbeidsmandsforbundets landsmøte i 1900. Men allerede i 1902 ble det dannet en ny arbeidsmannsforening, nr. 82 i Arbeidsmandsforbundet, og det er nok den samme forening, som altså hadde hvilt en tid.  Steinarbeiderne i Larvik hadde en forening fra 1890-åra, den ble forsøkt rekonstruert i 1899, men det lyktes først i 1901. Larvik Losse- og Lastearbeiderforening hadde 207 medlemmer i 1900. 

I Sandefjord ble det i 1898 dannet en løst organisert forening for Framnes-arbeiderne.  Den samlet penger til streikende arbeidere i Danmark og Sverige.  En må se denne som forløperen for fagorganiseringen av Framnes-arbeiderne i Jern og Metall.

 I Tønsberg reiste både skomakersvennene, smed- og skreddersvennene i 1890 krav om bedre lønn, og det lyktes dem å få litt bedre vilkår, men de hadde ingen organisert fagforening.  I 1897
blomstret interessen for fagforeningene opp og det ble dannet fagforeninger for skreddersvennene, trearbeiderne og jernarbeiderne. 

Jernarbeidernes forening i Tønsberg ble stiftet 14. august 1897 med 30 medlemmer fra forskjellige bedrifter. Den betydeligste lederen var dreier Christian Christoffersen som da var 50 år gammel.  Han var fra Norderhov og ble faglært i Kristiania.  Foreningen meldte seg straks til Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund.  Jernarbeiderne i Tønsberg hadde dengangen 63 timers arbeidsuke, mens den ellers i faget var 60 timer.  I  januar 1898 fikk fagforeningen overenskomst med bedriftene om 60 timers arbeidsuke og overtidsprosenter.  Foreningen holdt fester og andre arrangementer, og hadde den meste av tiden et driftig styre som arrangerte offentlige foredragsmøter.  Men interessen hos medlemmene dalte, og i februar 1903 var stillingen slik at styret var uten medlemmer på møtene og foreningen ble lagt ned i all stillhet.  Men den hadde 40 betalende medlemmer helt til det siste.  Ved siden av Christoffersen var Anders Karlsen, Mathias Olsen, Bernhard Forstrøm, H. P. Andersen og P. Henriksen virksomme medlemmer i styret. 

I 1897 ble ”Svendeforeningen”s lokale innviet.  Svendeforeningen var en nokså løs sammenslutning som da hadde bestått i 11 år og var en samling av svenner i alle fag.  Den kom aldri til å spille noen rolle i arbeiderbevegelsen uten som hjelpekasse for medlemmene.  Politikk, kortspill og berusende drikker var forbudt i lokalet.  Den eksisterer ennå som en økonomisk enhet for eiendommen.

Omkring århundreskiftet ble det i Vestfold gjort mange opptak til å danne fagforeninger.  Særlig bemerkelsesverdig innsats ble gjort av den energiske agitatoren i Norsk Arbeidsmandsforbund, Hans Berntsen.  Han tok fylket for seg og organiserte en rekke fagforeninger i de fag som dengang ikke hadde egne fagforbund og som derfor ble samlet i Norsk Arbeidsmandsforbund. 

I 1899 stiftet han en fagforening for Treschowarbeiderne i Larvik.  Den gikk snart inn, men ble gjenopptatt i 1902.  I 1900 stiftet han Tobaksarbeidernes Forening, og en fagforening for skomakersvennene i Larvik som var dannet i 1890 ble gjenopptatt i 1904.  I 1899 stiftet han en fagforening for steinarbeiderne i Larvik, den ble reorganisert i 1901.  I 1902 fikk han istand fagforening ved fyrstikkfabrikkene på Agnes.  Den ble gjenopptatt i 1906.

Dette var en veldig virksomhet etter datidens forhold, og det er tydelig at Larvik ble ansett for å være et meget organisasjonsmulig distrikt.  Men lett var det ikke, det forteller de mange rekonstruksjoner om.

Hans Berntsen arbeidet også lenger nord i fylket.  I Holmestrand stiftet han i 1902 en bryggearbeidernes fagforening med 50 medlemmer.  Byen var den gang stor utskipningshavn for trelast, og fra 1902 også for papirfabrikken på Hvittingfoss, etter at Hvittingfossbanen det året kom i drift.  I 1904 organiserte han arbeiderne ved Vallø oljeraffineri. 

Ved siden av Arbeidsmandsforbundet var også andre forbund i virksomhet.  Jern og Metall stiftet sin første avdeling i fylket i 1901, Sandefjord avdeling, og i Eidsfoss ble det organisert en avdeling i 1904.  Formerforbundet fikk en avdeling på Eidsfoss i 1904 og i Tønsberg og Horten samme år.  Bakerforbundet organiserte avdelinger i Tønsberg og Sandefjord i 1900, murerne fikk avdeling i Sandefjord i 1900 og i Larvik i 1902, og malerne og tømmermennene i Sandefjord organiserte seg i 1900.  Skreddersvennene i Larvik organiserte seg i 1903.

I 1906 kom det til en del nye fagforeninger.  Arbeidsmandsforbundet organiserte murarbeiderne i Larvik, fabrikkarbeiderforening i Tønsberg, Pukerud papirarbeiderforening i Strømsgodset, arbeiderne ved gruvene på Konnerud, en bruks- og tomtearbeiderforening for Drammen - Gulskogen.  Typografforbundet fikk en avdeling i Larvik i 1906.

Næringslivet i Vestfold


Levekår omkring 1900


Vestfold er ungt som industrifylke.  Den offisielle statistikk oppgir antallet industrielle anlegg i 1850 til 350 med litt over 1000 arbeidere, eller gjennomsnittlig 3 mann pr. bedrift.  220 bedrifter var ”bekkesager”, den neststørste gruppen var næringsmiddelindustrien (vesentlig møller) med 60 bedrifter og 240 arbeidere.  Det var få store bedrifter.

I de neste 50 år foregår en konsentrasjon, småmøllene og småsagene viker for større enheter.  I 1900 hadde fylket 115 anlegg med 3110 arbeidere med gjennomsnittlig 261 arbeidsdager i året.  I 1900 tjente dagarbeidere 2,56 og kvinner 1,35 pr. dag på egen kost, og for jern- og metallarbeidere var daglønnen kr. 3,31, for sagbruksarbeidere 2,60, for skomakersvenner 2,87 og for murere  kr. 5,75.

På denne tid er notert disse prisene: husleie for to rom og kjøkken 10﷓15 kr. pr. måned, en favn bjerkeved 13 kr., kjøtt og flesk 73 og 90 øre pr. kilo, melk 11 øre literen, smør 1,66 pr. kilo og ost 93 øre kiloet.  Forholdet mellom prisene og lønningen var slik at det var ikke rom for mer enn det nødvendigste til livets opphold.   Jerndreier Carl Henriksen, som kom fra Oslo til Framnæs mek. verksted i 1903, forteller at lønninga gikk med til husleie, mat og klær. Møblementet var de nødvendige bord og pinnestoler, sengesteder med halmmadrass og av kjøkken- og skaffetøy var det bare fra hand til munn.  En industriarbeider som hadde familie (han hadde 4 barn) måtte bruke en dress i 7﷓8 år før lønna strakk til fornyelse.  Mange arbeidere som hadde høve til det spedde på med sjølberget fisk.

Framgang for industrien


Utviklingen mot helårsbedrifter blir nå sterkere.  I 1905 var det 169 bedrifter med 4472 arbeidere og i 1909 204 anlegg med 5667 mann og 1.604.700 dagsverk, eller 283 arbeidsdager i året pr. arbeider.  Dette er tallene fra fabrikktellingen.  Men det var mange andre.  Etter folketellingen 1910 var 31.100 personer i fylket sysselsatt i industri og håndverk, derav 14.800 i landdistriktet ( 21 pst.) og 16.300 i byene (42 pst.).  Fylket hadde da 109.000 innbyggere.

Skipsfarten var forholdsvis godt utviklet.  Mellom 1905 og 1908 hadde fylket 158 dampskip med en tonnasje på 126.400 netto reg.tonn og 154 seilskip på 68.500 n. r.t.  Nettopp i denne tida var det nedgang for fraktfart, mens hvalfangst tok seg sterkt opp og jernskipsbyggingen blomstret.  I 1910 var 15 prosent av befolkningen knyttet til sjøfart, fiske og hvalfangst.

Arbeidslønningene omkring 1910


Årslønnen var for tjenestegutter kr. 342 og for jenter 168.  Daglønn på egen kost 3,11 for menn og 1,92 for kvinner, arbeidere ved mek. verksteder 3,75, sagbruksarbeidere 3,50, skomakersvenner 3,05 og mursvenner 5,80.  De alminnelige mannskapshyrer på dampskip var i 1910 for matroser 60﷓65 kroner og for styrmenn fra 70 til 120 kroner måneden.

De større bedriftene i Vestfold i tiden 1905-1910 med over 100 arbeidere var Eidsfos Verk 155 arbeidere, Glassverket i Skoger 160, Glassverket i Larvik 100, Alfr. Andersens mek. verksted 200, Kaldnes mek. verksted 280, Framnæs mek. verksted 150, Berger fabrikker 300, Melkefabrikken i Holmestrand 100, Laupen sagbruk 100, Fritzøe tresliperi, Jarlsberg Paper Mills og et par trikotasjefabrikker i Larvik var også blant de største.

I 1913 oppgir fabrikkinspektøren at det i Vestfold var 310 anlegg med 7392 arbeidere fordelt slik i inspeksjonspliktige bedrifter: 2502 i jernindustrien, 1216 i trevareindustrien, 827 i steinindustrien, 756 i papirindustrien, 693 i tekstilindustrien, 604 i næringsmiddelindustrien og 324 i kjemisk industri, som de største gruppene.

Og det var helst i disse bedriftene og i håndverksfagene det var muligheter for fagorganisasjonen og for politisk arbeid.

Fra bondegutt til sosialist


Nils C. Jacobsen er født på Skarsholt i Andebu 30. april 1870.  Han flyttet til Sandar i 1901 og var i alle år partiets sikreste kontaktmann i Haukerød skolekrets.  Han tegnet i årenes løp hundreder nye abonnenter på partiavisa og bar partiets valgmateriell ut i kretsen.  Hans malerverksted på Haukerød var som et privat blåkorshjem, hvor landeveiens folk fikk husly.

20. august 1927 skrev han disse erindringer i Vestfold Fremtid:

”I min barndom hadde jeg megen lyst til avislesning, men min far holdt ingen aviser, og for å tilfredsstille min lesetrang var en av våre naboer så velvillig å overlate meg et nummer av og til av Almuevennen.  Min lærer skylder jeg stor takk for en hel del lesestoff, men de avisene jeg fikk av ham, var ikke av de som rokker ved det bestående, for han var en god høyremann – ”vetomann og ikke bonde” som det het i de dager.

Da jeg var i 15-16 års alderen, inntraff det noe som fikk en avgjørende betydning for meg, og som ledet meg inn i den politiske retningen som jeg senere i livet kom til å følge.  På denne tiden ble det over land og by utbredt en radikal avis som hette ”Morgengryet”, og som redigertes av en Andreas Øien i Kristiania.  Det lille bladet angrep særlig krigsvesenet, og den antimilitaristiske tanke slo straks an hos meg, og jeg ble antimilitarist.

Da jeg var i 20 års alderen fikk en av mine kamerater, som var lærer, vikarpost i Storelvdal, og der kom han til å bo i huset hos en sosialdemokrat.  Den unge og interesserte lærer ble snart grepet av den sosialistiske idé, og i sin iver for å bringe meg inn på de samme tankene abonnerte han på Sosial-Demokraten og sendte den til meg.  De radikale tanker som var vakt til live hos meg ved lesningen av ” Morgengryet” fikk her ny næring og jeg ble sosialist.

 I min hjembygd var det en sterk politisk bevegelse i 90-årene, og jeg deltok i agitasjonen for Venstre.  Mitt partiarbeid besto hovedsakelig av det samme som nå i de senere år - jeg delte ut skrifter og samlet abonnenter på aviser.  Jeg var jo selv blitt overbevist gjennom lesning og har derfor trodd at det er det mest virksomme middel til å omvende andre.  Jeg var nemlig sosialist i 12 år før jeg hørte et sosialistisk foredrag. 

De mest aktuelle spørsmålene i nittiårene var unionsspørsmålet og den alminnelige stemmerett ﷓ det siste sto for meg som det største.  En tid var jeg medlem av venstreforeningens styre, men ved et nytt valg ble jeg vraket, visstnok på grunn av min ytterliggåenhet, for Høyres verste skremsel i de dager var at Venstre sto i samarbeid med sosialistene, og derfor gjaldt det for Venstre til enhver tid å frigjøre seg fra disse beskyldningene.  En hel rekke folkemøter ble holdt omkring i bygdene og ikke minst i Andebu.  Høyres fornemste talere var Benjamin Vogt, ”yngres” Konow, redaktør Berntsen, Drammen, og flere. Fra venstrehold opptrådte som oftest redaktør Retvedt, Sven Aarrestad, redaktør Thoralf Klavenæs og ikke å forglemme Lorentz Berg, som holdt en masse småmøter i hver krok av bygden.  Ullman besøkte også Andebu. Han var i de konservatives bevissthet den rene politiske skrekk, noe lignende i Tranmæl i våre dager.”

Fagbevegelsen blir aktiv


Stortingsvalget i 1906 og kommunevalget i 1907 ble en god stimulans for partiet og fagbevegelsen.  På denne tid var foregangsmennene like interessert politisk som faglig.  Ofte var det de politisk interesserte som gjorde opptak til å danne fagforeninger, og når slike var dannet ble de straks politiske, selv om de ikke med en gang meldte seg kollektivt til Arbeiderpartiet.  Det var ikke alle steder aktuelt.  Stort sett var en fagforening å regne med på Arbeiderpartiets side i de politiske kampene.

Mange av de fagforeninger som ble stiftet på denne tida var nokså svakt underbygd.  Ingen kunne starte med 100 prosent organisasjon og det tok lang tid for mange arbeidere før de lærte å forstå fagbevegelsens betydning for deres personlige økonomi.   Mange levde videre på den gamle sentensen at arbeidsgiveren var den klokeste og ville det beste også for arbeiderne.  De unge, driftige karene som arbeidet med organisasjonen hadde ofte større kamp med å overtale sine kamerater enn med arbeidsgiveren.  På mange steder gikk det nokså hardt for seg for å få de uvillige arbeidsfeller med i organisasjonen.  Det tok tid.

På Konnerud ble det i 1906 dannet en fagforening ved gruvene der. Arbeidet begynte to år før. Starten ble ikke bra og det lyktes bedriftsledelsen å trampe den ned.  Men i 1907 ble den gjenopptatt med 50 medlemmer som var nesten hele arbeidsstokken. Gulbrand Antonsen Pryserud ble formann og denne foreningen var effektiv  helt til 1912 da gruven ble lagt ned. Arbeidsstokken var da 60 mann.

I 1907 ble det dannet en faglig arbeiderforening på Hvittingfoss, som riktignok ligger i Buskerud, men som på flere måter sokner til Vestfold.

Kamp for foreningsretten


I Selvik, Sande, ble det i 1907 dannet en arbeidsmannsforening for arbeiderne ved Selvik bruk. Av de 25 mann på arbeidsplassen ble 17 med i organisasjonen.  Her fikk vi den første åpne kamp i Vestfold om organisasjonsretten. Formannen i fagforeningen, Anton Olaussen, ble syk og etter sykdomsfraværet ble han nektet inntatt igjen i arbeidet sitt.  Samtidig ble fagforeningens sekretær oppsagt.  Men arbeiderne var solidariske og alle mann la ned arbeidet i oktober.  Bedriften greide imidlertid å skaffe seg streikebrytere og året etter ble fagforeningen sprengt på denne konflikten.  Det ble en bitter strid arbeiderne mellom og det gode forholdet som skal rå på en arbeidsplass var ødelagt for lange tider.

I 1910 var Torgeir Vraa i Selvik og talte for to fullsatte stuer i  Anton Olaussens hjem der han søkte å skape stemning for en gjenopptaking av fagforeningen.  I 1913 ble det gjort et nytt forsøk, men det lyktes ikke.  I 1915 ble det stiftet en partiforening som fikk 47 medlemmer, og nå var det bedre håp.  Og den 22. juli 1917 ble det dannet fagforening tilsluttet Papirarbeiderforbundet.

I 1914 fikk vi den annen store kamp om fagforeningsretten i Vestfold.  Det var ved Papirindustrien i Tønsberg.  Fra 1928 til 1945 var det hverken fagforening eller partiforening i Svelvik, og det skyldtes kamp om foreningsretten.  I 1932 kom en annen ondartet kamp om foreningsretten i Nøtterøy.  Disse blir nevnt seinere.  Ellers har det ikke være store konflikter om fagforeningsretten i fylket.  Men det har vært mangen drakamp på mange arbeidsplasser, selv om det ikke har resultert i oppsiktsvekkende arbeidsstans.

På Langøya og Marmorøya (Kommersøya) i Holmestrandsfjorden reiste fagbevegelsen hodet i 1907 da Karlgren fra Arbeidsmandsforbundet stiftet en fagforening der med 25 medlemmer av en arbeidstokk på 60.  Den holdt en stund, men måtte så gi opp, og den sto fram igjen først i 1912 med Anton Olausen som formann.  Det var samme mannen som var fremste tillitsmann i Selvik.

I 1906 var det stiftet en fagforening ved papirfabrikken på Gulskogen, og samme år en sag- og tomtearbeiderforening med Thorvald Martinsen, Gulskogen, som formann.  I 1907 kom fagforeningen for Guldlistefabriken på Gulskogen med Martin Olsen som formann.  I 1910 ble Gulskogen Cellulosearbeiderforening stiftet med 32 medlemmer.

På Eidsfoss ble Eidsfoss og omegns trearbeiderforening stiftet i 1911 med Aksel Hjerpekjøn som formann.  I 1913 kom Sundland papirarbeiderforening med 31 medlemmer.


Aligatoren
Agitatoren

De første partiforeninger


På de steder hvor det var fotfeste for fagforeninger, ble det også bedre betingelser for politiske arbeiderforeninger.  Både i Larvik og Sandefjord var en del av de ledende fagforeningsfolk også sosialister og førte politikken inn i fagforeningene.  Vi skal se litt nærmere på denne utviklingen i Vestfoldbyene, som jo var sentrum i hver sitt distrikt.  Et tidlig unntak er Sande i nordre Vestfold, hvor en venstreforening av 1898 ble innmeldt i Det norske Arbeiderparti allerede i 1902.

Larvik 


Det norske Arbeiderparti var stiftet i 1887 og allerede fra 1890 var det enkelte interesserte som søkte kontakt med partiet.  Det året kom Carl Jeppesen etter privat oppfordring til Larvik for å holde sosialistisk foredrag.  Han ble nektet lokale og måtte nøye seg med gateagitasjon.  To ganger - i 1888 og 1891 - ble det gjort forsøk på å danne et arbeidersamfunn bare for ”kroppsarbeidere”.  Det var vel noen som var misfornøyd med Arbeiderforeningen, som prøvde dette, men tross de ble stiftet, levde de ikke lenge.  I 1890, et par måneder etter Jeppesens besøk, kom en malersvenn, S. L. Lunde, og holdt et sterkt agitatorisk foredrag om sosialismen for 30 personer.   9. april 1893 holdt Ludv. Meyer foredrag i lensmann Dahls lokaler om ”Arbeiderbevegelsen, dens Maal og Veie”.  Han var nektet Arbeiderforeningens lokale.  1. mai kom 15 arbeidere sammen for å danne en sosialistisk forening, men forsøket ble oppgitt.  Det var tydelig at det var interesse for sosialistiske idéer, men hvem skulle lede en slik forening? (Nybrott 18/4-53 ).




           Hans Berntsen                          Torgeir Vraa                          Mathias Johansen 
           N. Arbeidsm.forb.                      redaktør                                      Sande

Det var flere tobakksfabrikker i Larvik omkring 1900, og de  engasjerte sigarmakere og andre tobakksarbeidere fra Sverige, Danmark og Tyskland, og i juni 1900 dannet de en fagforening.  Mange  av dem var sosialister.  ”De kom som et uvær over oss. Vi stusset  først, lyttet til dem”, skrev Oscar Andersen i Nybrott 20/8 1920,  han var med i fagforeningen fra begynnelsen.  De satte i gang  sosialistisk agitasjon, også for utbredelse av Social-Demokraten, holdt møter hvor deltakerne fikk diskutere, og interessen var sterk  og agitasjonen livlig.  Etter et foredrag av Anders Buen 6. jan.  1901 ble det dannet et sosialistisk ungdomslag 17. mars.  I den
forberedende komité var sigarmaker Huffmann, N. C. Hansen,  Just Pettersen, Johan Lund og Oscar Andersen.  Snart etter ble  tobakksarbeidernes forening innbudt av ungdomslaget til å bli med  om å holde fest 1 ste mai. 

Slik begynte det i Larvik.  I 1902 var det storbrann i byen og  gjenoppbyggingen trakk mange utenbys arbeidere.  Det ble dannet flere fagforeningen, som er nevnt foran. 

Ungdomslaget som var det tredje sosialistiske ungdomslag i landet, arrangerte i 1902 et større stevne med deltakere fra Kristiania,  Drammen, Skien og Sandefjord med over 1000 deltakere. Talere var Magnus Nilssen og Olav Kringen.

14. juni 1903 ble Larvik Arbeiderparti stiftet med 20 medlemmer og med Oscar Andersen som formann.  Samme høst var det stortingsvalg og det unge partiet stilte for første gang egen liste, og den samlet 196 stemmer.  Partistyret holdt i 1904  8 møter og 6 medlemsmøter, arrangerte foredrag med Svend Mattson som taler, og i april ble det stiftet kvinneforening.  Partiet stilte liste ved kommunevalget, holdt to valgmøter med foredrag av O. G. Gjøstein og Jørgen Berge fra Narvik, og lista fikk 222 stemmer og partiet 6 representanter i bystyret - de første arbeiderrepresentanter i Larvik bystyre.

Også 1905 ble et godt år for partiet. Den store saken da var folkeavstemningen - konge eller republikk - og partiet gikk sammen med Venstre og den Konstitusjonelle forening om et opprop til fordel for republikk.  Partiet fikk Alfred Eriksen til å tale offentlig for republikken.

Partiavdelingen hadde denne tida tilslutning av flere fagforeninger og allerede første høsten var medlemstallet oppe i 114.

I 1901, 02 og 03 ble det holdt første mai-fester av medlemmer av ungdomslaget og tobakksarbeidernes forening. Etterat partiavdelingen var dannet ble det arrangert lste mai demonstrasjoner. 

Sandefjord


I Sandefjord vokste det nesten eksplosivt fram en fagforening og politisk bevegelse fra året 1900. Det eksisterte en liten fagforening av malersvenner fra våren 1900.  Samme vår ble byens sentrum herjet av en stor brann og det strømmet mange bygningsarbeidere til gjenoppbyggingen.  Det ble dannet fagforening for tømmermenn og murere, og bakerne stiftet også fagforening det året.  Det var malernes forening som ble den toneangivende, både faglig og politisk.  Den lille foreningen vokste og fikk noen meget betydelige medlemmer, drevne i fagforeningsarbeid og ivrige i politikk.  Den ble organisert mønsterverdig og forlangte tariffer med redusert arbeidstid og fikk sine krav gjennom.  Den gjennomførte mindre streiker og blokader overfor uvillige mestre, den foreslo tilmed at mestrene burde organisere seg som vern mot usunn konkurranse, og den sendte krav til kommunen om en malersvenn som medlem av fagprøvenemnda, og den foreslo opprettet en kommunal fagskole.  Den var representert på Malerforbundets landsmøte og den tok initiativet til å danne en partiforening, Sandefjord arbeiderlag, i januar 1901, og samme år stiftet noen av malerforeningens medlemmer et sosialistisk ungdomslag som neste sommer deltok i det store ungdomsstevne i Larvik.  Det var malerne som øvet trykk på de andre bygningsarbeidere til å organisere seg.

Den første 1 . mai-demonstrasjon i Vestfold


Malersvennenes forening besluttet høsten 1900 å skaffe seg en fane.  De første 40 kroner til fanefondet var en mulkt som foreningen innkasserte fra en trassig mester.  Da lste mai kom var silkefanen ferdig, og det ble gjennomført en offentlig 1ste maidemonstrasjon med 200 deltakere.  Det var den første i Vestfold.  Det var 4 fagforeninger, medlemmene av partilaget og ungdomslaget og Arbeidernes avholdsforening som arrangerte den i fellesskap.  Talen for dagen ble holdt av formannen i Norsk malerforbund, Pedersen.  Siden da har det gått 1ste mai﷓demonstrasjonstog hvert år i byen.

De drivende krefter i fagbevegelsen og partiet var malerne Sigvald Olsen og Emil Magnell.  De fòr videre etterat brannstrøket var gjenoppbygd, og Magnell finner vi igjen i fag- og partiarbeidet i Larvik.

Det første sosialistiske foredraget i Sandefjord holdt Carl Jeppesen i 1886, etter oppfordring av H. C. Haavaldsen som da var formann i Avholdsforeningen (Nybrott 18/8 1916).

Sandefjord arbeiderlag som var stiftet i januar 1901 ble straks tilmeldt D.N.A. som har fått årsrapporter sammenhengende fra Sandefjord, unntatt 1908.  Den nye partiavdelingen satte straks i gang agitasjon for Social-Demokraten.  Den fikk kollektiv tilslutning av Malersvennenes forening.  I juni ble jern﷓ og metallarbeidernes forening dannet med 32 medlemmer.  Og om høsten gikk partiet med i kommunevalget og fikk innvalgt 4 mann i bystyret.

I slutten av 1902, da byen var nesten gjenoppbygd, forlot mange bygningsarbeidere byen og også de ivrigste i Malersvennenes forening. 

Arbeiderlaget var meget svakt en tid, men i 1904 ble det dannet en sosialdemokratisk forening etter opptak av Lars Heimtun og Carl Henriksen som var drivende karer i Jern- og Metall.  Den betalte kontingent til D.N.A. for 34 medlemmer, derav 2 kvinner.  Den satte i gang agitasjon for Social-Demokraten igjen og om høsten deltok den i kommunevalget og fikk nå bare to innvalgt.  Foran valget talte Olav Kringen på et offentlig møte.

Både i 1904 og 1905 var foreningen meget aktiv.  På slutten av 1905 flyttet de ledende partifolk til Sandeherred (nå Sandar) og endret navnet til Sandeherred arbeiderparti, men da partifolka i 1906 erobret Sandefjord Arbeidersamfunn ble navnet Sandefjord og Sandeherred arbeiderparti.  

Tønsberg


I 1894 ble det dannet en privat diskusjonsklubb med navnet ”Socialisten” , men den døde etter et halvt års tid.

I 1902 ble Tønsberg arbeidersamfunn dannet.  Det var upolitisk, men etterhvert som en diskuterte samfunnsspørsmål kom de politiske tankene inn og det dannet seg politiske grupper - Høyre, Venstre og sosialister - og disse ble på en måte legalisert.  Det fikk til å begynne med 500 medlemmer og halvparten av disse sto også i Samfunnets hjelpekasse.  Det ble gjort opptak til å bygge arbeiderboliger, danne sangforeninger og handelslag, men det ble mest selskapelighet.  Men de politiske gruppene fortsatte og det ble en kamp om herredømmet i Samfunnet.  I 1905 besluttet Samfunnet å feire 1ste mai, og det ble gjort sammen med Socialdemokratisk forening.  I 1906 kjøpte Samfunnet Conradis gate 3 til møtelokale og
i 1907 besluttet det å stille liste ved årets kommunevalg på et sosial demokratisk program, og fikk valgt inn 6 representanter i bystyret.  Av disse var bare én erklært sosialdemokrat.

15. august 1904 ble Tønsberg socialdemokratiske forening dannet og det var den første som trådte fram i Tønsberg under rent sosialistisk flagg.  Den fikk aldri over 20 medlemmer, men disse ble de drivende krefter innen Arbeidersamfunnet for å få dette innmeldt i Det norske Arbeiderparti.

Et av de første resultater var at de fikk Arbeidersamfunnet med på å demonstrere 1ste mai, sammen med Den sosialdemokratiske forening og ”byens fagforeninger”.  Det ble et vellykket tiltak.

Dagens talere, den seinere redaktør Andreas Hanssen og pølsemaker Briskerud, talte for 500 mennesker og det var stor stemning.  Siden har første mai vært feiret i Tønsberg, de første åra innendørs og fra 1908 med demonstrasjonstog.

Den politiske virksomheten i Arbeidersamfunnet virket også stimulerende på fagbevegelsens utvikling i distriktet.

Horten


Utviklingen av arbeiderpartiet i Horten har fulgt samme linje som i de andre byene.  Horten fikk sin Arbeiderforening 29. oktober 1870 og formålet var å skaffe medlemmene nyttig og foredlende underholdning, holde leseværelse og bibliotek.  Foreningen fikk bl. a. 1000 kr. av Kongen til byggefondet og i 1886 ble forsamlingslokalet reist på ”Triangeltomten”.  Det er i dag Folkets Hus.

Foreningen holdt et bra leserom og enkelte arbeidere følte seg tiltrukket av det.  Litt etter litt kom det mer radikalt innstilte folk med og i 1890 kom striden om å melde foreningen inn i De forenede arbeidersamfund.  Men så lett gikk det ikke.  Først i 1896 ble foreningen innmeldt, etter en meget hissig politisk strid.  Det nye styret satte i gang alminnelig opplysningsarbeid med aftenskoler og diskusjonsmøter, men arbeiderne var ennå ikke blitt synderlig interessert.  De begynte imidlertid å røre på seg og det ble gjort et forsøk på å stifte en Kroppsarbeidernes forening, som ikke fikk noen betydning.  Men i 1901 ble det stiftet et Arbeidernes samtalelag som fikk 50 medlemmer og drev med diskusjonsmøter og praksis i møteteknikk.  Det søkte og fikk leie lokale i Arbeiderforeningen på betingelse av at medlemmene meldte seg inn i Arbeiderforeningen, som på denne måten innbød sosialistene til å erobre seg.  Det gikk her som andre steder, sosialistene var mest interessert i foreningsarbeidet og holdt lengst ut, og Samtalelaget gikk bevisst inn for å erobre Arbeiderforeningen for Det norske Arbeiderparti.  På denne tid var det atskillig stemning for en sammenslutning mellom D.F.A. og D.NA.  Styret var tvilende og holdt seg passiv, også under folkeavstemningen om republikk i 1905.  Hortens radikale bidrag i unionsstriden ble et opprop fra ”Verftsarbeidernes forening” om å stemme for republikk.  I 1906 skaffet foreningen seg en fane som ble avslørt på festen 1 ste mai. 

Etter et forberedende møte ble det stiftet en sosialdemokratisk forening 19. oktober 1906 med 44 medlemmer.  Styret besto av H. B. Haraldsen, formann, A. Jensen, minør Holtane, kasserer, Hartvik Helgeland og L. Kristoffersen.  Av andre tillitsmenn kan nevnes L. Løvaas, I. Iversen, V. Solberg, H. Hansen, Stensrud og Hans Larsen.  Den ble innmeldt i D.N.A. fra 1. jan. 1907.  Nå utvikler det seg fort og allerede 16. februar 1907 besluttet Arbeiderforeningens generalforsamling å melde foreningen inn i D.N.A. med 22 mot 5 stemmer. 

Allerede i 1903 ble 1ste mai feiret i Horten, med tale av stortingsmann Meyer Foshaug.  Dette er rapportert til D.N.A. og det må være Samtalelaget som har stått for arrangementet og vært formidleren til partiet.  De seinere 1ste mai﷓arrangementene er nok også Samtalelagets verk, inntil partiet var dannet. 

Vi har nevnt Verftsarbeidernes forening som oppfordret til å stemme for republikk i 1905.  Det var radikalt akkurat da, men ellers var det intet radikalt ved denne forening.  Den fremmet endel lønnssaker, men bare ved søknader og for enkeltes regning, og da seinere fagforeningen ble dannet sto Verftsarbeidernes forening som en motvekt, som departementet brukte i kampen mot fagforeningen tilsluttet Norsk Jern﷓ og Metallarbeiderforbund.

Den første fagforeningen i Horten var støperiarbeidernes, som ble stiftet i 1904.

Eidsfoss i 1868

Inge Debes forteller i Kooperasjonens historie om den første kooperative handelsforening i Vestfold.  I 1868 kom engelskmannen William Pare som bestyrer av Det norske Trækuljernkompani til Eidsfoss.  Han var en ivrig tilhenger av kooperasjonen og preket idéen for arbeiderne ved jernverket.  De var i stor varegjeld til handelsmannen, så det var vanskelig å få dem med.  Men i oktober 1868 åpnet den kooperative butikken og den eksisterte i flere år.  Pare døde i 1873.

Denne helt tilfeldige invasjon av kooperasjonen skjedde på samme tid som Helge Væringsaasen og Jacob Neumann Mohn søkte å reise forbruksforeninger på landsbygda i Norge.  I Eidsfoss ble det en episode bare, og den satte ikke spor etter seg i Vestfold.

Første partilag i Nordre Vestfold


Den første partiforening i Nordre Vestfold ble Sande arbeiderforening.  Den var stiftet i 1898 som en venstreforening med tilslutning til arbeidersamfunnsbevegelsen i 1890-åra.  Så tidlig som i 1900 behandlet foreningen et forslag om å melde seg til Det norske Arbeiderparti, men det ble nedstemt.  De som ville ha overgangen arbeidet for å få inn flere arbeidere i foreningen, og ved nyttårsskiftet 1902-03 var mindretallet blitt til flertall og foreningen ble tilmeldt D.N.A.  Dette er inntatt i D.N.A.s trykte beretning for tida 1/7 1902 til 20/5 1903.  Sande arbeiderforening ble nr. 2 fra Vestfold som sluttet seg til partiet.  Året før var Sandefjord arbeiderlag tilmeldt.

Det var driftige folk i Sande arbeiderforening.  I 1902 bygslet foreningen hustuft på Valle gårds grunn og det ble kjøpt en gammel bygning på samme gård som ble flyttet til den egne tomta.  Fra 1904 har foreningen hatt eget hus, det første Folkets Hus i Vestfold.

Om de første åra og langt utover har vi ingen protokoller fra denne foreningen, men vi vet at de som først sto fram med ideene og agitasjonen i Sande var baker Eriksen, hjulmaker Mathias Johansen, Martin Gregersen, Severin Bjerke og Ole Daniel Løvaas.  Den sendte Mathias Johansen til Det norske Arbeiderpartis landsmøte i Drammen 1904.


             Ole Løvaas                         Severin Bjerke                      Hans Enerud
             Sande                                    Sande                                  Sande

Hjelp fra Buskerud


På denne tid var det en sterk politisk bevegelse i Buskerud med Drammen som sentrum og vi må ta med litt om denne. 

Buskerud hadde en Amtsarbeiderforening som var tilsluttet Venstre.  Den hadde meget stor tilslutning, også av arbeidere, og disse gjorde seg gjeldende tidlig.  I 1893 ble det flertall i Amtsforeningen for å melde den inn i Det norske Arbeiderparti.  Det voldte et veldig rabalder.  Venstremennene trakk seg ut av foreningen og frafallet var meget stort, og det fortsatte i flere år.  I 1899 var stillingen så betenkelig at lederne fant det best å melde foreningen ut av  D.N.A.

Men på dette tidspunkt var fagbevegelsen i vekst, det ble dannet flere fagforeninger som sluttet seg til Arbeiderpartiet, og i 1904 var stillingen slik at Amtspartiet igjen kunne melde seg inn i Arbeiderpartiet.  Det var samme år partiet holdt landsmøte i Drammen.

Den sterke politiske aktivitet i Buskerud og Drammen smittet over på de nærmeste bygdene i Vestfold.  I 1904 fikk noen arbeidere ved Glassverket Michael Puntervold og stortingsmann Sæbø til å holde foredrag på dansesletta like opp for Glassverket, og her ble den første partiavdeling i Skoger dannet 10. juli 1904 med over 20 medlemmer.  Den første formann var Jørgen Pettersen og de andre i styret var Hans Jørgen Hansen, former Johan Stahl, bruksarbeider Karl Olsen og glasspuster Julius Halvorsen.

Den nye partiavdelingen, som ble kalt Skoger sogn arbeiderparti, stilte liste ved kommunevalget samme år og fikk valgt inn 3 mann i sognestyret som hadde 12 representanter.  Det var Jørgen Pettersen, Julius Halvorsen og Karl Olsen.  Det ble også stiftet et ungdomslag, men dette fikk ikke lang levetid.

Jern- og Metallarbeiderforbundet og Norsk Formerforbund gjorde et godt framstøt i 1904.  Det ble da dannet en jern- og  metallarbeiderforening på Eidsfoss og Formerforbundet var ute på samme tid og dannet også en fagforening der.  Disse to fagforeninger ble ”kjernekarer” i partireisingen i Nordre Vestfold.

Så kom ”Fremtiden”


Etter partilandsmøtet i Drammen i 1904 kom det mer fart i arbeiderreisningen.  I 1905 startet Fremtiden og med den kom Torgeir Vraa inn i partibildet, sterk, veltalende og slagferdig, sammen med de andre veltrente partiledere i Buskerud, Chr. Hornsrud, Gunstein Andersson og Anders Jensen Horgen.  Flere av disse holdt foredrag i noen av Vestfoldbygdene, og særlig var Vraa ivrig.  Nordre Vestfold lå inntil Drammen og ble en del av Fremtidens distrikt.

Det var dengang ingen fagforeninger i Skoger, tross Glassverket og Jarlsberg papirfabrikk var ganske store bedrifter.  Men det gjæret blant arbeiderne og som vi siden skal høre ble det store politiske endringer i løpet av de nærmeste åra.

De få partiforeninger som eksisterte før 1906 hadde hver for seg meldt seg til hovedpartiet.  Noen av dem hadde deltatt i kommunevalget med egne lister i 1901 og avdelingen i Larvik var med i stortingsvalget i 1903.  Noen felles organisasjon for flere partilag var ikke på tale dengang. 

Partilaga i disse kretser var jo i kontakt med hverandre, det går fram av at medlemmer av det sosialistiske ungdomslaget i Sandefjord deltok i friluftsstevne i Larvik i 1902, men noe organisatorisk samarbeid kom ikke i stand.  Den nye valgloven som ble brukt første gang ved stortingsvalget i 1906 fremskynnet et organisatorisk arbeid i partilaga og det fikk sitt første og største utslag i nordre Vestfold som sognet til Drammen og partibladet Fremtiden.

Valgordningen delte bygdene i Vestfold opp i 4 valgkretser som hver valgte en stortingsmann, og byene fikk en egen ordning hvor etter Larvik og Sandefjord skulle velge en sammen, Horten og Tønsberg en hver, og Holmestrand skulle velge sammen med Brevik.  Tilsammen ble det 8 stortingsmenn fra Vestfold, eller rettere sagt 7 og en halv, fordi Brevik valgte sammen med Holmestrand. 

Det falt naturlig at partiets avdelinger sluttet seg sammen innen hver av valgkretsene til kretsorganisasjoner.  I nabofylkene Buskerud og Telemark var det fra tidligere amtsorganisasjoner som partilaga var tilsluttet, men forholdene i Vestfold lå ikke tilrette for en fylkesorganisasjon dengang.  Og så vokste kretsorganisasjonene fram som det eneste naturlige.  En kan tenke seg at hvis det hadde vært mulighet for en helsveiset fylkesorganisasjon ville denne kunnet virke sterkere til danning av partilag, men slik som det utviklet seg, er det grunn til å tro at kretsorganisasjonene gjorde fylkespartiets oppgaver like godt, og derfor regner vi også at fylkespartiet skriver seg fra 1906.

Partiet i sin første valgkamp

Skoger kretsparti stiftes


Da Fremtiden ble startet i Drammen i 1905 var det med direkte sikte på stortingsvalget i 1906.  Drammens- og Buskerudarbeiderne følte seg sterke nok til å ta hver sin stortingsmann hvis de bare kunne få hjelp av en avis.  Og det greide de.

Skoger valgkrets besto av kommunene Skoger, Strømm, Svelvik, Sande, Botne, Våle og Hof.  Før 1906 hadde partiet foreninger i Sande, Skoger sogn og i Botne (1905), og det ble gjort et iherdig arbeid fra avissentralen på å danne nye partilag.  I løpet av våren 1906 ble det dannet et kvinnelag i Skoger sogn, en partiavdeling i Strømsgodset, en i Eidsfoss, og Hof gamle arbeiderforening av  1883 ble da innmeldt i Arbeiderpartiet.  Partiet hadde dermed avdelinger i alle kommuner i kretsen unntatt Våle, Strømm og Svelvik.  Det var modent for å danne et kretsparti som kunne delta i stortingsvalget. - Jarlsberg Papirarbeiderforening ble dannet samme år.

Det var Sande arbeiderforening som innbød partiorganisasjonene i Skoger valgkrets til å danne en fellesorganisasjon.  Det var ikke tilfeldig.  Det var det eldste og største partilaget og formannen, hjulmaker Mathias Johansen, var vel kjent i Drammen der han hadde arbeidet noen år og var blitt partimann.  Det var han som sørget for at den liberale Sande arbeiderforening av 1898 meldte seg inn i D.N.A. i 1902.  Han hadde noen trening i organisasjonsarbeid.  En annen ting som gjorde det naturlig at Sande ble møtestedet for kretspartiet var at laget hadde eget hus, bygd i 1904.  Og så var jo Sande et naturlig geografisk midtpunkt i valgkretsen.

*

Skoger krets arbeiderparti ble stiftet i Sande 10. juni 1906.  Det møtte 19 representanter fra 6 partilag: Sande, Skoger sogn, Strømsgodset, Botne, Hof og Eidsfoss.  Kvinnelaget i Skoger sogn var visstnok ikke representert på dette møtet.  De møtende partilag representerte 165 medlemmer på stiftelsesmøtet.  Formannen i Sandelaget, Mathias Johansen, åpnet og hilste vel møtt og sa det som skulle sies ved et slikt høve.  Forsamlingen valgte en lovkomité som straks etter la fram forslag til lover etter mønster fra Buskerud amts arbeiderparti med de nødvendige navneendringer.



         Thv. Marthinsen                  Julius Halvorsen                      Karl Olsen
          Strømsgodset                         Skoger                              Skoger

Det ble enstemmig vedtatt å stifte kretspartiet og lovene ble vedtatt.  Det første styre kom til å bestå av sagarbeider Thorvald Marthinsen, Skoger, formann, O. Bollerød, Eidsfoss, nestformann, J. Melby, Sande, sekretær, A. Løvaas, Hof, og H. Hansen, Skoger.  Varamenn til styret ble Julius Halvorsen, Mathias Johansen, O. Eriksen og Kr. Knudsen.  Kasserer som ble valgt utenom styret ble N. Andersen, Sande, og revisorer O. Løvaas, Sande, og Hans Tandberg, Strømsgodset.

Vi har ikke navnene på alle de 19 som møtte, men disse var der:  Fra Sande:  Mathias Johansen, Ole Løvaas, J. Melbye, O. Eriksen og N. Andersen.  Fra Eidsfoss:  O. Bollerød og E. Wike.  Fra  Hof:  A. Løvaas.  Fra Strømsgodset: Thv. Marthinsen og Hans J. Tandberg.  Fra Skoger sogn: Hans Jørgen Hansen, Julius Halvorsen og Jørgen Pettersen.

Møtet vedtok å bruke Fremtiden som sitt partiorgan og det ble vedtatt å holde er politisk stevne i Sande 1. juli.

Styret hadde møte samme dag og drøftet kandidatvalget.  Det ba de tilsluttede foreninger å komme med forslag innen 1. juli da det  i skulle holdes nominasjonsmøte.  Kretspartiet ble innmeldt i D.N.A. fra 1. juli 1906.


    Anders Andersen                  Olaus Nøkleby              Hans Kristensen
     Hof                                       Hof                              Eidsfoss

Til nominasjonsmøtet i juli møtte representanter fra alle de 6 Foreninger og dessuten møtte 7 mann fra Våle arbeiderforening.  Det var en liberal arbeiderforening stiftet i 1904 og først tilmeldt Arbeiderdemokratenes landsammenslutning, men flertallet ville slutte seg til Arbeiderpartiet.  Da dette ennå ikke var gjort, fikk de møtende vålesokninger ikke stemme på kretsmøtet, men fra 14. oktober ble foreningen tilmeldt kretspartiet.

Til stortingsmann ble nominert Thorvald Marthinsen, Strømsgodset, med A. Løvaas, Hof, som varamann.  Møtet drøftet opplegget til valgagitasjonen og det ble besluttet å sette i gang en pengeinnsamling til valgarbeidet.

Til kretspartiets nominasjonsmøte hadde hovedpartiet sendt Johan Johansen som sin representant.  Han holdt først en tale på nominasjonsmøtet og etterpå talte han på et friluftsmøte utenfor Folkets Hus for en forsamling på 80-100 tilhørere.  Han talte om den nye valgloven og Arbeiderpartiets program. 

”Med tom kasse og et helt nytt organisasjonsapparat gikk Kretspartiet til valg”, heter det i protokollen, og resultatet var at listen fikk 477 stemmer ved første valg og 450 ved omvalget.  Det var ikke noe dårlig resultat.  Høyre fikk 852 stemmer og Landmandspartiet 479 ved første valg.

A﷓stemmene fordelte seg slik: Skoger 196, Hof 125, Sande 77, Botne 53, Våle 22, Svelvik 5 og Strømm ingen.  På den tid hadde partiet ingen avdeling i Svelvik og Strømm.

Styret i kretspartiet tok seg vel en pause etter den store anstrengelsen foran stortingsvalget, men i november hadde styret møte hvor det forberedte kommunevalget i 1907.  Alle tilsluttede partilag ble bedt om å sende sine forslag til kommuneprogram, for det var hensikten å få et fellesprogram for alle kommuner innen kretspartiet.  Styret henstilte også til partilaga å tegne aksjer i Fremtiden for å skaffe den mer driftskapital.

Den 30. desember holdtes representantmøte i Sande hvor alle foreningene i kretspartiet var representert.  Her talte formannen om den taktikk som var fulgt ved valget og konstaterte at om en vel hadde begått feil, så var resultatet godt til første gang å være, og en hadde høstet erfaringer som kom en til gode seinere.

Møtet drøftet hvordan en skulle skaffe seg penger til agitasjon og foreslo å forhøye kontingenten til 20 øre pr. kvartal.  Denne saken ble sendt foreningene til uttalelse.  I et seinere møte ble det meddelt at alle foreningene hadde godtatt kontingentforhøyelsen.

Møtet drøftet videre det forestående kommunevalg og besluttet at foreningene i hver sin kommune skulle kreve forholdstallsvalg, når en ikke var sikker på å vinne ved flertallsvalg.

Kommuneprogrammet ble drøftet og vedtatt med disse hovedposter:  Folkeskolen forbedres med henblikk på en felles skole for alle barn i overensstemmelse med Det norske Arbeiderpartis skoleprogram, blant annet kreves fritt skolemateriell.

Sykepleien over i beskatningen, human omsorg for trengende gamle og arbeidsudyktige ved opprettelse av kommunale pleiehjem.

Kommunen sørger for at arbeiderne får lettere adgang til å kjøpe jord, for eksempel ved kommunalt innkjøp av eiendommer til utstykning.

Kommunalt innkjøp av verdier som skog, fosser o. l.

Ingen nye utsalgsteder for rusdrikk og mest mulig innskrenkning av de bestående rettigheter.

Bypartiene vokser fram

Larvik arbeiderparti


I 1906 var det stortingsvalg og den nye valgordningen ga Larvik og Sandefjord en felles stortingsmann.  Partiavdelingene i de to byene kom sammen og nominerte Anton Abrahamsen, Larvik, med Th. Andersen Istre, Sandefjord, som varamann.  Det ble omvalg og ved annet valg mønstret partiets kandidat 285 stemmer i Larvik og 128 i Sandefjord.  Ved neste stortingsvalg, i 1909, fikk listen 576 stemmer i Larvik og 142 i Sandefjord.  Da var Anders Kaupang i Sandefjord varamann.

Sammen med Sandefjord arbeiderforening var det valgt en bladkomité som kom med en innstilling hvoretter det skulle være mulig å starte en partiavis i 1907.  Men så fort gikk det ikke.  Larvikpartiet som begynte så godt ble svakere og i 1907 skriver sekretæren Hans Rasmussen i rapporten til D.N.A. at medlemstallet var sunket.  Det skriver seg fra at noen av fagforeningene ikke levde opp og andre må ha hatt det vanskelig.  I 1908 hadde partiavdelingen bare 35 betalende medlemmer.  Likevel deltok partiet ved kommunevalget i 1907, og med 379 stemmer fikk det valgt 9 representanter til bystyret.  I 1908 var både kvinneforeningen og ungdomslaget nedlagt, men ble gjenreist året etter.  Til kommunevalget i 1910 ga partiet ut en valgavis, trykt i Skien i 3000 eksemplarer, og med Oscar Andersen som formann i redaksjonskomitéen.  Bladspørsmålet var alltid aktuelt.  I januar 1911 ble det valgt et bladstyre med Oscar Andersen som formann og nå ble det samlet inn ukentlige bidrag til avisa som skulle komme. Og så i september kom første nummer av Nybrott - en gang i uka første året, neste år to ganger i uka, og fra november 1913 3 ganger.  Oscar Andersen var ulønnet redaktør.  Fra nov. 1913 ble A. Arnesøn Granholm lønnet redaktør.  Bladet ble trykt i Skien i 1200 ekspl.  Og med partibladet som støtte gikk partiet inn i en rikere arbeidstid.


      Oscar Andersen                  Chr. Hansen                      Johan Andersen
       Larvik                                Larvik                                Larvik

Lokomotivpusser Hans Johansen, Drammen, arbeidet ved Larvik stasjon i 1910-12 og var med i redaksjonskomitéen da Nybrott ble startet.  Avisa ble ekspedert fra hans kjøkken, hvor kona hans med hjelp av andre skrev adressene.

I 1911 ble det dannet både en sangforening og en dramatisk klubb i partikretsene.  På den faglige fronten ble det dannet to viktige foreninger.  Jern og metall og fagforeningen Fremover.  Sammen med typografenes fagforening av 1906 og bakernes av 1909 ble det dannet et Fellesutvalg.  Partiet fikk tilmelding av en Verdandilosje som var dannet.  Under storlockouten det året ble det holdt et stort friluftsmøte med Anton Jenssen fra Tønsberg som taler.  Han ble på forhånd innkalt til byens unge politimester som ville høre hva Jenssen skulle tale om.  Jenssen svarte bare at det ville bli det samme som den dagen ble sagt fra 100 talerstoler, og med det måtte politimesteren nøye seg.  Friluftsmøtet samlet 1000 tilhørere. 

Partiet forsøkte dette året et framstøt i Tjølling og hadde fått Gunstein Andersson fra Buskerud som taler.  Men venstrelaget som eide lokalet nektet å leie det ut til politiske motstandere.  Et interessant trekk er det at partiet satte i gang et kurs i skriving og regning og det samlet hele 40 deltakere.

I 1912 gjorde partiet et dristig opptak og innbød partifolk fra Skien, Porsgrunn og nærmeste distriktet til stevne i Bøkeskogen.  Og de kom.  Fra brygga gikk et tog på 1000 mennesker under 15 foreningsfaner og musikkorps til Bøkeskogen hvor Inge Debes og Chr. Holtermann Knudsen talte.  To nedlagte fagforeninger - steinarbeidernes og skreddernes - ble gjenreist, og det var dannet ny fagforening for Treschows bedrifter.  Jern og metall og Høvleriarbeidernes fagforening meldte seg kollektivt inn i partiet og ga det ny styrke.  Martin Tranmæl kom og talte om fagorganisasjonens former og taktikk og Arbeidernes representantskap, som Fellesutvalget ble kalt, overtok valgforeberedelsene som partiavdelingen hittil hadde greid aleine.  Det overtok også arrangementet av 1ste mai, satte seg som mål å reise et Folkets hus og bedre vilkårene for Nybrott.  Det var et par faglige konflikter det året.  Malersvennene blokerte 3 mestre i 4 måneder og arbeiderne ved Glassverket fikk bedre tariff.   1. mai talte Randolf Arnesen for 2000 tilhørere og det var 9 fagforeninger og 4 partiforeninger i toget.

1913 ble et godt år for fagorganisasjonen. Det ble dannet fagforening for trikotasjearbeiderne, sten, jord og sement, underordnede handelsstand og en avdeling av Norsk Matros og Fyrbøterunion.  Den siste var en vanskelig sak.  Samme år var det dannet en fagforening for hvalfangere på Syd Georgia med Albert Johannessen som drivende kraft.  Den røk snart i stykker riktignok, men den smittet.  I Larvik måtte sjøfolka velge en landkrabbe til formann, fordi de fleste medlemmer var til sjøs det meste av året, og valget falt på Johan Andersen, som gjerne tok på seg slike uriasjobber.  Bakersvennene fikk arbeidstida nedsatt fra 63 til 54 timer i uka og bedre lønninger, steinarbeiderne som var organisert fikk 20-30 pst. tillegg og handskomakerne fikk også lønnstillegg.

Våren 1914 ble partiets organisasjonsform endret til et representantskap med valgte representanter fra de kollektivt tilsluttede foreninger, mens direkte tilsluttede partimedlemmer fikk møte uten stemmerett.  Dette var ikke tilfredsstillende, hvorfor det året etter ble dannet en sosialdemokratisk forening som ble kollektivt tilsluttet Representantskapet.

I 1915 ble Nybrott dagblad og opprettet et avdelingskontor i Sandefjord, og et lenge følt savn var dekket.  Partiet var vokset stort.  6 nye fagforeninger var tilmeldt og medlemstallet var oppe i 800 i 1915.   1ste mai samlet 2500 i demonstrasjonstoget og stortingsmann Gausdal hadde 4000 tilhørere på torget.  Ved kommunevalget i 1916 økte partiet sin styrke til 20 representanter i bystyret mot 11 i 1913.

Nye fagforeninger ble dannet.  Skotøyarbeiderne og glassverkets arbeidere fikk sine foreninger i 1914, postbudene i 1916, transportarbeiderne, sliperiarbeiderne, Halsen trearbeiderforening, i 1917 støperiarbeiderne, Halsen arbeidsmandsforening og bryggeriarbeiderne.  Og i 1916 ble Larvik faglige samorganisasjon dannet, en fortsettelse av Fagforeningenes fellesutvalg.

Da partiet gikk inn i valgåret 1918 hadde det 1017 medlemmer i 17 tilsluttede foreninger og Nybrott hadde et opplag på 3000.  I  kommunepolitikken gjorde det seg sterkt gjeldende.  Det var boligbyggingen som sto fremst på programmet, og det ble arbeidet for kommunalt bakeri, kommunens overtaking av sykepleien og for et kommunalt barnehjem.  Motparten satte store krefter inn i valgkampen.  D.N.A. hadde sluttet seg til den revolusjonære retningen og partiet i Larvik fulgte flertallet.  Med dette fulgte en svær skremselsagitasjon fra de borgerlige partiene og det forsterket partiets aktivitet.

Partiet gjorde store forberedelser til stortingsvalget i 1918. Det var en amper stemning som følge av revolusjonen i Russland, og hertil kom dyrtida som satte et sterkt alvor over situasjonen.  Partiet behandlet sakliste til landsmøtet og vedtok med stort flertall ”mindretallsinnstillingen”.

Partiet gjorde store framsteg ved stortingsvalget da det fikk 1627 stemmer, mot 1129 tre år før.

Ved kommunevalget i 1919 fikk partiet 23 av 52 representanter i kommunestyret og ved ordførervalget i januar 1920 gjorde partiet vedtak om at det var villig til å ta ordførervervet, tross det ikke hadde flertall.  Oscar Andersen ble den første arbeiderordfører i Larvik og Johan Andersen varaordfører.

Under budsjettbehandlingen i 1920 tok Arbeiderpartiet opp forslag om å innføre kommunal alderspensjon. Saka ble utgreidd og merkelig nok ble det enstemmig bystyrevedtak for alderdomspensjon.  Pensjonsutgiftene ble anslått til 188.888 kr. pr. år med fradrag av 79.000 kr. som ville bli spart på fattigbudsjettet.  Pensjonen ble innført fra 1. mai 1921.  På initiativ av partiet vedtok bystyret å garantere med 85 pst. for 26 små eneboliger og det ble gitt kommunal garanti for en del andre arbeiderbygg også.  Bolignøden var stor og partiet arbeidet stadig med kommunal hjelp til boligbygging.
 
 
 Axel Arvesen                              Anth. Christiansen 

 Larvik                                               Larvik

I 1920 ble Storgata 24 innkjøpt til Folkets Hus og med Samorganisasjonen som medeier.  Men under den økonomiske krisen og partisplittelsen gikk denne eiendommen tapt, og først i 1937 fikk Larvik atter sitt Folkets hus.

Så kom splittelsen i 1921.  Oscar Andersen som tilhørte det nye sosialdemokratiske partiet, trakk seg ut som ordfører og Johan Andersen rykket opp i hans sted.  Striden ble heldigvis ikke så voldsom som mange andre steder.  Ved stortingsvalget som fulgte samme høst fikk D.N.A. 1001 stemmer og Sosialdemokratiske partiet 566.  Ved kommunevalget i 1922 fikk D.N.A. innvalgt 18 representanter, bare 5 mindre enn da partiet sto samlet i 1919.  Sos.dem. fikk 6. Partisplittelsen i 1921 kom samtidig med storstreiken og det ble et særdeles livlig og vanskelig år for partifellene.  Stortingsvalget foregikk for første gang med alle byene i Vestfold i en valgkrets.  I bykretsen fikk arbeiderpartiet for første gang en mann innvalgt i stortinget.  Det var redaktør Andreas Hanssen.

Da Arbeiderpartiet sammen med Sosialdemokratene fikk 24 representanter i bystyret i 1922, ble Johan Andersen valgt til ordfører med Anthon Christiansen som varaordfører.

Ny partideling.


I 1923 kom den nye partistriden og på en rekke møter ble stillingen til Den tredje internasjonale behandlet.  Det partimøtet som behandlet saklista til det ekstraordinære landsmøtet i D.N.A. forkastet alle parolene fra Internasjonalen og valgte 4 utsendinger til fylkespartiets møte i Holmestrand.  De 4 var Albert Christiansen, Anton Brekke, Ludvig Larsen og Johs. Holgersen.  På fylkespartiets årsmøte ble det flertall for flertallsretningen (Tranmæls linje), og Albert Christiansen ble valgt som representant til landsmøtet, som førte til brudd med Internasjonalen.  Da Larvik arbeiderparti seinere behandlet landsmøtevedtakene ble det med 41 mot 11 stemmer vedtatt å fortsette medlemsskapet i D.N.A.  Samme dag ble Larvik kommunistiske parti dannet. Kommunistene fikk flertall i ungdomslaget.

1924 ble preget av den nye partistriden.  Kommunistene arbeidet voldsomt i fagforeningene og det førte til at flere fagforeninger meldte seg ut av D.N.A. fordi det ellers ikke ville bli ro å få i fagforeningene.  Men det viste seg ved stortingsvalget i 1924 at kommunistene ikke var så sterke som de var høyrøstet.  D.N.A. fikk da 1425 st., Soc.dem. 472 og kommunistpartiet bare 80 stemmer i Larvik.  På denne tid hadde kommunistene ledelsen i Samorganisasjonen.

Men ved dette valget mistet D.N.A. sin stortingsmann fra byene.  Sosialdemokratenes liste fikk sammenlagt for alle byene flere stemmer enn D.N.A. og Anton Jenssen inntok plassen på Vestfoldbenken i Stortinget etter Andreas Hanssen.  D.N.A. mistet mange stemmer i Tønsberg og omland, der kommunistene hadde sin sterkeste stilling.

Ved det følgende kommunevalg i 1925 beholdt D.N.A. sine 18 representanter mens kommunistene tok en av de 6 som Soc.dem. fikk valget før.  Etter dette valget stilte Arbeiderpartiet ikke ordførerkandidat.

I 3 år hadde byen og landet tre arbeiderpartier og arbeidet i alle partier ble nokså mye lammet av splittelsen.  Det var en lettelse da arbeidersamlingen kom i 1927 og forente D.N.A. og det sosialdemokratiske partiet.  Ved kommunevalget samme høst fikk det forente arbeiderparti 26, eller halvparten av bystyrets representanter i Larvik.

Sandefjord og Sandar arbeiderparti


Da Arbeidersamfunnet ble innmeldt i D.N.A i 1906 undersøkte styret muligheten for start av en avis for søndre Vestfold.  Partiet i Larvik stilte seg positivt, men Tønsbergpartiet sa fra at det ikke hadde noen økonomisk evne.  Året etter fikk styret avtale med Fremtiden i Drammen om plass til 3 spalter Vestfoldstoff hvis partiet i Vestfold ville sikre Fremtiden 2000 abonnenter.  Partiet satte i gang, men abonnenttallet i Sandefjord kom aldri over 100 og saken måtte oppgis.  I 1909 gjorde styret opptak til å danne en fylkesorganisasjon, men den strandet på motstand i Skoger kretsparti.

Ved kommunevalget i 1907 fikk partiet innvalgt 7 representanter i bystyret og 5 i Sandeherred herredstyre.  Blant de 5 var Josefine Pettersen, sannsynligvis den første kvinne i noe herredsstyre i landet.

Det var livlig møtevirksomhet.  Det ble holdt 7 medlemsmøter og 4 generalforsamlinger (derav 2 ekstra), og bystyregruppa holdt møter foran hvert bystyremøte.  Dette året ble malersvennenes og murernes fagforeninger innmeldt i partiet, men likevel ble det bare rapportert 50 betalende medlemmer til D.N.A.  Samfunnet besluttet å ta seg av 1ste mai, som fagforeningene tidligere hadde arrangert.  1908 var et svakt år.  Medlemstallet ble rapportert til bare 20.

Det hadde vært noe uregelmessig ved fagforeningenes tilslutning til Arbeidersamfunnet, det var innmelding og frafall iblant.  Det kom av de ustabile forhold for fagforeningenes eksistens.  I 1909 ble det besluttet å danne en samorganisasjon av parti﷓ og fagforeninger, visstnok etter mønster fra Tønsberg.  13. november ble Sandefjord og Sandeherred arbeiderparti dannet med kollektiv tilslutning av Sandefjord arbeidersamfunn, Sandeherred arbeiderparti, murernes, malernes, bakernes og jern og metallarbeidernes fagforeninger.  De valgte Anders Kaupang til formann.  Denne organisasjonen har bestått siden - med unntak av årene 1919 til 1924, da partiets medlemmer i Sandeherred etter vennskapelig overenskomst med partifellene i Sandefjord dannet eget parti.

Det ble nominert kandidater til stortingsvalget.  Sandefjord som valgte sammen med Larvik hadde larvikmannen Anton Abrahamsen som kandidat og Anders Kaupang som varamann. Sandeherred arbeiderparti som var eneste partiavdeling i Sandeherred stortingsvalgkrets nominerte aleine, Lars Heimtun var kandidat.

I Sandefjord samlet listen bare 142 stemmer, 50 stemmer mindre enn i 1906.  I Sandeherred fikk listen 152 stemmer, en framgang på 29 stemmer.

Denne stans i veksten av tilhengere ved stortingsvalget ble merket også ved kommunevalgene i 1910.  I Sandefjord fikk partiet innvalgt bare 3 mann, mot 7 ved forrige valg.  Dette store fallet hadde særlige årsaker i en personstrid.  To av partiets bystyremedlemmer hadde stemt mot partiets standpunkt i skjenkebevillingsspørsmålet og de ble ekskludert for det.  De stilte egen liste i 1910 og det svekket jo partiet ved valget.  Men det var ikke hele årsaken.  Den tidligere framgangen fra 2 repr. i 1904 til 7 i 1907 hadde vært for eksplosiv, så det måtte komme et tilbakeslag.  Det samme hendte i Sandeherred hvor det ikke var partistrid.  Der gikk partiet tilbake fra 5 til 3 representanter, enda partiet hadde gjort godt valgarbeid.

Det går framover igjen.


En av de saker partiet var sterkt opptatt av var å få et organ.  I mange år var det arbeidet med avisplaner, og da Vestfold Arbeiderblad ble startet i 1909 fikk det bidrag fra Sandefjord, bl. a.
også av Jern og metall-avdelingen.  Bladet skulle egentlig hete Tønsberg Arbeiderblad, men etter forslag fra Sandefjord ble navnet Vestfold Arbeiderblad.  Det burde ha større distrikt enn bare Tønsberg.  Det ble arbeidet for å spre bladet, bl. a. kjøpte Jern og metall 1000 ekspl. av bladets 1ste mai-nummer 1910.  Dette året begynte Lars Heimtun å sende lokalstoff fra Sandefjord til bladet og dette utviklet seg til at det i 1911 ble opprettet et bladkontor i Sandefjord som Lars Heimtun skulle bestyre.  Han holdt til på Kaffistova.  Partiet innbød til tegning av bidrag a 5 kroner for å ha litt til redaksjonen.  Emil Solli var kommisjonær for spredningen.  Dette ruslet og gikk et par år, men dabbet så av inntil kontoret offisielt ble lagt ned i sept. 1913.


Emil Magnell                       Lars Heimtun                      Carl Henriksen
Sandefjord                              Sandar                                  Sandar

Det var gode arbeidsår for partiet.  I 1ste mai-toget var det to musikkorps i 1911 og det var kommet flere fagforeningsfaner med.  Det var laget endel transparenter og emblemer, men så druknet det hele i et veldig regnvær, så Henrik Berg måtte tale i hus.

Storlockouten i 1911 rammet også Sandefjord, og det ble laget et stort arrangement som samlet 1000 deltakere og inntekten gikk til de lockoutede.  Det ble samlet bidrag også på annen måte.
Det var et rikt partiliv, månedlige medlemsmøter og flere agitasjonsmøter med foredrag av kjente talere, blant andre Ole O. Lian.  Kommunearbeidernes forening ble utmeldt av partiet og Formerforeningen innmeldt.  Partiet hadde 240 medlemmer i 1911.

1912 var valgår og partistyret la i vei med et stort program. Det ble holdt et påskemøte i Meierisalen med Anton Jenssen som taler. 1 ste mai samlet stor tilslutning med 400 i toget og tale av Carl Øien.  I august holdtes stevne i Badeparken med taler av Arne Magnussen og Oscar Andersen med etterfølgende folkefest.  Denne høsten ble ungdomslaget stiftet etter foredrag av Kristoffer Aamodt, som var tilkalt som fødselshjelper.  Dette laget ble stabilt og var meget arbeidsdyktig til midten av 1920﷓åra da splittelsen satte inn.  Det ble holdt 6 valgmøter i byen og i Sandeherred.  Oscar Andersen i Larvik var stortingskandidat og Sandefjord fikk som vanlig varamannen i inspektør A. Magnussen.  I Sandeherred krets var Joh. Mathiassen stortingskandidat med Nils Jacobsen som varamann.  Det var ikke kommet til partilag i de andre bygder i valgkretsen. 

Valget ga en liten framgang, fra 142 til 222 i Sandefjord og fra 147 til 288 i Sandeherred.  Partiavdelingene betalte dette året kontingent til D.N.A. for 299 medlemmer.  I årets løp var Sandefjord trearbeiderforening (avd. 45 i N.J. & M.F.) innmeldt i partiet.

Arbeiderbevegelsen får eget hus. 


Hittil hadde partiet holdt til i leide lokaler.  Allerede fra 1903 var det arbeidet for å skaffe penger til eget hus.  I 1910 var det samlet 2000 kroner og Folkets hus﷓komitéen kjøpte det året en tomt midt i byen, den som hotell Atlantic seinere ble bygget på.  Hotellplanene var allerede i gang og tomta ble solgt med et par tusen kroners fortjeneste.  I januar 1913 kjøpte organisasjonene Badets festivitetslokale for 50.000 kroner.  Det var da 7000 kroner i fondet og ved hjelp av innsamlinger på ”stikkekort” og basarer og andre tilstelninger og et lån på 3000 kroner fra A.F.L., klarte de å dekke kjøpebetingelsene som var meget rimelige.  Siden har dette vært Folkets hus.  De tilsluttede organisasjoner dannet en egen Folkets hus﷓organisasjon og det økonomiske driftsgrunnlaget ble at foreningene skulle betale 10 øre pr. uke pr. medlem for husleie til møtene.  Denne ordning står ved makt i dag også, og huset har aldri vært i økonomisk krise.  Det er holdt i god stand.

Denne løsning av husspørsmålet stimulerte både parti- og fagforeningsarbeidet.  Det var stiftet nye fagforeninger for skreddere og skomakere, og malernes fagforening var gjenopptatt, og alle disse ble innmeldt i partiet.  Dette året ble partiets kvinneforening stiftet.

Anders Kaupang, som hadde stått som formann i partiet siden 1909, ble nå avløst av Anton Brekke.

Vi kjenner ikke mye til partiarbeidet i 1914, fordi der mangler årsmelding til D.N.A., og partiet hadde liten eller ingen forbindelse med partiavisene i Tønsberg og Larvik.  Der ble dannet en fagforening for møbelsnekkerne som var ute i streik i mars og april for å få bedre lønnsvilkår.  Denne foreningen fikk ikke langt liv, for vi hører ikke mer om den seinere.

I valgåret 1915 var Joh. Mathiassen formann.  I august ble Fagforeningenes turn- og idrettsforening dannet.  Gjennom to år var det arbeidet for å få i gang en kooperativ handel, og på høsten holdt Andr. Juuel foredrag om kooperasjonen, men interessen var ikke stor.  I bystyret fikk partiet nedstemt sitt forslag om at kommunen skulle overta de to private kinematografer.  I Sandeherred foreslo vår gruppe at kommunen skulle tre til for å skaffe folk billigere brensel.  Et forslag om å utrede saken om leger og jordmødre på fast lønn, ble nedstemt.  Valgkampen ble meget livlig med spredning av partiets brosjyrer og det ble holdt 5 valgforedrag i byen og i bygda.

Joh. Mathiassen var også nå partiets kandidat i landkretsen, og vår liste samlet 384 stemmer i Sandeherred og 22 i Andebu.  Det var første gang partiet fikk stemmer der.  I bykretsen der Anders Kaupang var varamann fikk listen vår 335 stemmer i Sandefjord.

Dette året ble det endelig  skikk på avissaken.  Nybrott opprettet et lokalkontor i Sandefjord med Larvikmannen Karl Otto Hansen som bestyrer.  Det var en gammel drøm i distriktet som nå ble realisert, etter et langt og iherdig arbeid.

Under valgkampen holdt Lars Heimtun foredrag i Stokke.  Det var det første i den bygda.

De følgende år var preget av dyrtiden og partiet var med på de kravene som ble reist til riksstyret og kommunestyrer, og tok bl. a. opp forslag i bystyret om å opprette kommunal handel, men det ble ikke vedtatt.  Pussig nok vedtok bystyret et forslag fra vår gruppe om å rette henstilling til direksjonen for øl- og vinsamlaget om å stenge utsalget.  Det var sterk stemning mot fyll dengang, men  direksjonen tok ikke hensyn til bystyret.  I 1916 ble kontingenten
forhøyet til 40 øre kvartalet ﷓ for å skaffe noen dekning for det inntektstap betrodde partifolk fikk ved skoft når de var i kommunale møter.

Partiets offentlige møter samlet mange folk, til 6. junidemonstrasjonen for fred i 1917 var det 2000 tilhørere. 

Det var et rikt partiliv og medlemstallet økte til 1200 i 12 foreninger i 1918. Men den parlamentariske framgangen fulgte ikke med.  I byen var det en stemmetilvekst på 145 fra 1915 - til 18 - og i bygda bare 63.


 Nils C. Jacobsen             Anders Kaupang                  Oskar Gustavsen
 Sandar                          Sandefjord                              Sandar

Partiet deles.


Det var naturens orden at byen og bygda hadde et felles arbeiderparti, likesom det heller ikke ble noe kommuneskille i fagforeningene.   Folkets Hus i byen var midt i sentrum også for bygda.  Byen var på alle kanter omgitt av herredet.  Når partiet skulle behandle spesielle bysaker, var det bare medlemmer fra byen som stemte på partimøtene, og omvendt for herredet. Det hadde gått greitt gjennom alle år.

Men det var i sin tid en godkjent oppfatning i partiet at en skulle spre foreningene i mindre lag for å få flere små midtpunkter i stedet for den store partisentralen.  Og i 1919 ble Sandefjord og Sandeherredpartiet delt.  Denne delingen ga ingen synlige fordeler og fra 1. januar 1925 ble de to partier samlet igjen.

Partistriden.  


Den sosialdemokratiske opposisjonen som ble dannet i 1919 fikk  stor betydning i Sandefjord og mest i Sandeherred.  I Sandefjord  trakk tilhengerne av opposisjonen seg ut litt etter litt og det var ingen  stor strid.  I Sandeherred-partiet var opposisjonen i stort flertall da  det kom til votering.  Det gjenspeiler seg i valgresultatene da sosial  demokratene stemte på egen liste. Ved stortingsvalget i byen i 1921  fikk S. 184 stemmer og A. 267, og i Sandeherred samme året fikk  S. 445 og A. 242.  I byen ble det sammenlagte stemmetall mindre enn  i 1918, mens det i Sandeherred var en samlet framgang på 240  stemmer.  I disse åra og siden var det en sterk folkevekst i bygda,  mens byens innbyggertall ble stående stille.  

I 1918 rapporterte partiet 1200 medlemmer i 15 foreninger.  I løpet av perioden med partistriden og arbeidsledigheten sank tallet.  Sosialdemokratene dannet eget parti, noen fagforeninger meldte seg  ut og i de andre fagforeninger ble arbeidsledige fritatt for kontingent.  Det ble et stort frafall i rekkene.  Men Jern og Metall, som  var den betydeligste fagforening, ble stående i partiet til 1924.  

Partistriden var også innom kvinneforeningen.  Det endte med  at det ble to kvinneforeninger, men det var mindre bitterhet blant  kvinnene.  Ungdomslaget ble også delt og begge to var meget aktive helt til sammenslutningen i 1927.


Adolf Kristoffersen  J.         Oskar Johannessen              Almar Zetterberg
Sandefjord                          Sandefjord                           Sandar

Kampen mot arbeidsledigheten.


I februar 1921 var det 500 arbeidsledige i distriktet og partiet og Samorganisasjonen rettet henvendelse til kommunene om å sette i gang ekstraarbeid.  Framnæs mek, verksted tok 14 dagers arbeidshvile for å unngå å si opp folk.  Henvendelsen til kommunene resulterte i første omgang i at Sandeherred tok inn 40 mann og Sandefjord 10.  På fylkesbasis ble det rettet henvendelse til fylket om å bevilge forskudd til forsert veiarbeid og det resulterte i et vedtak om å bevilge et forskudd på en halv million til ombygging av Vestfoldbanen.  Ledigheten steg.  De 160 mann som arbeidet ved Vera ble sagt opp, og Framnæs sa opp 50 mann.  I mai kom sjømannsstreiken og i juni storstreiken til støtte for sjøfolka.  Myndighetene var så nervøse at de sendte en militæravdeling på 54 mann som ble innkvartert i Folkeskolen.  Men det var mønstergyldig samhold blant arbeiderbefolkningen, så de militære hadde ingen jobb å gjøre.  En følge av storstreiken var at kommuneingeniøren i byen nektet å ta inn kommunearbeidere som deltok i streiken.  Fellesstyret av fagforeningene blokerte kommunen for all arbeidskraft og kommunen måtte omsider gi seg.

Utpå høsten var det 7-800 arbeidsledige.  Framnæs hadde 140 arbeidere færre enn normalt.  Herredstyret satte nødsarbeidslønna til 1,13 pr. time og 1,30 for de som hadde flere enn tre å forsørge.  Partiet og fagforeningene presset på og våren 1922 hadde Sandeherred 116 mann i nødsarbeid og Sandefjord 43.  Der var daglønna kr. 8,32.

I januar 1922 ble det dannet en arbeidsløses forening som gjorde godt arbeid i tida frametter.  Den oprettet blant annet en butikk i Folkets hus som skaffet medlemmene billig mat gjennom større innkjøp til engros priser.


Chr. Bakke                          Mathias Nilsen                  Harald Hansen
Sandar                                  Sandar                            Sandefjord

Avisen.


Redaktør A. Eines som hadde vært i Nybrotts Sandefjordsavdeling fra 1916, overtok hovedredaksjonen i Larvik i 1919, og Nils Hønsvald ble hans ettermann i Sandefjord.  Fra 1. januar 1921 ble Nybrott slått sammen med  Bratsberg﷓Demokraten under navnet Folkets Dagblad med Eines som redaktør og Nils Hønsvald flyttet da til Larvik.  Ernst Løvaas ble så tilsatt i Sandefjord.

Denne fellesavisa for søndre Vestfold og Telemark var et mislykket forsøk, og etter et års tid skiltes de to avisene og Larvik fikk Nybrott igjen.  På denne tid besluttet D.N.A. i Sandefjord å gi ut egen avis, som beholdt navnet Folkets Dagblad.  Ernst Løvaas forlot Sandefjord i mai 1922 og ble etterfulgt av Ole Lind.  Fra november 1922 var Sverre Hjertholm redaktør til 1945.  Fra 1. januar 1924 tok bladet navnet Vestfold Fremtid.  Det skulle være organ også for  Tønsbergdistriktet, der kommunistene hadde tatt Vestfold Arbeiderblad i 1923.  Fra 1. januar 1924 ble bladet trykt i Nybrotts trykkeri, etter å ha vært trykt i Vestfold Arbeiderblad i 1922 og 1923.

Inntil 1921 hadde bladet fått noen mindre tilskott fra noen fagforeninger.  Siden har partiavdelingene greid underskuddet gjennom utlodninger, basarer og aftenunderholdninger som partiet og ungdomslaget arrangerte.  I 1924 fikk bladet et tilskott på 1500 kroner  fra hovedpartiet.  Siden har bladet greid seg uten tilskudd utenfra.  Opplaget var i mange år ikke over 400.  I 1929 var det 700, og  siden steg det fortere.

                                                        *

Våren 1922 krevde byggmestrene 30 prosent nedslag i lønningene og bygningsarbeiderne gikk til streik som varte i nesten 3 måneder, og underlig nok ble den løst av ordfører Hoffstad ved megling.  Nedslaget ble 25 prosent og timelønna ble 1,95 pluss 10 øre til feriepenger.  Sommeren 1923 ble Kvinnelig fagforening oppløst etter 5 års virke.  Den hadde blant annet skaffet 800 kroner til de arbeidsløse.

Det var et livlig partiliv.  Det ble holdt mange offentlige møter med foredrag og en del stevner ble arrangert.  I Sandeherred ble partiet oppdelt i Vesterøens kommunistiske forening med Nils Andersen som formann og Sandeherreds arbeidersamfunn med Sverre Hjertholm som formann. Disse ble sammensluttet med Sandefjord Arbeiderparti fra 1. januar 1925.  På denne tid ble medlemskontingenten endret slik at medlemmene skulle betale etter sin inntekt.  I Sandefjord ble det tre kontingentgrupper, fra 50 øre til 125 øre pr. måned.

Tønsberg arbeiderparti


Medlemmene i den sosialistiske foreningen som var dannet i 1904 fikk en veldig oppgave da de foresatte seg å erobre Tønsberg Arbeidersamfunn for partiet.  I styret for Samfunnet var det flere politiske oppfatninger og det ble spørsmål om hvilken taktikk en skulle bruke.  En retning var stemt for forslag om direkte innmelding i partiet, en annen ville først danne en samorganisasjon av Samfunnet og fagforeningene og så skulle denne på en fiffig måte meldes til partiet.


 Chr. Christoffersen              Johan Svendsen                  H. A. Gulbrandsen
Tønsberg                          Tønsberg                               Tønsberg

Et flertall i styret for Samfunnet fikk forkastet sitt forslag om innmelding i partiet.  Et forsøk på å få fagforeningene kollektivt tilmeldt Samfunnet møtte motstand i fagforeningene.  Det ble så innkalt til et representantskap med to medlemmer valgt av hver fagforening, Samfunnet og Sosialdemokratisk forening. Dette vedtok at det skulle dannes en helt fri samorganisasjon med det formål å få fagforeningene og Samfunnet innmeldt i partiet kollektivt.  Alle de innbudte fagforeninger, Samfunnet og Sos. dem. forening valgte sine 2 representanter og denne forsamlingen laget lover for en sammenslutning - Tønsberg Arbeiderparti.  Men av forsiktighetshensyn skulle en ikke med det samme melde foreningen inn i Arbeiderpartiet.  De 6 fagforeninger var jern og metall, skreddernes, bakersvennenes, steinhoggernes, murernes og typografenes foreninger.  Alle skulle stå tilsluttet det nye partiet kollektivt.  Lovforslaget ble sendt foreningene til behandling.  Dette var i slutten av 1908, og motstanderne i Samfunnet var slått ut.  De innbudte foreninger valgte representanter til det konstituerende møte der lovene ble vedtatt.

De som ble med i det første styret var kaféeier Johan Svendsen, formann, Anton Jenssen, nestformann, H. A. Gulbrandsen, sekretær og And. Wirik, kasserer.  Fra foreningene tiltrådte disse styret: Arbeidersamfunnet Herm. A. Johansen, fra bakerne A. Bjune, fra formerne Olaf Nilsen, fra Jern og Metall P. O. Løkke, fra skredderne J. Aune, Soccialdemokratisk forening H. Mandel og fra typografene O. G. Lian.

På generalforsamlingen 17. januar 1909 ble så Tønsberg Arbeiderparti innmeldt i Det norske Arbeiderparti enstemmig.

Det neste skritt var å starte en arbeideravis. Det ble utarbeidet en finansieringsplan som forlangte 300 kroner i startkapital som foreningene skulle skyte inn.  Det kom inn bare 200 kroner, men styret med tilslutning av en ny generalforsamling vedtok å gi ut avis.  Bladet som fikk navnet Vestfold Arbeiderblad kom med sitt første nummer 2. juni 1909.  Det var det forestående stortingsvalget som drev denne saken gjennom.

Mens Tønsberg Socialdemokratiske forening meldte 20 medlemmer i 1908, var medlemstallet etter nydannelsen i Tønsberg Arbeiderparti gått opp i 235 medlemmer.

Valgkampen ble ganske livlig.  Det var første gangen partiet deltok i stortingsvalg, og Ludv. Johansen, som var partiets kandidat, fikk 337 stemmer.  På den tida hadde kvinnene ikke stemmerett.

Det ble arbeidet godt, men det var ikke lett.  I februar stelte partiet til et offentlig foredragsmøte med Hans Berntsen fra Arbeidsmandsforbundet som taler, men det var ikke mange tilhørere.  Derimot ble det bedre resultat av organisasjonsarbeidet.  I juli 1910 var 9 fagforeninger tilmeldt partiet og dessuten den nystiftede i kvinneforening.  De nye fagforeninger var stenslipernes og trearbeidernes.  I vinterens løp var det holdt en basar som ga over 1000 kroner i kassa.  1ste mai talte Ousland for 2000 på Torget.

I februar ble formannen, Johan Svendsen, avløst av Anton Jenssen.  Det ble arrangert offentlig møte med foredrag av den danske folketingsmann Sabro, og i august var redaktør Ola Solberg på Valløy og dannet et partilag der.

Vestfold Arbeiderblad.  


Bladet ble startet beskjedent.  Det kom ut en gang i uka med 4 sider og 4 spalter på siden.  Til å begynne med ble det trykt i bladet ”Vestfold”s trykkeri i Sandefjord.  Utpå vinteren ble trykkingen overført til Fremtiden i Drammen og fra september 1912 overtok Georg Martinsens trykkeri trykkingen.  Fra 1911 kom bladet to ganger i uka og fra 1913 tre ganger.  Formatet ble utvidet til 6 spalter i 1911.  Opplaget var 640 ekspl.  Fra 1. september 1916 kom det ut som dagblad og i 1919 fikk det eget trykkeri i Haakon Gamles gate 8, like ved siden av Folkets hus.

Den drivende kraften i starten av bladet var kaféeier Johan Svendsen.  Han kom fra Porsgrunn der han hadde vært med å stifte Porsgrunn arbeiderparti i 1903.  Han var med i Telemark fylkes arbeiderpartis styre og ble i 1905 innvalgt i D.N.A.s landsstyre.  Han var en av de drivende krefter ved dannelsen av Tønsberg arbeiderparti, og det skyldtes hans dyktighet som økonom og hans dristighet at Vestfold Arbeiderblad ble satt i  gang i 1909.

I de første fattige åra ble alt arbeid utenom trykkingen utført uten betaling.  H. A. Gulbrandsen var redaksjonskomitéens formann og ansvarlig redaktør til 1912.  Deretter kom Anton Jenssen, først ett år som ulønnet redaktør, deretter ansatt med lønn da avisa utvidet til 3 ganger i uka.  Jenssen var redaktør til årsskiftet 1917-18 da Ole Øisang overtok.  Han ble der i to år og så ble P. O. Løkke redaktør et års tid.  Thv. B. Olsen som hadde vært redaksjonssekretær fra 1916 ble i 1920 redaktør og som ny redaksjonssekretær kom Henry W. Kristiansen.

Johan Svendsen var styreformann til 1913 og ulønnet forretningsfører til 1910.  Til 1916 var Jenssen forretningsfører.  Solveig Kristiansen var så forretningsfører i 2 år og deretter fulgte Paul H. Pedersen.  Han forlot Vestfold Arbeiderblad i 1921 for å bli forretningsfører i Vestfold Social-Demokrat.  De andre som var mest aktive ved starten og framover de første ti åra var Herman A. Johansen, Ludv. Johansen, Georg Martinsen, M. V. Kristiansen, som også var partiets formann i et par år, Oscar Lindquist, Sev. Josephsen, Edv. Sjuve og Henry Andersen.

Rike arbeidsår.


Partiet var blitt en stor organisasjon og trengte mer plass.  Medlemstallet som i 1909 var 235, steg raskt sammen med at fagforeninger meldte seg til og i 1911 var 12 foreninger tilsluttet og medlemstallet var 470.  Det ble utfoldet et stort agitasjonsarbeid.  I 1912 ble det en livlig valgkamp og partiet fikk 934 stemmer.  I 1913 steg medlemstallet til 500 i 13 foreninger og dette året ble Storgata 45 innkjøpt til Folkets hus.  Partiet var med i samlagskampen på forbudets side og ved kommunevalget vant det 4 nye mandater.


Herm. A. Johansen             Ludv. Johansen             Georg Martinsen  
 Tønsberg                              Tønsberg                          Tønsberg

I 1914 opplevde Tønsberg sin første alvorlige faglige konflikt.  Arbeiderne ved ”Papirindustrien” hadde organisert seg i mars, og allerede 17. april la de ned arbeidet fordi formannen var avskjediget.  Det utviklet seg til et voldsomt oppgjør.  Fabrikken skaffet seg en del streikebrytere og anmeldte arbeiderne for kontraktbrudd fordi de var ansatt på to måneders oppsigelse.  90 menn og kvinner ble tiltalt og de fikk advokat Puntervold til forsvarer.  Etterhvert som rettssaken utviklet seg begynte fabrikkledelsen å bli betenkelig, og Puntervold tilbød megling i stedet for lov og dom.  Ledelsen gikk med på dette og resultatet ble at fabrikken anerkjente organisasjonsretten.  Det ble opprettet tariff som ga arbeiderne bedre lønn enn ved liknende bedrifter i Oslo, og oppsigelsestiden ble 14 dager.  Arbeidsstansen varte i 12 uker og det var ikke svikt i rekkene.  Det ble en stor seier.

Redaktør Anton Jenssen i Vestfold Arbeiderblad hadde vært skarp mot fabrikkledelsen og det endte med tiltale og en liten bot.  Dette var store dager i byens historie.  Det var overklasse og underklasse som tørnet sammen så å si med et brak, som aldri var hørt før. 1915 kom med stortingsvalg som økte partiets stemmetall fra 934 i 1912 til 1425.

Det var gode arbeidsår etter 1910.  Det var tidligere (6/6 1910) stiftet kvinneforening, i 1912 kom Arbeidernes mannskor, i 1913 og -14 kom 4 nye fagforeninger til partiet.  Fagforeningenes turn- og idrettsforening og en losje av Verdandiordenen kom i 1914.  I 1915 gjorde partiet opptak til å få dannet en selvstendig samorganisasjon og på nyåret 1916 kom det første barnelaget.

Fra 1908 hadde partistyret bestått av 16 medlemmer.  Det var jo tungvint, og allerede i 1910 ble det av styret valgt et ”forretningsutvalg” .  Våren 1916 ble partiets organisasjon, generalforsamlingen, omdannet til et representantskap som de tilsluttede foreninger valgte representanter til.  På samme tid ble det dannet en lokal faglig samorganisasjon som tok seg av de rent faglige oppgavene.  Det er betegnende for samhørigheten mellom partiet og fagorganisasjonen at fagforeningene betalte sin kontingent til partiet med 25 øre kvartalet og av denne skulle partiet finansiere samorganisasjonen med 5 øre, alt pr. medlem.

Partiet tok seg også av agitasjonen i omlandet.  I 1910 var det dannet partilag på Valløy, i 1917 ble det reist en sterk partiavdeling på Jersø, der to fagforeninger (Jern og metall og Støperiarbeiderne) ble med kollektivt.  Det var i 1916 Vestfold Arbeiderblad ble utvidet til dagblad.  I bystyret hadde våre partifolk et interessant arbeid og det lyktes dem å gjøre framstøt på flere fronter.  Det ble innført skoletannklinikk, skolebespisning og startet kommunalt folkekjøkken.  Arbeidskontoret fikk egen hyreavdeling, så det ble slutt på den eldgamle striden med private hyreagenter.  Partiet opprettet et leieboerutvalg for å hindre spekulasjon i boliger.  Etter en livlig valgkamp fikk bystyregruppa 16 representanter, en fordobling fra forrige valg. Men det var 16 av 44 i alt.

Dyrtiden satte inn og krevde stor innsats både faglig og politisk.  Organisasjonen vokste og i 1917 ble Folkets hus for litet og partiet kjøpte ”Totalen” i Tollbugata som hadde en sal for 4﷓500 mennesker, til Folkets hus.  Medlemstallet var nå over 900.  Dyrtidsdemonstrasjonen 6. august samlet 3000 personer som Anton Jenssen talte for.  Bladet var i god vekst og forskjellige tilstelninger til inntekt for partiet ga gode overskudd.

10 års dagen.


I 1918 var det ti år siden partiet ble dannet og det kunne se tilbake på store resultater.  Det eide eget hus og eget trykkeri for bladet, medlemstallet var 1200 fordelt i 25 tilsluttede foreninger, og praktisk talt alle fagorganiserte var med i partiet.  Økonomien var bra.  Fagforeningene hadde fått sin lokale samorganisasjon.

Partiet hadde tilslutning fra en kvinneforening, ungdomslag, barnelag, idrettsforening og mannskor.  1ste mai samlet demonstrasjonen 27 foreninger og 1400 deltakere og dagens taler, redaktør Øisang, hadde 5000 tilhørere på Torget.  25 fagforeninger deltok i dannelsen av Arbeiderråd.  Partiet hadde en stor gruppe i bystyret.

De som hadde vært formenn for partiet var Johan Svendsen 2 år, Anton Jenssen 1 år, P. O. Løkke 2 år, M. V. Kristiansen 2 ½ år, Johan Johansen 1 ½  år og fra 1917 Georg Martinsen.  De andre som var mest med i styret var W. Engebretsen, Harald Mathisen, Johan Øydegard, H. A. Gulbrandsen, Knut Gaasland, A. Rosenvold, Georg Johansen, Harald Hansen, Inga Gulbrandsen, Isak Dahl, Sigurd Johannessen, And. Wirik, A. M. Teting, Edvard Hagen og bokbinder Paul H. Pedersen.

Partiets stortingskandidater var: i 1909 Ludv. Johansen, 1912 P. O. Løkke, 1915 Anton Jenssen.  De som hadde vært med i formannskapet var Anton Jenssen, Ludv. Johansen, Johan Svendsen, A. Bjune og Herm. A. Johansen.

Partiets stemmetall ved stortingsvalget var i 1909  337, og det steg til 1425 ved omvalget i 1915.  Partiet hadde 8 representanter i bystyret i 1910 og 16 i 1916.

Stillingen skal holdes.


Etter et vellykket ti﷓års jubileum gikk partiet til en hard valgkamp i 1918.  Den store framgangen ved forrige stortingsvalg skulle forsvares og en var kommet inn i en tid med en viss reaksjon på Arbeiderpartiets sterke framgang.

Partiet i Tønsberg gikk med stor kraft inn for å hevde stillingen og arrangerte møter og det er verd å nevne talerrekken: A. Buen, Chr. H. Knudsen, P. O. Løkke, L. O. Sæbø, Anna Johnsen, Oslo, Herman Haugerud, Peder Løve, Ole Øisang, Kata Dahlstrøm, Jens Teigen, Bjurstrøm, fru Pleym, Henry Lang og Sverre Krogh.  Flere av disse foredragene ble holdt i omlandet.  Men også motstanderne mobiliserte og resultatet ble at Arbeiderpartiet gikk tilbake fra 1425 stemmer i 1915 til 1350.  Men likevel ble det regnet som et bra resultat.  Høyre fikk 2200 st.


 O. C. Johansen                     Thv. B. Olsen                     Ole Øisang
Nøtterøy                                                                       Tønsberg


Et tegn på avtagende interesse var at frammøtet i fagforeningsmøtene dabbet av.  Men det var også aktivitet.  Kaldnesarbeidernes streik i 3 måneder for 8 timers dagen, og elektrikerne, som nå dannet egen fagforening i tilslutning til sitt nydannede forbund, fikk gjennomført 8 timers dagen sammen med arbeiderne på noen mindre bedrifter.  På Valløy ble det dannet fagforening med 52 organiserte av 70 ansatte, og det ble dannet en fylkesorganisasjon for gartneriarbeiderne med sete i Tønsberg.  1ste mai﷓arrangementet var stort med 26 foreninger i toget og folkeskolen hadde for første gang fridag.  Elektrikernes og brannfolkenes fagforeninger ble tilmeldt partiet.  Arbeiderne ved Reperbanen streiket i 7 uker for bedre kår.

På Nøtterøy ble det dannet en Arbeidsmannsforening med 62 medlemmer.  Den konstituerte seg med en gang også som partiavdeling, vedtok kommuneprogram og stilte liste ved kommunevalget.

Om høsten arrangerte Tønsbergpartiet en dags proteststreik mot intervensjonen i Russland og arbeidshvilen var fullstendig.  I løpet av høsten vedtok generalforsamlingen i den lokale samorganisasjon å bringe sine lover i samsvar med L.O. så den kunne få nytte av støtten som L.O. ga samorganisasjonene.

Opplysningsarbeidet. - Partistrid.


Striden innen Det norske Arbeiderparti om tilslutningen til den Kommunistiske Internasjonale var begynt i 1919 og den ble også ført inn i fagforeningene som var kollektivt tilsluttet partiet.

Partiet hadde kjøpt eiendommen Haakon Gamles gate 8 til bladet for 82.000 kroner og i begynnelsen av 1919 kom det innkjøpte trykkerimateriale til Vestfold Arbeiderblad, som hittil var trykt i Georg Martinsens trykkeri.  Dette betød en veldig vekst for bladet som nå kunne trykke opptil 8 sider.

Kampen mot dyrtiden fortsatte og generalstreiken 6. juni som protest mot hungerblokaden av Sovjet﷓Russland var fullstendig ved bedriftene i Tønsberg.

Det ble ført god agitasjon og 2 nye partiforeninger reiste seg, en i Sem og en på Nøtterøy.  Ved kommunevalget holdt partiet stillingen med 16 representanter som i 1916 og i skolestyret fikk partiet 4 av de 9 medlemmer.  Partiet fortsatte sin aktivitet på den kommunale fronten og fikk blant annet vedtatt at kommunen skulle bygge 50 leiligheter.  Partiet sendte tre mann til leieboerkonferansen i Oslo.

De økonomiske vanskene økte i 1919.  Det ble gjort et krafttak til innsamling som ga 13.000 kroner, og ved samtidig hjelp fra Arbeiderpressens Samvirke lyktes det å unngå krise for Vestfold Arbeiderblad.

1920 ble også vanskelig.  Økonomien var anstrengt etter de store huskjøp og trykkeriet til Vestfold Arbeiderblad.  Interessen hos arbeiderne var nå mindre, men partistyret satte inn en mektig agitasjon både i byen og omlandet og holdt en rekke åpne møter.  1ste mai ble vellykket som før.  Men da det ble innbudt til en kveldsskole utpå høsten meldte det seg så få at den måtte oppgis.

Partistriden virket.  Mange fagforeninger meldte seg ut og Malernes forening ble ekskludert for usolidarisk opptreden.  Da året var slutt hadde partiet tilbake 600 medlemmer i 8 foreninger.
 


Gunnar Ousland                            Paul H. Pedersen
Tønsberg                                         Tønsberg

Arbeidsledighet og lønnspress.


Våren 1921 var arbeidsledigheten merkbar. Kaldnes satte ned arbeidstiden til 4 dager i uka.  I byen ble det meldt 463 mann ledig og på Nøtterøy 60 mann.  Kommunen ville ikke sette i gang arbeid.  Private arbeidsgivere satte fram krav om lønnsreduksjoner og mestrene i byggefagene lockoutet 300 mann.  Arbeiderne ved 8 andre bedrifter i Tønsberg gikk i sympatistreik og nedslaget ble begrenset til 8 pst. som svarte til prisfallet, mens kravet var 30 pst.

8. mai gikk hele Sjømannsforbundet i streik for å møte redernes krav om nedslag med 33 pst. i hyrene.  L.O. proklamerte storstreik til støtte for sjøfolka og 35.000 mann var ute fra 26. mai til 10. juni.  I Tønsberg ble jernarbeiderne trukket med i streiken og Valløy var også med.  Bedriften der skaffet seg imidlertid streikebrytere og kampen ble så alvorlig at myndighetene rekvirerte militærhjelp.  Storstreiken førte til megling og rederne som hadde forlangt 35 pst. nedslag måtte nøye seg med 17 pst.  Storstreiken som helhet var ikke gunstig for fagorganisasjonen, men den satte utvilsomt en bremse på arbeidsgiverne i deres krav om lønnsnedslag.

Kaldnes mek. verksted kom ikke i gang etter storstreiken.  Bedriften manglet arbeid og stansen varte til april 1922.  Et par andre bedrifter la også ned virksomheten og den lokale samorganisasjon mistet som følge av arbeidsledigheten 400 av sine 900 medlemmer i løpet av 1921 og 22.

Tønsberg kommune satte ned timelønnen fra 1,80 til 1,25 og Nøtterøy kommune satte nødsarbeiderne på 1,25 og 1 krone i timen.  For å hjelpe ledige arbeidere til litt mat skaffet Tønsberg kommune potetjord til 122 mann, med gratis settepoteter og kunstgjødsel.

Hvalfangstrederne forlangte et nedslag på 15 pst., men ved forhandlinger ble tariffene vedtatt med 7 pst. nedslag.

Partidelingen


som ble gjennomført i 1921 grep dypt inn i alt partiarbeid.  Og så kom valgkampen med sosialdemokratene som konkurrerende parti.  Det ble mobilisert 60 agitatorer og det ble gjort godt arbeid.  Resultatet var at partiet fikk 828 stemmer og sosialdemokratene 573, til sammen 1400.  Det var bare 50 stemmer sammenlagt mer enn i 1918.  Men det som var verre var at splittelsen førte til passivitet og mistro innen fagforeningene og mange av dem ble faktisk satt på nøytralitet helt til samlingen i 1927.  

 *

Men Tønsbergpartiet hadde dyktige folk igjen etter splittelsen, og en som gjorde seg sterkt gjeldende i 1921-22 var Erik Haugen fra Notodden, som da var bestyrer av det Faglige opplysningskontor.  Han var en meget aktiv partiarbeider, var med og dannet Kommunistsamfunnet som avløste Sosialistlaget, sekretær i partiet, formann i bladstyret og sekretær i Samorganisasjonen, og han utfoldet stor virksomhet.  Denne vinteren og våren var det et rikt partiliv, og ungdomslaget under ledelse av Ivar Lindgren, og kvinneforeningen med Jenny Hansen som formann, blomstret.  Det ble holdt mange offentlige foredrag både i byen og de nærmeste bygdene.  Kommunevalget om høsten resulterte i 10 representanter for D.N.A. og 7 for sosialdemokratene, tilsammen én mer enn ved forrige valg.  

Det var vanskelige tider i 1921 og utover.  Arbeidsledigheten y satte dype spor, og Handelslaget i Tønsberg gikk sterkt ned i omsetning, skomakerverkstedet og bakeriet gikk med tap, partiet måtte selge eiendommen Haakon Gamles gate 8, som lå vegg i vegg med Folkets hus.  I bystyret stilte partiet krav om at kommunen ikke måtte si opp noen av sine arbeidere, at ekstraarbeiderne  måtte få bedre lønn.  

Men aktiviteten i partiet tok ikke av.  Henry W. Kristiansen, som var redaksjonssekretær i Vestfold Arbeiderblad, var en drivende kraft i partiet, ungdomslaget og barnelaget, og han førte også an i kampen for at partiet ikke skulle gå ut av Internasjonalen.

Våren 1923 ble Ole J. Olsen gjenvalgt til formann, og Isak Dahl til kasserer.  Halvårsinntekten var over 4000 kroner, og det ble sagt at avisa var over de verste vanskene.  Ole Holm avløste Joh. Johansen som formann i Kommunistsamfunnet, med Chr. Sulutvedt, Agathe Olsen, Kristian Andersen og Thv. B. Olsen i styret.  Henry W. Kristiansen ble formann i ungdomslaget.  I april var det streik i Tønsbergs Blad, som likevel kom ut ved hjelp av streikebrytere, og dette skapte en opphisset stemning.  1. mai ble en mektig demonstrasjon.

Den nye partidelingen.


Imens gikk diskusjonen om Internasjonalen.  Den ble behandlet på et partimøte i oktober, og her fikk Scheflo-retningen stort flertall.  Det varierte i de forskjellige spørsmål fra 33 til 48 stemmer, mens Tranmæl-retningen ikke nådde over 9 stemmer.  Etter november-landsmøtet besluttet partimøtet med 89 mot 13 stemmer å gå med i det nystiftede kommunistpartiet.

Kommunistene fikk også flertall i ungdomslaget, kvinneforeningen og kommunistsamfunnet, likeså i ungdomslaget i Slagen og partiet på Nøtterøy.  Fagforeningenes tilslutning til et politisk parti opphørte praktisk talt, de stilte seg nøytrale i partistriden.

Tilhengerne til D.N.A. måtte reise nye organisasjoner.  Ole Holm ble formann i partiavdelingen, nestformann ble Konrad Neset, kasserer Kristian Aas, sekretær Anna Myhre Carlsson, og Lars Larsen, Tørnvall og Andor Andresen ble med i styret.  Ny kvinneforening ble reist med Ragna Rohde som formann, og sammen med Alma Eriksen, Mari Neset, Lovise Olsen og mange andre var de meget utholdende under vanskelige forhold.  Ungdomslag ble stiftet med Arnfinn Vik som første formann, seinere ble Karl Dahlberg formann, og Fredrik Moltzen var vekselvis nestformann, sekretær og kasserer.  Disse avdelingene slet hardt i konkurranse med sosialist﷓ og kommunistpartiene, men de førte D.N.A.s tradisjon vider til partisamlingen i 1927.

Horten arbeiderparti  


Etter at Horten sosialdemokratiske forening og Horten arbeiderforening i 1ste kvartal 1907 hadde meldt seg inn i D.N.A. gikk begge foreninger sammen om å arrangere det første 1ste mai
demonstrasjonstog i Horten.  Toget gikk først etter vanlig arbeidstid så det ikke ble skoft og det talte 400 deltakere under 3 faner.  Foreningene holdt flere foreldremøter og sendte H. B. Haraldsen til den 7. skandinaviske arbeiderkongress.  De vedtok kommuneprogram og stilte felles liste ved kommunevalget i 1907.  Det ble trykt et flyveblad som ble omdelt til valget og de fikk 9 representanter i bystyret som da besto av 44 i alt.  Det ble satt i gang en innsamling til de lockoutede i tremasseindustrien, og det kom inn kr. 224,47.  Under valgkampen ble det holdt flere foredrag, bl. a. av A. Erik sen, Egede-Nissen, Sæbø og Schreiner, og der ble holdt flere diskusjons﷓ og medlemsmøter det året.  Foreningene hadde Sosial-Demokraten oppslått på en tavle på Torget. Bakernes og trearbeidernes forening ble nå innmeldt i foreningen. Medlemstallet i sosialdemokratisk forening var 80 ved utgangen av året.  

Sosialdemokratisk forening som var startet med formål å få Arbeiderforeningen tilmeldt D.N.A. hadde ingen særlige oppgaver lenger og ble besluttet oppløst og medlemmene gikk så inn i Arbeiderforeningen.  Det var H. B. Haraldsen som hadde vært formann i den sosialdemokratiske foreningen.  Dette var i januar 1908.

Det ble et meget virksomt år.  Det ble vedtatt protest mot fengslingen av Einar Li for militærnekting og en henstilling til myndighetene om å overføre den militære rettspleie til sivildomstolen. Det ble valgt et stort agitasjonskorps for spredning av partiets aviser og skrifter. 1ste mai ble feiret med 400 i toget og tale av Ole O. Lian  for 2000 tilhørere.  Det ble arrangert en ferd til arbeiderstevnet i Fredrikstad og foreningen vant ved valget av forlikskommissær.
Foreningen vendte seg til partiets stortingsgruppe om å få marinens arbeidere inn under statens regulativ for jernbanearbeiderne.  Det ble holdt en rekke foredrag med landskjente talere, 7 diskusjons møter og 4 fester og en del andre arrangementer.  I kommunen hadde partiet fått representanter i flere fagstyrer.
  
  Ludv. Løvaas                      H. B. Haraldsen                 Anders Jensen
  Horten                                  Horten                               Horten

Savnet av egen avis var stort, men det var for tidlig å tenke på det.  Istedet ble det laget en ordning slik at Sosial-Demokraten som kom til Horten om kvelden ble båret ut ved bud samme kveld.  I mars 1909 ble det stiftet kvinneforening med Kristine Løvaas som formann, og en nystiftet forening av ordenen Verdandi ble tilmeldt partiet.  1ste mai talte Ludv. Enge og det var 4 faner og 400 deltakere i toget.  Det ble sendt ut 3 flyveblader og holdt en rekke foredrag under valgkampen.

A. Jensen ble nominert som stortingskandidat med K. J. Knudsen som varamann.  Det var første gang partiet tok del i stortingsvalget og partiets liste fikk 370 stemmer i Horten, av 2717.

Medlemstallet var økt fra 110 til 161 i årets løp.  H. B. Haraldsen var fremdeles formann, men ble avløst av K. J. Knudsen fra 1910.  Dette året var viet kommunevalget og partiet fikk valgt inn 11 representanter og var blitt nest største gruppe i bystyret.  Medlemstallet økte til 181.  Men så var det også arbeidet godt.  Det var holdt 11 møter og tre fester og det var holdt offentlige foredrag av Magnus Nilssen, Olav Kringen, Andreas Hanssen, Herm. Haugerud og Arne Magnussen.

Partiet følte seg nå sterkt og gikk med alle krefter inn for å starte egen avis.  I 1911 var det etter opptak av partistyret dannet et sosialistisk ungdomslag med S. Thorsæt som formann. I november ble det valgt en bladkomité som besto av lærer Fredriksen, H. M. Hansen, Ludv. Løvaas, Chr. Reine, J. Steensrud, A. Jensen, O. Hagen og Helge Halvorsen.  Dette året ble sangforeningen stiftet
.
Syver Thorsæt                  Helge Halvorsen                  K. J. Knudsen
Horten                              Horten                                  Horten

1911 ble et organisasjonsår.  Jern og metall ble tilmeldt partiet.  Det ble dannet en samorganisasjon av partiavdelingen, kvinneforeningen, ungdomslaget og de tre fagforeninger som var tilsluttet partiet, og det ble valgt en lovkomité, byggekomité og pressekomité med tanke på eget hus sammen med avisa.  Det ble holdt mange medlemsmøter og 3 fester.  Partiet hadde dette året varaordføreren og i bystyret gjorde partiet seg sterkt gjeldende og fikk gjennomført en del av programsakene.  Partiet fikk 75 nye medlemmer i 1911.

Daggry-et.


Bladkomitéen som var nedsatt i november hadde arbeidet alvorlig med bladsaken.  I april 1912 ble det holdt ekstraordinær generalforsamling som vedtok å danne et aksjeselskap på avisa, og komitéen fortsatte arbeidet med å starte den.  Og fra august måned kom Daggry ut, 3 ganger i uka, med Ole J. Bakke som lønnet redaktør.  Til å begynne med ble det trykt 800 eksemplarer. Denne avisstarten i Horten foregikk langt mer smertefritt enn i Tønsberg og Larvik, hvor partifellene begynte med en famlende økonomi fra dag til dag.  Daggry fikk fra første dag et fastere grunnlag å stå på, det var planlagt bedre og kanskje bladkomitéen hadde dradd erfaringer av de andre bladstartene i fylket.

K. J. Knudsen, som var formann, ble sendt som partiets representant til Arbeiderpartiets landsmøte i Stavanger.  1ste mai ble vellykket og for første gang ble det flagget på de kommunale flaggstenger, etter henstilling fra partiet.  En henstilling om å qi skolefri ble derimot ikke imøtekommet.

Ved stortingsvalget i 1912 oppnådde partilisten 661 stemmer.  K. J. Knudsen var nå kandidat med A. Jensen som varamann.

Partiet holdt leserom i Folkets hus helt fra det overtok Arbeiderforeningens lokale, og her var det lagt ut aviser og tidsskrifter med politisk innhold. Det var et godt samlingssted.

Partiet arbeidet godt også i 1913 med A. Jensen som formann. 1 ste mai samlet 2000 tilhørere og det ble holdt et sommerstevne på Skoppum som ble meget vellykket.  Dette var opptakten til mange sommerstevner på Skoppum i åra frametter, noen ble meget store.  Daggry økte opplaget til 1050 eksemplarer og foran kommunevalget ble det holdt 3 offentlige foredragsmøter. Fagbevegelsen, kvinneforeningen og kooperasjonen var i god framgang og ved valget fikk partiet 730 stemmer og 14 av bystyrets 44 representanter.  Det var 3 mer enn sist. Gjennom felles arbeid mellom kommunegruppa og partiet ble det behandlet store saker innen kommunen, og etter partiets forslag ble det bevilget 2000 kroner til sanatorieopphold for ubemidlede begynnende tuberkuløse. Det ble valgt en komité til å utrede gamle- og barnehjems-spørsmålene.

1914 ble litt av et merkeår fordi partiet stilte ordførerkandidat, med sine 14 av 44 representanter.  Det fikk hjelp av avholdsfolket og partiets kandidat K. J. Knudsen ble valgt.  Han ble gjenvalgt i 1915, men neste år sa han fra seg og partiet stilte da ikke kandidat.  Partiet vant igjen ved valget av forlikskommissær.  Partiet var stadig i framgang og hadde nå tilslutning av 4 fagforeninger - Jern og met., trearbeiderne, skotøyarbeiderne og bakerne, og så var jo kvinneforeningen tilsluttet.  Partiet hadde nå planer om å bygge et nytt Folkets hus, men verdenskrigen la en demper for dette tiltaket.  

Siden Daggry var begynt å komme ut i 1912 hadde partiet en stadig vekst, likeså fagbevegelsen.  Horten var imidlertid ikke noen industriby.  Det var ”Verven” som dominerte og Jern og metall var stadig største fagforeningen. De andre var fåtallige.

 Stortingsvalget i 1916 ble brukt til en storstilt agitasjon.  Det ble holdt 16 politiske foredrag, bl. a. talte fru Frogner, Chr. H. Knudsen, P. Moe Johansen, K. J. Knudsen, H. B. Haraldsen, Adolf Indrebø og Ole O. Lian.  En del møter ble arrangert av kvinneforeningen som var meget aktiv.  Daggry fikk større utbredelse og for første gang i årsmeldingene fortelles at økonomien var bedret.  Det var Thorsæt som var formann dette året.  Ved valget fikk partiets kandidat K. J. Knudsen 1118 stemmer, en pen framgang fra 661 stemmer i 1912.

Det sosialistiske ungdomslaget som var dannet i 1911 hadde ligget nede en tid, men ble gjenopptatt i 1916 og fikk navnet Karl Marx.  Skreddernes forening som var stiftet ble tilmeldt partiet. Medlemstallet var oppe i 500.  Denne sommeren ble det også holdt sommerstevne på Skoppum med deltakere fra Tønsberg, Holmestrand, Borre, Undrumsdal og Horten.  Det var stort og gildt.  Fylkeskommunalkonferansen var dette året lagt til Horten med partiet som  i arrangør.  

Virkningen av krigen meldte seg med større styrke og det ble vedtatt mange kriseforanstaltninger.  Partiet var meget aktivt med og ble representert i de forskjellige utvalg. Spekulasjonen i økte husleier meldte seg og partiet nedsatte et leieboerutvalg med Helge Halvorsen som formann til å ta seg av leieboersaker.

 Ved kommunevalget samme år økte partiet sin representasjon fra 14 til 16 og ble største partigruppe i bystyret.  Partiets ordførerkandidat, K. J. Knudsen, ble valgt til ordfører og partiet fikk også varaordføreren.  Det ble S. Thorsæt.  Det var en nesten voldsom vekst i medlemstallet. Ungdomslaget ble tilmeldt partiet og 3 nye fagforeninger: Arbeidsmannsforeningen, Møbelsnekkernes og  Brannmannskapenes forening.  Da 1917 gikk inn hadde partiet tilslutning av 12 foreninger og medlemstallet var oppe i 900.  I 1ste mai-demonstrasjonen var det 600 i toget og et par tusen hørte Hans Amundsens foredrag på Torget. Dette året var preget av dyrtiden, og dyrtidsdemonstrasjonen 6. juni ble et mektig innslag i stemningen mot dyrtiden.  Det var 700 i toget og 2000 hørte på Arne Magnussen.  G. E. Andersen var formann både i 1917 og 18.  Stortingsvalget da foregikk i skyggen av spanskesyken og den bidro til et svakt frammøte og en liten nedgang i stemmetallet på partiets kandidater.  H. B. Haraldsen med K. J. Knudsen som varamann.  Det ble 1062.  Men partilivet gikk sin gang.  Det ble holdt 6 valgforedrag, det var organisert et godt agitasjonskorps og Daggry økte opplaget smått og pent.  I bystyret hadde partigruppen fått gjennomført å bygge gamlehjem og opprette et folkekjøkken for å skaffe billigere middagsmat.
 

 Johan Skau                     Johan Braaten                         Ole J. Bakke
  Borre                               Horten                                      Horten

Også i 1919 hadde partiet et livlig år. Ole J. Bakke avløste nå G. E. Andersen som formann.  Logarvernes forening, som var nydannet, meldte seg straks inn i partiet.  Det ble valgt en Arbeidernes felleskomité som arbeidet godt og arrangerte flere foredragsmøter.  Det ble stiftet en musikkforening innen partiet og en soldatforening.  Partiet kjøpte en gård, Langgaten 5, som skulle gi plass for bygning til Daggry.  Partiavdelingen vedtok de nye retningslinjer som var trukket opp av partiets landsmøte.  Horten Jern og metall kunne feire ti-årsfest og likeså kvinneforeningen. Det ble holdt flere valgmøter med landskjente talere, men valget ble et bakslag idet partiet fikk valgt bare 13 representanter mot 16 ved forrige valg.
 

Einar Frogner                    Arne Drogseth                    Anker Knudsen
Horten                                 Horten                                  Borre

Dette bakslaget fulgte som en reaksjon på den stadige og store framgangen partiet hadde hatt helt fra det ble til.  Det var flere årsaker.  Økonomien ble dårligere på grunn av depresjonen som satte inn over landet og partiinteressene om mål og midler delte seg.  Men det ble gjort tapre forsøk på å holde virksomheten oppe.  Neverdal var formann og det ble satt i gang en 3 måneders kveldsskole.  Det ble holdt flere foredrag og Moskvatesene ble drøftet på to møter.  Partiet var med og dannet partiets fylkesorganisasjon som avløste kretspartiene og sluttet alle partiavdelingene sammen over hele fylket.  Kjøttindustriarbeidernes fagforening, som var dannet, meldte seg inn i partiet, og ved årets slutt hadde partiet tilslutning av 15 foreninger med 1100 medlemmer.

I 1921 kunne Folkets hus feire 35 års jubileum 29. desember med Holtermann Knudsen som festtaler.  Men før en kom så langt hadde mye hendt under Helge Halvorsens formannstid.  Folkets hus hadde fått en stor oppussing, og ellers ble det utført godt partiarbeid.  Dessverre måtte partiet oppgi eiendommen Langgaten 5, som det skulle bygges avishus på, og her tapte partiet 1500 kroner.  Men værst var partisplittelsen som nå var kommet til det kritiske punkt.  Sosialdemokratene konstituerte seg som eget parti og gikk til valg på egne kandidater.  Det var blitt ny valgordning med alle byene som én valgkrets og alle landkommunene som én.  Horten arbeiderparti foreslo som sine kandidater til felleslisten for byene H. B. Haraldsen og Helge Halvorsen.  Arbeiderpartiet fikk 565 stemmer i Horten og sosialdemokratene 791.  Men tilsammen var det en framgang på 303 stemmer fra valget i 1918. Det ble dette året stiftet barnelag.  Men medlemstallet skrumpet sterkt inn som følge av splittelsen.

Holmestrand Arbeiderparti


Holmestrand var ikke med i partibildet i 1906 da Skoger krets Arbeiderparti ble dannet.  Byen dannet egen stortingsvalgkrets sammen med Brevik, og det var hverken fagforening eller noen politisk arbeiderforening da.  Bryggearbeidernes forening som var stiftet i 1904 med 50 medlemmer gjorde ikke noe av seg.

I 1908 la fagorganisasjonen seg etter Holmestrand.  Arbeidsmannsforbundet sendte W. Thorstensen dit, og i mars stiftet han en avdeling av forbundet.  Det møtte 40 mann og alle skrev seg som medlemmer.  Den første formann var Martin Hansen.  Foreningen fikk navnet Holmestrand og omegns arbeidsmannsforening.

12. april holdt J. Bjerkmann foredrag i Holmestrand og stiftet to fagforeninger.  Den ene var foreningen ”Værn” for melkefabrikkens arbeidere og av de 100 mann som arbeidet der ble 56 innmeldt i fagforeningen.  Foreningens første formann var H. E. Olsen som hadde nedlagt et godt forberedende arbeid.  Han kom til å stå i sentrum for fag﷓ og partibevegelsen i mange år i Holmestrand.  Den andre foreningen Bjerkmann stiftet var for arbeiderne ved trevarefabrikken.  Av de 50 arbeidere ble 36 med i foreningen.  Begge ble tilsluttet Norsk Arbeidsmannsforbund.

I 1907 ble det stiftet en fagforening for arbeiderne ved kalkbruddet på Langøya.  Den hadde vansker og fikk ingen lang levetid første gang.  Men den ble reorganisert i 1912.

Av disse nye fagforeningene var det bare ”Værn” som kunne holde det gående uten avbrudd.  Da redaktør Torgeir Vraa holdt det første sosialistiske foredrag i Holmestrand i desember 1908 var det bare en fagforening der, skriver han.  Og han gir ikke publikum i Holmestrand ubetinget ros.  Tvertom.  ”Huset var fullt av et meget blandet publikum.”, skrev han, og det var sterke ord til en by som han ville erobre.  Men han fikk da tegnet 14 nye abonnenter på Fremtiden, og han sluttet sin reportasje med å si at  ”Vi skal snart ha en sosialdemokratisk forening i Holmestrand.”  Han var en stor optimist.  Den foreningen han tenkte på kom i 1911.
 


G. E. Andersen                     Anders Kristensen             Karl G. Andersen
Horten                                 Holmestrand                      Holmestrand

Det kan være verd å nevne at i 1908 ble det stiftet ennå en fagforening i Holmestrand, den typografiske fagforeningen, med Helga Theodolphia som formann.  Den hadde jo ingen sjanse, men det forteller iallfall om et tappert menneske som gjorde hva hun kunne.

I 1909 gikk det første demonstrasjonstog i Holmestrand, og Jeppesen talte på Tranbergløkka.

Holmestrand som sentrum.


Selv om det gikk smått fram med organisert arbeiderrørsle i byen, så var det et sentrum for et distrikt i rask politisk utvikling.  Hvittingfoss-Eidsfossbanen knyttet innlandet bedre til Holmestrand og like ved var kommunene Botne og Våle som begge hadde partiavdelinger.

Rundt seg hadde byen også arbeiderforeningene i Hof, Eidsfoss og Sande, og fagforeningen på Langøya soknet også til Holmestrand, iallfall like meget som til Bergerkysten.  Byen kom til å spille en viss rolle for Skoger krets arbeiderparti, som kom til å holde mange av sine årsmøter der.  Første gang var i mai 1909, og på festen om kvelden talte redaktør Vraa for overfylt hus.  Han var nå mer fornøyd med publikum enn året før.

Vraa kom igjen til Holmestrand i februar 1910 og talte på en fest i fagforeningen ” Værn”.  Denne foreningen var styrket og hadde 70 medlemmer av 128 arbeidere ved fabrikken.  Vraa hadde funnet ut at mange av fagforeningens medlemmer var sosialister og at det nå skulle være grunnlag for en partiavdeling i byen.  Og det var en sikker framgang i samfølelsen.

Samme år ble det gjort forberedelser til en kooperativ handelsforening.  25. mars 1911 ble så den sosialdemokratiske foreningen stiftet med 28 medlemmer, etter foredrag av redaktør Vraa.  Den første formann ble H. E. Olsen.

I 1912 ble det stiftet en transportarbeiderforening i Holmestrand, avd. 37, men den ble visstnok ikke effektiv før i 1920.  I mai ble Langøens arbeidsmannsforening stiftet for annen gang, også nå ble Anton Olaussen formann, som i 1907.

Det var ikke store ting den lille partiforeningen kunne ta seg av.  Den måtte styrkes først, og de to første åra var det ingen stor virksomhet.  I 1913 ble overlærer Wexelsen formann og partiet gikk for første gang til valg på egen liste ved kommunevalget og fikk valgt inn Anders Kristensen og Johan Larsen.  Dermed kom partiet inn i den kommunale virksomhet og det ble grunnlag for en utvidet politisk virksomhet.  Det gjaldt å skaffe partiet større innflytelse i kommunepolitikken.

I 1914 arrangerte Skoger kretsparti like ovenfor Holmestrand et stevne som ble noe av en merkepel.  Det kom tilreisende partifeller fra Horten, Bekkestranda, Drammen og Skoger, og sammen med distriktets egne var det samlet 1000 mennesker som hørte på foredragene til O. G. Gjøstein og Magnus Nilssen.

W. Wexelsen var formann et år og ble avløst av Anders Kristensen som da sto i tre år.  I 1915 stilte partiet for første gang liste ved stortingsvalget med smed A. Larsen, Brevik, som kandidat og  Anders Kristensen, Holmestrand, som varamann.  De to byene delte en stortingsmann, og listen fikk 142 stemmer i Holmestrand.  Partiet arrangerte to foredragsmøter foran valget.  På det ene talte kandidaten Berg fra Brevik og Randolf Arnesen, Oslo, og på det annet hadde partiet hele fire talere.
 

Anton Knutson                     Claus Marcussen                 Arvid Arvidson 
Holmestrand                          Holmestrand                       Holmestrand

Fellesforeningen i Holmestranddistriktet.


I 1915 ble tanken om en samorganisasjon for fag- og partiforeningen i Holmestranddistriktet drøftet.  Hver for seg følte foreningene seg nokså isolert og det var trang til et større fellesskap.  Foreningene i Våle og Botne hadde riktignok Skoger krets arbeiderparti å holde seg til, og det ble hvert år holdt fylkeskommunalkonferanser, men det var enklere med en lokal sammenslutning.  Det ble til at Holmestrand soc. dem. forening innbød partiforeningene i Botne og Våle og fagforeningene Værn i Holmestrand og Langøya fagforening til å sende hver to representanter til et forberedende møte 28. november 1915, og her ble det enighet om formen for organisasjonen.  Det konstituerende møte ble holdt 9. januar 1916, der smed Johansen fra Botne ble valgt til formann.  Hver forening valgte 2 representanter til et fellesstyre.

Det var en ny organisasjonsform, foreninger fra tre kommuner og to stortingsvalgkretser.  Det var hverken herredsparti eller krets parti og Holmestrand og omegns fellesforening, som den kaltes, var det vi seinere kalte samorganisasjonen, med en blanding av politiske og faglige organisasjoner.

Fellesforeningen var meget aktiv.  Målet var å aktivisere partiarbeidet, drive agitasjon både politisk og faglig, arrangere stevner og fester og 1. mai﷓tilstelningene.  En meget viktig del av arbeidet var å skolere partifolk til kommunalt arbeid.

I 1916 kunne den sosialdemokratiske foreningen feire 5 års dagen og gjorde det med en fest.   Partiet stillet kandidat til forlikskommisærvalget og vant valget.  Nå viste disse valgene ikke noen politisk tendens, det ble bare avgitt 32 stemmer hvorav vårt parti hadde de 15, og 17 var fordelt på to borgerlige partier.  Men partiet nyttet overalt dette valget til en appell for å samle arbeiderne.  Det hadde sosial politisk interesse for arbeiderbevegelsen å ha en representant i forliksrådet. Det var en sikkerhet mot misbruk.

1. mai 1916 ble en fin dag, arrangert av Fellesforeningen.  Det var 500 mennesker i demonstrasjonstoget og 900 hørte på talen til Tollef Stensrud fra Gjerpen og Anton Knutson.  På festen var det fullt hus.  Denne sommeren holdtes to større stevner arrangert av Fellesforeningen.  Et på Ramberg skole i Botne med taler av P. Fjeld fra Arbeidsmannsforbundet, L. Weltzin og Anton Knutson.  Det andre stevnet holdtes på Lalahompen og samlet 400 deltakere.  Her talte journalist Harald Hansen fra Oslo.  Og så på høsten kom kommunevalget som brakte partiet en framgang fra 2 til 6 representanter i bystyret mens Høyre mistet 2 og Avholdspartiet 2.  Høyre var likevel det sterkeste parti med 11 repr. mens de to andre hadde 9 til sammen. - 6. juni 1916 ble N. J. og M. F. avd. stiftet.

Fordi Fellesforeningen hadde overtatt alle større arrangementer ble det heller litt stille i partiavdelingen.  Medlemstallet var 30 i 1917.  Men den sendte som vanlig utsendinger til fylkes﷓kommunalmøtet, og det ble lagt ned et stort arbeid for å få opp stemning for å starte en lokalavis for distriktet.  Resultatet var negativt.  Foreningene i og rundt byen ville beholde Fremtiden som sitt blad og det ble til at kjøpmann Larsen innredet en ekspedisjon for Fremtiden i sin butikk.  Det store som skjedde dette året var starten av Holmestrand soc.  dem. ungdomslag.  Det fikk en strålende start med hele 80 medlemmer  etter et meget godt forarbeid av J. Johansen og et foredrag av  H. E. Olsen.  Gustav Bakkeland ble den første formannen, og i styret finner vi flere som seinere kom sterkt med i partiarbeidet: Hans J. Hansen, Martin Øhre, Hans Marcussen, Anna Johansen, Ruth  Karlsen og Hella Johansen, og laget hadde et godt arbeidsår.   1ste mai talte Carl Gulbrandsen for 700 på torget mens det gikk 300  i toget.  Denne sommeren ble det stelt til et Verdandistevne i Holmestrand. 

Til et møte i Fellesforeningen i februar 1918 hvor Johan Jacobsen  fra Oslo talte om soldatrådbevegelsen var det møtt 80 deltakere.  Møtet tok ikke noe standpunkt, saken var så ny at det ikke engang  ble noe ordskifte, og til samme resultat kom et medlemsmøte i Soc.  dem. forening som behandlet samme sak.  Det sendte Anders Kristensen til Arbeiderkongressen. 

I 1918 foreslo partiet at Holmestrand kommune skulle opprette  kommunal kino.  Kretspartiet holdt møte i Holmestrand denne våren.  Det behandlet partistriden og uttalte at den burde innstilles.  Av andre saker kan nevnes at kontingenten ble forhøyet til 50 øre  kvartalet for menn og 25 øre for kvinner.  Denne sommeren opprettet  Fremtiden et kontor i Holmestrand med lærer Knutson som korrespondent.  Foran stortingsvalget om høsten arrangerte partiet to valgmøter med taler av Anders Kristensen og lærer Knutson som også var kandidatvaramann.  På det andre møtet talte Martin Tranmæl. Listen fikk 96 stemmer i Holmestrand og det var tilbakegang  fra 1915.

Årsmeldingen fortalte om 1 generalforsamling, 3 styremøter og  7 medlemsmøter i Soc. dem. forening.  Anders Kristensen ble gjenvalgt som formann og ble takket for sitt arbeid i formannskap og  bystyre.  På vårparten behandlet foreningen partistriden og sluttet  seg enstemmig til Landsstyrets mindretall, og Anders Kristensen ble  valgt som utsending til partiets landsmøte. 

I juni måned ble anleggsarbeidernes forening ved Aluminiumen stiftet.  Alle 40 mann sluttet seg til og foreningen stillet krav om  8 timers dag (mot 10 timer som da var vanlig).  Kravet ble imøtekommet øyeblikkelig.
 

Olaf Abrahamsen                     Dagfinn Olsen                     Olaf Olausen
Holmestrand                        Holmestrand                        Holmestrand

I  juni 1919 arrangerte Fellesforeningen en dags proteststreik mot blokaden av sovjettroppene.  Det var total arbeidsstans i bedriftene i byen og omland og på demonstrasjonsmøtet talte Anders Kristensen og Anton Knutson.

Langøya fagforening behandlet en henstilling fra formannen i Fellesforeningen om å slutte seg til den sosialdemokratiske partiopposisjon, og innbydelse til å starte et nytt partiorgan for Holmestrand.  Begge deler ble avslått. 

L. Weltzin og Anton Knutson som begge hadde lagt ned et stort  arbeid for å få istand egen avis for distriktet i opposisjon til flertallet i D. N. A. innbød i september til tegning av aksjer for 4000 kr.  til startkapital, og allerede 15. oktober kom  ”Nytt Land” med sitt  første nummer.  Det kom ut to ganger i uka og med Anton Knutson  som redaktør.

I 1919 sto Holmestrandspartiet som arrangør av fylkes-kommunalmøtet.  Disse møtene som var omfattet med stor interesse ble noe hindret av økonomien.  Det gjaldt å skaffe penger til en slags reisefordeling for dem som hadde lengst reiser.

Det var valg høsten 1919 og det ble holdt et valgmøte som var besøkt av 200 personer.  Det var taler av Karl Rød, Anton Knutson og Anders Kristensen ga en oversikt over partiets arbeid i kommune styret.  Partiet gikk fram med 1 mandat, eller 7 repr. i bystyret.

Skoger krets arbeiderparti


Da kretspartiet holdt sitt første årsmøte i Botne i juli 1907, kunne formannen, Th. Marthinsen, berette at Hillestad og Våle arbeiderforeninger var tilmeldt partiet, så nå hadde kretsen 275 medlemmer.  Dessuten var det stiftet tre Arbeidsmannsforeninger, som han tilla betydning, selv om de ikke var innmeldt i partiet.  Partiets stortingskandidat fikk 477 stemmer ved valget.  Økonomien var så som så, de samlede inntekter var 126 kroner og de var gått med til kontingent til hovedpartiet og til valgkampen, så kassa var tom på 12 kroner nær.  Det var derfor riktig at kontingenten til kretspartiet ble forhøyet.  Kommuneprogrammet som var formet tidligere ble gjennomgått og fikk noen endringer   Det ble nytt styre med Mathias Johansen, Sande, som formann, Anton Tollefsen, Våle (seinere Hof), nestform., N. Andersen, Sande, kasserer, Hans Tandberg, Strømsgodset, sekretær, Hans Hvidsten, Botne, og A. Løvaas, Hof.  Sentralstyret var representert ved Egede Nissen som etter årsmøtet talte på et offentlig møte i Botne for 200 tilhørere.

I  4 av kretsens 6 kommuner stilte Arbeiderpartiet liste og fikk valgt inn 9 representanter i Skoger, 6 i Sande, 5 i Botne og 4 i Hof .Det ble foran kommunevalget holdt foredrag av redaktør Vraa  i Hof og Hillestad, Torgrim Billestad talte på sommerstevne i Hof  og Egede Nissen i Botne i forbindelse med årsmøtet. Det var god orden i økonomien, for det var betalt kontingent til D. N. A. med hele 96 kroner. Fylkesstyret innkalte de valgte kommunerepresentanter til et kommunalmøte.  Dette blir omtalt seinere under ”Kommunalmøter”. 

Det var strev med økonomien, tross kontingenten var forhøyet.  På årsmøtet som i 1908 ble holdt i Hof var inntekten oppgitt til 174 kroner, mens utgiftene var langt større.  Det var ikke dekning for kontingenten til hovedpartiet.  Men ellers ga formannen Mathias Johansen ros til partiavdelingene for godt arbeid.  Kretspartiet hadde 247 medlemmer i 9 foreninger.  Det ble besluttet å sende en representant til landsmøtet på Hamar 1909 og dette gikk til avstemning i foreningene over en liste med kandidater.  Mathias Johansen ble valgt som utsending med Anton Tollefsen som varamann.  For å bedre økonomien ble det vedtatt å opprette en agitasjonskasse som Anton Tollefsen ble kasserer for.  Kretspartiet mistet dette året en av sine mest bevisste og beste menn, O. Bollerød, Eidsfoss, som det var stilt store forhåpninger til.

Mathias Johansen og Anton Tollefsen ble gjenvalgt som formann og nestformann, Ole Løvaas, Sande, ble kasserer og Oscar Nilsen, Strømsgodset, sekretær. Med i styret var også Aksel Eriksen, Skoger, og Anders Andersen, Hof.
 

Axel Eriksen                 Oskar Skogly                     Johs. Pettersen
Skoger                            Sande                                 Skoger

Det neste stortingsvalget.


Da Kretspartiet holdt møte i mai 1909 i Holmestrand var Sande arbeiderpartis kvinneforening og Strømsgodset kvinneforening tilmeldt og 10 av 11 tilsluttede foreninger var representert med 33 medlemmer.  Her ble det foreslått kandidater til stortingsvalget og listen gikk til uravstemning i foreningene.  Formannen Mathias Johansen ba om avløsning, og Julius Halvorsen, Skoger, ble valgt til formann, mens Tollefsen ble stående som nestformann og Nilsen som sekretær.  Hans Hansen, Hillestad, ble kasserer, og de andre i styret ble Olga Johansen, Sande, Johan Langås, Våle, L. Weltzin, Botne, og Olaus Nøkleby, Hof.  Inntekten i 1908 var 175 kroner. Om kvelden holdt Vraa foredrag for overfylt hus.

Vælgere
i Skoger kreds!
Alle stemmeberettigede Kvinder og Mænd maa paa Valgdagen stemme paa Arbeiderpartiets kandidater
M. Johansen og O. Nøkleby.

     Gaardbrugerne vil iaar i stor Udstrækning stemme med Arbeiderpartiet, da det begynder at gaa
op for dem, at de ingen Hjælp har at vente af kapitalistiske Storthingsmænd.

     Arbeiderpartiets Mænd vil hjælpe Gaardbrugerne blandt andet med Statsbidrag til kooperative Foretagender, som: Meierier, Ysterier, Slagterier o. s. v.

     Derfor, Gaardbruger, stem med Arbeiderpartiet.  Afholdsfolket kan iaar ikke stemme med Høire, som glæder sig over den franske Traktat – denne Nationalydmygelse – og som ikke vil være med i Arbeidet for at rense Landet for Rusdrik, men derimod altid er Spritinteressernes Talsmænd.  Heller ikke kan de stemme med Venstre, som med velvilligt Hjerte stemte for Vintraktaten.  Avholdsfolket maa derfor iaar stemme med Arbeiderpartiet, som ved hva de vil ogsaa i denne Sag.

     Alle, som vil være med at lette Byrderne for de ubemidlede og Smaafolket idet hele taget, maa stemme med Arbeiderpartiet.

     Høire og Venstre er enige om at øge Smaakaarsfolks Byrder til Fordel for Rigmændene.

     Derfor:  Stem med Arbeiderpartiet.

     Alle, som vil være med i Arbeidet for at rette paa Samfunds-Uretfærdighederne og faa en mere retfærdig Fordeling for det arbeidende Folk, saa enhver faar det Udbytte han selv arbeider for og med Rette tilkommer ham, stemmer paa Arbeiderpartiets Mænd.

     Derfor Vælger:  Lad dig ikke lokke og skræmme af de andre Partier til at stemme med sig.  De lover godt, men holder intet.  De skræmmer med at socialisterne vil rive ned det bestaaende og gjennemføre Reformer, der koster saa meget.  De er ræd forat Rigmændene skal komme til at bære det Byrder, som de efter sine Evner bør.  Og saa er der nogle som skræmmer med at Socialisterne vil tage bort Religionen.  Men naar der skal være tale om Religon og Politikk, saa er Arbeiderpartiets Politikk den mest retfærdige.  Den vil en tryggere, lysere og retfærdigere Samfundsordning for alle Mennesker.

     Derfor du, som deler … med Smaakaarsfolket og vil være med at rette paa Skavankerne,

stem med Arbeiderpartiet.
_________________________
”Fremtiden”s Trykkeri - Drammen




Nominasjonen ble foretatt på et representant- og styremøte i Drammen en måneds tid etter og hjulmaker Mathias Johansen, Sande, ble nominert som kandidat og Olaus Nøkleby, Hof, som varamann.  Det ble under valgkampen holdt 10 foredrag, derav 8 av Mathias Johansen.

Valget viste god framgang.  Listen fikk 872 stemmer mot 477 i 1906.  Det var jamn framgang i alle kommuner unntatt Våle, der partiet gikk tilbake fra 22 til 13 stemmer.

På årsmøtet i mars 1910 kunne formannen meddele at det i 1909 var kommet til 2 nye partiforeninger, Nordre Sande arbeiderforening og Hof Arbeiderpartis kvinneforening, og medlemstallet var økt med 90.  Inntekten i 1909 var 370 kroner.  Mathias Johansen ble valgt til formann. Kretspartiet hadde 295 medlemmer i 1909.

På et kretsmøte i mai ble det formet kommuneprogram.  Kommunevalget fordoblet partiets stemmetall og det fikk valgt inn 31 representanter mot 24 ved forrige kommunevalg.  (Skoger 12 repr., Sande 8, Hof 5 og Botne 6).  Partiavdelingen i Våle hadde ikke gitt livstegn fra seg og heller ikke avdelingene i Nordre Sande og Hillestad.  Nå ble Ludolf Weltzin valgt til formann og han kom til å stå der til 1918.

På denne tid hadde Fremtiden 200 faste abonnenter i Skoger krets.  Kretspartiet besluttet å abonnere på 400 eksemplarer som ble sendt til utvalgte adresser i en måned.

Våle arbeiderforening som ikke hadde gitt livstegn fra seg siden 1909 ble gjenopptatt i 1911.  Den var fortsatt svak og var bare stundevis i virksomhet, inntil den ble fastere gjenreist i 1921.  I  1911 kom Bækkestrand soc. dem. forening til med 70 medlemmer, men Strømsgodset kvinneforening var falt ut.  På årsmøtet i 1912 var kassa tom og det ble skrevet ut en ekstrakontingent på 30 øre pr. medlem.
 

Gustav Bakkeland             Konrad Kristiansen               Herman Aasenden
Våle                                 Botne                                  Botne

Skoger kretsparti var nå en ganske stor organisasjon med 505 medlemmer, og i Hof, Skoger sogn og Sande hadde foreningene eget Folkets hus.  (I  1913 bygde Bækkestrandpartiet eget hus).  Kretsen besto av følgende foreninger: Strømsgodset arbeiderparti med kollektiv tilslutning av Jarlsberg Papirarbeiderforening, Gulskogen Fagforening og Strømsgodset soc. dem. forening (i 1913 kom Sundland papirarbeiderforening til), Sande herreds arbeiderparti (første i herredsparti i Vestfold) som besto av Sande arbeiderforening og  kvinneforening, Nordre Sande arbeiderforening og Bækkestrand  soc. dem. forening og kvinneforening.  De andre var Skoger sogn arbeiderparti og kvinneforening, Vestre Skoger arbeiderforening,  Eidsfoss arbeiderparti som hadde kollektiv tilslutning av Jern﷓ og  Metall og formerforeningen, Hof arbeiderforening og kvinneforening, Botne arbeiderforening, Hillestad arbeiderforening, i alt 18  foreninger.  De svake stedene var Selvig, Svelvik, Berger, Konnerud og Våle.  I 1914 og 15 ble det dannet partiavdelinger i Svelvik og, Berger, men de var ikke livskraftige.

Ved stortingsvalget i 1912 var L. Weltzin partiets kandidat med Mathias Johansen som varamann.  Det ble holdt partistevne i Hof som samlet 4-500 deltakere som gikk i tog fra stasjonen til lokalet.  Det kom folk fra Hvittingfoss og fra Holmestrand med ekstratog.  Det var taler av redaktør Vraa, bokholder Nagel i Fremtiden og Weltzin.  Et annet stevne i Svelvik samlet 800 deltakere med taler av Vraa, Herman Haugerud og Gunstein Andersson.  Det ble holdt foredrag på de mest sentrale stedene og partiet fikk 1347 stemmer, mot 872 i 1909.

Til valgagitasjonen var det samlet inn 195 kroner som gikk med godt og. vel. De ordinære inntektene i 1912 var 487 kroner.

Anton Olausen                         Otto Waaler                     Ole Tollefsen 
Sande                                     Selvik                                  Svelvik

Hard motstand.


Kretspartiets styre var ivrig etter å få startet en partiavdeling på fabrikkstedet Berger, men det var ikke lett.  25. juli 1909 hadde kretspartiet fått leiet lokalet Samhold av styrets formann, men da kretspartiets formann Julius Halvorsen sammen med foredragsholderen Einar Li kom til Berger var lokalet stengt.  Det viste seg at fabrikkeieren hadde presset styreformannen til å holde lokalet stengt.  Li hadde et sterkt oppgjør med fabrikkeieren, men det hjalp ikke.  Så måtte det arrangeres et friluftsmøte og Li hadde 100 tilhørere da. Også i 1910 på høsten ble partiet nektet å leie lokalet til et foredrag av Vraa.  Han fikk i stedet tale i et privathus på Bækkestrand og der var mange folk.  Men i 1911 fikk partiet endelig leiet lokalet, og her talte stortingsmann Meyer Foshaug.

Hagbart Vike                   Anton Tollefsen                     Ole Rypaas
 Eidsfoss                             Stubben                            Strømsgodset

Fremtiden og kretspartiet.


I 1914 hadde formannen i kretspartiet, L. Weltzin, planer om å starte en partiavis i Holmestrand.  Han fikk oppgave fra Fremtiden om abonnentallet og dette ble oppgitt til 18 i Sande, 3 i Botne, 0 i Våle, 12 i Hof, 0 i Strømm, 7 i Svelvik, 40 i Holmestrand, til sammen 80.  Dette var jo ikke oppmuntrende for en ny partiavis som skulle arbeide i dette distriktet, og da partiavdelingene ble spurt om  sin mening var svaret så negativt at den nye avisplanen måtte oppgis.  Kretsmøtet henstillet istedet til Fremtiden å opprette et avdelingskontor i Holmestrand.

I årenes løp var det holdt mange ” Fremtidsfester” i kretsen, og det ble tegnet mange abonnenter.  Vi finner mange notiser om dette i Fremtiden.  Men frafallet var også stort, noe som fremgår av ovenstående.

To stille år.


Kommunevalget 1913 gikk ikke bra for partiet.  I Sande holdt partiet stillingen og fikk valgt 8 representanter som sist.  I Skoger vant partiet 1 mandat og fikk 13, i Hof gikk partiet tilbake fra 5 til 4, i Botne vant partiet 1 mandat i hovedsognet, men tapte 1 i annekset Hillestad.  I Våle hadde partiavdelingen våknet til liv og fikk valgt en representant.  Fremgangen i hele kretsen ble bare et mandat.

1914 ble et stille år for kretspartiet. Dette året ble det dannet fagforening ved Glassverket i Skoger og på samme sted ble det også dannet et ungdomslag.  Det ble holdt stevner på Bjerkøy og i Holmestrand.  Kretspartiet besluttet å beholde ekstrakontingenten og gå sterkt inn for Fremtiden.  Neste år ble ekstrakontingenten sløyfet, men i stedet ble den ordinære kontingent forhøyet fra 20 til 30 øre kvartalet for menn og til 15 øre for kvinner.  Økingen for kretspartiet ble 10 øre pr. kvartal pr. medlem.

Det ble holdt endel foredrag foran valget, og i juni ble det holdt stevne på Skoppum med taler av Hornsrud, redaktør P. Moe Johansen og Ole J. Bakke for 600 deltakere, og et stevne på Bøplassen i Sande hvor Andreas Hanssen talte.  Det var underholdning av Mannskoret Varden i Skoger og arbeidernes hornmusikk i Eidsfoss.  I juli var det stevne på Bækkestrand hvor Hans Amundsen og fru Frogner fra Drammen talte.  Drammenserne kom med egen båt.

Nye framstøt.


Borgar Steinset begynte å aktivisere partifellene for en ny skolepolitikk og holdt foredrag om dette første gang på årsmøtet 1915.

I de følgende åra utviklet kretspartiet sin virksomhet.  I 1915 ble det holdt stevner ved Holmestrand, på Bække og i Sande.  Dette året ble det stiftet partiavdeling i Selvik, og i Svelvik med medlemmer fra Strømm.  Disse siste dannet snart etter egen partiavdeling.  Det ble gjort godt forarbeid til valget, med 35 foredrag og stor agitasjon for Fremtiden, som ga ut et spesielt Skoger﷓nummer.  Resultatet var at partiets kandidat Weltzin fikk 1945 stemmer, mot 1347 i 1912.

I  1916 kunne kretspartiet feire 10 års jubileum i Sande med taler av Gjøstein og Haugerud, og sangkoret Varden fra Skoger og Sande arbeiderpartis musikkorps underholdt.  Det var også stevner i Selvik, Svelvik og Strømsgodset.  Journalist Hjalmar Waage holdt mange foredrag i valgkampen og startet et ungdomslag på grensen mellom Sande og Botne og kalte det ”Sognebrødrenes vel”.  Det fikk riktignok ingen betydning.  Men det ble stiftet partiavdeling i Undrumsdal.  Kretspartiet hadde nå 670 medlemmer i 18 avdelinger og økonomien var blitt bedre.  Fremgangen ved valget viste seg i 48 representanter, mot 32 i 1913. I 1917 ble partiarbeidet konsentrert om dyrtiden.  Kretspartiets avdelinger og partiet i Holmestrand deltok i en større fellesdemonstrasjon i Drammen, ellers ble dyrtidskravene ført fram i kommunestyrene.  Det ble dannet fagforeninger for lærarbeiderne i Sande og sliperiarbeiderne i Selvik.


Ludv. Lørdal                                      Kristian Friise
Eidsfoss                                          Strømsgodset 

Formannsskifte.


På årsmøtet 1918 takket Weltzin av som formann etter 7 års ledelse av kretspartiet og Magnus Johansen, Skoger (senere stortingsmann fra Østfold), tok over.   Han var formann til september  1919 da han reiste til Østfold, og nestformannen Martin Hansen overtok.  Økonomien var ganske bra i 1918, men det trengtes mange penger til valgagitasjonen som måtte forsterkes valg etter valg, og kontingenten ble nå forhøyet fra 30 til 60 øre for menn og fra 25  til 50 øre for kvinner.  Det ble holdt 17 valgforedrag.  Høyre drev den gangen sin kamp mot Arbeiderpartiet på religionsposten, og ellers var der jo en reaksjon i hele landet.  Kretspartiets kandidater fikk 1827 stemmer mot 1945 i 1915.  Det året opprettet Fremtiden eget kontor i Holmestrand med lærer Knutson som medarbeider. I Skoger herred hvor Arbeiderpartiet hadde flertall ble det innført kommunal middelskole og kommunal tannpleie.  Det var de første synlige resultater på dette område i bygdene i Vestfold.

Kretspartiet oppløses.


Sommeren 1919 ble det dannet en fagforening for tekstilarbeiderne ved Skoger stasjon og en blandet fag- og partiforening på grensen mellom Skoger og Sande.  Den hadde 30 medlemmer som var fagorganisert i Norsk jord- og skogsarbeiderforbund og 30 medlemmer som ikke var organiserte.  Den ble tilsluttet Sande Arbeiderparti.  I april ble Konnerud Arbeiderparti stiftet av Magnus Johansen og 30. juli ble det dannet fagforening ved Papirfabrikken i Svelvik.  Den fikk ikke lang levetid.  Bedriftsledelsen trakasserte tillitsmennene og det hersket ikke langt fra terror på stedet.  Foreningen ble først gjenreist i 1945.  Det ble samme vår stiftet en tekstilarbeiderforening ved Berger.  Men under den 24 timers generalstreik som ble iverksatt over hele landet som protest mot ententemaktenes hungerblokade av Sovjet﷓Russland ble tillitsmennene på Berger oppsagt og foreningen ble svak.

Partisplittelsen spilte nå inn.  Kretspartiet sendte Magnus Johansen og Olaus Nøkleby til landsmøtet med fritt mandat i taktikkspørsmålet og landsmøtets vedtak kom til behandling i kretspartiets møte i august.  Mindretallet ble forsvart av Weltzin.  Det var dårlig tilslutning til partimøtene, det viste seg i økonomien som ble svekket, og da et kretsmøte i desember behandlet et skriv fra Fremtiden om å være med på å øke aksjekapitalen til 100.000 kr., kunne kretspartiet bare henstille til avdelingene å behandle det med velvilje.  Valget i 1919 ga partiet 50 kommunerepresentanter, bare 2 mere enn for tre år siden.

Det ble nå aktuelt med å danne fylkesparti, fordi den nye valgordningen som trådte i kraft i 1921 sluttet alle bygdekommuner i Vestfold sammen i en valgkrets som fikk 4 stortingsmenn, og alle byene i en krets med samme antall stortingsmenn.  Det ble Ole Rypaas fra Skoger som kom til å lede kretspartiet til sammenslutningen, og på kretspartiets møte i Holmestrand 10. april 1921 ble det oppløst og innlemmet i fylkespartiet.

Menn i Skoger kretsparti.


Skoger kretsparti hadde gjennom hele sin virketid mange dyktige organisasjonsfolk i ledelsen.  Thv. Marthinsen fra Strømsgodset var sammen med Mathias Johansen, Sande, de første organisatorer, og de bygde helt fra starten av en meget god organisasjon.  Marthinsen var sterkt med de første åra. Mathias Johansen bar den største  byrden i kretspartiet, i 4 år som formann, og seinere som styremedlem.  En av de mest arbeidsdugelige var også skredder Anton Tollefsen, Eidsfoss, fra første tid til kretspartiet ble oppløst.  Han var ellers allerede i 1909 talsmann for å danne fylkesparti.  Olaus Nøkleby i Hof var den gode gamle organisasjonstypen og var aktiv i kretspartiet gjennom alle år, og Ludvig Lørdal, Eidsfoss, var også av den gode gamle garde.  Laurits Johansen fra Skoger var en dyktig kasserer i åra fra 1915 til oppløsningen.  Og det var mange andre som var aktive i kretspartiet gjennom flere år.  En som kom til å dominere var gårdbruker Ludolf Weltzin i Botne.  Fra han kom med i styret i 1909 og som formann fra 1911 til 1917 var han de fleste år meget aktiv og ledet kretspartiet, med myndig hånd.

Joseph Bullen                       Edvard Røed                   Borgar Steinset
Berger                                Svelvik                           Strømsgodset

Strøket Selvik-Berger.


Strøket Selvik i Sande til Berger i Strømm har vært et av de vanskeligste distrikter i Skoger krets, sammen med Svelvik.  Den første fagforeningen i Selvik ble brutt ned av arbeidsgiveren og det samme hendte ved Berger fabrikker.  Partiet hadde en ildsjel som aldri ga opp og som var meget dyktig, Anton Olausen.  Han var med i 1907 da den første fagforeningen ble stiftet i Selvik, han var med fagorganisasjonen på Langøya, både første og annen gang den  ble reist.  Han var med på organisasjonsreisingen i 1917 på Berger og Bekkestranda, og han opplevde vel mere motgang enn noen  andre partiarbeidere på den tid.  Men så var han også med overalt  i dette distriktet og det skyldes i første rekke ham at partiet i løpet av 10-15 år ble så sterkt som det ble.

Kretspartiet startet i 1906 med 6 foreninger.  Da det ble oppløst  i 1921 hadde det tilslutning av 26 fag﷓ og partiforeninger. Vi kjenner ikke medlemstallet i 1921, men inntektene forteller at det var sterkt  økende, inntil splittelsen.  Det siste året var kontingentinntekten nær  3000 kroner. 

Brunla krets 

Den store konflikten i skogbruket. 


I 1910 forsøkte godseier Treschow og hans forstmester Haug å slå ned lønnen for sine skogsarbeidere og innføre et slags mulktsystem.   Dette førte til en spontan samling av skogsarbeiderne i dette vide  distriktet som strakte seg fra Brunlanes til Siljan og hele Lågendalen.   I Siljan ble det 8. september holdt et møte hvor det møtte skogsarbeidere fra Siljan, Lågendalen og helt fra Sandsvær, og det tegnet seg 171 medlemmer til fagforeningen som ble tilsluttet Norsk Arbeidsmandsforbund.  Dette var arbeidernes eget initiativ, men for  mannen i Telemark amts Arbeiderparti, Eivind Reiersen, og redaktør Henrik Berg i Skien, var til stede.  Nils Gonsholt åpnet møtet  med en harmdirrende tale.  Knut Engelstad ble foreningens første  formann.  Omlag på samme tid var det dannet skogsarbeiderforening i Kvelde og i Kjose, den siste hadde 150 medlemmer.  Tillitsmennene søkte straks å komme i forhandlingskontakt med forstmester Haug, men det lyktes ikke og arbeidet ble lagt ned.  Streiken  endte 21. november etter at det hadde lykkes Arbeidsmandsforbundet å få forhandling med Treschow og hans fortsmester og i stedet for det bebudede lønnsnedslag fikk arbeiderne hevet daglønnen fra  kr. 2,50 til kr. 3,00, og for mann og hest ble lønnen kr. 5,00 pr. dag.  Hogstprisen ble forhøyet med 20 prosent.  Dette var den største skogsarbeiderkonflikten her i landet til da.

Dessverre holdt ikke disse foreninger sammen.  De gikk snart i oppløsning, takket være forstmesterens taktiske manøvrer for å bli kvitt fagorganisasjonen.  Bare foreningen i Siljan holdt stand med noen få medlemmer.

I  1912 ble Norsk jord- og skogsarbeiderforbund dannet, men det fikk ikke større liv i foreningene og først i slutten av første verdenskrigen fikk skogsarbeiderne overenskomst igjen med Treschow.  Den økonomiske depresjon etter krigen var ugunstig for skogsarbeiderne og foreningen svant inn.  Et forsøk på å danne et eget skogsarbeiderforbund bare for Treschowområdet mislyktes.

Brunla kretsparti blir til


Brunla kretsparti ble dannet av enkeltpersoner fordi det ikke var partiforeninger i kretsen, unntatt i Tjølling, da kretspartiet ble stiftet 13. juni 1909.  Det var endel interesserte partifeller i bygdene Tjølling, Hedrum, Brunlanes og Lardal.  De hadde sitt felles støttepunkt i partiavdelingen i Larvik der Oscar Andersen ga impulser og rettleiing.  Det var underhånden vedtatt at partiet skulle stille liste ved stortingsvalget i 1909 og til det trengtes en formell kretsorganisasjon.  På stiftelsesmøtet var det 20 mann fra de interesserte bygder og Oscar Andersen ledet møtet.  Nominasjonsmøtet var vel forberedt så det formelle var i orden og listen ble godkjent.  Det var Ole Viik i Tjølling som ble nominert som kandidat, med Johan Melby i Stavern som varamann.  Listen samlet 125 stemmer.

Det var uhyre vanskelig å drive partiarbeidet den gangen, uten lokale partiavdelinger.  Foredragsmøter som kretspartiet arrangerte samlet bare noen få interesserte og det var vanskelig å få andre i tale.  Det ble bare liten tilgang på medlemmer, etter personlig påvirkning.  Martin Østby som var formann i kretspartiet på 10﷓års dagen sa da at interessen for partiarbeidet hadde ikke vært stor, men tallene fra valgene viste at det var god parlamentarisk fremgang.  Han satte sin lit til at det ville bli større fart i agitasjonen når fylkespartiet ble dannet.


Ole Wiik                          Sivert Baardsen                  J. P. Jørgensen
Tjølling                                  Tjølling                              Brunlanes

I denne perioden kom det til noen flere fagforeninger i Brunla distrikt.  Utenom fagforeningen på Agnes i 1906 var det dannet fagforeninger for skotøyarbeiderne og reperbanearbeiderne i Stavern, jernarbeiderne i Hølen var med og startet Jern- og Metall i Larvik. 

I åra 1905-10 var det 21 steinbrudd som sysselsatte 150 mann, sier Amtmanden i sin 5 års melding.  De fleste steinbrudd lå i søndre del av fylket.  Likevel var det vanskelig å holde liv i fagforeningene.  Etter flere forsøk ble det i 1912 dannet Larvik og omegns steinarbeiderforening og i 1913 Tjølling steinarbeiderforening.  Det var i slitsomt å være Sivert Baardsen, som var en ildsjel både i steinarbeidernes organisasjon og i partilivet i Bruula krets.  Han var formann i kretsen i mange år.

I 1916 ble det dannet en trearbeiderforening på Østre Halsen og i 1917 en arbeidsmannsforening samme sted.  Ellers var det ingen vekst i fagorganisasjonen i Brunla krets.  I 1919 kom Tømmerfløternes fagforening.

Ole Tufte                          Martin Østby                      Magnus Hansen
Tjølling                               Tjølling                                 Tjølling

Tjølling. - Partiforeningene kommer.


Vi har tidligere hørt om at Tjølling har vært et politisk sentrum helt fra unionsstridens dager.  I 1890-åra tok steinindustrien seg opp i Larvik-distriktet og de importerte fagfolkene førte et friskt pust av arbeiderrørsle med seg.  De dannet fagforeninger som nok fikk en vekslende skjebne, og mange av karene førte ikke et eksemplarisk liv, så ryktet deres ble så som så.  Men etter hvert ble det ekteskap med norske jenter og det ble familieliv med ansvar, og det ble mer stabilitet over steinarbeidermiljøet.  Og de virket frigjørende på bygdas underkuede arbeidere.

I  1902 ble det i Tjølling stiftet en Arbeiderdemokratisk forening etter foredrag av arbeiderdemokraten Myrvang.  Formålsparagrafen var slik: Tjølling arbeideres forenings formål er at bidrage til sine medlemmers oplysning og dannelse, at skaffe dem nyttig og foredlende underholdning samt ved kooperativ virksomhet søge at befordre sine medlemmers vel.

Det første styret besto av småhåndverkere og steinarbeidere: C. A. Jensen, Anton Pettersen, Edvard Larsen, Ole Viik, Julius Bjønnes, Ole Tellefsen og Anders Myre.  Jensen ble formann for de 11 medlemmer som foreningen besto av.  Men det ble Ole Viik som sammen med Lars Heimtun kom til å prege foreningen i dens korte levetid til 1905.  Begge var sosialistisk orientert og de førte den politiske striden inn i foreningen og drev endel medlemmer ut.  Men i denne tida ble det i 1903 dannet et kooperativt innkjøpslag som seinere utviklet seg til Tjølling Handelslag som helt fra den tid har blomstret som en solid og god kooperativ forretning. 

Da den første arbeiderforening gikk inn i 1905 ble det samme år dannet en fagforening for steinarbeiderne tilsluttet Norsk Arbeidsmannsforbund.  Blant stifterne finner vi folk som kom politisk i forgrunnen gjennom mange år: Ole Viik, Sivert Baardsen, Lars Heimtun, Oskar Jørgensen, Magnus Hansen og K. Varild.  Også denne foreningen fikk politisk tendens.  I 1906 da det var kommunevalg sørget medlemmene for å kumulere de kandidater på Venstres liste
som sto foreningen nærmest og flere av steinarbeiderne ble innvalgt  i herredstyret.  Denne fagforeningen ble nedlagt i 1910 og gjenopptatt i 1913.  I mellomtida var det dannet en Larvik og omegn steinarbeiderforening i 1912. Disse to foreningene ble seinere sammensluttet. 

Ole Tufte mener at når disse fagforeningene ikke greide seg over den første tiden var det fordi de følte seg ensomme i sin virksomhet.  De fikk ikke nok hjelp fra sine forbund, og de hadde nok av motvind.  Men viljen til å ta opp arbeidet igjen var latent hos de mest bevisste arbeidere. 

I mai 1909 ble så Tjølling arbeiderparti dannet med 14 medlemmer og med Thorbjørn Jacobsen som formann.  Andre i styret var Ole Viik, Sivert Baardsen, Magnus Huseby og Hagbart Hansen.  I den første tid drev foreningen med åpne diskusjonsmøter og motparten møtte godt opp, særlig fra Venstre som var det ledende  partiet i bygda.  Sosialisme var et ukjent begrep i bygda og det gikk varmt for seg på disse møtene.  En av dem som mer enn gjerne tok en dyst med Høyre og Venstre var Oscar Andersen fra Larvik.  Han var en kampglad natur som kastet seg ut i dysten med glede.  

I  1910 ble Hølen verksted anlagt for skipsbygging på Østre Halsen og det trakk mange fagarbeidere til seg fra andre deler av landet, og i 1911 arbeidet det 80 mann der som var fagorganiserte i avdelingen i Larvik.

I  1912 ble det dannet en Arbeiderpartiets kvinneforening på Østre Halsen med Tora Nilsen som formann, og i 1911 et sosialistisk ungdomslag i Fjerdingen med Sivert Baardsen som formann.  Begge disse fikk kort levetid og var nedlagt i 1913.  I  januar 1915 ble Østre Halsen partilag dannet med Th. Unneberg som formann.  Laget fikk 68 medlemmer ved starten.

Unneberg ble er forgrunnsskikkelse i det kommunale liv i Tjølling.  Han var med i herredstyret fra 1916 til 36 og har hatt praktisk alle tillitsverv som arbeiderbevegelsen gir en bygdemann.  I Halsen kooperative forening var han formann i 18 år.

Tjølling arbeiderparti fikk valgt to mann i herredstyret i 1910 og 5 mann i 1913.  Det var de fagorganiserte på Østre Halsen som la sine stemmer til.

Fra denne tid er tyngdepunktet i partibevegelsen i Tjølling flyttet fra sentrum til Østre Halsen.

                                                                      *

Over hele fylket var det i to-tre år et vanskelig arbeid å holde liv i et sosialistisk ungdomslag, ja også i andre partilag.  Men ungdomslaga, særlig på landsbygda, fikk sterkere vekslende liv enn de andre.  Det fikk de føle i Tjølling.

Det første ungdomslaget ble dannet i 1911 med Sivert Baardsen som formann.  Det ble gjenopptatt i 1913 med 37 medlemmer, og i 1916.  Det ble stabilt til 1921 da partidelingen sprengte det.  Det var Ole Tufte som var formann i den meste tid.

På Østre Halsen ble det dannet ungdomslag i februar 1916 med Tor Johansen som formann.  Det virket noe ujamt fram til 1921, og ble gjenreist i 1922, 1925, 1931 og 1934.

Brunlanes. 


I Brunlanes var det i 1906 dannet en fagforening ved fyrstikkfabrikken på Agnes og den ble banebrytende for arbeiderpartiet i bygda.  Den tok seg først av lønnsvilkåra, som den skulle, men den politiske interessen kom snart, og da Brunla krets arbeiderparti i 1909 stilte kandidat til stortingsvalget, gikk arbeiderne ved Agnes inn for partiets kandidat.  Han fikk 60 stemmer i Brunlanes.  Også ved seinere stortingsvalg deltok fagforeningen aktivt, men ikke i kommunevalgene. 

Etter godt, forberedende arbeid ble det skjærtorsdag 1915 dannet et partilag som fikk navnet Tanum arbeiderparti og begynte med 20 medlemmer og 22 kroner i startkapital.  Det var Agnesarbeidere som var kjernen i avdelingen.  Som formann ble valgt J. P. Jørgensen som hadde deltatt i partiarbeidet i Sandefjord og var en av stifterne av kretspartiet.  Han kom til å utføre et stort og grunnleggende arbeid for partiet og kretspartiet gjennom hele sin lange levetid.  De andre i styret var Peder Folvik, Lorents Larsen, H. Svendsen, Kristen Hansen og Hans Carlsen.  Tanum arbeiderparti sluttet seg straks til kretspartiet. 

Det er tre sogn i Brunlanes og Tanumavdelingen som ble stående aleine helt til 1928 da det ble dannet partiavdeling i Kjose, og Berg sogn fikk sin partiavdeling først i 1937.  Partiet deltok i kommunevalget første gang i 1919 og fikk da valgt inn 4 representanter i sognet.

Th. Unneberg                      Johan Melby                      Emil Zakariassen
Tjølling                              Stavern                                 Hedrum


Stavern (Fredriksværn).


3. mars 1913 ble det dannet en partiavdeling i Stavern.  Interesserte partifolk hadde allerede i 1910 fått i stand en partiliste til kommunevalget og fikk valgt inn en mann, uten å ha partiavdeling.  Det var Johan Melby, som siden i 25 år var med i herredstyret.  Han var den drivende kraften i Stavern og var også meget aktiv i kretspartiet.  Han var i 1912 partiets stortingskandidat.  I 1913 var det dannet to fagforeninger i Stavern og det var grunnlag for en partiavdeling.  Det året fikk partiet stemmer til to mann i herredstyret, og siden har partiets del vekslet mellom to og tre representanter av herredstyrets 16, helt fram til siste verdenskrig.  De to fagforeninger forsvant da bedriftene på stedet ble nedlagt, men partiavdelingen holdt.

Stavernpartiet arbeidet godt sammen med Agnesarbeidernes partiavdeling på Tanum fra 1915, både om 1ste mai﷓arrangementene og ved fellesmøter foran valgene.  Men Melby var ikke aleine.  Det ble god hjelp i åra frametter av O. Tallaksen, Kr. Hansen, G. Mathisen, Hj. Pettersen, E. Melby, L. Thoresen og A. Carlsen med flere.

Hedrum.


Etter opptak av Brunla kretsparti ble det 10. mai 1914 holdt et møte i Larvik av interesserte partifeller i Hedrum, og her ble Hedrum arbeiderparti dannet med 11 medlemmer.  Det var folk fra Nanset og Unnersbo som først ble medlemmer.  Emil Zakariassen ble formann og de andre styremedlemmene var Johannes Bjørndal, Edvard Nilsen, Anders Karlsberg, P. E. Namløs og C. A. Granholm.  Emil Zakariassen kom fra Kiærs Brug i Fredrikstad.

Dette partiet har arbeidet tungt i den konservative bondebygda, men det samlet nok stemmer til 4 mann i herredstyret i 1917 da det første gang var med i kommunevalget.  Det neste opptaket til styrking av partiet kom først i 1928 da Kvelde arbeiderparti ble dannet.

Hans Aasen                           D. Vefald                        Syvert H. Lie
Hedrum                               Brunlanes                              Lardal

Lardal.


Vi har tidligere omtalt den reisningen som Treschows skogsarbeidere forsøkte i 1910. Partibevegelsen var da ikke kommet til Lardal og det tok noen år ennå.

Høsten 1917 innbød styret i kretspartiet til møte i Styrvold, og her ble Styrvold arbeiderlag dannet.  21. oktober fikk kretspartiet også dannet et partilag i Svarstad. Det var formannen i kretspartiet, Sivert Baardsen, som sammen med redaktør Andreas Hanssen satte disse arbeiderlaga i gang.  I Styrvold finner vi blant de første medlemmer og styremedlemmer A. Baarnes, Kristian Holtan, og seinere formenn er Syvert Tveitan, Johan Hvaal, Hans Dalen, Arnt Haug og Erik Haug.

I Svarstad ble Syvert Lie formann og han ble lederen i partiet i mange og lange år.  Andre formenn ble Chr. Hansen, Knut Eggar, Ellef Aadalen, Thorvald Kristiansen Lie og deretter mange andre.

Svarstad sogneparti deltok i kommunevalget i 1919 første gang og fikk valgt inn 3 mann.

I det tredje soknet i Lardal, Hem, kom det partiavdeling i 1922.  De tre avdelinger ble forent i et herredsparti 23. juni 1929 med K. Hagen som første formann.

Herredspartiet arrangerte 1. juli et større stevne som samlet 1500 mennesker og det hadde Chr. Hornsrud og Helga Karlsen som talere.

                                                                    *

I de tre første år av Kretspartiets liv ble organisasjonen holdt sammen ved generalforsamlinger hvor enkeltpersoner møtte.  Men fra 1. januar 1914 ble det innført representasjonsordning, hvor generalforsamlingen valgte det første representantskap.  Det var det samme på en annen måte, fordi det var bare Tjølling og Stavern som hadde partiavdeling.  Men representantordningen ble vedtatt med hensikt og det ble tydelig uttalt:  Nå må det dannes partiavdelinger i Hedrum og Brunlanes!  Det var et strengt pålegg som ble gjentatt - og det hjalp også.  I april ble det dannet en partiavdeling i Hedrum og selv om medlemstallet (11) ikke var stort, så ble det en verdifull og varig støtte for kretspartiet.

I  1914 meldte Kretspartiet 62 medlemmer i 3 partiforeninger.  Men så kommer det ny låt i årsmeldingene.  Det var holdt stevne i Tjølling med taler av Carl Bonevie, Lars Heimtun og P. O. Løkke, den siste holdt 8 foredrag foran stortingsvalget 1915 og kunne notere 1200 tilhørere.  Stortingskandidaten Martin Østby og Oscar Andersen holdt også flere foredrag.  Det var stiftet to nye partiavdelinger.  Ved stortingsvalget fikk partiets kandidat 614 stemmer, dobbelt så mange som sist og det var optimisme.

I  1916 stilte partiet liste ved kommunevalget i 4 av de 6 bygdene i kretsen: Tjølling, Stavern, Brunlanes og Hedrum. Framgangen var ikke stor.  I Stavern ble det valgt 2 som sist, Tjølling 6 mot før 5,  og i Hedrum gikk partiet inn med 4 mann i herredstyret første gang det gikk til valg.  I Brunlanes prøvde partiet å samle underskrifter for innføring av forholdstallsvalg, men greide ikke å samle nok underskrifter.  Det deltok likevel i valget og samlet 122 stemmer, men fikk ingen representant i herredstyret.

Ved kommunevalget i 1919 stilte partiet liste også i Lardal.  Det ble framgang med 1 repr. i Stavern, 5 i Tjølling, 4 i Brunlanes og 3 i Lardal, mens partiet i Hedrum gikk tilbake fra 4 til 2 representanter.

Medlemstallet steg nokså sterkt frametter.  I  1915 meldte kretsen 7 foreninger og 433 medlemmer, derav 113 kvinner, og denne styrken holdt seg til kretspartiet i 1921 gikk over i den større enhet: Fylkespartiet.

Formenn i kretspartiet var: 1909 Ole Vik, 1911 P. Jørgensen, 1913 Sivert Baardsen og fra 1919 Martin Østby.

Partiets stortingskandidater var: 1909 Ole Vik, 1912 Johan Melby, 1915 Martin Østby og 1918 Martin Østby.

Sandeherred kretsparti


Sandeherred kretsparti stilte kandidat ved stortingsvalget i 1906.  Kretsen omfattet Sandeherred (nå Sandar), Stokke, Andebu og Ramnes kommuner, men de 123 stemmer som partiet fikk skrev seg alle fra Sandar.  Det var ikke partiavdelinger i de andre kommunene, ikke før i 1918 da det ble dannet partilag i Stokke og i Ramnes.

Sandar arbeiderparti er gjennom hele partihistorien knyttet sammen med Sandefjord arbeiderparti og det har fått uttrykk i fellesnavnet Sandefjord og Sandar arbeiderparti. 

Da Larvik og Sandefjord i 1906 gikk sammen om å stille kandidater til stortingsvalget, var det naturlig at partifellene i Sandeherred også ville være med, og de stilte Lars Heimtun som kandidat.  Han samlet 123 stemmer.  Ved neste valg i 1909 fikk Heimtun 147 stemmer i Sandeherred, 4 stemmer i Andebu og 1 stemme i Stokke. I  1912 økte Sandeherred til 288 stemmer, Andebu til 22, Stokke til 23 og endelig 1 stemme i Ramnes.  Selv så sent som i 1918 samlet partilista bare 21 stemmer i Andebu og 24 i Ramnes, mens Sandeherred økte til 447 og Stokke til 94.  Fra 1912 var Johan Mathiassen Sandeherred kretspartis kandidat helt til verdenskrigen i 1940.  Han ble innvalgt på Stortinget i 1927 og var eneste arbeiderpartirepresentant fra Vestfold landkrets til 1936.

Andebu.


I 1918 ble det gjort forsøk fra Sandefjord på å danne partiavdelinger i Andebu.  Redaktør A. Eines i Sandefjord og småbruker Johan Mathiassen arrangerte da i forståelse med noen partiinteresserte i Andebu to offentlige møter, det ene 10. september i Andebu hovedsokn og det andre 15. september i Kodal.  På møtet i Andebu ble det tegnet 30 medlemmer og det ble valgt et styre med Anton L. Bakke som formann og Julius Dalen som kasserer.  Bakke, som ikke var til stede på møtet, nektet å være formann, og da det var vanskelig å få noen annen formann gikk det ikke bra.  Foreningen  holdt sammen et års tid, men siden hører en ikke mer til den.

Også møtet i Kodal samlet mange folk, og det ble stiftet en partiavdeling, men heller ikke denne fikk langt liv.

Gamle partifolk har bevart navnene på de 4 som stemte med Arbeiderpartiet i Andebu i 1909, og de har også navnet på den ene mannen som stemte på partiets kandidat i Stokke samme valg.  De måtte reise helt til partimannen Nils Jacobsen, Hagen, i Sandeherred for å få tak i stemmeseddel.

Opp gjennom 1920-åra ble det gjort nye forsøk på å reise en partiavdeling i Kodal sogn, både av D.N.A. og Det socialdemokratiske parti. Men tiden var ikke moden.

Anton Jenssen som inntil 1927 var formann i det socialdemokratiske fylkespartiet og var hissig på å få i stand en partiavdeling der, ga opp håpet - uttrykt i denne vitsen: ” Nei, nå gir jeg opp.  Vi har forsøkt alt mulig for å befrukte denne bygda, men den vil ikke.  Ikke engang da vi sendte Oksvik til Kodal ble det noe resultat.”  Men i 1927 fikk partiet en solid avdeling i Kodal.

Ramnes. 


Marius Kihle i Ramnes vendte seg våren 1918 til redaktør Ole Øisang i Vestfold Arbeiderblad for å få ham til å holde foredrag og hjelpe til å danne en partiavdeling.  Møtet ble holdt i det gamle kommunelokalet på Firing og det møtte flere folk enn lokalet kunne romme.  Det var mest motstandere som møtte, og noen kom i den bestemte hensikt å hindre at det ble dannet et arbeiderpartilag.  Men foreningen ble dannet med 16 medlemmer og Kihle ble formann.  Noen av de andre som var med var Johan og Hans Solberg, Johan Jonassen, Peder Ormestad, Nils Halvorsen Kihle, Halvor Kihle og Andreas Gjersø. Navnet ble Ramnes og Fon socialdemokratiske småbruker- og arbeiderforening. 

Marius Kihle som var hvalfanger reiste sommeren 1919 på hvalfangst og de to etterfølgende formenn var Halvor Kihle og Andreas Gjersø.  Men det ble ikke noe langvarig liv.  Høsten 1919 da det var kommunevalg maktet ikke partifellene å stille liste, og foreningen sovnet inn.  Men i 1922 stilte partifellene liste ved kommunevalget og fikk valgt inn en mann, men tapte denne ved neste valg i 1925.  Først i 1928 ble det dannet en ny partiavdeling som siden har holdt.
Ole Jacobsen Heian som da ble innvalgt ensom fra partiet i herredstyret, ble lederen av partiet også i det kommunale liv, helt til han etter krigen syntes han ble for gammel.

Stokke.


Stokke var utpreget bondebygd, men hadde fra gammelt Marinens opplagshavn i Melsomvik, og det ble noe i likhet med et industristed.  Der var samlet en hel del arbeidere.  I  1918 innbød skomaker Olaf Storvik til et politisk møte der.  Storvik var året før kommet innflyttende til Stokke fra Nordland og var ivrig sosialist.  Det kom 40 personer til møtet 3. februar og foreningen ble dannet med 16 medlemmer, men søndagen etter da foreningen skulle konstitueres hadde den 29 medlemmer.  Til formann valgtes H. C, Smitt.  Han var kommunalpolitisk interessert fra 1913 da han ble innvalgt i herredstyret på en upolitisk liste.  I herredstyret kom han i radikal opposisjon, og det var nok befriende for ham da han i 1918 fant støtte i det partiet som var nærmest hans innstilling til politikk og kommunepolitikk.  Han ble en ledende skikkelse i partiet gjennom mange år.   H. C. Smitt møtte på fagkongressen i 1907.

Partiavdelingen var stiftet i skyggen av den russiske revolusjonen og den satte preg på partiaktiviteten, i Stokke som ellers i landet. Det var optimisme og pågangsmot og det ble et rikt partiliv den første tid, med den radikale Storvik og den sindige Smitt som drivkrefter.  I 1919 gikk partiet til kommunevalg for første gang og fikk valgt inn en mann, Nils Nilsen Aasvang.

Partisplittelsen i 1920/21 virket på partilivet.  Avdelingen sluttet seg til det socialdemokratiske partiet, men lå i de første 2﷓3 åra død.  Det ble iallfall ikke ført møtebok.  I  1924 ble Smitt formann igjen, og nå veksler partilivet mellom god og svak virksomhet, helt til partisamlingen i 1927.

Jarlsberg kretsparti 


Etter at Vestfold Arbeiderblad var begynt å komme ut i 1909  begynte agitasjonen i omlandet til Tønsberg.  Jarlsberg valgkrets omfattet Tjøme, Nøtterøy, Sem, Åsgårdstrand og Borre kommuner, og Tønsberg var det naturlige sentrum.  Partiavdelingen i Tønsberg var da nokså ny og hadde vel nok med sitt eget, men den rakte da armene ut i distriktet også.  Selv om en ikke så øyeblikkelige resultater i form av nye foreninger, så ble det gjort mye forberedende arbeid.  Distriktet var konservativt som bare det og det var tung mark å pløye.

Den første politiske arbeiderforening ble dannet på Vallø 14. august 1910 etter foredrag av Ola Solberg. Den rapporterte 26 medlemmer ved årets utgang og det var en livlig møtevirksomhet. 
O. Lie var den første formannen.  En av de som var med lengst var bødtker Hj. Person som ble innvalgt i kretspartiets styre da det ble i dannet i 1915, og han ble gjenvalgt til 1920.  Foreningen arbeidet ofte tungt, men  ble holdt sammen av noen få medlemmer.  Vallø kom igjen med en fagforening 21/11 1918 som ble tilmeldt partiet.  Her møter vi igjen bødtker Person og det er tydelig de samme folkene i partiet og fagforeningen.

I  1913 var det kommunevalg og partifolka fra Tønsberg gjorde tidlig på våren opptak til å danne partiavdeling på Nøtterøy.  Anton Jenssen og P. O. Løkke fikk i stand møte hos gårdbruker Enger på Roppestad og samlet 70 personer til foredraget som stortingsmann K. Amundsen fra Hedmark holdt.  Det ble valgt en forberedende komité, og 6. april ble Nøtterøy soc.dem. forening dannet med råd og hjelp av P. O. Løkke og Ant. Jenssen. Det første styre besto av platearbeider O. C. Johansen, skomaker Olaf Olsen, Oterbekk, kjøpmann Anton Hansen, Knarberg, fru Jenny Hansen, Arnt Mathisen Torød, Nils Andersen, Volden og Andreas Gustavsen.  Foreningen ble nektet husvære både i Sjømannsforeningen og i kommunelokalet, men det gjorde vel karene ennå mer iherdige.  Foreningen arrangerte stevne på Roppestad og hadde stortingsmann Sæbø som taler og Ludvig Johansen i Tønsberg snakket også der. Arbeidernes mannskor, Tønsberg, underholdt.  Foreningen samlet 580 underskrifter på et forlangende om at valget skulle holdes som forholdstallsvalg, og det holdt.  Det ble skrevet kommuneprogram og stilt liste med 11 navn.  Partiet fikk 119 stemmer og innvalgt 3 mann: gårdbruker Erik Larsen, Solbakken, smed A. Karlsen, Lyngås, og skomaker Olaf Olsen, Oterbekk.  På kommuneprogrammet hadde det de mest vanlige av landspartiets programposter.  Lokale krav var at kommunen skulle overta Foynlandbrua og utbedre veien mellom Husøy og brua, og anlegg av vei fra Bergan, Egenes til Tønsberg, og fra denne vei en veistump over Oterbekk til Agerup.  I  1914, som var et stille år, arbeidet foreningen tungt økonomisk, og det ble holdt bare to medlemsmøter.  Medlemstallet gikk ned fra 46 til 22.  O. C. Johansen og Olaf Olsen var formann og nestformann fra starten til avdelingen svant inn høsten 1916, da den ikke maktet å stille liste ved kommunevalget.


Hans Chr. Hansen              Ludolf Weltzin                  Johs. Jonassen
 Holmestrand                          Botne                              Nøtterøy

Borre soc. dem. forening ble stiftet 26. april 1914 i Bakerisalen på Skoppum etter foredrag av redaktør Ole J. Bakke, Horten.  Navnet ble senere Borre arbeiderparti.  Styret besto av Th. Tollefsen, formann, Konrad Karlsen, Edvin Jacobsen, Christian Aase og Sverre Marigaard.  En av de første oppgavene var å danne et kretsparti til stortingsvalget i 1915 og dette ble løst i januar 1915 sammen med partiavdelingene i Nøtterøy, Nykirke og Vallø.  Partiet fikk 95 stemmer i Borre ved valget.

I  1916 ble det gjort forarbeid til kommunevalget.  Det lyktes å samle nok underskrifter til forlangendet om forholdstallsvalg og partiet laget program og stilte liste.  Lista fikk 57 stemmer av i alt 320 i sognet og 3 mann ble innvalgt.  Det var Th. Tollefsen, Kristian Evensen og Edvin Jacobsen.  Th. Tollefsen døde tidlig i valgperioden og 1. varamann Christian Aaser rykket inn i herredstyret.

21. februar hadde Bakke stiftet Nykirke soc. dem. forening med gårdbruker K. Langeteig som formann.  Den meldte 30 medlemmer.  Den besluttet å søke dannet to partiavdelinger til i Borre, ved Tveten og Skoppum.  De to foreninger ble i august enig om å søke dannet et kretsparti.  Denne foreningen gjorde lite av seg, men levet opp foran hvert valg.

Kretspartiet stiftes.


Det var nok partifellene fra Tønsberg som la sakene til rette for å danne kretsparti, og det ble gjort i januar 1915 ﷓ i Tønsberg.  Det møtte representanter fra partiavdelingene i Nøtterøy, Borre, Nykirke og Vallø, og kretspartiet ble stiftet etter mønster av Skoger krets arbeiderparti. Det ble fra 1. april innmeldt i D.N.A. med 72 medlemmer.  Kontingenten ble satt til 25 og 50 øre kvartalet ﷓ for kvinner og menn som sto tilsluttet partiet direkte, mens fagorganiserte som sto tilsluttet gjennom sin fagforening slapp med 15 og 30 øre kvartalet til kretspartiet.  Styret kom til å bestå av O. C. Johansen, Nøtterøy, formann, skomaker Th. Tollefsen, Skoppum, nestform., gårdbruker K. Langeteig, Nykirke, sekretær, og kasserer ble Peder Henriksen, Skoppum.  Som representanter valgtes mekaniker H. Karlsen, Nøtterøy, gårdbruker Chr. Olsen, Nykirke, og bødtker Hj. Person, Vallø.

Som ledd i stortingsvalget arrangerte kretspartiet et stevne på Skoppum 18. juli, med Borre﷓ og Hortenspartiet som arrangører.  Det var sendt innbydelse til alle partiavdelinger i midtre og nordre Vestfold, men været var uheldig så det kom ikke så mange langveis fra.  Inge Debes og Guttorm Fløystad talte på stevnet og mannskoret fra Tønsberg medvirket.

I september ble det holdt nominasjonsmøte der Th. Tollefsen ble nominert som kandidat og O. C. Johansen som varamann.  Det var første gang arbeiderpartiet var med i stortingsvalget i denne kretsen.  Kretsstyret planla agitasjonen foran valget, blant annet ble det gjort et forsøk på å danne en partiavdeling for Semsbyen på Sæheim, men det lyktes ikke den gangen. 

Resultatet av dette førstegangsvalg for Arbeiderpartiet var 229 stemmer fordelt med 95 på Borre, 70 i Sem, 57 på Nøtterøy, 6 i Tjøme og 1 i Åsgårdstrand. 

På årsmøtet 1916 ble det valgt helt nytt styre: formann Th. Tollefsen, Skoppum, nestformann A. Karlsen, Nøtterøy sekretær Sverre Marigaard, Skoppum, kasserer Konrad Karlsen, Hj. Person,  Lilja fra Valløy og Hans Hagen. Nøtterøy.  Også denne sommeren ble det holdt stevne på Skoppum, med taler av Edv. Mørk og Andreas Hanssen.  Holmestrand møtte med musikkorps og Tønsberg med mannskoret. 

Våren 1917 ble Th. Tollefsen gjenvalgt som formann. Han døde ut på sommeren, og i august rykket den nyvalgte nestformannen, Søren Sørensen, Jersø, opp som formann.  Den nye sekretæren, H. Moe, Jersø, reiste fra fylket og Olaf Olsen, Jarlsø, ble sekretær. 

I  mai 1918 innbød styret avdelingene til å komme med forslag til stortingskandidat ved valget til høsten.  Resultatet ble at O. J.  Krogh, Borre, ble nominert som kandidat med mekaniker W. H. Fjeldstad, Jersø, som varamann.  På nominasjonsmøtet 11. august var det møtt representanter fra avdelingene i Borre, Valløy, Bolærne, Husøy og Husvik.  I  juni ble det holdt et  storstevne på Skoppum, som tok til å bli fast stevneplass for partiet.  Stevnet samlet 1000 mennesker.  Under valgkampen ble det holdt 2 valgmøter i Borre, 3 i Sem og 1 på Tjøme og det ble delt ut 1200 valgaviser.  Resultatet av valget var at partiet fikk 454 stemmer, en fordobling fra forrige valg.  Stemmene fordelte seg med 180 i Sem, 142 i Borre, 85 på Nøtterøy, 8 i Åsgårdstrand og 23 på Tjøme.  På denne tid hadde partiet ingen avdeling i Nøtterøy og Tjøme, men det var kommet til en sterk partiavdeling på Jersø og en anleggsarbeiderforening på Bolærne.
 

Alf Pedersen                       H. C. Smitt                      Olaf Wilhelmsen
Sem                                   Stokke                               Stokke

De nye foreningene.


Tida mellom 1914 og 1917 var vel ikke gunstig for partiet i denne kretsen for vi hører ikke om noen nydanning av partiavdelinger før i 1917.  Under krigen ble det ganske stor virksomhet ved Husø Verft som trakk til seg mange fagfolk fra andre kanter av landet, og det ble dannet en avdeling av Jern- og Metall og en avdeling av formerforbundet.  I 1917 fikk Tønsbergpartiet kontakt med Jersø Jern og Metall og Anton Jenssen holdt politisk foredrag i foreningen.  I Tønsbergpartiet ble det lagt plan for å danne en partiavdeling, der Jern og Metall skulle melde seg til kollektivt.  Stiftelsesmøte ble holdt 22. april 1917 og ble innledet med foredrag av Randolf Arnesen.  Det var møtt fram 100 personer, og både Jern- og Metall og formerforeningen hadde på forhånd vedtatt kollektiv innmelding i partiet.  Det startet med 125 medlemmer hvorav 18 var direkte tilsluttet mens de andre var tilmeldt kollektivt.  Til styre valgtes A. Moe, Søren Sørensen, W. H. Fjeldstad, M. Jansen og fru Jensen.  Georg Martinsen fra Tønsbergpartiet hilste den nye avdelingen velkommen.


Det var bevegede tider i 1917.  Dyrtiden satte inn for full kraft, styremaktene greide ikke å få den under kontroll og over hele landet reiste arbeiderbevegelsen en dyrtidsaksjon som fikk store dimensjoner.  Det er utvilsomt at denne tida kom til å bety mye til framgang for Arbeiderpartiet og fagbevegelsen.
 

Ole S. Jacobsen                     Anton Indlagen                   Paul Seljeseth 
 Ramnes                             Ramnes                              Botne

I  februar 1918 ble det stiftet en kvinneforening for Jarlsø og Husvik, som senere tok navnet Søndre Slagen arbeiderpartis kvinnegruppe.  Det ble en meget virksom forening i Sem og har satt gode spor etter seg.  Det var kvinner fra Tønsberg som satte verket i gang,  Lovise Olsen, Inga Gulbrandsen, Ragna Rohde.  Det første styret  besto av Lovise Jensen, formann, Dagny Olsen, nestformann, Signe Olsen, kasserer, Bertha Larsen, sekretær, Anna Hansen og Karoline  Kristiansen, alle unntatt Bertha Larsen var innflyttere fra Oslo.  Bertha Larsen kom til å bli den bærende kraften gjennom 30 år og vel så  det.  Til å begynne med var det bare 7-8 medlemmer, og det gikk seint med økingen, men etter to år var tallet oppe i 40.  Mangelen på  hus sinket partiarbeidet, men det ble arbeidet iherdig for å reise et Folkets hus.  Det sto ferdig i 1922. Kvinneavdelingen skaffet 1200 kroner til kjøp av tomt og alt inventar da huset var reist.  Gruppa har vært aktiv helt siden den ble dannet. 

For 1918 ble det rapportert 260 medlemmer i kretspartiets 6 foreninger.  I  1918 ble det stiftet en fagforening på Vallø med 52 medlemmer. 

2. mars 1919 var det årsmøte i Jarlsberg krets arbeiderparti hvor det møtte representanter fra avdelingene på Husvik, Vallø, Borre, og det møtte også noen partifeller fra Tjøme, hvor det ennå ikke var dannet partiavdeling.  Det ble tegnet 5 andeler i Vestfold Arbeider blad og kontingenten ble satt til 20 øre for kvinner og 40 øre for menn pr. kvartal til kretspartiet.  Søren Sørensen, Husvik, ble valgt til formann, og de andre i styret ble Hj. Person, L. Larsen, Husvik, Halvdan Andersen og Hj. Andersen, Tjøme.

4. september 1919 ble Sem arbeiderforening dannet etter opptak av arbeidere ved Jarlsberg hovedgård.  Møtet ble ledet av formannen i Tønsberg arbeiderparti, Johan Øydegard, og redaktør Ole Øisang holdt foredrag.  Det var gjort godt forarbeid, for den startet med hele 36 medlemmer.  Formann ble møllemester Fr. Bergersen, Lensberg, og de andre i styret var K. Nordli, Aksel Flagstad, Oscar Steingrimsen og Peder Pedersen.  Det ble på samme møte vedtatt et kommuneprogram som stemte overens med programmet til partiavdelingen i Slagen sokn og det ble stillet liste ved kommunevalget i Sem sokn.  Valget resulterte i at Arbeiderpartiet fikk valgt inn 1 mann fra Sem sokn, Kristian Myhre, og 3 fra Slagen sokn.

Like etter valget ble det dannet en kvinneforening for Sem sokn, med Sigrid Moen, Lensberg, som første formann.

Nøtterøy arbeiderforening


som hadde ligget død en tid, ble gjenreist 7. september 1919 med O. Thyberg som formann.  Styret kom ellers til å bestå av Johan Johansen, Godtfred Andersen, James Hoff og Morten Søby.  På samme møte ble det vedtatt kommuneprogram og stillet liste med 13 navn.  Valget gikk ikke godt.  Listen fikk 94 stemmer og 3 mann ble innvalgt.  Det var O. Thyberg, Godtfred Andersen og Hans Hagen.  På våren 1920 ble partiavdelingen delt opp i 3 lag, ett for Teie, ett for Kjøbmandsskjær og ett for Torød.  Disse dannet til sammen Nøtterøy arbeiderparti med Godtfred Andersen som første formann.

I  1919 og 1920 ble det gjort anstrengelse fra Tønsbergpartiet for å få den gamle borgerlige Tjøme arbeiderforening tilmeldt partiet.  Tønsberg arbeiderparti arrangerte i 1919 stort stevne på Tjøme, med leiet dampbåt fra Tønsberg, og tre båtlaster deltakere fra Jarlsø.  Ole Øisang holdt foredrag på stevnet.

P. O. Løkke og Thv. B. Olsen holdt senere foredrag der, og i januar og februar 1922 tok foreningen opp spørsmålet om innmelding i Arbeiderpartiet.  Dette ble vedtatt og foreningen endret navnet til Tjøme soc. dem. forening, og Anders Hansen, Haug, ble første formann.

I  juli 1919 ble det igjen arrangert stevne på Skoppum.  Det samlet omlag 1000 deltakere og talere var Martha Thynes fra Oslo og Ole J. Bakke, Horten.  Det var også musikkorps og sangkor som vanlig.

Kretspartiet oppga 214 medlemmer for 1919 til D.N.A.  Dette tallet samsvarer ikke med de 260 medlemmer som var meldt året før, og siden var det tilkommet to nye partiavdelinger.  Men den ene, Nøtterøy, var ikke tilmeldt kretspartiet da det rapporterte.

På kretspartiets møte våren 1920 møtte ingen representanter fra avdelingene i Borre og Sem.  Det var holdt 5 møter i kretspartiet i 1919 og kassaregnskapet balanserte med 191 kroner.  Nå ble Søren Sørensen avløst som formann av Lars Larsen, Husøy, nestformann ble Martin Paulsen, sekretær Johan Aronsen, begge fra Fyllpå i Sem, mens kassereren, Halvdan Andersen, ble gjenvalgt.  De andre i styret ble Sigurdsen, Tveitan, Borre, og Ida Andersen, Vallø.  Møtet behandlet spørsmålet om danning av fylkesparti, om studiekurs i Tønsberg, Vestfold Arbeiderblad som formiddagsavis; og agitasjonen.

I april ble Ramnes og Fon soc. dem. forening dannet med 15 medlemmer etter foredrag av Ole Øisang.  Marius Kihle ble formann, Halvor Kihle kasserer og Severin Horn sekretær.  Foreningen hadde det vanskelig og tilkalte Ole Øisang til et møte i august.  Foreningen var fortsatt svak og ble gjenopptatt i 1922 med Olaf Rygh som formann. 

Mot oppløsning og nydanning. 


I  1920 var det liten interesse for partilivet i avdelingene i Jarlsberg krets.  Det ble sagt til unnskyldning at det var dårlig økonomi og at alle ventet på danningen av et fylkesparti.  Likevel holdtes det tradisjonelle stevne på Skoppum, med taler av Axel Schultz og Ole Øisang, og mannskoret i Tønsberg og musikkorpset fra Horten deltok som vanlig.

Da Det norske Arbeiderparti dannet fylkesorganisasjon 7. august 1921 ble kretspartiene oppløst. På denne tid besto Jarlsberg kretsparti av disse avdelingene:

Nøtterøy arbeiderparti, formann Ludvig Karlsen.  Husø og Husvik soc. dem. kvinneforening, formann Karoline Kristiansen.  Husvik formerforening, formann Halfdan Christensen.  Jersø jern- og metall, formann Amandus Lundberg.  Borre arbeiderparti, formann Kristian Evensen. Vallø arbeidsmannsforening, formann Oscar Johansen.  Sem arbeiderforening, formann Fr. Bergersen, Lensberg.  Ramnes og Fon småbruker- og arbeiderforening, formann Marius Kihle.

Fagforeningene var på ingen måte politisk nøytrale.  Formålsparagrafen i den første jern﷓ og metallarbeiderforeningen i fylket lød slik:

”At samle arbeiderne paa Framnæs og i Sandefjord til i fellesskap at virke for forbedring av de økonomiske vilkaar, samt at arbeide for fuld social og politisk likestillethet med samfundets øvrige klasser.”

Fra kretspartier til fylkesparti


I  april 1909 søkte Arbeidersamfunnet i Sandefjord kontakt med Larvik arbeiderparti for å danne et amtsparti.  Fra disse to organisasjonene gikk det ut innbydelse til alle partiavdelinger i fylket til et møte som ble holdt i Sandefjord 25. juli.  Det møtte 16 representanter fra forskjellige organisasjoner i fylket.  Fra Skoger kretsparti møtte bare en mann, Anton Tollefsen fra Hof.  Møtet ble ledet av Lars Heimtun, Sandefjord, og H. A. Gulbrandsen, Tønsberg.

Det ble her vedtatt å danne et amtsparti for alle valgkretsene i Vestfold og styret kom til å bestå av Johan Svendsen, Tønsberg, formann, Lars Heimtun, Sandefjord, nestformann, Anton Jenssen, Tønsberg, sekretær, Anton Tollefsen, Eidsfoss, kasserer.  Iver Iversen, Horten, Mathias Johansen, Sande, og Oscar Andersen, Larvik.  Det var alle sammen karer som senere kom til å spille en stor rolle i partiet.

Møtet ble enig om å agitere sterkt for Vestfold Arbeiderblad som var startet.  Om ettermiddagen var det friluftsstevne i Preståsen hvor stortingsmann Sæbø, Sverre Krogh og Oscar Andersen holdt taler.

Det vesle punktet om at en ville agitere for utbredelsen av Vestfold Arbeiderblad kom til å velte hele amtspartiet denne gang.  Meldingen om dannelsen av amtspartiet ble sendt til alle partiavdelinger.  Det ble ikke vel mottatt av styret i Skoger kretsparti som behandlet saka 15. august samme år.  Styret vedtok denne uttalelsen som ble sendt de enkelte partiavdelinger i valgkretsen: ”Da det fremgår av forhandlingene i Sandefjord at hovedformålet ved dannelsen av amtsparti er å få dannet et sterkere grunnlag for Vestfold Arbeiderblad, kan man f. t. i Skoger krets ikke anbefale tilslutning til amtspartiet.  Skoger krets har Fremtiden som partiorgan.  Det er godt utbredt og vi vil ikke splitte kreftene.”

Avdelingene i Skoger krets fikk dette til avstemning og det resulterte i at bare en av foreningene, Sande arbeiderforening, stemte for innmelding.  ”Skoger krets vil fortsette som hittil som egen organisasjon”, skrev kretsstyret etterpå til partiene sør i fylket.

I  Sande arbeiderforening var det enstemmighet om å tilslutte seg amtspartiet.  I Eidsfossavdelingen stemte 5 for tilslutning mens de andre avdelingene var enst. mot.

Dette vedtaket førte til en avispolemikk i Fremtiden, der Mathias Johansen, Sande, minnet om at på partilandsmøtet hadde Torgeir Vraa uttalt at med henblikk på Jarlsberg og Larvik amt var en amtsorganisasjon nødvendig.  Nord i fylket og i kystbyene var det partiorganisasjoner, mens det i mellom Jarlsberg ennå ikke var holdt et sosialistisk foredrag.  De eksisterende foreninger må ha plikt til å være med å bygge ut partiet til hele amtet er organisert.  De enkelte kretser har like fullt rett til å ordne sine egne anliggender, skrev Vraa i Fremtiden. Det kom flere innlegg i Fremtiden for og mot amtsorganisasjon, men det ble ikke gjort noen endring i kretspartiets holdning til saka. Sør i fylket virket Skogerkretsens avslag til at tanken om amtsparti ble droppet.

*

Våren 1910 kom spørsmålet opp i Buskerud som fra gammelt hadde en amtsorganisasjon.
Redaktør Vraa skrev i Fremtiden 16. februar en artikkel der han advarer mot å oppløse amtsorganisasjonen som det var forslag om.  Den var nødvendig å ha for å ta seg av agitasjonen i alle distrikter, mens et kretsparti ikke føler seg forpliktet utenfor kretsen.  Han gjentok at de sterke avdelinger skal støtte de svake.  Vraa sloss her for det samme synet han hadde på landsmøtet med sikte på Vestfold.  Men han tapte også i Buskerud.  I  1913 besluttet Buskerud Amtsparti å oppløse amtsorganisasjonen og gå helt over til kretspartier.  Landsmøtet hadde i 1912 besluttet å stille partiavdelingene fritt i dette spørsmålet.  Men i byene skulle partiene danne en samorganisasjon.

*

Det er ikke mulig å si om en amtsorganisasjon ville vært mer effektiv for å bygge ut partiavdelinger på de svakeste stedene enn et kretsparti.  Skoger kretsparti fikk en tidlig og heldig start fordi det allerede på forhånd var skapt organisasjoner som ga kretspartiet et fast grunnlag.  Sørover i fylket var industrien knyttet til byene og det var bare få bedrifter i landkommunene, så organisasjonsmulighetene for partiet var langt svakere der.  Det ble byene som ble det naturlige midtpunkt i de andre landkretsene, og som vi har sett av byenes historie, gjorde de en god innsats for å få fotfeste for partiet i bygdene.  Brunla kretsparti ble dannet allerede i 1909, men det hadde en skrøpelig start.  Det besto lenge av bare enkeltmedlemmer som kom sammen.  Men disse arbeidet iherdig og  ”kretspartiet” ble etter hvert et virkelig kretsparti. I Jarlsberg krets kunne kretspartiet dannes først i 1915, og Sandeherred krets fikk aldri en fellesorganisasjon fordi det ikke var noen partiforening i kretsen utenom Sandeherred.  Partiforeningen der måtte konstituere seg som kretsparti når det skulle nomineres til stortingsvalg.

Fylkespartiet dannes


Det var den nye valgordningen i 1919 som tvang fram en fylkesorganisasjon. Tanken ble først uttalt av redaktør Ole J. Bakke, Horten, på en faglig-politisk distriktskonferanse som ble holdt i Sandefjord 22. juli 1919, og den ble godt mottatt.  Det ble valgt et arbeidsutvalg med Ole Øisang som formann.

24. oktober 1920 ble det samlet 94 representanter i Tønsberg fra alle deler av fylket for å danne fylkespartiet.

På den tid fylkespartiet ble dannet ga distriktenes fellesorganisasjoner disse medlemsoppgavene: Horten 1070 medlemmer i 13 foreninger, Tønsberg 1217 - 20, Larvik 1017 ﷓ 20, Sandefjord 1200 ﷓ 15, Holmestrand 200 ﷓ 4, Skoger krets 670 ﷓ 20, Jarlsberg krets 150 ﷓ 9, og Brunla krets 430 medlemmer i 4 foreninger.

Det arbeidsutvalget som hadde forberedt saken hadde tatt sikte å danne et fylkesparti for Vestfold.  Men det viste seg at ikke alle var enig i det.  Et flertall av landdistriktets representanter forlangte å få eget fylkesparti for landkretsen, og ved en votering over dette viste det seg at av de 94 møtende var det et flertall på 58 som stemte for to fylkespartier, og dette måtte respekteres.

Det ble så holdt særmøter for land﷓ og byrepresentantene og her ble de to fylkesorganisasjoner konstituert.

Byorganisasjonens fylkesparti valgte som midlertidig styre Anton Jenssen, Tønsberg, til formann, Anders Kaupang, Sandefjord, P. O. Løkke, Tønsberg, Chr. Sulutvedt, Tønsberg, A. Eines, Larvik, Ole J. Bakke, Horten, og Anders Kristensen, Holmestrand.

Landorganisasjonens fylkesparti valgte H. C. Smitt, Stokke, til formann, og styremedlemmene var Johan Melby, Stavern, Georg Lyche, Skoger, S. Sørensen, Husvik, og Storvik, Stokke.

*

Da landpartiet holdt sitt første ordinære fylkesmøte i februar 1921 ble Joh. Mathiassen, Sandar, valgt til formann, Lars Larsen, Slagen til nestformann, Eugen Chr. Løvaas, sekretær, Olaves Nøkleby, Hof, kasserer, og Sivert Baardsen, Tjølling, ble femte styremedlem.  Her ble det vedtatt at hver enkelt partiforening kan velge utsendinger til fylkesmøtene, mens styret hadde foreslått at herredspartiene skulle velge.  Som utsendinger til landsmøtet ble foreslått og valgt ved uravstemning Georg Lyche, Skoger, Anton Tollefsen, Eidsfoss, Amandus Lundberg, Jersø, Eugen Chr. Løvaas, Sandar, og Sivert Baardsen, Tjølling.  Styret ble pålagt å forberede agitasjonen til stortingsvalget, men pålegget omfattet også agitasjon for å beholde partiforeningene.  Samme måned hadde det nye sosialdemokratiske partiet dannet en fylkesorganisasjon med Anton Jenssen som formann.

Byorganisasjonen holdt årsmøte i april.  Den valgte formann, Anton Jenssen, var trådt ut av partiet, og møtet ble ledet av nestformannen Anders Kaupang.  Det nye styre ble Ole Holm, Tønsberg, formann, Anders Kaupang, nestformann, Thv. B. Olsen, Tønsberg, sekretær, A. Eines, Larvik, Helge Halvorsen, Horten, og Anders Kristensen, Holmestrand.

Allerede på denne tid var det klart at det var nødvendig å oppgi tanken om to fylkespartier.  Det var kanskje starten av det sosialdemokratiske partiet som gjorde dette klart, og etter forslag av A. Eines ble det vedtatt å forberede en sammenslutning av de to fylkespartiene.  Fylkesmøtet vedtok å søke forbindelse med distriktsstyret for ungdomslagene, det andre fylkespartiet og de faglige samorganisasjoner for å forberede agitasjonen foran stortingsvalget.

Det hastet.  Og i mai ble det holdt fellesmøte av styrene i de to fylkespartiene og ungdommens distriktsorganisasjon hvor det ble enighet om å slutte de to fylkespartiene sammen og det ble valgt et arbeidsutvalg til å forberede sammenslutningen.

Stortingsvalget 1921


Men først måtte stortingsvalget gjøres unna.  Det ble holdt nominasjonsmøte i landkretsen 28. august, der Chr. H. Knudsen møtte for sentralstyret.  Her ble redaktør Ernst Løvaas valgt til sekretær etter typograf Eugen Chr. Løvaas som hadde flyttet fra fylket.  Lyche fra Skoger ble valgt til nestformann.

Som kandidater til stortingsvalget for landkretsen ble nominert Borgar Steinset, Skoger, Joh. Mathiassen, Sandar, Johan Aronsen, Slagen, og Martin Østby, Tjølling.

Vestfoldbyenes fylkesorganisasjon nominerte også i august.  Det ble Andreas Hanssen, Larvik, Ole Holm, Tønsberg, Helge Halvorsen, Horten, Anders Kaupang, Sandefjord, Anders Kristensen, Holmestrand, og Johan Andersen, Larvik.  Alle kandidater var ute til uravstemning i avdelingene.

Som følge av samarbeidet mellom styrene i land- og bykretsen og ungdomsorganisasjoner, ble det satt i gang en storstilet agitasjon.  Allerede først i august ble det holdt et fylkesstevne i Tønsberg med foredrag av Kristian Aune, Carl Hornli og Andreas Hanssen og på samme tid ble det organisert Røde-bil-turné til 6 steder i fylket.

ALLARM.

Der er fare for byen.

Skal de røde partier, som ledes fra Folkets Hus
og Moskva bli herrer i Larvik?

Det kan endnu avverges!

     Det borgerlige styre i Larvik er i fare.  Hvis de kommunistiske partier formaar at erobre 3-4 plasse i bystyret flyttes makten over fra bystyresalen til Folkets Hus i Oslo eller Moskva.

I  første omgang betyr det en yderligere forhøielse av skatteprocenten og skattene, hvis løftene skal søkes indfriet, i næste omgang stagnation og øket arbeidsledighet, dernæst forsøk paa ny gjældsstiftelse og tilslut byens fallit.

Det er letsindig at risikere en eventualitet som denne.

Gaar ikke nu alle borgerlige til urnene, er faren overhængende.

     Fremmøtet har de første formiddagstimer idag ikke været godt.   Der maa noget helt andet til.   De hundreder av hjemmesittere maa frem nu.  Ellers gir de byen under det røde vælde.  Da kommer det til at se mørkere ut, end nogensinde for Larvik.

Der maa snart regnes med bedre tider i landet.  Vil De ved Deres pliktforsømmelse idag bidra til, at Larvik med rødt styre ikke kommer med, naar andre seiler for god bør?

Der er nu slaat allarm.  Alle burde vite, hvad det gjælder.

Red det borgerlige styre i Larvik og byens fremtid.

Det må gjøres nu!

Efter kl. 8 iaften  kan det ikke ske.

Bruk Larviks borgerlige Vælgerforenings liste!
_______________________
Amtstidendes trykkeri, Larvik


Kritikk av partiarbeidet.


Borgar Steinset i Skoger ga fylkesorganisasjonen en kraftig oppstrammer i Vestfold Arbeiderblad den 30. august, der han skriver: ”Vårt fylke er en mørk stripe på kartet.  I Vestfold har det aldri vært drevet noen planmessig agitasjon.  Under den gamle kretsordning ble her ﷓ som på de fleste andre steder - arbeidet uten plan, kretsstyrene strammet seg opp kun foran hvert valg - for så å sove videre.  Enkelte foreninger har gjort litt, men planløst. Den første oppgaven for fylkespartiet er å organisere foreninger i hver bygd og få et godt rapportsystem.  Istedenfor å legge arbeidet på en sammenslutning av by- og landorganisasjonene, burde styret ha lagt arbeidet på agitasjonen.”
Kritikken var velment, men på denne tiden var det planlagt et stort opplegg for agitasjonen til valget, og likedan til å få dannet nye avdelinger.  Vi får høre om dette i partiets årsmelding til D.N.A.:

En god årsmelding for 1921


”Det er til 24. oktober holdt 60 foredragsmøter med 70 foredrag.  Talere har vært Martin Tranmæl, A. Lian, Borgar Steinset, Andreas Hanssen, Ingjald Nordstad, Joh. Mathiassen, Eivind Reiersen, H. W. Kristiansen, Carl Hornli, Eugen Løvaas, Ernst Løvaas, Martin Østby, Erik Haugen, Thv. B. Olsen, Einar Frogner, Elias Volan.  Alle kommuner er besøkt og vi har mange agitasjonskorps.  Det er delt ut 5000 skrifter og en masse brosjyrer.  Arbeidet med aftenskoler er ikke kommet langt på grunn av agitasjonsarbeidet.  Partiet har pr. 1. juli 17 lokale partier (by- og herredspartier).  Det er drevet energisk for å samle penger, mat og klær til nødlidende i Russland. I den spesielle landarbeideruke ble det arrangert 6 foredrag.  Det er dannet en partiforening på Tjøme og det er gjort forberedelser til å danne flere ungdomslag.”

I månedskiftet november-desember ble det arrangert en agitasjonsuke med sikte på å danne nye foreninger i Kjøbmandsskjær, Helgeroa, Tjøme, Bækkestrand, Stokke og Tjølling.  Talere her var Erik Haugen, E. Løvaas, Henry W. Kristiansen og Olav Vegheim.

Valgledelsen organiserte valgkontorer i byene og holdt 26 valgforedrag søndag 5. mars av landskjente partitalere og en del lokale krefter.  Dette stortingsvalget var særskilt spennende fordi det fortalte om partidelingen. D.N.A. fikk i begge valgkretsene (hele fylket) 6113 stemmer og sosialdemokratene 3741 ved første valg.  V.S.A. var sterkest av de to partier i Horten, Borre, Stokke, Andebu, Sandar og Tjølling ﷓ i 6 kommuner av 27.

I løpet av 1922 ble det arbeidet med sammenslutningen av de to fylkespartiene, og landpartiet laget et lovutkast som bypartiet sluttet seg til.

17. september ble det holdt felles representantskapsmøte i de to fylkesorganisasjonene og her foregikk sammensmeltningen.  Det møtte 32 representanter utenom styrets medlemmer.  Det forelå beretning om arbeidet ved stortingsvalget i 1921 og utgiftene var 3784 kroner.  Begge partiene hadde felles regnskap.

Til midlertidig styre fra 1. januar 1923 valgtes Arth. J. Olsen, formann, Sandefjord, Georg Lyche, Skoger, nestformann, Hans Hansen, Jarlsø, kasserer, Bjarne Larsen, Sandefjord, sekretær, Hans Berg, Holmestrand, Fred W. Hansen, Svelvik, og Karoline Kristiansen, Sandefjord.  Det ble valgt et representantskap på 20 medlemmer.

Sammenslutningen skulle begynne 1. januar 1923.  De to styrer skulle fungere til den tid.  Formennene var Ole Holm, Tønsberg, for bypartiet og Joh. Mathiassen, Sandar, for landpartiet.

Ved utgangen av 1922 oppga sekretæren i et intervju at fylkespartiet hadde tilslutning av 5 bypartier med 40 foreninger og 12 - 1300 medlemmer, og 20 herredspartier med 700 medlemmer.  Det i hadde vært stort frafall av medlemmer ved at mange fagforeninger
 sa opp sitt kollektive medlemsskap i partiet både som følge av  partidelingen i 1921, den nye indre strid og den alminnelige dei presjon som kom på denne tid.

Fylkespartiet fra 1923


Da det sammensluttede fylkesparti trådte sammen til sitt første ordinære møte 4. februar 1923 sto det overfor spørsmålet om D.N.A.s stilling til Den 3dje internasjonale.  Det gjaldt ”Kristiania-forslaget” kontra Internasjonalen, og kampen om dette raste den gangen i partiets organisasjoner foran februarlandsmøtet.  ”Kristiania﷓forslaget" som program for partiet tilfredsstilte ikke Internasjonalen og betydde i realiteten brudd med den.

Til fylkesmøtet møtte Ingvald Rastad som talte for Kristiania-forslaget, mens Kristian Aune talte for Internasjonalen.  Fylkesstyret hadde foreslått en beklagelse over den nye partistriden, til fordel for ”Kristiania﷓forslaget”, og dette ble vedtatt med 37 mot 7 stemmer. Det var ingen ren prinsipiell votering.

Møtet rakk ikke å behandle stort mer enn denne saka.  Kontingenten til fylkespartiet ble satt til 1 krone for menn og 50 øre for kvinner, og det ble valgt styre.  Formann ble Sverre Hjertholm, sekretær Asbjørn Østby, kasserer Bjarne Larsen, Karl Jensen, alle Sandefjord, Henry W. Kristiansen, Tønsberg, Fred. W. Hansen, Svelvik, Anthon Christiansen, Larvik, Chr. B. Larsen, Slagen, og Arth. J. Olsen, Horten.  De 5 første dannet forretningsutvalget.

Som utsendinger til februarlandsmøtet ble utpekt Fred. W. Hansen, E. Grønberg, Larvik, Ole J. Olsen, Tønsberg, Arth. J. Olsen, Horten, Chr. B. Larsen og Kristen Aslaksen, Sandefjord.  Disse ble valgt ved uravstemning i foreningene.

Fylkespartiet arrangerte i april en agitasjonsuke med 21 foredrag og med disse talere: Einar Gerhardsen (6), Tranmæl (3), Støstad (3), Steinnes (2) , Olaussen (3) , Andr. Hanssen (2) og Håkon Meyer (2).  Fra 12. til 17. mai ble det arrangert en spesiell agitasjonsuke for partipressen med lokale talere.

Den nye formannen i fylkespartiet besøkte i løpet av året de fleste partiforeningene og fikk istand bedre kontakt og bedre rapportsystem. Det så bra ut.

Partilandsmøtet i februar hadde med 94 mot 92 stemmer stemt ned Internasjonalens forslag om å underkaste seg Moskvatesene, og en partisplittelse ble unngått ved at mindretallet ga en lojalitetserklæring.  Men det ble ingen enighet og striden blusset opp og herjet i hele partiet fram til novemberlandsmøtet.

Den ble behandlet i fylkespartiet på et møte 14. oktober i Holmestrand, hvor Einar Gerhardsen tolket flertallets syn og Emil Stang mindretallets.  Landsstyrets flertallsinnstilling gjaldt betenkelighetene ved å akseptere Internasjonalens krav i en rekke prinsipielle og taktiske spørsmål.  På fylkesmøtet ble det et flertall på fra 30 til 34 stemmer for flertallets innstilling, mens mindretallet oppnådde fra 11 til 14 stemmer.  Flertallet på fylkesmøtet valgte deretter de 7 representanter som skulle sendes til det avgjørende landsmøte i november.

Fylkesmøtet gjenvalgte forretningsutvalget og av det øvrige styre ble Anthon Christiansen gjenvalgt.  Nye i styret ble Thv. B. Olsen, Tønsberg, Marie Skau, Horten, Sivert Baardsen, Tjølling, og Borgar Steinset, Skoger.

På landsmøtet i november ble partiet sprengt og mindretallet dannet Norges kommunistiske parti. 

Partiet var hardt trengt i denne tida.  De to partistrider og delinger satte spor i fagforeningene og den ene etter den andre meldte seg ut av partiet for å unngå indre strider.  Til dette kom arbeidsledigheten og de store lønnskampene med storlockouten i 1924, og den alminnelige depresjon.  Dette krevde ekstra innsats i partilivet og det ble et langvarig og seigt arbeid å holde partiavdelingene sammen.  I Tønsberg tok kommunistene i første omgang alle foreningene, og D.N.A. måtte bygge opp nye partiavdelinger.

Fra kollektivt til individuelt medlemsskap


Da fylkespartiet startet i 1918-19 ga by- og kretspartiene opp det samlede medlemstall i parti og fagforeninger til nær 6000 i 115 foreninger.  Tallet var sikkert i det mest optimistiske laget og ikke alle var betalende medlemmer.  Det har vi ingen oversikt over.  Fra fylkespartiet ble dannet har det oppgitt bare betalende medlemmer, de som det ble svart kontingent for til hovedpartiet.

Før kommunistene brøt ut hadde fylkespartiet 1550 medlemmer i 62 foreninger.  Ved utgangen av 1924 var tallet 868 medlemmer i 39 foreninger.  Da hadde partiet praktisk talt bare individuelle medlemmer.

Leif Anfinsen                      Sigvald Larsen                      Hans Klausen
Våle                             Åsgårdstrand                            Hof  

Til årsmøtet i Larvik


i mars 1924 møtte valgte utsendinger fra 23 avdelinger.  Det var siste halvår dannet tre nye avdelinger til erstatning for de som var gått tapt ved partisplittelsen.  Møtet vedtok et opprop til almenheten om å samles til motstand mot kapitalmakten, regjeringen og lockoutmakerne.  Det var alvorlige tider.

Til forretningsutvalg ble gjenvalgt Sverre Hjertholm, formann, Hans Østby, sekretær, Karl Jensen, kasserer, A. Kristoffersen og Eigil Haugen.  Styremedlemmer ble Marie Skau, Borgar Steinset og O. Johansen.

Utpå høsten ble det holdt et nominasjonsmøte med Joh. Mathiassen, Sandar, som førstemann og Jacob Eriksen, Strømsgodset, som nr. to.  Listen inneholdt seks navn.

Et nytt fylkesmøte i november behandlet særlig barne- og ungdomsarbeidet.

Til årsmøtet i april 1925 i Sandefjord forelå beretning som talte om bra vekst i organisasjonene.  Møtet behandlet taktikken ved kommende kommunevalg, klassesamlingen, de internasjonale forbindelser, den antimilitære kamp, edruelighetsspørsmålet og opplysningsvirksomheten.

Det ble noen endring i styret.  Hjertholm ble gjenvalgt til formann, Joh. Mathiassen ble nestformann, Østby og Kristoffersen ble gjenvalgt og Anna Gulbrandsen kom med i forretningsutvalget.  De andre i styret ble Anthon Christiansen, Larvik, Ole Holm, Tønsberg, Evald Nilsen, Sande, og Borgar Steinset, Skoger.

Det siste årsmøtet før klassesamlingen ble holdt i mars 1926 i Horten.  Formannen ga en skriftlig beretning, og representanter fra hver enkelt avdeling ga muntlig beretning.  Det var et livlig ordskifte etter formannens innledning om arbeidsplan og økonomi.  Han mente det var nødvendig å forhøye kontingenten, men dette ble stemt ned.

Det ble nå formannsskifte.  Den nye formann ble Evald Nilsen, Sande, nestformann ble Olaf Abrahamsen, kasserer Arvid Arvidson, sekretær Olaf Nyhus og Louise Olsen, alle fra Holmestrand.  I fylkesstyret innvalgtes Anthon Christiansen, Larvik, John Iversen, Sandefjord, Olaf Olsen, Strømsgodset, G. E. Andersen, Horten, og Ragna Rohde, Tønsberg.  Det ble valgt kvinneutvalg som innstilt av kvinnekonferansen, og et styre for Pressefondet, som var
opprettet.

 EI GAMAL LEI JENTE
ønskes bortsatt for fattigstyrets regning. Kæmner Hanssen.
(Annonse i Sandefjords Blad 24. oktober 1910).

Ungdomsbevegelsen i Vestfold


Det var et tilfelle at det ble stiftet et sosialistisk ungdomslag allerede i 1901.  Innvandrede tobakksarbeidere i Larvik var sterkt sosialistisk påvirket og ville gjerne spre sine idéer, og de fant det lageligst å gjøre det i et sosialistisk ungdomslag som ble dannet i 1901, det tredje i landet.  Egentlig skulle jo partiet hatt en avdeling først, men den kom to år etter.  I Sandefjord ble det dannet et ungdomslag på initiativ av en svensk maler, Magnell, i 1902.

Men dette var tidlige forløpere.  Vi kan ikke tale om en sosialistisk ungdomsbevegelse før i 1912-13, da det kom lag i de fire største byene.

En ungdomsbevegelse er aldri så stabil som et parti bygget opp på aktivt politisk arbeid i kommunene. Ungdomslagene bygger mer på følelsene, og er sterkt avhengig av ledere som kan samle og stimulere.  Dette har vært ungdomsbevegelsens skjebne også i Vestfold.

Larviklaget


Dette laget fikk en veldig fin start.  De eldre partiinteresserte arbeidere som ikke hadde partiavdeling å støtte seg til ble medlemmer.  Det fikk støtte av ledere i Det norske Arbeiderparti som på den tid la opp planer for å danne et ungdomsforbund, og i 1902 ble det stelt til et stevne i Larvik som fikk karakteren av et landsungdomsstevne, med deltakere fra Kristiania, Drammen, Skien og Sandefjord, i alt 1000 deltagere.  Det var taler av Magnus Nilssen, Olav Kringen og Carl Jeppesen.

Ungdomslaget fortsatte virksomheten med stevner og møter, og det tok initiativet til å danne Larvik Arbeiderparti i 1903.  Dette tok de beste kreftene fra u.laget.  Det kom nå en underlig strid ved at laget kalte til seg antireligiøse talere som Kata Dahlstrøm, mens partistyret gikk den motsatte veien og hentet sogneprest Alfred Eriksen til foredrag.  Laget sovnet av etter 2﷓3 år, og kom til krefter først i 1909.  Det gikk bra, for høsten 1911 melder det 112 betalende medlemmer.  Den utadvendte virksomhet var kanskje ikke så stor i åra frametter, men det ble holdt møter og generalforsamlinger.

Sandefjordlaget


Det første ungdomslaget som ble dannet i 1902 hadde en livlig tid et år eller to, men forsvant så, og først i 1912 ble det reist nytt lag.  Det var Edv. Sjølander som fikk det i stand, med hjelp av Kristoffer Aamodt, Oslo.  Det startet med 18 medlemmer og dette laget hadde en meget god sammenhengende arbeidsperiode helt fram til 1927.  Laget hadde et bibliotek på 250 bind og kjøpte nye bøker ﷓ en gang for hele 300 kroner, og det skaffet seg penger gjennom fester og tilstelninger så det kunne virke bedre.  Det hentet mange kjente talere til foredrag og drev god agitasjon ved siden av det indre opplysningsarbeidet som det ble lagt stor vekt
på.  Det var en ganske stor skare ungdom som i disse åra fikk sin innføring i arbeiderbevegelsen gjennom laget.  Det hadde tidvis en god teatergruppe og det hadde en riktig god periode med barnelaget Rosa fra 1921.  Den sosialdemokratiske delen av laget gikk ut i 1921 og dannet eget lag og disse to laga drev en sterkt konkurrerende og god virksomhet fram til samlingen i 1927.  Partidelingen i 1923 satte ikke spor i dette laget.  I 1913 tok laget initiativ til en fylkesorganisasjon av ungdomslaga, og etter partisplittelsen i 1923 da Tønsberglaget fulgte kommunistene, var det Sandefjordlaget som reiste fylkesorganisasjonen på ny. 

Sjølander, som var med ved stiftelsen, reiste straks etter fra byen.  Men laget fikk gode krefter i Kristen Aslaksen, Emil Solli, Axel  Karlsson, Nils Andersen, Adolf Kristoffersen, Oskar Berggren, Harald Hansen, Eugen Løvaas, Asbjørn Østby, Agnes Wroldsen,  John Iversen,  Henry Anthonisen og mange andre.

Tønsberglaget


Dette ble stiftet 16. februar 1913, etter initiativ av Sjølander og Emil Solli, Sandefjord.  Fra våren 1913 da det var med på å stifte distriktslaget, ble det meget aktivt med Edvard Kristoffersen som en ildfull leder.  Det utfoldet stor virksomhet og fikk en dramatisk klubb som var god og aktiv.  Det ble holdt regelmessige medlemsmøter, mange offentlige foredrag, fester og friluftsstevner, og laget hadde studiesirkel.  Medlemstallet svinget og var stundom oppe i 70.  Kristoffersen ble syk høsten 1914 og døde i mars 1915.  Han var da formann i laget, sekretær i distriktsorganisasjonen og formann i losjen Verdandi og sterkt aktiv i partiet.  Særlig led ungdomslaget ved hans bortgang.  Det holdt sammen til utpå høsten 1915, men sovnet så inn.

9. mai 1917 ble ungdomslaget stiftet på ny med Thv. B. Olsen som formann og med 50 medlemmer.  Det ble noen gode arbeidsår med regelmessige møter, mange offentlige foredrag og fester.  Thv B. Olsen var formann i 4 år, med en årspause da redaktør Øisang var formann i 1919﷓20.  I 1921 stiftes barnelag og dette ble meget livskraftig noen år og hadde opptil 150 medlemmer.  Ivar Lindgren var en utmerket barnelagsleder.

Det første laget av 1912 hadde utmerkede arbeidere i M. W. Kristiansen, Thora Hagen, Edv. Sjuve, Hans Engebretsen, Ole Opstad.  Og i den annen periode finner vi foruten formennene P. O. Løkke, Kristian Andersen, handelsbestyrer Haug, Ivar Lindgren og Asborg Iversen som drivende krefter.

I 1922 stiftet sosialdemokratene eget ungdomslag.  Ved den andre partidelingen høsten 1923 fulgte laget Henry W. Kristiansen ut av D.N.A.  Siden fikk dette laget ingen betydning.  D.N.A. stiftet sitt eget ungdomslag våren 1924, og dette tok opp tradisjonen og ble et godt arbeidende lag, men dabbet av sommeren 1926.  Våren 1927 kom så sammenslutningen med det sosialdemokratiske laget. 

Horten


Under en sterk partivirksomhet i Horten i 1910 og 1911 tok partistyret initiativ til å danne et ungdomslag.  Det ble hentet taler fra Oslo, og laget ble dannet i 1911 med 40 medlemmer og med S. Thorsæt som formann.  Det arbeidet bra en tid. I 1914 sto det som arrangør av et større ungdomsstevne hvortil det kom 800 ungdommer  med båt fra Oslo.  Våren 1915 holdt distriktslaget møte i Horten, og her talte Helge Halvorsen om agitasjonen.  På denne tida var laget svakt og det lå nede et års tid.

25. april 1916 ble ungdomslaget ”Karl Marx” stiftet med Arth. J. Olsen som formann.  I løpet av det første året fikk det 100 medlemmer.  I dette laget, som arbeidet godt i mange år, finner vi en lang rekke av seinere aktive partifeller: Johan Braaten, Helge Halvorsen, Johan Skau, Daniel Loddengaard, Petter Schou, Trygve Sande og seinere Marie Skau, Erik Blom, Ruth Thomassen, Hans og Borghild Engebretsen, Kolbjørn Larsen, Th. E. Thoresen og en rekke andre.  I 1917 hadde Horten forretningsutvalget i distriktslaget med Johan Braaten som formann, B. E. Olsen, nestformann, Johan Skau, kasserer, og Hans Engebretsen. 

Laget var i god virksomhet. I 1919 var det igjen møtested for distriktslagets årsmøte, og i 1922 holdt distriktslaget en fylkeskonferanse som Hortenslaget sto som arrangør for.

I 1923 dannet sosialdemokratene eget ungdomslag, og de to lag arbeidet jamnsides til sammenslutningen i 1927. 

Holmestrand


Partistyret i Holmestrand fikk startet ungdomslag 11. mars 1917 og dette laget gikk bra i to år.  Formenn var Claus Marcussen og Gustav Bakkeland.  I 1924 var det bedre grunnlag for et lag og det startet med Dagfinn Olsen som formann.  Dette laget fikk stor tilslutning og hadde stundevis opptil 100 medlemmer som var et forbausende høyt medlemstall for en så liten by.  Men det svinget sterkt.  Formenn var Lars Larsen, Leif Johansen og Fredrik Kristensen.  Laget lå nede en tid.  I 1927 ble navnet endret til Holmestrand og omegns A.U.L.  Laget hadde en tid en utmerket teatergruppe som ga forestillinger i mange andre lag i fylket.

Ungdomsbevegelsen i Larvik og distriktet


I 1916 var det stor aktivitet i ungdomsbevegelsen og denne satte et sterkt preg på livet i Larvikdistriktet.  I januar, februar og mars ble det dannet sosialdemokratiske ungdomslag på Agnes, Østre Halsen og i Tjølling, og om høsten et lag på Nanset.  Alle laga hadde ivrige og gode krefter.  Laga gjestet hverandre i løpet av året og det ble holdt mange stevner.   Som foredragsholdere ble nyttet kandidat Lundegaard, red. Andreas Hanssen, red. Alb. Eines, som særlig talte om studiearbeidet, Lars Sæther og Carl Hornli.  Laga holdt regelmessige møter.  Når framgangen for partiet ikke ble så stor, så skyldes ikke dette ungdomslagenes virksomhet.  Ungdomslaget i Larvik hadde en dramatisk klubb som var god for helaftens underholdning, og Nansetlaget fikk også en dramatisk klubb som gjorde seg godt.

Distriktslaget, som omfattet hele fylket, var i virksomhet, men laga i Larvikdistriktet tok agitasjonen innen sitt distrikt i egen hånd og var meget aktivt i samarbeidet, som ble drøftet på flere fellesmøter.  Vinteren 1916-17 var det tale om å la Larvikdistriktet gå sammen med ungdomsdistriktet i Telemark, og laga i Brunla krets sendte representanter til et møte i Skien om dette.  Det ble ikke noe av denne påtenkte overflyttingen, den møtte motstand i forbundet.  Når laga i Larvikdistriktet gikk inn på tanken var det vel fordi distriktslaget i Vestfold nettopp da hadde en svak periode.

Gjennom hele 1917 var det regelmessige møter i alle disse laga, og om sommeren ble det holdt en rekke stevner og inntektsgivende fester.  Fra høsten dette året hører vi ikke mer om Agneslaget. Det var mangel på krefter til å drive lagsarbeidet, og på et møte i januar ble det klaget over at de eldre partifeller ikke støttet laget godt nok.  Men Agneslaget hadde fått den gamle fanen til Agnes fagforening og pusset den opp, og det hadde kjøpt piano som det overlot til fagforeningen, så det har drevet godt den korte tiden.

I 1919 og i 1920 var disse 4 laga i regelmessig arbeid.  Nansetlaget hører vi mest om.  En årsmelding forteller om 58 medlemmer i 1919, 48 medlemsmøter, andre møter og en del fester.  Det omsatte partilitteratur for 800 kroner og hadde holdt i gang en 60 timers kveldsskole.  Det var arrangert aftenunderholdninger og fester, og lagets økonomi må ha vært god.  Laget på Østre Halsen drev også godt, det hadde opp til 70 medlemmer om vinteren.   I en årsmelding klages det over at en ikke har ledere til studiearbeidet.  I Nansetlaget klaget Nordstad over dårlig samarbeid mellom laga i distriktet og oppmuntret til å danne et agitasjonsutvalg for hver by.  Dette var i 1919, men laga i Larvikdistriktet arbeidet godt hver for seg.  Det var framdrift og lokalt initiativ så det var en lyst og laga inviterte hverandre til en del fellesmøter.  Også i 1920 var det stor virksomhet i disse 4 laga og de fortsatte utover inntil partisplittelsen la en demper på aktiviteten.

Det var mange sterkt aktive ungdommer og noen eldre som  var med i denne rike lagsperioden i Larvik og distriktet.  Larviklaget hadde til formenn Ludv. Larsen, Tyge Carlsen, Chr. Hansen, Emil Larsen, Inga Larsen og Olaf Eriksen fram til 1920, og de hadde god hjelp av Karl E. Hansen, Signy Larsen, Carl Gulbrandsen, Gerh. Iversen og mange flere.  Av formennene i laget på Østre Halsen nevnes Emil Nilsen, Leonard Andersen, Einar Kristiansen og Albert Kristiansen.  I Nansetlaget finner vi Olaf Larsen, H. Pedersen, K. Løvdahl og Olaf Berntsen, i Tjøllingslaget Martin Kaupang, Magnus Johansen og Carl Pettersen.  I Agnes var det Harald Johansen som dro den tyngste delen av lasset.

I 1921 kom partidelingen og sosialdemokratene dannet sitt eget parti.  I Larvik satte ikke striden lidenskapene i kok i noen sterk grad.  Striden ble beklaget, men delingen måtte skje.  Larvik soc.dem. ungdomslag valgte å stå i Det norske Arbeiderparti og fortsatte sin virksomhet. Sosialdemokratene startet sitt eget ungdomslag.  De to lag kom i konkurranseforhold og når galt skulle være - med splittelsen - så var denne konkurransen ikke av det onde.  Ordskiftet om rett eller urett avklaret begrepene og gjorde mangen en ungdom mer politisk moden og interessert. 

Den andre splittelsen, i 1923, skapte en bitrere strid.  Larvik Arbeiderparti vedtok også denne gang å følge D.N.A., men i ungdomslaget ble det et annet resultat.  På et møte med ukjent sakliste - og dårlig frammøte - foreslo kommunistene i laget at det skulle tilmeldes det nydannede kommunistparti og dette ble vedtatt.  De som stemte mot ble utelukket av laget og hadde ingen sjanse til å ta saken opp på ny.

Så måtte tilhengerne av D.N.A. starte nytt ungdomslag som fikk navnet Ny Tid.  Det startet ikke godt, det var uklarhet og mange vansker.  Men litt etter litt tok det seg opp og arbeidet seg fint framover ﷓ i konkurranse med to andre arbeiderungdomslag.  Det tok initiativet til fellesmøter av de tre ungdomslag og tapte ikke på det.  Etter partisamlingen i 1927 gikk det stadig tilbake med det kommunistiske laget så det i slutten av 1930﷓åra bare eksisterte på papiret.

Ungdomslaga får distriktsorganisasjon


Sandefjordlaget innbød i påsken 1913 laga i Tønsberg, Horten og Larvik til å danne en distriktsorganisasjon.  Det var bare Sandefjord- og Tønsberglaget som sendte representanter. Hortenlaget hadde ikke reisepenger og Larviklaget holdt seg også borte. Kristoffer Aamodt møtte fra sentralstyret.  Distriktets fellesutvalg som det hette, eller forretningsutvalg, ble henlagt til Tønsberg og til formann valgtes Edv. Sjuve og til sekretær Edv. Kristoffersen.  Fra april 1914 ble M. W. Kristiansen formann.

Styret tok god sats og i april kunne rapporten til sekretæren fortelle at både Larvik- og Hortenlaget var tilmeldt, og det var stiftet lag i Tjølling.  ”Distriktet” hadde offentliggjort et opprop i partiavisene og arrangert tre antimilitære foredrag, i Horten, Tønsberg og Hvittingfoss. Alfred Madsen holdt ett foredrag og Kr. Aamodt tre.  I Tønsberg var det 600 tilhørere og i Hvittingfoss 300.  I  juni ble det holdt et stevne på Ormelet, Tjøme, med 50 deltagere fra Sandefjord og like mange fra Tønsberg.  I  juni 1914 ble det holdt et større stevne i Hortenskogen og Kristiania møtte alene med 800 deltagere som kom i leid båt. Talere var Ole O. Lian, Eugene Olaussen og Johan Jacobsen.  M. W. Kristiansen var formann i to år og Carl Gulbrandsen var formann i 1915 og 1916.  I 1915 ble det holdt stevne i Larvik med svensken Wavrinsky, Gunnar Ousland og A. Eines som talere.  I 1916 var det stiftet et nytt lag på Østre Halsen og i 1917 kom Holmestrand med sitt, så det var 7 lag med.  Til ære for det nye laget i Holmestrand ble det holdt et stort stevne på Byfjellet med taler av Ole J. Bakke og Peder Løve for 3-400 tilhørere.  En uke etter holdtes stevne i Larvik med taler av G. E. Stubberød og Eines.  Det var Johan Bråten, Horten, som var formann det året.  Samme året ble det stiftet lag på Hvittingfoss.

Det var ungdomslagenes medlemmer som var mest virksomme i Verdandiordenen, som fikk losjer i de fleste byene i Vestfold.  Disse holdt et stevne for Buskerud og Vestfold i Holmestrand i 1917. 

Denne distriktsorganisasjonen var meget aktiv og beviste sin nytte som samlende og stimulerende organ.  Det ble i alle år holdt regelmessig to distriktsmøter om året, og noen år også flere.  I 1918 begynte en sterk antimilitær agitasjon, og det ble holdt offentlige møter i alle byene.  Soldatrådsbevegelsen fikk en egen distriktssekretær, men den slo ikke an og ble innstillet på høsten 1920.  Det ble isteden dannet antimilitære utvalg som skulle ta seg av opplysningsarbeidet blant de vernepliktige.

Formennene vekslet.  Etter Braaten i 1917 fulgte Thv. B. Olsen i 1918, Ole Øisang i 1919 og Eugen Løvaas i 1920 og 21.  Det ble fra 1918 valgt en egen studieleder for distriktets lag, og studiearbeidet vakte stor interesse i laga.  Etter partidelingen i 1921 ble navnet Vestfold distriktslag av N.K.U.  Den nye organisasjonsformen tok til å virke med en leder for agitasjonen, en for barnelagsarbeidet, en for studiearbeidet og en for agitasjonskorpsene.  På denne tid var det barnelag i Horten med 90 medlemmer, i Sandefjord med 190, i Tønsberg med 165, mens Larvik ikke hadde fått barnelag da.  To av laga hadde teatergruppe og ett hadde også musikkgruppe.  Sommeren 1921 ble det holdt en lagskonferanse i Horten med deltakere fra Østfold, Oslo og Vestfold, der Eugene Olaussen talte om storstreiken og de revolusjonære konsekvenser han trakk av nederlaget.  Ingvald Rastad talte om Landsorganisasjonens overgang til føderativ organisasjonsform.  Dette var lørdag 30. juli, og søndag var det stort stevne i Hortenskogen.  Organisasjonsspørsmålene var meget drøftet den tida.  Det bar mot desentralisering av partiet, med små og mange avdelinger i bygdene.

I 1922 ble Henry W. Kristiansen formann.  Det ble holdt barnelagskonferanse, en distriktskonferanse om sommerarbeidet og et fylkesstevne i Larvik med ekstrabåt fra Sarpsborg. Agnes Ungdomslag, som var stiftet i desember året før, var innmeldt, og laget på Østre Halsen var gjenopptatt.  Det var gjort forberedende arbeid til danning av flere lag.  Det var holdt en barnelagskonferanse for representanter fra u.laga og kvinneforeningene, og nå hadde Larvik også fått barnelag.

I november 1922 behandlet distriktslaget partistriden om Moskvatesene og tilslutningen til Den 3. internasjonale på møte i Sandefjord der Einar Gerhardsen talte for sentralstyrets flertallsforslag og Henry W. Kristiansen for det motsatte syn.  Kristiansens fylkesstyre innstillet på å vedta tilslutning til mindretallet, og dette ble vedtatt, men det ble ikke vedtatt noen uttalelse.

I 1923 kom så partistriden og la sin demper på virksomheten både utad og innad.   Men barnelagsarbeidet fortsatte og det ble holdt en fylkeskonferanse i Sandefjord i mai der alle lag var representert.  Og der ble det opprettet et fylkesutvalg for barnearbeidet med to representanter fra Ungdomsfylkingen, en fra fylkespartiet og en fra kvinneutvalget.  En måned etter var det barnelagsstevne i Sandefjord med barn fra alle laga.

Høsten 1923 ble partiet delt, og kommunistene trådte ut.  I Vestfold ble splittelsen sterkest i Tønsberg hvor kommunistene under Henry W. Kristiansens kraftige ledelse vant alle partikampene, og D.N.A. mistet også ungdomslaget.

De lag som ble stående i D.N.A. dannet en ny fylkesorganisasjon i desember hvor John Iversen, Sandefjord, ble formann.

 Da fylkesorganisasjonen holdt årsmøte i april 1924 kunne formannen meddele at den hadde lag i byene Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik, og et nyreist lag i Holmestrand. Trond Hegna,  som møtte fra sentralstyret, talte om ungdomsoppgavene.  I juni ble  det holdt stevne i Teieskogen ved Tønsberg.  På novembermøtet i  Tønsberg talte Åke Anker Ording om fylkingens oppgaver, bl. a.  militærstreik som en prinsipiell linje. Arnfinn Vik talte om barnelagsarbeidet og Eigil Haugen om agitasjonen blant hvalfangere.  Lørdagskvelden holdt Tønsberglaget fest, og forhandlingene fortsatte søndag.  Forretningsutvalget ble flyttet fra Sandefjord til Larvik, og Karl A. Dahlberg ble formann med Holgersen som nestformann og Nordstad som sekretær.  Det ble holdt nytt fylkesmøte i  desember som behandlet organisasjonssaker, utlodning og samarbeid med fylkespartiet om agitasjonen. 

1925 ble innledet med en agitasjonsuke som ble god, og på fylkesmøtet i mars kunne meldes at laga arbeidet godt, kontingenten går  godt inn og medlemstallet er økt.  I forbindelse med møtet var det  lørdagskvelden fest hvor Aksel Zachariassen talte for 60-70 deltakere.  Styret ble gjenvalgt. I november var det også fylkesmøte og Rolf Gerhardsen møtte for sentralstyret og talte på festen som samlet 100 deltakere.  Dette var i Tønsberg.  På årsmøtet i Sandefjord  i april 1926 ble Eigil Haugen valgt til formann og forretningsutvalget lagt til Sandefjord. Henry Anthonisen ble nestformann og Nelly Brynildsen sekretær.  Johan Sandtrø som møtte for Sentralstyret fikk tale for 170 personer på festen. 

Denne fylkesorganisasjon omfattet ungdomsbevegelsen fra Holmestrand i nord til Larvik i sør. Straks etter at Skoger sogn arbeiderparti var dannet i 1904 ble det også dannet et ungdomslag, men  dette har vi ingen underretning om. I 1914 ble det stiftet et ungdomslag med 30 medlemmer, men heller ikke dette kan ha levd så lenge.  25. november 1920 stiftes på ny ungdomslag.

Faglig-politiske distriktskonferanser


Dyrtiden i 1917 skapte på flere måter en ny situasjon og nye oppgaver for parti- og fagforeningene.  Utenom selve dyrtidsdemonstrasjonen som ble vellykket i alle byene, innbød situasjonen til et videre arbeid, og 26. august 1917 ble alle formenn i fag- og partiforeninger i Vestfold innbudt til et distriktsmøte i Tønsberg.

Det møtte 70 representanter.  Chr. H. Knudsen holdt foredrag om dyrtiden og den politiske situasjon og det var mange innlegg etter foredraget: A. Eines, Andreas Hanssen, Magnus Nilssen, Anton Jenssen og Ole J. Bakke.  Møtet gjorde denne uttalelsen som forteller litt om hvordan stemningen var:

”Da dyrtidskravene av 6. juni på vesentlige punkter ikke er imøtekommet, burde dyrtidskongressen vært innkalt til drøftelse av dyrtidssituasjonen.  Den partistrid som er oppstått på grunn av at dyrtidskongressen ikke ble holdt bør hurtigst mulig søkes bragt til avslutning så alle krefter kan samles til fortsatt kamp for sosialismen.  Dyrtidskongressen bør sammenkalles i høst.”

I mars 1919 ble det holdt en ny distriktskonferanse med 90 representanter fra parti- og fagforeninger, derav 37 fra Tønsberg, 9 fra Sandefjord, 11 fra Larvik, 10 fra Horten og ellers enkeltvis fra foreninger i distriktet.  Om lørdagen holdt Jens Teigen foredrag om den faglige situasjon og tilrådde opprettet et faglig opplysningskontor for Vestfold.  Om kvelden var det fest og søndag fortsatte møtet med foredrag av Øisang om forenings og studiearbeidet, Tranmæl om den politiske situasjon og Jacob Friis talte om ”Det revolusjonære gjennombrudd”.  Møtet vedtok å sette fram krav om 8 timers arbeidsdag og ferie, protest mot at voldgiftsloven blir permanent.  Det valgte en komité til å utrede spørsmålet om et faglig opplysningskontor.  Johan Øydegard ble formann i komitéen.

Allerede 22. juni samme år ble det holdt en ny distriktskonferanse, denne gang i Sandefjord hvor det møtte 125 representanter fra fag- og partiforeninger.  Johan Øydegard kunne meddele at praktisk talt alle fag- og partiforeninger i Horten, Sandefjord og Tønsberg-distriktet hadde sluttet seg til komitéens forslag om å opprette et faglig opplysningskontor.  Foreningene i Larvik og omland ønsket ikke å være med, dels av økonomiske grunner og dels fordi de ikke trodde å få den forespeilede nytte av det.  Etter forslaget skulle opplysningskontoret tre i virksomhet 1. juli, og dette ble vedtatt.  Til styrer for kontoret ble tilsatt P. O. Løkke, Hamar. Det ble også valgt en kontrollkomité.

På samme møte talte Eugene Olaussen om ”Forutsetningene for revolusjon her hjemme”.  Det ble ordskifte.  Stortingsmann A. Buen talte for en rettferdigere valgordning og betydningen av at partiet fortsetter sitt arbeid på parlamentarisk grunnlag.  Møtet vedtok en henstilling til Sentralstyret om å iverksette en landsomfattende demonstrasjon i forbindelse med den internasjonale intervensjon i Russland og Ungarn.

Etter forslag av Ole J. Bakke ble det vedtatt å arbeide for en fylkesorganisasjon for alle partiavdelinger, og tanken fikk stor tilslutning.  Det ble valgt en mannsterk arbeidskomité med Ole Øisang som formann.

17. og 18. april 1920 ble det holdt distriktskonferanse i Horten.  Det møtte 60 representanter.  Emnene var denne gang ”Fagforeningenes nærmeste oppgaver”, innledet av P. O. Løkke, ”Småbrukernes stilling til den sosiale politikk”, innledet av Weltzin, og Haavard Langseth talte om bedriftsråd.

I mars 1922 ble det holdt en faglig distriktskonferanse i Holmestrand, og der møtte mellom 30 og 40 representanter.  Møtet var viet de faglige organisasjonsformer med Ole O. Lian som talte for de nye formene og Axel Schultz som talte mot.  Alle som var med i ordskiftet var for de nye formene, men det ble ikke gjort noe vedtak.

Kommunalmøtene


Det varte ikke lenge etter at partiet ble representert i kommunestyrer, før det meldte seg behov for en indre opplysning om de saker partiet ville fremme i kommunestyrene.  Det kommuneprogram som partiavdelingene gikk til valg på var enslydende med hovedpartiets formulering og var greit nok, men de som ble valgt inn i kommunestyrene ville gjerne vite mest mulig under arbeidet med å ta sakene opp i sin krets.

Det var Skoger kretsparti som visstnok var den første større parti sammenslutning som begynte.  Allerede i 1908 ble alle valgte kommunerepresentanter i kretsen innbudt til kretspartiets årsmøte, og selv om det ikke var foredrag om noe spesielt emne, så ble dette det første kommunalmøte i Vestfold.  17 kommunerepresentanter ble orientert om hvordan de skulle fremme krav om innføring av fritt skolemateriell allerede fra 1. januar 1909!  Videre skulle de kreve at partiets representanter ble innvalgt i kommunale utvalg og komitéer og de ble oppfordret til å fremme forslag om at kommunen skulle kjøpe opp eiendommer som var på salg og som enten kunne sies å være en naturherlighet eller det kunne være jordeiendommer som kunne utparselleres.  Møtet vedtok også regler for innkalling av flere slike møter.

Dem ble det ikke mange av.  En og annen gang ble det imidlertid holdt kommunalpolitiske foredrag på kretsmøtene, men det møtte som regel ikke mange utenom de valgte representanter.

Men så i 1912 ble det innkalt til et fylkeskommunalt møte i Tønsberg skjærtorsdag.  Vi har ikke melding om saklista der, men det la imidlertid grunnlaget for flere fylkeskommunale møter som ble holdt i åra fram til partisplittelsen.

Skjærtorsdag og langfredag 1913 (disse møtene ble holdt på fridagene) ble det holdt et kommunalmøte i Tønsberg hvor det møtte 47 by- og herredstyrerepresentanter fra Sande i nord til Larvik og Brunlanes i sør.  Her møtte en rekke partifeller som allerede hadde trening i kommunalpolitikk og kunne ordlegge seg i de kommunale emner.  Vi nevner fra Tønsberg Anton Jenssen, P. O. Løkke, Ludvig Johansen og Johan Svendsen, fra Horten K. J. Knudsen, H. M. Hansen, Ole J. Bakke og H. B. Haraldsen, fra Larvik Johan Andersen, F. Alquist, O. Hallberg og Oscar Andersen, fra Sandefjord Anders Kaupang, fra Fredriksværn H. Melby, fra Tjølling Ole  Wiik, fra Sande Mathias Johansen og fra Botne L. Weltzin.

Saklista omfattet et foredrag av Chr. Holterman Knudsen om ”Socialismens kommunale mission”, rektor Søyland om ”Fremtidens folkeskole”,  Arne Magnussen om ”Mildere skolehjem for gutter”, stortingsmann Horgen fra N. Eiker om ”Den praktiske ordning av sykepleien”, og Ludv. Johansen om ”Kommunale jordeiendomsforhold og boligpolitik”.  Det var gode ordskifter og det ble vedtatt uttalelser både til partiets stortingsgruppe, og som rettesnor for de lokale partigruppers arbeid i kommunen.

Det var en bestemt vilje til å fortsette dette indre opplysningsarbeidet idet møtet vedtok å arrangere et nytt kommunalmøte i påskehelgen 1914 og det ble valgt arrangementskomité med Anton Jenssen som formann.

Programmet for dette møte som ble holdt i Sandefjord var også stort.  Stortingsmann Magnus Nilssen talte om den sosialistiske kommunepolitikk, Carl Bonnevie om Kommunal forretningsvirksomhet (særlig omsetning av brensel), L. Weltzin om veispørsmålene og at kommunen må overta vedlikeholdet og gjennomføre ordningen med ansatte veivoktere.  Ludvig Johansen talte om ”skatteloven i praksis” og Carl Bonnevie om Partiets jordprogram.

I en av de uttalelser som ble vedtatt, henstillet møtet til amtmand Abraham Berge å la Arbeiderpartiet ble representert i amtsskattestyret.  Berge tok ikke noe hensyn til denne beskjedne henstillingen.  Møtet sluttet med å forberede neste kommunalmøte og Johan Svendsen ble valgt til formann i den forberedende komité.

Neste møte holdtes i Horten i påsken 1916.  Det møtte 42 kommunerepresentanter.  Møtet som ble åpnet av Johan Svendsen behandlet 5 emner: Johan Svendsen innledet om Kommunepolitikken, Randolf Arnesen om Kooperasjonen, klokker Kjær fra Tønsberg om Skolehjemsaken, Anton Jenssen om Kommunalt renholdsverk og Torgeir Vraa om Reformer i vårt skolevesen.

Sakene ble behandlet ganske grundig.  Som tidligere varte møtet to dager.  Det ble nedsatt komité til å forberede neste kommunalmøte.

Anton Jenssen skrev en leder om møtet og kalte disse kommunalmøtene for Arbeiderpartiets amtsting.  Og det var virkelig amtssaker som ble behandlet.

I påsken 1917 holdtes den fjerde kommunalkonferanse i Larvik hvor det møtte 77 representanter fra 12 av Arbeiderpartiets kommunegrupper i fylket.  Nå var det kommet en ny situasjon som krevde sin behandling, og Ole O. Lian innledet om dyrtidsforanstaltninger.  Det var et aktuelt emne som seinere på året førte til den store dyrtidsdemonstrasjonen landet over.
Men de kommunale sakene levde videre og Anton Jenssen talte om kommunegruppen i arbeid, Andr. Hanssen om sykepleien i beskatningen, og Johan Mathiassen og Martin Østby holdt hvert sitt innledningsforedrag om jordspørsmålet.

Det 5. kommunalmøte holdtes i Holmestrand i 1919.  Det møtte 68 representanter.  De gamle emner gikk igjen, både fordi de var uløste, for å komme til større klarhet og for å innvie nyvalgte kommunerepresentanter i emnene som partiet arbeidet med.  På dette møtet finner en igjen emner som ”Mer rettferdig beskatning”, innledet av H. B. Haraldsen, Horten, ”Kommunal boligbygging og kommunalt oppkjøp av byggetomter”, innledet av Ludv. Johansen, Tønsberg, ”Mildere skolehjem”, ved Øyan, ”Samarbeid mellom by og land”, ved Johan Mathiassen, Sandar, og Adolf Indrebø behandlet reformer i forsorgen, som måtte inn i det ordinære kommunebudsjett, mens fattigvesenet hittil hadde arbeidet selvstendig med liten eller ingen kontroll. Han reiste videre kravet om alderstrygd, enke og invalidetrygd og barneforsorg for enker med barn.

I januar 1919 ble det holdt en lokal kommunalkonferanse for partifolk i Tønsberg og omland, etter initiativ av Tønsberg Arbeiderparti.  Det møtte 24 fra Tønsberg og 12 fra Stokke, Sem, Slagen og Nøtterøy.

Anton Jenssen talte om ” Kommunalforvaltningen”, H. C. Smitt om ”De første oppgavene i kommunen” og Jenssen ga så en informasjon om ”Kommunegruppenes arbeid”.

1. og 2. april 1920 ble det holdt fylkeskommunalt møte i Tønsberg.  Der var det mange innledere: Chr. Lindboe talte om fylkets elektrisitetsforsyning (kjøp av Treschow Fritzøes elektrisitetsanlegg), Chr. Hornsrud om samarbeidet mellom by og land, Karl Røed om kommunal skattepolitikk, Haavard Langseth om bedriftsråd i kommunale virksomheter, Herman Johansen om mildere fylkesskolehjem, og A. Anstensen om en mer praktisk fattigforsorg.  Det møtte 68 representanter for 14 by﷓ og herredspartier.

I 1922 ble det i august holdt et kommunalmøte felles for by- og landpartiet, ledet av Ole Holm, Tønsberg.  Emil Stang holdt foredrag om kommunalpolitikk, særlig i krisetider, og det ble et bra  ordskifte.  Møtet drøftet også opplegget til valgkampen til høsten.

I påskehelgen 1925 ble det avviklet 3 fylkesmøter i Sandefjord.  Det var vanlig årsmøte i fylkespartiet, årsmøte i kvinneorganisasjonen og kommunalmøte.  Her talte Olav Andresen fra Notodden om forholdet mellom by og land, Borgar Steinset om skattespørsmålet og Anders Kristensen, Holmestrand, om Vestfold Kraftselskap.

Det neste kommunalmøte ble holdt i Holmestrand i påsken 1926, som vanlig over to dager.  Det var regelen gjennom alle tidligere møter at det valgte en komité til å forberede neste møte. Dette møtet behandlet kommunal forsorg, innledet av Johan Andersen, Larvik, skattespørsmål, innledet av stasjonsmester Andresen, kooperasjonen, innledet av Anders Kristensen, arbeidsledigheten, innledet av Hjertholm.  Loddengård, Horten, talte om utvidelse av kretssykekassene, og stasjonsmester Andresen om arbeidsskoleprinsippet i folkeskolen.

Disse systematiske kommunalmøter har hatt stor betydning for partiets medlemmer i kommunalt styr og stell.  De ble også omfattet med stor interesse og samlet alltid mange deltagere.  Men en kom aldri så langt at partiavdelingene sendte valgte representanter - det sto fritt for alle å reise og det ble de mest interesserte som selv betalte sine utgifter.  Det kunne med dette systemet ikke unngås at mange som var invalgt i kommunestyre eller andre kommunale styrer og komitéer ikke fikk komme til møtene.

Vestfold på landsmøtet 1918


By og kretspartiene i Vestfold hadde tilsammen 18 representanter på partiets landsmøte i 1918 da den prinsipielle hovedmotsetningen i arbeiderbevegelsen var til behandling, med landsstyrets flertallsforslag for den sosialdemokratiske retningen, og mindretallets som hevdet retten til å anvende revolusjonær masseaksjon i kampen for arbeiderklassens frigjørelse.  Forslagene var i Vestfold behandlet i de lokale by- og kretspartier som hver valgte sine utsendinger.

Av de 18 stemte følgende 12 for mindretallsforslaget: Magnus Johansen og Anton Tollefsen fra Skoger krets, Sivert Baardsen fra Brunla krets, Georg Martinsen, Sev. Josephsen og Paul H. Pedersen fra Tønsberg, Johan Andersen, A. Eines og Oscar Gustavsen fra Sandefjord, Andr. Hanssen, Gerh. Iversen og Ludv. Larsen fra Larvik.  De som stemte motsatt var Søren Sørensen fra Jarlsberg krets, Anders Kristensen, Holmestrand, S. Skaug, G. E. Andersen og Ole Bakke fra Horten og Gustav Nilsen fra Tønsberg.

På landsmøtet ble mindretallets forslag vedtatt med 159 mot 126 stemmer.

Vestfold socialdemokratiske parti


Våren 1921 dannet sosialdemokratene, som var uenig i den nye politiske kurs i D.N.A., egne partiforeninger og allerede 24. april dannet de fylkesorganisasjon i Vestfold for sine partiforeninger i Tønsberg, Sandefjord-Sandeherred, Stokke, Horten, Borre, Larvik, Holmestrand og Botne, som alle var representert på stiftelsesmøtet.  Til styre ble valgt Anton Jenssen, formann, L. Weltzin, nestformann, H. C. Smitt, Stokke, sekretær, Karl Røed, Holmestrand, kasserer.  De andre i styret var Johannes Hannevold, Skoger, Chr. Evensen, Borre, Mathias Nilsen, Sandeherred, H. B. Haraldsen, Horten, Oscar Andersen, Larvik, og Mathias Nalum, Ø. Halsen.  Det ble besluttet å danne et aksjeselskap som skulle gi ut Vestfold Social﷓Demokrat.  Kapitalen ble satt til 12.000 eventuelt 15.000 kr. og driftsbudsjettet som var basert på 1000 betalende abonnenter, var på 70.000 kroner.  Gunnar Ousland ble ansatt som redaktør og bladet kom ut fra august måned.  Partistyret foretok alt nødvendig i forbindelse med nominasjon og agitasjon til stortingsvalget samme høst.  Partiets stortingskandidater i bykretsen var Oscar Andersen, Larvik, Anton Jenssen, Tønsberg, H. B. Haraldsen, Horten, B. G. Fjugstad, Sandefjord, Anton Knutson, Holmestrand, og for landkretsen L. Weltzin, Botne, Mathias Nilsen, Sandeherred, Ole Wiig, Tjølling, Chr. Evensen, Borre.- Det ble holdt 23 foredrag i bykretsen og 15 i landkretsen.  Resultatet var i byene 2252 stemmer og i landkretsen 1486 stemmer.  De tilsvarende tall for D.N.A. var 2834 st. og 3279 st.

Det ble omvalg i landkretsen og partiet fikk da bare 66 pst. av stemmene fra første valg.  Partiet fikk ingen stortingsrepresentant ved dette valget.  I Holmestrand utga partiet ”Nytt Land” og i Nordre Vestfold virket ”Buskerud Social-Demokrat”.

Ved årsmøtet i mai 1922 hadde partiet 13 partiavdelinger med 611 medlemmer og to ungdomslag.

I 1923 ble det holdt 50 foredrag i fylket og det var kommet til nye partiavdelinger i Svelvik og Strømm og i Tanum.  Ungdomslag var det i Tønsberg, Horten, Holmestrand, Larvik og Tjølling, og kvinneforeninger i Tønsberg, Larvik, Horten og Holmestrand.

Ved årsmøtet i 1924 var det kommet til kvinneforeninger i Borre, Sandefjord og Tjølling og ungdomslag i Sandefjord. Året startet med 23 avdelinger og endte med samme antall, og medlemstallet var 579 ved utgangen av 1924.

Til stortingsvalget i 1924 ble nominert i byene Anton Jenssen, H. B. Haraldsen, Oscar Andersen, Anton Knutson og Anton Thorvaldsen.  Landkretsen nominerte H. C. Smitt, Daniel Vefald, Mathias Nilsen, Sandeherred, Ole Wiik, Tjølling, og Hans Holm, Skoger. 

Det ble holdt 60 foredrag under valgkampen og før i året 27.  Partiet hadde framgang og fikk valgt Anton Jenssen i bykretsen.  Stemmetallet var økt fra 2252 til 3083 i bykretsen og fra 1486 til 1808 i landkretsen.

I 1925 ble det stiftet partiavdelinger i Stavern og Berg i Brunlanes, Tjøme Arbeiderforening, og i Botne Gullhaug småbruker og arbeiderforening.  På Agnes var det stiftet ungdomslag.  Ved kommunevalgene stilte partiet liste i 6 byer og samlet 2643 stemmer og fikk innvalgt 38 representanter mot 1895 st. og 28 repr. i 1922.  I fylket stilte partiet liste i 12 av de 18 kommunene og samlet 1935 stemmer og fikk innvalgt 34 representanter, mot 1178 st. og 26 repr. i 1922.

Partiet hadde fra 1921 gitt ut Vestfold Social﷓Demokrat, først med Gunnar Ousland som redaktør, seinere også P. O. Løkke.  Bladet ble noe av et smertensbarn økonomisk, og på årsmøtet 1926 ble det meddelt at det til dekning av underskuddet og avbetaling trengtes et tilskudd på 20.000 kroner.  Årsmøtet påla avdelingene å skaffe tilveie et beløp svarende til 40 kr. pr. medlem.  Ved frivillig kontingent og innsamlinger kom det inn 4000 kroner og resten ble ordnet ved lån.  Imidlertid kom samlingen i 1927 og bladets eksistens ble dermed bedre sikret.  Det fortsatte under samme navn som organ for det forente arbeiderparti og byttet navnet til Vestfold Arbeiderblad i 1930.

Av de som sto forrest i ledelsen av det sosialdemokratiske fylkespartiet i Vestfold var Anton Jenssen, L. Weltzin og H. C. Smitt, som alle fra 1921 til samlingen i 1927 var henholdsvis formann, nestformann og kasserer.  Ludvig Løvaas var styremedlem i alle år, og andre flerårige styremedlemmer var Chr. Evensen, Borre, Hans Holm, Strømsgodset, Daniel Vefald, Chr. Backe, Sandar, Oscar Nilsen, Larvik.

Hvalfangerne og hvalfangsten


Den moderne hvalfangst begynte ved Syd Georgia i 1905.  Det var den gang ikke tanke på fagorganisasjon for hvalfangstarbeiderne.  Det var først i 1933 det ble ”moderne” å være fagorganisert i hvalfangsten.

Det var grunn nok til misnøye blant arbeiderne.  Det går fram av de gamle historiene om bestyrernes enevelde, de dårlige sosiale forhold og kostholdet.  I desember 1912 fikk de norske aviser som ville det, en historie om 88 mann som streiket ombord i kokeriet ”Pythia” som fanget på Kongo.  Det var maten det gjaldt.  Streiken førte til inspeksjon av kokeriets proviant, og av 30 tønner salt kjøtt ble 26 tønner kassert av sunnhetsmyndighetene i Cape Lopez.  Da mannskapet kom hjem fikk de som hadde streiket brev fra rederiet Chr. Nielsen i Larvik hvor det sto skrevet: ”Da De er en av dem som har streiket ombord i ” Pythia” kan vi således ikke benytte Dem ombord i vårt flytende kokeri ”Rakiura”.  Dette betydde at de var på alle selskapenes svarteliste.

I 1913 førte bestyrerens arrogante opptreden på landstasjonen til Argentina de Pesca-selskapet på Syd Georgia til konflikt.  5 eller 7 mann døde av tyfus, årsaken var en udyktig lege og slett stell, og mannskapet fryktet det verste.  De dannet en fagforening og satte opp en rekke krav til forbedring av forholdene.  Bestyreren sørget for å ” landsforvise” de som våget å vise utilfredshet.
 
Ingvald Haugen,  Norsk Sjømannsforb.

I 1914 gjorde Norsk matros- og fyrbøterunion et forsøk på å organisere hvalfangerne, og siden ble det mange, med lønnet agitator også, men det var vanskelig.  Mannskapet på kokeriene besto av gamle sjøfolk, unge bondegutter og ellers av folk som sto fjernt fra organisasjonstanken.  Men det var jo alltid en og annen med tidligere medlemskap i fagorganisasjonen ombord.  Det ble dannet avdelinger av forbundet i Tønsberg, Larvik og Sandefjord med spesielt sikte på hvalfangerne, og disse arbeidet sammen med de stedlige, lokale samorganisasjoner.  Det vanskelige var at hvalfangerne var ute i ti måneder om året og var umulig å samle om sommeren, særlig når de ikke var interessert i organisasjonen.  Under den revolusjonære stemning som fulgte etter den første verdenskrigen var arbeidsgiverne ikke helt umulige og det lyktes i 1920 å få istand overenskomster.  Rederne imøtekom kravet om organisasjonsrett, men de nyttet arbeidsledigheten til å presse tariffene nedover. Organisasjonen hadde ikke makt til å hindre det.  Og arbeiderne på hvalfangst fikk ikke større tro på nytten av organisasjonen når den ikke kunne hjelpe dem.

Fagorganisasjonen og Arbeiderpartiet måtte føre kamp for hvalfangerne også på en annen front.  Fra gammelt av var det private hyreagenter som engasjerte folk til hvalfangsten og forhyringen var vilkårlig.  Heller ikke her vant organisasjonen fram, for det viste seg at noen av hyreagentene hadde livsrett på forhyringen.

En viktig forutsetning for organisasjonsarbeidet var at organisasjonen måtte ha tillitsmenn ombord til å ta seg av organiseringen.  Det var mange motige folk som tok disse jobbene, og selv om det gikk smått med å få medlemmer, så gjorde de godt, forberedende arbeid.

Sesongen 1930-31 var fangsten så stor at hvalflåten måtte ligge hjemme neste sesong, iallfall de norske.  Sjømannsforbundet hadde avgitt sin nestformann Ingvald Haugen allerede fra 1930 til å ta seg av organiseringen av hvalfangerne og det ble drevet en storstilt agitasjon.  Rederne hadde nyttet arbeidsledigheten til å presse hyrene og partene nedover med opptil 60 pst. da forhyringen til sesongen 1933 tok til.  Misnøyen var alminnelig og nå begynte hvalfangerne å bli interessert.  Den store valgseiren til Arbeiderpartiet i 1933 bidro også vesentlig til et tidsskifte i hvalfangsten.  I løpet av to år ble organisasjonen så sterk at den kunne ta en mannjevning med hvalfangstselskapene om tariff.  Det gikk til megling som begge parter vedtok.  Fra den tid ble hvalfangerne sikret mot underbetaling og vilkårligheter. 

I 1936 ble det en langvarig strid om fangstmengden i Antarktis.  Norge og England var uenige om fangstkvoter og regulering av fangsten og Sjømannsorganisasjonene som var sterkt interessert i regulert fangst for å bevare hvalfangsten som varig næring, grep inn overfor de britiske selskaper med en blokade av deres fangst materiell.  Hensikten var å tvinge britene inn på en reguleringspolitikk i hvalfangsten.  Blokaden førte til et lunkent resultat i første omgang, men reguleringstanken seiret i åra frametter.  Siden har striden stått om hvor meget det skal tillates fanget i Antarktis.  Den striden blir aldri slutt, fordi det nå er så mange nasjoner
som må bli enige.  
 

Kvinnene i partibevegelsen


Kvinneforeningen i Larvik


Etterat Larvik Arbeiderparti ble dannet i 1903 ble det snart spørsmål om å danne en forening for kvinnene i partiet, og den første kvinneforeningen ble dannet i april 1904, etter foredrag av Martha Thynes, som da var formann i det nystiftede kvinneforbund.  Foreningen, som fikk 24 medlemmer, gjorde ikke mye av seg og døde bort.

1909 var valgår og god valgstemning rådde i partiet, og hertil kom at gifte og selververvende kvinner hadde fått stemmerett fra 1907.  Blant de valgtalere partiet hadde var også Martha Thynes, og partiet hadde god framgang ved valget.  Like etter ble det gjort opptak til å danne kvinneforening, og den ble stiftet 21. oktober 1909, etter foredrag av Helga Nitteberg.  Den ble tilmeldt partiet i 1912.  Det var en beskjeden forening, og helt til 1916 holdt den sine møter på omgang i private hjem.  Tidligere var det holdt to møter om måneden, nå skulle det bli ukentlige møter, ble det vedtatt.  I årenes løp har kvinneforeningen hatt mange oppgaver.  En av de første - og siste - var å samle penger til partiet og valgarbeidet, og det er ikke lite som er sydd til disse formålene.  Men ved siden av denne virksomheten, har den hatt andre arbeidsoppgaver.  Så tidlig som i 1913 forsøkte den å få dannet en fagforening for trikotasjearbeiderskene i byen, men den første falt sammen, og først i 1919 ble det en holdbar forening.  I 1916 medvirket kvinneforeningen til å stifte fagforening for rengjøringskvinnene, og den holdt i mange år.  Seinere gjorde kvinneforeningen opptak til å danne en forening for tjenestepiker, men det lyktes ikke.

Ganske tidlig engasjerte kvinneforeningen seg for kooperativ handel, og dette har vært en livssak gjennom alle år.  Foreningen har stått for mange store arrangementer, blant annet ved fylkesmøter for partiet og i en god periode fra 1916-17 hadde den mange møter sammen med de andre politiske kvinneforeningene i distriktet.  Den gjorde opptak til å reise kvinneforening i Fredriksvern.  I 1917 var det en veldig aktivitet som følge av dyrtiden, og kvinneforeningen var sterkt med i den aksjonen som arbeiderne måtte føre mot matmangel og dyrtid.  Det ble gjort forsøk på å danne egen husmorforening i dyrtidsaksjonen, men det ble nok bare ”tordenskjolds soldater”.

I  1918 foreslo Signy Larsen å danne en fast fylkesorganisasjon for kvinneforeningene i Vestfold, og denne ble organisert.  Av andre oppgaver kan nevnes at foreningen arrangerte møter om de castbergske barnelover, den har holdt årlige fester for gamle og den fikk sin ”solstreif-komité” for besøk hos gamle og syke mennesker.  Foreningen gikk også med i arbeidet for å reise et barsel- og mødrehjem for fylket.

Da de første ti år var gått kunne foreningen tross sin beskjedenhet se tilbake på et mangesidig arbeid.  Foreningen hadde i de første ti år disse som formenn: Anna Andersen, Augusta Arnesen, Sofie Andersen, Emilie Hansen, Inga Larsen og Signy Larsen.

Denne politiske og sosiale virksomheten fortsatte.  Foreningen har drevet opplysningsarbeid av forskjellig art og holdt mange offentlige møter med kjente foredragsholdere.  Den har støttet opp om sosiale saker i Larvik og har blant annet samlet inn 2000 kroner til utstyr for en fødeavdeling ved byens sykehus.

Det må nevnes at det på partiets liste til kommunevalget i 1904 var to kvinner, og den ene, Louise Engvoldsen, ble innvalgt i bystyret i to perioder.  Siden har mange av foreningens medlemmer representert partiet i bystyret: Anna Andersen, Signy Larsen, Anna Halvorsen, Josefine Simonsen, Inga Larsen, Lilly Hansen, Karoline Christiansen, Hedvig Larsen, Laura Nilsen, Johanne Jacobsen, Astrid Nilsen og Dagmar Ottesen.

Kvinneforeningen i Skoger sogn 


Vi har før nevnt at partiet ble utbygget først og sterkest i Skoger valgkrets som omfatter Skoger, Strømm, Svelvik, Sande, Botne, Hof og Våle, og partiavdelingen i Skoger sogn, ved Glassverket, var en av de første.  Der ble også den første av Arbeiderpartiets kvinneforeninger dannet 9. mai 1906.  Det var den iherdige skomakermesterfrue Mathilde Frogner i Drammen som hjalp foreningen i gang.  Hun var seinere mange ganger i Vestfold og holdt foredrag for arbeiderkvinnene.  Den første kvinneforeningen fikk 23 medlemmer ved starten, og siden mange flere.  En av de første oppgavene var å samle inn penger til det allerede påtenkte Folkets hus, og virksomheten var god, for allerede etter ett år kunne den forære Folkets hus-komitéen 500 kroner til huset.  Det var mange penger den gangen.  Møtene ble holdt i private hjem.  Foreningen holdt godt sammen og arbeidet jevnt i de små forholdene ved Glassverket.  Den var med i valgene, og 1ste mai var den alltid i Drammen.  Inga Thorsen var formann de første tre åra, Gunhild Ljungkvist og Elise Olsen fulgte etter, og Hanna Hansen var formann i tre år fram til 1914.  På denne tida var det mindre tilslutning, og fram til 1919 er den ikke omtalt i Fremtiden, og protokollene er borte.  Men i mellomtida var det startet en kooperativ kvinneforening.  Det var de samme kvinner som var med der.  I 1919 ble partiets kvinneforening gjenopptatt og har siden virket.

Kvinneforeningen i Horten


Det var Kristine Løvaas som var opphavet til Horten Arbeiderforenings Kvinneforening som så dagens lys 17. mars 1907.  Hun samlet om seg 11 andre og de gikk med i 1ste maitoget samme år.  Den lille foreningen behandlet stemmeretten og sendte en resolusjon til stortinget med krav om alminnelig stemmerett for kvinner.  I 1910 viste foreningen ansikt ved at den agiterte for at byens husmødre ikke skulle kjøpe brød hos bakere som var blokert.  Det var streik i bakerfaget da.  I de neste år behandlet foreningen mange større og mindre saker, bl. a. at staten bør underholde familiene til de innkalte vernepliktige, den agiterte for kooperasjonen og for fagforening for tjenestepiker.  I 1913 holdt den stort protestmøte mot forhøyelse av melkeprisen, ﷓ det var da jobbetiden begynte.  De tok mottoet: ” Enig og tro inntil melkeprisen faller!”


Kristine Løvaas              Inga Guldbrandsen              Karoline Christiansen 
Horten                              Tønsberg                              Larvik

I 1910 ble foreningen innmeldt i Kvinneforbundet og i 1911 ble den tilsluttet Horten Arbeiderparti, og tok da navnet Horten Arbeiderpartis Kvinneforening.  Den tok opp som sak kommunal husmorskole og gikk inn for de castbergske barnelovene.  I 1917 kom dyrtidssituasjonen og et ivrig arbeid mot dyrtiden, bl. a. gikk foreningen inn for å opprette kommunalt folkekjøkken.  Den fikk organisert syerskene i byen.

Foreningen arrangerte også inntektsgivende tilstelninger og brukte penger på fester for gamle og andre liknende formål.  Den gikk selvsagt sammen med partiet inn for valgarbeidet, og ved kommunevalget i 1912 ble tre av foreningens medlemmer, Thora Holm, Karoline Kristiansen og Fredrikke Iversen, innvalgt i bystyret.

Foreningen fikk fane i 1913.  Helt fra 1914 hadde foreningen håndskrevet avis, og denne har vært et viktig ledd i arbeidet fordi den ofte tok opp saker som siden ble partisaker. 

Horten kvinneforening har vært meget aktiv gjennom det meste av sitt liv.  Den hadde utmerkede ledere, god økonomi og mange medlemmer.  Før partisplittelsen i 1921 var medlemstallet oppe i 120.  Det var en del som forlot kvinneforeningen den gangen og dannet en egen sosialdemokratisk forening, men det svekket ikke foreningen noe større.  De to foreningene ble sammensluttet i 1927.

De som har vært formenn er Kristine Løvaas, Mine Evensen, Thora Holm og Sara Bakke fram til 1921, siden Jenny Thorsæt, Agnes Neverdahl, Marie Skau, Ruth Thomassen, Klara Mostad, Borghild Engebretsen og Aagot Bakke Hansen.  Noen av dem har flere, ja mange år som formenn.  I 1955 hadde foreningen 12 medlemmer med over 40 års medlemsskap.

Sande Arbeiderpartis kvinneforening


I Sande, der partiet hadde avdeling fra 1904, var det naturlig at partimedlemmenes kvinner holdt sammen, og de dannet en forening i 1906, men den var ikke politisk da. I 1909 tok kretspartiets formann, Mathias Johansen, initiativet til å stifte en partiforening for kvinnene, og han fikk fru Frogner i Drammen til å holde foredrag for arbeiderkvinnene i Sande 17. april 1909.  Her ble kvinneforeningen dannet og tilmeldt partiet straks.  Det var ikke så mange medlemmene, men de holdt godt sammen, som andre steder.  Ved kommunevalget i 1910 var kvinneforeningen aktivt med og fikk valgt inn Olga Johansen, kona til Mathias Johansen, i herredsstyret.

Foreningen som var innmeldt i kretspartiet, var stadig representert på kretspartiets møter, og ellers var oppgaven å snakke sosialisme og reformpolitikk, holde fester og skaffe penger.  Foreningen var til stor nytte for oppbyggingen av det solide Sande Arbeiderparti.  Den arrangerte mange foredrag i tida framover, og den virket for å skaffe abonnenter til Fremtiden, likesom den støttet bladet med å tegne andeler.

Av formennene fra den første tiden kjenner vi Hanna Bjerke i 1909, Olga Johansen 1910, Anna Stokke 1913, Laura Hansen 1916 og Kristine Orhus 1917.  Ellers var Jørgine Løvaas, Elise Andersen, Anna Oreberg, Marie Enerud, Anna Jørgensen, Sofie Simonsen og Jenny Enerud blant de mest aktive medlemmene. I seinere tid har Anna Nilsen vært en av de mest aktive.

Kvinneforeningen i Hof


Hof Arbeiderforening var tilmeldt partiet fra 1906, og i 1909 ble det dannet en kvinneforening.  Det skjedde i hjemmet til Anna og Olaus Nøkleby, og Anna ble den første formann.  Vi vet litet om denne foreningen, men den støttet partiet godt helt fram til 1919-20 da den gikk i oppløsning som følge av partidelingen.  Den ble gjenopptatt i 1937.

Kvinneforeningen i Tønsberg


Da partiavdelingen i Tønsberg var kommet godt i gang i 1908 var det naturlig at den skaffet de kvinnelige medlemmer en egen organisasjon, og den ble stiftet 6. juni 1910 med hjelp av partiets formann og sekretær og andre interesserte mannlige partifeller.  Møtet ble ledet av Anton Jenssen, og H. A. Gulbrandsen, som var trenet organisasjonsmann, la fram forslag til lover.  Kvinneforeningen ble så til med 25 inntegnede medlemmer.  Det ble innledningen til en uavbrutt og stadig sterkere organisasjon.

De første oppgavene var naturligvis opplysningsarbeidet innen foreningen, og den nyttet de lokale krefter flittig.  Johan Svendsen, Ludv. Johansen, Anton Jenssen, P. O. Løkke, H. A. Gulbrandsen, Herm. A. Johansen, Anna Løkke og flere talte om de emnene som da lå nærmest: kooperasjonen, boligsaken, sosialismen og en hel rekke andre emner.  Møtene holdtes hver 14. dag.  Der ble det sydd flittig og samlet gjenstander til utlodninger.  Det gjaldt å skaffe penger til virksomheten, til partiet, valgarbeidet og Vestfold Arbeiderblad.  Seinere, da partiet fikk eget hus, ble det en oppgave for kvinneforeningen å skaffe det utstyr.
 
Anna Johansen                     Lovise Olsen                      Signy Larsen
Sande                               Tønsberg                              Larvik

I det første halve året hadde foreningen holdt 14 medlemsmøter og arrangert et valgforedrag for kvinner med Martha Thynes som taler, og hun hadde 500 tilhørere.  Foreningen deltok ivrig i valgarbeidet og fikk sin sekretær, Inga Gulbrandsen, innvalgt i bystyret.  Det var Mimmi Jahnsen som var formann det første året, og Hanna Theting var kasserer.  Den hadde etter ett år økt medlemstallet til 40.  Møtene var holdt først i Arbeidersamfunnets lokale, men nå ble det for lite, og så ble Svendeforeningen leid. 

Dette foreningsprogrammet fortsatte i årene utetter.  Medlems tallet steg til 80 i 1913, da foreningen fikk sin første fane. Det var stadig nye emner til behandling, såsom kommunal husmorskole og forbud mot spyttesvineriet i skolene.  Det ble holdt friluftsmøter og utferder om sommeren, slik at virksomheten ble holdt i gang sommer som vinter.  Formennene vekslet.  Etter Mimmi Jahnsen fulgte Susanna Johnsen, Anna Løkke og Gina Kristiansen.  Den siste og hennes mann, M. W. Kristiansen, som var formann i partiavdelingen, hadde vært særdeles aktive og dyktige, og de fikk en vakker avskjedsfest da de forlot byen i august 1915.  Ragna Rohde ble formann i 1915, Inga Gulbrandsen i 1917, så fulgte Ragna Rhode igjen i to år og Jenny Hansen i 1922 og 23. På denne tiden ble det flertall i kvinneforeningen for å gå med kommunistpartiet, og medlemmene i DNA dannet en ny kvinneorganisasjon med Ragna Rhode som formann og etter henne Anna Myhre Carlson.  De sosialdemokratiske kvinnene som gikk ut av foreningen i 1921 hadde også dannet egen organisasjon med Emanda Kock som formann, og disse to organisasjonene gikk sammen ved partisamlingen i 1927.  Det var en slitsom tid med tre konkurrerende arbeiderkvinneforeninger i samme byen. 

Men det hadde vært en rik tid.  I 1916 ble det på kvinneforeningens initiativ startet et barnelag.  Det hadde vel vekslende hell, men mange gode perioder og stor tilslutning.  Det hadde dansarring og barneteater som var til stor oppmuntring og nytte gjennom mange år.  Foreningen behandlet de castbergske barnelover og sendte resolusjon til regjeringen.  Den tok opp arbeidet for å skaffe fylket et barsel﷓ og mødrehjem som ble innviet i 1923.  Det arbeidet for å opprette et mødrehygienekontor, fremmet forslag om reformer i skolen, syketrygden og alderstrygden, og kravet om bedre og større gamlehjem ble stadig fremmet til myndighetene.  Det ble dannet studiesirkler og medlemmene deltok i studiekurser, så det var et rikt liv i foreningen.  I 1917 tok den initiativ til å få i stand fellesmøter med de andre kvinneforeningene i fylket, og i 1919 ble det dannet en fylkesorganisasjon for kvinneforeningene, med Ragna Rohde som første formann.  Det ble en riktig god organisasjon med halvårige møter, der mange store politiske saker ble behandlet.  Kvinneforeningen var aktiv og satte farge på partiarbeidet.  Det ble et sterkt avbrudd i dette ved partidelingen i 1921 og i 1923, men det såret ble jo helet i 1927.  I 1918 var medlemstallet nådd opp i 170-180 og der holdt det seg helt til delingen i 1921.

Sandefjord og Sandar Arbeiderpartis  kvinneforening


Denne foreningen ble til 25. mai 1913 etter foredrag av Martha Thynes, Oslo.  Den startet med 13 medlemmer.  Det første større tegn på dens virksomhet var at den forærte Folkets hus et piano, og til gjengjeld fikk foreningen medlemsrett i husets organisasjon, og det betydde en lav fast husleie.  Den arbeidet godt i åra frametter, og gjennom store tilstelninger, utlodninger og markeder skaffet den mange penger til forskjellige formål.  Den var ivrig med for å skaffe fylket et barsel- og mødrehjem og ett år ga den 1100 kroner til dette hjemmet.  Fra første tid til nå har foreningen vært med i dette arbeidet, først for å skaffe byggekapital, siden for å dekke underskudd.

I 1917 fikk foreningen fru Mathilde Frogner i Drammen til å holde foredrag for vask﷓ og rengjøringskvinnene, og de dannet da sin fagforening som var meget virksom gjennom mange år.

På den politiske fronten har foreningen holdt mange møter med foredrag av blant andre Helga Karlsen, Rachel Grepp, Katti Anker Møller, Helga Nitteberg, fru Pleym, Marie Skau, Hanna Castberg v. d. Lippe, frk. Manthey Lange, Ella Anker, Sigrid Syvertsen og mange, mange andre.  Foreningen har støttet samvirkebevegelsen med aksjer og på annen måte, og den har vært en god støtte for partiavisa, som stadig hadde vanskelig økonomi.

I 1923 deltok den i dannelsen av barnelaget Rosa som hadde noen meget gode virkeår.  Under den store lockouten i 1924 skaffet foreningen mange penger til hjelp for lockoutede.

Gjennom mange år har den hatt i gang studiesirkler og har på annen måte deltatt i studie﷓ og opplysningsarbeidet.

I alle år har foreningen vært felles for medlemmene i både Sandefjord og Sandar partiforeninger og har beholdt fellesnavnet.  Bare ved valgene måtte den opptre som to selvstendige foreninger, med nominasjon og så videre i hver sin kommune.    Mange av foreningens medlemmer har i årenes løp vært innvalgt i kommunestyret i Sandefjord og Sandar.  Den første, Josefine Pettersen, ble innvalgt i Sandar herredsstyre i 1907.

Ved partidelingen i 1921 mistet kvinneforeningen en del medlemmer, men det satte ikke spor i den livlige virksomheten.  Den annen partideling, i 1923, hadde ingen virkning der.

Fram til 1927 var disse formenn: Ragna Kaupang, Jenny Henriksen, Gina Johansen og Anna Gulbrandsen.  Ragna Kaupang var formann i 6 år i denne perioden.  Ved 40 års jubileet hadde foreningen flere medlemmer som hadde vært med helt fra starten.

Kvinneforeningen på Østre Halsen


Det var arbeiderkvinnene som tok den partimessige offensiven på Østre Halsen i Tjølling.  Ennå før det var dannet parti﷓ og ungdomslag, gikk en del politisk interesserte kvinner sammen om å danne en Arbeiderpartiets kvinneforening 13. november 1913.  Østre Halsen utviklet seg etter hvert til å bli et boligsentrum for arbeidere.  Mange av dem hadde arbeid i Larvik, men det var også en del industri på stedet.  På den tiden kvinneforeningen ble stiftet, hadde partiet en avdeling i Tjølling hovedsogn, som kvinneforeningen ble tilsluttet.  Foreningen var ikke stor, men den holdt godt sammen under fru Unnebergs ledelse de første åra.  Den arrangerte fester og samarbeidet med partiet og ungdomslaget, som ble stiftet kort tid etter.  I 1915 da det ble dannet kooperativt handelslag, var kvinnene med, som en nødvendig forutsetning.  Det var Th. Unneberg som var foregangsmannen i handelslaget.  Kvinneforeningen holdt regelmessige møter, 12 i halvåret, forteller en beretning, og noen fester ble det også.

1917 og 1918 ble særdeles livlige år på grunn av dyrtiden, og kvinneforeningen holdt da en rekke store møter felles med partiet.

Foreningen deltok i kvinneorganisasjonens fylkesmøter og sto selv som arrangør for et slikt fylkesmøte i oktober 1920.  Medlemstallet var i 1919 47.  Av stor betydning var fellesmøtene av kvinneforeningene i distriktet. 

Som de andre kvinneforeningene i partiet arbeidet også denne både på den politiske fronten og på den sosiale.  Det er gått mange penger fra foreningen til sosiale formål, blant annet til mødre- og barselhjemmet i Tønsberg.

De første formenn fram til 1920 var fruene Unneberg, Eriksen, Arnesen, Reiersen og Sofie Kristiansen.

Kvinneforeningen i Strømsgodset


Vi kan spore de første tegn til Arbeiderpartiets kvinneforening i Strømsgodset i 1909.  Fru Mathilde Frogner i Drammen holdt da foredrag på et kvinnemøte i Strømsgodset, etter initiativ av generalforsamlingen i Strømsgodset arbeiderparti og etter forslag der av Christen Friise.  På kvinnemøtet 9. mai ble det valgt en lovkomité, men det ble ikke noe mer av det.

Bertha Larsen                      Othilie Friise                          Louise Nilsen
Slagen i Sem                        Strømsgodset                        Holmestrand

Men fru Frogner kom igjen. 28. april 1913 holdt hun igjen foredrag for kvinner i Strømsgodset, og her ble kvinneforening besluttet dannet.  Det konstituerende møte ble holdt 20. oktober og det ble valgt styre.  Foreningen hadde 26 medlemmer.  Fra 1. juli 1914 ble den innmeldt i Kvinneforbundet.

Vi har ingen holdepunkter for foreningslivet i denne kvinneforeningen.  I 1914 ble Mathilde Holthe valgt til formann, i 1916 Thora Hannevold, 1917 Dagny Hansen og 1918 fru Jensen.  Av andre tillitskvinner kjenner vi Othilie Friise, som var nestformann i 1914, Gunda Bråten, Johanne Holm, Othilie Fingalsen, Gustava Jensen og Bertha Nilsen.

Foreningen ble nedlagt i 1918, antagelig som følge av partistriden, eller fordi kvinnene i Strømsgodset ikke ville engasjere seg i den.  Etter avklaringen i 1921 startes kvinneforeningen på ny, og siden den tid har den arbeidet jevnt og godt.

Bækkestrand Arbeiderpartis kvinneforening


Våren 1913 besluttet generalforsamlingen i Bækkestrand soc.dem. forening å søke dannet en kvinneforening.  Det var nok kvinnene i partiet som ønsket det.  13. juli holdt fru Frogner fra Drammen foredrag i et kvinnemøte i Bækkestrand, og her ble så kvinneforeningen dannet med 23 medlemmer.  I oktober fikk partiet ferdig sitt eget hus og det ble gode arbeidsmuligheter i foreningslivet.  Denne foreningen drev meget godt, arrangerte mange agitasjonsforedrag og var svært flinke til å skaffe penger til utstyr av Folkets hus.  Og her som andre steder beriket den partivirksomheten.  I 1917 og 18 var Charlotte Bække formann, og medlemstallet var 40.  Det hadde vært meget god møtevirksomhet og bra med penger i kassa.  Foreningen lå nede en del år, men ble gjenreist i 1927 og virket til omkring 1936-37.

Foreningens protokoller fra den første tid gikk med i husbrannen i 1929, og protokollen fra 1930-åra ble beslaglagt under okkupasjonen og er ikke kommet til rette.

Kvinneforeningen i Fredriksværn


I Fredriksværn ble det allerede før 1916 stiftet en Arbeiderpartiets kvinneforening, men den holdt ikke lenge.  Under den vanskelige dyrtiden i 1917 og utover ble interessen for kvinneforening vakt på ny, og etter initiativ av søsterforeningen i Larvik ble det på et møte i Fredriksværn 17. juni 1918 stiftet en kvinnegruppe som ble felles for Fredriksværn og Agnes.

Foreningen førte en beskjeden tilværelse, men den hadde gode fellesmøter med søsterforeningene i Larvik og Halsen, og den arrangerte noen foredrag også.  De første formenn var Johanne Børresen og Julie Pettersen.

Søndre Slagen Arbeiderpartis kvinnegruppe


Under den første verdenskrigen ble det større virksomhet ved Husvik og Jarlsø Verft i Slagen i Sem, og det ble ”importert” fagarbeidere fra Oslo og andre steder.  Blant disse var det en del  som hadde deltatt i arbeiderbevegelsen.  De startet sine fagforeninger, en partiforening og i februar 1918 også en kvinnegruppe.

Det var 6-7 av oslokvinnene som tok initiativet.  De fikk hjelp   fra partiets kvinneforening i Tønsberg, og både Inga Gulbrandsen,  Ragna Rohde og Lovise Olsen fra Tønsberg var med på det første  møtet.  Husøy var et lite sted, og når kvinneforeningens medlemmer
kom med sine loddbøker utenfor verkstedkretsen ble de møtt nesten fiendtlig.  Det ble et vanskelig arbeid.  Men den tida var det  godt med arbeid og god fortjeneste, så det lot seg likevel gjøre å  samle pengemidler.  Foreningen skaffet første året 1200 kroner som sitt bidrag til tomtekjøp for Folkets hus, som ble reist i 1922, og da sørget den for alt utstyr til huset.

Foreningen gikk inn for reisingen av et mødre- og barselhjem for hele fylket, den var med i partiets valgarbeid og den satte fram  krav om fritt skolemateriell og fikk det innført.  Det var en strevsom, men givende tid.  I 1924 ble foreningen splittet.  Det var bare 7-8 som holdt fast ved D.N.A., og de startet på ny med tom kasse.  Det ble dårlige tider med lite arbeid og små inntekter, mange flyttet fra stedet, og det var en svak periode helt fram til 1928 da
foreningen tok seg opp igjen.

Fram til partisplittelsen og samlingen i 1927 var disse formenn: Lovise Jensen, Karoline Kristiansen, Helene Andersen, Dagny Olsen og Jenny Sahlén.  Fra 1928 var Bertha Larsen formann i åtte år.  Hun var ellers med i styret helt fra starten i 1918.  Etter Bertha Larsen kom Emma Johnsen, Evina Moen og fra 1945 Bertha Larsen igjen helt fram til 1953.

Svelvik

I de politisk livlige åra 1916-17 blomstret fag- og partibevegelsen opp i Svelvik.  14. mars 1918 ble det dannet også en kvinneforening med Karen Hansen som formann.  I 1920 var Julie Falck formann, Kalma Hellum sekretær og Borghild Samuelsen kasserer.  Foreningen hadde da 18 medlemmer.  Møtene ble holdt i private hjem.  Det var en viktig oppgave å samle penger til de arbeidsløse, og i 1920 kunne foreningen gi 260 kroner til dette formål.  I splittelsestida svant foreningen inn, og vi har ingen meldinger om den, før den ble startet igjen i 1945.

I Selvik i Sande


ble det dannet kvinneforening 23. februar 1921 med Anna Pedersen som formann.  De andre i styret var Gunda Wåler, Olga Sørensen, Karoline Kaspersen, Karen Johnsen, Ragna Solberg og Magda Andersen.  Den fikk fra starten 16 medlemmer.  Foreningen har virket godt. 

På et lite sted har en kvinneforening ikke så stort vingeslag.  Dens største oppgave ble å fremme samholdet i arbeiderbevegelsen på den måten som bare kvinnene kan.

Holmestrand Arbeiderpartis kvinneforening 


Foreningen ble stiftet 5. oktober 1922 etter initiativ av brannmester Anders Kristensen, og den fikk med en gang 23 medlemmer.  Louise Nilsen, som ble formann, fortsatte som sådan i 23 år.

Foreningen har vært i virksomhet hele tiden, med regelmessige møter 2 ganger i måneden, unntatt i sommerferien og under okkupasjonen, da det var vanskelig å samles.  Den har deltatt i partiarbeidet og valgarbeidet gjennom alle år og støttet godt opp med pengehjelp.  Den har samlet utstyr til gamlehjemmet og har et fond på 2500 kr.  Videre har foreningen arrangert mange foredragsmøter for kvinner med landskjente talere, den har støttet opprettelsen av barsel﷓ og mødrehjemmet i Tønsberg og fortsatt med pengehjelp til driften.  Mange av foreningens medlemmer har vært innvalgt i kommunestyret og kommunale komitéer og utvalg.  Ved 25 års jubileet, da Borghild Marcussen var formann, hadde foreningen 8 medlemmer som var 25 års jubilanter.
 

Elise Gulbrandsen              Ragna Rohde                      Ragna Kaupang
Sandefjord                      Tønsberg                              Sandefjord

Kvinnenes fylkesorganisasjon 


Vi kjenner ikke opphavet til den fylkesorganisasjonen som seinere ble en mektig drivkraft i kvinnebevegelsen.  Men i september 1917 ble det holdt et møte av medlemmer av kvinneforeningene i fylket med hele 150 deltakere, der Horten og Sandefjord var særlig godt  representert, heter det i referatet i Vestfold Arbeiderblad.  Møtet ble  holdt i Tønsberg og ledet av fru Inga Gulbrandsen.  Programmet  var et foredrag av fru Marie Skau om betydningen av kvinneorganisasjonene og samarbeidet mellom dem, fru Ragna Kaupang talte om hvordan en skal vekke interesse for samfunnsspørsmål blant kvinnene og fru Lovise Olsen talte om betydningen av barnearbeid innen bevegelsen.  Møtet sluttet med en fest der Anton Jenssen
holdt festtalen. 

Dette ble vel en snøball som kom til å vokse!  Våren 1918 ble neste konferanse holdt i Sandefjord med 200 deltakere, og emnet var på ny kvinnenes stilling til samfunnsspørsmålene, et emne som stadig kom til å gå igjen.  Fru Eriksen, Larvik, talte om bekjempelsen av drikkeondet, også en sak som kom igjen i seinere sammenkomster.  Fru Haavseth fra Sarpsborg var hentet for å tale om reising av mødre﷓ og barselhjem, og andre emner var barnelaga og barna og kinematografen. 

Samme høst var det ny kvinnekonferanse i Larvik med 100 deltakere.  Fru Signy Larsen åpnet konferansen og innledet om berettigelsen av å danne en fast fylkesorganisasjon for kvinneforeningene.  Det ble nedsatt en lovkomité til å ta seg av saken.  Ellers talte Charlotte Larsen, Larvik, om dyrtidsbidrag til ”uekte” barn, som resulterte i at det ble sendt en henvendelse om emnet til Sentralstyret.  Anna Antonsen, Sandefjord, talte om å opprette et hvile- og feriehjem for slitte husmødre, og etter innledning av fru Elise Gulbrandsen, Sandefjord, ble det sendt en henvendelse til Sentralstyret om å ta opp til behandling spørsmålet om å oppheve suspensjonen av stemmeretten for de forsorgsunderstøttede.

Så kom fylkesorganisasjonen.


Lovkomitéen la fram sitt forslag på konferansen i august 1919 i Tønsberg. Det var stort frammøte og dirigenter ble Marie Skau og Signy Larsen.  Lovene ble vedtatt og styre valgt.  Til formann valgtes Ragna Rohde, Tønsberg, med Johanne Mathisen som nestformann.  Det ble ikke vedtatt noen fast representasjonsrett ﷓ alle medlemmer i kvinneforeningene kunne reise til fylkesmøtene.  Selv om det ble en tilfeldig representasjon, så ble det store møter i alle år frametter.

På det konstituerende møte innledet Elise Gulbrandsen om kvinnene og fagbevegelsen.  Det ble på den tiden arbeidet for å danne kvinnelige fagforeninger.  Susanna Aamodt, Tønsberg, innledet om kvinnelige inspektører ved Bastø skolehjem, Lilloe Hansen, Horten, om kvinnene og elektrisiteten, Ragna Kaupang om bidrag til kvinner under svangerskap, Alvilde Jensen, Tønsberg, om fri begravelse, Inga Gulbrandsen, Tønsberg, om forbudsspørsmålet og Charlotte Larsen om boligsaken.  Om kvelden var det fest med taler av P. O. Løkke, handelsbestyrer Svend Haug og redaktør Johan Ødegård.
 

Sigrid Kristoffersen                  Jenny Hansen                    Emanda Kock
Sandefjord                              Tønsberg                          Tønsberg

I 1920 ble det holdt både vår- og høstmøte.  Det første ble holdt i Sandefjord og ble ledet av Elise Gulbrandsen og Marie Skau. Her ble partistriden behandlet av fruene Pleym og Adolfsen, Oslo, uten at det ble gjort noe vedtak. Fru Susanna Aamodt talte om kvinnelige domsmenn i sedelighetssaker, og møtet vedtok en uttalelse om at minst halvdelen av lagretten burde være kvinner i slike saker.  Fru Margit Vang, Sandefjord, talte om effektivt barnearbeid i organisasjonene.  På denne tiden var barnelagsarbeidet tatt opp av kvinneforeninger og ungdomslag i partiet. 

Fru Anna Løkke ble valgt til formann med fru Rohde som nestformann.  Det var 80 kvinner til stede. 

Høstmøtet ble holdt på Østre Halsen og samlet like mange deltakere.  Ragna Rohde talte om fri begravelse på kommunens regning. Det ble vedtatt å endre lovene så de kom i samsvar med det nydannede fylkesparti for partiforeningene.

I løpet av 1920 kom partidelingen til kvinnelaga også.  De som kom til å tilhøre det sosialdemokratiske partiet trådte ut, og da formannen, Anna Løkke, var blant dem, måtte det velges nytt styre.  Dette ble gjort på et fylkesmøte i Horten i januar 1921.  Kvinneutvalget ble nå lagt til Sandefjord med Elise Gulbrandsen som formann, Ragna Kaupang, nestformann, Karoline Kristiansen sekretær og Jenny Høilund, kasserer.

I august var det nytt fylkesmøte, også i Horten, med 40 deltakere.  Marie Skau og Elise Gulbrandsen var dirigenter.  Sigrid Syvertsen møtte fra partiets sentralstyre.  Inga Larsen innledet om ”Kan en sosialist være kristen?”, Marie Skau om ”Vår frigjørelseskamp” og Sigrid Syvertsen talte om  ”Kvinnenes oppgaver i partiet”.  Kvinneutvalget ble gjenvalgt.  Om kvelden talte Andreas Hanssen for 100 kvinner.
 

Marie Skau

Et halvt år etter, 26. mars, var det nytt  fylkesmøte i Larvik, hvor det møtte 80 medlemmer fra kvinneforeningene i fylket.  Møtet ble ledet av Karoline Christiansen med Jenny Henriksen som sekretær.  Her behandlet Sofie Kristiansen, Ø. Halsen, Hva kvinnene kan gjøre med arbeidsledigheten, og det ble vedtatt en henvendelse til Stortinget om å ta alvorlige skritt for å minske ledigheten.  Jenny Hansen, Tønsberg, innledet om opplysningsarbeidet, og det ble sendt en henstilling til Kvinneforbundet om det.

I  mai 1922 ble det i Tønsberg holdt en spesiell barnelagskonferanse.  På et styremøte i Kvinneutvalget ble Elise Gulbrandsen valgt som utsending til kvinnelandsmøtet.

Det ble også holdt høstmøte i 1922, i Tønsberg, med 50 deltakere. Her gjorde Sigrid Syvertsen greie for den nye organisasjonsformen som var aktuell, at Kvinneforbundet oppløses og at hver enkelt kvinneforening tilmeldes det lokale partiet direkte.  Dette ble vedtatt i en uttalelse som møtet ga.  Marie Skau innledet om ”Arbeiderkvinnene og dyrtiden” og Bertha Larsen, Slagen, om ”Drikkeondet”.  Styret ble gjenvalgt.

I 1921 ble det stiftet kvinneavdeling i Selvik i Sande, og i 1922 kom Holmestrand kvinneforening til.

Etterat partiet i 1923 hadde opplevd sin annen splittelse og en ny organisasjonsform var tatt i bruk, skulle fylkespartiet velge kvinneutvalg, og på fylkespartiets møte i Larvik 30. mars 1924 ble Kvinneutvalget bestående av Ragna Rohde, Tønsberg, Sofie Kristiansen, Ø. Halsen, Marie Christiansen, Strømsgodset, Ragna Kaupang, Sandefjord, og fylkespartiets formann Sverre Hjertholm.

Den neste kvinnekonferansen ble holdt i Sandefjord 9. april 1925.  Sigrid Syvertsen talte her om ”Mødrelønn og mødrehygienekontor” og Ingeborg Holm om ”Alkoholundervisningen i skolene”. Som kvinnenes representant i fylkespartiets styre valgtes Marie Skau. Til kvinneutvalg valgtes Ragna Rohde, Tønsberg, Alma Leifsen, Larvik, Maren Kristiansen, Skoger, og Anna Gulbrandsen, Sandefjord. Den siste ble valgt til formann.

Høsten 1925 var det et fellesmøte av partiets kvinneutvalg.  Det ble holdt i Tønsberg.  Marie Andersen innledet om ”Uskiftet bo”, hvor hun slo til lyd for at enker bør få fortsette i uskiftet bo.  Lovise Olsen innledet om ”Kommunale barnehjem”, og Thina Thorleifsen  talte om ”Valgagitasjonen”.  Til slutt talte Ragna Rhode om valget i Tønsberg.  Etter møtet var det offentlig fest med tale av Thina Thorleifsen.

 På neste konferanse, som ble holdt i Sande 7. mars 1926 og ledet av formannen, Anna Gulbrandsen, var alle kvinnegruppene i fylket representert som vanlig.  En representant fra hver forening ga en muntlig beretning om virksomheten.  Det var innledning om ”Mødrehygienekontor” av Marie Nilsen, Oslo, som var sentralstyrets representant.  Marie Skau innledet om studiearbeidet, Sverre Hjertholm om samlingsspørsmålet, Anna Gulbrandsen om boligsaken, og Hjertholm talte også om barnelagsarbeidet.  Møtet innstilte overfor fylkespartiet disse til nytt forretningsutvalg:  Dagny Scharning, Sandefjord, Jenny Olsen, Gulskogen, Ragna Rohde, Tønsberg, og Rachel Olsen Råen, Horten.  Fylkesmøtet i april fulgte denne innstillingen.

Splittelsen i 1921. Stortingsvalget


Ved stortingsvalget i 1921 ble det innbyrdes styrkeforhold mellom D.N.A. og det nye sosialdemokratiske partiet klarlagt.


Kommune A. S. Kommune A. S.
Strømm 130 32 Andebu 5 29
Skoger 1069 179 Stokke 32 63
Sande 369 55 Sandar 242 445
Hof 302 46 Tjølling 143 216
Botne 150 118 Stavern 44 5
Våle 29 27 Brunlanes 68 41
Svelvik 129 7 Hedrum 127 11
Borre 30 146 Lardal 152 3
Sem 117 20 Holmestrand 172 138
Nøtterøy 132 37 Tønsberg 828 573
Tjøme 19 3 Larvik 1001 566
Åsgårdstrand - 3 Sandefjord 267 184
Ramnes - - Horten 566 791

Tilsammen 6113 A., 3738 S. - Prosent henholdsvis ca. 64 og ca. 36.


Ved dette valget fikk Arbeiderpartiet i Vestfold sin første representant til Stortinget.  Det var Andreas Hanssen i Larvik.

Fylkespartiet på landsmøtet 2. november 1923


Partistriden i annet halvår 1923 ble behandlet på Fylkespartiets møte i Holmestrand 14. oktober.  Det ble ledet av formannen, Sverre Hjertholm.  Einar Gerhardsen innledet for flertallet og Emil Stang  for mindretallet.  Der var møtt 39 godkjente representanter og 10 styremedlemmer.

Ved voteringen i spørsmålet arbeider- og bonderegjering, ble  landsstyrets flertallsforslag vedtatt ved navneopprop med 36 mot  13 stemmer, som ble avgitt for mindretallets forslag.  Flertallets forslag i religionsspørsmålet ble vedtatt med 34 mot 11 stemmer. Sentrumsforslaget, som ble opptatt av Thv. B. Olsen, fikk 4 stemmer.  I spørsmålet om R.F.I. fikk flertallets forslag 32 stemmer mot 14  for mindretallets.  I de andre voteringssaker var stemmegivningen  tilsvarende. 

Flertallet la beslag på alle 8 utsendinger til landsmøtet, og disse ble valgt: Alb. Christiansen, Ole Holm, Johan Skau, Anders Kristensen, Hans Dehnes, T. Johannessen, Severin Kjeldsen og Borgar Steinset.  Mindretallets kandidater var Ole J. Olsen, Fred. W. Hansen, E. Grønberg, Arth. J. Olsen ( f. t. Lillehammer), Nils Andersen,  O. Abrahamsen, Chr. B. Larsen og H. Simonsen. 

På landsmøtet stemte alle Vestfold-representantene for flertallets  forslag som førte til brudd med Internasjonalen.  (Kjeldsen var fraværende under noen av voteringene).  

Splittelsen i 1924. Stortingsvalget


Ved stortingsvalget i 1924 ble det en ny innbyrdes styrkeprøve, denne gangen mellom tre arbeiderpartier, og stemmetabellen forteller at den siste splittelsen ble uten betydning valgmessig sett:

I bykretsen:
                                                                                                  

                                                                       Arb.p.              Sos.dem.             Komm.
Holmestrand  ......                                              230                  142                      3
Tønsberg  ......                                                   177                  944                  373
Larvik . …                                                      1425                   471                   80
Sandefjord                                                        300                   194                     4
Horten  ......                                                      583                 1332                   33
                                                                       2715                 3083                 493


I landkretsen:

                                                                                               Arb.p.                               Sos.dem.                   Komm.
Strømm 113 39 -
Skoger 1237 229 18
Sande 450 32 3
Hof 271 25 14
Botne 185 188 -
Våle 21 24 6
Svelvik 35 56 8
Borre 61 209 -
Sem 50 57 49
Nøtterøy 12 58 67
Tjøme -
25 -
Åsgårdstrand 7 4 -
Ramnes 3 1 11
Andebu 7 23 1
Stokke 40 53 2
Sandar 321 388 1
Tjølling 199 204 8
Stavern 53 36 1
Brunlanes 95 122 7
Hedrum 161 22 31
Lardal 177 13 -
                                                                       3498                         1880                  227
Tilsammen A. 6214, S. 4891, K. 720, eller i prosent A. 52,6,  S. 41,4,  K. 6.

Ved dette valget ble Anton Jenssen, Tønsberg, valgt til stortingsrepresentant for det sosialdemokratiske partiet som hadde flest stemmer i bykretsen.  Han overtok mandatet til Andreas Hanssen, som ved forrige valg var valgt fra D.N.A.  I landkretsen vant ingen av arbeiderpartiene fram til representasjon i stortinget. 

Praktisk politisk samling om arbeidsledigheten


Det var kampen mot arbeidsledigheten som dominerte arbeiderpolitikken i 1920-åra.  I slutten av 1925 var det offisielle tallet på arbeidsledige 50.000, og i Vestfold regnet en da med 2000 ledige, etter Samorganisasjonens beregning.  Samorganisasjonen innbød de tre politiske arbeiderpartiene til et møte om denne saka, og det ble holdt 10. januar 1926 i Horten.  Her møtte representanter fra 22 politiske organisasjoner innen de tre arbeiderpartiene sammen med ledelsen i de to samorganisasjonene i fylket.  Møtet ble ledet av Kristian Andersen, Tønsberg, og Anders Kristensen, Holmestrand, valgt av møtet.  Sekretær Kristian Lien innledet om arbeidsledigheten og den ble grundig diskutert.  Det ble valgt to redaksjonskomitéer.  Den ene la fram forslag til resolusjon stilet til de lokale arbeiderpartienes styrer og kommunegrupper om å ta opp arbeid for å få i gang offentlige arbeider.  Det ble navngitt en rekke veiarbeider som var aktuelle.  Uttalelsen munnet ut i at det bør stilles krav til statsmyndighetene om å stille beløp til disposisjon for veiarbeider i fylket og krav til de kommune myndigheter om det samme.  Den andre resolusjonen var stilet direkte til statsmyndighetene med krav om planmessig arbeid for å senke prisnivået, større arbeidsstyrke ved ombyggingen av Vestfoldbanen, større bevilgninger til veiarbeider i fylket, ledig jord må stilles til disposisjon for ledige som kan og vil dyrke den, igangsetting av sivilt arbeid ved Marinens hovedverft, importbegrensning for varer som konkurerer med norsk produksjon, offentlige bestillinger til innenlandske bedrifter, skipsverkstedene må få full sysselsetting, streng offentlig kontroll med private bedrifters innskrenkninger og arbeidsstans, statens arbeid må lønnes etter tariffmessige satser, direkte stønad til de som ikke kan skaffes arbeid.

Begge disse resolusjoner ble vedtatt.  Det ble også rettet en sterk oppfordring til alle organisasjonsmulige om å slutte seg til fagorganisasjonen. 

Dette var spørsmål som samlet alle politiske avskygninger innen arbeiderklassen, og det ble et ledd i det politiske samlingsarbeid som var i gang.

Samorganisasjonene i Vestfold


Før vi fikk de rent faglige samorganisasjonene, lokalt i 1916 og distriktsorganisasjoner fra 1924, hadde fagforeningene samarbeidet med partiet om fellesarrangementer.  Det var partiet som knyttet disse båndene, eller de sto fram som fellesarbeid for å skaffe bevegelsen egne hus og drive opplysningsarbeid.

I Sandefjord ble Fagforeningenes økonomiske fellesorganisasjon dannet allerede i 1910, og kjøpte i 1913 Folkets hus, det samme som i dag.  Partiet var med i husorganisasjonen, og seinere ble partiets kvinneforening og ungdomslag med. 

Liknende utvikling var det i de andre byene.  I Larvik ble det dannet et fellesutvalg, som i 1912 ble omorganisert til et Arbeidernes representantskap, og av programmet nevnes at oppgavene er bl. a. å skaffe bevegelsen et Folkets hus, skaffe Nybrott bedre lokaler og overta 1ste mai﷓arrangementet og ledelsen av valgkampene, som partiet hadde vært aleine om før. 

I Tønsberg ble også fellesorganisasjonen ledet av partiet helt fram til 1917.  Fagforeningene sto tilsluttet partiet og betalte 25 øre pr. merke til partiet, og dette betalte 5 øre tilbake til det rent faglige arbeid i fagbevegelsen.  Allerede i 1906 kjøpte Tønsberg Arbeidersamfunn en eiendom til Folkets hus, og siden ble det kjøpt et par andre, etter som bevegelsen utviklet seg.  Og i 1917 fikk såvel Arbeiderpartiet som fagforeningene hver sin organisasjon. 

Den samme utvikling var det i Horten.  Der fikk bevegelsen sitt Folkets hus ved at den gamle Arbeiderforening ble besluttet innmeldt i D.N.A. i 1906.  I 1911 ble det dannet en fellesorganisasjon. 

I Holmestrand ledet ”Fællesforeningen” alt parti- og opplysningsarbeid til 1921 da det ble dannet en egen rent faglig samorganisasjon.

De lokale faglige samorganisasjonene


Fagkongressen i 1913 anbefalte at det i hver by opprettes stedlige samorganisasjoner som kan dannes av bestående politiske foreninger eller bestående samvirkende fagforeninger som slutter seg sammen. I de 5 byene i Vestfold hadde arbeiderorganisasjonene allerede dannet slike samorganisasjoner.

I 1917 besluttet fagkongressen at de lokale samorganisasjonene skulle gjøres obligatoriske.  I Vestfold utviklet dette seg til at fagforeningene dannet rene  fag1ige samorganisasjoner, uten tilslutning av de politiske arbeiderforeningene.  I Tønsberg ble den omorganisert i 1917, Sandefjord 1918, Larvik 1919, Holmestrand 1921 og Horten i 1923.

Men kongressen hadde ikke tilpliktet de enkelte fagforeninger å i stå tilsluttet Samorganisasjonen, og dette førte til mange vansker.  Vi nevner Larvik som et uheldig eksempel.  I 1920 ble det besluttet å velge en lønnet formann i hel stilling, og fungerende formann Emil Magnell ble valgt.  Han var meget omstridt, og det øvrige styre gikk sin vei da han ble tilsatt.  I løpet av et halvt år ble stillingen umulig, fordi flere fagforeninger ikke ville melde seg inn i Samorganisasjonen, og den heltlønte formannsstilling ble inndratt.  De seinere formenn fikk seg godtgjort etter anvendt tid i organisasjonen.

Under den forrige verdenskrigen var det sterk vekst i fagorganisasjonen og tallet av fagorganiserte i hele Vestfold steg fra 2146 fordelt i 58 fagforeninger i 1914 til 7089 medlemmer i 132 fagforeninger i 1921.  Dette ble toppen i oppgangsperioden.  Nedgangen kom i 1921﷓22 gjennom arbeidsløshet og nedsatt interesse, og på bare ett år gikk medlemstallet ned til 3729 og 105 fagforeninger.

Fastlønte tillitsmenn i samorganisasjonene.

 

P. O. Løkke   Erik Haugen  Kristian Lien
1919-20    1920-22  1922-29

Hans Moen  Ole Andersen Kiste  Konrad Karlsen
1924-30    formann 1935-50  1930-35

Olav Nordskog  Arth J . Olsen  Kjell Lien
1950-53    sekr. 1935-50  1935-
formann 1950-

Vestfold faglige opplysningskontor


Etter innbydelse av Vestfold distrikt av Norges socialdemokratiske ungdomsforbund og Tønsberg fagl. samorganisasjon ble det holdt et distriktsmøte av fagforeninger og ungdomslag i Tønsberg 8.﷓9. mars 1919 med det formål å få opprettet et faglig opplysningskontor for Vestfold.  Det var redaktør Ole Øisang og faktor Johan Øydegard, begge i Vestfold Arbeiderblad, som gjorde opptaket.  Møtet som samlet 95 representanter valgte etter forslag av Øisang en komité til å bearbeide planen: Øydegard, Ole Holm, S. Samuelsen, Johan Skau, Horten, Edv. Bernhardsen, Sandefjord, og Emil Hansen, Larvik.  De tre første, som var fra Tønsberg, dannet arbeidsutvalget.  Allerede 23. mars la komitéen fram en innstilling som ble sendt til 70 fagforeninger i fylket.  Larvik-foreningene svarte negativt, men 22. juni ble Vestfold faglige opplysningskontor konstituert av 123 representanter fra fagforeningene.

Økonomien var basert på en kontingent av 5 øre pr. uke pr. fagorganisert medlem, som innkreves i kontingenten til Samorganisasjonen.  Til å lede arbeidet valgtes en kontrollkomité, mens den høyeste myndighet er årsmøtet som består av valgte representanter fra fagforeningene.

Oppgaven var å spre kunnskap om fagorganisasjonen, danne nye fagforeninger og styrke de svake, hjelpe fagforeningene i tvistesaker, konflikter og utarbeide tariffer, føre statistikk over arbeids- og lønnsforhold, over levekostnadens stigning, sunnhetsforhold på arbeidsplassene og formidle alle opplysninger til nytte for medlemmene.  Det fikk også til oppgave å skape et effektivt rapportsystem.  Det var en veldig oppgave som ble lagt på bestyreren, men organisasjonen var planlagt overordentlig godt av den trenede Johan Øydegard.  Budsjettet for 1920 var på 8900 kroner, herav halvdelen fra Landsorganisasjonen.  Noe av det første som ble gjort var å arrangere kurser i praktisk organisasjonsarbeid.  Kontoret begynte virksomheten 5. aug. 1919.


P. O. Løkke ble ansatt som bestyrer, men kom til å fungere bare et par måneder da han i sept. ble ansatt som redaktør i Vestfold Social-Demokrat.  Erik Haugen fra Notodden ble så ansatt.  Øydegard reiste fra Vestfold sommeren 1920, og nestformannen, Alfred Johnsen, overtok formannsvervet i kontrollkomitéen.  Haugen fratrådte i februar 1922 for å overta stilling i Telemark Arbeiderblad, og formannen i kontrollkomitéen, Alfred Johnsen, overtok hans  funksjon til 1. juli 1922 da Kristian Lien fra Notodden tiltrådte som bestyrer.  Han ledet dette kontoret til det i desember 1923 ble innlemmet i Nordre Vestfold faglige samorganisasjon.

Ulønte formenn i samorganisasjonen fra 1929-35.

   

Wilhelm Nordkvist, Hans Omholt Alf Larsen

Chr. Sulutvedt  Asbjørn Thyberg

Norsk Sjømannsforbunds tillitsmenn i 1956.

Gøsta Anderson   Einar Haugen
Sandefjord  Tønsberg

Distriktsorganisasjonene


LO-kongressen i 1923 vedtok å omorganisere de lokale faglige samorganisasjoner i distriktsorganisasjoner, og i Vestfold skulle den omfatte hele fylket.  Fagforeningene i Larvik var ikke tilfreds med det, og det førte til at LO godkjente to samorganisasjoner i fylket: Søndre Vestfold faglige samorganisasjon for distriktet Sandefjord, Larvik og hele distriktet omkring til og med Siljan, mens Nordre Vestfold faglige samorganisasjon omfattet byene Tønsberg, Horten, Holmestrand med omland og Eidsfoss og Hvittingfoss.  De lokale samorganisasjonene hadde spilt ut sin rolle.

Så ble Nordre Vestfold faglige samorganisasjon konstituert 16. desember 1923, og det ble vedtatt å legge kontoret i Horten og tilsette lønnet sekretær.  Det ble Kristian Lien som hadde bestyrt det faglige opplysningskontor, som fra samme tid gikk inn i samorganisasjonen.  Til styre valgtes Johan Skau, formann, K. Andersen, nestformann, G. Martinsen, Olaf Abrahamsen, K. H. Hansen, de to siste fra Holmestrand, Ludv. Lørdal, Eidsfoss, og Jørgen Hågensen, Hvittingfoss.

Søndre Vestfold faglige samorganisasjon ble konstituert i Sandefjord 25. mai 1924, med et foreløpig styre.  Styret besto i det første hele driftsår - 1925 - av Emil Hansen, formann, Adolf Kristoffersen, Sandefjord, nestformann, Anders Michelsen, Larvik, kasserer, Anthon Christiansen og Kristian Kristensen, Larvik, og Severin Kjeldsen og Rudolf Gren, Sandefjord.  Hans Moen ble tilsatt som sekretær.

Begge samorganisasjoner fikk hver sitt representantskap og ved behandling av LO-kongressens sakliste kom styrene i de to samorganisasjoner sammen, likesom kongressens sakliste ble behandlet på et felles representantskapsmøte 2. august på Hvittingfoss.

Disse to samorganisasjonene ble sammensluttet i Vestfold faglige samorganisasjon i 1929.  Nordre samorg. hadde da 1473 medlemmer i 45 fagforeninger, og Søndre samorg. 2337 medlemmer i 43 fagforeninger.

Samorganisasjonen og Arbeiderpressen


I den nye vekstperioden for fagorganisasjonen og for partiet etter 1920-åra ble tanken om å hjelpe fram arbeiderpressen reist i samorganisasjonen.  Spørsmålet ble særlig aktuelt for Vestfold Arbeiderblad som arbeidet med en gammel 4-sidig presse og ellers sparsomt utstyrt.  I 1930 ble det gjort vedtak om at 30 prosent av kontingentinntekten i samorganisasjonen skulle avsettes til et avisfond, og det ble ikke lagt skjul på at hensikten var å skaffe Vestfold Arbeiderblad et bedre trykkeri.  Det skulle trykke avisene i Tønsberg, Horten, Sandefjord og Holmestrand og måtte selvsagt utvides betydelig.  Og i 1931 kjøpte avisa den pressa og det øvrige utstyr som den har i dag.  Naturligvis er det siden kjøpt flere andre maskiner og mer materiell.  Samorganisasjonens bidrag som begynte med 1000 kroner i 1931, ble i alt vel 20.000 kroner, inntil tilskuddet opphørte i 1937.  Nybrott i Larvik fikk 5000 kroner av beløpet.  Samorganisasjonen fikk representasjonsrett til avisenes årsmøter.

Samorganisasjonen vokser


Sammenslutningen i 1929 kom samtidig med striden om Røde faglige internasjonales parole, og Hans Moen, som var sekretær i samorg., nektet å undertegne en lojalitetserklæring som tok avstand fra denne streikestrategien.  I samsvar med LO﷓kongressens vedtak om lojalitet ble Hans Moen avsatt.  I mai 1930 ble Konrad Karlsen tilsatt som sekretær.  Han fungerte til juli 1935 da Ole Andersen Kiste ble sekretær og fra 1936 lønnet formann.  Da ble Arth. J. Olsen sekretær i fast stilling.  Kiste døde i 1950, og Arth. J. Olsen rykket da opp som formann og Olav Nordskog ble tilsatt som sekretær.  Han ble permittert i 1953 og ble etterfulgt av Kjell Lien.

De ulønnede formenn i Samorganisasjonen siden 1929 har vært Wilhelm Nordkvist i 1929, Hans Omholt 1930 og 31, Alf Larsen i 1932, Chr. Sulutvedt i 1933, Hans Omholt i 1934 og Ole Andersen Kiste til i juli 1935.

De første åra etter sammenslutningen var det en pen framgang.  I 1934 var medlemstallet økt fra 3567 i 1929 til 5365, og antall fagforeninger var gått opp fra 87 til 99.  I 1935 var det 10.687 medlemmer.  Hvalfangerne var begynt å komme i større utstrekning, og i 1937 var tallet oppe i 17.000 i 157 fagforeninger.

I 1955 hadde Samorganisasjonen 26.191 medlemmer fordelt i 203 fagforeninger.

Opplysningsarbeidet


Det faglige og politiske opplysningsarbeidet har alltid inntatt en bred plass i arbeiderbevegelsen.  I den første tid mest utad, seinere også innad for å skolere medlemmene til å bli dyktige hver på sitt felt i bevegelsen.  Da partiet etter hvert fikk valgt representanter i kommunestyrene, ble det et naturlig behov å holde kommunalmøter.  Skoleringsarbeidet tok først til i ungdomsbevegelsen, gjennom foredrag, lesning, studieringer og på andre måter.  Dette studiearbeidet ble lenge drevet uten en samlende organisasjon.

Redaktør Ole Øisang, som kom til Vestfold Arbeiderblad i begynnelsen av 1918, var særlig interessert i opplysningsarbeidet, og gjennom mange foredrag i partilag og fagforeninger i distriktet fikk han opparbeidet en vidtgående interesse som fikk betydning langt framover.  I mars 1919 ble det holdt en stor distriktskonferanse av faglige og politiske representanter fra hele fylket.  Her talte Tranmæl, Teigen og Jakob Friis om de aktuelle emnene i den politisk bevegede tid vi da hadde, men konferansen la også planer for studiearbeidet og vedtok å arrangere et ”studiestevne” for fylkets arbeiderorganisasjoner og søke økonomisk støtte i foreningene.  Planene ble lagt på lang sikt.

Dette studiestevnet ble holdt med meget god tilslutning, og i februar 1920 ble det holdt et nytt, med 60 deltagere, og et tredje ble holdt i Horten.  Dette var lørdags og søndagskurs.

Det ble ikke holdt flere slike studiestevner.  Partistriden kom og la seg i veien for det.  På denne tiden ble det dannet en fylkesorganisasjon for D.N.A., og i 1921 dannet sosialdemokratene sin fylkesorganisasjon, og opplysningsarbeidet ble drevet av disse så langt det var mulig.  Fagorganisasjonens opplysningskontor ble overtatt av Nordre Vestfold faglige samorganisasjon.

I 1924 og flere år frametter sendte fylkespartiet en samling fag og partiskrifter med alle hvalfangerekspedisjonene.  Ungdomslaga  fortsatte sitt studiearbeid. 

Etter samlingen i 1927 tok samorganisasjonen seg av oppretting  av kveldsskoler, støttet av de lokale partiorganisasjonene og fagforeningene.  Det ble lagt mest an på opplæring i regning og skriving, men det var også lagt inn politiske emner.  Enkelte av kveldsskolene kom opp i over 100 timer, de fleste var på om lag 60 timer.  Slike kveldsskoler ble holdt i gang hvert år helt fram til krigen.  Noen vintrer var bare to i gang, andre vintrer tre og fire. 

I 1929 foreslo distriktslaget av AUF. at det skulle dannes et fast utvalg for skolerings- og opplysningsarbeidet, og dette fikk tilslutning på fylkespartiets møte.  Samorganisasjonen hadde sagt seg villig til å være med.  Fylkespartiet valgte Henry Anthonisen, Arth. J. Olsen i Sandefjord og Anthon Christiansen, Larvik, som sine medlemmer i utvalget.

I 1931 ble det holdt et kurs for studieledere over to dager med 32 deltagere, og om vinteren var 32 studieringer i gang.  I 1932 ble det holdt et 8 dagers kurs for studieledere på Granholmen med 25 deltakere, og i oktober et to dagers kurs med 63 deltakere.  Det var en ganske sterk interesse for opplysningsarbeidet.  Opplysningsforbundets årsmeldinger forteller om dette studiearbeidet fram gjennom åra.

Da Arbeidernes opplysningsforbund ble dannet i 1932 ble det oppfordret til å danne opplysningskomitéer i fylkene, og i Vestfold  ble den dannet i samarbeid mellom fylkespartiet, samorganisasjonen, A.U.F. og partiets kvinneorganisasjon.  Denne komitéen konstituerte seg med Carl Henry som formann for et arbeidsutvalg, men den fikk aldri noe budsjett og det var vanskelig å få bidrag til arbeidet.  Den fikk likevel arrangert et par studielederskurs.  I 1938 overtok den nyansatte opplysningssekretæren Trond Hegna ledelsen av studiearbeidet. I august 1938 ble det holdt et 8 dagers kurs i Andebu for studieledere.

I løpet av mellomkrigsåra var 10 partikamerater fra Vestfold elever ved den sosialistiske dagskolen.

Samlingen 1927


Splittelsen i 1921 satte dype merker, langt dypere enn den neste splittelsen i 1923.  Den førte med seg en bitter stemning mann og mann imellom, tidligere gode partivenner ble bitre motstandere og kom på avstand fra hverandre.  Men på begge sider levde viljen til å styrke hver sin organisasjon, og den samlede aktivitet kunne på sine steder være vel så stor som før.  Fagkongressen i 1925 henstillet til fagforeningene å gjøre slutt på det kollektive medlemsskap i politiske partier, og dette rammet D.N.A.s avdelinger som fra gammelt hadde mange fagforeninger kollektivt tilsluttet.  Sammen med tapet av medlemmer ble økonomien svekket.  På begge sider ble det etter hvert klart at en måtte føre de politiske arbeiderpartiene sammen igjen.  Dette arbeidet ble tatt opp ganske tidlig og på D.N.A.s landsmøte i 1925 fikk landsstyret fullmakt til å innby de i to andre arbeiderpartiene til en klassesamling og eventuelt samlingskongress.  Dette vedtaket vant gjenklang i medlemsmassene og det ble etter hvert skapt tilnærmelsesstemning mellom Det norske Arbeiderpartis og Det sosialdemokratiske partiets medlemmer lokalt.  Og så kom samlingskongressen 30. januar 1927. 

Samlingen i Vestfold


I Vestfold kom samlingsmøtet først for partienes kvinneorganisasjoner i fylket.  De forente seg 20. mars i Tønsberg og valgte fru Ragna Rohde til formann. De andre i styret ble Susanna Johnsen, Tønsberg, Rakel Raaen, Horten, Gina Johansen, Sandefjord, Marie Skau, Horten, og Else Jenssen, Tønsberg.  Fra landskvinneutvalget møtte Sigrid Syvertsen og Inger Kristiansen.  Marie Skau og Else Jenssen ble valgt som kvinneutvalgets representanter i fylkespartiets styre.

En uke etter, 27. mars, trådte representanter fra partiavdelingene i fylket, både fra D.N.A. og V.S.A., sammen til samlingsmøte.  Det møtte 21 representanter fra 14 lag og herredspartier av D.N.A. og 16 fra 9 av V.S.A.  Dessuten møtte 16 representanter fra 7 fagforeninger som var kollektivt tilmeldt D.N.A.  Medlemstallet ble oppgitt til 800 i D.N.A 600 i V.S.A. og 700 i fagforeningene, tilsammen 2100.  Fra Sentralstyret møtte Oscar Torp og Randolf Arnesen.

Forhandlingene gikk greit.  Møtets sakliste og lovforslaget som ble vedtatt var forberedt av de to partienes fylkesstyrer på forhånd, og det var ingen særlige dissenser.  Det var også stor enighet om i styrevalget.  Formann ble Evald Nilsen, Sande (han fungerte som formann i D.N.A.s fylkesstyre i 1926), nestformann Ludvig Løvaas, Horten, sekretær Anton Knutson, Holmestrand, kasserer Hans Dehnes, Sande, og Ragna Rohde, Tønsberg, som kvinneavdelingenes representant.  Dessuten fikk ungdomsfylkingen rett til å velge ett styremedlem. Til øvrige medlemmer av fylkesstyret valgtes Olaf Olausen, Strømsgodset, Alb. Christiansen, Larvik, Sverre Hjertholm, Sandefjord, Else Jenssen, Tønsberg, D. Vefald. Brunlanes, H. C. Smitt, Stokke, og Louise Nilsen, Holmestrand. Kvelden før samlingsmøtet stelte partifellene i Sandefjord til en gild fest hvor samlingsstemningen ble styrket gjennom samvær og taler av Oscar Torp og Randolf Arnesen.

Samlingen foregikk i en trengselstid for hele arbeiderklassen.  Oscar Torp holdt foredrag om oppgavene for D.N.A., og i tilslutning til foredraget ble det vedtatt en uttalelse hvor det blant annet heter: ”I Vestfold lider tusener under arbeidsledigheten, ungdommen går til grunne i påtvunget lediggang, hjemmene utarmes og hele arbeiderklassen såvel som samfunnet settes økonomisk tilbake og mister krefter til å ta seg opp igjen.”   Resolusjonen krevde at samfunnet må sette i gang arbeid, eller gi de ledige skikkelig underhold. Det vellykte samlingsmøtet ble avsluttet med taler av formannen, Evald Nilsen, sentralstyrets representant Randolf Arnesen og Anton Jenssen.

Ungdommen samles også


De to ungdomsorganisasjonene holdt samlingsmøte i Sandefjord  torsdag 26. mai som var helgedag.  Kvelden før arrangerte laga i  Sandefjord en vellykket fest med stuvende fullt hus av ungdommer fra laga i hele Vestfold.  Det var taler av stortingsmann Anton  Jenssen, formannen i den nye ungdomsfylkingen Hjalmar Dyrendal og nestformannen Arne Strøm. 

Denne ”fylkeskongressen” ble ledet av formennene i Vestfold  sosialdemokratiske ungdomsforbund P. Rumohr Aarvold og Henry  Anthonisen i Vestfold fylkeslag av V.K.U., med Martin Martinsen som sekretær.  De to første holdt hilsningstaler, likeså Dyrendal og  Strøm.  Redaktør Hjertholm hilste fra Fylkespartiet.  Sammenslutningen ble vedtatt enstemmig etter forslag av de to fylkesstyrer,  og navnet ble Vestfold fylkeslag av A.U.F.  Styrevalget gikk greit.  Formann ble M. Martinsen, nestformann Henry Anthonisen, kasserer og sekretær Ragnar Hansen, alle Sandefjord.  Medlemmer av  forretningsutvalget ble Nelly Brynildsen og Ragnvald Kalleberg.   De øvrige styremedlemmer ble D. Klingberg, Tønsberg, Fredrik Haslund, Horten, Gundersen, Larvik, og Dagfinn Olsen, Holmestrand.  Som ungdommens representant i fylkespartiets styre valgtes  Haslund.  Det ble vedtatt at styrets medlemmer selv fordeler de forskjellige arbeidsfelter seg i mellom.  Det ble vedtatt å arrangere tre sommerstevner, å støtte idrettsbevegelsen og tilkjempe seg en ungdomsspalte i partiavisene.

Stortingsvalget 1927


Det nye fylkespartiet tok straks fatt på de praktiske oppgavene. Fylket ble delt opp i fem agitasjonsdistrikter med de fem byene som sentrer, og partiavdelingene i hvert distrikt skulle selv velge distriktsstyre.  Fylkesstyret anga som retningslinje at en skulle ikke legge alt for stor vekt på offentlige foredrag, men heller legge mer arbeid på den personlige agitasjon og i første rekke søke å få partiavisene inn i hjemmene.  Det var nødvendig med gode agitasjonskorps.  Det var stortingsvalget det gjaldt.  Nominasjonsmøtet holdtes i Sandefjord 20. august, både for byene og distriktet, hver for seg.  For å få et vanskelig spørsmål løst hadde styret på forhånd foreslått og fått vedtatt gjennom avdelingene at det parti som ved forrige valg hadde flest stemmer, skulle få velge førstemann på kandidatlisten, og deretter vekselvis.  Dette gikk svært greit.  Bykretsens liste ble slik: stortingsmann Anton Jenssen, Tønsberg, sagarbeider Alb. Christiansen, Larvik, formann H. B. Haraldsen, Horten, arbeider Anders Kaupang, Sandefjord, lærer Anton Knutson, Holmestrand, fru Ragna Rohde, Tønsberg, bestyrer Oscar Andersen, Larvik, og minearbeider G. E. Andersen, Horten.

Landkretsens liste: gårdbruker Johan Mathiassen, Sandeherred, maskinarbeider H. C. Smitt, Stokke, cellulosearbeider Ole Rypaas, Skoger, lærer Daniel Vefald, Brunlanes, smed Edvard Røed, Svelvik, verksmester Hans Holm, Skoger, småbruker Oskar Lundeby, Skoger, og arbeider Ingvald Løgavlen, Nøtterøy.

Valgarbeidet gikk med liv og lyst, og det ble holdt om lag 200 foredrag i Vestfold.  Partiavisene ble spredt i stort antall under valgagitasjonen og partiets valgbrosjyrer ble spredt av agitasjonskorpsene.

Dette valget ble det store gjennombruddet for Det norske Arbeiderparti i landet, og Vestfold bidro sitt med å erobre to nye mandater, og kunne sende tre mann på stortinget. 

I bykretsen ble Anton Jenssen gjenvalgt og Alb. Christiansen nyvalgt.  Partiet fikk 6999 stemmer, eller 1201 stemmers framgang fra 1924.  Tilsammen ble det avgitt 16.727 stemmer i bykretsen.  Arbeiderpartiet og Høyre delte likt de fire mandatene til stortinget. 

I Vestfold landkrets gikk Arbeiderpartiet fram fra 5306 stemmer i 1924 til 7928.  I alt ble det avgitt 28.307 stemmer, og partiet fikk for første gang valgt en mann i denne kretsen.  Det var Johan Mathiassen.  Høyre gikk like sterkt tilbake som Arbeiderpartiet gikk fram, men var ennå det største partiet og fikk to av de fire mandatene, mens Bondepartiet fikk det fjerde. Arbeiderpartiet manglet ikke så mange stemmer på å få det mandat som Bondepartiet fikk.  Kommunistpartiet stilte liste i bykretsen og fikk 150 stemmer mot 493 i 1924.  I landkretsen stilte kommunistene ikke liste. 

Framgangen for A. var sterkest i Tønsberg, Sem og Nøtterøy, hvor kommunistene hadde sin sterkeste basis ved forrige valg, men ellers var det jamn framgang i alle kommuner.
 
*

Ved dette valget økte Arbeiderpartiet sin representasjon i stortinget fra 34 til 59 plasser.  Denne store framgangen førte til at Kongen vendte seg til Arbeiderpartiet med spørsmål om det ville
danne regjering i 1928.  Og så kom den første sosialistiske regjering i Norge med Chrf. Hornsrud som statsminister.  Den ble styrtet etter bare 14 dagers regjeringstid, men det er en annen historie.  Valget innvarslet at det kunne bli systemskifte i norsk politikk om ikke så lenge.

Også organisatorisk framgang


Jamsides med valgarbeidet drev fylkespartiet også organisasjonsmessig virksomhet, og det ble dannet partiavdelinger i Kjose og Kodal og en ny avdeling for Sande herredsparti.  Nesbygdens arbeiderforening som hadde vært nedlagt en tid ble gjenreist og Kvinneorganisasjonen hadde fått dannet avdelinger på Berger i Strømm og på Nøtterøy.

Da fylkespartiet hadde vårmøte i 1928 hadde det partiavdelinger i 20 av fylkets kommuner.  Medlemstallet var 1950 fordelt i 60 avdelinger, derav 9 kvinneforeninger, og 16 fagforeninger.  Fylkespartiet arbeidde i 1927 med et inntektsbudsjett på 4500 kroner og utgiften var 3800 kroner.  Kontingenten til fylkespartiet var 75 øre kvartalet for menn og 60 øre for kvinner.

Fylkespartiet fra 1928


Etter den store framgangen i 1927 møttes representantene til årsmøtet i 1928 med stor optimisme.  Det ble nå skifte i styret.  Evald Nilsen ville ha avløsning etter to år som fylkesformann og Anton Jenssen ble utsett til ny formann og forretningsutvalget måtte så søkes i Tønsberg-distriktet.  Jenssen fikk ved sin side H. C. Smitt som nestformann, Herm. A. Johansen, kasserer, Johs. Jonassen, sekretær, og den femte ble Louise Nielsen, Holmestrand.  De andre i styret var Gina Johansen, Sandefjord, Alb. Christiansen, Larvik, Olaf Olaussen, Strømsgodset, Otto Christiansen, Horten, og D. Vefald, Brunlanes.  Årsmøtet valgte et fylkeskommunalråd som skulle hjelpe partifeller i fylket med svar på kommunalpolitiske spørsmål.  Det ble Anton Jenssen, H. C. Smitt og Ludv. Johansen.

Møtet vedtok et opprop til velgerne om det forestående kommunevalg, og styret tok så straks fatt på de organisasjonsmessige oppgavene.  Agitasjonen ble innledet med en agitasjonsuke da det ble holdt 19 foredrag.  I løpet av 1928 ble det gjenreist eller stiftet partiavdelinger i Kvelde, Stavern, Skjee i Stokke, Ramnes, Nordre og Søndre Slagen (Sem), Vestre Våle og Berg i Brunlanes, mens avdelingen i Skoger sogn falt fra.  Flere av de nye avdelingene var ennå så svake at de ikke tellet med i kontingentmeldingen til hovedpartiet.

I løpet av året ble det holdt 77 offentlige foredrag, derav 57 under valgkampen av fylkets egne folk, Carl Gulbrandsen, Joh. Mathiassen, Alb. Christiansen og Anton Jenssen.

Kommunevalget viste også god framgang.  Partiet økte antallet representanter i herredsstyrene fra 83 i 1925 til 127, og i de 5 byene fra 66 til 83.  De fleste mandater var imidlertid tatt fra kommunistene.

På årsmøtet i Horten i 1929 etterlyste Olaf Abrahamsen den hjelpen som var lovet av hovedpartiet til å skaffe Vestfold Arbeiderblad ny presse.  Dette ble en av de viktigste oppgavene på pressefronten i de kommende år.

Organisasjonsarbeidet i 1929 resulterte i at det ble dannet 9 nye partiavdelinger.  Det ble om høsten holdt 35 offentlige møter og på 19 av disse ble foredragene holdt av fylkets egne krefter.  Flere av de svakere avdelinger var styrket og partiets aviser hadde fått en god tilvekst i abonnenter.

Styret besto i 1929 av Anton Jenssen, formann, Joh. Johansen, Tønsberg, nestformann, H. C. Smitt, kasserer, Johs. Jonassen, Nøtterøy, sekretær, og Ragna Rohde.  Disse utgjorde forretningsutvalget.  Fra fylket valgtes til styret Borghild Engebretsen, Horten, Alb. Christiansen, Larvik, O. Olausen, Strømsgodset, Otto Christiansen, Horten, D. Vefald, og Karl G. Andersen, Holmestrand.  Elise Gulbrandsen, Sandefjord, tiltrådte styret som representant fra kvinneorganisasjonen.


Ungdomsfylkingen 1927-1940


Om samlingen i 1927 skapte utmerket stemning blant de aktive ungdommer i fylkingen, så var det ikke lett å trekke lasset i hverdagen.  Største delen av ungdommen gikk uten arbeid og var interesseløs for politisk arbeid.  På det første årsmøte etter samlingen var det en nokså trist beretning, men det var arbeidet iherdig for å stabilisere de laga som var i virksomhet, og i fjerde kvartal 1927 hadde fylkeslaget 262 betalende medlemmer.  Fredrik Haslund, som ledet studiearbeidet, ga imidlertid en muntlig beretning som var oppfriskende.  Kvelden før ble det holdt en meget vellykket fest for om lag 100 tilreisende, der Arne Strøm og Anton Jenssen talte.  Nå ble Haslund formann, Anker Knudsen, Borre, nestformann, Kolbjørn Larsen, forretningsfører, Jens Olsen, Larvik, studieleder og Erling Hansen, Tønsberg, agitasjonsleder.

Det ble nok en skuffelse for de nye mennene.  Det ble riktignok dannet et lag på Nøtterøy i 1928, men ellers var det litet positivt å nevne, og medlemstallet var som før, det vil si nedgang i de gamle lag svarende til de nye medlemmer på Nøtterøy.  I 1930 ble det dannet lag i Selvik i Sande like før distriktets årsmøte, som ble holdt i Holmestrand 13. april.  I februar var det holdt tillitsmannskonferanse i Horten hvor Dyrendahl talte om lagsarbeidet og Trygve Bratteli om de store sakene på landsmøtet.  Det viktigste som hendte i 1929 var vel det store ”Østlandsstevnet” som distriktet holdt på Skoppum 2. august med over 1200 deltakere, også fra Oslo, Buskerud, Østfold og Telemark.  Det var særs oppmuntrende og ble foredømet for mange seinere stevner.

Trygve Bratteli
Nøtterøy

Det traff seg slik at Trygve Bratteli var formann i distriktslaget fra våren 1930 og gjennom nederlagsåret.  Det ble arbeidet iherdig for å stabilisere laga, men det var ikke stemning for nye lag på denne tida.  Årsmøtet i Larvik våren 1931 var mer oppmuntrende.  Alle de 7 arbeidende laga var representert, det var dannet lag på Eidsfoss like før årsmøtet, så det var optimisme i  lufta.  Og den var ikke uberettiget.  Dette året ble det resultater av det forberedende arbeid  som var gjort, og det ble dannet lag på Østre Halsen, i Søndre Slagen og på Konnerud.  Det  ble holdt sommerstevner på Eidsfoss og i Gonlandet i juni, hvert samlet 200-300 deltakere, og så ble det gjentakelse av Østlandsstevnet på Skoppum 2. august med over 1000 deltakere.  I et par år før var det holdt studiekurs  i skihytta ved Horten, og i 1931 samlet det 25 deltakere samme sted.  Strømsgodsets ungdomslag som hadde stått tilsluttet Buskerud krets, meldte seg nå inn i Vestfold distrikt, som våren 1932 hadde 11 lag med 476 medlemmer.  Økonomien var bedret fra gjeld til overskudd.  I januar ble det holdt flere gode agitasjonsmøter i Slagen og Nøtterøy for å stive opp laga der.

Denne fremgangen fortsatte i 1932.  Det ble holdt stevne i juni i Selvik som trakk 500 deltakere og studiekurset på Holmsåsen i Sande samlet 24 deltakere.  To tillitsmannskonferanser i Tønsberg og i Sandefjord hadde som vanlig 25-30 deltakere.  I januar 1933 hadde laga egne møter i den landsomfattende demonstrasjonen mot arbeidsledigheten.  Det var utmerkede møter i alle byene og for laga i Slagen, Stokke, Nøtterøy og flere.  På alle møter ble det vedtatt å rette krav til Stortinget om å sette i gang arbeider for arbeidsløse, og de unge arbeidsløse ble anbefalt å melde seg inn i de Arbeidsløses forening på stedet.

I oktober 1932 var det dannet nytt lag i Stokke og i januar 1933 i Hof.  I juni arrangerte fylkeslaget en 8 dagers teltleir på Ringshaug, der det St. Hans aften ble holdt alment stevne.

Ved årsmøtet våren 1933 hadde fylkeslaget 534 medlemmer i 12 lag.  Av medlemmene var 241 arbeidsledige. Men noen av de nye laga var svake og holdt ikke sammen lenge.

Kampen mot fascismen 


På årsmøter og gjennom foredrag på stevner og i laga var den  voksende fascismen i Tyskland og Italia et stadig tema, og den ble påny behandlet av Kåre Haugen fra Sentralstyret på årsmøtet 23.  april 1933.  Det vedtok denne uttalelsen: 

”Den siste tids begivenheter i Tyskland hvor den tyske fascisme  med Hitler og hans bevegelse i spissen forsøker å ødelegge den  tyske arbeiderklasses organisasjoner, og fascismens herjinger i andre  land i Europa, maner arbeiderklassen til samling om dette:  Kampen  mot fascismen.  Årsmøtet vil derfor henstille til Vestfold faglige  samorganisasjon og fylkets arbeiderparti å finne fram til klare kampmidler mot fascismen.  Likeledes vil møtet henstille til lagene å oppta  spørsmålet til drøftelse og få istand antifascistiske møter og andre arrangements.”

Opplysningsarbeidet


Arbeidsledigheten herjet blant ungdommen og flere lag arbeidet i ikke godt og tok hvilepause.  Men studiearbeidet syntes å ha framgang.  I januar hadde arbeiderorganisasjonene i Sandefjord i gang et 8 dagers sosialistisk kurs på Granholmen med 22 elever fra distriktet og de fleste var ungdommer.  I april ble det holdt fellesmøte av medlemmer fra laga i Tønsbergdistriktet med over 100 deltakere, og liknende distriktsmøter ble holdt i andre byer.  I juli holdt fylkingen sin 8 dagers landsleir på Granholmen med forelesninger av Finn Moe om Fascismen, Ole Colbjørnsen om Kampen mot krisen, Einar Gerhardsen om Politisk beredskap i Norge, Oscar Torp om Kampen mot fascismen, Trygve Bratteli om Enhetsfront eller samling (med kommunistene) og Fredrik Haslund om Oppgavene i partiet.  Onsdagen i leiruka ble det holdt et stevne i Sandefjord hvor flere av de nevnte talte.  Distriktslagets eget årlige to dagers studiekurs ble holdt i desember i Sandefjord hvor Halvard Lange og Arnljot Engh foreleste for 20 deltakere.

Noe av dette var resultatet av at Arbeidernes opplysningskomité for Vestfold nylig var dannet med styre valgt fra Samorganisasjonen, fylkespartiet, A.U.F. og fylkespartiets kvinneutvalg.

1934 – 36


Lagsarbeidet gikk trådt i flere lag.  Styret arbeidde med å få laga til å dele medlemmene opp i grupper med hver sin oppgave i lagsarbeidet, og lag som arbeidde dårlig fikk både oppmuntring og oppfordring til å være aktive og holde lagsmøter.  Økonomien rakk ikke til at et styremedlem kunne besøke slike lag.  På årsmøtet våren 1935 hadde fylkingen 1000 medlemmer i 15 lag, men da var medregnet to-tre lag som nærmest lå nede.  I slutten av 1934 var Konnerudlaget gjenopptatt. Sommerstevnet ble holdt i Horten i juni måned.

Organisasjons- og rekonstruksjonsarbeidet fortsatte i 1935 og nå med større resultater.  På årsmøtet 1936 møtte representanter fra laga i Larvik, Sandefjord, Tønsberg, Horten, Holmestrand, Konnerud, Hof, Eidsfoss, Nøtterøy, Sem, S. Slagen og Tjølling, mens de nye laga i Sande, Bækkestrand og Kvelde ikke møtte.  Like etter årsmøtet ble Stokkelaget rekonstruert. Det var arbeidet energisk for å få dette resultatet til årsmøtet og det ble også et stort og gildt årsmøte.  Det var holdt distriktsmøter og tillitsmannskonferanse og et kurs for Framledere.  På årsmøtet møtte Gunnar Sand fra Sentral styret og talte om den politiske situasjon.

De som ledet fylkingen


De som hadde formannsvervet i disse vanskelige åra var Martin Martinsen, valgt på samlingsmøtet våren 1927, Fredrik Haslund i to år, Trygve Bratteli i 1930,  Jens Olsen 1931, Albin Ellingsen 1932, Trygve Bratteli 1933, Sverre Sulutvedt 1934 og 1935.  De som
 kom etter var Th. Thorsen 1936 og 1937, og Reidar Christiansen 1938 og 1939 og inn i 1940.  Men det var mange andre som sto i distriktsstyret eller var aktive uten å ha disse verv:  Henry Anthonisen, Dagfinn Olsen, Anker Knudsen, Kolbjørn Larsen, Anna Myhre Carlsson, Harry Lund, Ragnvald Kalleberg, Fredrik Kristensen, Harald Halvorsen (Strømsgodset), Asbjørn Haug, Hans Bergan (Eidsfoss), Ragnvald Knive, Anna Løgavlen, Ebba Sjuve (seinere Lodden), Eigil Haugen, Leif Skau, Thorbjørn Jørgensen, Odd Bergan, Bjarne Langbak, Leif Johansen, Birger Broen, Hans Evensen (Sande), Kåre A. Nilsen (Larvik), Reidar Enger og mange mange andre.  R. Rumohr Aarvold var en trofast medhjelper så lenge han var i Vestfold.

*

En av årsakene til at enkelte lag ikke greide å holde virksomheten vedlike var mangelen på lokale.  Styret la stor vekt på å utvikle laga til arbeidende lag med god rapportvirksomhet.  Det hadde skortet på det.  Det ble i 1936 stiftet lag på Borre og Eik i Slagen, og på årsmøtet i 1937 møtte representanter fra alle 15 lag som var i arbeid, og 12 av dem hadde levert skreven rapport.  Det var store framsteg i den retningen.  Tramgjengene var i framgang, økonomien var bedret og de 12 rapporterende laga meldte 846 medlemmer, medregnet de tre andre hadde distriktsfylkingen 1000 medlemmer.  Tilveksten i året var 150 medlemmer.  Men det var ikke lett, av medlemmene var framleis 350 arbeidsledige.  På denne tid var de tidligere laga i Hof, Kvelde og Stokke ikke i virksomhet, og Konnerudlaget var gått over i Buskerud distrikt.

To gode arbeidsår


1937 ble også et godt arbeidsår.  Det ble stiftet nye lag i Selvik, Stavern og på Tjøme, og Stokkelaget ble gjenreist.  Slagenslaget hadde her en hvileperiode, men ble hjulpet til virksomhet igjen.  Det var tidligere dannet kretslag i Larvik, dette året ble det dannet ett i Tønsberg.  Men tramgjengene var ikke i form og ikke aktive i valgkampen denne høsten.  Til et stevne på Bøplassen i Sande måtte en hente tramgjeng fra Thorshov i Oslo.  Fylkingen fikk hjelp av fylkespartiet til et stevne på Tjøme i august, og det ble både stort og gildt med taler av D. Vefald, Eigil Haugen og Arth. J. Olsen.  Det var særlig myntet på hvalfangerne som det året var ute i store organisasjonskamper.  Fylkingen hadde det året Østlandsstevnet på Kongsberg og det var bra tilslutning fra Vestfold.  Arbeiderungdommens dag ble feiret stort i alle lag.  Det ble igjen holdt studielederkurs på skihytta i Horten i september og i januar 1938 et i Sandefjord.  Det var nødvendig, for det var bare tre lag som hadde studieringer denne vinteren, tross tilbud om gratis studieleder fra distriktslaget.  I Sandefjord deltok endel av medlemmene i Arbeidernes kveldsskole.  I Tønsberg fikk innbydelsen til kveldsskolen for liten tilslutning.

I 1938 ble opplysningsarbeidet drevet mer planmessig med godt samarbeid mellom studieleder Odd Bergan og Trond Hegna i opplysningsnemnda.  Det ble holdt tre leirkurs om teater﷓ og tramgjengarbeid med Løvenstein og Kåre Nilsen fra Arbeiderteatret som ledere.  De to kursene hadde bare 24 deltakere tilsammen, det tredje i søndre Vestfold hadde 40.  I september var det 2 dagers tillitsmannskurs ved Sandefjord for 27 deltakere hvor formannen, Ørnulf Egge og Trond Hegna var forelesere.  I oktober foreleste Hegna i sosialisme for 15 deltakere i Tønsberg.  I hvert av de tre lagskretsene Larvik, Tønsberg og Holmestrand ble det holdt forelesningskurs med fra 25 til 35 deltakere.  Forelesere var Andreas Andersen, Trond Hegna, Peder Søyland og Trygve Bratteli.  I løpet av vinteren var det igang 13 studieringer, derav 3 i Horten.

Også organisasjonsarbeidet gikk forholdsvis bra i 1938/39.  Kretslagene var rekonstruert og stillingen i fylket ble inngående behandlet på tillitsmannskonferansen i Sandefjord.  Det ble dannet nytt lag i Hem i mai og Hof-laget ble gjenopptatt i oktober.  Laget på Eik i Sem var nedlagt fordi det manglet lokale og medlemmene gikk over i Tønsberglaget.  Oktoberagitasjonen gikk utmerket og hadde god hjelp av Samorganisasjonen som lånte laga film og apparat.  I Horten ble det holdt to agitasjonsmøter for marinens rekrutter med stor tilslutning.  Etter rapporter fra 14 lag i 4. kv. hadde disse 775 medlemmer, 320 jenter og 209 gutter.  Av disse var 211 arbeidsledige.  Hertil kommer medlemmene i laga i Horten, Slagen, Borre, Eidsfoss og Tjøme som ikke hadde oppgitt medlemstallet.  Takket være god støtte fra større organisasjoner var økonomien bra.  På årsmøtet i Sandefjord i april 1939 ble partiets prinsipprogram behandlet etter innledning av Trygve Bratteli.

Et slag for yrkesopplæringen


Fylkingen i Vestfold hadde hittil lagt mest arbeid på å bygge opp og styrke organisasjonen og drive indre opplysningsarbeid og ta sin del av valgarbeidet.  Dette arbeidet fortsatte naturligvis i 1939 og det ble dannet nye lag i Styrvold og Svarstad.  Styret trykket en veileder, ”Vårt arbeid”, hver måned - som ble sendt laga.  Den skulle binde sammen laga i hver krets til mere aktivt og bedre samarbeid.

Forretningsutvalget arbeidde denne tida meget med yrkesopplæringssaka, og fikk bistand av fylkespartiet til et større fylkesmøte om yrkesopplæringen.  Det forberedte også tiltak til at fylkingen skulle tre mere offentlig fram med andre sosiale saker, men den krisetid som fulgte av krigsutbruddet i september, gjorde dette vanskelig.  Det ble likevel i tre av kretsene holdt kurs om disse sakene.

Men det ble slått et stort slag for yrkesopplæringen.  Distriktslaget hadde innbudt alle i fylket som hadde makt og interesse for opplæring, blant annet fylkestingets medlemmer, til konferansen som ble holdt 4. april 1940 i Tønsberg.  Tross høyrepressa hadde advart mot møtet som en politisk agitasjon, møtte det over 100 mennesker, og derav 13 av fylkestingets 19 medlemmer, mange faglærere og andre interesserte.  Foredragsholdere var magister Dag Bryn ved Oslo arbeidskontor og direktør Lindboe som var en ildsjel og hadde utarbeidet planer for yrkesopplæringen i Vestfold.  Det var et positivt møte.

Men så kom krigen. Det ble ikke noe årsmøte og utvalget hadde tre møter fram til juli.  Leif Skau ble valgt som representant til fylkingens utvidede landsstyremøte som skulle holdes i august.  Og dermed slutter førkrigsprotokollen 1935 - 40, som nazistene ikke fikk tak i.

Kvinnekonferansene etter 1927


Etter samlingen 1927 fortsatte fylkets kvinneutvalg med sine kvinnekonferanser med adgang for alle partiets kvinner som ønsket å være med.  Det var også årsmøter for de valgte representanter.  Kvinneutvalgets formann som ble valgt på disse årlige konferansene var fast medlem av fylkespartiets styre som igjen hadde en representant i kvinneutvalget.

På kvinnekonferansen i Tønsberg i mars 1928 møtte 18 valgte representanter for 8 grupper, utenom mange andre interesserte.  Det har alltid vært stor tilslutning til konferansene.  Det var dannet nye lag på Berger i Strømm og Nøtterøy og det var også dannet en i Styrvold i Lardal, men denne hører en ikke mere om før i 1934.  Konferansen behandlet reorganisering av hvile- og feriehjemskomitéen, mødrehygienekontor og sluttet sterkt opp om det pågående arbeid for å reise et mødre- og barselhjem for fylket.  Thina Thorleifsen holdt foredrag om organisasjonsarbeidet og den politiske verdi kvinnene kunne tilføre partiet.  Møtet sendte Stortinget en protest mot den forringelse av sykeforsikringen som da var aktuell borgerlig politikk.  Til kvinneutvalg valgtes Ragna Rohde, formann, Susanna Johnsen, sekretær, Andrea Eriksen, Larvik, og Nelly Hansen, Holmestrand.

Til det neste årsmøtet i Sandefjord 1929 var det kommet til en kvinnegruppe i Sem og kvinnegruppa i Sandefjord kunne meddele at den hadde samlet 3000 kroner til hvile﷓ og feriehjem.  Det var beretning fra Mødrehjemskomitéen.  Fru Emanda Kock talte for å velge kvinner inn i offentlige verv og Inger Kristiansen fra Kristiania holdt foredrag.  Nå ble fru Elise Gulbrandsen valgt til formann.

På konferansen i mars 1930 i Sandefjord var det kommet til en kvinnegruppe på Eik i Sem.  Møtet behandlet vergerådsarbeidet etter innledning av Josefine Simonsen, Larvik, og Helga Karlsen, som møtte for kvinneforbundet, talte om mødrehygienekontor-saken.  Denne gikk igjen på alle møter de følgende åra.  Elise Gulbrandsen ble gjenvalgt til formann og de andre i utvalget ble Bertha Larsen, S. Slagen, Jenny Thorsæt, Horten, Maren Kristiansen, Strømsgodset, og Louise Nilsen, Holmestrand.

Den neste konferansen ble holdt på Husvik i Slagen i mars 1931.  Nå var det kommet til avdeling i Svarstad og i Eidsfoss.  Der var foredrag av Thina Thorleifsen og Anton Jenssen, og Signy Larsen innledet om særklasser i skolen og Sigrid Kristoffersen, Sandefjord,
om kooperasjonen.  Møtet henstillet til Stortinget om å finne botemidler mot voldtektsforbrytelser som syntes å være i øking.  I utvalget kom Elise Gulbrandsen, formann, Dagny Scharning, Sandefjord, Ragna Rohde, fru Nilsen, Sande, og fru Albert Christiansen, Larvik. 

Larvik fikk konferansen i mars 1932.  Det møtte 266 medlemmer fra nesten alle kvinneforeninger i fylket.  Det ble vedtatt henstilling til Stortinget om å sløyfe årets våpenøvinger og istedet sette igang arbeid for ledige.  Elise Gulbrandsen ble nå avløst av Ragna Rohde som formann og de andre i kvinneutvalqet ble Lovise Olsen, Tønsberg, fru Fredriksen, Horten, Elise Gulbrandsen og Hilda Eriksen, Eidsfoss.  Som representanter til fylkespartiets styre valgtes Sigrid Christiansen, Larvik, og Svenda Friise, Strømsgodset.

Til kvinnekonferansen i Strømsgodset i mars 1933 møtte 21 representanter fra 12 av de 14 kvinnegrupper, som nå hadde 300 medlemmer.  Emnene som ble behandlet var studiearbeidet, innledet av Anna Myhre Carlsson, kurser for arbeidsledige kvinner ved Marie Bakke, ugildhetsbestemmelsene i kommunevalgloven ved Elise Gulbrandsen, og Emanda Kock gjorde greie for arbeidet med å reise barsel- og mødrehjem.  Aase Lionæs som møtte for landskvinneutvalget talte om ”Kunnskap som makt”.  Det ble vedtatt en protest til Stortinget mot ugildhetsbestemmelsene.  Ragna Rohde ble gjenvalgt til formann.  Marie Skau ble nestformann og Lovise Olsen, Tønsberg, sekretær.  Fru Marcussen, Holmestrand, og fru Eriksen, Larvik, ble valgt inn i styret.

Også 1933 ble et forholdsvis stille år.  På konferansen i Horten i mars 1934 behandlet Sigrid Syvertsen Sosiale oppgaver i kommunene, H. B. Haraldsen talte om fri skoletannpleie og Sigrid Kristoffersen om Hva kan en gjøre for å bedre hushjelpenes kår.  Mødrehygiene-saka ble omtalt av Anna Myhre Carlsson.  Her ble Marie Skau valgt til formann, Ragna Rohde nestformann, og med i styret Susanna Haugen, Sandefjord, Borghild Marcussen og Borghild Engebretsen, Horten. 

I 1934 var Kvinneutvalget sammen med Fylkespartiet om å arrangere det store sommerstevnet i Hillestad.  I september ble det holdt et fellesmøte (fra alle kvinneforeninger) i Horten der formannen i fylkespartiet, Carl Gulbrandsen, talte om kommunevalget og dr. Junker om Mødrehygienesaka.  Det ble i året dannet nye kvinnegrupper i Vivestad, Borre, Konnerud og Hedrum.  De hvilende kvinnegrupper i Styrvold og Svarstad var kommet i arbeid igjen.

Kvinnekonferansen i Sandefjord mars 1935 begynte om lørdagen hvor Aase Lionæs ga en studie om Sovjetsamveldet og Arth. J. Olsen talte om organisasjonspraksis.  Det var fest om kvelden.  Til møtet søndag var det møtt 25 representanter fra 13 avdelinger, og dessuten  som vanlig en stor mengde medlemmer som møtte av personlig interesse.  Thina Thorleifsen fra Landskvinneutvalget talte om Alkoholen og arbeiderklassen, og Carl Gulbrandsen hilste fra fylkespartiet.  Styret ble gjenvalgt.

Ved årsmøtet i 1936 i Tønsberg møtte 33 representanter fra 17 av de 23 avdelinger som tilsammen hadde 700 medlemmer.  I året var det holdt en konferanse i forbindelse med et studiekurs ved Sandefjord, og et fellesmøte av alle kvinneforeninger på Eidsfoss samlet 250 deltakere.  Det ble gjort opptak til distriktsvise fellesmøter mellom kvinnelaga og på mange steder ble det holdt særmøter for hvalfangernes koner.  Det var dannet nye avdelinger i Stokke, Tanum, Tjølling og Hem.  Konferansen behandlet igjen hushjelpenes kår,  innledet av Dagny Scharning, Susanna Aamodt talte for å få forhøyet barselbidraget fra 48 til 100 kroner, og høyesterettsdommer K. F. Dahl talte om særbeskyttelse for kvinner i arbeidslivet.  Saka
var aktuell i forbindelse med den nye arbeidervernloven.  Som vanlig i ble det gitt beretning om arbeidet med mødrehygienesaka.  Styret ble gjenvalgt med unntak av at Hedvig Larsen, Larvik, erstattet Susanna Haugen. 

Kvinnekonferansen i 1937 ble holdt i Larvik 21. mars.  Det møtte 39 representanter fra 20 grupper pluss interesserte kvinner i distriktet og fra andre kanter av fylket.  Som vanlig ble det gitt beretning  om kvinneutvalget og muntlige beretninger fra alle grupper som var  representert.  Fru Skau innledet om kvinnenes praktiske oppgaver.  Hun tilrådde at kvinnene måtte spesialisere seg på enkelte sosiale  saker så de ble kyndige til å arbeide med  dem i offentlige komitéer.   Fru Rohde talte om Bortsatte barn.  Fru Bergersen, Sem, innledet  om Alderdomspensjon kontra forsorg og Kvinneforbundets representant, Ragna Hagen, talte om Arbeiderregjeringen og den sosiale a politikk.  Marie Skau ble gjenvalgt til formann, Bertha Larsen, Slagen, ble nestformann, Borghild Engebretsen, sekretær, og de andre  i styret ble Else Hansen, Sande, og Nora Johannessen, Tjølling.  Denne sommeren ble det holdt et fellesmøte på Agnes 16. august som  samlet 300 deltakere.  Aase Lionæs talte om Befolknings﷓ og ernæringsspørsmålene fra sosialt synspunkt, og Carl Gulbrandsen om  kommunevalget. 

Fastere organisasjonsform  


Det var kommet til nye grupper i Botne, Selvik og Skoger.  I 1938  ble organisasjonsvirksomheten utvidet.  Programmet var at det skulle  holdes en formannskonferanse, en kvinnekonferanse (årsmøte) og  et fellesmøte hvert år.  Formannskonferansen ble holdt allerede 17.  januar 1938 i Tønsberg, og det var godt frammøte av formenn i  fylkesorganisasjonens kvinnegrupper.  Ebba Lodden talte om studiearbeidet, og det slik at hele 21 av de tilstedeværende var med i ordskiftet.  Marie Skau talte om formannens og styrets oppgaver i   gruppene.

Kvinnekonferansen holdtes i Holmestrand i mars og ble mottatt  av Tramgjengen som viste sine ferdigheter.  Det møtte 54 representanter fra de tilsluttede grupper.  Det ble gitt beretning fra kvinneutvalget og fra hver enkelt gruppe.  Hans Sundrønning holdt foredrag om Fram﷓bevegelsen og det ble valgt to representanter til en fylkeskomité for Fram﷓fylkingen.  Samorganisasjonen og Ungdomsfylkingen skulle delta med 2 representanter hver også.  Aase Lionæs talte om praktisk arbeid i kvinnegruppene og Magli Rohnes om Psykologi og oppdragelse.  Et forslag fra Strømsgodset gruppe om å arbeide for at enker og alderstrygdede skal få fri trygdekasse ble oversendt fylkespartiets sosialkomité.  Marie Skau ble gjenvalgt til formann, Ragna Rohde ble nestformann, Borgh. Engebretsen sekretær, og Nora Johannessen og Else Hansen ble gjenvalgt som styremedlemmer.

Så kom fellesmøtet i Styrvold 15. august.  Det samlet 350 deltakere fra hele fylket.  Disse fellesmøter ble holdt på mandager.  Her refererte formannen, fru Skau, fra det nordiske arbeiderkvinnemøtet i Helsinki, Trond Hegna talte om den politiske situasjon ute og hjemme og Carl Gulbrandsen om partiarbeidet.

I november arrangerte kvinneutvalget et studiekurs over 2 dager i Sandefjord med 27 deltakere.  Forelesere var Trond Hegna om opplysningsarbeidet, Thina Thorleifsen om kvinneorganisasjonens oppgaver og Helga Evang om studiet av oppdragelsesspørsmål.

I 1938 ble det dannet en kvinnegruppe i Våle, og der var 8 Framlag i virksomhet.

På fylkeskvinnekonferansen i Sande i april 1939 ble det blant de andre beretninger også meddelt at Framfylkingen går framover og hadde nå 375 medlemmer i fylket.  Og fru Rohde som i så mange år hadde stridd med å få reist mødrehygienekontor kunne melde at det var tegnet 2850 kroner i aksjekapital og at kontoret kunne startes snart.  Konferansen talte 48 representanter fra 26 kvinnegrupper.  Thina Thorleifsen talte om Barnetrygden og det ble vedtatt en uttalelse som støttet Kvinnesekretariatets vedtak i samme sak.  Aase Andersen talte om boligsaka.  Marie Skau ble gjenvalgt til formann, Ebba Lodden ble nestformann og Borghild Engebretsen ble igjen sekretær.  De to andre i styret ble Dagny Scharning og Solveig Eriksen, Strømsgodset.

Formannskonferansen kom dette året først i juni i Tønsberg.  Det møtte 23 representanter. Konferansen tilrådde at Kvinnesekretariatet får lønnet formann og at formennene i fylkenes kvinneorganisasjoner får representasjonsrett til landskvinnekonferansen.  Nora Johannessen tok opp spørsmålet om å arrangere ymse demonstrasjoner i kvinnegruppene, og det ble vedtatt å ta seg av dette spørsmålet.

Det store fellesmøtet ble holdt i Stokke 14. august og samlet hele 400 deltakere.  Tramgjengen fra Tønsberg underholdt.  Trond Hegna talte om arbeidsløshetstrygden og Carl Gulbrandsen om den politiske situasjon.  Studiekurset som var planlagt til høsten måtte på grunn av vansker med forelesere utsettes til våren 1940.

Tanken om å arrangere demonstrasjoner i kvinnegruppene var mottatt med stor interesse.  I august hadde 18 kvinneforeninger tegnet seg for en demonstrasjon i Hverdagskost.

Formannskonferansen i januar 1940 samlet representanter fra 32 grupper.  Her ble det tilrådd kvinnegruppene å slutte opp om Norsk Folkehjelp.  Carl Henry talte om Valgforberedelser og Ebba Lodden om Møtene våre.  Kvinnekonferansen holdtes i Horten 31. mars 1940.  Det møtte 46 representanter fra 24 kvinnegrupper.  Blant beretningene var også Framfylkingens.  Birgit Nissen fra Kvinnesekretariatet talte om Norsk Folkehjelp som helseorganisasjon.  Et forslag fra kvinnegruppa i Tønsberg med krav til justisdepartementet om at der ved farskapssaker skal være minst to kvinner i retten, ble vedtatt.  Carl Gulbrandsen talte om valgforberedelsene.  Marie Skau ble gjenvalgt til formann.  Nestformann ble Ingeborg Bredstrøm, Sem, sekretær Borghild Engebretsen og styremedlemmer fru Thormodsrud, Hof, og Gunvor Eker, Larvik.  Fellesmøtet i 1940 ble besluttet holdt i Botne i august ﷓ men det ble det ingen ting av.

Kvinneorganisasjonen hadde da 1100 medlemmer i 32 avdelinger.

Arbeidet med å skaffe et hvile- og feriehjem for kvinner i Vestfold førte ikke fram som en fylkesak.  Men kvinneforeningen i Sandefjord som hadde lagt mye arbeid på innsamling av midler, kjøpte sitt eget feriehjem ute ved Sandefjordsfjorden.  På dette ble det holdt mange kurser i åra frametter.

Mødrehygienekontoret, som det var arbeidet så mye med, var ferdig til start like før krigen kom.  Da krigen var over ble det ikke til å ta opp igjen denne saka.  Den har fått hvile.

En praktisk innsats av kvinnene


Blant de mange interesser som opptok partiets kvinneforeninger var å reise et mødre- og barselhjem for fylket, etter forslag av jordmor Susanna Aamodt i Tønsbergforeningen.  Det ble samlet inn penger til de første utgifter og i 1919 lovet Tønsberg kommune fri tomt.  Kvinneforeningen kunne imidlertid ikke skaffe nødvendig kapital til bygging og i stedet ble hjemmet åpnet i byens gamle tuberkulosehjem 23. mai 1923 hvor det var i 3 år.  Plassen ble for
liten og i 1928 ble Farmannsvegen 26 kjøpt.  I 1933 ble det nåværende mødre- og barselhjemmet bygd og tatt i bruk.  Ved 25 års jubileet i 1948 hadde hjemmet hatt 5499 fødende og det hadde gitt hus og pleie til 499 ugifte mødre og 148 pleiebarn.

Mødre- og Barselhjemmet fikk fra første år en liten statsstøtte, siden kom kommunene med og etter krigen har det gått greit med finansieringen.  Men i mange år var hjemmets økonomi avhengig av de pengemidler som partiets kvinneforeninger samlet inn.

En av de første og siste som arbeidet for dette hjemmet var Ragna Rohde som var styremedlem i 30 år og Susanna Aamodt.  Ellers var dette en fylkessak som hadde flinke hjelpere i alle kvinneforeningene i partiet.  Formenn i styret har vært fru Skatvedt, Andrea Christiansen, Inga Rostrup og fra 1929 Emanda Kock som har vært en målbevisst og effektiv formann.  Mødrehjemmet fikk tidlig moralsk støtte av Kvinnerådene og Tønsberg kvinneråd har i alle år hatt to representanter i styret.

Det svarte året 1930


Året 1930 ble ikke noe godt år for partiet - og heller ikke i Vestfold.  Reaksjonen hadde festnet seg og gjorde seg gjeldende også innen arbeiderbefolkningen.  For fylkespartiet begynte året med årsmøtet i Holmestrand som behandlet saklista til landsmøtet.  Oscar Torp møtte for Sentralstyret.  Stort sett sluttet årsmøtet opp om flertallsinnstillingen og tilrådde at landsmøtet utsatte behandlingen av det prinsipielle program.

På vårparten var det for opplysningsutvalgets regning i gang kveldsskoler i Larvik, Sandefjord, Tønsberg og Horten, og fra høsten ble det satt i gang kveldsskoler i Sandefjord og Tønsberg.  A.U.F. holdt i Tønsberg et kurs med 6 forelesninger.

I løpet av sommeren ble det holdt lokale stevner i Sem, Våle, Sande, Stokke, Skoppum, Nøtterøy, Kjose, Kvelde og Tjølling, men flere av disse fikk liten tilslutning og det lovet ikke godt for valget til høsten.  Det ble dannet et nytt partilag på Ra i Borre, mens partilaget i Skoger sogn ble betraktet som nedlagt.  Det hindret ikke at partifellene der var med i valgkampen.  I 1928 var partiavdelingen i Svelvik nedlagt.  Reaksjonen satte der inn med alle krefter mot fagorganisasjonen og partiet, og partiformannen, Edv. Røed, som hadde vært formann fra 1923, ble boikottet så han ikke fikk arbeid i Svelvik, og måtte dra derfra.  Forholdene var slik at hverken partiet eller fagforeningen hadde muligheter der, helt fram til 1937.  I  Kodal, Stavern og på Tjøme var partilaga svake.  Også på Berger i Strømm var det vansker.  Partiet hadde en liten avdeling der.  Da fagorganisasjonen ville gå i gang med å organisere tekstilarbeiderne advarte partifolka mot dette, og argumentene var så sterke at forsøket ikke ble satt i verk.  Arbeidet med å danne herredspartier i bygder hvor det var to eller flere partilag ga dårlige resultater. 

Partiet gikk sterkt inn i valgkampen og arrangerte 70 foredrag, og det ble gjort vanlig godt valgarbeid overalt.  Likevel gikk partiet i Vestfold tilbake fra 14.824 stemmer i 1927 til 13.064, og det tapte det ene av sine mandater i bykretsen.

Styret bestod i 1930 av Ant. Jenssen, formann, Lars Larsen, Tønsberg, nestformann, R. Sahlèn, Sem, sekretær, H. C. Smitt, Stokke, kasserer, fru Løgavlen, Nøtterøy, alle i forretningsutvalget.  Det øvrige styre var Elise Gulbrandsen, Sandar, som representant fra kvinneorganisasjonen, Alma Leifsen, Larvik, Otto Christiansen, Horten, A. Knutson, Holmestrand, Olaf Olausen, Skoger, Hans Bergan, Eidsfoss, D. Vefald, og Trygve Bratteli som representant fra Ungdomsfylkingen.

Som kommuneutvalg fungerte Jenssen, Rumohr Aarvold og K. Bringaker, Nøtterøy. 

Som utsendinger til landsmøtet valgtes Oscar Andersen, Ragna Rohde, G. E. Andersen, Anders Kaupang, Borgar Steinset, K. J. Kristensen, Eidsfoss, K. Hagen, Lardal, D. Vefald og Georg Martinsen. 

Partiet i forsvarsstilling


Det bakslag stortingsvalget var, tok ikke motet fra noen.  På årsmøtet i Strømsgodset i 1931 var det tegn til omslag.  Formannen i Vestfold fylkeslag av A.U.F., Trygve Bratteli, kunne melde om god virksomhet i ungdomslaga, og Elise Gulbrandsen hadde også en god melding fra kvinneorganisasjonen.  Formannens beretning viste ikke så store organisatoriske resultater, men partiet var ikke svekket.  Unntatt noen svake avdelinger hadde alle deltatt med styrke i valgkampen, og denne styrke var heller økt etter valget.  På årsmøtet var Sentralstyret representert ved Magnus Nilssen og Samorganisasjonen ved Hans Omholt.  Det møtte 44 representanter fra 20 by﷓ og herredspartier.

Et av de mest gledelige trekk ved dette årsmøte  var at det fikk melding om at en gammel plan om et pressefond nå var besluttet realisert, idet Samorganisasjonens årsmøte hadde besluttet å avsette 30 %  av kontingenten til et pressefond.  Samorganisasjonen ba fylkespartiet om å velge representant til et styre for pressefondet.  Årsmøtet henstilte til arbeiderne å slutte opp om Arbeideridrettslaga.

Men 1931 ble et hardt arbeidsår for organisasjonene og for mange av de fagorganiserte.  Den reaksjonen som seiret politisk ved valget i 1930 fortsatte sitt stormangrep på fagorganisasjonen, og vi fikk storlockouten som varte fra april til september.  I Vestfold var 1500 fagorganiserte rammet av lockouten.  Hele samorganisasjonen og hele partiet og først og fremst partiavisene ble engagert i denne kampen som endte med nederlag for lockoutpolitikerne.  Arbeiderklassen gikk styrket ut av den kampen.  Men det ble ikke tid til partimessig nybrott denne sommeren.  Straks lockouten var over kom kommunevalget og tok all interesse og kraft.  Det ble likevel dannet partilag i Fon og i Vivestad sogn, begge i Ramnes, og på Eidsfoss ble det dannet et kvinnelag etter foredrag av Thina Thorleifsen.  I løpet av lockouten og valgkampen ble det holdt omlag 70 foredrag og av talere utenfor fylket nevnes Torp, Tranmæl, Einar Gerhardsen, K. F. Dahl, Konrad Nordahl, Adolf Indrebø, Torgeir Vraa, Støstad, Nils Hønsvald, Ingvald Haugen, Nils Steen, Kviberg og Arne Magnussen.  Fylket sjøl stillet mange foredragsholdere: Oscar Andersen, Alb. Christiansen, Carl Gulbrandsen, Herm. A. Johansen, David Anthonisen, P. O. Løkke, Fredrik Haslund, L. Grønland, Arne Drogseth, Borgar Steinset, Leif Anfinsen, Weltzin, D. Vefald, P. Rumohr Aarvold, Konrad Karlsen, Joh. Mathiassen, Th. Unneberg, K. Hagen, Anton Knutson, Olaf Abrahamsen, Sverre Hjertholm og Anton Jenssen.

Kommunevalget viste at partiet var godt konsolidert.  Det hadde gjort et stort framstøt i 1928 og det var ikke ventet noe liknende nå.  Det ble valgt 196 arbeiderrepresentanter til kommunestyrene, mot 200 i det framgangrike året 1928.  Men fra 1925 var framgangen 32.  Det kunne iallfall sies at reaksjonens framstøt var stanset også i kommunene.

Skoleringsvirksomheten viste at det var i gang kveldsskoler i Larvik, Sandefjord og Tønsberg, og i Tønsberg var det holdt et forelesningskurs med 40 deltakere.  Kveldsskolene som varte fra 30 og opp til 64 timer, samlet som regel full skolestue av lærelystne fagforenings﷓ og partifolk.

Styret i 1931 besto av Anton Jenssen, formann, Sverre Hjertholm, nestformann, R. Sahlén, H. C. Smitt, Elise Gulbrandsen, Lovise Olsen, O. Olausen, Ole Kjennerud, Hof, Arthur Moe, Holmestrand, Otto Christiansen, D. Vefald og Alb. Christiansen.

Så kom et rolig arbeidsår i 1932.  Det ble arbeidet iherdig for å få konstituert herredspartier der det var to eller flere avdelinger i en bygd, og dette arbeid ga nå bedre resultater, men det var ennå bygder hvor det var særlige vansker.  Det ble utført et jevnt og godt agitasjonsarbeid.  Det ble stiftet en partiavdeling i Østre Slagen og et ungdomslag i Stokke, og Jern﷓ og Metall avd. 45 i Sandefjord var tilmeldt partiet og likeens Bygningsarbeidernes fagforening i Strømsgodset.  1. mai ble det holdt demonstrasjoner på 15 steder i fylket, og ellers ble det holdt over 60 foredrag.  Det ble lagt meget arbeid på utbredelsen av partipressen, og særlig i midtre del av fylket ga dette arbeid gode resultater. Partiet hadde ved utgangen av året 25 by﷓ og herredspartier med 2531 medlemmer i 76 avdelinger. 

I januar ble det holdt kommunalmøte for nye og gjenvalgte kommunestyremedlemmer, og i februar ble det i Holmestrand holdt et kommunalmøte som alene behandlet elektrisitetssaken i fylket.  Kassereren la fram et godt regnskap.  Partiet hadde ingen gjeld og kassa beholdningen var på 2000 kroner.  

Styret i 1932 bestod av Anton Jenssen, formann, Sverre Hjertholm, nestformann, H. C. Smitt, kasserer, Rudolf Sahlén, sekretær,  Ragna Rhode, Svenda Friise, O. Olausen, Vefald, Alb. Christiansen, Otto Christiansen, Arthur Moe, Paul Seljeseth og Albin Ellingsen fra ungdomsfylkingen.

Fylkespartiet hadde i mange år hjulpet til med lokale stevner.  På høstparten, 22. august, arrangerte fylkespartiet et større stevne i egen regi på Slottsfjellet i Tønsberg.  Det ble overordentlig vellykket og var godt besøkt.  Det ble innledningen til en rekke store fylkesstevner som det gikk ry av.

Kamp for organisasjonsretten


Under hele fagorganisasjonens historie har den måttet kjempe med arbeidsgivere som ikke ville anerkjenne arbeidernes rett til organisasjon og overenskomster for arbeidet.  Det var mange slike arbeidsgivere i Vestfold, men det lyktes å få overenskomster også med de verste motstandere etter en liten arbeidsstans.  Et av de verste tilfellene fra 1930﷓åra var konflikten i Nøtterøy i 1932.  Herredstyret dikterte et nedslag på 10 øre timen for kommunearbeiderne.  Etter at formannskapet hadde avvist et krav om forhandling ble kommunen blokert for arbeidskraft av Arbeidsmannsforbundet som hadde avdeling på Nøtterøy.  Kommunen vervet streikbrytere og konflikten ble ondartet da Statspolitiet arresterte tre mann i et demonstrasjonsmøte mot streikbryterne.  Det var R. Heimdal, Trygve Bratteli og Ingvald Løgavlen.  Den siste ble løslatt samme dag, mens de to andre ble holdt fast i to uker.  Streikbryterne var beskyttet av Statspolitiet, så det var vanskelig å få saken ordnet.  Det ble i juni måned gjort tre meglingsforsøk, men kommunens representanter avviste stadig kravet om overenskomst.  Konflikten ble 26. september ordnet ved et kompromiss.  Lønna ble som før streiken, men det ble ingen overenskomst den gangen.

Og så ny framgang 


På årsmøtet i fylkespartiet i 1933 i Horten ble det helt nytt styre med Carl Gulbrandsen som formann, Asbjørn Thyberg, nestform., Alf Pedersen, kasserer, og samorganisasjonens sekretær, Konrad Karlsen, som sekretær.  Ragna Rohde ble også med i forretningsutvalget.  Til styremedlemmer valgtes Lars Larsen, Holmestrand, Kolbjørn Larsen, Horten, Einar Aass, Skoger, Herman Aasenden, Våle, Nils Østby, Tjølling, Carl Henry, Larvik, og Emanda Kock, Tønsberg.  Trygve Bratteli ble styremedlem som representant fra Ungdomsfylkingen.  Ragna Rohde valgtes som representant til Landskvinnekonferansen og årsmøtet sendte 13 representanter til partiets landsmøte.

For å styrke organisasjonene i distrikter der de var svakest, ble det holdt tillitsmannskonferanser i Vivestad, i Sande og i Kvelde.  K. Nordanger holdt et offentlig foredrag i Vivestad om den aktuelle krisen på bygdene, og fylkespartiet lot trykke dette foredraget i 5000 eksemplarer.  Ved de to andre tillitsmannsmøter holdt Støstad og Johs. Bøe offentlige foredrag.  Disse møtene var gode.  Etter oppdrag av årsmøtet ble det etablert samarbeid med Samorganisasjonen, Kvinneutvalget og Ungdomsfylkingen om opplysningsarbeidet.  Det skjedde i et fellesstyremøte der også formannen for de arbeidsløses fylkessammenslutning var med.  I løpet av sommeren ble det holdt en rekke foredrag, og i Andebu ble en ny partiavdeling
dannet. 

Så fulgte nominasjonsmøtene til de to valgkretsene i fylket, og til valgagitasjonen ble det kjøpt et filmapparat og partiets valgfilm ble nyttet flittig.  Dette nye innslag i valgkampen ble meget populært, og et annet nytt innslag var de talekor og dramatiske klubber som ungdomsfylkingen satte inn i valgmøtene.  Det ble holdt over 100 valgforedrag, og resultatet av valget var strålende.  Partiet erobret det mandat det tapte i bykretsen i 1930 og fikk 6500 stemmer mer enn i 1930.

Også i 1933 ble det holdt et større stevne på Slottsfjellet, med Tønsberg arbeiderparti som arrangør.  Det samlet stor tilslutning.  Det ble holdt en rekke lokale stevner rundt om i fylket.

I mai måned ble det i Sande holdt et felles styremøte av Fylkespartiet, Samorganisasjonen og A.U.F. der en drøftet opplegget til opplysningsarbeidet.  Innledere var Jørgen Dahl og Konrad Karlsen.

Vestfoldbanens ombygging


I januar 1934 ble det i Tønsberg holdt en fylkeskonferanse av representanter fra de arbeidsløses foreninger i fylket.

Her ble det blant annet vedtatt å sende Storting og Regjering en resolusjon som ga tilslutning til kriseplanen, og det ble henstillet til fylkets jernbanekomité å påskynne arbeidet med ombygging av Vestfoldbanen, blant annet snarest å få fastsatt distriktsbidragenes størrelse og utvirke myndighet til å sette i gang arbeid for distriktsbidragene.

I Stortinget ble ombyggingsplanen vedtatt og Arbeiderpartiets gruppe på 69 mann gikk enstemmig inn for ombyggingen.  De gjorde et utmerket arbeid i stortingskomitéene som forberedte saken, og det var utvilsomt Arbeiderpartiet som drev denne saken gjennom.

Kriseplanen i 1934


Det som preget partiarbeidet i 1934 var partiets store Kriseplan som ble lagt fram i Stortinget og som fikk vidtrekkende betydning for hele landet.  Fylkespartiet henstillet til partiavdelingene å arrangere møter for å gjøre kriseplanen kjent, og det ble holdt møter i alle byene og 7 herreder.  Derimot var det bare få steder hvor det ble dannet kriseutvalg, men der disse var i arbeid, hadde det lykkes å stanse flere tvangssalg av eiendommer i bygdene.  I byene var det organisert arbeidsløses foreninger.  For å møte agitasjonen fra det fascistisk pregede Bygdefolkets krisehjelp, ble det arrangert et stort stevne i Hillestad 10. juni.  Det fikk enestående tilslutning.  Det var arrangert i samarbeid med kvinneutvalget i fylket.

Organisasjonen bygges ut


I løpet av 1934 ble det stiftet 2 ungdomslag, ett i Tjølling i januar og ett i Sem i november.  Det første med 45 og det annet med 80 medlemmer i starten.  Tjøme arbeiderforening ble gjenreist og det ble stiftet to partilag i Stokke, Arnadal og Jevnaker.  Kvinneorganisasjonen stiftet grupper i Konnerud, Borre og Vivestad og partiet fikk kollektiv tilslutning av Sandar elektrikerforening, Sandefjord bryggearbeiderforening og Bryggeriarbeiderne i Tønsberg.  En arbeidsløses forening i Tjølling ble også tilmeldt partiet.

I 1934 var det 8 arbeideridrettslag i fylket.

Det var et livlig organisasjonsår.  Det ble holdt 160 foredrag, derav 137 av fylkets egne krefter, og hertil kommer førstemaitalere på 17 steder i fylket.

Under forberedelsene til kommunevalget ble det arbeidet for å stille partiliste i alle valgsogn, og dette lyktes.  Partiet deltok i 10 valgsogn mere enn forrige valg.  Det ble ført en iherdig valgkamp, fylkespartiet kjøpte høyttaler, og framsyningen av film og tramgjengenes opptreden på valgmøtene bidro til godt frammøte.  I byene gikk partiet fram med 815 stemmer og i bygdene med 3500.  Seieren fra stortingsvalget året før var bekreftet.

*

Kriseplanen var stadig aktuell og det var klart at den ville få stor betydning for stortingsvalget i 1936.  Utpå vårparten 1935 ble det spredt kunnskap om kriseplanen gjennom mange offentlige møter, og dette fortsatte etter at Nygaardsvold hadde dannet sin arbeiderregjering og kriseforliket var vedtatt. Et ledd i dette opplysnings﷓ og agitasjonsarbeid var det store Arbeider﷓ og Bondetoget som partiet arrangerte i Oslo 2. juni og som samlet mange deltakere også fra Vestfold under eget fylkesmerke.  Et annet viktig trekk i bildet var at fylkespartiet arrangerte et nytt fylkesstevne, denne gangen på Ringshaug.  I andre deler av fylket arrangerte de lokale partiene sommerstevner.

På vårparten ble det holdt fylkes-kommunalmøte i Holmestrand, og her ble det organisert en gruppe av de arbeiderordførere som møtte på fylkestinget.  Formann i gruppa ble Borgar Steinset, Skoger, og sekretær Evald Nilsen, Sande.

Kvinneutvalget hadde som vanlig sin kvinnekonferanse og sine fellesmøter, og hadde i gang et studiekurs. Kvinneutvalget hadde 23 avdelinger og 700 medlemmer i 1935.  Det var i året dannet nye i kvinnegrupper i Hem, Styreold, Agnes og Tjølling.

Distriktslaget av A.U.F. meldte i 1935 1000 medlemmer i 15 lag og hadde en mengde arrangementer i løpet av året. Et teaterkurs samlet stor interesse.

Fylkesstyret besto i 1935 av Carl Gulbrandsen, formann, Kristian Lien, nestformann, Alf Pedersen, kasserer, Asbjørn Thyberg, sekretær, Marie Skau, Ivar Fagerlund, Skoger, Lars Larsen, Holmestrand, Ole Jacobsen, Ramnes, Almar Zetterberg, Sandar, Nils Østby, Tjølling, Svein Larsen, Larvik, Emanda Kock, Tønsberg, og Sverre Sulutvedt fra A.U.F.

Det store framstøtet 1936


Opptakten til stortingsvalget 1936 ble tatt i begynnelsen av året med en rekke møter som vesentlig ga opplysning om arbeiderregjeringens program og budsjettforslag.  Den faglige og politiske organisasjon samarbeidet godt og det ble stiftet en arbeidsmannsforening på Tjøme som ble en god støtte for partiavdelingen.  I Strømm og Svelvik ble det også satt i gang fellesagitasjon, med god støtte fra arbeiderungdommen i Berger.  Det ble holdt en faglig﷓politisk konferanse i Våle som resulterte i at partiavdelingen i Undrumsdal ble rekonstruert.

Fylkespartiets store sommerstevne ble holdt i Borre, med veldig tilslutning.

I samarbeid med Samorganisasjonen og Sjømannsforbundet ble det arrangert 4 distriktsstevner, både for å få organisert hvalfangerne og for politisk opplysning, og det ble holdt andre lokale sommerstevner, så agitasjonen tegnet godt til stortingsvalget.

Da nominasjonsmøtene var unnagjort begynte en omfattende agitasjon innen fag- og partiforeningene.  Og i løpet av 2 ½  måned foran valget ble det av fylkespartiet organisert 246 foredrag på møter hvor det også var underholdning, film, tramgjeng eller talekor.  Det var en veldig interesse.  Dagen før valget arrangerte bypartiene. en større oppmarsj, noen med fakkeltog. Det var også stor virksomhet av partifellene med spredning av partiets valgmateriell.  Den stigende virksomhet førte til større utgifter og i 1936 var utgiftene 13.500 kroner.

Resultatet av valget ble strålende.  I landkretsen gikk partiet fram med 5000 stemmer fra 1933 og partiet erobret ett nytt mandat.  I prosent av avgitte stemmer gikk partiet fram fra 30 % i 1939 til nå 35 %.  I bykretsen gikk partiet fram 2200 stemmer og øket prosenten fra 39,5 i 1933 til nå 45,5 %.  Partiet hadde nå halvparten av fylkets stortingsrepresentanter.  De borgerlige partiene sammenlagt sto på samme stemmetall som for 6 år siden.

I 1936 rapporterte fylkespartiet 3796 medlemmer i 99 partilag.  Økonomien var bra.

Styret besto i 1936 av det samme forretningsutvalget som i 1935 og dessuten Emanda Kock, Svein Larsen, Almar Zetterberg, Chr. Andersen, H. Grimsrud, A. Handeland og Th. Thoresen, den siste som Ungdomsfylkingens representant.

1937-38


Samarbeidet med Samorganisasjonen fortsatte i beste forståelse og det ble holdt mange organisasjonsmøter med aktuelle foredrag.  I august ble det holdt et studiekurs for valgledere.  Sommerens agitasjon ble innledet med et stort og prektig fylkesstevne i Larvik. I august var det stevne på Tjøme, og ellers holdt lokale partier vanlige sommerstevner.  I løpet av året ble det holdt 139 offentlige agitasjonsforedrag utenom 24 1ste﷓mai foredrag.  Under selve valgkampen ble det holdt 109 foredrag.

På denne tid hadde partiet avdelinger i alle sogn, unntatt i Svelvik, som ikke hadde partiavdeling mellom 1928 og 1945.  Likevel ble det stillet arbeiderliste med partifolk i 1934 og 1937, så partiet var representert i kommunestyret.  Det ble i året dannet partiavdeling i Vasås sogn i Hof.  Men mange avdelinger ut på bygdene var svake og hovedgrunnen var mangel på egne forsamlingslokaler.  Skulle de leie de vanlige ungdomslokaler var leien så høy at en ikke kunne få inntektsgivende arrangementer, og leiene var også for høye til foredrag.  Arbeidet med å danne representantskaper i by﷓ og herredspartiene var kommet godt i gjenge.  Fylkespartiets formann klaget over at rapportvirksomheten var mangelfull.  Kvinneorganisasjonen meldte om nye kvinnegrupper på Gullhaugen i Botne, Selvik og Skoger, alle etter foredrag av Marie Skau.  Derimot var det ikke dannet nye Framlag.  Partiet hadde 6500 medlemmer i 114 partilag.

Ved valget vant partiet 10 nye mandater i byene og 17 i landkommunene, og sammenlagt for by og land fikk partiet så mange stemmer at det kom på høyde med Høyre.

*

Fylkespartiets sommerstevne i 1938 var lagt til Preståsen i Sandefjord.

Kvinneorganisasjonen holdt sin konferanse i Holmestrand og kunne melde 900 medlemmer i 32 kvinnegrupper, og 9 Framlag i arbeid, og A.U.F. hadde 19 lag i fylket. A.U.F. hadde dannet kretsorganisasjoner som bandt laga bedre sammen.  Fylkespartiets samlede medlemstall var økt til 7300 i 117 partilag.

I 1938 ble det holdt 94 offentlige foredrag pluss første mai-foredragene på 23 steder i fylket.

Styret besto i 1938 av Carl Gulbrandsen, formann, Arthur J. Olsen, nestformann, Alf Pedersen, kasserer, Andreas Andersen, sekretær, Marie Skau, D. Vefald, Signy Larsen, Larvik, Almar Zetterberg, Sandar, Johan Rivelrød, Eidsfoss, Kaia Andersen, Holmestrand, Maren Kristiansen, Strømsgodset, Knut Næss, Sande, og Reidar Christiansen, Larvik, som representerte A.U.F. i styret.  De 5 første dannet forretningsutvalget.


De store sommerstevnene


De sommerstevnene som fylkespartiet i Vestfold arrangerte i mellomkrigsåra har det gått store ord om.  Opplegget ble gjort av fylkespartiet som overlot den praktiske delen av arrangementet til stevnestedets lokale partiavdeling.  De lokale arbeiderkor, musikkorps, tramgjenger og amatørskuespillere inngikk i underholdningsprogrammet ved siden av profesjonelle scenekunstnere.  Stevneplassen ble rikelig pyntet med flagg og det ble lagt stor vekt på at kjøkkenavdelingen skulle servere publikum etter ønske.  De to første stevnene ble holdt i august, siden omkring St. Hans, fordi den årstid skulle ha stabilere værtype.  Det har holdt, med unntak.  Her følger en kort oversikt over stevnene.  Deltakerantallet er tatt fra avisreferatene, antakelig er det i overkant, men stevnenes karakter blir likevel tydelig selv om avisa skulle ha lagt til 500 eller 1000 deltakere.

21/8 1932 på Slottsfjellet.  Åpning av stevnekomitéens formann, Carl Gulbrandsen, historisk orientering av Georg Martinsen, stevnetalere fylkespartiets formann Anton Jenssen og Alfred Madsen fra LO.  På scenen Ella Quist Nilsen og Arne Paasche Aasen.  4-5000 deltakere.

20/8 1933 på Slottsfjellet. Velkomst av Carl Gulbrandsen.  Talere var redaktør og riksdagsmann Ivar Paulli og Martin Tranmæl. Oslo barnelags dansarring.  4500 deltakere.


Hillestadstevnet 1934



17/6 1934 i Hillestad i Botne.  Velkomst av Carl Gulbrandsen.  Talere var stortingsrepresentant Helga Karlsen og Oscar Torp.  På scenen Per Kvist, Lalla og Carsten Carlsen og Holmestrand dramatiske klubb.  Ekstratog fra Tønsberg, Holmestrand, Eidsfoss og Hvittingfoss.  6000 deltakere.

Samme år ble det 19. august holdt fylkesstevne på Slottsfjellet med Svend Söderberg fra Göteborg og Sverre Sivertsen fra Oslo som talere.  Lyktemannen underholdt.  Dårlig vær.  4000 deltagere.

23/6 1935 på Ringshaug i Sem.  Velkomst av Carl Gulbrandsen.  Talere statsråd Ystgaard og Alfred Madsen.  Scenen: Botten Soot, Per Kvist, Lalla og Carsten Carlsen.  St. Hans-bål, strålende fyrverkeri.  6000 deltakere.

21. juni 1936 på Borrehaugene.  Strålende vær.  5 ekstratog til stevnet.  Velkomst av fylkespartiets formann, Horten arbeidermanns kor og Damekor og tramgjeng.  Talere Allan Vogt, svensk riksdagsmann og redaktør, utenriksminister Halvdan Koth og Carl Gulbrandsen.  Konsert av Notodden damekor og mannskor, mannskoret og musikkorpset, Horten.  Kabaret ved Per Kvist, Lalla og Carsten Carlsen, tramgjeng.  Korte taler av Anton Jenssen, Joh. Mathiassen og Alb. Christiansen.  10.000 deltakere.

6. juni 1937 på Farris Bad i Larvik.  Regntung himmel fra morgenen, men opphold.  Flere ekstratog.  Svært tog fra stasjonen til stevneplassen.  Tønsberg janitsjarkorps og guttemusikken i Larvik.  Prolog av Gunnar Reiss Andersen, lest av forfatteren.  Konsert av 5 arbeiderkor fra Larvik, Sandefjord og Horten.  Tramgjengen, Larvik, gutte- og piketurnere fra Fagen, Tønsberg.  Velkomst av ordf. Oscar Andersen, hovedtalere statsministrene Stauning og Nygaardsvold, Carl Gulbrandsen og Martin Tranmæl.  Den siste kom bare som tilskuer fra et annet arrangement i Sandefjord, men måtte følge et folkerop om en tale.  På scenen: Lalla og Carsten Carlsen og Book Jenssen.  8000 deltakere.


Sandefjordstevne 1938




12. juni 1938 i Preståsen, Sandefjord.  Svær oppmarsj fra torget.  Velkomst av C. Gulbrandsen, talere redaktør Frede Nielsen fra Sønderjylland, Georg Branting, Stockholm, og Martin Tranmæl.  Stor stevnekonsert av Horten dame- og mannskor, Sandefjord dame- og mannskor, Larvik og Tønsberg arbeidermannskor.  På scenen gutte﷓ og piketurnere fra Fagen, Tønsberg, Book Jenssen, Herman Hermani, Rolf Syversen og jodlegutten Willy Jensen fra Oslo.  Det ble solgt 10.316 stevnemerker, voksne og barn.

11. juni 1939 på Carl Johan Vern i Horten.  Det var stor oppmarsj gjennom gatene, og en samling av Framlaga fra fylket gjorde seg bemerket.  Stevnet ble som vanlig åpnet av formannen i fylkespartiet Carl Gulbrandsen.  Hovedtalere var formannen i Danske snekkersvenders forbund Gjest Madsen, Martin Tranmæl og Erling Kihle fra jernbaneforbundet.  Kabaretprogram ved Kari Heide Steen, Leif Juster, Gerd og Otto med flere.  Konsert av flere arbeiderkor.  Det var truende regnvær fra tidlig morgen, men likevel tippet referenten 9-10.000 deltakere.


Farger, sang og klang - Fra sommerstevnet 1938 i Preståsen.


Kommunepolitikken


Det hadde vært et savn at partiet ikke hadde noe samarbeidsorgan for partiavdelingene i kommunepolitikken.  De gode kommunalmøtene var bare frie drøftinger, og det utvalget som arbeidet med kommunalmøtene hadde ingen andre oppdrag enn å planlegge disse.  På kommunalkonferansen i januar 1937 ble utvalget oppfordret til å oppnevne fag-komitéer som skulle stå til tjeneste for konkrete oppgaver i hver kommunegruppe og det ble oppnevnt utvalg
for plan﷓ og tiltakskomitéer, sosialkomité, skolekomité og skattekomité.  Disse komitéene ble konstituert og de leverte en rapport til kommunalmøtet seinere på året.  Da var det også oppnevnt et utvalg for elektrisitetssaker. 

I februar ble det holdt møte av kommuneutvalget, sosialkomitéen og representanter fra by﷓ og herredsstyregruppene, hvor de behandlet alderstrygden og forsorgssatsene, og en kom fram til en bestemt fremgangslinje som partiets kommunegrupper burde følge, og i løpet av året ble det i en del kommuner gjennomført forbedringer etter partiets forslag.  Ellers ble komitéene ikke brukt større første året.  Høsten 1937 ble det valgt inn særlig mange nye folk i kommunestyrene på Arbeiderpartiets lister, og det ble holdt en kommunalkonferanse i februar 1938 hvor Ivar Aarseth gjorde greie for innstillingen til ny kommunelov og ingeniør Erling Frogner om
elektrisitetssaken i fylket.  Lærerne Wittersø og Vefald orienterte om by- og landsfolkeskolen.  Arne Drogseth holdt foredrag om plan og tiltak i fylket. Her ble det lagt en plan for samarbeidet mellom partiets fylkeskomitéer og de lokale kommunegrupper.  Den nye  skoleloven ble behandlet på en særkonferanse straks etter, og dette førte til at den kom til drøfting i en rekke skolestyrer.  Sosialkomitéen drøftet de sosiale spørsmål på en rekke distriktskonferanser, det
gjaldt å få hevet de laveste forsorgssatsene.  En annen sak som partiet arbeidet med var utbyggingen av fylkessykehuset.  Fylkestinget forrige år hadde redusert byggeplanene av økonomiske grunner.  Ved et godt forarbeid av partifeller lyktes det å legge saka til rette slik at det nye fylkestinget kunne beslutte byggingen etter den opprinnelige plan.  Vår partigruppe i fylkestinget var organisert med Borgar Steinset som formann.  Likeens ble det tatt opp arbeid for mere ensartede tariffer i elektrisitetsforsyningen.  I samarbeid med sjømannsforbundet og samorganisasjonen ble spørsmålet om hvalfangernes skatt tatt under behandling, og en innstilling fra denne komitéen gikk videre til partiets kommunalgrupper.

I november ble det holdt kommunalmøte i Sandefjord der Bjarne Borgan talte om kommunenes økonomiske stilling, og veisjef Thor Larsen om veibygging.  Her ble tanken om å få nedsatt en fylkeskommunal tiltakskomité reist, og partiets kommunegrupper ble informert.  Om høsten ble det holdt en del studie- og forelesningskurs om de nye kommunelovene.

Felles opplysningssekretær for Fylkespartiet og Samorganisasjonen


Arbeidernes opplysningskomité sammensatt av to representanter fra Samorganisasjonen og to fra fylkespartiet hadde som spesiell oppgave studievirksomheten, mens de to hovedorganisasjoner selv stelte med den alminnelige agitasjon og offentlig opplysningsarbeid, ofte i samarbeid.

I 1938 besluttet årsmøtene både i Fylkespartiet og Samorganisasjonen å opprette en Samarbeidskomité som skulle tilsette lønnet sekretær som da skulle overta organiseringen av både det alminnelige opplysningsarbeid og studiearbeidet.  Trond Hegna ble tilsatt som sekretær og begynte virksomheten fra 1. september.  Opplysningskomitéen skulle fortsette og ha lokalkomitéer som var nødvendig for studiearbeidet på hver sitt sted.  Det viste seg å være et stort framsteg.  I løpet av høsten kunne en se resultater i mange nydannede studieringer, foredragskurs og kveldsskoler, og denne virksomheten fortsatte i 1939/40 til krigen kom.

Samarbeidskomitéen fikk Ole Andersen Kiste til formann, og den besto videre av Kr. Kalleberg, Carl Gulbrandsen og Andreas Andersen, de to siste valgt av Fylkespartiet.  Arbeidernes opplysningskomité hadde denne sammensetning: Andreas Andersen og Arth. J. Olsen fra Fylkespartiet, Kr. Kalleberg og Andreas Nøkleby fra Samorganisasjonen, Marie Skau og Ebba Lodden fra Kvinneorganisasjonen i fylket, Odd Bergan fra Ungdomsfylkingen og Alb. Carlsson fra Arbeideridrettskretsen.

Folkets hus i Vestfold


Motstanden mot arbeiderbevegelsen fikk også uttrykk i at styrene i eksisterende forsamlingslokaler nektet å leie ut til fag- eller partiforeninger.  Det ble ofte sagt rett ut.  Ikke alle uttalte motivene så tydelig som major Schwarts.  Eidsfoss Værk bygde et forsamlingslokale, ”Eidsvoldhall”, i 1909, og major Schwarts og frue skjøt til 2000 kroner, men knyttet til denne betingelse for utleie:

”Derimod ønsker vi at politisk diskussion, aggitation, og foredrag, samt alt, hvad der kan skabe ufred og uhygge, maa være banlyst.  Herunder indbefatter vi alt, som kan være egnet til at nedbryde vaar kristne tro, moral eller samfundsorden, samt sekteriske foredrag, der kan forvirre sjælene og avstedkomme ulykker”.

Så bygget arbeiderne egne hus.  De kom etter hvert i Sande, bygd 1904, brent i 1934 og gjenopbygd.  Hof, overtatt i 1906 fra den gamle arbeiderforening.  Tønsberg kjøpte i 1906 Conradis gate 3, i 1913 Storgata 46, i 1917 Tollbugata 19.  Dette gikk tapt under partistriden 1925.  Kjøpte seinere nåværende Folkets hus i Stenmalveien.  Horten, overtatt i 1907 fra den gamle arbeiderforening.  ”Varden” ved Glasverket i Skoger, bygd 1912.  Måtte selge 1921. Bekkestrand i Sande, bygd 1913, brent i 1929 og gjenoppbygd.  Sandefjord, kjøpt i 1913 av Sandefjord Bad.  Larvik, kjøpte i 1920 Storgata 24.  Det gikk tapt under partistriden 1924. Kjøpte nåværende Folkets hus i 1937.  ”Fremad”, Selvik i Sande, bygd 1920.  Gulskogen, kjøpt i 1921.  ”Arbeideren”, Tjøme, overtatt 1921 fra den gamle arbeiderforening.  Solgt i 1954. Husvik i Sem, bygd 1922.  Solgt under krigen.  Eidsfoss, bygd 1931.  Holmestrand, kjøpt i 1932.  Nøterøy, bygd 1935.  Sem, bygd i 1934.  Solgt i 1955.  ”Folkvang” i Tjølling, bygd 1938.  ”Borgen” i Botne, bygd 1939.

Det siste årsmøte før krigen på Borgen i Botne


Årsmøtet i 1940 ble holdt på Borgen i Botne 7. april, 2 dager, før storkrigen nådde vårt land. Beretningen for 1939 viste at virksomheten fortsatte i godt tempo, men den truende krigssituasjonen satte visse merker også i partiarbeidet og munn﷓ og klovsyken spilte også litt inn.  I 1939 var det holdt 136 møter med foredrag og filmframsyning og lokalt ble det satt i gang 36 studiesirkler, holdt 14 foredragskurser og satt i gang 3 kveldskoler.  Sommerstevnet ble holdt i juni på Karl Johans Vern i Horten.  I fylkestinget ble det satt ned en fylkets tiltakskomité etter forslag av partiets gruppe.  I løpet av året var det dannet to nye ungdomslag, og det var drevet en iherdig indre opplysningsvirksomhet.  Det samme var gjort i kvinneorganisasjonen.  På et ekstra høstmøte ble det valgt 15 representanter til partiets landsmøte i november.

Forretningsutvalget i 1939 besto av de samme som året før med unntak av at Trond Hegna var blitt kasserer, og det var tiltrådt av Carl Henry og Kolbjørn Larsen.  De andre i styret var Vefald, Signy Larsen, Zetterberg, Kaia Andersen, Maren Kristiansen, Karsten Dalsrud, Sande, og Reidar Rossel, Hof.  Skolekomitéen besto av M. Wittersø, Tønsberg, Andreas Andersen, Vefald, Marie Kiste, Tønsberg, Marie Skau.  Sosialkomité: Oscar Nielsen, Larvik, Ludv. Løvaas, Horten, Emanda Kock, Tønsberg, J. Høgsveen, Lardal, Asbjørn Eker, Hedrum.  Skattekomité: Leif Kristiansen, Sandar, Charles Andersen, Larvik, J. Oskar Johannessen, Sandefjord.

*

Fylkesmøtet besto av 90 valgte representanter, og som gjester møtte statsråd Olav Hindahl fra Sentralstyret, Ole A. Kiste fra Samorganisasjonen, Marie Skau representerte Kvinneorganisasjonen og Reidar Christiansen, Larvik, møtte som formann i ungdomsfylkingen.

*

Styret som ble valgt for 1940 besto av Carl Gulbrandsen, formann, Erling Hoen, Tønsberg, Ingv. Dillan, Nøtterøy, D. Vefald, Brunlanes, Marie Skau, Horten, i forretningsutvalget, og Kolbjørn Larsen, Horten, Almar Zetterberg, Sandar, Kaia Andersen, Holmestrand, Dagfinn Borgen, Larvik, Jørgen Langaas, Våle, og Erling Nielsen, Skoger.

Kulturliv i arbeiderbevegelsen 


Ved århundreskiftet var det ikke usedvanlig at somme møter i fagforeningene sluttet med punsjebolle eller liknende, og rusdrikk var tolerert i arbeiderforsamlinger.  En av oppgavene for den unge arbeiderbevegelsen ble å bryte med denne gamle skikken og ha møter som ikke ble skjemmet av rusdrikk.  Gjennom iherdig arbeid lyktes det etterhvert å få anerkjent at berusede personer ikke skulle ha adgang til arbeidermøter og fester. 

På annet sted i dette skriftet er omtalt det studiearbeid som ble drevet i arbeiderorganisasjonene.  Etterhvert meldte en del arbeiderforeninger seg kollektivt inn i Folkeakademiet i byen og for midlet adgangsbilletter til medlemmer som ønsket det. 

Møtekulturen ble bedret gjennom utallige organisasjonskurs. 

Mange steder tok arbeiderne til med å danne musikkorps, de første nevnes allerede i 1908.  På Eidsfoss hadde arbeiderne eget musikkorps i 1909 og likeså i Botne.  I 1910 fikk arbeiderne ved Glassverket i Skoger sitt eget musikkorps og det ble mange flere.  Men mange av disse korpsene hadde vansker både med å skaffe penger til instrumenter og til driften, andre hadde vansker med å skaffe medlemmer og de fleste av disse korpsene måtte gi opp etter kortere eller lengere tid. 

En bedre skjebne fikk sangforeningene.  Arbeiderne ved Glassverket i Skoger fikk sitt mannskor i 1910 og et blandet kor i 1914.  Tønsberg arbeidermannskor startet i 1912, Fagforeningenes sangforening i Larvik og Arbeidernes mannskor i Horten i 1916, Arbeidernes mannskor i Holmestrand i 1923 og i Sandefjord i 1928.  Arbeiderkvinnene startet damekor i Horten i 1916, Tønsberg og Larvik 1925, Holmestrand 1928 og Sandefjord 1938.  Da kom også
Nøtterøy blandede kor.  Etter krigen er Svelvik arbeidermannskor og Nøsted Bruks mannskor kommet til, men en del av de som var startet er gått ut.

I 1922 ble det dannet en distriktsorganisasjon for arbeiderkorene med Ludv. Johansen som den ildfulle drivkraft.  Han var formann til 1935, deretter var H. Engebretsen, Horten, formann til 1940 og Amanda Olsen fra 1945 til 1948.  Da ble Alf Gundersgård, Kongsberg, formann.  Distriktet omfattet også Drammen og Buskerud.  I løpet av virketiden har sangerforbundet holdt 20 store forbundskonserter, utenom de mange lokale konserter.

Trangen til fest og underholdning skapte etterhvert også teatergrupper i ungdomslaga.  I seinere tid kom tramgjengene, og begge disse underholdningsarter har livet opp partilivet og vært tatt i bruk under valgkampene.  Også barnelaga har hatt sine teatergrupper.

Gjennom 1920- og 30-åra ble det startet mange arbeideridrettslag som drev forskjellige former for idrett.

Kooperasjonen i Vestfold


I de første åra etter århundreskiftet da de faglige og politiske arbeiderforeninger vokste fram, var det også en del agitasjon for å danne kooperative handelslag, og de ble begynt forsiktig som
innkjøpslag, der en del interesserte sluttet seg sammen om felles varekjøp, og fordelingen skjedde privat uten utgifter.  De fleste av disse innkjøpslaga holdt ikke sammen så lenge, det manglet kapital og vel også dristighet til å starte forretning med lønnet betjening.

Tjølling kooperative handelslag ble dannet i 1905 etter at det hadde virket som privat innkjøpslag et par år.  Larvik Samvirkelag kom i 1906, Skoger kooperative handelsforeninq i 1908 og Forbruksforeningen Samvirke i Holmestrand i 1910.

I 1955 hadde fylket disse kooperative forretningene (stiftelsesåret i parentes):
Tjølling Handelslag (1905).
Larvik Samvirkelag (1906) .
Forbruksforeningen Samvirke, Holmestrand (1910).
Strømsgodset Forbruksforening (1916).
Sandar Samvirkelag (1920).
Svarstad Samvirkelag (1921).
Selvik Kooperative Handelslag (1922).
Horten Kooperative (1928).
Botne Samvirkelag (1928).
Sten Samvirkelag (1932).
Halsen Samvirkelag (1934).
Hillestad Samvirkelag (1934).
Tønsberg Samvirkelag (1935).
Ramnes Samvirkelag (1938).
Sem Samvirkelag (1915).
Tvedalen Samvirkelag (194).
Eidsfoss Samvirkelag (1946).
Kvelde Samvirkelag (1947).
Berger Samvirkelag (1948).
Steinsholt Samvirkelag (1951).
Svinevold Samvirkelag (1953).

Disse 22 kooperative forretningene har 31 utsalg med 121 ansatte personer.  De har om lag 4500 medlemmer og omsetter varer for 13 millioner kroner om året.

Samvirkelagene har sin egen distriktsorganisasjon og er gjennom denne tilsluttet Norges kooperative landsforening.  I 1955/56 er stortingsmann Torgeir Berge formann i distriktsforeningen.

Kooperasjonen har egne kvinneforeninger i Larvik, Horten, Tønsberg, Sandefjord, Sandar,  Holmestrand, Botne og Berger.  Den siste er ny etter krigen mens de andre er eldre.  De er gjennom egen distriktsforening tilsluttet det kooperative kvinneforbund.  Distriktsforeningens formann i 1955/56 er Sigrid Kristoffersen.


Fylkespartiets medlemstall


Fra D.N.A.s årsmeldinger.
Foreninger:                         Medlemmer:
1923 pr. 1/7                                                 62                                      1550
1923 ” 31/12                                                45                                      1268
1924 ” ”                                                       39                                        896
1925 ” ”                                                       39                                        809
1926 ” ”                                                       39                                        860
1927 (Samlingen)                                         60                                      1950
1928 pr. 31/12                                            64                                       2050
1929 ” ”                                                      70                                       2432
1930 ” ”                                                      70                                       2430
1931 ” ”                                                      71                                       2569
1932 ” ”                                                      73                                       2600
1933 ” ”                                                      75                                       3116
1934 ” ”                                                      75                                       3116
1935 ” ”                                                      96                                       3775
1936 ” ”                                                      99                                       3796
1937 ” ”                                                    114                                       6500
1938 ” ”                                                    117                                       7300
1939 ” ”                                                                                                 7890



Herav var 1100 kvinner i 32 kvinnelag, 860 i 21 A.U.F-lag, og resten i lag og foreninger i by- og herredspartiene.

Partiet under okkupasjonen


Den illegale kampen mot tyskerne og de norske nazistene begynte tidlig i 1940.  Først smått og famlende, seinere bedre og bedre.  Det tok litt tid før det ble skaffet oversikt over målene og midlene til å samordne motstandsviljen.

Etter henstilling fra Oslo - det vil si i dette tilfelle Einar Gerhardsen og Konrad Nordahl - ble det forsøkt å danne mindre komitéer i byene, også i Vestfold.  Meningen var i første omgang å få med en representant fra Høyre og en fra Arbeiderpartiet, og at det skulle tilsettes en fastlønnet sekretær.

I Vestfold ble Tønsberg valgt som sentrum.  Sekretæren ble tilsatt og det ble tatt fatt på å organisere det første illegale apparatet i Vestfold under krigen.  Redaktør Kandahl, som da var ansatt i Aftenposten, var blant andre en tur i Vestfold for å hjelpe til med starten.  Rolf Gerhardsen var med som representant for Arbeiderpartiet. 

Det lyktes dessverre ikke å få satt denne planen ut i livet, og i sannhetens interesse må det kunne sies at det ikke skyldes Arbeiderpartiets representanter.

Den nye sekretæren var i arbeid i lengre tid.  Han holdt kontakten mellom den sentrale  hjemmefrontledelse i Oslo og en del aktive hjemmefrontfolk i Vestfold.

Seinere ble det bygget opp et sivilt hjemmefrontsorgan i Vestfold, der overlege Anton Jervell og overretssakfører Knut Darre Christiansen var de ledende personer.  Arbeiderpartiet hadde imidlertid hele tiden den beste kontakt med den sivile ledelsen.

*

De politiske partier ble forbudt fra 25. september 1940, og gjennom politiet ble alle protokoller og midler beslaglagt, så langt politiet fikk tak i dem.  10. september 1941 ble fagorganisasjonen satt under nazistisk kontroll, samme dag standretten i Oslo dømte Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm.

Allerede så tidlig som i oktober 1940 hadde fagorganisasjonen begynt å utgi en illegal avis som til å begynne med kom ut i 800 eksemplarer, seinere økte det.  Det var fagorganisasjonens illegale faglige utvalg som sto for ”Fri fagbevegelse” som avisen hette fra januar 1941.  Den kom til å spille en veldig rolle som informasjonsorgan for de fagorganiserte og partifolket over hele landet i de mange uvisse og spente situasjoner.  Faglig utvalg hadde varig forbindelse med hjemmefrontens ledelse og spredte paroler fra den også.

Da Tyskland i juni 1941 erklærte Sovjetsamveldet krig, meldte de norske kommunister seg til den illegale kampen mot nazismen i Norge.  Tidligere hadde de heller støttet tyskerne her i landet.  Den tvilsomme nasjonale holdning kommunistene hadde vist inntil juni 1941 gjorde at de ble sett på med mistro, så alle forsøk de gjorde for å komme i kontakt med det faglige utvalg ble avvist.  De dannet da sitt eget illegale apparat og da de først og fremst hadde partipolitiske mål innen motstandsfronten og disse i flere situasjoner ikke samsvarte med hjemmefronten, ble det en oppgave for Faglige utvalg å holde øye med kommunistenes agitasjon på arbeiderplassene.

Etterhvert som tyskerne fikk bedre kjennskap til motstanden, ble det en hovedoppgave for dem å stanse de illegale avisene, og ”Fri fagbevegelse” fikk i sannhet en beveget tilværelse.  Gang på gang ble distribusjonsapparatet og ”trykkeriet” i Oslo revet opp av tyskerne som arresterte alle som var med, og det måtte flere ganger bytte redaktør.  Men avisa skulle ut og det ble stablet nye medhjelpere på bena.

Det faglige utvalg fikk etterhvert andre oppgaver, utenom informasjon og nyhetsformidling.  Det gjaldt arbeid innen Milorg, innen B.org (bedriftsvernorganisasjonen) som skulle hindre uønsket tysk innflytelse over bedrifter og unasjonal sabotasje, det var transportvirksomhet, kurértjeneste, innsamling av pengemidler til den illegale kampen og støtte til fangers og flyktningers familier.  Dette kom litt etterhvert, etter som okkupasjonens utvikling krevde det. 

*

                                                                                   
 Rolf Gerhardsen
Tønsberg

Det var Rolf Gerhardsen som av øverste Faglige utvalg fikk i oppdrag å organisere  Faglige utvalg i Vestfold.  Det kom til å bestå av Aymar Saastad i Holmestrand, Finn Nygaard i Horten, Carl Gulbrandsen i Tønsberg, Sverre Hjertholm i Sandefjord og Jens Olsen i Larvik.  Arth. J. Olsen kom med fra den tid nazistene overtok samorganisasjonen.  Den første oppgaven var å spre ”Fri fagbevegelse”.  Fra Oslo kom det hver uke et lite antall, seinere ﷓ da det ble vanskeligere med forsendelsen ﷓ måtte folk fra Vestfold reise til Oslo hver uke og hente ett eksemplar.  For å få spredt informasjonsorganet bedre begynte Sverre Hjertholm i 1941 å skrive av hele avisen på stensiler og trykke større opplag.  Det ble fra den tid spredt 300 eksemplarer i Vestfold.

Rolf Gerhardsen som hadde oppdrag også utenom Faglige utvalg i Vestfold, ble truet i oktober 1943 og måtte forsvinne til Sverige.  I mars ble Jens Olsen ettersøkt i Larvik og måtte forsvinne over grensen.  I oktober samme år ble Faglige utvalg revet opp, som følge av uheldige forhold i forbindelse med en sprengningsaksjon som kommunistene hadde planlagt og som skulle stanses.  Den ble stanset i Tønsberg, men med den følge av Carl Gulbrandsen måtte dra over grensen i oktober, Arth. J. Olsen i januar og Sverre Hjertholm i februar 1944.  Maskinene som ble brukt til trykkingen av ”Fri fagbevegelse ble sendt til Tønsberg hvor Kåre Olsen foresto trykkingen til krigen sluttet.  Faglige utvalg ble rekonstruert med Harry Lund i Larvik, Kr. Kalleberg i Sandefjord, Sverre Sulutvedt og Ivar Opsahl i Tønsberg.  I 1945 kom Olav Nordskog med i utvalget.

Bedriftsvernorganisasjonen (B.org.) var sideordnet Milorg. etter oppdrag av Regjeringen i London i 1942.  Den ble ledet av Johs. Fougli, Oslo, og i Vestfold ble Gösta Anderson ved Sjømannsforbundets avdeling i Sandefjord distriktssjef.  Han stelte også med den legale og illegale Sjømannshjelpen i Vestfold.  Anderson fikk  kontaktmenn i alle Vestfoldbyene, såkalte områdesjefer, og disse søkte så kontakter på de viktigste arbeidsplassene.  Områdesjefene var ingeniør Gjerdrum i Holmestrand, Einar Bjørge i Sandefjord, Arnulf Thorvaldsen i Tønsberg, Werner Furberg i Horten og lektor Odvar Moen i Larvik.  I 1944 overtok Ingolf Lodden i Tønsberg etter Thorvaldsen som dro til Sverige av nødvendige grunner.  Gösta Anderson kom i faresonen i desember 1943 og måtte forsvinne, og hans ettermann ble jernbanekontorist Johs. Lunde.  Anderson gikk seinere i illegal fraktfart Sverige - Norge med varer fra Amerika-hjelpen.  B.-org. i Vestfold ble organisert i nær kontakt med Faglige utvalg.

*

En annen oppgave som ble pålagt den illegale ledelse var å finne fram til en overgangsordning for den kommunale administrasjon når krigen sluttet.  Lektor Andreas Andersen, Tønsberg, konfererte med den lokale hjemmefrontledelsen om arbeiderpartikandidatene til ordførervervene og medlem av fylkesutvalget, et tremannsutvalg som skulle arbeide sammen med fylkesmannen den første tida etter frigjøringen.  D. Vefald i Brunlanes ble utpekt som arbeiderpartiets medlem av utvalget.

*

Det har vært vanskelig å skrive kortfattet om det illegale arbeidet.  Det er utallige kvinner og menn som utførte et glimrende illegalt arbeid og som burde vært nevnt.  For sammenhengens skyld har vi nevnt noen få navn fra kontaktleddene, for å vise hvordan det hele ble skapt.

Partiavisene og okkupasjonen


I løpet av april og mai 1940 fikk redaktør Carl Gulbrandsen og journalist Gunnar Haraldsen i Vestfold Arbeiderblad flere reprimander av den nazistiske pressesensuren og 4. juli fikk bladet trykkeforbud for 4 uker og redaktøren satt arrestert i forbudsperioden.  Bladet ble stoppet igjen 25. september, samme dag som de politiske partiene i Norge ble forbudt av nazistene.

6. oktober dikterte nazistene at bladet skulle komme ut igjen, men bladstyret besluttet 7. oktober at det skulle ikke utgis så lenge okkupasjonen varte.  N.S. pressesjef i Vestfold, Ingeman Ødegaard, meddelte da at den norske stat hadde beslaglagt bladet, at styrets funksjon var opphørt og personalet oppsagt.  12. oktober overtok den stedlige tilsynsmann for N.S., Heyerdahl, bøkene, verdiene og nøklene til Vestfold Arbeiderblad.  Istedetfor å fortsette utgivelsen ble trykkeriets typografiske materiell - unntatt pressa - spredt til trykkerier andre steder i landet.  Det meste av avisens arkiver gikk tapt under beslaget.  Etter frigjøringen ble de 4 settemaskiner funnet igjen, men bare en brøkdel av håndsetterimateriellet.

Allerede i den første tid under okkupasjonen mistet bladet en vesentlig del av sin inntekt, og fra 1. juli ble lønningene satt ned med 40 prosent.

Etter frigjøringen ble det etter en Londonoverenskomst trykket en fellesavis for Tønsberg Blad og Vestfold Arbeiderblad.  I september hadde faktor Lindquist fått samlet så meget materiell at Vestfold Arbeiderblad kunne trykke i eget trykkeri.

Vestfold Fremtid, Sandefjord, fikk trykkeforbud i 4 uker fra i 6. juni, og redaktør Sverre Hjertholm ble satt fast for samme tid.  31. juli fikk bladet nytt trykkeforbud, denne gang for 8 uker, og redaktøren ble holdt fast til 3. oktober.  Da forbudstida var ute, fikk bladet ordre fra nazistene om å fortsette, men bladstyret hadde i mellomtida etter forslag av redaktøren besluttet å innstille avisa under okkupasjonen og bladet kom heller ikke ut mer.  Bladet hadde ikke eget trykkeri og nazistene lot bladets kontormateriell i fred.

Nybrott i Larvik ble også plaget.  Nummeret for 24. april 1940 ble beslaglagt av den tyske kommandant i Larvik fordi avisen inneholdt opprop fra Kongen, melding om bombingen av Nybergsund og annet ”farlig” stoff.  Etter å ha mottatt en rekke trusler ut over sommeren ble avisen stoppet 20. august og redaktør Ingjald Nordstad arrestert.  Det varte i 14 dager.  Det nazistiske pressedirektoratet bestemte at avisen skulle stoppe for godt fra 1. mai 1942, men stansen ble utsatt i påvente av sammenslutning av Nybrott og Østlandsposten.  Denne kom i stand fra 1. juli 1943 under navnet Larvik Dagblad, med Ingjald Nordstad og Øyvind Næss som redaktører.  8. desember ble begge redaktørene arrestert sammen med disponenten, Asbjørn Næss.  Ingen av dem kom hjem før etter frigjøringen.  Carl Henry fungerte i denne tid som redaktør.

 
Oscar Lindquist
Tønsberg

Bladstyret i Horten Arbeiderblad besluttet allerede 9. april 1940 å stanse avisa under okkupasjonen, som protest mot den nazistiske sensur. 

Fremtiden i Drammen fikk sin første føling med nazistene 11. april, ble stoppet 23. april, men frigitt dagen etter.  Redaktør Henry Karlsen fikk rett som det var trusler fra tyskerne og de norske nazistene, men det hanglet og gikk til 31. august da den ble stoppet og redaktør Karlsen ble arrestert.  Han satt inne i 7 uker.

*

Straks etter frigjøringen kom som nevnt Vestfold Arbeiderblad ut som fellesavis med Tønsberg Blad.

Nybrott kunne påny trykke i eget trykkeri.  Vestfold Fremtid i Sandefjord og Horten Arbeiderblad fikk samme trykkordning som Vestfold Arbeiderblad.


Frigjøringsåret og deretter


Da freden kom i 1945 var det ikke lenge før partifellene var i virksomhet.  Det i 1940 valgte forretningsutvalg trådte sammen 15. mai og la planene for reorganiseringen og 5. august ble det holdt årsmøte i fylkespartiet.  Det møtte 88 representanter fra 24 by- og herredspartier pluss styret og gjester.

Møtet ble åpnet av formannen i fylkespartiet, Carl Gulbrandsen, som i en dypt følt tale mintes de kamerater som var falt.  Han minnet også om de prøvelser folket hadde stått ut, for å vinne tilbake freden og friheten.  Han hilste gjestene, Trygve Bratteli fra Sentralstyret, Ole Andersen Kiste fra Samorganisasjonen, Marie Skau fra kvinneorganisasjonen i fylket, Leif Skau fra ungdomsfylkingen, partiets stortingsmenn og Reidar Christiansen, fra Norges kommunistiske partis avdeling i Vestfold.

Trygve Bratteli gjorde greie for de samlingsforhandlinger som var ført mellom D.N.A. og N.K.P. og omtalte partiets program for stortingsperioden.

For å ordne opp i krigsøkonomien var det bestemt at partimedlemmene skulle betale 10 kroner for hele krigstida, og herav skulle 2 kroner falle på fylkespartiet.

Formannen innledet om det praktiske arbeid som må gjøres til valget.  Videre behandlet han erstatningsspørsmålet for de verdier partiavdelingene var fratatt under krigen, og ga vink om framgangsmåten ved erstatningskravet.

Opplysningsarbeidet ble tatt opp etter innledning av Arth. J. Olsen.  Det ble vedtatt å gi fylkesstyret utstrakt fullmakt til sammen med fagorganisasjonen å bygge ut en sterk organisasjon for opplysningsvirksomheten i fylket.  Avis-spørsmålet ble også berørt såvidt.  Alle avisene var da kommet i gang.

Fylkespartiets formann ga under møtet en beretning for det som styret hadde foretatt seg under okkupasjonen.

Det ble vedtatt å gjenvelge styret fra 1940.  Carl Gulbrandsen, formann, D. Vefald, nestformann, Erling Hoen, kasserer, Ingvar Dillan, sekretær, og Marie Skau.  Disse dannet forretningsutvalget.  Videre: Kolbjørn Larsen, Horten, Almar Zetterberg, Sandar, Kaia Andersen, Holmestrand, Jørgen Langaas, Våle, Svenda Friise, Strømsgodset, og Olga Jansen, Hedrum.  Det ble valgt 13 utsendinger til partiets landsmøte.

Dette første fylkesmøte etter krigen viste at partiet allerede var gjenreist og at det var enighet om alle vesentlige saker.

Stortingsvalget 1945


Fylkesstyret holdt nominasjonsmøte og satte i gang valgkampen.  Det ble en trå valgkamp.  Mange nye folk i ledelsen av de lokale partier, vansker med valgmateriell og talere, transportvansker, og samlingsforhandlingene med Norges kommunistiske parti som brast en måned før valget virket sterkt inn.  Det ble en hektisk innspurt.  Det ble organisert 123 foredrag foran stortingsvalget.  Framgangen fra 1936 var vel 3000 stemmer, som alle kom fra bygdene.

Partiets kandidater i bykretsen var Johan Andersen, Horten, Carl Henry, Larvik, Rolf Holmen, Tønsberg, Adolf Kristoffersen, Sandefjord, Dagfinn Olsen, Holmestrand, Gunvor Eker, Larvik,
Bjarne Larsen, Stavern, Bjarne Christiansen, Horten, Ebba Lodden, Tønsberg, og Karl G. Andersen, Holmestrand.  De to første ble valgt.  Høyre fikk de to andre plassene.

I landkretsen var partiets kandidater: Lauritz Grønland, Skoger, Eivind Eriksen, Nøtterøy, Marie Skau, Borre, Nils Østby, Tjølling, Leif Kristiansen, Sandar, Olav Nordskog, Sem, Leif Anfinsen, Våle, Karl Demberg, Sande, Olga Jansen, Hedrum, og Gunnar Lysholm, Stokke.  De to første ble valgt.  Høyre fikk de to andre stortingsmennene.

Kommunevalget 1945


Organisasjonsmessig ble valgkampen til kommunevalget bedre, men det var ikke så stor møteinteresse lenger og foredragsmøtene samlet mindre folk.  Likevel ble resultatet bedre enn ved stortingsvalget med en framgang på 38 representanter.  I landkommunene fikk partiet 8 ordførere av 18.  I byene stilte kommunistpartiet lister og fikk innvalgt 37 representanter, vesentlig på bekostning av D.N.A.  Kommunistene hadde størst framgang i Larvik.  D.N.A. mistet 9 representanter i byene, men fikk ordføreren i 6 av de 8 byer.

Carl Gulbrandsen takker av


På årsmøtet 1946 sa Carl Gulbrandsen fra at han ikke ville ta mot gjenvalg.  Han hadde vært formann i fylkespartiet i 14 år.  Han ble varmt hyllet av den nye formannen og av forsamlingen som besto av gamle og nyere kampfeller, hvorav de fleste kjente Gulbrandsens iherdige arbeid for partiet gjennom mange år.

Og nye folk kommer til


Gulbrandsens feller i forretningsutvalget av 1940, Vefald, Hoen og Dillan ønsket også avløsning.  Til formann valgtes Andreas Andersen, nestformann og sekretær Olav Nordskog, kasserer Harald Brynildsen, og Rolv Holmen.  Formennene i kvinneorganisasjonen og ungdomsfylkingen i Vestfold tiltrer forretningsutvalget, det ble Marie Skau og Frank Andersen.

De andre i fylkesstyret ble Svein Granli, Skoger, Kolbjørn Larsen, Horten, Anna Nilsen, Sande, Andreas Honerød, Høijord, Samuel Halvorsen, Sandar, Olga Jansen, Hedrum, og Ingjald Nordstad, Larvik.

Samlingsforhandlingene 1945 og 1947


Etter krigen fikk det kommunistiske parti endel vind i seilene, og deres agitasjon kom til å ta bort både tid og krefter, og det gikk ut over annet arbeid som arbeiderbevegelsen hadde foran seg. Det ble ganske snart tale om en samling av de to politiske arbeiderpartiene og i Vestfold tok Samorganisasjonens styre saka opp 18. mai 1945 med henstilling til de to partienes styrer i fylket om å behandle den og komme med en offentlig uttalelse.  De sammenkalte en konferanse 4. juni hvor N.K.P. møtte med Reidar Christiansen og Emil Reiersen, D.N.A. med D. Vefald og Carl Gulbrandsen, fra pressa møtte red. Sverre Hjertholm for D.N.A., og journalist Olav Jonassen for N.K.P., og Samorganisasjonen møtte med Ole Andersen Kiste og Arth. J. Olsen.  Møtet vedtok en uttalelse som munnet ut i en henstilling til Landsorganisasjonen og de to Arbeiderpartier om å finne fram til et grunnlag for politisk sammenslutning av arbeiderpartiene i Norge.

Enigheten om samling var oppriktig nok hos medlemmene, men kommunistene i ledelsen nyttet alle høve til politisk agitasjon innen organisasjonene.  På Samorganisasjonens årsmøte i august dro de fram et forhold fra det illegale arbeidet under krigen som førte til at to medlemmer av D.N.A. ble utelukket fra tillitsverv i fagbevegelsen for en tid.  Kommunistene gjorde dette til en stor sak for seg og sitt parti og skapte vondt blod.  På samme årsmøte ble samlingsspørsmålet likevel drøftet.  På denne tid hadde forhandlingene mellom de to politiske hovedorganisasjoner brutt sammen og årsmøtet henstillet til dem om å ta forhandlingene opp igjen.  Men henstillingen polemiserte mot at en eventuell samlingskongress skulle sammensettes, og nominasjonen av stortingskandidater foregå etter forholdstall.  Den krevde at nominasjonen skulle foregå på fellesmøter.  Denne kommunistvennlige uttalelsen ble understreket ved at forretningsutvalget seinere bevilget 1000 kroner til valgkampen, hvorav kommunistpartiet fikk halvdelen.  Det var tydelig at den kommunistiske innflytelsen var sterk i Samorganisasjonens ledelse.

Stortingsvalget 1945 viste at kommunistene var få i forhold til deres agitasjon.  I Vestfold fikk kommunistpartiet 6800 stemmer mot Arbeiderpartiet 29.600, og denne avklaring av styrkeforholdet satte merker også i Samorganisasjonen. 

Våren 1947 ble det i Tønsberg reist spørsmål om å få gjenopptatt  forhandlingene om samling av de to arbeiderpartiene.  Saka ble tatt opp i Samorganisasjonens forretningsutvalg, og et fellesmøte av dette og Tønsberg faglige utvalg og styrene i Tønsberg avd. av D.N.A. og N.K.P. sluttet seg enstemmig til det såkalte ”Vestfoldforslaget” som var utformet av Ole Andersen Kiste.  Det gikk ut på at det skulle innkalles en ny samlingskongress.  Grunnlaget skulle være det samme som var utformet i 1945.  Meningen var at nå ville arbeiderne samles uten hinder av toppfigurer som var mot organisatorisk samling.  ”Vestfoldforslaget” ble offentliggjort over hele landet.  Det førte som kjent ikke fram.

På Samorganisasjonens årsmøte i juni ble dette forslaget vedtatt mot 42 stemmer:

”Årsmøtet beklager at ledelsen av Norges kommunistiske parti har motsatt seg samlingsbestrebelsene og dermed hindret den samling de fagorganiserte arbeidere av begge partier krever.

De fagorganiserte arbeidere må ta saka i sine egne hender.  Alle positive krefter må nå gjennomføre samlingen ved å slutte opp om Det norske Arbeiderparti.

Vi oppfordrer fagforeningene om å melde seg kollektivt inn i D.N.A.  Vi oppfordrer fagorganisasjonens kvinner og menn om å ordne medlemsskap i Arbeiderpartiet og der møtes som kamerater til felles arbeid.  Vi fagorganiserte vil fullbyrde samlingen i Det norske Arbeiderparti.”

Fastlønnet sekretær i Fylkespartiet


Årsmøtet 1946 ga styret fullmakt til å tilsette fastlønnet sekretær, hvis det kunne skapes økonomisk grunnlag for det.  Dette lyktes, og Olav Nordskog ble tilsatt og fra 1. august ledet han administrasjonen etter instruks.  Han gjestet partiforeningene og holdt 54 foredrag fra august til årsmøtet i februar.  Tradisjonen fra før krigen med sommerstevner ble tatt opp igjen, og stevnet ble holdt i Borre 28. juni.  Det ble holdt 4 jordbrukskonferanser med en innkalt representant fra hver bygd for å få fram deres syn på jordbruks spørsmålene.  De faglige utvalg i fylket ble sammenkalt for orientering om arbeidet i fagforeningene, det ble holdt konferanser om avisenes problemer, og 4 kommunalmøter med opplysende foredrag for nyvalgte kommunerepresentanter.  Utenom fylkestevnet på Borre ble det holdt flere lokale stevner.  Medlemstallet var økt med 400, så tallet i 4. kvartal 1946 var 7400 fordelt i 25 by- og herredspartier som besto av 57 partilag og partigrupper, 35 kvinneforeninger og grupper og 27 ungdomslag.  Det ble et godt stabiliseringsår for partiet i fylket.  

1947-49


Årsmøtet i februar 1947 ble også viet organisasjonsarbeidet.  Det ble gjort et par lovendringer.  Det ble nedsatt et jordbruksutvalg som skulle legge jordbruksspørsmålene tilrette for videre partibehandling.  Håkon Lie holdt foredrag om den politiske situasjon og årsmøtet sendte hilsningstelegram til statsminister Gerhardsen.

Nå ble Harald Brynildsen formann, Andreas Honerød nestformann og Arne Jacobsen kasserer. Som vanlig ble det valgt noen nye styremedlemmer, i følge en gammel alternerende praksis.

Det var kommunevalg i 1947 igjen.  Det ble forberedt på vanlig måte.  Det ble en framgang på nesten 3000 stemmer, men likevel mistet partiet 11 mandater.  De borgerlige partiene drev fram alle reserver og fikk større framgang i stemmer enn vårt parti.  Partiet vårt holdt 130 valgmøter.  I årets løp ble det gjort vanlig praktisk organisasjonsarbeid.

I 1949 tok arbeidet sikte på stortingsvalget allerede fra januar. Det ble holdt 5 distriktsvise instruksjonsmøter for 450 tillitsmenn.  Statsråd Meisdalshagen talte på en større konferanse om den økonomiske politikk og det ble holdt en stor kommunalkonferanse som behandlet en rekke emner og denne henstillet til fylkespartiet å nedsette utvalg til å utrede forskjellige spørsmål av fylkesmessig art.  Organisasjonene arbeidet godt.  Og så satte valgkampen inn og krevde all interesse. Samorganisasjonen satte inn sine krefter, kvinnene og ungdommen var meget aktive.  Oscar Torp holdt 31 foredrag foran valget, og på alle møter var det sterk optimisme.  Det ble avviklet 176 møter foran valget, og på 106 møter ble det vist film.  Ungdommens teatergrupper gjorde en stor innsats på mange valgmøter, og det ble gjort et stort arbeid for å spre våre aviser under valgkampen.  Partiets stemmetall gikk opp fra 29.600 i 1945 til i 39.200.  Høyre fikk 26.400, Venstre og Bondepartiet 13.000, Kristelig Folkeparti 4050 og kommunistene 3800.  A. fikk valgt to i landkretsen og 2 i bykretsen, H. fikk 1 i landkretsen og 2 i bykretsen og V. fikk 1 i landkretsen. 

Opplysningsarbeidet etter krigen


I 1945 var såvel partiet som Samorganisasjonen opptatt med oppryddingen etter okkupasjonen, men samorganisasjonens sekretær tok etterhvert opp det arbeidet som Arbeidernes opplysningskomité med Trond Hegna som sekretær drev før krigen.  I januar 1946 ble denne komitéen reorganisert og fra nå av ble det et regelrett samarbeid mellom partiet og Samorganisasjonen om opplysningsarbeidet.  Det gjaldt i første rekke å bygge ut de lokale opplysningsnemnder og utdanne folk til å lede arbeidet lokalt.  Våren 1946 ble det holdt to-dagers kurs i alle byer og på Hvittingfoss, og her fikk 500 arbeidere grunnlaget for arbeidet.  Videre ble det på Grimestad holdt et to ukers kurs for studieledere.  Disse Grimestadkursene ble årvisse, og er ledet av Samorganisasjonens opplysningssekretær.  I august samme år var det organisert lokale opplysningsnemnder i 24 av fylkets 26 kommuner.  Det ble i løpet av høsten og vinteren satt igang 3 kveldsskoler og omlag 30 studieringer, og det ble holdt 14 mindre kurs i bygdene.

Dette arbeidet har fortsatt noenlunde etter den først oppstukne plan.  I 1947 ble det holdt 20 møter med foredrag om pris- og rasjoneringslovene og faglige spørsmål.  I 1948 ble det startet en konsertorganisasjon som arrangerte 10 konserter.  Det ble holdt 23 kurser av ymse slag, for studieledere, teaterinteresserte, barnevern og kommunepolitikk, en kveldskole kom i gang og 92 studieringer.  I 1949 ble det holdt 4 konserter.  Grimestadkurset ble avlyst på grunn av  liten tilslutning og studiearbeidet gikk trådt.  Det gikk noe bedre i 1950 med Grimestadkurs og 60 studieringer og 2 kveldskoler, men det var tungt å arbeide med disse sakene.  Også de følgende år var vanskelige.  Først i 1954 kom det mer fart i studiearbeidet, særlig ble interessen vekket gjennom ”Brevringaksjonen Vestfold”.  Vinteren 1954/55 var det i gang hele 107 studietiltak som samlet vel 1000 deltakere, og det gikk bra også neste vinter.

I 1953 begynte L.O. med sine instruksjonskurs for T.W.I. med Harald E. Olsen som instruktør og disse kursene har gått meget bra.  I 1953 og 54 ble det holdt 125 kurser med 1063 deltakere.  Mange av disse gikk flere av kursene så personenes antall er mindre.  Disse kursene fortsatte i 1955 og delvis inn i 1956.

Arth. J. Olsen var formann i Fylkespartiet og Samorganisasjonens felles opplysningsnemnd og den daglige leder av arbeidet til 1950 da han rykket opp som formann i Samorganisasjonen.  Han ble avløst som formann av Alf Skåum, mens Olav Nordskog, som var tilsatt som sekretær i Samorganisasjonen, overtok opplysningsarbeidet til 1953, da Kjell Lien overtok.

Grimestadkursene


Det første Grimestadkurs ble holdt i mai /juni 1946.  Opplegget var 14 dagers samvær for om lag 30 elever.  Dagens program besto av forelesninger om formiddagen, gruppearbeid som ble fellesbehandlet neste formiddag, friluftsliv og samvær.  Emnene som ble behandlet var organisasjons- og taleteknikk, stats- og kommuneforvaltning, Norges økonomiske stilling, fagbevegelsens historie og problemer, sosialistisk historie og teori, sosialpolitikk, og en lang rekke emner innenfor hovedgruppene.  Grimestadkursene er populære, og de som har deltatt der vil alltid minnes det nyttige og hyggelige samvær.  Til kursene har en innkalt de beste forelesere og det er ikke spart noe for å gjøre kursene fullverdige som undervisningsmiddel.

Siden 1946 er det holdt slike kurser hvert år unntatt 1949.  Kurset i 1956 var det 10. i rekken.

Gode arbeidsår


Etter stortingsvalget i 1949 kom partiet inn i en rik indre utviklingsperiode.  Det ble lagt mer vekt på å styrke partiarbeidet og det planmessige arbeid i kommunepolitikk.  I februar 1950 ble det holdt en fylkeskonferanse for 176 deltakere hvor Oscar Torp talte om Regionalplanlegging og interkommunalt samarbeid, Nordskog om kommunegruppenes arbeid og Th. Broch om Nye tendenser i kommunenes utvikling.  Dette møtet henstillet til fylkesmannen å arbeide for at det blir tilsatt en næringsgeograf til å foreta en regionalplanlegging i fylket.  Som kjent ble det året etter tilsatt en sådan.  Kommuneutvalget forsynte kommunegruppene med arbeidsplaner og opplysninger til bruk i deres arbeid.

De forskjellige utvalg som fylkesstyret hadde oppnevnt hadde gjort et godt arbeid og kom med innstillinger som seinere ble brukt som grunnlag for kommende kommunevalg-program. Det forelå innstillinger fra boligutvalget, det sosiale utvalg, skoleutvalget, yrkesskoleutvalget, elektrisitetsutvalget, kommunikasjonsutvalget, utvalget for idrett og friluftsliv, og innstillinger fra jordbruksutvalget om forskjellige spørsmål for landsbygda.

Opplysningsarbeidet fortsatte under ledelse av den felles opplysningsnemnd og sekretæren besøkte avdelingene.

Sommerstevnet ble holdt på Eidsfoss hvor utenriksminister Halvard Lange talte.

På årsmøtet 1950 ble Alf Skåum tilsatt som fylkessekretær.

*
Politiske sekretærer


Trond Hegna                      Olav Nordskog                      Alf Skåum
1938-40                                1945-50                               1950-

For å styrke organisasjonene ble det våren 1951 holdt en rekke tillitsmannskonferanser hvor en blant annet drøftet opplegget til kommunevalget.  I mars ble den årlige jordbrukskonferanse holdt for 50 utsendinger med foredrag av Rasmus Nordbø og Oscar Torp, og Arth. J. Olsen talte om organisasjons- og lønnsforholdene blant jord- og skogarbeidere.  Kommunalutvalget la fram program for kommunevalget, bygget på instillingene fra fagkomitéene.  På  kommunalkonferansen talte Olav Meisdalshagen om den politiske stilling og likningsdirektør Karl Torgersen om Nye linjer i beskatningen.  Fylkesekretæren utarbeidet statistikk over forsorgssatsene og skattetabellene i fylkets kommuner, som ble sendt alle kommunegrupper til sammenlikning. 

Det var naturligvis kommunevalget som la beslag på den største interessen dette året.  Det var godt forberedt.  Fylkessekretæren redigerte en fylkesavis som gikk ut i 10.000 eksemplarer, det ble formidlet talere til 84 valgmøter, derav var 62 foredragsholdere fra Vestfold.  På de fleste valgmøter ble det vist film.

Det ble stilt lister i alle fylkets 26 kommuner og resultatet var at partiet vant 41 mandater.  Tilsammen fikk partiet valgt 322 representanter i kommunestyrene, kommunistene fikk 16 og de borgerlige partiene 402.  Kommunistpartiet stilte liste i 14 kommuner og fikk ingen valgt i 7 av de kommunene.  Også 1ste mai viste kommunistenes svake stilling.  De laget egne demonstrasjonstog i Larvik og Tønsberg, og forsvant helt i 1ste mai-bildet.

Høsten 1951 startet partiet en medlemsverving som brakte over 500 nye medlemmer til partiet.  I 1952 ble det holdt 22 tillitsmannskonferanser.  På møte i desember ble det valgt 19 utsendinger til partiets landsmøte.  Sommerstevnet ble holdt i Nasjonalparken i Borre med Einar Gerhardsen som hovedtaler.  Jordbruksutvalget holdt en konferanse hvor det ble vedtatt en uttalelse til Sentralstyret om lønnsomhetsforholdet mellom små og større bruk og en om prisloven.  Rasmus Nordbø og Johan Ødegaard holdt foredrag om disse emnene.  Kommunalutvalget hadde fått Gunnar Guste Pedersen til å skrive en lengere rettleiing til partiets representanter i likningsarbeidet.  I 1952 fikk Nybrott utvidet sine lokaler og ny presse.

Mens medlemstallet steg var det litt variasjon i antall tilsluttede lag.  I 1952 kom til et nytt partilag og en kvinnegruppe, men en kvinnegruppe og tre ungdomslag innstilte virksomheten.

Ny formann


På årsmøtet 1953 fikk Harald Brynildsen avløsning som formann etter å ha fungert fra våren 1947.  I 4 år hadde han hatt Andreas Honerød som nestformann og Th. Broch i 2 år.  Kasserer hadde vært Arne Jacobsen i 3 år, Ove Ruud 1 år og Ole Baardseth 2 år.  Marie Skau var i alle år medlem av forretningsutvalget, valgt av kvinneorganisasjonen, mens representanten fra A.U.F. hadde skiftet fra Frank Andersen til Alf Skåum (2 år), Reidar Enger og Johan Johansen (2 år).

Den nye formann ble Kristoffer Kalleberg, Sandar.  Thv. B. Olsen nestformann, Alf Skåum sekretær og forretningsfører, Marie Skau, Johan Johansen og Arth. J. Olsen, som dannet forretningsutvalget.

Også dette året ble det holdt jordbrukskonferanse der Torgeir Berge var formann.  Olav Meisdalshagen og direktør Eskeland holdt foredrag om forskjellige jordbruksspørsmål.  Kommunalutvalget hadde som vanlig møte med partiets ordførere i fylkestinget, og sendte oversikt over skattetabeller, skatteprosenter og alderstrygdsatser i alle Vestfold-kommunene til våre kommunegrupper.

Fylkespartiets formenn.


Sverre Hjertholm   Evald Nilsen   Carl Gulbrandsen
1923-25   1926-27   1933-45

Andreas Andersen   Harald Brynildsen   Kristoffer Kalleberg
1946   1947-52   1953-54

Andr. Honerød
1955-

Joh. Mathiassen var formann for D.N.A.s fylkesparti 1921-22 og Anton Jenssen for Soc.Dem.s fylkesparti 1921-26 og for det forente fylkesparti 1928-32.  (Se bildesiden: Stortingsmenn.)

Partipressen i Vestfold


Fremtiden i Skoger krets.


Helt fra Fremtiden kom ut i 1905 ble det partiorgan for den del av nordre Vestfold som var Skoger valgkrets og for Holmestrand.  I 1919 startet partiet i Holmestrand egen avis, Nytt Land, som dekket byen, Botne, Hof og delvis Våle.  Bladet ble redigert av lærer Anton Knutson og Ludolf Weltzin og det ble holdt gående til 1932 da det ble avløst av Holmestrand Arbeiderblad, trykt i Vestfold Arbeiderblad.  Det ble redigert av en komité med Olaf Abrahamsen som ansvarshavende, Lorentz Svendsen og Albin Ellingsen.  I 1934 gikk det inn i Vestfold Arbeiderblad, som ansatte Andreas Nøkleby som lokalredaktør.  Etter krigen var Finn Gustavsen lokalredaktør et par år, og siden har avdelingen vært skjøttet av Rudolf Hansen.

Nybrott.


Nybrott ble startet i 1911 og ble trykt i Bratsberg-Demokratens trykkeri i Skien og med Oscar Andersen som ulønnet redaktør.  I 1914 fikk bladet eget trykkeri og ansatte redaktør C. A. Granholm som redaktør en kort tid.  Han ble avløst av P. O. Løkke som i 1916 ble etterfulgt av Andreas Hanssen.  I 1919 ble Albin Eines redaktør.  I 1920 ble Nybrott slått sammen med Bratsberg-Demokraten til Folkets Dagblad.  Dette gikk ett år, så kom Nybrott igjen, og fra den tid har Ingjald Nordstad vært redaktør.

Vestfold Arbeiderblad.


Bladet ble startet i 1909 og trykkingen ble leiet, først i Fremtiden og fra 1912 i Georg Martinsens boktrykkeri i Tønsberg.  Faktor H. A. Gulbrandsen var ulønnet redaktør til 1913 da Anton Jenssen ble ansatt.  Fra januar 1918 var Ole Øisang redaktør, og samme år fikk bladet eget trykkeri.  I 1920 ble P. O. Løkke redaktør, men han fratrådte under partisplittelsen i 1921 og ble etterfulgt av Thv. B. Olsen.  Under den andre partisplittelsen i 1923 overtok Kommunistpartiet bladet.  Det gikk inn i 1926.

I 1921 startet det sosialdemokratiske partiet Vestfold Social-Demokrat med Gunnar Ousland som redaktør og fra 1923 også P. O. Løkke.  I 1926 overtok Carl Gulbrandsen redaksjonen og var redaktør til okkupasjonen opphørte.  Ved partisamlingen i 1927 ble bladet organ for det forente parti, og i 1930 tok det navnet Vestfold Arbeiderblad.  I 1945 ble Sverre Hjertholm redaktør, og i 1950 Håkon Hoff.

Daggry - Horten Arbeiderblad.


Daggry ble startet i 1912 og fikk eget trykkeri.  Det måtte selges i 1923 og en kort tid ble det trykt i Vestfold Arbeiderblad, fra nov. 1923 i Nybrott, til det ble innstillet i 1925.  Det har hatt følgende redaktører: Ole J. Bakke 1912-21, Carl Hornli et halvt år i 1922, Arth. J. Olsen 1923 og Johan Skau 1924/25. 

Vestfold Social-Demokrat opprettet lokalkontor i Horten i 1921 med Arne Drogseth som lokalredaktør.  I 1929 overtok Horten Arbeiderparti bladet under navn Horten Arbeiderblad. Drogseth fortsatte som redaktør til 1933, Viktor Mostad var redaktør et års tid og siden har Paul Bentsen vært redaktør. 

Horten Arbeiderblad stoppet 9. april 1940 og personalet søkte annet arbeid. Vestfold Arbeiderblad overtok kontoret med Andreas Nøkleby som lokalredaktør, inntil V. A. også måtte innstille. 

Vestfold Fremtid. 


Da Nybrott i Larvik startet i 1911 ble det også partiavisen for Sandefjorddistriktet.  Inntil 1915 hadde partiet en bladkomité som stelte med avisen.  I 1915 opprettet Nybrott et lokalkontor i Sandefjord med Karl Otto Hansen som bestyrer.  I 1916 ble Albin Eines tilsatt som lokalredaktør, og i 1919 Nils Hønsvald.  Deretter kom Ernst Løvaas halvannet år, Ole Lind et halvt år og fra høsten 1922 Sverre Hjertholm til 1945.  I 1946 kom Martin Aune som i 1952 ble avløst av Ivar Tollnes.

Fra 1921 overtok partiet i Sandefjord ansvaret for avisen under navnet Folkets Dagblad som i 1924 ble endret til Vestfold Fremtid.  Det ble til 1924 trykt i Vestfold Arbeiderblad, deretter i Nybrott og fra 1932 i Vestfold Arbeiderblad.

Aviser og redaktører i jubileumsåret 1956.

Ingjald Nordstad   Ivar Tollnes   Håkon Hoff 
Nybrott   Vestfold Fremtid   Vestfold Arbeiderblad
Paul Bentsen   Jon Vraa 
Horten Arbeiderblad   Fremtiden

Et spennende valgår


Allerede på årsmøtet i Larvik om våren 1953 ble valgarbeidet forberedt.  Martin Tranmæl talte om den politiske situasjon foran stortingsvalget og sekretær Alf Skåum om opplegget.  Deretter kom 1ste mai som mellomakt, og fylkesstevnet som ble holdt på Ringshaug med stor tilslutning.  Årsmøtet tok opp spørsmålet om å få Horten inn på direkte linje i Vestfoldbanen og det ble valgt en komité til å arbeide med den saken.  Det var Einar Frogner, Erling Hoen og Johan Fossen.  I løpet av mai og juni ble det holdt en rekke tillitsmannskonferanser og seinere mange møter med de lokale valgledere.  Det ble også holdt endel møter med faglige tillitsmenn.  Så kom nominasjonsmøtet, hvor by og land for første gang gikk til valg på felles liste.  Foran valget ble det holdt 124 valgmøter, derav 25 diskusjonsmøter, 30 ungdomsmøter og 15 kvinnemøter og 4 for alderstrygdede.  Hovedpartiets materiell ble godt spredt, særlig Vestfoldbrosjyren, fylkespartiet sendte ut et ”flygeblad” i 10.000 eksemplarer og Samorganisasjonen trykte to foldere som ble spredt gjennom kontaktmennene på arbeidsplassene.

Det ble foran dette valget lagt stort arbeid på å få kontakter på arbeidsplassene, og det lyktes å få 621 kontaktmenn fordelt på 171 arbeidsplasser.  Dette var lagt opp som en varig ordning som det siden er lagt vekt på å vedlikeholde.

Men var vårt valgapparat godt, så hadde Høyre også sitt i orden, og det var stor spenning om resultatet.  Fylket hadde nå bare 7 mandater etter den nye valgordningen, mot 8 tilsammen, da fylket var delt i to valgkretser.  Det ble ikke listesamband mellom noen borgerlige partier.  Arbeiderpartiet fikk 4 som før, Høyre fikk såvidt beholde sine 3, så det var venstre som mistet sitt ene mandat.  Partiet vårt gikk fram med 2500 stemmer, og økte prosenten av de avgitte stemmer fra 45,3 i 1949 til nå 46,3.  Kommunistpartiet fikk 2,6 % av stemmene mot forrige valg 3,2 %.

Nytt styre og ny framgang


På årsmøtet i Horten 1955 ba Kalleberg om avløsning av helsehensyn, og Andreas Honerød ble formann.  Magnus Tønseth ble nestformann og Arth. J. Olsen og sekretær Skåum medlemmer av forretningsutvalget som ble tiltrådt av Marie Skau fra kvinneorganisasjonen og representanten fra ungdomsfylkingen.  Det ble fortsatt et godt organisasjonsår med øking av medlemstallet og god aktivitet i avdelingene.  Kommunalkonferansen samlet 100 deltakere som hørte Karl Evang tale om helsearbeidet i kommunene, og Skåum om opplegget til kommunevalget.  Kvinnelaga hadde gjort en ekstra innsats og samlet 10.000 kroner til åndssvakearbeidet i Vestfold.  På jordbrukskonferansen talte odelstingspresident Peder Jacobsen om Nye retningslinjer i jordbruket og Trond Hegna om Den politiske situasjon.  Et nytt innslag i organisasjonsarbeidet var et helgedagskurs for kassererne i by- og herredspartiene.  Sommerstevnet ble holdt i Skråvika i Brunlanes og samlet mange deltakere.

Men det som samlet mest interesse var kommunevalget.  Som innledning ble det holdt 11 distriktskonferanser og møter i by- og herredspartiene, som gjorde de vanlige forberedelser til valgarbeidet.  Fylkespartiets kommunalkomité trykket et kommunalprogram som ble spredt i 10.000 eksemplarer og partiet stelte til 72 valgmøter og deltok i 28 diskusjonsmøter med andre partier.

Partiet gikk fram ved valget, fra 42,7 % av velgertallet i 1951 til nå 44,8 % og vant 33 nye mandater.  Kommunistene tapte 4, mens de borgerlige partiene sto stille.  Partiet tapte ordføreren i Borre, men det ble i fylkestinget oppveiet av at partiet fikk ordføreren i Sem, hvor partiet ikke har flertall.

Ved 50 års jubileet har partiet ordføreren i byene Svelvik, Holmestrand, Horten, Tønsberg og Larvik, men ikke i Sandefjord, Stavern og Åsgårdstrand.

I de 18 landkommuner har partiet ordføreren i Lardal, Tjølling, Sem, Botne, Hof, Sande, Strømm og Skoger, mens de borgerlige partiene ennå har ordføreren i 10 av de 18 kommuner, og dermed fortsatt flertall i fylkestinget.

Fra partiets kvinnefront


Også fylkespartiets kvinneorganisasjoner kom fort i gang etter krigen.  Det var så mye som var ugjort og nye oppgaver trengte på.  Allerede 24. mai 1945 kom utvalget fra før krigen sammen, og 12. juni holdtes første formannskonferanse.  Det viste seg at interessen var levende, 22 kvinnelag møtte ved sine formenn, og her ble det lagt planer for å gjenoppta arbeidet i fylket.  31. juli kom fylkeskvinnekonferansen sammen i Tønsberg, med representanter fra 22 kvinnegrupper.  Kontakten med fylkespartiet var i orden, og fylkespartiets formann, Carl Gulbrandsen, holdt foredrag.  Her ble det vedtatt ny representasjonsordning med en representant for hvert 20. medlem i laga.  Fru Thomassen talte om det forestående valg og hevdet at partiet på nominasjonsmøtene måtte finne plass til kvinner på kandidatlisten.  Marie Skau ble enstemmig gjenvalgt til formann, Gunvor Eker nestformann, Borghild Engebretsen sekretær, og de andre to i utvalget ble Anna Fredin og fru Monsrud.  Det ble valgt 7 representanter til landskvinnekonferansen.  På denne tid var det allerede dannet to nye kvinnegrupper.

I oktober ble det holdt et 3 dagers studiekurs i Holmestrand hvor det møtte 70 kvinner. Det ble ledet av Aase Lionæs.

Den neste kvinnekonferansen kom i april 1946 i Strømsgodset, og her behandlet Rakel Seweriin husmorvikarsaka.

Organisasjonen var nå fastlagt.  Årsmøtet med valg av utvalg har betegnelsen kvinnekonferanse, hvert år holdes en eller to formannskonferanser og hvert år fellesmøte hvor alle medlemmer i kvinnelaga kan møte.  Fylket ble delt opp i tre studiekurser.  I 1946 ble det holdt studiemøte i Tønsberg krets med deltakere fra 8 kvinnelag.  Fellesmøtet ble holdt i Botne med 250 deltakere.  Den gamle skikken fra før krigen at hvert møtende kvinnelag skulle gi muntlig beretning på årsmøtet ble gjenopptatt.  På formannskonferansene ble det naturligvis mest organisasjonssaker til drøfting, på årsmøtene var det valg og behandling av mer omfattende saker og politisk orientering, og fellesmøtene fikk karakteren av mønstringsmøter hvor en behandlet felles interesser.  Disse fellesmøtene samlet mange kvinner fra hele fylket, fra et par hundre til 500.  Siden har kvinneorganisasjonen beholdt disse møteformer og har arbeidet regelmessig.

Emnene som ble behandlet var mange: boligbygging, feriehjem, kvinnelig verneplikt, behov for guttehjem, husmorvikaren, kvinnene i kommunepolitikken, billigere barneklær, barnevernloven, priskontroll, fellesvaskerier, helseoppgaver i kommunene, Norsk Folkehjelp, arbeid for åndssvakehjem og mange, mange andre.  På det politiske plan ble mange saker utredet, særlig de mange sosiale saker som Sosialdepartementet arbeidde med, men også forsyningsmessige og indre- og utenrikske politiske spørsmål.  Det nordiske samarbeid fikk også sin plass på programmet.

Studiearbeidet ble fortsatt, med et kurs hvert år, men det ble også arbeidet med studieringer og brevringer.  Hvor det var mulig ble det dannet nye avdelinger.  I 1950 var 35 avdelinger med 1200 medlemmer i virksomhet.

Kvinneorganisasjonen utviklet en fin møteteknikk.  Ved siden av de aktuelle oppgavene som samlet interessen, ble det alltid sørget for et godt arrangement med underholdning hvor det var mulig.  Møtene ble flyttet fra sted til sted i fylket, fra helt i nord til øverst i Lardal, og det tallrike frammøte forteller at de er populære.  Men ved siden av disse organisatoriske og politiske oppgavene måtte der også sørges for økonomien, og kvinnenes fylkesorganisasjon har skaffet mange penger til partiets valgkamper, som kvinnene også har deltatt i.

I disse ti åra har kvinnemøtene hatt en lang rekke foredragsholdere med landskjente navn, både innenfor og utenfor arbeiderbevegelsen.

Styret har bestått av Marie Skau, formann, Gunvor Eker, nestformann i 6 år fra 1945, Amanda Olsen 1 år, og Signe Bjørnsen de siste 4 år.  Borghild Engebretsen var sekretær de første 5 år etter krigen, deretter Ruth Thomassen.  Andre styremedlemmer har vært Anna Fredin, Ester Monsrud, Ruth Andersen, Borghild Marcussen, Margit Neperud, Inga Engebretsen, Hedvig Larsen, Liv Nebell, Asta Renholt.

Siden 1933 har Marie Skau vært formann og sammen med sine energiske medarbeidere har hun tømret kvinneorganisasjonen til en fast og solid partibygning.  Med sin store evne til å tale til kvinnehjerter og samfunnsfølelse har hun vel mer enn noen annen i fylket bidratt til å samle kvinnene om Det norske Arbeiderpartis program og vekke dem til politisk aktivitet.  Hennes ustanselige gjenvalg fra 1933 viser også den tillit arbeiderkvinnene i fylket har til henne.

Ungdommen fram i lyset igjen


Likesom alle partilag og kvinnelag av seg sjøl tok opp arbeidet etter okupasjonen, så gjorde også ungdommen.   Ungdomslaga kom i virksomhet, og da den første tillitsmannskonferanse ble sammenkalt 16. juni viste det seg at 16 lag var representert og kunne gi rapport.  7 lag, derav 6 fra nordre krets, møtte ikke denne første gangen.  Nå var det ikke alle lag som var i god gjenge ennå, men 9 lag så lyst på lagsarbeidet, andre hadde visse begynnervansker.  Dette møtet ble ledet av Leif Skau etter oppdrag av Sentralstyret, fordi distriktslagets siste formann, Reidar Christiansen i Larvik, var gått med kommunistene.  Per Sogstad møtte fra Sentralstyret.  Det ble valgt et forretningsutvalg med Leif Skau som formann, Bjarne Christiansen, Horten, som sekretær, og John Heimdal, Borre, kasserer.  Til styret ellers valgtes Trygve Haug, Tønsberg, Georg Nilsen, Eidsfoss, Tor Thoresen, Agnes, og Leif Johansen, Holmestrand.  Det ble straks lagt opp plan for et sommerstevne, som ble holdt i Borre 4.-5. august.  Et instruksjonskurs for lagsledere ble holdt på Nøtterøy, og det ble satt i gang en spesiell agitasjonsuke.  Da distriktslaget holdt årsmøte i Horten i november var det startet nye lag i Åsgårdstrand, Hedrum og Botne, og distriktslaget rapporterte 23 lag med 1500 medlemmer.

Da arbeidet startet etter krigen var alle eiendeler i laga spredt og organisasjonene måtte bygge opp et nytt administrasjonsapparat.  Somme steder gikk dette både fort og greitt, men så enkelt var det ikke alle steder.  Det skortet på folk med tid og de rette evner, og de fleste lag var også hemmet av dårlig økonomi.  Andreas Neirebø som ble formann høsten 1945, fikk sammen med sekretær Asbjørn Lillås og kasserer Arthur Løgavlen føle dette sterkt.  Det var virkelig et arbeid å få lagene i god gjenge.  Hertil kom at den sterkt oppblussende interessen etter hvilen i krigsåra dalte etter den første vinteren, og det ble en heller slapp sommer i lagsarbeidet.  Sommerstevnet samlet deltakere bare fra midtre krets.  Fylket ble nå delt opp i 5 kretser, mot før tre.  Mange lag hadde vansker med å få leid høvelig lokale.  Utvalgets medlemmer besøkte 15 lag som var noe svake og deltok i 4 kretsmøter.  Det ble holdt 5 instruksjonskurser i midtre krets med fra 20 til 50 deltakere, 4 av kursene gikk over to og tre dager.  Fylkets egne krefter foreleste, sammen med 3 kamerater fra Oslo krets.  Det ble dannet nye lag i Nordre Sande, på Fevang og Svelvik/Strørom, og laga på Eik og i Åsgårdstrand var styrket.  Det ble til årsmøtet rapportert 26 lag med 1604 medlemmer.

Nøtterøy-karene hadde gjort det godt som leder av distriktsorganisasjonen og fikk igjen forretningsutvalget høsten 1946, det vil si at Neirebø ble avløst av Frank Andersen.  Nestformann og sekretær ble Lillås, Løgavlen kasserer, Reidar Enger studieleder og Alf Skåum, Stokke, faglig leder.  Alla laga ble besøkt, likeså kretslaga og nye lag ble dannet på Vetan og i Andebu.  Men 4 lag var ikke i virksomhet.  Distriktslaget hadde kjøpt filmapparat som ble brukt i laga.  I august ble det arrangert Østlandsstevne i Bøkeskogen med teltleir og 500 deltakere, men det viste seg at deltakelsen fra Vestfold var liten.  Det ble som vanlig holdt tillitsmannskurs, 2 kurs i taleteknikk ved Aksel Zachariassen. et filmkjørerkurs, et faglig kurs på Skarsholt og sammen med Norsk Folkehjelp ble det avviklet 30 møter i en kampanje mot kjønnssykdommene.  Mange A.U.F.-ere deltok dessuten i kurs som ble arrangert av Opplysningsnemnda.

Tross denne veldige aktiviteten sank medlemstallet i 1947, fra 1600 til 1200.  Det var frafall av mindre interesserte ungdommer.  Sekretæren klager over dårlig rapportvirksomhet.  Til årsmøtet i Tjølling i november 1947 møtte 48 valgte representanter fra 21 lag pluss styret og andre tillitsmenn.  Frank Andersen ble gjenvalgt til formann.

 I det halvåret som fulgte fra nov. 1947 til april 1948 ble det dannet 5 nye lag, i Hvittingfoss, Hedrum, Våle, Ramnes og Falkensten.  Et 2 dagers teaterkurs samlet deltakere fra 18 lag, og et kurs for lagskasserere 16 lag.  En konkurranse om abonnementstegning på A.U. brakte 145 nye abonnenter.  Dette halvårsmøtet våren 1948 ble omgjort til årsmøte og siden er årsmøtene holdt om våren.  Her ble Alf Skåum valgt til formann, Reidar Enger til nestformann og sekretær, Kåre Olsen kasserer og Arthur Løgavlen studieleder.  Frank Andersen som nå var ansatt i Oslo fungerte bare tre måneder i halvåret og Alf Skåum resten.

Distriktslaget har i alle år etter frigjøringen hatt en meget aktiv ledelse og har stimulert interessen gjennom å ta opp nye saker til arbeidsfelt.  Studiearbeidet har vært hovedsaken, teatervirksomheten er stimulert, det ble utarbeidet planer for nye former for lagsarbeidet, det er hvert år holdt tillitsmannskonferanser og laga har vært besøkt av distriktslagets tillitsmenn eller foredragsholdere.  I 1948 ble det satt i gang en konkurranse laga mellom i dugnadsarbeid, en papirinnsamling ble holdt i gang gjennom to-tre år, laga tok del i partiagitasjonen foran valgene, blant annet med teatergrupper, et par år ga distriktslaget ut en egen 1ste mai-avis, ”Maikatten”, som ble trykt i 14.000 eksemplarer, det ble holdt kurs i teaterteknikk og taleteknikk, et år var 25 prosent av medlemmene på busstur til Oslo, det ble gjort aksjoner for å spre arbeiderpressa og Fritt Slag, arrangert vervingskampanjer og stelt til en cupkonkurranse i Spørsmål og svar som ledd i studiearbeidet.  Distriktslaget har i alle år vært representert på partiets årsmøter og holdt god kontakt med sin hovedorganisasjon, har sendt representanter til landskurs av ymse slag, og i 1954 og 1955 har det gjort stor innsats i ”Brevringaksjonen Vestfold”.  Laga har etter evne behandlet en rekke politiske og praktiske saker og noen lag arrangerte diskusjonsmøter med Unge Høyre.  Vinteren 1952/53 fikk Tønsberglaget avtale med Unge Høyre om en felles studiering om Prisloven, og det ble meget vellykket.  Denne utadvendte virksomheten har bidradd meget til å fange interessen hos mange ungdommer.

Tønsberg med omland hadde lenge ledelsen i distriktslaget. Etter Skåum som var formann i 2 år fulgte Reidar Enger og Johan Johansen, Stokke, (2 år).  Løgavlen var kasserer i 2 år, Kåre Olsen i 3, og av andre styremedlemmer nevnes Arne Skau, Ellen Torgersen, Harald Larsen, Thorbjørn Andersen, Solveig Bodin, Inger Johanne Skogen, Eldrid Barland og Harry Hansen.  Distriktslaget hadde egen teaterleder, studieleder og faglig leder, og var representert i fylkespartiets utvalg for spesielle sosiale saker.

Våren 1953 ble forretningsutvalget flyttet til Larvik med Bjørn Skau som formann, Ragnhild Hetty, sekretær, og Herbert Hansen, kasserer.  De fortsatte virksomheten i det samme gode tempoet.

I løpet av de ti åra etter krigen er det dannet mange nye lag, særlig i den første tida.  Det synte seg at endel av dem var dannet på et vel optimistiske grunnlag og at de ikke hadde store muligheter for et stabilt lagsarbeid.  En tid ble det rapportert opp til 26 lag i fylket.  Siden har det stabilisert seg på 19-20 lag, og medlemstallet som nå ordnes etter kontingentbetalingen dreier seg om 700.  Lagsvirksomheten har vært jevnt god, men den har aldri som helhet tilfredsstillet den ærgjerrige ledelsen i distriktslaget.

Arbeiderpartiets stortingsmenn fra Vestfold.


Andr. Hanssen   Anton Jensen   Albert Christiansen
1922-24   1925-45   1928-30 og 1934-45

Joh. Mathiassen   Lauritz Grønland
1928-45    1937-49

Johan Andersen   Carl Henry   Eivind Eriksen
1946-   1946-49   1946, død 1951

Oscar Torp   Torgeir Berge   Reidar Strømdahl
1950-   1950-   1950-


Sommer-stevner etter 1945


Etter krigen er tradisjonen med vårstevnene fortsatt.  28. juni 1946 i Nasjonalparken, Borre.  Hovedtalere Einar Gerhardsen og Konrad Nordahl. 

15/6 1947 i Sandefjord.  Hovedtalere Trygve Bratteli og Arne Ording.  Omlag 2000 deltakere.

27/6 1948 i Nasjonalparken, Borre.  Hovedtalere Gunnar Braathen og statsråd Kristian Fjeld.  5000 deltakere.

19/6 1949.  Gon ved Larvik.  Hovedtaler Oscar Torp.  God tilslutning.

27/8 1950 i Eidsfoss.  Hovedtaler utenriksminister Halvard Lange. Dårlige værforhold.  Omlag 1000 deltakere.

17/6 1951. Borgen i Botne.  Hovedtaler statsråd Nils Langhelle.  Omlag 2000 deltakere.

15/6 1952 i Nasjonalparken, Borre.  Hovedtaler Einar Gerhardsen.  4000 deltakere.

14/6 1953 på Ringshaug i Sem.  Hovedtaler finansminister Trygve Bratteli.  Nærmere 4000 deltakere.

20/6 1954 på Kirkevold i Våle.  Hovedtaler Rasmus Nordbø.  Dårlig vær.  1300 deltakere.

19/6 1955 i Skråvika, Brunlanes.  Hovedtaler stortingsmann Trond Hegna.  Omlag 3000 deltakere.

Fram-fylkingen kommer 


Det var ikke lett å få sving på barnearbeidet etter krigen.  De fleste aktive partifeller hadde hendene fulle med andre oppgaver, og barne-arbeidet kom i siste rekke.  I de første etterkrigsår kom det i gang Framlag i Horten, Tønsberg, Nøtterøy, Sem, Tjølling, Tjøme og Stavern.  Det ble dannet et samarbeidsutvalg, hvor bl. a. Konrad Stensby, Åsta Trulsen og Bjørnulf Bjørnsen var aktive.  Vestfold hadde en stor kontingent barn med til leiren i Danmark, og aktiviteten var en tid god.  Men det ble nokså snart tilbakegang, og arbeidet lå helt nede en 2-3 år.  Det første laget som kom i gang igjen etter down-perioden, var Horten Framlag.  Borghild Thoresen har her gjort et meget godt arbeid, og Hortenslaget ble et av de beste i fylket.  I 1953 ble så Tønsberglaget rekonstruert etter at Erling Karlsen, Kjell Terjesen og Eva Krisiansen hadde deltatt i et Framkurs.  Samme år gjorde fylkespartiets sekretær opptak til at det ble holdt to Fram-konferanser, som bidro til å vekke interessen for Fram-saken.  Høsten 1954 ble det holdt et Framkurs over tre dager på Grimestad, Tjøme, med 23 deltakere fra forskjellige deler av Vestfold.  Kurset bar rike frukter.  Det ble i løpet av 1954 dannet Framlag på Nøtterøy, Eik, Søndre Slagen, Styrvoll og Borre.  I 1955 ble det dannet Framlag i Melsomvik, Gulskogen og Østre Halsen.  Laget på Eik ble nedlagt i 1955.  Det ble dannet en Framkrets for Vestfold, som er den eneste utenom Oslo.  Framkretsen har følgende styre: Alf Skåum, formann, Bjørnulf Bjørnsen, nestformann, Solveig Bodin, sekretær, Harry Lans, kasserer, Else Kvisle og Harald Larsen, styremedlemmer.  Ledere i Framlaga har i den senere tid vært for Nøtterøy: Solveig Bodin.  Melsomvik: Solveig Engblom.  Borre: Helga Guriby.  Østre Halsen: Eivind Haugen.  Søndre Slagen: Harry Lans.  Gulskogen: Grete Bjørnsen.  Styrvoll: Bergljot Tollefsen.  Horten: Borghild Thoresen.  Tønsberg: Else Kvisle.

I 1956 har Framfylkingen hatt en turné i Vestfold og besøkt både Framlag og ungdomslag.  Turnéen ble avsluttet med en stor Framkonferanse, hvor Werna Gerhardsen, Finn Norman, Dagfin Rimestad og Alf Skåum talte.

Medlemstallet etter krigen


Da fylkespartiet fikk sitt eget sekretariat etter krigen ble det stilt sterkere krav til rapportvirksomheten og kontingentinngangen.  Fram til 1954 ble medlemstallet summert sammen av avdelingenes oppgaver pr. 31/12, siden er disse tallene konfrontert med den innbetalte kontingent, og som rimelig kan være viser rapportene størst tall.  Omregnet i betalt årskontingent var fylkespartiets medlemstall i
1947 . . . . 6 464   1950 . . . . 6 973   1953 . . . . 6 955
1948 . . . . 7 218   1951 . . . . 6 784   1954 . . . . 7 508
1949 . . . . 7 333   1952 . . . . 6 669   1955 . . . . 8 239

Partiet har 25 by- og herredspartier som består av 172 lag og foreninger.

Fylkespartiets styre 1954-55 og 1956



Per Arnesen   Bjørnulf Bjørnsen   Jenny Hansen  Marie Skau   Olav Nyhus   Bjarne Andresen
Tønsberg A.U.F.   Sem   Tønsberg   Borre   Holmestrand    Sandar
Arth. J. Olsen   Alf Skåum   Andreas Honerød   Magnus Tønseth   Ingjald Nordstad
V. fagl. samorg.   sekretær   Formann. Andebu    Nestform. Tønsberg   Larvik

Utenom disse var følgende med i styret: Wilhelm Schwach,  Skoger, Henry Andresen, Horten, Ingar Haugerud, Hof, Svanhild  Krohn, Tjølling, og Sigurd Johansen, Hedrum.  For 1956 er Gunnar  Guste Pedersen, Våle innvalgt istedetfor Haugerud.


I overgangen fra svart til rødt


Ved stortingsvalget i 1906, da Arbeiderpartiet for første gang deltok i valget, fikk det i hele fylket 950 stemmer.  I 1953 fikk paritet 41.636 stemmer.  I 1921 fikk partiet valgt sin første mann inn på Stortinget.  I 1927 økte det til 3 – av 8.  Vi tapte et mandat i 1930, men tok det igjen ved neste valg, og i 1936 fikk paritet 4 av de 8 stortingsmenn fra Vestfold.  I 1953, da den nye valgordning ga Vestfold bare 7 representanter, beholdt Arbeiderpartiet sine 4 og de borgerlige fikk 3 – alle av Høyre.  I prosent av stemmene fikk A. 46,3, kommunistene 2,6 og de borgerlige partiene 51,1 prosent til sammen.  Det før så ”svarte” fylket var blitt rødt – det manglet bare vel 1 prosent på at de borgerlige var i mindretall blant velgerne.

Ved kommunevalget i 1955 fikk A. 44,8 prosent av stemmene og ordføreren i 13 av de 26 kommunene.

Utviklingen, som den kommer tilsyne i valgene, viser at partiet er i stadig frammarsj til rent flertall.   Og det er stadig nye muligheter.  Partiet har en solid forankring i sine egne avdelinger, i fagforeningene og i velgermassen som har fått respekt for arbeiderstyret i landet.   Det er snart en glemt tid da det ble sagt og trodd – også av mange slitere – at arbeiderne ikke kunne styre et samfunn.  Når det solide grunnlaget holdes sammen, går arbeiderklassen til stadig nye framstøt til gagn for folket og landet.

Denne 50-års historien peker sterkt framover, men ikke minst går den tilbake til foregangsmennene i partiet.  Det var de som tok det største taket, - den største personlige risikoen – og som fikk snøballen til å rulle.  La den rulle videre!





Litteratur og kilder



A. O. Øverland: Thraniterbevægelsen, Kra. 1903.
Halvdan Koht: Thraniterbevægelsen.
Oddvar Bjørklund: Marcus Thrane. Tidens forlag 1951. 
Protokoller over forhandlingene ved de norske arbeidermøter 1880-94. 
Beretning om den økonomiske Tilstand.  Jarlsberg og Larviks Amt.  1895-1915. Statistisk Centralbureau. 
Edvard Bull: Arbeiderklassen i norsk historie.  Tiden 1947. 
Halvard Lange: Fagorganisasjonens historie i Norge. 
Hans Bogen:  A.s Framnæs mek. Værksted.  Dreyer 1947. 
Per Sogstad: Ungdommens fanevakt.  Arbeider ungdomsfylking 1951. 
Håkon Meyer: Den politiske arbeiderbevegelse i Norge. D.N.A.s forlag. 
D.N.A.s landsmøter 1912-33.  Beslutninger og resolusjoner. 
D.N.A.s beretninger og protokoller 1904- 
Arbeidernes opplysningsforbunds beretninger 1934- 
Protokoller: Skoger krets arbeiderparti 1906-21. Vestfold fylkes arbeiderpartis beretninger 1928-55 og protokoller 1927-36 og 1945-55.  Vestfold fylkes kvinneutvalg 1937-55.  Vestfold distriktslag av A.U.F. 1945-48. Vestfold Soc.dem.  Arbeiderparti 1921-27. Fylkespartiets kommunalmøter 1929-33. 
Faglige beretninger: Larvik fagl. samorganisasjon 1920-28. Tønsberg fagl. samorganisasjon 1926-29.  Vestfold faglige samorganisasjons beretninger 1929-55.  
En del protokoller fra fagforeninger, by- og herredspartier.
Statistisk sentralbyrå: Statistikk for stortings- og kommunevalgene fra 1906. 
Avisårganger: Arbeidsmanden 1900-1910. Fremtiden 1905-22.  Vestfold Arbeiderblad 1909-27. Nybrott 1911-26.