Trekk fra den politiske og faglige arbeiderbevegelse
1906-1956
Papirutgave utgitt av
VESTFOLD FYLKES ARBEIDERPARTI, 1956
Nettutgave:
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2003.
Da styret i Vestfold fylkes arbeiderparti høsten 1950 vedtok
å få trykt et 50-års skrift til 1956, formet det oppgaven
slik at en skulle skildre krets- og fylkespartiets og herreds-og bypartienes
historie. Det skulle bli organisasjonenes historie. I dette skriftet er
oppdraget fulgt, og da stoffet har vokset under arbeidet, har det ikke vært
mulig innenfor den gitte plass å få med rikshistorie eller parti-
og fagbevegelsens plass i en større sammenheng. Det viste seg snart
at det meste kildestoffet - foreningsprotokollene - er forsvunnet, noen
er tapt under de skiftende styrer, men det meste mistet vi under okkupasjonen
da nazistene tok alle politiske partiers protokoller og arkiver. Det er
litet av dette som er kommet tilbake etter krigen. Historienemnda, som fylkespartiets
styre valte, med to representanter fra fagbevegelsen, sendte partiavdelingene
oppfordring om å danne lokale historienemnder som skulle samle lokalt
stoff, og noen av disse nemndene som har vært i virksomhet har vært
til stor hjelp. Ellers er stoffet hentet fra tidligere trykte kilder, de
protokoller som er kommet tilrette, mens det meste stoffet til en sammenhengende
historie er plukket opp fra gamle årganger av våre partiaviser,
Fremtiden, Vestfold Arbeiderblad, Nybrott, Vestfold Fremtid og endel andre
aviser, og fra samtaler med veteraner i bevegelsen. Nybrott har vært
en særs god kilde for Larvikdistriktet. Det må nødvendigvis
bli huller i en slik sammensatt historie og ikke alle data er helt sikre,
fordi mange ikke lar seg kontrollere.
En ting som ble ansett viktig var å få med den sammenhengen
det alltid har vært mellom parti-og fagbevegelsen i Vestfold, og
de tidligste fagforeninger er derfor kommet med i bildet. Det er lagt hovedvekt
på å fortelle om de tidligste organisasjonene og mennene.
Plass-begrensningen har gjort det nødvendig å skildre historien
etter 1927 mer summarisk. Arbeiderbevegelsen i Vestfold har ingen tradisjoner
fra forrige århundre. Etter 1900 da det begynte å gry for sosialismen
i fylket ble det et uendelig slit for de som gikk i brodden. Mange forsøk
på å samle arbeiderne til politisk tenking ga i første
- og ofte annen omgang ingen synbare resultater. Men de ga ikke opp.
Og der hvor det lyktes å danne foreninger og holde dem sammen falt det
seige arbeidet på ildsjelene, de få som trodde på at arbeiderne
sjøl kunne styre samfunnet. Det ble et søkende arbeid
som satte særs store krav til interesse og utholdenhet i det praktiske
arbeid. Det er disse pionerene som gjennom dette skriftet får
vår hyldest for sin uegennyttige innsats. Kunnskapen om deres
arbeid er en spire til vår tids og framtidens sosialister om å
fortsette det frigjøringsverket pionerene begynte. Framgangen i vårt
sosiale samfunn forteller at arbeidet gir gode resultater.
I historienemnda:
Arth. J. Olsen. Chr. Sulutvedt. Alf Skåum.
Sverre Hjertholm.
Den første store reisingen av arbeiderklassen i Norge var
Thraniterbevegelsen. Det hadde før vært en del lokale
aksjoner, så som på Kongsberg i slutten av 1600-tallet da
bergmennene i byen og bøndene som kjørte for sølvverket
gikk til aksjoner for å få utbetalt opptjent lønn.
Det gikk så hardt for seg at bøndene tok selve bergamtskriveren
til fange, så det har vært spenning nok. Men dette var
ikke en samlende bevegelse som tok sikte på endringer i samfunns-strukturen.
Det var spontane aksjoner for å løse lokale konflikter.
Og av slike har det vært mange rundt om i landet - fra tidenes morgen.
Marcus Thrane var en drømmer, men med vilje og evne til å
sette drømmen ut i praksis, så langt datiden tillot det.
Han studerte teologi, forsøkte seg som lærer, en tid i Åsgårdstrand
også, men det var andre ting som opptok ham mer. Han hadde ”nymotens
i franske ideer” om større rett og rettferdighet for arbeiderklassen.
Thrane kalte seg sjøl sosialist, og han definerte forskjellen
mellom sosialisme og kommunisme slik at kommunismen ville gjøre
alle mennesker fullkomment like og dele alt likt mellom alle, mens sosialistene
erkjenner at det må være en forskjell fordi evnene er forskjellige.
Kommunistene vil avskaffe rikdommen, mens sosialistene vil avskaffe fattigdommen
og helst la rikdommen være uantastet. Det var de utopiske sosialistenes
tanker han bar fram her, som ville overbevise de som har makten i samfunnet
- kongen og rikmenn - om at deres ideer er gode, og de ville også
arbeide for reformer gjennom lovgivningen. Han studerte arbeiderbevegelsen
i andre land og lærte av deres erfaringer, og han la stor vekt på
at arbeiderne måtte ta sin framtid i sine egne hender. Han håpet
arbeiderne skulle bli så sterke at de mektiges frykt for opprør
ville virke langt sterkere enn selve opprøret. Han var mot
lokale opptøyer, men tok aldri avstand fra tanken om opprør
en gang i framtida. Han mente det var nødvendig å skape
en egen arbeiderbevegelse som kunne føre sakene deres fram. Thrane
ble redaktør av den liberale avisen ”Drammens Adresse” fra august
1848. Han var imidlertid for radikal for eieren og måtte tre
tilbake allerede ved årsskiftet. Men før han forlot avisen
hadde han stiftet den første arbeiderforening i Drammen med 30 medlemmer.
Allerede før nyttår var det inntegnet 160 medlemmer, som organiserte
seg med rotemenn som skulle agitere for større tilslutning.
Foreningens formål ble formulert slik: ”At virke lidt efter lidt
til Arbeidernes forbedrede Kaar og mindre Avhængighed av Pengemændene”.
Thrane forberedte seg på å organisere en stor bevegelse
og allerede 5. mai 1849 sendte han ut første nummer av ”Arbeiderforeningenes
Blad”. Det fikk en voldsom tilslutning, for allerede i juni hadde
det fått 1700 abonnenter, som var meget stort opplag i den tida.
Men så hadde han også i mellomtida stiftet en rekke foreninger
i Buskerud og en i Oslo. I juli måned var tallet på
foreninger 24, med et samlet medlemstall på 2360. I september
samme år var det dannet 49 foreninger med i alt 4091 medlemmer.
Thraniterforeninger i
Vestfold
Thrane tok en agitasjonsturné i Vestfold i mai 1849.
7. mai talte han i Holmestrand og dannet en forening med 23 medlemmer.
I hans beretning heter det at ”størsteparten av de tilstedeværende
var temmelig beskjenkede. Det var i det hele ikke vanskelig at
se fulde folk i Holmestrand. Av de 23 der indskrev sig, tror jeg
imidlertid at de fleste var ordentlige folk.”
Thrane var så i Horten 25. og 26. mai for å danne en
forening, men det lyktes ikke ”da arbeiderne ikke turde for sine overordnede”.
De skildres som meget ordentlige folk. ”Brændevinsdrik eksisterede
ikke blandt dem”. Thranes besøk la imidlertid grunnlaget
for en forening som ble dannet og var ferdig organisert med 104 medlemmer
da han i siste halvdel av august kom til Horten igjen.
Fra Horten tok Thrane veien sørover i fylket og kom først
til Vallø saltverk. Dette var et ærverdig verk som ble
anlagt i 1739 og hadde stor betydning for hele landet. På denne
tiden var det i nedgang. Produksjonen som omkring 1845 hadde vært
drevet med 50 faste arbeidere og 15-20 dagleiere, var opptil 25.000 tønner
om året, men var i 1850 sunket til 10-15.000 tønner og arbeidertallet
var gått ned. I 1860 var det helt nedlagt. Da Thrane
besøkte stedet ble han nektet lokale, men han fikk samlet noen arbeidere
i gjestgiveriet. Han fant det ikke tilrådelig å opprette
forening her. Det hvilte et trykk av vilkårlighet på arbeiderne,
og han forsto at disse ved å bli med i en arbeiderforening sto i fare
for å miste sitt levebrød. Thrane karakteriserte forholdene
ved Saltverket ved å fortelle at en mann der hadde 20 skilling (67
øre) dagen på egen kost. Verket hadde på den tid
planer om å opprette eget bakeri hvor arbeiderne skulle tvinges til
å kjøpe brød, og tvangen skulle gjennomføres
ved at verket rev ned bakerovnene i arbeiderboligene. Thrane forteller
at Saltverkets arbeidere hadde så dårlige kår at de ble
beklaget andre steder (Øverland).
20. august dannet Thrane forening i Tønsberg og dagen etter
var han i Larvik. Her tegnet det seg 16 medlemmer på det første
møte. Men på møtet dagen etter ble det opplyst
at godseier Treschow ikke ønsket at arbeiderne ved hans bedrift
skulle være medlemmer av foreningen. Da Thrane hørte
dette advarte han mot dannelse av forening. Først i februar
1850 ble foreningen dannet med 260 medlemmer.
I en fortegnelse i ”Arbeiderforeningenes Blad” over bevegelsens foreninger
i midten av september 1849 finner vi disse foreninger i Vestfold:
Nr. 11 Holmestrand med 23 medlemmer, nr. 19 Skoger med 106 medlemmer,
nr. 20 Svelvik med 38 medl., nr. 25 Jarlsberg med 42 medl., nr. 32 Horten
med 104 medl., nr. 33 Tønsberg med 27 medl., nr. 34 Fredriksværn
med 25 medl. og nr. 40 Sande sogn med 35 medlemmer. Litt seinere ble det
dannet foreninger i Lardal, Sandefjord, Botne og Hof.
De to arbeidermøter
Da Marcus Thrane hadde fått i stand en organisasjon som han
mente var sterk nok, sammenkalte han foreningene til det første
”Arbeidermøte” i Oslo 1. august 1850. Han hadde allerede
da pådradd seg en offentlig oppmerksomhet som førte til
mottrekk.
En måned før arbeidermøtet ble holdt, hadde justisdepartementet
sendt et rundskriv til alle lensmenn og politimestre i landet,
der de pålegges å ta opp fortegnelse over alle medlemmer i
arbeiderforeningene. Det var ikke påbud om at de skulle oppløses,
men departementets ordre ble lagt ut som om det var farlig å være
medlem av thraneorganisasjon. Mange medlemmer meldte seg ut og
en del av foreningene gikk inn med det samme.
På det første ”Arbeidermøte” kom det 150
representanter fra like mange foreninger. Fra Vestfold møtte bonde
Halvor Chr. Rud fra Skoger og Sande, lærer H. Christophersen fra
foreningen i Larvik, og hjulmaker J. C. Jacobsen fra Horten. Den
siste kom til å spille en viss rolle i den følgende dramatiske
utvikling av Thraniterbevegelsen.
Etter det første arbeidermøte vokste bevegelsen, den
tok til med opplysningsarbeid ved siden av politikken, og det annet landsmøte,
Lilletinget kallet, ble holdt i Oslo 10. juni 1851. Dette møtet
gjorde mange uklare vedtak som viste at organisasjonen ikke var klar
nok og ikke enig nok.
Stortinget inntok ikke fra først av noen fiendtlig holdning
til arbeiderforeningene, men etter ”Lilletinget” som gjorde uklare vedtak
om arbeiderforeningenes framtidige taktikk hvis Stortinget ikke tok hensyn
til foreningenes henvendelse, ble det en annen låt. Regjeringen
skred inn mot lederne og flere av dem ble arrestert.
Likevel har Thraniterbevegelsen satt spor etter seg i stortinget.
Det skyldtes Thranes iherdige arbeid for en reform av husmannsvesenet at
denne loven ble revidert samme år. Øverland mener at
det gjennom hele stortingssamlingen 1851 var en bredere og dypere demokratisk
stemning enn før - og etter. Thranes krav om alderdomspensjon
ble tatt opp til behandling i stortinget etter forslag av 9 tingmenn som
la fram et forslag til lov om pensjonsinnretning, og etter dette skulle alle
arbeidsgivere innbetale 1 skilling pr. dag og arbeider til et distriktspensjonsfond.
Odelstinget sendte forslaget til en komité som tidligere var oppnevnt
i anledning ”Arbeideragitationen”. Komitéen innstilte på
at det ”bliver fra Stortinget side intet at foranstalte”, og det ble
det heller ikke. Men komitéen hadde i sin innstilling gjort
et sammendrag av de ideér og meninger som Thraniterbevegelsen bygget
på, og det var første gang Stortinget fikk lese et slikt demokratisk
dokument.
Stortingets holdning ble kommentert i artikler og brosjyrer mer enn
noen annen stortingssamling. Det var berettigelsen av arbeidernes krav
om reformer som ble behandlet.
En nedsatt kommisjon som skulle undersøke hva der virkelig
foregikk på ”Lilletinget” og de seinere hendinger på
Ringerike, og spore opp eventuelle straffbare planer fra arbeider-foreningenes
side, ga innstilling i juni 1852, og deretter fulgte rettssaken mot 149
personer i arbeiderforeningene. 10. april 1854 falt dommene, som varierte
fra 15 års straffarbeid ned til noen få måneder, noen
slapp med bøter og noen gikk helt fri. Blant de som fikk straff
var hjul- maker Jacobsen, Horten, som fikk 4 år og 2 måneder.
Thrane sjøl fikk 4 år.
I 1854 kom saka opp i Stortinget igjen ved at de dømte søkte
om å få forhøyet kostgodt-gjørelsen (som var
12 skilling dagen). Søknaden ble avslått, men førte
til ordskifte om det var hensiktsmessig med så strenge straffer.
Sverdrup hevdet her at en måtte skille mellom politiske og andre
forbrytelser.
Folkemeningen hadde etterhvert snudd seg og førte til at saka
kom for høyesterett med den berømte advokat Dunker som
de tiltaltes forsvarer. Dommene ble betraktelig mildere.
De fleste som hadde fått 9 år fikk straffen nedsatt til 3
år og andre tilsvarende. Den eneste som fikk forlenget straffetid
var Abildgaard som var Thranes konkurrent til lederplassen og som var opphavet
til de dunkle, revolusjonære uttalelser på ”Lilletinget”
.
Thranebevegelsen satte dypere spor i Buskerud, Hedmark og Trøndelag
enn i Vestfold. De foreninger han startet i Vestfold ble aldri sterke.
Edvard Bull mener det har sammenheng med at klasseskillet var mindre
her enn i de andre fylkene.
Jacobsen og Steenberg
De foreninger som Thrane fikk dannet i Vestfold gjorde ikke så
mye av seg i Thranestriden. På Lilletinget møtte bare 4
representanter fra de 13 foreninger med 896 medlemmer. Det var kanskje
ikke mangel på interesse, men vel mer økonomien som hindret
større representasjon. J. C. Jacobsen møtte således
både for foreningene i Horten og Holmestrand, bonden Halvor Chr.
Rud møtte fra foreningene i Skoger og Sande, fra Larvik møtte
kontorist C. Larsen og fra Lardal bonde Hans Evensen Frydenberg.
Dette forteller ellers at det var et slags samarbeid mellom noen av de
lokale foreningene.
Jens Christian Jacobsen fra Horten ble en viktig person på
Lilletinget. Han var 35 år gammel, sønn av en dansk
grosserer og arbeidet som hjulmaker og skipstømmermann. I tiltalen
het det at ”han hadde ikke alene talt og stemt i Centralmøtet
for tredje dags beslutning om revolusjon, men hørte også
blant dem som den fjerde dagen motsatte seg omgjøring av uttalelsen,
likesom det var ham som ga anvisning på (å ta) Hortens
krigsforråd”. Han ble dømt til 4 års fengsel,
men fikk den redusert til 3 år.
Utenom Jacobsen kjenner vi til en annen mann som har hatt innflytelse
på noen hendinger i Vestfold på den tida. Det var redaktør
Jens Steenberg som i 1847 startet bladet ” Fredriksværn Adresse”
og i den skrev så ”uærbødig” om høyesterett
at han i 1850 ble dømt til 64 dagers fengsel som han sonet
i Larvik. Det er lite trolig at det kunne dannes en Thraneforening
i Fredriksværn uten støtte i dette bladet. Han
satt fengslet under valget av stor tingsmenn høsten 1850
og da Johan Sverdrup var valgt i Larvik gikk et tog av 200 medlemmer
av arbeiderforeningene i Fredriksværn og Larvik til Sverdrups bolig
3. juledag og ba ham ta opp Thranebevegelsens krav i stortinget.
Dette toget gikk så videre til fengslet hvor Steenberg satt
og ropte hurra for ham, som ” trykkefrihetens martyr”.
Steenberg startet så i 1851 ”Horten Blad” (seinere ” Gjengangeren”).
I august samme år fikk verftsarbeiderne valget enten å melde
seg ut av arbeiderforeningen, eller miste arbeidet ved verftet.
Det var en hard vinter med stor arbeidsledighet og nød. Foreningen
ble oppløst. Da Steenberg i 1870 var med og stiftet Horten arbeiderforening
var det i god samklang med hans opposisjon i 1851 mot regjering
og storting fordi de hadde lokket arbeidere til verftet og sagt opp en
hel del av dem. (” Gjengangeren” 14 /4 1951 ).
Innledningen til en ny politikk i Norge
Halvdan Koht slutter sin gransking av Thraniterbevegelsen med følgende
kommentar:
”Om arbeiderbevegelsen således ikke fikk så mye å
si for selve lovgivningen i de årene, så ble den en omskapningsmakt
for hele samfunnsgrunnlaget i norsk politikk. En ny folkeklasse hadde
her for første gang reist seg med selvstendige krav, og enda den
ble kastet hardt tilbake i det første stormløpet, holdt
den da livet seigt oppe i stumper og stykker, enkelte arbeiderforeninger
har greid seg til den dag i dag, mest som sjukekasser, og i by og bygd
levde gamle thranitere som trutt holdt fast på de nye tankene og
således var liksom en surdeig i folket som kunne ta til å
æse straks vilkårene bød seg. Denne nye klassen
måtte sprenge gammel klassesammenheng. Til nu hadde bøndene
stått samlet i mot borger- og embetsmannsveldet, i arbeiderbevegelsen
dekket av de sosiale motsetningene som skjulte seg innenfor bondepartiet,
og især i husmannsspørsmålet kom denne motsetningen klart
i dagen. Fra 1851 var bondepartiet i virkeligheten sprengt, småbøndene
slo lag med arbeidsfolket i by og på land, mens storbøndene
mer og mer gikk sammen med borger- og embetspartiet. Dermed hadde
det kommet nye kløyvingslinjer i det norske samfunnet, og hele politikken
i landet gikk fram etter nye grunnsetninger. Striden kom ikke til
å stå lenger om bare bondemakt, men om folkemakt, og den nye
statsmannen som arbeiderbevegelsen hadde båret inn på Stortinget
- Johan Sverdrup - ble føreren for et ”Venstre” som gjorde bondepolitikken
om til prinsipp-politikk. Arbeiderbevegelsens undergang ble innledningen
til en ny tid for Norge”.
Arbeiderforeningene
i 1870-90 åra
Det var nok noen av Thraniterbevegelsens foreninger som levde videre,
men de fikk mer selskapelige formål.
Landet opplevde i 1870-åra et økonomisk oppsving, det
ble noe av et industrielt gjennombrott. I 1870 var det 31.000 industriarbeidere
og tallet steg til 46.000 i de neste 5 åra. Hertil kom anlegget
av jernbaner som tok sterkere fart denne tida. Og med det livligere
arbeidsliv kom de første fagforeninger. Her opptrådte
arbeiderne kollektivt med sine krav og enkelte steder fikk vi de første
organiserte streiker. Den eldste fagforening er typografenes fra
1872. Samme år streiket hundre bryggesjauere i Kristiania og
drev gjennom et lønnstillegg i løpet av to dager. Det
fulgte flere lønnsaksjoner, både i 1872 og 73, og særlig
av håndverkssvenner som fort vekk dannet fagforeninger oppdelt i
hvert fag. Disse aksjonene vakte veldig oppsikt og hertil kom inntrykket
av Parisrevolusjonen i 1871, og at det var dannet en avdeling av Internasjonalen
i København samme år. Denne ble forbudt i 1873 og en
av stifterne, den kjente Marius Jantzen, dro da til Kristiania hvor han
kom i kontakt med Fjørtoftkretsen som utfoldet en intens sosialistagitasjon
i hovedstaden. Denne syknet hen etter et par år i skyggen av
en økonomisk krise som knekket fagforeningenes livskraft for en
tid.
Allerede før 1870 var det stiftet en del arbeiderforeninger
eller arbeidersamfunn som de også ble kalt. De hadde til
formål å stifte fred mellom klassene og fikk derfor et preg
av hjelpe og opplysningsvirksomhet. Venstre som på denne tid sto
i sin hardeste kamp mot den konservative embetsmannsregjeringen, søkte
støtte i disse foreningene, og det lyktes for et nokså langt
tidsrom å føre venstrepolitikk inn der. De ble ledet
av håndverkere, småkjøpmenn, lærere og underordnede
offentlige funksjonærer.
Arbeiderforeningenes landsmøter
I 1880 innbød Kristiania Arbeidersamfund alle arbeiderforeninger
og -samfunn til landsmøte i Oslo 26. - 28. juli i Torggata 14, som
seinere ble den politiske arbeiderbevegelsens sentrum gjennom mange år.
Der møtte 165 deltakere fra foreningene i Arendal, Asker, Bergen,
Drammen, Elverum, Farsund, Fredrikshald, Fredrikstad, Hamar, Hammerfest,
Kristiania, Kristiansand, Landvik, Larvik, Mandal, Stavanger, Stjørdalen,
Strømmen, Strømsgodset, Trondheim, Tromsø, Tvedestrand,
Tønsberg og 4 fra utlandet.
Møtet var meget godt organisert, om lag som landsmøter
i vår tid, og det var til og med sørget for rabatt for reise
med båt og bane. Av deltakerne var om lag 30 arbeidere, 15
håndverksmestere, 25 lærere, 25 kjøpmenn, og ellers
var det en blanding av en lang rekke yrker. Fra Kristiania, som hadde
99 representanter, møtte bare noen få arbeidere. Her
dominerte kjøpmenn, lærere, formenn og folk med immatrielt
arbeid, og særlig redaktørene var godt representert.
Møtesakene, som var mange, var gruppert og ble behandlet på
gruppemøter som utformet forslag til resolusjoner. Hver deltaker
kunne være med i den gruppe han interesserte seg mest for.
De emner som ble behandlet ga uttrykk for hva som rørte seg
i befolkningen, særlig i retning av større og bredere opplysning.
Det ble vedtatt resolusjoner som krevde mer lesetid, bedre undervisningsmetoder,
fritt skolemateriell (betinget), legemsøvinger i skolen, fortsettelsesskoler
og støtte til private ungdomsskoler for å lette ungdommens
søkning dit.
Andre emner som var til drøfting var oppretting av kooperative
foreninger, arbeidernes andel i bedriftens fortjeneste, alderstrygd, selvhjelpskasser,
anbefaling av mer akkordarbeid, kortere arbeidstid. Om de fleste
emner var det stor enighet, og møtet var også skjønt
enig i at beskatningen var urettferdig overfor de ubemidlede.
Stemmeretten var den store prøvesteinen. På den tid
kunne 145 tusen menn stemme etter grunnloven, mens bare halvparten virkelig
stemte. Det kom av frykt for å bli kontrollert, skjønt
valget skulle være hemmelig. Men det var altså ikke
så hemmelig som i dag. Et forslag som inneholdt ønske
om alminnelig stemmerett ble vedtatt med bare to stemmers overvekt. Halvdelen
stemte for at stemmeretten skulle følge skatteevnen. Spørsmålet
om stemmerett
for kvinner var ikke nevnt.
En prøve på forsiktigheten i tida var at det ble reist
spørsmål om forbud mot å diskutere politikk i arbeiderforeningene.
Det var bødtker Johannessen fra Tønsberg som ville ha forbud,
men det ble vedtatt at ”fred er ei det beste”. Deltakerne fra Vestfold
gjorde seg ikke bemerket på annen måte enn at bare én
av 8 representanter stemte for alminnelig stemmerett.
De fra Vestfold som deltok i dette møtet var: fra Larvik Arbeiderforening
boktrykker Schmidt, lærer A. Thorvik og buntmaker Eliesen, fra
Tønsberg Arbeiderforening lærer O. Hansen, arbeider C. Holmen
og bødtker Chr. Johannessen, fra Strømsgodset og Åssiden
Arbeiderforening arbeiderne H. Gulbrandsen og Andreas Hilden. Dessuten
møtte maler C. J. Lundberg fra Tønsberg uten å
være valgt delegert.
Fram til 1891 ble det holdt 5 slike ”Arbeidermøter” for disse
foreningene. Vestfold var ikke særlig interessert.
Til det annet møte sendte Tønsberg Arbeiderforening smedmester
Henriksen og lærer O. Hansen, og 3 andre fra Tønsberg møtte
for privat regning. Fra Strømsgodset møtte H. Gulbrandsen
og Hilden, ellers ingen flere fra foreningene i fylket. På
det tredje møtet var lærer Hansen fra Tønsberg, og
på det fjerde møte var losoldermann Schlytter fra Tønsberg
eneste representant fra fylket. Men i 1891 var det flere: Fra Larvik
baker L. Jacobsen, snekker E. Halvorsen og høvelmester L. Andersen,
fra Thorstrand Arbeidersamfunn gartner M. J. Anderup, fra Tønsberg
Ludv. Henriksen, tollbetjent G. Jørgensen og lærer Kr. Skatvedt
og fra Horten Arbeiderforening maskinarbeider H. Hansen og kand. philos.
Kr. Trapness.
Det var de samme emnene som gikk igjen stort sett på alle landsmøtene,
og særlig stemmerettsspørsmålet. I 1891 var
en kommet fram til enighet om å kreve alminnelig stemmerett, men
et forslag om at stemmerettsalderen skulle være 21 år ble forkastet.
Etter forslag av Jørgensen, Tønsberg, ble det vedtatt å
kreve alminnelig stemmerett for kvinner fra det 25. år.
Arbeiderforeningene i Vestfold
Etter amtmannens 5 års beretning 188690 hadde Larvik Arbeiderforening
(stiftet 1851) 450 medlemmer, Tønsberg Arbeiderforening (1867)
580 medlemmer, Horten Arbeiderforening (1870) 410 medl., Sandefjord Arbeidersamfund
(1876) 93 medl., Hof Arbeiderforening (1883) 95 medl., Eidsfos
Arbeiderforening 108 medlemmer. (I neste 5 års beretning
nevnes ikke Eidsfos). Strømsgodset Arbeiderforening nevnes ikke
av amtmannen, men den var representert på arbeidermøtet i
1880 og 82. (På samfunnets fane står årstallet
1883). Tjøme Arbeiderforening ble stiftet i 1895, Sande i 1898,
Våle Arbeiderforening 1904. I Holmestrand var det en arbeiderforening
(45 medl.), som ble nedlagt i 1903.
Amtmannen melder i nevnte 5 års beretning at det i Larvik var
en understøttelseskasse med 160 medlemmer, i Horten to slike med
542 medlemmer.
Etter de utførlige protokoller fra arbeidermøtene har
innsatsen fra Vestfold vært meget beskjeden. Det var bare lærer
O. Hansen fra Tønsberg som i de to første møter la
fram forslag av betydning, om reformer i skolestellet.
Disse foreningene spilte nesten ingen rolle i Venstre i Vestfold,
som hadde en egen amtsorganisasjon. Men de har hatt betydning gjennom
sin opplysningsvirksomhet. Flere av dem holdt leserom for medlemmene hvor
det var lagt ut bøker, tidsskrifter og aviser som bar bud om tanker
og hendinger i tida. I enkelte kunne en til og med finne radikale
skrifter som pekte ut over unionsstriden og stemmeretten. Størst
betydning hadde de kanskje som hjelpe-organisasjoner for medlemmer som var
uheldig økonomisk stilt.
I enkelte av disse foreningene kom det etter 1900 til politisk strid
mellom de enkelte sosialdemokrater som hevdet radikale meninger, og de
andre. Sande Arbeiderforening ble tilmeldt D.N.A. allerede i 1902,
arbeiderforeningene i Hof og Våle og arbeidersamfunnet i Sandefjord
i 1906. De andre foreningene sovnet inn etterhvert. Det er
bare Tønsberg og Larvik arbeiderforeninger som ennå eksisterer,
og de har holdt seg utenfor politikken.
Sosialdemokratene i 1880-åra var interessert i disse arbeiderforeninger,
særlig i Oslo hvor Samfunnet ga plass for viktige politiske diskusjoner.
Flere av dem deltok også i de første landsmøter for
å fremme sine sosialradikale forslag. Men da arbeiderne fikk
sitt eget politiske parti var det naturlig at de satte kreftene inn der.
Arbeiderforeningene av 1880-90 markerer en overgang fra arbeidernes
maktesløshet til den moderne arbeiderreising som i løpet
av 50 år skapte en fullstendig sosial revolusjon i Norge.
Tjølling som politisk sentrum
Venstre som i 1850 fikk Johan Sverdrup valgt til stortingsmann, hadde
en stor periode i Vestfold. I 1880åra under de store nasjonale
stridighetene ble Tjølling noe av et politisk sentrum. Venstre
og Høyre sendte en del av sine beste talere til store talestevner
på Tjøllingvolden. De samlet mange folk og det gikk
ofte hissig for seg. Disse sammenstøtene holdt liv i den politiske
diskusjon over store deler av fylket og langt oppover mot Kongsberg.
Seinere, da den store striden om embetsmannsstyret var utkjempet, ble det
Venstres stilling til stemmeretten som interesserte mest. Og det
var atskillig kritikk mot Venstre fordi det saboterte den alminnelige stemmerett
så lenge.
Minner fra en politisk storhetstid
Anders Kaupang er født i Tjølling i 1875, sønn
av en bonde. Han var voksen da han like før århundreskiftet
tok arbeid på Framnæs mek. Værksted, hvor han i 1901
var med og stiftet Jern og Metall avd. 34. Helt til etter siste verdenskrig
var han meget aktiv i partiet. Han var medlem av Sandefjord bystyre
fra 1908, og 31 år i formannskapet, til 1947. - Her er noen av
hans politiske erindringer fra sine unge år:
”Tjølling var i 1880-90 åra et livlig politisk sentrum.
Den var nabokommune til Johan Sverdrups Larvik. Til de mange og
store politiske møtene som ble holdt på Lauve i Grøttinglia
og i lokalet på Tjøllingvolden kom det folk både fra
Sandefjord og Larvik og bygdene. På disse møtene var
det som oftest talere både fra Høyre og Venstre, og mange
ganger møtte hvert parti med to og tre talere, så det gikk
livlig for seg. Duellene mellom talerne ble ofte så tilspisset
at de forlot den saken som skulle utredes og la an på å døyve
motstanderen. Som regel gikk venstretalerne av med seiren, for de
var mest drevne i talekunsten.
Eieren av Grøtting var postekspeditør og ivrig venstremann,
og det vakte ren forferdelse blant høyrefolk da han under et stevne
heiste flagget med unionsmerket ned. Etter et slikt politisk stevne
hendte det at redaktøren av høyreavisa i Larvik, ”Amtstidende”,
som hadde leid hest og trille, ble stanset nede på veien av en
del arbeidere fra Larvik. De grep fatt i hjulene og dreide dem bakover.
Redaktøren ble betenkt og satt og slikket på håndtaket
på spaserstokken sin mens arbeiderne ropte i kor: ”Ja, bit i kjeppen
din, du Smidt”. Dette sto på en tid inntil Venstres stortingsmann
i kretsen, Mathias Odberg, kom kjørende og ba karene slippe vogna.
”For ellers kommer heller ikke jeg fram”, var hans motiv. Det ble
latter, som frigjorde både trilla til redaktøren og stemningen.
På et møte som ble holdt på Østre Halsen
talte en gang skolestyrer Davidsen av Venstre. Han holdt på
nokså lenge, så Høyres taler, B. M. Steen, til slutt
gikk fram til talerstolen, grep fatt i Davidsen og ville dra ham ned.
Det ble basketak mellom de to, men Davidsen fikk hjelp av flere tilhørere
som ga Steen mange velrettede slag. Det som gjorde utslaget var
et spark av en sjømann i langstøvler. Han traff Steen
så han tumlet om på gulvet. Møtet løste
seg opp i latter, det ble ikke mer opplysning om det emnet.
Viggo Ullmann talte en gang på et møte i Tjøllingvolden
hvor motstanderen var en høyreredaktør fra Sandefjord.
Ullmann siterte noe fra en engelsk bok som het Mulholl. Da høyretaleren
slapp til tok han fatt i dette sitatet, men kunne ikke huske navnet på
boka. Ullmann stilte seg foran talerstolen og stavet: ”Mul -
Mulholl, husker du det nå?” Høyretaleren ble rasende og
glemte det meste av det han skulle si, og slaget var tapt for ham.
En tid i 80-åra var gemyttene rent i kok, og når høyre-
og venstre folk møttes røk de ofte sammen i slagsmål.
Det gikk så vidt at konene nektet å gå i selskap
hvis ikke mannen lovet å oppføre seg noenlunde normalt.
Ved stortingsvalget i 1888, som foregikk i kirken, serverte Høyre
øl hos ”Severin snekker” på Tjøllingvolden
til alle som ville ha. Det ble drukket en del, men etterpå
ble folk flaue, og Høyre gjentok ikke det eksperimentet.
Ved et seinere valg sørget Høyre for gratis skyss til
kirken for folk som bodde på Østre Halsen og Rekkevik.
Det ble heller ikke videre vellykket, hvis en skal tru hva en av
velgerne, Andreas Jensen, sa da han kom ut på vollen etter å
ha stemt i kirken: ”Nå har vi kjørt med Høyre og
stemt med Venstre.”
På gården Kaupang var det alminnelig å leie
bort rom til byfolk om sommeren. I et av de rommene som en høyrefamilie
hadde leid en gang, hang det et bilde av Johan Sverdrup, og det
tålte ikke høyrefrua å se, så hun vendte
bildet om. Da bondekona fikk se det, vendte hun straks bildet
om igjen. Da høyrefrua igjen snudde bildet sa bondekona
bestemt og avgjørende: ”Hvis dere snur bildet en gang til er dere
oppsagt og skal reise straks.”
Det hadde lykkes Treschow og likesinnede å presse sine arbeidere
til å stemme med Høyre ved et valg i Larvik, og det ble
høyreseier. Men det ble spetakkel etterpå. Arbeidere
og andre samlet seg og dro rundt i byen og bombarderte villaene
til besteborgerne med stein og andre kastemidler, og de siktet jo
først og fremst på vinduene. En av de angrepne fikk
tak i skytevåpen og truet med å skyte den første som
kom inn på eiendommen hans.
Høyretaleren M. B. Steen ble en gang antastet i ”Prinsegata”
i Larvik. Han reddet seg opp i et tre og kom først ned igjen
etterat Lars Abrahamsen, den seinere statsråd, kom og befridde ham
og fulgte ham hjem.”
De faglige
forløpere til 1906
I Vestfold ble det dannet noen fagforeninger før århundreskiftet,
men de var hverken mange eller sterke. Misnøyen med levekåra
lå latent og ga seg ikke uttrykk før det ble organiserte
fagforeninger.
Våren 1890 samlet skomakersvennene i Larvik seg med krav om
bedre lønn, og de klarte å gjennomføre en del av sine
krav gjennom en virkelig streik. Bakersvennene i Larvik organiserte
seg i 1892 og forsøkte å bedre sine kår, men foreningen
klarte ikke å gjennomføre noen bedring. Bakersvennene
fikk et tilbakeslag som var så sterkt at det gikk helt til 1909 før
de igjen kunne ta opp foreningen. Steinarbeiderne, som det var mange
i Larvik-distriktet, gjennomførte noen vellykte streiker i 1890-åra.
Ellers måtte arbeiderne i bedriftene bære fram sine krav enkeltvis,
som var vanlig den gangen.
Et eksempel fra Tønsberg er typisk. Arbeiderne ved Kanalen
la ned arbeidet i 1892 og krevde lønna hevet fra 2 til 2,50 kroner
dagen. De streiket én dag. Så sprakk det, og de
måtte gå tilbake på de gamle vilkår og måtte
til og med tåle at to av deres mest aktive kamerater ble avskjediget.
Vi kjenner bare få fagforeninger i moderne form som greide
seg over århundreskiftet. Den typografiske forening i Tønsberg
ble stiftet i 1882. Den greide å bedre lønns og arbeidsvilkårene
straks etter at den var stiftet. Siden slappet den av og fikk på
lange tider ingen betydning. Men den har bestått prøven
uavbrutt og er fylkets eldste fagforening.
I 1899 ble det dannet en arbeidsmannsforening i Larvik som sendte
representant til Arbeidsmandsforbundets landsmøte i 1900. Men allerede
i 1902 ble det dannet en ny arbeidsmannsforening, nr. 82 i Arbeidsmandsforbundet,
og det er nok den samme forening, som altså hadde hvilt en tid.
Steinarbeiderne i Larvik hadde en forening fra 1890-åra, den ble
forsøkt rekonstruert i 1899, men det lyktes først i 1901.
Larvik Losse- og Lastearbeiderforening hadde 207 medlemmer i 1900.
I Sandefjord ble det i 1898 dannet en løst organisert forening
for Framnes-arbeiderne. Den samlet penger til streikende arbeidere
i Danmark og Sverige. En må se denne som forløperen
for fagorganiseringen av Framnes-arbeiderne i Jern og Metall.
I Tønsberg reiste både skomakersvennene, smed-
og skreddersvennene i 1890 krav om bedre lønn, og det lyktes dem
å få litt bedre vilkår, men de hadde ingen organisert
fagforening. I 1897
blomstret interessen for fagforeningene opp og det ble dannet fagforeninger
for skreddersvennene, trearbeiderne og jernarbeiderne.
Jernarbeidernes forening i Tønsberg ble stiftet 14. august
1897 med 30 medlemmer fra forskjellige bedrifter. Den betydeligste lederen
var dreier Christian Christoffersen som da var 50 år gammel.
Han var fra Norderhov og ble faglært i Kristiania. Foreningen
meldte seg straks til Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Jernarbeiderne
i Tønsberg hadde dengangen 63 timers arbeidsuke, mens den ellers
i faget var 60 timer. I januar 1898 fikk fagforeningen overenskomst
med bedriftene om 60 timers arbeidsuke og overtidsprosenter. Foreningen
holdt fester og andre arrangementer, og hadde den meste av tiden et driftig
styre som arrangerte offentlige foredragsmøter. Men interessen
hos medlemmene dalte, og i februar 1903 var stillingen slik at styret
var uten medlemmer på møtene og foreningen ble lagt ned i
all stillhet. Men den hadde 40 betalende medlemmer helt til det siste.
Ved siden av Christoffersen var Anders Karlsen, Mathias Olsen, Bernhard
Forstrøm, H. P. Andersen og P. Henriksen virksomme medlemmer i styret.
I 1897 ble ”Svendeforeningen”s lokale innviet. Svendeforeningen
var en nokså løs sammenslutning som da hadde bestått
i 11 år og var en samling av svenner i alle fag. Den kom aldri
til å spille noen rolle i arbeiderbevegelsen uten som hjelpekasse
for medlemmene. Politikk, kortspill og berusende drikker var forbudt
i lokalet. Den eksisterer ennå som en økonomisk enhet
for eiendommen.
Omkring århundreskiftet ble det i Vestfold gjort mange opptak
til å danne fagforeninger. Særlig bemerkelsesverdig innsats
ble gjort av den energiske agitatoren i Norsk Arbeidsmandsforbund, Hans
Berntsen. Han tok fylket for seg og organiserte en rekke fagforeninger
i de fag som dengang ikke hadde egne fagforbund og som derfor ble samlet
i Norsk Arbeidsmandsforbund.
I 1899 stiftet han en fagforening for Treschowarbeiderne i Larvik.
Den gikk snart inn, men ble gjenopptatt i 1902. I 1900 stiftet
han Tobaksarbeidernes Forening, og en fagforening for skomakersvennene
i Larvik som var dannet i 1890 ble gjenopptatt i 1904. I 1899 stiftet
han en fagforening for steinarbeiderne i Larvik, den ble reorganisert i
1901. I 1902 fikk han istand fagforening ved fyrstikkfabrikkene
på Agnes. Den ble gjenopptatt i 1906.
Dette var en veldig virksomhet etter datidens forhold, og det er
tydelig at Larvik ble ansett for å være et meget organisasjonsmulig
distrikt. Men lett var det ikke, det forteller de mange rekonstruksjoner
om.
Hans Berntsen arbeidet også lenger nord i fylket. I Holmestrand
stiftet han i 1902 en bryggearbeidernes fagforening med 50 medlemmer.
Byen var den gang stor utskipningshavn for trelast, og fra 1902 også
for papirfabrikken på Hvittingfoss, etter at Hvittingfossbanen
det året kom i drift. I 1904 organiserte han arbeiderne ved
Vallø oljeraffineri.
Ved siden av Arbeidsmandsforbundet var også andre forbund i
virksomhet. Jern og Metall stiftet sin første avdeling i fylket
i 1901, Sandefjord avdeling, og i Eidsfoss ble det organisert en avdeling
i 1904. Formerforbundet fikk en avdeling på Eidsfoss i 1904
og i Tønsberg og Horten samme år. Bakerforbundet organiserte
avdelinger i Tønsberg og Sandefjord i 1900, murerne fikk avdeling
i Sandefjord i 1900 og i Larvik i 1902, og malerne og tømmermennene
i Sandefjord organiserte seg i 1900. Skreddersvennene i Larvik organiserte
seg i 1903.
I 1906 kom det til en del nye fagforeninger. Arbeidsmandsforbundet
organiserte murarbeiderne i Larvik, fabrikkarbeiderforening i Tønsberg,
Pukerud papirarbeiderforening i Strømsgodset, arbeiderne ved gruvene
på Konnerud, en bruks- og tomtearbeiderforening for Drammen -
Gulskogen. Typografforbundet fikk en avdeling i Larvik i 1906.
Levekår omkring 1900
Vestfold er ungt som industrifylke. Den offisielle statistikk
oppgir antallet industrielle anlegg i 1850 til 350 med litt over 1000 arbeidere,
eller gjennomsnittlig 3 mann pr. bedrift. 220 bedrifter var ”bekkesager”,
den neststørste gruppen var næringsmiddelindustrien (vesentlig
møller) med 60 bedrifter og 240 arbeidere. Det var få
store bedrifter.
I de neste 50 år foregår en konsentrasjon, småmøllene
og småsagene viker for større enheter. I 1900 hadde
fylket 115 anlegg med 3110 arbeidere med gjennomsnittlig 261 arbeidsdager
i året. I 1900 tjente dagarbeidere 2,56 og kvinner 1,35 pr.
dag på egen kost, og for jern- og metallarbeidere var daglønnen
kr. 3,31, for sagbruksarbeidere 2,60, for skomakersvenner 2,87 og for
murere kr. 5,75.
På denne tid er notert disse prisene: husleie for to rom og
kjøkken 1015 kr. pr. måned, en favn bjerkeved 13 kr., kjøtt
og flesk 73 og 90 øre pr. kilo, melk 11 øre literen, smør
1,66 pr. kilo og ost 93 øre kiloet. Forholdet mellom prisene
og lønningen var slik at det var ikke rom for mer enn det nødvendigste
til livets opphold. Jerndreier Carl Henriksen, som kom fra
Oslo til Framnæs mek. verksted i 1903, forteller at lønninga
gikk med til husleie, mat og klær. Møblementet var de nødvendige
bord og pinnestoler, sengesteder med halmmadrass og av kjøkken-
og skaffetøy var det bare fra hand til munn. En industriarbeider
som hadde familie (han hadde 4 barn) måtte bruke en dress i 78
år før lønna strakk til fornyelse. Mange arbeidere
som hadde høve til det spedde på med sjølberget fisk.
Framgang for industrien
Utviklingen mot helårsbedrifter blir nå sterkere.
I 1905 var det 169 bedrifter med 4472 arbeidere og i 1909 204 anlegg med
5667 mann og 1.604.700 dagsverk, eller 283 arbeidsdager i året pr.
arbeider. Dette er tallene fra fabrikktellingen. Men det var
mange andre. Etter folketellingen 1910 var 31.100 personer i fylket
sysselsatt i industri og håndverk, derav 14.800 i landdistriktet
( 21 pst.) og 16.300 i byene (42 pst.). Fylket hadde da 109.000 innbyggere.
Skipsfarten var forholdsvis godt utviklet. Mellom 1905 og 1908
hadde fylket 158 dampskip med en tonnasje på 126.400 netto reg.tonn
og 154 seilskip på 68.500 n. r.t. Nettopp i denne tida var
det nedgang for fraktfart, mens hvalfangst tok seg sterkt opp og jernskipsbyggingen
blomstret. I 1910 var 15 prosent av befolkningen knyttet til sjøfart,
fiske og hvalfangst.
Arbeidslønningene omkring 1910
Årslønnen var for tjenestegutter kr. 342 og for jenter
168. Daglønn på egen kost 3,11 for menn og 1,92 for
kvinner, arbeidere ved mek. verksteder 3,75, sagbruksarbeidere 3,50, skomakersvenner
3,05 og mursvenner 5,80. De alminnelige mannskapshyrer på dampskip
var i 1910 for matroser 6065 kroner og for styrmenn fra 70 til 120 kroner
måneden.
De større bedriftene i Vestfold i tiden 1905-1910 med over
100 arbeidere var Eidsfos Verk 155 arbeidere, Glassverket i Skoger 160,
Glassverket i Larvik 100, Alfr. Andersens mek. verksted 200, Kaldnes mek.
verksted 280, Framnæs mek. verksted 150, Berger fabrikker 300, Melkefabrikken
i Holmestrand 100, Laupen sagbruk 100, Fritzøe tresliperi, Jarlsberg
Paper Mills og et par trikotasjefabrikker i Larvik var også blant
de største.
I 1913 oppgir fabrikkinspektøren at det i Vestfold var 310
anlegg med 7392 arbeidere fordelt slik i inspeksjonspliktige bedrifter:
2502 i jernindustrien, 1216 i trevareindustrien, 827 i steinindustrien,
756 i papirindustrien, 693 i tekstilindustrien, 604 i næringsmiddelindustrien
og 324 i kjemisk industri, som de største gruppene.
Og det var helst i disse bedriftene og i håndverksfagene det
var muligheter for fagorganisasjonen og for politisk arbeid.
Fra bondegutt til sosialist
Nils C. Jacobsen er født på Skarsholt i Andebu 30. april
1870. Han flyttet til Sandar i 1901 og var i alle år partiets
sikreste kontaktmann i Haukerød skolekrets. Han tegnet i årenes
løp hundreder nye abonnenter på partiavisa og bar partiets
valgmateriell ut i kretsen. Hans malerverksted på Haukerød
var som et privat blåkorshjem, hvor landeveiens folk fikk husly.
20. august 1927 skrev han disse erindringer i Vestfold Fremtid:
”I min barndom hadde jeg megen lyst til avislesning, men min far
holdt ingen aviser, og for å tilfredsstille min lesetrang var en
av våre naboer så velvillig å overlate meg et nummer
av og til av Almuevennen. Min lærer skylder jeg stor takk
for en hel del lesestoff, men de avisene jeg fikk av ham, var ikke av
de som rokker ved det bestående, for han var en god høyremann
– ”vetomann og ikke bonde” som det het i de dager.
Da jeg var i 15-16 års alderen, inntraff det noe som fikk en
avgjørende betydning for meg, og som ledet meg inn i den politiske
retningen som jeg senere i livet kom til å følge.
På denne tiden ble det over land og by utbredt en radikal avis som
hette ”Morgengryet”, og som redigertes av en Andreas Øien i Kristiania.
Det lille bladet angrep særlig krigsvesenet, og den antimilitaristiske
tanke slo straks an hos meg, og jeg ble antimilitarist.
Da jeg var i 20 års alderen fikk en av mine kamerater, som
var lærer, vikarpost i Storelvdal, og der kom han til å bo
i huset hos en sosialdemokrat. Den unge og interesserte lærer
ble snart grepet av den sosialistiske idé, og i sin iver for å
bringe meg inn på de samme tankene abonnerte han på Sosial-Demokraten
og sendte den til meg. De radikale tanker som var vakt til live
hos meg ved lesningen av ” Morgengryet” fikk her ny næring og jeg
ble sosialist.
I min hjembygd var det en sterk politisk bevegelse i 90-årene,
og jeg deltok i agitasjonen for Venstre. Mitt partiarbeid besto
hovedsakelig av det samme som nå i de senere år - jeg delte
ut skrifter og samlet abonnenter på aviser. Jeg var jo selv
blitt overbevist gjennom lesning og har derfor trodd at det er det mest
virksomme middel til å omvende andre. Jeg var nemlig sosialist
i 12 år før jeg hørte et sosialistisk foredrag.
De mest aktuelle spørsmålene i nittiårene var
unionsspørsmålet og den alminnelige stemmerett det siste
sto for meg som det største. En tid var jeg medlem av venstreforeningens
styre, men ved et nytt valg ble jeg vraket, visstnok på grunn av
min ytterliggåenhet, for Høyres verste skremsel i de dager
var at Venstre sto i samarbeid med sosialistene, og derfor gjaldt det for
Venstre til enhver tid å frigjøre seg fra disse beskyldningene.
En hel rekke folkemøter ble holdt omkring i bygdene og ikke minst
i Andebu. Høyres fornemste talere var Benjamin Vogt, ”yngres”
Konow, redaktør Berntsen, Drammen, og flere. Fra venstrehold opptrådte
som oftest redaktør Retvedt, Sven Aarrestad, redaktør Thoralf
Klavenæs og ikke å forglemme Lorentz Berg, som holdt en masse
småmøter i hver krok av bygden. Ullman besøkte
også Andebu. Han var i de konservatives bevissthet den rene politiske
skrekk, noe lignende i Tranmæl i våre dager.”
Stortingsvalget i 1906 og kommunevalget i 1907 ble en god stimulans
for partiet og fagbevegelsen. På denne tid var foregangsmennene
like interessert politisk som faglig. Ofte var det de politisk interesserte
som gjorde opptak til å danne fagforeninger, og når slike var
dannet ble de straks politiske, selv om de ikke med en gang meldte seg
kollektivt til Arbeiderpartiet. Det var ikke alle steder aktuelt.
Stort sett var en fagforening å regne med på Arbeiderpartiets
side i de politiske kampene.
Mange av de fagforeninger som ble stiftet på denne tida var
nokså svakt underbygd. Ingen kunne starte med 100 prosent organisasjon
og det tok lang tid for mange arbeidere før de lærte å
forstå fagbevegelsens betydning for deres personlige økonomi.
Mange levde videre på den gamle sentensen at arbeidsgiveren var
den klokeste og ville det beste også for arbeiderne. De unge,
driftige karene som arbeidet med organisasjonen hadde ofte større
kamp med å overtale sine kamerater enn med arbeidsgiveren.
På mange steder gikk det nokså hardt for seg for å få
de uvillige arbeidsfeller med i organisasjonen. Det tok tid.
På Konnerud ble det i 1906 dannet en fagforening ved gruvene
der. Arbeidet begynte to år før. Starten ble ikke bra og
det lyktes bedriftsledelsen å trampe den ned. Men i 1907 ble
den gjenopptatt med 50 medlemmer som var nesten hele arbeidsstokken. Gulbrand
Antonsen Pryserud ble formann og denne foreningen var effektiv helt
til 1912 da gruven ble lagt ned. Arbeidsstokken var da 60 mann.
I 1907 ble det dannet en faglig arbeiderforening på Hvittingfoss,
som riktignok ligger i Buskerud, men som på flere måter sokner
til Vestfold.
Kamp for foreningsretten
I Selvik, Sande, ble det i 1907 dannet en arbeidsmannsforening for
arbeiderne ved Selvik bruk. Av de 25 mann på arbeidsplassen ble
17 med i organisasjonen. Her fikk vi den første åpne
kamp i Vestfold om organisasjonsretten. Formannen i fagforeningen, Anton
Olaussen, ble syk og etter sykdomsfraværet ble han nektet inntatt
igjen i arbeidet sitt. Samtidig ble fagforeningens sekretær
oppsagt. Men arbeiderne var solidariske og alle mann la ned arbeidet
i oktober. Bedriften greide imidlertid å skaffe seg streikebrytere
og året etter ble fagforeningen sprengt på denne konflikten.
Det ble en bitter strid arbeiderne mellom og det gode forholdet som skal
rå på en arbeidsplass var ødelagt for lange tider.
I 1910 var Torgeir Vraa i Selvik og talte for to fullsatte stuer
i Anton Olaussens hjem der han søkte å skape stemning
for en gjenopptaking av fagforeningen. I 1913 ble det gjort et nytt
forsøk, men det lyktes ikke. I 1915 ble det stiftet en partiforening
som fikk 47 medlemmer, og nå var det bedre håp. Og den
22. juli 1917 ble det dannet fagforening tilsluttet Papirarbeiderforbundet.
I 1914 fikk vi den annen store kamp om fagforeningsretten i Vestfold.
Det var ved Papirindustrien i Tønsberg. Fra 1928 til 1945
var det hverken fagforening eller partiforening i Svelvik, og det skyldtes
kamp om foreningsretten. I 1932 kom en annen ondartet kamp om foreningsretten
i Nøtterøy. Disse blir nevnt seinere. Ellers
har det ikke være store konflikter om fagforeningsretten i fylket.
Men det har vært mangen drakamp på mange arbeidsplasser,
selv om det ikke har resultert i oppsiktsvekkende arbeidsstans.
På Langøya og Marmorøya (Kommersøya) i
Holmestrandsfjorden reiste fagbevegelsen hodet i 1907 da Karlgren fra Arbeidsmandsforbundet
stiftet en fagforening der med 25 medlemmer av en arbeidstokk på
60. Den holdt en stund, men måtte så gi opp, og den sto
fram igjen først i 1912 med Anton Olausen som formann. Det
var samme mannen som var fremste tillitsmann i Selvik.
I 1906 var det stiftet en fagforening ved papirfabrikken på
Gulskogen, og samme år en sag- og tomtearbeiderforening med Thorvald
Martinsen, Gulskogen, som formann. I 1907 kom fagforeningen for Guldlistefabriken
på Gulskogen med Martin Olsen som formann. I 1910 ble Gulskogen
Cellulosearbeiderforening stiftet med 32 medlemmer.
På Eidsfoss ble Eidsfoss og omegns trearbeiderforening stiftet
i 1911 med Aksel Hjerpekjøn som formann. I 1913 kom Sundland
papirarbeiderforening med 31 medlemmer.
Agitatoren
De første
partiforeninger
På de steder hvor det var fotfeste for fagforeninger, ble det
også bedre betingelser for politiske arbeiderforeninger. Både
i Larvik og Sandefjord var en del av de ledende fagforeningsfolk også
sosialister og førte politikken inn i fagforeningene. Vi
skal se litt nærmere på denne utviklingen i Vestfoldbyene,
som jo var sentrum i hver sitt distrikt. Et tidlig unntak er Sande
i nordre Vestfold, hvor en venstreforening av 1898 ble innmeldt i Det
norske Arbeiderparti allerede i 1902.
Larvik
Det norske Arbeiderparti var stiftet i 1887 og allerede fra 1890
var det enkelte interesserte som søkte kontakt med partiet.
Det året kom Carl Jeppesen etter privat oppfordring til Larvik
for å holde sosialistisk foredrag. Han ble nektet lokale og
måtte nøye seg med gateagitasjon. To ganger - i 1888
og 1891 - ble det gjort forsøk på å danne et arbeidersamfunn
bare for ”kroppsarbeidere”. Det var vel noen som var misfornøyd
med Arbeiderforeningen, som prøvde dette, men tross de ble stiftet,
levde de ikke lenge. I 1890, et par måneder etter Jeppesens
besøk, kom en malersvenn, S. L. Lunde, og holdt et sterkt agitatorisk
foredrag om sosialismen for 30 personer. 9. april 1893 holdt
Ludv. Meyer foredrag i lensmann Dahls lokaler om ”Arbeiderbevegelsen, dens
Maal og Veie”. Han var nektet Arbeiderforeningens lokale. 1.
mai kom 15 arbeidere sammen for å danne en sosialistisk forening,
men forsøket ble oppgitt. Det var tydelig at det var interesse
for sosialistiske idéer, men hvem skulle lede en slik forening?
(Nybrott 18/4-53 ).
Hans Berntsen
Torgeir Vraa
Mathias Johansen
N. Arbeidsm.forb.
redaktør
Sande
Det var flere tobakksfabrikker i Larvik omkring 1900, og de
engasjerte sigarmakere og andre tobakksarbeidere fra Sverige, Danmark og
Tyskland, og i juni 1900 dannet de en fagforening. Mange av
dem var sosialister. ”De kom som et uvær over oss. Vi stusset
først, lyttet til dem”, skrev Oscar Andersen i Nybrott 20/8 1920,
han var med i fagforeningen fra begynnelsen. De satte i gang
sosialistisk agitasjon, også for utbredelse av Social-Demokraten, holdt
møter hvor deltakerne fikk diskutere, og interessen var sterk
og agitasjonen livlig. Etter et foredrag av Anders Buen 6. jan.
1901 ble det dannet et sosialistisk ungdomslag 17. mars. I den
forberedende komité var sigarmaker Huffmann, N. C. Hansen,
Just Pettersen, Johan Lund og Oscar Andersen. Snart etter ble
tobakksarbeidernes forening innbudt av ungdomslaget til å bli med
om å holde fest 1 ste mai.
Slik begynte det i Larvik. I 1902 var det storbrann i byen
og gjenoppbyggingen trakk mange utenbys arbeidere. Det ble
dannet flere fagforeningen, som er nevnt foran.
Ungdomslaget som var det tredje sosialistiske ungdomslag i landet,
arrangerte i 1902 et større stevne med deltakere fra Kristiania,
Drammen, Skien og Sandefjord med over 1000 deltakere. Talere var Magnus
Nilssen og Olav Kringen.
14. juni 1903 ble Larvik Arbeiderparti stiftet med 20 medlemmer og
med Oscar Andersen som formann. Samme høst var det stortingsvalg
og det unge partiet stilte for første gang egen liste, og den
samlet 196 stemmer. Partistyret holdt i 1904 8 møter
og 6 medlemsmøter, arrangerte foredrag med Svend Mattson som taler,
og i april ble det stiftet kvinneforening. Partiet stilte liste
ved kommunevalget, holdt to valgmøter med foredrag av O. G. Gjøstein
og Jørgen Berge fra Narvik, og lista fikk 222 stemmer og partiet
6 representanter i bystyret - de første arbeiderrepresentanter i
Larvik bystyre.
Også 1905 ble et godt år for partiet. Den store saken
da var folkeavstemningen - konge eller republikk - og partiet gikk sammen
med Venstre og den Konstitusjonelle forening om et opprop til fordel for
republikk. Partiet fikk Alfred Eriksen til å tale offentlig
for republikken.
Partiavdelingen hadde denne tida tilslutning av flere fagforeninger
og allerede første høsten var medlemstallet oppe i 114.
I 1901, 02 og 03 ble det holdt første mai-fester av medlemmer
av ungdomslaget og tobakksarbeidernes forening. Etterat partiavdelingen
var dannet ble det arrangert lste mai demonstrasjoner.
Sandefjord
I Sandefjord vokste det nesten eksplosivt fram en fagforening og
politisk bevegelse fra året 1900. Det eksisterte en liten fagforening
av malersvenner fra våren 1900. Samme vår ble byens
sentrum herjet av en stor brann og det strømmet mange bygningsarbeidere
til gjenoppbyggingen. Det ble dannet fagforening for tømmermenn
og murere, og bakerne stiftet også fagforening det året.
Det var malernes forening som ble den toneangivende, både faglig
og politisk. Den lille foreningen vokste og fikk noen meget betydelige
medlemmer, drevne i fagforeningsarbeid og ivrige i politikk. Den
ble organisert mønsterverdig og forlangte tariffer med redusert
arbeidstid og fikk sine krav gjennom. Den gjennomførte mindre
streiker og blokader overfor uvillige mestre, den foreslo tilmed at mestrene
burde organisere seg som vern mot usunn konkurranse, og den sendte krav
til kommunen om en malersvenn som medlem av fagprøvenemnda, og den
foreslo opprettet en kommunal fagskole. Den var representert på
Malerforbundets landsmøte og den tok initiativet til å danne
en partiforening, Sandefjord arbeiderlag, i januar 1901, og samme år
stiftet noen av malerforeningens medlemmer et sosialistisk ungdomslag som
neste sommer deltok i det store ungdomsstevne i Larvik. Det var malerne
som øvet trykk på de andre bygningsarbeidere til å organisere
seg.
Den første 1 . mai-demonstrasjon i Vestfold
Malersvennenes forening besluttet høsten 1900 å skaffe
seg en fane. De første 40 kroner til fanefondet var en mulkt
som foreningen innkasserte fra en trassig mester. Da lste mai kom
var silkefanen ferdig, og det ble gjennomført en offentlig 1ste maidemonstrasjon
med 200 deltakere. Det var den første i Vestfold. Det
var 4 fagforeninger, medlemmene av partilaget og ungdomslaget og Arbeidernes
avholdsforening som arrangerte den i fellesskap. Talen for dagen ble
holdt av formannen i Norsk malerforbund, Pedersen. Siden da har det
gått 1ste maidemonstrasjonstog hvert år i byen.
De drivende krefter i fagbevegelsen og partiet var malerne Sigvald
Olsen og Emil Magnell. De fòr videre etterat brannstrøket
var gjenoppbygd, og Magnell finner vi igjen i fag- og partiarbeidet i
Larvik.
Det første sosialistiske foredraget i Sandefjord holdt Carl
Jeppesen i 1886, etter oppfordring av H. C. Haavaldsen som da var formann
i Avholdsforeningen (Nybrott 18/8 1916).
Sandefjord arbeiderlag som var stiftet i januar 1901 ble straks tilmeldt
D.N.A. som har fått årsrapporter sammenhengende fra Sandefjord,
unntatt 1908. Den nye partiavdelingen satte straks i gang agitasjon
for Social-Demokraten. Den fikk kollektiv tilslutning av Malersvennenes
forening. I juni ble jern og metallarbeidernes forening dannet
med 32 medlemmer. Og om høsten gikk partiet med i kommunevalget
og fikk innvalgt 4 mann i bystyret.
I slutten av 1902, da byen var nesten gjenoppbygd, forlot mange bygningsarbeidere
byen og også de ivrigste i Malersvennenes forening.
Arbeiderlaget var meget svakt en tid, men i 1904 ble det dannet en
sosialdemokratisk forening etter opptak av Lars Heimtun og Carl Henriksen
som var drivende karer i Jern- og Metall. Den betalte kontingent
til D.N.A. for 34 medlemmer, derav 2 kvinner. Den satte i gang agitasjon
for Social-Demokraten igjen og om høsten deltok den i kommunevalget
og fikk nå bare to innvalgt. Foran valget talte Olav Kringen
på et offentlig møte.
Både i 1904 og 1905 var foreningen meget aktiv. På
slutten av 1905 flyttet de ledende partifolk til Sandeherred (nå
Sandar) og endret navnet til Sandeherred arbeiderparti, men da partifolka
i 1906 erobret Sandefjord Arbeidersamfunn ble navnet Sandefjord og Sandeherred
arbeiderparti.
Tønsberg
I 1894 ble det dannet en privat diskusjonsklubb med navnet ”Socialisten”
, men den døde etter et halvt års tid.
I 1902 ble Tønsberg arbeidersamfunn dannet. Det var
upolitisk, men etterhvert som en diskuterte samfunnsspørsmål
kom de politiske tankene inn og det dannet seg politiske grupper - Høyre,
Venstre og sosialister - og disse ble på en måte legalisert.
Det fikk til å begynne med 500 medlemmer og halvparten av disse sto
også i Samfunnets hjelpekasse. Det ble gjort opptak til å
bygge arbeiderboliger, danne sangforeninger og handelslag, men det ble
mest selskapelighet. Men de politiske gruppene fortsatte og det
ble en kamp om herredømmet i Samfunnet. I 1905 besluttet
Samfunnet å feire 1ste mai, og det ble gjort sammen med Socialdemokratisk
forening. I 1906 kjøpte Samfunnet Conradis gate 3 til møtelokale
og
i 1907 besluttet det å stille liste ved årets kommunevalg
på et sosial demokratisk program, og fikk valgt inn 6 representanter
i bystyret. Av disse var bare én erklært sosialdemokrat.
15. august 1904 ble Tønsberg socialdemokratiske forening dannet
og det var den første som trådte fram i Tønsberg
under rent sosialistisk flagg. Den fikk aldri over 20 medlemmer,
men disse ble de drivende krefter innen Arbeidersamfunnet for å
få dette innmeldt i Det norske Arbeiderparti.
Et av de første resultater var at de fikk Arbeidersamfunnet
med på å demonstrere 1ste mai, sammen med Den sosialdemokratiske
forening og ”byens fagforeninger”. Det ble et vellykket tiltak.
Dagens talere, den seinere redaktør Andreas Hanssen og pølsemaker
Briskerud, talte for 500 mennesker og det var stor stemning. Siden
har første mai vært feiret i Tønsberg, de første
åra innendørs og fra 1908 med demonstrasjonstog.
Den politiske virksomheten i Arbeidersamfunnet virket også
stimulerende på fagbevegelsens utvikling i distriktet.
Horten
Utviklingen av arbeiderpartiet i Horten har fulgt samme linje som
i de andre byene. Horten fikk sin Arbeiderforening 29. oktober 1870
og formålet var å skaffe medlemmene nyttig og foredlende underholdning,
holde leseværelse og bibliotek. Foreningen fikk bl. a. 1000
kr. av Kongen til byggefondet og i 1886 ble forsamlingslokalet reist på
”Triangeltomten”. Det er i dag Folkets Hus.
Foreningen holdt et bra leserom og enkelte arbeidere følte
seg tiltrukket av det. Litt etter litt kom det mer radikalt innstilte
folk med og i 1890 kom striden om å melde foreningen inn i De forenede
arbeidersamfund. Men så lett gikk det ikke. Først
i 1896 ble foreningen innmeldt, etter en meget hissig politisk strid.
Det nye styret satte i gang alminnelig opplysningsarbeid med aftenskoler
og diskusjonsmøter, men arbeiderne var ennå ikke blitt synderlig
interessert. De begynte imidlertid å røre på seg
og det ble gjort et forsøk på å stifte en Kroppsarbeidernes
forening, som ikke fikk noen betydning. Men i 1901 ble det stiftet
et Arbeidernes samtalelag som fikk 50 medlemmer og drev med diskusjonsmøter
og praksis i møteteknikk. Det søkte og fikk leie lokale
i Arbeiderforeningen på betingelse av at medlemmene meldte seg inn
i Arbeiderforeningen, som på denne måten innbød sosialistene
til å erobre seg. Det gikk her som andre steder, sosialistene
var mest interessert i foreningsarbeidet og holdt lengst ut, og Samtalelaget
gikk bevisst inn for å erobre Arbeiderforeningen for Det norske Arbeiderparti.
På denne tid var det atskillig stemning for en sammenslutning mellom
D.F.A. og D.NA. Styret var tvilende og holdt seg passiv, også
under folkeavstemningen om republikk i 1905. Hortens radikale bidrag
i unionsstriden ble et opprop fra ”Verftsarbeidernes forening” om å
stemme for republikk. I 1906 skaffet foreningen seg en fane som ble
avslørt på festen 1 ste mai.
Etter et forberedende møte ble det stiftet en sosialdemokratisk
forening 19. oktober 1906 med 44 medlemmer. Styret besto av H.
B. Haraldsen, formann, A. Jensen, minør Holtane, kasserer, Hartvik
Helgeland og L. Kristoffersen. Av andre tillitsmenn kan nevnes L.
Løvaas, I. Iversen, V. Solberg, H. Hansen, Stensrud og Hans Larsen.
Den ble innmeldt i D.N.A. fra 1. jan. 1907. Nå utvikler det
seg fort og allerede 16. februar 1907 besluttet Arbeiderforeningens generalforsamling
å melde foreningen inn i D.N.A. med 22 mot 5 stemmer.
Allerede i 1903 ble 1ste mai feiret i Horten, med tale av stortingsmann
Meyer Foshaug. Dette er rapportert til D.N.A. og det må være
Samtalelaget som har stått for arrangementet og vært formidleren
til partiet. De seinere 1ste maiarrangementene er nok også
Samtalelagets verk, inntil partiet var dannet.
Vi har nevnt Verftsarbeidernes forening som oppfordret til å
stemme for republikk i 1905. Det var radikalt akkurat da, men ellers
var det intet radikalt ved denne forening. Den fremmet endel lønnssaker,
men bare ved søknader og for enkeltes regning, og da seinere fagforeningen
ble dannet sto Verftsarbeidernes forening som en motvekt, som departementet
brukte i kampen mot fagforeningen tilsluttet Norsk Jern og Metallarbeiderforbund.
Den første fagforeningen i Horten var støperiarbeidernes,
som ble stiftet i 1904.
Eidsfoss i 1868
Inge Debes forteller i Kooperasjonens historie om den første kooperative
handelsforening i Vestfold. I 1868 kom engelskmannen William Pare
som bestyrer av Det norske Trækuljernkompani til Eidsfoss.
Han var en ivrig tilhenger av kooperasjonen og preket idéen for arbeiderne
ved jernverket. De var i stor varegjeld til handelsmannen, så
det var vanskelig å få dem med. Men i oktober 1868
åpnet den kooperative butikken og den eksisterte i flere år.
Pare døde i 1873.
Denne helt tilfeldige invasjon av kooperasjonen skjedde på
samme tid som Helge Væringsaasen og Jacob Neumann Mohn søkte
å reise forbruksforeninger på landsbygda i Norge. I
Eidsfoss ble det en episode bare, og den satte ikke spor etter seg i Vestfold.
Første partilag i Nordre Vestfold
Den første partiforening i Nordre Vestfold ble Sande arbeiderforening.
Den var stiftet i 1898 som en venstreforening med tilslutning til arbeidersamfunnsbevegelsen
i 1890-åra. Så tidlig som i 1900 behandlet foreningen
et forslag om å melde seg til Det norske Arbeiderparti, men det
ble nedstemt. De som ville ha overgangen arbeidet for å få
inn flere arbeidere i foreningen, og ved nyttårsskiftet 1902-03
var mindretallet blitt til flertall og foreningen ble tilmeldt D.N.A.
Dette er inntatt i D.N.A.s trykte beretning for tida 1/7 1902 til 20/5
1903. Sande arbeiderforening ble nr. 2 fra Vestfold som sluttet seg
til partiet. Året før var Sandefjord arbeiderlag tilmeldt.
Det var driftige folk i Sande arbeiderforening. I 1902 bygslet
foreningen hustuft på Valle gårds grunn og det ble kjøpt
en gammel bygning på samme gård som ble flyttet til den egne
tomta. Fra 1904 har foreningen hatt eget hus, det første
Folkets Hus i Vestfold.
Om de første åra og langt utover har vi ingen protokoller
fra denne foreningen, men vi vet at de som først sto fram med
ideene og agitasjonen i Sande var baker Eriksen, hjulmaker Mathias Johansen,
Martin Gregersen, Severin Bjerke og Ole Daniel Løvaas. Den
sendte Mathias Johansen til Det norske Arbeiderpartis landsmøte
i Drammen 1904.
Ole
Løvaas
Severin Bjerke
Hans Enerud
Sande
Sande
Sande
Hjelp fra Buskerud
På denne tid var det en sterk politisk bevegelse i Buskerud
med Drammen som sentrum og vi må ta med litt om denne.
Buskerud hadde en Amtsarbeiderforening som var tilsluttet Venstre.
Den hadde meget stor tilslutning, også av arbeidere, og disse gjorde
seg gjeldende tidlig. I 1893 ble det flertall i Amtsforeningen
for å melde den inn i Det norske Arbeiderparti. Det voldte
et veldig rabalder. Venstremennene trakk seg ut av foreningen og
frafallet var meget stort, og det fortsatte i flere år. I 1899
var stillingen så betenkelig at lederne fant det best å melde
foreningen ut av D.N.A.
Men på dette tidspunkt var fagbevegelsen i vekst, det ble dannet
flere fagforeninger som sluttet seg til Arbeiderpartiet, og i 1904 var
stillingen slik at Amtspartiet igjen kunne melde seg inn i Arbeiderpartiet.
Det var samme år partiet holdt landsmøte i Drammen.
Den sterke politiske aktivitet i Buskerud og Drammen smittet over
på de nærmeste bygdene i Vestfold. I 1904 fikk noen arbeidere
ved Glassverket Michael Puntervold og stortingsmann Sæbø til
å holde foredrag på dansesletta like opp for Glassverket, og
her ble den første partiavdeling i Skoger dannet 10. juli 1904 med
over 20 medlemmer. Den første formann var Jørgen Pettersen
og de andre i styret var Hans Jørgen Hansen, former Johan Stahl,
bruksarbeider Karl Olsen og glasspuster Julius Halvorsen.
Den nye partiavdelingen, som ble kalt Skoger sogn arbeiderparti,
stilte liste ved kommunevalget samme år og fikk valgt inn 3 mann
i sognestyret som hadde 12 representanter. Det var Jørgen
Pettersen, Julius Halvorsen og Karl Olsen. Det ble også stiftet
et ungdomslag, men dette fikk ikke lang levetid.
Jern- og Metallarbeiderforbundet og Norsk Formerforbund gjorde et
godt framstøt i 1904. Det ble da dannet en jern- og
metallarbeiderforening på Eidsfoss og Formerforbundet var ute på
samme tid og dannet også en fagforening der. Disse to fagforeninger
ble ”kjernekarer” i partireisingen i Nordre Vestfold.
Så kom ”Fremtiden”
Etter partilandsmøtet i Drammen i 1904 kom det mer fart i
arbeiderreisningen. I 1905 startet Fremtiden og med den kom Torgeir
Vraa inn i partibildet, sterk, veltalende og slagferdig, sammen med de
andre veltrente partiledere i Buskerud, Chr. Hornsrud, Gunstein Andersson
og Anders Jensen Horgen. Flere av disse holdt foredrag i noen av
Vestfoldbygdene, og særlig var Vraa ivrig. Nordre Vestfold
lå inntil Drammen og ble en del av Fremtidens distrikt.
Det var dengang ingen fagforeninger i Skoger, tross Glassverket og
Jarlsberg papirfabrikk var ganske store bedrifter. Men det gjæret
blant arbeiderne og som vi siden skal høre ble det store politiske
endringer i løpet av de nærmeste åra.
De få partiforeninger som eksisterte før 1906 hadde
hver for seg meldt seg til hovedpartiet. Noen av dem hadde deltatt
i kommunevalget med egne lister i 1901 og avdelingen i Larvik var med
i stortingsvalget i 1903. Noen felles organisasjon for flere partilag
var ikke på tale dengang.
Partilaga i disse kretser var jo i kontakt med hverandre, det går
fram av at medlemmer av det sosialistiske ungdomslaget i Sandefjord deltok
i friluftsstevne i Larvik i 1902, men noe organisatorisk samarbeid kom
ikke i stand. Den nye valgloven som ble brukt første gang ved
stortingsvalget i 1906 fremskynnet et organisatorisk arbeid i partilaga
og det fikk sitt første og største utslag i nordre Vestfold
som sognet til Drammen og partibladet Fremtiden.
Valgordningen delte bygdene i Vestfold opp i 4 valgkretser som hver
valgte en stortingsmann, og byene fikk en egen ordning hvor etter Larvik
og Sandefjord skulle velge en sammen, Horten og Tønsberg en hver,
og Holmestrand skulle velge sammen med Brevik. Tilsammen ble det
8 stortingsmenn fra Vestfold, eller rettere sagt 7 og en halv, fordi Brevik
valgte sammen med Holmestrand.
Det falt naturlig at partiets avdelinger sluttet seg sammen innen
hver av valgkretsene til kretsorganisasjoner. I nabofylkene Buskerud
og Telemark var det fra tidligere amtsorganisasjoner som partilaga var
tilsluttet, men forholdene i Vestfold lå ikke tilrette for en fylkesorganisasjon
dengang. Og så vokste kretsorganisasjonene fram som det eneste
naturlige. En kan tenke seg at hvis det hadde vært mulighet
for en helsveiset fylkesorganisasjon ville denne kunnet virke sterkere
til danning av partilag, men slik som det utviklet seg, er det grunn til
å tro at kretsorganisasjonene gjorde fylkespartiets oppgaver like
godt, og derfor regner vi også at fylkespartiet skriver seg fra 1906.
Partiet i sin første valgkamp
Skoger kretsparti stiftes
Da Fremtiden ble startet i Drammen i 1905 var det med direkte sikte
på stortingsvalget i 1906. Drammens- og Buskerudarbeiderne
følte seg sterke nok til å ta hver sin stortingsmann hvis de
bare kunne få hjelp av en avis. Og det greide de.
Skoger valgkrets besto av kommunene Skoger, Strømm, Svelvik,
Sande, Botne, Våle og Hof. Før 1906 hadde partiet foreninger
i Sande, Skoger sogn og i Botne (1905), og det ble gjort et iherdig arbeid
fra avissentralen på å danne nye partilag. I løpet
av våren 1906 ble det dannet et kvinnelag i Skoger sogn, en partiavdeling
i Strømsgodset, en i Eidsfoss, og Hof gamle arbeiderforening av
1883 ble da innmeldt i Arbeiderpartiet. Partiet hadde dermed avdelinger
i alle kommuner i kretsen unntatt Våle, Strømm og Svelvik.
Det var modent for å danne et kretsparti som kunne delta i stortingsvalget.
- Jarlsberg Papirarbeiderforening ble dannet samme år.
Det var Sande arbeiderforening som innbød partiorganisasjonene
i Skoger valgkrets til å danne en fellesorganisasjon. Det var
ikke tilfeldig. Det var det eldste og største partilaget og
formannen, hjulmaker Mathias Johansen, var vel kjent i Drammen der han
hadde arbeidet noen år og var blitt partimann. Det var han
som sørget for at den liberale Sande arbeiderforening av 1898 meldte
seg inn i D.N.A. i 1902. Han hadde noen trening i organisasjonsarbeid.
En annen ting som gjorde det naturlig at Sande ble møtestedet for
kretspartiet var at laget hadde eget hus, bygd i 1904. Og så
var jo Sande et naturlig geografisk midtpunkt i valgkretsen.
*
Skoger krets arbeiderparti ble stiftet i Sande 10. juni 1906.
Det møtte 19 representanter fra 6 partilag: Sande, Skoger sogn,
Strømsgodset, Botne, Hof og Eidsfoss. Kvinnelaget i Skoger
sogn var visstnok ikke representert på dette møtet. De
møtende partilag representerte 165 medlemmer på stiftelsesmøtet.
Formannen i Sandelaget, Mathias Johansen, åpnet og hilste vel møtt
og sa det som skulle sies ved et slikt høve. Forsamlingen valgte
en lovkomité som straks etter la fram forslag til lover etter mønster
fra Buskerud amts arbeiderparti med de nødvendige navneendringer.
Thv. Marthinsen
Julius Halvorsen
Karl Olsen
Strømsgodset
Skoger
Skoger
Det ble enstemmig vedtatt å stifte kretspartiet og lovene ble
vedtatt. Det første styre kom til å bestå av sagarbeider
Thorvald Marthinsen, Skoger, formann, O. Bollerød, Eidsfoss, nestformann,
J. Melby, Sande, sekretær, A. Løvaas, Hof, og H. Hansen, Skoger.
Varamenn til styret ble Julius Halvorsen, Mathias Johansen, O. Eriksen
og Kr. Knudsen. Kasserer som ble valgt utenom styret ble N. Andersen,
Sande, og revisorer O. Løvaas, Sande, og Hans Tandberg, Strømsgodset.
Vi har ikke navnene på alle de 19 som møtte, men disse
var der: Fra Sande: Mathias Johansen, Ole Løvaas, J.
Melbye, O. Eriksen og N. Andersen. Fra Eidsfoss: O. Bollerød
og E. Wike. Fra Hof: A. Løvaas. Fra Strømsgodset:
Thv. Marthinsen og Hans J. Tandberg. Fra Skoger sogn: Hans Jørgen
Hansen, Julius Halvorsen og Jørgen Pettersen.
Møtet vedtok å bruke Fremtiden som sitt partiorgan og
det ble vedtatt å holde er politisk stevne i Sande 1. juli.
Styret hadde møte samme dag og drøftet kandidatvalget.
Det ba de tilsluttede foreninger å komme med forslag innen 1. juli
da det i skulle holdes nominasjonsmøte. Kretspartiet
ble innmeldt i D.N.A. fra 1. juli 1906.
Anders Andersen
Olaus Nøkleby
Hans Kristensen
Hof
Hof
Eidsfoss
Til nominasjonsmøtet i juli møtte representanter fra
alle de 6 Foreninger og dessuten møtte 7 mann fra Våle arbeiderforening.
Det var en liberal arbeiderforening stiftet i 1904 og først tilmeldt
Arbeiderdemokratenes landsammenslutning, men flertallet ville slutte
seg til Arbeiderpartiet. Da dette ennå ikke var gjort, fikk
de møtende vålesokninger ikke stemme på kretsmøtet,
men fra 14. oktober ble foreningen tilmeldt kretspartiet.
Til stortingsmann ble nominert Thorvald Marthinsen, Strømsgodset,
med A. Løvaas, Hof, som varamann. Møtet drøftet
opplegget til valgagitasjonen og det ble besluttet å sette i gang
en pengeinnsamling til valgarbeidet.
Til kretspartiets nominasjonsmøte hadde hovedpartiet sendt
Johan Johansen som sin representant. Han holdt først en tale
på nominasjonsmøtet og etterpå talte han på et
friluftsmøte utenfor Folkets Hus for en forsamling på 80-100
tilhørere. Han talte om den nye valgloven og Arbeiderpartiets
program.
”Med tom kasse og et helt nytt organisasjonsapparat gikk Kretspartiet
til valg”, heter det i protokollen, og resultatet var at listen fikk 477
stemmer ved første valg og 450 ved omvalget. Det var ikke
noe dårlig resultat. Høyre fikk 852 stemmer og Landmandspartiet
479 ved første valg.
Astemmene fordelte seg slik: Skoger 196, Hof 125, Sande 77, Botne
53, Våle 22, Svelvik 5 og Strømm ingen. På den
tid hadde partiet ingen avdeling i Svelvik og Strømm.
Styret i kretspartiet tok seg vel en pause etter den store anstrengelsen
foran stortingsvalget, men i november hadde styret møte hvor det
forberedte kommunevalget i 1907. Alle tilsluttede partilag ble bedt
om å sende sine forslag til kommuneprogram, for det var hensikten
å få et fellesprogram for alle kommuner innen kretspartiet.
Styret henstilte også til partilaga å tegne aksjer i Fremtiden
for å skaffe den mer driftskapital.
Den 30. desember holdtes representantmøte i Sande hvor alle
foreningene i kretspartiet var representert. Her talte formannen
om den taktikk som var fulgt ved valget og konstaterte at om en vel hadde
begått feil, så var resultatet godt til første gang
å være, og en hadde høstet erfaringer som kom en til
gode seinere.
Møtet drøftet hvordan en skulle skaffe seg penger til
agitasjon og foreslo å forhøye kontingenten til 20 øre
pr. kvartal. Denne saken ble sendt foreningene til uttalelse.
I et seinere møte ble det meddelt at alle foreningene hadde godtatt
kontingentforhøyelsen.
Møtet drøftet videre det forestående kommunevalg
og besluttet at foreningene i hver sin kommune skulle kreve forholdstallsvalg,
når en ikke var sikker på å vinne ved flertallsvalg.
Kommuneprogrammet ble drøftet og vedtatt med disse hovedposter:
Folkeskolen forbedres med henblikk på en felles skole for alle
barn i overensstemmelse med Det norske Arbeiderpartis skoleprogram, blant
annet kreves fritt skolemateriell.
Sykepleien over i beskatningen, human omsorg for trengende gamle
og arbeidsudyktige ved opprettelse av kommunale pleiehjem.
Kommunen sørger for at arbeiderne får lettere adgang
til å kjøpe jord, for eksempel ved kommunalt innkjøp
av eiendommer til utstykning.
Kommunalt innkjøp av verdier som skog, fosser o. l.
Ingen nye utsalgsteder for rusdrikk og mest mulig innskrenkning av
de bestående rettigheter.
Bypartiene vokser fram
Larvik arbeiderparti
I 1906 var det stortingsvalg og den nye valgordningen ga Larvik og
Sandefjord en felles stortingsmann. Partiavdelingene i de to byene
kom sammen og nominerte Anton Abrahamsen, Larvik, med Th. Andersen Istre,
Sandefjord, som varamann. Det ble omvalg og ved annet valg mønstret
partiets kandidat 285 stemmer i Larvik og 128 i Sandefjord. Ved
neste stortingsvalg, i 1909, fikk listen 576 stemmer i Larvik og 142 i
Sandefjord. Da var Anders Kaupang i Sandefjord varamann.
Sammen med Sandefjord arbeiderforening var det valgt en bladkomité
som kom med en innstilling hvoretter det skulle være mulig å
starte en partiavis i 1907. Men så fort gikk det ikke.
Larvikpartiet som begynte så godt ble svakere og i 1907 skriver sekretæren
Hans Rasmussen i rapporten til D.N.A. at medlemstallet var sunket.
Det skriver seg fra at noen av fagforeningene ikke levde opp og andre må
ha hatt det vanskelig. I 1908 hadde partiavdelingen bare 35 betalende
medlemmer. Likevel deltok partiet ved kommunevalget i 1907, og med
379 stemmer fikk det valgt 9 representanter til bystyret. I 1908 var
både kvinneforeningen og ungdomslaget nedlagt, men ble gjenreist året
etter. Til kommunevalget i 1910 ga partiet ut en valgavis, trykt i
Skien i 3000 eksemplarer, og med Oscar Andersen som formann i redaksjonskomitéen.
Bladspørsmålet var alltid aktuelt. I januar 1911 ble
det valgt et bladstyre med Oscar Andersen som formann og nå ble det
samlet inn ukentlige bidrag til avisa som skulle komme. Og så i september
kom første nummer av Nybrott - en gang i uka første året,
neste år to ganger i uka, og fra november 1913 3 ganger. Oscar
Andersen var ulønnet redaktør. Fra nov. 1913 ble A.
Arnesøn Granholm lønnet redaktør. Bladet ble
trykt i Skien i 1200 ekspl. Og med partibladet som støtte gikk
partiet inn i en rikere arbeidstid.
Oscar Andersen
Chr. Hansen
Johan Andersen
Larvik
Larvik
Larvik
Lokomotivpusser Hans Johansen, Drammen, arbeidet ved Larvik stasjon
i 1910-12 og var med i redaksjonskomitéen da Nybrott ble startet.
Avisa ble ekspedert fra hans kjøkken, hvor kona hans med hjelp av
andre skrev adressene.
I 1911 ble det dannet både en sangforening og en dramatisk
klubb i partikretsene. På den faglige fronten ble det dannet
to viktige foreninger. Jern og metall og fagforeningen Fremover.
Sammen med typografenes fagforening av 1906 og bakernes av 1909 ble det
dannet et Fellesutvalg. Partiet fikk tilmelding av en Verdandilosje
som var dannet. Under storlockouten det året ble det holdt et
stort friluftsmøte med Anton Jenssen fra Tønsberg som taler.
Han ble på forhånd innkalt til byens unge politimester som
ville høre hva Jenssen skulle tale om. Jenssen svarte bare
at det ville bli det samme som den dagen ble sagt fra 100 talerstoler,
og med det måtte politimesteren nøye seg. Friluftsmøtet
samlet 1000 tilhørere.
Partiet forsøkte dette året et framstøt i Tjølling
og hadde fått Gunstein Andersson fra Buskerud som taler.
Men venstrelaget som eide lokalet nektet å leie det ut til politiske
motstandere. Et interessant trekk er det at partiet satte i gang
et kurs i skriving og regning og det samlet hele 40 deltakere.
I 1912 gjorde partiet et dristig opptak og innbød partifolk
fra Skien, Porsgrunn og nærmeste distriktet til stevne i Bøkeskogen.
Og de kom. Fra brygga gikk et tog på 1000 mennesker under
15 foreningsfaner og musikkorps til Bøkeskogen hvor Inge Debes og
Chr. Holtermann Knudsen talte. To nedlagte fagforeninger - steinarbeidernes
og skreddernes - ble gjenreist, og det var dannet ny fagforening for Treschows
bedrifter. Jern og metall og Høvleriarbeidernes fagforening
meldte seg kollektivt inn i partiet og ga det ny styrke. Martin Tranmæl
kom og talte om fagorganisasjonens former og taktikk og Arbeidernes representantskap,
som Fellesutvalget ble kalt, overtok valgforeberedelsene som partiavdelingen
hittil hadde greid aleine. Det overtok også arrangementet
av 1ste mai, satte seg som mål å reise et Folkets hus og bedre
vilkårene for Nybrott. Det var et par faglige konflikter det
året. Malersvennene blokerte 3 mestre i 4 måneder og
arbeiderne ved Glassverket fikk bedre tariff. 1. mai talte
Randolf Arnesen for 2000 tilhørere og det var 9 fagforeninger og
4 partiforeninger i toget.
1913 ble et godt år for fagorganisasjonen. Det ble dannet fagforening
for trikotasjearbeiderne, sten, jord og sement, underordnede handelsstand
og en avdeling av Norsk Matros og Fyrbøterunion. Den siste
var en vanskelig sak. Samme år var det dannet en fagforening
for hvalfangere på Syd Georgia med Albert Johannessen som drivende
kraft. Den røk snart i stykker riktignok, men den smittet.
I Larvik måtte sjøfolka velge en landkrabbe til formann, fordi
de fleste medlemmer var til sjøs det meste av året, og valget
falt på Johan Andersen, som gjerne tok på seg slike uriasjobber.
Bakersvennene fikk arbeidstida nedsatt fra 63 til 54 timer i uka og bedre
lønninger, steinarbeiderne som var organisert fikk 20-30 pst. tillegg
og handskomakerne fikk også lønnstillegg.
Våren 1914 ble partiets organisasjonsform endret til et representantskap
med valgte representanter fra de kollektivt tilsluttede foreninger, mens
direkte tilsluttede partimedlemmer fikk møte uten stemmerett.
Dette var ikke tilfredsstillende, hvorfor det året etter ble dannet
en sosialdemokratisk forening som ble kollektivt tilsluttet Representantskapet.
I 1915 ble Nybrott dagblad og opprettet et avdelingskontor i Sandefjord,
og et lenge følt savn var dekket. Partiet var vokset stort.
6 nye fagforeninger var tilmeldt og medlemstallet var oppe i 800 i 1915.
1ste mai samlet 2500 i demonstrasjonstoget og stortingsmann Gausdal hadde
4000 tilhørere på torget. Ved kommunevalget i 1916
økte partiet sin styrke til 20 representanter i bystyret mot 11
i 1913.
Nye fagforeninger ble dannet. Skotøyarbeiderne og glassverkets
arbeidere fikk sine foreninger i 1914, postbudene i 1916, transportarbeiderne,
sliperiarbeiderne, Halsen trearbeiderforening, i 1917 støperiarbeiderne,
Halsen arbeidsmandsforening og bryggeriarbeiderne. Og i 1916 ble
Larvik faglige samorganisasjon dannet, en fortsettelse av Fagforeningenes
fellesutvalg.
Da partiet gikk inn i valgåret 1918 hadde det 1017 medlemmer
i 17 tilsluttede foreninger og Nybrott hadde et opplag på 3000.
I kommunepolitikken gjorde det seg sterkt gjeldende. Det var
boligbyggingen som sto fremst på programmet, og det ble arbeidet
for kommunalt bakeri, kommunens overtaking av sykepleien og for et kommunalt
barnehjem. Motparten satte store krefter inn i valgkampen.
D.N.A. hadde sluttet seg til den revolusjonære retningen og partiet
i Larvik fulgte flertallet. Med dette fulgte en svær skremselsagitasjon
fra de borgerlige partiene og det forsterket partiets aktivitet.
Partiet gjorde store forberedelser til stortingsvalget i 1918. Det
var en amper stemning som følge av revolusjonen i Russland, og
hertil kom dyrtida som satte et sterkt alvor over situasjonen. Partiet
behandlet sakliste til landsmøtet og vedtok med stort flertall
”mindretallsinnstillingen”.
Partiet gjorde store framsteg ved stortingsvalget da det fikk 1627
stemmer, mot 1129 tre år før.
Ved kommunevalget i 1919 fikk partiet 23 av 52 representanter i kommunestyret
og ved ordførervalget i januar 1920 gjorde partiet vedtak om at
det var villig til å ta ordførervervet, tross det ikke hadde
flertall. Oscar Andersen ble den første arbeiderordfører
i Larvik og Johan Andersen varaordfører.
Under budsjettbehandlingen i 1920 tok Arbeiderpartiet opp forslag
om å innføre kommunal alderspensjon. Saka ble utgreidd og
merkelig nok ble det enstemmig bystyrevedtak for alderdomspensjon.
Pensjonsutgiftene ble anslått til 188.888 kr. pr. år med fradrag
av 79.000 kr. som ville bli spart på fattigbudsjettet. Pensjonen
ble innført fra 1. mai 1921. På initiativ av partiet
vedtok bystyret å garantere med 85 pst. for 26 små eneboliger
og det ble gitt kommunal garanti for en del andre arbeiderbygg også.
Bolignøden var stor og partiet arbeidet stadig med kommunal hjelp
til boligbygging.
Axel Arvesen
Anth. Christiansen
Larvik
Larvik
I 1920 ble Storgata 24 innkjøpt til Folkets Hus og med Samorganisasjonen
som medeier. Men under den økonomiske krisen og partisplittelsen
gikk denne eiendommen tapt, og først i 1937 fikk Larvik atter
sitt Folkets hus.
Så kom splittelsen i 1921. Oscar Andersen som tilhørte
det nye sosialdemokratiske partiet, trakk seg ut som ordfører
og Johan Andersen rykket opp i hans sted. Striden ble heldigvis
ikke så voldsom som mange andre steder. Ved stortingsvalget
som fulgte samme høst fikk D.N.A. 1001 stemmer og Sosialdemokratiske
partiet 566. Ved kommunevalget i 1922 fikk D.N.A. innvalgt 18 representanter,
bare 5 mindre enn da partiet sto samlet i 1919. Sos.dem. fikk 6.
Partisplittelsen i 1921 kom samtidig med storstreiken og det ble et særdeles
livlig og vanskelig år for partifellene. Stortingsvalget foregikk
for første gang med alle byene i Vestfold i en valgkrets.
I bykretsen fikk arbeiderpartiet for første gang en mann innvalgt
i stortinget. Det var redaktør Andreas Hanssen.
Da Arbeiderpartiet sammen med Sosialdemokratene fikk 24 representanter
i bystyret i 1922, ble Johan Andersen valgt til ordfører med Anthon
Christiansen som varaordfører.
Ny partideling.
I 1923 kom den nye partistriden og på en rekke møter
ble stillingen til Den tredje internasjonale behandlet. Det partimøtet
som behandlet saklista til det ekstraordinære landsmøtet i
D.N.A. forkastet alle parolene fra Internasjonalen og valgte 4 utsendinger
til fylkespartiets møte i Holmestrand. De 4 var Albert Christiansen,
Anton Brekke, Ludvig Larsen og Johs. Holgersen. På fylkespartiets
årsmøte ble det flertall for flertallsretningen (Tranmæls
linje), og Albert Christiansen ble valgt som representant til landsmøtet,
som førte til brudd med Internasjonalen. Da Larvik arbeiderparti
seinere behandlet landsmøtevedtakene ble det med 41 mot 11 stemmer
vedtatt å fortsette medlemsskapet i D.N.A. Samme dag ble Larvik
kommunistiske parti dannet. Kommunistene fikk flertall i ungdomslaget.
1924 ble preget av den nye partistriden. Kommunistene arbeidet
voldsomt i fagforeningene og det førte til at flere fagforeninger
meldte seg ut av D.N.A. fordi det ellers ikke ville bli ro å få
i fagforeningene. Men det viste seg ved stortingsvalget i 1924
at kommunistene ikke var så sterke som de var høyrøstet.
D.N.A. fikk da 1425 st., Soc.dem. 472 og kommunistpartiet bare 80 stemmer
i Larvik. På denne tid hadde kommunistene ledelsen i Samorganisasjonen.
Men ved dette valget mistet D.N.A. sin stortingsmann fra byene.
Sosialdemokratenes liste fikk sammenlagt for alle byene flere stemmer enn
D.N.A. og Anton Jenssen inntok plassen på Vestfoldbenken i Stortinget
etter Andreas Hanssen. D.N.A. mistet mange stemmer i Tønsberg
og omland, der kommunistene hadde sin sterkeste stilling.
Ved det følgende kommunevalg i 1925 beholdt D.N.A. sine 18
representanter mens kommunistene tok en av de 6 som Soc.dem. fikk valget
før. Etter dette valget stilte Arbeiderpartiet ikke ordførerkandidat.
I 3 år hadde byen og landet tre arbeiderpartier og arbeidet
i alle partier ble nokså mye lammet av splittelsen. Det var
en lettelse da arbeidersamlingen kom i 1927 og forente D.N.A. og det sosialdemokratiske
partiet. Ved kommunevalget samme høst fikk det forente arbeiderparti
26, eller halvparten av bystyrets representanter i Larvik.
Sandefjord og Sandar arbeiderparti
Da Arbeidersamfunnet ble innmeldt i D.N.A i 1906 undersøkte
styret muligheten for start av en avis for søndre Vestfold.
Partiet i Larvik stilte seg positivt, men Tønsbergpartiet sa fra
at det ikke hadde noen økonomisk evne. Året etter fikk
styret avtale med Fremtiden i Drammen om plass til 3 spalter Vestfoldstoff
hvis partiet i Vestfold ville sikre Fremtiden 2000 abonnenter. Partiet
satte i gang, men abonnenttallet i Sandefjord kom aldri over 100 og saken
måtte oppgis. I 1909 gjorde styret opptak til å danne
en fylkesorganisasjon, men den strandet på motstand i Skoger kretsparti.
Ved kommunevalget i 1907 fikk partiet innvalgt 7 representanter i
bystyret og 5 i Sandeherred herredstyre. Blant de 5 var Josefine
Pettersen, sannsynligvis den første kvinne i noe herredsstyre i landet.
Det var livlig møtevirksomhet. Det ble holdt 7 medlemsmøter
og 4 generalforsamlinger (derav 2 ekstra), og bystyregruppa holdt møter
foran hvert bystyremøte. Dette året ble malersvennenes
og murernes fagforeninger innmeldt i partiet, men likevel ble det bare
rapportert 50 betalende medlemmer til D.N.A. Samfunnet besluttet
å ta seg av 1ste mai, som fagforeningene tidligere hadde arrangert.
1908 var et svakt år. Medlemstallet ble rapportert til bare
20.
Det hadde vært noe uregelmessig ved fagforeningenes tilslutning
til Arbeidersamfunnet, det var innmelding og frafall iblant. Det
kom av de ustabile forhold for fagforeningenes eksistens. I 1909 ble
det besluttet å danne en samorganisasjon av parti og fagforeninger,
visstnok etter mønster fra Tønsberg. 13. november
ble Sandefjord og Sandeherred arbeiderparti dannet med kollektiv tilslutning
av Sandefjord arbeidersamfunn, Sandeherred arbeiderparti, murernes, malernes,
bakernes og jern og metallarbeidernes fagforeninger. De valgte Anders
Kaupang til formann. Denne organisasjonen har bestått siden
- med unntak av årene 1919 til 1924, da partiets medlemmer i Sandeherred
etter vennskapelig overenskomst med partifellene i Sandefjord dannet eget
parti.
Det ble nominert kandidater til stortingsvalget. Sandefjord
som valgte sammen med Larvik hadde larvikmannen Anton Abrahamsen som kandidat
og Anders Kaupang som varamann. Sandeherred arbeiderparti som var eneste
partiavdeling i Sandeherred stortingsvalgkrets nominerte aleine, Lars Heimtun
var kandidat.
I Sandefjord samlet listen bare 142 stemmer, 50 stemmer mindre enn
i 1906. I Sandeherred fikk listen 152 stemmer, en framgang på
29 stemmer.
Denne stans i veksten av tilhengere ved stortingsvalget ble merket
også ved kommunevalgene i 1910. I Sandefjord fikk partiet
innvalgt bare 3 mann, mot 7 ved forrige valg. Dette store fallet
hadde særlige årsaker i en personstrid. To av partiets
bystyremedlemmer hadde stemt mot partiets standpunkt i skjenkebevillingsspørsmålet
og de ble ekskludert for det. De stilte egen liste i 1910 og det
svekket jo partiet ved valget. Men det var ikke hele årsaken.
Den tidligere framgangen fra 2 repr. i 1904 til 7 i 1907 hadde vært
for eksplosiv, så det måtte komme et tilbakeslag. Det
samme hendte i Sandeherred hvor det ikke var partistrid. Der gikk
partiet tilbake fra 5 til 3 representanter, enda partiet hadde gjort godt
valgarbeid.
Det går framover igjen.
En av de saker partiet var sterkt opptatt av var å få
et organ. I mange år var det arbeidet med avisplaner, og da
Vestfold Arbeiderblad ble startet i 1909 fikk det bidrag fra Sandefjord,
bl. a.
også av Jern og metall-avdelingen. Bladet skulle egentlig
hete Tønsberg Arbeiderblad, men etter forslag fra Sandefjord ble
navnet Vestfold Arbeiderblad. Det burde ha større distrikt
enn bare Tønsberg. Det ble arbeidet for å spre bladet,
bl. a. kjøpte Jern og metall 1000 ekspl. av bladets 1ste mai-nummer
1910. Dette året begynte Lars Heimtun å sende lokalstoff
fra Sandefjord til bladet og dette utviklet seg til at det i 1911 ble opprettet
et bladkontor i Sandefjord som Lars Heimtun skulle bestyre. Han holdt
til på Kaffistova. Partiet innbød til tegning av bidrag
a 5 kroner for å ha litt til redaksjonen. Emil Solli var kommisjonær
for spredningen. Dette ruslet og gikk et par år, men dabbet
så av inntil kontoret offisielt ble lagt ned i sept. 1913.
Emil Magnell
Lars Heimtun
Carl Henriksen
Sandefjord
Sandar
Sandar
Det var gode arbeidsår for partiet. I 1ste mai-toget
var det to musikkorps i 1911 og det var kommet flere fagforeningsfaner
med. Det var laget endel transparenter og emblemer, men så
druknet det hele i et veldig regnvær, så Henrik Berg måtte
tale i hus.
Storlockouten i 1911 rammet også Sandefjord, og det ble laget
et stort arrangement som samlet 1000 deltakere og inntekten gikk til de
lockoutede. Det ble samlet bidrag også på annen måte.
Det var et rikt partiliv, månedlige medlemsmøter og
flere agitasjonsmøter med foredrag av kjente talere, blant andre
Ole O. Lian. Kommunearbeidernes forening ble utmeldt av partiet
og Formerforeningen innmeldt. Partiet hadde 240 medlemmer i 1911.
1912 var valgår og partistyret la i vei med et stort program.
Det ble holdt et påskemøte i Meierisalen med Anton Jenssen
som taler. 1 ste mai samlet stor tilslutning med 400 i toget og tale av
Carl Øien. I august holdtes stevne i Badeparken med taler av
Arne Magnussen og Oscar Andersen med etterfølgende folkefest.
Denne høsten ble ungdomslaget stiftet etter foredrag av Kristoffer
Aamodt, som var tilkalt som fødselshjelper. Dette laget ble
stabilt og var meget arbeidsdyktig til midten av 1920åra da splittelsen
satte inn. Det ble holdt 6 valgmøter i byen og i Sandeherred.
Oscar Andersen i Larvik var stortingskandidat og Sandefjord fikk som vanlig
varamannen i inspektør A. Magnussen. I Sandeherred krets var
Joh. Mathiassen stortingskandidat med Nils Jacobsen som varamann.
Det var ikke kommet til partilag i de andre bygder i valgkretsen.
Valget ga en liten framgang, fra 142 til 222 i Sandefjord og fra
147 til 288 i Sandeherred. Partiavdelingene betalte dette året
kontingent til D.N.A. for 299 medlemmer. I årets løp
var Sandefjord trearbeiderforening (avd. 45 i N.J. & M.F.) innmeldt
i partiet.
Arbeiderbevegelsen får eget hus.
Hittil hadde partiet holdt til i leide lokaler. Allerede fra
1903 var det arbeidet for å skaffe penger til eget hus. I
1910 var det samlet 2000 kroner og Folkets huskomitéen kjøpte
det året en tomt midt i byen, den som hotell Atlantic seinere ble
bygget på. Hotellplanene var allerede i gang og tomta ble solgt
med et par tusen kroners fortjeneste. I januar 1913 kjøpte
organisasjonene Badets festivitetslokale for 50.000 kroner. Det var
da 7000 kroner i fondet og ved hjelp av innsamlinger på ”stikkekort”
og basarer og andre tilstelninger og et lån på 3000 kroner fra
A.F.L., klarte de å dekke kjøpebetingelsene som var meget rimelige.
Siden har dette vært Folkets hus. De tilsluttede organisasjoner
dannet en egen Folkets husorganisasjon og det økonomiske driftsgrunnlaget
ble at foreningene skulle betale 10 øre pr. uke pr. medlem for husleie
til møtene. Denne ordning står ved makt i dag også,
og huset har aldri vært i økonomisk krise. Det er holdt
i god stand.
Denne løsning av husspørsmålet stimulerte både
parti- og fagforeningsarbeidet. Det var stiftet nye fagforeninger
for skreddere og skomakere, og malernes fagforening var gjenopptatt, og
alle disse ble innmeldt i partiet. Dette året ble partiets kvinneforening
stiftet.
Anders Kaupang, som hadde stått som formann i partiet siden
1909, ble nå avløst av Anton Brekke.
Vi kjenner ikke mye til partiarbeidet i 1914, fordi der mangler årsmelding
til D.N.A., og partiet hadde liten eller ingen forbindelse med partiavisene
i Tønsberg og Larvik. Der ble dannet en fagforening for
møbelsnekkerne som var ute i streik i mars og april for å
få bedre lønnsvilkår. Denne foreningen fikk
ikke langt liv, for vi hører ikke mer om den seinere.
I valgåret 1915 var Joh. Mathiassen formann. I august
ble Fagforeningenes turn- og idrettsforening dannet. Gjennom to år
var det arbeidet for å få i gang en kooperativ handel, og
på høsten holdt Andr. Juuel foredrag om kooperasjonen, men
interessen var ikke stor. I bystyret fikk partiet nedstemt sitt forslag
om at kommunen skulle overta de to private kinematografer. I Sandeherred
foreslo vår gruppe at kommunen skulle tre til for å skaffe
folk billigere brensel. Et forslag om å utrede saken om leger
og jordmødre på fast lønn, ble nedstemt. Valgkampen
ble meget livlig med spredning av partiets brosjyrer og det ble holdt 5
valgforedrag i byen og i bygda.
Joh. Mathiassen var også nå partiets kandidat i landkretsen,
og vår liste samlet 384 stemmer i Sandeherred og 22 i Andebu.
Det var første gang partiet fikk stemmer der. I bykretsen
der Anders Kaupang var varamann fikk listen vår 335 stemmer i Sandefjord.
Dette året ble det endelig skikk på avissaken.
Nybrott opprettet et lokalkontor i Sandefjord med Larvikmannen Karl Otto
Hansen som bestyrer. Det var en gammel drøm i distriktet
som nå ble realisert, etter et langt og iherdig arbeid.
Under valgkampen holdt Lars Heimtun foredrag i Stokke. Det
var det første i den bygda.
De følgende år var preget av dyrtiden og partiet var
med på de kravene som ble reist til riksstyret og kommunestyrer,
og tok bl. a. opp forslag i bystyret om å opprette kommunal handel,
men det ble ikke vedtatt. Pussig nok vedtok bystyret et forslag fra
vår gruppe om å rette henstilling til direksjonen for øl-
og vinsamlaget om å stenge utsalget. Det var sterk stemning
mot fyll dengang, men direksjonen tok ikke hensyn til bystyret.
I 1916 ble kontingenten
forhøyet til 40 øre kvartalet for å skaffe
noen dekning for det inntektstap betrodde partifolk fikk ved skoft når
de var i kommunale møter.
Partiets offentlige møter samlet mange folk, til 6. junidemonstrasjonen
for fred i 1917 var det 2000 tilhørere.
Det var et rikt partiliv og medlemstallet økte til 1200 i
12 foreninger i 1918. Men den parlamentariske framgangen fulgte ikke med.
I byen var det en stemmetilvekst på 145 fra 1915 - til 18 - og i bygda
bare 63.
Nils C. Jacobsen
Anders Kaupang
Oskar Gustavsen
Sandar
Sandefjord
Sandar
Partiet deles.
Det var naturens orden at byen og bygda hadde et felles arbeiderparti,
likesom det heller ikke ble noe kommuneskille i fagforeningene.
Folkets Hus i byen var midt i sentrum også for bygda. Byen
var på alle kanter omgitt av herredet. Når partiet skulle
behandle spesielle bysaker, var det bare medlemmer fra byen som stemte
på partimøtene, og omvendt for herredet. Det hadde gått
greitt gjennom alle år.
Men det var i sin tid en godkjent oppfatning i partiet at en skulle
spre foreningene i mindre lag for å få flere små midtpunkter
i stedet for den store partisentralen. Og i 1919 ble Sandefjord
og Sandeherredpartiet delt. Denne delingen ga ingen synlige fordeler
og fra 1. januar 1925 ble de to partier samlet igjen.
Partistriden.
Den sosialdemokratiske opposisjonen som ble dannet i 1919 fikk
stor betydning i Sandefjord og mest i Sandeherred. I Sandefjord
trakk tilhengerne av opposisjonen seg ut litt etter litt og det var ingen
stor strid. I Sandeherred-partiet var opposisjonen i stort flertall
da det kom til votering. Det gjenspeiler seg i valgresultatene
da sosial demokratene stemte på egen liste. Ved stortingsvalget
i byen i 1921 fikk S. 184 stemmer og A. 267, og i Sandeherred samme
året fikk S. 445 og A. 242. I byen ble det sammenlagte
stemmetall mindre enn i 1918, mens det i Sandeherred var en samlet
framgang på 240 stemmer. I disse åra og siden var
det en sterk folkevekst i bygda, mens byens innbyggertall ble stående
stille.
I 1918 rapporterte partiet 1200 medlemmer i 15 foreninger.
I løpet av perioden med partistriden og arbeidsledigheten sank
tallet. Sosialdemokratene dannet eget parti, noen fagforeninger
meldte seg ut og i de andre fagforeninger ble arbeidsledige fritatt
for kontingent. Det ble et stort frafall i rekkene. Men Jern
og Metall, som var den betydeligste fagforening, ble stående
i partiet til 1924.
Partistriden var også innom kvinneforeningen. Det endte
med at det ble to kvinneforeninger, men det var mindre bitterhet
blant kvinnene. Ungdomslaget ble også delt og begge to
var meget aktive helt til sammenslutningen i 1927.
Adolf Kristoffersen J.
Oskar Johannessen
Almar Zetterberg
Sandefjord
Sandefjord
Sandar
Kampen mot arbeidsledigheten.
I februar 1921 var det 500 arbeidsledige i distriktet og partiet
og Samorganisasjonen rettet henvendelse til kommunene om å sette
i gang ekstraarbeid. Framnæs mek, verksted tok 14 dagers arbeidshvile
for å unngå å si opp folk. Henvendelsen til kommunene
resulterte i første omgang i at Sandeherred tok inn 40 mann og Sandefjord
10. På fylkesbasis ble det rettet henvendelse til fylket om
å bevilge forskudd til forsert veiarbeid og det resulterte i et vedtak
om å bevilge et forskudd på en halv million til ombygging av
Vestfoldbanen. Ledigheten steg. De 160 mann som arbeidet ved
Vera ble sagt opp, og Framnæs sa opp 50 mann. I mai kom sjømannsstreiken
og i juni storstreiken til støtte for sjøfolka. Myndighetene
var så nervøse at de sendte en militæravdeling på
54 mann som ble innkvartert i Folkeskolen. Men det var mønstergyldig
samhold blant arbeiderbefolkningen, så de militære hadde ingen
jobb å gjøre. En følge av storstreiken var at
kommuneingeniøren i byen nektet å ta inn kommunearbeidere
som deltok i streiken. Fellesstyret av fagforeningene blokerte kommunen
for all arbeidskraft og kommunen måtte omsider gi seg.
Utpå høsten var det 7-800 arbeidsledige. Framnæs
hadde 140 arbeidere færre enn normalt. Herredstyret satte
nødsarbeidslønna til 1,13 pr. time og 1,30 for de som hadde
flere enn tre å forsørge. Partiet og fagforeningene
presset på og våren 1922 hadde Sandeherred 116 mann i nødsarbeid
og Sandefjord 43. Der var daglønna kr. 8,32.
I januar 1922 ble det dannet en arbeidsløses forening som
gjorde godt arbeid i tida frametter. Den oprettet blant annet en
butikk i Folkets hus som skaffet medlemmene billig mat gjennom større
innkjøp til engros priser.
Chr. Bakke
Mathias Nilsen
Harald Hansen
Sandar
Sandar
Sandefjord
Avisen.
Redaktør A. Eines som hadde vært i Nybrotts Sandefjordsavdeling
fra 1916, overtok hovedredaksjonen i Larvik i 1919, og Nils Hønsvald
ble hans ettermann i Sandefjord. Fra 1. januar 1921 ble Nybrott
slått sammen med BratsbergDemokraten under navnet Folkets
Dagblad med Eines som redaktør og Nils Hønsvald flyttet da
til Larvik. Ernst Løvaas ble så tilsatt i Sandefjord.
Denne fellesavisa for søndre Vestfold og Telemark var et mislykket
forsøk, og etter et års tid skiltes de to avisene og Larvik
fikk Nybrott igjen. På denne tid besluttet D.N.A. i Sandefjord
å gi ut egen avis, som beholdt navnet Folkets Dagblad. Ernst
Løvaas forlot Sandefjord i mai 1922 og ble etterfulgt av Ole Lind.
Fra november 1922 var Sverre Hjertholm redaktør til 1945.
Fra 1. januar 1924 tok bladet navnet Vestfold Fremtid. Det skulle
være organ også for Tønsbergdistriktet, der kommunistene
hadde tatt Vestfold Arbeiderblad i 1923. Fra 1. januar 1924 ble bladet
trykt i Nybrotts trykkeri, etter å ha vært trykt i Vestfold
Arbeiderblad i 1922 og 1923.
Inntil 1921 hadde bladet fått noen mindre tilskott fra noen
fagforeninger. Siden har partiavdelingene greid underskuddet gjennom
utlodninger, basarer og aftenunderholdninger som partiet og ungdomslaget
arrangerte. I 1924 fikk bladet et tilskott på 1500 kroner
fra hovedpartiet. Siden har bladet greid seg uten tilskudd utenfra.
Opplaget var i mange år ikke over 400. I 1929 var det 700, og
siden steg det fortere.
*
Våren 1922 krevde byggmestrene 30 prosent nedslag i lønningene
og bygningsarbeiderne gikk til streik som varte i nesten 3 måneder,
og underlig nok ble den løst av ordfører Hoffstad ved megling.
Nedslaget ble 25 prosent og timelønna ble 1,95 pluss 10 øre
til feriepenger. Sommeren 1923 ble Kvinnelig fagforening oppløst
etter 5 års virke. Den hadde blant annet skaffet 800 kroner
til de arbeidsløse.
Det var et livlig partiliv. Det ble holdt mange offentlige
møter med foredrag og en del stevner ble arrangert. I Sandeherred
ble partiet oppdelt i Vesterøens kommunistiske forening med Nils
Andersen som formann og Sandeherreds arbeidersamfunn med Sverre Hjertholm
som formann. Disse ble sammensluttet med Sandefjord Arbeiderparti fra
1. januar 1925. På denne tid ble medlemskontingenten endret
slik at medlemmene skulle betale etter sin inntekt. I Sandefjord
ble det tre kontingentgrupper, fra 50 øre til 125 øre pr.
måned.
Tønsberg arbeiderparti
Medlemmene i den sosialistiske foreningen som var dannet i 1904 fikk
en veldig oppgave da de foresatte seg å erobre Tønsberg Arbeidersamfunn
for partiet. I styret for Samfunnet var det flere politiske oppfatninger
og det ble spørsmål om hvilken taktikk en skulle bruke.
En retning var stemt for forslag om direkte innmelding i partiet, en
annen ville først danne en samorganisasjon av Samfunnet og fagforeningene
og så skulle denne på en fiffig måte meldes til partiet.
Chr. Christoffersen
Johan Svendsen
H. A. Gulbrandsen
Tønsberg
Tønsberg
Tønsberg
Et flertall i styret for Samfunnet fikk forkastet sitt forslag om
innmelding i partiet. Et forsøk på å få
fagforeningene kollektivt tilmeldt Samfunnet møtte motstand i fagforeningene.
Det ble så innkalt til et representantskap med to medlemmer valgt
av hver fagforening, Samfunnet og Sosialdemokratisk forening. Dette vedtok
at det skulle dannes en helt fri samorganisasjon med det formål
å få fagforeningene og Samfunnet innmeldt i partiet kollektivt.
Alle de innbudte fagforeninger, Samfunnet og Sos. dem. forening valgte
sine 2 representanter og denne forsamlingen laget lover for en sammenslutning
- Tønsberg Arbeiderparti. Men av forsiktighetshensyn skulle
en ikke med det samme melde foreningen inn i Arbeiderpartiet. De 6
fagforeninger var jern og metall, skreddernes, bakersvennenes, steinhoggernes,
murernes og typografenes foreninger. Alle skulle stå tilsluttet
det nye partiet kollektivt. Lovforslaget ble sendt foreningene til
behandling. Dette var i slutten av 1908, og motstanderne i Samfunnet
var slått ut. De innbudte foreninger valgte representanter til
det konstituerende møte der lovene ble vedtatt.
De som ble med i det første styret var kaféeier Johan
Svendsen, formann, Anton Jenssen, nestformann, H. A. Gulbrandsen, sekretær
og And. Wirik, kasserer. Fra foreningene tiltrådte disse
styret: Arbeidersamfunnet Herm. A. Johansen, fra bakerne A. Bjune, fra
formerne Olaf Nilsen, fra Jern og Metall P. O. Løkke, fra skredderne
J. Aune, Soccialdemokratisk forening H. Mandel og fra typografene O. G.
Lian.
På generalforsamlingen 17. januar 1909 ble så Tønsberg
Arbeiderparti innmeldt i Det norske Arbeiderparti enstemmig.
Det neste skritt var å starte en arbeideravis. Det ble utarbeidet
en finansieringsplan som forlangte 300 kroner i startkapital som foreningene
skulle skyte inn. Det kom inn bare 200 kroner, men styret med tilslutning
av en ny generalforsamling vedtok å gi ut avis. Bladet som
fikk navnet Vestfold Arbeiderblad kom med sitt første nummer 2.
juni 1909. Det var det forestående stortingsvalget som drev
denne saken gjennom.
Mens Tønsberg Socialdemokratiske forening meldte 20 medlemmer
i 1908, var medlemstallet etter nydannelsen i Tønsberg Arbeiderparti
gått opp i 235 medlemmer.
Valgkampen ble ganske livlig. Det var første gangen
partiet deltok i stortingsvalg, og Ludv. Johansen, som var partiets kandidat,
fikk 337 stemmer. På den tida hadde kvinnene ikke stemmerett.
Det ble arbeidet godt, men det var ikke lett. I februar stelte
partiet til et offentlig foredragsmøte med Hans Berntsen fra Arbeidsmandsforbundet
som taler, men det var ikke mange tilhørere. Derimot ble
det bedre resultat av organisasjonsarbeidet. I juli 1910 var 9 fagforeninger
tilmeldt partiet og dessuten den nystiftede i kvinneforening. De
nye fagforeninger var stenslipernes og trearbeidernes. I vinterens
løp var det holdt en basar som ga over 1000 kroner i kassa.
1ste mai talte Ousland for 2000 på Torget.
I februar ble formannen, Johan Svendsen, avløst av Anton Jenssen.
Det ble arrangert offentlig møte med foredrag av den danske folketingsmann
Sabro, og i august var redaktør Ola Solberg på Valløy
og dannet et partilag der.
Vestfold Arbeiderblad.
Bladet ble startet beskjedent. Det kom ut en gang i uka med
4 sider og 4 spalter på siden. Til å begynne med ble
det trykt i bladet ”Vestfold”s trykkeri i Sandefjord. Utpå vinteren
ble trykkingen overført til Fremtiden i Drammen og fra september
1912 overtok Georg Martinsens trykkeri trykkingen. Fra 1911 kom bladet
to ganger i uka og fra 1913 tre ganger. Formatet ble utvidet til 6
spalter i 1911. Opplaget var 640 ekspl. Fra 1. september 1916
kom det ut som dagblad og i 1919 fikk det eget trykkeri i Haakon Gamles gate
8, like ved siden av Folkets hus.
Den drivende kraften i starten av bladet var kaféeier Johan
Svendsen. Han kom fra Porsgrunn der han hadde vært med å
stifte Porsgrunn arbeiderparti i 1903. Han var med i Telemark fylkes
arbeiderpartis styre og ble i 1905 innvalgt i D.N.A.s landsstyre.
Han var en av de drivende krefter ved dannelsen av Tønsberg arbeiderparti,
og det skyldtes hans dyktighet som økonom og hans dristighet at
Vestfold Arbeiderblad ble satt i gang i 1909.
I de første fattige åra ble alt arbeid utenom trykkingen
utført uten betaling. H. A. Gulbrandsen var redaksjonskomitéens
formann og ansvarlig redaktør til 1912. Deretter kom Anton
Jenssen, først ett år som ulønnet redaktør, deretter
ansatt med lønn da avisa utvidet til 3 ganger i uka. Jenssen
var redaktør til årsskiftet 1917-18 da Ole Øisang overtok.
Han ble der i to år og så ble P. O. Løkke redaktør
et års tid. Thv. B. Olsen som hadde vært redaksjonssekretær
fra 1916 ble i 1920 redaktør og som ny redaksjonssekretær kom
Henry W. Kristiansen.
Johan Svendsen var styreformann til 1913 og ulønnet forretningsfører
til 1910. Til 1916 var Jenssen forretningsfører. Solveig
Kristiansen var så forretningsfører i 2 år og deretter
fulgte Paul H. Pedersen. Han forlot Vestfold Arbeiderblad i 1921
for å bli forretningsfører i Vestfold Social-Demokrat.
De andre som var mest aktive ved starten og framover de første ti
åra var Herman A. Johansen, Ludv. Johansen, Georg Martinsen, M.
V. Kristiansen, som også var partiets formann i et par år,
Oscar Lindquist, Sev. Josephsen, Edv. Sjuve og Henry Andersen.
Rike arbeidsår.
Partiet var blitt en stor organisasjon og trengte mer plass.
Medlemstallet som i 1909 var 235, steg raskt sammen med at fagforeninger
meldte seg til og i 1911 var 12 foreninger tilsluttet og medlemstallet
var 470. Det ble utfoldet et stort agitasjonsarbeid. I 1912
ble det en livlig valgkamp og partiet fikk 934 stemmer. I 1913 steg
medlemstallet til 500 i 13 foreninger og dette året ble Storgata
45 innkjøpt til Folkets hus. Partiet var med i samlagskampen
på forbudets side og ved kommunevalget vant det 4 nye mandater.
Herm. A. Johansen
Ludv. Johansen
Georg Martinsen
Tønsberg
Tønsberg
Tønsberg
I 1914 opplevde Tønsberg sin første alvorlige faglige
konflikt. Arbeiderne ved ”Papirindustrien” hadde organisert seg i
mars, og allerede 17. april la de ned arbeidet fordi formannen var avskjediget.
Det utviklet seg til et voldsomt oppgjør. Fabrikken skaffet
seg en del streikebrytere og anmeldte arbeiderne for kontraktbrudd fordi
de var ansatt på to måneders oppsigelse. 90 menn og kvinner
ble tiltalt og de fikk advokat Puntervold til forsvarer. Etterhvert
som rettssaken utviklet seg begynte fabrikkledelsen å bli betenkelig,
og Puntervold tilbød megling i stedet for lov og dom. Ledelsen
gikk med på dette og resultatet ble at fabrikken anerkjente organisasjonsretten.
Det ble opprettet tariff som ga arbeiderne bedre lønn enn ved liknende
bedrifter i Oslo, og oppsigelsestiden ble 14 dager. Arbeidsstansen
varte i 12 uker og det var ikke svikt i rekkene. Det ble en stor seier.
Redaktør Anton Jenssen i Vestfold Arbeiderblad hadde vært
skarp mot fabrikkledelsen og det endte med tiltale og en liten bot.
Dette var store dager i byens historie. Det var overklasse og underklasse
som tørnet sammen så å si med et brak, som aldri var
hørt før. 1915 kom med stortingsvalg som økte partiets
stemmetall fra 934 i 1912 til 1425.
Det var gode arbeidsår etter 1910. Det var tidligere
(6/6 1910) stiftet kvinneforening, i 1912 kom Arbeidernes mannskor, i
1913 og -14 kom 4 nye fagforeninger til partiet. Fagforeningenes
turn- og idrettsforening og en losje av Verdandiordenen kom i 1914.
I 1915 gjorde partiet opptak til å få dannet en selvstendig
samorganisasjon og på nyåret 1916 kom det første barnelaget.
Fra 1908 hadde partistyret bestått av 16 medlemmer. Det
var jo tungvint, og allerede i 1910 ble det av styret valgt et ”forretningsutvalg”
. Våren 1916 ble partiets organisasjon, generalforsamlingen,
omdannet til et representantskap som de tilsluttede foreninger valgte
representanter til. På samme tid ble det dannet en lokal
faglig samorganisasjon som tok seg av de rent faglige oppgavene.
Det er betegnende for samhørigheten mellom partiet og fagorganisasjonen
at fagforeningene betalte sin kontingent til partiet med 25 øre
kvartalet og av denne skulle partiet finansiere samorganisasjonen med
5 øre, alt pr. medlem.
Partiet tok seg også av agitasjonen i omlandet. I 1910
var det dannet partilag på Valløy, i 1917 ble det reist
en sterk partiavdeling på Jersø, der to fagforeninger (Jern
og metall og Støperiarbeiderne) ble med kollektivt. Det var
i 1916 Vestfold Arbeiderblad ble utvidet til dagblad. I bystyret
hadde våre partifolk et interessant arbeid og det lyktes dem å
gjøre framstøt på flere fronter. Det ble innført
skoletannklinikk, skolebespisning og startet kommunalt folkekjøkken.
Arbeidskontoret fikk egen hyreavdeling, så det ble slutt på
den eldgamle striden med private hyreagenter. Partiet opprettet et
leieboerutvalg for å hindre spekulasjon i boliger. Etter en
livlig valgkamp fikk bystyregruppa 16 representanter, en fordobling fra
forrige valg. Men det var 16 av 44 i alt.
Dyrtiden satte inn og krevde stor innsats både faglig og politisk.
Organisasjonen vokste og i 1917 ble Folkets hus for litet og partiet
kjøpte ”Totalen” i Tollbugata som hadde en sal for 4500 mennesker,
til Folkets hus. Medlemstallet var nå over 900. Dyrtidsdemonstrasjonen
6. august samlet 3000 personer som Anton Jenssen talte for. Bladet
var i god vekst og forskjellige tilstelninger til inntekt for partiet ga
gode overskudd.
10 års dagen.
I 1918 var det ti år siden partiet ble dannet og det kunne
se tilbake på store resultater. Det eide eget hus og eget
trykkeri for bladet, medlemstallet var 1200 fordelt i 25 tilsluttede foreninger,
og praktisk talt alle fagorganiserte var med i partiet. Økonomien
var bra. Fagforeningene hadde fått sin lokale samorganisasjon.
Partiet hadde tilslutning fra en kvinneforening, ungdomslag, barnelag,
idrettsforening og mannskor. 1ste mai samlet demonstrasjonen 27
foreninger og 1400 deltakere og dagens taler, redaktør Øisang,
hadde 5000 tilhørere på Torget. 25 fagforeninger deltok
i dannelsen av Arbeiderråd. Partiet hadde en stor gruppe i
bystyret.
De som hadde vært formenn for partiet var Johan Svendsen 2
år, Anton Jenssen 1 år, P. O. Løkke 2 år, M.
V. Kristiansen 2 ½ år, Johan Johansen 1 ½ år
og fra 1917 Georg Martinsen. De andre som var mest med i styret
var W. Engebretsen, Harald Mathisen, Johan Øydegard, H. A. Gulbrandsen,
Knut Gaasland, A. Rosenvold, Georg Johansen, Harald Hansen, Inga Gulbrandsen,
Isak Dahl, Sigurd Johannessen, And. Wirik, A. M. Teting, Edvard Hagen
og bokbinder Paul H. Pedersen.
Partiets stortingskandidater var: i 1909 Ludv. Johansen, 1912 P.
O. Løkke, 1915 Anton Jenssen. De som hadde vært med
i formannskapet var Anton Jenssen, Ludv. Johansen, Johan Svendsen, A.
Bjune og Herm. A. Johansen.
Partiets stemmetall ved stortingsvalget var i 1909 337, og
det steg til 1425 ved omvalget i 1915. Partiet hadde 8 representanter
i bystyret i 1910 og 16 i 1916.
Stillingen skal holdes.
Etter et vellykket tiårs jubileum gikk partiet til en hard
valgkamp i 1918. Den store framgangen ved forrige stortingsvalg skulle
forsvares og en var kommet inn i en tid med en viss reaksjon på Arbeiderpartiets
sterke framgang.
Partiet i Tønsberg gikk med stor kraft inn for å hevde
stillingen og arrangerte møter og det er verd å nevne talerrekken:
A. Buen, Chr. H. Knudsen, P. O. Løkke, L. O. Sæbø, Anna
Johnsen, Oslo, Herman Haugerud, Peder Løve, Ole Øisang, Kata
Dahlstrøm, Jens Teigen, Bjurstrøm, fru Pleym, Henry Lang
og Sverre Krogh. Flere av disse foredragene ble holdt i omlandet.
Men også motstanderne mobiliserte og resultatet ble at Arbeiderpartiet
gikk tilbake fra 1425 stemmer i 1915 til 1350. Men likevel ble det
regnet som et bra resultat. Høyre fikk 2200 st.
O. C. Johansen
Thv. B. Olsen
Ole Øisang
Nøtterøy
Tønsberg
Et tegn på avtagende interesse var at frammøtet i fagforeningsmøtene
dabbet av. Men det var også aktivitet. Kaldnesarbeidernes
streik i 3 måneder for 8 timers dagen, og elektrikerne, som nå
dannet egen fagforening i tilslutning til sitt nydannede forbund, fikk
gjennomført 8 timers dagen sammen med arbeiderne på noen
mindre bedrifter. På Valløy ble det dannet fagforening
med 52 organiserte av 70 ansatte, og det ble dannet en fylkesorganisasjon
for gartneriarbeiderne med sete i Tønsberg. 1ste maiarrangementet
var stort med 26 foreninger i toget og folkeskolen hadde for første
gang fridag. Elektrikernes og brannfolkenes fagforeninger ble tilmeldt
partiet. Arbeiderne ved Reperbanen streiket i 7 uker for bedre kår.
På Nøtterøy ble det dannet en Arbeidsmannsforening
med 62 medlemmer. Den konstituerte seg med en gang også som
partiavdeling, vedtok kommuneprogram og stilte liste ved kommunevalget.
Om høsten arrangerte Tønsbergpartiet en dags proteststreik
mot intervensjonen i Russland og arbeidshvilen var fullstendig.
I løpet av høsten vedtok generalforsamlingen i den lokale
samorganisasjon å bringe sine lover i samsvar med L.O. så den
kunne få nytte av støtten som L.O. ga samorganisasjonene.
Opplysningsarbeidet. - Partistrid.
Striden innen Det norske Arbeiderparti om tilslutningen til den Kommunistiske
Internasjonale var begynt i 1919 og den ble også ført inn
i fagforeningene som var kollektivt tilsluttet partiet.
Partiet hadde kjøpt eiendommen Haakon Gamles gate 8 til bladet
for 82.000 kroner og i begynnelsen av 1919 kom det innkjøpte trykkerimateriale
til Vestfold Arbeiderblad, som hittil var trykt i Georg Martinsens trykkeri.
Dette betød en veldig vekst for bladet som nå kunne trykke
opptil 8 sider.
Kampen mot dyrtiden fortsatte og generalstreiken 6. juni som protest
mot hungerblokaden av SovjetRussland var fullstendig ved bedriftene
i Tønsberg.
Det ble ført god agitasjon og 2 nye partiforeninger reiste
seg, en i Sem og en på Nøtterøy. Ved kommunevalget
holdt partiet stillingen med 16 representanter som i 1916 og i skolestyret
fikk partiet 4 av de 9 medlemmer. Partiet fortsatte sin aktivitet
på den kommunale fronten og fikk blant annet vedtatt at kommunen
skulle bygge 50 leiligheter. Partiet sendte tre mann til leieboerkonferansen
i Oslo.
De økonomiske vanskene økte i 1919. Det ble gjort
et krafttak til innsamling som ga 13.000 kroner, og ved samtidig hjelp
fra Arbeiderpressens Samvirke lyktes det å unngå krise for Vestfold
Arbeiderblad.
1920 ble også vanskelig. Økonomien var anstrengt
etter de store huskjøp og trykkeriet til Vestfold Arbeiderblad.
Interessen hos arbeiderne var nå mindre, men partistyret satte
inn en mektig agitasjon både i byen og omlandet og holdt en rekke
åpne møter. 1ste mai ble vellykket som før.
Men da det ble innbudt til en kveldsskole utpå høsten meldte
det seg så få at den måtte oppgis.
Partistriden virket. Mange fagforeninger meldte seg ut og Malernes
forening ble ekskludert for usolidarisk opptreden. Da året
var slutt hadde partiet tilbake 600 medlemmer i 8 foreninger.
Gunnar Ousland
Paul H. Pedersen
Tønsberg
Tønsberg
Arbeidsledighet og lønnspress.
Våren 1921 var arbeidsledigheten merkbar. Kaldnes satte ned
arbeidstiden til 4 dager i uka. I byen ble det meldt 463 mann ledig
og på Nøtterøy 60 mann. Kommunen ville ikke sette
i gang arbeid. Private arbeidsgivere satte fram krav om lønnsreduksjoner
og mestrene i byggefagene lockoutet 300 mann. Arbeiderne ved 8 andre
bedrifter i Tønsberg gikk i sympatistreik og nedslaget ble begrenset
til 8 pst. som svarte til prisfallet, mens kravet var 30 pst.
8. mai gikk hele Sjømannsforbundet i streik for å møte
redernes krav om nedslag med 33 pst. i hyrene. L.O. proklamerte
storstreik til støtte for sjøfolka og 35.000 mann var ute
fra 26. mai til 10. juni. I Tønsberg ble jernarbeiderne trukket
med i streiken og Valløy var også med. Bedriften der
skaffet seg imidlertid streikebrytere og kampen ble så alvorlig
at myndighetene rekvirerte militærhjelp. Storstreiken førte
til megling og rederne som hadde forlangt 35 pst. nedslag måtte
nøye seg med 17 pst. Storstreiken som helhet var ikke gunstig
for fagorganisasjonen, men den satte utvilsomt en bremse på arbeidsgiverne
i deres krav om lønnsnedslag.
Kaldnes mek. verksted kom ikke i gang etter storstreiken. Bedriften
manglet arbeid og stansen varte til april 1922. Et par andre bedrifter
la også ned virksomheten og den lokale samorganisasjon mistet som
følge av arbeidsledigheten 400 av sine 900 medlemmer i løpet
av 1921 og 22.
Tønsberg kommune satte ned timelønnen fra 1,80 til
1,25 og Nøtterøy kommune satte nødsarbeiderne på
1,25 og 1 krone i timen. For å hjelpe ledige arbeidere til litt
mat skaffet Tønsberg kommune potetjord til 122 mann, med gratis settepoteter
og kunstgjødsel.
Hvalfangstrederne forlangte et nedslag på 15 pst., men ved
forhandlinger ble tariffene vedtatt med 7 pst. nedslag.
Partidelingen
som ble gjennomført i 1921 grep dypt inn i alt partiarbeid.
Og så kom valgkampen med sosialdemokratene som konkurrerende parti.
Det ble mobilisert 60 agitatorer og det ble gjort godt arbeid.
Resultatet var at partiet fikk 828 stemmer og sosialdemokratene 573,
til sammen 1400. Det var bare 50 stemmer sammenlagt mer enn i 1918.
Men det som var verre var at splittelsen førte til passivitet og
mistro innen fagforeningene og mange av dem ble faktisk satt på
nøytralitet helt til samlingen i 1927.
*
Men Tønsbergpartiet hadde dyktige folk igjen etter splittelsen,
og en som gjorde seg sterkt gjeldende i 1921-22 var Erik Haugen fra Notodden,
som da var bestyrer av det Faglige opplysningskontor. Han var en
meget aktiv partiarbeider, var med og dannet Kommunistsamfunnet som avløste
Sosialistlaget, sekretær i partiet, formann i bladstyret og sekretær
i Samorganisasjonen, og han utfoldet stor virksomhet. Denne vinteren
og våren var det et rikt partiliv, og ungdomslaget under ledelse
av Ivar Lindgren, og kvinneforeningen med Jenny Hansen som formann, blomstret.
Det ble holdt mange offentlige foredrag både i byen og de nærmeste
bygdene. Kommunevalget om høsten resulterte i 10 representanter
for D.N.A. og 7 for sosialdemokratene, tilsammen én mer enn ved
forrige valg.
Det var vanskelige tider i 1921 og utover. Arbeidsledigheten
y satte dype spor, og Handelslaget i Tønsberg gikk sterkt ned
i omsetning, skomakerverkstedet og bakeriet gikk med tap, partiet måtte
selge eiendommen Haakon Gamles gate 8, som lå vegg i vegg med Folkets
hus. I bystyret stilte partiet krav om at kommunen ikke måtte
si opp noen av sine arbeidere, at ekstraarbeiderne måtte få
bedre lønn.
Men aktiviteten i partiet tok ikke av. Henry W. Kristiansen,
som var redaksjonssekretær i Vestfold Arbeiderblad, var en drivende
kraft i partiet, ungdomslaget og barnelaget, og han førte også
an i kampen for at partiet ikke skulle gå ut av Internasjonalen.
Våren 1923 ble Ole J. Olsen gjenvalgt til formann, og Isak
Dahl til kasserer. Halvårsinntekten var over 4000 kroner,
og det ble sagt at avisa var over de verste vanskene. Ole Holm avløste
Joh. Johansen som formann i Kommunistsamfunnet, med Chr. Sulutvedt, Agathe
Olsen, Kristian Andersen og Thv. B. Olsen i styret. Henry W. Kristiansen
ble formann i ungdomslaget. I april var det streik i Tønsbergs
Blad, som likevel kom ut ved hjelp av streikebrytere, og dette skapte
en opphisset stemning. 1. mai ble en mektig demonstrasjon.
Den nye partidelingen.
Imens gikk diskusjonen om Internasjonalen. Den ble behandlet
på et partimøte i oktober, og her fikk Scheflo-retningen
stort flertall. Det varierte i de forskjellige spørsmål
fra 33 til 48 stemmer, mens Tranmæl-retningen ikke nådde over
9 stemmer. Etter november-landsmøtet besluttet partimøtet
med 89 mot 13 stemmer å gå med i det nystiftede kommunistpartiet.
Kommunistene fikk også flertall i ungdomslaget, kvinneforeningen
og kommunistsamfunnet, likeså i ungdomslaget i Slagen og partiet
på Nøtterøy. Fagforeningenes tilslutning til
et politisk parti opphørte praktisk talt, de stilte seg nøytrale
i partistriden.
Tilhengerne til D.N.A. måtte reise nye organisasjoner.
Ole Holm ble formann i partiavdelingen, nestformann ble Konrad Neset,
kasserer Kristian Aas, sekretær Anna Myhre Carlsson, og Lars Larsen,
Tørnvall og Andor Andresen ble med i styret. Ny kvinneforening
ble reist med Ragna Rohde som formann, og sammen med Alma Eriksen, Mari
Neset, Lovise Olsen og mange andre var de meget utholdende under vanskelige
forhold. Ungdomslag ble stiftet med Arnfinn Vik som første
formann, seinere ble Karl Dahlberg formann, og Fredrik Moltzen var vekselvis
nestformann, sekretær og kasserer. Disse avdelingene slet hardt
i konkurranse med sosialist og kommunistpartiene, men de førte D.N.A.s
tradisjon vider til partisamlingen i 1927.
Horten arbeiderparti
Etter at Horten sosialdemokratiske forening og Horten arbeiderforening
i 1ste kvartal 1907 hadde meldt seg inn i D.N.A. gikk begge foreninger
sammen om å arrangere det første 1ste mai
demonstrasjonstog i Horten. Toget gikk først etter vanlig
arbeidstid så det ikke ble skoft og det talte 400 deltakere under
3 faner. Foreningene holdt flere foreldremøter og sendte
H. B. Haraldsen til den 7. skandinaviske arbeiderkongress. De vedtok
kommuneprogram og stilte felles liste ved kommunevalget i 1907. Det
ble trykt et flyveblad som ble omdelt til valget og de fikk 9 representanter
i bystyret som da besto av 44 i alt. Det ble satt i gang en innsamling
til de lockoutede i tremasseindustrien, og det kom inn kr. 224,47.
Under valgkampen ble det holdt flere foredrag, bl. a. av A. Erik sen, Egede-Nissen,
Sæbø og Schreiner, og der ble holdt flere diskusjons og medlemsmøter
det året. Foreningene hadde Sosial-Demokraten oppslått
på en tavle på Torget. Bakernes og trearbeidernes forening ble
nå innmeldt i foreningen. Medlemstallet i sosialdemokratisk forening
var 80 ved utgangen av året.
Sosialdemokratisk forening som var startet med formål å
få Arbeiderforeningen tilmeldt D.N.A. hadde ingen særlige oppgaver
lenger og ble besluttet oppløst og medlemmene gikk så inn
i Arbeiderforeningen. Det var H. B. Haraldsen som hadde vært
formann i den sosialdemokratiske foreningen. Dette var i januar 1908.
Det ble et meget virksomt år. Det ble vedtatt protest
mot fengslingen av Einar Li for militærnekting og en henstilling
til myndighetene om å overføre den militære rettspleie
til sivildomstolen. Det ble valgt et stort agitasjonskorps for spredning
av partiets aviser og skrifter. 1ste mai ble feiret med 400 i toget og tale
av Ole O. Lian for 2000 tilhørere. Det ble arrangert
en ferd til arbeiderstevnet i Fredrikstad og foreningen vant ved valget
av forlikskommissær.
Foreningen vendte seg til partiets stortingsgruppe om å få
marinens arbeidere inn under statens regulativ for jernbanearbeiderne.
Det ble holdt en rekke foredrag med landskjente talere, 7 diskusjons
møter og 4 fester og en del andre arrangementer. I kommunen
hadde partiet fått representanter i flere fagstyrer.
Ludv. Løvaas
H. B. Haraldsen
Anders Jensen
Horten
Horten
Horten
Savnet av egen avis var stort, men det var for tidlig å tenke
på det. Istedet ble det laget en ordning slik at Sosial-Demokraten
som kom til Horten om kvelden ble båret ut ved bud samme kveld.
I mars 1909 ble det stiftet kvinneforening med Kristine Løvaas
som formann, og en nystiftet forening av ordenen Verdandi ble tilmeldt
partiet. 1ste mai talte Ludv. Enge og det var 4 faner og 400 deltakere
i toget. Det ble sendt ut 3 flyveblader og holdt en rekke foredrag
under valgkampen.
A. Jensen ble nominert som stortingskandidat med K. J. Knudsen som
varamann. Det var første gang partiet tok del i stortingsvalget
og partiets liste fikk 370 stemmer i Horten, av 2717.
Medlemstallet var økt fra 110 til 161 i årets løp.
H. B. Haraldsen var fremdeles formann, men ble avløst av K. J.
Knudsen fra 1910. Dette året var viet kommunevalget og partiet
fikk valgt inn 11 representanter og var blitt nest største gruppe
i bystyret. Medlemstallet økte til 181. Men så
var det også arbeidet godt. Det var holdt 11 møter og
tre fester og det var holdt offentlige foredrag av Magnus Nilssen, Olav
Kringen, Andreas Hanssen, Herm. Haugerud og Arne Magnussen.
Partiet følte seg nå sterkt og gikk med alle krefter
inn for å starte egen avis. I 1911 var det etter opptak av
partistyret dannet et sosialistisk ungdomslag med S. Thorsæt som
formann. I november ble det valgt en bladkomité som besto av lærer
Fredriksen, H. M. Hansen, Ludv. Løvaas, Chr. Reine, J. Steensrud,
A. Jensen, O. Hagen og Helge Halvorsen. Dette året ble sangforeningen
stiftet
.
Syver Thorsæt
Helge Halvorsen
K. J. Knudsen
Horten
Horten
Horten
1911 ble et organisasjonsår. Jern og metall ble tilmeldt
partiet. Det ble dannet en samorganisasjon av partiavdelingen,
kvinneforeningen, ungdomslaget og de tre fagforeninger som var tilsluttet
partiet, og det ble valgt en lovkomité, byggekomité og pressekomité
med tanke på eget hus sammen med avisa. Det ble holdt mange
medlemsmøter og 3 fester. Partiet hadde dette året varaordføreren
og i bystyret gjorde partiet seg sterkt gjeldende og fikk gjennomført
en del av programsakene. Partiet fikk 75 nye medlemmer i 1911.
Daggry-et.
Bladkomitéen som var nedsatt i november hadde arbeidet alvorlig
med bladsaken. I april 1912 ble det holdt ekstraordinær generalforsamling
som vedtok å danne et aksjeselskap på avisa, og komitéen
fortsatte arbeidet med å starte den. Og fra august måned
kom Daggry ut, 3 ganger i uka, med Ole J. Bakke som lønnet redaktør.
Til å begynne med ble det trykt 800 eksemplarer. Denne avisstarten
i Horten foregikk langt mer smertefritt enn i Tønsberg og Larvik,
hvor partifellene begynte med en famlende økonomi fra dag til dag.
Daggry fikk fra første dag et fastere grunnlag å stå
på, det var planlagt bedre og kanskje bladkomitéen hadde
dradd erfaringer av de andre bladstartene i fylket.
K. J. Knudsen, som var formann, ble sendt som partiets representant
til Arbeiderpartiets landsmøte i Stavanger. 1ste mai ble vellykket
og for første gang ble det flagget på de kommunale flaggstenger,
etter henstilling fra partiet. En henstilling om å qi skolefri
ble derimot ikke imøtekommet.
Ved stortingsvalget i 1912 oppnådde partilisten 661 stemmer.
K. J. Knudsen var nå kandidat med A. Jensen som varamann.
Partiet holdt leserom i Folkets hus helt fra det overtok Arbeiderforeningens
lokale, og her var det lagt ut aviser og tidsskrifter med politisk innhold.
Det var et godt samlingssted.
Partiet arbeidet godt også i 1913 med A. Jensen som formann.
1 ste mai samlet 2000 tilhørere og det ble holdt et sommerstevne
på Skoppum som ble meget vellykket. Dette var opptakten til
mange sommerstevner på Skoppum i åra frametter, noen ble
meget store. Daggry økte opplaget til 1050 eksemplarer og
foran kommunevalget ble det holdt 3 offentlige foredragsmøter.
Fagbevegelsen, kvinneforeningen og kooperasjonen var i god framgang og
ved valget fikk partiet 730 stemmer og 14 av bystyrets 44 representanter.
Det var 3 mer enn sist. Gjennom felles arbeid mellom kommunegruppa og
partiet ble det behandlet store saker innen kommunen, og etter partiets
forslag ble det bevilget 2000 kroner til sanatorieopphold for ubemidlede
begynnende tuberkuløse. Det ble valgt en komité til å
utrede gamle- og barnehjems-spørsmålene.
1914 ble litt av et merkeår fordi partiet stilte ordførerkandidat,
med sine 14 av 44 representanter. Det fikk hjelp av avholdsfolket
og partiets kandidat K. J. Knudsen ble valgt. Han ble gjenvalgt
i 1915, men neste år sa han fra seg og partiet stilte da ikke kandidat.
Partiet vant igjen ved valget av forlikskommissær. Partiet
var stadig i framgang og hadde nå tilslutning av 4 fagforeninger
- Jern og met., trearbeiderne, skotøyarbeiderne og bakerne, og så
var jo kvinneforeningen tilsluttet. Partiet hadde nå planer
om å bygge et nytt Folkets hus, men verdenskrigen la en demper for
dette tiltaket.
Siden Daggry var begynt å komme ut i 1912 hadde partiet en
stadig vekst, likeså fagbevegelsen. Horten var imidlertid
ikke noen industriby. Det var ”Verven” som dominerte og Jern og metall
var stadig største fagforeningen. De andre var fåtallige.
Stortingsvalget i 1916 ble brukt til en storstilt agitasjon.
Det ble holdt 16 politiske foredrag, bl. a. talte fru Frogner, Chr. H.
Knudsen, P. Moe Johansen, K. J. Knudsen, H. B. Haraldsen, Adolf Indrebø
og Ole O. Lian. En del møter ble arrangert av kvinneforeningen
som var meget aktiv. Daggry fikk større utbredelse og for
første gang i årsmeldingene fortelles at økonomien
var bedret. Det var Thorsæt som var formann dette året.
Ved valget fikk partiets kandidat K. J. Knudsen 1118 stemmer, en pen framgang
fra 661 stemmer i 1912.
Det sosialistiske ungdomslaget som var dannet i 1911 hadde ligget
nede en tid, men ble gjenopptatt i 1916 og fikk navnet Karl Marx.
Skreddernes forening som var stiftet ble tilmeldt partiet. Medlemstallet
var oppe i 500. Denne sommeren ble det også holdt sommerstevne
på Skoppum med deltakere fra Tønsberg, Holmestrand, Borre,
Undrumsdal og Horten. Det var stort og gildt. Fylkeskommunalkonferansen
var dette året lagt til Horten med partiet som i arrangør.
Virkningen av krigen meldte seg med større styrke og det ble
vedtatt mange kriseforanstaltninger. Partiet var meget aktivt med
og ble representert i de forskjellige utvalg. Spekulasjonen i økte
husleier meldte seg og partiet nedsatte et leieboerutvalg med Helge Halvorsen
som formann til å ta seg av leieboersaker.
Ved kommunevalget samme år økte partiet sin representasjon
fra 14 til 16 og ble største partigruppe i bystyret. Partiets
ordførerkandidat, K. J. Knudsen, ble valgt til ordfører
og partiet fikk også varaordføreren. Det ble S. Thorsæt.
Det var en nesten voldsom vekst i medlemstallet. Ungdomslaget ble tilmeldt
partiet og 3 nye fagforeninger: Arbeidsmannsforeningen, Møbelsnekkernes
og Brannmannskapenes forening. Da 1917 gikk inn hadde partiet
tilslutning av 12 foreninger og medlemstallet var oppe i 900. I 1ste
mai-demonstrasjonen var det 600 i toget og et par tusen hørte Hans
Amundsens foredrag på Torget. Dette året var preget av dyrtiden,
og dyrtidsdemonstrasjonen 6. juni ble et mektig innslag i stemningen mot
dyrtiden. Det var 700 i toget og 2000 hørte på Arne
Magnussen. G. E. Andersen var formann både i 1917 og 18.
Stortingsvalget da foregikk i skyggen av spanskesyken og den bidro til
et svakt frammøte og en liten nedgang i stemmetallet på partiets
kandidater. H. B. Haraldsen med K. J. Knudsen som varamann.
Det ble 1062. Men partilivet gikk sin gang. Det ble holdt
6 valgforedrag, det var organisert et godt agitasjonskorps og Daggry økte
opplaget smått og pent. I bystyret hadde partigruppen fått
gjennomført å bygge gamlehjem og opprette et folkekjøkken
for å skaffe billigere middagsmat.
Johan Skau
Johan Braaten
Ole J. Bakke
Borre
Horten
Horten
Også i 1919 hadde partiet et livlig år. Ole J. Bakke
avløste nå G. E. Andersen som formann. Logarvernes
forening, som var nydannet, meldte seg straks inn i partiet. Det
ble valgt en Arbeidernes felleskomité som arbeidet godt og arrangerte
flere foredragsmøter. Det ble stiftet en musikkforening innen
partiet og en soldatforening. Partiet kjøpte en gård,
Langgaten 5, som skulle gi plass for bygning til Daggry. Partiavdelingen
vedtok de nye retningslinjer som var trukket opp av partiets landsmøte.
Horten Jern og metall kunne feire ti-årsfest og likeså kvinneforeningen.
Det ble holdt flere valgmøter med landskjente talere, men valget
ble et bakslag idet partiet fikk valgt bare 13 representanter mot 16 ved
forrige valg.
Einar Frogner
Arne Drogseth
Anker
Knudsen
Horten
Horten
Borre
Dette bakslaget fulgte som en reaksjon på den stadige og store
framgangen partiet hadde hatt helt fra det ble til. Det var flere
årsaker. Økonomien ble dårligere på grunn
av depresjonen som satte inn over landet og partiinteressene om mål
og midler delte seg. Men det ble gjort tapre forsøk på
å holde virksomheten oppe. Neverdal var formann og det ble
satt i gang en 3 måneders kveldsskole. Det ble holdt flere
foredrag og Moskvatesene ble drøftet på to møter.
Partiet var med og dannet partiets fylkesorganisasjon som avløste
kretspartiene og sluttet alle partiavdelingene sammen over hele fylket.
Kjøttindustriarbeidernes fagforening, som var dannet, meldte seg inn
i partiet, og ved årets slutt hadde partiet tilslutning av 15 foreninger
med 1100 medlemmer.
I 1921 kunne Folkets hus feire 35 års jubileum 29. desember
med Holtermann Knudsen som festtaler. Men før en kom så
langt hadde mye hendt under Helge Halvorsens formannstid. Folkets
hus hadde fått en stor oppussing, og ellers ble det utført
godt partiarbeid. Dessverre måtte partiet oppgi eiendommen Langgaten
5, som det skulle bygges avishus på, og her tapte partiet 1500 kroner.
Men værst var partisplittelsen som nå var kommet til det kritiske
punkt. Sosialdemokratene konstituerte seg som eget parti og gikk
til valg på egne kandidater. Det var blitt ny valgordning med
alle byene som én valgkrets og alle landkommunene som én.
Horten arbeiderparti foreslo som sine kandidater til felleslisten for byene
H. B. Haraldsen og Helge Halvorsen. Arbeiderpartiet fikk 565 stemmer
i Horten og sosialdemokratene 791. Men tilsammen var det en framgang
på 303 stemmer fra valget i 1918. Det ble dette året stiftet
barnelag. Men medlemstallet skrumpet sterkt inn som følge
av splittelsen.
Holmestrand Arbeiderparti
Holmestrand var ikke med i partibildet i 1906 da Skoger krets Arbeiderparti
ble dannet. Byen dannet egen stortingsvalgkrets sammen med Brevik,
og det var hverken fagforening eller noen politisk arbeiderforening da.
Bryggearbeidernes forening som var stiftet i 1904 med 50 medlemmer gjorde
ikke noe av seg.
I 1908 la fagorganisasjonen seg etter Holmestrand. Arbeidsmannsforbundet
sendte W. Thorstensen dit, og i mars stiftet han en avdeling av forbundet.
Det møtte 40 mann og alle skrev seg som medlemmer. Den første
formann var Martin Hansen. Foreningen fikk navnet Holmestrand og
omegns arbeidsmannsforening.
12. april holdt J. Bjerkmann foredrag i Holmestrand og stiftet to
fagforeninger. Den ene var foreningen ”Værn” for melkefabrikkens
arbeidere og av de 100 mann som arbeidet der ble 56 innmeldt i fagforeningen.
Foreningens første formann var H. E. Olsen som hadde nedlagt et
godt forberedende arbeid. Han kom til å stå i sentrum
for fag og partibevegelsen i mange år i Holmestrand. Den andre
foreningen Bjerkmann stiftet var for arbeiderne ved trevarefabrikken.
Av de 50 arbeidere ble 36 med i foreningen. Begge ble tilsluttet Norsk
Arbeidsmannsforbund.
I 1907 ble det stiftet en fagforening for arbeiderne ved kalkbruddet
på Langøya. Den hadde vansker og fikk ingen lang levetid
første gang. Men den ble reorganisert i 1912.
Av disse nye fagforeningene var det bare ”Værn” som kunne holde
det gående uten avbrudd. Da redaktør Torgeir Vraa holdt
det første sosialistiske foredrag i Holmestrand i desember 1908
var det bare en fagforening der, skriver han. Og han gir ikke publikum
i Holmestrand ubetinget ros. Tvertom. ”Huset var fullt av et
meget blandet publikum.”, skrev han, og det var sterke ord til en by som
han ville erobre. Men han fikk da tegnet 14 nye abonnenter på
Fremtiden, og han sluttet sin reportasje med å si at ”Vi skal
snart ha en sosialdemokratisk forening i Holmestrand.” Han var en
stor optimist. Den foreningen han tenkte på kom i 1911.
G. E. Andersen
Anders Kristensen
Karl G. Andersen
Horten
Holmestrand
Holmestrand
Det kan være verd å nevne at i 1908 ble det stiftet ennå
en fagforening i Holmestrand, den typografiske fagforeningen, med Helga
Theodolphia som formann. Den hadde jo ingen sjanse, men det forteller
iallfall om et tappert menneske som gjorde hva hun kunne.
I 1909 gikk det første demonstrasjonstog i Holmestrand, og
Jeppesen talte på Tranbergløkka.
Holmestrand som sentrum.
Selv om det gikk smått fram med organisert arbeiderrørsle
i byen, så var det et sentrum for et distrikt i rask politisk utvikling.
Hvittingfoss-Eidsfossbanen knyttet innlandet bedre til Holmestrand og
like ved var kommunene Botne og Våle som begge hadde partiavdelinger.
Rundt seg hadde byen også arbeiderforeningene i Hof, Eidsfoss
og Sande, og fagforeningen på Langøya soknet også til
Holmestrand, iallfall like meget som til Bergerkysten. Byen kom til
å spille en viss rolle for Skoger krets arbeiderparti, som kom til
å holde mange av sine årsmøter der. Første
gang var i mai 1909, og på festen om kvelden talte redaktør
Vraa for overfylt hus. Han var nå mer fornøyd med publikum
enn året før.
Vraa kom igjen til Holmestrand i februar 1910 og talte på en
fest i fagforeningen ” Værn”. Denne foreningen var styrket
og hadde 70 medlemmer av 128 arbeidere ved fabrikken. Vraa hadde
funnet ut at mange av fagforeningens medlemmer var sosialister og at det
nå skulle være grunnlag for en partiavdeling i byen. Og
det var en sikker framgang i samfølelsen.
Samme år ble det gjort forberedelser til en kooperativ handelsforening.
25. mars 1911 ble så den sosialdemokratiske foreningen stiftet
med 28 medlemmer, etter foredrag av redaktør Vraa. Den første
formann ble H. E. Olsen.
I 1912 ble det stiftet en transportarbeiderforening i Holmestrand,
avd. 37, men den ble visstnok ikke effektiv før i 1920. I
mai ble Langøens arbeidsmannsforening stiftet for annen gang, også
nå ble Anton Olaussen formann, som i 1907.
Det var ikke store ting den lille partiforeningen kunne ta seg av.
Den måtte styrkes først, og de to første åra
var det ingen stor virksomhet. I 1913 ble overlærer Wexelsen
formann og partiet gikk for første gang til valg på egen
liste ved kommunevalget og fikk valgt inn Anders Kristensen og Johan Larsen.
Dermed kom partiet inn i den kommunale virksomhet og det ble grunnlag
for en utvidet politisk virksomhet. Det gjaldt å skaffe partiet
større innflytelse i kommunepolitikken.
I 1914 arrangerte Skoger kretsparti like ovenfor Holmestrand et stevne
som ble noe av en merkepel. Det kom tilreisende partifeller fra
Horten, Bekkestranda, Drammen og Skoger, og sammen med distriktets egne
var det samlet 1000 mennesker som hørte på foredragene til
O. G. Gjøstein og Magnus Nilssen.
W. Wexelsen var formann et år og ble avløst av Anders
Kristensen som da sto i tre år. I 1915 stilte partiet for
første gang liste ved stortingsvalget med smed A. Larsen, Brevik,
som kandidat og Anders Kristensen, Holmestrand, som varamann.
De to byene delte en stortingsmann, og listen fikk 142 stemmer i Holmestrand.
Partiet arrangerte to foredragsmøter foran valget. På
det ene talte kandidaten Berg fra Brevik og Randolf Arnesen, Oslo, og på
det annet hadde partiet hele fire talere.
Anton Knutson
Claus Marcussen
Arvid Arvidson
Holmestrand
Holmestrand
Holmestrand
Fellesforeningen i Holmestranddistriktet.
I 1915 ble tanken om en samorganisasjon for fag- og partiforeningen
i Holmestranddistriktet drøftet. Hver for seg følte
foreningene seg nokså isolert og det var trang til et større
fellesskap. Foreningene i Våle og Botne hadde riktignok Skoger
krets arbeiderparti å holde seg til, og det ble hvert år holdt
fylkeskommunalkonferanser, men det var enklere med en lokal sammenslutning.
Det ble til at Holmestrand soc. dem. forening innbød partiforeningene
i Botne og Våle og fagforeningene Værn i Holmestrand og Langøya
fagforening til å sende hver to representanter til et forberedende
møte 28. november 1915, og her ble det enighet om formen for organisasjonen.
Det konstituerende møte ble holdt 9. januar 1916, der smed Johansen
fra Botne ble valgt til formann. Hver forening valgte 2 representanter
til et fellesstyre.
Det var en ny organisasjonsform, foreninger fra tre kommuner og to
stortingsvalgkretser. Det var hverken herredsparti eller krets
parti og Holmestrand og omegns fellesforening, som den kaltes, var det
vi seinere kalte samorganisasjonen, med en blanding av politiske og faglige
organisasjoner.
Fellesforeningen var meget aktiv. Målet var å aktivisere
partiarbeidet, drive agitasjon både politisk og faglig, arrangere
stevner og fester og 1. maitilstelningene. En meget viktig del
av arbeidet var å skolere partifolk til kommunalt arbeid.
I 1916 kunne den sosialdemokratiske foreningen feire 5 års
dagen og gjorde det med en fest. Partiet stillet kandidat
til forlikskommisærvalget og vant valget. Nå viste
disse valgene ikke noen politisk tendens, det ble bare avgitt 32 stemmer
hvorav vårt parti hadde de 15, og 17 var fordelt på to borgerlige
partier. Men partiet nyttet overalt dette valget til en appell for
å samle arbeiderne. Det hadde sosial politisk interesse for
arbeiderbevegelsen å ha en representant i forliksrådet. Det
var en sikkerhet mot misbruk.
1. mai 1916 ble en fin dag, arrangert av Fellesforeningen.
Det var 500 mennesker i demonstrasjonstoget og 900 hørte på
talen til Tollef Stensrud fra Gjerpen og Anton Knutson. På
festen var det fullt hus. Denne sommeren holdtes to større
stevner arrangert av Fellesforeningen. Et på Ramberg skole
i Botne med taler av P. Fjeld fra Arbeidsmannsforbundet, L. Weltzin og
Anton Knutson. Det andre stevnet holdtes på Lalahompen og
samlet 400 deltakere. Her talte journalist Harald Hansen fra Oslo.
Og så på høsten kom kommunevalget som brakte partiet
en framgang fra 2 til 6 representanter i bystyret mens Høyre mistet
2 og Avholdspartiet 2. Høyre var likevel det sterkeste parti
med 11 repr. mens de to andre hadde 9 til sammen. - 6. juni 1916 ble N.
J. og M. F. avd. stiftet.
Fordi Fellesforeningen hadde overtatt alle større arrangementer
ble det heller litt stille i partiavdelingen. Medlemstallet var
30 i 1917. Men den sendte som vanlig utsendinger til fylkeskommunalmøtet,
og det ble lagt ned et stort arbeid for å få opp stemning
for å starte en lokalavis for distriktet. Resultatet var negativt.
Foreningene i og rundt byen ville beholde Fremtiden som sitt blad og det
ble til at kjøpmann Larsen innredet en ekspedisjon for Fremtiden
i sin butikk. Det store som skjedde dette året var starten av
Holmestrand soc. dem. ungdomslag. Det fikk en strålende
start med hele 80 medlemmer etter et meget godt forarbeid av J. Johansen
og et foredrag av H. E. Olsen. Gustav Bakkeland ble den første
formannen, og i styret finner vi flere som seinere kom sterkt med i partiarbeidet:
Hans J. Hansen, Martin Øhre, Hans Marcussen, Anna Johansen, Ruth
Karlsen og Hella Johansen, og laget hadde et godt arbeidsår.
1ste mai talte Carl Gulbrandsen for 700 på torget mens det gikk 300
i toget. Denne sommeren ble det stelt til et Verdandistevne i Holmestrand.
Til et møte i Fellesforeningen i februar 1918 hvor Johan Jacobsen
fra Oslo talte om soldatrådbevegelsen var det møtt 80 deltakere.
Møtet tok ikke noe standpunkt, saken var så ny at det ikke
engang ble noe ordskifte, og til samme resultat kom et medlemsmøte
i Soc. dem. forening som behandlet samme sak. Det sendte Anders
Kristensen til Arbeiderkongressen.
I 1918 foreslo partiet at Holmestrand kommune skulle opprette
kommunal kino. Kretspartiet holdt møte i Holmestrand denne
våren. Det behandlet partistriden og uttalte at den burde innstilles.
Av andre saker kan nevnes at kontingenten ble forhøyet til 50 øre
kvartalet for menn og 25 øre for kvinner. Denne sommeren
opprettet Fremtiden et kontor i Holmestrand med lærer Knutson
som korrespondent. Foran stortingsvalget om høsten arrangerte
partiet to valgmøter med taler av Anders Kristensen og lærer
Knutson som også var kandidatvaramann. På det andre møtet
talte Martin Tranmæl. Listen fikk 96 stemmer i Holmestrand og det
var tilbakegang fra 1915.
Årsmeldingen fortalte om 1 generalforsamling, 3 styremøter
og 7 medlemsmøter i Soc. dem. forening. Anders Kristensen
ble gjenvalgt som formann og ble takket for sitt arbeid i formannskap og
bystyre. På vårparten behandlet foreningen partistriden
og sluttet seg enstemmig til Landsstyrets mindretall, og Anders
Kristensen ble valgt som utsending til partiets landsmøte.
I juni måned ble anleggsarbeidernes forening ved Aluminiumen
stiftet. Alle 40 mann sluttet seg til og foreningen stillet krav
om 8 timers dag (mot 10 timer som da var vanlig). Kravet
ble imøtekommet øyeblikkelig.
Olaf Abrahamsen
Dagfinn Olsen
Olaf Olausen
Holmestrand
Holmestrand
Holmestrand
I juni 1919 arrangerte Fellesforeningen en dags proteststreik
mot blokaden av sovjettroppene. Det var total arbeidsstans i bedriftene
i byen og omland og på demonstrasjonsmøtet talte Anders Kristensen
og Anton Knutson.
Langøya fagforening behandlet en henstilling fra formannen
i Fellesforeningen om å slutte seg til den sosialdemokratiske partiopposisjon,
og innbydelse til å starte et nytt partiorgan for Holmestrand.
Begge deler ble avslått.
L. Weltzin og Anton Knutson som begge hadde lagt ned et stort
arbeid for å få istand egen avis for distriktet i opposisjon
til flertallet i D. N. A. innbød i september til tegning av aksjer
for 4000 kr. til startkapital, og allerede 15. oktober kom
”Nytt Land” med sitt første nummer. Det kom ut to ganger
i uka og med Anton Knutson som redaktør.
I 1919 sto Holmestrandspartiet som arrangør av fylkes-kommunalmøtet.
Disse møtene som var omfattet med stor interesse ble noe hindret
av økonomien. Det gjaldt å skaffe penger til en slags
reisefordeling for dem som hadde lengst reiser.
Det var valg høsten 1919 og det ble holdt et valgmøte
som var besøkt av 200 personer. Det var taler av Karl Rød,
Anton Knutson og Anders Kristensen ga en oversikt over partiets arbeid
i kommune styret. Partiet gikk fram med 1 mandat, eller 7 repr. i bystyret.
Skoger krets arbeiderparti
Da kretspartiet holdt sitt første årsmøte i Botne
i juli 1907, kunne formannen, Th. Marthinsen, berette at Hillestad og Våle
arbeiderforeninger var tilmeldt partiet, så nå hadde kretsen
275 medlemmer. Dessuten var det stiftet tre Arbeidsmannsforeninger,
som han tilla betydning, selv om de ikke var innmeldt i partiet.
Partiets stortingskandidat fikk 477 stemmer ved valget. Økonomien
var så som så, de samlede inntekter var 126 kroner og de var
gått med til kontingent til hovedpartiet og til valgkampen, så
kassa var tom på 12 kroner nær. Det var derfor riktig
at kontingenten til kretspartiet ble forhøyet. Kommuneprogrammet
som var formet tidligere ble gjennomgått og fikk noen endringer
Det ble nytt styre med Mathias Johansen, Sande, som formann, Anton Tollefsen,
Våle (seinere Hof), nestform., N. Andersen, Sande, kasserer, Hans
Tandberg, Strømsgodset, sekretær, Hans Hvidsten, Botne, og
A. Løvaas, Hof. Sentralstyret var representert ved Egede
Nissen som etter årsmøtet talte på et offentlig møte
i Botne for 200 tilhørere.
I 4 av kretsens 6 kommuner stilte Arbeiderpartiet liste og
fikk valgt inn 9 representanter i Skoger, 6 i Sande, 5 i Botne og 4 i
Hof .Det ble foran kommunevalget holdt foredrag av redaktør Vraa
i Hof og Hillestad, Torgrim Billestad talte på sommerstevne i Hof
og Egede Nissen i Botne i forbindelse med årsmøtet. Det var
god orden i økonomien, for det var betalt kontingent til D. N.
A. med hele 96 kroner. Fylkesstyret innkalte de valgte kommunerepresentanter
til et kommunalmøte. Dette blir omtalt seinere under ”Kommunalmøter”.
Det var strev med økonomien, tross kontingenten var forhøyet.
På årsmøtet som i 1908 ble holdt i Hof var inntekten
oppgitt til 174 kroner, mens utgiftene var langt større.
Det var ikke dekning for kontingenten til hovedpartiet. Men ellers
ga formannen Mathias Johansen ros til partiavdelingene for godt arbeid.
Kretspartiet hadde 247 medlemmer i 9 foreninger. Det ble besluttet
å sende en representant til landsmøtet på Hamar 1909 og
dette gikk til avstemning i foreningene over en liste med kandidater.
Mathias Johansen ble valgt som utsending med Anton Tollefsen som varamann.
For å bedre økonomien ble det vedtatt å opprette en agitasjonskasse
som Anton Tollefsen ble kasserer for. Kretspartiet mistet dette
året en av sine mest bevisste og beste menn, O. Bollerød,
Eidsfoss, som det var stilt store forhåpninger til.
Mathias Johansen og Anton Tollefsen ble gjenvalgt som formann og
nestformann, Ole Løvaas, Sande, ble kasserer og Oscar Nilsen,
Strømsgodset, sekretær. Med i styret var også Aksel
Eriksen, Skoger, og Anders Andersen, Hof.
Axel Eriksen
Oskar Skogly
Johs. Pettersen
Skoger
Sande
Skoger
Det neste stortingsvalget.
Da Kretspartiet holdt møte i mai 1909 i Holmestrand var Sande
arbeiderpartis kvinneforening og Strømsgodset kvinneforening tilmeldt
og 10 av 11 tilsluttede foreninger var representert med 33 medlemmer.
Her ble det foreslått kandidater til stortingsvalget og listen gikk
til uravstemning i foreningene. Formannen Mathias Johansen ba om
avløsning, og Julius Halvorsen, Skoger, ble valgt til formann, mens
Tollefsen ble stående som nestformann og Nilsen som sekretær.
Hans Hansen, Hillestad, ble kasserer, og de andre i styret ble Olga Johansen,
Sande, Johan Langås, Våle, L. Weltzin, Botne, og Olaus Nøkleby,
Hof. Inntekten i 1908 var 175 kroner. Om kvelden holdt Vraa foredrag
for overfylt hus.
Vælgere
i Skoger kreds!
Alle stemmeberettigede Kvinder og Mænd maa paa
Valgdagen stemme paa Arbeiderpartiets kandidater
M. Johansen og O. Nøkleby.
Gaardbrugerne vil iaar i stor Udstrækning stemme
med Arbeiderpartiet, da det begynder at gaa
op for dem, at de ingen Hjælp har at vente af kapitalistiske
Storthingsmænd.
Arbeiderpartiets Mænd vil hjælpe Gaardbrugerne
blandt andet med Statsbidrag til kooperative Foretagender, som: Meierier,
Ysterier, Slagterier o. s. v.
Derfor, Gaardbruger, stem med Arbeiderpartiet.
Afholdsfolket kan iaar ikke stemme med Høire, som glæder sig
over den franske Traktat – denne Nationalydmygelse – og som ikke vil være
med i Arbeidet for at rense Landet for Rusdrik, men derimod altid er Spritinteressernes
Talsmænd. Heller ikke kan de stemme med Venstre, som med velvilligt
Hjerte stemte for Vintraktaten. Avholdsfolket maa derfor iaar stemme
med Arbeiderpartiet, som ved hva de vil ogsaa i denne Sag.
Alle, som vil være med at lette Byrderne for de
ubemidlede og Smaafolket idet hele taget, maa stemme med Arbeiderpartiet.
Høire og Venstre er enige om at øge Smaakaarsfolks
Byrder til Fordel for Rigmændene.
Derfor: Stem med Arbeiderpartiet.
Alle, som vil være med i Arbeidet for at rette
paa Samfunds-Uretfærdighederne og faa en mere retfærdig Fordeling
for det arbeidende Folk, saa enhver faar det Udbytte han selv arbeider
for og med Rette tilkommer ham, stemmer paa Arbeiderpartiets Mænd.
Derfor Vælger: Lad dig ikke lokke og skræmme
af de andre Partier til at stemme med sig. De lover godt, men holder
intet. De skræmmer med at socialisterne vil rive ned det bestaaende
og gjennemføre Reformer, der koster saa meget. De er ræd
forat Rigmændene skal komme til at bære det Byrder, som de
efter sine Evner bør. Og saa er der nogle som skræmmer
med at Socialisterne vil tage bort Religionen. Men naar der skal
være tale om Religon og Politikk, saa er Arbeiderpartiets Politikk
den mest retfærdige. Den vil en tryggere, lysere og retfærdigere
Samfundsordning for alle Mennesker.
Derfor du, som deler … med Smaakaarsfolket og vil være
med at rette paa Skavankerne,
stem med Arbeiderpartiet.
_________________________
”Fremtiden”s Trykkeri - Drammen
|
Nominasjonen ble foretatt på et representant- og styremøte
i Drammen en måneds tid etter og hjulmaker Mathias Johansen, Sande,
ble nominert som kandidat og Olaus Nøkleby, Hof, som varamann.
Det ble under valgkampen holdt 10 foredrag, derav 8 av Mathias Johansen.
Valget viste god framgang. Listen fikk 872 stemmer mot 477
i 1906. Det var jamn framgang i alle kommuner unntatt Våle,
der partiet gikk tilbake fra 22 til 13 stemmer.
På årsmøtet i mars 1910 kunne formannen meddele
at det i 1909 var kommet til 2 nye partiforeninger, Nordre Sande arbeiderforening
og Hof Arbeiderpartis kvinneforening, og medlemstallet var økt
med 90. Inntekten i 1909 var 370 kroner. Mathias Johansen
ble valgt til formann. Kretspartiet hadde 295 medlemmer i 1909.
På et kretsmøte i mai ble det formet kommuneprogram.
Kommunevalget fordoblet partiets stemmetall og det fikk valgt inn 31 representanter
mot 24 ved forrige kommunevalg. (Skoger 12 repr., Sande 8, Hof 5
og Botne 6). Partiavdelingen i Våle hadde ikke gitt livstegn
fra seg og heller ikke avdelingene i Nordre Sande og Hillestad. Nå
ble Ludolf Weltzin valgt til formann og han kom til å stå der
til 1918.
På denne tid hadde Fremtiden 200 faste abonnenter i Skoger
krets. Kretspartiet besluttet å abonnere på 400 eksemplarer
som ble sendt til utvalgte adresser i en måned.
Våle arbeiderforening som ikke hadde gitt livstegn fra seg
siden 1909 ble gjenopptatt i 1911. Den var fortsatt svak og var
bare stundevis i virksomhet, inntil den ble fastere gjenreist i 1921.
I 1911 kom Bækkestrand soc. dem. forening til med 70 medlemmer,
men Strømsgodset kvinneforening var falt ut. På årsmøtet
i 1912 var kassa tom og det ble skrevet ut en ekstrakontingent på
30 øre pr. medlem.
Gustav Bakkeland
Konrad Kristiansen
Herman Aasenden
Våle
Botne
Botne
Skoger kretsparti var nå en ganske stor organisasjon med 505
medlemmer, og i Hof, Skoger sogn og Sande hadde foreningene eget Folkets
hus. (I 1913 bygde Bækkestrandpartiet eget hus).
Kretsen besto av følgende foreninger: Strømsgodset arbeiderparti
med kollektiv tilslutning av Jarlsberg Papirarbeiderforening, Gulskogen
Fagforening og Strømsgodset soc. dem. forening (i 1913 kom Sundland
papirarbeiderforening til), Sande herreds arbeiderparti (første
i herredsparti i Vestfold) som besto av Sande arbeiderforening og
kvinneforening, Nordre Sande arbeiderforening og Bækkestrand
soc. dem. forening og kvinneforening. De andre var Skoger sogn arbeiderparti
og kvinneforening, Vestre Skoger arbeiderforening, Eidsfoss arbeiderparti
som hadde kollektiv tilslutning av Jern og Metall og formerforeningen,
Hof arbeiderforening og kvinneforening, Botne arbeiderforening, Hillestad
arbeiderforening, i alt 18 foreninger. De svake stedene var
Selvig, Svelvik, Berger, Konnerud og Våle. I 1914 og 15 ble
det dannet partiavdelinger i Svelvik og, Berger, men de var ikke livskraftige.
Ved stortingsvalget i 1912 var L. Weltzin partiets kandidat med Mathias
Johansen som varamann. Det ble holdt partistevne i Hof som samlet
4-500 deltakere som gikk i tog fra stasjonen til lokalet. Det kom
folk fra Hvittingfoss og fra Holmestrand med ekstratog. Det var taler
av redaktør Vraa, bokholder Nagel i Fremtiden og Weltzin. Et
annet stevne i Svelvik samlet 800 deltakere med taler av Vraa, Herman Haugerud
og Gunstein Andersson. Det ble holdt foredrag på de mest sentrale
stedene og partiet fikk 1347 stemmer, mot 872 i 1909.
Til valgagitasjonen var det samlet inn 195 kroner som gikk med godt
og. vel. De ordinære inntektene i 1912 var 487 kroner.
Anton Olausen
Otto Waaler
Ole Tollefsen
Sande
Selvik
Svelvik
Hard motstand.
Kretspartiets styre var ivrig etter å få startet en partiavdeling
på fabrikkstedet Berger, men det var ikke lett. 25. juli
1909 hadde kretspartiet fått leiet lokalet Samhold av styrets formann,
men da kretspartiets formann Julius Halvorsen sammen med foredragsholderen
Einar Li kom til Berger var lokalet stengt. Det viste seg at fabrikkeieren
hadde presset styreformannen til å holde lokalet stengt.
Li hadde et sterkt oppgjør med fabrikkeieren, men det hjalp ikke.
Så måtte det arrangeres et friluftsmøte og Li hadde
100 tilhørere da. Også i 1910 på høsten ble partiet
nektet å leie lokalet til et foredrag av Vraa. Han fikk i
stedet tale i et privathus på Bækkestrand og der var mange
folk. Men i 1911 fikk partiet endelig leiet lokalet, og her talte
stortingsmann Meyer Foshaug.
Hagbart Vike
Anton Tollefsen
Ole Rypaas
Eidsfoss
Stubben
Strømsgodset
Fremtiden og kretspartiet.
I 1914 hadde formannen i kretspartiet, L. Weltzin, planer om å
starte en partiavis i Holmestrand. Han fikk oppgave fra Fremtiden
om abonnentallet og dette ble oppgitt til 18 i Sande, 3 i Botne, 0 i
Våle, 12 i Hof, 0 i Strømm, 7 i Svelvik, 40 i Holmestrand,
til sammen 80. Dette var jo ikke oppmuntrende for en ny partiavis
som skulle arbeide i dette distriktet, og da partiavdelingene ble spurt
om sin mening var svaret så negativt at den nye avisplanen måtte
oppgis. Kretsmøtet henstillet istedet til Fremtiden å
opprette et avdelingskontor i Holmestrand.
I årenes løp var det holdt mange ” Fremtidsfester” i
kretsen, og det ble tegnet mange abonnenter. Vi finner mange notiser
om dette i Fremtiden. Men frafallet var også stort, noe som
fremgår av ovenstående.
To stille år.
Kommunevalget 1913 gikk ikke bra for partiet. I Sande holdt
partiet stillingen og fikk valgt 8 representanter som sist. I Skoger
vant partiet 1 mandat og fikk 13, i Hof gikk partiet tilbake fra 5 til 4,
i Botne vant partiet 1 mandat i hovedsognet, men tapte 1 i annekset Hillestad.
I Våle hadde partiavdelingen våknet til liv og fikk valgt en
representant. Fremgangen i hele kretsen ble bare et mandat.
1914 ble et stille år for kretspartiet. Dette året ble
det dannet fagforening ved Glassverket i Skoger og på samme sted
ble det også dannet et ungdomslag. Det ble holdt stevner på
Bjerkøy og i Holmestrand. Kretspartiet besluttet å
beholde ekstrakontingenten og gå sterkt inn for Fremtiden.
Neste år ble ekstrakontingenten sløyfet, men i stedet ble
den ordinære kontingent forhøyet fra 20 til 30 øre
kvartalet for menn og til 15 øre for kvinner. Økingen
for kretspartiet ble 10 øre pr. kvartal pr. medlem.
Det ble holdt endel foredrag foran valget, og i juni ble det holdt
stevne på Skoppum med taler av Hornsrud, redaktør P. Moe
Johansen og Ole J. Bakke for 600 deltakere, og et stevne på Bøplassen
i Sande hvor Andreas Hanssen talte. Det var underholdning av Mannskoret
Varden i Skoger og arbeidernes hornmusikk i Eidsfoss. I juli var
det stevne på Bækkestrand hvor Hans Amundsen og fru Frogner
fra Drammen talte. Drammenserne kom med egen båt.
Nye framstøt.
Borgar Steinset begynte å aktivisere partifellene for en ny
skolepolitikk og holdt foredrag om dette første gang på årsmøtet
1915.
I de følgende åra utviklet kretspartiet sin virksomhet.
I 1915 ble det holdt stevner ved Holmestrand, på Bække og
i Sande. Dette året ble det stiftet partiavdeling i Selvik,
og i Svelvik med medlemmer fra Strømm. Disse siste dannet
snart etter egen partiavdeling. Det ble gjort godt forarbeid til
valget, med 35 foredrag og stor agitasjon for Fremtiden, som ga ut et spesielt
Skogernummer. Resultatet var at partiets kandidat Weltzin fikk 1945
stemmer, mot 1347 i 1912.
I 1916 kunne kretspartiet feire 10 års jubileum i Sande
med taler av Gjøstein og Haugerud, og sangkoret Varden fra Skoger
og Sande arbeiderpartis musikkorps underholdt. Det var også
stevner i Selvik, Svelvik og Strømsgodset. Journalist Hjalmar
Waage holdt mange foredrag i valgkampen og startet et ungdomslag på
grensen mellom Sande og Botne og kalte det ”Sognebrødrenes vel”.
Det fikk riktignok ingen betydning. Men det ble stiftet partiavdeling
i Undrumsdal. Kretspartiet hadde nå 670 medlemmer i 18 avdelinger
og økonomien var blitt bedre. Fremgangen ved valget viste seg
i 48 representanter, mot 32 i 1913. I 1917 ble partiarbeidet konsentrert
om dyrtiden. Kretspartiets avdelinger og partiet i Holmestrand deltok
i en større fellesdemonstrasjon i Drammen, ellers ble dyrtidskravene
ført fram i kommunestyrene. Det ble dannet fagforeninger for
lærarbeiderne i Sande og sliperiarbeiderne i Selvik.
Ludv. Lørdal
Kristian Friise
Eidsfoss
Strømsgodset
Formannsskifte.
På årsmøtet 1918 takket Weltzin av som formann
etter 7 års ledelse av kretspartiet og Magnus Johansen, Skoger (senere
stortingsmann fra Østfold), tok over. Han var formann
til september 1919 da han reiste til Østfold, og nestformannen
Martin Hansen overtok. Økonomien var ganske bra i 1918, men
det trengtes mange penger til valgagitasjonen som måtte forsterkes
valg etter valg, og kontingenten ble nå forhøyet fra 30 til
60 øre for menn og fra 25 til 50 øre for kvinner.
Det ble holdt 17 valgforedrag. Høyre drev den gangen sin kamp
mot Arbeiderpartiet på religionsposten, og ellers var der jo en reaksjon
i hele landet. Kretspartiets kandidater fikk 1827 stemmer mot 1945
i 1915. Det året opprettet Fremtiden eget kontor i Holmestrand
med lærer Knutson som medarbeider. I Skoger herred hvor Arbeiderpartiet
hadde flertall ble det innført kommunal middelskole og kommunal tannpleie.
Det var de første synlige resultater på dette område
i bygdene i Vestfold.
Kretspartiet oppløses.
Sommeren 1919 ble det dannet en fagforening for tekstilarbeiderne
ved Skoger stasjon og en blandet fag- og partiforening på grensen
mellom Skoger og Sande. Den hadde 30 medlemmer som var fagorganisert
i Norsk jord- og skogsarbeiderforbund og 30 medlemmer som ikke var organiserte.
Den ble tilsluttet Sande Arbeiderparti. I april ble Konnerud Arbeiderparti
stiftet av Magnus Johansen og 30. juli ble det dannet fagforening ved
Papirfabrikken i Svelvik. Den fikk ikke lang levetid. Bedriftsledelsen
trakasserte tillitsmennene og det hersket ikke langt fra terror på
stedet. Foreningen ble først gjenreist i 1945. Det
ble samme vår stiftet en tekstilarbeiderforening ved Berger.
Men under den 24 timers generalstreik som ble iverksatt over hele landet
som protest mot ententemaktenes hungerblokade av SovjetRussland ble tillitsmennene
på Berger oppsagt og foreningen ble svak.
Partisplittelsen spilte nå inn. Kretspartiet sendte Magnus
Johansen og Olaus Nøkleby til landsmøtet med fritt mandat
i taktikkspørsmålet og landsmøtets vedtak kom til
behandling i kretspartiets møte i august. Mindretallet ble
forsvart av Weltzin. Det var dårlig tilslutning til partimøtene,
det viste seg i økonomien som ble svekket, og da et kretsmøte
i desember behandlet et skriv fra Fremtiden om å være med på
å øke aksjekapitalen til 100.000 kr., kunne kretspartiet
bare henstille til avdelingene å behandle det med velvilje.
Valget i 1919 ga partiet 50 kommunerepresentanter, bare 2 mere enn for
tre år siden.
Det ble nå aktuelt med å danne fylkesparti, fordi den
nye valgordningen som trådte i kraft i 1921 sluttet alle bygdekommuner
i Vestfold sammen i en valgkrets som fikk 4 stortingsmenn, og alle byene
i en krets med samme antall stortingsmenn. Det ble Ole Rypaas fra
Skoger som kom til å lede kretspartiet til sammenslutningen, og på
kretspartiets møte i Holmestrand 10. april 1921 ble det oppløst
og innlemmet i fylkespartiet.
Menn i Skoger kretsparti.
Skoger kretsparti hadde gjennom hele sin virketid mange dyktige organisasjonsfolk
i ledelsen. Thv. Marthinsen fra Strømsgodset var sammen
med Mathias Johansen, Sande, de første organisatorer, og de bygde
helt fra starten av en meget god organisasjon. Marthinsen var sterkt
med de første åra. Mathias Johansen bar den største
byrden i kretspartiet, i 4 år som formann, og seinere som styremedlem.
En av de mest arbeidsdugelige var også skredder Anton Tollefsen,
Eidsfoss, fra første tid til kretspartiet ble oppløst.
Han var ellers allerede i 1909 talsmann for å danne fylkesparti.
Olaus Nøkleby i Hof var den gode gamle organisasjonstypen og var
aktiv i kretspartiet gjennom alle år, og Ludvig Lørdal, Eidsfoss,
var også av den gode gamle garde. Laurits Johansen fra Skoger
var en dyktig kasserer i åra fra 1915 til oppløsningen.
Og det var mange andre som var aktive i kretspartiet gjennom flere år.
En som kom til å dominere var gårdbruker Ludolf Weltzin i Botne.
Fra han kom med i styret i 1909 og som formann fra 1911 til 1917 var han
de fleste år meget aktiv og ledet kretspartiet, med myndig hånd.
Joseph Bullen
Edvard Røed
Borgar Steinset
Berger
Svelvik
Strømsgodset
Strøket Selvik-Berger.
Strøket Selvik i Sande til Berger i Strømm har vært
et av de vanskeligste distrikter i Skoger krets, sammen med Svelvik.
Den første fagforeningen i Selvik ble brutt ned av arbeidsgiveren
og det samme hendte ved Berger fabrikker. Partiet hadde en ildsjel
som aldri ga opp og som var meget dyktig, Anton Olausen. Han var med
i 1907 da den første fagforeningen ble stiftet i Selvik, han var med
fagorganisasjonen på Langøya, både første og
annen gang den ble reist. Han var med på organisasjonsreisingen
i 1917 på Berger og Bekkestranda, og han opplevde vel mere motgang
enn noen andre partiarbeidere på den tid. Men så
var han også med overalt i dette distriktet og det skyldes i
første rekke ham at partiet i løpet av 10-15 år ble så
sterkt som det ble.
Kretspartiet startet i 1906 med 6 foreninger. Da det ble oppløst
i 1921 hadde det tilslutning av 26 fag og partiforeninger. Vi kjenner
ikke medlemstallet i 1921, men inntektene forteller at det var sterkt
økende, inntil splittelsen. Det siste året var kontingentinntekten
nær 3000 kroner.
Brunla krets
Den store konflikten i skogbruket.
I 1910 forsøkte godseier Treschow og hans forstmester Haug
å slå ned lønnen for sine skogsarbeidere og innføre
et slags mulktsystem. Dette førte til en spontan samling
av skogsarbeiderne i dette vide distriktet som strakte seg fra Brunlanes
til Siljan og hele Lågendalen. I Siljan ble det 8. september
holdt et møte hvor det møtte skogsarbeidere fra Siljan,
Lågendalen og helt fra Sandsvær, og det tegnet seg 171 medlemmer
til fagforeningen som ble tilsluttet Norsk Arbeidsmandsforbund.
Dette var arbeidernes eget initiativ, men for mannen i Telemark
amts Arbeiderparti, Eivind Reiersen, og redaktør Henrik Berg i
Skien, var til stede. Nils Gonsholt åpnet møtet
med en harmdirrende tale. Knut Engelstad ble foreningens første
formann. Omlag på samme tid var det dannet skogsarbeiderforening
i Kvelde og i Kjose, den siste hadde 150 medlemmer. Tillitsmennene
søkte straks å komme i forhandlingskontakt med forstmester
Haug, men det lyktes ikke og arbeidet ble lagt ned. Streiken
endte 21. november etter at det hadde lykkes Arbeidsmandsforbundet å
få forhandling med Treschow og hans fortsmester og i stedet for det
bebudede lønnsnedslag fikk arbeiderne hevet daglønnen fra
kr. 2,50 til kr. 3,00, og for mann og hest ble lønnen kr. 5,00 pr.
dag. Hogstprisen ble forhøyet med 20 prosent. Dette var
den største skogsarbeiderkonflikten her i landet til da.
Dessverre holdt ikke disse foreninger sammen. De gikk snart
i oppløsning, takket være forstmesterens taktiske manøvrer
for å bli kvitt fagorganisasjonen. Bare foreningen i Siljan
holdt stand med noen få medlemmer.
I 1912 ble Norsk jord- og skogsarbeiderforbund dannet, men
det fikk ikke større liv i foreningene og først i slutten
av første verdenskrigen fikk skogsarbeiderne overenskomst igjen
med Treschow. Den økonomiske depresjon etter krigen var ugunstig
for skogsarbeiderne og foreningen svant inn. Et forsøk på
å danne et eget skogsarbeiderforbund bare for Treschowområdet
mislyktes.
Brunla kretsparti blir til
Brunla kretsparti ble dannet av enkeltpersoner fordi det ikke var
partiforeninger i kretsen, unntatt i Tjølling, da kretspartiet ble
stiftet 13. juni 1909. Det var endel interesserte partifeller i
bygdene Tjølling, Hedrum, Brunlanes og Lardal. De hadde sitt
felles støttepunkt i partiavdelingen i Larvik der Oscar Andersen
ga impulser og rettleiing. Det var underhånden vedtatt at partiet
skulle stille liste ved stortingsvalget i 1909 og til det trengtes en
formell kretsorganisasjon. På stiftelsesmøtet var det
20 mann fra de interesserte bygder og Oscar Andersen ledet møtet.
Nominasjonsmøtet var vel forberedt så det formelle var i orden
og listen ble godkjent. Det var Ole Viik i Tjølling som ble
nominert som kandidat, med Johan Melby i Stavern som varamann. Listen
samlet 125 stemmer.
Det var uhyre vanskelig å drive partiarbeidet den gangen, uten
lokale partiavdelinger. Foredragsmøter som kretspartiet
arrangerte samlet bare noen få interesserte og det var vanskelig
å få andre i tale. Det ble bare liten tilgang på
medlemmer, etter personlig påvirkning. Martin Østby
som var formann i kretspartiet på 10års dagen sa da at interessen
for partiarbeidet hadde ikke vært stor, men tallene fra valgene viste
at det var god parlamentarisk fremgang. Han satte sin lit til at
det ville bli større fart i agitasjonen når fylkespartiet
ble dannet.
Ole Wiik
Sivert Baardsen
J. P. Jørgensen
Tjølling
Tjølling
Brunlanes
I denne perioden kom det til noen flere fagforeninger i Brunla distrikt.
Utenom fagforeningen på Agnes i 1906 var det dannet fagforeninger
for skotøyarbeiderne og reperbanearbeiderne i Stavern, jernarbeiderne
i Hølen var med og startet Jern- og Metall i Larvik.
I åra 1905-10 var det 21 steinbrudd som sysselsatte 150 mann,
sier Amtmanden i sin 5 års melding. De fleste steinbrudd lå
i søndre del av fylket. Likevel var det vanskelig å
holde liv i fagforeningene. Etter flere forsøk ble det i
1912 dannet Larvik og omegns steinarbeiderforening og i 1913 Tjølling
steinarbeiderforening. Det var i slitsomt å være Sivert
Baardsen, som var en ildsjel både i steinarbeidernes organisasjon
og i partilivet i Bruula krets. Han var formann i kretsen i mange
år.
I 1916 ble det dannet en trearbeiderforening på Østre
Halsen og i 1917 en arbeidsmannsforening samme sted. Ellers var
det ingen vekst i fagorganisasjonen i Brunla krets. I 1919 kom Tømmerfløternes
fagforening.
Ole Tufte
Martin Østby
Magnus Hansen
Tjølling
Tjølling
Tjølling
Tjølling. - Partiforeningene kommer.
Vi har tidligere hørt om at Tjølling har vært
et politisk sentrum helt fra unionsstridens dager. I 1890-åra
tok steinindustrien seg opp i Larvik-distriktet og de importerte fagfolkene
førte et friskt pust av arbeiderrørsle med seg. De
dannet fagforeninger som nok fikk en vekslende skjebne, og mange av karene
førte ikke et eksemplarisk liv, så ryktet deres ble så
som så. Men etter hvert ble det ekteskap med norske jenter
og det ble familieliv med ansvar, og det ble mer stabilitet over steinarbeidermiljøet.
Og de virket frigjørende på bygdas underkuede arbeidere.
I 1902 ble det i Tjølling stiftet en Arbeiderdemokratisk
forening etter foredrag av arbeiderdemokraten Myrvang. Formålsparagrafen
var slik: Tjølling arbeideres forenings formål er at bidrage
til sine medlemmers oplysning og dannelse, at skaffe dem nyttig og foredlende
underholdning samt ved kooperativ virksomhet søge at befordre
sine medlemmers vel.
Det første styret besto av småhåndverkere og steinarbeidere:
C. A. Jensen, Anton Pettersen, Edvard Larsen, Ole Viik, Julius Bjønnes,
Ole Tellefsen og Anders Myre. Jensen ble formann for de 11 medlemmer
som foreningen besto av. Men det ble Ole Viik som sammen med Lars
Heimtun kom til å prege foreningen i dens korte levetid til 1905.
Begge var sosialistisk orientert og de førte den politiske striden
inn i foreningen og drev endel medlemmer ut. Men i denne tida ble
det i 1903 dannet et kooperativt innkjøpslag som seinere utviklet
seg til Tjølling Handelslag som helt fra den tid har blomstret som
en solid og god kooperativ forretning.
Da den første arbeiderforening gikk inn i 1905 ble det samme
år dannet en fagforening for steinarbeiderne tilsluttet Norsk Arbeidsmannsforbund.
Blant stifterne finner vi folk som kom politisk i forgrunnen gjennom
mange år: Ole Viik, Sivert Baardsen, Lars Heimtun, Oskar Jørgensen,
Magnus Hansen og K. Varild. Også denne foreningen fikk politisk
tendens. I 1906 da det var kommunevalg sørget medlemmene
for å kumulere de kandidater på Venstres liste
som sto foreningen nærmest og flere av steinarbeiderne ble
innvalgt i herredstyret. Denne fagforeningen ble nedlagt
i 1910 og gjenopptatt i 1913. I mellomtida var det dannet en Larvik
og omegn steinarbeiderforening i 1912. Disse to foreningene ble seinere
sammensluttet.
Ole Tufte mener at når disse fagforeningene ikke greide seg
over den første tiden var det fordi de følte seg ensomme
i sin virksomhet. De fikk ikke nok hjelp fra sine forbund, og de hadde
nok av motvind. Men viljen til å ta opp arbeidet igjen var
latent hos de mest bevisste arbeidere.
I mai 1909 ble så Tjølling arbeiderparti dannet med
14 medlemmer og med Thorbjørn Jacobsen som formann. Andre
i styret var Ole Viik, Sivert Baardsen, Magnus Huseby og Hagbart Hansen.
I den første tid drev foreningen med åpne diskusjonsmøter
og motparten møtte godt opp, særlig fra Venstre som var
det ledende partiet i bygda. Sosialisme var et ukjent begrep
i bygda og det gikk varmt for seg på disse møtene.
En av dem som mer enn gjerne tok en dyst med Høyre og Venstre var
Oscar Andersen fra Larvik. Han var en kampglad natur som kastet seg
ut i dysten med glede.
I 1910 ble Hølen verksted anlagt for skipsbygging på
Østre Halsen og det trakk mange fagarbeidere til seg fra andre deler
av landet, og i 1911 arbeidet det 80 mann der som var fagorganiserte i
avdelingen i Larvik.
I 1912 ble det dannet en Arbeiderpartiets kvinneforening på
Østre Halsen med Tora Nilsen som formann, og i 1911 et sosialistisk
ungdomslag i Fjerdingen med Sivert Baardsen som formann. Begge disse
fikk kort levetid og var nedlagt i 1913. I januar 1915 ble
Østre Halsen partilag dannet med Th. Unneberg som formann.
Laget fikk 68 medlemmer ved starten.
Unneberg ble er forgrunnsskikkelse i det kommunale liv i Tjølling.
Han var med i herredstyret fra 1916 til 36 og har hatt praktisk alle
tillitsverv som arbeiderbevegelsen gir en bygdemann. I Halsen kooperative
forening var han formann i 18 år.
Tjølling arbeiderparti fikk valgt to mann i herredstyret i
1910 og 5 mann i 1913. Det var de fagorganiserte på Østre
Halsen som la sine stemmer til.
Fra denne tid er tyngdepunktet i partibevegelsen i Tjølling
flyttet fra sentrum til Østre Halsen.
*
Over hele fylket var det i to-tre år et vanskelig arbeid å
holde liv i et sosialistisk ungdomslag, ja også i andre partilag.
Men ungdomslaga, særlig på landsbygda, fikk sterkere vekslende
liv enn de andre. Det fikk de føle i Tjølling.
Det første ungdomslaget ble dannet i 1911 med Sivert Baardsen
som formann. Det ble gjenopptatt i 1913 med 37 medlemmer, og i
1916. Det ble stabilt til 1921 da partidelingen sprengte det.
Det var Ole Tufte som var formann i den meste tid.
På Østre Halsen ble det dannet ungdomslag i februar
1916 med Tor Johansen som formann. Det virket noe ujamt fram til
1921, og ble gjenreist i 1922, 1925, 1931 og 1934.
Brunlanes.
I Brunlanes var det i 1906 dannet en fagforening ved fyrstikkfabrikken
på Agnes og den ble banebrytende for arbeiderpartiet i bygda.
Den tok seg først av lønnsvilkåra, som den skulle,
men den politiske interessen kom snart, og da Brunla krets arbeiderparti
i 1909 stilte kandidat til stortingsvalget, gikk arbeiderne ved Agnes inn
for partiets kandidat. Han fikk 60 stemmer i Brunlanes. Også
ved seinere stortingsvalg deltok fagforeningen aktivt, men ikke i kommunevalgene.
Etter godt, forberedende arbeid ble det skjærtorsdag 1915 dannet
et partilag som fikk navnet Tanum arbeiderparti og begynte med 20 medlemmer
og 22 kroner i startkapital. Det var Agnesarbeidere som var kjernen
i avdelingen. Som formann ble valgt J. P. Jørgensen som hadde
deltatt i partiarbeidet i Sandefjord og var en av stifterne av kretspartiet.
Han kom til å utføre et stort og grunnleggende arbeid for
partiet og kretspartiet gjennom hele sin lange levetid. De andre
i styret var Peder Folvik, Lorents Larsen, H. Svendsen, Kristen Hansen og
Hans Carlsen. Tanum arbeiderparti sluttet seg straks til kretspartiet.
Det er tre sogn i Brunlanes og Tanumavdelingen som ble stående
aleine helt til 1928 da det ble dannet partiavdeling i Kjose, og Berg
sogn fikk sin partiavdeling først i 1937. Partiet deltok i
kommunevalget første gang i 1919 og fikk da valgt inn 4 representanter
i sognet.
Th. Unneberg
Johan Melby
Emil Zakariassen
Tjølling
Stavern
Hedrum
Stavern (Fredriksværn).
3. mars 1913 ble det dannet en partiavdeling i Stavern. Interesserte
partifolk hadde allerede i 1910 fått i stand en partiliste til
kommunevalget og fikk valgt inn en mann, uten å ha partiavdeling.
Det var Johan Melby, som siden i 25 år var med i herredstyret.
Han var den drivende kraften i Stavern og var også meget aktiv i kretspartiet.
Han var i 1912 partiets stortingskandidat. I 1913 var det dannet
to fagforeninger i Stavern og det var grunnlag for en partiavdeling.
Det året fikk partiet stemmer til to mann i herredstyret, og siden
har partiets del vekslet mellom to og tre representanter av herredstyrets
16, helt fram til siste verdenskrig. De to fagforeninger forsvant
da bedriftene på stedet ble nedlagt, men partiavdelingen holdt.
Stavernpartiet arbeidet godt sammen med Agnesarbeidernes partiavdeling
på Tanum fra 1915, både om 1ste maiarrangementene og ved
fellesmøter foran valgene. Men Melby var ikke aleine.
Det ble god hjelp i åra frametter av O. Tallaksen, Kr. Hansen, G.
Mathisen, Hj. Pettersen, E. Melby, L. Thoresen og A. Carlsen med flere.
Hedrum.
Etter opptak av Brunla kretsparti ble det 10. mai 1914 holdt et møte
i Larvik av interesserte partifeller i Hedrum, og her ble Hedrum arbeiderparti
dannet med 11 medlemmer. Det var folk fra Nanset og Unnersbo som
først ble medlemmer. Emil Zakariassen ble formann og de andre
styremedlemmene var Johannes Bjørndal, Edvard Nilsen, Anders Karlsberg,
P. E. Namløs og C. A. Granholm. Emil Zakariassen kom fra
Kiærs Brug i Fredrikstad.
Dette partiet har arbeidet tungt i den konservative bondebygda, men
det samlet nok stemmer til 4 mann i herredstyret i 1917 da det første
gang var med i kommunevalget. Det neste opptaket til styrking av partiet
kom først i 1928 da Kvelde arbeiderparti ble dannet.
Hans Aasen
D. Vefald
Syvert H. Lie
Hedrum
Brunlanes
Lardal
Lardal.
Vi har tidligere omtalt den reisningen som Treschows skogsarbeidere
forsøkte i 1910. Partibevegelsen var da ikke kommet til Lardal og
det tok noen år ennå.
Høsten 1917 innbød styret i kretspartiet til møte
i Styrvold, og her ble Styrvold arbeiderlag dannet. 21. oktober
fikk kretspartiet også dannet et partilag i Svarstad. Det var formannen
i kretspartiet, Sivert Baardsen, som sammen med redaktør Andreas
Hanssen satte disse arbeiderlaga i gang. I Styrvold finner vi blant
de første medlemmer og styremedlemmer A. Baarnes, Kristian Holtan,
og seinere formenn er Syvert Tveitan, Johan Hvaal, Hans Dalen, Arnt Haug
og Erik Haug.
I Svarstad ble Syvert Lie formann og han ble lederen i partiet i
mange og lange år. Andre formenn ble Chr. Hansen, Knut Eggar,
Ellef Aadalen, Thorvald Kristiansen Lie og deretter mange andre.
Svarstad sogneparti deltok i kommunevalget i 1919 første gang
og fikk valgt inn 3 mann.
I det tredje soknet i Lardal, Hem, kom det partiavdeling i 1922.
De tre avdelinger ble forent i et herredsparti 23. juni 1929 med K. Hagen
som første formann.
Herredspartiet arrangerte 1. juli et større stevne som samlet
1500 mennesker og det hadde Chr. Hornsrud og Helga Karlsen som talere.
*
I de tre første år av Kretspartiets liv ble organisasjonen
holdt sammen ved generalforsamlinger hvor enkeltpersoner møtte.
Men fra 1. januar 1914 ble det innført representasjonsordning, hvor
generalforsamlingen valgte det første representantskap. Det
var det samme på en annen måte, fordi det var bare Tjølling
og Stavern som hadde partiavdeling. Men representantordningen ble
vedtatt med hensikt og det ble tydelig uttalt: Nå må det
dannes partiavdelinger i Hedrum og Brunlanes! Det var et strengt pålegg
som ble gjentatt - og det hjalp også. I april ble det dannet
en partiavdeling i Hedrum og selv om medlemstallet (11) ikke var stort,
så ble det en verdifull og varig støtte for kretspartiet.
I 1914 meldte Kretspartiet 62 medlemmer i 3 partiforeninger.
Men så kommer det ny låt i årsmeldingene. Det
var holdt stevne i Tjølling med taler av Carl Bonevie, Lars Heimtun
og P. O. Løkke, den siste holdt 8 foredrag foran stortingsvalget
1915 og kunne notere 1200 tilhørere. Stortingskandidaten
Martin Østby og Oscar Andersen holdt også flere foredrag.
Det var stiftet to nye partiavdelinger. Ved stortingsvalget fikk
partiets kandidat 614 stemmer, dobbelt så mange som sist og det var
optimisme.
I 1916 stilte partiet liste ved kommunevalget i 4 av de 6 bygdene
i kretsen: Tjølling, Stavern, Brunlanes og Hedrum. Framgangen var
ikke stor. I Stavern ble det valgt 2 som sist, Tjølling 6 mot
før 5, og i Hedrum gikk partiet inn med 4 mann i herredstyret
første gang det gikk til valg. I Brunlanes prøvde partiet
å samle underskrifter for innføring av forholdstallsvalg, men
greide ikke å samle nok underskrifter. Det deltok likevel i
valget og samlet 122 stemmer, men fikk ingen representant i herredstyret.
Ved kommunevalget i 1919 stilte partiet liste også i Lardal.
Det ble framgang med 1 repr. i Stavern, 5 i Tjølling, 4 i Brunlanes
og 3 i Lardal, mens partiet i Hedrum gikk tilbake fra 4 til 2 representanter.
Medlemstallet steg nokså sterkt frametter. I 1915
meldte kretsen 7 foreninger og 433 medlemmer, derav 113 kvinner, og denne
styrken holdt seg til kretspartiet i 1921 gikk over i den større
enhet: Fylkespartiet.
Formenn i kretspartiet var: 1909 Ole Vik, 1911 P. Jørgensen,
1913 Sivert Baardsen og fra 1919 Martin Østby.
Partiets stortingskandidater var: 1909 Ole Vik, 1912 Johan Melby,
1915 Martin Østby og 1918 Martin Østby.
Sandeherred kretsparti
Sandeherred kretsparti stilte kandidat ved stortingsvalget i 1906.
Kretsen omfattet Sandeherred (nå Sandar), Stokke, Andebu og Ramnes
kommuner, men de 123 stemmer som partiet fikk skrev seg alle fra Sandar.
Det var ikke partiavdelinger i de andre kommunene, ikke før i 1918
da det ble dannet partilag i Stokke og i Ramnes.
Sandar arbeiderparti er gjennom hele partihistorien knyttet sammen
med Sandefjord arbeiderparti og det har fått uttrykk i fellesnavnet
Sandefjord og Sandar arbeiderparti.
Da Larvik og Sandefjord i 1906 gikk sammen om å stille kandidater
til stortingsvalget, var det naturlig at partifellene i Sandeherred også
ville være med, og de stilte Lars Heimtun som kandidat. Han
samlet 123 stemmer. Ved neste valg i 1909 fikk Heimtun 147 stemmer
i Sandeherred, 4 stemmer i Andebu og 1 stemme i Stokke. I 1912 økte
Sandeherred til 288 stemmer, Andebu til 22, Stokke til 23 og endelig 1
stemme i Ramnes. Selv så sent som i 1918 samlet partilista
bare 21 stemmer i Andebu og 24 i Ramnes, mens Sandeherred økte til
447 og Stokke til 94. Fra 1912 var Johan Mathiassen Sandeherred kretspartis
kandidat helt til verdenskrigen i 1940. Han ble innvalgt på
Stortinget i 1927 og var eneste arbeiderpartirepresentant fra Vestfold landkrets
til 1936.
Andebu.
I 1918 ble det gjort forsøk fra Sandefjord på å
danne partiavdelinger i Andebu. Redaktør A. Eines i Sandefjord
og småbruker Johan Mathiassen arrangerte da i forståelse med
noen partiinteresserte i Andebu to offentlige møter, det ene 10.
september i Andebu hovedsokn og det andre 15. september i Kodal.
På møtet i Andebu ble det tegnet 30 medlemmer og det ble valgt
et styre med Anton L. Bakke som formann og Julius Dalen som kasserer.
Bakke, som ikke var til stede på møtet, nektet å være
formann, og da det var vanskelig å få noen annen formann gikk
det ikke bra. Foreningen holdt sammen et års tid, men
siden hører en ikke mer til den.
Også møtet i Kodal samlet mange folk, og det ble stiftet
en partiavdeling, men heller ikke denne fikk langt liv.
Gamle partifolk har bevart navnene på de 4 som stemte med Arbeiderpartiet
i Andebu i 1909, og de har også navnet på den ene mannen
som stemte på partiets kandidat i Stokke samme valg. De måtte
reise helt til partimannen Nils Jacobsen, Hagen, i Sandeherred for å
få tak i stemmeseddel.
Opp gjennom 1920-åra ble det gjort nye forsøk på
å reise en partiavdeling i Kodal sogn, både av D.N.A. og Det
socialdemokratiske parti. Men tiden var ikke moden.
Anton Jenssen som inntil 1927 var formann i det socialdemokratiske
fylkespartiet og var hissig på å få i stand en partiavdeling
der, ga opp håpet - uttrykt i denne vitsen: ” Nei, nå gir
jeg opp. Vi har forsøkt alt mulig for å befrukte denne
bygda, men den vil ikke. Ikke engang da vi sendte Oksvik til Kodal
ble det noe resultat.” Men i 1927 fikk partiet en solid avdeling
i Kodal.
Ramnes.
Marius Kihle i Ramnes vendte seg våren 1918 til redaktør
Ole Øisang i Vestfold Arbeiderblad for å få ham til
å holde foredrag og hjelpe til å danne en partiavdeling.
Møtet ble holdt i det gamle kommunelokalet på Firing og det
møtte flere folk enn lokalet kunne romme. Det var mest motstandere
som møtte, og noen kom i den bestemte hensikt å hindre at det
ble dannet et arbeiderpartilag. Men foreningen ble dannet med 16
medlemmer og Kihle ble formann. Noen av de andre som var med var Johan
og Hans Solberg, Johan Jonassen, Peder Ormestad, Nils Halvorsen Kihle, Halvor
Kihle og Andreas Gjersø. Navnet ble Ramnes og Fon socialdemokratiske
småbruker- og arbeiderforening.
Marius Kihle som var hvalfanger reiste sommeren 1919 på hvalfangst
og de to etterfølgende formenn var Halvor Kihle og Andreas Gjersø.
Men det ble ikke noe langvarig liv. Høsten 1919 da det var
kommunevalg maktet ikke partifellene å stille liste, og foreningen
sovnet inn. Men i 1922 stilte partifellene liste ved kommunevalget
og fikk valgt inn en mann, men tapte denne ved neste valg i 1925.
Først i 1928 ble det dannet en ny partiavdeling som siden har holdt.
Ole Jacobsen Heian som da ble innvalgt ensom fra partiet i herredstyret,
ble lederen av partiet også i det kommunale liv, helt til han etter
krigen syntes han ble for gammel.
Stokke.
Stokke var utpreget bondebygd, men hadde fra gammelt Marinens opplagshavn
i Melsomvik, og det ble noe i likhet med et industristed. Der var
samlet en hel del arbeidere. I 1918 innbød skomaker
Olaf Storvik til et politisk møte der. Storvik var året
før kommet innflyttende til Stokke fra Nordland og var ivrig sosialist.
Det kom 40 personer til møtet 3. februar og foreningen ble dannet
med 16 medlemmer, men søndagen etter da foreningen skulle konstitueres
hadde den 29 medlemmer. Til formann valgtes H. C, Smitt. Han
var kommunalpolitisk interessert fra 1913 da han ble innvalgt i herredstyret
på en upolitisk liste. I herredstyret kom han i radikal opposisjon,
og det var nok befriende for ham da han i 1918 fant støtte i det
partiet som var nærmest hans innstilling til politikk og kommunepolitikk.
Han ble en ledende skikkelse i partiet gjennom mange år.
H. C. Smitt møtte på fagkongressen i 1907.
Partiavdelingen var stiftet i skyggen av den russiske revolusjonen
og den satte preg på partiaktiviteten, i Stokke som ellers i landet.
Det var optimisme og pågangsmot og det ble et rikt partiliv den første
tid, med den radikale Storvik og den sindige Smitt som drivkrefter.
I 1919 gikk partiet til kommunevalg for første gang og fikk valgt
inn en mann, Nils Nilsen Aasvang.
Partisplittelsen i 1920/21 virket på partilivet. Avdelingen
sluttet seg til det socialdemokratiske partiet, men lå i de første
23 åra død. Det ble iallfall ikke ført møtebok.
I 1924 ble Smitt formann igjen, og nå veksler partilivet
mellom god og svak virksomhet, helt til partisamlingen i 1927.
Jarlsberg kretsparti
Etter at Vestfold Arbeiderblad var begynt å komme ut i 1909
begynte agitasjonen i omlandet til Tønsberg. Jarlsberg valgkrets
omfattet Tjøme, Nøtterøy, Sem, Åsgårdstrand
og Borre kommuner, og Tønsberg var det naturlige sentrum.
Partiavdelingen i Tønsberg var da nokså ny og hadde vel nok
med sitt eget, men den rakte da armene ut i distriktet også.
Selv om en ikke så øyeblikkelige resultater i form av nye foreninger,
så ble det gjort mye forberedende arbeid. Distriktet var konservativt
som bare det og det var tung mark å pløye.
Den første politiske arbeiderforening ble dannet på
Vallø 14. august 1910 etter foredrag av Ola Solberg. Den rapporterte
26 medlemmer ved årets utgang og det var en livlig møtevirksomhet.
O. Lie var den første formannen. En av de som var med
lengst var bødtker Hj. Person som ble innvalgt i kretspartiets
styre da det ble i dannet i 1915, og han ble gjenvalgt til 1920.
Foreningen arbeidet ofte tungt, men ble holdt sammen av noen få
medlemmer. Vallø kom igjen med en fagforening 21/11 1918 som
ble tilmeldt partiet. Her møter vi igjen bødtker Person
og det er tydelig de samme folkene i partiet og fagforeningen.
I 1913 var det kommunevalg og partifolka fra Tønsberg
gjorde tidlig på våren opptak til å danne partiavdeling
på Nøtterøy. Anton Jenssen og P. O. Løkke
fikk i stand møte hos gårdbruker Enger på Roppestad
og samlet 70 personer til foredraget som stortingsmann K. Amundsen fra
Hedmark holdt. Det ble valgt en forberedende komité, og 6.
april ble Nøtterøy soc.dem. forening dannet med råd
og hjelp av P. O. Løkke og Ant. Jenssen. Det første styre
besto av platearbeider O. C. Johansen, skomaker Olaf Olsen, Oterbekk,
kjøpmann Anton Hansen, Knarberg, fru Jenny Hansen, Arnt Mathisen
Torød, Nils Andersen, Volden og Andreas Gustavsen. Foreningen
ble nektet husvære både i Sjømannsforeningen og i
kommunelokalet, men det gjorde vel karene ennå mer iherdige.
Foreningen arrangerte stevne på Roppestad og hadde stortingsmann
Sæbø som taler og Ludvig Johansen i Tønsberg snakket
også der. Arbeidernes mannskor, Tønsberg, underholdt.
Foreningen samlet 580 underskrifter på et forlangende om at valget
skulle holdes som forholdstallsvalg, og det holdt. Det ble skrevet
kommuneprogram og stilt liste med 11 navn. Partiet fikk 119 stemmer
og innvalgt 3 mann: gårdbruker Erik Larsen, Solbakken, smed A. Karlsen,
Lyngås, og skomaker Olaf Olsen, Oterbekk. På kommuneprogrammet
hadde det de mest vanlige av landspartiets programposter. Lokale krav
var at kommunen skulle overta Foynlandbrua og utbedre veien mellom Husøy
og brua, og anlegg av vei fra Bergan, Egenes til Tønsberg, og fra
denne vei en veistump over Oterbekk til Agerup. I 1914, som
var et stille år, arbeidet foreningen tungt økonomisk, og det
ble holdt bare to medlemsmøter. Medlemstallet gikk ned fra
46 til 22. O. C. Johansen og Olaf Olsen var formann og nestformann fra
starten til avdelingen svant inn høsten 1916, da den ikke maktet å
stille liste ved kommunevalget.
Hans Chr. Hansen
Ludolf Weltzin
Johs. Jonassen
Holmestrand
Botne
Nøtterøy
Borre soc. dem. forening ble stiftet 26. april 1914 i Bakerisalen
på Skoppum etter foredrag av redaktør Ole J. Bakke, Horten.
Navnet ble senere Borre arbeiderparti. Styret besto av Th. Tollefsen,
formann, Konrad Karlsen, Edvin Jacobsen, Christian Aase og Sverre Marigaard.
En av de første oppgavene var å danne et kretsparti til
stortingsvalget i 1915 og dette ble løst i januar 1915 sammen
med partiavdelingene i Nøtterøy, Nykirke og Vallø.
Partiet fikk 95 stemmer i Borre ved valget.
I 1916 ble det gjort forarbeid til kommunevalget. Det
lyktes å samle nok underskrifter til forlangendet om forholdstallsvalg
og partiet laget program og stilte liste. Lista fikk 57 stemmer
av i alt 320 i sognet og 3 mann ble innvalgt. Det var Th. Tollefsen,
Kristian Evensen og Edvin Jacobsen. Th. Tollefsen døde tidlig
i valgperioden og 1. varamann Christian Aaser rykket inn i herredstyret.
21. februar hadde Bakke stiftet Nykirke soc. dem. forening med gårdbruker
K. Langeteig som formann. Den meldte 30 medlemmer. Den besluttet
å søke dannet to partiavdelinger til i Borre, ved Tveten
og Skoppum. De to foreninger ble i august enig om å søke
dannet et kretsparti. Denne foreningen gjorde lite av seg, men levet
opp foran hvert valg.
Kretspartiet stiftes.
Det var nok partifellene fra Tønsberg som la sakene til rette
for å danne kretsparti, og det ble gjort i januar 1915 i Tønsberg.
Det møtte representanter fra partiavdelingene i Nøtterøy,
Borre, Nykirke og Vallø, og kretspartiet ble stiftet etter mønster
av Skoger krets arbeiderparti. Det ble fra 1. april innmeldt i D.N.A.
med 72 medlemmer. Kontingenten ble satt til 25 og 50 øre
kvartalet for kvinner og menn som sto tilsluttet partiet direkte, mens
fagorganiserte som sto tilsluttet gjennom sin fagforening slapp med 15
og 30 øre kvartalet til kretspartiet. Styret kom til å
bestå av O. C. Johansen, Nøtterøy, formann, skomaker
Th. Tollefsen, Skoppum, nestform., gårdbruker K. Langeteig, Nykirke,
sekretær, og kasserer ble Peder Henriksen, Skoppum. Som representanter
valgtes mekaniker H. Karlsen, Nøtterøy, gårdbruker Chr.
Olsen, Nykirke, og bødtker Hj. Person, Vallø.
Som ledd i stortingsvalget arrangerte kretspartiet et stevne på
Skoppum 18. juli, med Borre og Hortenspartiet som arrangører.
Det var sendt innbydelse til alle partiavdelinger i midtre og nordre Vestfold,
men været var uheldig så det kom ikke så mange langveis
fra. Inge Debes og Guttorm Fløystad talte på stevnet
og mannskoret fra Tønsberg medvirket.
I september ble det holdt nominasjonsmøte der Th. Tollefsen
ble nominert som kandidat og O. C. Johansen som varamann. Det var
første gang arbeiderpartiet var med i stortingsvalget i denne kretsen.
Kretsstyret planla agitasjonen foran valget, blant annet ble det gjort
et forsøk på å danne en partiavdeling for Semsbyen
på Sæheim, men det lyktes ikke den gangen.
Resultatet av dette førstegangsvalg for Arbeiderpartiet var
229 stemmer fordelt med 95 på Borre, 70 i Sem, 57 på Nøtterøy,
6 i Tjøme og 1 i Åsgårdstrand.
På årsmøtet 1916 ble det valgt helt nytt styre:
formann Th. Tollefsen, Skoppum, nestformann A. Karlsen, Nøtterøy
sekretær Sverre Marigaard, Skoppum, kasserer Konrad Karlsen, Hj.
Person, Lilja fra Valløy og Hans Hagen. Nøtterøy.
Også denne sommeren ble det holdt stevne på Skoppum, med taler
av Edv. Mørk og Andreas Hanssen. Holmestrand møtte med
musikkorps og Tønsberg med mannskoret.
Våren 1917 ble Th. Tollefsen gjenvalgt som formann. Han døde
ut på sommeren, og i august rykket den nyvalgte nestformannen,
Søren Sørensen, Jersø, opp som formann. Den
nye sekretæren, H. Moe, Jersø, reiste fra fylket og Olaf
Olsen, Jarlsø, ble sekretær.
I mai 1918 innbød styret avdelingene til å komme
med forslag til stortingskandidat ved valget til høsten. Resultatet
ble at O. J. Krogh, Borre, ble nominert som kandidat med mekaniker
W. H. Fjeldstad, Jersø, som varamann. På nominasjonsmøtet
11. august var det møtt representanter fra avdelingene i Borre,
Valløy, Bolærne, Husøy og Husvik. I juni
ble det holdt et storstevne på Skoppum, som tok til å
bli fast stevneplass for partiet. Stevnet samlet 1000 mennesker.
Under valgkampen ble det holdt 2 valgmøter i Borre, 3 i Sem og 1 på
Tjøme og det ble delt ut 1200 valgaviser. Resultatet av valget
var at partiet fikk 454 stemmer, en fordobling fra forrige valg. Stemmene
fordelte seg med 180 i Sem, 142 i Borre, 85 på Nøtterøy,
8 i Åsgårdstrand og 23 på Tjøme. På
denne tid hadde partiet ingen avdeling i Nøtterøy og Tjøme,
men det var kommet til en sterk partiavdeling på Jersø og
en anleggsarbeiderforening på Bolærne.
Alf Pedersen
H. C. Smitt
Olaf Wilhelmsen
Sem
Stokke
Stokke
De nye foreningene.
Tida mellom 1914 og 1917 var vel ikke gunstig for partiet i denne
kretsen for vi hører ikke om noen nydanning av partiavdelinger før
i 1917. Under krigen ble det ganske stor virksomhet ved Husø
Verft som trakk til seg mange fagfolk fra andre kanter av landet, og det
ble dannet en avdeling av Jern- og Metall og en avdeling av formerforbundet.
I 1917 fikk Tønsbergpartiet kontakt med Jersø Jern og Metall
og Anton Jenssen holdt politisk foredrag i foreningen. I Tønsbergpartiet
ble det lagt plan for å danne en partiavdeling, der Jern og Metall
skulle melde seg til kollektivt. Stiftelsesmøte ble holdt
22. april 1917 og ble innledet med foredrag av Randolf Arnesen. Det
var møtt fram 100 personer, og både Jern- og Metall og formerforeningen
hadde på forhånd vedtatt kollektiv innmelding i partiet.
Det startet med 125 medlemmer hvorav 18 var direkte tilsluttet mens de
andre var tilmeldt kollektivt. Til styre valgtes A. Moe, Søren
Sørensen, W. H. Fjeldstad, M. Jansen og fru Jensen. Georg
Martinsen fra Tønsbergpartiet hilste den nye avdelingen velkommen.
Det var bevegede tider i 1917. Dyrtiden satte inn for full
kraft, styremaktene greide ikke å få den under kontroll og
over hele landet reiste arbeiderbevegelsen en dyrtidsaksjon som fikk store
dimensjoner. Det er utvilsomt at denne tida kom til å bety
mye til framgang for Arbeiderpartiet og fagbevegelsen.
Ole S. Jacobsen
Anton Indlagen
Paul Seljeseth
Ramnes
Ramnes
Botne
I februar 1918 ble det stiftet en kvinneforening for Jarlsø
og Husvik, som senere tok navnet Søndre Slagen arbeiderpartis
kvinnegruppe. Det ble en meget virksom forening i Sem og har satt
gode spor etter seg. Det var kvinner fra Tønsberg som satte
verket i gang, Lovise Olsen, Inga Gulbrandsen, Ragna Rohde.
Det første styret besto av Lovise Jensen, formann, Dagny
Olsen, nestformann, Signe Olsen, kasserer, Bertha Larsen, sekretær,
Anna Hansen og Karoline Kristiansen, alle unntatt Bertha Larsen
var innflyttere fra Oslo. Bertha Larsen kom til å bli den bærende
kraften gjennom 30 år og vel så det. Til å
begynne med var det bare 7-8 medlemmer, og det gikk seint med økingen,
men etter to år var tallet oppe i 40. Mangelen på
hus sinket partiarbeidet, men det ble arbeidet iherdig for å reise
et Folkets hus. Det sto ferdig i 1922. Kvinneavdelingen skaffet 1200
kroner til kjøp av tomt og alt inventar da huset var reist.
Gruppa har vært aktiv helt siden den ble dannet.
For 1918 ble det rapportert 260 medlemmer i kretspartiets 6 foreninger.
I 1918 ble det stiftet en fagforening på Vallø med
52 medlemmer.
2. mars 1919 var det årsmøte i Jarlsberg krets arbeiderparti
hvor det møtte representanter fra avdelingene på Husvik,
Vallø, Borre, og det møtte også noen partifeller fra
Tjøme, hvor det ennå ikke var dannet partiavdeling.
Det ble tegnet 5 andeler i Vestfold Arbeider blad og kontingenten ble satt
til 20 øre for kvinner og 40 øre for menn pr. kvartal til
kretspartiet. Søren Sørensen, Husvik, ble valgt til
formann, og de andre i styret ble Hj. Person, L. Larsen, Husvik, Halvdan
Andersen og Hj. Andersen, Tjøme.
4. september 1919 ble Sem arbeiderforening dannet etter opptak av
arbeidere ved Jarlsberg hovedgård. Møtet ble ledet av
formannen i Tønsberg arbeiderparti, Johan Øydegard, og redaktør
Ole Øisang holdt foredrag. Det var gjort godt forarbeid, for
den startet med hele 36 medlemmer. Formann ble møllemester
Fr. Bergersen, Lensberg, og de andre i styret var K. Nordli, Aksel Flagstad,
Oscar Steingrimsen og Peder Pedersen. Det ble på samme møte
vedtatt et kommuneprogram som stemte overens med programmet til partiavdelingen
i Slagen sokn og det ble stillet liste ved kommunevalget i Sem sokn.
Valget resulterte i at Arbeiderpartiet fikk valgt inn 1 mann fra Sem sokn,
Kristian Myhre, og 3 fra Slagen sokn.
Like etter valget ble det dannet en kvinneforening for Sem sokn,
med Sigrid Moen, Lensberg, som første formann.
Nøtterøy arbeiderforening
som hadde ligget død en tid, ble gjenreist 7. september 1919
med O. Thyberg som formann. Styret kom ellers til å bestå
av Johan Johansen, Godtfred Andersen, James Hoff og Morten Søby.
På samme møte ble det vedtatt kommuneprogram og stillet liste
med 13 navn. Valget gikk ikke godt. Listen fikk 94 stemmer
og 3 mann ble innvalgt. Det var O. Thyberg, Godtfred Andersen og Hans
Hagen. På våren 1920 ble partiavdelingen delt opp i 3
lag, ett for Teie, ett for Kjøbmandsskjær og ett for Torød.
Disse dannet til sammen Nøtterøy arbeiderparti med Godtfred
Andersen som første formann.
I 1919 og 1920 ble det gjort anstrengelse fra Tønsbergpartiet
for å få den gamle borgerlige Tjøme arbeiderforening
tilmeldt partiet. Tønsberg arbeiderparti arrangerte i 1919
stort stevne på Tjøme, med leiet dampbåt fra Tønsberg,
og tre båtlaster deltakere fra Jarlsø. Ole Øisang
holdt foredrag på stevnet.
P. O. Løkke og Thv. B. Olsen holdt senere foredrag der, og
i januar og februar 1922 tok foreningen opp spørsmålet om
innmelding i Arbeiderpartiet. Dette ble vedtatt og foreningen endret
navnet til Tjøme soc. dem. forening, og Anders Hansen, Haug, ble
første formann.
I juli 1919 ble det igjen arrangert stevne på Skoppum.
Det samlet omlag 1000 deltakere og talere var Martha Thynes fra Oslo
og Ole J. Bakke, Horten. Det var også musikkorps og sangkor
som vanlig.
Kretspartiet oppga 214 medlemmer for 1919 til D.N.A. Dette
tallet samsvarer ikke med de 260 medlemmer som var meldt året før,
og siden var det tilkommet to nye partiavdelinger. Men den ene, Nøtterøy,
var ikke tilmeldt kretspartiet da det rapporterte.
På kretspartiets møte våren 1920 møtte
ingen representanter fra avdelingene i Borre og Sem. Det var holdt
5 møter i kretspartiet i 1919 og kassaregnskapet balanserte med
191 kroner. Nå ble Søren Sørensen avløst
som formann av Lars Larsen, Husøy, nestformann ble Martin Paulsen,
sekretær Johan Aronsen, begge fra Fyllpå i Sem, mens kassereren,
Halvdan Andersen, ble gjenvalgt. De andre i styret ble Sigurdsen,
Tveitan, Borre, og Ida Andersen, Vallø. Møtet behandlet
spørsmålet om danning av fylkesparti, om studiekurs i Tønsberg,
Vestfold Arbeiderblad som formiddagsavis; og agitasjonen.
I april ble Ramnes og Fon soc. dem. forening dannet med 15 medlemmer
etter foredrag av Ole Øisang. Marius Kihle ble formann,
Halvor Kihle kasserer og Severin Horn sekretær. Foreningen
hadde det vanskelig og tilkalte Ole Øisang til et møte i
august. Foreningen var fortsatt svak og ble gjenopptatt i 1922
med Olaf Rygh som formann.
Mot oppløsning og nydanning.
I 1920 var det liten interesse for partilivet i avdelingene
i Jarlsberg krets. Det ble sagt til unnskyldning at det var dårlig
økonomi og at alle ventet på danningen av et fylkesparti.
Likevel holdtes det tradisjonelle stevne på Skoppum, med taler av
Axel Schultz og Ole Øisang, og mannskoret i Tønsberg og musikkorpset
fra Horten deltok som vanlig.
Da Det norske Arbeiderparti dannet fylkesorganisasjon 7. august 1921
ble kretspartiene oppløst. På denne tid besto Jarlsberg
kretsparti av disse avdelingene:
Nøtterøy arbeiderparti, formann Ludvig Karlsen.
Husø og Husvik soc. dem. kvinneforening, formann Karoline Kristiansen.
Husvik formerforening, formann Halfdan Christensen. Jersø
jern- og metall, formann Amandus Lundberg. Borre arbeiderparti, formann
Kristian Evensen. Vallø arbeidsmannsforening, formann Oscar Johansen.
Sem arbeiderforening, formann Fr. Bergersen, Lensberg. Ramnes og
Fon småbruker- og arbeiderforening, formann Marius Kihle.
Fagforeningene var på ingen måte politisk nøytrale.
Formålsparagrafen i den første jern og metallarbeiderforeningen
i fylket lød slik:
”At samle arbeiderne paa Framnæs og i Sandefjord til i fellesskap
at virke for forbedring av de økonomiske vilkaar, samt at arbeide
for fuld social og politisk likestillethet med samfundets øvrige
klasser.”
Fra kretspartier
til fylkesparti
I april 1909 søkte Arbeidersamfunnet i Sandefjord kontakt
med Larvik arbeiderparti for å danne et amtsparti. Fra disse
to organisasjonene gikk det ut innbydelse til alle partiavdelinger i
fylket til et møte som ble holdt i Sandefjord 25. juli.
Det møtte 16 representanter fra forskjellige organisasjoner i
fylket. Fra Skoger kretsparti møtte bare en mann, Anton Tollefsen
fra Hof. Møtet ble ledet av Lars Heimtun, Sandefjord, og
H. A. Gulbrandsen, Tønsberg.
Det ble her vedtatt å danne et amtsparti for alle valgkretsene
i Vestfold og styret kom til å bestå av Johan Svendsen, Tønsberg,
formann, Lars Heimtun, Sandefjord, nestformann, Anton Jenssen, Tønsberg,
sekretær, Anton Tollefsen, Eidsfoss, kasserer. Iver Iversen,
Horten, Mathias Johansen, Sande, og Oscar Andersen, Larvik. Det
var alle sammen karer som senere kom til å spille en stor rolle
i partiet.
Møtet ble enig om å agitere sterkt for Vestfold Arbeiderblad
som var startet. Om ettermiddagen var det friluftsstevne i Preståsen
hvor stortingsmann Sæbø, Sverre Krogh og Oscar Andersen
holdt taler.
Det vesle punktet om at en ville agitere for utbredelsen av Vestfold
Arbeiderblad kom til å velte hele amtspartiet denne gang.
Meldingen om dannelsen av amtspartiet ble sendt til alle partiavdelinger.
Det ble ikke vel mottatt av styret i Skoger kretsparti som behandlet saka
15. august samme år. Styret vedtok denne uttalelsen som ble
sendt de enkelte partiavdelinger i valgkretsen: ”Da det fremgår av
forhandlingene i Sandefjord at hovedformålet ved dannelsen av amtsparti
er å få dannet et sterkere grunnlag for Vestfold Arbeiderblad,
kan man f. t. i Skoger krets ikke anbefale tilslutning til amtspartiet.
Skoger krets har Fremtiden som partiorgan. Det er godt utbredt og
vi vil ikke splitte kreftene.”
Avdelingene i Skoger krets fikk dette til avstemning og det resulterte
i at bare en av foreningene, Sande arbeiderforening, stemte for innmelding.
”Skoger krets vil fortsette som hittil som egen organisasjon”, skrev
kretsstyret etterpå til partiene sør i fylket.
I Sande arbeiderforening var det enstemmighet om å tilslutte
seg amtspartiet. I Eidsfossavdelingen stemte 5 for tilslutning
mens de andre avdelingene var enst. mot.
Dette vedtaket førte til en avispolemikk i Fremtiden, der
Mathias Johansen, Sande, minnet om at på partilandsmøtet
hadde Torgeir Vraa uttalt at med henblikk på Jarlsberg og Larvik
amt var en amtsorganisasjon nødvendig. Nord i fylket og
i kystbyene var det partiorganisasjoner, mens det i mellom Jarlsberg
ennå ikke var holdt et sosialistisk foredrag. De eksisterende
foreninger må ha plikt til å være med å bygge ut
partiet til hele amtet er organisert. De enkelte kretser har like
fullt rett til å ordne sine egne anliggender, skrev Vraa i Fremtiden.
Det kom flere innlegg i Fremtiden for og mot amtsorganisasjon, men det
ble ikke gjort noen endring i kretspartiets holdning til saka. Sør
i fylket virket Skogerkretsens avslag til at tanken om amtsparti ble droppet.
*
Våren 1910 kom spørsmålet opp i Buskerud som fra
gammelt hadde en amtsorganisasjon.
Redaktør Vraa skrev i Fremtiden 16. februar en artikkel der
han advarer mot å oppløse amtsorganisasjonen som det var
forslag om. Den var nødvendig å ha for å ta seg
av agitasjonen i alle distrikter, mens et kretsparti ikke føler
seg forpliktet utenfor kretsen. Han gjentok at de sterke avdelinger
skal støtte de svake. Vraa sloss her for det samme synet han
hadde på landsmøtet med sikte på Vestfold. Men
han tapte også i Buskerud. I 1913 besluttet Buskerud
Amtsparti å oppløse amtsorganisasjonen og gå helt over
til kretspartier. Landsmøtet hadde i 1912 besluttet å
stille partiavdelingene fritt i dette spørsmålet. Men
i byene skulle partiene danne en samorganisasjon.
*
Det er ikke mulig å si om en amtsorganisasjon ville vært
mer effektiv for å bygge ut partiavdelinger på de svakeste
stedene enn et kretsparti. Skoger kretsparti fikk en tidlig og heldig
start fordi det allerede på forhånd var skapt organisasjoner
som ga kretspartiet et fast grunnlag. Sørover i fylket var
industrien knyttet til byene og det var bare få bedrifter i landkommunene,
så organisasjonsmulighetene for partiet var langt svakere der.
Det ble byene som ble det naturlige midtpunkt i de andre landkretsene,
og som vi har sett av byenes historie, gjorde de en god innsats for å
få fotfeste for partiet i bygdene. Brunla kretsparti ble dannet
allerede i 1909, men det hadde en skrøpelig start. Det besto
lenge av bare enkeltmedlemmer som kom sammen. Men disse arbeidet
iherdig og ”kretspartiet” ble etter hvert et virkelig kretsparti.
I Jarlsberg krets kunne kretspartiet dannes først i 1915, og Sandeherred
krets fikk aldri en fellesorganisasjon fordi det ikke var noen partiforening
i kretsen utenom Sandeherred. Partiforeningen der måtte konstituere
seg som kretsparti når det skulle nomineres til stortingsvalg.
Fylkespartiet dannes
Det var den nye valgordningen i 1919 som tvang fram en fylkesorganisasjon.
Tanken ble først uttalt av redaktør Ole J. Bakke, Horten,
på en faglig-politisk distriktskonferanse som ble holdt i Sandefjord
22. juli 1919, og den ble godt mottatt. Det ble valgt et arbeidsutvalg
med Ole Øisang som formann.
24. oktober 1920 ble det samlet 94 representanter i Tønsberg
fra alle deler av fylket for å danne fylkespartiet.
På den tid fylkespartiet ble dannet ga distriktenes fellesorganisasjoner
disse medlemsoppgavene: Horten 1070 medlemmer i 13 foreninger, Tønsberg
1217 - 20, Larvik 1017 20, Sandefjord 1200 15, Holmestrand 200
4, Skoger krets 670 20, Jarlsberg krets 150 9, og Brunla krets 430
medlemmer i 4 foreninger.
Det arbeidsutvalget som hadde forberedt saken hadde tatt sikte å
danne et fylkesparti for Vestfold. Men det viste seg at ikke alle
var enig i det. Et flertall av landdistriktets representanter forlangte
å få eget fylkesparti for landkretsen, og ved en votering
over dette viste det seg at av de 94 møtende var det et flertall
på 58 som stemte for to fylkespartier, og dette måtte respekteres.
Det ble så holdt særmøter for land og byrepresentantene
og her ble de to fylkesorganisasjoner konstituert.
Byorganisasjonens fylkesparti valgte som midlertidig styre Anton
Jenssen, Tønsberg, til formann, Anders Kaupang, Sandefjord, P.
O. Løkke, Tønsberg, Chr. Sulutvedt, Tønsberg, A.
Eines, Larvik, Ole J. Bakke, Horten, og Anders Kristensen, Holmestrand.
Landorganisasjonens fylkesparti valgte H. C. Smitt, Stokke, til formann,
og styremedlemmene var Johan Melby, Stavern, Georg Lyche, Skoger, S.
Sørensen, Husvik, og Storvik, Stokke.
*
Da landpartiet holdt sitt første ordinære fylkesmøte
i februar 1921 ble Joh. Mathiassen, Sandar, valgt til formann, Lars Larsen,
Slagen til nestformann, Eugen Chr. Løvaas, sekretær, Olaves
Nøkleby, Hof, kasserer, og Sivert Baardsen, Tjølling, ble
femte styremedlem. Her ble det vedtatt at hver enkelt partiforening
kan velge utsendinger til fylkesmøtene, mens styret hadde foreslått
at herredspartiene skulle velge. Som utsendinger til landsmøtet
ble foreslått og valgt ved uravstemning Georg Lyche, Skoger, Anton
Tollefsen, Eidsfoss, Amandus Lundberg, Jersø, Eugen Chr. Løvaas,
Sandar, og Sivert Baardsen, Tjølling. Styret ble pålagt
å forberede agitasjonen til stortingsvalget, men pålegget omfattet
også agitasjon for å beholde partiforeningene. Samme
måned hadde det nye sosialdemokratiske partiet dannet en fylkesorganisasjon
med Anton Jenssen som formann.
Byorganisasjonen holdt årsmøte i april. Den valgte
formann, Anton Jenssen, var trådt ut av partiet, og møtet
ble ledet av nestformannen Anders Kaupang. Det nye styre ble Ole Holm,
Tønsberg, formann, Anders Kaupang, nestformann, Thv. B. Olsen, Tønsberg,
sekretær, A. Eines, Larvik, Helge Halvorsen, Horten, og Anders Kristensen,
Holmestrand.
Allerede på denne tid var det klart at det var nødvendig
å oppgi tanken om to fylkespartier. Det var kanskje starten
av det sosialdemokratiske partiet som gjorde dette klart, og etter forslag
av A. Eines ble det vedtatt å forberede en sammenslutning av de to
fylkespartiene. Fylkesmøtet vedtok å søke forbindelse
med distriktsstyret for ungdomslagene, det andre fylkespartiet og de faglige
samorganisasjoner for å forberede agitasjonen foran stortingsvalget.
Det hastet. Og i mai ble det holdt fellesmøte av styrene
i de to fylkespartiene og ungdommens distriktsorganisasjon hvor det ble
enighet om å slutte de to fylkespartiene sammen og det ble valgt et
arbeidsutvalg til å forberede sammenslutningen.
Stortingsvalget 1921
Men først måtte stortingsvalget gjøres unna.
Det ble holdt nominasjonsmøte i landkretsen 28. august, der Chr.
H. Knudsen møtte for sentralstyret. Her ble redaktør
Ernst Løvaas valgt til sekretær etter typograf Eugen Chr.
Løvaas som hadde flyttet fra fylket. Lyche fra Skoger ble
valgt til nestformann.
Som kandidater til stortingsvalget for landkretsen ble nominert Borgar
Steinset, Skoger, Joh. Mathiassen, Sandar, Johan Aronsen, Slagen, og
Martin Østby, Tjølling.
Vestfoldbyenes fylkesorganisasjon nominerte også i august.
Det ble Andreas Hanssen, Larvik, Ole Holm, Tønsberg, Helge Halvorsen,
Horten, Anders Kaupang, Sandefjord, Anders Kristensen, Holmestrand, og
Johan Andersen, Larvik. Alle kandidater var ute til uravstemning
i avdelingene.
Som følge av samarbeidet mellom styrene i land- og bykretsen
og ungdomsorganisasjoner, ble det satt i gang en storstilet agitasjon.
Allerede først i august ble det holdt et fylkesstevne i Tønsberg
med foredrag av Kristian Aune, Carl Hornli og Andreas Hanssen og på
samme tid ble det organisert Røde-bil-turné til 6 steder
i fylket.
ALLARM.
Der er fare for byen.
Skal de røde partier, som ledes fra Folkets
Hus
og Moskva bli herrer i Larvik?
Det kan endnu avverges!
Det borgerlige styre i Larvik er i fare. Hvis
de kommunistiske partier formaar at erobre 3-4 plasse i bystyret flyttes
makten over fra bystyresalen til Folkets Hus i Oslo eller Moskva.
I første omgang betyr det en yderligere forhøielse
av skatteprocenten og skattene, hvis løftene skal søkes
indfriet, i næste omgang stagnation og øket arbeidsledighet,
dernæst forsøk paa ny gjældsstiftelse og tilslut byens
fallit.
Det er letsindig at risikere en eventualitet som denne.
Gaar ikke nu alle borgerlige til
urnene, er faren overhængende.
Fremmøtet har de første formiddagstimer
idag ikke været godt. Der maa noget helt andet til.
De hundreder av hjemmesittere maa frem nu. Ellers gir de byen under
det røde vælde. Da kommer det til at se mørkere
ut, end nogensinde for Larvik.
Der maa snart regnes med bedre tider i landet. Vil De ved Deres
pliktforsømmelse idag bidra til, at Larvik med rødt styre
ikke kommer med, naar andre seiler for god bør?
Der er nu
slaat allarm. Alle burde vite, hvad det gjælder.
Red det borgerlige styre i Larvik og byens fremtid.
Det må gjøres
nu!
Efter kl. 8 iaften kan det ikke ske.
Bruk Larviks borgerlige Vælgerforenings
liste!
_______________________
Amtstidendes trykkeri, Larvik
|
Kritikk av partiarbeidet.
Borgar Steinset i Skoger ga fylkesorganisasjonen en kraftig oppstrammer
i Vestfold Arbeiderblad den 30. august, der han skriver: ”Vårt fylke
er en mørk stripe på kartet. I Vestfold har det aldri
vært drevet noen planmessig agitasjon. Under den gamle kretsordning
ble her som på de fleste andre steder - arbeidet uten plan, kretsstyrene
strammet seg opp kun foran hvert valg - for så å sove videre.
Enkelte foreninger har gjort litt, men planløst. Den første
oppgaven for fylkespartiet er å organisere foreninger i hver bygd
og få et godt rapportsystem. Istedenfor å legge arbeidet
på en sammenslutning av by- og landorganisasjonene, burde styret
ha lagt arbeidet på agitasjonen.”
Kritikken var velment, men på denne tiden var det planlagt
et stort opplegg for agitasjonen til valget, og likedan til å få
dannet nye avdelinger. Vi får høre om dette i partiets
årsmelding til D.N.A.:
En god årsmelding for 1921
”Det er til 24. oktober holdt 60 foredragsmøter med 70 foredrag.
Talere har vært Martin Tranmæl, A. Lian, Borgar Steinset,
Andreas Hanssen, Ingjald Nordstad, Joh. Mathiassen, Eivind Reiersen, H.
W. Kristiansen, Carl Hornli, Eugen Løvaas, Ernst Løvaas,
Martin Østby, Erik Haugen, Thv. B. Olsen, Einar Frogner, Elias
Volan. Alle kommuner er besøkt og vi har mange agitasjonskorps.
Det er delt ut 5000 skrifter og en masse brosjyrer. Arbeidet med
aftenskoler er ikke kommet langt på grunn av agitasjonsarbeidet.
Partiet har pr. 1. juli 17 lokale partier (by- og herredspartier).
Det er drevet energisk for å samle penger, mat og klær til nødlidende
i Russland. I den spesielle landarbeideruke ble det arrangert 6 foredrag.
Det er dannet en partiforening på Tjøme og det er gjort forberedelser
til å danne flere ungdomslag.”
I månedskiftet november-desember ble det arrangert en agitasjonsuke
med sikte på å danne nye foreninger i Kjøbmandsskjær,
Helgeroa, Tjøme, Bækkestrand, Stokke og Tjølling.
Talere her var Erik Haugen, E. Løvaas, Henry W. Kristiansen og
Olav Vegheim.
Valgledelsen organiserte valgkontorer i byene og holdt 26 valgforedrag
søndag 5. mars av landskjente partitalere og en del lokale krefter.
Dette stortingsvalget var særskilt spennende fordi det fortalte
om partidelingen. D.N.A. fikk i begge valgkretsene (hele fylket) 6113 stemmer
og sosialdemokratene 3741 ved første valg. V.S.A. var sterkest
av de to partier i Horten, Borre, Stokke, Andebu, Sandar og Tjølling
i 6 kommuner av 27.
I løpet av 1922 ble det arbeidet med sammenslutningen av de
to fylkespartiene, og landpartiet laget et lovutkast som bypartiet sluttet
seg til.
17. september ble det holdt felles representantskapsmøte i
de to fylkesorganisasjonene og her foregikk sammensmeltningen. Det
møtte 32 representanter utenom styrets medlemmer. Det forelå
beretning om arbeidet ved stortingsvalget i 1921 og utgiftene var 3784
kroner. Begge partiene hadde felles regnskap.
Til midlertidig styre fra 1. januar 1923 valgtes Arth. J. Olsen,
formann, Sandefjord, Georg Lyche, Skoger, nestformann, Hans Hansen, Jarlsø,
kasserer, Bjarne Larsen, Sandefjord, sekretær, Hans Berg, Holmestrand,
Fred W. Hansen, Svelvik, og Karoline Kristiansen, Sandefjord. Det
ble valgt et representantskap på 20 medlemmer.
Sammenslutningen skulle begynne 1. januar 1923. De to styrer
skulle fungere til den tid. Formennene var Ole Holm, Tønsberg,
for bypartiet og Joh. Mathiassen, Sandar, for landpartiet.
Ved utgangen av 1922 oppga sekretæren i et intervju at fylkespartiet
hadde tilslutning av 5 bypartier med 40 foreninger og 12 - 1300 medlemmer,
og 20 herredspartier med 700 medlemmer. Det i hadde vært
stort frafall av medlemmer ved at mange fagforeninger
sa opp sitt kollektive medlemsskap i partiet både som
følge av partidelingen i 1921, den nye indre strid og den
alminnelige dei presjon som kom på denne tid.
Fylkespartiet fra 1923
Da det sammensluttede fylkesparti trådte sammen til sitt første
ordinære møte 4. februar 1923 sto det overfor spørsmålet
om D.N.A.s stilling til Den 3dje internasjonale. Det gjaldt ”Kristiania-forslaget”
kontra Internasjonalen, og kampen om dette raste den gangen i partiets
organisasjoner foran februarlandsmøtet. ”Kristianiaforslaget"
som program for partiet tilfredsstilte ikke Internasjonalen og betydde
i realiteten brudd med den.
Til fylkesmøtet møtte Ingvald Rastad som talte for
Kristiania-forslaget, mens Kristian Aune talte for Internasjonalen.
Fylkesstyret hadde foreslått en beklagelse over den nye partistriden,
til fordel for ”Kristianiaforslaget”, og dette ble vedtatt med 37 mot
7 stemmer. Det var ingen ren prinsipiell votering.
Møtet rakk ikke å behandle stort mer enn denne saka.
Kontingenten til fylkespartiet ble satt til 1 krone for menn og 50 øre
for kvinner, og det ble valgt styre. Formann ble Sverre Hjertholm,
sekretær Asbjørn Østby, kasserer Bjarne Larsen, Karl
Jensen, alle Sandefjord, Henry W. Kristiansen, Tønsberg, Fred. W.
Hansen, Svelvik, Anthon Christiansen, Larvik, Chr. B. Larsen, Slagen, og Arth.
J. Olsen, Horten. De 5 første dannet forretningsutvalget.
Som utsendinger til februarlandsmøtet ble utpekt Fred. W.
Hansen, E. Grønberg, Larvik, Ole J. Olsen, Tønsberg, Arth.
J. Olsen, Horten, Chr. B. Larsen og Kristen Aslaksen, Sandefjord.
Disse ble valgt ved uravstemning i foreningene.
Fylkespartiet arrangerte i april en agitasjonsuke med 21 foredrag
og med disse talere: Einar Gerhardsen (6), Tranmæl (3), Støstad
(3), Steinnes (2) , Olaussen (3) , Andr. Hanssen (2) og Håkon Meyer
(2). Fra 12. til 17. mai ble det arrangert en spesiell agitasjonsuke
for partipressen med lokale talere.
Den nye formannen i fylkespartiet besøkte i løpet av
året de fleste partiforeningene og fikk istand bedre kontakt og
bedre rapportsystem. Det så bra ut.
Partilandsmøtet i februar hadde med 94 mot 92 stemmer stemt
ned Internasjonalens forslag om å underkaste seg Moskvatesene,
og en partisplittelse ble unngått ved at mindretallet ga en lojalitetserklæring.
Men det ble ingen enighet og striden blusset opp og herjet i hele partiet
fram til novemberlandsmøtet.
Den ble behandlet i fylkespartiet på et møte 14. oktober
i Holmestrand, hvor Einar Gerhardsen tolket flertallets syn og Emil Stang
mindretallets. Landsstyrets flertallsinnstilling gjaldt betenkelighetene
ved å akseptere Internasjonalens krav i en rekke prinsipielle og
taktiske spørsmål. På fylkesmøtet ble det
et flertall på fra 30 til 34 stemmer for flertallets innstilling,
mens mindretallet oppnådde fra 11 til 14 stemmer. Flertallet
på fylkesmøtet valgte deretter de 7 representanter som skulle
sendes til det avgjørende landsmøte i november.
Fylkesmøtet gjenvalgte forretningsutvalget og av det øvrige
styre ble Anthon Christiansen gjenvalgt. Nye i styret ble Thv.
B. Olsen, Tønsberg, Marie Skau, Horten, Sivert Baardsen, Tjølling,
og Borgar Steinset, Skoger.
På landsmøtet i november ble partiet sprengt og mindretallet
dannet Norges kommunistiske parti.
Partiet var hardt trengt i denne tida. De to partistrider og
delinger satte spor i fagforeningene og den ene etter den andre meldte
seg ut av partiet for å unngå indre strider. Til dette
kom arbeidsledigheten og de store lønnskampene med storlockouten
i 1924, og den alminnelige depresjon. Dette krevde ekstra innsats
i partilivet og det ble et langvarig og seigt arbeid å holde partiavdelingene
sammen. I Tønsberg tok kommunistene i første omgang
alle foreningene, og D.N.A. måtte bygge opp nye partiavdelinger.
Fra kollektivt til individuelt medlemsskap
Da fylkespartiet startet i 1918-19 ga by- og kretspartiene opp det
samlede medlemstall i parti og fagforeninger til nær 6000 i 115
foreninger. Tallet var sikkert i det mest optimistiske laget og
ikke alle var betalende medlemmer. Det har vi ingen oversikt over.
Fra fylkespartiet ble dannet har det oppgitt bare betalende medlemmer,
de som det ble svart kontingent for til hovedpartiet.
Før kommunistene brøt ut hadde fylkespartiet 1550 medlemmer
i 62 foreninger. Ved utgangen av 1924 var tallet 868 medlemmer
i 39 foreninger. Da hadde partiet praktisk talt bare individuelle
medlemmer.
Leif Anfinsen
Sigvald Larsen
Hans Klausen
Våle
Åsgårdstrand
Hof
Til årsmøtet i Larvik
i mars 1924 møtte valgte utsendinger fra 23 avdelinger.
Det var siste halvår dannet tre nye avdelinger til erstatning for
de som var gått tapt ved partisplittelsen. Møtet vedtok
et opprop til almenheten om å samles til motstand mot kapitalmakten,
regjeringen og lockoutmakerne. Det var alvorlige tider.
Til forretningsutvalg ble gjenvalgt Sverre Hjertholm, formann, Hans
Østby, sekretær, Karl Jensen, kasserer, A. Kristoffersen og
Eigil Haugen. Styremedlemmer ble Marie Skau, Borgar Steinset og
O. Johansen.
Utpå høsten ble det holdt et nominasjonsmøte
med Joh. Mathiassen, Sandar, som førstemann og Jacob Eriksen,
Strømsgodset, som nr. to. Listen inneholdt seks navn.
Et nytt fylkesmøte i november behandlet særlig barne-
og ungdomsarbeidet.
Til årsmøtet i april 1925 i Sandefjord forelå
beretning som talte om bra vekst i organisasjonene. Møtet
behandlet taktikken ved kommende kommunevalg, klassesamlingen, de internasjonale
forbindelser, den antimilitære kamp, edruelighetsspørsmålet
og opplysningsvirksomheten.
Det ble noen endring i styret. Hjertholm ble gjenvalgt til
formann, Joh. Mathiassen ble nestformann, Østby og Kristoffersen
ble gjenvalgt og Anna Gulbrandsen kom med i forretningsutvalget.
De andre i styret ble Anthon Christiansen, Larvik, Ole Holm, Tønsberg,
Evald Nilsen, Sande, og Borgar Steinset, Skoger.
Det siste årsmøtet før klassesamlingen ble holdt
i mars 1926 i Horten. Formannen ga en skriftlig beretning, og representanter
fra hver enkelt avdeling ga muntlig beretning. Det var et livlig
ordskifte etter formannens innledning om arbeidsplan og økonomi.
Han mente det var nødvendig å forhøye kontingenten,
men dette ble stemt ned.
Det ble nå formannsskifte. Den nye formann ble Evald
Nilsen, Sande, nestformann ble Olaf Abrahamsen, kasserer Arvid Arvidson,
sekretær Olaf Nyhus og Louise Olsen, alle fra Holmestrand.
I fylkesstyret innvalgtes Anthon Christiansen, Larvik, John Iversen, Sandefjord,
Olaf Olsen, Strømsgodset, G. E. Andersen, Horten, og Ragna Rohde,
Tønsberg. Det ble valgt kvinneutvalg som innstilt av kvinnekonferansen,
og et styre for Pressefondet, som var
opprettet.
EI GAMAL LEI JENTE
ønskes bortsatt for fattigstyrets regning. Kæmner Hanssen.
(Annonse i Sandefjords Blad 24. oktober 1910).
Ungdomsbevegelsen i Vestfold
Det var et tilfelle at det ble stiftet et sosialistisk ungdomslag
allerede i 1901. Innvandrede tobakksarbeidere i Larvik var sterkt
sosialistisk påvirket og ville gjerne spre sine idéer, og
de fant det lageligst å gjøre det i et sosialistisk ungdomslag
som ble dannet i 1901, det tredje i landet. Egentlig skulle jo partiet
hatt en avdeling først, men den kom to år etter. I Sandefjord
ble det dannet et ungdomslag på initiativ av en svensk maler, Magnell,
i 1902.
Men dette var tidlige forløpere. Vi kan ikke tale om
en sosialistisk ungdomsbevegelse før i 1912-13, da det kom lag i
de fire største byene.
En ungdomsbevegelse er aldri så stabil som et parti bygget
opp på aktivt politisk arbeid i kommunene. Ungdomslagene bygger
mer på følelsene, og er sterkt avhengig av ledere som kan
samle og stimulere. Dette har vært ungdomsbevegelsens skjebne
også i Vestfold.
Larviklaget
Dette laget fikk en veldig fin start. De eldre partiinteresserte
arbeidere som ikke hadde partiavdeling å støtte seg til
ble medlemmer. Det fikk støtte av ledere i Det norske Arbeiderparti
som på den tid la opp planer for å danne et ungdomsforbund,
og i 1902 ble det stelt til et stevne i Larvik som fikk karakteren av et
landsungdomsstevne, med deltakere fra Kristiania, Drammen, Skien og Sandefjord,
i alt 1000 deltagere. Det var taler av Magnus Nilssen, Olav Kringen
og Carl Jeppesen.
Ungdomslaget fortsatte virksomheten med stevner og møter,
og det tok initiativet til å danne Larvik Arbeiderparti i 1903.
Dette tok de beste kreftene fra u.laget. Det kom nå en underlig
strid ved at laget kalte til seg antireligiøse talere som Kata Dahlstrøm,
mens partistyret gikk den motsatte veien og hentet sogneprest Alfred Eriksen
til foredrag. Laget sovnet av etter 23 år, og kom til krefter
først i 1909. Det gikk bra, for høsten 1911 melder
det 112 betalende medlemmer. Den utadvendte virksomhet var kanskje
ikke så stor i åra frametter, men det ble holdt møter
og generalforsamlinger.
Sandefjordlaget
Det første ungdomslaget som ble dannet i 1902 hadde en livlig
tid et år eller to, men forsvant så, og først i 1912
ble det reist nytt lag. Det var Edv. Sjølander som fikk det
i stand, med hjelp av Kristoffer Aamodt, Oslo. Det startet med
18 medlemmer og dette laget hadde en meget god sammenhengende arbeidsperiode
helt fram til 1927. Laget hadde et bibliotek på 250 bind og
kjøpte nye bøker en gang for hele 300 kroner, og det skaffet
seg penger gjennom fester og tilstelninger så det kunne virke bedre.
Det hentet mange kjente talere til foredrag og drev god agitasjon ved siden
av det indre opplysningsarbeidet som det ble lagt stor vekt
på. Det var en ganske stor skare ungdom som i disse åra
fikk sin innføring i arbeiderbevegelsen gjennom laget. Det
hadde tidvis en god teatergruppe og det hadde en riktig god periode med
barnelaget Rosa fra 1921. Den sosialdemokratiske delen av laget gikk
ut i 1921 og dannet eget lag og disse to laga drev en sterkt konkurrerende
og god virksomhet fram til samlingen i 1927. Partidelingen i 1923
satte ikke spor i dette laget. I 1913 tok laget initiativ til en fylkesorganisasjon
av ungdomslaga, og etter partisplittelsen i 1923 da Tønsberglaget
fulgte kommunistene, var det Sandefjordlaget som reiste fylkesorganisasjonen
på ny.
Sjølander, som var med ved stiftelsen, reiste straks etter
fra byen. Men laget fikk gode krefter i Kristen Aslaksen, Emil Solli,
Axel Karlsson, Nils Andersen, Adolf Kristoffersen, Oskar Berggren,
Harald Hansen, Eugen Løvaas, Asbjørn Østby, Agnes Wroldsen,
John Iversen, Henry Anthonisen og mange andre.
Tønsberglaget
Dette ble stiftet 16. februar 1913, etter initiativ av Sjølander
og Emil Solli, Sandefjord. Fra våren 1913 da det var med på
å stifte distriktslaget, ble det meget aktivt med Edvard Kristoffersen
som en ildfull leder. Det utfoldet stor virksomhet og fikk en dramatisk
klubb som var god og aktiv. Det ble holdt regelmessige medlemsmøter,
mange offentlige foredrag, fester og friluftsstevner, og laget hadde
studiesirkel. Medlemstallet svinget og var stundom oppe i 70.
Kristoffersen ble syk høsten 1914 og døde i mars 1915.
Han var da formann i laget, sekretær i distriktsorganisasjonen og
formann i losjen Verdandi og sterkt aktiv i partiet. Særlig
led ungdomslaget ved hans bortgang. Det holdt sammen til utpå
høsten 1915, men sovnet så inn.
9. mai 1917 ble ungdomslaget stiftet på ny med Thv. B. Olsen
som formann og med 50 medlemmer. Det ble noen gode arbeidsår
med regelmessige møter, mange offentlige foredrag og fester.
Thv B. Olsen var formann i 4 år, med en årspause da redaktør
Øisang var formann i 191920. I 1921 stiftes barnelag og
dette ble meget livskraftig noen år og hadde opptil 150 medlemmer.
Ivar Lindgren var en utmerket barnelagsleder.
Det første laget av 1912 hadde utmerkede arbeidere i M. W.
Kristiansen, Thora Hagen, Edv. Sjuve, Hans Engebretsen, Ole Opstad.
Og i den annen periode finner vi foruten formennene P. O. Løkke,
Kristian Andersen, handelsbestyrer Haug, Ivar Lindgren og Asborg Iversen
som drivende krefter.
I 1922 stiftet sosialdemokratene eget ungdomslag. Ved den andre
partidelingen høsten 1923 fulgte laget Henry W. Kristiansen ut av
D.N.A. Siden fikk dette laget ingen betydning. D.N.A. stiftet
sitt eget ungdomslag våren 1924, og dette tok opp tradisjonen og
ble et godt arbeidende lag, men dabbet av sommeren 1926. Våren
1927 kom så sammenslutningen med det sosialdemokratiske laget.
Horten
Under en sterk partivirksomhet i Horten i 1910 og 1911 tok partistyret
initiativ til å danne et ungdomslag. Det ble hentet taler
fra Oslo, og laget ble dannet i 1911 med 40 medlemmer og med S. Thorsæt
som formann. Det arbeidet bra en tid. I 1914 sto det som arrangør
av et større ungdomsstevne hvortil det kom 800 ungdommer
med båt fra Oslo. Våren 1915 holdt distriktslaget møte
i Horten, og her talte Helge Halvorsen om agitasjonen. På
denne tida var laget svakt og det lå nede et års tid.
25. april 1916 ble ungdomslaget ”Karl Marx” stiftet med Arth. J.
Olsen som formann. I løpet av det første året
fikk det 100 medlemmer. I dette laget, som arbeidet godt i mange
år, finner vi en lang rekke av seinere aktive partifeller: Johan
Braaten, Helge Halvorsen, Johan Skau, Daniel Loddengaard, Petter Schou,
Trygve Sande og seinere Marie Skau, Erik Blom, Ruth Thomassen, Hans og
Borghild Engebretsen, Kolbjørn Larsen, Th. E. Thoresen og en rekke
andre. I 1917 hadde Horten forretningsutvalget i distriktslaget med
Johan Braaten som formann, B. E. Olsen, nestformann, Johan Skau, kasserer,
og Hans Engebretsen.
Laget var i god virksomhet. I 1919 var det igjen møtested
for distriktslagets årsmøte, og i 1922 holdt distriktslaget
en fylkeskonferanse som Hortenslaget sto som arrangør for.
I 1923 dannet sosialdemokratene eget ungdomslag, og de to lag arbeidet
jamnsides til sammenslutningen i 1927.
Holmestrand
Partistyret i Holmestrand fikk startet ungdomslag 11. mars 1917 og
dette laget gikk bra i to år. Formenn var Claus Marcussen
og Gustav Bakkeland. I 1924 var det bedre grunnlag for et lag og
det startet med Dagfinn Olsen som formann. Dette laget fikk stor
tilslutning og hadde stundevis opptil 100 medlemmer som var et forbausende
høyt medlemstall for en så liten by. Men det svinget
sterkt. Formenn var Lars Larsen, Leif Johansen og Fredrik Kristensen.
Laget lå nede en tid. I 1927 ble navnet endret til Holmestrand
og omegns A.U.L. Laget hadde en tid en utmerket teatergruppe som
ga forestillinger i mange andre lag i fylket.
Ungdomsbevegelsen i Larvik og distriktet
I 1916 var det stor aktivitet i ungdomsbevegelsen og denne satte
et sterkt preg på livet i Larvikdistriktet. I januar, februar
og mars ble det dannet sosialdemokratiske ungdomslag på Agnes, Østre
Halsen og i Tjølling, og om høsten et lag på Nanset.
Alle laga hadde ivrige og gode krefter. Laga gjestet hverandre i
løpet av året og det ble holdt mange stevner.
Som foredragsholdere ble nyttet kandidat Lundegaard, red. Andreas Hanssen,
red. Alb. Eines, som særlig talte om studiearbeidet, Lars Sæther
og Carl Hornli. Laga holdt regelmessige møter. Når
framgangen for partiet ikke ble så stor, så skyldes ikke dette
ungdomslagenes virksomhet. Ungdomslaget i Larvik hadde en dramatisk
klubb som var god for helaftens underholdning, og Nansetlaget fikk også
en dramatisk klubb som gjorde seg godt.
Distriktslaget, som omfattet hele fylket, var i virksomhet, men laga
i Larvikdistriktet tok agitasjonen innen sitt distrikt i egen hånd
og var meget aktivt i samarbeidet, som ble drøftet på flere
fellesmøter. Vinteren 1916-17 var det tale om å la
Larvikdistriktet gå sammen med ungdomsdistriktet i Telemark, og
laga i Brunla krets sendte representanter til et møte i Skien om
dette. Det ble ikke noe av denne påtenkte overflyttingen,
den møtte motstand i forbundet. Når laga i Larvikdistriktet
gikk inn på tanken var det vel fordi distriktslaget i Vestfold nettopp
da hadde en svak periode.
Gjennom hele 1917 var det regelmessige møter i alle disse
laga, og om sommeren ble det holdt en rekke stevner og inntektsgivende
fester. Fra høsten dette året hører vi ikke
mer om Agneslaget. Det var mangel på krefter til å drive
lagsarbeidet, og på et møte i januar ble det klaget over
at de eldre partifeller ikke støttet laget godt nok. Men
Agneslaget hadde fått den gamle fanen til Agnes fagforening og pusset
den opp, og det hadde kjøpt piano som det overlot til fagforeningen,
så det har drevet godt den korte tiden.
I 1919 og i 1920 var disse 4 laga i regelmessig arbeid. Nansetlaget
hører vi mest om. En årsmelding forteller om 58 medlemmer
i 1919, 48 medlemsmøter, andre møter og en del fester.
Det omsatte partilitteratur for 800 kroner og hadde holdt i gang en 60
timers kveldsskole. Det var arrangert aftenunderholdninger og fester,
og lagets økonomi må ha vært god. Laget på
Østre Halsen drev også godt, det hadde opp til 70 medlemmer
om vinteren. I en årsmelding klages det over at en ikke
har ledere til studiearbeidet. I Nansetlaget klaget Nordstad over
dårlig samarbeid mellom laga i distriktet og oppmuntret til å
danne et agitasjonsutvalg for hver by. Dette var i 1919, men laga
i Larvikdistriktet arbeidet godt hver for seg. Det var framdrift og
lokalt initiativ så det var en lyst og laga inviterte hverandre til
en del fellesmøter. Også i 1920 var det stor virksomhet
i disse 4 laga og de fortsatte utover inntil partisplittelsen la en demper
på aktiviteten.
Det var mange sterkt aktive ungdommer og noen eldre som var
med i denne rike lagsperioden i Larvik og distriktet. Larviklaget
hadde til formenn Ludv. Larsen, Tyge Carlsen, Chr. Hansen, Emil Larsen,
Inga Larsen og Olaf Eriksen fram til 1920, og de hadde god hjelp av Karl
E. Hansen, Signy Larsen, Carl Gulbrandsen, Gerh. Iversen og mange flere.
Av formennene i laget på Østre Halsen nevnes Emil Nilsen, Leonard
Andersen, Einar Kristiansen og Albert Kristiansen. I Nansetlaget finner
vi Olaf Larsen, H. Pedersen, K. Løvdahl og Olaf Berntsen, i Tjøllingslaget
Martin Kaupang, Magnus Johansen og Carl Pettersen. I Agnes var det
Harald Johansen som dro den tyngste delen av lasset.
I 1921 kom partidelingen og sosialdemokratene dannet sitt eget parti.
I Larvik satte ikke striden lidenskapene i kok i noen sterk grad.
Striden ble beklaget, men delingen måtte skje. Larvik soc.dem.
ungdomslag valgte å stå i Det norske Arbeiderparti og fortsatte
sin virksomhet. Sosialdemokratene startet sitt eget ungdomslag.
De to lag kom i konkurranseforhold og når galt skulle være
- med splittelsen - så var denne konkurransen ikke av det onde.
Ordskiftet om rett eller urett avklaret begrepene og gjorde mangen en
ungdom mer politisk moden og interessert.
Den andre splittelsen, i 1923, skapte en bitrere strid. Larvik
Arbeiderparti vedtok også denne gang å følge D.N.A.,
men i ungdomslaget ble det et annet resultat. På et møte
med ukjent sakliste - og dårlig frammøte - foreslo kommunistene
i laget at det skulle tilmeldes det nydannede kommunistparti og dette
ble vedtatt. De som stemte mot ble utelukket av laget og hadde ingen
sjanse til å ta saken opp på ny.
Så måtte tilhengerne av D.N.A. starte nytt ungdomslag
som fikk navnet Ny Tid. Det startet ikke godt, det var uklarhet og
mange vansker. Men litt etter litt tok det seg opp og arbeidet seg
fint framover i konkurranse med to andre arbeiderungdomslag. Det
tok initiativet til fellesmøter av de tre ungdomslag og tapte ikke
på det. Etter partisamlingen i 1927 gikk det stadig tilbake med
det kommunistiske laget så det i slutten av 1930åra bare eksisterte
på papiret.
Ungdomslaga får distriktsorganisasjon
Sandefjordlaget innbød i påsken 1913 laga i Tønsberg,
Horten og Larvik til å danne en distriktsorganisasjon. Det
var bare Sandefjord- og Tønsberglaget som sendte representanter.
Hortenlaget hadde ikke reisepenger og Larviklaget holdt seg også
borte. Kristoffer Aamodt møtte fra sentralstyret. Distriktets
fellesutvalg som det hette, eller forretningsutvalg, ble henlagt til Tønsberg
og til formann valgtes Edv. Sjuve og til sekretær Edv. Kristoffersen.
Fra april 1914 ble M. W. Kristiansen formann.
Styret tok god sats og i april kunne rapporten til sekretæren
fortelle at både Larvik- og Hortenlaget var tilmeldt, og det var
stiftet lag i Tjølling. ”Distriktet” hadde offentliggjort et
opprop i partiavisene og arrangert tre antimilitære foredrag, i Horten,
Tønsberg og Hvittingfoss. Alfred Madsen holdt ett foredrag og Kr.
Aamodt tre. I Tønsberg var det 600 tilhørere og i Hvittingfoss
300. I juni ble det holdt et stevne på Ormelet, Tjøme,
med 50 deltagere fra Sandefjord og like mange fra Tønsberg.
I juni 1914 ble det holdt et større stevne i Hortenskogen
og Kristiania møtte alene med 800 deltagere som kom i leid båt.
Talere var Ole O. Lian, Eugene Olaussen og Johan Jacobsen. M. W.
Kristiansen var formann i to år og Carl Gulbrandsen var formann i
1915 og 1916. I 1915 ble det holdt stevne i Larvik med svensken Wavrinsky,
Gunnar Ousland og A. Eines som talere. I 1916 var det stiftet et
nytt lag på Østre Halsen og i 1917 kom Holmestrand med sitt,
så det var 7 lag med. Til ære for det nye laget i Holmestrand
ble det holdt et stort stevne på Byfjellet med taler av Ole J. Bakke
og Peder Løve for 3-400 tilhørere. En uke etter holdtes
stevne i Larvik med taler av G. E. Stubberød og Eines. Det
var Johan Bråten, Horten, som var formann det året. Samme
året ble det stiftet lag på Hvittingfoss.
Det var ungdomslagenes medlemmer som var mest virksomme i Verdandiordenen,
som fikk losjer i de fleste byene i Vestfold. Disse holdt et stevne
for Buskerud og Vestfold i Holmestrand i 1917.
Denne distriktsorganisasjonen var meget aktiv og beviste sin nytte
som samlende og stimulerende organ. Det ble i alle år holdt
regelmessig to distriktsmøter om året, og noen år
også flere. I 1918 begynte en sterk antimilitær agitasjon,
og det ble holdt offentlige møter i alle byene. Soldatrådsbevegelsen
fikk en egen distriktssekretær, men den slo ikke an og ble innstillet
på høsten 1920. Det ble isteden dannet antimilitære
utvalg som skulle ta seg av opplysningsarbeidet blant de vernepliktige.
Formennene vekslet. Etter Braaten i 1917 fulgte Thv. B. Olsen
i 1918, Ole Øisang i 1919 og Eugen Løvaas i 1920 og 21.
Det ble fra 1918 valgt en egen studieleder for distriktets lag, og studiearbeidet
vakte stor interesse i laga. Etter partidelingen i 1921 ble navnet
Vestfold distriktslag av N.K.U. Den nye organisasjonsformen tok
til å virke med en leder for agitasjonen, en for barnelagsarbeidet,
en for studiearbeidet og en for agitasjonskorpsene. På denne
tid var det barnelag i Horten med 90 medlemmer, i Sandefjord med 190, i
Tønsberg med 165, mens Larvik ikke hadde fått barnelag da.
To av laga hadde teatergruppe og ett hadde også musikkgruppe.
Sommeren 1921 ble det holdt en lagskonferanse i Horten med deltakere fra
Østfold, Oslo og Vestfold, der Eugene Olaussen talte om storstreiken
og de revolusjonære konsekvenser han trakk av nederlaget.
Ingvald Rastad talte om Landsorganisasjonens overgang til føderativ
organisasjonsform. Dette var lørdag 30. juli, og søndag
var det stort stevne i Hortenskogen. Organisasjonsspørsmålene
var meget drøftet den tida. Det bar mot desentralisering av
partiet, med små og mange avdelinger i bygdene.
I 1922 ble Henry W. Kristiansen formann. Det ble holdt barnelagskonferanse,
en distriktskonferanse om sommerarbeidet og et fylkesstevne i Larvik
med ekstrabåt fra Sarpsborg. Agnes Ungdomslag, som var stiftet i
desember året før, var innmeldt, og laget på Østre
Halsen var gjenopptatt. Det var gjort forberedende arbeid til danning
av flere lag. Det var holdt en barnelagskonferanse for representanter
fra u.laga og kvinneforeningene, og nå hadde Larvik også fått
barnelag.
I november 1922 behandlet distriktslaget partistriden om Moskvatesene
og tilslutningen til Den 3. internasjonale på møte i Sandefjord
der Einar Gerhardsen talte for sentralstyrets flertallsforslag og Henry
W. Kristiansen for det motsatte syn. Kristiansens fylkesstyre innstillet
på å vedta tilslutning til mindretallet, og dette ble vedtatt,
men det ble ikke vedtatt noen uttalelse.
I 1923 kom så partistriden og la sin demper på virksomheten
både utad og innad. Men barnelagsarbeidet fortsatte og
det ble holdt en fylkeskonferanse i Sandefjord i mai der alle lag var representert.
Og der ble det opprettet et fylkesutvalg for barnearbeidet med to representanter
fra Ungdomsfylkingen, en fra fylkespartiet og en fra kvinneutvalget.
En måned etter var det barnelagsstevne i Sandefjord med barn fra
alle laga.
Høsten 1923 ble partiet delt, og kommunistene trådte
ut. I Vestfold ble splittelsen sterkest i Tønsberg hvor kommunistene
under Henry W. Kristiansens kraftige ledelse vant alle partikampene, og
D.N.A. mistet også ungdomslaget.
De lag som ble stående i D.N.A. dannet en ny fylkesorganisasjon
i desember hvor John Iversen, Sandefjord, ble formann.
Da fylkesorganisasjonen holdt årsmøte i april
1924 kunne formannen meddele at den hadde lag i byene Horten, Tønsberg,
Sandefjord og Larvik, og et nyreist lag i Holmestrand. Trond Hegna,
som møtte fra sentralstyret, talte om ungdomsoppgavene. I
juni ble det holdt stevne i Teieskogen ved Tønsberg. På
novembermøtet i Tønsberg talte Åke Anker Ording
om fylkingens oppgaver, bl. a. militærstreik som en prinsipiell
linje. Arnfinn Vik talte om barnelagsarbeidet og Eigil Haugen om agitasjonen
blant hvalfangere. Lørdagskvelden holdt Tønsberglaget
fest, og forhandlingene fortsatte søndag. Forretningsutvalget
ble flyttet fra Sandefjord til Larvik, og Karl A. Dahlberg ble formann med
Holgersen som nestformann og Nordstad som sekretær. Det ble
holdt nytt fylkesmøte i desember som behandlet organisasjonssaker,
utlodning og samarbeid med fylkespartiet om agitasjonen.
1925 ble innledet med en agitasjonsuke som ble god, og på fylkesmøtet
i mars kunne meldes at laga arbeidet godt, kontingenten går
godt inn og medlemstallet er økt. I forbindelse med møtet
var det lørdagskvelden fest hvor Aksel Zachariassen talte
for 60-70 deltakere. Styret ble gjenvalgt. I november var det også
fylkesmøte og Rolf Gerhardsen møtte for sentralstyret og
talte på festen som samlet 100 deltakere. Dette var i Tønsberg.
På årsmøtet i Sandefjord i april 1926 ble Eigil
Haugen valgt til formann og forretningsutvalget lagt til Sandefjord. Henry
Anthonisen ble nestformann og Nelly Brynildsen sekretær. Johan
Sandtrø som møtte for Sentralstyret fikk tale for 170 personer
på festen.
Denne fylkesorganisasjon omfattet ungdomsbevegelsen fra Holmestrand
i nord til Larvik i sør. Straks etter at Skoger sogn arbeiderparti
var dannet i 1904 ble det også dannet et ungdomslag, men dette
har vi ingen underretning om. I 1914 ble det stiftet et ungdomslag med 30
medlemmer, men heller ikke dette kan ha levd så lenge. 25. november
1920 stiftes på ny ungdomslag.
Faglig-politiske distriktskonferanser
Dyrtiden i 1917 skapte på flere måter en ny situasjon
og nye oppgaver for parti- og fagforeningene. Utenom selve dyrtidsdemonstrasjonen
som ble vellykket i alle byene, innbød situasjonen til et videre
arbeid, og 26. august 1917 ble alle formenn i fag- og partiforeninger
i Vestfold innbudt til et distriktsmøte i Tønsberg.
Det møtte 70 representanter. Chr. H. Knudsen holdt foredrag
om dyrtiden og den politiske situasjon og det var mange innlegg etter
foredraget: A. Eines, Andreas Hanssen, Magnus Nilssen, Anton Jenssen og
Ole J. Bakke. Møtet gjorde denne uttalelsen som forteller
litt om hvordan stemningen var:
”Da dyrtidskravene av 6. juni på vesentlige punkter ikke er
imøtekommet, burde dyrtidskongressen vært innkalt til drøftelse
av dyrtidssituasjonen. Den partistrid som er oppstått på
grunn av at dyrtidskongressen ikke ble holdt bør hurtigst mulig
søkes bragt til avslutning så alle krefter kan samles til
fortsatt kamp for sosialismen. Dyrtidskongressen bør sammenkalles
i høst.”
I mars 1919 ble det holdt en ny distriktskonferanse med 90 representanter
fra parti- og fagforeninger, derav 37 fra Tønsberg, 9 fra Sandefjord,
11 fra Larvik, 10 fra Horten og ellers enkeltvis fra foreninger i distriktet.
Om lørdagen holdt Jens Teigen foredrag om den faglige situasjon
og tilrådde opprettet et faglig opplysningskontor for Vestfold.
Om kvelden var det fest og søndag fortsatte møtet med foredrag
av Øisang om forenings og studiearbeidet, Tranmæl om den
politiske situasjon og Jacob Friis talte om ”Det revolusjonære gjennombrudd”.
Møtet vedtok å sette fram krav om 8 timers arbeidsdag og
ferie, protest mot at voldgiftsloven blir permanent. Det valgte
en komité til å utrede spørsmålet om et faglig
opplysningskontor. Johan Øydegard ble formann i komitéen.
Allerede 22. juni samme år ble det holdt en ny distriktskonferanse,
denne gang i Sandefjord hvor det møtte 125 representanter fra
fag- og partiforeninger. Johan Øydegard kunne meddele at
praktisk talt alle fag- og partiforeninger i Horten, Sandefjord og Tønsberg-distriktet
hadde sluttet seg til komitéens forslag om å opprette et
faglig opplysningskontor. Foreningene i Larvik og omland ønsket
ikke å være med, dels av økonomiske grunner og dels
fordi de ikke trodde å få den forespeilede nytte av det.
Etter forslaget skulle opplysningskontoret tre i virksomhet 1. juli, og
dette ble vedtatt. Til styrer for kontoret ble tilsatt P. O. Løkke,
Hamar. Det ble også valgt en kontrollkomité.
På samme møte talte Eugene Olaussen om ”Forutsetningene
for revolusjon her hjemme”. Det ble ordskifte. Stortingsmann
A. Buen talte for en rettferdigere valgordning og betydningen av at partiet
fortsetter sitt arbeid på parlamentarisk grunnlag. Møtet
vedtok en henstilling til Sentralstyret om å iverksette en landsomfattende
demonstrasjon i forbindelse med den internasjonale intervensjon i Russland
og Ungarn.
Etter forslag av Ole J. Bakke ble det vedtatt å arbeide for
en fylkesorganisasjon for alle partiavdelinger, og tanken fikk stor tilslutning.
Det ble valgt en mannsterk arbeidskomité med Ole Øisang
som formann.
17. og 18. april 1920 ble det holdt distriktskonferanse i Horten.
Det møtte 60 representanter. Emnene var denne gang ”Fagforeningenes
nærmeste oppgaver”, innledet av P. O. Løkke, ”Småbrukernes
stilling til den sosiale politikk”, innledet av Weltzin, og Haavard Langseth
talte om bedriftsråd.
I mars 1922 ble det holdt en faglig distriktskonferanse i Holmestrand,
og der møtte mellom 30 og 40 representanter. Møtet
var viet de faglige organisasjonsformer med Ole O. Lian som talte for
de nye formene og Axel Schultz som talte mot. Alle som var med i
ordskiftet var for de nye formene, men det ble ikke gjort noe vedtak.
Det varte ikke lenge etter at partiet ble representert i kommunestyrer,
før det meldte seg behov for en indre opplysning om de saker partiet
ville fremme i kommunestyrene. Det kommuneprogram som partiavdelingene
gikk til valg på var enslydende med hovedpartiets formulering og
var greit nok, men de som ble valgt inn i kommunestyrene ville gjerne vite
mest mulig under arbeidet med å ta sakene opp i sin krets.
Det var Skoger kretsparti som visstnok var den første større
parti sammenslutning som begynte. Allerede i 1908 ble alle valgte
kommunerepresentanter i kretsen innbudt til kretspartiets årsmøte,
og selv om det ikke var foredrag om noe spesielt emne, så ble dette
det første kommunalmøte i Vestfold. 17 kommunerepresentanter
ble orientert om hvordan de skulle fremme krav om innføring av fritt
skolemateriell allerede fra 1. januar 1909! Videre skulle de kreve
at partiets representanter ble innvalgt i kommunale utvalg og komitéer
og de ble oppfordret til å fremme forslag om at kommunen skulle kjøpe
opp eiendommer som var på salg og som enten kunne sies å være
en naturherlighet eller det kunne være jordeiendommer som kunne utparselleres.
Møtet vedtok også regler for innkalling av flere slike møter.
Dem ble det ikke mange av. En og annen gang ble det imidlertid
holdt kommunalpolitiske foredrag på kretsmøtene, men det
møtte som regel ikke mange utenom de valgte representanter.
Men så i 1912 ble det innkalt til et fylkeskommunalt møte
i Tønsberg skjærtorsdag. Vi har ikke melding om saklista
der, men det la imidlertid grunnlaget for flere fylkeskommunale møter
som ble holdt i åra fram til partisplittelsen.
Skjærtorsdag og langfredag 1913 (disse møtene ble holdt
på fridagene) ble det holdt et kommunalmøte i Tønsberg
hvor det møtte 47 by- og herredstyrerepresentanter fra Sande i
nord til Larvik og Brunlanes i sør. Her møtte en rekke
partifeller som allerede hadde trening i kommunalpolitikk og kunne ordlegge
seg i de kommunale emner. Vi nevner fra Tønsberg Anton Jenssen,
P. O. Løkke, Ludvig Johansen og Johan Svendsen, fra Horten K. J.
Knudsen, H. M. Hansen, Ole J. Bakke og H. B. Haraldsen, fra Larvik Johan
Andersen, F. Alquist, O. Hallberg og Oscar Andersen, fra Sandefjord Anders
Kaupang, fra Fredriksværn H. Melby, fra Tjølling Ole
Wiik, fra Sande Mathias Johansen og fra Botne L. Weltzin.
Saklista omfattet et foredrag av Chr. Holterman Knudsen om ”Socialismens
kommunale mission”, rektor Søyland om ”Fremtidens folkeskole”,
Arne Magnussen om ”Mildere skolehjem for gutter”, stortingsmann Horgen
fra N. Eiker om ”Den praktiske ordning av sykepleien”, og Ludv. Johansen
om ”Kommunale jordeiendomsforhold og boligpolitik”. Det var gode
ordskifter og det ble vedtatt uttalelser både til partiets stortingsgruppe,
og som rettesnor for de lokale partigruppers arbeid i kommunen.
Det var en bestemt vilje til å fortsette dette indre opplysningsarbeidet
idet møtet vedtok å arrangere et nytt kommunalmøte
i påskehelgen 1914 og det ble valgt arrangementskomité med
Anton Jenssen som formann.
Programmet for dette møte som ble holdt i Sandefjord var også
stort. Stortingsmann Magnus Nilssen talte om den sosialistiske
kommunepolitikk, Carl Bonnevie om Kommunal forretningsvirksomhet (særlig
omsetning av brensel), L. Weltzin om veispørsmålene og at
kommunen må overta vedlikeholdet og gjennomføre ordningen
med ansatte veivoktere. Ludvig Johansen talte om ”skatteloven i
praksis” og Carl Bonnevie om Partiets jordprogram.
I en av de uttalelser som ble vedtatt, henstillet møtet til
amtmand Abraham Berge å la Arbeiderpartiet ble representert i amtsskattestyret.
Berge tok ikke noe hensyn til denne beskjedne henstillingen. Møtet
sluttet med å forberede neste kommunalmøte og Johan Svendsen
ble valgt til formann i den forberedende komité.
Neste møte holdtes i Horten i påsken 1916. Det
møtte 42 kommunerepresentanter. Møtet som ble åpnet
av Johan Svendsen behandlet 5 emner: Johan Svendsen innledet om Kommunepolitikken,
Randolf Arnesen om Kooperasjonen, klokker Kjær fra Tønsberg
om Skolehjemsaken, Anton Jenssen om Kommunalt renholdsverk og Torgeir
Vraa om Reformer i vårt skolevesen.
Sakene ble behandlet ganske grundig. Som tidligere varte møtet
to dager. Det ble nedsatt komité til å forberede neste
kommunalmøte.
Anton Jenssen skrev en leder om møtet og kalte disse kommunalmøtene
for Arbeiderpartiets amtsting. Og det var virkelig amtssaker som
ble behandlet.
I påsken 1917 holdtes den fjerde kommunalkonferanse i Larvik
hvor det møtte 77 representanter fra 12 av Arbeiderpartiets kommunegrupper
i fylket. Nå var det kommet en ny situasjon som krevde sin
behandling, og Ole O. Lian innledet om dyrtidsforanstaltninger.
Det var et aktuelt emne som seinere på året førte til
den store dyrtidsdemonstrasjonen landet over.
Men de kommunale sakene levde videre og Anton Jenssen talte om kommunegruppen
i arbeid, Andr. Hanssen om sykepleien i beskatningen, og Johan Mathiassen
og Martin Østby holdt hvert sitt innledningsforedrag om jordspørsmålet.
Det 5. kommunalmøte holdtes i Holmestrand i 1919. Det
møtte 68 representanter. De gamle emner gikk igjen, både
fordi de var uløste, for å komme til større klarhet
og for å innvie nyvalgte kommunerepresentanter i emnene som partiet
arbeidet med. På dette møtet finner en igjen emner
som ”Mer rettferdig beskatning”, innledet av H. B. Haraldsen, Horten,
”Kommunal boligbygging og kommunalt oppkjøp av byggetomter”, innledet
av Ludv. Johansen, Tønsberg, ”Mildere skolehjem”, ved Øyan,
”Samarbeid mellom by og land”, ved Johan Mathiassen, Sandar, og Adolf Indrebø
behandlet reformer i forsorgen, som måtte inn i det ordinære
kommunebudsjett, mens fattigvesenet hittil hadde arbeidet selvstendig
med liten eller ingen kontroll. Han reiste videre kravet om alderstrygd,
enke og invalidetrygd og barneforsorg for enker med barn.
I januar 1919 ble det holdt en lokal kommunalkonferanse for partifolk
i Tønsberg og omland, etter initiativ av Tønsberg Arbeiderparti.
Det møtte 24 fra Tønsberg og 12 fra Stokke, Sem, Slagen og
Nøtterøy.
Anton Jenssen talte om ” Kommunalforvaltningen”, H. C. Smitt om ”De
første oppgavene i kommunen” og Jenssen ga så en informasjon
om ”Kommunegruppenes arbeid”.
1. og 2. april 1920 ble det holdt fylkeskommunalt møte i Tønsberg.
Der var det mange innledere: Chr. Lindboe talte om fylkets elektrisitetsforsyning
(kjøp av Treschow Fritzøes elektrisitetsanlegg), Chr. Hornsrud
om samarbeidet mellom by og land, Karl Røed om kommunal skattepolitikk,
Haavard Langseth om bedriftsråd i kommunale virksomheter, Herman
Johansen om mildere fylkesskolehjem, og A. Anstensen om en mer praktisk
fattigforsorg. Det møtte 68 representanter for 14 by og
herredspartier.
I 1922 ble det i august holdt et kommunalmøte felles for by-
og landpartiet, ledet av Ole Holm, Tønsberg. Emil Stang holdt
foredrag om kommunalpolitikk, særlig i krisetider, og det ble et
bra ordskifte. Møtet drøftet også opplegget
til valgkampen til høsten.
I påskehelgen 1925 ble det avviklet 3 fylkesmøter i
Sandefjord. Det var vanlig årsmøte i fylkespartiet,
årsmøte i kvinneorganisasjonen og kommunalmøte.
Her talte Olav Andresen fra Notodden om forholdet mellom by og land,
Borgar Steinset om skattespørsmålet og Anders Kristensen,
Holmestrand, om Vestfold Kraftselskap.
Det neste kommunalmøte ble holdt i Holmestrand i påsken
1926, som vanlig over to dager. Det var regelen gjennom alle tidligere
møter at det valgte en komité til å forberede neste
møte. Dette møtet behandlet kommunal forsorg, innledet av
Johan Andersen, Larvik, skattespørsmål, innledet av stasjonsmester
Andresen, kooperasjonen, innledet av Anders Kristensen, arbeidsledigheten,
innledet av Hjertholm. Loddengård, Horten, talte om utvidelse
av kretssykekassene, og stasjonsmester Andresen om arbeidsskoleprinsippet
i folkeskolen.
Disse systematiske kommunalmøter har hatt stor betydning for
partiets medlemmer i kommunalt styr og stell. De ble også omfattet
med stor interesse og samlet alltid mange deltagere. Men en kom
aldri så langt at partiavdelingene sendte valgte representanter -
det sto fritt for alle å reise og det ble de mest interesserte som
selv betalte sine utgifter. Det kunne med dette systemet ikke unngås
at mange som var invalgt i kommunestyre eller andre kommunale styrer og
komitéer ikke fikk komme til møtene.
Vestfold på landsmøtet
1918
By og kretspartiene i Vestfold hadde tilsammen 18 representanter
på partiets landsmøte i 1918 da den prinsipielle hovedmotsetningen
i arbeiderbevegelsen var til behandling, med landsstyrets flertallsforslag
for den sosialdemokratiske retningen, og mindretallets som hevdet retten
til å anvende revolusjonær masseaksjon i kampen for arbeiderklassens
frigjørelse. Forslagene var i Vestfold behandlet i de lokale
by- og kretspartier som hver valgte sine utsendinger.
Av de 18 stemte følgende 12 for mindretallsforslaget: Magnus
Johansen og Anton Tollefsen fra Skoger krets, Sivert Baardsen fra Brunla
krets, Georg Martinsen, Sev. Josephsen og Paul H. Pedersen fra Tønsberg,
Johan Andersen, A. Eines og Oscar Gustavsen fra Sandefjord, Andr. Hanssen,
Gerh. Iversen og Ludv. Larsen fra Larvik. De som stemte motsatt
var Søren Sørensen fra Jarlsberg krets, Anders Kristensen,
Holmestrand, S. Skaug, G. E. Andersen og Ole Bakke fra Horten og Gustav
Nilsen fra Tønsberg.
På landsmøtet ble mindretallets forslag vedtatt med
159 mot 126 stemmer.
Vestfold
socialdemokratiske parti
Våren 1921 dannet sosialdemokratene, som var uenig i den nye
politiske kurs i D.N.A., egne partiforeninger og allerede 24. april dannet
de fylkesorganisasjon i Vestfold for sine partiforeninger i Tønsberg,
Sandefjord-Sandeherred, Stokke, Horten, Borre, Larvik, Holmestrand og
Botne, som alle var representert på stiftelsesmøtet.
Til styre ble valgt Anton Jenssen, formann, L. Weltzin, nestformann, H.
C. Smitt, Stokke, sekretær, Karl Røed, Holmestrand, kasserer.
De andre i styret var Johannes Hannevold, Skoger, Chr. Evensen, Borre,
Mathias Nilsen, Sandeherred, H. B. Haraldsen, Horten, Oscar Andersen, Larvik,
og Mathias Nalum, Ø. Halsen. Det ble besluttet å danne
et aksjeselskap som skulle gi ut Vestfold SocialDemokrat. Kapitalen
ble satt til 12.000 eventuelt 15.000 kr. og driftsbudsjettet som var basert
på 1000 betalende abonnenter, var på 70.000 kroner.
Gunnar Ousland ble ansatt som redaktør og bladet kom ut fra august
måned. Partistyret foretok alt nødvendig i forbindelse
med nominasjon og agitasjon til stortingsvalget samme høst.
Partiets stortingskandidater i bykretsen var Oscar Andersen, Larvik, Anton
Jenssen, Tønsberg, H. B. Haraldsen, Horten, B. G. Fjugstad, Sandefjord,
Anton Knutson, Holmestrand, og for landkretsen L. Weltzin, Botne, Mathias
Nilsen, Sandeherred, Ole Wiig, Tjølling, Chr. Evensen, Borre.-
Det ble holdt 23 foredrag i bykretsen og 15 i landkretsen. Resultatet
var i byene 2252 stemmer og i landkretsen 1486 stemmer. De tilsvarende
tall for D.N.A. var 2834 st. og 3279 st.
Det ble omvalg i landkretsen og partiet fikk da bare 66 pst. av stemmene
fra første valg. Partiet fikk ingen stortingsrepresentant
ved dette valget. I Holmestrand utga partiet ”Nytt Land” og i Nordre
Vestfold virket ”Buskerud Social-Demokrat”.
Ved årsmøtet i mai 1922 hadde partiet 13 partiavdelinger
med 611 medlemmer og to ungdomslag.
I 1923 ble det holdt 50 foredrag i fylket og det var kommet til nye
partiavdelinger i Svelvik og Strømm og i Tanum. Ungdomslag
var det i Tønsberg, Horten, Holmestrand, Larvik og Tjølling,
og kvinneforeninger i Tønsberg, Larvik, Horten og Holmestrand.
Ved årsmøtet i 1924 var det kommet til kvinneforeninger
i Borre, Sandefjord og Tjølling og ungdomslag i Sandefjord. Året
startet med 23 avdelinger og endte med samme antall, og medlemstallet
var 579 ved utgangen av 1924.
Til stortingsvalget i 1924 ble nominert i byene Anton Jenssen, H.
B. Haraldsen, Oscar Andersen, Anton Knutson og Anton Thorvaldsen.
Landkretsen nominerte H. C. Smitt, Daniel Vefald, Mathias Nilsen, Sandeherred,
Ole Wiik, Tjølling, og Hans Holm, Skoger.
Det ble holdt 60 foredrag under valgkampen og før i året
27. Partiet hadde framgang og fikk valgt Anton Jenssen i bykretsen.
Stemmetallet var økt fra 2252 til 3083 i bykretsen og fra 1486 til
1808 i landkretsen.
I 1925 ble det stiftet partiavdelinger i Stavern og Berg i Brunlanes,
Tjøme Arbeiderforening, og i Botne Gullhaug småbruker og arbeiderforening.
På Agnes var det stiftet ungdomslag. Ved kommunevalgene stilte
partiet liste i 6 byer og samlet 2643 stemmer og fikk innvalgt 38 representanter
mot 1895 st. og 28 repr. i 1922. I fylket stilte partiet liste i
12 av de 18 kommunene og samlet 1935 stemmer og fikk innvalgt 34 representanter,
mot 1178 st. og 26 repr. i 1922.
Partiet hadde fra 1921 gitt ut Vestfold SocialDemokrat, først
med Gunnar Ousland som redaktør, seinere også P. O. Løkke.
Bladet ble noe av et smertensbarn økonomisk, og på årsmøtet
1926 ble det meddelt at det til dekning av underskuddet og avbetaling
trengtes et tilskudd på 20.000 kroner. Årsmøtet
påla avdelingene å skaffe tilveie et beløp svarende
til 40 kr. pr. medlem. Ved frivillig kontingent og innsamlinger kom
det inn 4000 kroner og resten ble ordnet ved lån. Imidlertid
kom samlingen i 1927 og bladets eksistens ble dermed bedre sikret.
Det fortsatte under samme navn som organ for det forente arbeiderparti
og byttet navnet til Vestfold Arbeiderblad i 1930.
Av de som sto forrest i ledelsen av det sosialdemokratiske fylkespartiet
i Vestfold var Anton Jenssen, L. Weltzin og H. C. Smitt, som alle fra
1921 til samlingen i 1927 var henholdsvis formann, nestformann og kasserer.
Ludvig Løvaas var styremedlem i alle år, og andre flerårige
styremedlemmer var Chr. Evensen, Borre, Hans Holm, Strømsgodset,
Daniel Vefald, Chr. Backe, Sandar, Oscar Nilsen, Larvik.
Hvalfangerne og hvalfangsten
Den moderne hvalfangst begynte ved Syd Georgia i 1905. Det
var den gang ikke tanke på fagorganisasjon for hvalfangstarbeiderne.
Det var først i 1933 det ble ”moderne” å være fagorganisert
i hvalfangsten.
Det var grunn nok til misnøye blant arbeiderne. Det
går fram av de gamle historiene om bestyrernes enevelde, de dårlige
sosiale forhold og kostholdet. I desember 1912 fikk de norske aviser
som ville det, en historie om 88 mann som streiket ombord i kokeriet ”Pythia”
som fanget på Kongo. Det var maten det gjaldt. Streiken
førte til inspeksjon av kokeriets proviant, og av 30 tønner
salt kjøtt ble 26 tønner kassert av sunnhetsmyndighetene
i Cape Lopez. Da mannskapet kom hjem fikk de som hadde streiket brev
fra rederiet Chr. Nielsen i Larvik hvor det sto skrevet: ”Da De er en av
dem som har streiket ombord i ” Pythia” kan vi således ikke benytte
Dem ombord i vårt flytende kokeri ”Rakiura”. Dette betydde at
de var på alle selskapenes svarteliste.
I 1913 førte bestyrerens arrogante opptreden på landstasjonen
til Argentina de Pesca-selskapet på Syd Georgia til konflikt.
5 eller 7 mann døde av tyfus, årsaken var en udyktig lege
og slett stell, og mannskapet fryktet det verste. De dannet en fagforening
og satte opp en rekke krav til forbedring av forholdene. Bestyreren
sørget for å ” landsforvise” de som våget å
vise utilfredshet.
Ingvald Haugen, Norsk Sjømannsforb.
I 1914 gjorde Norsk matros- og fyrbøterunion et forsøk
på å organisere hvalfangerne, og siden ble det mange, med
lønnet agitator også, men det var vanskelig. Mannskapet
på kokeriene besto av gamle sjøfolk, unge bondegutter og
ellers av folk som sto fjernt fra organisasjonstanken. Men det var
jo alltid en og annen med tidligere medlemskap i fagorganisasjonen ombord.
Det ble dannet avdelinger av forbundet i Tønsberg, Larvik og Sandefjord
med spesielt sikte på hvalfangerne, og disse arbeidet sammen med
de stedlige, lokale samorganisasjoner. Det vanskelige var at hvalfangerne
var ute i ti måneder om året og var umulig å samle om
sommeren, særlig når de ikke var interessert i organisasjonen.
Under den revolusjonære stemning som fulgte etter den første
verdenskrigen var arbeidsgiverne ikke helt umulige og det lyktes i 1920
å få istand overenskomster. Rederne imøtekom
kravet om organisasjonsrett, men de nyttet arbeidsledigheten til å
presse tariffene nedover. Organisasjonen hadde ikke makt til å hindre
det. Og arbeiderne på hvalfangst fikk ikke større tro
på nytten av organisasjonen når den ikke kunne hjelpe dem.
Fagorganisasjonen og Arbeiderpartiet måtte føre kamp
for hvalfangerne også på en annen front. Fra gammelt
av var det private hyreagenter som engasjerte folk til hvalfangsten og forhyringen
var vilkårlig. Heller ikke her vant organisasjonen fram, for
det viste seg at noen av hyreagentene hadde livsrett på forhyringen.
En viktig forutsetning for organisasjonsarbeidet var at organisasjonen
måtte ha tillitsmenn ombord til å ta seg av organiseringen.
Det var mange motige folk som tok disse jobbene, og selv om det gikk
smått med å få medlemmer, så gjorde de godt, forberedende
arbeid.
Sesongen 1930-31 var fangsten så stor at hvalflåten måtte
ligge hjemme neste sesong, iallfall de norske. Sjømannsforbundet
hadde avgitt sin nestformann Ingvald Haugen allerede fra 1930 til å
ta seg av organiseringen av hvalfangerne og det ble drevet en storstilt
agitasjon. Rederne hadde nyttet arbeidsledigheten til å presse
hyrene og partene nedover med opptil 60 pst. da forhyringen til sesongen
1933 tok til. Misnøyen var alminnelig og nå begynte
hvalfangerne å bli interessert. Den store valgseiren til Arbeiderpartiet
i 1933 bidro også vesentlig til et tidsskifte i hvalfangsten.
I løpet av to år ble organisasjonen så sterk at den kunne
ta en mannjevning med hvalfangstselskapene om tariff. Det gikk til
megling som begge parter vedtok. Fra den tid ble hvalfangerne sikret
mot underbetaling og vilkårligheter.
I 1936 ble det en langvarig strid om fangstmengden i Antarktis.
Norge og England var uenige om fangstkvoter og regulering av fangsten og
Sjømannsorganisasjonene som var sterkt interessert i regulert fangst
for å bevare hvalfangsten som varig næring, grep inn overfor
de britiske selskaper med en blokade av deres fangst materiell. Hensikten
var å tvinge britene inn på en reguleringspolitikk i hvalfangsten.
Blokaden førte til et lunkent resultat i første omgang,
men reguleringstanken seiret i åra frametter. Siden har striden
stått om hvor meget det skal tillates fanget i Antarktis. Den
striden blir aldri slutt, fordi det nå er så mange nasjoner
som må bli enige.
Kvinnene i partibevegelsen
Kvinneforeningen i Larvik
Etterat Larvik Arbeiderparti ble dannet i 1903 ble det snart spørsmål
om å danne en forening for kvinnene i partiet, og den første
kvinneforeningen ble dannet i april 1904, etter foredrag av Martha Thynes,
som da var formann i det nystiftede kvinneforbund. Foreningen,
som fikk 24 medlemmer, gjorde ikke mye av seg og døde bort.
1909 var valgår og god valgstemning rådde i partiet,
og hertil kom at gifte og selververvende kvinner hadde fått stemmerett
fra 1907. Blant de valgtalere partiet hadde var også Martha
Thynes, og partiet hadde god framgang ved valget. Like etter ble
det gjort opptak til å danne kvinneforening, og den ble stiftet 21.
oktober 1909, etter foredrag av Helga Nitteberg. Den ble tilmeldt partiet
i 1912. Det var en beskjeden forening, og helt til 1916 holdt den sine
møter på omgang i private hjem. Tidligere var det holdt
to møter om måneden, nå skulle det bli ukentlige møter,
ble det vedtatt. I årenes løp har kvinneforeningen hatt
mange oppgaver. En av de første - og siste - var å samle
penger til partiet og valgarbeidet, og det er ikke lite som er sydd til
disse formålene. Men ved siden av denne virksomheten, har
den hatt andre arbeidsoppgaver. Så tidlig som i 1913 forsøkte
den å få dannet en fagforening for trikotasjearbeiderskene
i byen, men den første falt sammen, og først i 1919 ble
det en holdbar forening. I 1916 medvirket kvinneforeningen til å
stifte fagforening for rengjøringskvinnene, og den holdt i mange
år. Seinere gjorde kvinneforeningen opptak til å danne
en forening for tjenestepiker, men det lyktes ikke.
Ganske tidlig engasjerte kvinneforeningen seg for kooperativ handel,
og dette har vært en livssak gjennom alle år. Foreningen
har stått for mange store arrangementer, blant annet ved fylkesmøter
for partiet og i en god periode fra 1916-17 hadde den mange møter
sammen med de andre politiske kvinneforeningene i distriktet. Den
gjorde opptak til å reise kvinneforening i Fredriksvern. I 1917
var det en veldig aktivitet som følge av dyrtiden, og kvinneforeningen
var sterkt med i den aksjonen som arbeiderne måtte føre mot
matmangel og dyrtid. Det ble gjort forsøk på å danne
egen husmorforening i dyrtidsaksjonen, men det ble nok bare ”tordenskjolds
soldater”.
I 1918 foreslo Signy Larsen å danne en fast fylkesorganisasjon
for kvinneforeningene i Vestfold, og denne ble organisert. Av andre
oppgaver kan nevnes at foreningen arrangerte møter om de castbergske
barnelover, den har holdt årlige fester for gamle og den fikk sin
”solstreif-komité” for besøk hos gamle og syke mennesker.
Foreningen gikk også med i arbeidet for å reise et barsel-
og mødrehjem for fylket.
Da de første ti år var gått kunne foreningen tross
sin beskjedenhet se tilbake på et mangesidig arbeid. Foreningen
hadde i de første ti år disse som formenn: Anna Andersen,
Augusta Arnesen, Sofie Andersen, Emilie Hansen, Inga Larsen og Signy Larsen.
Denne politiske og sosiale virksomheten fortsatte. Foreningen
har drevet opplysningsarbeid av forskjellig art og holdt mange offentlige
møter med kjente foredragsholdere. Den har støttet
opp om sosiale saker i Larvik og har blant annet samlet inn 2000 kroner til
utstyr for en fødeavdeling ved byens sykehus.
Det må nevnes at det på partiets liste til kommunevalget
i 1904 var to kvinner, og den ene, Louise Engvoldsen, ble innvalgt i
bystyret i to perioder. Siden har mange av foreningens medlemmer
representert partiet i bystyret: Anna Andersen, Signy Larsen, Anna Halvorsen,
Josefine Simonsen, Inga Larsen, Lilly Hansen, Karoline Christiansen, Hedvig
Larsen, Laura Nilsen, Johanne Jacobsen, Astrid Nilsen og Dagmar Ottesen.
Kvinneforeningen i Skoger sogn
Vi har før nevnt at partiet ble utbygget først og sterkest
i Skoger valgkrets som omfatter Skoger, Strømm, Svelvik, Sande,
Botne, Hof og Våle, og partiavdelingen i Skoger sogn, ved Glassverket,
var en av de første. Der ble også den første
av Arbeiderpartiets kvinneforeninger dannet 9. mai 1906. Det var
den iherdige skomakermesterfrue Mathilde Frogner i Drammen som hjalp foreningen
i gang. Hun var seinere mange ganger i Vestfold og holdt foredrag
for arbeiderkvinnene. Den første kvinneforeningen fikk 23
medlemmer ved starten, og siden mange flere. En av de første
oppgavene var å samle inn penger til det allerede påtenkte
Folkets hus, og virksomheten var god, for allerede etter ett år kunne
den forære Folkets hus-komitéen 500 kroner til huset.
Det var mange penger den gangen. Møtene ble holdt i private
hjem. Foreningen holdt godt sammen og arbeidet jevnt i de små
forholdene ved Glassverket. Den var med i valgene, og 1ste mai var
den alltid i Drammen. Inga Thorsen var formann de første tre
åra, Gunhild Ljungkvist og Elise Olsen fulgte etter, og Hanna Hansen
var formann i tre år fram til 1914. På denne tida var
det mindre tilslutning, og fram til 1919 er den ikke omtalt i Fremtiden,
og protokollene er borte. Men i mellomtida var det startet en kooperativ
kvinneforening. Det var de samme kvinner som var med der. I
1919 ble partiets kvinneforening gjenopptatt og har siden virket.
Kvinneforeningen i Horten
Det var Kristine Løvaas som var opphavet til Horten Arbeiderforenings
Kvinneforening som så dagens lys 17. mars 1907. Hun samlet
om seg 11 andre og de gikk med i 1ste maitoget samme år. Den
lille foreningen behandlet stemmeretten og sendte en resolusjon til stortinget
med krav om alminnelig stemmerett for kvinner. I 1910 viste foreningen
ansikt ved at den agiterte for at byens husmødre ikke skulle kjøpe
brød hos bakere som var blokert. Det var streik i bakerfaget
da. I de neste år behandlet foreningen mange større
og mindre saker, bl. a. at staten bør underholde familiene til
de innkalte vernepliktige, den agiterte for kooperasjonen og for fagforening
for tjenestepiker. I 1913 holdt den stort protestmøte mot
forhøyelse av melkeprisen, det var da jobbetiden begynte.
De tok mottoet: ” Enig og tro inntil melkeprisen faller!”
Kristine Løvaas
Inga Guldbrandsen
Karoline Christiansen
Horten
Tønsberg
Larvik
I 1910 ble foreningen innmeldt i Kvinneforbundet og i 1911 ble den
tilsluttet Horten Arbeiderparti, og tok da navnet Horten Arbeiderpartis
Kvinneforening. Den tok opp som sak kommunal husmorskole og gikk
inn for de castbergske barnelovene. I 1917 kom dyrtidssituasjonen
og et ivrig arbeid mot dyrtiden, bl. a. gikk foreningen inn for å
opprette kommunalt folkekjøkken. Den fikk organisert syerskene
i byen.
Foreningen arrangerte også inntektsgivende tilstelninger og
brukte penger på fester for gamle og andre liknende formål.
Den gikk selvsagt sammen med partiet inn for valgarbeidet, og ved kommunevalget
i 1912 ble tre av foreningens medlemmer, Thora Holm, Karoline Kristiansen
og Fredrikke Iversen, innvalgt i bystyret.
Foreningen fikk fane i 1913. Helt fra 1914 hadde foreningen
håndskrevet avis, og denne har vært et viktig ledd i arbeidet
fordi den ofte tok opp saker som siden ble partisaker.
Horten kvinneforening har vært meget aktiv gjennom det meste
av sitt liv. Den hadde utmerkede ledere, god økonomi og mange
medlemmer. Før partisplittelsen i 1921 var medlemstallet oppe
i 120. Det var en del som forlot kvinneforeningen den gangen og dannet
en egen sosialdemokratisk forening, men det svekket ikke foreningen noe
større. De to foreningene ble sammensluttet i 1927.
De som har vært formenn er Kristine Løvaas, Mine Evensen,
Thora Holm og Sara Bakke fram til 1921, siden Jenny Thorsæt, Agnes
Neverdahl, Marie Skau, Ruth Thomassen, Klara Mostad, Borghild Engebretsen
og Aagot Bakke Hansen. Noen av dem har flere, ja mange år
som formenn. I 1955 hadde foreningen 12 medlemmer med over 40 års
medlemsskap.
Sande Arbeiderpartis kvinneforening
I Sande, der partiet hadde avdeling fra 1904, var det naturlig at
partimedlemmenes kvinner holdt sammen, og de dannet en forening i 1906,
men den var ikke politisk da. I 1909 tok kretspartiets formann, Mathias
Johansen, initiativet til å stifte en partiforening for kvinnene,
og han fikk fru Frogner i Drammen til å holde foredrag for arbeiderkvinnene
i Sande 17. april 1909. Her ble kvinneforeningen dannet og tilmeldt
partiet straks. Det var ikke så mange medlemmene, men de holdt
godt sammen, som andre steder. Ved kommunevalget i 1910 var kvinneforeningen
aktivt med og fikk valgt inn Olga Johansen, kona til Mathias Johansen, i
herredsstyret.
Foreningen som var innmeldt i kretspartiet, var stadig representert
på kretspartiets møter, og ellers var oppgaven å snakke
sosialisme og reformpolitikk, holde fester og skaffe penger. Foreningen
var til stor nytte for oppbyggingen av det solide Sande Arbeiderparti.
Den arrangerte mange foredrag i tida framover, og den virket for å
skaffe abonnenter til Fremtiden, likesom den støttet bladet med
å tegne andeler.
Av formennene fra den første tiden kjenner vi Hanna Bjerke
i 1909, Olga Johansen 1910, Anna Stokke 1913, Laura Hansen 1916 og Kristine
Orhus 1917. Ellers var Jørgine Løvaas, Elise Andersen,
Anna Oreberg, Marie Enerud, Anna Jørgensen, Sofie Simonsen og Jenny
Enerud blant de mest aktive medlemmene. I seinere tid har Anna Nilsen vært
en av de mest aktive.
Kvinneforeningen i Hof
Hof Arbeiderforening var tilmeldt partiet fra 1906, og i 1909 ble
det dannet en kvinneforening. Det skjedde i hjemmet til Anna og Olaus
Nøkleby, og Anna ble den første formann. Vi vet litet
om denne foreningen, men den støttet partiet godt helt fram til
1919-20 da den gikk i oppløsning som følge av partidelingen.
Den ble gjenopptatt i 1937.
Kvinneforeningen i Tønsberg
Da partiavdelingen i Tønsberg var kommet godt i gang i 1908
var det naturlig at den skaffet de kvinnelige medlemmer en egen organisasjon,
og den ble stiftet 6. juni 1910 med hjelp av partiets formann og sekretær
og andre interesserte mannlige partifeller. Møtet ble ledet
av Anton Jenssen, og H. A. Gulbrandsen, som var trenet organisasjonsmann,
la fram forslag til lover. Kvinneforeningen ble så til med
25 inntegnede medlemmer. Det ble innledningen til en uavbrutt og
stadig sterkere organisasjon.
De første oppgavene var naturligvis opplysningsarbeidet innen
foreningen, og den nyttet de lokale krefter flittig. Johan Svendsen,
Ludv. Johansen, Anton Jenssen, P. O. Løkke, H. A. Gulbrandsen,
Herm. A. Johansen, Anna Løkke og flere talte om de emnene som da
lå nærmest: kooperasjonen, boligsaken, sosialismen og en hel
rekke andre emner. Møtene holdtes hver 14. dag. Der
ble det sydd flittig og samlet gjenstander til utlodninger. Det gjaldt
å skaffe penger til virksomheten, til partiet, valgarbeidet og Vestfold
Arbeiderblad. Seinere, da partiet fikk eget hus, ble det en oppgave
for kvinneforeningen å skaffe det utstyr.
Anna Johansen
Lovise Olsen
Signy Larsen
Sande
Tønsberg
Larvik
I det første halve året hadde foreningen holdt 14 medlemsmøter
og arrangert et valgforedrag for kvinner med Martha Thynes som taler,
og hun hadde 500 tilhørere. Foreningen deltok ivrig i valgarbeidet
og fikk sin sekretær, Inga Gulbrandsen, innvalgt i bystyret.
Det var Mimmi Jahnsen som var formann det første året, og
Hanna Theting var kasserer. Den hadde etter ett år økt
medlemstallet til 40. Møtene var holdt først i Arbeidersamfunnets
lokale, men nå ble det for lite, og så ble Svendeforeningen
leid.
Dette foreningsprogrammet fortsatte i årene utetter.
Medlems tallet steg til 80 i 1913, da foreningen fikk sin første
fane. Det var stadig nye emner til behandling, såsom kommunal husmorskole
og forbud mot spyttesvineriet i skolene. Det ble holdt friluftsmøter
og utferder om sommeren, slik at virksomheten ble holdt i gang sommer
som vinter. Formennene vekslet. Etter Mimmi Jahnsen fulgte
Susanna Johnsen, Anna Løkke og Gina Kristiansen. Den siste
og hennes mann, M. W. Kristiansen, som var formann i partiavdelingen,
hadde vært særdeles aktive og dyktige, og de fikk en vakker
avskjedsfest da de forlot byen i august 1915. Ragna Rohde ble formann
i 1915, Inga Gulbrandsen i 1917, så fulgte Ragna Rhode igjen i to
år og Jenny Hansen i 1922 og 23. På denne tiden ble det flertall
i kvinneforeningen for å gå med kommunistpartiet, og medlemmene
i DNA dannet en ny kvinneorganisasjon med Ragna Rhode som formann og etter
henne Anna Myhre Carlson. De sosialdemokratiske kvinnene som gikk
ut av foreningen i 1921 hadde også dannet egen organisasjon med
Emanda Kock som formann, og disse to organisasjonene gikk sammen ved partisamlingen
i 1927. Det var en slitsom tid med tre konkurrerende arbeiderkvinneforeninger
i samme byen.
Men det hadde vært en rik tid. I 1916 ble det på
kvinneforeningens initiativ startet et barnelag. Det hadde vel
vekslende hell, men mange gode perioder og stor tilslutning. Det
hadde dansarring og barneteater som var til stor oppmuntring og nytte
gjennom mange år. Foreningen behandlet de castbergske barnelover
og sendte resolusjon til regjeringen. Den tok opp arbeidet for å
skaffe fylket et barsel og mødrehjem som ble innviet i 1923.
Det arbeidet for å opprette et mødrehygienekontor, fremmet
forslag om reformer i skolen, syketrygden og alderstrygden, og kravet
om bedre og større gamlehjem ble stadig fremmet til myndighetene.
Det ble dannet studiesirkler og medlemmene deltok i studiekurser, så
det var et rikt liv i foreningen. I 1917 tok den initiativ til å
få i stand fellesmøter med de andre kvinneforeningene i fylket,
og i 1919 ble det dannet en fylkesorganisasjon for kvinneforeningene,
med Ragna Rohde som første formann. Det ble en riktig god
organisasjon med halvårige møter, der mange store politiske
saker ble behandlet. Kvinneforeningen var aktiv og satte farge på
partiarbeidet. Det ble et sterkt avbrudd i dette ved partidelingen
i 1921 og i 1923, men det såret ble jo helet i 1927. I 1918
var medlemstallet nådd opp i 170-180 og der holdt det seg helt til
delingen i 1921.
Sandefjord og Sandar Arbeiderpartis kvinneforening
Denne foreningen ble til 25. mai 1913 etter foredrag av Martha Thynes,
Oslo. Den startet med 13 medlemmer. Det første større
tegn på dens virksomhet var at den forærte Folkets hus et
piano, og til gjengjeld fikk foreningen medlemsrett i husets organisasjon,
og det betydde en lav fast husleie. Den arbeidet godt i åra
frametter, og gjennom store tilstelninger, utlodninger og markeder skaffet
den mange penger til forskjellige formål. Den var ivrig med
for å skaffe fylket et barsel- og mødrehjem og ett år
ga den 1100 kroner til dette hjemmet. Fra første tid til nå
har foreningen vært med i dette arbeidet, først for å
skaffe byggekapital, siden for å dekke underskudd.
I 1917 fikk foreningen fru Mathilde Frogner i Drammen til å
holde foredrag for vask og rengjøringskvinnene, og de dannet da
sin fagforening som var meget virksom gjennom mange år.
På den politiske fronten har foreningen holdt mange møter
med foredrag av blant andre Helga Karlsen, Rachel Grepp, Katti Anker
Møller, Helga Nitteberg, fru Pleym, Marie Skau, Hanna Castberg
v. d. Lippe, frk. Manthey Lange, Ella Anker, Sigrid Syvertsen og mange,
mange andre. Foreningen har støttet samvirkebevegelsen med
aksjer og på annen måte, og den har vært en god støtte
for partiavisa, som stadig hadde vanskelig økonomi.
I 1923 deltok den i dannelsen av barnelaget Rosa som hadde noen meget
gode virkeår. Under den store lockouten i 1924 skaffet foreningen
mange penger til hjelp for lockoutede.
Gjennom mange år har den hatt i gang studiesirkler og har på
annen måte deltatt i studie og opplysningsarbeidet.
I alle år har foreningen vært felles for medlemmene i
både Sandefjord og Sandar partiforeninger og har beholdt fellesnavnet.
Bare ved valgene måtte den opptre som to selvstendige foreninger,
med nominasjon og så videre i hver sin kommune.
Mange av foreningens medlemmer har i årenes løp vært
innvalgt i kommunestyret i Sandefjord og Sandar. Den første,
Josefine Pettersen, ble innvalgt i Sandar herredsstyre i 1907.
Ved partidelingen i 1921 mistet kvinneforeningen en del medlemmer,
men det satte ikke spor i den livlige virksomheten. Den annen partideling,
i 1923, hadde ingen virkning der.
Fram til 1927 var disse formenn: Ragna Kaupang, Jenny Henriksen,
Gina Johansen og Anna Gulbrandsen. Ragna Kaupang var formann i 6
år i denne perioden. Ved 40 års jubileet hadde foreningen
flere medlemmer som hadde vært med helt fra starten.
Kvinneforeningen på Østre Halsen
Det var arbeiderkvinnene som tok den partimessige offensiven på
Østre Halsen i Tjølling. Ennå før det
var dannet parti og ungdomslag, gikk en del politisk interesserte kvinner
sammen om å danne en Arbeiderpartiets kvinneforening 13. november
1913. Østre Halsen utviklet seg etter hvert til å bli
et boligsentrum for arbeidere. Mange av dem hadde arbeid i Larvik,
men det var også en del industri på stedet. På den
tiden kvinneforeningen ble stiftet, hadde partiet en avdeling i Tjølling
hovedsogn, som kvinneforeningen ble tilsluttet. Foreningen var ikke
stor, men den holdt godt sammen under fru Unnebergs ledelse de første
åra. Den arrangerte fester og samarbeidet med partiet og ungdomslaget,
som ble stiftet kort tid etter. I 1915 da det ble dannet kooperativt
handelslag, var kvinnene med, som en nødvendig forutsetning.
Det var Th. Unneberg som var foregangsmannen i handelslaget. Kvinneforeningen
holdt regelmessige møter, 12 i halvåret, forteller en beretning,
og noen fester ble det også.
1917 og 1918 ble særdeles livlige år på grunn av
dyrtiden, og kvinneforeningen holdt da en rekke store møter felles
med partiet.
Foreningen deltok i kvinneorganisasjonens fylkesmøter og sto
selv som arrangør for et slikt fylkesmøte i oktober 1920.
Medlemstallet var i 1919 47. Av stor betydning var fellesmøtene
av kvinneforeningene i distriktet.
Som de andre kvinneforeningene i partiet arbeidet også denne
både på den politiske fronten og på den sosiale.
Det er gått mange penger fra foreningen til sosiale formål,
blant annet til mødre- og barselhjemmet i Tønsberg.
De første formenn fram til 1920 var fruene Unneberg, Eriksen,
Arnesen, Reiersen og Sofie Kristiansen.
Kvinneforeningen i Strømsgodset
Vi kan spore de første tegn til Arbeiderpartiets kvinneforening
i Strømsgodset i 1909. Fru Mathilde Frogner i Drammen holdt
da foredrag på et kvinnemøte i Strømsgodset, etter
initiativ av generalforsamlingen i Strømsgodset arbeiderparti og
etter forslag der av Christen Friise. På kvinnemøtet
9. mai ble det valgt en lovkomité, men det ble ikke noe mer av det.
Bertha Larsen
Othilie Friise
Louise Nilsen
Slagen i Sem
Strømsgodset
Holmestrand
Men fru Frogner kom igjen. 28. april 1913 holdt hun igjen foredrag
for kvinner i Strømsgodset, og her ble kvinneforening besluttet
dannet. Det konstituerende møte ble holdt 20. oktober og
det ble valgt styre. Foreningen hadde 26 medlemmer. Fra 1.
juli 1914 ble den innmeldt i Kvinneforbundet.
Vi har ingen holdepunkter for foreningslivet i denne kvinneforeningen.
I 1914 ble Mathilde Holthe valgt til formann, i 1916 Thora Hannevold,
1917 Dagny Hansen og 1918 fru Jensen. Av andre tillitskvinner kjenner
vi Othilie Friise, som var nestformann i 1914, Gunda Bråten, Johanne
Holm, Othilie Fingalsen, Gustava Jensen og Bertha Nilsen.
Foreningen ble nedlagt i 1918, antagelig som følge av partistriden,
eller fordi kvinnene i Strømsgodset ikke ville engasjere seg i
den. Etter avklaringen i 1921 startes kvinneforeningen på
ny, og siden den tid har den arbeidet jevnt og godt.
Bækkestrand Arbeiderpartis kvinneforening
Våren 1913 besluttet generalforsamlingen i Bækkestrand
soc.dem. forening å søke dannet en kvinneforening.
Det var nok kvinnene i partiet som ønsket det. 13. juli holdt
fru Frogner fra Drammen foredrag i et kvinnemøte i Bækkestrand,
og her ble så kvinneforeningen dannet med 23 medlemmer. I oktober
fikk partiet ferdig sitt eget hus og det ble gode arbeidsmuligheter i foreningslivet.
Denne foreningen drev meget godt, arrangerte mange agitasjonsforedrag
og var svært flinke til å skaffe penger til utstyr av Folkets
hus. Og her som andre steder beriket den partivirksomheten.
I 1917 og 18 var Charlotte Bække formann, og medlemstallet var 40.
Det hadde vært meget god møtevirksomhet og bra med penger
i kassa. Foreningen lå nede en del år, men ble gjenreist
i 1927 og virket til omkring 1936-37.
Foreningens protokoller fra den første tid gikk med i husbrannen
i 1929, og protokollen fra 1930-åra ble beslaglagt under okkupasjonen
og er ikke kommet til rette.
Kvinneforeningen i Fredriksværn
I Fredriksværn ble det allerede før 1916 stiftet en
Arbeiderpartiets kvinneforening, men den holdt ikke lenge. Under
den vanskelige dyrtiden i 1917 og utover ble interessen for kvinneforening
vakt på ny, og etter initiativ av søsterforeningen i Larvik
ble det på et møte i Fredriksværn 17. juni 1918 stiftet
en kvinnegruppe som ble felles for Fredriksværn og Agnes.
Foreningen førte en beskjeden tilværelse, men den hadde
gode fellesmøter med søsterforeningene i Larvik og Halsen,
og den arrangerte noen foredrag også. De første formenn
var Johanne Børresen og Julie Pettersen.
Søndre Slagen Arbeiderpartis kvinnegruppe
Under den første verdenskrigen ble det større virksomhet
ved Husvik og Jarlsø Verft i Slagen i Sem, og det ble ”importert”
fagarbeidere fra Oslo og andre steder. Blant disse var det en del
som hadde deltatt i arbeiderbevegelsen. De startet sine fagforeninger,
en partiforening og i februar 1918 også en kvinnegruppe.
Det var 6-7 av oslokvinnene som tok initiativet. De fikk hjelp
fra partiets kvinneforening i Tønsberg, og både Inga Gulbrandsen,
Ragna Rohde og Lovise Olsen fra Tønsberg var med på det
første møtet. Husøy var et lite sted,
og når kvinneforeningens medlemmer
kom med sine loddbøker utenfor verkstedkretsen ble de møtt
nesten fiendtlig. Det ble et vanskelig arbeid. Men den tida
var det godt med arbeid og god fortjeneste, så det lot seg
likevel gjøre å samle pengemidler. Foreningen
skaffet første året 1200 kroner som sitt bidrag til tomtekjøp
for Folkets hus, som ble reist i 1922, og da sørget den for alt
utstyr til huset.
Foreningen gikk inn for reisingen av et mødre- og barselhjem
for hele fylket, den var med i partiets valgarbeid og den satte fram
krav om fritt skolemateriell og fikk det innført. Det var
en strevsom, men givende tid. I 1924 ble foreningen splittet.
Det var bare 7-8 som holdt fast ved D.N.A., og de startet på ny med
tom kasse. Det ble dårlige tider med lite arbeid og små
inntekter, mange flyttet fra stedet, og det var en svak periode helt fram
til 1928 da
foreningen tok seg opp igjen.
Fram til partisplittelsen og samlingen i 1927 var disse formenn:
Lovise Jensen, Karoline Kristiansen, Helene Andersen, Dagny Olsen og Jenny
Sahlén. Fra 1928 var Bertha Larsen formann i åtte
år. Hun var ellers med i styret helt fra starten i 1918.
Etter Bertha Larsen kom Emma Johnsen, Evina Moen og fra 1945 Bertha Larsen
igjen helt fram til 1953.
Svelvik
I de politisk livlige åra 1916-17 blomstret fag- og partibevegelsen
opp i Svelvik. 14. mars 1918 ble det dannet også en kvinneforening
med Karen Hansen som formann. I 1920 var Julie Falck formann, Kalma
Hellum sekretær og Borghild Samuelsen kasserer. Foreningen
hadde da 18 medlemmer. Møtene ble holdt i private hjem.
Det var en viktig oppgave å samle penger til de arbeidsløse,
og i 1920 kunne foreningen gi 260 kroner til dette formål. I
splittelsestida svant foreningen inn, og vi har ingen meldinger om den,
før den ble startet igjen i 1945.
I Selvik i Sande
ble det dannet kvinneforening 23. februar 1921 med Anna Pedersen
som formann. De andre i styret var Gunda Wåler, Olga Sørensen,
Karoline Kaspersen, Karen Johnsen, Ragna Solberg og Magda Andersen.
Den fikk fra starten 16 medlemmer. Foreningen har virket godt.
På et lite sted har en kvinneforening ikke så stort vingeslag.
Dens største oppgave ble å fremme samholdet i arbeiderbevegelsen
på den måten som bare kvinnene kan.
Holmestrand Arbeiderpartis kvinneforening
Foreningen ble stiftet 5. oktober 1922 etter initiativ av brannmester
Anders Kristensen, og den fikk med en gang 23 medlemmer. Louise Nilsen,
som ble formann, fortsatte som sådan i 23 år.
Foreningen har vært i virksomhet hele tiden, med regelmessige
møter 2 ganger i måneden, unntatt i sommerferien og under
okkupasjonen, da det var vanskelig å samles. Den har deltatt
i partiarbeidet og valgarbeidet gjennom alle år og støttet godt
opp med pengehjelp. Den har samlet utstyr til gamlehjemmet og har
et fond på 2500 kr. Videre har foreningen arrangert mange foredragsmøter
for kvinner med landskjente talere, den har støttet opprettelsen
av barsel og mødrehjemmet i Tønsberg og fortsatt med pengehjelp
til driften. Mange av foreningens medlemmer har vært innvalgt
i kommunestyret og kommunale komitéer og utvalg. Ved 25 års
jubileet, da Borghild Marcussen var formann, hadde foreningen 8 medlemmer
som var 25 års jubilanter.
Elise Gulbrandsen
Ragna Rohde
Ragna Kaupang
Sandefjord
Tønsberg
Sandefjord
Kvinnenes fylkesorganisasjon
Vi kjenner ikke opphavet til den fylkesorganisasjonen som seinere
ble en mektig drivkraft i kvinnebevegelsen. Men i september 1917
ble det holdt et møte av medlemmer av kvinneforeningene i fylket
med hele 150 deltakere, der Horten og Sandefjord var særlig godt
representert, heter det i referatet i Vestfold Arbeiderblad. Møtet
ble holdt i Tønsberg og ledet av fru Inga Gulbrandsen.
Programmet var et foredrag av fru Marie Skau om betydningen av kvinneorganisasjonene
og samarbeidet mellom dem, fru Ragna Kaupang talte om hvordan en skal
vekke interesse for samfunnsspørsmål blant kvinnene og fru
Lovise Olsen talte om betydningen av barnearbeid innen bevegelsen.
Møtet sluttet med en fest der Anton Jenssen
holdt festtalen.
Dette ble vel en snøball som kom til å vokse!
Våren 1918 ble neste konferanse holdt i Sandefjord med 200 deltakere,
og emnet var på ny kvinnenes stilling til samfunnsspørsmålene,
et emne som stadig kom til å gå igjen. Fru Eriksen, Larvik,
talte om bekjempelsen av drikkeondet, også en sak som kom igjen
i seinere sammenkomster. Fru Haavseth fra Sarpsborg var hentet for
å tale om reising av mødre og barselhjem, og andre emner
var barnelaga og barna og kinematografen.
Samme høst var det ny kvinnekonferanse i Larvik med 100 deltakere.
Fru Signy Larsen åpnet konferansen og innledet om berettigelsen
av å danne en fast fylkesorganisasjon for kvinneforeningene.
Det ble nedsatt en lovkomité til å ta seg av saken.
Ellers talte Charlotte Larsen, Larvik, om dyrtidsbidrag til ”uekte” barn,
som resulterte i at det ble sendt en henvendelse om emnet til Sentralstyret.
Anna Antonsen, Sandefjord, talte om å opprette et hvile- og feriehjem
for slitte husmødre, og etter innledning av fru Elise Gulbrandsen,
Sandefjord, ble det sendt en henvendelse til Sentralstyret om å ta
opp til behandling spørsmålet om å oppheve suspensjonen
av stemmeretten for de forsorgsunderstøttede.
Så kom fylkesorganisasjonen.
Lovkomitéen la fram sitt forslag på konferansen i august
1919 i Tønsberg. Det var stort frammøte og dirigenter ble
Marie Skau og Signy Larsen. Lovene ble vedtatt og styre valgt.
Til formann valgtes Ragna Rohde, Tønsberg, med Johanne Mathisen som
nestformann. Det ble ikke vedtatt noen fast representasjonsrett
alle medlemmer i kvinneforeningene kunne reise til fylkesmøtene.
Selv om det ble en tilfeldig representasjon, så ble det store møter
i alle år frametter.
På det konstituerende møte innledet Elise Gulbrandsen
om kvinnene og fagbevegelsen. Det ble på den tiden arbeidet
for å danne kvinnelige fagforeninger. Susanna Aamodt, Tønsberg,
innledet om kvinnelige inspektører ved Bastø skolehjem, Lilloe
Hansen, Horten, om kvinnene og elektrisiteten, Ragna Kaupang om bidrag
til kvinner under svangerskap, Alvilde Jensen, Tønsberg, om fri
begravelse, Inga Gulbrandsen, Tønsberg, om forbudsspørsmålet
og Charlotte Larsen om boligsaken. Om kvelden var det fest med taler
av P. O. Løkke, handelsbestyrer Svend Haug og redaktør Johan
Ødegård.
Sigrid Kristoffersen
Jenny Hansen
Emanda Kock
Sandefjord
Tønsberg
Tønsberg
I 1920 ble det holdt både vår- og høstmøte.
Det første ble holdt i Sandefjord og ble ledet av Elise Gulbrandsen
og Marie Skau. Her ble partistriden behandlet av fruene Pleym og Adolfsen,
Oslo, uten at det ble gjort noe vedtak. Fru Susanna Aamodt talte om kvinnelige
domsmenn i sedelighetssaker, og møtet vedtok en uttalelse om at
minst halvdelen av lagretten burde være kvinner i slike saker.
Fru Margit Vang, Sandefjord, talte om effektivt barnearbeid i organisasjonene.
På denne tiden var barnelagsarbeidet tatt opp av kvinneforeninger
og ungdomslag i partiet.
Fru Anna Løkke ble valgt til formann med fru Rohde som nestformann.
Det var 80 kvinner til stede.
Høstmøtet ble holdt på Østre Halsen og
samlet like mange deltakere. Ragna Rohde talte om fri begravelse
på kommunens regning. Det ble vedtatt å endre lovene så
de kom i samsvar med det nydannede fylkesparti for partiforeningene.
I løpet av 1920 kom partidelingen til kvinnelaga også.
De som kom til å tilhøre det sosialdemokratiske partiet
trådte ut, og da formannen, Anna Løkke, var blant dem, måtte
det velges nytt styre. Dette ble gjort på et fylkesmøte
i Horten i januar 1921. Kvinneutvalget ble nå lagt til Sandefjord
med Elise Gulbrandsen som formann, Ragna Kaupang, nestformann, Karoline
Kristiansen sekretær og Jenny Høilund, kasserer.
I august var det nytt fylkesmøte, også i Horten, med
40 deltakere. Marie Skau og Elise Gulbrandsen var dirigenter.
Sigrid Syvertsen møtte fra partiets sentralstyre. Inga Larsen
innledet om ”Kan en sosialist være kristen?”, Marie Skau om ”Vår
frigjørelseskamp” og Sigrid Syvertsen talte om ”Kvinnenes
oppgaver i partiet”. Kvinneutvalget ble gjenvalgt. Om kvelden
talte Andreas Hanssen for 100 kvinner.
Marie Skau
Et halvt år etter, 26. mars, var det nytt fylkesmøte
i Larvik, hvor det møtte 80 medlemmer fra kvinneforeningene i fylket.
Møtet ble ledet av Karoline Christiansen med Jenny Henriksen som
sekretær. Her behandlet Sofie Kristiansen, Ø. Halsen,
Hva kvinnene kan gjøre med arbeidsledigheten, og det ble vedtatt
en henvendelse til Stortinget om å ta alvorlige skritt for å
minske ledigheten. Jenny Hansen, Tønsberg, innledet om opplysningsarbeidet,
og det ble sendt en henstilling til Kvinneforbundet om det.
I mai 1922 ble det i Tønsberg holdt en spesiell barnelagskonferanse.
På et styremøte i Kvinneutvalget ble Elise Gulbrandsen valgt
som utsending til kvinnelandsmøtet.
Det ble også holdt høstmøte i 1922, i Tønsberg,
med 50 deltakere. Her gjorde Sigrid Syvertsen greie for den nye organisasjonsformen
som var aktuell, at Kvinneforbundet oppløses og at hver enkelt
kvinneforening tilmeldes det lokale partiet direkte. Dette ble vedtatt
i en uttalelse som møtet ga. Marie Skau innledet om ”Arbeiderkvinnene
og dyrtiden” og Bertha Larsen, Slagen, om ”Drikkeondet”. Styret ble
gjenvalgt.
I 1921 ble det stiftet kvinneavdeling i Selvik i Sande, og i 1922
kom Holmestrand kvinneforening til.
Etterat partiet i 1923 hadde opplevd sin annen splittelse og en ny
organisasjonsform var tatt i bruk, skulle fylkespartiet velge kvinneutvalg,
og på fylkespartiets møte i Larvik 30. mars 1924 ble Kvinneutvalget
bestående av Ragna Rohde, Tønsberg, Sofie Kristiansen, Ø.
Halsen, Marie Christiansen, Strømsgodset, Ragna Kaupang, Sandefjord,
og fylkespartiets formann Sverre Hjertholm.
Den neste kvinnekonferansen ble holdt i Sandefjord 9. april 1925.
Sigrid Syvertsen talte her om ”Mødrelønn og mødrehygienekontor”
og Ingeborg Holm om ”Alkoholundervisningen i skolene”. Som kvinnenes
representant i fylkespartiets styre valgtes Marie Skau. Til kvinneutvalg
valgtes Ragna Rohde, Tønsberg, Alma Leifsen, Larvik, Maren Kristiansen,
Skoger, og Anna Gulbrandsen, Sandefjord. Den siste ble valgt til formann.
Høsten 1925 var det et fellesmøte av partiets kvinneutvalg.
Det ble holdt i Tønsberg. Marie Andersen innledet om ”Uskiftet
bo”, hvor hun slo til lyd for at enker bør få fortsette
i uskiftet bo. Lovise Olsen innledet om ”Kommunale barnehjem”, og
Thina Thorleifsen talte om ”Valgagitasjonen”. Til slutt talte
Ragna Rhode om valget i Tønsberg. Etter møtet var det
offentlig fest med tale av Thina Thorleifsen.
På neste konferanse, som ble holdt i Sande 7. mars 1926
og ledet av formannen, Anna Gulbrandsen, var alle kvinnegruppene i fylket
representert som vanlig. En representant fra hver forening ga en
muntlig beretning om virksomheten. Det var innledning om ”Mødrehygienekontor”
av Marie Nilsen, Oslo, som var sentralstyrets representant. Marie
Skau innledet om studiearbeidet, Sverre Hjertholm om samlingsspørsmålet,
Anna Gulbrandsen om boligsaken, og Hjertholm talte også om barnelagsarbeidet.
Møtet innstilte overfor fylkespartiet disse til nytt forretningsutvalg:
Dagny Scharning, Sandefjord, Jenny Olsen, Gulskogen, Ragna Rohde, Tønsberg,
og Rachel Olsen Råen, Horten. Fylkesmøtet i april
fulgte denne innstillingen.
Splittelsen i 1921. Stortingsvalget
Ved stortingsvalget i 1921 ble det innbyrdes styrkeforhold mellom
D.N.A. og det nye sosialdemokratiske partiet klarlagt.
Kommune |
A. |
S. |
Kommune |
A. |
S. |
Strømm |
130 |
32 |
Andebu |
5 |
29 |
Skoger |
1069 |
179 |
Stokke |
32 |
63 |
Sande |
369 |
55 |
Sandar |
242 |
445 |
Hof |
302 |
46 |
Tjølling |
143 |
216 |
Botne |
150 |
118 |
Stavern |
44 |
5 |
Våle |
29 |
27 |
Brunlanes |
68 |
41 |
Svelvik |
129 |
7 |
Hedrum |
127 |
11 |
Borre |
30 |
146 |
Lardal |
152 |
3 |
Sem |
117 |
20 |
Holmestrand |
172 |
138 |
Nøtterøy |
132 |
37 |
Tønsberg |
828 |
573 |
Tjøme |
19 |
3 |
Larvik |
1001 |
566 |
Åsgårdstrand |
- |
3 |
Sandefjord |
267 |
184 |
Ramnes |
- |
- |
Horten |
566 |
791 |
Tilsammen 6113 A., 3738 S. - Prosent henholdsvis ca. 64 og ca. 36.
Ved dette valget fikk Arbeiderpartiet i Vestfold sin første
representant til Stortinget. Det var Andreas Hanssen i Larvik.
Fylkespartiet på landsmøtet 2. november 1923
Partistriden i annet halvår 1923 ble behandlet på Fylkespartiets
møte i Holmestrand 14. oktober. Det ble ledet av formannen,
Sverre Hjertholm. Einar Gerhardsen innledet for flertallet og Emil
Stang for mindretallet. Der var møtt 39 godkjente representanter
og 10 styremedlemmer.
Ved voteringen i spørsmålet arbeider- og bonderegjering,
ble landsstyrets flertallsforslag vedtatt ved navneopprop med 36
mot 13 stemmer, som ble avgitt for mindretallets forslag. Flertallets
forslag i religionsspørsmålet ble vedtatt med 34 mot 11 stemmer.
Sentrumsforslaget, som ble opptatt av Thv. B. Olsen, fikk 4 stemmer.
I spørsmålet om R.F.I. fikk flertallets forslag 32 stemmer
mot 14 for mindretallets. I de andre voteringssaker var stemmegivningen
tilsvarende.
Flertallet la beslag på alle 8 utsendinger til landsmøtet,
og disse ble valgt: Alb. Christiansen, Ole Holm, Johan Skau, Anders Kristensen,
Hans Dehnes, T. Johannessen, Severin Kjeldsen og Borgar Steinset.
Mindretallets kandidater var Ole J. Olsen, Fred. W. Hansen, E. Grønberg,
Arth. J. Olsen ( f. t. Lillehammer), Nils Andersen, O. Abrahamsen,
Chr. B. Larsen og H. Simonsen.
På landsmøtet stemte alle Vestfold-representantene for
flertallets forslag som førte til brudd med Internasjonalen.
(Kjeldsen var fraværende under noen av voteringene).
Splittelsen i 1924. Stortingsvalget
Ved stortingsvalget i 1924 ble det en ny innbyrdes styrkeprøve,
denne gangen mellom tre arbeiderpartier, og stemmetabellen forteller
at den siste splittelsen ble uten betydning valgmessig sett:
I bykretsen:
Arb.p.
Sos.dem.
Komm.
Holmestrand ......
230
142
3
Tønsberg ......
177
944
373
Larvik . …
1425
471
80
Sandefjord
300
194
4
Horten ......
583
1332
33
2715
3083
493
I landkretsen:
Arb.p.
Sos.dem.
Komm.
Strømm |
113 |
39 |
- |
Skoger |
1237 |
229 |
18 |
Sande |
450 |
32 |
3 |
Hof |
271 |
25 |
14 |
Botne |
185 |
188 |
- |
Våle |
21 |
24 |
6 |
Svelvik |
35 |
56 |
8 |
Borre |
61 |
209 |
- |
Sem |
50 |
57 |
49 |
Nøtterøy |
12 |
58 |
67 |
Tjøme |
-
|
25 |
- |
Åsgårdstrand |
7 |
4 |
- |
Ramnes |
3 |
1 |
11 |
Andebu |
7 |
23 |
1 |
Stokke |
40 |
53 |
2 |
Sandar |
321 |
388 |
1 |
Tjølling |
199 |
204 |
8 |
Stavern |
53 |
36 |
1 |
Brunlanes |
95 |
122 |
7 |
Hedrum |
161 |
22 |
31 |
Lardal |
177 |
13 |
- |
3498
1880
227
Tilsammen A. 6214, S. 4891, K. 720, eller i prosent A. 52,6,
S. 41,4, K. 6.
Ved dette valget ble Anton Jenssen, Tønsberg, valgt til stortingsrepresentant
for det sosialdemokratiske partiet som hadde flest stemmer i bykretsen.
Han overtok mandatet til Andreas Hanssen, som ved forrige valg var valgt
fra D.N.A. I landkretsen vant ingen av arbeiderpartiene fram til
representasjon i stortinget.
Praktisk politisk samling om arbeidsledigheten
Det var kampen mot arbeidsledigheten som dominerte arbeiderpolitikken
i 1920-åra. I slutten av 1925 var det offisielle tallet på
arbeidsledige 50.000, og i Vestfold regnet en da med 2000 ledige, etter
Samorganisasjonens beregning. Samorganisasjonen innbød de tre
politiske arbeiderpartiene til et møte om denne saka, og det ble
holdt 10. januar 1926 i Horten. Her møtte representanter fra
22 politiske organisasjoner innen de tre arbeiderpartiene sammen med ledelsen
i de to samorganisasjonene i fylket. Møtet ble ledet av Kristian
Andersen, Tønsberg, og Anders Kristensen, Holmestrand, valgt av møtet.
Sekretær Kristian Lien innledet om arbeidsledigheten og den ble grundig
diskutert. Det ble valgt to redaksjonskomitéer. Den
ene la fram forslag til resolusjon stilet til de lokale arbeiderpartienes
styrer og kommunegrupper om å ta opp arbeid for å få i
gang offentlige arbeider. Det ble navngitt en rekke veiarbeider som
var aktuelle. Uttalelsen munnet ut i at det bør stilles krav
til statsmyndighetene om å stille beløp til disposisjon for
veiarbeider i fylket og krav til de kommune myndigheter om det samme.
Den andre resolusjonen var stilet direkte til statsmyndighetene med krav
om planmessig arbeid for å senke prisnivået, større arbeidsstyrke
ved ombyggingen av Vestfoldbanen, større bevilgninger til veiarbeider
i fylket, ledig jord må stilles til disposisjon for ledige som kan
og vil dyrke den, igangsetting av sivilt arbeid ved Marinens hovedverft,
importbegrensning for varer som konkurerer med norsk produksjon, offentlige
bestillinger til innenlandske bedrifter, skipsverkstedene må få
full sysselsetting, streng offentlig kontroll med private bedrifters innskrenkninger
og arbeidsstans, statens arbeid må lønnes etter tariffmessige
satser, direkte stønad til de som ikke kan skaffes arbeid.
Begge disse resolusjoner ble vedtatt. Det ble også rettet
en sterk oppfordring til alle organisasjonsmulige om å slutte seg
til fagorganisasjonen.
Dette var spørsmål som samlet alle politiske avskygninger
innen arbeiderklassen, og det ble et ledd i det politiske samlingsarbeid
som var i gang.
Samorganisasjonene i
Vestfold
Før vi fikk de rent faglige samorganisasjonene, lokalt i 1916
og distriktsorganisasjoner fra 1924, hadde fagforeningene samarbeidet
med partiet om fellesarrangementer. Det var partiet som knyttet
disse båndene, eller de sto fram som fellesarbeid for å skaffe
bevegelsen egne hus og drive opplysningsarbeid.
I Sandefjord ble Fagforeningenes økonomiske fellesorganisasjon
dannet allerede i 1910, og kjøpte i 1913 Folkets hus, det samme
som i dag. Partiet var med i husorganisasjonen, og seinere ble partiets
kvinneforening og ungdomslag med.
Liknende utvikling var det i de andre byene. I Larvik ble det
dannet et fellesutvalg, som i 1912 ble omorganisert til et Arbeidernes
representantskap, og av programmet nevnes at oppgavene er bl. a. å
skaffe bevegelsen et Folkets hus, skaffe Nybrott bedre lokaler og overta
1ste maiarrangementet og ledelsen av valgkampene, som partiet hadde vært
aleine om før.
I Tønsberg ble også fellesorganisasjonen ledet av partiet
helt fram til 1917. Fagforeningene sto tilsluttet partiet og betalte
25 øre pr. merke til partiet, og dette betalte 5 øre tilbake
til det rent faglige arbeid i fagbevegelsen. Allerede i 1906 kjøpte
Tønsberg Arbeidersamfunn en eiendom til Folkets hus, og siden ble
det kjøpt et par andre, etter som bevegelsen utviklet seg.
Og i 1917 fikk såvel Arbeiderpartiet som fagforeningene hver sin organisasjon.
Den samme utvikling var det i Horten. Der fikk bevegelsen sitt
Folkets hus ved at den gamle Arbeiderforening ble besluttet innmeldt
i D.N.A. i 1906. I 1911 ble det dannet en fellesorganisasjon.
I Holmestrand ledet ”Fællesforeningen” alt parti- og opplysningsarbeid
til 1921 da det ble dannet en egen rent faglig samorganisasjon.
De lokale faglige samorganisasjonene
Fagkongressen i 1913 anbefalte at det i hver by opprettes stedlige
samorganisasjoner som kan dannes av bestående politiske foreninger
eller bestående samvirkende fagforeninger som slutter seg sammen.
I de 5 byene i Vestfold hadde arbeiderorganisasjonene allerede dannet slike
samorganisasjoner.
I 1917 besluttet fagkongressen at de lokale samorganisasjonene skulle
gjøres obligatoriske. I Vestfold utviklet dette seg til at
fagforeningene dannet rene fag1ige samorganisasjoner, uten tilslutning
av de politiske arbeiderforeningene. I Tønsberg ble den omorganisert
i 1917, Sandefjord 1918, Larvik 1919, Holmestrand 1921 og Horten i 1923.
Men kongressen hadde ikke tilpliktet de enkelte fagforeninger å
i stå tilsluttet Samorganisasjonen, og dette førte til mange
vansker. Vi nevner Larvik som et uheldig eksempel. I 1920 ble
det besluttet å velge en lønnet formann i hel stilling, og
fungerende formann Emil Magnell ble valgt. Han var meget omstridt,
og det øvrige styre gikk sin vei da han ble tilsatt. I løpet
av et halvt år ble stillingen umulig, fordi flere fagforeninger ikke
ville melde seg inn i Samorganisasjonen, og den heltlønte formannsstilling
ble inndratt. De seinere formenn fikk seg godtgjort etter anvendt
tid i organisasjonen.
Under den forrige verdenskrigen var det sterk vekst i fagorganisasjonen
og tallet av fagorganiserte i hele Vestfold steg fra 2146 fordelt i 58
fagforeninger i 1914 til 7089 medlemmer i 132 fagforeninger i 1921.
Dette ble toppen i oppgangsperioden. Nedgangen kom i 192122 gjennom
arbeidsløshet og nedsatt interesse, og på bare ett år
gikk medlemstallet ned til 3729 og 105 fagforeninger.
Fastlønte tillitsmenn i samorganisasjonene.
P. O. Løkke Erik Haugen
Kristian Lien
1919-20 1920-22 1922-29
Hans Moen Ole Andersen Kiste Konrad Karlsen
1924-30 formann 1935-50 1930-35
Olav Nordskog Arth J . Olsen Kjell Lien
1950-53 sekr. 1935-50 1935-
formann 1950-
Vestfold faglige opplysningskontor
Etter innbydelse av Vestfold distrikt av Norges socialdemokratiske
ungdomsforbund og Tønsberg fagl. samorganisasjon ble det holdt
et distriktsmøte av fagforeninger og ungdomslag i Tønsberg
8.9. mars 1919 med det formål å få opprettet et faglig
opplysningskontor for Vestfold. Det var redaktør Ole Øisang
og faktor Johan Øydegard, begge i Vestfold Arbeiderblad, som gjorde
opptaket. Møtet som samlet 95 representanter valgte etter
forslag av Øisang en komité til å bearbeide planen:
Øydegard, Ole Holm, S. Samuelsen, Johan Skau, Horten, Edv. Bernhardsen,
Sandefjord, og Emil Hansen, Larvik. De tre første, som var
fra Tønsberg, dannet arbeidsutvalget. Allerede 23. mars la
komitéen fram en innstilling som ble sendt til 70 fagforeninger
i fylket. Larvik-foreningene svarte negativt, men 22. juni ble Vestfold
faglige opplysningskontor konstituert av 123 representanter fra fagforeningene.
Økonomien var basert på en kontingent av 5 øre
pr. uke pr. fagorganisert medlem, som innkreves i kontingenten til Samorganisasjonen.
Til å lede arbeidet valgtes en kontrollkomité, mens den
høyeste myndighet er årsmøtet som består av
valgte representanter fra fagforeningene.
Oppgaven var å spre kunnskap om fagorganisasjonen, danne nye
fagforeninger og styrke de svake, hjelpe fagforeningene i tvistesaker,
konflikter og utarbeide tariffer, føre statistikk over arbeids-
og lønnsforhold, over levekostnadens stigning, sunnhetsforhold på
arbeidsplassene og formidle alle opplysninger til nytte for medlemmene.
Det fikk også til oppgave å skape et effektivt rapportsystem.
Det var en veldig oppgave som ble lagt på bestyreren, men organisasjonen
var planlagt overordentlig godt av den trenede Johan Øydegard.
Budsjettet for 1920 var på 8900 kroner, herav halvdelen fra Landsorganisasjonen.
Noe av det første som ble gjort var å arrangere kurser i
praktisk organisasjonsarbeid. Kontoret begynte virksomheten 5. aug.
1919.
P. O. Løkke ble ansatt som bestyrer, men kom til å fungere
bare et par måneder da han i sept. ble ansatt som redaktør
i Vestfold Social-Demokrat. Erik Haugen fra Notodden ble så
ansatt. Øydegard reiste fra Vestfold sommeren 1920, og nestformannen,
Alfred Johnsen, overtok formannsvervet i kontrollkomitéen. Haugen
fratrådte i februar 1922 for å overta stilling i Telemark Arbeiderblad,
og formannen i kontrollkomitéen, Alfred Johnsen, overtok hans
funksjon til 1. juli 1922 da Kristian Lien fra Notodden tiltrådte
som bestyrer. Han ledet dette kontoret til det i desember 1923
ble innlemmet i Nordre Vestfold faglige samorganisasjon.
Ulønte formenn i samorganisasjonen fra 1929-35.
Wilhelm Nordkvist, Hans Omholt Alf Larsen
Chr. Sulutvedt Asbjørn Thyberg
Norsk Sjømannsforbunds tillitsmenn i 1956.
Gøsta Anderson Einar Haugen
Sandefjord Tønsberg
Distriktsorganisasjonene
LO-kongressen i 1923 vedtok å omorganisere de lokale faglige
samorganisasjoner i distriktsorganisasjoner, og i Vestfold skulle den
omfatte hele fylket. Fagforeningene i Larvik var ikke tilfreds med
det, og det førte til at LO godkjente to samorganisasjoner i fylket:
Søndre Vestfold faglige samorganisasjon for distriktet Sandefjord,
Larvik og hele distriktet omkring til og med Siljan, mens Nordre Vestfold
faglige samorganisasjon omfattet byene Tønsberg, Horten, Holmestrand
med omland og Eidsfoss og Hvittingfoss. De lokale samorganisasjonene
hadde spilt ut sin rolle.
Så ble Nordre Vestfold faglige samorganisasjon konstituert
16. desember 1923, og det ble vedtatt å legge kontoret i Horten
og tilsette lønnet sekretær. Det ble Kristian Lien
som hadde bestyrt det faglige opplysningskontor, som fra samme tid gikk
inn i samorganisasjonen. Til styre valgtes Johan Skau, formann,
K. Andersen, nestformann, G. Martinsen, Olaf Abrahamsen, K. H. Hansen,
de to siste fra Holmestrand, Ludv. Lørdal, Eidsfoss, og Jørgen
Hågensen, Hvittingfoss.
Søndre Vestfold faglige samorganisasjon ble konstituert i
Sandefjord 25. mai 1924, med et foreløpig styre. Styret
besto i det første hele driftsår - 1925 - av Emil Hansen,
formann, Adolf Kristoffersen, Sandefjord, nestformann, Anders Michelsen,
Larvik, kasserer, Anthon Christiansen og Kristian Kristensen, Larvik,
og Severin Kjeldsen og Rudolf Gren, Sandefjord. Hans Moen ble tilsatt
som sekretær.
Begge samorganisasjoner fikk hver sitt representantskap og ved behandling
av LO-kongressens sakliste kom styrene i de to samorganisasjoner sammen,
likesom kongressens sakliste ble behandlet på et felles representantskapsmøte
2. august på Hvittingfoss.
Disse to samorganisasjonene ble sammensluttet i Vestfold faglige
samorganisasjon i 1929. Nordre samorg. hadde da 1473 medlemmer
i 45 fagforeninger, og Søndre samorg. 2337 medlemmer i 43 fagforeninger.
Samorganisasjonen og Arbeiderpressen
I den nye vekstperioden for fagorganisasjonen og for partiet etter
1920-åra ble tanken om å hjelpe fram arbeiderpressen reist
i samorganisasjonen. Spørsmålet ble særlig aktuelt
for Vestfold Arbeiderblad som arbeidet med en gammel 4-sidig presse og
ellers sparsomt utstyrt. I 1930 ble det gjort vedtak om at 30 prosent
av kontingentinntekten i samorganisasjonen skulle avsettes til et avisfond,
og det ble ikke lagt skjul på at hensikten var å skaffe Vestfold
Arbeiderblad et bedre trykkeri. Det skulle trykke avisene i Tønsberg,
Horten, Sandefjord og Holmestrand og måtte selvsagt utvides betydelig.
Og i 1931 kjøpte avisa den pressa og det øvrige utstyr som
den har i dag. Naturligvis er det siden kjøpt flere andre
maskiner og mer materiell. Samorganisasjonens bidrag som begynte
med 1000 kroner i 1931, ble i alt vel 20.000 kroner, inntil tilskuddet
opphørte i 1937. Nybrott i Larvik fikk 5000 kroner av beløpet.
Samorganisasjonen fikk representasjonsrett til avisenes årsmøter.
Samorganisasjonen vokser
Sammenslutningen i 1929 kom samtidig med striden om Røde faglige
internasjonales parole, og Hans Moen, som var sekretær i samorg.,
nektet å undertegne en lojalitetserklæring som tok avstand fra
denne streikestrategien. I samsvar med LOkongressens vedtak om lojalitet
ble Hans Moen avsatt. I mai 1930 ble Konrad Karlsen tilsatt som
sekretær. Han fungerte til juli 1935 da Ole Andersen Kiste
ble sekretær og fra 1936 lønnet formann. Da ble Arth.
J. Olsen sekretær i fast stilling. Kiste døde i 1950,
og Arth. J. Olsen rykket da opp som formann og Olav Nordskog ble tilsatt
som sekretær. Han ble permittert i 1953 og ble etterfulgt av
Kjell Lien.
De ulønnede formenn i Samorganisasjonen siden 1929 har vært
Wilhelm Nordkvist i 1929, Hans Omholt 1930 og 31, Alf Larsen i 1932,
Chr. Sulutvedt i 1933, Hans Omholt i 1934 og Ole Andersen Kiste til i
juli 1935.
De første åra etter sammenslutningen var det en pen
framgang. I 1934 var medlemstallet økt fra 3567 i 1929 til
5365, og antall fagforeninger var gått opp fra 87 til 99.
I 1935 var det 10.687 medlemmer. Hvalfangerne var begynt å
komme i større utstrekning, og i 1937 var tallet oppe i 17.000 i
157 fagforeninger.
I 1955 hadde Samorganisasjonen 26.191 medlemmer fordelt i 203 fagforeninger.
Det faglige og politiske opplysningsarbeidet har alltid inntatt en
bred plass i arbeiderbevegelsen. I den første tid mest utad,
seinere også innad for å skolere medlemmene til å bli
dyktige hver på sitt felt i bevegelsen. Da partiet etter hvert
fikk valgt representanter i kommunestyrene, ble det et naturlig behov å
holde kommunalmøter. Skoleringsarbeidet tok først til
i ungdomsbevegelsen, gjennom foredrag, lesning, studieringer og på
andre måter. Dette studiearbeidet ble lenge drevet uten en samlende
organisasjon.
Redaktør Ole Øisang, som kom til Vestfold Arbeiderblad
i begynnelsen av 1918, var særlig interessert i opplysningsarbeidet,
og gjennom mange foredrag i partilag og fagforeninger i distriktet fikk
han opparbeidet en vidtgående interesse som fikk betydning langt
framover. I mars 1919 ble det holdt en stor distriktskonferanse
av faglige og politiske representanter fra hele fylket. Her talte
Tranmæl, Teigen og Jakob Friis om de aktuelle emnene i den politisk
bevegede tid vi da hadde, men konferansen la også planer for studiearbeidet
og vedtok å arrangere et ”studiestevne” for fylkets arbeiderorganisasjoner
og søke økonomisk støtte i foreningene. Planene
ble lagt på lang sikt.
Dette studiestevnet ble holdt med meget god tilslutning, og i februar
1920 ble det holdt et nytt, med 60 deltagere, og et tredje ble holdt i
Horten. Dette var lørdags og søndagskurs.
Det ble ikke holdt flere slike studiestevner. Partistriden
kom og la seg i veien for det. På denne tiden ble det dannet
en fylkesorganisasjon for D.N.A., og i 1921 dannet sosialdemokratene sin
fylkesorganisasjon, og opplysningsarbeidet ble drevet av disse så
langt det var mulig. Fagorganisasjonens opplysningskontor ble overtatt
av Nordre Vestfold faglige samorganisasjon.
I 1924 og flere år frametter sendte fylkespartiet en samling
fag og partiskrifter med alle hvalfangerekspedisjonene. Ungdomslaga
fortsatte sitt studiearbeid.
Etter samlingen i 1927 tok samorganisasjonen seg av oppretting
av kveldsskoler, støttet av de lokale partiorganisasjonene og fagforeningene.
Det ble lagt mest an på opplæring i regning og skriving,
men det var også lagt inn politiske emner. Enkelte av kveldsskolene
kom opp i over 100 timer, de fleste var på om lag 60 timer.
Slike kveldsskoler ble holdt i gang hvert år helt fram til krigen.
Noen vintrer var bare to i gang, andre vintrer tre og fire.
I 1929 foreslo distriktslaget av AUF. at det skulle dannes et fast
utvalg for skolerings- og opplysningsarbeidet, og dette fikk tilslutning
på fylkespartiets møte. Samorganisasjonen hadde sagt
seg villig til å være med. Fylkespartiet valgte Henry
Anthonisen, Arth. J. Olsen i Sandefjord og Anthon Christiansen, Larvik,
som sine medlemmer i utvalget.
I 1931 ble det holdt et kurs for studieledere over to dager med 32
deltagere, og om vinteren var 32 studieringer i gang. I 1932 ble
det holdt et 8 dagers kurs for studieledere på Granholmen med 25
deltakere, og i oktober et to dagers kurs med 63 deltakere. Det var
en ganske sterk interesse for opplysningsarbeidet. Opplysningsforbundets
årsmeldinger forteller om dette studiearbeidet fram gjennom åra.
Da Arbeidernes opplysningsforbund ble dannet i 1932 ble det oppfordret
til å danne opplysningskomitéer i fylkene, og i Vestfold
ble den dannet i samarbeid mellom fylkespartiet, samorganisasjonen, A.U.F.
og partiets kvinneorganisasjon. Denne komitéen konstituerte
seg med Carl Henry som formann for et arbeidsutvalg, men den fikk aldri
noe budsjett og det var vanskelig å få bidrag til arbeidet.
Den fikk likevel arrangert et par studielederskurs. I 1938 overtok
den nyansatte opplysningssekretæren Trond Hegna ledelsen av studiearbeidet.
I august 1938 ble det holdt et 8 dagers kurs i Andebu for studieledere.
I løpet av mellomkrigsåra var 10 partikamerater fra
Vestfold elever ved den sosialistiske dagskolen.
Splittelsen i 1921 satte dype merker, langt dypere enn den neste
splittelsen i 1923. Den førte med seg en bitter stemning
mann og mann imellom, tidligere gode partivenner ble bitre motstandere
og kom på avstand fra hverandre. Men på begge sider levde
viljen til å styrke hver sin organisasjon, og den samlede aktivitet
kunne på sine steder være vel så stor som før.
Fagkongressen i 1925 henstillet til fagforeningene å gjøre
slutt på det kollektive medlemsskap i politiske partier, og dette
rammet D.N.A.s avdelinger som fra gammelt hadde mange fagforeninger kollektivt
tilsluttet. Sammen med tapet av medlemmer ble økonomien svekket.
På begge sider ble det etter hvert klart at en måtte føre
de politiske arbeiderpartiene sammen igjen. Dette arbeidet ble tatt
opp ganske tidlig og på D.N.A.s landsmøte i 1925 fikk landsstyret
fullmakt til å innby de i to andre arbeiderpartiene til en klassesamling
og eventuelt samlingskongress. Dette vedtaket vant gjenklang i medlemsmassene
og det ble etter hvert skapt tilnærmelsesstemning mellom Det norske
Arbeiderpartis og Det sosialdemokratiske partiets medlemmer lokalt.
Og så kom samlingskongressen 30. januar 1927.
Samlingen i Vestfold
I Vestfold kom samlingsmøtet først for partienes kvinneorganisasjoner
i fylket. De forente seg 20. mars i Tønsberg og valgte fru
Ragna Rohde til formann. De andre i styret ble Susanna Johnsen, Tønsberg,
Rakel Raaen, Horten, Gina Johansen, Sandefjord, Marie Skau, Horten, og
Else Jenssen, Tønsberg. Fra landskvinneutvalget møtte
Sigrid Syvertsen og Inger Kristiansen. Marie Skau og Else Jenssen
ble valgt som kvinneutvalgets representanter i fylkespartiets styre.
En uke etter, 27. mars, trådte representanter fra partiavdelingene
i fylket, både fra D.N.A. og V.S.A., sammen til samlingsmøte.
Det møtte 21 representanter fra 14 lag og herredspartier av D.N.A.
og 16 fra 9 av V.S.A. Dessuten møtte 16 representanter fra
7 fagforeninger som var kollektivt tilmeldt D.N.A. Medlemstallet
ble oppgitt til 800 i D.N.A 600 i V.S.A. og 700 i fagforeningene, tilsammen
2100. Fra Sentralstyret møtte Oscar Torp og Randolf Arnesen.
Forhandlingene gikk greit. Møtets sakliste og lovforslaget
som ble vedtatt var forberedt av de to partienes fylkesstyrer på
forhånd, og det var ingen særlige dissenser. Det var også
stor enighet om i styrevalget. Formann ble Evald Nilsen, Sande (han
fungerte som formann i D.N.A.s fylkesstyre i 1926), nestformann Ludvig Løvaas,
Horten, sekretær Anton Knutson, Holmestrand, kasserer Hans Dehnes,
Sande, og Ragna Rohde, Tønsberg, som kvinneavdelingenes representant.
Dessuten fikk ungdomsfylkingen rett til å velge ett styremedlem. Til
øvrige medlemmer av fylkesstyret valgtes Olaf Olausen, Strømsgodset,
Alb. Christiansen, Larvik, Sverre Hjertholm, Sandefjord, Else Jenssen, Tønsberg,
D. Vefald. Brunlanes, H. C. Smitt, Stokke, og Louise Nilsen, Holmestrand.
Kvelden før samlingsmøtet stelte partifellene i Sandefjord
til en gild fest hvor samlingsstemningen ble styrket gjennom samvær
og taler av Oscar Torp og Randolf Arnesen.
Samlingen foregikk i en trengselstid for hele arbeiderklassen.
Oscar Torp holdt foredrag om oppgavene for D.N.A., og i tilslutning til
foredraget ble det vedtatt en uttalelse hvor det blant annet heter: ”I
Vestfold lider tusener under arbeidsledigheten, ungdommen går til
grunne i påtvunget lediggang, hjemmene utarmes og hele arbeiderklassen
såvel som samfunnet settes økonomisk tilbake og mister krefter
til å ta seg opp igjen.” Resolusjonen krevde at samfunnet
må sette i gang arbeid, eller gi de ledige skikkelig underhold. Det
vellykte samlingsmøtet ble avsluttet med taler av formannen, Evald
Nilsen, sentralstyrets representant Randolf Arnesen og Anton Jenssen.
Ungdommen samles også
De to ungdomsorganisasjonene holdt samlingsmøte i Sandefjord
torsdag 26. mai som var helgedag. Kvelden før arrangerte
laga i Sandefjord en vellykket fest med stuvende fullt hus av ungdommer
fra laga i hele Vestfold. Det var taler av stortingsmann Anton
Jenssen, formannen i den nye ungdomsfylkingen Hjalmar Dyrendal og nestformannen
Arne Strøm.
Denne ”fylkeskongressen” ble ledet av formennene i Vestfold
sosialdemokratiske ungdomsforbund P. Rumohr Aarvold og Henry Anthonisen
i Vestfold fylkeslag av V.K.U., med Martin Martinsen som sekretær.
De to første holdt hilsningstaler, likeså Dyrendal og
Strøm. Redaktør Hjertholm hilste fra Fylkespartiet.
Sammenslutningen ble vedtatt enstemmig etter forslag av de to fylkesstyrer,
og navnet ble Vestfold fylkeslag av A.U.F. Styrevalget gikk greit.
Formann ble M. Martinsen, nestformann Henry Anthonisen, kasserer og sekretær
Ragnar Hansen, alle Sandefjord. Medlemmer av forretningsutvalget
ble Nelly Brynildsen og Ragnvald Kalleberg. De øvrige
styremedlemmer ble D. Klingberg, Tønsberg, Fredrik Haslund, Horten,
Gundersen, Larvik, og Dagfinn Olsen, Holmestrand. Som ungdommens
representant i fylkespartiets styre valgtes Haslund. Det ble
vedtatt at styrets medlemmer selv fordeler de forskjellige arbeidsfelter
seg i mellom. Det ble vedtatt å arrangere tre sommerstevner,
å støtte idrettsbevegelsen og tilkjempe seg en ungdomsspalte
i partiavisene.
Det nye fylkespartiet tok straks fatt på de praktiske oppgavene.
Fylket ble delt opp i fem agitasjonsdistrikter med de fem byene som sentrer,
og partiavdelingene i hvert distrikt skulle selv velge distriktsstyre.
Fylkesstyret anga som retningslinje at en skulle ikke legge alt for stor
vekt på offentlige foredrag, men heller legge mer arbeid på
den personlige agitasjon og i første rekke søke å få
partiavisene inn i hjemmene. Det var nødvendig med gode agitasjonskorps.
Det var stortingsvalget det gjaldt. Nominasjonsmøtet holdtes
i Sandefjord 20. august, både for byene og distriktet, hver for
seg. For å få et vanskelig spørsmål løst
hadde styret på forhånd foreslått og fått vedtatt
gjennom avdelingene at det parti som ved forrige valg hadde flest stemmer,
skulle få velge førstemann på kandidatlisten, og deretter
vekselvis. Dette gikk svært greit. Bykretsens liste
ble slik: stortingsmann Anton Jenssen, Tønsberg, sagarbeider Alb.
Christiansen, Larvik, formann H. B. Haraldsen, Horten, arbeider Anders
Kaupang, Sandefjord, lærer Anton Knutson, Holmestrand, fru Ragna
Rohde, Tønsberg, bestyrer Oscar Andersen, Larvik, og minearbeider
G. E. Andersen, Horten.
Landkretsens liste: gårdbruker Johan Mathiassen, Sandeherred,
maskinarbeider H. C. Smitt, Stokke, cellulosearbeider Ole Rypaas, Skoger,
lærer Daniel Vefald, Brunlanes, smed Edvard Røed, Svelvik,
verksmester Hans Holm, Skoger, småbruker Oskar Lundeby, Skoger, og
arbeider Ingvald Løgavlen, Nøtterøy.
Valgarbeidet gikk med liv og lyst, og det ble holdt om lag 200 foredrag
i Vestfold. Partiavisene ble spredt i stort antall under valgagitasjonen
og partiets valgbrosjyrer ble spredt av agitasjonskorpsene.
Dette valget ble det store gjennombruddet for Det norske Arbeiderparti
i landet, og Vestfold bidro sitt med å erobre to nye mandater,
og kunne sende tre mann på stortinget.
I bykretsen ble Anton Jenssen gjenvalgt og Alb. Christiansen nyvalgt.
Partiet fikk 6999 stemmer, eller 1201 stemmers framgang fra 1924.
Tilsammen ble det avgitt 16.727 stemmer i bykretsen. Arbeiderpartiet
og Høyre delte likt de fire mandatene til stortinget.
I Vestfold landkrets gikk Arbeiderpartiet fram fra 5306 stemmer i
1924 til 7928. I alt ble det avgitt 28.307 stemmer, og partiet fikk
for første gang valgt en mann i denne kretsen. Det var Johan
Mathiassen. Høyre gikk like sterkt tilbake som Arbeiderpartiet
gikk fram, men var ennå det største partiet og fikk to av
de fire mandatene, mens Bondepartiet fikk det fjerde. Arbeiderpartiet manglet
ikke så mange stemmer på å få det mandat som Bondepartiet
fikk. Kommunistpartiet stilte liste i bykretsen og fikk 150 stemmer
mot 493 i 1924. I landkretsen stilte kommunistene ikke liste.
Framgangen for A. var sterkest i Tønsberg, Sem og Nøtterøy,
hvor kommunistene hadde sin sterkeste basis ved forrige valg, men ellers
var det jamn framgang i alle kommuner.
*
Ved dette valget økte Arbeiderpartiet sin representasjon i
stortinget fra 34 til 59 plasser. Denne store framgangen førte
til at Kongen vendte seg til Arbeiderpartiet med spørsmål om
det ville
danne regjering i 1928. Og så kom den første sosialistiske
regjering i Norge med Chrf. Hornsrud som statsminister. Den ble
styrtet etter bare 14 dagers regjeringstid, men det er en annen historie.
Valget innvarslet at det kunne bli systemskifte i norsk politikk om ikke
så lenge.
Også organisatorisk framgang
Jamsides med valgarbeidet drev fylkespartiet også organisasjonsmessig
virksomhet, og det ble dannet partiavdelinger i Kjose og Kodal og en
ny avdeling for Sande herredsparti. Nesbygdens arbeiderforening
som hadde vært nedlagt en tid ble gjenreist og Kvinneorganisasjonen
hadde fått dannet avdelinger på Berger i Strømm og på
Nøtterøy.
Da fylkespartiet hadde vårmøte i 1928 hadde det partiavdelinger
i 20 av fylkets kommuner. Medlemstallet var 1950 fordelt i 60 avdelinger,
derav 9 kvinneforeninger, og 16 fagforeninger. Fylkespartiet arbeidde
i 1927 med et inntektsbudsjett på 4500 kroner og utgiften var 3800
kroner. Kontingenten til fylkespartiet var 75 øre kvartalet
for menn og 60 øre for kvinner.
Etter den store framgangen i 1927 møttes representantene til
årsmøtet i 1928 med stor optimisme. Det ble nå
skifte i styret. Evald Nilsen ville ha avløsning etter to år
som fylkesformann og Anton Jenssen ble utsett til ny formann og forretningsutvalget
måtte så søkes i Tønsberg-distriktet. Jenssen
fikk ved sin side H. C. Smitt som nestformann, Herm. A. Johansen, kasserer,
Johs. Jonassen, sekretær, og den femte ble Louise Nielsen, Holmestrand.
De andre i styret var Gina Johansen, Sandefjord, Alb. Christiansen, Larvik,
Olaf Olaussen, Strømsgodset, Otto Christiansen, Horten, og D. Vefald,
Brunlanes. Årsmøtet valgte et fylkeskommunalråd
som skulle hjelpe partifeller i fylket med svar på kommunalpolitiske
spørsmål. Det ble Anton Jenssen, H. C. Smitt og Ludv.
Johansen.
Møtet vedtok et opprop til velgerne om det forestående
kommunevalg, og styret tok så straks fatt på de organisasjonsmessige
oppgavene. Agitasjonen ble innledet med en agitasjonsuke da det ble
holdt 19 foredrag. I løpet av 1928 ble det gjenreist eller
stiftet partiavdelinger i Kvelde, Stavern, Skjee i Stokke, Ramnes, Nordre
og Søndre Slagen (Sem), Vestre Våle og Berg i Brunlanes, mens
avdelingen i Skoger sogn falt fra. Flere av de nye avdelingene var
ennå så svake at de ikke tellet med i kontingentmeldingen til
hovedpartiet.
I løpet av året ble det holdt 77 offentlige foredrag,
derav 57 under valgkampen av fylkets egne folk, Carl Gulbrandsen, Joh.
Mathiassen, Alb. Christiansen og Anton Jenssen.
Kommunevalget viste også god framgang. Partiet økte
antallet representanter i herredsstyrene fra 83 i 1925 til 127, og i
de 5 byene fra 66 til 83. De fleste mandater var imidlertid tatt
fra kommunistene.
På årsmøtet i Horten i 1929 etterlyste Olaf Abrahamsen
den hjelpen som var lovet av hovedpartiet til å skaffe Vestfold
Arbeiderblad ny presse. Dette ble en av de viktigste oppgavene på
pressefronten i de kommende år.
Organisasjonsarbeidet i 1929 resulterte i at det ble dannet 9 nye
partiavdelinger. Det ble om høsten holdt 35 offentlige møter
og på 19 av disse ble foredragene holdt av fylkets egne krefter.
Flere av de svakere avdelinger var styrket og partiets aviser hadde fått
en god tilvekst i abonnenter.
Styret besto i 1929 av Anton Jenssen, formann, Joh. Johansen, Tønsberg,
nestformann, H. C. Smitt, kasserer, Johs. Jonassen, Nøtterøy,
sekretær, og Ragna Rohde. Disse utgjorde forretningsutvalget.
Fra fylket valgtes til styret Borghild Engebretsen, Horten, Alb. Christiansen,
Larvik, O. Olausen, Strømsgodset, Otto Christiansen, Horten, D.
Vefald, og Karl G. Andersen, Holmestrand. Elise Gulbrandsen, Sandefjord,
tiltrådte styret som representant fra kvinneorganisasjonen.
Ungdomsfylkingen 1927-1940
Om samlingen i 1927 skapte utmerket stemning blant de aktive ungdommer
i fylkingen, så var det ikke lett å trekke lasset i hverdagen.
Største delen av ungdommen gikk uten arbeid og var interesseløs
for politisk arbeid. På det første årsmøte
etter samlingen var det en nokså trist beretning, men det var arbeidet
iherdig for å stabilisere de laga som var i virksomhet, og i fjerde
kvartal 1927 hadde fylkeslaget 262 betalende medlemmer. Fredrik
Haslund, som ledet studiearbeidet, ga imidlertid en muntlig beretning
som var oppfriskende. Kvelden før ble det holdt en meget
vellykket fest for om lag 100 tilreisende, der Arne Strøm og Anton
Jenssen talte. Nå ble Haslund formann, Anker Knudsen, Borre,
nestformann, Kolbjørn Larsen, forretningsfører, Jens Olsen,
Larvik, studieleder og Erling Hansen, Tønsberg, agitasjonsleder.
Det ble nok en skuffelse for de nye mennene. Det ble riktignok
dannet et lag på Nøtterøy i 1928, men ellers var
det litet positivt å nevne, og medlemstallet var som før,
det vil si nedgang i de gamle lag svarende til de nye medlemmer på
Nøtterøy. I 1930 ble det dannet lag i Selvik i Sande
like før distriktets årsmøte, som ble holdt i Holmestrand
13. april. I februar var det holdt tillitsmannskonferanse i Horten
hvor Dyrendahl talte om lagsarbeidet og Trygve Bratteli om de store sakene
på landsmøtet. Det viktigste som hendte i 1929 var vel
det store ”Østlandsstevnet” som distriktet holdt på Skoppum
2. august med over 1200 deltakere, også fra Oslo, Buskerud, Østfold
og Telemark. Det var særs oppmuntrende og ble foredømet
for mange seinere stevner.
Trygve Bratteli
Nøtterøy
Det traff seg slik at Trygve Bratteli var formann i distriktslaget
fra våren 1930 og gjennom nederlagsåret. Det ble arbeidet
iherdig for å stabilisere laga, men det var ikke stemning for nye
lag på denne tida. Årsmøtet i Larvik våren
1931 var mer oppmuntrende. Alle de 7 arbeidende laga var representert,
det var dannet lag på Eidsfoss like før årsmøtet,
så det var optimisme i lufta. Og den var ikke uberettiget.
Dette året ble det resultater av det forberedende arbeid som
var gjort, og det ble dannet lag på Østre Halsen, i Søndre
Slagen og på Konnerud. Det ble holdt sommerstevner på
Eidsfoss og i Gonlandet i juni, hvert samlet 200-300 deltakere, og så
ble det gjentakelse av Østlandsstevnet på Skoppum 2. august
med over 1000 deltakere. I et par år før var det holdt
studiekurs i skihytta ved Horten, og i 1931 samlet det 25 deltakere
samme sted. Strømsgodsets ungdomslag som hadde stått
tilsluttet Buskerud krets, meldte seg nå inn i Vestfold distrikt,
som våren 1932 hadde 11 lag med 476 medlemmer. Økonomien
var bedret fra gjeld til overskudd. I januar ble det holdt flere
gode agitasjonsmøter i Slagen og Nøtterøy for å
stive opp laga der.
Denne fremgangen fortsatte i 1932. Det ble holdt stevne i juni
i Selvik som trakk 500 deltakere og studiekurset på Holmsåsen
i Sande samlet 24 deltakere. To tillitsmannskonferanser i Tønsberg
og i Sandefjord hadde som vanlig 25-30 deltakere. I januar 1933
hadde laga egne møter i den landsomfattende demonstrasjonen mot
arbeidsledigheten. Det var utmerkede møter i alle byene og
for laga i Slagen, Stokke, Nøtterøy og flere. På
alle møter ble det vedtatt å rette krav til Stortinget om
å sette i gang arbeider for arbeidsløse, og de unge arbeidsløse
ble anbefalt å melde seg inn i de Arbeidsløses forening på
stedet.
I oktober 1932 var det dannet nytt lag i Stokke og i januar 1933
i Hof. I juni arrangerte fylkeslaget en 8 dagers teltleir på
Ringshaug, der det St. Hans aften ble holdt alment stevne.
Ved årsmøtet våren 1933 hadde fylkeslaget 534
medlemmer i 12 lag. Av medlemmene var 241 arbeidsledige. Men noen
av de nye laga var svake og holdt ikke sammen lenge.
Kampen mot fascismen
På årsmøter og gjennom foredrag på stevner
og i laga var den voksende fascismen i Tyskland og Italia et stadig
tema, og den ble påny behandlet av Kåre Haugen fra Sentralstyret
på årsmøtet 23. april 1933. Det vedtok
denne uttalelsen:
”Den siste tids begivenheter i Tyskland hvor den tyske fascisme
med Hitler og hans bevegelse i spissen forsøker å ødelegge
den tyske arbeiderklasses organisasjoner, og fascismens herjinger
i andre land i Europa, maner arbeiderklassen til samling om dette:
Kampen mot fascismen. Årsmøtet vil derfor henstille
til Vestfold faglige samorganisasjon og fylkets arbeiderparti å
finne fram til klare kampmidler mot fascismen. Likeledes vil møtet
henstille til lagene å oppta spørsmålet til
drøftelse og få istand antifascistiske møter og andre
arrangements.”
Opplysningsarbeidet
Arbeidsledigheten herjet blant ungdommen og flere lag arbeidet i
ikke godt og tok hvilepause. Men studiearbeidet syntes å ha
framgang. I januar hadde arbeiderorganisasjonene i Sandefjord i
gang et 8 dagers sosialistisk kurs på Granholmen med 22 elever fra
distriktet og de fleste var ungdommer. I april ble det holdt fellesmøte
av medlemmer fra laga i Tønsbergdistriktet med over 100 deltakere,
og liknende distriktsmøter ble holdt i andre byer. I juli
holdt fylkingen sin 8 dagers landsleir på Granholmen med forelesninger
av Finn Moe om Fascismen, Ole Colbjørnsen om Kampen mot krisen,
Einar Gerhardsen om Politisk beredskap i Norge, Oscar Torp om Kampen mot
fascismen, Trygve Bratteli om Enhetsfront eller samling (med kommunistene)
og Fredrik Haslund om Oppgavene i partiet. Onsdagen i leiruka ble
det holdt et stevne i Sandefjord hvor flere av de nevnte talte. Distriktslagets
eget årlige to dagers studiekurs ble holdt i desember i Sandefjord
hvor Halvard Lange og Arnljot Engh foreleste for 20 deltakere.
Noe av dette var resultatet av at Arbeidernes opplysningskomité
for Vestfold nylig var dannet med styre valgt fra Samorganisasjonen,
fylkespartiet, A.U.F. og fylkespartiets kvinneutvalg.
1934 – 36
Lagsarbeidet gikk trådt i flere lag. Styret arbeidde
med å få laga til å dele medlemmene opp i grupper med
hver sin oppgave i lagsarbeidet, og lag som arbeidde dårlig fikk
både oppmuntring og oppfordring til å være aktive og
holde lagsmøter. Økonomien rakk ikke til at et styremedlem
kunne besøke slike lag. På årsmøtet våren
1935 hadde fylkingen 1000 medlemmer i 15 lag, men da var medregnet to-tre
lag som nærmest lå nede. I slutten av 1934 var Konnerudlaget
gjenopptatt. Sommerstevnet ble holdt i Horten i juni måned.
Organisasjons- og rekonstruksjonsarbeidet fortsatte i 1935 og nå
med større resultater. På årsmøtet 1936
møtte representanter fra laga i Larvik, Sandefjord, Tønsberg,
Horten, Holmestrand, Konnerud, Hof, Eidsfoss, Nøtterøy,
Sem, S. Slagen og Tjølling, mens de nye laga i Sande, Bækkestrand
og Kvelde ikke møtte. Like etter årsmøtet ble
Stokkelaget rekonstruert. Det var arbeidet energisk for å få
dette resultatet til årsmøtet og det ble også et stort
og gildt årsmøte. Det var holdt distriktsmøter
og tillitsmannskonferanse og et kurs for Framledere. På årsmøtet
møtte Gunnar Sand fra Sentral styret og talte om den politiske situasjon.
De som ledet fylkingen
De som hadde formannsvervet i disse vanskelige åra var Martin
Martinsen, valgt på samlingsmøtet våren 1927, Fredrik
Haslund i to år, Trygve Bratteli i 1930, Jens Olsen 1931, Albin
Ellingsen 1932, Trygve Bratteli 1933, Sverre Sulutvedt 1934 og 1935.
De som
kom etter var Th. Thorsen 1936 og 1937, og Reidar Christiansen
1938 og 1939 og inn i 1940. Men det var mange andre som sto i distriktsstyret
eller var aktive uten å ha disse verv: Henry Anthonisen,
Dagfinn Olsen, Anker Knudsen, Kolbjørn Larsen, Anna Myhre Carlsson,
Harry Lund, Ragnvald Kalleberg, Fredrik Kristensen, Harald Halvorsen (Strømsgodset),
Asbjørn Haug, Hans Bergan (Eidsfoss), Ragnvald Knive, Anna Løgavlen,
Ebba Sjuve (seinere Lodden), Eigil Haugen, Leif Skau, Thorbjørn
Jørgensen, Odd Bergan, Bjarne Langbak, Leif Johansen, Birger Broen,
Hans Evensen (Sande), Kåre A. Nilsen (Larvik), Reidar Enger og mange
mange andre. R. Rumohr Aarvold var en trofast medhjelper så
lenge han var i Vestfold.
*
En av årsakene til at enkelte lag ikke greide å holde
virksomheten vedlike var mangelen på lokale. Styret la stor
vekt på å utvikle laga til arbeidende lag med god rapportvirksomhet.
Det hadde skortet på det. Det ble i 1936 stiftet lag på
Borre og Eik i Slagen, og på årsmøtet i 1937 møtte
representanter fra alle 15 lag som var i arbeid, og 12 av dem hadde levert
skreven rapport. Det var store framsteg i den retningen. Tramgjengene
var i framgang, økonomien var bedret og de 12 rapporterende laga
meldte 846 medlemmer, medregnet de tre andre hadde distriktsfylkingen 1000
medlemmer. Tilveksten i året var 150 medlemmer. Men det
var ikke lett, av medlemmene var framleis 350 arbeidsledige. På
denne tid var de tidligere laga i Hof, Kvelde og Stokke ikke i virksomhet,
og Konnerudlaget var gått over i Buskerud distrikt.
To gode arbeidsår
1937 ble også et godt arbeidsår. Det ble stiftet
nye lag i Selvik, Stavern og på Tjøme, og Stokkelaget ble
gjenreist. Slagenslaget hadde her en hvileperiode, men ble hjulpet
til virksomhet igjen. Det var tidligere dannet kretslag i Larvik,
dette året ble det dannet ett i Tønsberg. Men tramgjengene
var ikke i form og ikke aktive i valgkampen denne høsten.
Til et stevne på Bøplassen i Sande måtte en hente tramgjeng
fra Thorshov i Oslo. Fylkingen fikk hjelp av fylkespartiet til et
stevne på Tjøme i august, og det ble både stort og
gildt med taler av D. Vefald, Eigil Haugen og Arth. J. Olsen. Det
var særlig myntet på hvalfangerne som det året var ute
i store organisasjonskamper. Fylkingen hadde det året Østlandsstevnet
på Kongsberg og det var bra tilslutning fra Vestfold. Arbeiderungdommens
dag ble feiret stort i alle lag. Det ble igjen holdt studielederkurs
på skihytta i Horten i september og i januar 1938 et i Sandefjord.
Det var nødvendig, for det var bare tre lag som hadde studieringer
denne vinteren, tross tilbud om gratis studieleder fra distriktslaget.
I Sandefjord deltok endel av medlemmene i Arbeidernes kveldsskole.
I Tønsberg fikk innbydelsen til kveldsskolen for liten tilslutning.
I 1938 ble opplysningsarbeidet drevet mer planmessig med godt samarbeid
mellom studieleder Odd Bergan og Trond Hegna i opplysningsnemnda.
Det ble holdt tre leirkurs om teater og tramgjengarbeid med Løvenstein
og Kåre Nilsen fra Arbeiderteatret som ledere. De to kursene
hadde bare 24 deltakere tilsammen, det tredje i søndre Vestfold hadde
40. I september var det 2 dagers tillitsmannskurs ved Sandefjord for
27 deltakere hvor formannen, Ørnulf Egge og Trond Hegna var forelesere.
I oktober foreleste Hegna i sosialisme for 15 deltakere i Tønsberg.
I hvert av de tre lagskretsene Larvik, Tønsberg og Holmestrand
ble det holdt forelesningskurs med fra 25 til 35 deltakere. Forelesere
var Andreas Andersen, Trond Hegna, Peder Søyland og Trygve Bratteli.
I løpet av vinteren var det igang 13 studieringer, derav 3 i Horten.
Også organisasjonsarbeidet gikk forholdsvis bra i 1938/39.
Kretslagene var rekonstruert og stillingen i fylket ble inngående
behandlet på tillitsmannskonferansen i Sandefjord. Det ble
dannet nytt lag i Hem i mai og Hof-laget ble gjenopptatt i oktober.
Laget på Eik i Sem var nedlagt fordi det manglet lokale og medlemmene
gikk over i Tønsberglaget. Oktoberagitasjonen gikk utmerket
og hadde god hjelp av Samorganisasjonen som lånte laga film og apparat.
I Horten ble det holdt to agitasjonsmøter for marinens rekrutter
med stor tilslutning. Etter rapporter fra 14 lag i 4. kv. hadde disse
775 medlemmer, 320 jenter og 209 gutter. Av disse var 211 arbeidsledige.
Hertil kommer medlemmene i laga i Horten, Slagen, Borre, Eidsfoss og
Tjøme som ikke hadde oppgitt medlemstallet. Takket være
god støtte fra større organisasjoner var økonomien
bra. På årsmøtet i Sandefjord i april 1939 ble
partiets prinsipprogram behandlet etter innledning av Trygve Bratteli.
Et slag for yrkesopplæringen
Fylkingen i Vestfold hadde hittil lagt mest arbeid på å
bygge opp og styrke organisasjonen og drive indre opplysningsarbeid og
ta sin del av valgarbeidet. Dette arbeidet fortsatte naturligvis i
1939 og det ble dannet nye lag i Styrvold og Svarstad. Styret trykket
en veileder, ”Vårt arbeid”, hver måned - som ble sendt laga.
Den skulle binde sammen laga i hver krets til mere aktivt og bedre samarbeid.
Forretningsutvalget arbeidde denne tida meget med yrkesopplæringssaka,
og fikk bistand av fylkespartiet til et større fylkesmøte
om yrkesopplæringen. Det forberedte også tiltak til
at fylkingen skulle tre mere offentlig fram med andre sosiale saker, men
den krisetid som fulgte av krigsutbruddet i september, gjorde dette vanskelig.
Det ble likevel i tre av kretsene holdt kurs om disse sakene.
Men det ble slått et stort slag for yrkesopplæringen.
Distriktslaget hadde innbudt alle i fylket som hadde makt og interesse
for opplæring, blant annet fylkestingets medlemmer, til konferansen
som ble holdt 4. april 1940 i Tønsberg. Tross høyrepressa
hadde advart mot møtet som en politisk agitasjon, møtte det
over 100 mennesker, og derav 13 av fylkestingets 19 medlemmer, mange faglærere
og andre interesserte. Foredragsholdere var magister Dag Bryn ved
Oslo arbeidskontor og direktør Lindboe som var en ildsjel og hadde
utarbeidet planer for yrkesopplæringen i Vestfold. Det var
et positivt møte.
Men så kom krigen. Det ble ikke noe årsmøte og
utvalget hadde tre møter fram til juli. Leif Skau ble valgt
som representant til fylkingens utvidede landsstyremøte som skulle
holdes i august. Og dermed slutter førkrigsprotokollen 1935
- 40, som nazistene ikke fikk tak i.
Kvinnekonferansene etter
1927
Etter samlingen 1927 fortsatte fylkets kvinneutvalg med sine kvinnekonferanser
med adgang for alle partiets kvinner som ønsket å være
med. Det var også årsmøter for de valgte representanter.
Kvinneutvalgets formann som ble valgt på disse årlige konferansene
var fast medlem av fylkespartiets styre som igjen hadde en representant
i kvinneutvalget.
På kvinnekonferansen i Tønsberg i mars 1928 møtte
18 valgte representanter for 8 grupper, utenom mange andre interesserte.
Det har alltid vært stor tilslutning til konferansene. Det
var dannet nye lag på Berger i Strømm og Nøtterøy
og det var også dannet en i Styrvold i Lardal, men denne hører
en ikke mere om før i 1934. Konferansen behandlet reorganisering
av hvile- og feriehjemskomitéen, mødrehygienekontor og
sluttet sterkt opp om det pågående arbeid for å reise
et mødre- og barselhjem for fylket. Thina Thorleifsen holdt
foredrag om organisasjonsarbeidet og den politiske verdi kvinnene kunne
tilføre partiet. Møtet sendte Stortinget en protest
mot den forringelse av sykeforsikringen som da var aktuell borgerlig politikk.
Til kvinneutvalg valgtes Ragna Rohde, formann, Susanna Johnsen, sekretær,
Andrea Eriksen, Larvik, og Nelly Hansen, Holmestrand.
Til det neste årsmøtet i Sandefjord 1929 var det kommet
til en kvinnegruppe i Sem og kvinnegruppa i Sandefjord kunne meddele
at den hadde samlet 3000 kroner til hvile og feriehjem. Det var
beretning fra Mødrehjemskomitéen. Fru Emanda Kock
talte for å velge kvinner inn i offentlige verv og Inger Kristiansen
fra Kristiania holdt foredrag. Nå ble fru Elise Gulbrandsen
valgt til formann.
På konferansen i mars 1930 i Sandefjord var det kommet til
en kvinnegruppe på Eik i Sem. Møtet behandlet vergerådsarbeidet
etter innledning av Josefine Simonsen, Larvik, og Helga Karlsen, som møtte
for kvinneforbundet, talte om mødrehygienekontor-saken.
Denne gikk igjen på alle møter de følgende åra.
Elise Gulbrandsen ble gjenvalgt til formann og de andre i utvalget ble
Bertha Larsen, S. Slagen, Jenny Thorsæt, Horten, Maren Kristiansen,
Strømsgodset, og Louise Nilsen, Holmestrand.
Den neste konferansen ble holdt på Husvik i Slagen i mars 1931.
Nå var det kommet til avdeling i Svarstad og i Eidsfoss.
Der var foredrag av Thina Thorleifsen og Anton Jenssen, og Signy Larsen
innledet om særklasser i skolen og Sigrid Kristoffersen, Sandefjord,
om kooperasjonen. Møtet henstillet til Stortinget om
å finne botemidler mot voldtektsforbrytelser som syntes å være
i øking. I utvalget kom Elise Gulbrandsen, formann, Dagny
Scharning, Sandefjord, Ragna Rohde, fru Nilsen, Sande, og fru Albert Christiansen,
Larvik.
Larvik fikk konferansen i mars 1932. Det møtte 266 medlemmer
fra nesten alle kvinneforeninger i fylket. Det ble vedtatt henstilling
til Stortinget om å sløyfe årets våpenøvinger
og istedet sette igang arbeid for ledige. Elise Gulbrandsen ble
nå avløst av Ragna Rohde som formann og de andre i kvinneutvalqet
ble Lovise Olsen, Tønsberg, fru Fredriksen, Horten, Elise Gulbrandsen
og Hilda Eriksen, Eidsfoss. Som representanter til fylkespartiets
styre valgtes Sigrid Christiansen, Larvik, og Svenda Friise, Strømsgodset.
Til kvinnekonferansen i Strømsgodset i mars 1933 møtte
21 representanter fra 12 av de 14 kvinnegrupper, som nå hadde 300
medlemmer. Emnene som ble behandlet var studiearbeidet, innledet
av Anna Myhre Carlsson, kurser for arbeidsledige kvinner ved Marie Bakke,
ugildhetsbestemmelsene i kommunevalgloven ved Elise Gulbrandsen, og Emanda
Kock gjorde greie for arbeidet med å reise barsel- og mødrehjem.
Aase Lionæs som møtte for landskvinneutvalget talte om ”Kunnskap
som makt”. Det ble vedtatt en protest til Stortinget mot ugildhetsbestemmelsene.
Ragna Rohde ble gjenvalgt til formann. Marie Skau ble nestformann
og Lovise Olsen, Tønsberg, sekretær. Fru Marcussen, Holmestrand,
og fru Eriksen, Larvik, ble valgt inn i styret.
Også 1933 ble et forholdsvis stille år. På
konferansen i Horten i mars 1934 behandlet Sigrid Syvertsen Sosiale oppgaver
i kommunene, H. B. Haraldsen talte om fri skoletannpleie og Sigrid Kristoffersen
om Hva kan en gjøre for å bedre hushjelpenes kår.
Mødrehygiene-saka ble omtalt av Anna Myhre Carlsson. Her
ble Marie Skau valgt til formann, Ragna Rohde nestformann, og med i styret
Susanna Haugen, Sandefjord, Borghild Marcussen og Borghild Engebretsen,
Horten.
I 1934 var Kvinneutvalget sammen med Fylkespartiet om å arrangere
det store sommerstevnet i Hillestad. I september ble det holdt et
fellesmøte (fra alle kvinneforeninger) i Horten der formannen i fylkespartiet,
Carl Gulbrandsen, talte om kommunevalget og dr. Junker om Mødrehygienesaka.
Det ble i året dannet nye kvinnegrupper i Vivestad, Borre, Konnerud
og Hedrum. De hvilende kvinnegrupper i Styrvold og Svarstad var kommet
i arbeid igjen.
Kvinnekonferansen i Sandefjord mars 1935 begynte om lørdagen
hvor Aase Lionæs ga en studie om Sovjetsamveldet og Arth. J. Olsen
talte om organisasjonspraksis. Det var fest om kvelden. Til
møtet søndag var det møtt 25 representanter fra 13
avdelinger, og dessuten som vanlig en stor mengde medlemmer som møtte
av personlig interesse. Thina Thorleifsen fra Landskvinneutvalget
talte om Alkoholen og arbeiderklassen, og Carl Gulbrandsen hilste fra
fylkespartiet. Styret ble gjenvalgt.
Ved årsmøtet i 1936 i Tønsberg møtte 33
representanter fra 17 av de 23 avdelinger som tilsammen hadde 700 medlemmer.
I året var det holdt en konferanse i forbindelse med et studiekurs
ved Sandefjord, og et fellesmøte av alle kvinneforeninger på
Eidsfoss samlet 250 deltakere. Det ble gjort opptak til distriktsvise
fellesmøter mellom kvinnelaga og på mange steder ble det
holdt særmøter for hvalfangernes koner. Det var dannet
nye avdelinger i Stokke, Tanum, Tjølling og Hem. Konferansen
behandlet igjen hushjelpenes kår, innledet av Dagny Scharning,
Susanna Aamodt talte for å få forhøyet barselbidraget
fra 48 til 100 kroner, og høyesterettsdommer K. F. Dahl talte om
særbeskyttelse for kvinner i arbeidslivet. Saka
var aktuell i forbindelse med den nye arbeidervernloven. Som
vanlig i ble det gitt beretning om arbeidet med mødrehygienesaka.
Styret ble gjenvalgt med unntak av at Hedvig Larsen, Larvik, erstattet
Susanna Haugen.
Kvinnekonferansen i 1937 ble holdt i Larvik 21. mars. Det møtte
39 representanter fra 20 grupper pluss interesserte kvinner i distriktet
og fra andre kanter av fylket. Som vanlig ble det gitt beretning
om kvinneutvalget og muntlige beretninger fra alle grupper som var
representert. Fru Skau innledet om kvinnenes praktiske oppgaver.
Hun tilrådde at kvinnene måtte spesialisere seg på enkelte
sosiale saker så de ble kyndige til å arbeide med
dem i offentlige komitéer. Fru Rohde talte om Bortsatte
barn. Fru Bergersen, Sem, innledet om Alderdomspensjon kontra
forsorg og Kvinneforbundets representant, Ragna Hagen, talte om Arbeiderregjeringen
og den sosiale a politikk. Marie Skau ble gjenvalgt til formann,
Bertha Larsen, Slagen, ble nestformann, Borghild Engebretsen, sekretær,
og de andre i styret ble Else Hansen, Sande, og Nora Johannessen,
Tjølling. Denne sommeren ble det holdt et fellesmøte
på Agnes 16. august som samlet 300 deltakere. Aase Lionæs
talte om Befolknings og ernæringsspørsmålene fra sosialt
synspunkt, og Carl Gulbrandsen om kommunevalget.
Fastere organisasjonsform
Det var kommet til nye grupper i Botne, Selvik og Skoger. I
1938 ble organisasjonsvirksomheten utvidet. Programmet var
at det skulle holdes en formannskonferanse, en kvinnekonferanse (årsmøte)
og et fellesmøte hvert år. Formannskonferansen
ble holdt allerede 17. januar 1938 i Tønsberg, og det var godt
frammøte av formenn i fylkesorganisasjonens kvinnegrupper.
Ebba Lodden talte om studiearbeidet, og det slik at hele 21 av de tilstedeværende
var med i ordskiftet. Marie Skau talte om formannens og styrets
oppgaver i gruppene.
Kvinnekonferansen holdtes i Holmestrand i mars og ble mottatt
av Tramgjengen som viste sine ferdigheter. Det møtte 54 representanter
fra de tilsluttede grupper. Det ble gitt beretning fra kvinneutvalget
og fra hver enkelt gruppe. Hans Sundrønning holdt foredrag
om Frambevegelsen og det ble valgt to representanter til en fylkeskomité
for Framfylkingen. Samorganisasjonen og Ungdomsfylkingen skulle
delta med 2 representanter hver også. Aase Lionæs talte
om praktisk arbeid i kvinnegruppene og Magli Rohnes om Psykologi og oppdragelse.
Et forslag fra Strømsgodset gruppe om å arbeide for at enker
og alderstrygdede skal få fri trygdekasse ble oversendt fylkespartiets
sosialkomité. Marie Skau ble gjenvalgt til formann, Ragna
Rohde ble nestformann, Borgh. Engebretsen sekretær, og Nora Johannessen
og Else Hansen ble gjenvalgt som styremedlemmer.
Så kom fellesmøtet i Styrvold 15. august. Det
samlet 350 deltakere fra hele fylket. Disse fellesmøter ble
holdt på mandager. Her refererte formannen, fru Skau, fra det
nordiske arbeiderkvinnemøtet i Helsinki, Trond Hegna talte om den
politiske situasjon ute og hjemme og Carl Gulbrandsen om partiarbeidet.
I november arrangerte kvinneutvalget et studiekurs over 2 dager i
Sandefjord med 27 deltakere. Forelesere var Trond Hegna om opplysningsarbeidet,
Thina Thorleifsen om kvinneorganisasjonens oppgaver og Helga Evang om
studiet av oppdragelsesspørsmål.
I 1938 ble det dannet en kvinnegruppe i Våle, og der var 8
Framlag i virksomhet.
På fylkeskvinnekonferansen i Sande i april 1939 ble det blant
de andre beretninger også meddelt at Framfylkingen går framover
og hadde nå 375 medlemmer i fylket. Og fru Rohde som i så
mange år hadde stridd med å få reist mødrehygienekontor
kunne melde at det var tegnet 2850 kroner i aksjekapital og at kontoret
kunne startes snart. Konferansen talte 48 representanter fra 26 kvinnegrupper.
Thina Thorleifsen talte om Barnetrygden og det ble vedtatt en uttalelse
som støttet Kvinnesekretariatets vedtak i samme sak. Aase
Andersen talte om boligsaka. Marie Skau ble gjenvalgt til formann,
Ebba Lodden ble nestformann og Borghild Engebretsen ble igjen sekretær.
De to andre i styret ble Dagny Scharning og Solveig Eriksen, Strømsgodset.
Formannskonferansen kom dette året først i juni i Tønsberg.
Det møtte 23 representanter. Konferansen tilrådde at Kvinnesekretariatet
får lønnet formann og at formennene i fylkenes kvinneorganisasjoner
får representasjonsrett til landskvinnekonferansen. Nora
Johannessen tok opp spørsmålet om å arrangere ymse
demonstrasjoner i kvinnegruppene, og det ble vedtatt å ta seg av
dette spørsmålet.
Det store fellesmøtet ble holdt i Stokke 14. august og samlet
hele 400 deltakere. Tramgjengen fra Tønsberg underholdt.
Trond Hegna talte om arbeidsløshetstrygden og Carl Gulbrandsen
om den politiske situasjon. Studiekurset som var planlagt til høsten
måtte på grunn av vansker med forelesere utsettes til våren
1940.
Tanken om å arrangere demonstrasjoner i kvinnegruppene var
mottatt med stor interesse. I august hadde 18 kvinneforeninger
tegnet seg for en demonstrasjon i Hverdagskost.
Formannskonferansen i januar 1940 samlet representanter fra 32 grupper.
Her ble det tilrådd kvinnegruppene å slutte opp om Norsk
Folkehjelp. Carl Henry talte om Valgforberedelser og Ebba Lodden
om Møtene våre. Kvinnekonferansen holdtes i Horten
31. mars 1940. Det møtte 46 representanter fra 24 kvinnegrupper.
Blant beretningene var også Framfylkingens. Birgit Nissen
fra Kvinnesekretariatet talte om Norsk Folkehjelp som helseorganisasjon.
Et forslag fra kvinnegruppa i Tønsberg med krav til justisdepartementet
om at der ved farskapssaker skal være minst to kvinner i retten,
ble vedtatt. Carl Gulbrandsen talte om valgforberedelsene.
Marie Skau ble gjenvalgt til formann. Nestformann ble Ingeborg Bredstrøm,
Sem, sekretær Borghild Engebretsen og styremedlemmer fru Thormodsrud,
Hof, og Gunvor Eker, Larvik. Fellesmøtet i 1940 ble besluttet
holdt i Botne i august men det ble det ingen ting av.
Kvinneorganisasjonen hadde da 1100 medlemmer i 32 avdelinger.
Arbeidet med å skaffe et hvile- og feriehjem for kvinner i
Vestfold førte ikke fram som en fylkesak. Men kvinneforeningen
i Sandefjord som hadde lagt mye arbeid på innsamling av midler,
kjøpte sitt eget feriehjem ute ved Sandefjordsfjorden. På
dette ble det holdt mange kurser i åra frametter.
Mødrehygienekontoret, som det var arbeidet så mye med,
var ferdig til start like før krigen kom. Da krigen var over
ble det ikke til å ta opp igjen denne saka. Den har fått
hvile.
En praktisk innsats av kvinnene
Blant de mange interesser som opptok partiets kvinneforeninger var
å reise et mødre- og barselhjem for fylket, etter forslag
av jordmor Susanna Aamodt i Tønsbergforeningen. Det ble
samlet inn penger til de første utgifter og i 1919 lovet Tønsberg
kommune fri tomt. Kvinneforeningen kunne imidlertid ikke skaffe
nødvendig kapital til bygging og i stedet ble hjemmet åpnet
i byens gamle tuberkulosehjem 23. mai 1923 hvor det var i 3 år.
Plassen ble for
liten og i 1928 ble Farmannsvegen 26 kjøpt. I 1933 ble
det nåværende mødre- og barselhjemmet bygd og tatt i
bruk. Ved 25 års jubileet i 1948 hadde hjemmet hatt 5499 fødende
og det hadde gitt hus og pleie til 499 ugifte mødre og 148 pleiebarn.
Mødre- og Barselhjemmet fikk fra første år en
liten statsstøtte, siden kom kommunene med og etter krigen har det
gått greit med finansieringen. Men i mange år var hjemmets
økonomi avhengig av de pengemidler som partiets kvinneforeninger
samlet inn.
En av de første og siste som arbeidet for dette hjemmet var
Ragna Rohde som var styremedlem i 30 år og Susanna Aamodt.
Ellers var dette en fylkessak som hadde flinke hjelpere i alle kvinneforeningene
i partiet. Formenn i styret har vært fru Skatvedt, Andrea
Christiansen, Inga Rostrup og fra 1929 Emanda Kock som har vært
en målbevisst og effektiv formann. Mødrehjemmet fikk
tidlig moralsk støtte av Kvinnerådene og Tønsberg
kvinneråd har i alle år hatt to representanter i styret.
Året 1930 ble ikke noe godt år for partiet - og heller
ikke i Vestfold. Reaksjonen hadde festnet seg og gjorde seg gjeldende
også innen arbeiderbefolkningen. For fylkespartiet begynte
året med årsmøtet i Holmestrand som behandlet saklista
til landsmøtet. Oscar Torp møtte for Sentralstyret.
Stort sett sluttet årsmøtet opp om flertallsinnstillingen og
tilrådde at landsmøtet utsatte behandlingen av det prinsipielle
program.
På vårparten var det for opplysningsutvalgets regning
i gang kveldsskoler i Larvik, Sandefjord, Tønsberg og Horten, og
fra høsten ble det satt i gang kveldsskoler i Sandefjord og Tønsberg.
A.U.F. holdt i Tønsberg et kurs med 6 forelesninger.
I løpet av sommeren ble det holdt lokale stevner i Sem, Våle,
Sande, Stokke, Skoppum, Nøtterøy, Kjose, Kvelde og Tjølling,
men flere av disse fikk liten tilslutning og det lovet ikke godt for
valget til høsten. Det ble dannet et nytt partilag på
Ra i Borre, mens partilaget i Skoger sogn ble betraktet som nedlagt.
Det hindret ikke at partifellene der var med i valgkampen. I 1928
var partiavdelingen i Svelvik nedlagt. Reaksjonen satte der inn
med alle krefter mot fagorganisasjonen og partiet, og partiformannen,
Edv. Røed, som hadde vært formann fra 1923, ble boikottet
så han ikke fikk arbeid i Svelvik, og måtte dra derfra.
Forholdene var slik at hverken partiet eller fagforeningen hadde muligheter
der, helt fram til 1937. I Kodal, Stavern og på Tjøme
var partilaga svake. Også på Berger i Strømm var
det vansker. Partiet hadde en liten avdeling der. Da fagorganisasjonen
ville gå i gang med å organisere tekstilarbeiderne advarte
partifolka mot dette, og argumentene var så sterke at forsøket
ikke ble satt i verk. Arbeidet med å danne herredspartier i
bygder hvor det var to eller flere partilag ga dårlige resultater.
Partiet gikk sterkt inn i valgkampen og arrangerte 70 foredrag, og
det ble gjort vanlig godt valgarbeid overalt. Likevel gikk partiet
i Vestfold tilbake fra 14.824 stemmer i 1927 til 13.064, og det tapte
det ene av sine mandater i bykretsen.
Styret bestod i 1930 av Ant. Jenssen, formann, Lars Larsen, Tønsberg,
nestformann, R. Sahlèn, Sem, sekretær, H. C. Smitt, Stokke,
kasserer, fru Løgavlen, Nøtterøy, alle i forretningsutvalget.
Det øvrige styre var Elise Gulbrandsen, Sandar, som representant
fra kvinneorganisasjonen, Alma Leifsen, Larvik, Otto Christiansen, Horten,
A. Knutson, Holmestrand, Olaf Olausen, Skoger, Hans Bergan, Eidsfoss,
D. Vefald, og Trygve Bratteli som representant fra Ungdomsfylkingen.
Som kommuneutvalg fungerte Jenssen, Rumohr Aarvold og K. Bringaker,
Nøtterøy.
Som utsendinger til landsmøtet valgtes Oscar Andersen, Ragna
Rohde, G. E. Andersen, Anders Kaupang, Borgar Steinset, K. J. Kristensen,
Eidsfoss, K. Hagen, Lardal, D. Vefald og Georg Martinsen.
Partiet i forsvarsstilling
Det bakslag stortingsvalget var, tok ikke motet fra noen. På
årsmøtet i Strømsgodset i 1931 var det tegn til omslag.
Formannen i Vestfold fylkeslag av A.U.F., Trygve Bratteli, kunne melde
om god virksomhet i ungdomslaga, og Elise Gulbrandsen hadde også
en god melding fra kvinneorganisasjonen. Formannens beretning viste
ikke så store organisatoriske resultater, men partiet var ikke svekket.
Unntatt noen svake avdelinger hadde alle deltatt med styrke i valgkampen,
og denne styrke var heller økt etter valget. På årsmøtet
var Sentralstyret representert ved Magnus Nilssen og Samorganisasjonen
ved Hans Omholt. Det møtte 44 representanter fra 20 by og
herredspartier.
Et av de mest gledelige trekk ved dette årsmøte
var at det fikk melding om at en gammel plan om et pressefond nå
var besluttet realisert, idet Samorganisasjonens årsmøte
hadde besluttet å avsette 30 % av kontingenten til et pressefond.
Samorganisasjonen ba fylkespartiet om å velge representant til et
styre for pressefondet. Årsmøtet henstilte til arbeiderne
å slutte opp om Arbeideridrettslaga.
Men 1931 ble et hardt arbeidsår for organisasjonene og for
mange av de fagorganiserte. Den reaksjonen som seiret politisk
ved valget i 1930 fortsatte sitt stormangrep på fagorganisasjonen,
og vi fikk storlockouten som varte fra april til september. I Vestfold
var 1500 fagorganiserte rammet av lockouten. Hele samorganisasjonen
og hele partiet og først og fremst partiavisene ble engagert i
denne kampen som endte med nederlag for lockoutpolitikerne. Arbeiderklassen
gikk styrket ut av den kampen. Men det ble ikke tid til partimessig
nybrott denne sommeren. Straks lockouten var over kom kommunevalget
og tok all interesse og kraft. Det ble likevel dannet partilag i
Fon og i Vivestad sogn, begge i Ramnes, og på Eidsfoss ble det dannet
et kvinnelag etter foredrag av Thina Thorleifsen. I løpet av
lockouten og valgkampen ble det holdt omlag 70 foredrag og av talere utenfor
fylket nevnes Torp, Tranmæl, Einar Gerhardsen, K. F. Dahl, Konrad
Nordahl, Adolf Indrebø, Torgeir Vraa, Støstad, Nils Hønsvald,
Ingvald Haugen, Nils Steen, Kviberg og Arne Magnussen. Fylket sjøl
stillet mange foredragsholdere: Oscar Andersen, Alb. Christiansen, Carl Gulbrandsen,
Herm. A. Johansen, David Anthonisen, P. O. Løkke, Fredrik Haslund,
L. Grønland, Arne Drogseth, Borgar Steinset, Leif Anfinsen, Weltzin,
D. Vefald, P. Rumohr Aarvold, Konrad Karlsen, Joh. Mathiassen, Th. Unneberg,
K. Hagen, Anton Knutson, Olaf Abrahamsen, Sverre Hjertholm og Anton Jenssen.
Kommunevalget viste at partiet var godt konsolidert. Det hadde
gjort et stort framstøt i 1928 og det var ikke ventet noe liknende
nå. Det ble valgt 196 arbeiderrepresentanter til kommunestyrene,
mot 200 i det framgangrike året 1928. Men fra 1925 var framgangen
32. Det kunne iallfall sies at reaksjonens framstøt var
stanset også i kommunene.
Skoleringsvirksomheten viste at det var i gang kveldsskoler i Larvik,
Sandefjord og Tønsberg, og i Tønsberg var det holdt et forelesningskurs
med 40 deltakere. Kveldsskolene som varte fra 30 og opp til 64
timer, samlet som regel full skolestue av lærelystne fagforenings
og partifolk.
Styret i 1931 besto av Anton Jenssen, formann, Sverre Hjertholm,
nestformann, R. Sahlén, H. C. Smitt, Elise Gulbrandsen, Lovise
Olsen, O. Olausen, Ole Kjennerud, Hof, Arthur Moe, Holmestrand, Otto
Christiansen, D. Vefald og Alb. Christiansen.
Så kom et rolig arbeidsår i 1932. Det ble arbeidet
iherdig for å få konstituert herredspartier der det var to
eller flere avdelinger i en bygd, og dette arbeid ga nå bedre resultater,
men det var ennå bygder hvor det var særlige vansker.
Det ble utført et jevnt og godt agitasjonsarbeid. Det ble
stiftet en partiavdeling i Østre Slagen og et ungdomslag i Stokke,
og Jern og Metall avd. 45 i Sandefjord var tilmeldt partiet og likeens
Bygningsarbeidernes fagforening i Strømsgodset. 1. mai ble
det holdt demonstrasjoner på 15 steder i fylket, og ellers ble
det holdt over 60 foredrag. Det ble lagt meget arbeid på
utbredelsen av partipressen, og særlig i midtre del av fylket ga
dette arbeid gode resultater. Partiet hadde ved utgangen av året
25 by og herredspartier med 2531 medlemmer i 76 avdelinger.
I januar ble det holdt kommunalmøte for nye og gjenvalgte
kommunestyremedlemmer, og i februar ble det i Holmestrand holdt et kommunalmøte
som alene behandlet elektrisitetssaken i fylket. Kassereren la
fram et godt regnskap. Partiet hadde ingen gjeld og kassa beholdningen
var på 2000 kroner.
Styret i 1932 bestod av Anton Jenssen, formann, Sverre Hjertholm,
nestformann, H. C. Smitt, kasserer, Rudolf Sahlén, sekretær,
Ragna Rhode, Svenda Friise, O. Olausen, Vefald, Alb. Christiansen, Otto
Christiansen, Arthur Moe, Paul Seljeseth og Albin Ellingsen fra ungdomsfylkingen.
Fylkespartiet hadde i mange år hjulpet til med lokale stevner.
På høstparten, 22. august, arrangerte fylkespartiet et større
stevne i egen regi på Slottsfjellet i Tønsberg. Det
ble overordentlig vellykket og var godt besøkt. Det ble innledningen
til en rekke store fylkesstevner som det gikk ry av.
Kamp for organisasjonsretten
Under hele fagorganisasjonens historie har den måttet kjempe
med arbeidsgivere som ikke ville anerkjenne arbeidernes rett til organisasjon
og overenskomster for arbeidet. Det var mange slike arbeidsgivere
i Vestfold, men det lyktes å få overenskomster også
med de verste motstandere etter en liten arbeidsstans. Et av de
verste tilfellene fra 1930åra var konflikten i Nøtterøy
i 1932. Herredstyret dikterte et nedslag på 10 øre timen
for kommunearbeiderne. Etter at formannskapet hadde avvist et krav
om forhandling ble kommunen blokert for arbeidskraft av Arbeidsmannsforbundet
som hadde avdeling på Nøtterøy. Kommunen vervet
streikbrytere og konflikten ble ondartet da Statspolitiet arresterte tre
mann i et demonstrasjonsmøte mot streikbryterne. Det var R.
Heimdal, Trygve Bratteli og Ingvald Løgavlen. Den siste ble
løslatt samme dag, mens de to andre ble holdt fast i to uker.
Streikbryterne var beskyttet av Statspolitiet, så det var vanskelig
å få saken ordnet. Det ble i juni måned gjort tre
meglingsforsøk, men kommunens representanter avviste stadig kravet
om overenskomst. Konflikten ble 26. september ordnet ved et kompromiss.
Lønna ble som før streiken, men det ble ingen overenskomst
den gangen.
På årsmøtet i fylkespartiet i 1933 i Horten ble
det helt nytt styre med Carl Gulbrandsen som formann, Asbjørn
Thyberg, nestform., Alf Pedersen, kasserer, og samorganisasjonens sekretær,
Konrad Karlsen, som sekretær. Ragna Rohde ble også
med i forretningsutvalget. Til styremedlemmer valgtes Lars Larsen,
Holmestrand, Kolbjørn Larsen, Horten, Einar Aass, Skoger, Herman
Aasenden, Våle, Nils Østby, Tjølling, Carl Henry,
Larvik, og Emanda Kock, Tønsberg. Trygve Bratteli ble styremedlem
som representant fra Ungdomsfylkingen. Ragna Rohde valgtes som representant
til Landskvinnekonferansen og årsmøtet sendte 13 representanter
til partiets landsmøte.
For å styrke organisasjonene i distrikter der de var svakest,
ble det holdt tillitsmannskonferanser i Vivestad, i Sande og i Kvelde.
K. Nordanger holdt et offentlig foredrag i Vivestad om den aktuelle krisen
på bygdene, og fylkespartiet lot trykke dette foredraget i 5000 eksemplarer.
Ved de to andre tillitsmannsmøter holdt Støstad og Johs.
Bøe offentlige foredrag. Disse møtene var gode.
Etter oppdrag av årsmøtet ble det etablert samarbeid med Samorganisasjonen,
Kvinneutvalget og Ungdomsfylkingen om opplysningsarbeidet. Det
skjedde i et fellesstyremøte der også formannen for de arbeidsløses
fylkessammenslutning var med. I løpet av sommeren ble det
holdt en rekke foredrag, og i Andebu ble en ny partiavdeling
dannet.
Så fulgte nominasjonsmøtene til de to valgkretsene i
fylket, og til valgagitasjonen ble det kjøpt et filmapparat og partiets
valgfilm ble nyttet flittig. Dette nye innslag i valgkampen ble meget
populært, og et annet nytt innslag var de talekor og dramatiske klubber
som ungdomsfylkingen satte inn i valgmøtene. Det ble holdt
over 100 valgforedrag, og resultatet av valget var strålende.
Partiet erobret det mandat det tapte i bykretsen i 1930 og fikk 6500 stemmer
mer enn i 1930.
Også i 1933 ble det holdt et større stevne på
Slottsfjellet, med Tønsberg arbeiderparti som arrangør.
Det samlet stor tilslutning. Det ble holdt en rekke lokale stevner
rundt om i fylket.
I mai måned ble det i Sande holdt et felles styremøte
av Fylkespartiet, Samorganisasjonen og A.U.F. der en drøftet opplegget
til opplysningsarbeidet. Innledere var Jørgen Dahl og Konrad
Karlsen.
Vestfoldbanens ombygging
I januar 1934 ble det i Tønsberg holdt en fylkeskonferanse
av representanter fra de arbeidsløses foreninger i fylket.
Her ble det blant annet vedtatt å sende Storting og Regjering
en resolusjon som ga tilslutning til kriseplanen, og det ble henstillet
til fylkets jernbanekomité å påskynne arbeidet med ombygging
av Vestfoldbanen, blant annet snarest å få fastsatt distriktsbidragenes
størrelse og utvirke myndighet til å sette i gang arbeid
for distriktsbidragene.
I Stortinget ble ombyggingsplanen vedtatt og Arbeiderpartiets gruppe
på 69 mann gikk enstemmig inn for ombyggingen. De gjorde
et utmerket arbeid i stortingskomitéene som forberedte saken, og
det var utvilsomt Arbeiderpartiet som drev denne saken gjennom.
Kriseplanen i 1934
Det som preget partiarbeidet i 1934 var partiets store Kriseplan
som ble lagt fram i Stortinget og som fikk vidtrekkende betydning for
hele landet. Fylkespartiet henstillet til partiavdelingene å
arrangere møter for å gjøre kriseplanen kjent, og
det ble holdt møter i alle byene og 7 herreder. Derimot var
det bare få steder hvor det ble dannet kriseutvalg, men der disse
var i arbeid, hadde det lykkes å stanse flere tvangssalg av eiendommer
i bygdene. I byene var det organisert arbeidsløses foreninger.
For å møte agitasjonen fra det fascistisk pregede Bygdefolkets
krisehjelp, ble det arrangert et stort stevne i Hillestad 10. juni.
Det fikk enestående tilslutning. Det var arrangert i samarbeid
med kvinneutvalget i fylket.
Organisasjonen bygges ut
I løpet av 1934 ble det stiftet 2 ungdomslag, ett i Tjølling
i januar og ett i Sem i november. Det første med 45 og det
annet med 80 medlemmer i starten. Tjøme arbeiderforening
ble gjenreist og det ble stiftet to partilag i Stokke, Arnadal og Jevnaker.
Kvinneorganisasjonen stiftet grupper i Konnerud, Borre og Vivestad og
partiet fikk kollektiv tilslutning av Sandar elektrikerforening, Sandefjord
bryggearbeiderforening og Bryggeriarbeiderne i Tønsberg.
En arbeidsløses forening i Tjølling ble også tilmeldt
partiet.
I 1934 var det 8 arbeideridrettslag i fylket.
Det var et livlig organisasjonsår. Det ble holdt 160
foredrag, derav 137 av fylkets egne krefter, og hertil kommer førstemaitalere
på 17 steder i fylket.
Under forberedelsene til kommunevalget ble det arbeidet for å
stille partiliste i alle valgsogn, og dette lyktes. Partiet deltok
i 10 valgsogn mere enn forrige valg. Det ble ført en iherdig
valgkamp, fylkespartiet kjøpte høyttaler, og framsyningen
av film og tramgjengenes opptreden på valgmøtene bidro til
godt frammøte. I byene gikk partiet fram med 815 stemmer og
i bygdene med 3500. Seieren fra stortingsvalget året før
var bekreftet.
*
Kriseplanen var stadig aktuell og det var klart at den ville få
stor betydning for stortingsvalget i 1936. Utpå vårparten
1935 ble det spredt kunnskap om kriseplanen gjennom mange offentlige møter,
og dette fortsatte etter at Nygaardsvold hadde dannet sin arbeiderregjering
og kriseforliket var vedtatt. Et ledd i dette opplysnings og agitasjonsarbeid
var det store Arbeider og Bondetoget som partiet arrangerte i Oslo 2.
juni og som samlet mange deltakere også fra Vestfold under eget
fylkesmerke. Et annet viktig trekk i bildet var at fylkespartiet
arrangerte et nytt fylkesstevne, denne gangen på Ringshaug.
I andre deler av fylket arrangerte de lokale partiene sommerstevner.
På vårparten ble det holdt fylkes-kommunalmøte
i Holmestrand, og her ble det organisert en gruppe av de arbeiderordførere
som møtte på fylkestinget. Formann i gruppa ble Borgar
Steinset, Skoger, og sekretær Evald Nilsen, Sande.
Kvinneutvalget hadde som vanlig sin kvinnekonferanse og sine fellesmøter,
og hadde i gang et studiekurs. Kvinneutvalget hadde 23 avdelinger og
700 medlemmer i 1935. Det var i året dannet nye i kvinnegrupper
i Hem, Styreold, Agnes og Tjølling.
Distriktslaget av A.U.F. meldte i 1935 1000 medlemmer i 15 lag og
hadde en mengde arrangementer i løpet av året. Et teaterkurs
samlet stor interesse.
Fylkesstyret besto i 1935 av Carl Gulbrandsen, formann, Kristian
Lien, nestformann, Alf Pedersen, kasserer, Asbjørn Thyberg, sekretær,
Marie Skau, Ivar Fagerlund, Skoger, Lars Larsen, Holmestrand, Ole Jacobsen,
Ramnes, Almar Zetterberg, Sandar, Nils Østby, Tjølling,
Svein Larsen, Larvik, Emanda Kock, Tønsberg, og Sverre Sulutvedt
fra A.U.F.
Det store framstøtet 1936
Opptakten til stortingsvalget 1936 ble tatt i begynnelsen av året
med en rekke møter som vesentlig ga opplysning om arbeiderregjeringens
program og budsjettforslag. Den faglige og politiske organisasjon
samarbeidet godt og det ble stiftet en arbeidsmannsforening på Tjøme
som ble en god støtte for partiavdelingen. I Strømm
og Svelvik ble det også satt i gang fellesagitasjon, med god støtte
fra arbeiderungdommen i Berger. Det ble holdt en fagligpolitisk
konferanse i Våle som resulterte i at partiavdelingen i Undrumsdal
ble rekonstruert.
Fylkespartiets store sommerstevne ble holdt i Borre, med veldig tilslutning.
I samarbeid med Samorganisasjonen og Sjømannsforbundet ble
det arrangert 4 distriktsstevner, både for å få organisert
hvalfangerne og for politisk opplysning, og det ble holdt andre lokale
sommerstevner, så agitasjonen tegnet godt til stortingsvalget.
Da nominasjonsmøtene var unnagjort begynte en omfattende agitasjon
innen fag- og partiforeningene. Og i løpet av 2 ½
måned foran valget ble det av fylkespartiet organisert 246 foredrag
på møter hvor det også var underholdning, film, tramgjeng
eller talekor. Det var en veldig interesse. Dagen før
valget arrangerte bypartiene. en større oppmarsj, noen med fakkeltog.
Det var også stor virksomhet av partifellene med spredning av partiets
valgmateriell. Den stigende virksomhet førte til større
utgifter og i 1936 var utgiftene 13.500 kroner.
Resultatet av valget ble strålende. I landkretsen gikk
partiet fram med 5000 stemmer fra 1933 og partiet erobret ett nytt mandat.
I prosent av avgitte stemmer gikk partiet fram fra 30 % i 1939 til nå
35 %. I bykretsen gikk partiet fram 2200 stemmer og øket
prosenten fra 39,5 i 1933 til nå 45,5 %. Partiet hadde nå
halvparten av fylkets stortingsrepresentanter. De borgerlige partiene
sammenlagt sto på samme stemmetall som for 6 år siden.
I 1936 rapporterte fylkespartiet 3796 medlemmer i 99 partilag.
Økonomien var bra.
Styret besto i 1936 av det samme forretningsutvalget som i 1935 og
dessuten Emanda Kock, Svein Larsen, Almar Zetterberg, Chr. Andersen,
H. Grimsrud, A. Handeland og Th. Thoresen, den siste som Ungdomsfylkingens
representant.
1937-38
Samarbeidet med Samorganisasjonen fortsatte i beste forståelse
og det ble holdt mange organisasjonsmøter med aktuelle foredrag.
I august ble det holdt et studiekurs for valgledere. Sommerens agitasjon
ble innledet med et stort og prektig fylkesstevne i Larvik. I august
var det stevne på Tjøme, og ellers holdt lokale partier vanlige
sommerstevner. I løpet av året ble det holdt 139 offentlige
agitasjonsforedrag utenom 24 1stemai foredrag. Under selve valgkampen
ble det holdt 109 foredrag.
På denne tid hadde partiet avdelinger i alle sogn, unntatt
i Svelvik, som ikke hadde partiavdeling mellom 1928 og 1945. Likevel
ble det stillet arbeiderliste med partifolk i 1934 og 1937, så partiet
var representert i kommunestyret. Det ble i året dannet partiavdeling
i Vasås sogn i Hof. Men mange avdelinger ut på bygdene
var svake og hovedgrunnen var mangel på egne forsamlingslokaler.
Skulle de leie de vanlige ungdomslokaler var leien så høy
at en ikke kunne få inntektsgivende arrangementer, og leiene var
også for høye til foredrag. Arbeidet med å danne
representantskaper i by og herredspartiene var kommet godt i gjenge.
Fylkespartiets formann klaget over at rapportvirksomheten var mangelfull.
Kvinneorganisasjonen meldte om nye kvinnegrupper på Gullhaugen i
Botne, Selvik og Skoger, alle etter foredrag av Marie Skau. Derimot
var det ikke dannet nye Framlag. Partiet hadde 6500 medlemmer i
114 partilag.
Ved valget vant partiet 10 nye mandater i byene og 17 i landkommunene,
og sammenlagt for by og land fikk partiet så mange stemmer at det
kom på høyde med Høyre.
*
Fylkespartiets sommerstevne i 1938 var lagt til Preståsen i
Sandefjord.
Kvinneorganisasjonen holdt sin konferanse i Holmestrand og kunne
melde 900 medlemmer i 32 kvinnegrupper, og 9 Framlag i arbeid, og A.U.F.
hadde 19 lag i fylket. A.U.F. hadde dannet kretsorganisasjoner som bandt
laga bedre sammen. Fylkespartiets samlede medlemstall var økt
til 7300 i 117 partilag.
I 1938 ble det holdt 94 offentlige foredrag pluss første mai-foredragene
på 23 steder i fylket.
Styret besto i 1938 av Carl Gulbrandsen, formann, Arthur J. Olsen,
nestformann, Alf Pedersen, kasserer, Andreas Andersen, sekretær,
Marie Skau, D. Vefald, Signy Larsen, Larvik, Almar Zetterberg, Sandar,
Johan Rivelrød, Eidsfoss, Kaia Andersen, Holmestrand, Maren Kristiansen,
Strømsgodset, Knut Næss, Sande, og Reidar Christiansen, Larvik,
som representerte A.U.F. i styret. De 5 første dannet forretningsutvalget.
De sommerstevnene som fylkespartiet i Vestfold arrangerte i mellomkrigsåra
har det gått store ord om. Opplegget ble gjort av fylkespartiet
som overlot den praktiske delen av arrangementet til stevnestedets lokale
partiavdeling. De lokale arbeiderkor, musikkorps, tramgjenger og
amatørskuespillere inngikk i underholdningsprogrammet ved siden
av profesjonelle scenekunstnere. Stevneplassen ble rikelig pyntet
med flagg og det ble lagt stor vekt på at kjøkkenavdelingen
skulle servere publikum etter ønske. De to første stevnene
ble holdt i august, siden omkring St. Hans, fordi den årstid skulle
ha stabilere værtype. Det har holdt, med unntak. Her
følger en kort oversikt over stevnene. Deltakerantallet er
tatt fra avisreferatene, antakelig er det i overkant, men stevnenes karakter
blir likevel tydelig selv om avisa skulle ha lagt til 500 eller 1000 deltakere.
21/8 1932 på Slottsfjellet. Åpning av stevnekomitéens
formann, Carl Gulbrandsen, historisk orientering av Georg Martinsen,
stevnetalere fylkespartiets formann Anton Jenssen og Alfred Madsen fra
LO. På scenen Ella Quist Nilsen og Arne Paasche Aasen.
4-5000 deltakere.
20/8 1933 på Slottsfjellet. Velkomst av Carl Gulbrandsen.
Talere var redaktør og riksdagsmann Ivar Paulli og Martin Tranmæl.
Oslo barnelags dansarring. 4500 deltakere.
Hillestadstevnet 1934
17/6 1934 i Hillestad i Botne. Velkomst av Carl Gulbrandsen.
Talere var stortingsrepresentant Helga Karlsen og Oscar Torp. På
scenen Per Kvist, Lalla og Carsten Carlsen og Holmestrand dramatiske
klubb. Ekstratog fra Tønsberg, Holmestrand, Eidsfoss og
Hvittingfoss. 6000 deltakere.
Samme år ble det 19. august holdt fylkesstevne på Slottsfjellet
med Svend Söderberg fra Göteborg og Sverre Sivertsen fra Oslo
som talere. Lyktemannen underholdt. Dårlig vær.
4000 deltagere.
23/6 1935 på Ringshaug i Sem. Velkomst av Carl Gulbrandsen.
Talere statsråd Ystgaard og Alfred Madsen. Scenen: Botten
Soot, Per Kvist, Lalla og Carsten Carlsen. St. Hans-bål, strålende
fyrverkeri. 6000 deltakere.
21. juni 1936 på Borrehaugene. Strålende vær.
5 ekstratog til stevnet. Velkomst av fylkespartiets formann, Horten
arbeidermanns kor og Damekor og tramgjeng. Talere Allan Vogt, svensk
riksdagsmann og redaktør, utenriksminister Halvdan Koth og Carl
Gulbrandsen. Konsert av Notodden damekor og mannskor, mannskoret
og musikkorpset, Horten. Kabaret ved Per Kvist, Lalla og Carsten
Carlsen, tramgjeng. Korte taler av Anton Jenssen, Joh. Mathiassen
og Alb. Christiansen. 10.000 deltakere.
6. juni 1937 på Farris Bad i Larvik. Regntung himmel
fra morgenen, men opphold. Flere ekstratog. Svært tog
fra stasjonen til stevneplassen. Tønsberg janitsjarkorps
og guttemusikken i Larvik. Prolog av Gunnar Reiss Andersen, lest
av forfatteren. Konsert av 5 arbeiderkor fra Larvik, Sandefjord og
Horten. Tramgjengen, Larvik, gutte- og piketurnere fra Fagen, Tønsberg.
Velkomst av ordf. Oscar Andersen, hovedtalere statsministrene Stauning og
Nygaardsvold, Carl Gulbrandsen og Martin Tranmæl. Den siste
kom bare som tilskuer fra et annet arrangement i Sandefjord, men måtte
følge et folkerop om en tale. På scenen: Lalla og Carsten
Carlsen og Book Jenssen. 8000 deltakere.
Sandefjordstevne 1938
12. juni 1938 i Preståsen, Sandefjord. Svær oppmarsj
fra torget. Velkomst av C. Gulbrandsen, talere redaktør
Frede Nielsen fra Sønderjylland, Georg Branting, Stockholm, og
Martin Tranmæl. Stor stevnekonsert av Horten dame- og mannskor,
Sandefjord dame- og mannskor, Larvik og Tønsberg arbeidermannskor.
På scenen gutte og piketurnere fra Fagen, Tønsberg, Book
Jenssen, Herman Hermani, Rolf Syversen og jodlegutten Willy Jensen fra Oslo.
Det ble solgt 10.316 stevnemerker, voksne og barn.
11. juni 1939 på Carl Johan Vern i Horten. Det var stor
oppmarsj gjennom gatene, og en samling av Framlaga fra fylket gjorde seg
bemerket. Stevnet ble som vanlig åpnet av formannen i fylkespartiet
Carl Gulbrandsen. Hovedtalere var formannen i Danske snekkersvenders
forbund Gjest Madsen, Martin Tranmæl og Erling Kihle fra jernbaneforbundet.
Kabaretprogram ved Kari Heide Steen, Leif Juster, Gerd og Otto med flere.
Konsert av flere arbeiderkor. Det var truende regnvær fra tidlig
morgen, men likevel tippet referenten 9-10.000 deltakere.
Farger, sang og klang - Fra sommerstevnet
1938 i Preståsen.
Det hadde vært et savn at partiet ikke hadde noe samarbeidsorgan
for partiavdelingene i kommunepolitikken. De gode kommunalmøtene
var bare frie drøftinger, og det utvalget som arbeidet med kommunalmøtene
hadde ingen andre oppdrag enn å planlegge disse. På
kommunalkonferansen i januar 1937 ble utvalget oppfordret til å
oppnevne fag-komitéer som skulle stå til tjeneste for konkrete
oppgaver i hver kommunegruppe og det ble oppnevnt utvalg
for plan og tiltakskomitéer, sosialkomité, skolekomité
og skattekomité. Disse komitéene ble konstituert
og de leverte en rapport til kommunalmøtet seinere på året.
Da var det også oppnevnt et utvalg for elektrisitetssaker.
I februar ble det holdt møte av kommuneutvalget, sosialkomitéen
og representanter fra by og herredsstyregruppene, hvor de behandlet
alderstrygden og forsorgssatsene, og en kom fram til en bestemt fremgangslinje
som partiets kommunegrupper burde følge, og i løpet av
året ble det i en del kommuner gjennomført forbedringer etter
partiets forslag. Ellers ble komitéene ikke brukt større
første året. Høsten 1937 ble det valgt inn
særlig mange nye folk i kommunestyrene på Arbeiderpartiets
lister, og det ble holdt en kommunalkonferanse i februar 1938 hvor Ivar
Aarseth gjorde greie for innstillingen til ny kommunelov og ingeniør
Erling Frogner om
elektrisitetssaken i fylket. Lærerne Wittersø
og Vefald orienterte om by- og landsfolkeskolen. Arne Drogseth holdt
foredrag om plan og tiltak i fylket. Her ble det lagt en plan for samarbeidet
mellom partiets fylkeskomitéer og de lokale kommunegrupper.
Den nye skoleloven ble behandlet på en særkonferanse
straks etter, og dette førte til at den kom til drøfting i
en rekke skolestyrer. Sosialkomitéen drøftet de sosiale
spørsmål på en rekke distriktskonferanser, det
gjaldt å få hevet de laveste forsorgssatsene. En
annen sak som partiet arbeidet med var utbyggingen av fylkessykehuset.
Fylkestinget forrige år hadde redusert byggeplanene av økonomiske
grunner. Ved et godt forarbeid av partifeller lyktes det å
legge saka til rette slik at det nye fylkestinget kunne beslutte byggingen
etter den opprinnelige plan. Vår partigruppe i fylkestinget
var organisert med Borgar Steinset som formann. Likeens ble det tatt
opp arbeid for mere ensartede tariffer i elektrisitetsforsyningen.
I samarbeid med sjømannsforbundet og samorganisasjonen ble spørsmålet
om hvalfangernes skatt tatt under behandling, og en innstilling fra denne
komitéen gikk videre til partiets kommunalgrupper.
I november ble det holdt kommunalmøte i Sandefjord der Bjarne
Borgan talte om kommunenes økonomiske stilling, og veisjef Thor
Larsen om veibygging. Her ble tanken om å få nedsatt
en fylkeskommunal tiltakskomité reist, og partiets kommunegrupper
ble informert. Om høsten ble det holdt en del studie- og forelesningskurs
om de nye kommunelovene.
Felles opplysningssekretær
for Fylkespartiet og Samorganisasjonen
Arbeidernes opplysningskomité sammensatt av to representanter
fra Samorganisasjonen og to fra fylkespartiet hadde som spesiell oppgave
studievirksomheten, mens de to hovedorganisasjoner selv stelte med den
alminnelige agitasjon og offentlig opplysningsarbeid, ofte i samarbeid.
I 1938 besluttet årsmøtene både i Fylkespartiet
og Samorganisasjonen å opprette en Samarbeidskomité som skulle
tilsette lønnet sekretær som da skulle overta organiseringen
av både det alminnelige opplysningsarbeid og studiearbeidet.
Trond Hegna ble tilsatt som sekretær og begynte virksomheten fra
1. september. Opplysningskomitéen skulle fortsette og ha lokalkomitéer
som var nødvendig for studiearbeidet på hver sitt sted.
Det viste seg å være et stort framsteg. I løpet
av høsten kunne en se resultater i mange nydannede studieringer, foredragskurs
og kveldsskoler, og denne virksomheten fortsatte i 1939/40 til krigen
kom.
Samarbeidskomitéen fikk Ole Andersen Kiste til formann, og
den besto videre av Kr. Kalleberg, Carl Gulbrandsen og Andreas Andersen,
de to siste valgt av Fylkespartiet. Arbeidernes opplysningskomité
hadde denne sammensetning: Andreas Andersen og Arth. J. Olsen fra Fylkespartiet,
Kr. Kalleberg og Andreas Nøkleby fra Samorganisasjonen, Marie Skau
og Ebba Lodden fra Kvinneorganisasjonen i fylket, Odd Bergan fra Ungdomsfylkingen
og Alb. Carlsson fra Arbeideridrettskretsen.
Motstanden mot arbeiderbevegelsen fikk også uttrykk i at styrene
i eksisterende forsamlingslokaler nektet å leie ut til fag- eller
partiforeninger. Det ble ofte sagt rett ut. Ikke alle uttalte
motivene så tydelig som major Schwarts. Eidsfoss Værk
bygde et forsamlingslokale, ”Eidsvoldhall”, i 1909, og major Schwarts og
frue skjøt til 2000 kroner, men knyttet til denne betingelse for
utleie:
”Derimod ønsker vi at politisk diskussion, aggitation, og
foredrag, samt alt, hvad der kan skabe ufred og uhygge, maa være
banlyst. Herunder indbefatter vi alt, som kan være egnet
til at nedbryde vaar kristne tro, moral eller samfundsorden, samt sekteriske
foredrag, der kan forvirre sjælene og avstedkomme ulykker”.
Så bygget arbeiderne egne hus. De kom etter hvert i Sande,
bygd 1904, brent i 1934 og gjenopbygd. Hof, overtatt i 1906 fra
den gamle arbeiderforening. Tønsberg kjøpte i 1906
Conradis gate 3, i 1913 Storgata 46, i 1917 Tollbugata 19. Dette
gikk tapt under partistriden 1925. Kjøpte seinere nåværende
Folkets hus i Stenmalveien. Horten, overtatt i 1907 fra den gamle
arbeiderforening. ”Varden” ved Glasverket i Skoger, bygd 1912.
Måtte selge 1921. Bekkestrand i Sande, bygd 1913, brent i 1929 og
gjenoppbygd. Sandefjord, kjøpt i 1913 av Sandefjord Bad.
Larvik, kjøpte i 1920 Storgata 24. Det gikk tapt under partistriden
1924. Kjøpte nåværende Folkets hus i 1937. ”Fremad”,
Selvik i Sande, bygd 1920. Gulskogen, kjøpt i 1921.
”Arbeideren”, Tjøme, overtatt 1921 fra den gamle arbeiderforening.
Solgt i 1954. Husvik i Sem, bygd 1922. Solgt under krigen.
Eidsfoss, bygd 1931. Holmestrand, kjøpt i 1932. Nøterøy,
bygd 1935. Sem, bygd i 1934. Solgt i 1955. ”Folkvang”
i Tjølling, bygd 1938. ”Borgen” i Botne, bygd 1939.
Det siste årsmøte før
krigen på Borgen i Botne
Årsmøtet i 1940 ble holdt på Borgen i Botne 7.
april, 2 dager, før storkrigen nådde vårt land. Beretningen
for 1939 viste at virksomheten fortsatte i godt tempo, men den truende
krigssituasjonen satte visse merker også i partiarbeidet og munn
og klovsyken spilte også litt inn. I 1939 var det holdt 136
møter med foredrag og filmframsyning og lokalt ble det satt i gang
36 studiesirkler, holdt 14 foredragskurser og satt i gang 3 kveldskoler.
Sommerstevnet ble holdt i juni på Karl Johans Vern i Horten.
I fylkestinget ble det satt ned en fylkets tiltakskomité etter forslag
av partiets gruppe. I løpet av året var det dannet
to nye ungdomslag, og det var drevet en iherdig indre opplysningsvirksomhet.
Det samme var gjort i kvinneorganisasjonen. På et ekstra høstmøte
ble det valgt 15 representanter til partiets landsmøte i november.
Forretningsutvalget i 1939 besto av de samme som året før
med unntak av at Trond Hegna var blitt kasserer, og det var tiltrådt
av Carl Henry og Kolbjørn Larsen. De andre i styret var
Vefald, Signy Larsen, Zetterberg, Kaia Andersen, Maren Kristiansen, Karsten
Dalsrud, Sande, og Reidar Rossel, Hof. Skolekomitéen besto
av M. Wittersø, Tønsberg, Andreas Andersen, Vefald, Marie
Kiste, Tønsberg, Marie Skau. Sosialkomité: Oscar Nielsen,
Larvik, Ludv. Løvaas, Horten, Emanda Kock, Tønsberg, J.
Høgsveen, Lardal, Asbjørn Eker, Hedrum. Skattekomité:
Leif Kristiansen, Sandar, Charles Andersen, Larvik, J. Oskar Johannessen,
Sandefjord.
*
Fylkesmøtet besto av 90 valgte representanter, og som gjester
møtte statsråd Olav Hindahl fra Sentralstyret, Ole A. Kiste
fra Samorganisasjonen, Marie Skau representerte Kvinneorganisasjonen
og Reidar Christiansen, Larvik, møtte som formann i ungdomsfylkingen.
*
Styret som ble valgt for 1940 besto av Carl Gulbrandsen, formann,
Erling Hoen, Tønsberg, Ingv. Dillan, Nøtterøy, D.
Vefald, Brunlanes, Marie Skau, Horten, i forretningsutvalget, og Kolbjørn
Larsen, Horten, Almar Zetterberg, Sandar, Kaia Andersen, Holmestrand,
Dagfinn Borgen, Larvik, Jørgen Langaas, Våle, og Erling Nielsen,
Skoger.
Kulturliv i arbeiderbevegelsen
Ved århundreskiftet var det ikke usedvanlig at somme møter
i fagforeningene sluttet med punsjebolle eller liknende, og rusdrikk var
tolerert i arbeiderforsamlinger. En av oppgavene for den unge arbeiderbevegelsen
ble å bryte med denne gamle skikken og ha møter som ikke
ble skjemmet av rusdrikk. Gjennom iherdig arbeid lyktes det etterhvert
å få anerkjent at berusede personer ikke skulle ha adgang
til arbeidermøter og fester.
På annet sted i dette skriftet er omtalt det studiearbeid som
ble drevet i arbeiderorganisasjonene. Etterhvert meldte en del arbeiderforeninger
seg kollektivt inn i Folkeakademiet i byen og for midlet adgangsbilletter
til medlemmer som ønsket det.
Møtekulturen ble bedret gjennom utallige organisasjonskurs.
Mange steder tok arbeiderne til med å danne musikkorps, de
første nevnes allerede i 1908. På Eidsfoss hadde arbeiderne
eget musikkorps i 1909 og likeså i Botne. I 1910 fikk arbeiderne
ved Glassverket i Skoger sitt eget musikkorps og det ble mange flere.
Men mange av disse korpsene hadde vansker både med å skaffe
penger til instrumenter og til driften, andre hadde vansker med å
skaffe medlemmer og de fleste av disse korpsene måtte gi opp etter
kortere eller lengere tid.
En bedre skjebne fikk sangforeningene. Arbeiderne ved Glassverket
i Skoger fikk sitt mannskor i 1910 og et blandet kor i 1914. Tønsberg
arbeidermannskor startet i 1912, Fagforeningenes sangforening i Larvik
og Arbeidernes mannskor i Horten i 1916, Arbeidernes mannskor i Holmestrand
i 1923 og i Sandefjord i 1928. Arbeiderkvinnene startet damekor
i Horten i 1916, Tønsberg og Larvik 1925, Holmestrand 1928 og Sandefjord
1938. Da kom også
Nøtterøy blandede kor. Etter krigen er Svelvik
arbeidermannskor og Nøsted Bruks mannskor kommet til, men en del
av de som var startet er gått ut.
I 1922 ble det dannet en distriktsorganisasjon for arbeiderkorene
med Ludv. Johansen som den ildfulle drivkraft. Han var formann til
1935, deretter var H. Engebretsen, Horten, formann til 1940 og Amanda Olsen
fra 1945 til 1948. Da ble Alf Gundersgård, Kongsberg, formann.
Distriktet omfattet også Drammen og Buskerud. I løpet
av virketiden har sangerforbundet holdt 20 store forbundskonserter, utenom
de mange lokale konserter.
Trangen til fest og underholdning skapte etterhvert også teatergrupper
i ungdomslaga. I seinere tid kom tramgjengene, og begge disse underholdningsarter
har livet opp partilivet og vært tatt i bruk under valgkampene.
Også barnelaga har hatt sine teatergrupper.
Gjennom 1920- og 30-åra ble det startet mange arbeideridrettslag
som drev forskjellige former for idrett.
I de første åra etter århundreskiftet da de faglige
og politiske arbeiderforeninger vokste fram, var det også en del
agitasjon for å danne kooperative handelslag, og de ble begynt forsiktig
som
innkjøpslag, der en del interesserte sluttet seg sammen om
felles varekjøp, og fordelingen skjedde privat uten utgifter.
De fleste av disse innkjøpslaga holdt ikke sammen så lenge,
det manglet kapital og vel også dristighet til å starte forretning
med lønnet betjening.
Tjølling kooperative handelslag ble dannet i 1905 etter at
det hadde virket som privat innkjøpslag et par år. Larvik
Samvirkelag kom i 1906, Skoger kooperative handelsforeninq i 1908 og Forbruksforeningen
Samvirke i Holmestrand i 1910.
I 1955 hadde fylket disse kooperative forretningene
(stiftelsesåret i parentes):
Tjølling Handelslag (1905).
Larvik Samvirkelag (1906) .
Forbruksforeningen Samvirke, Holmestrand (1910).
Strømsgodset Forbruksforening (1916).
Sandar Samvirkelag (1920).
Svarstad Samvirkelag (1921).
Selvik Kooperative Handelslag (1922).
Horten Kooperative (1928).
Botne Samvirkelag (1928).
Sten Samvirkelag (1932).
Halsen Samvirkelag (1934).
Hillestad Samvirkelag (1934).
Tønsberg Samvirkelag (1935).
Ramnes Samvirkelag (1938).
Sem Samvirkelag (1915).
Tvedalen Samvirkelag (194).
Eidsfoss Samvirkelag (1946).
Kvelde Samvirkelag (1947).
Berger Samvirkelag (1948).
Steinsholt Samvirkelag (1951).
Svinevold Samvirkelag (1953).
Disse 22 kooperative forretningene har 31 utsalg med 121 ansatte
personer. De har om lag 4500 medlemmer og omsetter varer for 13
millioner kroner om året.
Samvirkelagene har sin egen distriktsorganisasjon og er gjennom denne
tilsluttet Norges kooperative landsforening. I 1955/56 er stortingsmann
Torgeir Berge formann i distriktsforeningen.
Kooperasjonen har egne kvinneforeninger i Larvik, Horten, Tønsberg,
Sandefjord, Sandar, Holmestrand, Botne og Berger. Den siste
er ny etter krigen mens de andre er eldre. De er gjennom egen distriktsforening
tilsluttet det kooperative kvinneforbund. Distriktsforeningens
formann i 1955/56 er Sigrid Kristoffersen.
Fylkespartiets medlemstall
Fra D.N.A.s årsmeldinger.
Foreninger:
Medlemmer:
1923 pr. 1/7
62
1550
1923 ” 31/12
45
1268
1924 ” ”
39
896
1925 ” ”
39
809
1926 ” ”
39
860
1927 (Samlingen)
60
1950
1928 pr. 31/12
64
2050
1929 ” ”
70
2432
1930 ” ”
70
2430
1931 ” ”
71
2569
1932 ” ”
73
2600
1933 ” ”
75
3116
1934 ” ”
75
3116
1935 ” ”
96
3775
1936 ” ”
99
3796
1937 ” ”
114
6500
1938 ” ”
117
7300
1939 ” ”
7890
Herav var 1100 kvinner i 32 kvinnelag, 860 i 21 A.U.F-lag, og resten
i lag og foreninger i by- og herredspartiene.
Partiet under okkupasjonen
Den illegale kampen mot tyskerne og de norske nazistene begynte tidlig
i 1940. Først smått og famlende, seinere bedre og
bedre. Det tok litt tid før det ble skaffet oversikt over
målene og midlene til å samordne motstandsviljen.
Etter henstilling fra Oslo - det vil si i dette tilfelle Einar Gerhardsen
og Konrad Nordahl - ble det forsøkt å danne mindre komitéer
i byene, også i Vestfold. Meningen var i første omgang
å få med en representant fra Høyre og en fra Arbeiderpartiet,
og at det skulle tilsettes en fastlønnet sekretær.
I Vestfold ble Tønsberg valgt som sentrum. Sekretæren
ble tilsatt og det ble tatt fatt på å organisere det første
illegale apparatet i Vestfold under krigen. Redaktør Kandahl,
som da var ansatt i Aftenposten, var blant andre en tur i Vestfold for
å hjelpe til med starten. Rolf Gerhardsen var med som representant
for Arbeiderpartiet.
Det lyktes dessverre ikke å få satt denne planen ut i
livet, og i sannhetens interesse må det kunne sies at det ikke skyldes
Arbeiderpartiets representanter.
Den nye sekretæren var i arbeid i lengre tid. Han holdt
kontakten mellom den sentrale hjemmefrontledelse i Oslo og en del
aktive hjemmefrontfolk i Vestfold.
Seinere ble det bygget opp et sivilt hjemmefrontsorgan i Vestfold,
der overlege Anton Jervell og overretssakfører Knut Darre Christiansen
var de ledende personer. Arbeiderpartiet hadde imidlertid hele
tiden den beste kontakt med den sivile ledelsen.
*
De politiske partier ble forbudt fra 25. september 1940, og gjennom
politiet ble alle protokoller og midler beslaglagt, så langt politiet
fikk tak i dem. 10. september 1941 ble fagorganisasjonen satt under
nazistisk kontroll, samme dag standretten i Oslo dømte Viggo Hansteen
og Rolf Wickstrøm.
Allerede så tidlig som i oktober 1940 hadde fagorganisasjonen
begynt å utgi en illegal avis som til å begynne med kom ut
i 800 eksemplarer, seinere økte det. Det var fagorganisasjonens
illegale faglige utvalg som sto for ”Fri fagbevegelse” som avisen hette
fra januar 1941. Den kom til å spille en veldig rolle som informasjonsorgan
for de fagorganiserte og partifolket over hele landet i de mange uvisse
og spente situasjoner. Faglig utvalg hadde varig forbindelse med hjemmefrontens
ledelse og spredte paroler fra den også.
Da Tyskland i juni 1941 erklærte Sovjetsamveldet krig, meldte
de norske kommunister seg til den illegale kampen mot nazismen i Norge.
Tidligere hadde de heller støttet tyskerne her i landet.
Den tvilsomme nasjonale holdning kommunistene hadde vist inntil juni 1941
gjorde at de ble sett på med mistro, så alle forsøk
de gjorde for å komme i kontakt med det faglige utvalg ble avvist.
De dannet da sitt eget illegale apparat og da de først og fremst
hadde partipolitiske mål innen motstandsfronten og disse i flere
situasjoner ikke samsvarte med hjemmefronten, ble det en oppgave for Faglige
utvalg å holde øye med kommunistenes agitasjon på arbeiderplassene.
Etterhvert som tyskerne fikk bedre kjennskap til motstanden, ble
det en hovedoppgave for dem å stanse de illegale avisene, og ”Fri
fagbevegelse” fikk i sannhet en beveget tilværelse. Gang på
gang ble distribusjonsapparatet og ”trykkeriet” i Oslo revet opp av tyskerne
som arresterte alle som var med, og det måtte flere ganger bytte redaktør.
Men avisa skulle ut og det ble stablet nye medhjelpere på bena.
Det faglige utvalg fikk etterhvert andre oppgaver, utenom informasjon
og nyhetsformidling. Det gjaldt arbeid innen Milorg, innen B.org
(bedriftsvernorganisasjonen) som skulle hindre uønsket tysk innflytelse
over bedrifter og unasjonal sabotasje, det var transportvirksomhet, kurértjeneste,
innsamling av pengemidler til den illegale kampen og støtte til fangers
og flyktningers familier. Dette kom litt etterhvert, etter som okkupasjonens
utvikling krevde det.
*
Rolf Gerhardsen
Tønsberg
Det var Rolf Gerhardsen som av øverste Faglige utvalg fikk
i oppdrag å organisere Faglige utvalg i Vestfold. Det
kom til å bestå av Aymar Saastad i Holmestrand, Finn Nygaard
i Horten, Carl Gulbrandsen i Tønsberg, Sverre Hjertholm i Sandefjord
og Jens Olsen i Larvik. Arth. J. Olsen kom med fra den tid nazistene
overtok samorganisasjonen. Den første oppgaven var å
spre ”Fri fagbevegelse”. Fra Oslo kom det hver uke et lite antall,
seinere da det ble vanskeligere med forsendelsen måtte folk fra
Vestfold reise til Oslo hver uke og hente ett eksemplar. For å
få spredt informasjonsorganet bedre begynte Sverre Hjertholm i 1941
å skrive av hele avisen på stensiler og trykke større
opplag. Det ble fra den tid spredt 300 eksemplarer i Vestfold.
Rolf Gerhardsen som hadde oppdrag også utenom Faglige utvalg
i Vestfold, ble truet i oktober 1943 og måtte forsvinne til Sverige.
I mars ble Jens Olsen ettersøkt i Larvik og måtte forsvinne
over grensen. I oktober samme år ble Faglige utvalg revet
opp, som følge av uheldige forhold i forbindelse med en sprengningsaksjon
som kommunistene hadde planlagt og som skulle stanses. Den ble stanset
i Tønsberg, men med den følge av Carl Gulbrandsen måtte
dra over grensen i oktober, Arth. J. Olsen i januar og Sverre Hjertholm
i februar 1944. Maskinene som ble brukt til trykkingen av ”Fri fagbevegelse
ble sendt til Tønsberg hvor Kåre Olsen foresto trykkingen
til krigen sluttet. Faglige utvalg ble rekonstruert med Harry Lund
i Larvik, Kr. Kalleberg i Sandefjord, Sverre Sulutvedt og Ivar Opsahl i
Tønsberg. I 1945 kom Olav Nordskog med i utvalget.
Bedriftsvernorganisasjonen (B.org.) var sideordnet Milorg. etter
oppdrag av Regjeringen i London i 1942. Den ble ledet av Johs.
Fougli, Oslo, og i Vestfold ble Gösta Anderson ved Sjømannsforbundets
avdeling i Sandefjord distriktssjef. Han stelte også med
den legale og illegale Sjømannshjelpen i Vestfold. Anderson
fikk kontaktmenn i alle Vestfoldbyene, såkalte områdesjefer,
og disse søkte så kontakter på de viktigste arbeidsplassene.
Områdesjefene var ingeniør Gjerdrum i Holmestrand, Einar
Bjørge i Sandefjord, Arnulf Thorvaldsen i Tønsberg, Werner
Furberg i Horten og lektor Odvar Moen i Larvik. I 1944 overtok Ingolf
Lodden i Tønsberg etter Thorvaldsen som dro til Sverige av nødvendige
grunner. Gösta Anderson kom i faresonen i desember 1943 og
måtte forsvinne, og hans ettermann ble jernbanekontorist Johs. Lunde.
Anderson gikk seinere i illegal fraktfart Sverige - Norge med varer fra
Amerika-hjelpen. B.-org. i Vestfold ble organisert i nær kontakt
med Faglige utvalg.
*
En annen oppgave som ble pålagt den illegale ledelse var å
finne fram til en overgangsordning for den kommunale administrasjon når
krigen sluttet. Lektor Andreas Andersen, Tønsberg, konfererte
med den lokale hjemmefrontledelsen om arbeiderpartikandidatene til ordførervervene
og medlem av fylkesutvalget, et tremannsutvalg som skulle arbeide sammen
med fylkesmannen den første tida etter frigjøringen.
D. Vefald i Brunlanes ble utpekt som arbeiderpartiets medlem av utvalget.
*
Det har vært vanskelig å skrive kortfattet om det illegale
arbeidet. Det er utallige kvinner og menn som utførte et
glimrende illegalt arbeid og som burde vært nevnt. For sammenhengens
skyld har vi nevnt noen få navn fra kontaktleddene, for å vise
hvordan det hele ble skapt.
Partiavisene og okkupasjonen
I løpet av april og mai 1940 fikk redaktør Carl Gulbrandsen
og journalist Gunnar Haraldsen i Vestfold Arbeiderblad flere reprimander
av den nazistiske pressesensuren og 4. juli fikk bladet trykkeforbud for
4 uker og redaktøren satt arrestert i forbudsperioden. Bladet
ble stoppet igjen 25. september, samme dag som de politiske partiene i
Norge ble forbudt av nazistene.
6. oktober dikterte nazistene at bladet skulle komme ut igjen, men
bladstyret besluttet 7. oktober at det skulle ikke utgis så lenge
okkupasjonen varte. N.S. pressesjef i Vestfold, Ingeman Ødegaard,
meddelte da at den norske stat hadde beslaglagt bladet, at styrets funksjon
var opphørt og personalet oppsagt. 12. oktober overtok den
stedlige tilsynsmann for N.S., Heyerdahl, bøkene, verdiene og nøklene
til Vestfold Arbeiderblad. Istedetfor å fortsette utgivelsen
ble trykkeriets typografiske materiell - unntatt pressa - spredt til trykkerier
andre steder i landet. Det meste av avisens arkiver gikk tapt under
beslaget. Etter frigjøringen ble de 4 settemaskiner funnet
igjen, men bare en brøkdel av håndsetterimateriellet.
Allerede i den første tid under okkupasjonen mistet bladet
en vesentlig del av sin inntekt, og fra 1. juli ble lønningene satt
ned med 40 prosent.
Etter frigjøringen ble det etter en Londonoverenskomst trykket
en fellesavis for Tønsberg Blad og Vestfold Arbeiderblad.
I september hadde faktor Lindquist fått samlet så meget materiell
at Vestfold Arbeiderblad kunne trykke i eget trykkeri.
Vestfold Fremtid, Sandefjord, fikk trykkeforbud i 4 uker fra i 6.
juni, og redaktør Sverre Hjertholm ble satt fast for samme tid.
31. juli fikk bladet nytt trykkeforbud, denne gang for 8 uker, og redaktøren
ble holdt fast til 3. oktober. Da forbudstida var ute, fikk bladet
ordre fra nazistene om å fortsette, men bladstyret hadde i mellomtida
etter forslag av redaktøren besluttet å innstille avisa under
okkupasjonen og bladet kom heller ikke ut mer. Bladet hadde ikke
eget trykkeri og nazistene lot bladets kontormateriell i fred.
Nybrott i Larvik ble også plaget. Nummeret for 24. april
1940 ble beslaglagt av den tyske kommandant i Larvik fordi avisen inneholdt
opprop fra Kongen, melding om bombingen av Nybergsund og annet ”farlig”
stoff. Etter å ha mottatt en rekke trusler ut over sommeren
ble avisen stoppet 20. august og redaktør Ingjald Nordstad arrestert.
Det varte i 14 dager. Det nazistiske pressedirektoratet bestemte
at avisen skulle stoppe for godt fra 1. mai 1942, men stansen ble utsatt
i påvente av sammenslutning av Nybrott og Østlandsposten.
Denne kom i stand fra 1. juli 1943 under navnet Larvik Dagblad, med Ingjald
Nordstad og Øyvind Næss som redaktører. 8. desember
ble begge redaktørene arrestert sammen med disponenten, Asbjørn
Næss. Ingen av dem kom hjem før etter frigjøringen.
Carl Henry fungerte i denne tid som redaktør.
Oscar Lindquist
Tønsberg
Bladstyret i Horten Arbeiderblad besluttet allerede 9. april 1940
å stanse avisa under okkupasjonen, som protest mot den nazistiske
sensur.
Fremtiden i Drammen fikk sin første føling med nazistene
11. april, ble stoppet 23. april, men frigitt dagen etter. Redaktør
Henry Karlsen fikk rett som det var trusler fra tyskerne og de norske
nazistene, men det hanglet og gikk til 31. august da den ble stoppet og
redaktør Karlsen ble arrestert. Han satt inne i 7 uker.
*
Straks etter frigjøringen kom som nevnt Vestfold Arbeiderblad
ut som fellesavis med Tønsberg Blad.
Nybrott kunne påny trykke i eget trykkeri. Vestfold Fremtid
i Sandefjord og Horten Arbeiderblad fikk samme trykkordning som Vestfold
Arbeiderblad.
Frigjøringsåret
og deretter
Da freden kom i 1945 var det ikke lenge før partifellene var
i virksomhet. Det i 1940 valgte forretningsutvalg trådte sammen
15. mai og la planene for reorganiseringen og 5. august ble det holdt årsmøte
i fylkespartiet. Det møtte 88 representanter fra 24 by- og
herredspartier pluss styret og gjester.
Møtet ble åpnet av formannen i fylkespartiet, Carl Gulbrandsen,
som i en dypt følt tale mintes de kamerater som var falt.
Han minnet også om de prøvelser folket hadde stått
ut, for å vinne tilbake freden og friheten. Han hilste gjestene,
Trygve Bratteli fra Sentralstyret, Ole Andersen Kiste fra Samorganisasjonen,
Marie Skau fra kvinneorganisasjonen i fylket, Leif Skau fra ungdomsfylkingen,
partiets stortingsmenn og Reidar Christiansen, fra Norges kommunistiske
partis avdeling i Vestfold.
Trygve Bratteli gjorde greie for de samlingsforhandlinger som var
ført mellom D.N.A. og N.K.P. og omtalte partiets program for stortingsperioden.
For å ordne opp i krigsøkonomien var det bestemt at
partimedlemmene skulle betale 10 kroner for hele krigstida, og herav
skulle 2 kroner falle på fylkespartiet.
Formannen innledet om det praktiske arbeid som må gjøres
til valget. Videre behandlet han erstatningsspørsmålet
for de verdier partiavdelingene var fratatt under krigen, og ga vink om
framgangsmåten ved erstatningskravet.
Opplysningsarbeidet ble tatt opp etter innledning av Arth. J. Olsen.
Det ble vedtatt å gi fylkesstyret utstrakt fullmakt til sammen
med fagorganisasjonen å bygge ut en sterk organisasjon for opplysningsvirksomheten
i fylket. Avis-spørsmålet ble også berørt
såvidt. Alle avisene var da kommet i gang.
Fylkespartiets formann ga under møtet en beretning for det
som styret hadde foretatt seg under okkupasjonen.
Det ble vedtatt å gjenvelge styret fra 1940. Carl Gulbrandsen,
formann, D. Vefald, nestformann, Erling Hoen, kasserer, Ingvar Dillan,
sekretær, og Marie Skau. Disse dannet forretningsutvalget.
Videre: Kolbjørn Larsen, Horten, Almar Zetterberg, Sandar, Kaia
Andersen, Holmestrand, Jørgen Langaas, Våle, Svenda Friise,
Strømsgodset, og Olga Jansen, Hedrum. Det ble valgt 13 utsendinger
til partiets landsmøte.
Dette første fylkesmøte etter krigen viste at partiet
allerede var gjenreist og at det var enighet om alle vesentlige saker.
Stortingsvalget 1945
Fylkesstyret holdt nominasjonsmøte og satte i gang valgkampen.
Det ble en trå valgkamp. Mange nye folk i ledelsen av de
lokale partier, vansker med valgmateriell og talere, transportvansker,
og samlingsforhandlingene med Norges kommunistiske parti som brast en
måned før valget virket sterkt inn. Det ble en hektisk
innspurt. Det ble organisert 123 foredrag foran stortingsvalget.
Framgangen fra 1936 var vel 3000 stemmer, som alle kom fra bygdene.
Partiets kandidater i bykretsen var Johan Andersen, Horten, Carl
Henry, Larvik, Rolf Holmen, Tønsberg, Adolf Kristoffersen, Sandefjord,
Dagfinn Olsen, Holmestrand, Gunvor Eker, Larvik,
Bjarne Larsen, Stavern, Bjarne Christiansen, Horten, Ebba Lodden,
Tønsberg, og Karl G. Andersen, Holmestrand. De to første
ble valgt. Høyre fikk de to andre plassene.
I landkretsen var partiets kandidater: Lauritz Grønland, Skoger,
Eivind Eriksen, Nøtterøy, Marie Skau, Borre, Nils Østby,
Tjølling, Leif Kristiansen, Sandar, Olav Nordskog, Sem, Leif Anfinsen,
Våle, Karl Demberg, Sande, Olga Jansen, Hedrum, og Gunnar Lysholm,
Stokke. De to første ble valgt. Høyre fikk de
to andre stortingsmennene.
Kommunevalget 1945
Organisasjonsmessig ble valgkampen til kommunevalget bedre, men det
var ikke så stor møteinteresse lenger og foredragsmøtene
samlet mindre folk. Likevel ble resultatet bedre enn ved stortingsvalget
med en framgang på 38 representanter. I landkommunene fikk partiet
8 ordførere av 18. I byene stilte kommunistpartiet lister
og fikk innvalgt 37 representanter, vesentlig på bekostning av D.N.A.
Kommunistene hadde størst framgang i Larvik. D.N.A. mistet
9 representanter i byene, men fikk ordføreren i 6 av de 8 byer.
Carl Gulbrandsen takker av
På årsmøtet 1946 sa Carl Gulbrandsen fra at han
ikke ville ta mot gjenvalg. Han hadde vært formann i fylkespartiet
i 14 år. Han ble varmt hyllet av den nye formannen og av forsamlingen
som besto av gamle og nyere kampfeller, hvorav de fleste kjente Gulbrandsens
iherdige arbeid for partiet gjennom mange år.
Og nye folk kommer til
Gulbrandsens feller i forretningsutvalget av 1940, Vefald, Hoen og
Dillan ønsket også avløsning. Til formann valgtes
Andreas Andersen, nestformann og sekretær Olav Nordskog, kasserer
Harald Brynildsen, og Rolv Holmen. Formennene i kvinneorganisasjonen
og ungdomsfylkingen i Vestfold tiltrer forretningsutvalget, det ble Marie
Skau og Frank Andersen.
De andre i fylkesstyret ble Svein Granli, Skoger, Kolbjørn
Larsen, Horten, Anna Nilsen, Sande, Andreas Honerød, Høijord,
Samuel Halvorsen, Sandar, Olga Jansen, Hedrum, og Ingjald Nordstad, Larvik.
Samlingsforhandlingene 1945 og 1947
Etter krigen fikk det kommunistiske parti endel vind i seilene, og
deres agitasjon kom til å ta bort både tid og krefter, og
det gikk ut over annet arbeid som arbeiderbevegelsen hadde foran seg. Det
ble ganske snart tale om en samling av de to politiske arbeiderpartiene
og i Vestfold tok Samorganisasjonens styre saka opp 18. mai 1945 med henstilling
til de to partienes styrer i fylket om å behandle den og komme med
en offentlig uttalelse. De sammenkalte en konferanse 4. juni hvor
N.K.P. møtte med Reidar Christiansen og Emil Reiersen, D.N.A.
med D. Vefald og Carl Gulbrandsen, fra pressa møtte red. Sverre
Hjertholm for D.N.A., og journalist Olav Jonassen for N.K.P., og Samorganisasjonen
møtte med Ole Andersen Kiste og Arth. J. Olsen. Møtet
vedtok en uttalelse som munnet ut i en henstilling til Landsorganisasjonen
og de to Arbeiderpartier om å finne fram til et grunnlag for politisk
sammenslutning av arbeiderpartiene i Norge.
Enigheten om samling var oppriktig nok hos medlemmene, men kommunistene
i ledelsen nyttet alle høve til politisk agitasjon innen organisasjonene.
På Samorganisasjonens årsmøte i august dro de fram
et forhold fra det illegale arbeidet under krigen som førte til
at to medlemmer av D.N.A. ble utelukket fra tillitsverv i fagbevegelsen
for en tid. Kommunistene gjorde dette til en stor sak for seg og sitt
parti og skapte vondt blod. På samme årsmøte ble
samlingsspørsmålet likevel drøftet. På
denne tid hadde forhandlingene mellom de to politiske hovedorganisasjoner
brutt sammen og årsmøtet henstillet til dem om å ta
forhandlingene opp igjen. Men henstillingen polemiserte mot at en
eventuell samlingskongress skulle sammensettes, og nominasjonen av stortingskandidater
foregå etter forholdstall. Den krevde at nominasjonen skulle
foregå på fellesmøter. Denne kommunistvennlige
uttalelsen ble understreket ved at forretningsutvalget seinere bevilget
1000 kroner til valgkampen, hvorav kommunistpartiet fikk halvdelen.
Det var tydelig at den kommunistiske innflytelsen var sterk i Samorganisasjonens
ledelse.
Stortingsvalget 1945 viste at kommunistene var få i forhold
til deres agitasjon. I Vestfold fikk kommunistpartiet 6800 stemmer
mot Arbeiderpartiet 29.600, og denne avklaring av styrkeforholdet satte
merker også i Samorganisasjonen.
Våren 1947 ble det i Tønsberg reist spørsmål
om å få gjenopptatt forhandlingene om samling av de
to arbeiderpartiene. Saka ble tatt opp i Samorganisasjonens forretningsutvalg,
og et fellesmøte av dette og Tønsberg faglige utvalg og
styrene i Tønsberg avd. av D.N.A. og N.K.P. sluttet seg enstemmig
til det såkalte ”Vestfoldforslaget” som var utformet av Ole Andersen
Kiste. Det gikk ut på at det skulle innkalles en ny samlingskongress.
Grunnlaget skulle være det samme som var utformet i 1945.
Meningen var at nå ville arbeiderne samles uten hinder av toppfigurer
som var mot organisatorisk samling. ”Vestfoldforslaget” ble offentliggjort
over hele landet. Det førte som kjent ikke fram.
På Samorganisasjonens årsmøte i juni ble dette
forslaget vedtatt mot 42 stemmer:
”Årsmøtet beklager at ledelsen av Norges kommunistiske
parti har motsatt seg samlingsbestrebelsene og dermed hindret den samling
de fagorganiserte arbeidere av begge partier krever.
De fagorganiserte arbeidere må ta saka i sine egne hender.
Alle positive krefter må nå gjennomføre samlingen
ved å slutte opp om Det norske Arbeiderparti.
Vi oppfordrer fagforeningene om å melde seg kollektivt inn
i D.N.A. Vi oppfordrer fagorganisasjonens kvinner og menn om å
ordne medlemsskap i Arbeiderpartiet og der møtes som kamerater
til felles arbeid. Vi fagorganiserte vil fullbyrde samlingen i Det
norske Arbeiderparti.”
Fastlønnet sekretær i Fylkespartiet
Årsmøtet 1946 ga styret fullmakt til å tilsette
fastlønnet sekretær, hvis det kunne skapes økonomisk
grunnlag for det. Dette lyktes, og Olav Nordskog ble tilsatt og
fra 1. august ledet han administrasjonen etter instruks. Han gjestet
partiforeningene og holdt 54 foredrag fra august til årsmøtet
i februar. Tradisjonen fra før krigen med sommerstevner
ble tatt opp igjen, og stevnet ble holdt i Borre 28. juni. Det
ble holdt 4 jordbrukskonferanser med en innkalt representant fra hver
bygd for å få fram deres syn på jordbruks spørsmålene.
De faglige utvalg i fylket ble sammenkalt for orientering om arbeidet
i fagforeningene, det ble holdt konferanser om avisenes problemer, og 4
kommunalmøter med opplysende foredrag for nyvalgte kommunerepresentanter.
Utenom fylkestevnet på Borre ble det holdt flere lokale stevner.
Medlemstallet var økt med 400, så tallet i 4. kvartal 1946
var 7400 fordelt i 25 by- og herredspartier som besto av 57 partilag og
partigrupper, 35 kvinneforeninger og grupper og 27 ungdomslag. Det
ble et godt stabiliseringsår for partiet i fylket.
1947-49
Årsmøtet i februar 1947 ble også viet organisasjonsarbeidet.
Det ble gjort et par lovendringer. Det ble nedsatt et jordbruksutvalg
som skulle legge jordbruksspørsmålene tilrette for videre
partibehandling. Håkon Lie holdt foredrag om den politiske
situasjon og årsmøtet sendte hilsningstelegram til statsminister
Gerhardsen.
Nå ble Harald Brynildsen formann, Andreas Honerød nestformann
og Arne Jacobsen kasserer. Som vanlig ble det valgt noen nye styremedlemmer,
i følge en gammel alternerende praksis.
Det var kommunevalg i 1947 igjen. Det ble forberedt på
vanlig måte. Det ble en framgang på nesten 3000 stemmer,
men likevel mistet partiet 11 mandater. De borgerlige partiene drev
fram alle reserver og fikk større framgang i stemmer enn vårt
parti. Partiet vårt holdt 130 valgmøter. I årets
løp ble det gjort vanlig praktisk organisasjonsarbeid.
I 1949 tok arbeidet sikte på stortingsvalget allerede fra januar.
Det ble holdt 5 distriktsvise instruksjonsmøter for 450 tillitsmenn.
Statsråd Meisdalshagen talte på en større konferanse
om den økonomiske politikk og det ble holdt en stor kommunalkonferanse
som behandlet en rekke emner og denne henstillet til fylkespartiet å
nedsette utvalg til å utrede forskjellige spørsmål
av fylkesmessig art. Organisasjonene arbeidet godt. Og så
satte valgkampen inn og krevde all interesse. Samorganisasjonen satte inn
sine krefter, kvinnene og ungdommen var meget aktive. Oscar Torp
holdt 31 foredrag foran valget, og på alle møter var det sterk
optimisme. Det ble avviklet 176 møter foran valget, og på
106 møter ble det vist film. Ungdommens teatergrupper gjorde
en stor innsats på mange valgmøter, og det ble gjort et stort
arbeid for å spre våre aviser under valgkampen. Partiets
stemmetall gikk opp fra 29.600 i 1945 til i 39.200. Høyre fikk
26.400, Venstre og Bondepartiet 13.000, Kristelig Folkeparti 4050 og kommunistene
3800. A. fikk valgt to i landkretsen og 2 i bykretsen, H. fikk 1
i landkretsen og 2 i bykretsen og V. fikk 1 i landkretsen.
Opplysningsarbeidet etter krigen
I 1945 var såvel partiet som Samorganisasjonen opptatt med
oppryddingen etter okkupasjonen, men samorganisasjonens sekretær
tok etterhvert opp det arbeidet som Arbeidernes opplysningskomité
med Trond Hegna som sekretær drev før krigen. I januar
1946 ble denne komitéen reorganisert og fra nå av ble det
et regelrett samarbeid mellom partiet og Samorganisasjonen om opplysningsarbeidet.
Det gjaldt i første rekke å bygge ut de lokale opplysningsnemnder
og utdanne folk til å lede arbeidet lokalt. Våren 1946
ble det holdt to-dagers kurs i alle byer og på Hvittingfoss, og her
fikk 500 arbeidere grunnlaget for arbeidet. Videre ble det på
Grimestad holdt et to ukers kurs for studieledere. Disse Grimestadkursene
ble årvisse, og er ledet av Samorganisasjonens opplysningssekretær.
I august samme år var det organisert lokale opplysningsnemnder i
24 av fylkets 26 kommuner. Det ble i løpet av høsten
og vinteren satt igang 3 kveldsskoler og omlag 30 studieringer, og det
ble holdt 14 mindre kurs i bygdene.
Dette arbeidet har fortsatt noenlunde etter den først oppstukne
plan. I 1947 ble det holdt 20 møter med foredrag om pris-
og rasjoneringslovene og faglige spørsmål. I 1948 ble
det startet en konsertorganisasjon som arrangerte 10 konserter.
Det ble holdt 23 kurser av ymse slag, for studieledere, teaterinteresserte,
barnevern og kommunepolitikk, en kveldskole kom i gang og 92 studieringer.
I 1949 ble det holdt 4 konserter. Grimestadkurset ble avlyst på
grunn av liten tilslutning og studiearbeidet gikk trådt.
Det gikk noe bedre i 1950 med Grimestadkurs og 60 studieringer og 2 kveldskoler,
men det var tungt å arbeide med disse sakene. Også
de følgende år var vanskelige. Først i 1954
kom det mer fart i studiearbeidet, særlig ble interessen vekket gjennom
”Brevringaksjonen Vestfold”. Vinteren 1954/55 var det i gang hele
107 studietiltak som samlet vel 1000 deltakere, og det gikk bra også
neste vinter.
I 1953 begynte L.O. med sine instruksjonskurs for T.W.I. med Harald
E. Olsen som instruktør og disse kursene har gått meget bra.
I 1953 og 54 ble det holdt 125 kurser med 1063 deltakere. Mange
av disse gikk flere av kursene så personenes antall er mindre.
Disse kursene fortsatte i 1955 og delvis inn i 1956.
Arth. J. Olsen var formann i Fylkespartiet og Samorganisasjonens
felles opplysningsnemnd og den daglige leder av arbeidet til 1950 da han
rykket opp som formann i Samorganisasjonen. Han ble avløst
som formann av Alf Skåum, mens Olav Nordskog, som var tilsatt som
sekretær i Samorganisasjonen, overtok opplysningsarbeidet til 1953,
da Kjell Lien overtok.
Grimestadkursene
Det første Grimestadkurs ble holdt i mai /juni 1946.
Opplegget var 14 dagers samvær for om lag 30 elever. Dagens
program besto av forelesninger om formiddagen, gruppearbeid som ble fellesbehandlet
neste formiddag, friluftsliv og samvær. Emnene som ble behandlet
var organisasjons- og taleteknikk, stats- og kommuneforvaltning, Norges
økonomiske stilling, fagbevegelsens historie og problemer, sosialistisk
historie og teori, sosialpolitikk, og en lang rekke emner innenfor hovedgruppene.
Grimestadkursene er populære, og de som har deltatt der vil alltid
minnes det nyttige og hyggelige samvær. Til kursene har en
innkalt de beste forelesere og det er ikke spart noe for å gjøre
kursene fullverdige som undervisningsmiddel.
Siden 1946 er det holdt slike kurser hvert år unntatt 1949.
Kurset i 1956 var det 10. i rekken.
Etter stortingsvalget i 1949 kom partiet inn i en rik indre utviklingsperiode.
Det ble lagt mer vekt på å styrke partiarbeidet og det planmessige
arbeid i kommunepolitikk. I februar 1950 ble det holdt en fylkeskonferanse
for 176 deltakere hvor Oscar Torp talte om Regionalplanlegging og interkommunalt
samarbeid, Nordskog om kommunegruppenes arbeid og Th. Broch om Nye tendenser
i kommunenes utvikling. Dette møtet henstillet til fylkesmannen
å arbeide for at det blir tilsatt en næringsgeograf til å
foreta en regionalplanlegging i fylket. Som kjent ble det året
etter tilsatt en sådan. Kommuneutvalget forsynte kommunegruppene
med arbeidsplaner og opplysninger til bruk i deres arbeid.
De forskjellige utvalg som fylkesstyret hadde oppnevnt hadde gjort
et godt arbeid og kom med innstillinger som seinere ble brukt som grunnlag
for kommende kommunevalg-program. Det forelå innstillinger fra boligutvalget,
det sosiale utvalg, skoleutvalget, yrkesskoleutvalget, elektrisitetsutvalget,
kommunikasjonsutvalget, utvalget for idrett og friluftsliv, og innstillinger
fra jordbruksutvalget om forskjellige spørsmål for landsbygda.
Opplysningsarbeidet fortsatte under ledelse av den felles opplysningsnemnd
og sekretæren besøkte avdelingene.
Sommerstevnet ble holdt på Eidsfoss hvor utenriksminister Halvard
Lange talte.
På årsmøtet 1950 ble Alf Skåum tilsatt som
fylkessekretær.
*
Politiske sekretærer
Trond Hegna
Olav Nordskog
Alf Skåum
1938-40
1945-50
1950-
For å styrke organisasjonene ble det våren 1951 holdt
en rekke tillitsmannskonferanser hvor en blant annet drøftet opplegget
til kommunevalget. I mars ble den årlige jordbrukskonferanse
holdt for 50 utsendinger med foredrag av Rasmus Nordbø og Oscar
Torp, og Arth. J. Olsen talte om organisasjons- og lønnsforholdene
blant jord- og skogarbeidere. Kommunalutvalget la fram program for
kommunevalget, bygget på instillingene fra fagkomitéene.
På kommunalkonferansen talte Olav Meisdalshagen om den politiske
stilling og likningsdirektør Karl Torgersen om Nye linjer i beskatningen.
Fylkesekretæren utarbeidet statistikk over forsorgssatsene og skattetabellene
i fylkets kommuner, som ble sendt alle kommunegrupper til sammenlikning.
Det var naturligvis kommunevalget som la beslag på den største
interessen dette året. Det var godt forberedt. Fylkessekretæren
redigerte en fylkesavis som gikk ut i 10.000 eksemplarer, det ble formidlet
talere til 84 valgmøter, derav var 62 foredragsholdere fra Vestfold.
På de fleste valgmøter ble det vist film.
Det ble stilt lister i alle fylkets 26 kommuner og resultatet var
at partiet vant 41 mandater. Tilsammen fikk partiet valgt 322 representanter
i kommunestyrene, kommunistene fikk 16 og de borgerlige partiene 402.
Kommunistpartiet stilte liste i 14 kommuner og fikk ingen valgt i 7 av
de kommunene. Også 1ste mai viste kommunistenes svake stilling.
De laget egne demonstrasjonstog i Larvik og Tønsberg, og forsvant
helt i 1ste mai-bildet.
Høsten 1951 startet partiet en medlemsverving som brakte over
500 nye medlemmer til partiet. I 1952 ble det holdt 22 tillitsmannskonferanser.
På møte i desember ble det valgt 19 utsendinger til partiets
landsmøte. Sommerstevnet ble holdt i Nasjonalparken i Borre
med Einar Gerhardsen som hovedtaler. Jordbruksutvalget holdt en
konferanse hvor det ble vedtatt en uttalelse til Sentralstyret om lønnsomhetsforholdet
mellom små og større bruk og en om prisloven. Rasmus
Nordbø og Johan Ødegaard holdt foredrag om disse emnene.
Kommunalutvalget hadde fått Gunnar Guste Pedersen til å skrive
en lengere rettleiing til partiets representanter i likningsarbeidet.
I 1952 fikk Nybrott utvidet sine lokaler og ny presse.
Mens medlemstallet steg var det litt variasjon i antall tilsluttede
lag. I 1952 kom til et nytt partilag og en kvinnegruppe, men en kvinnegruppe
og tre ungdomslag innstilte virksomheten.
Ny formann
På årsmøtet 1953 fikk Harald Brynildsen avløsning
som formann etter å ha fungert fra våren 1947. I 4
år hadde han hatt Andreas Honerød som nestformann og Th.
Broch i 2 år. Kasserer hadde vært Arne Jacobsen i 3
år, Ove Ruud 1 år og Ole Baardseth 2 år. Marie
Skau var i alle år medlem av forretningsutvalget, valgt av kvinneorganisasjonen,
mens representanten fra A.U.F. hadde skiftet fra Frank Andersen til Alf
Skåum (2 år), Reidar Enger og Johan Johansen (2 år).
Den nye formann ble Kristoffer Kalleberg, Sandar. Thv. B. Olsen
nestformann, Alf Skåum sekretær og forretningsfører,
Marie Skau, Johan Johansen og Arth. J. Olsen, som dannet forretningsutvalget.
Også dette året ble det holdt jordbrukskonferanse der
Torgeir Berge var formann. Olav Meisdalshagen og direktør
Eskeland holdt foredrag om forskjellige jordbruksspørsmål.
Kommunalutvalget hadde som vanlig møte med partiets ordførere
i fylkestinget, og sendte oversikt over skattetabeller, skatteprosenter
og alderstrygdsatser i alle Vestfold-kommunene til våre kommunegrupper.
Fylkespartiets formenn.
Sverre Hjertholm Evald Nilsen
Carl Gulbrandsen
1923-25 1926-27 1933-45
Andreas Andersen Harald Brynildsen Kristoffer
Kalleberg
1946 1947-52 1953-54
Andr. Honerød
1955-
Joh. Mathiassen var formann for D.N.A.s fylkesparti 1921-22 og Anton
Jenssen for Soc.Dem.s fylkesparti 1921-26 og for det forente fylkesparti
1928-32. (Se bildesiden: Stortingsmenn.)
Partipressen i Vestfold
Fremtiden i Skoger krets.
Helt fra Fremtiden kom ut i 1905 ble det partiorgan for den del av
nordre Vestfold som var Skoger valgkrets og for Holmestrand. I
1919 startet partiet i Holmestrand egen avis, Nytt Land, som dekket byen,
Botne, Hof og delvis Våle. Bladet ble redigert av lærer
Anton Knutson og Ludolf Weltzin og det ble holdt gående til 1932
da det ble avløst av Holmestrand Arbeiderblad, trykt i Vestfold
Arbeiderblad. Det ble redigert av en komité med Olaf Abrahamsen
som ansvarshavende, Lorentz Svendsen og Albin Ellingsen. I 1934
gikk det inn i Vestfold Arbeiderblad, som ansatte Andreas Nøkleby
som lokalredaktør. Etter krigen var Finn Gustavsen lokalredaktør
et par år, og siden har avdelingen vært skjøttet av
Rudolf Hansen.
Nybrott.
Nybrott ble startet i 1911 og ble trykt i Bratsberg-Demokratens trykkeri
i Skien og med Oscar Andersen som ulønnet redaktør.
I 1914 fikk bladet eget trykkeri og ansatte redaktør C. A. Granholm
som redaktør en kort tid. Han ble avløst av P. O.
Løkke som i 1916 ble etterfulgt av Andreas Hanssen. I 1919
ble Albin Eines redaktør. I 1920 ble Nybrott slått
sammen med Bratsberg-Demokraten til Folkets Dagblad. Dette gikk
ett år, så kom Nybrott igjen, og fra den tid har Ingjald Nordstad
vært redaktør.
Vestfold Arbeiderblad.
Bladet ble startet i 1909 og trykkingen ble leiet, først i
Fremtiden og fra 1912 i Georg Martinsens boktrykkeri i Tønsberg.
Faktor H. A. Gulbrandsen var ulønnet redaktør til 1913 da
Anton Jenssen ble ansatt. Fra januar 1918 var Ole Øisang redaktør,
og samme år fikk bladet eget trykkeri. I 1920 ble P. O. Løkke
redaktør, men han fratrådte under partisplittelsen i 1921
og ble etterfulgt av Thv. B. Olsen. Under den andre partisplittelsen
i 1923 overtok Kommunistpartiet bladet. Det gikk inn i 1926.
I 1921 startet det sosialdemokratiske partiet Vestfold Social-Demokrat
med Gunnar Ousland som redaktør og fra 1923 også P. O. Løkke.
I 1926 overtok Carl Gulbrandsen redaksjonen og var redaktør til
okkupasjonen opphørte. Ved partisamlingen i 1927 ble bladet
organ for det forente parti, og i 1930 tok det navnet Vestfold Arbeiderblad.
I 1945 ble Sverre Hjertholm redaktør, og i 1950 Håkon Hoff.
Daggry - Horten Arbeiderblad.
Daggry ble startet i 1912 og fikk eget trykkeri. Det måtte
selges i 1923 og en kort tid ble det trykt i Vestfold Arbeiderblad, fra
nov. 1923 i Nybrott, til det ble innstillet i 1925. Det har hatt
følgende redaktører: Ole J. Bakke 1912-21, Carl Hornli et
halvt år i 1922, Arth. J. Olsen 1923 og Johan Skau 1924/25.
Vestfold Social-Demokrat opprettet lokalkontor i Horten i 1921 med
Arne Drogseth som lokalredaktør. I 1929 overtok Horten Arbeiderparti
bladet under navn Horten Arbeiderblad. Drogseth fortsatte som redaktør
til 1933, Viktor Mostad var redaktør et års tid og siden har
Paul Bentsen vært redaktør.
Horten Arbeiderblad stoppet 9. april 1940 og personalet søkte
annet arbeid. Vestfold Arbeiderblad overtok kontoret med Andreas Nøkleby
som lokalredaktør, inntil V. A. også måtte innstille.
Vestfold Fremtid.
Da Nybrott i Larvik startet i 1911 ble det også partiavisen
for Sandefjorddistriktet. Inntil 1915 hadde partiet en bladkomité
som stelte med avisen. I 1915 opprettet Nybrott et lokalkontor i
Sandefjord med Karl Otto Hansen som bestyrer. I 1916 ble Albin Eines
tilsatt som lokalredaktør, og i 1919 Nils Hønsvald. Deretter
kom Ernst Løvaas halvannet år, Ole Lind et halvt år og
fra høsten 1922 Sverre Hjertholm til 1945. I 1946 kom Martin
Aune som i 1952 ble avløst av Ivar Tollnes.
Fra 1921 overtok partiet i Sandefjord ansvaret for avisen under navnet
Folkets Dagblad som i 1924 ble endret til Vestfold Fremtid. Det
ble til 1924 trykt i Vestfold Arbeiderblad, deretter i Nybrott og fra
1932 i Vestfold Arbeiderblad.
Aviser og redaktører i jubileumsåret
1956.
Ingjald Nordstad Ivar Tollnes
Håkon Hoff
Nybrott Vestfold Fremtid Vestfold Arbeiderblad
Paul Bentsen Jon Vraa
Horten Arbeiderblad Fremtiden
Et spennende valgår
Allerede på årsmøtet i Larvik om våren 1953
ble valgarbeidet forberedt. Martin Tranmæl talte om den politiske
situasjon foran stortingsvalget og sekretær Alf Skåum om
opplegget. Deretter kom 1ste mai som mellomakt, og fylkesstevnet
som ble holdt på Ringshaug med stor tilslutning. Årsmøtet
tok opp spørsmålet om å få Horten inn på
direkte linje i Vestfoldbanen og det ble valgt en komité til å
arbeide med den saken. Det var Einar Frogner, Erling Hoen og Johan
Fossen. I løpet av mai og juni ble det holdt en rekke tillitsmannskonferanser
og seinere mange møter med de lokale valgledere. Det ble
også holdt endel møter med faglige tillitsmenn. Så
kom nominasjonsmøtet, hvor by og land for første gang gikk
til valg på felles liste. Foran valget ble det holdt 124
valgmøter, derav 25 diskusjonsmøter, 30 ungdomsmøter
og 15 kvinnemøter og 4 for alderstrygdede. Hovedpartiets
materiell ble godt spredt, særlig Vestfoldbrosjyren, fylkespartiet
sendte ut et ”flygeblad” i 10.000 eksemplarer og Samorganisasjonen trykte
to foldere som ble spredt gjennom kontaktmennene på arbeidsplassene.
Det ble foran dette valget lagt stort arbeid på å få
kontakter på arbeidsplassene, og det lyktes å få 621
kontaktmenn fordelt på 171 arbeidsplasser. Dette var lagt opp
som en varig ordning som det siden er lagt vekt på å vedlikeholde.
Men var vårt valgapparat godt, så hadde Høyre
også sitt i orden, og det var stor spenning om resultatet.
Fylket hadde nå bare 7 mandater etter den nye valgordningen, mot
8 tilsammen, da fylket var delt i to valgkretser. Det ble ikke listesamband
mellom noen borgerlige partier. Arbeiderpartiet fikk 4 som før,
Høyre fikk såvidt beholde sine 3, så det var venstre
som mistet sitt ene mandat. Partiet vårt gikk fram med 2500
stemmer, og økte prosenten av de avgitte stemmer fra 45,3 i 1949
til nå 46,3. Kommunistpartiet fikk 2,6 % av stemmene mot forrige
valg 3,2 %.
Nytt styre og ny framgang
På årsmøtet i Horten 1955 ba Kalleberg om avløsning
av helsehensyn, og Andreas Honerød ble formann. Magnus Tønseth
ble nestformann og Arth. J. Olsen og sekretær Skåum medlemmer
av forretningsutvalget som ble tiltrådt av Marie Skau fra kvinneorganisasjonen
og representanten fra ungdomsfylkingen. Det ble fortsatt et godt
organisasjonsår med øking av medlemstallet og god aktivitet
i avdelingene. Kommunalkonferansen samlet 100 deltakere som hørte
Karl Evang tale om helsearbeidet i kommunene, og Skåum om opplegget
til kommunevalget. Kvinnelaga hadde gjort en ekstra innsats og samlet
10.000 kroner til åndssvakearbeidet i Vestfold. På jordbrukskonferansen
talte odelstingspresident Peder Jacobsen om Nye retningslinjer i jordbruket
og Trond Hegna om Den politiske situasjon. Et nytt innslag i organisasjonsarbeidet
var et helgedagskurs for kassererne i by- og herredspartiene. Sommerstevnet
ble holdt i Skråvika i Brunlanes og samlet mange deltakere.
Men det som samlet mest interesse var kommunevalget. Som innledning
ble det holdt 11 distriktskonferanser og møter i by- og herredspartiene,
som gjorde de vanlige forberedelser til valgarbeidet. Fylkespartiets
kommunalkomité trykket et kommunalprogram som ble spredt i 10.000
eksemplarer og partiet stelte til 72 valgmøter og deltok i 28 diskusjonsmøter
med andre partier.
Partiet gikk fram ved valget, fra 42,7 % av velgertallet i 1951 til
nå 44,8 % og vant 33 nye mandater. Kommunistene tapte 4, mens
de borgerlige partiene sto stille. Partiet tapte ordføreren
i Borre, men det ble i fylkestinget oppveiet av at partiet fikk ordføreren
i Sem, hvor partiet ikke har flertall.
Ved 50 års jubileet har partiet ordføreren i byene Svelvik,
Holmestrand, Horten, Tønsberg og Larvik, men ikke i Sandefjord,
Stavern og Åsgårdstrand.
I de 18 landkommuner har partiet ordføreren i Lardal, Tjølling,
Sem, Botne, Hof, Sande, Strømm og Skoger, mens de borgerlige partiene
ennå har ordføreren i 10 av de 18 kommuner, og dermed fortsatt
flertall i fylkestinget.
Fra partiets kvinnefront
Også fylkespartiets kvinneorganisasjoner kom fort i gang etter
krigen. Det var så mye som var ugjort og nye oppgaver trengte
på. Allerede 24. mai 1945 kom utvalget fra før krigen
sammen, og 12. juni holdtes første formannskonferanse. Det
viste seg at interessen var levende, 22 kvinnelag møtte ved sine
formenn, og her ble det lagt planer for å gjenoppta arbeidet i fylket.
31. juli kom fylkeskvinnekonferansen sammen i Tønsberg, med representanter
fra 22 kvinnegrupper. Kontakten med fylkespartiet var i orden, og
fylkespartiets formann, Carl Gulbrandsen, holdt foredrag. Her ble
det vedtatt ny representasjonsordning med en representant for hvert 20.
medlem i laga. Fru Thomassen talte om det forestående valg
og hevdet at partiet på nominasjonsmøtene måtte finne
plass til kvinner på kandidatlisten. Marie Skau ble enstemmig
gjenvalgt til formann, Gunvor Eker nestformann, Borghild Engebretsen sekretær,
og de andre to i utvalget ble Anna Fredin og fru Monsrud. Det ble
valgt 7 representanter til landskvinnekonferansen. På denne
tid var det allerede dannet to nye kvinnegrupper.
I oktober ble det holdt et 3 dagers studiekurs i Holmestrand hvor
det møtte 70 kvinner. Det ble ledet av Aase Lionæs.
Den neste kvinnekonferansen kom i april 1946 i Strømsgodset,
og her behandlet Rakel Seweriin husmorvikarsaka.
Organisasjonen var nå fastlagt. Årsmøtet
med valg av utvalg har betegnelsen kvinnekonferanse, hvert år holdes
en eller to formannskonferanser og hvert år fellesmøte hvor
alle medlemmer i kvinnelaga kan møte. Fylket ble delt opp i
tre studiekurser. I 1946 ble det holdt studiemøte i Tønsberg
krets med deltakere fra 8 kvinnelag. Fellesmøtet ble holdt
i Botne med 250 deltakere. Den gamle skikken fra før krigen
at hvert møtende kvinnelag skulle gi muntlig beretning på årsmøtet
ble gjenopptatt. På formannskonferansene ble det naturligvis
mest organisasjonssaker til drøfting, på årsmøtene
var det valg og behandling av mer omfattende saker og politisk orientering,
og fellesmøtene fikk karakteren av mønstringsmøter
hvor en behandlet felles interesser. Disse fellesmøtene samlet
mange kvinner fra hele fylket, fra et par hundre til 500. Siden har
kvinneorganisasjonen beholdt disse møteformer og har arbeidet regelmessig.
Emnene som ble behandlet var mange: boligbygging, feriehjem, kvinnelig
verneplikt, behov for guttehjem, husmorvikaren, kvinnene i kommunepolitikken,
billigere barneklær, barnevernloven, priskontroll, fellesvaskerier,
helseoppgaver i kommunene, Norsk Folkehjelp, arbeid for åndssvakehjem
og mange, mange andre. På det politiske plan ble mange saker
utredet, særlig de mange sosiale saker som Sosialdepartementet
arbeidde med, men også forsyningsmessige og indre- og utenrikske
politiske spørsmål. Det nordiske samarbeid fikk også
sin plass på programmet.
Studiearbeidet ble fortsatt, med et kurs hvert år, men det
ble også arbeidet med studieringer og brevringer. Hvor det
var mulig ble det dannet nye avdelinger. I 1950 var 35 avdelinger
med 1200 medlemmer i virksomhet.
Kvinneorganisasjonen utviklet en fin møteteknikk. Ved
siden av de aktuelle oppgavene som samlet interessen, ble det alltid
sørget for et godt arrangement med underholdning hvor det var
mulig. Møtene ble flyttet fra sted til sted i fylket, fra
helt i nord til øverst i Lardal, og det tallrike frammøte
forteller at de er populære. Men ved siden av disse organisatoriske
og politiske oppgavene måtte der også sørges for økonomien,
og kvinnenes fylkesorganisasjon har skaffet mange penger til partiets
valgkamper, som kvinnene også har deltatt i.
I disse ti åra har kvinnemøtene hatt en lang rekke foredragsholdere
med landskjente navn, både innenfor og utenfor arbeiderbevegelsen.
Styret har bestått av Marie Skau, formann, Gunvor Eker, nestformann
i 6 år fra 1945, Amanda Olsen 1 år, og Signe Bjørnsen
de siste 4 år. Borghild Engebretsen var sekretær de
første 5 år etter krigen, deretter Ruth Thomassen.
Andre styremedlemmer har vært Anna Fredin, Ester Monsrud, Ruth
Andersen, Borghild Marcussen, Margit Neperud, Inga Engebretsen, Hedvig
Larsen, Liv Nebell, Asta Renholt.
Siden 1933 har Marie Skau vært formann og sammen med sine energiske
medarbeidere har hun tømret kvinneorganisasjonen til en fast og
solid partibygning. Med sin store evne til å tale til kvinnehjerter
og samfunnsfølelse har hun vel mer enn noen annen i fylket bidratt
til å samle kvinnene om Det norske Arbeiderpartis program og vekke
dem til politisk aktivitet. Hennes ustanselige gjenvalg fra 1933
viser også den tillit arbeiderkvinnene i fylket har til henne.
Ungdommen fram i lyset igjen
Likesom alle partilag og kvinnelag av seg sjøl tok opp arbeidet
etter okupasjonen, så gjorde også ungdommen.
Ungdomslaga kom i virksomhet, og da den første tillitsmannskonferanse
ble sammenkalt 16. juni viste det seg at 16 lag var representert og kunne
gi rapport. 7 lag, derav 6 fra nordre krets, møtte ikke
denne første gangen. Nå var det ikke alle lag som var
i god gjenge ennå, men 9 lag så lyst på lagsarbeidet,
andre hadde visse begynnervansker. Dette møtet ble ledet
av Leif Skau etter oppdrag av Sentralstyret, fordi distriktslagets siste
formann, Reidar Christiansen i Larvik, var gått med kommunistene.
Per Sogstad møtte fra Sentralstyret. Det ble valgt et forretningsutvalg
med Leif Skau som formann, Bjarne Christiansen, Horten, som sekretær,
og John Heimdal, Borre, kasserer. Til styret ellers valgtes Trygve
Haug, Tønsberg, Georg Nilsen, Eidsfoss, Tor Thoresen, Agnes, og
Leif Johansen, Holmestrand. Det ble straks lagt opp plan for et sommerstevne,
som ble holdt i Borre 4.-5. august. Et instruksjonskurs for lagsledere
ble holdt på Nøtterøy, og det ble satt i gang en spesiell
agitasjonsuke. Da distriktslaget holdt årsmøte i Horten
i november var det startet nye lag i Åsgårdstrand, Hedrum og
Botne, og distriktslaget rapporterte 23 lag med 1500 medlemmer.
Da arbeidet startet etter krigen var alle eiendeler i laga spredt
og organisasjonene måtte bygge opp et nytt administrasjonsapparat.
Somme steder gikk dette både fort og greitt, men så enkelt
var det ikke alle steder. Det skortet på folk med tid og de
rette evner, og de fleste lag var også hemmet av dårlig økonomi.
Andreas Neirebø som ble formann høsten 1945, fikk sammen
med sekretær Asbjørn Lillås og kasserer Arthur Løgavlen
føle dette sterkt. Det var virkelig et arbeid å få
lagene i god gjenge. Hertil kom at den sterkt oppblussende interessen
etter hvilen i krigsåra dalte etter den første vinteren, og
det ble en heller slapp sommer i lagsarbeidet. Sommerstevnet samlet
deltakere bare fra midtre krets. Fylket ble nå delt opp i 5
kretser, mot før tre. Mange lag hadde vansker med å få
leid høvelig lokale. Utvalgets medlemmer besøkte 15
lag som var noe svake og deltok i 4 kretsmøter. Det ble holdt
5 instruksjonskurser i midtre krets med fra 20 til 50 deltakere, 4 av kursene
gikk over to og tre dager. Fylkets egne krefter foreleste, sammen
med 3 kamerater fra Oslo krets. Det ble dannet nye lag i Nordre Sande,
på Fevang og Svelvik/Strørom, og laga på Eik og i Åsgårdstrand
var styrket. Det ble til årsmøtet rapportert 26 lag
med 1604 medlemmer.
Nøtterøy-karene hadde gjort det godt som leder av distriktsorganisasjonen
og fikk igjen forretningsutvalget høsten 1946, det vil si at Neirebø
ble avløst av Frank Andersen. Nestformann og sekretær
ble Lillås, Løgavlen kasserer, Reidar Enger studieleder og
Alf Skåum, Stokke, faglig leder. Alla laga ble besøkt,
likeså kretslaga og nye lag ble dannet på Vetan og i Andebu.
Men 4 lag var ikke i virksomhet. Distriktslaget hadde kjøpt
filmapparat som ble brukt i laga. I august ble det arrangert Østlandsstevne
i Bøkeskogen med teltleir og 500 deltakere, men det viste seg at
deltakelsen fra Vestfold var liten. Det ble som vanlig holdt tillitsmannskurs,
2 kurs i taleteknikk ved Aksel Zachariassen. et filmkjørerkurs,
et faglig kurs på Skarsholt og sammen med Norsk Folkehjelp ble det
avviklet 30 møter i en kampanje mot kjønnssykdommene.
Mange A.U.F.-ere deltok dessuten i kurs som ble arrangert av Opplysningsnemnda.
Tross denne veldige aktiviteten sank medlemstallet i 1947, fra 1600
til 1200. Det var frafall av mindre interesserte ungdommer.
Sekretæren klager over dårlig rapportvirksomhet. Til
årsmøtet i Tjølling i november 1947 møtte 48
valgte representanter fra 21 lag pluss styret og andre tillitsmenn.
Frank Andersen ble gjenvalgt til formann.
I det halvåret som fulgte fra nov. 1947 til april 1948
ble det dannet 5 nye lag, i Hvittingfoss, Hedrum, Våle, Ramnes
og Falkensten. Et 2 dagers teaterkurs samlet deltakere fra 18 lag,
og et kurs for lagskasserere 16 lag. En konkurranse om abonnementstegning
på A.U. brakte 145 nye abonnenter. Dette halvårsmøtet
våren 1948 ble omgjort til årsmøte og siden er årsmøtene
holdt om våren. Her ble Alf Skåum valgt til formann,
Reidar Enger til nestformann og sekretær, Kåre Olsen kasserer
og Arthur Løgavlen studieleder. Frank Andersen som nå
var ansatt i Oslo fungerte bare tre måneder i halvåret og Alf
Skåum resten.
Distriktslaget har i alle år etter frigjøringen hatt
en meget aktiv ledelse og har stimulert interessen gjennom å ta opp
nye saker til arbeidsfelt. Studiearbeidet har vært hovedsaken,
teatervirksomheten er stimulert, det ble utarbeidet planer for nye former
for lagsarbeidet, det er hvert år holdt tillitsmannskonferanser og
laga har vært besøkt av distriktslagets tillitsmenn eller
foredragsholdere. I 1948 ble det satt i gang en konkurranse laga
mellom i dugnadsarbeid, en papirinnsamling ble holdt i gang gjennom to-tre
år, laga tok del i partiagitasjonen foran valgene, blant annet med
teatergrupper, et par år ga distriktslaget ut en egen 1ste mai-avis,
”Maikatten”, som ble trykt i 14.000 eksemplarer, det ble holdt kurs i teaterteknikk
og taleteknikk, et år var 25 prosent av medlemmene på busstur
til Oslo, det ble gjort aksjoner for å spre arbeiderpressa og Fritt
Slag, arrangert vervingskampanjer og stelt til en cupkonkurranse i Spørsmål
og svar som ledd i studiearbeidet. Distriktslaget har i alle år
vært representert på partiets årsmøter og holdt
god kontakt med sin hovedorganisasjon, har sendt representanter til landskurs
av ymse slag, og i 1954 og 1955 har det gjort stor innsats i ”Brevringaksjonen
Vestfold”. Laga har etter evne behandlet en rekke politiske og praktiske
saker og noen lag arrangerte diskusjonsmøter med Unge Høyre.
Vinteren 1952/53 fikk Tønsberglaget avtale med Unge Høyre
om en felles studiering om Prisloven, og det ble meget vellykket.
Denne utadvendte virksomheten har bidradd meget til å fange interessen
hos mange ungdommer.
Tønsberg med omland hadde lenge ledelsen i distriktslaget.
Etter Skåum som var formann i 2 år fulgte Reidar Enger og Johan
Johansen, Stokke, (2 år). Løgavlen var kasserer i 2
år, Kåre Olsen i 3, og av andre styremedlemmer nevnes Arne Skau,
Ellen Torgersen, Harald Larsen, Thorbjørn Andersen, Solveig Bodin,
Inger Johanne Skogen, Eldrid Barland og Harry Hansen. Distriktslaget
hadde egen teaterleder, studieleder og faglig leder, og var representert
i fylkespartiets utvalg for spesielle sosiale saker.
Våren 1953 ble forretningsutvalget flyttet til Larvik med Bjørn
Skau som formann, Ragnhild Hetty, sekretær, og Herbert Hansen,
kasserer. De fortsatte virksomheten i det samme gode tempoet.
I løpet av de ti åra etter krigen er det dannet mange
nye lag, særlig i den første tida. Det synte seg at
endel av dem var dannet på et vel optimistiske grunnlag og at de
ikke hadde store muligheter for et stabilt lagsarbeid. En tid ble
det rapportert opp til 26 lag i fylket. Siden har det stabilisert
seg på 19-20 lag, og medlemstallet som nå ordnes etter kontingentbetalingen
dreier seg om 700. Lagsvirksomheten har vært jevnt god, men
den har aldri som helhet tilfredsstillet den ærgjerrige ledelsen
i distriktslaget.
Arbeiderpartiets stortingsmenn fra Vestfold.
Andr. Hanssen Anton Jensen
Albert Christiansen
1922-24 1925-45 1928-30 og 1934-45
Joh. Mathiassen Lauritz Grønland
1928-45 1937-49
Johan Andersen Carl Henry Eivind Eriksen
1946- 1946-49 1946, død 1951
Oscar Torp Torgeir Berge Reidar Strømdahl
1950- 1950- 1950-
Sommer-stevner
etter 1945
Etter krigen er tradisjonen med vårstevnene fortsatt.
28. juni 1946 i Nasjonalparken, Borre. Hovedtalere Einar Gerhardsen
og Konrad Nordahl.
15/6 1947 i Sandefjord. Hovedtalere Trygve Bratteli og Arne
Ording. Omlag 2000 deltakere.
27/6 1948 i Nasjonalparken, Borre. Hovedtalere Gunnar Braathen
og statsråd Kristian Fjeld. 5000 deltakere.
19/6 1949. Gon ved Larvik. Hovedtaler Oscar Torp.
God tilslutning.
27/8 1950 i Eidsfoss. Hovedtaler utenriksminister Halvard Lange.
Dårlige værforhold. Omlag 1000 deltakere.
17/6 1951. Borgen i Botne. Hovedtaler statsråd Nils Langhelle.
Omlag 2000 deltakere.
15/6 1952 i Nasjonalparken, Borre. Hovedtaler Einar Gerhardsen.
4000 deltakere.
14/6 1953 på Ringshaug i Sem. Hovedtaler finansminister
Trygve Bratteli. Nærmere 4000 deltakere.
20/6 1954 på Kirkevold i Våle. Hovedtaler Rasmus
Nordbø. Dårlig vær. 1300 deltakere.
19/6 1955 i Skråvika, Brunlanes. Hovedtaler stortingsmann
Trond Hegna. Omlag 3000 deltakere.
Fram-fylkingen kommer
Det var ikke lett å få sving på barnearbeidet etter
krigen. De fleste aktive partifeller hadde hendene fulle med andre
oppgaver, og barne-arbeidet kom i siste rekke. I de første
etterkrigsår kom det i gang Framlag i Horten, Tønsberg, Nøtterøy,
Sem, Tjølling, Tjøme og Stavern. Det ble dannet et
samarbeidsutvalg, hvor bl. a. Konrad Stensby, Åsta Trulsen og Bjørnulf
Bjørnsen var aktive. Vestfold hadde en stor kontingent barn
med til leiren i Danmark, og aktiviteten var en tid god. Men det
ble nokså snart tilbakegang, og arbeidet lå helt nede en 2-3
år. Det første laget som kom i gang igjen etter down-perioden,
var Horten Framlag. Borghild Thoresen har her gjort et meget godt
arbeid, og Hortenslaget ble et av de beste i fylket. I 1953 ble så
Tønsberglaget rekonstruert etter at Erling Karlsen, Kjell Terjesen
og Eva Krisiansen hadde deltatt i et Framkurs. Samme år gjorde
fylkespartiets sekretær opptak til at det ble holdt to Fram-konferanser,
som bidro til å vekke interessen for Fram-saken. Høsten
1954 ble det holdt et Framkurs over tre dager på Grimestad, Tjøme,
med 23 deltakere fra forskjellige deler av Vestfold. Kurset bar rike
frukter. Det ble i løpet av 1954 dannet Framlag på Nøtterøy,
Eik, Søndre Slagen, Styrvoll og Borre. I 1955 ble det dannet
Framlag i Melsomvik, Gulskogen og Østre Halsen. Laget på
Eik ble nedlagt i 1955. Det ble dannet en Framkrets for Vestfold,
som er den eneste utenom Oslo. Framkretsen har følgende styre:
Alf Skåum, formann, Bjørnulf Bjørnsen, nestformann,
Solveig Bodin, sekretær, Harry Lans, kasserer, Else Kvisle og Harald
Larsen, styremedlemmer. Ledere i Framlaga har i den senere tid vært
for Nøtterøy: Solveig Bodin. Melsomvik: Solveig Engblom.
Borre: Helga Guriby. Østre Halsen: Eivind Haugen. Søndre
Slagen: Harry Lans. Gulskogen: Grete Bjørnsen. Styrvoll:
Bergljot Tollefsen. Horten: Borghild Thoresen. Tønsberg:
Else Kvisle.
I 1956 har Framfylkingen hatt en turné i Vestfold og besøkt
både Framlag og ungdomslag. Turnéen ble avsluttet
med en stor Framkonferanse, hvor Werna Gerhardsen, Finn Norman, Dagfin
Rimestad og Alf Skåum talte.
Medlemstallet etter krigen
Da fylkespartiet fikk sitt eget sekretariat etter krigen ble det
stilt sterkere krav til rapportvirksomheten og kontingentinngangen.
Fram til 1954 ble medlemstallet summert sammen av avdelingenes oppgaver
pr. 31/12, siden er disse tallene konfrontert med den innbetalte kontingent,
og som rimelig kan være viser rapportene størst tall.
Omregnet i betalt årskontingent var fylkespartiets medlemstall i
1947 . . . . 6 464 1950 . . . . 6 973 1953
. . . . 6 955
1948 . . . . 7 218 1951 . . . . 6 784 1954
. . . . 7 508
1949 . . . . 7 333 1952 . . . . 6 669 1955
. . . . 8 239
Partiet har 25 by- og herredspartier som består av 172 lag
og foreninger.
Fylkespartiets styre 1954-55 og 1956
Per Arnesen Bjørnulf
Bjørnsen Jenny Hansen Marie Skau
Olav Nyhus Bjarne Andresen
Tønsberg A.U.F. Sem Tønsberg
Borre Holmestrand Sandar
Arth. J. Olsen Alf Skåum Andreas Honerød
Magnus Tønseth Ingjald Nordstad
V. fagl. samorg. sekretær Formann.
Andebu Nestform. Tønsberg Larvik
Utenom disse var følgende med i styret: Wilhelm Schwach,
Skoger, Henry Andresen, Horten, Ingar Haugerud, Hof, Svanhild Krohn,
Tjølling, og Sigurd Johansen, Hedrum. For 1956 er Gunnar
Guste Pedersen, Våle innvalgt istedetfor Haugerud.
I overgangen
fra svart til rødt
Ved stortingsvalget i 1906, da Arbeiderpartiet for første
gang deltok i valget, fikk det i hele fylket 950 stemmer. I 1953
fikk paritet 41.636 stemmer. I 1921 fikk partiet valgt sin første
mann inn på Stortinget. I 1927 økte det til 3 – av 8.
Vi tapte et mandat i 1930, men tok det igjen ved neste valg, og i 1936
fikk paritet 4 av de 8 stortingsmenn fra Vestfold. I 1953, da den
nye valgordning ga Vestfold bare 7 representanter, beholdt Arbeiderpartiet
sine 4 og de borgerlige fikk 3 – alle av Høyre. I prosent av
stemmene fikk A. 46,3, kommunistene 2,6 og de borgerlige partiene 51,1 prosent
til sammen. Det før så ”svarte” fylket var blitt rødt
– det manglet bare vel 1 prosent på at de borgerlige var i mindretall
blant velgerne.
Ved kommunevalget i 1955 fikk A. 44,8 prosent av stemmene og ordføreren
i 13 av de 26 kommunene.
Utviklingen, som den kommer tilsyne i valgene, viser at partiet er
i stadig frammarsj til rent flertall. Og det er stadig nye
muligheter. Partiet har en solid forankring i sine egne avdelinger,
i fagforeningene og i velgermassen som har fått respekt for arbeiderstyret
i landet. Det er snart en glemt tid da det ble sagt og trodd
– også av mange slitere – at arbeiderne ikke kunne styre et samfunn.
Når det solide grunnlaget holdes sammen, går arbeiderklassen
til stadig nye framstøt til gagn for folket og landet.
Denne 50-års historien peker sterkt framover, men ikke minst
går den tilbake til foregangsmennene i partiet. Det var de
som tok det største taket, - den største personlige risikoen
– og som fikk snøballen til å rulle. La den rulle videre!
A. O. Øverland: Thraniterbevægelsen,
Kra. 1903.
Halvdan Koht: Thraniterbevægelsen.
Oddvar Bjørklund: Marcus Thrane. Tidens forlag 1951.
Protokoller over forhandlingene ved de norske arbeidermøter
1880-94.
Beretning om den økonomiske Tilstand. Jarlsberg og Larviks
Amt. 1895-1915. Statistisk Centralbureau.
Edvard Bull: Arbeiderklassen i norsk historie. Tiden 1947.
Halvard Lange: Fagorganisasjonens historie i Norge.
Hans Bogen: A.s Framnæs mek. Værksted. Dreyer
1947.
Per Sogstad: Ungdommens fanevakt. Arbeider ungdomsfylking 1951.
Håkon Meyer: Den politiske arbeiderbevegelse i Norge. D.N.A.s
forlag.
D.N.A.s landsmøter 1912-33. Beslutninger og resolusjoner.
D.N.A.s beretninger og protokoller 1904-
Arbeidernes opplysningsforbunds beretninger 1934-
Protokoller: Skoger krets arbeiderparti 1906-21. Vestfold fylkes
arbeiderpartis beretninger 1928-55 og protokoller 1927-36 og 1945-55.
Vestfold fylkes kvinneutvalg 1937-55. Vestfold distriktslag av A.U.F.
1945-48. Vestfold Soc.dem. Arbeiderparti 1921-27. Fylkespartiets
kommunalmøter 1929-33.
Faglige beretninger: Larvik fagl. samorganisasjon 1920-28. Tønsberg
fagl. samorganisasjon 1926-29. Vestfold faglige samorganisasjons
beretninger 1929-55.
En del protokoller fra fagforeninger, by- og herredspartier.
Statistisk sentralbyrå: Statistikk for stortings- og kommunevalgene
fra 1906.
Avisårganger: Arbeidsmanden 1900-1910. Fremtiden 1905-22.
Vestfold Arbeiderblad 1909-27. Nybrott 1911-26.
|