En skole står for fall

Et drama i flere akter

Slottsfjellskolen deler skjebne med svært mange sentrumsskoler, ikke bare i vårt land, men i hele den vestlige verden. Mønsteret synes å være dette: Sterk sentralisering av forretningsmiljøet i den indre bykjerne gjør denne delen av byen mindre attråverdig som boplass. Folk flytter til utkanten av byen, eller i Tønsbergs tilfelle, til Nøtterøy, Sem og andre nabokommuner. Barnetallet går følgelig ned, skolen i sentrum får overkapasitet, og politikerne finner ut at det blir billigere å plassere sentrumsbarna på de øvrige skoler, som også har ledig plass.

Så kort kan det skisseres, men så enkelt er det dog ikke. Den skolepolitiske kamp som har funnet sted i Tønsberg er følgelig også symptomatisk for andre kommuner og har krav på oppmerksomhet fordi den har så vid gyldighet innenfor så mange sider av vårt miljø - lokalmiljøet generelt, økonomi, og - pedagogikk.

Skolen under fjellet hadde, som vi allerede har vist, en trang fødsel når det gjalt plasseringen. Engebret Hougen, som vel var den skolemann i Tønsberg som best kunne vurdere situasjonen, mente at skolen burde ligge lenger nord i byen, fordi det var her befolkningstilveksten ville komme. Man tok ikke hensyn til hans synspunkt, men han fikk rett. I 1880-årene var det en gryende forståelse for det historiske klenodium som Slottsfjellet med ruinene av Tunsberghus festning var og kunne komme til å bli. Av ren pietetsfølelse har mange protestert og skolen har derfor bokstavelig talt eksistert i skyggen av Fjellet. Fra tid til annen har røster hevet seg mot skolegiganten.

I et pinsenummer som Tønsbergs Blad gav ut i 1926 uttalerer arkitekt Eirik Eikrann seg om byens silhuett, og om "den skjømmende bebyggelse, som æter sig opover Slotsfjeldet". Han er meget skarp i sin uttrykssmåte:

"... Men endnu har det ikke hævet seg en røst for at værne dette klenodia for vandalisme .. Se på den profane bebyggelse, der som en mare æter sig opover fjeldets nordvestre skraaning og på en væmmelig maate tilsniker sig bysilhuetten. En saa kriminell bebyggelse bør i vore dage ikke engang taales på lavtliggende og bortgjemte steder i en bys east-end - og absolutt ikke her...."

Senere samme år har bladet et intervju med arkitekt Sinding Larsen, ekspert bak restaureringsarbeidet på Akershus, hvor han uttalerer seg også om Slottsfjellskolen i det som egentlig var et intervju om Slottsfjellet og funnene der oppe:

"Maatte en ny rikmandsperiode gi en tønsbergenser lyst til at smykke sin by ved at rive ned den uhyggelige, skumle skole, som nu vanskjæmmer det vidunderlige Slotsfjeldet".

Merkelig nok har disse arkitektoniske og historisk-miljø messige momentene kommet lite fram i den aktuelle debatten om skolen som nå har pågått over en femårs periode. Forklaringen er vel enkel: - selv det som opprinnelig ikke var vakkert kan komme til å få et forsonlig, forskjønnende skjær over seg når år med patina og nostalgi har satt sitt merke. Ikke alle argumenter blir rike rasjonelle og nøkterne i det øyeblikk man skal legge ned en skole som har gitt fire generasjoner av tønsbergensere sin allmenndannelse. Alminnelig forvirring har det også skapt i vår ny at spørsmålet om å legge ned skolen har vært forstått som ensbetydende med riving av skolebygget. Dette har aldri seriøst vært på tale, selv om det nok eksisterer generalplaner som viser boliger på den tomt der Slottsfjellskolen en gang sto. Det er skoletilbudet som hele tiden har vært det brennende spørsmål.

Som så ofte ellers var det en liten spire som utløste det hele: Et spørsmål til skolestyret  fra rektor ved Slottsfjellskolen om å fornye lærerværelset noe, samt utbedre toalettforholdene for lærerne. Skolen var ellers i meget god stand. I første omgang var det tale om en relativt beskjeden sum. På bakgrunn av det synkende barnetall var skolestyret noe betenkt. Saken ble aldri konkret behandlet, men det ble nedsatt en komite ledet av skolestyrets viseformann, Jan Bugge. Komiteen hadde ellers disse medlemmende: Øivind Nilsson (Varaformann), Gunhild Traaseth, Helmer Jacobsen (Slottsfjellet skole), Kåre Semb Christoffersen (Byskogen skole), Sigmund Gravir (Tønsberg lærerlag) og med den nye skole4sjefen Olav Haaverstad som komiteens sekretær.

Komiteens mandat var generelt å kartlegge barnetallet i byen for så å peke på retningslinjer for den fremtidige skolesituasjonen i Tønsberg. Det var et meget omfattende arbeid, og komiteen brukte god tid - 9 måneder. Likevel følte en del foreldrerepresentanter og utvalgsmedlemmer at de hadde fått for liten tid til å sette seg inn i situasjonen og rapporten, da det ble innkalt til informasjonsmøte den 23. november 1977 på Slottsfjellet skole.

Komiteen konkluderer med at det kan bli aktuelt å opprette barneskoleklasser på Byskogen ungdomsskole. Det vil innebære en nedtrapping av klassene ved Slottsfjellet skole, men det synes å være en klar forutsetning at Slottsfjellskolen fortsatt skal bestå som barneskole. Træleborg skole er tenkt opprettholdt som en to-parallelers barneskole.

"Sems elever på Sems skoler"

Allerede på dette tidspunkt, mens debatten ennå befinner seg på skolestyrestadiet, uttalerer Tønsbergs rådmann at Tønsberg må få avklart sin egen skolesituasjon før Sem kan få leie klasserom på Byskogen.

Denne erklæringen styrker klart mindretallsinnstillingen i Sem som i mellomtiden har opplevet et sterkt press fra Semsbyen om opprettelse av et ungdomstrinn ved barneskolen der.

De to kommunene venter på det endelige ord, begge beskylder hverandre for å sitte på gjerdet, og det blir Sem formannskap som til sist sier det avgjørende ord: nei til fortsatt plassering av ungdomsskoleelever på Byskogen.

Denne avgjørelsen får klare konsekvenser for Slottsfjellskolen. På bystyremøtet den 28. mars '79 vedtar man, tross mange beklagelser fra de fleste bystyrerepresentanter, at Slottsfjellskolen skal nedlegges fra sommeren 1982. Et forslag fra Finn Mørck (Kr.F.) om å utsette saken, falt med 42 mot 11 stemmer. Mot SVs tre stemmer vedtok så bystyret at Slottsfjellskolen skulle nedlegges. Deretter ble Finn Mørcks forslag om å utrede mulighetene for en grenseskole i sentrum vedtatt med 33 mot 22 stemmer.

Debatten gav uttrykk for sterk følelsesmessig engasjement, og det lå ingen begeistring bak det historiske vedtaket. Det ble hevdet at samtlige instanser som hadde hatt saken til høring, gikk inn for å opprettholde skolen, og at skolen ville være vesentlig for å kunne realisere et tverrpolitisk ønske om å opprettholde et bomiljø med barn i sentrum. Det ble rettet kritikk mot formannskapet for å ha grepet inn i debatten på et for tidlig tidspunkt. Dette ble tilbakevist av ordfører Carlsen, som viste til at det hele tiden hadde vært handlet i overenstemmelse med formannskapets flertall. Representanten Johan Christiansen, (H) hevdet at slaget om Slottsfjellskolen var tapt etter at Sem sa nei til fortsatt samarbeid om Byskogen.

2600 underskrifter

Som de fleste dør-til-aksjoner, ble også denne forsøkt latterliggjort; oppropet ble misforstått: Man trodde det dreide seg om å rive skolebygget. Folk visste ikke hva de skrev under på ... Og hvorfor skulle alderspensjonister og andre som ikke hadde barn i skolen, være med på en slik aksjon ...?

Det sier seg selv at de som brant sterkest for saken, var de foreldre som bodde i skolens nærhet, og som ville bli direkte rammet av nedleggelsen. Men interessen for saken gikk langt utenfor foreldrekretsen og omfattet ikke minst eldre tønsbergensere, som påpekte det miljømessige tapet det ville være for byen om skoletilbudet i sentrum skulle gå tapt. Sosiolog Jan Mehlum påviste i flere innlegg  statistiske optimistiske trekk i byens fremtidige barnetall, særlig gjaldt det de ganle skoleområdene rundt skolen.

Kampen om Slottsfjellskolen ble utkjempet på tre arenaer: Skolestyret, formannskap/bystyre og en folkeaksjon.

Aksjonen for å bevare skolen hadde pågått i noen tid da beslutningen om å nedlegge skolen ble fattet. Aksjonsoppropet med de 2600 underskrifter ble overrakt ordfører Erik Carlsen 3. mars 1980.

Vi gjengir her teksten i underskriftsbrevet og Tønsbergs Blads referat fra overrekkelsen i Tønsberg rådhus.

Aksjon for bevaring av Slottsfjellet skole

Slottsfjellet skole ble opprettet i 1884 og siden dette har tusener av tønsbergensere trådt sine barnesko der. Skolen ligger i byens sentrum, godt beskyttet mot trafikken i selve bykjernen. Barna kan leke trygt i friminuttene og luften der oppe er lite forurenset. Videre er skolen passe stor til sitt bruk.

Hvordan kan en snart 100 år gammel skole fortsatt være brukbar som skole ?

Jo, rommelige klasserom og spesialrom med store vinduer som slipper lyset inn og høyde under takene med tilstrekkelig luft å puste i. Skolen trenger lite vedlikehold og fyringsutgiftene er små (sammenlignet med andre skoler i distriktet). Elevene ved skolen trives. Både elever, foreldre og lærere er for at skolen bevares som den er i dag.

På tross av dette ville bystyret i 1979 nedlegge Slottsfjellet skole. Endel av elevene skulle flyttes til Træleborg skole, resten flyttes til Byskogen ungdomsskole. I praksis: Træleborg skole får "store" klasser på rundt 30 elever i hver klasse. En ulempe for såvel elever som lærere. På Byskogen vil elever fra 7 år dele skole med elever opp til 16 år.

Vi i aksjonskomiteen, foreldre og andre interesserte, vil gjøre alt vi kan for å hindre at dette skjer.

Vi vil ikke at våre barn skal få et dårligere skoletilbud. Vi vil ikke at barna blir ofre i et ungdomsskolemiljø. Selv ikke foreldre med barn som bor nær Byskogen vil ha barna der. De vil ha dem i en ren barneskole, selv om dette betyr lengre skolevei.

Ennå er det i praksis ikke for sent for de kommunale myndigheter å gjøre om sitt vedtak om nedlegging av Slottsfjellet skole. Skolen står der fortsatt og ombygging av Byskogen skole er kun på planleggingsstadiet.

Du har enda en sjanse til å gi din støtte til bevaring av Slottsfjellet skole.

Vi banker på din dør i løpet av få dager.
Gi din underskrift og støtt vår aksjon: "Bevar Slottsfjellet skole - NEI til nedlegging".

For Aksjonskomiteen for bevaring av Slottsfjellet skole
Turid Dannevig

Underskriftslister til bystyret

Ordfører Erik Carlsen sa at underskriftslistene i første omgang vil bli oversendt formannskapet, som avgjør om saken skal legges frem for bystyret. Ordføreren understreket at det er bystyret selv som eventuelt må ta stilling til om man skal ta vedtaket om nedleggelse av skolen opp til ny behandling. Han la forøvrig ikke skjul på at han personlig har liten tro på at bystyret kommer til å endre vedtaket, og han stilte bl.a. spørsmål om innsamlingen av underskrifter delvis kan ha skjedd på feilaktig grunnlag idet flere har trodd at den gamle skolebygningen skal rives.

Turid Dannevig repliserte at aksjonsledelsen ikke har brukt påstander om riving av skolebygningen som et utgangspunkt for innsamling av underskrifter, og at man bare har aksjonert for bevaring av barneskolen. Hun ga uttrykk for misnøye med uttalelser ordføreren er kommet med i "Østlandssendingen" i radio, om at aksjonen for Slottsfjellet skole er basert på falske premisser.

- Selv om en politiker ikke liker at det kjempes for en bestemt sak, er det ikke riktig å komme med uttalelser som ødelegger grunnlaget for aksjonen ved å si i radioen at aksjonen er basert på falske premisser.

Ordføreren: - Jeg har fått flere henvendelser fra folk som opplyser at det er samlet inn underskrifter med argumenter uten realitet.

- Jeg synes ordføreren tar for lett på denne aksjonen. Alle skjønner utfallet, sa Turid Dannevig.

Ordføreren forsikret imidlertid at kravet fra sksjonskomiteen vil få skikkelig behandling i de kommunale organer. Så langt Tønsbergs Blad.

Det ble understreket at den lille grenseskolen var et alternativt tilbud, at skolesentraliseringen hadde spilt fallitt, og at det å bevare skoletilbudet på Slottsfjellet skole ville være et interessant eksperiment.

På nei-siden ble det hevdet at den sterke reduksjonen i barnetallet var et faktum som man bare måtte akseptere, og at barnefamilier flyttet ut ut av bykjernen til mer miljøvennlige områder. Man fant det meget økonomisk betenkelig å opprettholde et skoletilbud med det lave elevtallet som sognet til denne skolen. Men - ble det sagt - skulle utviklingen snu seg, slik at barnetallet vokser igjen, kunne man heller bygge en grendeskole.

Med det ørlille håp i mente, ble så forslaget nedstemt med 31 mot 14 stemmer. Det var i alt vesentlig "småpartiene" som holdt fast på grendeskoleprosjektet.

Den aller siste sjanse

Slottsfjellskolens skjebne var egentlig avgjort i bystyremøtet den 30. mars, men skolens forkjempere så et nytt håp sa saken om bevilgning til ombyggingen av Byskogen skole til 1-9 skole ble tatt opp i bystyremøtet den 20. mai 1981. Det viste seg nemlig at de foreløpige prognoser for Byskogen beløp seg til 2.1 mill. kr., mer enn det dobbelte av det som var opprinnelig antatt, og den økonomiske siden av saken, som da også var et vesentlig moment da man besluttet å nedlegge Slottsfjellskolen, ble igjen hentet fram.

Ordfører Carlsen sto overfor en meget vanskelig debatt som møteleder. Mens saken egentlig bare gjaldt bevilgningen til Byskogens ombygging, viste det seg at flere representanter mente at spørsmålet om å opprettholde et skoletilbud i sentrum igjen var blitt aktuelt med de store overskridelsene til Byskogen. Skolestyrets formann stilte seg tvilende til om man med de 2,1 mill. kronene kjøpte et bedre skoletilbud for byens barn enn det man hadde ved Slottsfjellskolen.

Møtet vil bli husket som et av de mest tempreramentsfylte bystyremøter som har vært avviklet i vår by. Ved avstemningen oppnådde man ikke det nødvendige 2/3 flertall for bevilgning ( 28 mot 17 stemmer). Motstanderne var å finne innenfor småpartiene pluss to fra Arbeiderpartiet og syv fra Høyre.

Ordføreren gjorde det straks klart at det ville bli innkalt til ekstraordinært bystyremøte allerede den 1. juni. Byggearbeidene var allerede planlagt igangsatt i skolens sommerferie.

Det ekstraordinære bystyremøtet 1. juni var imøtesett med stor spenning. Dramatikken lot imidlertid vente på seg da ikke en eneste representant fra Arbeiderpartiet deltok i debatten, mens kun en representant fra Høyre, Morten Steenstrup, redegjorde for det synspunkt som var hans eget, men som sikkert også representerte flertallet i hans parti. I Tønsbergs Blad ble temaet karakterisert som "en av de mest kontroversielle saker som man har hatt til behandling på år og dag".

Samtlige partier, så nær som Arbeiderpartiet, var representert i debatten med innlegg som gikk imot bevilgningen til Byskogen og som en konsekvens av dette så en mulighet for et fortsatt skoletilbud i tilknytning til Slottsfjellskolen.

Avstemningen ga imidlertid samme resultat som ved forrige møte, 28 for bevilgning, 17 imot. Dermed var Slottsfjellskolens skjebne som barneskole beseglet, og - i en alder av 98 år - tildelt pensjonistenes rolle.
 
 

(Klikk på bildet for å forstørre)
«Tautrekkingen om Slottsfjellet skole»

Erling Dittmann: Slottsfjellskolen - og vi som gikk der
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999