«Pelles Harry»
Med u-båt i 3. dammen
Fra Henning Nielsens bok «Pelles Harry»:
Legen mente Harry hadde anemi, og skolestyret mente at dette kvalifiserte
til særundervisning. Harry tilbrakte fem års mager skolegang
sammen med elever som ikke var særlig kjappe i hodet. Særundervisning
og tvilsom omgangskrets gjorde Harry uegnet som lekekamerat for barn av
byens bedre familier. Sammen med kameratene Jørgen og Ansgar tok
Harry igjen på sin måte. Med guttens gryende tekniske begavelse
tok det ikke lang tid å konstruere et system av snorer som i sene
kveldstimer kunne få et laken til å blafre opp og skremme vannet
av eldre damer med sans for livets spiritistiske sider. Tyggegummi og sytråd
på en vindusrute ga også en fin effekt når man gned tråden
med harpiks.
Etter skoletid var Harry stadig mer på verkstedet. «Pelles
verksted» tok seg av alt fra reparasjon av paraplyer til smijernsarbeider.
Etter hvert ble det til at Harry tok seg av alt som hadde mer enn to skruer.
Mens hans medelever på skolen lydig spikret fuglekasser og saget
brødfjøler, gikk Harry ut på Teie utbåtstasjon
og tigget til seg blåkopier av konstruksjonene til de norske ubåtene,
og en detaljriktig modell prydet elevutstillingen det året.
Hos bokhandler Falck var det en egen skuff med glansbilder av engler og
jomfru Maria. De ble klistret på sigarkasselokk og skåret ut
med løvsag til juletrepynt og solgt for fem øre stykket.
Salget var beskjedent.
En dag i desember gikk Harry ned til bokhandelen med en assortert kolleksjon
av oppklebete glansbilder:
- Om ikke bokhandler Falck kunne tenke seg å selge dem. Det kunne
bokhandleren ikke, men etter mye om og men gikk han motvillig med på
å ha dem i kommisjon. Harry skulle bare få penger hvis noen
kjøpte dem i Falcks butikk. Til bokhandlerens forbauselse gikk den
hjemmesnekrede juletrepynten som varmt hvetebrød, og han var ikke
sen med å sikre seg alt Harry hadde på lager. Men da stoppet
salget. For Harry hadde investert hele sparegrisen i å få venner
og kjente til å kjøpe sigarkasse-pynt for å skape etterspørsel.
Selv om slikt vitnet om tidlig forretningssans, var markedsføringen
preget av en noe lettferdig forretningsmoral. Men det forstyrret ikke Harrys
nattesøvn.
Gutten kunne imidlertid ikke få ubåten ut av hodet. Det
måtte da være mulig å bygge sin egen. Harry gikk uforferdet
i gang. På smørfabrikken sikret han seg tønnebånd
og brukte dem som spanter. Over dem ble det strukket listverk og nok et
laken forsvant fra Sigrid Pettersons lintøyskap. På loftet
begynte den sigarlignende farkosten å ta form. Da duken var tilbørlig
satt inn med bek og maling ble tårnet montert. Det var en takluke.
Inspirert av Jules Verne ble det stolte skip døpt «Nautilus».
Den ambisiøse konstruktøren satset denne gang på propelldrift.
Hovedmaskinen var en eldre separator av merket «Alfa-Laval»
- hånddrevet, men med imponerende utveksling. På enden av en
jernstang kom propellen på plass - den ene enden ble koplet til separatoren.
Jørgen og Ansgar så beundrende på da Harry prøvekjørte
maskineriet på loftet. Propellen gikk som et uvær. Dette så
lovende ut.
Problemet var nå å finne et egnet sted for prøveturen.
Harry overvurderte ikke prosjektet og fant det tryggest å prøve
sjødyktigheten på grunt vann. - Hva med Sootedammen like utenfor
byen, foreslo Jørgen. Sant nok - velegnet var den med skrå
bredder, velegnet til sjøsetting. Men den var samtidig byens drikkevannreservoar
med strenge kommunale oppslag langs kanten:
Forurens ikke byens drikkevann.
Problemet ble løst ved en prøvetur tidlig om morgenen,
før kommunale vaktmenn hadde kommet ut av dynene. Og i grålysningen
en fin forsommermorgen ble «Nautilus» i all hemmelighet buksert
ned fra loftet og trillet på barnevognhjul ut til Sootedammen gjennom
morgentomme gater forbi nedrullede gardiner. Ved kanten av dammen ble de
siste forberedelser gjort. Som en sikkerhetsforanstaltning ble det bundet
en lang line til baugen i tilfelle framdriften pr. propell skulle vise
seg å ikke gi den ønskede effekt. Jørgen og Ansgar
tok linen rundt til den andre enden av dammen. Ballast i form av sten kom
på plass og med aquanauten på plass, forsvant «Nautilus»
i dypet.
Det neste Harry husket, var at han lå på stranden. Heldigvis
hadde to voksne karer på småviltjakt kommet forbi og fikk halt
den halvt druknede tiåringen opp av dammen».
|
