To glade Kaldnesgutter - Jon og Lauritz Johnson

Brødrene Jon og Lauritz Johnson tilhørte en stor barneflokk som alle gikk på Slottsfjellskolen. Deres far var den vel kjente Jonathan Johnson, lektor pål byens høyere skole. Lauritz har for mer enn en generasjon av norske barn vært hele landets "onkel Lauritz". Jon ble lege, og var i mange år borte fra Tønsberg, men kom tilbake igjen og opprettet praksis i byen.

Begge er i dag pensjonister, men da temaet om skoledagene kom opp på skolens arrangement "Avskjed med en kjær venn", var det tydelig at minnene fra skoledagene ikke var langt borte. I en fin dialog fikk forsamlingen høre om "jente og guttebakken", om den første snøballflirt, om "operasjon dolokk" der de små elevene ble tvunget til å sitte på dosetet, og hvor Lauritz med sine lange armer og bein klarte å sperre inngangen så lenge at klokka ringte: "Jeg følte meg som en bokser som gongongen hadde reddet".

At onkel Lauritz smugrøykte "Teddy" og sammen med "Vidar" nær hadde forårsaket storbrann på Slottsfjellet, har vi ikke tidligere hørt i barnetimen. At byskogturene skulle inneholde noe annet en ren idyll med boller og saftogvann, hadde vi heller ikke visst.

Men det var her Jon fikk sin første seksualundervisning. En av klassekameratene hadde nemlig tatt med et "hefte" og  "dette ble mitt første uforglemmelige møte med seksuallivet". Men skolen hadde også den gang sine skyggesider, særlig kunne avstraffelsene være barbariske, som når klassen måtte sitte og se på at kamerater som ikke kunne sine salmevers ble straffet med rapp av bjerkeris over fingrene: "Det sitter i oss ennå". Brødrene Jon og Lauritz berørte også mobbing, et ord som den gangen ikke  var oppfunnet.

Men her velger vi å la  Lauritz fortelle sin egen historie fra hans bok "Pannekakelua og andre historier". Mange vil kjenne seg igjen i denne fortellingen, som tydelig også hører Slottsfjellskolen til. (Lauritz Johnson: "Pannekakelua",  Luther Forlag.)

John og Lauritz Johnson, to glade Kaldnes-gutter, i aksjon under avskjedsfesten for Slottsfjellskolen.

PANNEKAKELUA

På fem-års "bursdan" min fikk jeg en sånn urimelig flott hatt. Den så ut som en overskåret fotball, med en brem rundt, omtrent slik som den hvite mann bruker når han skal til Afrika eller India. Tropehjelm kaller de det. Men min hatt var bløt, og kunne krølles sammen og puttes i lommen, om jeg ville. Øverst på toppen satt det en flat knapp, og så gikk det sømmer fra knappen og ned til bremmen.

Jeg ble veldig glad i den hatten, den var lissom så voksen, så barsk. Jeg hadde den på meg fra morgen til kveld, og en gang ble den sittende på mens vi spiste middag også.   - Hm, sa far, og så strengt på meg.  - Hm, sa jeg, og så strengt på far.  - Hm, hm, sa far, og så enda strengere på meg.  - Hm, hm, sa jeg. Jeg ante ikke at jeg hadde hatten på hodet.

Da pekte vesle Espen med en svart finger rett opp i ansiktet på meg og ropte: - Han er dum han. Han tror det sner inne han.  Så lo de alle sammen, og så løftet jeg hatten etter knappen og la den - temmelig flau - under stolen. Ikke lenge etter fikk jeg kusma, og satt rett opp og ned i senga hele dagen med hatten på hodet. Det fikk jeg lov til av mor, og da var det nesten ikke trist og sitte i senga. Det var lissom jeg hadde selskap, når jeg bare hadde hatten på hodet. Hvis du har en teddybamse eller en dukke ved siden av deg på hodeputen, så vet du nok at en kan bli glad i en sånn liten tøyting, selv om den ikke er levende. Akkuratt så glad var jeg i hatten.

Så en dag skulle jeg begynne på skolen. Jeg var seks og et halvt år gammel, og det var ikke fritt for at hatten min var blitt noe gammel og slitt. Mor syntes jeg måtte ha en ny, men det sa jeg nei til. Ikke tale om. Jeg ville ha tøyhatten. Mor ga seg foreløpig, og vi ruslet sammen over til skolen.

Skolegården var full av barn - og mødre - og jeg var gresselig sjenert, men tøyhatten hjalp meg. Jeg var den eneste i hele skolegården som hadde voksen hatt. Men inne i klassen måtte jeg ta av meg hatten, og da frøken spurte hva jeg hette, ville jeg ikke si det. Så jeg gikk opp til frøken og bare hvisket navnet mitt inn i øret på henne. Ingen av de andre skulle høre det. Da vi kom ut i skolegården, var det en som ertet meg fordi jeg ikke hadde turdet si navnet mitt høyt. Men nå hadde jeg hatten på, og var ikke det minste redd. Jeg la gutten i bakken og holdt ham fast til han ba om nåde. Så det var en stor dag, både for hatten og for meg.

Men hatten ble styggere og styggere, syntes mor. - Du kan ikke gå på skolen med en så fæl hatt, sa hun. Og en dag måtte jeg bli med til byen for å kjøpe ny, enten jeg ville eller ei. Vi gikk i hattebutikken på hjørnet av torget. Der kom en tykk og blid mann bort til oss. - Hva skal det være i dag da, frue? sa han. - Jeg vil gjerne se på noen matrosluer, sa mor. Den tykke og blide mannen bar et helt tårn av matrosluer frem på disken. På noen sto det TORDENSKJOLD med gullbokstaver, på andre HARALD HÅRFAGRE, det var navnene på to store krigsskip - og så hang det en liten vimpel eller sløyfe ned ved det ene øret. Når du kom ut i vinden, blåste det i vimpelen. Jeg hadde sett mange gutter med slike matrosluer, og jeg måtte innrømme at de så ganske flotte ut. Men mor betenkte seg litt.
 

Da gikk den tykke, blide mannen bort i hyllen og hentet ett nytt tårn med luer. Men på de luene var "taket" nesten dobbelt så stort, så lua så ut som en enorm pannekake. Og ikke var det vimpel  på den, og ikke Tordenskjold i gullbokstaver. - Den vil jeg ikke ha! sa jeg. Det skulle jeg aldri ha sagt. - Den er da nydelig, sa mor. - Riktig nydelig, sa den tykke mannen. - Bare jenter som går med sånt noe, sa jeg. - Den kler deg aldeles utmerket, sa mor, og satte den midt oppe på hodet mitt. Jeg så ut som jeg skulle fly rett til himmels. - Meget pen, sa mannen bak disken. Han la hodet på skakke og så betatt på lua. Å, hadde jeg vært voksen, så hadde jeg hoppet over disken og klemt en av de mange hattene nedover fjeset på den tykke mannen, og så hadde jeg fløyet på dør og aldri vist meg mer i den butikken. Men mor og han tilsammen, det ble for mye for meg. Jeg måtte gi meg. Og med den svære pannekakelua midt på hodet, og med den kjære tøyhatten begravet på bunnen av en diger pose, forlot mor og jeg butikken.

- Den luen komnmer du til å bli glad i, sa mor. - Mye gladere i den enn i den fæle tøyhatten. Jeg svarte ikke. lkke på noe. Jeg gikk stiv og stum ved siden av mor. Jeg la skumle planer om hvordan jeg hurtigst mulig skulle bli kvitt den elendige pannekakelua.

- - -

Neste dag, da jeg skulle gå på skolen, sto mor med pannekakelua i hånden. Hun ville selv sette den på hodet mitt. Da hun sa adjø, svarte jeg ikke. Gikk bare stum og stiv ned gjennom veien. Visste at mor sto i vinduet og så etter meg og ville vinke. Men jeg snudde meg ikke. Da jeg kom nederst i hagen, og mor ikke så meg mer, kom jeg i bedre humør, og da jeg gikk hjennom byen, hadde jeg nesten glemt pannekakelua.

Men da jeg kom inn i skolegården, ble det en annen dans. - Hei, se på pannekakelua til Lauritz! brølte en frekk liten fyr med nesa rett til værs. - Hei ropte et par andre. - Er det skolematen din, den pannekakelua da? Få litt av deg da? Vil du ha syltetøy på´n? En av dem kunne jeg nok ha banket opp, kanskje to. Men nå kom de løpende fra alle kanter: - Pannekaka! Pannekaka! Pannekaka! Jeg hadde dem rundt meg, på alle kanter.

Da var det pludselig en som snappet lua av hodet på meg. Jeg satte etter ham. Men akkurat da jeg skulle ta fatt i ham, skjente han lua avsted. Stor og flat som den var, seilte den aldeles nydelig gjennom lufta. Jeg løp etter den, men før jeg fikk tak i den, hadde en annen snappet den til seg, og skjente den avsted igjen. Jeg løp på ny, men da fikk en tredje gutt tak i lua, og skjente den avsted. Og sånn fortsatte det. Jeg fikk ikke lua før det ringte inn, og da var den full av søle og skitt. I frikvarterert  fortsatte det på samme måten. Lua var mer i lufta enn på hodet. Mor lurte svært på hvordan lua var blitt så stygg, men det sa jeg ikke et ord om.
_ _ _

Neste dag gjorde jeg noe veldig lurt. Jeg satte pannekakelua på hodet og stakk den gamle tøyhatten i ranselen. Da jeg kom ned i hagen, og mor ikke så meg lenger, skjente jeg pannekakelua opp i et epletre, satte tøyhatten på hodet, plystret Gubba Noah beit seg i toa, og gikk glad og fornøyd til skolen. Ikke en mann som sa noe om lua den dagen. Tøyhatten hadde de respekt for! Dette gikk jo fint.

Så jeg gjorde det samme neste dag - og neste dag - og alle dager. Men så var det en dag jeg kom over torget, med tøyhatten langt ned over ørene. Da hørte jeg en stemme som jeg nok syntes jeg kjente: - Lauritz? Kom her! Det var mor. - Har jeg ikke sagt at du ikke får lov til å gå med den fæle hatten. Hvor er den pene blå? - Vet ikke, sa jeg. - Vet du ikke? - I epletreet. Dermed bar det hjemover. Jeg måtte opp i epletreet etter pannekakelua, og fortelle historien om hvordan jeg hadde byttet lue med hatt.

Da jeg skulle på skolen neste dag, lette jeg høyt og lavt etter den gamle tøyhatten, men den var ingensteds å finne. Ikke i skuffen, ikke i skapet, ikke i gangen, ikke på loftet. Jeg løp fra rom til rom, tårene sto ut av øynene på meg, men tøyhatten var og ble borte. Så gikk jeg til skolen med pannekakelua på hodet.

Enda jeg var alt for sent ute, gikk jeg meget langsomt. Jeg visste hva jeg gikk til. Først fikk jeg skjenn fordi jeg kom for sent. Og ikke før vi kom ut i skolegården, før jeg hadde alle ungene rundt meg som ropte - Pannekakelua!  Pannekakelua!  Pannekakelua!  Og så skjente de den gjennom lufta igjen. Nå løp jeg ikke etter lua lenger. La dem bare ødlegge den, tenkte jeg. Og da var det lissom ikke så morro lenger, å skjene pannekakelua.

Men så skjedde det noe. Et par gutter kom bort til meg med lua, veldig blide, og lot som de ville gi meg den tilbake Så sa en av dem: - Tenk å gå med jentelue da gitt! Jeg smelte til han i samme sekund som han sa "jentelue", og han løp vrælende og stotutende avsted for å sladre. Og så ble det liv i skolegården. Jeg forsøkte å banke opp alle som sa "jentelue", men de var for mange, og jeg var bare én. Og så ble de modigere og modigere. En ropte Laura til meg, en annen: Laura i lufta! Og akkurat da svevde lua mi høyt opp i lufta igjen. Det var ingenting å gjøre. Jeg følte meg liten som en lus da jeg gikk hjem den dagen. På veien hjem tenkte jeg bare på én ting. Hvor er tøyhatten? Pludselig fikk jeg en mistanke. Jeg var nesten helt sikker på hvor den var. Ja, jeg så den for meg. Så sikker var jeg, at jeg løp hele veien hjem, og rett bort til - søppeldynga.
 

Og der, tror du  ikke at den flate  knappen øverst på hatten stakk opp mellom noe potetskrell og kaffegrut, og formelig ropte om hjelp! Jeg var ikke sen om å grave den frem. Jeg rystet den og børstet den og klappet den, og så glad som en folunge. Så hengte jeg den til tørk på en gren, og satt hos den mens den tørket. Og så gjemte jeg den i bunnen av ranselen, helt på bunnen. Og da jeg gikk på skolen neste dag med pannekakelua på hodet og tøyhatten i ranselen, da var jeg ikke så dum at jeg skjente pannekakelua opp i epletreet, hvor alle kunne finne den. Nei, da jeg kom ned i hagen, puttet jeg pannekakelua dypt i ranselen, der tøyhatten hadde ligget, og så satte jeg tøyhatten på hodet. Og så kunne jeg enda en gang plystre Gubba Noah, beit seg i toa. Og på skolen var det bare moro, alt sammen. På hjemveien plystret jeg Gubba Noah, beit seg i toa, minst ti ganger. Og nederst i hagen byttet jeg hatten med lua, som før.

- Men så var det en dag jeg kom ned over torget, med tøyhatten langt nedover ørene. Da hørte jeg igjen en stemme som jeg nok syntes jeg kjente: - Lauritz? Kom her!

For nå var mor sint.

Det var mor. - Hvor har du funnet den fæle hatten? - Vet ikke. - Vet du ikke?- På søppeldyngen. Men nå var det ingen bønn. For nå var mor sint. Og det var jo ikke noe rart, for hatten var fæl. Men du verden så fort det gikk hjemover. Mor hadde et fast tak i hånden min, og jeg hadde inntrykk av at jeg lå vannrett ut i lufta etter henne, som et flagrende skjerf. Mor sa ikke noe, og jeg sa ikke noe. Vi var begge klar over at nå ville det skje noe. Men hva? Det fikk jeg snart vite.

Mor marsjerte rett inn i storstua med meg. Vi stanset ved den store, fine ovnen. Jeg kunne se de grådige flammene gjennom noen sprekker i ovnen. Jeg stirret på ovnsdøra. Det var enda eit makeløst fint bilde på den: et villsvin som løp for livet mens et kobbel rasende hunder jaget etter den. Jeg hadde alltid hatt så vondt av det villsvinet. Og jeg var veldig sint på de glupske hundene. Mor betenkte seg litt. Jeg sto med hjertet øverst i halsen. Ingen sa noe. Så tok mor en rask beslutning, åpnet ovnsdøren, og kastet tøyhatten inn i flammene. Ikke et kny fra mor. Ikke et kny fra meg. Vi visste at det måtte skje.

Neste dag, da jeg skulle gå på skolen og sto med pannekakelua i hånden  - og så ut omtrent som jeg skulle slaktes - fikk mor vondt av meg. Enda hun visste jo ikke hvor fælt jeg hadde hatt det på skolen. - Ville du gjerne ha en ny? sa hun. Da spratt jeg rett i været, hoppet om halsen på henne og klemte henne så hun nesten ble blå. Da satte mor på seg den fine hatten med den store, flotte fjæren, som sto rett til værs. Du verden hvor fin hun var med den hatten! Og så gikk vi to til byen. Og et lykkeligere par har du aldri sett. Enda jeg hadde pannekakelua på hodet. For noe på hodet, det måtte vi ha, den gangen.

Da vi kom til hattebutikken på torget, hoppet jeg opp trappa. Til den tykke mannen innenfor disken sa jeg: - Morn, her kornmer vi! - Hva skal det være i dag da, frue? spurte mannen. Han så ikke meg. - En ordentlig guttelue, sa mor. Gutten min skal selv få velge. Den tykke mannen bar frem et par tårn med luer. Skyggeluer, skotteluer, seilerluer. - Nei takk, sa jeg. - lkke noen av de der. Matrosluer! - Hva for noe? sa mor. - Det var jo det du hadde? - Du har ikke greie på det du, mor. Det var jentelue og pannekakelue det. Jeg skal ha en matroslue med Tordenskjold på jeg! Med metallbokstaver. Og med vimpel som blåser i vinden. Og slik ble det. Jeg prøvde en fem- seks stykker, og tok den peneste av dem alle sammen. Mor gikk hjem med pannekakelua, på bunnen av en pose. I skolegården sto guttene bare og glante: - Har du fått Tordenskjold-lue?

- Klart, sa jeg. Gadd ikke se på dem en gang. Og ingen fikk prøve den.  Da jeg kom hjem, skulle alle søsknene mine se på Tordenskjold-lua. Lua gikk fra hode til hode, og alle var enige om at maken til lue hadde de aldri sett og aldri hatt.

Men hvor ble det av pannekakelua?  Jo, det skal jeg fortelle deg. Den ble hentet opp av posen og tatt med ut på gårdsplassen, og der brukte vi den til å skjene med. Og den eldste broren min, han som var så sterk, han skjente den så langt at den havnet på toppen av låvetaket.  Og der ble den liggende både vinter og vår, og kanskje ligger den der ennå.  Vil du ha'n, kan du ta`n.

Erling Dittmann: Slottsfjellskolen - og vi som gikk der
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999