Med guttemusikken på jubileumsutstilling i 1914 og «Wagner» på  Slottsfjellet i 1939

Og han fortsetter: «Jeg spilte klarinett, og enhver som har forsøkt seg på dette instrumentet, vet at det ikke er lange veien fra tonen til pipet. Som ny begynner ble det for mitt vedkommende for det meste pip, ihvertfall på denne utstillingen, og jeg minnes godt at en av mine kamerater, som sto bak meg, dyttet til meg og sa: «Hold opp med den blåsinga, du bare piper likevel! »
 

Sigurd Hassum, et begrep i Tønsberg for korsang. Lærer i byen fra 1917.

Gjennom sine snart hundre år har Slottsfjellskolen vært et arnested for musikk og sang. Tidligere har vi presentert Severin Kjærs «pigekor», med linneakrans i håret, og den samme lærers «sang-gutter» som i mørke dresser og skottelue sang ved begravelser. I 1914 gjenlød korridorene på Slottsfjellskolen av tuba, klarinett, basun, trompet og ikke minst – trommer. Som sagt, ikke alt lød like vakkert, men fremragende musikere og dirigenter, og ikke å forglemme –– foreldre, tok barna på alvor og støttet opp. musikk og sang. Tønsberg Skolekorps' første dirigent var Alf Rosenblad, en mann som fikk stor betydning for skolekorpset, både som dirigent og som komponist. I legg til dette hadde han også lyriske evner og så muligheten for å kombinere spill og sang. I 1917 skrev han men denne sangen til Guttemusikk-korpset, som ble brukt i mange år.
 

Hurra – her kommer Tønsberg Guttemusikk.
Hvem her i byen kan vel spille slik –,
Rett i ryggen, opp med instrumentet.
En, to, tre – vi er med.
Stramme ben og legger, som en militær.
Tønsberg-guttene går ei med stive knær.
Hurra – gutter, nu vi ville som en lerke, slå en trille.
Kom an – vi stemmer i.

(Klikk på bildet for å forstørre)

Tønsberg Guttemusikkorps 17. mai 1914. Det var dette nystartede korpset som fikk xren av a spille åjubileumsutstillingen i Kristiania. Sittende fra venstre: Sverre «Blekken» Jacobsen, Johannes Brattli, Eugen Landberg, og Sverre Berntsen. 1. rekke fra venstre: Olaf Jonassen, – ? –, Harald Undrum, Ansgar Jacobsen, Louis Halvorsen, Helge Halvorsen, Sverre Johansen, Erling Johansen, Harald Mathisen, Osvald Sveum, Odd Larsen og Torger Torgersen. 2. rekke fra venstre: Hakon Eriksen, – ? –, Kristian Grensten, Halfdan Boye, Leif Eickstedt, Thor Larsen, Georg Gulliksen, dirigent Alf Rosenblad, Walter Nielsen, Olaf Eriksen, Henry Eriksen, Martin Tomsbraten, Eilert Dahlquist. 3. rekke fra venstre: Magnus 7, Thorleif Landberg, – ? –, Alf Haraldsen, Hans Grotli, Jon Johnson, Arne Sjelund, Ferdinand Olsen, Thor Larsen, Jon Dahlberg, Ole Knutsen, Trygve Eriksen, Harald Undrum og Kristian Bollxren. 4. rekke fra venstre: – ? –, Gunnar Evensen, – 7 –, Rolf Foyn, Olaf Jonassen, Trygve Eickstedt, Martin Tollefsen, Henrik Bjennes, Asbjern Jernsen, Edgar Rojahn, Sverre Kranstad, Åge Myklegard, Selver Laahne og Asbjern Vermerød.
 
 

Johannes Myhre, sangpedagog av stort format og leder for «Myhres guttekor». Ansatt i Tønsberg 1920.

Gjennom mer enn tredve år var Halfdan Kløvholt korpsets snille og meget tålmodige dirigent. Det hendte hans tillit til oss som guttemusikere oversteg det vi maktet, som da vi f.eks. i 1939 i to år hadde øvet på et utdrag fra operaen "Tannhãuser" , "Gjestenes inntog på Wartburg". Etter to år, var vi stadig like langt fra det fullkomne, og de fleste av oss datt nok av lasset både en og flere ganger da vi spilte dette særnummeret under åpningen av det store guttemusikkstevnet i 1939.

Det er spørsmål om Wagner ville ha kjent sin mektige kornposisjon igjen, men han var heldigvis død! Wagner hadde, som kjent, visse forbindelser innenfor den klassiske og hedenske gudeverden, og det var kanskje et svar på hans vrede da han like etter lot et forskrekkelig tordenvær slippe løs, så kraftig at en del av stevnet faktisk rant bort.

Tønsbergs Blad, som den gang hadde en meget vennligsinnet kritiker, (-ng), Erling Ebbesen, skrev om musikken at "ikke alt var like samstemt" og at Wagner-marsjen "gjorde seg godt", hvilket naturligvis kan tolkes på svært mange måter. Men kritikeren syntes enda mer betatt av tordenværet som fulgte, for da måtte guttemusikantene konkurrere med "den himmelske musikk" - og gi tapt!

 Lilletromma -et prestisjeinstrument

Nei, samspillet skjulte "en mangfoldighet av synder", som det står i en annen kjent bok. En av disse små guttemusikantene foredro for sin bestefar, på sitt althorn som han bare hadde hatt et par uker, "På solen jeg ser ... " Det var lite som tninnet on Ole Bulls melodi, og dette skjønte gutten som litt unnskyldende bemerket: "Du skal bare høre hvor fint det høres når trommene kornmer til, bestefar!"

Det fulgte en spesiell prestisje med å slå lilletromme. Det var et slags soloinstrument som aldri sviktet.
Våre to dyktige trommere, Karsten Kopstad og Finn Gulbrandsen ("Gubbas") hvirvlet oss oppover Storgaten hver 17. mai, mens en liten ess-kornettist i første rekke strevet med å holde takten med en dobbelt så lang basunist i rekken bak. Det vanket slag i hodet fra basunen og spark i baken, og det var ikke fritt for at det rant et par tårer.

Noen fikk lov til å være med å marsjere 17. mai på en betingelse - de skulle ikke spille! De skulle bare se ut som om de spilte. Det forteller litt om det sosiale formål skolemusikken alltid har hatt. I dag er det her skillelinjene går mellom våre skolekorps - de som virkelig dyrker musikken og når opp blant eliten, og de andre som sier at "her skal alle bli med som har lyst". Men på ett felt synes alle korps i dag å ha oppdaget nøkkelen til godt samspill-individuell instruksjon. Dagens skolekorps spiller nok gjennomgående bedre enn de gjorde for 40 år siden. Man har bedre instrumenter, og det faktum at jentene er kornmet med, har styrket det seriøse innslaget.

(Klikk på bildet for å forstørre)
Det var dette korpset som spilte «Wagner» på Slottsfjellet i 1939.
1. rekke fra venstre: Ivar Holm, Tormod Ruvang, Sverre Børstad, Loydy Andersen, Knut Ekeberg,
Ernst Ekeberg, Yngvar Numme,
2. rekke: Finn Nicolaysen, Arne Jelstad, Øyvind Moe, Halfdan Klovholt, Erling Dittmann, Knud Quitzsch.
3. rekke: Karsten Kopstad, Finn Gulbrandsen, Bjørn Karlsen, Bjørn Andvik, Asbjørn Ekeberg, Arvid
Enghaug, Olav Paulsen, Erik Amodt, Nils Tuft, Anker Edh (Kalheim).
4. rekke: Hans Jørgen Strandhaug, Odd Hansen, Per Asplin, Rolf Samuelsen, Rolv Sætre, Arne Nicolaysen, Per Ivar Haug, Kurt Zeiner, Reidar Bergheim, Ole Skjeggestad.
5. rekke: Ragnar Pedersen (Bjore), Endre Lillethun, Rolf Nyhus, Knut Kristensen, Arne Larsen, John
Larsen, Knut Frantzen, Arne Tungfelt.

"Dette er mitt private instrument . . . "

Apropos instrumenter. Før guttemusikken ble stiftet hadde man i Tønsberg "Ditmansens Musikkkorps", ledet av faktor Carl Johan Ditmansen.  Følgende historie tilskrives ham: Da man en 17. mai spilte Oscar Borgs "Den Norske Løve" opp Storgaten, ble Ditmansen oppmerksom på at en av musikantene spilte noe helt annet enn de andre. Noe indignert og forskrekket, gikk han bort til mannen og minnet ham om at han måtte spille det de andre i korpset spilte, nemlig "Den Norske Løve", men han fikk dette svaret: "Dette er mitt private instrument, og på det spiller jeg presis hva jeg selv ønsker!" Det sies at det etter dette er blitt vanlig at korpsene selv eier instrumentene.

Sigurd Hassum

Av de mange sanglærere som satte sitt preg på Slottsfjellskolens sangundervisning, står for mange av oss Sigurd Hassum og Johannes Myhre, i en særstilling. De kom omtrent samtidig til Tønsberg-skolen, i 1917 og 1916. 1 30-årene hadde disse to hvert sitt kor, Hassums pikekor, og Myhres guttekor. Begge sang meget godt.

Lærer Hassurn var en ildsjel innenfor sang og musikk i denne by, som dirigent for pikekoret, medhjelper i guttemusikken og som dirigent for Tønsberg Blandede Kor. Hans pikekor var i grunnen en videreføring av Severin Kjærs. Hans hemmelige våpen var en stemmegaffel, som han bar sammen med fyllepennen og blyant i sin jakke. Han var gjennom musikalsk, ja, før elektronikken for alvor gjorde sitt inntog på Nauens Klokkestøperi, var det Hassum man henvendte seg til for at han skulle "smake" på tonen for klokkene ble sendt ut. Han konbinerte sin musikalitet med ikke så lite oppfinnsomhet. Vi husker hans vandringer i klassen med en slags "Do-re-mi-fa-so-la-si-do-skala", en glideskala hvor han kunne prøve elevenes evne til å klare tonesprang. Av og til tok han frem et gammelt salmodikon, et enstrenget strykeinstrument, som av studentene på "seminaret" i Hamar ble kalt "tålmodikon" fordi det var et kjedelig pensuminstrument, jammerlig og elendig i tonen. Det utgjorde selve grunnpillaren i all sang og musikkopplæring i det gamle seminariurn. Vi husker alle Hassums opptredener med sine kor - først et lite knips med stemmegaffelen, så "summetonen", og dermed var sangen i gang. Vi guttunger som hadde for vane å legge merke til alle uvesentlige detaljer, kunne naturligvis ikke unngå å feste oss ved Hassums lille, pikante kniks i knehasene når han dirigerte. Dette hadde han naturligvis tilfelles med alle stor dirigenter, men disse kom vi guttunger aldri så nær.

Myhres guttekor

(Klikk på bildet for å forstørre)
Myhres guttekor, som er identisk med klasse 7c ved Slottsfjellskolen i 1942. Nederste rekke fra venstre: Per Asplin, Kurt Zeiner, Haakon Haakonsen, Bjørn Rosenvold, lærer Johs. Myhre, Trygve Vangsnes, Rolf Bjørn Andersen, Leif Berulfsen, Per Holmen.
Midterste rekke: Jan Kilingstad, John Larsen, Per Rye Jørgensen, Arne Solerød, Ragnar Askum, Finn Erik Lind jørgensen, Gunnar Strømmen, Reidar Bergheim, Thorleif Moe, Steinar Nicolaisen, Ernst Ivar Tønseth.
Øverste rekke: Kåre Vangsnes, Odd Reidar Johansen (Borknes), Rolf Westberg, Per Hugo Kristoffersen, Håkon Magnussen, Finn Stensholt, Thorbjørn Sandviken, Roald Gunnerud, Per Sørensen (Bonner) og Bjarne Andersen.

I begynnelsen av krigsårene kom Myhres guttekor til å bli en lyskilde i byen i en ellers vanskelig tid. Disse byens femtiåringer i dag vil sikkert huske denne perioden av deres liv med særlig glede. I en ellers vanlig gutteklasse sporet lærer Myhre mange gode sangtalenter. Vi glemmer aldri korets vakre frernføring av "Sov min prinsesse, sov inn . . . " med Per Asplin som solist. Kanskje var det her hans kunstnerkarriere begynte? Vi som hørte på, holdt pusten i de vakre koleraturpartiene.

Haakon Haakonsen forteller at guttene selv også hadde et eget grep på lærer'n. Hendte det at timene ble for lange, var det alltid en som foreslo at de godt kunne tenke seg å lære en ny sang. Dermed ble det adskillig mer sangundervisning enn det som var vanlig. Korets kanskje mest populære nummer var "Pål sine høner ... "  i en egen Myhreutsettelse med innlagt: hønekakling av Trygve Vangsnes. Andre stjernenummer var "Bred dina vida vingar", "Norge, mitt Norge", "En rose er utsprungen", "Ave Maria" (Bach/ Gounod), "Det går et stille tog", Lammers "Deilig er jorden" og "No livnar det i lundar".

I en skoleplan fra 1905 for Tønsbergs folkeskole heter det om formålet med sangundervisningen: "Børnene skal bringes til at synge korrekt og vakkert og at kunne deltage i enstemmig og flerstemmig sang. Ved deres avgang fra skolen skal de have lært de almindeligste etoner, julesanger, fædrelands- og folkesange. Melodierne indøves i de lavere klasser som ehørsang. I de høiere klasser benyttes tillige noder". Det sier seg selv, at med lojale lærere som fulgte denne målsettingen, kunne barna i en syvårs periode ikke unnga å lære "salmetoner, julesanger, fædrelands- og folkesanger". Ja, de ganger jeg besøker pensjonist-sentra, aldershjem og steder hvor byens eldre holder til, og slår på disse strenger, lyder det kraftig og bevisst som i et gammelt klasserom på Slottsfjellskolen.
 

Erling Dittmann: Slottsfjellskolen - og vi som gikk der
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999