«Klokkær Kjær» - mannen med hatten, fela og - paraplyen

Severin Kjær, mannen med det legendariske navnet

Blant lærere i vår by må Severin Kjær ha hatt en enestående posisjon. Uansett hvem man måtte snakke med om gamle lærere - alle eldre Slottsfjellskole-elever husker «klokkær Kjær».
Av fødsel var han ikke tønsberg-mann, men fra Tjølling. Her ble han født i 1850, men han kom til Tønsberg samme år som han ble uteksaminert fra Asker seminar, i 1869. Han begynte som lærervikar ved Tønsberg middelskole, hvor han fikk fast ansettelse i 1870. Så kom han til allmueskolen i 1885 som sanglæerer, samtidig som han ble kantor ved byens kirke. Da var Slottsfjellskolen ett år gammel. I 1891 ble han klokker i Tønsberg, og det er som klokker han som regel omtales, men han virket som sanglæerer i Tønsberg i hele 52 år. Da han gikk av i 1921 ble han hedret av kongen med borger-dådsmedaljen. På avslutningsfesten for sommerferien ble han på skolen hyldet med denne sang, skrevet av byens kirkeverge, Christoffer Hansen. 

Vi vilde saa gjerne endnu en gang
faa hilse vor gamle, unglynte Iærer.
Gjør det helst med en liten sang;
ti hjertesproget best tonen bærer.
ja, kjære Kjær, vær nu søt og snild
at ta vor hilsen med det Iyse smil,
der som solstreif over dit strenge ausyn gik,
naar du paa tonen fik den rette skik.

Du ut os førte paa sangens skjønne elv,
hvor Nøkken sange dæmpet på os kaldte.
Du ind os fulgte under høie kirkehvælv
hvor Gud i salmen til vort hjerte talte.
Til skogens skjønne temper du tok os med,
hvor tonen varlig svøptes i naturens fred.
Du aapnet døren og til tonens fagre rike
og bød os over terskelen derind at stige.

Vi fulgte dig saa gjerne, der sterk du gik din gang
i dette rike hvor du forte dig saa glad og hjemme.
Alt hvad du drømte, længtet, sig løste ut i sang;
men du slog takt og førte an med myndig stemme.
Slik aar der gik og kom, og aar der kom og svandt,
mens sangens ord og toner alt mer os sammen bandt;
og nu stuar med minder, ja hjerter fyldt av dem,
som kjæere smaa Iysalfer idag de myldrer frem.

De lyrer har i hændene og blomster i sit haar
og hele luften synger, naar strengene de slaar -
saa glad og dog vemodig en herlig harmoni,
i den en enkel tone, vor tak sig svøper i -
Ja, tak vor kjæere mester, vor tak til dig idag,
for hvad av skjønt du gav os i tonens hjerteslag.
Tak for hver høitidstime der under kirkehvelv -
tak for hver herlig samfærd paa sangens skjønne elv.
Vi sender dig og frue vort hjerteønske med:
Maa aftenhvilen signes av Herrens sæle fred!

Severin Kjær ble en slags lokal Bjørnson-skikkelse. Han kunne minne om Bjørnson i utseende, kraftig tilbakestrøket hår, et markert ansikt som umiddelbart inngjød respekt. Han må ha vært en mann med voldsom kapasitet, streng, men utrettelig i sine bestrebelser på å gi barna musikkforståelse og sangglede. Som kantor, klokker og sanglæerer har han hatt en nøkkelstilling i byens musikalske liv. Han var den selvskrevne leder for sangguttene, leder av pikekoret som sang ved hver utflukt til byskogen. Til tider vikarierte han også som organist. 

Og midt oppe i all musikken og sangen ble han en varm lokalpatriot med vide historiske interesser. I J. A. Hoffs bok: «Tønsberg i 100 år» her Severin Kjær et kapittel om byens vektere — «Det var i 1830» - som er festlig lesning.
Kjær giftet seg i 1878 med Mathilde Louise Tande fra Tønsberg. De hadde 6 barn. Etter at han gikk av fra sin stilling i Tønsberg, flyttet familien til Oslo, hvor han døde i mars 1934.
 

Paraplyen

- En gang i tredveårene kom mor trekkende hjem med paraplyen fra en auksjon i Svenneforeningen. Jeg tror hun betalte et par kroner for den, og det var mye moro i auksjonslokalet da hun fikk tilslaget. Hennes hensikt var at den skulle brukes på hytta vår i Stavern, som en slags doparaply. Men den her blitt hengende her i Severin Kjærs vei, og her hører den vel nærmest hjemme. Og etter dette får den kanskje antikvarisk verdi?
- Kan du huske paraplyen fra skoledagene?
- Om jeg gjør! Som småjenter nærmest slåss vi om å få lov til å gå sammen med Kjæer under paraplyen hans på vei fra skolen. Vi hadde voldsom respekt for ham, men han kunne også være veldig koselig, og når vi kom og spurte om lov til å gå under paraplyen, sa sa han aldri nei. Men bare tre ad gangen, takk! Gjett om vi var stolte der vi gikk. Da pratet han sånn bestefar-koselig om alt mulig. Men du verden hvor morsk han kunne være i klasse-rommet. Likevel, når jeg tenker tilbake, sa forekommer det meg at vi barn hadde mer kontakt med han enn de fleste andre lærerne. Det kan henge sammen med at han var en ruvende skikkelse i dobbelt forstand. At han også var klokker gjorde han ekstra opphøyet i våre øyne. Når skolen hvert år hadde sin tradisjonelle tur til byskogen, like ved Eikgrinda, så gikk Kjær foran og ledet sangen mens vi marsjerte. Når vi så kom opp, samlet han jenter fra alle klasser i et pikekor som sang. Jeg husker de hadde linneakranser i håret. Med den nære kontakten Kjær hadde med skolebarna gjennom to generasjoner, ble han etterhvert et naturlig samlingspunkt for hele byen, en slags lokal seremonimester forbundet med fest og høytid, forteller fru Walborg Carlstedt, som sluttet som elev ved Slottsfjellskolen i 1913. 

I vår by lever Severin Kjær videre, ikke bare i minnet til de som husker ham, men eller mest i de sanger som har blitt hele byens eie. Vi gjengir på neste side «Juleklokker kimer alle . . .», med melodi av Ingarth Rojahn. Nå håper vi den også vil bli tatt opp i de yngre familier. Sangen skal egentlig synges i tre avdelinger: før nissen kommer, til «Tyss, nu banker det på døren». Så går nissen omkring og hilser. Dernest deler han gaver ut, og så synges siste vers, idet nissen sier takk for seg.

Erling Dittmann: Slottsfjellskolen - og vi som gikk der
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999