Oskar Lindqvist - 90 årig Slottsfjellskolegutt
I det øyeblikk vi setter oss ned i Oskar Lindqvists hjem i Håkon
den femtes gt. 7 i Tønsberg, blir det straks klart at samtalen
med den mannen vil være av stor lokalhistorisk interesse. Med sine
90 år i byen, som typograf og faktor henholdsvis i «Tunsbergeren»
og i Vestfold Arbeiderblad, sitter han inne med rike kunnskaper om denne
byen, kunnskaper som vi bør forsøke å ta vare på.
Ja, undertegnede forlater Lindqvist med opplysninger om sin egen familie,
tidligere heft ukjent for intervjueren.
Men da vi spør om han her noe imot at vi tar samtalen på
band, får vi dette svaret:
«- Helst ikke, jeg vil helst vite hvor punktum og komma skal stå,
og med den slags moderne maskiner, her jeg ingen som helst kontroll
med det.»
Bestefar Lindqvist og hans to tvilling-barnebarn,
Trude og Halvor Lindqvist, som begge gikk i den siste 6. klassen
på Slottsfjellskolen. Bestefar får hyppige besøk,
for han har mye å fortelle fra gamle Tønsberg. |
Og det var faktoren Oskar Lindqvist som talte! 90 år torsdag
11. februar 1982 og fremdeles ung.
Det er ikke mange igjen av dem, - de som gikk på Slottsfjellskolen
for over 80 år siden. Født i 1892, regner vi ut at Lindqvist
begynte her i 1899. Da var skolen 15 år gammel.
Og Lindqvist husker skoledagene som de skulle ha vært igår.
Inga Thorkildsen, som så mange tønsbergensere
vil huske, kom som ung lærerinne og ble klasseforstander for Oskar
Lindkvist og hans medelever.
- Under krigen en gang, siste krig, traff jeg henne igjen i en forretning
i byen. Jeg gikk bort og hilste på henne. Hun kjente meg straks
igjen. Hun minnet meg om en historie jeg selv hadde glemt: Jeg fikk
en bror i den tiden, og frk. Thorkildsen spurte meg om jeg ikke kunne
tenke meg å selge broren min? - Nei, sa jeg - ikke for 15 kroner
engang!
Bjørnson-skikkelsen
Og Lindqvist husker dem alle sammen: Ormhaug, Skatvedt, Birkeland, og
ikke minst — Severin Kjær:
- Kjær var en Bjørnson-skikkelse her i byen. Han lignet
faktisk på Bjørnson, kraftig, rank, høy panne og
med tilbakestrøket har. Og han var myndig! Det fikk jeg føle
flere ganger, men jeg tror han var rettferdig, og når han straffet,
var det fordi det var dagens svar på disiplinproblemer, og fordi
han trodde det var til vårt eget beste.
- Best husker jeg ham som leder av pikekoret, og da jeg en sommerdag
i 1962 la meg til å hvile litt i gresset akkurat der hvor gymnaset
står i dag, på en av mine daglige turer i Byskogen, så
kom hele skoleturen for meg. Den hadde vi hvert år før
skoleferien. Jeg formelig hørte den vakre sangen fra pikekoret,
og det er dette jeg forsøkte å fa frem i den lille sangen
som da ble til.
- Kjær var også leder for sang-guttene, fortsetter Lindqvist.
Jeg var mektig stolt den dagen jeg fikk beskjed om at jeg var antatt
som en av de 12 sang-guttene i Tønsberg, som sang ved begravelser.
Vi gikk foran kisten og sang, men også i hjemmene og i kapellet.
- Var det ikke vanskelig for en liten gutt å klare den følsesmessige
påkjenningen å være med i begravelser?
- Var det eldre mennesker, så gikk det som regel bra, men når
det var barn som skulle begraves, så kunne jeg kjenne at det kom
noe i halsen, og så ble det vanskelig å synge.
- Hvorfor var det så populært å bli med i dette guttekoret?
- For oss gutter kunne det jo være et kjærkomment avbrudd
i undervisningen, for vi ble hentet midt i skoletiden, og en av guttene
ble brukt som en slags visergutt for Kjær. Han måtte løpe
rundt og gi oss andre beskjed om tid og sted.
Dessuten var det svært populært blant foreldrene, ikke
minst på grunn av klestilskuddet. Vi fikk nemlig hver oss en riktig
vakker mørk dress, skotte-lue med band, sort silkeskjerf, han-sker,
sorte skinnstøvler og merk deg -tre par halvsålinger! Det
var slett intet dårlig tilskudd til familiebudsjettet. Når
dressen var slitt ut, så klippet mor buksene av, laget en fall,
og så ble det fin, kort bukse.
— Hva sang dere?
- Det var begravelsessalmer, f.eks. «Hvo vet hvor nær jeg
er min ende . . .» De som hadde anledning til det, bestilte gjerne
alle 12 guttene til å synge, men det hendte også at vi var
bare 6. Det var nemlig billigere. Gutter som sang sammen med meg var
bl.a. Einar Berntsen («Sol Cigar»), Emil Kjølner,
Johnny Jørgensen («Moers Elektriske») og Åsmund
Christoffersen. Vi kunne være med i koret 2-3 år.
Fra en av skolens mange turer til byskogen
(Klikk på
bildet for å forstørre)
Tre rapp over leggen
- En dag hadde Emil (Kjølner) og jeg sett feil på klokken
da vi skulle synge i en begravelse. Vi sprang så fort vi kunne
til kapellet, men da vi kom dit, var kapelldørene lukket. Dagen
efter ble vi innkalt til lærerværelset, og det var ingen
bønn - strambukk! Emil og jeg skulle ha tre slag over leggen
hver med spanskrøret. Emil skrek ved det tredje slaget, jeg allerede
ved det første, og dermed slapp jeg med det. Vi hadde noen hovne
«pølser» rundt leggen etterpå.
Men en annen gang fikk jeg en ørefik fordi jeg skulle ha skrevet
noe stygt på pultlokket. Da jeg protesterte, fikk jeg en fik til.
Men dagen etter kom den samme læreren og ba meg om unnskyldning.
De hadde funnet den skyldige i en ettermiddagsklasse.
Grensene for hva som ble oppfattet som skøyerstrek og det mer
alvorlige var langt snevrere den gang. En gang var vi en 7-8 gutter
som tok en lang stige som stod lent mot en lyktestolpe øverst
i det som nå er Reidar Sendemannsgt. Det var holkeføre,
og vi brukte den som kjelke ned bakken. Politiet ble budsendt, og vi
ble alle sammen tatt til «kammerset» og fikk oss en dyktig
overhaling.
- Aldri noe mer alvorlig?
- Nei, heldigvis, det dreide seg om uskyldige skøyerstreker
alt sammen. Jo, forresten - en gang var det en av oss som ikke fikk
lov til å være med og gå julebukk. Han hadde bare
klipt ut en papp-plate og stukket noe hull i. Det ble ikke godtatt.
Dermed går han hjem og finner et slags lite misjonsgavekort i
mors skuff. Så går han en tur til det han mente var misjonsvenner
og samler inn 5-ører til misjonen på dette kortet. Det
ble til slutt 75 øre, og han kom tilbake til guttegjengen med
den fineste silkemasken. Men det ble oppdaget, og ikke tatt nådig
opp.
18 år og hele 24 kr. pr. uke
- Merket du noe til fattigdommen i byen?
- I grunnen ikke. Kravene var så mye mindre, så det vi i
dag ville ha oppfattet som stor fattigdom, tenkte vi ikke den gang så
mye over. Men der hvor det i dag bor to eller tre mennesker i en leilighet,
der bodde det før ofte opp til ti eller enda fler. Men det var
allminnelig at det ble samlet inn til «fattige børn».
Det var dager på skolen da det stod oppmarsjert på bord
rader med støvler, og så kom man da frem en og en og fikk
sitt par. Jeg tror ikke de som fikk skotøy oppfattet det som
ydmykende, det skulle liksom være slik. Men da jeg ble noe eldre,
så jeg mye klarere den store forskjellen mellom rik og fattig.
Og det førte til at jeg som ung knyttet meg til den radikale
fløy. Men eftersom tiden er gått har det sosialt sett skjedd
en kolossal forandring til det bedre. I dag syns jeg det er viktigst
politisk sett å legge hovedvekten på orden og fred.
- Når kom du inn i typografyrket?
- Umiddelbart etter folkeskolen kom jeg inn som lærling i «Tunsbergeren»,
og 18 år gammel fikk jeg mine fagpapirer som typograf. Et stolt
øyeblikk! Lønnen var heller ikke verst, hele 24 kr. pr.
uke. Jeg husker at mine venner, som gikk inn i andre yrker, var misunnelige
på meg. Da jeg giftet meg i 1913, betalte jeg kr. 24 i måneden
i husleie, så det tilsvarte en fjerdedel av månedslønnen.
Her har man en brukbar målestokk for dagens husleier. Husholdningsbudsjettet
for en uke, kan jeg huske, var kr. 10.
- Hvem var din første sjef?
- Det var redakter J. A. Hoff, som både var eier og redaktør
av «Tunsbergeren». Han var en meget dyktig journalist som
førte en elegant penn. Dessuten «kunne» han byen,
hadde mange bekjentskaper. Hans bok «Tønsberg i 100 år»
fra 1814-1914 — er meget leseverdig . Han hadde et stort hjerte for
byen og kunne fremstille «typene» slik vi lærer dem
å kjenne i «Mennesker jeg traff».
- Vet du forresten at paviljongen i kirkegårdsparken er min ide?
Jeg var på vei til sangøvelse og gikk gjennom den vakre
parker, da det plutselig gikk opp for meg at her burde det stå
en paviljong. Så tente ideen som ild i tørt gress. Penger
ble samlet inn, og nå står den der, det eneste minne jeg
her sett etter meg, sier Lindqvist og ler høyt.
Et minne fra skolens tur til Byskogen, 1902
av Oskar Lindqvist
Mel.: Skjæåsens vandringssang - «Og jeg har ingen
bondegård»
«Å vandre ut en sommerdag»
det er min vandringssang.
Den lærte jeg på skoletur
i skogen her en gang.
Jeg nynner på den gamle sti
den kjente melodi.
Den kjente melodi.
Jeg legger meg i lyngen.
Gamle minner dukker frem.
Der er jo skogturplassen vår.
Jeg kjenner den igjen.
Og der det lille bakkehell,
hvor pikekoret sang.
Hvor pikekoret sang.
«Nå lokker det i skogen
og nå gjaller det på fjell.
Nå skal vi bringe skolen vår
et tonende farvel».
Det toner ut i skogen
dette vakre toneveld.
Det vakre toneveld.
«Naturen er den store,
ja, den rette læresal.
Og mesteren - den store
han av dager uten tall».
Jeg hører melodien
og jeg husker hvert et ord.
Jeg husker hvert et ord.
Jeg minnes pikekoret
med lineakranset hår.
De var jo allesammen
i sin ungdoms første vår.
Med farveglade kjoler
i den sommerlyse dag.
Den sommerlyse dag.
De fleste fikk vel brudekrans
av roser, slør og glans.
Men ingen er som dengang
med en frisk lineakrans.
Jeg møter en og annen
på min dagligdagse vei.
men kransen husker jeg.
Så tar jeg vandringsstaven
og jeg går den kjente sti.
Jeg Iå nok her og drømte
om en tid som er forbi.
Jeg hører toneklangen,
og jeg synger stille med.
Jeg synger stille med.
Seks ti-år er forsvunnet
og så mange ting med dem.
Jeg takker for de minner,
som jeg ennå har igjen.
Så vandrer jeg så stille
i den sommerlyse kveld.
Mens dagen står på hell.
|