Skolen som nesten ble 100 år
«Tegnet i alen - bygget i meter»
(Klikk på bildet
for å forstørre)
I 1874 brant tretårnet på Slottsfjellet ned.
Tårnet vi har i dag ble reist i 1888. Bildet er tatt i perioden
mellom disse to årene. Vi finner igjen Kockegården, som da
het Fayegården, med en frodig park og frukthave. Den åpne
plassen til venstre er i dag deler av Farmandstorvet.
Dette er i korte trekk historien om hvordan Slottsfjellskolen ble til.
Alle som kommer til Tønsberg for første gang, legger
straks merke til to ting: Slottsfjellet med tårnet og Slottsfjellskolen.
Noen rister på hodet og synes begge delene, både tårnet
og skolen, er like håpløse, rent estetisk. Men den fremmede
skal vokte seg vel for å kritisere åpenlyst byens klenodier,
ihvertfall tårnet. Og ingen ville finne på å fremme
forslag i bystyret om å rive Slottsfjelltårnet, eller å
forandre på det. Det ville bli møtt med indignasjon.
(Klikk
på bildet for å forstørre)
Det var stolthet i Tønsberg da Middelskolen
ble reist i 1871. Bygningen hadde da kun to etasjer. Ved siden av skolen
ligger Amtssygehuset, som brant i det samme året. Den ligger på
tomten til det som i dag er Folkets Hus. Det var her Engebret Hougen
mente at den nye "Slottsfjellskolen" burde ligge.
Noe annerledes var det med skolen. Intet kommunalt bygningsråd
eller skjønnhetsråd ville i dag ha akseptert tegningene
til denne skolen, ihvertfall ikke på dette stedet. Skulle det
bygges skole her i dag, ville den ha smøget seg oppover i små,
diskrete terrasser, i dyp respekt for det store klenodiet som ruver
bak - Slottsfjellet selv, med ruinene av gamle Tunsberghus festning.
Tror vi! Skjønt, når vi ser hva som dukker opp av nytt
i vårt gamle bysentrum, kollisjonene mellom gammel tre-bebyggelse
og moderne forretnings-bygg, eller, for å nærme oss skolen
igjen - «jentebakken» (Øvre Slottsgate) med sine
små, idylliske trehus på den ene siden og et slags Tønsbergs
Lanzarote på den andre, ja, så stiller vi som legfolk på
området spørsmålet om ettertiden kanskje også
vil smile av hva vi gjorde.
Da skolen ble reist, for nær 100 år siden, var det ingen
som ut fra estetiske prinsipper protesterte mot byggverket eller beliggenheten.
Skolebestyrer Engebret Hougen sa riktignok klart fra at han heller så
skolen reist ved siden av den nye middelskolen. Han mente befolkningen
ville komme til å bosette seg mer i den retningen av byen. Men
bestyrer Hougen fikk ikke lov til å være med i bygningskommisjonen.
Man var redd for at det skulle bli for dyrt om man skulle ta han med.
Det ville være som å sette bukken til å passe havre-sekken.
Det var også uheldig, mente man, at almueskolen og middelskolen
skulle ligge så nær hverandre. De kunne komme til å
påvirke hverandre i ugunstig retning. Men Hougen, som var en pedagog
med store demokratiske fremtidsvyer for allmendanningen, svarte at nettopp
derfor burde de to skoleslagene ligge nær hverandre. I dag ser
vi at Hougen hadde rett når det gjaldt befolkningsspredningen.
(Klikk på
bildet for å forstørre)
Dette bildet med flagget foran skolen og det koselige,
hvite gjerdet stammer fra 1910. Her ser vi tydelig skillet mellom gutte
og pike-inngangen. Pikeinngangen fremst på bildet.
Redselen for å få de to skoleslagene for nær hverandre,
var nok i det ytre pedagogisk begrunnet, men de sosiale skiller, et
gammelt innarbeidet skille mellom den gamle borgerskolen og almueskolen,
og etter byggingen av middelskolen i 1871 - skillet mellom almueskole
og middelskole - hadde dype sosiale røtter. I første halvdel
av 1800 tallet, da man opererte med en borgerskole og en almueskole
i samme bygning, i da Vinmonopolets gård i Storgaten, opptok borgerskolen
den ene enden av bygningen, mens man i den andre enden hadde almueskolen.
Man sørget for at de to skoleslagene aldri hadde friminutt på
samme tid, av redsel for «sammenblanding».
Prost Thurmann (til venstre) og konsul/skibsreder
Harbitz var fremtredende medlemmer av den kommisjon som stod bak byggingen
av Slottsfjellskolen.
Det ble sogneprest Thurmann og konsul Harbitz som kom til å stå
i spissen for byggingen av den nye skolen. Tegningene ble utført
av firmaet Thrap Meyer, Kristiania. Tønsbergs Sparebank hadde
på et tidligere tidspunkt, da man skjønte at almueskolen
i Anders Madsensgt. ble for liten, avsatt kr. 3.600 til bygging av en
gymnastikksal. Disse pengene ble nå tillagt byggefondet for den
nye skolen. Da skolen stod ferdig i mars 1884, var det et helt skolepalass
man tok i bruk: 26 klasseværelser fordelt på 3 etasjer.
Kjelleretasjen inneholdt bolig for vaktmesteren, dessuten bryggerhus,
lagerplass for kull og ved, samt varme-apparatene. 1. etasje var nemlig
oppvarmet med kakkelovner, mens de to øvrige etasjer fikk sin
varme fra varm-luftapparater.
Oppvarmingen av skolen forklarer behovet for en vaktmesterleilighet
i selve skolebygningen. Til tider må det ha vært en kjempejobb
å skjøtte skolens vaktmesterplikter, med pussing av parafinlamper,
fyring fra grytidlig om morgen i kakkelovner, smørnåking,
sliping av verktøy, budbæring osv.
Skolen var beregnet å skulle koste ca. kr. 90.000. Tradisjonen
tro holdt dette anslag naturligvis ikke. Kr. 116.400 ble den endelige
sum. Forklaringen lå i en «misforståelse» med
hensyn til det areal som skulle bebygges. Hos den jevne tønsbergenser
verserer også forklaringen om at «misforståelsen»
det dreiet seg om hadde å gjøre med overgangen fra alen
til meter, - at den ble tegnet i alen, men bygget i meter. Når
en alen i Norge var regnet til 0,6274 meter, så kan man lett regne
ut at «misforståelsen» ville gi dramatiske utslag
i størrelse på både korridorer og klasserom. Enhver
som besøker skolen i dag, blir både forskrekket og imponert
over takhøyden og klasserommene. Med dagens krav til elevaktivitet
i klassene er det ikke så få lærere som kunne ønske
seg disse ekstra kvadratmeterne. Et besøk på skolens loft,
gir mer enn noe annet et inntrykk av skolens indre mål og dimensjon.
Fagfolk betegner bærekonstruksjonene som eksempler på byggekunst
på det beste.
Skolens nye leieboere - dags dato Vestfold fylke - overtar en 100 åring
i meget god fysisk form, ja, med en del attributter som hører
til mangelvarer i moderne skolebygging: romslighet og takhøyde,
mye luft og sist, men ikke minst - et vidunderlig byperspektiv utenfor
vinduene.
Det er med stor spenning en leter seg fram i Tønsbergs Blads
arkiv for å lese om den store dagen i mars 1884, da skolen ble
åpnet. Det må jo ha vært en kjempebegivenhet i byens
skolehistorie. Det som møter oss er en liten «enspalter»
nesten som det skulle være dagens «Fra dag til dag»-spalte:
«Indvielsen av byens nye almueskole foregik i dag. Til den
fastsatte tid drog en procession bestående av lærere og
elever med skolens fane i spidsen, skole og bygningskomisjonen fra den
gamle til den nye.
Den høytidelige indvielse foretoges av Provst Thurmann, der
i en løftende tale nedbad Herrens velsignelse over skolens gjerning.
Skolebestyrer Hougen udtalte derefter en tak til dem, hvis interesse
og offervillighed hadde bragt sagen frem og frembar ønsket om,
at den undervisning eleverne fik nyde i skolen, måtte bære
frugt for hele livet. Under hr. Hougens anførsel gav dernest
eleverne tilbedste et par sange, bl.a. Grundtvigs «Hvad Solskin
er for det sorte Muld, er sand Oplysning for Muldets Frende. »
Sangen gik med særdeles presisjon, og klang godt i den høie
gymnastiksal. Efter nogle ord av skolebestyrer til eleverne, sluttede
festen med avsyngelse av «Lover den Herre.» Der stod udenfor
hundreder av mennesker som ikke kom ind. Den nye skolebygning må
vistnok betegnes som aldeles storarted, et skjønnere minde har
da heller ikke kommunen kunnet reise seg. »
Dette «skjønne minde» er nå i ferd med å
forsvinne, for å si det på et enkelt rim. Og hvor «skjønt»
det er, hersker det delte meninger om. Men lar vi være å
irritere oss over fedrenes valg av tomt til skolen, kan man ikke unngå
å beundre, eller bent fram bli rørt, over den nesten naive
maktdemonstrasjon som preger både beliggenheten og bygningen.
Og det var i pakt med tidens ånd og tidens krav på det skolepolitiske
område. For de dagers skolepolitkere lå skjønnhetsbegrepet
i det faktum at store skoler ble bygget, og de skulle helst ligge på
et sted hvor de syntes.
Året 1884 betegner parlamentarismens inntreden i norsk politikk.
Demokratiseringstanken grep også dypt inn i skoleforholdene, og
kommunene fikk stadig større ansvar og rettigheter. Det foregikk
en intens skolebygging over hele landet, ikke minst i byene, og eksteriørmessig
fikk de svært ofte et ensartet preg, som f.eks. Slottsfjell-skolen,
som vi finner igjen så mange steder i landet.
Ikke før hadde Sverdrup tatt over styringen, før han
samme høst tok et initiativ til en revisjon av skolelovene i
et «åpent brev» til kirkeministeren, den tidligere
professor og salmedikter, Elias Blix. Og programerklæringen lød:
Forlenget skoletid, nye fag, bedre lærerutdannelse, høyere
lærerlønninger, folkestyrte skoleråd og - «at
et barn der går inn i en folkeskole, har utsikt til at kunne,
uten tidsspillende avbrytelser eller avvikelser fra den bane hvor det
en gang er slått inn, stige opp gjennom de forskjellige undervisningstrinn
der avsluttes med Universitetet eller høiskoler for særskilte
fagkretser.»
Det lå rike løfter i denne program-erklæringen,
- samme år som Slotts-fjellskolen ble innviet.
|