Maritim høgskole i det regionale høgskolesystem

av Magne Førre

Den maritime utdanning har en tradisjonsrik og sterk tilknytning til norsk skipsfartsnæring og skipsfartsmiljø. Sjømannsutdanningen har fulgt opp de kompetansekrav som stilles fra en handelsflåte som har utviklet seg via seil og damp til dagens spesialiserte skipstyper, samt installasjonene i oljevirksomheten, internasjonalt og i Nordsjøen. Et kjennetegn er solid forankring i kombinasjonen yrkespraksis - skolegang, der lærere og studenter har en felles erfaringsbakgrunn. Bare i liten grad har de maritime fagene hatt paralleller i universitetssystemet og tilknytning til akademisk forskningstradisjon.

Utviklingen i teknologi og samfunn har imidlertid forandret dette forholdet. Moderne skipsdrift forutsetter utdanning og kompetanse på et nivå som gjør tilknytning til høgre utdanning og forskning nødvendig. I rekrutteringssammenheng er det også viktig at maritim utdanning kan sidestilles med annen yrkesutdanning og gi muligheter for alternative karriereveier. Dette var begrunnelsen for oppnevningen av Persson-utvalget og også kjernepunktet i utvalgets anbefalinger: Innen høgre utdanning utvikles et differensiert høgskolesystem med teknisk, sosial, pedagogisk utdanning og en rekke andre tilbud. Den maritime offisersutdanningen vil måtte strekke seg utover den videregående skole. Det er nødvendig «å etablere tilknytning til høgskolesystemet, blant annet for å sikre personalet den kompetanse det tilkommer». Persson-utvalgets anbefaling om opprettelse av egne maritim-tekniske høgskoler ble fulgt opp. Og da Stortinget vedtok å sette i gang maritim høgskoleutdanning, var det enighet om at høyere skipsoffisersutdanning skulle organiseres innenfor det regionale høgskolesystem.

I likhet med grunnskolen og den videregående skolen er også det regionale høgskolesystem et resultat av de store utdanningsreformene som ble gjennomført i 1960 og -70 årene. Selve begrepet ble innført av Videreutdanningskomiteen som i årene 1966-70 leverte en rekke innstillinger om behov og struktur for høgre utdanning i Norge. Komiteen fremhevet behovet for relativt kortvarige yrkesrettede studier på høgre nivå, utdanningstilbud som i stor grad tok hensyn til regionens behov. I tillegg til universitetene og de sentrale høgskolene, anbefalte komiteen etablering av regionale studiesentra. Studiesentrene skulle omfatte flere skoleslag og utdanningsretninger. Det skulle etableres smidige overgangsordninger mellom høgskolene, slik at en fikk et fleksibelt system som lettet utvikling av nye studietilbud og rasjonell utnyttelse av regionens totale ressurser til høgre utdanning. En sentral idé var at høgskolene måtte betraktes som en ressurs eller et kompetansesenter som regionen kan henvende seg til for å få løst utdannings-, utrednings- og forskningsoppgaver. På samme måte påhviler det institusjonene en forpliktelse til å ta initiativ, og til aktivt samarbeid med lokalsamfunnet. Et nytt høgskoleslag, distriktshøgskolen, ble skapt for å realisere denne målsettingen.

Det var Videreutdanningskomiteens forutsetning at alle regionens institusjoner (utenom universitetene) som ga «postgymnasial» utdanning, skulle samles i distriktshøgskolesystemet, underlagt ett styre med forvaltningsansvar for den høgre utdanning i regionen. Denne tanken møtte imidlertid massiv motstand, både fra de etablerte høgskolene og fra den nye distriktshøgskolen. Begrunnelsene var mange. Sentralt sto frykt for å miste særpreg og identitet og for å miste kontroll over utdanning til bestemte yrker og profesjoner. 

Motstanden førte til at en - ved Stortingets behandling av St.melding nr. 17 (1974-75) - fikk en kompromissløsning: Den enkelte høgskole skulle beholde sin faglige selvstendighet og identitet, men være underlagt lokal samfunnsmessig styring gjennom det regionale høgskolestyret. I tillegg ble den sentrale styring av høgre utdanning gjennom budsjett og regelverk, sentrale fagråd og profesjonsorganisasjoner beholdt.
I landssammenheng er det nærliggende å betrakte de enkelte høgskoleslag som enheter, og vurdere faglig innhold og kapasitet med utgangspunkt i samfunnets behov for studieplasser og kandidater på de enkelte fagområdene. Høgskolestyret vil ta utgangspunkt i regionens behov. Det vesentlige blir å sikre et bredest mulig studietilbud til de studiesøkende fra distriktet og å bygge opp fagmiljøer som kan bidra til å styrke det lokale næringsliv og forvaltning. I en slik sammenheng blir man mer opptatt av hvordan institusjonene kan utfylle hverandre og hvordan de samlede ressursene kan utnyttes, enn av å forsvare den enkelte høgskoles egenart og identitet. Særlig er dette viktig i en tid hvor utdanningskapasiteten for enkelte yrkesgrupper er for stor, samtidig som det er stor etterspørsel etter fagfolk på andre områder. Det er liten tvil om at de høyt spesialiserte profesjonsskolene er en vesentlig årsak til dette misforholdet.

Et kjennetegn på en høgskole er at den har et så stort og kvalifisert fagmiljø at den kan ha et selvstendig ansvar for faglig nivå og faglig utvikling og omstilling. Den skal ikke bare være undervisningsleverandør, men også ha evne til fornying og forandring. Et viktig poeng har derfor vært at den enkelte institusjon må ha et så stort studenttall at det gir mulighet for såvel forskning og faglig utviklingsarbeid, som et differensiert undervisningstilbud.

Mange regionale høgskoler er for små til å tilfredsstille dette kravet. Ikke minst gjelder dette de maritime høgskolene. Mens det er studentgrunnlag for 1-2 høgskoler, har Stortinget vedtatt opprettet åtte. Selv om dette antallet blir halvert, vil den enkelte institusjon fortsatt ha for små ressurser til å opprettholde et tilfredsstillende nivå på alle fagområder som forutsettes dekket i den sertifikatgivende utdanning. I etter- og videreutdanning vil problemene bli enda større. En nærliggende løsning blir derfor å bygge ut samarbeidet med andre høgskoler i regionen. Dette er som kjent også foreslått av Norges Rederforbund, som særlig har pekt på ønskeligheten av et samarbeid med ingeniørhøgskolene.

I Vestfold ligger forholdene meget godt til rette for en slik utvikling, og det er allerede etablert kontakt og samarbeid. Ved en samlokalisering av de to høgskolene vil det være store muligheter for felles bruk av anlegg og utstyr og for å bygge opp sterke felles fagmiljøer.

En grunnleggende forutsetning for samarbeidet er at det dreier seg om selvstendige institusjoner med særpreget profil og lange tradisjoner. Gjennom år er det bygget opp et kontaktnett og et tillitsforhold til det næringsliv høgskolene betjener. Dette gjelder den maritime høgskolen i særlig grad. Integrering i det regionale høgskolesystem og samlokalisering/faglig samarbeid med Horten ingeniørhøgskole må ikke føre til at samarbeidet høgskole - skipsfartsnæring ødelegges. Det er viktig at den maritime høgskolen får bygge videre på sin spesielle fagkompetanse og at den får anledning til å gi maritim sertifikatutdanning på det nivå og i det omfang som er nødvendig. Den beste garanti for dette er at den opprettholdes som egen institusjon. Samtidig må høgskolen være forpliktet til å delta i den videre utvikling av regionens studietilbud, også på områder som ligger utenfor en snever tolkning av arbeidsområdet for en maritim høgskole. Det vesentlige i denne sammenheng vil ikke være hvilken institusjon som til syvende og sist står ansvarlig for slike studietilbud, men at de fins. Det må være mulig å utvikle et system av selvstendige høgskoler som inngår i et forpliktende samarbeid innenfor det regionale høgskolesystem. Etter min vurdering er det bare på denne måten den enkelte institusjon kan overleve.

Det knytter seg en rekke forventninger til den maritime høgskolens virksomhet; forventninger hos de ansatte og studentene, i rederier og hos sjøfolk, i lokalmiljøet og hos sentrale myndigheter. Man etterlyser flere og bedre undervisningstilbud, nye studietilbud, konsulent- og ekspertoppdrag osv. Bare i liten grad følges det opp med nødvendige bevilgninger, ikke en gang med garantier for at det arbeid som nedlegges ved høgskolen, vil bli belønnet med permanent drift.

Mitt jubileumsønske er derfor at Stortinget snarest vedtar at Tønsberg maritime høgskole skal opprettholdes og overtas av staten, slik at høgskolen også formelt finner sin plass i Vestfold høgskoleregion.

Sjømannsutdanningen i Tønsberg gjennom 125 år: 1859-1984. Jubileumsskrift. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999
Gå til [forside] [neste] [toppen]