Undervisningen

Styrmannsavdelingen frem til 1909
Skipperavdelingen frem til 1909
Navigasjonsundervisningen etter 1909
Radioavdelingen
Undervisningsmateriellet

Styrmannsavdelingen frem til 1909

"DENNE Skole er hovedsagelig beregnet paa at aabne Adgang for unge Søemend til i Høst- og Vintermaanederne at erholde Undervisning i Navigation og i Forbindelse dermed i et eller flere fremmede Sprog samt til forøvrigt at uddanne sig i de for en Skipsfører nødvendigste Kundskaber." 

Slik ble retningslinjen for Tønsberg off. Sjømannsskoles virksomhet trukket opp i planen av 1859. Det var med andre ord en forutsetning at skolen skulle operere over en bredere undervisningsfront enn de private institusjonene på området. 

Først gjaldt det nå å få skolen igang, og den 29. oktober 1859 fattet bestyrelsen vedtak om at den daglige undervisningstiden skulle være 6 timer (hele klokketimer). K1. 8 om morgenen skulle lærere og elever ta fatt og drive på i ett strekk til kl. 12. Etter 2 timers pause fortsatte undervisningen til kl. 4 om ettermiddagen (alternativt fra 1 til 3). Spørsmålet om det hensiktsmessige i å utvide undervisningen utover de nødvendigste fag til styrmannseksamen ble også drøftet i dette møtet. De nevnte 6 skoletimene gjaldt altså den rene navigasjonsutdannelse.

Omtrent en måneds tid senere kom man til enighet om forsøksvis å sette igang 10 timers ukentlig undervisning i norsk rettskrivning, engelsk og regning. Dette kveldskurset skulle fordeles likt på de 5 første ukedagene og ha sin spesielle lærer.

Erfaringene man høstet i det aller første skoleåret må tydeligvis ha vært at elevene ble kjørt vel hårdt, så fullstendig blottet for «trening» som de var når det gjaldt boklige sysler. I slutten av november 1860 -  en måneds tid etter at det andre skoleåret var påbegynt - gikk man til innskrenkning av navigasjonsundervisningen ved å kutte timetallet ned fra 6 til 5. Samtidig ble den store pausen ved middagstid avkortet til et kvarter og plassert etter de tre første undervisningstimene. På den måten ville elevene være ferdig med navigasjonsundervisningen allerede kl. 1.15 (eller 1.45 om førstelæreren valgte å starte undervisningen kl. 8.30). 

Aftenundervisningen fortsatte i det andre skoleåret med det samme antall timer ukentlig, men med noe utvidet fagkrets: Rettskrivning, regning, skjønnskrift og to timer engelsk. Elevene kunne selv bestemme om de ville delta i engelskundervisningen. Det er i bestyrelsens møteprotokoll ikke gitt noen begrunnelse for endringen i dagsrytmen. Det rent praktiske resultat var imidlertid at elevene fikk en lengre pause mellom navigasjonstimene og kveldskurset. Det fremgår heller ikke klart av protokollen hvorvidt kveldskurset var obligatorisk for styrmannselevene. 

Uansett om det var frivillig eller ikke, behovet for opplæring i de grunnleggende fag som norsk og regning var stort, og det spørs om sjøguttene overhodet ville kunne klare seg gjennom eksamen uten å få flikket på det som ennå satt igjen hos dem av folkeskolens mangelfulle undervisningsresultater. For bestyrelsen og lærerne måtte det under enhver omstendighet fortone seg som meget ønskelig at flest mulig av elevene kunne ta fatt på kveldens skolegang med friske krefter.

"Det lille jubileum" som det femte skoleåret markerte, ble fremhevet ved at sjømannsskolen heretter også skulle ta imot elever som hadde bestått navigasjonseksamen (skipperklassen). Videre ble det besluttet å opprette en egen klasse for de sjømenn som ønsket undervisning i regning og skrivning uten å være nødsaget til å delta i de øvrige timene i styrmannsklassen. 

I realiteten innebar dette at Tønsberg Sjømannsskole prøvet å etablere et forkurs for styrmannselever slik at de ikke senere skulle måtte slite med norsk og regning samtidig som de hadde navigasjonsproblemene å tumle med.

Det ser ut til at bestyrelsen var ytterst lydhør når det gjaldt forslag som kunne tenkes å bringe skolens undervisning tettere opp til den aktuelle situasjon. I 1867 ble det således i en artikkel i «Telegrafen» forespurt om man ikke burde gi matroser adgang til undervisning i «skibmandingsarbeider». Saken interesserte bestyrelsen så sterkt at man besluttet å sette seg i kontakt med artikkelens forfatter for  konferere nærmere med ham. Når forslaget fenget så godt, skyldtes det nok også at bestyrelsen selv hadde vært inne på en slik tanke.

Styrmannsavdelingen var i jevn og sikker vekst i disse innledende årene, og i 1868 var det ved årets begynnelse ikke mindre enn 70 elever i navigasjonsklassene. 17 av dem hadde meldt seg til undervisningen så sent som ved årsskiftet, og det ble ingen lett sak for bestyrelsen å skaffe de lærere som trengtes til å ta seg av disse mest sendrektige blant sjøguttene. Det var forøvrig ingen engelskundervisning for styrmennene den vinteren - en følge av lærermangel.

Elevtallet i styrmannsavdelingen var i skoleterminen 1872/73 kommet  opp i 102 (pr. 17/1) mens det i den såkalte 2. avdeling (skipperklassen) var 12 elever. Et års tid senere var det 108 elever ved skolen og flere hadde meldt seg for opptagelse.

Den nye navigasjonsloven som kom i 1891 medførte enkelte endringer i eksamenskravene for styrmennene: Matematikk i "korte omriss" kom i tillegg i likhet med journalhold, læren om kompassets deviasjon, beregning av stedlinjer, azimuthobservasjoner, regler for forebyggelse av sammenstøt mellom fartøyer, signaler for havsnød, redningsapparater og bruken av den internasjonale signalboken. Betingelsene forøvrig ble adskillig skjerpet. Den nye loven forlangte at styrmannseleven måtte ha fylt 17 år når han fremstilte seg til eksamen og at han hadde fart i 6 måneder med dekksfartøy (over 25 tonns drektighet) eller vært på ishavsfangst eller bankfiske.

De nye fagene som fulgte i 1891-lovens kjølvann tok sikte på å bringe styrmannsundervisningen a jour med den utvikling som hadde funnet sted på det skibstekniske felt. Nevnes i denne forbindelse kan overgangen fra tre til jern i skibsbyggingen, noe som i sin tur krevet hyppigere korrigering av kompasset på grunn av jernets magnetiske påvirkning. Bortsett fra de nevnte "justeringer" ble alt ved det gamle i navigasjonsundervisningen. Spørsmålet om skolenes og undervisningens standard sto fremdeles åpent.

Ved Tønsberg off. Sjømannsskole ble det utarbeidet en ny plan i overensstemmelse med de reviderte lovbestemmelser. Formålsparagrafen ble noe forenklet, bl. a. ved at det ikke lenger snakkes om "unge sjømenn", men om sjømenn i alminnelighet. Sarntidig legger man merke til at uttrykket «nødvendigste Kundskaber» er byttet ut med «nødvendige theoretiske Kundskaber».

1 1886 ble det fattet beslutning om å gi elevene gratis adgang til skolens undervisning i sykepleie. Et par år senere ville Forsvarsdepartementet gjerne ha rede på om Tønsberg Sjømannsskole var villig til også å la skippere og styrmenn som ikke frekventerte skolen delta i samaritankursene. I svarskrivelsen - den viste sikkert en positiv innstilling - ble det andratt om et bidrag på 300 kroner til anskaffelse av instrumenter og materiell for sykepleieundervisningen! 

Etter nok et år trådte departementet atter i kontakt med sjømannsskolens bestyrelse. Denne gang ville det vite hvilket standpunkt man tok til forslaget om å gjøre sykepleien til obligatorisk eksamensfag. Etter å ha drøftet saken grundig, underrettet bestyrelsen myndighetene om at den for tiden ikke kunne anbefale noe  slikt. På den annen side kunne man godt tenke seg å gi vitnesbyrd til dem som gjennomgikk sykepleiekurset. Erfaringene viste forøvrig at samtlige elever trofast deltok.

Samaritankursene var lagt opp som en serie foredrag, vanligvis stykker, ved en av byens leger. Det ble lagt særlig vekt på gjennomgåelse og behandling av sår og de alminneligst forekommende lesjoner til sjøs. I skolens rapport til myndighetene om virksomheten i terminen 1901/02 ble det bl. a. fortalt at samtlige skolens elever som vanlig hadde vært tilstede ved undervisningen i sykepleie og at de uteksaminerte skipperelever hadde fått gjennomgåelsen av kurset bevitnet i sertifikatene.

1 1892 omtales for første gang i styreprotokollen de ferier og fridager som elever og lærere skulle nyte godt av i undervisningsterminen. Man legger merke til at sjømannsskolen dengang tok fri fra kl. 13 på Kongens fødselsdag.
Meteorologisk Institutt har i årenes løp skaffet seg mange verdifulle data om værforholdene rundt om på kloden takket være velvillig innstilling og interessert medarbeiderskap fra våre seilende landsmenns side. Ved Tønsberg Sjømannsskole tok man i 1896 opp spørsmålet om, det ikke ville være en fordel at elevene ved styrmanns- og skipperavdelingene fikk litt øvelse i å føre slike journaler som Meteorologiske Institutt sendte ut med våre handelsfartøyer. Daværende førstelærer, T. Holst, skrev til instituttet bl. a.: «Jeg har iherdig såvel på skolen som utenfor gjort ishavsskipperne bekjendt med ønskeligheten av at de førte journaler for det meteorologiske institut, men jeg tror de fleste mangler instrumenter som tilnærmelsesvis er rigtige, og dessuden er vel også evnen til notering av instrumentenes visende liten hos mange.» Instituttet takket for omtenksomheten ved å sende skolen et antall journaler til bruk i undervisningsøyemed. For styrmannsavdelingen ble i 1903 den daglige undervisningstid fast lagt fra kl. 8.30 til 15.00. Det skulle dog være full adgang for elevene til å arbeide alene i skolelokalene til kl. 17.00. Den ukentlige skolegangen omfattet 37 timer (32 for skipperelevene). 

At navigasjonsloven av 1891 ikke var fyldestgjørende vises ved det faktum at man knapt 10 år etter at den var vedtatt var i full gang med forberedelsene til en revisjon. I september 1902 ble en innstilling til ny navigasjonslov sirkulert til sjømannsskolene, og bestyrelsen ved Tønsberg

Sjømannsskole tiltrådte den nedsatte komites motiver idet man innså nødvendigheten av en forandring i den gjeldende lov slik at våre skips befalingsmenn kunne fylle de krav som nå ble stillet til dem. Forslaget  gikk ut på at det skulle være to tvunge eksamener for å kunne føre skip på alle farvann, lengre fartstid for elevene fikk underkaste seg styrmannseksamen, en bestemt fart som styrmann for skippereksamen kunne tas, kontrollert undervisning (navigasjonsdirektør), omordning av eksamenssystemet, vel utdannede lærere og autoriserte lærebøker i alle fag.

Bestyrelsen var i det vesentlige enig i utkastet til ny lov, men anså det også ønskelig å få en tvungen 2. styrmannseksamen som man mente kunne likestilles med kystskippereksamen. Den foreslåtte ekstraskippereksamen ville etter bestyrelsens oppfatning være unødvendig. Hva ansettelse av lærerkrefter angikk, hevdet man at den sak - bortsett fra førstelæreren - burde overlates skolenes ledelse. Angående ny 2. styrmannseksamen ble det forøvrig i et senere notat anført at det burde være et mellomrom på 12 måneders fart for en aspirant mellom 2. og 1. styrmannseksamen.

Den foreslåtte navigasjonslov ble vedtatt av Stortinget stort sett i overensstemmelse med komitefremlegget. Fra og med 1. januar 1907 var dermed såvel styrmanns- som skipsførereksamen tvungen. Det ble også innført tvungen prøve for dem som ville ha kystskippersertifikat. Ellers omtalte loven en høyere skipsførereksamen som imidlertid var frivillig. Fagkretsen til styrmannseksamen etter loven av 1906 var: norsk, engelsk, navigasjon, sjømannskap og styringsregler m. v. Sunnhets- og sykepleie ble gjort obligatorisk for samtlige navigasjonselever, men skulle være eksamensfag bare for skipperklassene. 

En vesentlig vinning i og med lovrevisjonen var at det ble overlatt departementet å foreta de nødvendige endringer i reglementet for navigasjonsundervisningen etterhvert som det viste seg nødvendig. Det gjorde hele apparatet langt mer elastisk og satte sjømannsskolene i stand til adskillig hurtigere å tilpasse seg den raske utvikling som vår skipsfart var underkastet.

Som eneste eksamensberettigede skole mellom Kristiania og Larvik, fikk Tønsberg Sjømannsskole nå store forpliktelser når det gjaldt uteksaminering av elever dimittert fra privatskolene, som for øvrig forsvant noen år senere (omkring 1908).

En følge av flere tvungne navigasjonseksamener måtte nødvendigvis med tiden bli økning i elevtilgangen. Skjerpningen av kravet om fartstid for styrmannskandidatene fra 6 til 30 måneder - med ikke mindre enn 2 år - motvirket imidlertid en umiddelbar stigning. 

Skipperavdelingen frem til 1909 

DEN såkalte høyere styrmannseksamen som ble instituert gjennom navigasjonsloven av 1839, var frivillig og fikk som for fortalt aldri nevneverdig betydning - hverken ved sjømannsskolen i Tønsberg eller andre steder. Det  var spesielt i navigasjon denne eksamen tok sikte på å bibringe sine kandidater øket ferdighet. Det dreiet seg altså ikke om et bredere kunnskapsregister sammenlignet med hva den almindelige styrmannseksamen forlangte. 

Tønsberg off. Sjømannsskole hadde ikke vært i virksomhet mer enn 4 vintre før man var blitt mer enn klar over at den frivillige, høyere styrmannseksamen ingen appell hadde til de unge sjømenn. Erfaringene viste dessuten at den alminnelige styrmannseksamen helst burde reserveres opplæringen i navigasjon, hvor man endog måtte la elevene slippe gjennom uten altfor dyptpløyende teoretiske kunnskaper.

1 1863 annonserte Tønsberg off. Sjømannsskole sitt første skipperkurs. At skolen på dette felt var meget tidlig ute, råder det ingen tvil om. 1 likhet med den høyere styrmannseksamen var imidlertid skipperkurset prisgitt frivilligheten og dermed sjømennenes forgodtbefinnende. Ja, strengt tatt var skipperkurset til de grader preget av frivillighet at det ikke engang kunne skilte med noen som helst form for offentlig kontroll eller offentlig bekreftelse på bestått, avsluttende prøve. Eksamensattest utferdiget av skolens myndigheter var alt. 

Undervisningen i det første kurset for sjømenn med bestått styrmannseksamen pågikk i 21/2 måned. Det ble undervist i 4 timer daglig, fordelt med 1 time til norsk, 1 time til engelsk og 2 timer til de fag som var innbefattet i begrepet «Handelsvidenskab» i skolens plan:
Regning, handelskunnskap, sjørett, vekselrett og kontraktslære. Dessuten holdt læreren foredrag om eksisterende kotyme i de viktigste verdenshavnene og om meteorologi. Alt i alt var det 10 elever som gikk dette kurset, og de siste forlot skolen den 15. februar. 

I denne forbindelse forteller styreprotokollen om varigheten av skolegangen for skipperelevene: 3 stk. frekventerte skolen i 21/2 måned 3 stk. frekventerte skolen i 2 måneder 3 stk. frekventerte skolen i 1 V2 måned 1 stk. frekventerte skolen i 1 måned.

1 1867/68 hadde skipperkurset 8 elever:
3 stk. frekventerte skolen i 1 måned.
5 stk. frekventerte skolen i 2 måneder.

Noe å si på søkningen rent tallmessig sett skulle det ikke være for et ennå såpass nytt og for de fleste sjøfolk rimeligvis ukjent kurs. Lokalet som man hadde til rådighet for denne undervisningen ble «sprengt» den femte vinteren. Men dette innebar sant å si ingen rushartet tilstrømning. I begynnelsen av januar var det 9 navigatører som søkte, og da førstelæreren underrettet bestyrelsen om at man kunne vente ytterligere 3 skipperelever, ble det vedtatt å leie et større klasserom annet steds. 

Samtidig gikk skolen til begrensning av tilgangen ved å love opptagelse ved skipperkurset bare for «gamle elever».
Sjømenn som hadde lest til navigasjonseksamen ved andre institusjoner ville kun bli sluppet til i den utstrekning underlærere kunne skaffes. Frem til vinteren 1870/71 fortsatte skipperkurset under vekslende «konjunkturer». 

I det store og hele kan det se ut til at utviklingen så langt ga grunnlag for optimisme. I slutten av november 1870 fremla nemlig førstelæreren et forslag om å utvide den daglige skipperundervisningen fra 4 til 5 timer. Som nye fag skulle man ta opp informasjon i de deler av navigasjonen som ikke hørte med til den alminnelige eksamen. Som vanlig var bestyrelsen meget lydhør overfor nye ideer som kunne bidra til å styrke skolens posisjon som læreanstalt for sjøfolk, og det rådet fullt ut enighet om at man burde prøve førstelærerens forslag i praksis allerede samme vinter.

Skipperkurset var tenkt startet den 6. desember, forutsatt at det innen den tid meldte seg 4 elever eller flere. I motsatt fall ville kurset bli utsatt til over nyttår. Reservasjonen med hensyn til oppslutningen var ikke diktert av usikkerhet om hvordan det utvidede skipperkurs ville slå an, men en ordinær foreteelse som følge av den måte datidens navigasjonsskoler ble drevet på. Eksempelvis kan nevnes at skipperkurset såvel i 1871 som 1872 ble utsatt i påvente av flere innmeldelser. 

Dessverre er det ut fra bestyrelsens protokoll ikke mulig å følge utviklingen ved skolens 2. avdeling, som man betegnet skipperkurset, fra år til år. Svært ofte har man helt og holdent unnlatt å nevne denne  undervisningen.

Først i 1879 bringer protokollen en opplysning, som forøvrig ikke varsler godt for fremtiden. Da ble skipperklassen henvist til skolegang mellom kl. 14 og 17 med den begrunnelse at læreren hadde formiddagen opptatt med annet arbeide. 

Ellers legger man merke til at det ikke lenger er snakk om 5 timers daglig undervisning, men bare 3 timer, altså en betydelig innskrenkning i undervisningens omfang.

Året etter - 1880/81 - ble skipperkurset sløyfet. Nå var det tilgangen på elever som sviktet fullstendig.

Etter en tydeligvis temmelig død periode på 5-6 år for skipperkurset kommer Forsvarsdepartementet inn i bildet ved å gi Tønsberg-distriktets navigasjonseksaminator i oppdrag å undersøke hvordan man mest hensiktsmessig gjennom sjømannsskolen skulle kunne bibringe «Tønsberg og Omegns Sømandsstand en noget fyldigere Uddannelse». 

Eksaminator gikk grundig til verks og undersøkte forholdene personlig. Hans konklusjon var nedslående, idet han anså det for givet «at Trangen til en theoretisk Uddannelse udover hvad der tilegnes gjennem den tvungne Skolegang er saa liden blant Tønsberg-Egnens Sømænd, at det maa anvendes et Pres fra Skibsrhedernes Side for at faae dem til at søge den Undervisning som de i høi Grad trænge.”

Byens redere ble innbudt til et møte hvor ønskeligheten av å blåse nytt liv i skipperkurset ble understreket. Rederne må selv ha følt skoen trykke, for følgende erklæring ble omgående tiltrådt: «Vi undertegnede erklære herved, at vi ved fremtidige Ansættelser af Førere og Styrmænd paa vore Skibe, fortrinsvis ville antage dem, der have underkastet sig Examen ved en offentlig Sømandskoles Skipperklasse. Tønsberg, den 3die Mai 1887.» Resolusjonen var undertegnet av: Alf Monsen, Gustav Conrad Hansen, H. C. Seeberg, F. J. Hansen, Wilh. Wilhelmsen, H. B. Johannesen, I. Beylegaard, L. Hofgaard, N. Bugge, Olaus J. Røed. J. H. Christiansen, J. A. Hansen, J. Zernichow, Otto Thoresen, Georg Knap, P. Zernichow. 

Disse 16 redere disponerte mellom 50 og 60 seilfartøyer, og siden meningen var at deres erklæring skulle offentliggjøres gjennom avisene, burde man kunne vente visse resultater av «krigslisten». Mangelen på virkelig navigasjonskyndige skipsoffiserer må forøvrig ha vært ganske merkbar siden rederne så villig gikk med på å øve det «press» på sjømannsstanden som eksaminator mente var nødvendig.

Og for sjømanns-skolen betød redererklæringen sikkerligen at skipperkurset i de første årene ville få en ikke ubetydelig søkning bare fra de 16's skuter. Hvis de  virkelig klarte å gjennomføre prinsippet om fortrinnsrett for skipperskoleutdannede førere og styrmenn, innebar det jo bl. a. at veien til toppstillingene ombord i deres 50-60 skib gikk via bl. a. Tønsberg off. Sjømannsskole. 

I praksis måtte, skulle vi tro, realiseringen av erklæringen, uansett redernes mest bestemte forehavende, lett støte på problemer av uforutsett art. Annet enn en nødutvei kunne tiltaket aldri bli. Den fundamentale feil var jo at skippereksamen ikke var obligatorisk i henhold til lov, og en så vesentlig mangel kunne man ikke eliminere på privat basis - hvor sterkt man enn ønsket det. I sin utredning om saken hevdet navigasjonseksaminator at et skipperkurs i Tønsberg av hensyn til de lokale forhold ikke burde vare lenger enn fra midten av november til utgangen av februar.

Et utkast til plan for kurset bygget på 24 timers ukentlig undervisning i nevnte tidsrom  med denne fagkretsen:
-  Navigasjon, det vesentligste av den høyere styrmannseksamens  pensum samt kompassets korreksjon på jernskip  6 timer
- Dampskipslære  4 timer 
- Regnskapsførsel, norsk, skipsregnskap, certepartiers og konossementers
betydning, myntberegning, fraktberegning og  korrespondanse .  6 timer  Engelsk  4 timer 
- Sjømannskap, signalvesen, styringsregler, lanterneføring m. v. .. 2 timer 
- Meteorologi, vind og værforhold, stormenes lover, havstrømmer,  sjøruter  ... 2 timer 

Skolens bestyrelse var sterkt interessert i å få skipperklassen i sving igjen, tross et mislykket forsøk siste skoleår, og den tok opp spørsmålet om større bidrag fra stat og kommune. I et brev til byens formannskap kom man inn på årsakene til at det «gamle» skipperkurset døde hen av manglende tilførsel på friskt sjømannsblod.

Så knapt som budsjettet hadde vært, var skolen ute av stand til å knytte til seg så dyktige lærere som ønskelig kunne være i de forskjellige fag. Ellers konstaterte bestyrelsen de stadig voksende krav til våre skipsførere: «Vi anser det for en Sak af stor Betydning at der gives de yngre Sømænd Anledning til at faa en videre Uddannelse enn den som fordres for at faa Styrmandsexamen i Navigation, hvor det kun erholdes en meget tarvelig Kundskab i Navigation og intet mere». Det far man si var rene ord for pengene! 

Sjømannsskolen var ikke alene om å stri med økonomiske vanskeligheter, skulle det vise seg. Formannskapet i Tønsberg ble ytterst  betenkt da det mottok en ansøkning som ville medføre nye utgifter. Tidspunktet var kort sagt svært uheldig. Ikke desto mindre fant formannskapet «at Kommunebestyrelsen ikke bør vige tilbage for denne Opofrelse for Byen, thi det gjelder her en Stand i hvis Hænder vor Bys største Interesser er lagt, og hos hvem der stadigen viser sig stor Mangel paa de for Stillingen nødvendigste Kundskaber.» Det het også i formannskapets betenkning at den tiltagende konkurranse om skipsførerjobbene ville gjøre det mer og mer nødvendig for unge sjømenn å perfeksjonere seg i navigatøryrket.

I kommunebestyrelsen gikk bevilgningen glatt gjennom. Sjømanns-skolen skulle få 500 kroner ekstra hvert år til skipperkurset, forutsatt at staten øket sitt faste bidrag tilsvarende. Hvilket Stortinget på statens vegne innvilget - dog under den forutsetning at kommunen gjorde likeså.  Dette skjedde sommeren og høsten 1887. 

Sjømannsskolen annonserte igjen sitt skipperkurs og kunne den 25. desember notere 9 elever innmeldt. I det følgende år var kurset søkt av 7 stykker, og den 30. november 1889 ble det i et bestyrelsesmøte opplyst at det allerede da var nye 7 elever som ville begynne slik at skipperundervisningen kunne komme igang 1. desember. 1 1890 var 2 navigatører ute så tidlig som 4. oktober med å kontakte skolen, og et år senere 7 stykker for 8. oktober. Da begynte undervisningen 14. oktober. Det var en måned tidligere enn eksaminator mente ville være gunstig. Skolens bestyrelse næret tydeligvis en sterkt avvikende oppfatning i så måte.

Ut fra et undervisningsmessig synspunkt gjaldt det å komme i gang så tidlig på høsten som råd var. For sjømannsskolen var nok det nærmeste målet å komme dithen at den selv var tilfreds med grundigheten i opplæringen av de viderekomne navigatører. Det mest bemerkelsesverdige trekk ved den nye navigasjonsloven som kom i 1891, var at den unnlot å paragraffeste skippereksamen som obligatorisk for våre navigatører. Den fikk fortsatt en rekke år være underkastet frivillighetens vilkårlighet - uten dermed å være sagt at frivillighet i alminnelighet ikke fører frem. 

Men loven var om ikke annet et skritt i riktig retning. Den sikret skipperkurset det offentliges velsignelse ved å «innføre» det som ikke-tvungent slik at dets elever for fremtiden ville få adgang til å avlegge den avsluttede prøve for en av de beskikkede navigasjonseksaminatorer. Skipperkurset var blitt ”legalisert”. 

Etter det reglement som nå ble utferdiget, skulle skipperkandidatene avlegge prøve i navigasjon, maskinlære, handelsvidenskap, sjørett, norsk, engelsk, meteorologi og elektrisitetslære.
 

Selv om det i denne omgangen ikke ble noe av en obligatorisk skippereksamen, ser det ut til at den blotte offisielle erkjennelse av dette kurs' eksistens virket stimulerende på søkningen. Mens det i 1889 bare hadde meldt seg 7 skipperelever så sent som 30. november, hadde Tønsberg Sjømannsskole ved utgangen av oktober 1891 i alt 11 elever i skipperklassen (mot 25 i styrmannsavdelingen). I slutten av 1892 var tallet steget til 17 (30 i styrmannsavdelingen). Senere på vinteren kom det ytterligere 8 skipperelever slik at kurset 1892/93 ble frekventert av 25 mann. Av dem var det 17 stykker som gikk opp til den frivillige eksamen. Sjømannsskolen var nå kommet ut over det stadium hvor man i stor spenning imøteså innmeldelsene til skipperkursene. 

Det vil si - spenningen var nok ikke blitt helt borte, den hadde bare fått et annet fortegn -om vi får uttrykke det slik. Nå fryktet man ikke lenger mankoen, men næret heller engstelse for at søkningen skulle overstige skolens kapasitet. 

Ved hvert skoleårs avslutning sendte sjømannsskolen en beretning til byens formannskap og magistrat samt til departementet om virksomheten. Det tør ha sin interesse å komme litt nærmere inn på en av disse «standardiserte» rapportene, og vi velger den for vinterkurset 1898/99. Vi tar bare med de data som angår skipperklassen. 

Undervisningen begynte den 15. november, og det ble undervist i overensstemmelse med gjeldende reglement. Den daglige undervisnings- tiden var fra kl. 9 f. m. til 2 em. Av 14 elever var det 12 som underkastet seg eksamen avholdt etter undervisningens slutt 20. mars. Den varte til 28. mars.

Foruten førstelæreren, kaptein i marinen T. Holst, som også dette året underviste i maskinlære og navigasjon, hadde følgende lærere vært beskjeftiget ved skipperklassen: Agent Krogh underviste i handelsfag, sjørett og norsk. Han tiltrådte 15. november og fratrådte 25. mars. Underoffiser Tønsberg underviste i meteorologi, elektrisitetslære og engelsk.

Han tiltrådte 15. november og fratrådte 31. mars. Doktor Arentz holdt som vanlig foredrag om sykepleie til sjøs.

Den første vinteren på denne siden av århundreskiftet viste meget oppmuntrende takter for skipperskolen. Klasse nr. 1 begynte 1. november og ble fulgt av klasse nr. 2 den 1. desember 1900. Nå var ikke dette med to klasser noe som kom bus på sjømannsskolens bestyrelse. Den satte seg allerede i mai måned i kontakt med de kommunale og departementale myndigheter for å sikre seg den økning i de offentlige bidragene som måtte til for at skipperavdelingen skulle kunne ta imot ytterligere 8 elever. Man hadde da flere kursers bitre erfaringer å bygge på - nemlig en stadig  avvisning av elever fordi skolens kapasitet ikke strakk til.

I brev til Forsvarsdepartementets rette vedkommende ble det sagt at «Skuffelsen blandt de som ikke har kunnet komme ind ved Skolen har været stor, da disse jo kom Hjem alene for at underkaste sig Skipperexamen.» 

I 1906 kom å den tredje navigasjonsloven som sjømannsskolen har hatt å arbeide ut fra. Omsider ble det fastslått at skippereksamen skulle være obligatorisk. Samtidig ble kravene i alminnelighet skjerpet, og undervisningen bragt mer a jour med de eksisterende arbeidsforhold for navigatører. 

Fagkretsen til skipsførereksamen var etter den nye lov: Engelsk, norsk, navigasjon, sjømannsskap og maskinlære, handelslære og sjørett, sunnhets og sykepleie. Skipperkursene ble i 1908/09 oppgitt å vare ca. 6 måneder.

Sett fra skolens synspunkt varslet avslutningen på skipperkursets frivillige fase en mer stabil og trygg fremtid for denne avdelingen. Nå var det ikke lenger snakk om mer eller mindre tilfeldig søkning. En obligatorisk skippereksamen måtte nødvendigvis resultere i en jevn strøm av navigatører opp Møllebakken, og så sant Tønsberg Sjømannsskole ikke ble liggende tilbake for de andre offentlige institusjoner på samme gebet, ville denne strømmen heller ikke komme til å ta slutt. 

Det var et av de store pluss som måtte falle på en navigasjonsskole plassert midt i et av landets mest utpregede sjømannsstrøk. 

Navigasjonsundervisningen etter 1909 
Et forslag om 4 faste eksamensterminer for landets sjømannsskoler ble sirkulert fra departementet i 1910: 24. oktober - 29. februar - 24. april 26. juni. Bestyrelsen ved Tønsberg Sjømannsskole hadde ingen innvendinger å fremsette. Terminene passet skolen bra, men det ville være en fordel med en femte eksamen medio desember, sa man. Ved en anledning få år senere konstaterte bestyrelsen imidlertid at oktober-eksamen kunne sløyfes for skipsføreravdelingens vedkommende, men at den under enhver omstendighet måtte bibeholdes for styrmanns-avdelingen. Skolene fikk underretning om de fire terminene før undervisningen begynte om høsten. Det samme gjaldt programmet for den skriftlige del av eksamen.

1 1913 ble det fremmet forslag om endring i undervisningsreglementet. Bestyrelsen ved skolen i Tønsberg uttalte i denne forbindelse at man anså de kunnskaper som ble krevet til den dagjeldende skipsførereksamen i det store og hele å være tilstrekkelig. Angående styrmannsavdelingen ble det fremholdt at sunnhets- og sykepleie burde tas med som eksamensfag under sjømannsskap og maskinlære. Bestyrelsen ved Tønsberg Sjømanns-skole avrundet sine bemerkninger overfor departementet ved å erklære seg enig i at det ble nedsatt en komite til utarbeidelse av et helt nytt reglement for navigasjonsundervisningen. En passende sammensetning - hevdet man - kunne være: 2 dampskipsførere, 1 skipsreder, 1 sjømanns-skolebestyrer, 1 assuranse- og havarikyndig, 1 sjørettskyndig.

Spørsmålet om nødvendigheten av atter å revidere reglementet hadde også vært oppe til drøftelse i Tønsberg Sjømannsforening, hvor man var gått meget grundig til verks, bl. a. ved å velge fire mann til å utrede saken: sjømannsskolens bestyrer Stranger, kaptein W. Wilhelmsen, skipsreder H. Krogh-Hansen og kaptein G. N. Kamfjord. Deres innstilling ble vedtatt av foreningen. 

Kontakten mellom Sjømannsskolen og Sjømannsforeningen har i alle år i det hele tatt vært meget god. Fremtredende menn innen foreningen har stadig vært å finne i styret for skolen, som på sin side ofte har sett sin bestyrer eller en av lærerne som foreningens formann eller styremedlem.  Et lite eksempel på samhørigheten henter vi fra 1906, da skolen mottok, noen sirkulærer fra myndighetene om kostreglementet for handelsflåten «til Kundgjørelse». Sirkulærene ble oversendt Sjømannsforeningen.

Samme år henvendte departementet seg til skolen angående reglement og lov om undervisning og eksamener ved sjømannsskolene. Styret besluttet å anmode Sjømannsforeningen om å uttale seg og besvare henvendelsen. Et av de nye trekk ved navigasjonsundervisningen i begynnelsen av vårt århundre var kystskippereksamen. Ved Tønsberg Sjømannsskole ble kystskipperklassen fortrinnsvis søkt av hvalfangere som vanligvis hadde en del øvelse i bruk av karter. Det ble forlangt sjømannstjeneste i 30 måneder for opptagelse. Av disse skulle minst 12 være fartstid med dampskip etter fylte 15 år.

For å få sertifikat som kystskipper måtte kandidaten ha fylt 21 år. Man regnet i Tønsberg med en varighet for kystskipperkurset på ca. 2 måneder. For førere av fangstfartøyer skulle det etter loven av 1906 være tilstrekkelig med kystskippersertifikat. Det ble imidlertid i 1912 fra Tønsberg Sjømannsskole opplyst at de fangstfartøyer som dro sydover vanligvis alle sammen hadde ekstranavigatører med. 1 1914 fremkom Utenriksdepartementet som sjømannsskolene en kort tid sorterte under, med en ny fortolkning av de lovbestemmelser man bygget på når det gjaldt kompetansen til å føre fangstfartøy.

I Tønsberg Sjømannsskoles arkiv har vi funnet et brev fra nevnte år hvor en rekke hvalskyttere andrar om å få beholde sin rett til å føre hvalfangerdampskip såvel under fangst som til og fra fangstfeltene (Sydhavet inklusiv). De begrunnet sin anmodning ved å henvise til loven av 1906 og bemerket at de på grunnlag av denne hadde tatt eksamen og på samme grunnlag i flere år utøvet sitt yrke. 

Gang på gang hadde hvalskytterne mønstret på i egenskap av førere uten noen som helst slags innskrenkninger. Det het så videre i brevet: «Vi som tok vaar Examen før den nye Fortolkning av Det Kgl. Utenriksdepartementet av 7. Mai - 14 fremkom, vil derfor bli berøvet en Rett vi som norske Borgere har innehatt uhindret i et langt Tidsrum. Og paa denne Rett har vi bygget vaar Livsstilling. Den nye Fortolkning vil medføre Forhold som vil virke  ødeleggende for oss i den Stilling vi har arbeidet oss frem til."

Innmeldelsefristene til skipperklassene ble i 1913 oppgitt til 1. september, 1. november og 1. januar. Elever som tok fatt etter juleferien ville som regel rekke opp til den siste eksamen. Samme år var det ved Tønsberg Sjømannsskole laget en beregning over den gjennomsnittlige tid som  elevene i de siste 5 årene hadde tilbragt ved skolen. For skipsførere var det 5,9 måneder, for styrmenn 6,9 måneder og for kystskippere 2,0 måneder.

Man gikk forøvrig i 1914 inn for å få slutt på den praksis at elever som begynte etter juleferien i skipperklassen ble satt i klasse sammen med novemberkullet. Forholdet var selvsagt uheldig for begge elevgrupper. Ved å utvide en timelærers undervisningsvirksomhet mente man å kunne opprette en ny klasse for januar-elevene i likhet med hva det ble praktisert ved enkelte andre sjømannsskoler. Dette krevet imidlertid en liten økning i bevilgningene. 

Elevtallet ved skolen var i 1913/14 ialt 120, mens det i terminen 1914/15 sank til 92, for året etter å ligge på omtrent samme nivå med 94 elever alt i alt. Nedgangen mente man utelukkende skyldtes krigen, hvilket utvilsomt var korrekt siden tallet i 1916/17 var 108 og i 1917/18 123 elever. Den midlertidige svikt i elevtilgangen under den første verdenskrig var selvsagt kjedelig nok for skolen rent økonomisk sett. Hva der imidlertid skolemessig var like sterkt å beklage var at det oppsto stadige forstyrrelser og opprivning av klassene i og med utkommanderingene.

Skolen forsøkte å bøte på disse fortredeligheter ved bl. a. å bistå elevene ved ansøkning om utsettelse av fremmøte til militærtjeneste. 1 1917 ble det gjennom bestyreren søkt om utsettelse for ikke mindre enn 27 elever.

Etter det nye eksamens- og undervisningsreglement som trådte i kraft i 1918, ble kursenes varighet ved såvel styrmanns- som skipperavdelingen utvidet til 8 måneder. To år senere fulgte en ytterligere forlengelse av kursenes varighet, denne gang til 9 måneder ved begge avdelinger med eksamen i slutten av mai og juni. Fra 1. september 1921 skulle det holdes kurser av 9 1/2 måneds varighet ved hver av avdelingene.

I tilknytning til det utkast til ny navigasjonslov som sirkulerte i 1920 uttalte styret ved Tønsberg Sjømannsskole at loven av 1906 burde bibeholdes med enkelte forandringer. Man anførte bl. a. At kystskipperkursets varighet burde settes til minst 4 måneder og at bestått kystskippereksamen skulle berettige til fart som 3. styrmann med større og 2. styrmann med mindre fartøyer. Om styrmannseksamen uttalte styret at skolegangen burde pågå i minst 10 måneder, mens den for skipsførereksamens vedkommende burde settes til minimum 8 måneder. Den utvidede lesetid skulle bl. a. benyttes til flere timer i sprog, handelsfag, sjørett og assuranse. Styret var prinsipielt imot opptagelsesprøver ved sjømannsskolene, og foreslo at man kun fordret avgangsvitnesbyrd fra folkeskolen eller at elevene på annen måte legitimerte sine forkunnskaper. 

Samme år ble nytt ordensreglement utarbeidet for Tønsberg Sjømannsskole:
1 . Undervisningstiden er fra kl. 9 form. til kl. 3 eftm. Lørdag slutter undervisningen kl. 1. eftermiddag.
2. Skolepengene er kr. 14,- pr. måned og betales forskuddsvis.
3. Ingen kan forsømme skolen uten gyldig forfall, og hvis man på grunn av sådant kommer til å forsømme skolen flere ganger, skal dette meldes til bestyreren.
4. Ingen elev må i undervisningstiden forlate skolen uten å ha innhentet sin lærers tillatelse.
5. Tobakksrøkning er forbudt i skoleværelsene.
6. Viser noen elev utilbørlig opførsel kan han med bestyrerens samtykke bortvises fra skolen.

En liten duell på sprogstridens arena ble på den tid utkjempet mellom skolen og Norsk Styrmandsforening. Bakgrunnen for meningsutvekslingen var innføringen av 1917-rettskrivningen, som ble benyttet i alle klasser i terminen 1919/20 med tilfredsstillende resultater. De sproginteresserte elever kunne med letthet tilegne seg rettskrivningen og etterhvert likte de den også godt, het det i en redegjørelse fra sjømannsskolen. Ut fra disse erfaringer og da man ved å la elevene velge sin rettskrivning selv lett ville risikere uordnede og uholdbare tilstander samt under hensyntagen til at elevene kun ville få denne ene anledning til å lære den nye rettskrivningen, som etter alt å dømme ble gjeldende fremover, fant man å måtte svare Styrmannsforeningen at dens uttalelse ikke ville foranledige noen forandring i rettskrivningen for Tønsberg Sjømannsskoles vedkommende. 

Den adgang som loven ga departementet til å utstede nye reglementer for navigasjonsundervisningen etter hvert som forholdene krevet det, var et heldig grep. Mens man i hele siste del av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet var bundet av til sine tider sterkt foreldede lovbestemmelser som det var et stort og vanskelig arbeide å få endret, kunne navigasjons-direktoratet (opprettet i 1919) nå relativt raskt tilpasse undervisningen i takt med utviklingen. De hyppig omarbeidede reglementer tyder på at en slik elastisk ordning i høyeste grad var på sin plass.

Neste revisjon av reglementet fant sted i 1924, da det også kom ny normaltimeplan, begge gjeldende fra skoleårets begynnelse. Ved såvel styrmanns- som skipperavdelingen ble kursene nå utvidet til 10 måneder.  I 1936 vedtok Stortinget ny lov om navigasjonseksamener. Kravet om fartstid for opptagelse ved styrmannsavdelingen ble skjerpet fra 30 til 42 måneder. Loven trådte i kraft i juli samme år.

Kystskipperundervisningen ble utvidet idet man fikk to kurser, ett på 2 1/2 måned og ett på 5 måneder, som berettiget til kystskippersertifikat av henholdsvis 2. og 1. klasse. Den høyere avdeling for skipsførere etter loven av 1906 hadde sitt siste elevkull i 1920. I 1937 kom nytt reglement for en høyere avdeling med 10 måneders kurs (tidligere 3 måneder). Avdelingen var delt i 2 linjer, en navigasjons- og en handels- og sjørettslinje. Fra og med februar 1955 ble det etter Skipsfartsdepartementets bestemmelse satt i gang 5 måneders forkurs for styrmannselever. I slutten av januar 1956 var det 15 elever innmeldt til dette forkurset ved Tønsberg Sjømannsskole. 

Fra og med juli 1959 trådte det någjeldende navigasjonsreglementet i kraft. Det forutsatte tre-delt navigasjonsutdannelse:
Styrmannskurs av 2. klasse.
Styrmannskurs av 1. klasse. 
Skipsførerkurs. 
Forkurset for styrmannselever bortfalt, og sammenlagt ble navigasjonsutdannelsen utvidet fra 25 til 26 1/2 måned, (3 skoleår) fordelt med 8 1/2 måned på det første kurset og 9 måneder på hvert av de to følgende.

Et nytt innslag i navigasjonsundervisningen etter den annen verdenskrig representeres ved instrumentskipet «Sjøveien», som på sine tokt kysten rundt lar styrmanns- og skipperelever ved landets sjømannsskoler få prøve de moderne instrumenter «på hjemmebane». Anskaffelsen av «Sjøveien» ble aktuell i 1950, samme år som sjømannsskolen her startet sine spesielle radarkurser. (1 1951 besluttet styret at disse skulle fortsette inntil nytt reglement for undervisningen forelå.) Styret ved Tønsberg Sjømannsskole ytret tvil om resultatene, som et øvelsesskip kunne ventes å bringe, på noen måte ville stå i et rimelig forhold til utgiftene. Siden fartøyet på det tidspunkt allerede var innkjøpt, og de fleste kommuner hadde besluttet å yde sitt bidrag til dets drift, ville man også for Tønsbergs vedkommende anbefale å bevilge det nødvendige tilskudd, som imidlertid ikke burde overstige 2000 kroner årlig. Styret hevdet ellers at fordelingen av skipet til de enkelte skoler burde foretas hvert år slik at man kunne ta hensyn til antall elever ved dem. 

«Sjøveien» minner oss forøvrig om et notat som står å lese i Sjømannsskolens dagbok for den 29. mai 1923. Lærer Horgen var da reist ut - ble det fortalt - med 13 styrmannselever ombord i en slepebåt tilhørende Kaldnes. Fartøyet var for anledningen utstyrt med alle nødvendige instrumenter slik at elevene kunne lære praktisk  navigasjon på seilasen i Oslofjorden. Dagen etter dro nok en styrmanns-klasse avgårde. 

Det finnes også en annen «forløper» for instrumentskipet «Sjøveien», nemlig den 25 fot store motorsnekka som er i skolens eie. Utstyrt med ekkolodd og peileapparat gjør den god nytte for seg i undervisningens tjeneste. 
 

Radioavdelingen

RADIOTELEGRAFIENS spede barndom ble det til at styrmennene også fungerte som telegrafister. Det falt derfor helt naturlig at sjømannsskolene kom til å ta seg av radioundervisningen. Det var i 1913 man for alvor begynte å arbeide med spørsmålet om opprettelse av en egen avdeling for radiotelegrafi ved Tønsberg Sjømannsskole. Det ble innhentet en rekke opplysninger fra andre skoler, og en av informasjonene som man fikk, gikk ut på at prosenten av de elever som viste seg brukbare som radiotelegrafister neppe kunne settes høyere enn 30. Med andre ord egnet knapt hver tredje styrmannselev seg som radiotelegrafist. Aldersgrensen for opptagelse ved radioskolen ble anbefalt ikke satt høyere enn 30-35 år.

Samme år søkte skolen Telegrafstyret om tillatelse til å opprette en fullt utstyrt skipsstasjon ved skolen i Tønsberg. Man kunne få lærer fra Minevesenets radioavdeling, mens undervisning i reglementer og ledelse av øvelsene var tenkt overlatt en av assistentene ved rikstelegrafen her i byen. En komplett skipsradiostasjon ble anslått å koste kr. 10 000, og tanken var å søke den nødvendige kapital innsamlet gjennom private bidrag.

Det var formodentlig de vanskelige plassforhold ved sjømannsskolen sammen med utbruddet av den første verdenskrig som forpurret realiseringen av radioskoleplanen. Bortsett fra overlærer Chr. Horgens stipendie-reise til Bergen i 1917 for å studere trådløs telegrafi, er det stille om saken helt til man tok fatt på planleggingen av den nye sjømannsskolebygningen. 

I februar 1922 fremmet Tønsberg Sjømannsforening forslag om opprettelse av radiostasjon med undervisning av telegrafister ved navigasjonsskolen. Igjen kom det fart i saken, anbud på en skipsstasjon ble innhentet, samtidig som man på ny undersøkte hvordan andre sjømannsskoler hadde ordnet seg på dette felt. I en ansøkning til Norges Rederforbund om økonomisk støtte ble det bl. a. opplyst at elevtallet ved radioskolen antagelig ville dreie seg om 15. Rederforbundet erklærte seg omgående villig til å gi en garanti for kr 2000,- pr kurs «for det tilfelle at det tilstrekkelige elevantall ikke er  oppnået». I juli 1923 kunne borgermesteren gi grønt lys for radioavdelingen. Det var skaffet til veie noe over 20 000 kroner til bestridelse av utgiftene til materiell og denslags. Radioavdelingen fikk ca. 120 kvm. gulvflate til rådighet i den nye skolebygningen.

Behovet for telegrafister var tydeligvis stort etter en henvendelse fra Rederforbundet i 1924 å dømme. Forespørselen gjaldt forslag om hvordan man skulle kunne øke tilgangen til radioavdelingen. Det var i den forbindelse spørsmålet om opptagelse av kvinner ved radioskolen kom opp, og ved Tønsberg Sjømannsskole ble det allerede samme år ved styrebeslutning fastsatt at også kvinner skulle ha adgang til radioavdelingens undervisning. 

I den omhyggelig førte dagbok for sjømannsskolen kan man finne en del ganske morsomme anmerkninger fra den trådløse telegrafis inntredelse i byens skoleundervisning. Således er det i oktober 1923 anført: «Bestyreren mottok kl. 13 trådløst tidssignal fra Nauen stasjon»

I mars 1924 var byens formannskap og den polytekniske forening med damer på Møllebakken for å bese den nye skolen og for å høre konsert fra England gjennom en for anledningen anskaffet høyttaler. Det var ca. 150 personer til stede. Arrangementet må ha vært meget vellykket siden Handels- og Håndverksforeningen en ukes tid senere innfant seg på skolen og fikk høre på en radiokonsert fra kl. 8 til kl. 10 om kvelden. Ved denne anledning var det 100 tilhørere.
Fullt så store tall opererte man imidlertid ikke med når det gjaldt elever ved radioskolen. 1 1925 var det 20 stykker som besto eksamen - inklusiv to av Sjømannsskolens lærere, nemlig kaptein Helvig og løytnant Sæter. Samme sommer er det i dagboken notert hvordan de to lærere praktiserte sine nyerhvervede kunnskaper. Den 24. juni foretok de sende-prøver for hvalbåten "Rio Chira”s radiopeileapparat. Skipet lå da i Foynlandsundet. 

Det skulle bli ganske store avstander som ble overvunnet mellom hvalfangstflåten og sjømannsskolen. Den 15. desember 1928 oppnådde skolens kortbølgearrangement kontakt med fl. kokeri «Hektoria» i Sydis-havet. Forbindelsen varte i en time.

I  overensstemmelse med den internasjonale konvensjon av 1929 om sikring av menneskeliv til sjøs ble radioundervisningen i 1931 øket fra 8 til 9 måneders varighet. 1 1950 ble kursene atter utvidet, nå til 10 måneder.
Et eiendommelig trekk som går igjen fra radioskole til radioskole hele landet over nå er at elevtilgangen praktisk talt ikke omfatter navigatører.  Rekrutteringen til radioavdelingen ved Tønsberg Sjømannsskole danner ingen unntagelse i så måte. Omvendt proporsjonalt med utviklingen for navigatør/telegrafist synes forholdet hva kvinne/telegrafist angår å ha vært. Våre unge damer søkte radioskolene i stort antall, og i 1952 kom det en bestemmelse som begrenset deres adgang. Det kvinnelige innslag kan nå bare utgjøre 10 pst. av radioskolenes elevstokk så lenge det er tilstrekkelig tilgang på mannlige søkere.

Undervisningsmateriellet 
DEN aller første anskaffelse av undervisningsmateriell ved den nye navigasjonsskolen i Tønsberg gjaldt to globuser som ble innkjøpt fra skipskaptein Harris for 22 spd. Anskaffelsen fant sted tre ukers tid etter at skolen var begynt. 

Da førstelæreren i januar 1860 ba bestyrelsen om fullmakt til å kjøpe en oktant, fant han imidlertid ingen støtte. Vel skulle skolen få det nevnte instrument, men foreløpig fikk man låne det av annenlæreren, kaptein Knap. Dessuten hadde styremedlemmet Rosch en oktant som skolen kunne få disponere og eventuelt overta senere om den ble funnet tjenlig.

Skolens ledelse var i det hele tatt meget forsiktig med hensyn til anskaffelser av undervisningsmateriell, hvilket var forståelig siden man på et så tidlig tidspunkt hadde lite av pengemidler. Et forslag om å sikre sjømannsskolen et kronometer (det var i mars 1860) ble utsatt behandlet inntil videre. Den utgiften kunne man spare så lenge skipskaptein Millier var villig til å hjelpe skolen ved utlån av sitt kronometer.

Det høyst nødvendige navigasjonsinstrument sekstanten kunne man imidlertid ikke godt være foruten, og siden det ikke forelå lånetilbud fra noen kant, ble det besluttet å kjøpe en slik av styremedlemmet Rosch for 36 spd.

Det varte ikke lenge før den økonomiske situasjon var såpass avklaret at man kunne gå et skritt videre på anskaffelsens vei. Kaptein Milliers kronometer kunne leveres tilbake med takk for lånet da man gikk til innkjøp av et slikt instrument fra agent Rosch for 140 spd. Forutsetningen var imidlertid at kronometeret skulle tas tilbake av selgeren hvis det etter nærmere bruk og prøver ved Horten Observatorium ikke viste seg å svare til forventningene. Dermed var også ressursene foreløpig uttømt, og behovet for en oktant måtte søkes dekket ved nytt lån fra en overfor navigasjonsskolen velvillig innstilt person.

I november 1864 kom så den neste store anskaffelse som omfattet en sekstant og to oktanter, mens en gave på 20 spd. ble anvendt til innkjøp av et planglobium og et verdenskart. I og med disse opplysninger skulle man ha fått et inntrykk av den forsiktige linje skolens ledelse fulgte hva anskaffelsene angikk og likeledes  av hvor relativt enkle midler man klarte seg med i navigasjonsundervisningen for rundt regnet 100 år siden. Den praktiske utøvelse av navigasjonskunsten ombord i skutene krevet vel heller ikke at sjøoffiserene hadde kjennskap til stort flere instrumenter og deres bruk. (Kompasset er forøvrig ikke å finne blant de tidligst innkjøpte hjelpemidler).

Undervisningsmateriellet omfattet også modellskip, og det første som omtales i styreprotokollen var et jernskip som ble laget ved Nylands Verksted i 1887. I denne forbindelse kan det være berettiget å gjøre et hopp frem til 1906 da den nye navigasjonsloven forutsatte at såvel styrmanns- som skipperelevene fikk undervisning i et nytt fag, nemlig sjømannsskap. Her ble det forlangt at de skulle kjenne skipets hoveddeler, forskjellige skipstyper o. 1. Det var rimelig at denne undervisningen ville gli lettere om skolen hadde modeller av de mest aktuelle typer for demonstrasjon. Men anskaffelser av den art ved kjøp 1å hinsides all fornuftig økonomisk tankegang for en fattig sjømannsskole, «og vore Elever er jo heller ikke formuende, snarere det modsatte,» som det ble uttrykt i brev til en reder. 

«Typiske lastebåter» var visstnok den store ønskedrømmen for Tønsberg off. Sjømannsskole i 1906. For om mulig å styrke trangen til å forære skolen slike kostbare saker ble argumenter som det følgende anvendt: «Det kunde jo muligens ogsaa være nogen Reklame i at disse unge Mænd stadig har Deres Modellers fine Linjer for sig hver eneste Dag.» Det var i det hele tatt et knakende godt brev kaptein Stranger skrev ved denne anledning. Så godt at et takkebrev måtte til senere - som hjertelig kvittering for to vakre skutemodeller fra rederen på Sørlandet.

Lærebøkene var et av problemene som datidens - vi går igjen tilbake i årrekken - sjømannsskoler hadde å stri med. 1 1893 behandlet bestyrelsen en slik sak. Det gjaldt kaptein A. Grans lærebok i navigasjonsfaget. Førstelæreren anbefalte den til departemental autorisasjon, og «Bestyrelsen fandt at det vilde være Ønskeligt om der kunde blive en særskildt autoriseret Lærebog for hele Landet og troede at kunne anbefale ovennevnte Bog af Kapt. Gran.» Dessverre gikk myndighetenes svar ut på at man ikke fant å burde autorisere noen lærebok i navigasjon.

Omkring århundreskiftet ble ønskeligheten av å anskaffe en ”ny Compasmodell” fremsatt «da den Model Skolen nu har (anskaffet i 1891) ikke er af de mest moderne Typer. Da Skolens Kassebeholdning ikke vil være tilstrækkelig til Indkjøb af en saadan Model, besluttedes at andrage Formandskabet om Refusion af Kr. 220,- av det til Indlægning af Vand forrige Aar udbetalte Beløb». Hele utgiften til kompass andro til ca. 400  kroner. Tross økonomiske vanskeligheter fikk man det altså til! 

Vi kan utmerket godt på denne bakgrunn tenke oss hvilke følelser de to skippereksaminander måtte nære da de året etter var så uheldig å ødelegge det ene av kompassene under korrigeringsøvelse på egen hånd. Reparasjonen kom på 50-60 kroner, og det var et pent trekk av styret kun å forlange at de to ulykkelige skulle erlegge 15 kroner hver til delvis dekning av den uforutsette omkostning. 

Det ble på den tid fastslått at skolen hadde «alt for lidet af det egentlige Undervisningsmateriell baade ved Styrmandsskole og Skipper-skole, men med det Budget som vi hidintil havde, var det ikke muligt at faa anskaffet mere.»

Tanken i den forbindelse var å foreslå statsbidraget øket fra 1750 kroner til 2500. Gikk kommunen med på en tilsvarende ekstra bevilgning, ville det faste tilskudd fra det offentlige årlig bli 1500 kroner større «hvilket Beløb for største Del skulde anvendes til Anskaffelse af Modeller, Tegninger og Bøger. I Løbet af nogle Aar vilde man da kunne faa en respektabel Samling af Undervisningsmateriel baade for Navigationens og de øvrige Fags vedkommende. Beløbet som ved første øiekast synes temmelig stort, er efter min Mening (bestyrerens) nødvendigt, hvis man ikke vil lade Skolen sakke agterud.» Videre ble det påpekt at de andre større byer utvidet sine skoler og at Tønsberg Sjømannsskole derfor også måtte skaffes midler til forbedringer.

I det forslag som til slutt ble tilstillet skolens bestyrelse i denne saken var imidlertid merbevilgningen satt til minst 750 kroner, hvorav 375 ville falle på kommunen. Man hadde utvilsomt lært ikke å stille kravene overfor det offentlige så stramme at det førte til omgående avslag. Noe var dog bedre enn intet. 

Det er morsomt å kunne konstatere at sjømannsskolen som ut fra sin stilling stadig måtte forlange, selv kunne gi når den å seg i stand til det. Selv om gaven vi sikter til i dette tilfellet neppe var av de største og rikeste, ble den sikkert mottatt med glede. Det dreiet seg om skolens samling av skjønnlitteratur, som i 1910 vederlagsfritt ble overlatt Tønsberg Folkebibliotek.  For skolens bestyrer var det nettopp nevnte en hyggelig avveksling i den serie av brev han lot utgå til rederstanden om hjelp til å komplettere undervisningsmateriellet. 

Det dreiet seg forresten ikke alltid om rent maritime saker og ting. Aktuelt i 1912 var f. eks. ervervelse av en skrive-maskin, ikke fordi sjømannsskolen aktet å gå handelsskolene i næringen, men fordi mange skipsredere gjerne så at deres offiserer lærte å behandle  et slikt for skriften standardiserende apparat. Kapteiner i aktiv tjeneste hadde også kontaktet skolen i det samme spørsmå1 At skrivemaskinen ville være en stor påkjenning fremgår av opplysningen om at elevtallet vanligvis i disse årene lå omkring 90. 

At Tønsberg Sjømannsskoles planer for den første verdenskrig om etablering av en radioavdeling ikke bare var en sak på papiret, får man et bevis for i og med styrebeslutningen av 1914 om avsetning av et beløp til fremtidig anskaffelse av en Marconitelefon.

Hadde det utelukkende vært opp til skolens ledelse, ville radioundervisningen i Tønsberg ut fra dette kunne ha vært startet omkring 10 år tidligere enn tilfellet skulle bli. Etterhvert som utviklingen skred frem på det navigasjonstekniske området fikk skolen en ganske pen samling av eldre instrumenter, karter og modeller.

Oppbevaringen av disse ting var neppe noe som lå til rette for en sjømannsskole, og i 1924 ble det bestemt at hele samlingen skulle overføres til sjøfartsmuseet så lenge dette ble beroende i den nye bygningen på Møllebakken. 

Krig har alltid bragt nød og elendighet for menneskeheten. Det er dog et faktum at den tekniske utvikling i ufredstider som den første og annen verdenskrig har skutt utrolig fart, selvsagt fordi alle midler hensynsløst ble satt inn. Navigasjonsteknikken er et av de felter hvor den siste storkrig skapte fremgang som aldri før. «Den elektroniske navigasjon ble skapt, og ved f. eks. hyperbelnavigering (Loran og Decca) kan navigatøren til enhver tid uten tanke på himmellegemer og bestikk raskt bestemme sitt skips posisjon. Radar er også et elektronisk navigasjons-middel. Radioteknikken er samtidig tatt i bruk i et omfang som man ikke engang kunne drømme om for bare 25 år siden. De sterkt forbedrede radioror inngår i en eller annen forbindelse i de fleste mer kompliserte navigasjonsapparater, som f. eks. gyrokompasset.» Dette er i et nøtteskall hvordan  sjømannsskolens rektor ved 100 års jubileet karakteriserer den omveltning som har funnet sted. 

Det ligger i sakens natur at den nye situasjon har stillet og fortsatt vil stille store krav til den navigasjonsskole som vil være i pakt med sin tid. Tønsberg Sjømannsskole har takket være velvillig innstilling og stor generøsitet fra såvel
sjønæringenes som det offentliges side - og iherdig innsats av skoleledelsen - klart å sikre seg en av landets største og mest moderne samlinger av kostbare og kompliserte instrumenter og apparater.

Navigasjonsavdelingen råder i dag over et komplett radarsett, 6 forskjellige typer av gyrokompasser, 2 ekkolodd, 2 radiopeilesendere og 2 undervannslogger - for å nevne de største og mest verdifulle enheter. Så mange er de små og store gaver som Tønsberg Sjømannsskole har mottatt i løpet av de 100 år at vi har funnet det riktigst ikke å nevne noen givere ved navn. Det er i forbindelser som denne at det gamle ord «Ingen nevnt er ingen glemt» fremstår som et særdeles klokt råd.

I en særstilling kommer allikevel Tønsberg kommune, hvis positive holdning overfor sjømannsskolen har vært av grunnleggende betydning for den standard som er oppnådd. En pekepinn om hva den økonomiske belastning innebærer bare på undervisningsmateriellets felt får man gjennom opplysningen om at posten i budsjettet kallet ”læremidler og inventar” nå hvert år krever sine 20 000 kroner mot ca. 3000 kroner for omkring 25 år siden.