NORGE fikk i 1839 sin første, egentlige navigasjonslov, hvor det bl.a. het: «Der avholdes tvende Navigations-Examina:
1. Den almindelige Styrmands-Examen, som enhver er forpligtet til at underkaste sig førend det tillades ham at fare som Styrmand eller Skipper, og
2. den høiere Styrmands-Examen, som der overlades til enhver, der har taget den almindelige Styrmands-Examen og for samme erholdt Characteren «Beqvem», at underkaste sig til Legitimation for særdeles Kyndighed i Navigationen.»
 

Fartstid forlangte ikke loven av en styrmannselev - bortsett fra at vedkommende måtte ha foretatt en «Sørejse». Opprinnelig satte loven en aldersgrense nedad på 17 år, men denne bestemmelsen ble slettet i 1854 -  altså kort tid for den offentlige sjømannsskolen i Tønsberg trådte i virksomhet. Hvem som helst kunne -- etter å ha krysset et havstykke - derfor oppsøke en av de beskikkede eksaminatorer for å bli prøvet etter den alminnelige styrmannseksamens krav. En annen sak var det om man klarte å presse seg gjennom nåleøyet, som i parentes bemerket kunne være temmelig trangt om herr eksaminatoren var av det strikse slaget. Ble det stryk eller karakteren «Ei bekqvem», foreskrev loven en ventetid på 8 uker (opprinnelig 3 måneder) før den uheldige kunne uleilige eksaminator igjen. 

Til å begynne med var det bare fire eksaminatorer, nemlig en i hver av stiftstedene Kristiania, Kristiansand, Bergen og Trondhjem.
Før Tønsberg fikk sin egen, offentlige sjømannsskole, ble det helst eksaminatoren i hovedstaden vårt distrikts styrmannskandidater søkte. Fra 1851 ble det åpnet adgang til å avholde eksamen også andre steder. Den høyere styrmannseksamen fikk aldri noen praktisk betydning. Sjøfolkene fant fort ut at det kostet for meget og ga for lite å kunne pynte seg med «den høyeres» laurbær - eller kanskje vi heller skal si rognebær, siden de hang høyt og ble funnet sure. 

Mens 1859 ble et merkeår for navigasjonsundervisningen i sjøfartsbyen Tønsberg, kan hovedstaden - vi hadde nær sagt. selvfølgelig - rose seg av å ha den eldste av våre nåvaerende offentlige navigasjonsskoler. Kristiania Sjømannsskole ble etablert i 1845. Samme året fikk Norge forøvrig sitt aller første skoleskip. «Pizarro» var dets navn. Det var i privat eie og seilte i koffardi, tildels bemannet med navigasjonselever som måtte betale for oppholdet ombord. Et par lærere sørget for den teoretiske undervisning. Nå - briggen «Pizarro» ble kun for et intermesso å regne i navigasjonsundervisningens historie «her på bjerget».

Etter Kristiania kom turen til Porsgrunn (1848), Trondhjem (1852), Stavanger (1853), Bergen (1853) og Larvik (1854). Christiansands off. Sømandsskole ble opprettet i 1853, men nedlagt 19 år senere. (En privat navigasjonsskole overtok og drev på helt til 1906, da den gikk over i offentlig regi). Tønsberg lå således ikke fullt så langt fremme hva offentlig sjømannsskole angikk som når det gjaldt den rent praktiske sjøfartsvirksomhet.

Om våre navigatørers ferdigheter på den tid falt en replikk i Odelstinget år 1839, nemlig at: «vaare Skippere for det meste farer paa Nordsøen, hvortil de almindelige nautiske Kundskaber ikke behøves, hvorfor de ogsaa i Regelen mangler disse». Det var friskt talt - en uttalelse med den rette saltgehalt. Men forholdt det seg slik? Skal vi dømme etter de mange historier som verserte om den praktiske utøvelse av navigasjonskunsten, var det mer enn en snev av sannhet i det gjengitte Odelstinginnlegg. Det fantes f. eks. skippere som «navigerte etter havbunnen» ved hjelp av loddet, deres fornemste hjelpemiddel når de skulle bestemme sin posisjon. Ved seilas langs Det jyske rev supplerte de med sandprøver som ble hentet opp og gransket, sies det.

En mann, som næret stor interesse for det maritime, samlet seg i 1839 opplysninger om det nautiske utstyr ombord i ikke mindre enn 200 nordiske fartøyer. Fasit på hans store regnestykke ble: 200 seilskuter - 5 sekstanter - 2 kronometere. Så han hadde muligens sine ord i behold - friskfyren på Odelstinget. 

Nå må man imidlertid ikke la seg forlede ut i den tro at norske skippere og styrmenn før 1839 var en samling tykkhoder som seilte i tåkeheimen hele livet gjennom, mens skipperne og styrmennene etter 1839 - de som seilte Norge frem til å bli en ledende sjøfartsnasjon, var fremragende virtuoser i kunsten å finne vei over hvilket som helst av de 7 hav, takket være den nye loven og de offentlige sjømannsskolene.

Alt som skjer på vår klode - til vanns eller til lands - skjer som følge av en forutgående utvikling, stagnasjon eller tilbakegang. Vi hadde aldri fått oppleve seilskutenes storhetstid som aktive deltagere om vi ikke hadde  hatt skipperne som «navigerte etter havbunnen» og ikke etter stjernene, og som vi i dag kan smile litt av i ubetenksomme øyeblikk. 

Det vi i all vår etterpåklokskap kan være tilbøyelig til å karakterisere som et lavmål i navigasjonskyndighet, var tross alt tilstrekkelig etter de eksisterende behov. Faktisk måtte dette «lavmål» ha representert et solid grunnlag for den høyning av standarden som fulgte gjennom siste halvdel av det 19. århundre og som fortsatt gjør seg gjeldende. 

Alle morsomme historier til tross - vi ble da med da alle tiders chanse bød seg ved opphevelsen av den engelske navigasjonsakten i 1850! Ola Nordmann sto klar til å løse de virkelig store navigasjonsoppgaver etterhvert som de ble ham forelagt. Vi seilte videre, alltid videre - en kontinuerlig utvikling gjennom 100 år - fra 1850-60 til 1950-60, endog uten noe pusterom for å fikse på, vår nautiske fasade mens vi ennå befant oss på startstreken.

Allikevel kan vi gjerne smile når vi leser om gamle dagers for oss snodige folk og forhold - det må bare være et forståelsesfullt smil ikke minst av hensyn til dem som aldri kom hjem igjen! De har krav på hederlig omtale - de staute karene med loddet og den høye, sorte hatten. For seile kunne de - og seile gjorde de! 

Tidsrommet 1850-1879 er betegnet som det mest storslåtte i vår skipsfarts historie i denne eldre periode. Tonnasjen øket fra 289 000 til 1527 000 tonn. Fra 1850 til 1903 ble vår handelsflåte nesten tidoblet. Og Tønsberg holdt ikke bare tritt med veksten i den nasjonale flåte. Fremgangen i f. eks. desenniet 1860-70 - målt i tonnasjeøkning - var 6 prosent årlig for Tønsbergdistriktet mot 5,8 prosent som gjennomsnitt for den samlede norske flåte (og 2,7 prosent for verdensflåten). Distriktet omfattet byen og landkommunene Nøtterøy, Tjøme, Stokke og Sem, og herredene hadde tildels bedre vind i seilene enn Tønsberg. Ved slutten av den nevnte 10 års-periode telte distriktets flåte 382 skip på nær 44 000 kml. (1 kml. lik ca. 2 netto reg. tonn).

Omkring 1866 regnet man med at skipsfarten i Tønsberg tolldistrikt engasjerte 3000 mann, og selvom det ikke var langt mellom sjømennene her, var det av og til mangel på folk til skutene. I 1865 ble det således forhyrt 281 utlendinger med Tønsberg-distriktets skip i koffardifart. 

Allerede 12 år før Tønsberg off. Sjømannsskole ble til, dro pioneren Svend Foyn ut med byens første selfangstskip, «bound for» Vesterisen. En ny næringsvei ble åpnet for Vestfold og enkelte andre sjø-orienterte fylker i det sydlige Norge. Ishavflåten som rustet ut i Tønsberg var i  perioden 1861-66 på 13-16 skip med 600-750 manns besetning. Opprettelsen av Tønsberg off. Sjømannsskole i 1859 fant, som man vil ha sett, sted i en epoke hvor mulighetene var de beste. Skolen fikk sin beliggenhet i hjertet av et av landets mest aktive og fremgangsrike strøk  qua sjønæringene. Det bærende grunnlag var solid - og ble tømret enda sterkere etterhvert.
 

Det var Sjømannsforeningen som gikk i bresjen for en offentlig navigasjonsskole i Norges eldste by. Den 7. januar 1852 drøftet medlemmene forslag om en slik skole, fremsatt av kaptein Jakob Melsom. Det var en sikkert meget representativ forsamling av distriktets skippere som behandlet saken, siden møtet fant sted midtvinters tid da såvel koffardifarerne som selfangstskutene ennå lå i opplag - de første ved Jersø, de siste i Vrengen.

«Meningerne synes ej at være ugunstige for dette Project,»  het det i foreningsprotokollen, «imidlertid besluttedes i Sagen en nærmere Overvejelse, og paa Grund deraf udsættes til et senere Møde». Der ble anført, «At det maaske var rigtigt at undersøge hvorvidt Communen eller Skibsrhederne viste Tilbøjelighed til Bidrag, for det Tilfælde at saadant maatte tiltrænges.»

Rundt om i Tønsberg-området var det forlengst en rekke private navigasjonsskoler i virksomhet, ledet av folk som sikkert gjennomgående gjorde god jobb. Hadde det vært berettiget og alvorlig kritikk å fremsette mot dem, ville vel det ha vært så godt et argument til den offentlige skoles fordel at man neppe hadde unnlatt å nevne det. 

Uten bidrag i en eller annen form ville ikke den foreslåtte navigasjonsskolen komme i en gunstigere stilling enn de eksisterende private institusjonene, og da var det heller ikke grunnlag for berettiget håp om at den skulle kunne løfte navigasjonsundervisningen opp på, et høyere nivå. 

I slutten av 1852 kom saken atter opp til behandling i Tønsberg Sjømannsforening. Det resulterte i fortsatt henleggelse «idet man antog at Tiden endnu ikke var beleilig.»

I 5 år befant så sjømannsskolespørsmålet seg på det henlagte stadium inntil Svend Foyn i Sjømannsforeningen fremla et nytt forslag, ledsaget av omkostningsberegninger. Denne gang nøyet ikke foreningen seg med å behandle - den handlet. Med fornøden anbefaling gikk forslaget videre til byens ledelse, og i 1859 var Tønsberg off. Sjømansskole et faktum.

De første elevene som søkte den for å lære det nødvendige til styrmannseksamen, møtte opp ved Holth-gården (sannsynligvis nåværende Fayes gate 3)  i Kammegaten den 1. november 1859. Der ble de mottatt av førstelæreren, skipsfører J. Gran Nicolaysen - skolens eneste funksjonær på, det tidspunkt.

Presentasjonen var raskt overstått skulle vi tro, og like fort gjort var det å bese de lokaler som den meget unge sjømannsskole rådet over. Stort langsommere gikk det neppe med de få formaliteter som skulle ordnes. Førstelæreren var vant til å føre kommandoen. Så bar det løs .... 

De innledende undervisningstimene var sikkert preget av en viss spenning og nyfikenhet hos såvel lærer som elever. Erfaringene når det gjaldt de foreliggende arbeidsoppgaver var ikke særlig store hverken hos ham som skulle forestå opplæringen eller hos dem som skulle ta imot lærdommen. Vel hadde man i Tønsberg og det nærmeste distrikt gjennom mange år kunnet få undervisning i navigasjon på privat basis, men en offentlig skole for sjømenn var jo noe helt nytt her på stedet. Så skipperlæreren følte seg kanhende satt på skolebenk selv. Utvilsomt måtte han mønstre all sin myndighet og all sin praktiske kyndighet for å mestre begynnelsesvanskelighetene - og det første falt ham sannsynligvis adskillig lettere enn det siste.

Det var så langt fra dekket bord han gikk til. Svært få lærebøker var skrevet med henblikk på navigasjonsundervisningen - og enda færre anskaffet fra skolens side - om overhodet noen. Spesiell utdannelse for lærergjeringen hadde han ikke i ryggen, der han sto på gulvet og ikke dørken og skulle lære den unge sjømannsgarde å ta seg frem over havet. Så det skal være ham tilgitt om han av og til ville ha foretrukket praktiske navigasjonsproblemer i urent farvann fremfor å skulle bringe skoleseilasens deltagere velberget gjennom styrmannseksamens skjærgård. 

Hvor hadde han forresten selv hentet seg kunnskapene i navigasjon før han fikk skip å føre - denne kapteinen som nå var gått i land? Han kunne være selvlært eller han kunne ha fått undervisning da han trådte inn i skipperlauget der han hørte hjemme, eller han hadde muligens mottatt den aller første orientering om navigasjonens teori, teknikk og hjelpemidler av gamle styrmann Ole Gundersen Aulie. I siste fall hadde han gått i lære hos en ganske seleber person. Ikke nok med at Aulie kunne regne Svend Foyn blant sine elever - han hadde selv satt seg inn i navigasjonskunsten under ytterst kummerlige forhold, nemlig som krigsfange i England. Aulie var imidlertid langt fra enerådende på sitt gebet i Tønsberg-distriktet før den offentlige navigasjonsskolen ble opprettet. I «Tønsberg Tidende» for 29. oktober 1848 sto for eksempel denne annonsen å lese:

Også på Tjøme, som har rike skipsfartstradisjoner, var det en privat navigasjonsskole, drevet av H. Schulze. Undervisning ble i Tønsberg by tilbudt av H. Thorstensen, N. G. Søeberg, Milnster & Bronn, H. Schjærve og Jacob Wang.

Dengang som nå var bokladene frempå med sine tilbud ved skolesesongens begynnelse: «Navigationsbøger og Søekarte sælges til billigste Priser i Nielsens Boghandel.» Men utvalget kunne slett ikke sammenlignes med hva byens bokhandlere fyller sine vinduer med når virksomheten i den murstensrøde, kneisende bygningen på Møllebakken tar til tidlig på høsten. Det krevdes ingen katalog for å sikre seg oversikt over navigasjonslærebøkene som var til salgs i 1859.

Mest gikk det på de danske utgavene, som f. eks. «Danske Skatkammer», skrevet av Professor og Navigations Directeur Christian Carl Lous. Samme titel bar forøvrig en bok utgitt over 100 år før Tønsberg off. Sjømannsskole ble etablert. Dens forfatter het Peder Horrebow, som innledet lærebokens astronomiske del med Davids salme 107, 23.32. vers: «De som fare ud paa Havet i Skib og bringe deres Handel i store Vande.» Hvis man anno 1959 stusser og synes det var malplasert med salmer i en Iærebok i navigasjon, bør man erindre at en kort andakt om kvelden, når forholdene tillot det, var god skibsstyle ombord i mangen seilskute. «Gebet» kaltes denne stunden. En mer sjønær titel bar «Styrmands Haandbog eller Marinekalender» og «Lærebog i Styrmandskunsten, praktisk forklaret tillige med de dertil fornødne Tabeller» ved S. L. Tuxen.

Prikken over i`en var allikevel: «Den opløste Styrmandskunst, indeholdende det hvad en Styrmand bør vide, for sit anbetroede Skib, med den Almægtiges Hjelp, at kunde føre fra Havn til en anden, saa vel i den store som smaae Søefart. Sammensadt i korte, beqvemme Spørgsmål og  Gjensvar, for dem, som deres Lærdom vil underholde i Øvelse og Enfoldighed. Fordansket af Hans Joachim Schram.»  Foruten å, utmerke seg ved en titel alene så lang som en hel liten lærebok, tok også «Den opløste Styrmandskunst» Vårherre med på veien. Oss minner det om hvor dødsens alvorlig det var å beseile sjø og hav i hine dager.

Så troppet de da opp, gutta fra navigasjonsskolen, med liste fra læreren over alt det de skulle kjøpe hos Nielsen og de andre i bokhandlerbransjen. Nei - hold an litt - bøker var kostbare saker, særlig i forhold til hva sjømansskole-elevene hadde å rutte med. Dessuten var det ikke så skråsikkert at læreren aktet å basere sin undervisning på noen bestemt lærebok. Muligheten er stor for at Tønsberg off. Sjømannsskoles elever selv møysommelig måtte skrive ned de sentrale ting i navigasjonspensumet etter diktat. Det var en svært utbredt foreteelse, kanskje mest fordi det neppe eksisterte en lærebok avfattet med henblikk på kravene for oppnaelse av navigasjonseksamen her i landet. Så det spørs om elevene kjøpte lærebøker i det hele tatt, bortsett fra tabeller og lignende kurante saker. «Søekarter» skaffet de seg kanhende til «billigste Priser», samt skrivebøker, kladdepapir og skriveredskap.

Det eneste vi med absolutt sikkerhet vet om innkjøpenes omfang er at karene ikke forkjøpte seg. Det var surt ervervede sparepenger som skulle telles ut - og det er de mest verdifulle myntene som finnes. 

Hva hadde de forresten å fare med i skoleveien, datidens unge menn som var fremadstrebende nok til å ta peiling på en skipperjobb? De fleste hadde neppe annet enn almueskolen å skilte med som forutdannelse da de fremstilte seg for førstelæreren ved sjømannsskolen - det være seg i 1859 eller i de nærmeste årene som fulgte. Og almueskolen var med respekt å melde ikke rare greiene. I et populærhistorisk verk fremholdes det at almueskolens barn i perioden 1814-1840 knapt nok kunne lese og skrive da de ble pusjet ut i arbeidslivet etter endt skolegang. Hva de måtte ha mottatt av kunnskaper forøvrig var så sørgelig avhengig av læreren de hadde gått for. Mange steder var det jevngodt med ingenting. Her fra byen forteller «Tønsbergs Historie» at det i 1836 ( 23 år før sjømannsskolen ble opprettet) var 84 skolepliktige gutter og 74 skolepliktige piker. Henholdsvis 17 og 13 gikk imidlertid ikke på skole overhodet «dels formedelst yderlig Fattigdom, dels formedelst Forældrenes Modvillighed.»

Fraværet lå på. 23-24 pst. helt til 1870-årene. Det var svært almindelig at guttene tok en tur til sjøs i sommertiden og heller ikke noe ukjent  fenomen at de dro ut for godt før skolegangen var avsluttet. Ingen sjømannsprest ute - sies det - lot seg så sent som i 1870 forbause når unggutter kom og ba om å få bli konfirmert. At sjøguttene skulle ha bedret sin utdannelsesmessige status på egen hånd innen de meldte seg ved sjømannsskolen, kan vi se helt bort fra. Hardt arbeide og mye juling - det var «hovedfagene» i deres første år som elever av sjølivets skole. Om de næret interesse for å lese - hvordan skulle de få chanse til å tilfredsstille en slik trang? Det var ikke en- og to-mannslugarer med leselampe over køya dengang. Ruffen var sjømennenes eneste oppholdsrom, og der ble unggutten stuet inn sammen med råbarkede karer som ofte så det som sin store oppgave å hundse yngstemann ombord. Køya og skipskisten - det var de eneste «bekvemmeligheter» av privat art. Å nei, skriving ble det nok bare når det skulle sendes brev hjem en gang iblant. Men de lærte mer om godt sjømannsskap enn folk flest under andre lands flagg, og var de heldige, kunne det jo hende at skipperen eller styrmannen tok seg litt av dem og lærte dem endel «udi Navigationen». Vi skal ellers være klar over at 3/4 av den norske sjømannsstand i seilskutenes glansperiode var og ble matroser. En meget liten brøkdel hadde oppdrift nok eller var så heldig stillet at de kunne søke en navigasjonsskole og ta styrmannseksamen.

Det var med andre ord grunn til å anta at lærerne ved såvel Tønsberg off. Sjømannsskole som privatskolene rundt om hadde gjennomgående temmelig «tungrodde» disippelgrupper foran seg i  klasserommene. 

Allikevel - stort sett var det unge menn som ville frem her i livet og selvom det grunnlag de hadde å bygge på hva utdannelse angår var i skrøpeligste laget - karene selv holdt da mål. Utviklingen gjennom de 100 år sjømannsskolen i Tønsberg har vært i virksomhet, bekrefter at det må ha forholdt seg slik.