Tønsberg Navigasjonsskole 1859 -1959. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999. Gå til [forside] [neste]
 
  Skolens økonomi

KNAPT tre uker etter at direksjonen for Tønsberg Sjømannsforening hadde sendt sitt forslag til de kommunale myndigheter om opprettelse av en navigasjonsskole, ble saken tatt opp til behandling i formannskapet. Det var særlig den økonomiske side av saken som ble diskutert. Sjømannsforeningen hadde i sitt omkostningsoverslag regnet med et årlig tilskudd fra  kommunekassen på 250 spd. - et beløp som, formannskapet mente det ikke var tilrådelig å belaste den. Forslaget måtte imidlertid være blitt meget velvillig mottatt. Det ble nemlig besluttet å undersøke om, ikke Tønsbergs Sparebank kunne tenke seg å bidra med 125 spd. årlig til skolen, altså det halve beløp som det operertes med i sjømannsforeningens utkast. De resterende 125 spd. fant formannskapet å kunne foreslå bevilget av bykassen. 

Forstanderskapet i sparebanken ga straks tilsagn om 125 spd. Forutsetningen var imidlertid at Finansdepartementet ga sin approbasjon, hvilket det ikke gjorde. Det var forstanderskapets mening at den årlige uttelling til sjømannsskolen skulle tas av bankens fondsmidler, nærmere bestemt dens grunnfond, som på det tidspunkt ikke var nådd opp i den størrelse som bankens plan forutsatte. Først etter at kravet i sparebankens statutter om grunnfondets størrelse ble modifisert gjennom en vedtektsendring, var veien åpen for bevilgningen til sjømannsskolen. Alt dette hadde tatt sin tid, og først i juli 1858 kunne sparebankens forstanderskap fatte en endelig - og gyldig - beslutning om sjømannsskolebidraget. Dermed var den nye navigasjonsskolen sikret økonomisk for tre år fremover. Det forelå allerede bevilgning fra kommunens side av 125 spd. årlig inntil videre under den forutsetning at staten ydet 250 spd. Nok et trekk av betydning når det gjelder det økonomiske opplegget var at kontingenten for elevene ble fastsatt til 31/2 spd. pr. måned. 

Det er vel verd å legge merke til at elevene og Tønsbergs Sparebank sammen bestred nærmere 60 pst. av skolens utgifter. Noen vesentlig økonomisk påkjenning for stat og kommune kunne man følgelig ikke si at Tønsberg Sjømannsskole representerte ved starten. Helt til slutten av den første verdenskrig var forøvrig sparebanken en av grunnpillarene i sjømannsskolens økonomi. 

Det er ganske pussig å legge merke til at Tønsberg kommune drev et litt underfundig spill med staten hva sjømannsskolebevilgningene angikk. Ved å trekke sparebankens tilskudd inn i sitt driftsbudsjett (bidraget ble ydet spesielt til skolen) kunne kommunen med et faktisk utlegg på 125 spd. sikre seg et statsbidrag på 250 spd. - altså dobbelt så stort. Forutsetningen var jo at stat og kommune skulle yde like meget til skolens drift. Det var selvsagt en helt legal transaksjon fra kommunens side. Når vi leser om det i dag i de gamle papirer, virker det imidlertid litt pussig, som sagt. 

Frem til terminen 1883/84 ble bidragene fra stat, kommune og sparebank holdt uforandret, mens skolepengene var blitt forhøyet i 1875 fra 3 1/2 til 4 1/2 spd. pr. måned for styrmennenes vedkommende. 

Prisstigning hadde bl. a. medført at lærerne krevet høyere lønn. Skolens bestyrelse hadde i og med denne økning håpet at inntektene skulle bli noe rommeligere. Slik gikk det dessverre ikke. Forhøyelsen av skolepengene ble fulgt av svikt i elevtilgangen. Skipsfarten hadde fått dårligere tider, og dette bidro til at skolepengene tellet desto mer for elevene. 

I 1883 måtte sjømannsskolen søke stat og kommune om økede bevilgninger for å klare brasene. Skolepengene skulle samtidig settes ned (fra 18 til 14 kroner). Som dengang da skolen ble opprettet gikk kommunen til sparebanken som påtok seg «sin del» av den økede utgiftsbyrde ved å sette opp det årlige bidraget fra 500 til 625 kroner. Resultatet var at Tønsberg Sjømannsskole fikk de nødvendige midler til å fortsette driften - med lavere elevkontingent. 

Hvor vanskelig skolen hadde det i årene før man grep til å redusere skolepengene igjen for om mulig å stimulere elevtilgangen, fremgår av et brev sendt til Post- og Marinedepartementet i mai 1881. Der ble det fortalt at regnskapet for skoleåret 1880/81 viste en underbalanse på ca. 122 kroner, og det ble nevnt at underskuddet ville stige til over 600 kroner innen det nye kurset begynte 14. oktober. I skolekassen ville det ikke engang være nok tilbake til å dekke husleien for sommeren. Så pinaktige var tidene at bestyrelsen ikke hadde våget å sette i gang det vanlige skipperkurset «en Foranstaltning man kun nødigt greb til, men som man fandt nødvendigt paa Grund af Skolebudgettets Stilling». 

Det ser nærmest ut til at skolen levet fra hånd til munn i disse årene og at man ved det ene kurs' avslutning knapt visste om det ble noe neste skoleår. 

1 1882 snakket man endog åpenlyst om å nedlegge skolen. Så galt gikk det heldigvis ikke.  –Ved århundreskiftet ble sparebankens bidrag satt opp fra 625 til 1375 kroner. Stillet opp mot et samlet stats- og kommunebidrag på 2215 kroner, beretter tallet 1375 at sparebanken avlastet kommunen i meget stor grad med hensyn til uttellingene til byens offentlige sjømannsskole. 

Så sent som i skoleterminen 1916/17 dekket Tønsbergs Sparebank 3000 kroner av de 7245 kroner som Tønsberg kommune bevilget. 

En annen meget viktig faktor for skolens økonomi var elevkontingenten - som for fortalt. Den svinget som man har forstått meget sterkt i sum fra år til år. Vi skal nevne noen ganske få tall som forteller i hvilken grad det samlede kontingentbeløp varierte. 

år: ..                      Skolepenger: Samlet utgift:  
1889/90 .................... kr. 1494,- kr. 5258,-  
1890/91 .................... -   2730,- -   6504,-  
1891/92 .................... -   3751,- -   7483,-  
1892/93 .................... -   2700,- -   6227,-  
1893/94 .................... –   1469,- -   5028,-  

I toppåret 1891/92 dekket skolepengene temmelig nøyaktig 50 pst. av driftsutgiftene, i den første og siste terminen av den omhandlede 5 års-perioden ca. 30 pst., som gjennomgående var det alminnelige. I parentes bemerket ble undervisningen i 1894 avsluttet allerede 15. april "paa Grund af Budgettets Stilling." 

Det var således høyst forståelig at bestyrelsen ved Tønsberg Sjømannsskole ingen lyst hadde til å følge et forslag fra Kristiania Sjømannsskole om å redusere skolepengene til 5 kroner pr. elev i måneden. 

Jo, det forelå forresten en mulighet for at bestyrelsen skulle kunne tenke seg å slutte opp om forslaget fra hovedstaden, nemlig at staten påtok seg å dekke det underskudd som ville oppstå i driftsbudsjettet! Men det var vel en mulighet som man kunne se helt bort fra. Det ville jo i realiteten bety at staten praktisk talt alene kom til å måtte betale for sjømannsskolens virksomhet, og det var ikke etter de linjer man arbeidet. 

Hvilken tyngde skolepengene hadde i balansespillet mellom inntekter og utgifter fremgår forøvrig også av et brev som ble skrevet ved sjømannsskolen i 1898. Der ble det fortalt at skolen i de tre siste årene hadde vært besøkt av 136 elever, som alt i alt hadde betalt skolepenger i 5220 dager. 

Selv en så beskjeden nedsettelse av skolekontingenten som fra 14 til 12 kroner ville bevirke en reduksjon i årsinntekten på hele 350 kroner,  og det var ikke så rent lite av et samlet driftsbudsjett på rundt regnet 5000 kroner. Skoleterminen ved århundreskiftet ble en av de svakere hva elevtilgang angikk, men satte om ikke annet en foreløpig stopper for en nedadgående tendens. Det er interessant å kunne fastslå at årsaken ble sagt å være de gode konjunkturer skipsfarten hadde, ".... på Grund af de gode Konjunkturer er saa faa Søfolk hjemme i Vinter" 

Sammenlign oppfatningen i 1883 da manglende søkning ble tillagt de dårlige tider. Sannsynligvis var begge fortolkninger riktige. Hverken topp- eller bunnkonjunkturer ga gode arbeidsforhold for sjømannsskolen. Den trivdes best under jevnt gode økonomiske betingelser. 

Av regnskapet for driftsterminen 1900/01 - for å nevne nok et eksempel - fremgår at skolepengene sammenlagt for styrmanns- og skipper avdelingen nådde opp i ca. 3000 kroner, mens bidragene fra kommune og stat da var 4250 kroner - en halvpart fra hver. Så det måtte vel komme som et sjokk på bestyrelsen da næringskomiteens formann i Stortinget uttalte i 1902 «at Sømandsskolene burde bestaa som private Anstalter uden Statsbidrag». Man tok naturligvis skarp avstand fra dette syn på statens forpliktelser overfor landets navigasjonsundervisning og det ble nevnt at i hvert fall sjømannsskolen i Tønsberg umulig kunne holde sin skipperavdeling gående uten statsbidrag. Det ville selvsagt heller ikke forbedre en slik problematisk situasjon at man også sannsynligvis kom til å miste det kommunale bidraget. Bestyrelsen måtte derfor på det mest bestemte fraråde noen forandring for Tønsberg Sjømannsskoles vedkommende. Den siterte uttalelse fra Stortingets talerstol forteller forøvrig indirekte hvor utbredt den private undervisning av navigatører var så sent som i 1902. Hadde den ikke det vært, ville vel neppe noen ha kunnet begrunne et så ytterliggående standpunkt. 

Så sent som i 1898 fremkom den overraskende opplysning at budsjett for Tønsberg Sjømannsskole aldri hadde vært oppstillet. Årsaken ble sagt å være at man jo på forhånd umulig kunne vite hvor mange elever skolen ville få i det neste undervisningsåret. Om det skortet på budsjettoppstillinger i de første desenniene, ble det til gjengjeld ført nøyaktig regnskap. (Sannsynligyis var det siste års regnskap man gikk ut fra ved ansøkning om nye stats- og kommunebidrag, som forøvrig kun ble forhøyet i prekære økonomiske situasjoner for skolen). Sondring i regnskapet mellom utgiftene ved de enkelte avdelinger var imidlertid ikke foretatt. Det ville være en svært komplisert sak siden lærerkreftene ble benyttet om  hverandre i styrmanns- og skipperklassene. Også de øvrige utgiftene var felles. 

Det tør ha sin interesse å se litt nærmere på et slikt regnskap, og vi stanser opp ved "facit" for skoleterminen 1902/03: 

Indtægt: 

 1. Kontingent  
    a. Styrmandsskolen   kr. 1122,79  
    b. Skipperklassen . .     774,68  
                                     kr. 1897,47  
 2. Tilskud  
    a. Kommunen . . .      - 2125,-  
    b. Staten . . .        - 2125,-  
                                     kr. 4250,-  
                                     Kr. 6166,47  
 Udgift: 
 1. Lønninger . .    kr. 4521,-  
 2. Husleie . .           750,-  
 3. Assuranse  ........    40,10  
 4. Avertissementer . .    57,66  
 5. Renhold m. v. . .     127,05  
 6. Brænde og Lys         402,57  
 7. Inventar  .........   134,14  
 8. Porto m. v . .         10,58  
 9. Regnskabsføreren 2%   123,37  
                     Kr. 6166,47  

Hvor meget det var igjen i kassen ved denne leilighet vites ikke, men sannsynligvis var den vel på det nærmeste bunnskrapet. Går vi tilbake i annalene og ser på de kommunale myndigheters rutinemessige bemerkninger til sjømannsskolens regnskap for 1883/84, finner vi opplyst om en kassabeholdning pr. 30. juni på kr. 1,39. ”Hvilket anmerkes til Observation.” 

Det ble forresten i den forbindelse påpekt at man savnet liste over inventar og at følgende anskaffelser ble å føre opp på neste års inventarliste: 
”1 Kontorstol, 2 Pindestoler, 24 Kappekroger, 2 Kulboxe, 1 Passer og 1 Facitbog.” 

 Hvorvidt kassabeholdningen den 30. juni 1890 representerte lavrekord, har vi ingen formening om, men beløpet som da var tilbake var kr. 0,14. Det var nok ingen tilfeldighet når skolen sørget for ebbe i sin kasse ved årsoppgjøret. Man hadde sørgelige erfaringer å bygge på. 

Vi finner disse erfaringer omtalt enda lenger tilbake i sjømannsskolens gamle papirer, nemlig i 1864 da man mottok brev fra Marine- og Postdepartementet, og hvor det ble forutsatt at sjømannsskolen det kommende år ikke ville gjøre krav på bidrag av statskassen idet skolekassens beholdning etter regnskapet for 1862/63 var på over 600 spd. Året etter var kontantbeholdningen på 900 spd. I 1864/65 uteble så statsbidraget fullstendig, med den følge at Tønsberg formannskap begjærte refundert 125 spd. som var utbetalt av kommunen i bidrag til skolen for dette året. Siden staten hadde holdt sitt tilskudd tilbake, var jo forutsetningen for kommunens bevilgning falt bort. Det svar de lokale myndigheter fikk fra sjømannsskolens bestyrelse var i dobbelt forstand kontant. Prompte besluttet man å tilbakebetale kommunen 156 spd. 30 sk. som utgjorde 11/4 års bidrag. 

Den nettopp nevnte store kontantbeholdningen hadde selvsagt sin årsak i solide driftsoverskudd ved sjømannsskolen slik at behovet for støtte fra det offentlige var sterkt redusert en viss periode. Hvorom allting er, den særdeles beskjedne kassabeholdning som skolen senere ble notert for, kan vel til en viss grad skyldes de, om ikke bitre så i hvert fall triste erfaringer som en stor kontantbeholdning bibragte. 

Som man har sett av regnskapet for 1902/03 var det kommunale bidraget på 2125 kroner. Samtidig hadde byen en inntekt av skolen i form av husleie på 750 kroner, mens bidraget fra sparebanken andro til 1375 kroner. Sammenlagt utgjorde husleie og bankbidrag nøyaktig den samme sum som kommunens eget faktiske tilskudd til sjømannsskolen. Bykassens likviditet kunne med andre ord på ingen måte sies å bli forringet i og med sjømannsskolens eksistens og de økonomiske forpliktelser dette førte med seg for kommunen. 

Så rimelig som Tønsberg slapp fra det i omtalte år var utvilsomt litt av et særsyn, og det skulle ikke vare lenge for sjømannsskolen kom til å kreve såvel stats- som kommunebidrag av ganske annen størrelsesorden. 

En interessant oversikt over elevtallene sammenlignet med de kommunale bidragene ved de forskjellige sjømannsskolene ble utarbeidet i 1908/09. Her kunne man konstatere at det bare var en sjømannsskole i landet - i Kristiansand - som hadde mindre tilskudd fra kommunen pr. elev enn  Tønsbergs. Mens Kristiansand ytet sin sjømannsskole 68 kroner for hver elev, betalte Tønsberg 85 kroner. Så er det et temmelig langt sprang frem til neste mann på listen, Larvik, som ga 113 kroner i bidrag pr. sjømannsskoleelev. De største kommunale tilskuddene finner vi i Bergen med 184 kroner og i Fredrikstad med 177 kroner, altså over det dobbelte av hva Tønsberg tilgodeså sin skole med. 

Hva den enkelte skoles arbeidsmengde angikk ble det av Tønsberg Sjømannsskoles bestyrer fremholdt at elevtallet ga en usikker rettledning for bedømmelsen. Bestyreren ville derfor foreslå begrepet "elev-måned" anvendt. Ved å sette opp statsbidraget utregnet pr. elev-måned fikk man også et påliteligere bilde av skolens drift i økonomisk henseende, hvilket måtte ha sin betydning ikke minst for departement og Storting ved behandling av sjømannsskolenes budsjetter. 

Videre ville det ha verdi å kunne se hvordan skolene arbeidet i forhold til hverandre. Ved beregningen av elev-månedene måtte imidlertid all den tid samtlige elever dimitterte som ikke-dimitterte - hadde oppholdt seg ved skolen være med. 

Forsvarsdepartementet, som sjømannsskolene sorterte under til 1913 (administrasjonen ble da midlertidig overflyttet til Utenriksdepartementet inntil departementet for sjøfart, handel og industri ble opprettet i 1916) overvåket meget skarpt disposisjonene ved skolene. Det utba seg således i 1909 en forklaring på hvorfor budsjettet hva lønninger og inventar angikk, var blitt overskredet. Skolen ville ikke få restbeløpet av sitt statstilskudd utbetalt før redegjørelse for saken var gitt. 

Styret svarte at budsjettet slett ikke var overskredet. Det var en selvfølge at større elevtall medførte større utgifter, samtidig som inntektene steg. Ikke desto mindre innskjerpet departementet noen måneder senere at de budsjetterte beløp måtte overholdes. Det burde føres opp tilstrekkelig store utgiftssummer. Hvilket man ved Tønsberg Sjømannsskole tydeligvis må ha gjort til gangs for det følgende driftsbudsjetts vedkommende. Etter departementets begjæring måtte endel av utgiftspostene reduseres for budsjettutkastet ble godkjent. 

En nyordning av statsbidragets beregning fant sted i 1921. Fra da av skulle tilskuddet tilsvare 75 pst. Av de budsjetterte lønninger. Fra Tønsberg Sjømannsskole forelå i 1924 en inntrengende henstilling om at statsbidraget måtte bli å sette opp på den gamle måten. Dette gjaldt sannsynligvis beslutningen om at statsbidraget skulle reduseres fra 75 til 60 pst. av lønningene. 

Helt fra sjømannsskolens opprettelse i 1859 het det i forbindelse med  bevilgningene at de ble gitt under den forutsetning at stat og kommune ytet det samme. Denne praksis fikk som rimelig kunne være stor betydning for kommunenes stilling til sjømannsskoleutgiftene. Man visste hva man kunne regne med i form av økonomisk støtte fra statens side når kommunen gikk til økning av sine tilskudd, og ordfører Rørholt advarte i 1918, da reglene for statsbidraget var påtenkt endret, mot at det ble gjort noen forandring i den gjeldende ordning. Han fremholdt at skolene i fremtiden ville bli unndratt tilskudd som man hadde regnet med ved oppførelse av moderne og kostbare anlegg med tidsmessig inventar og undervisningsmateriell. Mens det for andre sjømannsskolers vedkommende slik som forholdene var i Tønsberg ville bli satt en stopper for planene om bygging av nye skoler. 

I slutten av 1920 ble det fra Tønsberg Sjømannsskoles side gitt en betenkning overfor byens myndigheter om utgiftene som stadig steg. Etter å ha konstatert at dette fenomen ikke ene og alene gjorde seg gjeldende for sjømannsskolen, ble det påpekt at den rekrutterte sine elever ikke bare fra Tønsberg by, men også fra de øvrige kommuner i fylket. Særlig var søkningen stor fra Nøtterøy. Den 1å omtrent på høyde med tilgangen fra byen selv. 

Sjømannsskolen var en utpreget fagskole hvor elevene ble drevet frem til eksamen som staten forlangte for den gikk til utferdigelse av sertifikater for føring av skip. 

Eksamensfordringene var fastsatt ved lov og ble stadig skjerpet, med den følge at skolens leseplan måtte utvides, hvilket igjen trakk med seg økede utgifter. 

Den stadig omkostningsstigning som fulgte i lovendringenes kjølvann ville det være rimelig om staten påtok seg å bære. Det ble nevnt at lærerskoler og landbruksskoler fikk alle sine driftsutgifter dekket av staten, til tross for at landbruksskolene ikke kunne sidestilles med f. eks. sjømannsskolene som utdannet folk i den hensikt å imøtekomme statens krav til sikring av liv og gods ombord - etter lover gitt av staten. Siden staten ikke var stemt for å betale særlig meget mer til driften av landets sjømannsskoler enn den allerede gjorde, drøftet man i henvendelsen til byens myndigheter andre muligheter for å lette kommunens byrder, da spesielt med henblikk på den økonomiske påkjenning som reisning av den nye sjømannsskolen representerte. 

Det ble fremholdt at Nøtterøy kommune burde betale en del av den nye bygningen og dessuten ta sin part av de årlige driftsutgiftene fremover. Nøtterøy var jo like interessert som Tønsberg i sjømannsskolens virksomhet, og herredets økonomiske stilling var også god. 

Henvendelsen til byens ledelse sluttet med en oversikt over fordelingen av elevene etter hjemstavns  kommuner gjennom de siste to skoleårene (Maskinistskolens elever er her medregnet): 
Tønsberg 20 pst., 
Nøtterøy 20 pst., 
Tjøme 10 pst., 
Sem 10 pst, 
Stokke 7 pst., 
Øvrige amt 18 pst, 
andre 15 pst. 

Om det ved denne anledning ble foretatt noe overfor nabokommunene fremgår ikke, men styret besluttet ihvertfall i 1931 å søke om bidrag fra utenbysboende elevers hjemstavnskommuner med kr. 100 pr. mann. Da Nøtterøy formannskap i 1933/34 innstilte på å sløyfe bidraget til sjømannsskolen, anmodet Tønsberg formannskap om tillatelse til å forhøye skolepengene til det dobbelte. Det endte med at Nøtterøy innvilget et bidrag på 1500 kroner nevnte år. I jubileumsåret 1959/60 viser Tønsberg Sjømannsskoles budsjett en sum av utgifter på 232 951 kroner. Tilsvarende beløp for radioavdelingen utgjør 62 876 kroner. 

 


Tønsberg Sjømannsskole 1959 med elever fra Navigasjonsskolen

 

Tønsberg Navigasjonsskole 1859 -1959. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999. Gå til [forside] [neste] [toppen]