Skillingsviser
Skillingsviser / innhold / Ung Hjalmar og skjøyten 

Høgskolen i Vestfold
Biblioteket
Digitale tekster

Hjalmar Andersen
Den lengste śresrunden

Utdrag fra:
Hjalmar Andersen og Knut-Anders Løken:
Den gode, gamle, gale istida.
Oslo, Samlaget, 1989.

 

Mens Oscar Mathisen og Bobby McLean fullført sin 10 000 meter, lå Mr. Scanlon på snøkanten og skreik. Det va ingen sekundering i vanlig forstand, men ei sterk blanding av hæse, oppmuntrandes og sinte tilrop. Da løpet vel va over, og nederlaget et faktum, børstan snøen av frakken og gratulert n'Oscar med seiern. Samme kvelden deltok'n på banketten og skålt for nordmann'. Begge parta hadd jo god grunn te å vær fornøyd med ei nettoinntekt på over 95 000 krona kvær!

Men for McLean vart nederlaget et stort problem. Etter duellen mot Oscar Mathisen hadd'n planlagt ei triumfferd. gjennom Europa. På den turnéen sku'n både ha angrepe verdensrekordan og utført skøyteakrobatikk som for eksempel å hopp over tønna - men først og fremst sku'n ha vist sæ fram som verdensmester.

De enorme billettinntektan i Kristiania hadd gitt Mr. Scanlon blod på tann. Europaturnéen mått dæm gjennomfør, og han la straks inn protest på resultatet av 10 000 metern. McLean mått ha blitt feil anvist da'n glemt å veksle bane. Beviset villa kom fram på Mr. Scanlons film - bare vent te den vart framkalt!

Men no bynt den amerikanske konsuln i Kristiania a bli lei av de to skøyteambassadøran. Konsuln heiv den amerikanske protesten i søpla, og erklært Oscar Mathisen som den rette verdensmestem. Nå filmbevis dukka det da heller aldri opp. Men fotografisk bevis vart det ført ein anna gang. Under EM på Bislett i 1951 va det mine veia som bokstavelig talt vart kryssa av ein fotograf, og medaljan kunn itj delast ut før filmen va framkalt ...

Det va under dét mesterskapet at æ fekk merk den norske skøytegalskapen på kroppen. Folk va splitter, pine gal både i 1885 da Axel Paulsen slo van der Zee, og under McLean-løpet i 1920 - men «blitz-episoden» i 1951 va nok et like kokandes kapittel i skøytegalskapens historie. Skjebnegudinna hadd gitt mæ hovedrolla, men æ sku gjeme ha piska hu rundt to 10 000 metra i strekk - for det va dét rolla innebar!

«Skøyter uten Bislett ække no'n ting,» søng popgruppa Nordre Sving. Sånn følt også æ det under EM i 1951. Æ hadd gjennomført tre solide løp, og hadd ein soleklar ledelse før 10 000 meter. Parkameraten min, Wim van der Voort, mått slå mæ med over ein runde i samløp for å ta fra mæ mesterskapet. I stedet va det æ som tok føringa. Det lå an te ein gedigen parademarsj. Kongen va te stede, og stappfulle tribuna jubla mæ framover. Æ va sikker på at det bar rett te laurbærkransen.

Men i Søndre Sving va det ein kar som styrt med sitt. Fotograf Johan Brun i Dagbladet hadd fått et spesialoppdrag, og som den perfeksjonist han va, forberedt'n sæ omhyggelig. På den tida kom itj Dagbladet pa gata før ved middagstida, og for å konkurrer med morra-avisan mått journalistan finn sin eigen originale vri. No hadd sportsjournalist Olav Hansen bestemt sæ for å løs Hjallis-gåta. Han sku avlur mæ mine hemmeligheta som skøyteløper, og han hadd sjøl funne fram te kor det va æ va så eineståandes.

Derfor ba'n fotograf Brun om et avslørandes bilde som sku vis fotvekslinga (!) mi i svingan. Et sånt bilde mått'n ta ved utgangen av svingen så løpern kom rett mot fotografen. For å sikre sæ godt lys hadd Johan Brun rigga te ein eigen lyskastar, dvs. ei blitzlampe, på ein stolpe heilt innte banen.

Her må æ legg te at ein foto-blitz itj lenger e de den eingang va. I mi tid brukt pressefotografan såkalte vaku-blitz, som nærmast brent sæ fast på netthinna om ein itj klart å dukk i tide. Te vanlig så vi fotografen og fekk tid te å forbered oss på blitzen, men no lynt det plutselig fra ingenmannsland. Æ ramla overende. Beina trekt æ opp framfor mæ for å beskytt mæ mot det æ eventuelt kom te å treff. Sklituren stoppa da den eine skøyta smalt mot ein jernstolpe.

Foto: Johan Brun ©. Gjengitt med tillatelse av fotografen.

Beviset. Det berømte blitz-bildet te Johan Brun i Dagbladet.

 

 

Johan Brun ©. Gjengitt med tillatelse av fotografen.

Etter nåri sekunda va æ på beina igjen. Det va ingen grunn te å fortvil. Æ kunn faktisk dætt fleir gang og likevel ta mesterskapet. Fallet skjedd i syttende runde, meir enn 8000 meter va unnagjort, og æ leda på van der Voort med over ein halv runde. Det e alltid ergelig å dætt, men akkurat den her gangen behøvd det itj å bety all verden.

Først nån sekunda seinar oppfatta æ det fulle omfanget av katastrofen. Den eine skøyta glei itj. Hu skrapt bortover isen. Men æ ga mæ itj. I full fart prøvd æ å rett ut skøyta ved å slå'a mot isen. Sjøl holdt æ hauet nånlunde kaldt, men publikum så for sæ verdens undergang da dæm så «fan' så fort» nærm sæ bakfra. Bislett syda i et brøl: «Fortsett, fortsett!»

Mens æ dreiv der og akkedert med skøyta, kom æ ihau ein liknandes episode fra Østersund. Da hadd æ bøyd skøytebladet i ein sprekk, og fått hjelp av svensken Åke Seyffarth te å rett ut bladet med bare hendern. Åke va på indre bane no òg, men da vi så nærmar på skøyta, skjønt vi at det itj va nå å gjør. Bladet va brukke tvert over!

Under sterkt press fra publikum la æ ut på ein ny runde, men med ei brukke skøyte vart det ei lite ærefull oppvisning. Som ei skadeskutt kråke vingla æ bortover isen, mens van der Voort glei forbi og tok mæ igjen med ein runde. Da va det nårt ledera og funksjonæra som nesten klart å få te den heilt store skandalen. I kaoset som oppsto gikk folk ut på banen for å stopp van der Voort! Nederlendern va jo ein heilt uskyldig tredjepart, men hadd vett nok te å huk sæ under arman på dæm søm prøvd å hindre'n.

Etter å ha leikt klovn i ein drøy runde, vart æ heldigvis stoppa og tatt ut av løpet. Van der Voort sust forbi igjen mot den titteln æ hadd hatt så trygt i lomma. Bislett va no ei heksegryte, og de som hadd minst greie på idrett, skreik kanskje høyast. Men no va det itj nån som mast om at «klovnen» sku fortsett.

Midt i kaoset vart det tennt et lite håp. Skøytepresident Oskar Olsen kom springandes:

    - Ble du blendet? ropt'n.

Han hadd hørt om Dagbladets ivrige fotograf, og over radio'n hadd sportsreportern Niff (Finn Amundsen) lagt skylda på ein foto-blitz. Meldinga slo ned som ei bombe i de tusen hjem. Det bli fortællt at Jørgen Juve, den gamle landslagskjempa i fotball, hadd bråvåkna i radiostolen med kommentarn:

    - Det må være Dagbladet!

Slagordet «Dagbladet - alltid i veien» oppstod vel også i den her situasjon'.

Men kolles kunn dæm få bevis i saka? Radioreporter Niff va ein mektig mann, og tok straks te orde for at Dagbladets film mått inndras som offentlig dokument. Enden på visa vart derfor at æ sku få gå om igjen, men at medaljan itj sku delast ut før Johan Bruns film va fremkalt. Kunn bildet bevis at æ va i balanse da det vart tatt, villa omløpet tæll. Johan Brun og filmen vart tatt i «varetekt», og ein vaktmann fra arrangøran følgt Brun ned te Dagbladet for å få filmen framkalt. «Vaktmannen» va forøvrig Arne Strøm, som hadd et stort begravelsesbyrå i Oslo, og nån vittige sjele ba'n likegodt hent firmabilen så Dagbladet fekk skyss som fortjent.

I mellomtida hadd kona mi gitt mæ nå å tenk på.

    - Et fall e et fall, sa hu.

Hu advart mæ mot å gå om igjen. Det va sikkert andre òg som meint at arrangøran va vel sjåvinistisk som lot mæ få gå om. Derfor mått æ bevis at æ itj fekk mesterskapet i gavepakke fra snille arrangøra. Æ mått vinn den siste distansen også - sjøl om det vart min andre 10 000 meter på ein time.

Etter reglementet kunn æ få ein times pause før omløpet. Men i pausen kom det bud fra kong Haakon som hadd andre viktige ærend og som lurt på om æ hadd tenkt å bruk heile ventetida. Da glemt æ at æ nettopp hadd gått mine sytten runda, og sendt beskjed tebake med budet om at æ va klar te ny start. I mellomtida va det itj blitt my kvile. Det meste av tida gikk med te å finn ei ny skøyte. På grunn av gnagsår kunn æ bare bruk ein spesiell skøytemodell, og æ prøvd mang par uten å finn nån som passa. Te slutt valgt æ å gå med to forskjellige modella, «Ballangrud» på venstre og «Mathisen» på høyre fot.

Det vart det mest slitsomme løpet i mitt liv. Det første løpet satt enno i beina, og etter seks-sju runda slutta hjernen å virk. I bruset fra 25 000 tilskuera tvang æ mæ framover, og klart te slutt ein knapp distanseseier, to sekund foran svensken Karl Erik Asplund.

I mellomtida va Johan Brun ferdig i mørkerommet. Han skyndt sæ tebake med bildet og kom te stadion akkurat da stevnet va ferdig. For å unngå menneskestrømmen klatra'n over muren ved sida av porten, men vart straks gjenkjent. Folk peip og ropt: «Jævla Dagblad-jourrtalist!» Brun skjønt plutselig at'n hadd blitt berømt på fem hundredels sekund. Han fraus nedover ryggen da'n et øyeblikk følt lynsjestemninga. og rakk å tenk: «Enn om filmen er svart!» Det skjedd jo rett som det va med utstyret den gang. I så fall mått'n emigrer eller iallfall finn ein anna jobb...

Heldigvis snudd stemninga da'n vist fram bildet. Radio-Niff venta itj på juryens dom:

    - Hjallis lukker jo øya - det er bevis godt nok!

Det va jo ein merkelig bevisførsel, for skyggen på bildet vist at det bare va blitzen på Bruns kamera som lyst da bildet vart tatt. Brun meine sjøl at lyskastarn itj glimta te før et øyeblikk seinar. Men æ va no iallfall i balanse, og fekk laurbærkransen etter å ha gått 25 «æresrunda».

Min største tabbe før det slitsomme omløpet va at æ itj tok inn nån form for næring mellom de to lange løpan. Kroppen va boinnskrapt for energi, og Henry Wahl og van der Voort mått bær mæ ned i garderoben. Hadd æ bare hadd vett nok te å drikk nå i pausen, kunn my vorre redda. Men æ kan vel itj klag - iallfall itj viss æ sammenligne med et anna berømt omløp.

På ettervintern i 1925 va det et stort stevne i den finske byen Viborg. Hjemmefavoritten Clas Thunberg lå best an etter tre løp mot de gode norske løperan Roald Larsen og Oskar Olsen. Thunberg gjennomført et solid løp i første par på 10 000 meter, og følt sæ dermed så sikker på seiern at'n dro tebake te hotellet for å feir. Finnen va godt i gang med ei flaske vin da'n fekk beskjed fra banen. Han hadd gått ein runde for lite! Det sei sitt om finsk sisu at Thunberg sett korka i flaska og fullført ei ny mil.

Både Johan Brun og æ har fått «blitz-episoden» knytta te navnan vårres. Nån daga etter EM va Brun i banken for å lån pæng. Da hadd`n allerede fått navnet «Hjallis-fotografen» og trengt itj å legitimer sæ. Blitz-bildet har'n tjent mangfoldige tusenlappa på, og han sæll fortsatt kopia av det. Men han gremme sæ over å vær kjent for et så middelmådig fotografi.

Det e utrulig kor mang som enno huske den dagen i 1951. Fortsatt stoppe folk mæ på gata og fortæll at dæm sto i Søndre Sving da æ datt. I så fall må svingen ha romma halve landets befolkning. Æ har te gode å møt ein av dæm som holdt te på Store Stå den dagen!

Når det gjeld den sportslige diskusjon', har vel sympatien stort sett gått min vei. Her i landet va det bare nån avisa på Vestlandet som va skeptisk. Men svenskan godtok aldri omløpet. Før blitz-bildet vart trykt i svenske avisa, vart det retusjert sånn at beina bytta plass. Dermed så det ut som æ snubla i mine eigne føtter!

Blitz-episoden skapt ein diskusjon som nådd langt utover kretsen av de sportsinteresserte. Det opplevd blant andre journalist Petter Lønnebotn i NRK da'n dro med sæ mor si te NM på Krohnsminde Stadion i Bergen. Koffor arrangementet vart lagt hit, får vær et anna spørsmål. Ein eller anna har vel trudd at høyar makta villa holde regnet unna den helga i januar. Men nei da - store, våte snøfilla sugd sæ fast i isen, og mannefallet va stort. Mora te Lønnebotn venta spent på n'Hjallis som hu hadd hørt så my om. Men da æ også ramla på den blaute isen, gispa hu høyt:

    - Å gid, - han får vel gå om igjen?

 


Publisert etter avtale med forfatteren ©.
Fotografi: Johan Brun ©
. Gjengitt med tillatelse av fotografen.

 


Skillingsviser / innhold  / Ung Hjalmar og skjøyten   toppen av siden

Høgskolen i Vestfold
/ Biblioteket / Digitale tekster