Skillingsviser / innhold / To nye sange... | Svensken ...

Høgskolen i Vestfold Biblioteket Digitale tekster

Roar L. Tollnes:
EN GAMMEL BYGNING OG ET DRAMA

Bildet er tatt tre dager før sivilforsvaret tente på den gamle bygningen på Lille Vaggestad. Den hadde da stått uten vedlikehold en tid. Døra i kjellermuren fører inn til bryggerhuset. Foto 24.4.1971 RLT

Tunene på de to nabogårdene Lille Vaggestad, gnr. 4 i Sandefjord, ligger nær hverandre på vestsiden av Kodalveien. De ble hetende "Sør i stua" og "Nord i stua". Torsdag 27, april 1971 gol den røde hane over framhuset på bnr. 1, og "Sør i stua" ble en rykende ruinhaug. Det var sivilforsvaret som holdt realistisk brannøvelse. På nabogården, bnr. 2 mfl., står fortsatt hovedbygningen som en branntakst fra oktober 1882 omtaler som ny. Den sto der da uten bordkledning i påvente av at tømmeret skulle synke ferdig før den ble bordkledd. Bygningen er en fin sveitsertids bygning. Nabobyningen i syd, som brannen tok, påstås å være bygd 1840. Stilmessig ville jeg anslått kan hende to tiår senere. Det var i alle tilfelle en gammel bygning, og den har på flere måter sin egen historie. Jeg målte den opp i 1956 og foretok en ny befaring tre dager før sivilforsvaret tente på.

Gårdens tidlige historie kan leses i Lorens Bergs Sandeherred, under Østre Vaggestad, s. 216ff, bruk 1, Spesiell interesse knytter det seg til Ole Hanssen, som overtok gården fra faren i 1817 og levde der til han døde i 1878. Det er Ole som må ha ført opp bygningen. Han var ikke bare bonde. Han var også reder, og mye tyder på at han kan ha hentet impulser til bygningen utenfor det lokale bondemiljøet. I 1855 hadde Ole fått bygd ei seilskute, en brigg på 64 112 kl, 128 tonn, med navnet "Orvador". Hvor den seilte, kjenner jeg ikke til. Sønnen Hans, som var ugift og bodde i Sandefjord, var skipper og førte farens skute. Noen år og to eiere seinere, 1. mai 1882, forliste skuta ved Koster på reis fra London til Fredrikstad.

Men det er bygningen som spesielt interesserer. La oss se litt nærmere på den.

I "Norske gardsbruk", utgitt 1947, opplyses at våningshus, uthus og bryggerhus er bygd 1840. Det er nok ikke den fulle og hele sannhet. Framhuset var bygd i to etapper med den tømmrede nordre stua som eldste del på egen grunnmur, som bygningen for øvrig, inklusive det nordre kammerset, var satt i mot på en nyere grunnmur. Tømmerveggene i den nordre stua hadde framspringende laft under ytterkledningen, mens det øvrige veggtømmeret var kamlaftet uten framspring, en klart yngre utførelsesmåte. Det hele var bygget inn under felles tak. Takfallet og de framstikkende gesimsene viste tidlig sveitserstils karakter. Bygningen har sannsynligvis fått sin form rundt 1860. Ole Hansen ble enkemann allerede i 1860. Var bygningen da nylig oppført?

Men tilbake til kjøkkenet. I golvet fantes en kjellerlem, og en bratt trapp ledet ned til kjelleren. Der var det innredet til bryggerhus med 190 cm fri høyde og egen utgang i sørmuren. Trappa kom ned ved siden av bakerovnen som lå i fortsettelsen av den åpne skorsteinen. Det var ikke forbindelse gjennom muren til den eldre kjellerdelen under nordre stue, men inn mot muren lå to boder, atskilt seg i mellom med en lettvegg av bredt vekselpanel. Mot sydmuren var et eget oppholdsrom med ovn. Det var vanlig at husholdet flyttet til bryggerhuset om sommeren, men bryggerhuset var gjerne en egen bygning i tunet.

Framhuset var tømret helt til opp til mønet med flatteljet tømmer, og takverket besto av sperrebind med langsgående "strør", tverrgående smekre åser, over. Først i senere tid var det innredet rom mot de to gavlveggene, begge som soverom, men det ene var senere i bruk som rullerom for tøystell. Den nordre pipa sto på loftsgolvet over deleveggen, en ikke uvanlig pipeplassering.

Ved folketellingen 1865 innføres Ole Hansen som Husfader, Gaardbruger, Skibsreder, Selveier, og han bor alene på gården sammen med 22 år gamle Berte Paulsdatter, Tjenestepige. I 1875 er Ole Christian Amundsen, 17 år, Gaardsgut og Anna Augustine Kristiansdatter, 22 år, Tjenestepige.

Oles tjenestejente i 1869 heter Anne Marie. Tirsdag 30. november 1869 har Ole reist til Sandefjord, og Anne Marie er alene på gården. Da Ole kommer hjem på ettermiddagen finner han tjenestejenta drept på kjøkkenet med en flik av kjolen fast i kjellerlemmen. Et drama har utspilt seg i Oles fravær, og mistanken faller på den 22 år gamle Emanuel Jonasson fra Dalsland i Sverige. Han hadde tidligere gjort tjeneste på gården og kjente til forholdende der. Oles oppsparte kontanter var samtidig forsvunnet fra skatollet i den ene stua.

Emanuel ble anholdt, men nektet. Først etter en lengre samtale med sogneprest Christinus Castberg Lange kom tilståelsen. Emanuel ble fradømt sitt liv, men kongen ga benådning for livsstraffen mot at han hensattes på slaveriet for livstid.

Udåden rystet samtiden. Avisa Tunsbergeren hadde fyldig referat fra rettergangen, og to skillingsviser ble diktet og lagt ut til salg. Men dette kan være tema for et annet Kulurminneblad.
 

Bruk av stoffet avtales med Sandar Historielag.