Gud er langmodig, ved vi vel;
Hans Ord saa falder, naar han kalder
Ad hver syndig Sjel.
Kom du frafaldne Israel,
I Naade mildelig
Vil jeg igjen annamme Dig.
Vend om og kom, end' har du Rum;
Søn, faldne Lem, gaa Du kun frem.
Den ugeraadne Søn drog bort
Paa fremmede Steder, stolt af Klæder
Sværmer immer fort;
Arvegodset gjorde Modet stort,
Han skjøttet ikke Snak,
Omgikkes slemt, løsagtigt Pak
I Sus og Dus paa Horehus,
Hvor Lyst og Larm holdt Daaren varm.
Saalænge drog den Maddiksæk
I syndigt Væsen stolt og kræsen
Som en Verdens Gjek,
Utænkt paa Fald og Eftersmæk,
At raadden Svinemad
Blev god nok paa hans Hungers Fad!
Forhaanelse med Spot og Spe,
Al Rigdom svandt og Armod vandt.
Fortvivlet gaar han i sit Sind ,
Med Stodderpose, mangen Glose
Tog han haanlig ind.
Omsider blegnede hans Kind;
Han, som med Kaarden gik,
En Hyrdestav i Haanden fik;
Med Værk og Saar han pjaltet gaar,
Saa al hans Stas faldt i Morads.
Han, som tilhest red hid og did,
Tilfods maa lalle som en Prakker
Red om Mundebid.
Der indtraf saadan en Dyrtid.
Før gaar han som en Spok
Og gjorde mangen Krinkelkrog.
Nu Ve, nu Spe det arme Kræ
Fik neppe Straa al hvile paa.
Han, som tilforn holdt sig rank,
Sig balsamerte og braverte,
Holdt udstaferet blank
maa lugte raadden Svinestank.
Han, som var elsket før,
Blev nu af Skjøger kast' paa Dør,
Forladt, foragt' i Hyrdedragt
Tog Tjeneste blandt Svinene.
Da tænkte han, som var saa grov:
"Vellystens Jagter, syndig Fagter
Maa jeg giv' Forlov.
Min Fader har en Svend behov,
Han tør forbarme sig,
Og til Daglønner tage mig;
Jeg maa derpaa i Haabet gaa,
Min Nød og Skam bevæge ham."
Da nu hans Fader Tidning fik,
At det Spektakel som Mirakel
Kom i saadan Skik,
Han faderlig mod Sønnen gik,
Og skyndte sig endda
Saasnart han saa ham langt ifra.
Paa Stand salt Vand af Øine rand,
Og i hvert Fjed var Miskundhed.
Han favned hannem med et Kys,
Fryd Røsten hørtes, Hjertet rørtes
Vær velkommen Grys!
Blev Klagen stilt ved Faders Tys,
Selvmindt i samme Stund
Før Sønnen end fik op sin Mund,
Da var han klar at give Svar
Og ham for Alt om Halsen faldt.
"Har jeg forspildt min Barneret,'
I syndigt Gilde levet ilde
Med et ondt Forsæt,
Min Skyldighed mod Dig forgjet,
Saa glem dog ikke Du
Dit Faderhjerte mod mig nu.
Giv til, giv til! jeg tjene vil
Som ingen Søn, men kun for Løn."
Hans Knefald, Bøn og Klynkeskrig,
Hans Hjertesukke, dybe Bukke
Blev anset faderlig.
Saa han tog Sønnen hjem med sig.
For ham blev Dugen bred
og Kalven slagtet som var fed.
Hos Mad saa glad tilbords de sad,
Forligt igjen med Faderen.
O, mærker det Exempel her,
At Sønnens Smerte, Faders Hjerte
Dybt igjennem skjær,
Han Kjærlighed for Barnet bær,
Da han kunde let
Forkastet hannem med al Ret;
Men ser, hvad skjer, han ikke mer
Er Sønnen gram, men favner ham.
Da paa hans Finger stakkes, en Ring,
Lod ham afklæde og med Glæde
Skjænkes andre Ting.
Det Rygte vandrer vidt omkring,
Han fik i Fryd og Ro
Paa sine Fødder nye Sko,
Ja nød det Brød, han før forskjød,
Var da for fin at vogte Svin.
Forlorne Søn stat op igjen;
Lad af at synde. søg Guds Yndest,
Saa faar Du til Ven
din Fader from i Himmelen.
Tænk dig itide om,
Imens Du end har Tid og Rum.
Ja sky og fly, gaa ei paany
Paa Lastens Vei, det angres ei.
Den Lignelse angaar enhver
I Folk, som lever og nu svever
Om i Verden her,
Som Syndens Lyster have kjær.
Vend om i Naadens Tid
Før Døden overfalder dig.
Med Graad og Bøn du faar din Løn.
Gaa ei min Ven forloren hen.
Ei Syndere faar Gud at se.
De maa beklage sine Dage,
Raabe Ak og Ve!
O, evig, evig Evighed!
Naar endt er tusind Aar.
Da ligemange forestaar.
Nu har du Dag, gjør klar din Sag,
Saa faar du Fred og Salighed.
Hermed jeg ender denne Sang
Med Haabets Anker i de Tanker,
Hver den sjunge kan,
Som eier kristelig Forstand,
Skjønt Verden er vel saa,
Den dadler mest, som minst forstaa.
Farvel enhver, mit ønske er:
Vi samles glad paa Dommens Dag.
Trykt og tilkjøbs hos M. Hansen i
Tønsberg