«Axel og Valborg»
Av Per Thoresen, Vestfold Fylkesmuseum
"Axel og Valborg" er en riddervise kjent fra Anders
Sørensen Vedels og Peter Syvs visesamlinger fra 1600-tallet.
Den har vært trykket og spredt som flyveblad i vide kretser
over hele Norden. Særlig populær var den på
1700-tallet og tidlig på 1800-tallet.
Adam Oehlenschlaegers syngespill "Axel og Valborg"
fra 1810 som bygger på visetradisjonen, representerer opptakten
til "romantikken" i Norden. Syngespillet ble meget populært,
og "Axel og Valborg"- feberen fikk ny næring.
Bare i Norge finnes det en 13 ulike folketoneopptegnelser knyttet
til visen. De konsentrerer seg om Telemark, Hallingdal og sentrale
områder på Østlandet. To varianter er kjent
fra Sydvestlandet. Dette tyder på vid utbredelse og stor
popularitet også før Oehlenschlaeger.
Fra Andebu i Vestfold finnes en fin variant nedtegnet i 1869
av vår fremste folketonesamler L. M Lindeman. Tradisjonsbæreren
het Hans Gulbrandsen Holt.
Hans Holt ble født på Nedre Holt i Andebu i 1796.
Han døde samme sted i 1887 og ble altså vel 90 år
gammel. Han var en aktet kjøgemester, dikter og spillemann.
Det er bevart mange originaldikt etter ham. Han var en navngjeten
improvisator, og han satte også melodier til gamle viser.
Forfatteren Kåre Holt er blant hans etterkommere.
Fra vårt distrikt finnes også en trykket tekstvariant
av visen som ble spredt fra Christiania som flyveblad/skillingstrykk
i 1841. Det er denne som er trykket i dette skrift.
[
toppen av siden ]
"Romanballade"
Riddervisen er blant de lengste vi har, den er på hele 200
strofer. Fortellingen som rimene er spunnet omkring, er lang og
komplisert. Det har vært vanlig å rubrisere visen
under "roman-ballader".
Persongalleriet er mangfoldig og vanskelig å plassere inn
i kjente historiske sammenhenger.
Valborgs frier og nødvendigvis Axels rival, kong Håkon
Kongssøn av Norge, blir f. eks. drept i kamp. Håkon
Herdebrei (en påstått halvbror av kong Sverre Sigurdsson)
er den siste av to norske konger med navnet Håkon som har
falt i strid. Håkon Herdebrei ble nedkjempet i slaget ved
Sekken i Romsdal 7. juli 1162. Dette er i tidligste laget til
å ha noe med persongalleriet i balladen vår å
gjøre.
Håkon Adelsteinsfostre den gode er den andre. Han falt
i slaget ved Fitjar på Stord ca. 200 år tidligere.
Han ble til tross for at han var døpt, etter sagafortellerne,
hauglagt på hedensk vis. Han er følgelig helt uaktuell.
Hellige Birgitta er derimot en sentral person i balladen. Hun
levde på 1300-tallet, men dyrkelsen av henne skjøt
først fart utover på 1400-tallet. En norsk erkebiskop
med navnet Åke blandes også inn i handlingen. Erkebisper
med et slikt navn i erkestiftene i Norden (Nidaros, Lund eller
Uppsala) er imidlertid ukjent i våre og Vatikanets navnelister.
Kan det være prosten ved Mariakirken i Oslo tidlig på
1300-tallet, kongens kansler Åke, som menes?
Axel drog ifølge balladen ut i verden i påvente
av at skjønne Valborg skulle bli gammel nok til å
gifte seg på lovlig vis etter kristenretten.
Denne forvirring i historiske hendelser, kronologi og persongalleri
rår også i de land som Axel da besøker.
Det historiske innholdet i visen skulle det derfor være
unødvendig å dvele videre ved. "Historien"
må være fri diktning. Kjente navn på historiske
personer er trolig brukt som krydder for å skape en fabulerende
stemning av fjern romantikk, drama, riddertid.
I stil avviker balladen svært fra de fleste riddervisene
som ble nedtegnet på vestnordisk "folkeviseområde"
omkring midten av 1800-tallet. De siste var gjerne ordknappe og
faste i komposisjonen. Man satset i god skaldetradisjon på
knapphet i ordbruken og en tilsynelatende følelsesrasjonering.
Det usagte "lå" der og hadde da, synes mange,
en langt større poetisk kraft enn det overtydelige, da
for tilhørere som var kjent med dette spesielle lyriske
metaforspråket. Idealet var å få frem mye innhold
og underforstått dramatikk så ordknapt som mulig.
Dette kjennetegner også den gode sagastil.
[
toppen av siden ]
Datering
La oss prøve en forsiktig datering av balladen om "Axel
og Valborg". Det er naturlig da først å antyde
yttergrensene.
Øvre grense gir seg selv. Den første opptegnelse
skriver seg fra 1614.
Den nedre grense er det naturlig å se i sammenheng
med at Hellige Birgitta har en sentral posisjon i urteksten. Dette
gir et maksimalt spenn på et par hundre år.
Balladen må ha fått sin utforming en gang mellom
tidlig 1400-tall og 1600-tallet. At katolsk tankegods er såpass
sterkt levende, skulle tilsynelatende tyde på at visen ble
utformet før eller iallfall ikke lenge etter reformasjonen
(den første kirkeordinansen for Norge ble gitt 2. september
1537).
En kongelig forordning er nå én ting. At forordningen
ble etterlevd umiddelbart, er noe annet.
De katolske forestillingene hadde etter vel et halvt tusen år
hatt god tid til å festne seg og forme folks holdninger
til det hinsidige og til hva som er rett og galt.
Når Luthers - i utgangspunktet - radikale lære ble
allemannseie i den dansk-norske utkanten, har lenge vært
omstridt. Takten i utbredelsen var sikkert forskjellig mellom
landsdelene og mellom ulike sosiale lag.
Den nordtyske "nyordning" som reformasjonen representerte,
må ha skapt sterk motstand i vide kretser. Nyordningen kom
til å vare ved og innarbeidet seg omsider til å bli
allment fellesgods, da i motsetning til en annen tysk "nyordning"
som vi kjenner fra okkupasjonstiden 1940 - 1945.
Norsk og nordisk kirkehistorie har vært utformet fortrinnsvis
av religionshistorikere som har bekjent seg til den lutherske
lære. Den mentale overgang etter 1537 har tidligere vært
vist liten interesse blant pedagoger, teologer og eldre faghistorikere.
Et viktig unntak her er representert ved nylig avdøde dr.
theol. og dr. philos. Oskar Garstein. I sitt store firebindsverk
"Rome and the Counter Reformation in Scandinavia" (fullført
i 1992) kaster han et radikalt nytt lys over denne prosessen,
en prosess som kildene tilsier tok spesielt lang tid i Viken med
vårt Tønsberg som et skjult urosenter.
Hvis man kan knytte balladen spesielt til miljøer i Viken,
er en sen datering innenfor vår tidsramme sannsynlig.
[
toppen av siden ]
Tønsberg og motreformasjonen
Som vi skal se, knytter mye senere sagnstoff visen til Tønsberg-
og Viken-distriktet. Nettopp her skal Luthers lære ha møtt
mye motstand helt til langt inn på 1600-tallet. De lutherske
superintendentene (biskopene) i Oslo Frants Berg og Jens Nilssøn
stod i hver sin generasjon sentralt i den lærde kretsen
som ettertiden har kalt "Oslo-humanistene". Det som
karakteriserte dem i forhold til f. eks. den samtidige "Bergenshumanismen"
(der Absalon Pederssøn Beyer stod sentralt) var en større
romslighet overfor eldre kulturstrømninger. Luthers krav
om at morsmålet skulle være et viktig virkemiddel
i forkynnelsen, tok ikke Oslo-humanistene så tungt. Latinen
ble fortsatt dyrket i tale, dikt og teologiske avhandlinger. Kretsen
hadde gode kontakter også utenfor de lutherske miljøer
i Norden og fyrstedømmene og fristedene på tysk område.
Tønsberg-prosten Rasmus Hjort latinifiserte f. eks. sitt
navn til Erasmus Cervinus.
Den mest beryktede katolikk utgått fra denne kretsen, var
Lauritz Nilssøn (1538 - 1622). Han er mer berømt
under øknavnet "Klosterlasse".
Lauritz Nilssøn var sønn av en velstående
kjøpmann i Tønsberg. Tønsberg var ved Lasses
fødsel i sterkt forfall etter blomstringen i høymiddelalderen.
Tunsberghus var ribbet og påtent av en lite hellig allianse
av svenske leietropper og opprørske Sande-bønder
i 1503. Den siste lensherren på Tunsberghus ble drept av
dem.
I 1536 ble store deler av den en gang så stolte kjøpstaden
ytterligere rammet, denne gang av en omfattende bybrann. Kirkelige
og kongelige monumentalanlegg i forfall må fra da av ha
preget byen og minnet de få gjenværende byborgere
om forgangen storhet under et mer stabilt katolsk regime.
To betydelige og godsrike klosteranlegg, tre sognekirker, hospital
og kongeborgen som var av en av de betydeligste i Norden, hadde
gitt byen stor prestisje og vært de viktigste bygrunnende
faktorer. I 1530- og 1540-årene må vi tro at mismot
og bitterhet rådde i ravnekroken.
Her tilbrakte altså Lauritz sin barndom. Faren var likevel
i stand til å sende denne begavede sønnen til København
for videre utdannelse. Men Luthers lære bet åpenbart
ikke på ham. Han drog videre til nåværende Belgia
og møtte der representanter for motreformasjonen. De grunnlærde
jesuittene virket tiltrekkende på ham. Han ble viet til
prest og ble selv jesuitt - en motreformasjonens frontsoldat.
Forbindelser til det "nyordnede" Norden beholdt han
likevel, eller kanskje nettopp av den grunn.. Den papist-vennlige
svenske konge, Johan III, sendte bud på ham i 1576. Fordekt
som lærd protestantisk teolog foreleste han for studenter
ved det gamle gråbrødreklosteret på Ridderholmen
i Stockholm. Spillet ble avslørt først fire år
etterpå og han ble foreløpig forvist av de lutherske
styresmaktene fra Norden. Han flakket om i Mellom- og Øst-Europa,
men dukket opp igjen i København i 1606. Der prøvde
han å bringe den danske kongen, nå av alle Kristian
IV, tilbake til moderkirken. Dette må mildt sagt sies å
ha vært et dristig prosjekt. Klosterlasse ble da også
sporenstreks forvist og døde etter en ytterligere imponerende
karriere som jesuitt i 1622 i et kloster i hovedstaden Vilnius
i det katolske Litauen.
Hvilken kontakt han hadde med sitt barndomsmiljø i de
siste leveår, vites ikke. Tønsbergs kontakt med de
baltiske hansabyene tørket ut med byens nedgang. Det var
protestantiske hollendere som var på offensiven. De var
først og fremst ute etter plank og tømmer som skulle
gi fundament til de voksende handelsbyer ved Rhin-deltaet. I denne
sammenheng ble Tønsberg akterutseilt i forhold til fremvoksende
norske ladesteder ved utløpene til de store, norske vassdragene:
Bragernes/Strømsø, Laurvig, Skien og Sarpsborg.
[
toppen av siden ]
Klosterlasses lokale innflytelse
At atskillig katolsk tankegods har vært levende i Viken
også etter at visen om "Axel og Valborg" for første
gang ble trykket tidlig på 1600-tallet, skal man ikke se
bort fra.
Danske forskere mener det er sannsynlig at visen ble utformet
og dyrket spesielt av den danske lensadelen i Norge mot slutten
av katolsk tid. Når slutten av "katolsk tid" eksakt
skal tidfestes, skulle etter dette stå som et åpent
spørsmål.
Norsk og europeisk middelalderhistorie hadde forfatteren/forfatterne
antagelig et løst og fjernt forhold til. Men katolsk gudstro,
taburegler (giftermål mellom nære slektninger og dåpsfrender)
og helgendyrkelse hadde de altså klare forestillinger om.
Katolske seremonier som Luther hadde tatt sterk avstand fra,
må også ha vært levende i vide kretser.
Luthers katekisme måtte nok atskillige generasjoner pugge
seg igjennom før landet var renset for dette papistiske
tankegodset. Det sterke katolske miljøet i Tønsberg
tidlig i reformasjonshundreåret og den dramatiske nedgang
som byen gjennomlevde markert ved bybrannen i 1536, kunne tyde
på at byen og det nærmeste distriktet ble hengende
etter også i de mentale motesvingningene som sveipet over
Nord-Europa på 1500-tallet og tidlig 1600-tall.
[
toppen av siden ]
Opptegnelser/spredning. Folkefantasien her i Tønsberg.
Siden visen tidlig ble trykket og spredt vidt omkring i hele Norden,
er det vanskelig å knytte den til spesielle steder slik
som noen løselig har gjort.
Vandresagn knyttet til lokaliteter med navneparet "Axel og
Valborg" fra 1800- og 1900-tallet kan likevel muligens fortelle
noe om hvor visen var spesielt populær ... og kanskje ble
til.
Tønsberg står sentralt, Dragsmark i det gamle norske
landskapet Båhuslen likeledes.
Navneparet "Axel og Valborg" ble en slags lokal variant
til "Romeo og Julie", "Bendik og Årolilja",
"Olav og Kari".
I Tønsberg kjennes navneparet "Axel og Valborg"
fra før 1750. Kapellan Jens Müller samlet stoff i
mange år til sin bok "Tønsbergs Beskrivelse"
før den ble utgitt dette året. Han kan da fortelle
at det på Teie var murer som man mente skrev seg fra et
middelaldersk nonnekloster kjent som St. Olafs kloster. Tunsberghus
var Axel Thorsens (Thordsens) slott. Da han ikke kunne få
sin skjønne Valborg, og hun igjen ikke kunne tenke seg
en annen mann enn Axel, levde hun resten av sitt liv bak murene
på Teie.
Sagnet har videre vært utbrodert ved at det gikk en hemmelig
gang fra Slottet, under fjorden og til Teie. Forbindelsen mellom
de to elskende skulle derfor ikke ha vært helt brutt.
I nyere tid skal en katt ha forvillet seg inn i en hule på
nordøstsiden av Slottsfjellet og blitt funnet igjen på
Teie. Katta var da pelsløs, brent og pjuskete. Den brennende
elskoven mellom Axel og Valborg må ha gjort lønngangen
het.
Et stykke innenfor bysideåpningen til lønngangen
skulle kilden til "baglerbrønnen" ligge. Her
skulle etter folkefantasien (som faktisk inntil nylig har vært
levende) også slotts- og byskattene fra katolsk tid ligge
gjemt. Da nytiden var i emning med reformasjon og fremmedstyre,
fikk snarrådige representanter for den gamle lære
lurt det hele unna. Katta kan ha rotet bort i mye rart på
sin ferd gjennom lønngangen. Den avdøde nøttlending
og kjente Tønsberg-patriot Victor Steen Karlsen påstod
på fullt alvor overfor bl. andre undertegnede at han visste
hvor den nå gjenraste huleinngangen er. Ved hjelp av en
ønskekvist med påmontert sølvknapp fikk han
sterke utslag nær nordoppgangen til Slottsfjellsplatået.
Med Riksantivarens godkjennelse og med Tallak oppfylt av noen
tusentalls vitner ville han avfyre en ganske liten dynamittgubbe
på ett bestemt sted. Der ville så lønngangen
åpne seg og alle kirke- og slottsskattene ville åpenbare
seg. Det var da bare å bære og plukke ut. Dette skulle
virkelig bli spektakulær arkeologi !
Men riksantikvaren nektet, svarte etterhvert ikke på brevene
engang (sic), og skattene har forblitt skjult.
Axels slott mente man lenge måtte ha sett ut slik som det
er fremstilt på det "nye" byseglet fra 1610, et
segl som ble utformet i forbindelse med at Kristian IV´s
sønn ble hyllet. Dette var i bruk i 300 år inntil
det ble erstattet av "middelalderseglet" tidlig på
1900-tallet. Det middelalderske seglet er kun kjent fra ett fragmentarisk
avtrykk fra 1349.
Grev Ulrik Frederik Gyldenløve måtte døpe
om sitt nyervervede grevskap Griffenfelt da forgjengeren hans
som greve, Peder Schumacher, falt i unåde i 1676. Axelborg
kunne vel ha vært et passende navn, men han nøydde
seg med vårt velkjente Jarlsberg. Munkholmen i den fjerne
Trondheimsfjorden ble herr Peders fremtidige, påtvungne
residens.
Motstykket til Axel Thordsens slott, nonneklosteret på
Teie, har også folkefantasien fart hardt fram med. Gjennom
kilder som i dag står til vår rådighet, vet
vi at St.Olavs kloster var et munkekloster (premonstratenser-kloster)
knyttet til rundkirken og klosteranlegget helt sydøst i
byen på fastlandssiden. Ruiner etter en steinbygning på
Teie på Nøtterøy-siden er markert på
Krums kart så sent som i 1883, men disse murrestene kan
ikke skrive seg fra noe kloster. Det var her Oslo-bispens lokale
residens lå. Flott kan det sikkert ha tatt seg ut i middelalderen.
Litt rart er det likevel at den lokale tradisjon til de grader
kan bli forvridd i løpet av en fem- seks slektsledd. Olavsklosteret
og bisperesidensen har vært blandet sammen, og miksturen
har blitt til et verdig nonnekloster for vår sørgende
og skjønne Valborg.
[
toppen av siden ]
Et tøystykke.
Enda mer romantikk knyttes til den lokale "Valborg og Axel"-tradisjonen.
I visen legges alle mulige hindringer i veien for at de skal kunne
gifte seg. De er slektninger i tredje ledd, begge tilhører
i følge visen den fornemme "gille-"slekten. Det
er sannsynligvis "giske"-slekten som viseskaperne hadde
i bakhodet. Sudrheim/Giske/Bjarkøy-slekten var den gjeveste
i Norge i senmiddelalderen både når det gjaldt godsmasse
og byrd. Håkon V´s uekte datter Agnes var blant stammødrene.
I tillegg til at Valborg og Axel var kjødelig i for nær
slekt til å bli ektefolk etter katolsk rett, var de, fortsatt
i følge visen, dåpsøsken ved at de hadde samme
gudfar. Kjærligheten mellom dem var altså håpløs.
De måtte skilles.
Dette skjedde ved en symbolsk og dramatisk handling ved at de
skar over et klede (symbol for lakenet i ektesengen eller duken
på felles spisebord? ) da de uadskillelige måtte
skille lag.
Valborgs del av kledet skulle etter den lokale tradisjon være
oppbevart som et slags relikvium. En fru Scavenius skal ha fortalt
lærer og kirkesanger Engebret Hougen at hun husket at dette
kledet fremdeles hang i Maria-kirken (den søndre av sognekirkene
i Tønsberg) frem til ca 1800.
De skulle ha skilt lag på denne måten på "broen
mellom Nøtterø og fastlandet".
Forestillingen om dette var således nokså detaljert
levende til begynnelsen av 1800-tallet i vårt distrikt.
[
toppen av siden ]
Skutenavn
Som personnavn har både Axel og Valborg opp til ny tid vært
vanlige, gjerne på én eller annen måte knyttet
til hverandre: søsken, mor/sønn, far/datter. Personnavn
er som bekjent også gjenstand for motesvingninger. Uten
at det i denne forbindelse er utarbeidet noen seriøs statistikk
fra ti-år til ti-år, var navneparet blant de hyppigste
i Tønsberg-området i forrige hundreår. Videre
bakover i tid skulle det være vel verdt å følge
denne tråden.
På samme måte som personnavn kan gi forestillinger
om hva folk var opptatte av, hva som var lykkebringende, skulle
skutenavn kunne gi opplysninger for vårt distrikt. Overtro
fulgte med det farefulle sjøfartslivet. Mye stod på
spill: livet til mannskapet, kapitalen som skuta representerte,
gode og regningssvarende frakter og til syvende og sist velstand
og trygg tilværelse.
I klassefortegnelsene over norske skip fra 1862 av og frem til
1900 ser vi at begge navn er representert på Tønsberg-skuter.
Og så langt undertegnede har kunnet fastslå, er Tønsberg
den eneste sjøfartsbyen i Norge der begge navn er registrert,
om ikke samtidig.
Skonnerten "Axel Valdemar" av Tønsberg er med
i listene fra 1862. Skuta ble bygget i 1842 i Hernøsand,
og reder var O. C. Berrum i Tønsberg. I Det norske Veritas
klasseregister fra 1873 føres barken "Axel" av
Tønsberg opp. Hun var bygget i Plymouth i Canada i 1854.
Reder var Wilhelm Wilhelmsen m. fl. i Tønsberg.
I Veritas-listen for 1893 finner vi barken "Valborg".
Hun var bygget i Rønnebeck i 1864 og var altså hjemmehørende
i Tønsberg. Reder her var A. Haakonsen m. fl. Rederen førte
selv på den tiden skuta.
[
toppen av siden ]
Forsøk på en konklusjon
En sen datering av balladen er sannsynlig. At Tønsberg
og Viken-området kan være opphavsstedet, er også
sannsynlig.
Balladen fikk ny næring gjennom flyveblad, og ikke minst
ved at skolerte diktere på slutten av 1700-tallet og tidlig
på 1800-tallet bearbeidet den og tilpasset den tidens litterære
stil.
Selv om visen og navneparet må ha vært populært
over hele Norden, synes forestillinger om Axel og Valborg å
ha stått spesielt sterkt i det norske (etter hvert også
svenske) Viken-området. En katolsk kulturfiksering i det
kriserammede Tønsberg utover på 1600-tallet gjør
vårt område spesielt interessant som opphavssted for
dette noe vidløftige adelsprodukt.
At sagnstoff og dramatiske memorater har vært knyttet til
konkrete steder i Tønsberg helt opp til vår egen
tid, er det iallfall interessant å påpeke.
"Axel og Valborg"-tradisjonen har vært ført
videre også av det nye skipsborgerskap som vokste frem i
Tønsberg i de gylne skipsfarts- og fangsttider etter Krim-krig
og med høykonjunktur.
Jeg innrømmer å ha presset kildene maksimalt. Men
med Tønsberg-distriktets næringshistorie som over
tid minner om en "berg- og dalbane"-ferd, må visens
omkved ha anslått en lokal og vedvarende grunntone :
"Men Lykken vender sig ofte om".
For videre lesning:
- Kristian Bugge: "Folkeminneopptegnelser"
(Oslo 1934)
- Oskar Garstein: "Klosterlasse Stormfuglen
som ville gjenerobre Norden for katolisismen" (utgitt posthumt
Oslo 1998)
- Oluf Kolsrud: "Utkast til en norsk Kirkeordinants
1604" Chra. 1917
- Steinar Imsen: "Superintendenten. En studie
i kirkepolitikk, kirkeadministrasjon og statsutvikling mellom
reformasjonen og eneveldet" (Trondheim 1980)
- Anne Eriksen: "Den lokale motreformasjon"
Vestfoldminne 1987
- Øystein Rian: "Vestfolds historie
1681 - 1821" (Larvik 1980)
- Elin Graabræk: "Kirkeinventar i
Vestfold fra reformasjon til pietisme" utrykket magistergradsavhandling
UiO fra 1997.
- Svend Grundtvig m. fl.: "Damnarks gamle
folkeviser"
- Øystein Gaukstad: "Ludvig Mathias
Lindeman samler folkemusikk i Andebu" Vestfoldminne 1986.
|