Skillingsviser
Skillingsviser / innhold / Axel og Valborg 

Høgskolen i Vestfold
Biblioteket
Digitale tekster

Axel og Valborg Forside / Forord / Visa / Litteratur / Om bruk av visa / Faksimile
Noter og lyd: Melodi / Gitartabulatur / Spillestemmer, ostinat m.m.
Om Axel og Valborg. Av Per Thoresen

«Axel og Valborg»
Av Per Thoresen, Vestfold Fylkesmuseum

"Axel og Valborg" er en riddervise kjent fra Anders Sørensen Vedels og Peter Syvs visesamlinger fra 1600-tallet. Den har vært trykket og spredt som flyveblad i vide kretser over hele Norden. Særlig populær var den på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet.

Adam Oehlenschlaegers syngespill "Axel og Valborg" fra 1810 som bygger på visetradisjonen, representerer opptakten til "romantikken" i Norden. Syngespillet ble meget populært, og "Axel og Valborg"- feberen fikk ny næring.

Bare i Norge finnes det en 13 ulike folketoneopptegnelser knyttet til visen. De konsentrerer seg om Telemark, Hallingdal og sentrale områder på Østlandet. To varianter er kjent fra Sydvestlandet. Dette tyder på vid utbredelse og stor popularitet også før Oehlenschlaeger.

Fra Andebu i Vestfold finnes en fin variant nedtegnet i 1869 av vår fremste folketonesamler L. M Lindeman. Tradisjonsbæreren het Hans Gulbrandsen Holt.

Hans Holt ble født på Nedre Holt i Andebu i 1796. Han døde samme sted i 1887 og ble altså vel 90 år gammel. Han var en aktet kjøgemester, dikter og spillemann. Det er bevart mange originaldikt etter ham. Han var en navngjeten improvisator, og han satte også melodier til gamle viser. Forfatteren Kåre Holt er blant hans etterkommere.

Fra vårt distrikt finnes også en trykket tekstvariant av visen som ble spredt fra Christiania som flyveblad/skillingstrykk i 1841. Det er denne som er trykket i dette skrift.

[ toppen av siden ]

"Romanballade"
Riddervisen er blant de lengste vi har, den er på hele 200 strofer. Fortellingen som rimene er spunnet omkring, er lang og komplisert. Det har vært vanlig å rubrisere visen under "roman-ballader".

Persongalleriet er mangfoldig og vanskelig å plassere inn i kjente historiske sammenhenger.
Valborgs frier og nødvendigvis Axels rival, kong Håkon Kongssøn av Norge, blir f. eks. drept i kamp. Håkon Herdebrei (en påstått halvbror av kong Sverre Sigurdsson) er den siste av to norske konger med navnet Håkon som har falt i strid. Håkon Herdebrei ble nedkjempet i slaget ved Sekken i Romsdal 7. juli 1162. Dette er i tidligste laget til å ha noe med persongalleriet i balladen vår å gjøre.

Håkon Adelsteinsfostre den gode er den andre. Han falt i slaget ved Fitjar på Stord ca. 200 år tidligere. Han ble til tross for at han var døpt, etter sagafortellerne, hauglagt på hedensk vis. Han er følgelig helt uaktuell.

Hellige Birgitta er derimot en sentral person i balladen. Hun levde på 1300-tallet, men dyrkelsen av henne skjøt først fart utover på 1400-tallet. En norsk erkebiskop med navnet Åke blandes også inn i handlingen. Erkebisper med et slikt navn i erkestiftene i Norden (Nidaros, Lund eller Uppsala) er imidlertid ukjent i våre og Vatikanets navnelister. Kan det være prosten ved Mariakirken i Oslo tidlig på 1300-tallet, kongens kansler Åke, som menes?

Axel drog ifølge balladen ut i verden i påvente av at skjønne Valborg skulle bli gammel nok til å gifte seg på lovlig vis etter kristenretten.

Denne forvirring i historiske hendelser, kronologi og persongalleri rår også i de land som Axel da besøker.

Det historiske innholdet i visen skulle det derfor være unødvendig å dvele videre ved. "Historien" må være fri diktning. Kjente navn på historiske personer er trolig brukt som krydder for å skape en fabulerende stemning av fjern romantikk, drama, riddertid.

I stil avviker balladen svært fra de fleste riddervisene som ble nedtegnet på vestnordisk "folkeviseområde" omkring midten av 1800-tallet. De siste var gjerne ordknappe og faste i komposisjonen. Man satset i god skaldetradisjon på knapphet i ordbruken og en tilsynelatende følelsesrasjonering. Det usagte "lå" der og hadde da, synes mange, en langt større poetisk kraft enn det overtydelige, da for tilhørere som var kjent med dette spesielle lyriske metaforspråket. Idealet var å få frem mye innhold og underforstått dramatikk så ordknapt som mulig. Dette kjennetegner også den gode sagastil.

[ toppen av siden ]

Datering
La oss prøve en forsiktig datering av balladen om "Axel og Valborg". Det er naturlig da først å antyde yttergrensene.

Øvre grense gir seg selv. Den første opptegnelse skriver seg fra 1614.

Den nedre grense er det naturlig å se i sammenheng med at Hellige Birgitta har en sentral posisjon i urteksten. Dette gir et maksimalt spenn på et par hundre år.

Balladen må ha fått sin utforming en gang mellom tidlig 1400-tall og 1600-tallet. At katolsk tankegods er såpass sterkt levende, skulle tilsynelatende tyde på at visen ble utformet før eller iallfall ikke lenge etter reformasjonen (den første kirkeordinansen for Norge ble gitt 2. september 1537).

En kongelig forordning er nå én ting. At forordningen ble etterlevd umiddelbart, er noe annet.

De katolske forestillingene hadde etter vel et halvt tusen år hatt god tid til å festne seg og forme folks holdninger til det hinsidige og til hva som er rett og galt.

Når Luthers - i utgangspunktet - radikale lære ble allemannseie i den dansk-norske utkanten, har lenge vært omstridt. Takten i utbredelsen var sikkert forskjellig mellom landsdelene og mellom ulike sosiale lag.

Den nordtyske "nyordning" som reformasjonen representerte, må ha skapt sterk motstand i vide kretser. Nyordningen kom til å vare ved og innarbeidet seg omsider til å bli allment fellesgods, da i motsetning til en annen tysk "nyordning" som vi kjenner fra okkupasjonstiden 1940 - 1945.

Norsk og nordisk kirkehistorie har vært utformet fortrinnsvis av religionshistorikere som har bekjent seg til den lutherske lære. Den mentale overgang etter 1537 har tidligere vært vist liten interesse blant pedagoger, teologer og eldre faghistorikere. Et viktig unntak her er representert ved nylig avdøde dr. theol. og dr. philos. Oskar Garstein. I sitt store firebindsverk "Rome and the Counter Reformation in Scandinavia" (fullført i 1992) kaster han et radikalt nytt lys over denne prosessen, en prosess som kildene tilsier tok spesielt lang tid i Viken med vårt Tønsberg som et skjult urosenter.

Hvis man kan knytte balladen spesielt til miljøer i Viken, er en sen datering innenfor vår tidsramme sannsynlig.

[ toppen av siden ]

Tønsberg og motreformasjonen
Som vi skal se, knytter mye senere sagnstoff visen til Tønsberg- og Viken-distriktet. Nettopp her skal Luthers lære ha møtt mye motstand helt til langt inn på 1600-tallet. De lutherske superintendentene (biskopene) i Oslo Frants Berg og Jens Nilssøn stod i hver sin generasjon sentralt i den lærde kretsen som ettertiden har kalt "Oslo-humanistene". Det som karakteriserte dem i forhold til f. eks. den samtidige "Bergenshumanismen" (der Absalon Pederssøn Beyer stod sentralt) var en større romslighet overfor eldre kulturstrømninger. Luthers krav om at morsmålet skulle være et viktig virkemiddel i forkynnelsen, tok ikke Oslo-humanistene så tungt. Latinen ble fortsatt dyrket i tale, dikt og teologiske avhandlinger. Kretsen hadde gode kontakter også utenfor de lutherske miljøer i Norden og fyrstedømmene og fristedene på tysk område. Tønsberg-prosten Rasmus Hjort latinifiserte f. eks. sitt navn til Erasmus Cervinus.

Den mest beryktede katolikk utgått fra denne kretsen, var Lauritz Nilssøn (1538 - 1622). Han er mer berømt under øknavnet "Klosterlasse".

Lauritz Nilssøn var sønn av en velstående kjøpmann i Tønsberg. Tønsberg var ved Lasses fødsel i sterkt forfall etter blomstringen i høymiddelalderen. Tunsberghus var ribbet og påtent av en lite hellig allianse av svenske leietropper og opprørske Sande-bønder i 1503. Den siste lensherren på Tunsberghus ble drept av dem.

I 1536 ble store deler av den en gang så stolte kjøpstaden ytterligere rammet, denne gang av en omfattende bybrann. Kirkelige og kongelige monumentalanlegg i forfall må fra da av ha preget byen og minnet de få gjenværende byborgere om forgangen storhet under et mer stabilt katolsk regime.

To betydelige og godsrike klosteranlegg, tre sognekirker, hospital og kongeborgen som var av en av de betydeligste i Norden, hadde gitt byen stor prestisje og vært de viktigste bygrunnende faktorer. I 1530- og 1540-årene må vi tro at mismot og bitterhet rådde i ravnekroken.

Her tilbrakte altså Lauritz sin barndom. Faren var likevel i stand til å sende denne begavede sønnen til København for videre utdannelse. Men Luthers lære bet åpenbart ikke på ham. Han drog videre til nåværende Belgia og møtte der representanter for motreformasjonen. De grunnlærde jesuittene virket tiltrekkende på ham. Han ble viet til prest og ble selv jesuitt - en motreformasjonens frontsoldat. Forbindelser til det "nyordnede" Norden beholdt han likevel, eller kanskje nettopp av den grunn.. Den papist-vennlige svenske konge, Johan III, sendte bud på ham i 1576. Fordekt som lærd protestantisk teolog foreleste han for studenter ved det gamle gråbrødreklosteret på Ridderholmen i Stockholm. Spillet ble avslørt først fire år etterpå og han ble foreløpig forvist av de lutherske styresmaktene fra Norden. Han flakket om i Mellom- og Øst-Europa, men dukket opp igjen i København i 1606. Der prøvde han å bringe den danske kongen, nå av alle Kristian IV, tilbake til moderkirken. Dette må mildt sagt sies å ha vært et dristig prosjekt. Klosterlasse ble da også sporenstreks forvist og døde etter en ytterligere imponerende karriere som jesuitt i 1622 i et kloster i hovedstaden Vilnius i det katolske Litauen.

Hvilken kontakt han hadde med sitt barndomsmiljø i de siste leveår, vites ikke. Tønsbergs kontakt med de baltiske hansabyene tørket ut med byens nedgang. Det var protestantiske hollendere som var på offensiven. De var først og fremst ute etter plank og tømmer som skulle gi fundament til de voksende handelsbyer ved Rhin-deltaet. I denne sammenheng ble Tønsberg akterutseilt i forhold til fremvoksende norske ladesteder ved utløpene til de store, norske vassdragene: Bragernes/Strømsø, Laurvig, Skien og Sarpsborg.

[ toppen av siden ]

Klosterlasses lokale innflytelse
At atskillig katolsk tankegods har vært levende i Viken også etter at visen om "Axel og Valborg" for første gang ble trykket tidlig på 1600-tallet, skal man ikke se bort fra.

Danske forskere mener det er sannsynlig at visen ble utformet og dyrket spesielt av den danske lensadelen i Norge mot slutten av katolsk tid. Når slutten av "katolsk tid" eksakt skal tidfestes, skulle etter dette stå som et åpent spørsmål.

Norsk og europeisk middelalderhistorie hadde forfatteren/forfatterne antagelig et løst og fjernt forhold til. Men katolsk gudstro, taburegler (giftermål mellom nære slektninger og dåpsfrender) og helgendyrkelse hadde de altså klare forestillinger om.

Katolske seremonier som Luther hadde tatt sterk avstand fra, må også ha vært levende i vide kretser.

Luthers katekisme måtte nok atskillige generasjoner pugge seg igjennom før landet var renset for dette papistiske tankegodset. Det sterke katolske miljøet i Tønsberg tidlig i reformasjonshundreåret og den dramatiske nedgang som byen gjennomlevde markert ved bybrannen i 1536, kunne tyde på at byen og det nærmeste distriktet ble hengende etter også i de mentale motesvingningene som sveipet over Nord-Europa på 1500-tallet og tidlig 1600-tall.

[ toppen av siden ]

Opptegnelser/spredning. Folkefantasien her i Tønsberg.
Siden visen tidlig ble trykket og spredt vidt omkring i hele Norden, er det vanskelig å knytte den til spesielle steder slik som noen løselig har gjort.
Vandresagn knyttet til lokaliteter med navneparet "Axel og Valborg" fra 1800- og 1900-tallet kan likevel muligens fortelle noe om hvor visen var spesielt populær ... og kanskje ble til.
Tønsberg står sentralt, Dragsmark i det gamle norske landskapet Båhuslen likeledes.

Navneparet "Axel og Valborg" ble en slags lokal variant til "Romeo og Julie", "Bendik og Årolilja", "Olav og Kari".

I Tønsberg kjennes navneparet "Axel og Valborg" fra før 1750. Kapellan Jens Müller samlet stoff i mange år til sin bok "Tønsbergs Beskrivelse" før den ble utgitt dette året. Han kan da fortelle at det på Teie var murer som man mente skrev seg fra et middelaldersk nonnekloster kjent som St. Olafs kloster. Tunsberghus var Axel Thorsens (Thordsens) slott. Da han ikke kunne få sin skjønne Valborg, og hun igjen ikke kunne tenke seg en annen mann enn Axel, levde hun resten av sitt liv bak murene på Teie.

Sagnet har videre vært utbrodert ved at det gikk en hemmelig gang fra Slottet, under fjorden og til Teie. Forbindelsen mellom de to elskende skulle derfor ikke ha vært helt brutt.
I nyere tid skal en katt ha forvillet seg inn i en hule på nordøstsiden av Slottsfjellet og blitt funnet igjen på Teie. Katta var da pelsløs, brent og pjuskete. Den brennende elskoven mellom Axel og Valborg må ha gjort lønngangen het.

Et stykke innenfor bysideåpningen til lønngangen skulle kilden til "baglerbrønnen" ligge. Her skulle etter folkefantasien (som faktisk inntil nylig har vært levende) også slotts- og byskattene fra katolsk tid ligge gjemt. Da nytiden var i emning med reformasjon og fremmedstyre, fikk snarrådige representanter for den gamle lære lurt det hele unna. Katta kan ha rotet bort i mye rart på sin ferd gjennom lønngangen. Den avdøde nøttlending og kjente Tønsberg-patriot Victor Steen Karlsen påstod på fullt alvor overfor bl. andre undertegnede at han visste hvor den nå gjenraste huleinngangen er. Ved hjelp av en ønskekvist med påmontert sølvknapp fikk han sterke utslag nær nordoppgangen til Slottsfjellsplatået. Med Riksantivarens godkjennelse og med Tallak oppfylt av noen tusentalls vitner ville han avfyre en ganske liten dynamittgubbe på ett bestemt sted. Der ville så lønngangen åpne seg og alle kirke- og slottsskattene ville åpenbare seg. Det var da bare å bære og plukke ut. Dette skulle virkelig bli spektakulær arkeologi !
Men riksantikvaren nektet, svarte etterhvert ikke på brevene engang (sic), og skattene har forblitt skjult.

Axels slott mente man lenge måtte ha sett ut slik som det er fremstilt på det "nye" byseglet fra 1610, et segl som ble utformet i forbindelse med at Kristian IV´s sønn ble hyllet. Dette var i bruk i 300 år inntil det ble erstattet av "middelalderseglet" tidlig på 1900-tallet. Det middelalderske seglet er kun kjent fra ett fragmentarisk avtrykk fra 1349.

Grev Ulrik Frederik Gyldenløve måtte døpe om sitt nyervervede grevskap Griffenfelt da forgjengeren hans som greve, Peder Schumacher, falt i unåde i 1676. Axelborg kunne vel ha vært et passende navn, men han nøydde seg med vårt velkjente Jarlsberg. Munkholmen i den fjerne Trondheimsfjorden ble herr Peders fremtidige, påtvungne residens.

Motstykket til Axel Thordsens slott, nonneklosteret på Teie, har også folkefantasien fart hardt fram med. Gjennom kilder som i dag står til vår rådighet, vet vi at St.Olavs kloster var et munkekloster (premonstratenser-kloster) knyttet til rundkirken og klosteranlegget helt sydøst i byen på fastlandssiden. Ruiner etter en steinbygning på Teie på Nøtterøy-siden er markert på Krums kart så sent som i 1883, men disse murrestene kan ikke skrive seg fra noe kloster. Det var her Oslo-bispens lokale residens lå. Flott kan det sikkert ha tatt seg ut i middelalderen. Litt rart er det likevel at den lokale tradisjon til de grader kan bli forvridd i løpet av en fem- seks slektsledd. Olavsklosteret og bisperesidensen har vært blandet sammen, og miksturen har blitt til et verdig nonnekloster for vår sørgende og skjønne Valborg.

[ toppen av siden ]

Et tøystykke.
Enda mer romantikk knyttes til den lokale "Valborg og Axel"-tradisjonen. I visen legges alle mulige hindringer i veien for at de skal kunne gifte seg. De er slektninger i tredje ledd, begge tilhører i følge visen den fornemme "gille-"slekten. Det er sannsynligvis "giske"-slekten som viseskaperne hadde i bakhodet. Sudrheim/Giske/Bjarkøy-slekten var den gjeveste i Norge i senmiddelalderen både når det gjaldt godsmasse og byrd. Håkon V´s uekte datter Agnes var blant stammødrene.

I tillegg til at Valborg og Axel var kjødelig i for nær slekt til å bli ektefolk etter katolsk rett, var de, fortsatt i følge visen, dåpsøsken ved at de hadde samme gudfar. Kjærligheten mellom dem var altså håpløs. De måtte skilles.

Dette skjedde ved en symbolsk og dramatisk handling ved at de skar over et klede (symbol for lakenet i ektesengen eller duken på felles spisebord? ) da de uadskillelige måtte skille lag.

Valborgs del av kledet skulle etter den lokale tradisjon være oppbevart som et slags relikvium. En fru Scavenius skal ha fortalt lærer og kirkesanger Engebret Hougen at hun husket at dette kledet fremdeles hang i Maria-kirken (den søndre av sognekirkene i Tønsberg) frem til ca 1800.

De skulle ha skilt lag på denne måten på "broen mellom Nøtterø og fastlandet".

Forestillingen om dette var således nokså detaljert levende til begynnelsen av 1800-tallet i vårt distrikt.

[ toppen av siden ]

Skutenavn
Som personnavn har både Axel og Valborg opp til ny tid vært vanlige, gjerne på én eller annen måte knyttet til hverandre: søsken, mor/sønn, far/datter. Personnavn er som bekjent også gjenstand for motesvingninger. Uten at det i denne forbindelse er utarbeidet noen seriøs statistikk fra ti-år til ti-år, var navneparet blant de hyppigste i Tønsberg-området i forrige hundreår. Videre bakover i tid skulle det være vel verdt å følge denne tråden.

På samme måte som personnavn kan gi forestillinger om hva folk var opptatte av, hva som var lykkebringende, skulle skutenavn kunne gi opplysninger for vårt distrikt. Overtro fulgte med det farefulle sjøfartslivet. Mye stod på spill: livet til mannskapet, kapitalen som skuta representerte, gode og regningssvarende frakter og til syvende og sist velstand og trygg tilværelse.

I klassefortegnelsene over norske skip fra 1862 av og frem til 1900 ser vi at begge navn er representert på Tønsberg-skuter. Og så langt undertegnede har kunnet fastslå, er Tønsberg den eneste sjøfartsbyen i Norge der begge navn er registrert, om ikke samtidig.
Skonnerten "Axel Valdemar" av Tønsberg er med i listene fra 1862. Skuta ble bygget i 1842 i Hernøsand, og reder var O. C. Berrum i Tønsberg. I Det norske Veritas klasseregister fra 1873 føres barken "Axel" av Tønsberg opp. Hun var bygget i Plymouth i Canada i 1854. Reder var Wilhelm Wilhelmsen m. fl. i Tønsberg.

I Veritas-listen for 1893 finner vi barken "Valborg". Hun var bygget i Rønnebeck i 1864 og var altså hjemmehørende i Tønsberg. Reder her var A. Haakonsen m. fl. Rederen førte selv på den tiden skuta.

[ toppen av siden ]

Forsøk på en konklusjon
En sen datering av balladen er sannsynlig. At Tønsberg og Viken-området kan være opphavsstedet, er også sannsynlig.
Balladen fikk ny næring gjennom flyveblad, og ikke minst ved at skolerte diktere på slutten av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet bearbeidet den og tilpasset den tidens litterære stil.

Selv om visen og navneparet må ha vært populært over hele Norden, synes forestillinger om Axel og Valborg å ha stått spesielt sterkt i det norske (etter hvert også svenske) Viken-området. En katolsk kulturfiksering i det kriserammede Tønsberg utover på 1600-tallet gjør vårt område spesielt interessant som opphavssted for dette noe vidløftige adelsprodukt.

At sagnstoff og dramatiske memorater har vært knyttet til konkrete steder i Tønsberg helt opp til vår egen tid, er det iallfall interessant å påpeke.

"Axel og Valborg"-tradisjonen har vært ført videre også av det nye skipsborgerskap som vokste frem i Tønsberg i de gylne skipsfarts- og fangsttider etter Krim-krig og med høykonjunktur.

Jeg innrømmer å ha presset kildene maksimalt. Men med Tønsberg-distriktets næringshistorie som over tid minner om en "berg- og dalbane"-ferd, må visens omkved ha anslått en lokal og vedvarende grunntone :

"Men Lykken vender sig ofte om".

                      Per Thoresen


For videre lesning
:

  • Kristian Bugge: "Folkeminneopptegnelser" (Oslo 1934)
  • Oskar Garstein: "Klosterlasse Stormfuglen som ville gjenerobre Norden for katolisismen" (utgitt posthumt Oslo 1998)
  • Oluf Kolsrud: "Utkast til en norsk Kirkeordinants 1604" Chra. 1917
  • Steinar Imsen: "Superintendenten. En studie i kirkepolitikk, kirkeadministrasjon og statsutvikling mellom reformasjonen og eneveldet" (Trondheim 1980)
  • Anne Eriksen: "Den lokale motreformasjon" Vestfoldminne 1987
  • Øystein Rian: "Vestfolds historie 1681 - 1821" (Larvik 1980)
  • Elin Graabræk: "Kirkeinventar i Vestfold fra reformasjon til pietisme" utrykket magistergradsavhandling UiO fra 1997.
  • Svend Grundtvig m. fl.: "Damnarks gamle folkeviser"
  • Øystein Gaukstad: "Ludvig Mathias Lindeman samler folkemusikk i Andebu" Vestfoldminne 1986.

 


Skillingsviser / innhold  / Axel og Valborg  toppen av siden

Høgskolen i Vestfold
/ Biblioteket / Digitale tekster