Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie 
 Sem og Slagen - en bygdebok. Bind 2, Kulturhistorie, del 2 . Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside | Innhold |< forrigeneste >
 
 

Topografi

Semsbyen
 

     Østre Slagen består vesentlig av den lave senkning (5 m o. h.) mellom Ringshaugbukta og Blixekilen, hvorfra en stor, åpen slette går mot nord-nordvest til Brattås-Rørås, mens der østover mot Slagentangen vesentlig er skogbevokste åser, dog med større lysninger innimellom.
     Egentlige fjell finnes ikke, men skogbevokste åser og knauser gir allikevel landskapet et ganske avvekslende preg, især i Østre Slagen. Nakent fjell er det ikke meget av, da bunnen som regel er dekket av mose og lyng. Unntagelsen danner strandkanten og «raet», dvs. det sydlige ra i Vestfold. Dette er særdeles tydelig langs høydedraget fra Steinmalen og nordover, hvor overflaten av fjellet ser ut som en steinrøys av flate avskurte steiner.
     Av åspartiene som intetsteds når større høyde enn ca. 145 m, kan nevnes: 
    Hesbyåsen, 110 m, en langstrakt ås i retning nord-syd, heller nokså bratt mot øst og vest, brattest mot vest. Fjellet trer frem i dagen på toppen, men er nedenfor den bratteste helling dekket av mose og lyng. Der er god utsikt mot sydøst og nordøst.
     Børjar'n, 83 m, ligger syd-sydvest for Hesbyåsen og har samme langstrakte form som den. Den stiger forholdsvis jevnt opp fra Rygg og har høyden på sydsiden, hvorfra den stuper rett ned i den flate Sem-slette. Åsen er bevokst med lav nåleskog og mosekledt. Utsikten er den samme som fra Hesbyåsen, dertil kommer utsikt vestover over Arnadal. 
     For øvrig begrenses avsnittet eller dalen Sem-Arnadal av bratte ås-sider på nordsiden, som i steilhet og massivhet avtar vestover. Bekkevaråsen, 96 m, og Bratte-Kverne er til dels bare bratte knauser, atskilt ved skarpt markerte daler, som strekker seg nordover helt til Ramnes, ofte oppfylt av myrstrekninger.
     Kjærhøyden, 120 m, på Aulielvas vestbredd i den nord-vestlige del av hovedsognet. 


Undrumsåsen
Utsikt fra Undrumsåsen i Sem

     Undrumsås, 145 m, på grensen mot Våle og Ramnes, den høyeste i herredet, er en smal ås, som strekker seg i sydlig retning til Sollerødbekken. Østenfor denne bekk er et omtrent 1,5 km bredt åsparti, som på grensene av Våle og Borre senker seg sydover i et par kilometers lengde. Det er flere isolerte småknauser, som Tresåsen, 66 m, Frodeåsen (Steinmalen), 75 m, Fadumsås, 58 m, Domsenghøyden, 60,9 m, Eikeberg-knausen, 46 m, i Slagen: Robergkollen, 48 m, Presterødåsen, 59,6 m, Bakkåsen ved Åsgårdstrand, 49 m, Rønningsåsen, 49 m, og Spettås, 49 m, i syd og sydvest for Åsgårdstrand, Åsen på Slagentangen, 50 m, o. m. fl.

     Når en unntar Velleelvas dalføre finnes der i dette flate, dels jevne, dels bølgeformede terreng ingen egentlig dal. Aulielva flyter gjennom sletteland og har lave bredder. Velledalen går fra Træla i nordlig retning mot Åsgårdstrand og deler herredet i to deler. Den vestre del ligger bare litt høyere enn havflaten og har engang i forhistorisk tid vært oversvømmet av havet, så strøket østenfor var en øy. Den østlige del av dette strøk er en bred, noe høytliggende skogrik landtange, Slagentangen. Den sydlige del mellom havet og Træla kalles Bytangen. Til herredet hører de fire øyer, Ringshaugholmen, Torgersøya, Jersøy og Husøy, men av disse har bare de tre siste noen bebyggelse. De viktigste skogbevokste strøk er den vestlige og nordlige del av Sem samt den østlige og nordlige del av Slagen. Bergåsene er i alminnelighet bevokst med skog like til toppen. En del gårder, særlig i hovedsognet, mangler skog, selv til husbehov. Likevel har herredet en del tømmer og ved til salg, så i gjennomsnitt er skogen nok tilstrekkelig stor for behovet. 

Slagendalen
Midtre Slagendalen (sett fra Horgen)

     Noen forekomst innen herredet av metaller eller nyttige mineraler kjennes heller ikke. Ved gården Låne finnes en saltkilde på Søndre Låne. Den fører salt vann, men har aldri vært nyttet til noe.
     Allmenninger eksisterer ikke.
     Elver. - De viktigste er: Linnestad-Aulielva, også kalt Storelva. Den kommer inn i Sem fra Ramnes, går i sydlig retning mellom lave, dyrkede bredder, strømmer gjennom et jevnt terreng med vidløftige sletter og mange gårder på begge sider av elva. Først etter at den har forent seg med Merkedamselva får den navn av Aulielv. Denne krysser veien vest for Sem kirke, går derfra i sydøstlig retning og faller ut i Byfjorden. Aulielva er temmelig dyp. Bredden er fra 7,5 til 12,5 m. Over den fører Aulibru for hovedveien og jernbanebrua. Aulielv blir nyttet til tømmerfløting.
     Merkedamselva kommer fra Stokke, den danner syd for Bekkevar inntil øst for Åmot, grensen mellom Stokke og Sem herreder. Etter å ha forlatt herredsgrensen flyter den i nordøstlig retning og faller syd for Oleberg i Linnestadelva, som i sitt videre løp kalles Aulielv. Også Merkedamselva har et ubetydelig fall, et jevnt, buktet løp og går gjennom tett bebygde og vel dyrkede sletter. Dens bredde varierer fra 5 til 15 m. Over den fører i Sem herred bruer ved Lensberg, Hesby, Tem og Låne. Også denne elv blir nyttet til tømmerfløting. Jordene går som regel helt ned til elva og danner dennes bredder. Disse er flere steder sterkt leirholdige, og det har hendt, at mindre åkerstykker plutselig er forsvunnet i elva.
     Kileelva eller Slagenbekken oppstår vest for Hallingrød. Den flyter derfra meget sakte og jevnt i sydlig retning inntil Horgen, hvor den bøyer i sydvestlig og vestlig retning. Øst for Slagen kirke opptar den et tilløp fra nord. Røråsbekken, fortsetter så i sydlig retning, opptar Velle-bekken og faller ut i Træla. Fra brua nordøst for Slagen kirke og til utløpet i Træla varierer dens bredde fra 1 til 5 meter og dybden fra 0,5 til 1 meter. Bunnen er til dels bløt, men flere steder er der fast sand.  Kileelva-Slagenbekken har bruer syd for Hallingrød, ved Rørås, Ilebrekke, Horgen, Basberg, Slagen, Kilen og en ved elvas utløp i Træla.
    Til Oslofjorden flyter innen herredet bare noen bekker, alle ubetydelige.
    Utenfor snøsmeltings- og regnperiodene er det dårlig med vannføringen så vel i Slagenbekken som i de andre bekkene som finnes avsatt på kartet. Sommeren 1904, som var usedvanlig tørr, førte Slagenbekken ikke vann lengere enn fra Roberg-gårdene omtrent og sydover. I Vellebekken fløt det vann fra Skara av, likesom der stadig var vann i den lille bekken mellom Oseberg og Horgen. De øvrige tilløp faller gjerne tørre alt tidlig på sommeren.
     Vann og myrer. - Av virkelige innsjøer finnes i Sem herred bare den nordligste del av Akersvannet. Dette er i det hele 3,2 km langt, men bare ca. 1/2 km av det ligger i Sem, hele den øvrige lengde i Stokke. De fiskearter, som finnes i dette vann og i elvene, er åbor, gjedde og ørret. Ørret fiskes især om høsten i garn eller hov. I Slagen finnes det overhodet ikke innsjøer bortsett fra de 6 vanndammer som er anlagt for Tønsberg vannverk, og som alle ligger innenfor Tønsberg bymark.
     Vann er det i det hele lite av i Vestre Slagen, især omkring Eik-gårdene. I dalstrekningene mellom Nygård og Hassum-Ollebakken er der dog godt vann (flere oller). Heller ikke i Østre Slagen er der noen overflod på vann i bekkene. Likevel skal bekken ved Lasken "Brukebekken", engang ha drevet et møllebruk eller sagbruk, og sydvest for Markebo er det gravet en dam, hvorfra der før i tiden ble tatt vann til en liten sag, som nå er borte.
     Av myrstrekninger innen herredet må Rastadmyra, Hassummyra, Basbergmyra, Bekkekjønnmyrene og Storemyr nevnes som de betydeligste. Rastadmyra strekker seg fra Oleborg i nordlig retning mellom Smaleng og Rastad inn i Ramnes, hvor den går under navn av Bjunemyra. Av Rastadmyra er i årenes løp meget store deler blitt oppdyrket. Fra Hassum og Basberg- eller Bekkekjønnmyrene, som sammen har en utstrekning av ca. 59 hektar, har Vallø saltverk siden 1791 gjennom en lang årrekke hentet en mengde brenntorv, som ble brukt til kokningen av saltet. Så vel Bekkekjønnmyra som Storemyr ligger begge i skillet mellom Vestre og Østre Slagen.
     Mellom Skallevollbekken og Innlaget fantes tidligere en mindre myrstrekning, men den var alt i slutten av 1880-årene i det vesentligste oppdyrket.
     På Slagentangen, øst for gården Åsen, fantes i 1888 en myrstrekning på ca. 100 mål tjenlig til oppdyrking. Nå vesentlig oppdyrket.
     Kyst. - Kystlinjen mot Oslofjorden, Træla og Byfjorden utgjør for fastlandets vedkommende i Sem herred i alt 26,5 km. Oslofjorden har her en gjennomsnittlig bredde av 10 km. Smalest er den mellom Slagentangen og Larkollen, hvor den er bare 7,5 km bred. Når en ser bort fra Mefjordbåen omtrent midt i fjorden, 2,2 kvartmil sydøst for sydpynten av Bastøy, er dens løp rent. Mefjordbåen er ca. 6 meter lang og merket med bøye. På denne kyststrekning avgir Valløy en god, rommelig havn med 17 m vann. Bukta innenfor Helodden og Bogen er grunn. Innseilingen foregår østfra mellom Grøtholmen og Torgersøy, på hvis nordpynt der er oppsatt et lite fyr. Fra Grøtholmen og Valløy går en slaggrunn ut sydover til vel midtveis i sundet, og her ligger Hestebåen, hvis sydkant er merket med en kost. Under innseilingen må en derfor holde seg under fyret, men ikke altfor kloss innpå, for det ligger en båe på 2,2 m straks øst for dette, 37,6 m fra land. På Valløy havn må en unngå Ormøydynga, hvis nordkant er merket med 3 koster. 


Valløy
Vallø etter gjenreisningen.

     Fra Valløy og nordover til Karlsvikpynten må en ikke komme kysten nærmere enn 376 meter. Langs Slagentangen er vannet langgrunnet inntil 188 m fra land. Mellom Slagentangen og Åsgårdstrand bør en ikke komme kysten nærmere enn 376 meter. Ved Saltkoppskjærene kan tørnes i 20,7 og ved Jordfallet i 9,4 meters vann.
     Bassenget innenfor Husøy og Føyenland og mellom Nøtterøy og fastlandet kalles Træla. Den er på det dypeste 9,4 m og har i den nordre del en slaggrunn på 1,5 km ut fra Velleelvas utløp. Langs Bytangen går slaggrunnen ca. 120 m ut. Fra Oslofjorden kan en passere inn til Træla mellom Husøy og Neslandet gjennom en oppmerket renne,  opp til 2,5 m dypgående fartøyer. I sundet mellom Jersøy og Husøy finnes en god ankerplass med 18,8 m vann.

     Av Byfjorden eller Tønsbergfjorden tilhører kun den nordvestlige del dette herred. Fjorden er her omkr. 0,5 km bred og dybden 14 m. Skip, som kommer opp fjorden uten los, kan ankre i 9,4 m vann tvers av Damsagen.
     Byfjorden og Træla står i forbindelse med hinannen ved Stenkanalen. Både Byfjorden og Træla er om vinteren ofte islagt. Derimot er kysten fra Valløybukta til Åsgårdstrand i regelen isfri, mens sundet mellom fastlandet og øyene Jersøy og Husøy undertiden er islagt. Isen ligger der likesom i Træla og Byfjorden i alminnelighet fra desember til april.
     Kysten mot Oslofjorden  faller stort sett jevnt av, hvorfor der heller ikke er noen større dybde utenfor. Som stiplingene på kartet viser, er det  langgrunn så vel i Ringshaugbukta som i Blixekilen, likesom der også skal gå en rygg utover fra Slagentangen. Stranden er dels storsteinet, dels sandig unntatt omkring Karlsvikodden, hvor den består av fjell, som faller bratt av. Nevneverdig strøm er der ikke utenfor, men sydlige vinde kan «ta» godt her, hvor der ingen skjærgård er som bølgebryter. Når havet står på, skal ikke Slagentangen være nådig å passere. Med nordlige vinde eller i rolig vær kan en legge inn til stranden med båt omtrent hvorsomhelst.
     Fiske drives flittig av de Slagen-boere, som bor nærmest sjøen, særlig av folk fra Ringshaug.
     Oppskyldt tang i nevneverdig mengde, forekommer vesentlig ved  Valløy og Ringshaug og ut for Saltkopp. Den brukes mest som gjødsel for poteter og er i denne henseende av ikke ringe betydning for jordbruket på de nevnte steder.
 
 
 
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >