|
Høgskolen i Vestfold
| Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie
Sem og Slagen -
en bygdebok. Bind 2, Kulturhistorie, del 2 . Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside | Innhold
|< forrige | neste >
Topografi
Østre Slagen består vesentlig
av den lave senkning (5 m o. h.) mellom Ringshaugbukta og Blixekilen, hvorfra
en stor, åpen slette går mot nord-nordvest til Brattås-Rørås,
mens der østover mot Slagentangen vesentlig er skogbevokste åser,
dog med større lysninger innimellom.
Egentlige fjell finnes ikke, men skogbevokste
åser og knauser gir allikevel landskapet et ganske avvekslende preg,
især i Østre Slagen. Nakent fjell er det ikke meget av, da
bunnen som regel er dekket av mose og lyng. Unntagelsen danner strandkanten
og «raet», dvs. det sydlige ra i Vestfold. Dette er særdeles
tydelig langs høydedraget fra Steinmalen og nordover, hvor overflaten
av fjellet ser ut som en steinrøys av flate avskurte steiner.
Av åspartiene som intetsteds når
større høyde enn ca. 145 m, kan nevnes:
Hesbyåsen, 110 m, en langstrakt ås i retning
nord-syd, heller nokså bratt mot øst og vest, brattest mot
vest. Fjellet trer frem i dagen på toppen, men er nedenfor den bratteste
helling dekket av mose og lyng. Der er god utsikt mot sydøst og nordøst.
Børjar'n, 83 m, ligger syd-sydvest for
Hesbyåsen og har samme langstrakte form som den. Den stiger forholdsvis
jevnt opp fra Rygg og har høyden på sydsiden, hvorfra den
stuper rett ned i den flate Sem-slette. Åsen er bevokst med lav nåleskog
og mosekledt. Utsikten er den samme som fra Hesbyåsen, dertil kommer
utsikt vestover over Arnadal.
For øvrig begrenses avsnittet eller dalen
Sem-Arnadal av bratte ås-sider på nordsiden, som i steilhet
og massivhet avtar vestover. Bekkevaråsen, 96 m, og Bratte-Kverne
er til dels bare bratte knauser, atskilt ved skarpt markerte daler, som
strekker seg nordover helt til Ramnes, ofte oppfylt av myrstrekninger.
Kjærhøyden, 120 m, på Aulielvas
vestbredd i den nord-vestlige del av hovedsognet.
Utsikt fra Undrumsåsen i Sem
Undrumsås, 145 m,
på grensen mot Våle og Ramnes, den høyeste i herredet,
er en smal ås, som strekker seg i sydlig retning til Sollerødbekken.
Østenfor denne bekk er et omtrent 1,5 km bredt åsparti, som
på grensene av Våle og Borre senker seg sydover i et par kilometers
lengde. Det er flere isolerte småknauser, som Tresåsen, 66
m, Frodeåsen (Steinmalen), 75 m, Fadumsås, 58 m, Domsenghøyden,
60,9 m, Eikeberg-knausen, 46 m, i Slagen: Robergkollen, 48 m, Presterødåsen,
59,6 m, Bakkåsen ved Åsgårdstrand, 49 m, Rønningsåsen,
49 m, og Spettås, 49 m, i syd og sydvest for Åsgårdstrand,
Åsen på Slagentangen, 50 m, o. m. fl.
Når en unntar Velleelvas dalføre
finnes der i dette flate, dels jevne, dels bølgeformede terreng
ingen egentlig dal. Aulielva flyter gjennom sletteland og har lave bredder.
Velledalen går fra Træla i nordlig retning mot Åsgårdstrand
og deler herredet i to deler. Den vestre del ligger bare litt høyere
enn havflaten og har engang i forhistorisk tid vært oversvømmet
av havet, så strøket østenfor var en øy. Den
østlige del av dette strøk er en bred, noe høytliggende
skogrik landtange, Slagentangen. Den sydlige del mellom havet og Træla
kalles Bytangen. Til herredet hører de fire øyer, Ringshaugholmen,
Torgersøya, Jersøy og Husøy, men av disse har bare
de tre siste noen bebyggelse. De viktigste skogbevokste strøk er
den vestlige og nordlige del av Sem samt den østlige og nordlige
del av Slagen. Bergåsene er i alminnelighet bevokst med skog like
til toppen. En del gårder, særlig i hovedsognet, mangler skog,
selv til husbehov. Likevel har herredet en del tømmer og ved til
salg, så i gjennomsnitt er skogen nok tilstrekkelig stor for behovet.
Midtre Slagendalen (sett fra Horgen)
Noen forekomst innen herredet av metaller
eller nyttige mineraler kjennes heller ikke. Ved gården Låne
finnes en saltkilde på Søndre Låne. Den fører
salt vann, men har aldri vært nyttet til noe.
Allmenninger eksisterer ikke.
Elver. - De viktigste er: Linnestad-Aulielva,
også kalt Storelva. Den kommer inn i Sem fra Ramnes, går i sydlig
retning mellom lave, dyrkede bredder, strømmer gjennom et jevnt terreng
med vidløftige sletter og mange gårder på begge sider
av elva. Først etter at den har forent seg med Merkedamselva får
den navn av Aulielv. Denne krysser veien vest for Sem kirke, går derfra
i sydøstlig retning og faller ut i Byfjorden. Aulielva er temmelig
dyp. Bredden er fra 7,5 til 12,5 m. Over den fører Aulibru for hovedveien
og jernbanebrua. Aulielv blir nyttet til tømmerfløting.
Merkedamselva kommer fra Stokke, den danner
syd for Bekkevar inntil øst for Åmot, grensen mellom Stokke
og Sem herreder. Etter å ha forlatt herredsgrensen flyter den i nordøstlig
retning og faller syd for Oleberg i Linnestadelva, som i sitt videre løp
kalles Aulielv. Også Merkedamselva har et ubetydelig fall, et jevnt,
buktet løp og går gjennom tett bebygde og vel dyrkede sletter.
Dens bredde varierer fra 5 til 15 m. Over den fører i Sem herred
bruer ved Lensberg, Hesby, Tem og Låne. Også denne elv blir nyttet
til tømmerfløting. Jordene går som regel helt ned til
elva og danner dennes bredder. Disse er flere steder sterkt leirholdige,
og det har hendt, at mindre åkerstykker plutselig er forsvunnet i
elva.
Kileelva eller Slagenbekken oppstår vest
for Hallingrød. Den flyter derfra meget sakte og jevnt i sydlig retning
inntil Horgen, hvor den bøyer i sydvestlig og vestlig retning. Øst
for Slagen kirke opptar den et tilløp fra nord. Røråsbekken,
fortsetter så i sydlig retning, opptar Velle-bekken og faller ut
i Træla. Fra brua nordøst for Slagen kirke og til utløpet
i Træla varierer dens bredde fra 1 til 5 meter og dybden fra 0,5 til
1 meter. Bunnen er til dels bløt, men flere steder er der fast sand.
Kileelva-Slagenbekken har bruer syd for Hallingrød, ved
Rørås, Ilebrekke, Horgen, Basberg, Slagen, Kilen og en ved
elvas utløp i Træla.
Til Oslofjorden flyter innen herredet bare noen bekker,
alle ubetydelige.
Utenfor snøsmeltings- og regnperiodene er det
dårlig med vannføringen så vel i Slagenbekken som i de
andre bekkene som finnes avsatt på kartet. Sommeren 1904, som var usedvanlig
tørr, førte Slagenbekken ikke vann lengere enn fra Roberg-gårdene
omtrent og sydover. I Vellebekken fløt det vann fra Skara av, likesom
der stadig var vann i den lille bekken mellom Oseberg og Horgen. De øvrige
tilløp faller gjerne tørre alt tidlig på sommeren.
Vann og myrer. - Av virkelige innsjøer
finnes i Sem herred bare den nordligste del av Akersvannet. Dette er i det
hele 3,2 km langt, men bare ca. 1/2 km av det ligger i Sem, hele den øvrige
lengde i Stokke. De fiskearter, som finnes i dette vann og i elvene, er
åbor, gjedde og ørret. Ørret fiskes især om høsten
i garn eller hov. I Slagen finnes det overhodet ikke innsjøer bortsett
fra de 6 vanndammer som er anlagt for Tønsberg vannverk, og som alle
ligger innenfor Tønsberg bymark.
Vann er det i det hele lite av i Vestre
Slagen, især omkring Eik-gårdene. I dalstrekningene mellom Nygård
og Hassum-Ollebakken er der dog godt vann (flere oller). Heller ikke i
Østre Slagen er der noen overflod på vann i bekkene. Likevel
skal bekken ved Lasken "Brukebekken", engang ha drevet et møllebruk
eller sagbruk, og sydvest for Markebo er det gravet en dam, hvorfra der
før i tiden ble tatt vann til en liten sag, som nå er borte.
Av myrstrekninger innen herredet må Rastadmyra,
Hassummyra, Basbergmyra, Bekkekjønnmyrene og Storemyr nevnes som
de betydeligste. Rastadmyra strekker seg fra Oleborg i nordlig retning mellom
Smaleng og Rastad inn i Ramnes, hvor den går under navn av Bjunemyra.
Av Rastadmyra er i årenes løp meget store deler blitt oppdyrket.
Fra Hassum og Basberg- eller Bekkekjønnmyrene, som sammen har en
utstrekning av ca. 59 hektar, har Vallø saltverk siden 1791 gjennom
en lang årrekke hentet en mengde brenntorv, som ble brukt til kokningen
av saltet. Så vel Bekkekjønnmyra som Storemyr ligger begge
i skillet mellom Vestre og Østre Slagen.
Mellom Skallevollbekken og Innlaget fantes tidligere
en mindre myrstrekning, men den var alt i slutten av 1880-årene i
det vesentligste oppdyrket.
På Slagentangen, øst for gården
Åsen, fantes i 1888 en myrstrekning på ca. 100 mål tjenlig
til oppdyrking. Nå vesentlig oppdyrket.
Kyst. - Kystlinjen mot Oslofjorden, Træla
og Byfjorden utgjør for fastlandets vedkommende i Sem herred i alt
26,5 km. Oslofjorden har her en gjennomsnittlig bredde av 10 km. Smalest
er den mellom Slagentangen og Larkollen, hvor den er bare 7,5 km bred. Når
en ser bort fra Mefjordbåen omtrent midt i fjorden, 2,2 kvartmil
sydøst for sydpynten av Bastøy, er dens løp rent.
Mefjordbåen er ca. 6 meter lang og merket med bøye. På
denne kyststrekning avgir Valløy en god, rommelig havn med 17 m
vann. Bukta innenfor Helodden og Bogen er grunn. Innseilingen foregår
østfra mellom Grøtholmen og Torgersøy, på hvis
nordpynt der er oppsatt et lite fyr. Fra Grøtholmen og Valløy
går en slaggrunn ut sydover til vel midtveis i sundet, og her ligger
Hestebåen, hvis sydkant er merket med en kost. Under innseilingen
må en derfor holde seg under fyret, men ikke altfor kloss innpå,
for det ligger en båe på 2,2 m straks øst for dette,
37,6 m fra land. På Valløy havn må en unngå Ormøydynga,
hvis nordkant er merket med 3 koster.
Vallø etter gjenreisningen.
Fra Valløy og nordover
til Karlsvikpynten må en ikke komme kysten nærmere enn 376
meter. Langs Slagentangen er vannet langgrunnet inntil 188 m fra land.
Mellom Slagentangen og Åsgårdstrand bør en ikke komme
kysten nærmere enn 376 meter. Ved Saltkoppskjærene kan tørnes
i 20,7 og ved Jordfallet i 9,4 meters vann.
Bassenget innenfor Husøy og Føyenland
og mellom Nøtterøy og fastlandet kalles Træla. Den er
på det dypeste 9,4 m og har i den nordre del en slaggrunn på
1,5 km ut fra Velleelvas utløp. Langs Bytangen går slaggrunnen
ca. 120 m ut. Fra Oslofjorden kan en passere inn til Træla mellom
Husøy og Neslandet gjennom en oppmerket renne, opp til 2,5
m dypgående fartøyer. I sundet mellom Jersøy og Husøy
finnes en god ankerplass med 18,8 m vann.
Av Byfjorden eller Tønsbergfjorden
tilhører kun den nordvestlige del dette herred. Fjorden er her omkr.
0,5 km bred og dybden 14 m. Skip, som kommer opp fjorden uten los, kan ankre
i 9,4 m vann tvers av Damsagen.
Byfjorden og Træla står i forbindelse
med hinannen ved Stenkanalen. Både Byfjorden og Træla er om
vinteren ofte islagt. Derimot er kysten fra Valløybukta til Åsgårdstrand
i regelen isfri, mens sundet mellom fastlandet og øyene Jersøy
og Husøy undertiden er islagt. Isen ligger der likesom i Træla
og Byfjorden i alminnelighet fra desember til april.
Kysten mot Oslofjorden faller stort sett
jevnt av, hvorfor der heller ikke er noen større dybde utenfor. Som
stiplingene på kartet viser, er det langgrunn så vel i
Ringshaugbukta som i Blixekilen, likesom der også skal gå en
rygg utover fra Slagentangen. Stranden er dels storsteinet, dels sandig unntatt
omkring Karlsvikodden, hvor den består av fjell, som faller bratt
av. Nevneverdig strøm er der ikke utenfor, men sydlige vinde kan
«ta» godt her, hvor der ingen skjærgård er som bølgebryter.
Når havet står på, skal ikke Slagentangen være nådig
å passere. Med nordlige vinde eller i rolig vær kan en legge
inn til stranden med båt omtrent hvorsomhelst.
Fiske drives flittig av de Slagen-boere, som
bor nærmest sjøen, særlig av folk fra Ringshaug.
Oppskyldt tang i nevneverdig mengde, forekommer
vesentlig ved Valløy og Ringshaug og ut for Saltkopp. Den brukes
mest som gjødsel for poteter og er i denne henseende av ikke ringe
betydning for jordbruket på de nevnte steder.
Gå til: | Toppen | Forside |
Innhold | <
forrige | neste >
|