|
Sem og Slagen - en bygdebok. Nind 2, Kulturhistorie, del 2 . Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001. Gå til: | Forside | Innhold |< forrige | neste > Mynt, mål og vekt. Av Sigurd H. Unneberg. Mynt. Av de mange forskjellige slags penger og pengeverdier som har vært i bruk i Norge siden middelalderen skal vi her ganske kort nevne de viktigste. Den gammelnorske mynten var mark, ører, ørtuger og penninger. 1 mark sølv veide ca. 216 gram, og ble delt i 8 ører, 1 øre i 3 ørtuger, 1 ørtug i 10 penninger og 1 penning i 4 album. Etter pengeverdien i begynnelsen av det 20. hundreåret var 1 mark sølv verd kr. 32,-, 1 øre sølv kr. 4,-, 1 ørtug kr. 1,33 1 penning 13 øre og 1 album vel 3 øre. Det var bare de minste myntenheter som ble preget. Mark og ører var bare regneenheter. Det ble også preget mynt av sølvblikk med preg bare på den ene siden. Slike mynter ble kalt brakteater. Som følge av slitasje på småmynten skilte man tidlig mellom en veid mark sølv og en i småmynt talt mark. Vi hører også om en mark. brent, d. v. s. rent sølv. Etter foreningen med Danmark i 1380 fikk vi i de nordiske land et nytt myntsystem som hvilte på den lybske mark. En slik mark skulle veie 234 gram. Den ble delt i skilling og hvid. I første halvdel av det 16. hundreåret fikk vi dalere, en oversettelse av det tyske Thaler, som igjen kom av det bøhmiske bergverk i Joachimsthal, som myntet ut store sølvmynter. Dalerne, senere kalt riksdaler, hadde vi til 1813. Verdien av en slik daler svarte i 1900 til 4 kroner, og denne verdien holdt den egentlige spesidaler omtrent hele tiden. Det var bare småmynten som sank i verdi slik at det etter hvert måtte flere og flere småpenger til for å få en daler. Daleren ble delt i mark, skilling, penger og hvid. Fra 1515 til 1624 sank verdien av 1 skilling fra 24 skilling på 1 daler i 1515 til 100 skilling i 1624. Fra 1625 var daleren delt i 6, senere i 4 mark (eller ort, som svarte til kvart) eller 96 skilling. I det 17. hundreåret hadde vi riksdaler, riksort, skilling og hvid. 1 riks-daler var delt i 4 riksort, 1 riksort i 24 skilling, og 1 skilling i 3 hvid (eller album). Etter prisnivået ved lag 1900 svarte 1 ort til 1 krone, 1 skilling til 4 1/2 øre, og 1 hvid til ca. 1 2/5 øre. Småmynten fortsatte å synke i verdi. Dette kom foruten av slitasje også av at det ble slått en hel del dårlig (undervektig) mynt når kongen var i pengeknipe. Dette førte til at man skjelnet mellom daler in specie (mynt med full sølvverdi) eller riksdaler «courant» (gående småmynt). I det 18. hundreåret var det kurantdaleren som var mest bruk i handel og vandel. Verdien av en slik daler ved lag 1700 svarte ved begynnelsen av det 20. hundreåret til kr. 3,20, og 1 riksort til 80 øre. Ved siden av kurantdaleren hadde vi kronen eller slettedaleren, som var delt i 4 slettemark a 16 skilling. Den sterke inflasjon i krigsårene 1807-14 brakte stor forstyrrelse i pengevesenet. I 1813 fikk vi riksbankdaleren. Den skulle svare til 1/2 spesidaler i sølv, men alt samme år sank riksbankdalerens sølvverdi med ca. 50 %. Til i 1816 var den sunket til ca. 1/9 av sin opprinnelige verdi. Riksbankdaleren var delt i 6 ort a 16 skilling. Da riksbankdaleren ikke hadde full sølvverdi skjelnet man den gang mellom riksdaler sølvverdi (forkortet s. v.) eller in specie og riksdaler navneverdi (forkortet n. v.). I 1816 fikk vi sølvspesidaleren, som svarte til verdien av 10 riksbankdaler. Spesidaleren var delt i 5 ort a 24 skilling, og disse pengene hadde vi til vi fikk kroner og ører i 1877. Samtidig ble vår sølvmyntfot avløst av gullmyntfot. Ved overgangen til de nye pengene ble 1 spesidaler byttet om med 4 kroner, 1 ort med 80 øre og 1 skilling med 3 1/3 øre . Mål. Smør ble målt i spann, laup og tønne. Spannet var i Oslostrøket på 8,1 liter. En laup (løp) var på 3 bismerpund, eller 16,2 liter. En smørtønne holdt i Tønsberg len ved lag 1600 21 bismerpund. Kornvarer ble målt i setting, mele og såld. Et setting var på fra 2,7 til 8,1 liter. En mele (svarte omtrent til den senere skjeppe) var på 6 settinger, eller 16,2 liter. Et såld var på 12 settinger, 6 meler eller 1/2 skippund, og svarte til 97,2 liter. Et såld svarte også til en tønne. Av mindre målenheter gikk det 16 bredsettinger (a 3/4 setting) eller 48 skrull (a 1/4 setting) på korntønna. For flytende varer hadde man såld a 6 meler. En mele var på 4 fjerdinger a 4 asker. En ask (10,8 liter) var på 4 boller a 4 juster. En bolle var på 2,7 liter og en juste på ikke fullt 0,7 1. Man hadde også halvask eller halvbolle. I Christian IV's norske lov av 1604 ble det påbudt å bruke Københavnertønna i Norge, og ved forordninger av 1683 og 1698 ble felles mål og vekt innført i Norge og Danmark. Det system som da ble lovfestet kom, med visse forandringer i 1824, i hovedsaken til å gjelde i Norge til det metriske system ble innført ved lov av 1875. Korntønna ble brukt til måling av tørre varer. Den var fra 1698 på 4 kvarter a 2 skjepper. En skjeppe var på 18 potter, eller 17,4 liter (ved toppmål 20 liter). En pott var en snau liter. En skjeppe var delt i 2 settinger, 3 nottinger, 4 fjerdingkar eller 8 åttinger. Korntønna var på 144 potter eller 139 liter. Våte varer ble målt i fisketønne, som var på 120 potter eller 116 liter. Den ble delt i 16 viertler (a 7 1/2 potter), eller i 3 ankere (a 40 potter). 2 potter ble ofte (om øl, melk, tjære o.l.) kalt 1 kanne. En pott var 4 peler. Av større mål hadde vi lest. En lest var på 12 tønner for korn og 18 tønner for trekull. I 1875 svarte en lest kull til 2 kubikkmeter, og en kommerselest trelast (i skip) til 5 kubikkmeter. Gammelt lengdemål var stikke og stang. En stikke svarte til 1-2 alen, og det gikk 8 stikker på en stang (ca. 3,8 meter), senere 6-7 sjellandske alen. Den sjellandske alen ble påbudt innført i Norge i 1541. En alen (tumalalen) var egentlig normallengden fra albuen til spissen av tommelfingeren, eller 47,4 cm. Av mindre mål hadde vi fot og tomme (en tomme var egentlig bredden av neglen i neglerota på tommelfingeren). Spenn hadde vi også. Det var så langt man kunne spenne ut fingrene. Av større lengder hadde vi steinkast, pilskudd og rast. En rast svarte nærmest til henimot en norsk mil, og var delt i 4 fjerdinger. Rasten var egentlig så langt man reiste mellom hver gang man hvilte (rastet). Terrenget fikk derfor stor innflytelse på lengden av en rast. I det yngre lengdemål var en favn (188 cm) delt i 3 alen (a 62,8 cm) eller 6 fot (a 31,4 cm) eller 72 tommer (a 26 mm). En tomme var delt i 12 linjer eller strå (a 2,2 mm). En rote var 5 alen. En mil var 18 000 alen, og svarte til vel 11 kilometer. Jord ble målt i stenger. Men heller ikke målestengene var like lange over hele landet. Noen steder var målestangen på 6 alen. Et mål var på 8 X 8, eller 64 stangruter, og svarte til 3 024 kvadratalen. Vekt. Skålvekten hadde lodder av forskjellig størrelse, og på den veide man sølv og gull, og varer som ble solgt i små mengder. Bismeren var av tre og var fra 60 til 80 cm lang. På en slik vekt kunne man veie fra 1 til 24 merker, eller 1 bismerpund. Punderen (skippunderen) var større enn bismeren. Begge ble brukt som de senere stangvekter. I landsloven av 1274 heter det at man på håndpunderen skulle kunne veie fra 1/2 vett til 1/2 skippund. På skippunderen skulle man veie fra 1/2 til 1 1/2 skippund. I hvert skippund skulle det være 24 vetter, hver på 28 1/2 merker og 8 ørtuger. På smørpunderen skulle man kunne veie tre pund smør, hvert a 24 merker. Lagmannen skulle ha alle slags vekter og mål i sin varetekt og ta dem med seg på lagtinget, og der skulle sysselmennene rette sine vekter og mål etter lagmannens. Bøndene skulle rette sine vekter og mål etter sysselmannens. Det vektsystem som ble brukt i Vestfold i gammel tid ble kalt Tønsberg vekt. I landsloven ble det gjort gjeldende for hele landet. Etter den tønsbergske vekt hadde et bismerpund 20 merker og et skippund 20 lispund. Et linpund hadde 36 merker eller 18 skålpund (Oscar Alberet Johnsen: Tønsbergs Historie I, Oslo 1929, s. 288-89). Loven bestemte at hver husfast mann skulle eie mål, punder og bismer, og det var ikke tillatt å leie ut skippundere eller andre vekter. Den gamle mark var delt i 8 ører eller 24 ørtuger, og svarte til vel 214 gram. Senere ble marken også delt i 16 lodd, som etter kølnsk vekt. Et lodd svarte til 1/2 øre eller 1 1/2 ørtug, eller 13,4 gram. Et bismerpund a 24 merker svarte til 5,14 kg. En laup a 3 bismerpund svarte til 15,43 kg. I 1514 påbød Christiern II at gull og sølv skulle veies med kølnsk vekt. I slutten av 1500-tallet skulle også bismere svare til kølnsk vekt. Bisperpundet gikk da opp til 5,61 kg og laupen til 16,84 kg. Fra 1604 var skippundet delt i 20 lispund (også delt i 4 fjerdinger), 24 spann, 80 remål, 320 ringsmun eller 720 merker, og svarte til 185,17 kg. En fjerding var på 5 lispund eller 180 merker, og svarte til 46,29 kg. Et lispund var delt i 4 temål, 16 ringsmun eller 36 merker, og var lik 9,26 kg. Et spann var på 30 merker og var lik 7,72 kg. Et temål var på 4 ringsmun eller 9 merker, og var lik 2,3 kg. Et ringsmun svarte til 0,579 kg. Fra 1683 og 1698 ble lettere varer som høy, lin, havre, mel o. 1. veid i skippund, lispund og merker. Lispundet gikk da ned til 32 merker. Vekten av skippundet gikk ned til 160 kg, lispundet til 8 og marken til 1/4 kg. Tyngre varer som smør, kjøtt o. l. ble veid i bismerpund og merker. Et bismerpund var fremdeles delt i 24 merker eller 12 skålpund og svarte til 6 kg. Et skålpund svarte til 1/2 kg og en mark til 1/4 kg. Til å angi vekten av tørrfisk brukte man voger. En vog var på tre bismerpund, og svarte til 18 kg. Sølvgjenstander ble veid i merker og lodd. En mark var på 16 lodd, og svarte til 2,5 kg. Et lodd svarte til 15,6 gram. Man tellet omtrent som nå til og med 39, og fortsatte: Førretyve (fyrretyve), en og førretyve Når man kom til 50 sa man: Halvtress (egentlig halvtresindstyve), en og halvtress, 60: Tress (tresindstyve - 3 X 20), 70: Halvfjers eller halvfirs (halvfjerdsindstyve), 80: Fjers eller firs (fjerdsindstyve - 4 X 20), 90: Halvfems (halvfemsindstyve), 100: Hundrede. KILDER: |