Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie 
 Sem og Slagen - en bygdebok. Bind 2, Kulturhistorie, del 2 . Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside | Innhold | < forrige neste >
 
 

Landbruket i Sem og Slagen.
Av Albert Swift.

Jordbunnen.

Landbrukskart

     Herredets faste fjellgrunn består av porfyr, en lavabergart som er størknet i dagen sist i jordas oldtid. - I sydvestre og nordvestre del av Sem er det syenitt (Tønsbergitt), en lavabergart som er størknet i dypet, også i siste del av jordas oldtid.
     Over dette ligger mere eller mindre tykke, løse avleiringer, dels etterlatt av isen da den smeltet etter siste istid, morener, dels avsatt i vann, sedimenter (leire, sortert sand og grus).
     Det store Hortensraet går gjennom herredet fra Kjær på grensen til Borre, over Rakås, Barkåker, Nauen, Ås og Broen hvor den er gjennombrutt av Aulielva. Ved Auli gård, Semsbyen og Lasken hever den seg igjen og fortsetter sydover mot Stokke vest for Akersmyra. Fra raet går det vest for Åsgårdstrand tre morener sydover i Slagen og på grensen mot Sem. -  Dette er bunnmorener som ligger på og omkring fjellgrunn som hever seg over de mellomliggende lavere partier med sedimentære jordarter.
     På den østlige av disse morenene ligger gårdene Rørås, Hassum, Ilebrekke, Brekke, Gauterød. - På den mellomste ligger gårdene Ø. Rom, Lie, Oseberg, Bø, Basberg, Unneberg og Røren. - Den vestre går fra Rakås til Berg, Robergrønningen og Eik. I Østre Slagen er det i området vest for Slagentangen rester av en morene som tilhører det såkalte Slagen-Tjølling-trinnet. 
     Mellom disse morener med delvis oppstikkende fjell, ligger dalfører som er dekket med sedimentær jord. I de bredeste og laveste deler av dalene er det jord med leirkarakter i det øverste jordlag, mens det andre steder er sand, finere og grovere typer av sandjord.
     Skogen er i stor utstrekning konsentrert til de mest blokkrike morenehøyder, hvor ofte fjellknatter stikker opp. Det finnes og endel forvitret fjell (skalafjell) på disse ryggene i terrenget. Skogen vokser meget godt, selvom morenedekket ofte kan være grunt. - Hvor morenedekket er tykkere og ikke for blokkrikt er jorda dyrket også på ryggene, og særlig skråningene er omtrent oppdyrket i sin helhet. Det synes som om det alt vesentlige av den dyrkbare jorda i Sem er blitt dyrket tidlig i historien. - Det har vært lite udyrket, men dyrkbar jord i Sem så langt tilbake som vi har opplysninger om slike ting.
     Øst for morenen Rørås-Brekke er all den dyrka jorda sandjord, og det er stort sett så langt ned til leire at denne har liten innvirkning på jorda som jordbruksjord betraktet. Det er alle overganger av sand, fra fin sand på Brattås, Adamsrød og Studsrød til grovere sand på Tverved, Skallevold og Ringshaug. Det er allikevel lite av sandjorda som er så grov at den ikke trenger grøfting. Jorda egner seg ypperlig til grønnsakdyrking og potetdyrking.  I tidligere tider sto den ikke så høyt i kurs fordi den delvis var vannsjuk og delvis for tørkesvak. Det er først vår generasjon som har lært å utnytte den.
     Storemyr fra Langbrekke i nord til Brekke i syd er dannet ved at utløpet for en forsenkning i terrenget er sperret ved en leir-og sandbanke oppå fjellet ved Langbrekke. Avløpet fra Storemyr (Storemyr - Brattåsbekken) er nu senket, og myra, som for det meste er lett mosemyr (strøtorv), vil kunne bli god skogsmyr etter grøfting og gjødsling.
     Dalen mellom Rørås-Brekkeryggen og Rom-Basbergryggen er smal, og det meste av den dyrka jorda ligger på skråningen mot dalbunnen. Jorda er derfor preget av morene, mere eller mindre blokkrik sand og grus, hvilket de mange steingjerder vitner om. Bare ved Rørås, Børønningen og Basberg vider dalen seg ut slik at det blir flater av betydning i dalbunnen, hvor jorda kan ha leirkarakter. - Karakteristisk for strøket er alle ilene (oppkommene av vann) i overgangen mellom morenejorda og tettere jord eller fjell.
     Hallingrød-Rørås-Horgenbekken renner gjennom dalen, forener seg med Basbergbekken og har skåret seg gjennom moreneryggen mellom Bø og Basberg for å renne ut i Rom-Osebergbekken ved Klokkeråsen.
     Dalen vest for Rom-Oseberg-Basberg-Unneberg-ryggen har de største arealer sammenhengende dyrket jord i Slagen. Den østre dalsiden er stort sett dyrket, og vi har også her mere og mindre blokkrik sandjord. Dessuten er det morenejord ved Velle og nord for Robergkollen. På flatene i dalbunnen er der jord med leirkarakter, men innholdet av finsand er så stort at den ikke er stiv, selvom den sprekker i tørke og kan bli temmelig klumpet etter arbeiding i for rå tilstand.
      I gammel litteratur var det denne del av Slagen som hadde god og fruktbar jord.
    Romsbekken renner i dalsøkket øst for Roberggårdene, og Robergbekken vest for Roberggårdene. De renner sammen med Eiksbekken ut i Kileelva. - Etter å ha tatt opp Rørås-Horgen- og Basbergbekken ved Klokkeråsen, renner Romsbekken øst og syd for Vellegårdene og går sammen med Roberg-Vellebekken ut i Kileelva som renner ut i Træla (arm av Tønsbergfjorden).  Den nedre del av Kileelva fører mye kloakk fra Eik-tettbebyggelsen. Den var tidligere fiskerik (sjøørret).
      En god del senkings- og rettingsarbeid er utført i disse bekkene i Slagen for å forhindre skadeflom på dyrka jord, og for å skaffe skikkelig avløp for drensvann fra områdene omkring.
     Sletten mellom Rakås-Berg-Tønsberg-ryggen og raet har jord hovedsakelig av leirkarakter. Mot høydene omkring er adskillig dyrket jord på morene, som på Berg-Gulli-Nauen-Fyldpå-Ås og Manum. Dessuten på Aker som ligger i nordenden av Akersvannet. - Aulielva renner igjennom området fra Broen til Tønsbergfjorden, og ved grøfting av de flate og låge områdene på begge sider av elva, ser en lag av grovere og finere  materiale i jordprofilet. Jorda er bygget opp av elva.
     Det meste av flaten på østsiden av Aulielva eies av Jarlsberg Hovedgård. - Hovedgårdens hus med kirken ligger på en morenebanke av leire og sand med endel stein i enkelte steder. - I dalføret mellom Berg og Hovedgården renner Homannsbekken. Her er det enkelte steder mye sand i jorda, tildels ren sand, mens det mot Aulielva vest for Hovedgården er mer leirholdig jord, men fremdeles ganske stort innhold av finsand. Jorda er lett å arbeide og gir store avlinger når den er godt grøftet. - Det er grøftet svært meget på Hovedgården i nåværende stamhusbesidders tid, likesom en stor del av områdene ned mot Tønsbergfjorden (Ilene) er inndemt og grøftet. En pumpe holder vannstanden i avløpskanalen innenfor demningen nede på nødvendig dreneringsdybde (ca. 1 m. under normalvannstanden i fjorden).
     De laveste områdene sydvest for Aulielva har karakter av leir med noe sandinnhold (finsand). Sandinnholdet stiger og etterhvert også blokkinnholdet nordover og vestover mot raet.
     Auli, Manum, Vik og Hoksnes har det meste av den flate jorda, og har husa liggende plassert på høyder eller oppe i skråningene langs kantene. - Manumbekken renner fra Sem og østover til Tønsbergfjorden. Den er senket og fører kloakkvann fra Semsbyen. - De laveste områdene omkring Manumbekken har dårlig fall og er vanskelig å drenere, men gir store avlinger etter drenering. - Akersmyra ligger i sydenden av Akersvannet, vest for Aker Gård. Det er en stor og dyp myr hvor det er tatt ut mye torvstrø. Det meste av myra er kjøpt inntil Aker Gård, avløpet er senket både nordover mot Vikgårdene og sydover mot Akersvannet. Det meste av myra er nu grøftet, gjødslet og tilplantet med gran og furu.
     På vestsiden av raet i Sem ligger store, dyrkede sletter, gjennomskåret av Merkedamselva fra vest og syd og Aulielva i nord. - Elvene omslutter Låhnegårdene mot vest-, nord og øst. 
     Jorda har stort sett leirkarakter, men det er adskillig finsand i den, og vi har alle overganger fra sandholdig leire - leirholdig sand -finsand.
     Morene som er dyrket har vi bare langs åskantene, omkring fjellknauser, og på selve raets skråninger. Elvene ligger forholdsvis dypt i terrenget og går sjelden over sine bredder, men det er flere steder små erosjonsdaler mot elva, og det har lett for å gå mindre ras (leirutglidninger) langs elvekantene. - Jorda er svært vannsyk uten grøfting, og har antagelig egnet seg best for høydyrking i tidligere tider. Det er lite igjen av utilfredsstillende grøftet jord i dette område nå, og det tas gode avlinger av alle slags vekster. Spesielt flat og velarrondert jord har Låhnegårdene, Ålborgen, Fadum og Hesbygårdene.


Jord-, skog- og husdyrbruk.

     Alle beretninger og oppgaver om jordbruket fra gammelt av er felles for større distrikter enn det nåværende Sem herred, og det er derfor lite å berette fra de eldre tider som er spesielt for Sem. De som er særlig interessert, vil finne fyldigere beretning enn det kan gis i en bygdebok, i den historiske litteratur. - Dessuten er meget av det kildemateriale vi har fra landbruket i det 17. og 18. århundre tatt med i bygdebokens gårdshistoriske bind.
     At en stor del av den dyrkbare jorda i Sem er blitt oppdyrket tidlig i landbrukets historie, synes å være klart. Men i århundrer synes det som om jordbruket har utviklet seg lite, unntatt den periodemessige stigning og tilbakegang i intensitet ettersom uår, krig og sykdom har påvirket drifts- og konjunkturforholdene.
     Mye av jorda lå i teigblanding. Grøfting var det lite av, bare enkelte åpne grøfter. Den mest alminnelige drenering besto forøvrig i at åkeren ble lagt opp i smale og høye teiger, og det sier seg selv at med så mye flat og lavtliggende jord som vi har i Sem, så var driftsmåten gitt. - Det  ble gressdyrking til beite og for. Husdyrbruket må derfor også den gang  ha vært grunnlaget, både i form av avdrått til mat og klær, og den eneste form for gjødsel til de små åkerlapper. Bare på mere opplendt jord, morene og sandjord på høydedragene, og i skråningene var det muligheter for dyrking av korn, vesentlig havre, men også litt rug og neper. - Det var lite av skiftebruk, og ugresset var plagsomt. Det eneste middel man hadde mot det var å brakke og å beite brakken.
     For å gi et billede av hvorledes en opplyst, dalevende person så på jordbruket i Tønsbergs omegn, skal jeg sitere noen avsnitt fra provst Müllers «Forsøk til Beskrivelse over Jarlsberg Provsti i 1772» : Om mulighetene for plantedyrking skriver han: «Somme Gaarders Jord-Art tillader ikke, at Saae al Slags Sæd med lige Fordeel, og da Bonden har af Erfarenhet lært,  hvad Slags Sæd der er ham meest profitabel, så saaes nu meere Rug, nu meere Hvete ved en Gaard end ved en anden. Havren er ellers den største Udsæd, og følgelig største Høst af al Slags Korn.  De her saa kaldede Næper avler Bonden paa sine Steder i Mængde, saa at han ey alleene selv har nok, men kan og sælge, da Skiæppen koster 8 Skill. - PotatesDyrkning skiøtter Bonden ikke om, endskiønt han har Rum nok.  Jeg kunde her fortælle en artig Historie om en Bondes Tænkemaade i Henseende til Potates-Dyrkningen; jeg hadde givet ham 10-12 Patates at legge, og maa maaskee slutte med Bondens ord: Jeg gav purka dem, og jeg skiøtter ikke om saadant Fanteri -" .
    Prost Müller beretter også om at det dyrkes "en temmelig Mængde Hør (her kaldet Liin) og hamp", og at der "selges mangt et Stykke Hampe = Lærret (her kaldet Strie)".
     Humle, derimot, dyrkes det forlite av, mest bare til husbehov.  «Fæe-Driften og Faare-Avlingen er ellers her i Egnen af stor Betragtning. - Her er ingen Fæ- eller Faare-Død til Dato. Derfor slagtes i Mængde hele Aaret igjennom, og føres baade her ind og ellers vidt og Breedt omkring. Mange Kalve, meget Smør, mange Lam sælger Bonden. Dyrenes Huder, Skind og Uld beholder han selv til sin Fornødenhet. Skal jeg nu skrive videre om Bondens Næring, saa maa de Creature komme i Betragtning, som ikke gjøre got, førend de komme paa Fadet. Det ere de omflædige Sviin. Dem giøder Bonden, og sælger i dyre Domme». - Videre beretter han at der "i Fiorden i Provstiet, fra Slagen i Vest til Drammen, ere mange Laxe-Fiskerier; og somme Aaringer fanges Laxen i stor Overflødighet, hvorved Eyerens Bekostning paa Bundgarn, Ruser, med videre ey aleene erstattes; men og Arbeydet rigelig belønnes. Her falder ellers i Fiordene mange Slags deylige Fiske, saasom: Helle-Flyndre, Tunge-Flyndre, Torsk af større og mindre Slags, Makreel, Aal, Hvittinger, Øret, Sild, Sey, Hummer, Krabber, Østers, med videre. Deraf har Bonden og Bye-Fiskerne ikke liden Næring".
     Om Skogen skriver prost Müller: "Bonden har ogsaa megen Næring af sin Skov, som han fører til Stæderne baade til Udskibning og Brænde, og endskiønt Skovene kan her omkring, saavel som anden Steds mishandles; saa er det dog sandhed, at denne Egn aldrig kommer til at savne Brænde, eller noen saa kaldet Træ-Last. - Desuden har Bonden end videre Nytte af sin Skov udi Oeconomien: Om høsten løver han, særlig i Foer-Mangels Tilfælde, Træernes Blade; hvilke tørres som Græs og Forbruges om Vinteren til Fæets Foering, og ere i sær Faarene gandske begierlige efter Ore- og Pile- (her kaldet Siliu) Bladene. Om Foraaret, naar Foerings Mangel endda indtræffer skaver Bonden eller han fører af Skoven hiem afhugne Grene og Qvister, af hvilke Barken afskrabes eller afflaaes, og dette bliver Fæet en nydelig Spise. - Undertiden maae  kommes lidet Havre-Meel, men altid Salt derpaa".
     Prost Müllers beretning synes å bekrefte at den ikke er av ny dato den romantiske omstilling som fremdeles finnes hos personer som står yrket fjernt. Og prost Müller avrunder da også det hele med: «Ingen altsaa lyksaligere end en Norsk Bonde, enten han er Selv-Eyere eller Leylending; og man kan troe, at den sidste er end den lykkeligste».
     Etter uårene 1740, 1741 og 1742 avgis det forskjellige beretninger, både fra overinspektør P. Clausen og fra prestene. Fra Jarlsberg grevskap heter det: «Borre Præstegjeld har meget slet og ringe jord, saa at sæden i tørre aaringer forbrændes. Men i de vaade aar har de rigelig sin sæd igjen og noget tilovers, saa hver mand kan være selvhjulpen. Derimod lider de øvrige sogne skade på sin sæd, naar de faar formegen væde paa sin sæd, og av kulde vaar og høst. De fornemste sogne, som er sædeland udi, er Slagen anneks, Sem hovedsogn, Arendal anneks, Ramnes hovedsogn, Hof præstegjeld tildels, saa og Sande og Vaale præstegjeld».
      Om Sem heter det at "der voksede hvede, rug, byg, havre og lidt boghvede, dog ikke i den mængde, at indbyggerne kunde ernære sig deraf, undtagen i Slagen anneks, der i ret frugtbare aar fik næsten tilstrækkeligt. De meste husdyr var hørnkvæg og sauer, men bestanden var paa grund af de sidste slette aar bleven liden."
     Det er felles for Sem og Vestfold forøvrig at mye av jorden eides av andre enn bønder. Kongen, adelen, kirken og byborgere eide meget av jorden, og en stor del av brukerne var leilendinger. Når ovennevnte kjøpte  eller tilegnet seg jorden på forskjellig vis, så kom det for en stor del av at jorden var omtrent den eneste kapitalgjenstand hvor penger kunne bli plasert, og det var jordeiendommer som gav grunnlaget for verdslig makt. -  Eieren var som oftest lite interessert i eiendommen som jordbruk, det var leilendingens avgift som var de renter han fikk av pengene sine, og som var det som interesserte ham. Leilendingene satt derfor som regel trygt på gårdene og disponerte som de ville, når de betalte sine avgifter og skatter som kunne være hårde nok, især under og etter en krig. Ofte eide brukeren en større eller mindre part i eiendommen, og han drev den da som eier og var like fri som en selveiende bonde.
     Men leilendingsvesenet ansporte lite til fremgang i driftsmåter og opplegg.
      I det 17. århundre var det at byborgerne ofte ble store jordeiere. Dette var ikke bare pengeplasering, men også spekulasjon som følge av tømmerets verdi, sagbruksvirksomhetens oppblomstring og eksporten av trelast. Dette er det skrevet utførlig om i avsnittet om skipsfarten i Sem.  En av disse byborgere bør nevnes, nemlig Anders Madssøn fra Jylland, borgermester i Tønsberg og assessor ved overhofretten i Kristiania. Eventyrlige var hans evner til å utnytte situasjonen og skaffe seg jord og rikdom. Det ble mye «Madsegods» i distriktet omkring Tønsberg. Lorens Berg har skrevet utførlig om ham i «Andebu»-boken.
     I siste halvdel av det 18. og begynnelsen av det 19. århundre gikk det meste av kongens, adelens og byborgernes jordeiendommer tilbake til bøndene, også i Sem og Slagen. Men på grunn av at Jarlsberg grevskap hadde sitt hovedbøle i Sem, ble grevskapets eiendommer i Sem beholdt mens de i andre sogn ble solgt. Derfor har vi leilendingsgårder under Jarlsberg Hovedgård langt inn i det 20. århundre i Sem sogn. Slagen anneks var bedre stillet i så måte.
     Kirkegodset som var betydelig, ble ikke solgt til bøndene før etter 1821 da vi fikk en lov om salg av kirkegods. Bare prestegårdene er beholdt og overtatt av staten. Om Sem Prestegård heter det hos Jens Krafft: «Kongseg, oprinnelig en uskyldsat Plads som i 1739 ble udlagt til Præstegaard, og med hvilken er forened Lørte, hvorpaa udsaas m. v.» I vår tid er forutsetningen også for disse offentlige eiendommer forlengst falt bort, og de burde selges til bøndene.
     I og med at jordegodsene ble solgt, ble også gårdene svært oppstykket, og antallet av selveiere steg uforholdsmessig, også ved at familiedeling av eiendommer ble foretatt i stor utstrekning.
     Av åkervekstene var det havren som var hovedkulturen, det viser en oppgave fra 1781 over kornavling og kornkjøp i et middelår fra samtlige bygder i Jarlsberg grevskap. Oppgavene ble gitt av lensmennene. For Sems vedkommende viser tallene dette: 

Middelsårsavling                  Middelsårskjøp
3086 tønner havre (ca. 200 tonn)   424 tønner havre
 176 tønner bygg (ca. 15 tonn)     297 tønner bygg
 150 tønner hvete (ca. 16 tonn)
   8 tønner rug                    259 tønner rug
   3 tønner erter                   39 tønner erter
                                   300 tønner malt

     Hvis man nytter ovennevnte avlingstall, antar at det ble sådd ca. 25 kg pr. dekar og at havren ga 5 fold, så var det ca. 1600 dekar havre i Sem den gangen, og kanskje bare 2000 til 2500 dekar åpen åker i det hele. - Det gir oss et lite begrep om hvor mye av jorda som lå til eng og beite med naturlig vegetasjon uten isåing av frø.
     I slutten av det 18. og begynnelsen av det 19. århundre er det imidlertid interesse for fremgang i jordbruket, men det skulle ennu gå lang tid før fremgangen ble almengyldig. Omkring 1814 antas det imidlertid at Jarlsberg fogderi må være selvforsynt med kornvarer normalt, og korndyrkingen (havredyrkingen) økte etterhvert frem til vi fikk oversjøisk korn.
     Som det fremgår av beskrivelsen til prost Müller kom poteter såvidt i bruk i 1770 åra, men det ble først alminnelig med små arealer poteter på gårdene fra 1835 og utover.
     Det var også i denne tid vi fikk del i den interesse for bruk av bedre maskiner, vekselbruk, grøfting og nye plantearter som stimulerte jordbruket i andre europeiske land. - Det var embedsmenn, prester, sorenskrivere, offiserer og andre, som gikk i spissen og tok de nye reformer i bruk på sine embedsgårder. Det var potetdyrkingen, den nye engkulturen med isådd kløver og timotei, og sporadisk den systematiske grøftingen som var forrige århundres store bidrag til fremgang i jordbruket. Men selvsagt også det etterhvert sterkere husdyrbruk og begynnelsen til bruk av kunstgjødsel betydde meget.
     Bakgrunnen for disse fremskritt var at veilednings- og opplysningsarbeidet ble satt i system, først direkte fra embedsgårdene, men også ved at embedsmennene stiftet selskaper med det formål å hjelpe opp jordbruket. Til å begynne med var disse sammenslutninger mere av ideell art, men etterhvert ble de mere jordnære og praktiske, og kom til å bety uhyre meget i siste halvdel av århundret.
     I begynnelsen av 1800 begynte den store foregangsmann i norsk jordbruk sin virksomhet på noen løkker i Kongsberg. Det var Jakob Sverdrup. - Senere kom han til Jarlsberg Hovedgård som bestyrer. Der heter det at jordbruket var meget forsømt, at storparten av innmarken ikke hadde vært pløyd på over 100 år, men bare lå til eng med naturlig vegetasjon. - Dette vil antakelig gi oss en pekepinn om at jordbruket i Sem som var nokså dominert av Jarlsberg ikke sto særlig høyt, også relativt sett, omkring århundreskiftet. 
     Men Sverdrup satte spor etter seg på Jarlsberg som i 1825 årene kunne fø 200 kuer, 32 hester og avlet 2000 tønner korn (ca. 150 tonn) eller godt over halvdelen av en normalavling i hele Sem 50 år tidligere.
     I 1825 opprettet han landets første landbruksskole på Semb i Borre. Den ble nedlagt i 1837, men opprettet igjen samme år på gården Rise i Sem. Her ble den drevet av Jakob Sverdrups sønn, Peder Jakob, til den ble nedlagt i 1860.
     Jens Kraft skriver fra 1840: «Sems Prestegjeld udgjør et Thinglaug, har fortrinligt Agerbruk, især i Hovedsognet, men i dette kun ringe Skov, hvorhos for Slagens Sogn Fiskerie, Søfart og Arbeide ved Vallø Saltværk beskjæftiger mange, liksom i sistnevnte Sogn Skibsbyggeriet er av Vigtighet. Uagtet Gaardene i Slagen Sogn på Grund av de blandede Næringsveie ere meget udstykkede, hører Præstegjeldet dog til Jarlsberg Fogderies mere velhavende Egne, og Hovedsognets beboere roses for deres Vinskibelighet og Tarvelighet.  I den nyere Tid har Forfatningen her i Distriktet meget forbedret seg; Agerbruget har gjort godt Fremskridt, hvortil Oprettelsen af det Jarlsbergske Agerdyrknings-Seminarium har bidraget og den Aftagende Skovdrift fremdels vil bidrage.»
     En må anta at den fremgang som Sverdrup har oppnådd på Jarlsberg preger denne vurdering av Kraft. 

     I 1835 var der i Sem: 3487 mennesker (1250 i 1665 og 1990 i 1769). Herav: 348 selveiende bønder 61 leilendinger 53 husmenn med jord

Samme år (1835) ble det sådd:
2000 tønner korn, ca. 150 tonn, ca. 6000 dekar.
1490 tønner poteter, ca. 150 tonn, ca. 500 dekar. 

     Åpenåkerarealet har antakelig mere enn fordoblet seg i den Sverdrupske periode.
     Utover i århundret var det tiltakende bruk av bedre ploger, harver og treskemaskiner. Svært ofte skaffer naboer maskinene sammen. Men det er ennu et stykke fram til at det legges særlig vekt på jordkulturen i form av systematisk grøfting, jordarbeiding og gjødsling.
     I husdyrbruket får vi en begynnende forståelse for selve dyrematerialet, arv og foring. Det er i denne periode vi får de mange ysterier og meierier.
     I sin beretning om Sem prestegjelds økonomiske tilstand m. v. for tidsrommet 1. januar 1861 stil 31. desember 1865, skriver lensmann Steenbuch:
     "Der er i Tidsrummet opbrudt 200 Maal Nyland. Om denne Opgaves Nøiagtighet bemærkes, at den er afgivet efter et Skjøn støttet til det Kjendskab, som haves til eiendommene. Den i forige Indberetning paapegede mislige Omgang med det opdyrkede Nyland, hvorved dette udpintes igjennem en fortsat Havreavl og Havnegang, findes nu kun undtagelsesvis Sted, idet Flerheden indseer Nytten af at bibeholde Jordens naturlige Rigdom og derfor søger snarest mulig at faae det Opdyrkede udlagt til Græs i fuld Hævd. De forhen saa hyppige udpinte Havretræer ere mere og mere i Forsvindende. Der spores ogsaa jævn fremadskriden i Jordbruget, forsaavidt som der aarligen anskaffes bedre Redskaber til Jordens Dyrkning, navnlig sees nu fast på hver Gaard en brugbar Plaug, Krogharv og Rulleharv, ligesom de mindre Brugere slaa seg sammen om Anskaffelse af Saadanne, og det er paatageligt, at den vakte Sands for den bedre Bearbeidelse af Jordsmonnet er i Tiltagende. Det samme kan derimod ikke siges, naar Talen er om et ordnet Sædskifte og Jordens Afgrøftning, i hvilken sidste Henseende Distriktet fremdeles staar langt tilbage, thi vidstnok er det Enkelte, der indseende Nytten af Drainering har bragt denne forendel i Anvendelse, men foruden, at disses Antal er ei betydeligt, foregaar Draineringen som oftest paa en mindre hensigtsmessig Maade, medens Flerheden lader det have sit Forblivende ved det Gamle og nedlegge sin Sæd i og anvender sine Kræfter paa en Jord, der bærer de sørgeligste Spor af Undervand. Det er imidlertid at haabe, at man ogsaa i denne Retning vil lægge sig efter Forbedringer, saameget mere som der inden Distriktet ikke savnes Exempler paa, at Draineringen er det virksomste Middel saavel til at forskaffe sig et større samt bedre og sikrere Udbytte. Heller ikke Behandlingen af Gjødningen kan i sin Almindelighed siges at være tidsmæssig, og sees - fremdeles - Gjødselstederne under aaben Himmel anlagte saaledes, at de flydende Dele gaar tilspilde, ligesom det fremdeles er almindeligt at anvende den faldne Gjødning til Vaarsæd og kun undtagelsesvis og paa de større Eiendomme anvendes Brakland og Høstsæd. Rodfrugtavlen, navnlig Turnips og Gullerødder som Kraftfoder er fremdeles i sin Barndom.
     Kornets Tærskning og Rensning foregaar nu saagodtsom udelukkende med Maskine anskaffede fra Støberiet paa Gaarden Kirkebakke i Borre, hvorfra også i Tidsrummet ere indkjøbt flere Hakkelsmaskiner.
     Uagtet flere større Eiendomme i Præstegjeldet henligger ubrugte, og deres eneste Afkastning bestaar i Hø, der afsættes i de omkringliggende Byer, og hvorved meget Gjødningsstof gaar tabt for Distriktets Jordbrug, andtages - dog dette fuldkommen at opveies ved den lette Adgang til Gjødning i de omkringliggende Byer.
     Ligesaa findes en ikke saa ubetydelig Indsamling af Tang Sted, navnlig langs Slagenstangen og ved Vallø Saltværk, hvilken Gjødning fornemmelig anvendes til Poteter. I de tvende sidste Aar er det ogsaa indkjøbt adskillig kunstig gjødning fornemmlig Beenmeel fra Lysakerschemiske Fabrik, og det er ikke urimelig, at Forbrugen av denne Slags Gjødning vil tiltage efterhaanden.  
     Præstegjældets-Beliggenhed bevirker, at en Fleerhed af de mandlige Indvaanere søger sin Næring på Søen og derved betydelig Arbeidskraft bortdrages fra Jordbruget, hvilket udøver skadelig Indflydelse paa dette, dels derved at tilstrækkelig Arbeidskraft savnes, men fornemmelig fordi saa yderst faa ofrer sine Kræfter i Landbrugets-Tjeneste, men betragte dette som en Bisag og først beskjæftiger  sig med Jordbrug, naar Alderen tvinger dem til at forlade Søen. Den manglende Arbeidskraft erstattes ved leiefolk fornemmelig Svensker.
     I Prestegjeldet  dyrkes fornemmelig Havre, hvoraf adskilligt afhændes i de tilstødende Kjøpstader: Tønsberg, Laurvig, Sandefjord, Horten og Aasgaardstrand, ligesaa avles Hvede - næsten ene og alene Sommerhvede - Rug - hovedsagelig Vinterrug - samt Byg. Og ansees saaledes Distriktets Kornavl mere enn tilstrækkelig til behovet.
     Hamp og Humleavl existerer, men derimod er Linavlen paa Grund af de høye Bomuldspriser i Tiltagende.
     Fædriften staar i en saa nøie Forbindelse med Jordbruget, at man fra dette nogenlunde kan slutte sig til paa hvilket Standpunkt denne Næringsgreen staar, thi seer man en Eiendom der er fuldstendig afgrøftet, hvis Sædskifte er bragt i Orden og hvis England produchserer kunstig Græs, da kan man ogsaa være forvisset om der at finde et vel indrettet Fjøs og Kreature, der baade med hensyn til Rase og Stel svarer til Forventningene. Men likesom Antallet af disse Eiendomme ere faa, saaledes er det ogsaa enkeltviis, at man bliver Vidne til et tidsmæssigt Kvægstel, uagtet det jo ikke kan benektes, at Distriktet ogsaa i denne Henseende har gaaet fremad. Disse fremskridt bestaar deri, at Dyrene tildeles en rigeligere Fodring, saa at det nu er en skjelden Undtagelse om Vaaren at se et uthungret Dyr. Det indsees af Flerheden, at det svarer bedre Regning at Fodre et mindre Antal Kreature godt, end at sulteføde en større Besætning, og dette er et betydeligt Fremskridt. Fremdeles lægger man sig efter større og beqvemmere Fjøse og en bedre Behandlingsmaade af Foderet, navnligen anvendes dette nu hovedsagelig til Hakkelse, likesom man siger at erstatte Mangelen paa tilstrækkelig Havnegang om Sommeren ved Anvendelse af halv Staldfodring med Vikker og Havre samt tildels Kløver. Hvad der i en betydelig Grad vil bidrage til at ophjælpe Fædriften er utvivelsomt Anlægelsen af Ysterier. Et saadant anlagdes i Aaret 1864 paa Gaarden Fyldpaa og leveres til dette af Interessenterne og Andre omtrent 400 Potter Melk daglig. Productet bestaar af Smør, Eidamer, Schweitzer, Stolzer og Myseost, hvilket har havt en rask Afsætning til høie Priser, saaat det lader haabe, at lignende Ysterier snart ville blive anlagte paa flere Steder.
     Distriktets Kvægrase ansees saa god, at man ikke skjøtter synderlig om Krydsning med andre Raser.
    Forholdet mellem Eng- og Agerland samt imellem Besætning og Avl antages i Periodens Løb at have forbedret sig.
     Det er heller ikke nogen Skjeldenhed, at Mandspersoner anvendes som Kvægrøktere.
     For Hesterasens Forbedring har det i Tidsrummet henstaaet en Fuldblodshingst tilhørende Amtets Landshusholdningsselskap paa et Par Gaarde i Præstegjældelt i de tvende sidste Aar, og har været benyttet til Bedækning af imellem 20 a 30 Hopper i dette og omkringliggende Bygder. Forøvrigt forsynes Distriktet med Heste fra Kongsberg Marked og igjennem Driftebønder fra Valders og Bergens Stift.
     Faareavlen er forsaavidt skjønnes i Aftagende.
     Svineavl er ubetydelig, hvorimod en Mængde indføres fra Østlandet og Sverige, opfedes og afhændes i de omkringliggende Byer.
     Præstegjældet kan endnu siges at have Skov til Fornødenheter. Brugen af Steenkul er på Grund af Brændeprisernes Stigen i stærk tiltagende.
     Skovene ere ogsaa her stærkt aftagende, da de høie Trælastpriser tilskynder Landmanden til at soge Resurser i Skovene. Det er fornemmelig i Form af Bjelker og alslags Smaalast samt Veed, at afhændelsen foregaar. Mæst ruinerende for Skoven er hugsten av Props, som bestaar i mindre Furre, Gran og Løvtræer fra 6 til 10 Fod lange med 3 til 5 Tommer Top. Ligesaa afhændes Skibsmaterialer, hvoraf der nu er ubetydeligt tilbage, navnlig Eg hvoraf der tilforen forefandtes adskilligt. Noget Begreb om en fornuftig Skovhusholdning existerer saavidt skjønnes ikke, og Skoven gaar med stærke Skridt sin Ruin imøde.
     Præstegjældet har en Dampsaug anlagt i 1863, samt en Vandsag. Af Tømmer til disse er det kun en ubetydelig Deel, der leveres fra Sems Prestegjæld,  hvorimod Størsteparten kommer fra Ramnes og Annebo igjennem de saakaldte Mærkedams og Aulielvene». 

     Følgende Meierier og ysterier ble opprettet:  Fyldpå i 1864. Oseberg i 1866. Jarlsberg Meieri, Tønsberg i 1871. Sems Meieri, Tønsberg i 1875. Åsgårdstrand Meieri, Åsgårdstrand i 1888. Barkåker Ysteri i 1892. Tønsberg Meieri, Tønsberg i 1896. Sem Dampysteri i 1897.
     Fra Tønsberg og Omegns Landboforenings innberetning for året 1889 heter det: " Som før har foreningen indkjøbt et parti svovelsyret Benmel og desforuden noget Fiskeguano og Potetesgjødning. - Fra 21 Gaarde i Tønsberg og omegn er det sendt melkeprøver til det Kemiske Laboratorium på Aas. Resultatet meget tilfredsstillende. Kun 5 av Prøvenes Fedtindhold stod under det Normale (3,50 pCt), og ikke mindre enn 14 indeholdt mellem 3,70 og 4,14 pCt Fedt. Den daarligste Melk holdt 2,98 pCt Fedt. - Efter oppfordring av Herr Thornes Hermetiske Fabrik på Moss blev siste Sommer prøvedyrket franske Erter. Det var ingen vanskelighet forbunden med dyrkningen av disse Erter og de var meget foldrike. Den høye Fragten gjorde det imidlertid vanskelig å sende Grønsager herfra til Moss.»
     Og fra Amtsagronom Haagenrud's beretning for året 1893 heter det bl. a.:"  - hos Olsen-Nauen for at optage Stamtavle over hans Besætning. Denne Stamme, der siden 1838 er opdrættet og utviklet på Gaarden, er i besiddelse af stor nedarvingsevne og megen ensartethet. Ved den kraftige Opfodring i ung alder, som er bleven dem til del i Generasjoner, er dette blevet store, kraftige Dyr med afrundede Former og af stor Trivelighet. Den levende Vægt antages at kunne sættes til 500 kg, og gjennemsnittsmelkemængden for de til Stammen hørende 7 Dyr for 1893 er 3588 liter, hvilket, selv ved den kraftige Fodring, maa siges at være enestaaende. " Fremdeles tror man på ervervete egenskapers nedarving.
     Rasespørsmålet opptok etterhvert de ledende bønder og veiledningstjenesten sterkt. I Tønsberg og Omegns Landboforening holdt i 1898: "herr Statskonsulent Tøsti foredrag om Kvægracespørgsmaalet. Han omtalte de Forsøg der her i landet var gjort med utenlandske Racer og mente at man her i Amtet kun havde Valget mellem Telemarkskvæg og det rødkollede Østlandskvæg, dette sidste maatte her i Distriktet gives Fortrinet."
     Omkring århundreskiftet nedsatte landhusholdningsselskapet en komite bestående av gårdbruker I. Gunnestad, forvalter A. Rørvik og landbruksskolebestyrer J. Austeen som skulle lage en innstilling om kvegrasespørsmålet. De kunne ikke bli enige på alle punkter. Uenigheten gjaldt om man skulle bygge på det stedegne jarlsbergfe, eller på rødkollene fra Østlandet. Om dette ga de hver sin konklusjon. Gunnestads konklusjon: «Disse omtalte Koller (sidede), som forekommer i disse bygder, må antages at være Levninger af en fra tidligere Tider værende Kvægbestand. De er tydende på at være gode Melkere, men ofte daarlig udviklede i Kropsform, som nok vil kunne rettes på ved et mere rationelt Opdræt end det, som har været mange af disse tildel. - Man skulle tro det var heldigt at kunne skaffe gode, fuldvoxne Oxer af Kollet race til disse Kjør, som for det første vel maa ske ved Indkjøb fra Østlandet, for derved at fremelske en rød, kollet Kvægbestand, som maa antages at passe i vore Slette- og Kystbygder. For Indlandsbygderne, med sine vidstrakte Sommerbeiter, skulle man tro, at Telemarksracen vil være særlig skikket, idet den er nøisom og haardfør, ligesom vant til megen Bevægelse.»
     Forvalter Anders Rørvik's konklusjon: " tillader jeg mig at anbefale at man udvikler Telemarkskvæget i Indlansdbygderne og det enlet røde, kollede Kvæg i Amtets kyst og Slettebygder.»
     Landbrugsskolebestyrer Joh. Austeen's konklusjon: "I Hendhold til foranstaaende finder jeg etter Omstendighederne at maatte tilraade det Ærede Landhusholdningsselskabs Bestyrelse at lade premiere Telemarks til kvæg særlig i Indlandgbygderne, hvor Landmændene måtte ønske at holde dette, og rødt, kollet Kvæg, sidet og enlet under lige vikaar i fri Konkurrance, særlig i Kystbygderne. Jeg  vil dog fråraade, at man optrækker for skarpe Grændser mellem disse Avisdistrikter.”

     Ved generalforsamlingen i Tønsberg og Omegns Landboforening i 1901 ble i anledning ferasespørsmålet tilført protokollen følgende: ”Efter en længre Diskussion vedtoges følgende Resolution enstemmig: Landboforeningen tiltræder Komiteens enstemmige Forslag, og hvad Racespørsmaalet angaar, saa har der en længre Tid været holdt rødkollede Stamoxer, og agter man at fortsætte dermed ” Rørvik var formann.
     Likeledes heter det i beretningen fra år 1900: ”Der er istedenfor den udrangerede Stamoxe ”Sverre”  blevet indkjøbt en ny rødkollet Stamoxe ”Areon II”  på Statsdyrskuet ved Lillestrømmen nu i Sommer. Denne er nu stationeret hos Bjerknes, Lensberg, medens den ældre ”Smaalendsgubben”, fremdeles staar paa Presterød.  Søgningen til Stamoxerne har imidlertid været mindre god i forløbne Aar, ligesom de paasatte Kalve ogsaa er meget ringe  i Antall.”
     Det er rådkollepoken, som kommer. Etterhvert kom rødkolla til å dominere som rase over hele Østlandet, inntil den etterhvert kom til å gå opp i NRF rasen etter siste krig.
     Hesteavl hadde det vært liten interesse for i distriktet, men i slutten av forrige  og begynnelsen av dette århundret besørget landhusholdningsselskapet endel kjøp av unghester fra Gudbrandsdalen.
     Unghopper ble kjøpt i 1905 av L. Bjerkeskaug, Presterød og Gjersøe, Aker, Sem.  1906 av Lars Nilssen Høgeli, Slagen. 1907 av A. Bøen, Huseklepp, Sem og Hauan, Strandingen, Slagen. 1908 av Brødr. Kjølsrød, Berg,Sem
      I 1893 ”fandt Landhusholdningsselskabet at burde fastholde sin tidligere udtalte mening, at Udstationering i hvert Amt av en av Staten anskaffet dertil skikket Hingst til Afbenyttelse uden Springpenge, men kun for dertil af kyndige Mænd kaarede Hopper, vil være den eneste riktige virksomme og Rationelle forføining til Hesteavlens Opkomst –”.
     I 1898 ble amtshingsten ”Toftebrunen”, utrangert da den hadde vist seg å  være ufruktbar.
     I 1907 ble hingsten ”Regent” innkjøpt som amtshingst. Den hadde fått 3. premie på Lillehammerutstillingen og var 5 år gammel, Men hingsten  ble lite brukt. Det ble avlet lite hest i distriktet, og hoppene ble gjerne parret med tilfeldige hingster.
     I 1898 ble avholdt dyrskue for herredet. Det møtte: 40 hester, 115 hornkveg, 4 flokker faar, 2 flokker svin, 4 flokker høns.
     Samme år ble det opprettet svineavlsstasjon for Yorkshire på Fosnes Landbruksskole, senere fikk vi en for nordre del av fylket.
     ”Et av de beste anlegg for fjærfe i Amtet er på Nordre Næs i Slagen”. Hjelp til fremme av hønseavlen i fylket ble diskutert.
     Det ble holdt okseskuer i Tønsberg, og ved det 3. årlige okseskue i Tønsberg i 1894 fikk "Oxen ”Tryg” av Olsen Nauens Kvægstamme 2. premie og Oxen ”Per Gynt” av Olsen Nauens Kvægstamme anbefaling.”
     Det ble holdt statsutstilling for rødkollet Kvæg på Auli i Sem i 1905. Den første utstilling for rødkoller ble holdt på Stensarmen i Tønsberg i 1903.
     Statens hoppeutstilling ble holdt i Fyldpaalunden i Sem 1908.
     Det ble dannet ”Kvægavlsforeninger” , ”Oxeholdsforeninger” og ” Kontrollforeninger” . Kontrollforeningen i Sem måtte innstille sin virksomhet i 1905.
     Og vi fikk råneholdsforeninger.
     Alt dette viser at vi nu går inn i samarbeidsepoken i jordbruket, sterkt påskyndet av det offentlige veiledningsapparat.
     Men det var ikke bare i husdyrsektoren det ble samarbeidet.      Landhusholdningsselskapet og senere Landboforeningene hadde forestått fellesinnkjøp av kunstgjødsel. I begynnelsen av århundret ble innkjøpslagene  stiftet. Senere ”udvidet Indkjøbslagene sit Formaal og Garanti til ogsaa  at omfatte ”Udsædsvarer”. Og ”Lagerhuset i Tønsberg er nu endelig ordnet, idet der for endel av indkjøbslagenes regning er indkjøbt et nyopført solid lagerhus, som ligger like ved gate, brygge og jernbanespor. Drift og  expedering derfra begynte 1. aug. 1908.”
     I 1896 heter det fra Tønsberg og Omegns landboforening: ”Den for Foreningens Midler tidligere indkjøbte Kløverhamsemaskine har været godt benyttet og arbeider til alles tilfredshet -” . Interessen for kunstengen er stigende, men av amtagronom Skaars beretning for 1908 fremgår det ”at Overgjødsling av engen desverre er litet kjendt her i Amtet, skjønt  anlagte forsøk viser at kunstig gjødsling av engen er meget lønnsom.”
    Om grøftingen fremgår det av Skaars beretning for 1910 ”at av større  grøftearbeider blir det flere for hvert aar -. Naar jorden allikevel paa mange gaarde gir mindre tilfredsstillende avlinger, saa er aarsaken den, at grøftigen er ufullstendig. ”
     I denne tid kommer det også mange Vestlendinger og kjøper gårder i Vestfold, og det heter ”at trods de høie priser klarer de seg som regel godt. - Dette at de fremmede kan drive disse gaarde med større fordel end de indfødte, trods høie eiendomspriser, forklares deraf, at de deltage mere i arbeidet; hele familien, mand, hustru og barn arbeider, og dermed nedsparer de ikke lidet dyr arbeidshjelp. Dertil kommer at de er mere nøisomme i levesæt, de stiller ikke de krav til livet som de indfødte, og derved indskrænkes ogsaa udgifterne. I det hele antages det at det ikke er til skade for jordbruket, at vestlendingene er kommet ind.”
    I perioden 1908-1912 kommer Sem etter Stokke (132) og Ramnes (122) med 119 gårdssalg. 

    Følgende tall fra den offisielle statistikk vil gi oss et billede av jordbrukets produksjonsnivå:
    Beregnede gjennomsnittsavlinger:
        Vestfold 1906-1910   Jarlsberg Fogderi 1916-1920
Hvete   159 kg pr dekar      170 kg pr dekar
Rug     167 kg pr dekar      185 kg pr dekar
Bygg    164 kg pr dekar      189 kg pr dekar
Havre   138 kg pr dekar      193 kg pr dekar
Poteter 1400 kg pr dekar    1682 kg pr dekar

     Avdråtten pr melkeku var i Vestfold i
1865 - 1284 liter
1907 - 1786 liter
1918 - 2150 liter.

     I dette tidsrom ligger en omlegging i jordbruket mot en  sterkere fórdyrking og intensivere husdyrbruk, spesielt melkeproduksjonen.
     På Østlandet var slaktets beregnede gjennomsnitsvekt i 1907: 177 kg for okser 138 kg for kuer 125 kg for svin.
     Av ca. 50 000 dekar dyrka jord i Sem er i 1907 ca. 15 000 dekar apen åker, ca. 30 pst.
     Om forholdene i Vestfold i 1929 skriver landbruksskolebestyrer B. Ramstad bl. a.:
     ”I fylkets bygder må man nærmest si der drives et engvekselbruk som antagelig varierer mellom 8-9 årig omløp, men hvorav kun drives med åpen åker i 3 år og eng i 5-6 år. Husdyrgjødselen brukes mest 2. år til rotvekster. Tidligere har det vært meget almindelig i Vestfold å så rug på ”ekre” (oppløyd voll), som legges ut til gress igjen med det samme. Dette brukes noe ennå, men er ikke å anbefale, da ugresset har lett for å ta overhånd i engene, f. eks. kveke. Der finnes neppe noen i Vestfold som legger ut åker til gress uten å så i gressfrø. Heller ikke er der stort av permanente enger, unntagen stykker som er lagt ut til kulturbeite. Permanent åker finnes visst ikke.
    Stort sett må man si at driften er meget svak i Vestfold ennu. Der har vært meget vannsyk jord, som ikke har betinget sterkere drift, men i de siste 10 år har grøftingen tatt ordentlig fart.
     Der vil sikkert i Vestfold være grunn til å slå inn på en bedre høyavl, da leirjordstraktene her er meget godt skikket for høyavl. - Tidens løsen må nå være å spare på innkjøpt kraftfor, men da må der større avl av prima kløverblandet høy og mere rotvekster til for. Dette i forbindelse med kultivering av beiter vil kunne spare på kraftforkjøpet. For å få bedre eng må der brukes større utsæd av engfrø enn man nå gjør, ettersåing av gressfrø på 1-års engene og mest overgjødsling med fosforsyre og kali, som fremmer kløverveksten, så den kan holdes helt ut i 4. års engene. 
     Utsiktene til større forandringer i driftsmåtene er ikke store, da mange ved prisnedgangen på produktene blir motløse og kanskje går over til en ennå svakere driftsmåte.”
     Vi må anta at Romstads beskrivelse er ganske typisk for driftsmåtene også i Sem, med hovedvekten på engkulturen og melkeproduksjonen.
     Fremdeles regnes bare vel 15 000 da å være tilfredsstillende grøftet mens 28 500 da trenger eller mangler grøfting.
     Først etter at vi får herredsagronom i Sem i 1950 og maskinene overtar grøftearbeidet, kan vi si at det blir virkelig fart i grøftingen, selvom det ble grøftet svært meget også i 30-åra. 

     I 1918 heter det: ”Hveten dyrkes fortrinsvis på Østlandet og Sørlandet. Det største hveteareal har Vestfold Fylke (32 437 da).” - Og slik var det antakelig helt til etter siste krig. I slutten av 1940 åra kom imidlertid de stråstive og riktytende byggsorter, særlig da Hertabygget, og etterhvert har byggdyrkingen tiltatt, slik at byggarealet nå nærmer seg halvparten av det fulldyrka jordarealet i Sem.
     Et utdrag av jordbrukstellingen fra århundreskiftet til 1959, sier nokså meget om utviklingen i jordbruket i vårt århundre:

        Antall  Antall  Antall  Antall Poteter   Korn og  Rotvekster
          Hester  Storfe  Høns    Svin    da.      erter    og grønsaker
                                        da.      da.
1900     746  3291
1907     745  3347               1898     12395    962
1917    1020  3767   9877  1073  2770     18469    870
1929     888  4263  14090  2240  2526     12822   1725
1939     882  4770  24666  3377  3028     13060   2332
1949     753  3719  31254  2108  3776     12293   2789
1959     250  2632  28199  2553  3454     22361   2681

        Slå og meie-  Såmaskiner  Potet-  Selvbindere Traktorer Skurtresk.
        maskiner      stk.        opptak. stk.        stk.      stk.
        stk.                      stk.
1900   275         27
1907   372         31
1917   557        172      67
1929   446        202     118     53         5
1939   406        255     166     71        22
1949   395        266     262    103        64
1959   311        281     290     91       333     81

        Pst åpen åker  Pst. dyrka jord  Kunstgjødselkjøp  Kraftforkjøp
        av fulldyrka   som trenger      kr. pr. da.       kr. pr. da.
        jord           røfting
1907    29
1917    33
1929    38        60             1,60          9,00
1939    46        40             2,25          2,25
1949    48        36             8,50         14,00
1959    76        17,5          20,00         42,50

Gjennomsnittsavlingene i Sem i 1950 åra anslåes til: 

         kg.pr.dekar  Areal 1959
Hvete    250            557
Bygg     325          18237
Havre    300           3236
Poteter 2700           3454

   
     I 1938 fremsatte Skogdirektøren en skogreisingsplan med grunnlag i Landsskogtakseringen som omsatt til Vestfold ville medføre ”at det i første 10 års periode bør kultiveres minst 42 000 da, eller 4200 da årlig.” Til dette regner skogselskapet å trenge 1,1 mill. planter og 240 kg. frø årlig, - ”det hjelper imidlertid lite å legge planer og at staten yder tilskudd til arbeidene hvis det ikke hos skogeierne blir vist en ganske annen interesse enn nå for planmessig utførte kulturarbeider.”
     Ved skogvernloven ble opprettet skogråd og skogoppsynsmenn i alle bygder i 30-årene, men det gikk mange år før denne ordning ble respektert og fikk noen betydning. I Sem fikk vi herredskogmester først i 1943 og da sammen med Borre, Nøtterøy og Tjøme. Samme ordning som den nåværende. Det ble grøftet ganske meget i skogene i Sem i mellomkrigstiden, men av kultivering: planting, rydding, tynning m. v., var det lite. Det var bare sporadisk det ble plantet, og da vesentlig som skolebarnplanting.
     Etter revisjonen av Landsskogtakseringen i 1946 heter det i beretningen av 1948 for Vestfold: ”Blant de viktigste oppgaver for å heve produksjonen må nevnes planmessig foryngelse av de store arealer av glissen og oppreven skog i hogstklasse V, og utrensking av mindreverdig virke i de andre hogstklasser. Selv om det siden forrige taksering er rensket ut store mengder av skraptrær, er det ennå mye igjen.”
     I 3-års perioden 1937-39 ble det i Sem grøftet ca. 2000 l.m. årlig, plantet svært lite, avvirket ca. 3500 kbm. årlig.
     I 1948-50 ble det grøftet ca. 1000-1500 l.m. årlig, satt ut ca. 20 000 planter årlig, avvirket ca. 4000 kbm. årlig.
     I 1960-62 ble det grøftet 425 1 m. i 1962, 47 830 1.m. i 1961, satt ut ca. 90 000 planter årlig, avvirket ca. 7500 kbm. årlig. 

     Etter siste krig er det først og fremst mekaniseringen i jord- og skogbruket som springer i øynene, og som sammen med den økonomiske fremgang er grunnlaget for den fantastiske utvikling vi har hatt de siste 15 år.
     Det er lite av ugrøftet, dyrka jord i Sem nu, og kunstgjødselforbruket er steget kraftig.
     De intensivere grønnsak- og bærkulturene har fått større plass. Kravfullere sorter av jordbruksvekstene som gir større avkastning er tatt i bruk, og engkulturene går tilbake i areal, men avlingene øker.
     Arbeidshester er det bare få igjen av, og kubestanden er sterkt redusert. Det blir brukt mindre av hjemmeavlede formidler, mens kraftforets andel i foringa øker.
     Inntil siste krig var det stort sett høstingsskogbruket som rådde i Sem. Etter krigen, og særlig de siste år, begynner kulturskogbruket å ta form også i vår bygd.
     Men folkemengden øker, og behovet for tomter til bebyggelse, veger og fritidsarealer trykker på. Arealene som nyttes til planteproduksjon i jord og skogbruk blir stadig mindre, og utviklingen går i retning av færre, men større bruk, intensivere planteproduksjon og mindre behov for manuell arbeidskraft.
 
 
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold < forrige neste >