|
Høgskolen i Vestfold
| Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie
Sem og Slagen -
en bygdebok. Bind 2, Kulturhistorie, del 2 . Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside | Innhold
| < forrige | neste >
Landbruket i Sem og Slagen.
Av Albert Swift.
Jordbunnen.
Herredets faste fjellgrunn består av
porfyr, en lavabergart som er størknet i dagen sist i jordas oldtid.
- I sydvestre og nordvestre del av Sem er det syenitt (Tønsbergitt),
en lavabergart som er størknet i dypet, også i siste del av jordas
oldtid.
Over dette ligger mere eller mindre tykke, løse
avleiringer, dels etterlatt av isen da den smeltet etter siste istid, morener,
dels avsatt i vann, sedimenter (leire, sortert sand og grus).
Det store Hortensraet går gjennom herredet
fra Kjær på grensen til Borre, over Rakås, Barkåker,
Nauen, Ås og Broen hvor den er gjennombrutt av Aulielva. Ved Auli
gård, Semsbyen og Lasken hever den seg igjen og fortsetter sydover
mot Stokke vest for Akersmyra. Fra raet går det vest for Åsgårdstrand
tre morener sydover i Slagen og på grensen mot Sem. - Dette
er bunnmorener som ligger på og omkring fjellgrunn som hever seg over
de mellomliggende lavere partier med sedimentære jordarter.
På den østlige av disse morenene
ligger gårdene Rørås, Hassum, Ilebrekke, Brekke, Gauterød.
- På den mellomste ligger gårdene Ø. Rom, Lie, Oseberg,
Bø, Basberg, Unneberg og Røren. - Den vestre går fra
Rakås til Berg, Robergrønningen og Eik. I Østre Slagen
er det i området vest for Slagentangen rester av en morene som tilhører
det såkalte Slagen-Tjølling-trinnet.
Mellom disse morener med delvis oppstikkende fjell,
ligger dalfører som er dekket med sedimentær jord. I de bredeste
og laveste deler av dalene er det jord med leirkarakter i det øverste
jordlag, mens det andre steder er sand, finere og grovere typer av sandjord.
Skogen er i stor utstrekning konsentrert til
de mest blokkrike morenehøyder, hvor ofte fjellknatter stikker opp.
Det finnes og endel forvitret fjell (skalafjell) på disse ryggene
i terrenget. Skogen vokser meget godt, selvom morenedekket ofte kan være
grunt. - Hvor morenedekket er tykkere og ikke for blokkrikt er jorda dyrket
også på ryggene, og særlig skråningene er omtrent
oppdyrket i sin helhet. Det synes som om det alt vesentlige av den dyrkbare
jorda i Sem er blitt dyrket tidlig i historien. - Det har vært lite
udyrket, men dyrkbar jord i Sem så langt tilbake som vi har opplysninger
om slike ting.
Øst for morenen Rørås-Brekke er
all den dyrka jorda sandjord, og det er stort sett så langt ned til
leire at denne har liten innvirkning på jorda som jordbruksjord betraktet.
Det er alle overganger av sand, fra fin sand på Brattås, Adamsrød
og Studsrød til grovere sand på Tverved, Skallevold og Ringshaug.
Det er allikevel lite av sandjorda som er så grov at den ikke trenger
grøfting. Jorda egner seg ypperlig til grønnsakdyrking og potetdyrking.
I tidligere tider sto den ikke så høyt i kurs fordi den delvis
var vannsjuk og delvis for tørkesvak. Det er først vår
generasjon som har lært å utnytte den.
Storemyr fra Langbrekke i nord til Brekke i
syd er dannet ved at utløpet for en forsenkning i terrenget er sperret
ved en leir-og sandbanke oppå fjellet ved Langbrekke. Avløpet
fra Storemyr (Storemyr - Brattåsbekken) er nu senket, og myra, som
for det meste er lett mosemyr (strøtorv), vil kunne bli god skogsmyr
etter grøfting og gjødsling.
Dalen mellom Rørås-Brekkeryggen
og Rom-Basbergryggen er smal, og det meste av den dyrka jorda ligger på
skråningen mot dalbunnen. Jorda er derfor preget av morene, mere
eller mindre blokkrik sand og grus, hvilket de mange steingjerder vitner
om. Bare ved Rørås, Børønningen og Basberg vider
dalen seg ut slik at det blir flater av betydning i dalbunnen, hvor jorda
kan ha leirkarakter. - Karakteristisk for strøket er alle ilene (oppkommene
av vann) i overgangen mellom morenejorda og tettere jord eller fjell.
Hallingrød-Rørås-Horgenbekken
renner gjennom dalen, forener seg med Basbergbekken og har skåret
seg gjennom moreneryggen mellom Bø og Basberg for å renne ut
i Rom-Osebergbekken ved Klokkeråsen.
Dalen vest for Rom-Oseberg-Basberg-Unneberg-ryggen
har de største arealer sammenhengende dyrket jord i Slagen. Den østre
dalsiden er stort sett dyrket, og vi har også her mere og mindre blokkrik
sandjord. Dessuten er det morenejord ved Velle og nord for Robergkollen.
På flatene i dalbunnen er der jord med leirkarakter, men innholdet av
finsand er så stort at den ikke er stiv, selvom den sprekker i tørke
og kan bli temmelig klumpet etter arbeiding i for rå tilstand.
I gammel litteratur var det denne del av Slagen som
hadde god og fruktbar jord.
Romsbekken renner i dalsøkket øst for
Roberggårdene, og Robergbekken vest for Roberggårdene. De renner
sammen med Eiksbekken ut i Kileelva. - Etter å ha tatt opp Rørås-Horgen-
og Basbergbekken ved Klokkeråsen, renner Romsbekken øst og syd
for Vellegårdene og går sammen med Roberg-Vellebekken ut i Kileelva
som renner ut i Træla (arm av Tønsbergfjorden). Den nedre
del av Kileelva fører mye kloakk fra Eik-tettbebyggelsen. Den var
tidligere fiskerik (sjøørret).
En god del senkings- og rettingsarbeid er utført
i disse bekkene i Slagen for å forhindre skadeflom på dyrka jord,
og for å skaffe skikkelig avløp for drensvann fra områdene
omkring.
Sletten mellom Rakås-Berg-Tønsberg-ryggen
og raet har jord hovedsakelig av leirkarakter. Mot høydene omkring
er adskillig dyrket jord på morene, som på Berg-Gulli-Nauen-Fyldpå-Ås
og Manum. Dessuten på Aker som ligger i nordenden av Akersvannet.
- Aulielva renner igjennom området fra Broen til Tønsbergfjorden,
og ved grøfting av de flate og låge områdene på
begge sider av elva, ser en lag av grovere og finere materiale i
jordprofilet. Jorda er bygget opp av elva.
Det meste av flaten på østsiden
av Aulielva eies av Jarlsberg Hovedgård. - Hovedgårdens hus
med kirken ligger på en morenebanke av leire og sand med endel stein
i enkelte steder. - I dalføret mellom Berg og Hovedgården renner
Homannsbekken. Her er det enkelte steder mye sand i jorda, tildels ren sand,
mens det mot Aulielva vest for Hovedgården er mer leirholdig jord,
men fremdeles ganske stort innhold av finsand. Jorda er lett å arbeide
og gir store avlinger når den er godt grøftet. - Det er grøftet
svært meget på Hovedgården i nåværende stamhusbesidders
tid, likesom en stor del av områdene ned mot Tønsbergfjorden
(Ilene) er inndemt og grøftet. En pumpe holder vannstanden i avløpskanalen
innenfor demningen nede på nødvendig dreneringsdybde (ca.
1 m. under normalvannstanden i fjorden).
De laveste områdene sydvest for Aulielva
har karakter av leir med noe sandinnhold (finsand). Sandinnholdet stiger
og etterhvert også blokkinnholdet nordover og vestover mot raet.
Auli, Manum, Vik og Hoksnes har det meste av
den flate jorda, og har husa liggende plassert på høyder eller
oppe i skråningene langs kantene. - Manumbekken renner fra Sem og
østover til Tønsbergfjorden. Den er senket og fører
kloakkvann fra Semsbyen. - De laveste områdene omkring Manumbekken
har dårlig fall og er vanskelig å drenere, men gir store avlinger
etter drenering. - Akersmyra ligger i sydenden av Akersvannet, vest for Aker
Gård. Det er en stor og dyp myr hvor det er tatt ut mye torvstrø.
Det meste av myra er kjøpt inntil Aker Gård, avløpet er
senket både nordover mot Vikgårdene og sydover mot Akersvannet.
Det meste av myra er nu grøftet, gjødslet og tilplantet med
gran og furu.
På vestsiden av raet i Sem ligger store,
dyrkede sletter, gjennomskåret av Merkedamselva fra vest og syd og
Aulielva i nord. - Elvene omslutter Låhnegårdene mot vest-,
nord og øst.
Jorda har stort sett leirkarakter, men det er adskillig
finsand i den, og vi har alle overganger fra sandholdig leire - leirholdig
sand -finsand.
Morene som er dyrket har vi bare langs åskantene,
omkring fjellknauser, og på selve raets skråninger. Elvene
ligger forholdsvis dypt i terrenget og går sjelden over sine bredder,
men det er flere steder små erosjonsdaler mot elva, og det har lett
for å gå mindre ras (leirutglidninger) langs elvekantene. - Jorda
er svært vannsyk uten grøfting, og har antagelig egnet seg best
for høydyrking i tidligere tider. Det er lite igjen av utilfredsstillende
grøftet jord i dette område nå, og det tas gode avlinger
av alle slags vekster. Spesielt flat og velarrondert jord har Låhnegårdene,
Ålborgen, Fadum og Hesbygårdene.
Jord-, skog- og husdyrbruk.
Alle beretninger og oppgaver om jordbruket
fra gammelt av er felles for større distrikter enn det nåværende
Sem herred, og det er derfor lite å berette fra de eldre tider som
er spesielt for Sem. De som er særlig interessert, vil finne fyldigere
beretning enn det kan gis i en bygdebok, i den historiske litteratur.
- Dessuten er meget av det kildemateriale vi har fra landbruket i det 17.
og 18. århundre tatt med i bygdebokens gårdshistoriske bind.
At en stor del av den dyrkbare jorda i Sem
er blitt oppdyrket tidlig i landbrukets historie, synes å være
klart. Men i århundrer synes det som om jordbruket har utviklet seg
lite, unntatt den periodemessige stigning og tilbakegang i intensitet ettersom
uår, krig og sykdom har påvirket drifts- og konjunkturforholdene.
Mye av jorda lå i teigblanding. Grøfting
var det lite av, bare enkelte åpne grøfter. Den mest alminnelige
drenering besto forøvrig i at åkeren ble lagt opp i smale
og høye teiger, og det sier seg selv at med så mye flat og
lavtliggende jord som vi har i Sem, så var driftsmåten gitt.
- Det ble gressdyrking til beite og for. Husdyrbruket må derfor
også den gang ha vært grunnlaget, både i form av
avdrått til mat og klær, og den eneste form for gjødsel
til de små åkerlapper. Bare på mere opplendt jord, morene
og sandjord på høydedragene, og i skråningene var det
muligheter for dyrking av korn, vesentlig havre, men også litt rug
og neper. - Det var lite av skiftebruk, og ugresset var plagsomt. Det eneste
middel man hadde mot det var å brakke og å beite brakken.
For å gi et billede av hvorledes en opplyst,
dalevende person så på jordbruket i Tønsbergs omegn,
skal jeg sitere noen avsnitt fra provst Müllers «Forsøk
til Beskrivelse over Jarlsberg Provsti i 1772» : Om mulighetene for
plantedyrking skriver han: «Somme Gaarders Jord-Art tillader ikke, at
Saae al Slags Sæd med lige Fordeel, og da Bonden har af Erfarenhet lært,
hvad Slags Sæd der er ham meest profitabel, så saaes
nu meere Rug, nu meere Hvete ved en Gaard end ved en anden. Havren er ellers
den største Udsæd, og følgelig største Høst
af al Slags Korn. De her saa kaldede Næper avler Bonden paa
sine Steder i Mængde, saa at han ey alleene selv har nok, men kan
og sælge, da Skiæppen koster 8 Skill. - PotatesDyrkning skiøtter
Bonden ikke om, endskiønt han har Rum nok. Jeg kunde her fortælle
en artig Historie om en Bondes Tænkemaade i Henseende til Potates-Dyrkningen;
jeg hadde givet ham 10-12 Patates at legge, og maa maaskee slutte med Bondens
ord: Jeg gav purka dem, og jeg skiøtter ikke om saadant Fanteri -"
.
Prost Müller beretter også om at det dyrkes
"en temmelig Mængde Hør (her kaldet Liin) og hamp", og at der
"selges mangt et Stykke Hampe = Lærret (her kaldet Strie)".
Humle, derimot, dyrkes det forlite av, mest bare til
husbehov. «Fæe-Driften og Faare-Avlingen er ellers her
i Egnen af stor Betragtning. - Her er ingen Fæ- eller Faare-Død
til Dato. Derfor slagtes i Mængde hele Aaret igjennom, og føres
baade her ind og ellers vidt og Breedt omkring. Mange Kalve, meget Smør,
mange Lam sælger Bonden. Dyrenes Huder, Skind og Uld beholder han selv
til sin Fornødenhet. Skal jeg nu skrive videre om Bondens Næring,
saa maa de Creature komme i Betragtning, som ikke gjøre got, førend
de komme paa Fadet. Det ere de omflædige Sviin. Dem giøder
Bonden, og sælger i dyre Domme». - Videre beretter han at der
"i Fiorden i Provstiet, fra Slagen i Vest til Drammen, ere mange Laxe-Fiskerier;
og somme Aaringer fanges Laxen i stor Overflødighet, hvorved Eyerens
Bekostning paa Bundgarn, Ruser, med videre ey aleene erstattes; men og Arbeydet
rigelig belønnes. Her falder ellers i Fiordene mange Slags deylige
Fiske, saasom: Helle-Flyndre, Tunge-Flyndre, Torsk af større og mindre
Slags, Makreel, Aal, Hvittinger, Øret, Sild, Sey, Hummer, Krabber,
Østers, med videre. Deraf har Bonden og Bye-Fiskerne ikke liden Næring".
Om Skogen skriver prost Müller: "Bonden
har ogsaa megen Næring af sin Skov, som han fører til Stæderne
baade til Udskibning og Brænde, og endskiønt Skovene kan her
omkring, saavel som anden Steds mishandles; saa er det dog sandhed, at denne
Egn aldrig kommer til at savne Brænde, eller noen saa kaldet Træ-Last.
- Desuden har Bonden end videre Nytte af sin Skov udi Oeconomien: Om høsten
løver han, særlig i Foer-Mangels Tilfælde, Træernes
Blade; hvilke tørres som Græs og Forbruges om Vinteren til
Fæets Foering, og ere i sær Faarene gandske begierlige efter
Ore- og Pile- (her kaldet Siliu) Bladene. Om Foraaret, naar Foerings Mangel
endda indtræffer skaver Bonden eller han fører af Skoven hiem
afhugne Grene og Qvister, af hvilke Barken afskrabes eller afflaaes, og dette
bliver Fæet en nydelig Spise. - Undertiden maae kommes lidet
Havre-Meel, men altid Salt derpaa".
Prost Müllers beretning synes å
bekrefte at den ikke er av ny dato den romantiske omstilling som fremdeles
finnes hos personer som står yrket fjernt. Og prost Müller avrunder
da også det hele med: «Ingen altsaa lyksaligere end en Norsk
Bonde, enten han er Selv-Eyere eller Leylending; og man kan troe, at den
sidste er end den lykkeligste».
Etter uårene 1740, 1741 og 1742 avgis
det forskjellige beretninger, både fra overinspektør P. Clausen
og fra prestene. Fra Jarlsberg grevskap heter det: «Borre Præstegjeld
har meget slet og ringe jord, saa at sæden i tørre aaringer
forbrændes. Men i de vaade aar har de rigelig sin sæd igjen og
noget tilovers, saa hver mand kan være selvhjulpen. Derimod lider de
øvrige sogne skade på sin sæd, naar de faar formegen væde
paa sin sæd, og av kulde vaar og høst. De fornemste sogne,
som er sædeland udi, er Slagen anneks, Sem hovedsogn, Arendal anneks,
Ramnes hovedsogn, Hof præstegjeld tildels, saa og Sande og Vaale
præstegjeld».
Om Sem heter det at "der voksede hvede,
rug, byg, havre og lidt boghvede, dog ikke i den mængde, at indbyggerne
kunde ernære sig deraf, undtagen i Slagen anneks, der i ret frugtbare
aar fik næsten tilstrækkeligt. De meste husdyr var hørnkvæg
og sauer, men bestanden var paa grund af de sidste slette aar bleven liden."
Det er felles for Sem og Vestfold forøvrig at
mye av jorden eides av andre enn bønder. Kongen, adelen, kirken og
byborgere eide meget av jorden, og en stor del av brukerne var leilendinger.
Når ovennevnte kjøpte eller tilegnet seg jorden på
forskjellig vis, så kom det for en stor del av at jorden var omtrent
den eneste kapitalgjenstand hvor penger kunne bli plasert, og det var jordeiendommer
som gav grunnlaget for verdslig makt. - Eieren var som oftest lite
interessert i eiendommen som jordbruk, det var leilendingens avgift som
var de renter han fikk av pengene sine, og som var det som interesserte ham.
Leilendingene satt derfor som regel trygt på gårdene og disponerte
som de ville, når de betalte sine avgifter og skatter som kunne være
hårde nok, især under og etter en krig. Ofte eide brukeren en
større eller mindre part i eiendommen, og han drev den da som eier
og var like fri som en selveiende bonde.
Men leilendingsvesenet ansporte lite til fremgang
i driftsmåter og opplegg.
I det 17. århundre var det at byborgerne
ofte ble store jordeiere. Dette var ikke bare pengeplasering, men også
spekulasjon som følge av tømmerets verdi, sagbruksvirksomhetens
oppblomstring og eksporten av trelast. Dette er det skrevet utførlig
om i avsnittet om skipsfarten i Sem. En av disse byborgere bør
nevnes, nemlig Anders Madssøn fra Jylland, borgermester i Tønsberg
og assessor ved overhofretten i Kristiania. Eventyrlige var hans evner til
å utnytte situasjonen og skaffe seg jord og rikdom. Det ble mye «Madsegods»
i distriktet omkring Tønsberg. Lorens Berg har skrevet utførlig
om ham i «Andebu»-boken.
I siste halvdel av det 18. og begynnelsen av
det 19. århundre gikk det meste av kongens, adelens og byborgernes
jordeiendommer tilbake til bøndene, også i Sem og Slagen.
Men på grunn av at Jarlsberg grevskap hadde sitt hovedbøle
i Sem, ble grevskapets eiendommer i Sem beholdt mens de i andre sogn ble
solgt. Derfor har vi leilendingsgårder under Jarlsberg Hovedgård
langt inn i det 20. århundre i Sem sogn. Slagen anneks var bedre stillet
i så måte.
Kirkegodset som var betydelig, ble ikke solgt
til bøndene før etter 1821 da vi fikk en lov om salg av kirkegods.
Bare prestegårdene er beholdt og overtatt av staten. Om Sem Prestegård
heter det hos Jens Krafft: «Kongseg, oprinnelig en uskyldsat Plads
som i 1739 ble udlagt til Præstegaard, og med hvilken er forened Lørte,
hvorpaa udsaas m. v.» I vår tid er forutsetningen også
for disse offentlige eiendommer forlengst falt bort, og de burde selges til
bøndene.
I og med at jordegodsene ble solgt, ble også
gårdene svært oppstykket, og antallet av selveiere steg uforholdsmessig,
også ved at familiedeling av eiendommer ble foretatt i stor utstrekning.
Av åkervekstene var det havren som var
hovedkulturen, det viser en oppgave fra 1781 over kornavling og kornkjøp
i et middelår fra samtlige bygder i Jarlsberg grevskap. Oppgavene
ble gitt av lensmennene. For Sems vedkommende viser tallene dette:
Middelsårsavling
Middelsårskjøp
3086 tønner havre (ca. 200 tonn) 424 tønner
havre
176 tønner bygg (ca. 15 tonn)
297 tønner bygg
150 tønner hvete (ca. 16 tonn)
8 tønner rug
259 tønner rug
3 tønner erter
39 tønner erter
300 tønner
malt
Hvis man nytter ovennevnte avlingstall,
antar at det ble sådd ca. 25 kg pr. dekar og at havren ga 5 fold,
så var det ca. 1600 dekar havre i Sem den gangen, og kanskje bare 2000
til 2500 dekar åpen åker i det hele. - Det gir oss et lite begrep
om hvor mye av jorda som lå til eng og beite med naturlig vegetasjon
uten isåing av frø.
I slutten av det 18. og begynnelsen av det
19. århundre er det imidlertid interesse for fremgang i jordbruket,
men det skulle ennu gå lang tid før fremgangen ble almengyldig.
Omkring 1814 antas det imidlertid at Jarlsberg fogderi må være
selvforsynt med kornvarer normalt, og korndyrkingen (havredyrkingen) økte
etterhvert frem til vi fikk oversjøisk korn.
Som det fremgår av beskrivelsen til prost Müller
kom poteter såvidt i bruk i 1770 åra, men det ble først
alminnelig med små arealer poteter på gårdene fra 1835 og
utover.
Det var også i denne tid vi fikk del
i den interesse for bruk av bedre maskiner, vekselbruk, grøfting
og nye plantearter som stimulerte jordbruket i andre europeiske land. -
Det var embedsmenn, prester, sorenskrivere, offiserer og andre, som gikk
i spissen og tok de nye reformer i bruk på sine embedsgårder.
Det var potetdyrkingen, den nye engkulturen med isådd kløver
og timotei, og sporadisk den systematiske grøftingen som var forrige
århundres store bidrag til fremgang i jordbruket. Men selvsagt også
det etterhvert sterkere husdyrbruk og begynnelsen til bruk av kunstgjødsel
betydde meget.
Bakgrunnen for disse fremskritt var at veilednings-
og opplysningsarbeidet ble satt i system, først direkte fra embedsgårdene,
men også ved at embedsmennene stiftet selskaper med det formål
å hjelpe opp jordbruket. Til å begynne med var disse sammenslutninger
mere av ideell art, men etterhvert ble de mere jordnære og praktiske,
og kom til å bety uhyre meget i siste halvdel av århundret.
I begynnelsen av 1800 begynte den store foregangsmann
i norsk jordbruk sin virksomhet på noen løkker i Kongsberg.
Det var Jakob Sverdrup. - Senere kom han til Jarlsberg Hovedgård
som bestyrer. Der heter det at jordbruket var meget forsømt, at
storparten av innmarken ikke hadde vært pløyd på over
100 år, men bare lå til eng med naturlig vegetasjon. - Dette
vil antakelig gi oss en pekepinn om at jordbruket i Sem som var nokså
dominert av Jarlsberg ikke sto særlig høyt, også relativt
sett, omkring århundreskiftet.
Men Sverdrup satte spor etter seg på
Jarlsberg som i 1825 årene kunne fø 200 kuer, 32 hester og
avlet 2000 tønner korn (ca. 150 tonn) eller godt over halvdelen av
en normalavling i hele Sem 50 år tidligere.
I 1825 opprettet han landets første landbruksskole
på Semb i Borre. Den ble nedlagt i 1837, men opprettet igjen samme
år på gården Rise i Sem. Her ble den drevet av Jakob Sverdrups
sønn, Peder Jakob, til den ble nedlagt i 1860.
Jens Kraft skriver fra 1840: «Sems Prestegjeld
udgjør et Thinglaug, har fortrinligt Agerbruk, især i Hovedsognet,
men i dette kun ringe Skov, hvorhos for Slagens Sogn Fiskerie, Søfart
og Arbeide ved Vallø Saltværk beskjæftiger mange, liksom
i sistnevnte Sogn Skibsbyggeriet er av Vigtighet. Uagtet Gaardene i Slagen
Sogn på Grund av de blandede Næringsveie ere meget udstykkede,
hører Præstegjeldet dog til Jarlsberg Fogderies mere velhavende
Egne, og Hovedsognets beboere roses for deres Vinskibelighet og Tarvelighet.
I den nyere Tid har Forfatningen her i Distriktet meget forbedret seg;
Agerbruget har gjort godt Fremskridt, hvortil Oprettelsen af det Jarlsbergske
Agerdyrknings-Seminarium har bidraget og den Aftagende Skovdrift fremdels
vil bidrage.»
En må anta at den fremgang som Sverdrup
har oppnådd på Jarlsberg preger denne vurdering av Kraft.
I 1835 var der i Sem: 3487 mennesker
(1250 i 1665 og 1990 i 1769). Herav: 348 selveiende bønder 61 leilendinger
53 husmenn med jord
Samme år (1835) ble det sådd:
2000 tønner korn, ca. 150 tonn, ca. 6000 dekar.
1490 tønner poteter, ca. 150 tonn, ca. 500 dekar.
Åpenåkerarealet har antakelig
mere enn fordoblet seg i den Sverdrupske periode.
Utover i århundret var det tiltakende
bruk av bedre ploger, harver og treskemaskiner. Svært ofte skaffer
naboer maskinene sammen. Men det er ennu et stykke fram til at det legges
særlig vekt på jordkulturen i form av systematisk grøfting,
jordarbeiding og gjødsling.
I husdyrbruket får vi en begynnende forståelse
for selve dyrematerialet, arv og foring. Det er i denne periode vi får
de mange ysterier og meierier.
I sin beretning om Sem prestegjelds økonomiske
tilstand m. v. for tidsrommet 1. januar 1861 stil 31. desember 1865, skriver
lensmann Steenbuch:
"Der er i Tidsrummet opbrudt 200 Maal Nyland. Om denne
Opgaves Nøiagtighet bemærkes, at den er afgivet efter et Skjøn
støttet til det Kjendskab, som haves til eiendommene. Den i forige
Indberetning paapegede mislige Omgang med det opdyrkede Nyland, hvorved dette
udpintes igjennem en fortsat Havreavl og Havnegang, findes nu kun undtagelsesvis
Sted, idet Flerheden indseer Nytten af at bibeholde Jordens naturlige Rigdom
og derfor søger snarest mulig at faae det Opdyrkede udlagt til Græs
i fuld Hævd. De forhen saa hyppige udpinte Havretræer ere mere
og mere i Forsvindende. Der spores ogsaa jævn fremadskriden i Jordbruget,
forsaavidt som der aarligen anskaffes bedre Redskaber til Jordens Dyrkning,
navnlig sees nu fast på hver Gaard en brugbar Plaug, Krogharv og Rulleharv,
ligesom de mindre Brugere slaa seg sammen om Anskaffelse af Saadanne, og
det er paatageligt, at den vakte Sands for den bedre Bearbeidelse af Jordsmonnet
er i Tiltagende. Det samme kan derimod ikke siges, naar Talen er om et ordnet
Sædskifte og Jordens Afgrøftning, i hvilken sidste Henseende
Distriktet fremdeles staar langt tilbage, thi vidstnok er det Enkelte, der
indseende Nytten af Drainering har bragt denne forendel i Anvendelse, men
foruden, at disses Antal er ei betydeligt, foregaar Draineringen som oftest
paa en mindre hensigtsmessig Maade, medens Flerheden lader det have sit Forblivende
ved det Gamle og nedlegge sin Sæd i og anvender sine Kræfter
paa en Jord, der bærer de sørgeligste Spor af Undervand. Det
er imidlertid at haabe, at man ogsaa i denne Retning vil lægge sig efter
Forbedringer, saameget mere som der inden Distriktet ikke savnes Exempler
paa, at Draineringen er det virksomste Middel saavel til at forskaffe sig
et større samt bedre og sikrere Udbytte. Heller ikke Behandlingen
af Gjødningen kan i sin Almindelighed siges at være tidsmæssig,
og sees - fremdeles - Gjødselstederne under aaben Himmel anlagte saaledes,
at de flydende Dele gaar tilspilde, ligesom det fremdeles er almindeligt
at anvende den faldne Gjødning til Vaarsæd og kun undtagelsesvis
og paa de større Eiendomme anvendes Brakland og Høstsæd.
Rodfrugtavlen, navnlig Turnips og Gullerødder som Kraftfoder er fremdeles
i sin Barndom.
Kornets Tærskning og Rensning foregaar
nu saagodtsom udelukkende med Maskine anskaffede fra Støberiet paa
Gaarden Kirkebakke i Borre, hvorfra også i Tidsrummet ere indkjøbt
flere Hakkelsmaskiner.
Uagtet flere større Eiendomme i Præstegjeldet
henligger ubrugte, og deres eneste Afkastning bestaar i Hø, der afsættes
i de omkringliggende Byer, og hvorved meget Gjødningsstof gaar tabt
for Distriktets Jordbrug, andtages - dog dette fuldkommen at opveies ved
den lette Adgang til Gjødning i de omkringliggende Byer.
Ligesaa findes en ikke saa ubetydelig Indsamling
af Tang Sted, navnlig langs Slagenstangen og ved Vallø Saltværk,
hvilken Gjødning fornemmelig anvendes til Poteter. I de tvende
sidste Aar er det ogsaa indkjøbt adskillig kunstig gjødning
fornemmlig Beenmeel fra Lysakerschemiske Fabrik, og det er ikke urimelig,
at Forbrugen av denne Slags Gjødning vil tiltage efterhaanden.
Præstegjældets-Beliggenhed bevirker, at
en Fleerhed af de mandlige Indvaanere søger sin Næring på
Søen og derved betydelig Arbeidskraft bortdrages fra Jordbruget,
hvilket udøver skadelig Indflydelse paa dette, dels derved at tilstrækkelig
Arbeidskraft savnes, men fornemmelig fordi saa yderst faa ofrer sine Kræfter
i Landbrugets-Tjeneste, men betragte dette som en Bisag og først beskjæftiger
sig med Jordbrug, naar Alderen tvinger dem til at forlade Søen.
Den manglende Arbeidskraft erstattes ved leiefolk fornemmelig Svensker.
I Prestegjeldet dyrkes fornemmelig Havre,
hvoraf adskilligt afhændes i de tilstødende Kjøpstader:
Tønsberg, Laurvig, Sandefjord, Horten og Aasgaardstrand, ligesaa
avles Hvede - næsten ene og alene Sommerhvede - Rug - hovedsagelig
Vinterrug - samt Byg. Og ansees saaledes Distriktets Kornavl mere enn tilstrækkelig
til behovet.
Hamp og Humleavl existerer, men derimod er
Linavlen paa Grund af de høye Bomuldspriser i Tiltagende.
Fædriften staar i en saa nøie
Forbindelse med Jordbruget, at man fra dette nogenlunde kan slutte sig
til paa hvilket Standpunkt denne Næringsgreen staar, thi seer man
en Eiendom der er fuldstendig afgrøftet, hvis Sædskifte er
bragt i Orden og hvis England produchserer kunstig Græs, da kan man
ogsaa være forvisset om der at finde et vel indrettet Fjøs
og Kreature, der baade med hensyn til Rase og Stel svarer til Forventningene.
Men likesom Antallet af disse Eiendomme ere faa, saaledes er det ogsaa enkeltviis,
at man bliver Vidne til et tidsmæssigt Kvægstel, uagtet det jo
ikke kan benektes, at Distriktet ogsaa i denne Henseende har gaaet fremad.
Disse fremskridt bestaar deri, at Dyrene tildeles en rigeligere Fodring,
saa at det nu er en skjelden Undtagelse om Vaaren at se et uthungret Dyr.
Det indsees af Flerheden, at det svarer bedre Regning at Fodre et mindre
Antal Kreature godt, end at sulteføde en større Besætning,
og dette er et betydeligt Fremskridt. Fremdeles lægger man sig efter
større og beqvemmere Fjøse og en bedre Behandlingsmaade af
Foderet, navnligen anvendes dette nu hovedsagelig til Hakkelse, likesom man
siger at erstatte Mangelen paa tilstrækkelig Havnegang om Sommeren
ved Anvendelse af halv Staldfodring med Vikker og Havre samt tildels Kløver.
Hvad der i en betydelig Grad vil bidrage til at ophjælpe Fædriften
er utvivelsomt Anlægelsen af Ysterier. Et saadant anlagdes i Aaret
1864 paa Gaarden Fyldpaa og leveres til dette af Interessenterne og Andre
omtrent 400 Potter Melk daglig. Productet bestaar af Smør, Eidamer,
Schweitzer, Stolzer og Myseost, hvilket har havt en rask Afsætning
til høie Priser, saaat det lader haabe, at lignende Ysterier snart
ville blive anlagte paa flere Steder.
Distriktets Kvægrase ansees saa god,
at man ikke skjøtter synderlig om Krydsning med andre Raser.
Forholdet mellem Eng- og Agerland samt imellem Besætning
og Avl antages i Periodens Løb at have forbedret sig.
Det er heller ikke nogen Skjeldenhed, at Mandspersoner
anvendes som Kvægrøktere.
For Hesterasens Forbedring har det i Tidsrummet
henstaaet en Fuldblodshingst tilhørende Amtets Landshusholdningsselskap
paa et Par Gaarde i Præstegjældelt i de tvende sidste Aar,
og har været benyttet til Bedækning af imellem 20 a 30 Hopper
i dette og omkringliggende Bygder. Forøvrigt forsynes Distriktet
med Heste fra Kongsberg Marked og igjennem Driftebønder fra Valders
og Bergens Stift.
Faareavlen er forsaavidt skjønnes i
Aftagende.
Svineavl er ubetydelig, hvorimod en Mængde
indføres fra Østlandet og Sverige, opfedes og afhændes
i de omkringliggende Byer.
Præstegjældet kan endnu siges at
have Skov til Fornødenheter. Brugen af Steenkul er på Grund
af Brændeprisernes Stigen i stærk tiltagende.
Skovene ere ogsaa her stærkt aftagende, da de
høie Trælastpriser tilskynder Landmanden til at soge Resurser
i Skovene. Det er fornemmelig i Form af Bjelker og alslags Smaalast samt
Veed, at afhændelsen foregaar. Mæst ruinerende for Skoven er hugsten
av Props, som bestaar i mindre Furre, Gran og Løvtræer fra
6 til 10 Fod lange med 3 til 5 Tommer Top. Ligesaa afhændes Skibsmaterialer,
hvoraf der nu er ubetydeligt tilbage, navnlig Eg hvoraf der tilforen forefandtes
adskilligt. Noget Begreb om en fornuftig Skovhusholdning existerer saavidt
skjønnes ikke, og Skoven gaar med stærke Skridt sin Ruin imøde.
Præstegjældet har en Dampsaug anlagt
i 1863, samt en Vandsag. Af Tømmer til disse er det kun en ubetydelig
Deel, der leveres fra Sems Prestegjæld, hvorimod Størsteparten
kommer fra Ramnes og Annebo igjennem de saakaldte Mærkedams og Aulielvene».
Følgende Meierier og ysterier
ble opprettet: Fyldpå i 1864. Oseberg i 1866. Jarlsberg Meieri,
Tønsberg i 1871. Sems Meieri, Tønsberg i 1875. Åsgårdstrand
Meieri, Åsgårdstrand i 1888. Barkåker Ysteri i 1892.
Tønsberg Meieri, Tønsberg i 1896. Sem Dampysteri i 1897.
Fra Tønsberg og Omegns Landboforenings
innberetning for året 1889 heter det: " Som før har foreningen
indkjøbt et parti svovelsyret Benmel og desforuden noget Fiskeguano
og Potetesgjødning. - Fra 21 Gaarde i Tønsberg og omegn er
det sendt melkeprøver til det Kemiske Laboratorium på Aas.
Resultatet meget tilfredsstillende. Kun 5 av Prøvenes Fedtindhold
stod under det Normale (3,50 pCt), og ikke mindre enn 14 indeholdt mellem
3,70 og 4,14 pCt Fedt. Den daarligste Melk holdt 2,98 pCt Fedt. - Efter oppfordring
av Herr Thornes Hermetiske Fabrik på Moss blev siste Sommer prøvedyrket
franske Erter. Det var ingen vanskelighet forbunden med dyrkningen av disse
Erter og de var meget foldrike. Den høye Fragten gjorde det imidlertid
vanskelig å sende Grønsager herfra til Moss.»
Og fra Amtsagronom Haagenrud's beretning for
året 1893 heter det bl. a.:" - hos Olsen-Nauen for at optage
Stamtavle over hans Besætning. Denne Stamme, der siden 1838 er opdrættet
og utviklet på Gaarden, er i besiddelse af stor nedarvingsevne og
megen ensartethet. Ved den kraftige Opfodring i ung alder, som er bleven
dem til del i Generasjoner, er dette blevet store, kraftige Dyr med afrundede
Former og af stor Trivelighet. Den levende Vægt antages at kunne sættes
til 500 kg, og gjennemsnittsmelkemængden for de til Stammen hørende
7 Dyr for 1893 er 3588 liter, hvilket, selv ved den kraftige Fodring, maa
siges at være enestaaende. " Fremdeles tror man på ervervete
egenskapers nedarving.
Rasespørsmålet opptok etterhvert
de ledende bønder og veiledningstjenesten sterkt. I Tønsberg
og Omegns Landboforening holdt i 1898: "herr Statskonsulent Tøsti
foredrag om Kvægracespørgsmaalet. Han omtalte de Forsøg
der her i landet var gjort med utenlandske Racer og mente at man her i Amtet
kun havde Valget mellem Telemarkskvæg og det rødkollede Østlandskvæg,
dette sidste maatte her i Distriktet gives Fortrinet."
Omkring århundreskiftet nedsatte landhusholdningsselskapet
en komite bestående av gårdbruker I. Gunnestad, forvalter
A. Rørvik og landbruksskolebestyrer J. Austeen som skulle lage en
innstilling om kvegrasespørsmålet. De kunne ikke bli enige
på alle punkter. Uenigheten gjaldt om man skulle bygge på det
stedegne jarlsbergfe, eller på rødkollene fra Østlandet.
Om dette ga de hver sin konklusjon. Gunnestads konklusjon: «Disse
omtalte Koller (sidede), som forekommer i disse bygder, må antages
at være Levninger af en fra tidligere Tider værende Kvægbestand.
De er tydende på at være gode Melkere, men ofte daarlig udviklede
i Kropsform, som nok vil kunne rettes på ved et mere rationelt Opdræt
end det, som har været mange af disse tildel. - Man skulle tro det
var heldigt at kunne skaffe gode, fuldvoxne Oxer af Kollet race til disse
Kjør, som for det første vel maa ske ved Indkjøb fra
Østlandet, for derved at fremelske en rød, kollet Kvægbestand,
som maa antages at passe i vore Slette- og Kystbygder. For Indlandsbygderne,
med sine vidstrakte Sommerbeiter, skulle man tro, at Telemarksracen vil være
særlig skikket, idet den er nøisom og haardfør, ligesom
vant til megen Bevægelse.»
Forvalter Anders Rørvik's konklusjon:
" tillader jeg mig at anbefale at man udvikler Telemarkskvæget i
Indlansdbygderne og det enlet røde, kollede Kvæg i Amtets
kyst og Slettebygder.»
Landbrugsskolebestyrer Joh. Austeen's konklusjon:
"I Hendhold til foranstaaende finder jeg etter Omstendighederne at maatte
tilraade det Ærede Landhusholdningsselskabs Bestyrelse at lade premiere
Telemarks til kvæg særlig i Indlandgbygderne, hvor Landmændene
måtte ønske at holde dette, og rødt, kollet Kvæg,
sidet og enlet under lige vikaar i fri Konkurrance, særlig i Kystbygderne.
Jeg vil dog fråraade, at man optrækker for skarpe Grændser
mellem disse Avisdistrikter.”
Ved generalforsamlingen i Tønsberg og Omegns Landboforening
i 1901 ble i anledning ferasespørsmålet tilført protokollen
følgende: ”Efter en længre Diskussion vedtoges følgende
Resolution enstemmig: Landboforeningen tiltræder Komiteens enstemmige
Forslag, og hvad Racespørsmaalet angaar, saa har der en længre
Tid været holdt rødkollede Stamoxer, og agter man at fortsætte
dermed ” Rørvik var formann.
Likeledes heter det i beretningen fra år 1900:
”Der er istedenfor den udrangerede Stamoxe ”Sverre” blevet indkjøbt
en ny rødkollet Stamoxe ”Areon II” på Statsdyrskuet ved
Lillestrømmen nu i Sommer. Denne er nu stationeret hos Bjerknes, Lensberg,
medens den ældre ”Smaalendsgubben”, fremdeles staar paa Presterød.
Søgningen til Stamoxerne har imidlertid været mindre god i forløbne
Aar, ligesom de paasatte Kalve ogsaa er meget ringe i Antall.”
Det er rådkollepoken, som kommer. Etterhvert kom
rødkolla til å dominere som rase over hele Østlandet,
inntil den etterhvert kom til å gå opp i NRF rasen etter siste
krig.
Hesteavl hadde det vært liten interesse for i distriktet,
men i slutten av forrige og begynnelsen av dette århundret besørget
landhusholdningsselskapet endel kjøp av unghester fra Gudbrandsdalen.
Unghopper ble kjøpt i 1905 av L. Bjerkeskaug,
Presterød og Gjersøe, Aker, Sem. 1906 av Lars Nilssen
Høgeli, Slagen. 1907 av A. Bøen, Huseklepp, Sem og Hauan, Strandingen,
Slagen. 1908 av Brødr. Kjølsrød, Berg,Sem
I 1893 ”fandt Landhusholdningsselskabet at burde fastholde
sin tidligere udtalte mening, at Udstationering i hvert Amt av en av Staten
anskaffet dertil skikket Hingst til Afbenyttelse uden Springpenge, men kun
for dertil af kyndige Mænd kaarede Hopper, vil være den eneste
riktige virksomme og Rationelle forføining til Hesteavlens Opkomst
–”.
I 1898 ble amtshingsten ”Toftebrunen”, utrangert da den
hadde vist seg å være ufruktbar.
I 1907 ble hingsten ”Regent” innkjøpt som amtshingst.
Den hadde fått 3. premie på Lillehammerutstillingen og var 5
år gammel, Men hingsten ble lite brukt. Det ble avlet lite hest
i distriktet, og hoppene ble gjerne parret med tilfeldige hingster.
I 1898 ble avholdt dyrskue for herredet. Det møtte:
40 hester, 115 hornkveg, 4 flokker faar, 2 flokker svin, 4 flokker høns.
Samme år ble det opprettet svineavlsstasjon for
Yorkshire på Fosnes Landbruksskole, senere fikk vi en for
nordre del av fylket.
”Et av de beste anlegg for fjærfe i Amtet
er på Nordre Næs i Slagen”. Hjelp til fremme av hønseavlen
i fylket ble diskutert.
Det ble holdt okseskuer i Tønsberg,
og ved det 3. årlige okseskue i Tønsberg i 1894 fikk "Oxen
”Tryg” av Olsen Nauens Kvægstamme 2. premie og Oxen ”Per Gynt” av
Olsen Nauens Kvægstamme anbefaling.”
Det ble holdt statsutstilling for rødkollet
Kvæg på Auli i Sem i 1905. Den første utstilling for
rødkoller ble holdt på Stensarmen i Tønsberg i 1903.
Statens hoppeutstilling ble holdt i Fyldpaalunden
i Sem 1908.
Det ble dannet ”Kvægavlsforeninger” , ”Oxeholdsforeninger”
og ” Kontrollforeninger” . Kontrollforeningen i Sem måtte innstille
sin virksomhet i 1905.
Og vi fikk råneholdsforeninger.
Alt dette viser at vi nu går inn i samarbeidsepoken
i jordbruket, sterkt påskyndet av det offentlige veiledningsapparat.
Men det var ikke bare i husdyrsektoren det
ble samarbeidet. Landhusholdningsselskapet
og senere Landboforeningene hadde forestått fellesinnkjøp av
kunstgjødsel. I begynnelsen av århundret ble innkjøpslagene
stiftet. Senere ”udvidet Indkjøbslagene sit Formaal og Garanti til
ogsaa at omfatte ”Udsædsvarer”. Og ”Lagerhuset i Tønsberg
er nu endelig ordnet, idet der for endel av indkjøbslagenes regning
er indkjøbt et nyopført solid lagerhus, som ligger like ved
gate, brygge og jernbanespor. Drift og expedering derfra begynte 1.
aug. 1908.”
I 1896 heter det fra Tønsberg og Omegns
landboforening: ”Den for Foreningens Midler tidligere indkjøbte
Kløverhamsemaskine har været godt benyttet og arbeider til
alles tilfredshet -” . Interessen for kunstengen er stigende, men av amtagronom
Skaars beretning for 1908 fremgår det ”at Overgjødsling av
engen desverre er litet kjendt her i Amtet, skjønt anlagte
forsøk viser at kunstig gjødsling av engen er meget lønnsom.”
Om grøftingen fremgår det av Skaars
beretning for 1910 ”at av større grøftearbeider blir
det flere for hvert aar -. Naar jorden allikevel paa mange gaarde gir mindre
tilfredsstillende avlinger, saa er aarsaken den, at grøftigen er ufullstendig.
”
I denne tid kommer det også mange Vestlendinger
og kjøper gårder i Vestfold, og det heter ”at trods de høie
priser klarer de seg som regel godt. - Dette at de fremmede kan drive
disse gaarde med større fordel end de indfødte, trods høie
eiendomspriser, forklares deraf, at de deltage mere i arbeidet; hele familien,
mand, hustru og barn arbeider, og dermed nedsparer de ikke lidet dyr arbeidshjelp.
Dertil kommer at de er mere nøisomme i levesæt, de stiller
ikke de krav til livet som de indfødte, og derved indskrænkes
ogsaa udgifterne. I det hele antages det at det ikke er til skade for jordbruket,
at vestlendingene er kommet ind.”
I perioden 1908-1912 kommer Sem etter Stokke (132)
og Ramnes (122) med 119 gårdssalg.
Følgende tall fra den offisielle statistikk
vil gi oss et billede av jordbrukets produksjonsnivå:
Beregnede gjennomsnittsavlinger:
Vestfold 1906-1910
Jarlsberg Fogderi 1916-1920
Hvete 159 kg pr dekar
170 kg pr dekar
Rug 167 kg pr dekar
185 kg pr dekar
Bygg 164 kg pr dekar
189 kg pr dekar
Havre 138 kg pr dekar
193 kg pr dekar
Poteter 1400 kg pr dekar 1682 kg pr dekar
Avdråtten pr melkeku var i Vestfold
i
1865 - 1284 liter
1907 - 1786 liter
1918 - 2150 liter.
I dette tidsrom ligger en omlegging
i jordbruket mot en sterkere fórdyrking og intensivere husdyrbruk,
spesielt melkeproduksjonen.
På Østlandet var slaktets beregnede
gjennomsnitsvekt i 1907: 177 kg for okser 138 kg for kuer 125 kg for svin.
Av ca. 50 000 dekar dyrka jord i Sem er i 1907
ca. 15 000 dekar apen åker, ca. 30 pst.
Om forholdene i Vestfold i 1929 skriver landbruksskolebestyrer
B. Ramstad bl. a.:
”I fylkets bygder må man nærmest
si der drives et engvekselbruk som antagelig varierer mellom 8-9 årig
omløp, men hvorav kun drives med åpen åker i 3 år
og eng i 5-6 år. Husdyrgjødselen brukes mest 2. år til
rotvekster. Tidligere har det vært meget almindelig i Vestfold å
så rug på ”ekre” (oppløyd voll), som legges ut til gress
igjen med det samme. Dette brukes noe ennå, men er ikke å anbefale,
da ugresset har lett for å ta overhånd i engene, f. eks. kveke.
Der finnes neppe noen i Vestfold som legger ut åker til gress uten
å så i gressfrø. Heller ikke er der stort av permanente
enger, unntagen stykker som er lagt ut til kulturbeite. Permanent åker
finnes visst ikke.
Stort sett må man si at driften er meget svak
i Vestfold ennu. Der har vært meget vannsyk jord, som ikke har betinget
sterkere drift, men i de siste 10 år har grøftingen tatt
ordentlig fart.
Der vil sikkert i Vestfold være grunn
til å slå inn på en bedre høyavl, da leirjordstraktene
her er meget godt skikket for høyavl. - Tidens løsen må
nå være å spare på innkjøpt kraftfor, men
da må der større avl av prima kløverblandet høy
og mere rotvekster til for. Dette i forbindelse med kultivering av beiter
vil kunne spare på kraftforkjøpet. For å få bedre
eng må der brukes større utsæd av engfrø enn
man nå gjør, ettersåing av gressfrø på
1-års engene og mest overgjødsling med fosforsyre og kali,
som fremmer kløverveksten, så den kan holdes helt ut i 4. års
engene.
Utsiktene til større forandringer i
driftsmåtene er ikke store, da mange ved prisnedgangen på produktene
blir motløse og kanskje går over til en ennå svakere
driftsmåte.”
Vi må anta at Romstads beskrivelse er
ganske typisk for driftsmåtene også i Sem, med hovedvekten på
engkulturen og melkeproduksjonen.
Fremdeles regnes bare vel 15 000 da å være
tilfredsstillende grøftet mens 28 500 da trenger eller mangler grøfting.
Først etter at vi får herredsagronom
i Sem i 1950 og maskinene overtar grøftearbeidet, kan vi si at
det blir virkelig fart i grøftingen, selvom det ble grøftet
svært meget også i 30-åra.
I 1918 heter det: ”Hveten dyrkes fortrinsvis
på Østlandet og Sørlandet. Det største hveteareal
har Vestfold Fylke (32 437 da).” - Og slik var det antakelig helt til etter
siste krig. I slutten av 1940 åra kom imidlertid de stråstive
og riktytende byggsorter, særlig da Hertabygget, og etterhvert har
byggdyrkingen tiltatt, slik at byggarealet nå nærmer seg halvparten
av det fulldyrka jordarealet i Sem.
Et utdrag av jordbrukstellingen fra århundreskiftet
til 1959, sier nokså meget om utviklingen i jordbruket i vårt
århundre:
Antall
Antall Antall Antall Poteter Korn og Rotvekster
Hester Storfe Høns Svin
da. erter og grønsaker
da. da.
1900 746 3291
1907 745 3347
1898 12395 962
1917 1020 3767 9877
1073 2770 18469 870
1929 888 4263 14090
2240 2526 12822 1725
1939 882 4770 24666
3377 3028 13060 2332
1949 753 3719 31254
2108 3776 12293 2789
1959 250 2632 28199
2553 3454 22361 2681
Slå
og meie- Såmaskiner Potet- Selvbindere Traktorer
Skurtresk.
maskiner stk.
opptak. stk. stk.
stk.
stk.
stk.
1900 275
27
1907 372
31
1917 557
172 67
1929 446
202 118 53
5
1939 406
255 166 71
22
1949 395
266 262 103
64
1959 311
281 290 91
333 81
Pst
åpen åker Pst. dyrka jord Kunstgjødselkjøp
Kraftforkjøp
av fulldyrka som trenger kr. pr.
da. kr. pr. da.
jord røfting
1907 29
1917 33
1929 38
60
1,60 9,00
1939 46
40
2,25 2,25
1949 48
36
8,50 14,00
1959 76
17,5 20,00
42,50
Gjennomsnittsavlingene i Sem i 1950 åra anslåes til:
kg.pr.dekar
Areal 1959
Hvete 250
557
Bygg 325
18237
Havre 300
3236
Poteter 2700
3454
I 1938 fremsatte Skogdirektøren en skogreisingsplan
med grunnlag i Landsskogtakseringen som omsatt til Vestfold ville medføre
”at det i første 10 års periode bør kultiveres minst
42 000 da, eller 4200 da årlig.” Til dette regner skogselskapet å
trenge 1,1 mill. planter og 240 kg. frø årlig, - ”det hjelper
imidlertid lite å legge planer og at staten yder tilskudd til arbeidene
hvis det ikke hos skogeierne blir vist en ganske annen interesse enn nå
for planmessig utførte kulturarbeider.”
Ved skogvernloven ble opprettet skogråd
og skogoppsynsmenn i alle bygder i 30-årene, men det gikk mange år
før denne ordning ble respektert og fikk noen betydning. I Sem
fikk vi herredskogmester først i 1943 og da sammen med Borre, Nøtterøy
og Tjøme. Samme ordning som den nåværende. Det ble
grøftet ganske meget i skogene i Sem i mellomkrigstiden, men av
kultivering: planting, rydding, tynning m. v., var det lite. Det var bare
sporadisk det ble plantet, og da vesentlig som skolebarnplanting.
Etter revisjonen av Landsskogtakseringen i
1946 heter det i beretningen av 1948 for Vestfold: ”Blant de viktigste
oppgaver for å heve produksjonen må nevnes planmessig foryngelse
av de store arealer av glissen og oppreven skog i hogstklasse V, og utrensking
av mindreverdig virke i de andre hogstklasser. Selv om det siden forrige
taksering er rensket ut store mengder av skraptrær, er det ennå
mye igjen.”
I 3-års perioden 1937-39 ble det i Sem
grøftet ca. 2000 l.m. årlig, plantet svært lite, avvirket
ca. 3500 kbm. årlig.
I 1948-50 ble det grøftet ca. 1000-1500
l.m. årlig, satt ut ca. 20 000 planter årlig, avvirket ca.
4000 kbm. årlig.
I 1960-62 ble det grøftet 425 1 m. i
1962, 47 830 1.m. i 1961, satt ut ca. 90 000 planter årlig, avvirket
ca. 7500 kbm. årlig.
Etter siste krig er det først
og fremst mekaniseringen i jord- og skogbruket som springer i øynene,
og som sammen med den økonomiske fremgang er grunnlaget for den fantastiske
utvikling vi har hatt de siste 15 år.
Det er lite av ugrøftet, dyrka jord
i Sem nu, og kunstgjødselforbruket er steget kraftig.
De intensivere grønnsak- og bærkulturene
har fått større plass. Kravfullere sorter av jordbruksvekstene
som gir større avkastning er tatt i bruk, og engkulturene går
tilbake i areal, men avlingene øker.
Arbeidshester er det bare få igjen av,
og kubestanden er sterkt redusert. Det blir brukt mindre av hjemmeavlede
formidler, mens kraftforets andel i foringa øker.
Inntil siste krig var det stort sett høstingsskogbruket
som rådde i Sem. Etter krigen, og særlig de siste år,
begynner kulturskogbruket å ta form også i vår bygd.
Men folkemengden øker, og behovet for
tomter til bebyggelse, veger og fritidsarealer trykker på. Arealene
som nyttes til planteproduksjon i jord og skogbruk blir stadig mindre,
og utviklingen går i retning av færre, men større bruk,
intensivere planteproduksjon og mindre behov for manuell arbeidskraft.
Gå til: |
Toppen | Forside | Innhold | < forrige
| neste >
|