Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie   
Sem og Slagen - en bygdebok. Bind 2, Kulturhistorie, del 2. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001 .
Gå til: | Forside | Innhold | < forrige neste >

Håndverk, industri og handel.

Av Sigurd H. Unneberg.

Håndverk. 

     Av håndverkere på landet i gammel tid hørte smeder, tømmermenn, skreddere og skomakere til de alminneligste. I byene sluttet faglærte håndverkere seg sammen i laug, og hadde i likhet med handelsmenn privilegium på sin næring i byen og det tilstøtende distrikt. De bygdehåndverkere som ikke hadde et gårdsbruk å støtte seg til måtte av og til betale en liten håndverksskatt. I 1746 ble det innført en fast håndverksskatt på 2 rdl. om året for slike håndverkere. Den falt bort i 1782 for dem som var fast bosatt i bygda og levet av sin håndtering. 
     I 1743 forteller sogneprest Johan Soelberg at det i Sem og Slagen var en del tømmermenn, snekkere og smeder. De hadde lært seg håndverket  selv og det arbeid de utførte sto i forhold til dette. Sogneprest Jens Müller i Tønsberg forteller i sin beskrivelse over Jarlsberg (1772) at ”Bønder- Karle eller Guter” løp om og sydde sko og klær m. v., til skade for de faglærte håndverkere i byen. Müller kalte dette fuskeri. Men kunne en bonde selv lage det han hadde behov for, var det ”prisligt”. I 1822 klaget skomakermesterne i Tønsberg over det samme forhold. Flere innvånere i byen tok bønder og andre ulærte folk til å sy og reparere skotøy for seg for å spare noen skillinger (J. A. Hoff, Tønsberg i hundre aar, s. 58). 
     De faglærte håndverkere i byene hadde ofte fått sin utdannelse utenlands, og vandret da til fots fra sted til sted. Noe slikt forekom i alminnelighet ikke for de vanlige bygdehåndverkere. Den første klokkestøper på Nauen, Ole Olsen, hadde riktignok vært utenlands i sine yngre år. Det forekom nok at unge bygdehåndverkere fikk vandrelyst, selv om det ikke alltid var så meget for å lære, som for å se seg om. En slik håndverkssvenn gir tingboka for 1825 gode opplysninger om. Det var Ole Eriksen, f. 1788 på Unneberg (bind I, s. 702). Han ble anholdt av lensmannen i Borre i forbindelse med et tyveri i Åsgårdstrand og for ikke å ha det pass alle den gang måtte ha, hvis de skulle utenfor bygda. Under forhøret kunne Ole fortelle meget nøye om hva han hadde foretatt seg siden han som 16-åring i 1805 forlot hjemmet. Han kom først i snekkerlære hos Christen Dyresen i Tønsberg. Hos ham var Ole i 3 år, til han ble skrevet ut til soldat. Han lå utkommandert hele tiden til han høsten 1814 fikk sin avskjed. Ole reiste derpå til Stavern og kom i arbeid hos smedmester Anders Tiste. Etter 4 måneder dro Ole til Torstrand ved Larvik og fikk arbeid hos en smed ved navn Amund. Seks uker senere reiste Ole til Fredrikstad og var der 1/2 år hos smed Jørgen Abrahamsen. Så gikk turen til Danmark, hvor Ole var 1 1/2 år på Hammermøllen ved Helsingør, videre 1 år hos Christian Dybenaal i København, noen uker hos smedmester Samuel Christensen i Roskilde og 1/2 år hos Christian Juel i Sorø. Ole var meget rastløs. Vi har inntrykk av at han stadig måtte se nye steder. Fra Danmark gikk ferden til Tyskland. Der var han først 18 uker hos en smedenke Schneider i Rendsburg, 1 1/2 år hos smedmester Grelke i Hamburg, 1/2 år hos smedmester Puschlach i Fackenburg ved Lübeck, 8 uker hos Bjerch i Nystad, på ny l  1/2 år hos Puschlach, 3/4 år hos smedmester Kaas i Eckernførde. Ole vendte nå nesen hjemover igjen. Han var i 6 uker hos bøssemaker Jessen i Slagelse og 8 uker på Hammermøllen. Derfra reiste Ole gjennom Sverige tilbake til Norge og tok arbeid hos smedmester Green i Holmestrand. Dit kom han høsten 1823. Etter noen uker dro Ole over til Moss og var der 1/2 år hos smedmester Hans Bruun, 3 mndr. hos smed Blechstad i Halden. Våren 1824 bega Ole seg på vei til Son, men ble arrestert i Moss, fordi han hadde på seg en kjole, som var stjålet fra en mann i nærheten av Moss. Ole forklarte at han hadde kjøpt kjolen av en ukjent mann, som hadde budt den fram på veien mellom Dilling og Moss. Da Ole ikke kunne skaffe ”sin hjemmelsmann” ble han dømt til 1/2 års tukthusarbeid av byfoged Heiberg i Moss. Da tiden var omme fikk Ole pass av overinspektør Blix. Dette leverte Ole på politikammeret i Kristiania for å få det påskrevet, men unnlot å hente det, fordi han skammet seg over å ha vært på tukthuset, og dette hadde passet opplysning om. Ole forlot Kristiania uten pass og kom tilbake til Moss 21. mars 1825. Underveis hadde han hørt seg om etter arbeid hist og her. Han bodde 2 dager hos en skomaker 1/2 mil nordenfor Hølen. I Moss gjorde han intet opphold, men gikk samme dag videre til Tronvika på Jeløy, hvor han overnattet. Dagen derpå tok han over fjorden til Horten for å få arbeid der, men kaptein Ryberg, som hadde med dette å gjøre, var ikke til stede. Ole dro videre til Kirkebakken i Borre og overnattet der. Neste dag dro han videre til Slagen, først til Lestestad og senere til Unneberg, videre til Tønsberg, hvor han var 2 dager, tilbake til Unneberg og videre til Åsgårdstrand, hvor han kom 29. mars 1825. Der ble Ole anklaget for å ha stjålet et lommeur fra en mann, men retten fant ikke tilstrekkelig bevis til å kunne dømme ham. 


Skipperfløyen på N. Nes.

     Ved begynnelsen av 1600-årene finner vi i lensregnskapene navn på mange bygdehåndverkere, som oftest i forbindelse med sakfall (bøter). Mange av dem er omtalt i gårdshistorien. I 1625 fikk Elias smed 20 sk. for å ha skjerpet rettersverdet. Året etter er det opplyst at Elias hadde skjerpet sverdet to ganger. Utenom de bygdehåndverkere som er nevnt innledningsvis føyer vi her til andre etter som vi støter på dem: Nils var murmester i Slagen skipreide i 1613. Jørgen bøkker i Slagen nevnes i 1633. På Brekke i Slagen bodde Oluf bøkker samtidig (bind I, s. 1035). En salmaker nevnes på Åsmundrød fra 1638 (bind I, s. 1077). Erik møller bodde på Hesby i 1691. På Lestestad bodde Evert repslager fra 1702 (bind I, s. 622). 
     På den gamle Sem kongsgård hadde forskjellige håndverkere atskillig å gjøre til enkelte tider. På side 321-27 i første bind er omtalt flere besiktigelser som viser hvilke arbeider som ble utført før baron Gustav Wilhelm von Wedel overtok Jarlsberg hovedgård i 1683. I Vestfold-Minne, bind 7, s. 70-72, er inntatt en besiktigelse fra 1637, ved lektor Knut Kielland Lund, mens fylkeskonservator Asbjørn Bakken på s. 75-80 har en interessant beretning om Tre ovner og en ”vandkonst” på Jarlsberg i 1640. - Med baron Wedel fulgte nye arbeider, og håndverkere fikk han til dels fra Danmark og Tyskland: Snekker Zakarias Zakariassen, Lille Kjærnes (bind I, s. 423), murmester Johannes Gouth, Stallmesterplassen (bind I, s. 396) og Hans Martin Heintz, Stallmesterplassen (bind I, s. 396 og 278, II, s. 182). Den siste var blitt ansatt av Wedel som murmester, byggmester og kirkebygger. David Adam, med tilnavnet Mester Adam eller Adam Bager, hadde muligens vært baker på Jarlsberg. Han døde i 1755, 75 år (bind I, s. 397). En tysk møllebygger, Hawemann, døde på Jarlsberg i 1751, 64 år gammel. 
     Med saltverkene på Narverød og Valløy fulgte mange menn, som var utdannet i høyst ulike yrker. De er nærmere omtalt under Vallø saltverk. Som fast ansatte ved saltverket hadde de liten eller ingen betydning som utøvende håndverkere for bygdefolket, men ble læremestere for de unge som søkte til verket og fikk sin læretid der. 
     Etter som årene går støter vi på andre håndverkere: Tobias parykkmaker bodde i 1731 i Slagen. På en plass under Jarlsberg bodde Rasmus parykkmaker i 1734. En garver nevnes i 1736. I 1752 døde Peder Nilssen, 24 år. Han hadde vært bøssemaker på Jarlsberg. Året etter døde regimentsbøssemakeren Jon Eriksen, 35 år. Senere støter vi på hjulmakere, malere (det var bare en maler i bygda i 1801) og en sjelden gang en hattemaker og en blikkenslager. På skipsbyggeriene i Slagen arbeidet mestere, tømmermenn og andre arbeidere. En skorsteinsfeier nevnes i 1814. 
     Kvinner er ikke nevnt hittil, men vi vet at kvinner og barn på Valløy fikk beskjeftigelse i det spinneri som ble opprettet der i 1784. Om enslige kvinner ute i bygda får vi i folketellingen av 1801 opplysninger: 1 spinnekone, 1 enke spinner hør, 1 annen spinner og vever, 1 vevekone, 1 sykone, 1 sypike, 8 kvinner ernærer seg ved håndarbeid. 
     Før vi fikk vannsager tidlig i 1500-årene og lenge etter den tid, særlig der det var lang vei til en vannsag, hjalp man seg på en annen måte. Ved hjelp av kiler delte man stokken i to deler og teljet deretter av på yttersidene. Derved fikk man det som lenge ble kalt huggenbord, og som bl. a. ble nyttet ved betaling av landskyld. Disse bord fikk en tykkelse som minnet mer om planker. Håndskårne bord og planker ble til langt ut i 1800-årene til dels laget ved å legge stokken på en høy krakk. En mann sto under og en annen over stokken og dro i den lange håndsaga. Materialer til paneling av rom i våningsbygninger ble høvlet av rustikk, bord for bord, et arbeid som tok lang tid. 
     Våningsbygningene, eller framhus, som de kalles i bygda, var lenge små og primitive og hadde få rom. Fire-, seks- eller åttelaftet hus (svarer til ett, to eller tre rom) var lenge det vanlige på mindre gårdsbruk. Utstyret i disse rom var også spartansk og ofte hjemmelaget. De som ikke kunne lage sine ting selv var, den gang som nå, henvist til å kjøpe på auksjoner eller av håndverkere. Klær og skotøy ble laget av hjemmevirket ull, lin, skinn og lær. Der mannen i huset ikke hadde lært seg å være skredder eller skomaker ble det sendt bud etter andre til å utføre det nødvendige for familien. Disse håndverkere ble boende på gården til arbeidet var utført og fikk kosten der. Dette forhold varte til langt ut i 1800-årene. 
     En flink håndverker omtaler Roar Tank på side 183 i sin bok om Jarlsberg hovedgård. Grevinne Hedvig Wedel Jarlsberg interesserte seg for å samle antikviteter på Jarlsberg. Hun fikk Job Holmen til å kopiere gamle møbler som fantes på Jarlsberg. Job var f. i 1842 (bind I, s. 409). Faren, som kalles murmester, var husmann på Nordre Holmen fra 1829. Om Job forteller Tank at han utførte kopieringen ”med slik nøiaktighet at han satte jernbeslag paa nye stoler fordi forbilledene hadde jernbeslag som var sat paa for at støtte gamle rygger”. 
     Smed Henrik Henriksen, f. 1834 på Teigen i Søndre Slagen, begynte i 1856 sin egen smedforretning på A. B. Bulls verft på Valløy og vant ry som en dyktig skipssmed. I 1864 flyttet han til Nes og i 1876 til Tønsberg og ble grunnleggeren av H. Henriksens mek. Verksted. Smeden Lars Ringshaug oppfant de bevegelige harpunhoder. Begge smeder arbeidet meget for Svend Foyn (Tønsbergs Historie, III, s. 173--74). 
     Andreas Mathiassen Broen (f. 1841, d. 1912) var en meget nevenyttig mann. På Jarlsberg hovedgård arbeidet han mest som snekker og hjulmaker, men han var også en flink smed, skomaker, urmaker og slakter. Til altertavlen med maleren Eckersbergs bilde i Sem kirke skar Andreas ut trerammen, mens sønnen Mathias (f. 1874, d. 1905) skar ut noen av ornamentene. Mathias fikk utdannelse som agronom, men måtte oppgi dette yrke på grunn av sykdom. Han utførte en del treskjærerarbeid for kammerherre Wedel Jarlsberg, men var ikke utdannet i dette fag. Kammerherren selv utførte også en del treskjæring. - En bror av Andreas Broen, Laurits (f. 1846, d. 1916), bosatte seg på Rastad. Han var en dyktig smed. (Opplysninger er gitt av Andreas Broens sønn smed Hans Andreassen. Personalia se bind I, s. 397 og 80.) 
     Som nevnt finner vi i første bind navn på mange av de gamle bygdehåndverkere. Her skal vi nevne de mere betydelige håndverkere i de siste 80 år. 

Byggmestere.
     Holth, Anton Hansen, Nedre Lensberg (bind I, s. 191). F. 1857 i Ramnes, d. 1938. Overtok et bruk på Nedre Lensberg i 1887. Sin fagkunnskap ervervet han seg ved selvstudium og gjennom et langt livs erfaring. Holth spesialiserte seg på møllebygging. Tidlig i 1880-årene foresto han ombygging av Lensberg mølle. Etter denne mølles brann i 1891 ble planlegging og oppføring av ny mølle overdratt til Holth. Ved den tid gikk mølleeierne over til i stor utstrekning å installere moderne siktemaskiner, valsestol og sentrifulgalsikt i bygdemøllene. Holth kom med i dette arbeid og sto for denne moderniseringen ved ombygging eller nyanlegg av de fleste møller i fylket, noen utenfor fylket og et par i Värmland. Holths siste større mølleanlegg var oppføringen av Sandar kommunale mølle i 1920 . Noen av senere utførte han et mindre anlegg i Hakadal. 
     Holth drev også vanlig byggevirksomhet i stor stil. Han leverte tegninger til de fleste nye skolebygg i Sem og Slagen i sin tid. og  for oppføringen av Sem skole. Han leverte tegninger til flere private bygg i og utenfor fylket og fikk også i oppdrag å stå for oppføringen. Til flere offentlige bygninger i fylket utarbeidet han tegninger som ble godtatt, bl. a. internatbygning og flere funksjonærboliger ved Vestfold Landbruksskole på Fossnes. To av de siste førte han opp i 1922-23. Holth deltok med hell i flere arkitektkonkurranser, således ved Granli Tuberkulosehjem, som også ble oppført av ham. Da Sem herredshus i Tønsberg skulle bygges om ble Holths tegninger med noen mindre endringer benyttet. -      Sønnen Hans Holth, Nedre Lensberg (f. 1891), begynte sine læreår hjemme hos faren. I 1933 ble han ansatt som reisende montør for A/S Bygdemøllenes Maskinforretning i Oslo. Da dette firma gikk til avvikling i 1941-42 fikk Holth en lignende stilling ved A/S Sørumsand Verksted. Bortsett fra 2 år ved Sundnes mølle på Inderøy i Nord-Trøndelag, har Holth vært beskjeftiget ved mølleanlegg i bygdene rundt om i det sørlige Norge. 
     Holth, Hans Kristian Hansen, Nedre Grette (I, s. 162). Bror av Anton Holth. 
     Ingebretsen, Nils, Tolvsrød (I, s. 1064). 
     Røed, Hans Emil Hansen, Slagen (I, s. 1135). 
     Simonsen, Anders, Hestehagan av Stusrød (I, s. 976). Han ble utlært som tømmermann i Tønsberg. Utenom husbygging innredet og reparerte han kahytter hos skipsbygger Kristian Kristensen Rom, Husvik. 
     Sperre, Mathias, Sem. F. 1879 i Undrumsdal, d. 1957, og
     Ludv. Vermelid, Sem, f. 1884 (I, s. 153). Disse to gikk i kompaniskap i 1913 og oppførte i tidens løp mange bygninger i og utenfor bygda. Av større bygg kan vi nevne: Valløy, Husvik og Klokkeråsen skoler i Slagen, Ramnes og Holtung skoler i Ramnes. De restaurerte Sem og Borre kirker, den første i 1925. Hotell ”Ulvin” oppførte de tidlig i 1930-årene. 
     Vermeli, Mathias Andersen, (I, s. 151), var byggmester og møbelsnekker. 
     Vennerød, Nils Mathiassen (I, s. 234 og 236). F. 1856 i Stokke, d. 1941 i Lier. Bodde de siste år på Gårdbo. 
     Brødrene Markus og Konrad Andersen fra Lasken i Slagen (I, s. 727) utførte i mange år en utstrakt byggevirksomhet. Den første er død. Den siste flyttet for noen få år siden til Oslo. 

Hovslagere.
     Se også under smeder. 
     Hassum, Nils, Søndre Hassum (I, s. 767). 

Murere.
     Aronsen, Gustav, Børønningen, var en dyktig gråsteinsmurer. Han gikk først i tømmermannslære, men fant dette håndverk for tungt. Han forsto å nytte alle knep med de store og tunge steinblokker han sprengte ut og senere nyttet til det arbeid han skulle utføre. Det hjalp ham og hans medhjelpere meget at han kunne synge til arbeidet. Sønnen Karl Aronsen har fortsatt i mureryrket. Han er nevnt nedenfor under nåværende håndverkere. 
     Andersen, Johan, Knatten (I, s. 975 ) Andersen, Johan Emanuel, Lille Stang (I, s. 928 ) 
     Danielsen,   Arvid, Trettepletten, senere Eik  (I, s. 426).
     Thommesen, Mathias, Robergrønningen 

Salmaker.
     Johnsen, Johan Kristian, Langerød i Sem 

Skomakere.
     Andersen, Samuel Jørgen, Stusrød (I, s- 970). F. 1863 Han gikk i lære hos skomakermester Johan C. Hytten i Tønsberg. Etter 4 år som svenn hos skomakermester Anders Jacobsen nedsatte Andersen seg som mester i Rådhusgt. i Tønsberg og drev der i vel 7 år. Andersen flyttet da hjem til Åsen og hjalp faren med gårdsbruket. Et par år arbeidet han rundt om i husene i Slagen. I den tid hadde han ingen konkurrenter, bortsett fra enkelte lappeskomakere. Andersen førte maskin og redskap med seg. Arbeidet foregikk i et kammers eller i bryggerhuset og undertiden med en læregutt til hjelp. Andersen sydde snørestøvler, springstøvler, sjøstøvler og sko til kvinner og menn. Bøndene skaffet selv materialene. Sylønnen pr. par var 5 kroner for sjøstøvler, 3 for springstøvler, 2 for alminnelige snørestøvler og like meget for sko. For halvsåling fikk han 1 krone for et par støvler. Som tillegg til denne betaling fikk Andersen god kost på stedet: Klokken 7 om morgenen kaffe med fløte og smørbrød med ost. Til middag kl. 12 kjøttmat, av og til fisk, melkevelling eller hvetemelsgrøt, Andersen tok seg gjerne en times hvil etter middagen. Kl. 4 (økt) kaffe og smørbrød. Aftensmaten kl. 7-1/2 8 besto av hvetemelsgrøt. 
     Andreassen, Johan, Rosenlund av Ringshaug (I, s. 1047). 
     Gulliksen, Karl Edvard, Nygård (I, s. 791). Han drev i 1880-90-årene et større skomakerverksted i Tønsberg. Sønnen Gullik Nygaard syslet som skomaker etter at han flyttet til Hassum (d. 1953). 
     Knutsen, Ole, Sanderød (I, s. 608). 
     Mathiassen, Ole, Søndre Fresje (I, s. 496).
     Mathissen, Mathias, Johan Edvard og Hans, Rakkås (I, s. 883-84). 
     Pedersen, Karl Johan, (I, s. 695), bodde på Søndre Rom, mellom Romsveien og Nordre Rørås.      
     Simonsen, Simon, Løkeberg i Sem (I, s 287 ), og sønnen med samme navn. 
     Syversen, Martin, Innlaget (I, s. 781). 
     Sørensen, Ditlef, Hogsnes (I, s. 311 ). 

Skreddere.
     Pedersen, Mathias, Teigen av Søndre Bø (I, s. 792). 
     Svendsen, Kristen, Røren (I, s. 1093), sydde lenge med hånd. I slutten av 1880-årene fikk han maskin. 
     Østensen, Kristen, Langebrekke (I, s. 973), hadde verksted hjemme og tok imot bestillinger. 

Smeder.
     Skovly, Hans Kristian Kristensen, Knatten (I, s. 972). Han kom i 1868 til Knatten og drev som smed for bøndene i flere bygder. Det var særlig ploger han var kjent for. Og han ble flittig søkt som hovslager. Sist i 1880-årene tok han til med å smi harpuner for skipsreder Alf Monsen i Tønsberg og for en bottlenosefanger i Sandefjord. Harpunene til bottlenosefangst var mindre enn dem man brukte til hvalfangst. Det var ikke særlig lønnsomt å drive som smed. I 1880-årene kostet det 70 øre å få lagt om 4 hestesko og 2 kroner for 4 nye sko. Både skoene og sømmene ble håndsmidd. Til 4 sko gikk det med ca. 3 kilo. Jernet kostet 18 øre kiloet. Skovly begynte sitt arbeid kl. 7 om morgenen og holdt på til 7-8 om kvelden. I høstsesongen, særlig i frostperioder, var det meget å gjøre. Da ble arbeidstiden ofte fra 3-1/2 4 til 10-11 om kvelden. 
     Skovly, Hans Johan Hansen, sønn av foregående. F. 1877. Han gikk i lære hos sin far. I 1894 var Skovly på hvalfangst med Svend Foyn til Mehamn i Finnmark. Etter en tid i Amerika kalte faren ham hjem i 1906. Far og sønn fikk fra 1907 meget å gjøre med å smi harpuner til bottlenosefangst for verkseier Peder Jørnsen i Tønsberg. I tiden 1907-14 var smedarbeidet sesongbetonet og omfattet fremdeles plogsmiing, hovslageri og vanlig smiearbeid for folk i bygda. Far og sønn hadde i den tid 4-5 mann til hjelp. I 1906 var arbeidstiden fra klokken 7 om morgenen til 7 om kvelden. De spiste morgenmat kl. ½ 7, frokost kl. ½  9-9, middag 12-1, økt ½ 4-4 og kveldsmat kl. 7. - Smed H. J. H. Skovly har vært nyttet som kjøkemester i mange festlige lag. 
     Gulliksen, Konrad Godtfred, Østre Rom (I, s. 867). 
     Hansen, Julius Emil, Nordre Velle (I, s. 697). Han hadde sin smie på Klokkeråsen. Denne gård tilhørte broren. 
     Johansen, Kristen, Nedre Grette (I, s. 162). 
     Mathiassen, Laurits, Rastad (I, s. 80). 
     Simonsen, Mathias, Nordre Ås (I, s. 99). Faren, Simon Eriksen, Rønningen (I, s. 435), var også smed. 
     Skjulstok, Jakob Olaus Jakobsen, Ringshaug (I, s. 1048). Ble populært kalt ”Ringshaugkongen”. 
     Aas, Hans Olsen, Nordre Basberg (I, s. 726). 
     Aas, Mathias Christensen, Tveiten (I, s. 52). 

Snekkere.
     Myhre, Ole Kristian Johansen (I, s. 559), var en flink møbelsnekker, som hadde fått sin utdannelse i Horten. Han arbeidet i bjørk og nøttetre, finerte og polerte selv. En tid hadde han læregutter i sin tjeneste. De ting Myhre laget ble for en stor del solgt i Horten. 
     Hassum, Julius O., Søndre Hassum (I, s. 753). 
     Røed, Hans Edvard Hansen (I, s. 1134) og sønnen Arnt Hartvig Røed. 

Urmaker.
    Wang, M., Panne (I, s. 159). 

Sem og Slagen Håndverkerforeningen
     I 1937 tok byggmester Ludv. Vermelid, Sem, byggmester Anton Larsen, Eikeberg, og tømmermester Einar H. Unneberg, Slagen, initiativet til å få dannet en håndverkerforening for Sem, med det formål å få gjort håndverksloven gjeldende for bygda. Foreningen ble stiftet 5. august 1938 og 1. oktober s. å. ble håndverksloven innført. Til denne tid hadde 215 håndverkere meldt seg til lensmannen, som, i medhold av § 1 i lov om håndverksnæring av 25. juli 1913, meddelte 171 rett til ”fremdeles uten næringsbrev å fortsette den av dem til nevnte tid drevne næring”. Et fåtall håndverkere hadde sitt næringsbrev i orden. De øvrige fikk fortsette sitt håndverk på ”hevd”. 
     Den lokale håndverkerforening er direkte tilsluttet Norges Håndverkerforbund. Ved starten i 1938 fikk foreningen 20 medlemmer. 1. januar 1947 var tallet steget til 40. Det første styre besto av byggmester Anton Larsen, formann, murmester Karl Melin, Valløy, malermester Kristian Tveitan, Sem, bakermester Knut Flagstad, Gårdbo, og tømmermester Einar H. Unneberg, Eik. 
     Foreningens formenn har vært: Byggmester Anton Larsen, 1938-40, malermester Edv. Hagen, Gårdbo, 1940-53, byggmester Bjarne Revaa, Eik, 1954-56, og 1959-, malermester Ivar Romøren, Presterød, 1957-58. 
     I 1959 hadde styret denne sammensetning: Bjarne Revaa, formann, Ivar Romøren, varaformann, byggmester Olaf Rye, Barkåker, sekretær, feiermester Leif Myhre Johansen, Eik, kasserer, og byggmester Gunnar Karlsson, Presterød. 
     Foreningen har to æresmedlemmer Malemesterne Edv. Hagen og Kristian Tveitan, Sem. 
     Medlemstallet utgjør pr. 1. juli  1959: 30 Derav hadde 11 av dem håndverksbrev. 

Registrerte håndverkere fra 1938.
     Siden 1938 har lensmannen ført protokoll over de håndverkere som har meldt seg hos ham og til ham betaler sin håndverksavgift. Protokollen er ført alfabetisk, men den mangler tilføyelse om når håndverksnæringen er opphørt, f. eks. ved død, fremskreden alder eller flytning fra bygda. Fra denne alfabetiske fortegnelse har vi nedenfor trukket ut de enkelte yrker. Flere av håndverkerne som fremdeles er bosatt i kommunen kan ha skiftet bosted siden registreringen. 

Bakere og konditorer.
Borg-Hansen, Rolf, Husøy. Født 1913. 
Engebretsen, Erling. Født 1912. 
Flakstad, Knut, Gårdbo. Født 1912. 
Hansen, Ole Eugen. Født 1919. 
Hauge, Thoralf Arthur, Eik. Født 1900. 
Jørgensen, J. O., Eik, Født 1903. 
Johansen, Georg Jonathan, Presterød. Født 1902. 
Lindhjem, J., Husvik. Født 1885. 
Lie, Ragnar. 
Larssen, Karsten Lund, Gårdbo. Født 1909. 
Odmann, Einar Baust, Fyllpå i Slagen. Født 1925. 
Pedersen, Thordis, Sem, hjemmebakeri. Født 1904. 
Sæther, Johs. E., Sem. Født 1888. 
Thorstensen, Sveinung, Ringshaug. F. 1911. 

Barberere og herrefrisører.
Hansen, Johan, Sem. Født 1917. 
Krohn-Kleven, Arthur, Eik. Født 1909. 
Rogne, Th., Barkåker. Født 1908. 

Damefrisører.
Bergh, Edith, Stang. Født 1908. 
Døvle, Thora, Husøy. Født 1903. 
Kolberg, Magnhild Johanne, Barkåker. Født 1908. 
Linnestad, Andrine, Sem. Født 1884. 
Langjordet, Signe, Eik. Født 1927. 
Solli, Bertha, Sem. Født 1896. 

Feiere.
Gregersen, Reidar B., Valløy. Født 1908, død 1945. 
Johansen, Leif Myhre, Eik. Født 1916. 

Fotograf.
Skotte, Oddvar A., Barkåker. Født 1912. 

Glassmestere.
Mathisen, Erling, Eik. Født 1907. 
Pedersen, Ove Thormann,  Gårdbo Født 1921. 

Gullsmeder
Haugerød, Arne Oddmund, Øvre Råel Født 1903. 
Hansen, Ragnvald Kristoffer, Gårbo. Født 1911. 

Hjulmaker.
Samuelsen, Konrad, Ilebrekke. Født 1891 

Kjole- og draktsyersker
Andersen, Anna, Sem. Født 1892 
Borgersen, Borghild, Jareteigen. Født  1902. 
Himberg, Hjørdis, Sem. Født 1906. 
Lefsaker, Harda, Gullerød. Født 1913. 
Møller, Elise, Stuerød. Født 1896. 
Nidemann, Lotte Margrethe. Født 1909. 
Roberg, Kari, Roberg. Født 1907. 
Våge, Ranveig, Fadum. Født 1909. 

Kobber- og blikkenslagere.
Karppinen, Walther, Hassum. Født 1911. 
Schau, Bjarne Dagfinn, Sem. Født 1905. Strøket 1947. 

Malere.
Berg, Augustinius, Sem. Født 1873. 
Brotke, Walther, Eik. Født 1887. Strøket 1947. 
Bøe, Nils Johansen, Slagen. Født 1905. 
Berg, Olav, Sem. Født 1911. 
Christoffersen, Charles, Åsgårdstrand. Født 1900. 
Engdahl, Johan, Valløy. Født 1905. 
Engen, Ernst, Eik. Født 1910. 
Fadum, Alf, Høiset, Barkåker. Født 1906. 
Fadum, Håvald, Barkåker. Født 1907. 
Fjeld, Ole Petter Heen, Sem. Født 1908. 
Gulliksen, Georg, Romsrønningen. Født 1896. 
Gravdal, Nils, Husøy. Født 1903. 
Hem, John, Sem. Født 1895. 
Hagen, Edv., Gårdbo. Født 1885. 
Hagen, Anstein, Gårdbo. Født 1911. 
Jansen, Kristian.Oliver Li. Født  1893.
Johnsen, Erling Røer, Øvre Råel. 
Klevjer, Jørgen, Eik. Født 1903. 
Lillås, Oskar, Sem. Født 1889. 
Mathisen, John, Råel. Født 1887. 
Olsen, Alfred, Bogen. Født 1874. 
Pedersen, Peder, Fyllpå i Slagen. Født 1909. 
Stiansen, Bjarne, Skallevoll. Født 1908. 
Stiansen, Stian, Skallevoll. Født 1910. 
Skaug, Thomas, Husøy. Født 1885. 
Tveitan, Einar, Sem. Født 1903. 
Tveitan, Kr., Sem. Født 1893. 

Murere.
Andersen, Emil, Sem. Født 1893. 
Aronsen, Karl, Råel. Født 1894.
Andersen, Anker, Hesby. Født 1901. 
Almenning, Leif, Roberg. Født 1928. 
Bringaker, Nicolai, Øvre Råel. Født 1903. 
Borge, Kristian, Holtet, Barkåker. Født 1893. 
Borge, Thomas, Eik. Født 1928. 
Dahl, Karl, Skallevoll. Født 1889, død 1959. 
Eng, J., Gårdbo. Født 1894. 
Hagen, Olaf, Brua. Født 1883. 
Jansen, Hans, Eik. Født 1904. 

Møbelsnekkere.
Baardseth, Idar, Fyllpå i Slagen. Født 1911. 
Linnestad, Sverre, Eik. Født 1918. 
Lian, Karsten, Ås. Født 1932. 
Risvold, Olav, Råel. Født 1920. 
Studsrød, Svein. Født 1934. 
Østmann, Knut, Søndre Nes. Født 1928. 

Møbeltapetserer.
Sørensen, Anders, Ringshaug. Født 1899. 

Møllemontør.
Holth, Hans, Lensberg. Født 1891. 

Pølsemakere.
Hansen, Albert Anton, Eik. Født 1908. 
Kristiansen, Robert. Født 1934. 
Kåsin, Sverre, Krøgerløkka. Født 1926. 

Rørleggere. 
Bache, H. C., Øvre Råel. Født 1883. 
Eklund, Reidar, Presterød. Født 1884. 
Henriksen, Henrik, Husvik. Født 1870. 
Jensen, Kristen Holmen, Presterød. Født 1917. 
Mikkelsen, Rolf, Røren. Født 1898. 
Nielsen, Hjalmar, Feskjær. Født 1897. 
Pedersen, Peder, Gauterød. 

Salmaker. 
Nilsen, Jørgen, Sem. Født 1886. 

Skomakere. 
Andersen, Oskar, Husvik. Født 1880. 
Berg, Ludvig Wessel, Eik. Født 1898. 
Danielsen, Johs., Åsgårdstrand. Født 1873. 
Hem, Asbjørn, Sem. Født 1916. 
Halvorsen, Olav, Barkåker. Født 1916.
Moholt, Oskar A., Roberg. Strøket 1947. 
Moe, Arthur, Husvik. Født 1895. 

Skreddere. 
Almquist, Karl, Narverød. Født 1875. 
Kopstad, Oldemar, Sem. Født 1894. 

Smeder. 
Andreassen, Hans, Åsly, Søndre Velle, grovsmed. Født 1887 
Christophersen, Mathias, Husvik, grovsmed og kleinsmed. Født 1885, død 1958. 
Fevang, H., Sem, grovsmed og hjulmaker. Født 1877. 
Grøstad, Ole, Langerød, Barkåker, grovsmed og hjulmaker Født 1886. 
Hansen, Anders, Sem, grovsmed. Født 1879. 
Mathisen, Kristian N., Sande. Født 1899. 
Steine, Sjur, Sem, grovsmed og kleinsmed. Født 1900. 
Skovly, Hans J., Vollen, grovsmed. Født 1877 . 
Skallevold, Johan, Innlaget. Født 1898. 

Snekkere. 
Andersen, Axel B., Sem. Født 1885. Strøket 1947. 
Christoffersen, Leif, Husvik. Født 1908. 
Eriksen, Einar, Sem. Født 1896. 
Fevang, Rolf Wang, Eik. Født 1932. 
Fadum, Julius Iversen. Født 1907. 
Graw, Hans Chr., Eik. Født 1901. 
Grødem, Johan, Barkåker. Født 1922. 
Hassum, Georg, Gauterød. Født 1901. 
Kristensen, Frank Hugo, Husvik. Født 1919. 
Kirsebom, Fredrik, Presterødrønningen. Født 1909. Strøket 1947. 
Kværne, Gustav, Auli. Født 1899. 
Knudsen, Josef Bernhard, Øvre Råel. Født 1896. 
Langemyhr, Harry, Presterød. Født 1914. 
Langerød, Jørgen, Bjelland. Født 1889. 
Mathisen, Juel M., Eik. Født 1875. 
Møller, Hans K., Stuerød, snekker og hjulmaker. Født 1909. 
Mathisen, Bjarne, Eik. Født 1910. 
Røed, Arnt H., Råel. Født 1880. 
Sverstad, P., Barkåker. Født 1877, død 1953. 
Wiersholm, Conrad, Sem. Født 1923. 
Øverby, Thorvald, Husvik. Født 1916. 

Steinhogger.
Ekstrøm, Osvald, Sem. Født 1904. 

Treskjærer.
Bonnevie Svendsen, Eystein, Fresti. Født 1902. 

Tømrere og murere.
Amundsen, Jørgen, Husvik. Født 1879. 
Andersen, Karl, Husøy. Født 1867. 
Andersen, Markus, Olsrød. Født 1890. 
Andersen, Konrad, Gårdbo. Født 1896. 
Akerholt, Anders, Eik. Født 1881. 
Andersen, Karl, Bø. Født 1891. 
Andersen, Alf M., Husøy, tømrer. Født 1890. 
Andersen, Erling Walter, Husøy, tømrer. Født 1914. 
Bjelland, Nils Adolf, Hogsnes. Født 1892. 
Berg, Martin H., Sem. Født 1895. 
Bærland, Gunnar, Råel. Født 1901. 
Bettum, Lorentz, Narverød. Født 1898. 
Bettum, Sigurd, Husøy. Født 1901. 
Christoffersen, Carsten, Gårdbo. Født 1897. 
Evjen, Peder, Skallevoll. Født 1883. 
Evensen, Peder, Husvik. Født 1887. 
Eldevik, Kaare, Barkåker. Født 1904. 
Ekeberg, Arnold Larsen, Barkåker. Født 1900. 
Ekeberg, Rolf Larsen, tømrer, Øvre Råel. Født 1909. 
Ekeberg, Wilhelm Larsen, tømrer. Født 1916. 
Fevang, Magnus, Eik. Født 1884. 
Fadum, Laurits, Eik. Født 1891. 
Fadum, Anton A., Barkåker. Født 1880. 
Firing, Edvard, Fyllpå, tømrer. Født 1867. 
Firing, Nils Bredo, Presterødrønningen, tømrer.  Født 1931. 
Fjeldheim, Frank, Kjelle, tømrer, murer og rørlegger. Født 1899. 
Floberg, Oscar, Presterød. Født 1876. 
Grelland, Karsten, Presterødrønningen. Født 1909. 
Hytten, Johan, Tufta, Slagen. Født 1901. 
Hansen, Helge, Tverved, tømrer. Født 1901. 
Hyllseth, Sig., Eik, tømrer. Født 1896. 
Hauge, Martin, Eik. Født 1909. 
Holth, Einar, Eik. Født 1893. 
Hegg, Peder, Eik. Født 1893. 
Hassum, Jørgen, Ilebrekke, tømrer. Født 1899, død 1946. 
Hansen, Aksel Kristoffer, Eik, tømrer. Født 1906. 
Huflåtten, Knut, Olsrød, tømrer. Født 1919. 
Jørgensen, Erling Normann, Ringshaug. Født 1901. 
Jacobsen, Hans Hvalsøe, Teisverven, tømrer. Født 1916. 
Johansen, Finn, Barkåker, tømrer. Født 1927. 
Johansen, Ludvig, tømrer. Født 1874. 
Johansen, Egil Kristian, Presterødåsen, tømrer. Født 1933. 
Kittilsen, Hans K., Jareteigen. Født 1884. 
Karlsson, Gunnar, Presterød. Født 1904. 
Karlsen, Alb., Langvall. Født 1872. 
Kamfjord, Sverre Monrad, tømrer. Født 1922. 
Larsen, Anton, Barkåker. Født 1879. 
Lassen (Larsen?), Johs., Brekke. Født 1901. 
Langemyhr, Harald, Presterød. Født 1888. 
Langemyhr, Karsten Thore, Presterød, tømrer, Født 1913. 
Lensberg, Hans, Sem. Født 1899. 
Melin, K., Langvall. Født 1887. 
Myklebust, Ole, Skallevoll. Født  1908.
Myhre, Harald, Ullevik. Født 1900.
Marthiniussen, Kristian, Lasken. Født 1906. 
Marthinsen, Mathias, Presterønningen 
Myhre, Alf, Karlsvik. Født 1910. 
Myhre, Arnt, Innlaget. Født 1886.
Magnusdal, Ralph, Narverød, tømrer. Født  1917.
Nordeng, Ole Lorang, Eik, tømrer. Født 1908.
Olsen, Egil Fridemann, tømrer. Født 1921.
Røed, Hans H., Råel. Født 1877. 
Røed, Einar, Olsrød. Født 1901. 
Roberg, Ludvig, Eik. Født 1883, d. 1944. 
Røsland, Markus K. Eik. Født 1894. Strøket 1949.
Rye, Olaf, Barkåker, tømrer. Født 1900. 
Revaa, Bjarne, Eik, tømrer. Født 1912. 
Røed, Harry Walter, Olsrød, tømrer. Født 1913. 
Røed Edmund, Råel, tømrer. Født 1911. 
Smidsrød, Didrik, Sem. Født 1905. 
Smidsrød, Anders, Sem. Født 1903, død 1941. 
Sørensen, Johan, Hogsnes. Født 1905. 
Sandåker, Torjus, Fyllpå i Slagen. Født 1883. 
Sperre, Mathias, Sem. Født 1879, død 1957. 
Stensholt, Markus, Eik. Født 1896. 
Saudesund, Ole, Barkåker. Født 1896. 
Svalby, Thor, Ringshaug. Født 1895. 
Sørhaug, Toralf, Sem, tømrer. Født 1895. 
Sviund, Arne, Basberg, tømrer. Født 1915. 
Stenbakk, Kristoffer, Narverød, tømrer. Født 1908. 
Tolsrød, Johan Olsen, Eik, tømrer. Født 1902. 
Unneberg, Einar H., Eik. Født 1901. 
Vermelid, Ludvig, Sem. Født 1884. 
Veierød, Hans Arthur, Narverød. Født 1898. Strøket 1947. 
Waaler, Karl, Eik. Født 1899. Flyttet til Stokke. 
Valberg, Ludvig, Sem, tømrer. Født 1882. 

Urmakere.
Mangår, Johs., Sem. Født 1903. 
Stensholt, Kjell, Eik. Født 1928. 

Til denne liste kan vi føye til noen andre yrker, hvis utøvere ikke er nevnt i lensmannens håndverksprotokoll. 

Elektrikere (aut. installatører)
Andersen, Finn H., Husvik. 
Bonde, Svenn, Olsrød. 
Jørgensen, Erling, Eik. 
Nilsson, Osc. & Søn, Presterød. 
Aamodt, Kristian, Sem. 

Parkettleggere.
Andersen, Gunnar, Sem. 
Dønnestad, Ole, Sem. 

Salmakere.
 Nilsen, Jørgen, Sem. 
Thon, Arthur, Tolvsrød. 

Gulvsliper.
Bogen, Trygve, Gårdbo. 

Industrielle bedrifter.

Den første bedrift i bygda av betydning var 
VALLØ SALTVERK 

Innledning.

Kart over Valløy

     Salt har alltid vært uunnværlig for menneskene, men det har ikke alltid vært like lett å skaffe det i de enkelte land. I Norge finnes det ikke steinsalt, og våre få saltkilder er først blitt utnyttet i ny tid.  (1
     Våre forfedre søkte tidlig å vinne ut salt av havvannet, som de lot dunste ut over ilden i store kjeler eller panner. Slik saltbrenning har foregått langs Norges kyst fra sagatiden. I sagaen om Fridtjov den frøkne, fra om lag 1400, fortelles det at Fridtjov kom til kong Ring forkledt som saltbrenner. 
     Flere gårder har sitt navn etter denne gamle saltbrenningen. På Østlandet har vi således gårdsnavn som Saltnes i Onsøy og Råde, Steinkjelen i Rygge, Saltbuhuset i Rygge, Murkasle i Sande, Såteskogen ved Frebergsvik i Nykirke (av saltkjelesåte - sted hvor det ble brent salt), Saltbustad på Nøtterøy og Saltholmen i Hedrum. I 1723 nevnes Saltboe som plasser under gårdene Kure og Kallum i Rygge, Saltboebachen, en plass under Falkenstein i Borre, og Saltbrennerboden ved Åsgårdstrand (nevnes i tingboka 1723). I vår egen bygd har vi Saltkopp. Hvor gammelt dette siste navnet er vet vi ikke. Det finnes heller ikke direkte opplysninger om saltbrenning her, men litt lenger nord, på Nordre Teigen ved Åsgårdstrand, ble det drevet saltkokning i 1711 (bind I, s. 557) og i 1743. I lensregnskapene for 1615-17 finner vi en opplysning om at Karlsvik saltkjelestø var øde. Den årlige avgift ble avkortet med 1 pund salt. Samtidig lå en lignende stø i Nykirke øde. Den lå visstnok ved Såteskogen. På plassen Bakken under Falkenstein i Borre ble det i 1743 brent salt av mange bønder i fellesskap. Et saltbrenneri nevnes i 1699 på Røre i Borre (Tønsbergs Historie II, s. 265). På Snekkestad og i Mulvika i Våle og ved Holmestrand vet vi at det ble brent salt i gammel tid. 
     Et annet minne om gammel saltproduksjon hadde vi i landskylden. Enkelte gårder betalte den årlige landskyld til jorddrotten med salt. I Slagen var det bare Åsmundrød som inntil 1667 hadde saltskyld. Lenger nord i Vestfold, i Nykirke, Våle, Botne og Sande hadde flere gårder saltskyld. 
     Til saltbrenningen skulle det meget ved. Den foregikk derfor helst på steder hvor det var lett å skaffe brensel. Men produktet ble ikke alltid godt. Peder Clausson Friis (1545-1614) forteller i sin ”Norriges Bascriffuelse” at det salt som ble brent i Hardanger var grått, likesom det som ”veldis oc siudes” ved Oslo. Lenger tilbake i tiden ble slikt salt kalt ”svart salt", og for en stor del brukt til dyr. Det innførte salt ble kalt ”hvitt salt”. Det salt som bøndene i Vestfold brente i 1743 ble kalt ”Løbe Salt”, fordi det var pakket inn i never som små halve kvarter. Det var også dårlig, og ble for det meste brukt til å gi dyra oppløst i vann. Fattige folk, som ikke hadde råd til å kjøpe bedre salt, brukte det også. Bøndene som brente salt byttet det ofte bort med korn. 

     Da Vallø saltverk kom i drift fikk dette privilegium på saltkokingen og de gamle saltpanner til bøndene ble nedlagt. Men også senere, i kriseår, kom denne gamle industri i gang igjen. Ved Moss ble det således, ifølge beretning av sogneprest Greve i 1790, tilvirket salt på atskillige steder. I 1803 ble det opprettet et saltsyderi i nærheten av Moss, men det ble snart nedlagt igjen. I 1809 tilbød Hans Nielsen Hauge seg å lære kystbefolkningen å koke salt. Han ble løslatt fra fengslet 27. februar. Etter å ha undersøkt sjøens saltholdighet ved Rygge reiste han over fjorden til Valløy og beså saltverket. Derfra fortsatte han til Lillesand. I oktober 1809 var han på ny tilbake i Kristiania og ble satt inn i fengslet igjen (H. G. Heggtveit, Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede I, s. 337-38. Se også Jacob S. Worm-Müller, Norge gjennem nødsaarene, Kr.a 1918, s. 184-86). På Snekkestad i Våle kom saltkokeriet igjen i drift i disse ufredsår. 
     Så lenge fiskeriene var lite utviklet her i landet ble nok vår hjemlige produksjon av salt også nyttet til salting av fisk. Men da fisken ikke holdt seg godt i dette saltet, ble det nødvendig å innføre salt til fiskeriene. Hvitt salt var ellers blitt innført alt i det 14. hundreåret. I begynnelsen av det 16. hundreåret besto det innførte salt av lüneburgersalt, skotsk salt og spansk salt (alm. kalt baisalt). Senere ble det statsmonopol på salthandelen, men dette virket ikke heldig for fiskeriene, som ofte manglet salt. Ved Christian V's tronbestigelse i 1671 ble salthandelen på Spania frigitt. 
     Forsøk på å drive saltbrenning som industri ble tidlig gjort. I begynnelsen av det 16. hundreåret var det et saltsyderi på Kjølsøya i Dolm sogn på Hitra. Absalon Pedersen Beyer forteller i sin Norges historie fra ca. 1567 at det i Hardanger ble brent måtelig godt salt, og at hardingene i fordums tider hadde seilt til Grønland, Island og Bjarmeland (Russland) og ført dit salt og andre varer. I 1583 ble det anlagt et saltsyderi ved Lysekloster i Hordaland. Et sted i Akershus len ble det i 1576 for kongens regning forsøkt å anlegge saltkunst, men foretagendet mislykkedes og ble oppgitt i 1578. I 1600 anla kong Christian IV et saltsyderi på Langøya ved Langesund, hvor det var en saltkilde. Det ble drevet for kongens regning til 1620, senere ble det forpaktet bort. I Bergen, på det nåværende Møhlenpris, anla Jørgen Thor Møhlen et saltsyderi eller saltraffineri i 1682. Det var i drift en tid. I 1720-årene ble det på ny satt i gang, men stoppet snart igjen. 

 

Saltverk på Narverød.

     Da baron Gustav Wilhelm von Wedel kjøpte Jarlsberg grevskap i 1683 fulgte det også med bygninger tilhørende et saltverk på Narverød i Slagen, med alt inventarium, panner og redskap (Tønsberg Historie II, s. 239-40). Hvor lenge dette saltverk hadde vært i drift kjenner vi ikke til, men baronen hadde ingen interesse for det og lot det straks rive ned (Roar Tank, Jarlsberg hovedgaard, s. 111) . 

     Et nytt saltverk ble anlagt på, eller rettere sagt tett ved, Narverød i  1714. Fyrforvalter Jørgen Michelsen [Bornholm] kjøpte denne gård i 1714 og anla straks et lite saltbrenneri eller saltverk ved Ulleviksbogen på  Søndre Ullevik grunn, som tilhørte toller Mads Gregersen i Tønsberg. Fra  England skaffet Michelsen seg en saltpanne. Saltet ble kokt dels av sjøvann og dels av innført engelsk steinsalt. 1 1722 lånte Michelsen 2000 rdl. av toller Amund Soelberg i Drammen. Denne fikk pant i Narverød med Skjerpe og det straks ved på Mads Gregersens grunn beliggende saltbrenneri med tilbehør og inventar og Michelsens gård med sjøbu og innhegnet tomt på Strømsø (bind I, s. 1118). 

     Michelsen søkte senere om privilegium på saltutvinning, men fikk avslag. I stedet ble det i 1734 befalt for kgl. regning å innrette et saltprøveverk på Narverød, under bestyrelse av berghauptmennene von Schubarth og von Schlanbusch. Verket besto av et kokehus med en liten saltpanne med de nødvendige rør, pumper og kar samt et 90 fot langt graderhus, som ikke kom i bruk. Anlegget kostet 2 742 rdl. Den tekniske ledelse var overdratt en tysk saltmester ved navn Jørgen Steen (også kalt Georg Stein), som hadde en lønn av 5 rdl. pr. uke. Verket ble innstilt i 1738 etter å ha produsert 400 tønner salt. 
     Anlegget var lite, og da man hadde liten teknisk erfaring å bygge på, var det vanskelig å få det i en tilfredsstillende drift. Kongen søkte derfor råd og hjelp hos sin fetter grev Stolberg. Denne skaffet ham da en fagmann på området fra Tyskland, den kurpfalziske geheimeråd, saltdirektør Joachim Friderich von Beust. Han tok på seg å undersøke forholdene ved det norske saltkokeri. 

 

Vallø saltverk.

     Resultatet av von Beusts undersøkelser ble en kontrakt av 30. april 1739, hvorved han tok på seg å anlegge et nytt stort saltverk på Valløy. Byggearbeidet ble satt i gang i juli s. å. von Beust ble ansatt som direktør, en stilling han hadde til 1758. von Beust ble i 1758 opphøyet i den danske friherrestand. Han var en tid dansk gesandt i nedersachsiske krets, og døde 26. mars 1771 i Eisenach. I tiden 1739-44 var han også overdirektør for det nystartede norske kompani. 
     Det var hensikten å søke dannet et interessentskap med von Beust som overdirektør. Han skulle ta en del av de 128 andeler, som verket var tenkt delt inn i. Kapitalen skulle forrentes med 5 prosent, og det ble lovet en  gevinst på 50 prosent av verkets inntekter. Men det gikk ikke så glatt med å få interessentskapet i stand. Bare noen privatpersoner (Standes Glieder) i kanton Bern i Sveits tegnet seg for 7 800 spesies dukater (18 5851/2 rdl.) og en geheimekonferensråd Lerche for 5 000 rdl. courant.  Selv skjøt von Beust inn 11 000 rdl. Dette, og i noen år den kgl. tiende av jernverkene, var den kapital man hadde å begynne med. Resten måtte skytes til av den kgl. kasse. Man ble imidlertid misfornøyd med von Beusts ledelse, da han mest oppholdt seg i Tyskland. Både han og de øvrige innskytere ble innløst, og verket tilhørte deretter i sin helhet kongen. Det ble i den første tid kalt Det kongelige nordiske saltverk  , senere Det kongelige norske saltverk, men Vallø saltverk ble det alminnelige navn på verket. L. H. Bing oppgir (1796) at verkets segl hadde denne ordlyd: Des kønigl. nordisch Saltz-Werks-Seigel. I daglig tale er Valløy blitt kalt Verket helt opp til vår egen tid. Det var meningen at det nye saltverk, som i sin tid var det eneste i sitt slag i Norden, skulle produsere det salt man trengte i begge riker, men så langt nådde man aldri. Det måtte den hele tid, bortsett fra, krigsårene, innføres betydelige kvanta salt både til Norge og Danmark. Kong Fredrik V besøkte Valløy i 1749. 
     I sivile saker hadde saltverket, så lenge det var statseiendom, egen jurisdiksjon (domsrett) og sto under overbergamtet som overdomstol til 1812, og til 1819 under Akershus stiftsoverrett. Bokholderen ved verket var skifteforvaltere. De skiftene som ble foretatt på Valløy i den tid saltverket var statseiendom., (1739-1819) er ikke innført i skifteprotokollene for Søndre Jarlsberg. Protokollen fra Valløy er antakelig tapt. 
     Som gårdsbruk var Valløy helt ubetydelig, men for anlegg av en så stor bedrift som saltverket kom til å bli, var stedet vel skikket. For gården Valløy ble det betalt 350 rdl. Det ble straks nødvendig å øke jordeiendommen og skaffe skog. I 1741 ble gården Tolvsrød med Langvall innkjøpt for 900 rdl. og Søndre Ullevik for 350 rdl. Bastøy i Borre ble lagt til i 1744. Denne øya kunne avgi 1000 favner ved om året. I 1746 bygslet kongen Mellom Ullevik og i 1806 ble Nordre Ullevik kjøpt for 1200 rdl. 
     Til å anlegge det nye saltverk sendte von Beust opp fra Tyskland 1 saltmester, 1 gradérmester  og 10 tømmermenn. Som saltforvalter ble ansatt Christian Gottlieb Crell fra Eisenach og som bokholder nordmannen Børre Strøm . Saltmesteren var antakelig Johan Jørgen Feldsberg, som døde i 1775, 70 år. Gradérmester Carl Worm døde i 1742 .
     Materialer og utstyr fra prøveverket på Narverød ble  i 1739 overført til Valløy og saltmesteren Jørgen Steen fulgte med. Han døde på Valløy 1753, 55 år gammel. Etter planen skulle det innrettes 12 panner med de nødvendige gradérhus, men det tok tid før man nådde så langt. Alt skulle bygges opp fra nytt av, både de mange bygninger til selve verkets drift og boliger for funksjonærer og arbeidere. For å få teglstein og murstein til verket ble det straks anlagt et stort teglverk på Tønsberg bys grunn eller bymark, der Heimdal gartneri nå ligger. Det var i full drift i 1 år og anlegget kostet 6 a 7000 rdl. Ved teglverket ble det brent gode mur og teglstein. Det kunne brennes 28000 murstein og 14000 takstein ad gangen. I 1749 ble det brent 77000 murstein, 15200 takstein, 7200 oksetunger og 567 mønesteiner. 
     I 1744 kom det første gradérhus i drift. Det ble kalt ”Christianus sextus” - oppkalt etter kong Christian VI . Det annet gradérhus ble kalt ”Sophia Magdalena” etter kong Christians kone. I 1745 var 2 store og 2 små panner i bruk. Både det vann som ble pumpet opp fra sjøen og det ved graderingen foredlede saltvann ble fordelt ved pumper, som ble drevet ved folkekraft. I 1745 ble den første hestekunst ferdig. Det var en innretning som minnet meget om de gamle hestevandringer, som ble nyttet ved tresking. I 1747 ble hestekunsten i tårnet ved gradérhuset ferdig. Her ble vannet pumpet opp fra sjøen. De første hestekunstene hadde kamhjul. Man kunne da heve meget vann på samme tid, men det ble i lengden alt for tungt for hestene. Derfor ble kunstene forandret i 1768. De ble da bygd inn i hus som lå tett inn til gradérhusene. I stedet for kamhjul og drev ble det nyttet en oppstående spindel, som på den øverste ende hadde en dobbelt krumtapp. Dette gjorde at pumpene var i gang vekselvis. Derved ble det pumpet opp mindre vann på samme tid, men det var ikke så tungt for hestene. Hestekunstene ved gradérhusene ble drevet med 2 hester, mens kunsten i pumpevannstårnet ble drevet med 3 hester.  I 1748 var 4 store og 2 små panner og en part av det annet gradérhus i bruk. Året etter kom en ny stor panne i bruk. I 1750 ble kunst nr. 2 og 3 ferdige. De to 1 800 og 2 000 fot lange gradérhus var i full drift i 1751. På den tid var omtrent alle boliger for funksjonærer og arbeidere ferdige. Fra 1753 ble det kokt salt med 6 store panner, og denne kapasitet hadde verket til i 1777-78. Man fikk da 4 nye panner. Til trekkraft ved siden av hestekunstene ble det i 1788 oppført en vindmølle, som var bygd i Oldesloe i Holstein. Den annen vindmølle ble oppført i 1791. Den første vindmølle drev pumpene i sjøvannstårnet eller pumpene i det første gradérhus, men hvis vinden var svak måtte hestekunsten brukes. I 1805 brente den ene mølla, men den ble snart erstattet med en ny. Drivkraften til pumpene ble aldri helt tilfredsstillende. Alt i 1740 og 42 ble det undersøkt om det ved en vannledning fra Borrevannet gikk an å skaffe tilstrekkelig vann til å drive et vannhjul, men overslaget falt ikke heldig ut. Et nytt prosjekt i 1760 gikk ut på å demme opp Hassum- og Åsmundrødmyrene med en hoveddam ved Brekke. Dette førte heller ikke til noe. 
     Den svenske friherre Samuel Gustaf Hermelin beså Vallø saltverk i 1768. En beretning om dette besøk er inntatt i Kgl. Svenska Videnskapers Akademies avhandlinger. 
     Verket fikk tidlig sin egen faste skole og eget fattigvesen. Men skulle folk til kirke måtte de helt til Slagen kirke.   I 1770-årene var folketallet på Valløy ca. 400, og i lengden ble det lang kirkevei for så mange mennesker. Betjentene ved saltverket søkte derfor i 1777 verket om å få oppført en kirke på Valløy. Utgiftene ved oppførelsen av kirken ble anslått til 4 000 rdl., som skulle utredes av verkets kasse, mot refusjon etter hvert av saltmålerpengene. Vedlikeholdet skulle være verket uvedkommende. Først fire år senere tok arbeidet til. Grunnsteinen ble lagt 17. juli 1781, og kirken var ferdig og ble innvigd 4. desember året etter (bind II, s. 207-20) . 
     I 1784 ble det anlagt et ull- og bomullsspinneri av det kgl. ullmanufaktur på Blaagaard i Danmark, og der fikk stedets kvinner og barn beskjeftigelse. Ullspinneriet leverte garn til ”Mosse Klædefabrik”, sier L. H. Bing i 1796. I de første 10 år skulle saltverket holde spinneriet med fritt hus, brensel og lys. I forbindelse med dette spinneri ble det i 1803 til skolen knyttet en industriskole. På Valløy ble det også drevet et ”potaskesyderi” i denne tid. 

Valløy hovedgård
Valløy hovedgård i 1887.

Festsalen på Valløy hovedgård
Festsalen på Valløy hovedgård.

     Til bolig for forvalteren ble den store og herskapelige Valløy hovedgård oppført i 1782. Bokholdergården skal være oppført i 1772. 
     På et prospekt fra tiden før 1774 har maleren Jacob Pedersen Lindgaard tegnet og navngitt følgende bygninger og tilbygg på saltverket, sett fra vest: De to gradérhus med hvert sitt kunsthus (nr. 1 og 2), stall til 13 hester og bolig til kunstdriverne, bruer for trerørledningene fra sjøen, hus over pumpene, vanntårn og kunsthus nr. 3, port og innkjørsel til verket, kalkovn, kokehus til pannene nr. 1-6, tørkehus og magasin nr. 1 og 2, hus over et tråhjul, som ble brukt før hestekunstene ble innrettet, arbeidshytter og boliger for arbeidere, klokkestol med klokke  (2 ), stillas til å bore ut støpte jernrør, og de gamle bondehus, som ble brukt til arbeiderboliger. -  Vi får imidlertid ingen samlet oppgave over de bygninger som var blitt oppført på Valløy før i 1820. I 1794 oppga forvalter Lerche at siden 1776 var de eldre bygninger blitt reparert og følgende nye bygninger m. v. oppført: 
  • Kokehus og magasin til vannene nr. 7-10. 
  • To pakkhus til steinsalt.
  • Oppløsingskasse med reservoar under til steinsaltet. 
  • Kirke. 
  • Hus til forvalteren. 
  • To nye værmøller. 
  • To hytter til bøkkermaterialer. 
  • To graderhus og tre nye hestekunster.
  • Skole og spinneri.
  • Ny steinsaltbru. 
  • Nye uthus på Bastøy. 
  • Ni nye saltpanner. 
  • Tre blyrør til opptakelse av sjøvannet. 
  • Satt 3000 favner nye og fornyede steingjerder på verkets gårdenr.
  • Fornyet verkets jakter.
     Verdien av disse forbedringer og nybygninger anslo Lerche til 120 000 riksdaler. 

Administrasjon .


Vallø saltverk og havn. Fargekobberstikk av Heinrich August Grosch.

     Direktør von Beust var, som nevnt, ofte fraværende. Det var derfor saltforvalteren som i hans sted sto for den daglige drift. Bokholderen Børre Strøm, byttet sin stilling i 1753 med byfoged i Larvik og sorenskriver i Larvik grevskap Fredrik Lerche. Da von Beust trådte tilbake som direktør, i 1758 ble saltverket lagt under overbergamtet. Etter en inspeksjon i 1761 av berghauptmann Heltzen og dennes bror ble verket funnet å være i en dårlig forfatning. Grader- og kokehusene var ubrukbare og administrasjonen i forvirring, og på saltbeholdningen manglet det 6 800 tønner. Denne store manko skrev seg for en stor del fra svinn ved lang lagring av det fuktige salt som her ble tilvirket. Forvalter Crell (3) og bokholder Fr. Lerche ble avskjediget. Til ny forvalter ble ansatt kruttmaler eller kruttfabrikant Johan Michael Preuss  (4) fra Kongsberg, en mann som hverken kunne skrive eller lese skrift, sies det. Denne led samme skjebne og ble avskjediget i 1776. Hans ettermann ble Jacob Lerche, som hadde virket som bokholder siden faren ble avsatt i 1761. Som ny bokholder ble i ansatt lærlingen Johan Christian Hvoslef. Han ble senere J. Lerches svigersønn (personalia se bind I, s. 1078). Med Jacob Lerche som forvalter inntrådte en stor forandring i verkets drift. Han var en evnerik mann, og under hans dyktige ledelse gikk verket fram til å bli en meget betydelig bedrift. Produksjonen steg til det flerdobbelte. Denne økning skrev seg også fra at det fra oktober 1774 ble anvendt engelsk steinsalt til å forsterke saltgehalten. 


Jacob Lerche.

     Fra tid til annen ble det både fra København og fra overbergamtet på Kongsberg foretatt inspeksjoner av saltverket. I de første decennier fant inspektørene mange uheldige forhold ved verket, men i Jacob Lerches forvaltningstid ble forholdene meget bedre. I 1790 fikk Lerche en overordnet på Valløy i grev Friderich Otto von Dernath, som av kongen ble overdratt administrasjonen av verket. Han hadde vært eier av et saltverk i Oldesloe i Holstein, og hadde i 1788 skaffet Vallø saltverk dets første vindmølle. Forholdet mellom von Dernath og Lerche var imidlertid ikke godt, og det endte med at von Dernath etter få år måtte trekkes tilbake. Jacob Lerche fungerte som forvalter så lenge verket var statseiendom, i de siste år med sønnen Vincent St. Lerche som assistent med tittelen adjungeret forvalter. 
     Flere vitenskapsmenn og interesserte besøkte Valløy, og i de beskrivelser av verket de har forfattet er saltverket og forholdene der rosende omtalt. 

 

Salttilvirkningen

     Sjøvannet i Oslofjorden er minst saltholdig om våren og forsommeren, som følge av alt det ferskvann, som fra mange elver og bekker renner ut i fjorden. I saltverkets tid varierte saltholdigheten ved Valløy, etter årstidene og værlaget, fra 1 1/2 til 4 grader. For å fremstille salt av dette svake saltvann søkte man å fjerne så meget som mulig av det søte vann. Dette skjedde ved en meget omstendelig prosess som ble kalt gradering.  Gradérhusene var oppført av  tømmer og teglekt. De var innplanket i begge ender. Langveggene var åpne og bare forsynt  med lange strebere for å holde husene støe og faste. Husene var bygd så åpne forat luften kunne trekke fritt igjennom og sterkere og hurtigere skille det søte vann fra det salte ved fordunsting med luftens hjelp. Graderhusene var henved 2 000 fot lange, 30 fot brede og 30 fot høye.
     Fra et tårn ved det ene gradérhus var det lagt rørledninger av tre ut i sjøen i inntil 435 fots lengde og senket ned på 5 1/2 favners dyp. For å få satt disse lange rør riktig sammen og anbrakt på sin rette plass, ble de lagt ut på isen om vinteren. Når isen smeltet måtte man passe på å få senket rørene ned på det rette dyp. Både rør og brygger ble hurtig ødelagt av peleorm. Rørene lå knapt et år i sjøen før de var helt oppspist. I 1774 ble trerørene byttet med blyrør. 
     I gradérhusene var det øverst to store renner med ganger mellom  på sidene. På bunnen av rennene var det tapper som kunne åpnes noe, så vannet kunne renne ut i små flate kummer, som på begge sider var forsynt med hakk i kanten. Slike tapper og kummer var det på begge sider av rennene. De ble brukt vekselvis etter vindretningen, forat ”sohlen” ikke skulle blåse fra risbuntene. Fra kummene falt vannet i mange små dråper på de underliggende risbunter, som var flettet sammen på lange smale lekter, og derfra ned i samlekassene. Slåpetorn viste seg best skikket til dette bruk, men det var lite av den i bygda. Det ble derfor mest brukt einer. Nypetorn ble også brukt. Riset lå opp til 16 år i gradérhusene. Etter hvert la det seg fullt av grå, leiraktige partikler som et dekke på riset. 
     Nede på gulvet i gradérhusene var ”vannsumpen” avdelt i 6 kummer eller kasser. Den første, som også ble kalt ”Vildkassen”, var 490 fot lang, den andre 420, den tredje 350, den fjerde 308, den femte 252, og den sjette, som også ble kalt ”Rigkassen”, var 196 fot lang. Disse 6 kasser svarte til 6 avdelinger i rennene øverst i huset. Graderhusene var bygd på steinpilarer med en passende avstand mellom. Der var det lettere å se etter at kassene var tette. 
     Ved et 57 fot høyt pumpetårn var det en hestekunst, som med 3 hester drev pumpeverket på de 3 rørledninger fra sjøen. Det var 6 pumper i alt, 2 på hvert rør. Fra sjøen ble vannet hevet 53 fot høyt opp i pumpetårnet eller vanntårnet og derfra ledet gjennom innfallsrørene til gradérhusene, hvor vannet rant fra første renne ned i første kum, og dryppet derfra gjennom risbuntene ned i første kasse. ( Oppe i vanntårnet eller gradérhusene, hadde man et sikkert værmerke4. Laget vannet store bobler når det rant ut av pumpen, ble det regn, og det ble godt vær når skummet ved pumpen størknet og ble brunt.)  Vannet var da gradert en gang. Det ved graderingen foredlede saltvann ble ved saltverkene på den tid med et kunstord kalt sohle. I hver kasse var det en pumpe, som hevet sohlen opp i øverste renne. Mellom den andre og tredje kasse i hvert  gradérhus var hestekunsten anbrakt. Med to hester drev den pumpemaskinene. Sohlen ble så pumpet opp i rennene øverst i bygningen og rant på samme måte ned i den andre kasse. Dette gjentok seg 6 ganger,  og da sohlen var kommet i den sjette kassen var den fullt gradert. Under denne prosess avtok sohlen i kvantitet. Derfor var kassene ikke like lange.  Ved graderingen ble bunnlaken vanligvis brakt opp til 20-24 graders  styrke, og under heldige forhold kunne det graderes til 32 grader. I fuktig  vær var det vanskelig å gradere. Når det var kaldt om vinteren kunne det også graderes. Det samme som ilden bevirket i en meget svak sohle, skulle frosten gjøre ved å sammenføre eller i mindre deler samle det salte vann. 
     Fra den sjette kasse rant sohlen til reservoaret. Der var det to store kister eller tette sumper av planker. Derfra rant sohlen gjennom rør under jorden til kokehusene, hvor sohlen gjennom stigrør løp ut til pannene, uten at det var nødvendig å øse den deri. I 1790 var det 7 kokehus med  i alt 10 panner av jernblikk. Pannene var 21 fot lange, 18 fot brede og fra 16 til 18 tommer dype; tidligere var de fra 22 til 26 tommer dype. Panne nr. 9 var litt større. Ved hvert kokehus var det et tørkekammer, og derover et magasin. Selve saltkokingen var også en ganske innviklet prosess, som tok opp til 72 timer. Før oppløst steinsalt ble tilsatt tok kokingen opp til 90 timer. Når det ferdigkokte salt ble tatt ut av pannen ble det helt i kjegleformede kurver av trespon og satt på renner over pannene i kokehusene, forat laken kunne renne bort. Så ble kurvene brakt til tørkekammerne og senere til magasinet, men her trakk saltet til seg fuktighet igjen. Det var umulig å holde saltet helt tørt så nær sjøen, og det svant derfor hurtig inn. Kjøpmennene klaget over det store svinn i Valløsaltet. 
    Til saltkokingen ved verket gikk det med uhyre mengder ved. I den første periode gikk det med omtrent 3 000 favner 4 fot lang ved årlig. I likhet med jernverkene ble også saltverket utstyrt med en såkalt cirkumferens. Det ble anvist en strekning på hver side i nord og sør og 1 mil fra kysten. Innen denne sirkumferens måtte bøndene levere ved til Vallø saltverk. ( De bøndene i Sem og Slagen som var leilendinger under Jarlsberg var ikke ukjendte med tvungen vedlevering. I 1730-årene tilbød de seg nemlig å levere visse kvanta ved mot å bli fra for den årlige 12 mils skyss (se bind I, side 334-35.)) Det var bare Sem, Borre, Stokke og Nøtterøy herreder som lå innenfor det anviste område, og det viste seg snart vanskelig å skaffe nok ved til verket. Cirkumferensen ble derfor utvidet i 1753 og kom da til å omfatte alle sogner sønnenfor Angerskleiva på den gamle kongeveien fra Sande opp til Botneplatået. Ramnes og en del av Botne og Våle kom derved til. I 1761 foretok oberførster Rømeke en befaring av en del av skogene i Jarlsberg grevskap. Det ble da funnet at bygdene kunne levere følgende kvanta ved årlig til saltverket: 
      Sem  415 favner 
      Borre  270 favner 
      Våle  330 favner 
      Botne  41 favner 
      Andebu  1299 favner 
      Stokke  271 favner 
      Ramnes  642 favner 
      Nøtterøy  113 favner 
     I alt ble det 3381 favner. Men heller ikke dette var tilstrekkelig, og verket måtte ofte stanse, som følge av mangel på ved. Fra 1761 ble det i noen år hogd en del ved i verkets egne skoger, men i tiden 1775-93 ble intet hogd, uten til gjerdefang og brenne til gårdsbehov. Transporten fra de indre sogn som Høyjord, Fon og Vivestad foregikk lettest med fløting i elva, men slik fløting ble ikke tillatt, antakelig fordi den ikke skulle hindre tømmerfløtingen. Langs kysten hentet verket ved med egne jakter. 
     Ved verkets anlegg i 1739 var prisen på 4 fot lang ved 60-72 sk. for en favn. Etter som skogen avtok måtte vedprisen forhøyes. I 1790 var middelprisen for en favn 4 fots granved 1 rdl. 12 sk. I 1794 var prisen kommet opp i 1 1/2 a1 3/4 rdl. 
     Det ble forsøkt å bruke engelsk steinkull ved saltkokingen, men de viste seg lite skikket til de saltpanner verket hadde ( 5)
     Tidlig ble det undersøkt om torven på myra ved Åsmundrød (Bekkekjønnmyra) var skikket til brensel. Ved en undersøkelse i 1739 viste det seg at myra fremdeles vokste, som følge av at den intet avløp hadde. Ved en ny undersøkelse i 1766 viste myra seg å være av samme beskaffenhet. Etter at forvalter Jacob Lerche hadde kjøpt Åsmundrød lot han i 1767 grøfte rundt sin del av myra og skaffet avløp for vannet over Lasken ned til Ringshaug. Dette gjorde at torven om ikke lenge forandret seg og ble skikket til brensel, og fra 1781 ble torv anvendt ved saltkokingen, men først i større mengder fra 1790. I det år ble det stukket 1 million torv. Man regnet at dette kvantum gjorde samme nytte som 300 favner ved. I det 19. hundreåret ble det også brukt torv fra Hassum Horgenmyra (bind I, s. 1056 og 758-59).


Hagepaviljon på Valløy hovedgård .

Produksjon og avsetning.

     I 1742 var man kommet så langt med anlegget at saltkokingen kunne ta til, men produksjonen var forholdsvis beskjeden de første årene. Til og med 1775 oversteg den ikke 8 - 9 000 tønner om året. Fra 1776 skjedde det en stor øking, som også skyldtes tilsetningen av steinsalt. I tiden 1776-93 varierte den årlige produksjon fra vel 18 000 tønner til et enkelt år (1783) 31 500 tønner. 
    Av et verk eller panne utkom det i 
1742 19 tønner salt, og det gikk med 14 favner ved 
1763 25 tønner salt og det gikk med 10 favner ved 
1774 30 tønner salt og det gikk med 12 favner ved 
1779 35 tønner salt og det gikk med 5 1/2  favner ved 
     Fra 1742 til 14/7 1753 ble det i alt tilvirket 30 708 tønner 11 skjepper. Til kokningen av dette kvantum gikk det med 11639   1/2 favner 4 fot lang granved. 
Fra 15/7 1753 til 8/8 1761  ble det i alt tilvirket 34 078 tønner 6 skjepper. 
     Fra 9/8 1761 til utgangen av 1775 med tilsetning av 6 000 tønner steinsalt, ble det tilvirket 129.089 tønner og  2  skjepper. 
Tilsammen tilvirket 193 876 tønner 9 skjepper. 

     Den årlige produksjon i de følgende år var etter Jacob Lerches oppgave: 
1776   18.934 tønner 
1777   25.267 tønner 
1778   21.066 tønner 
1779   18.123 1/2 tønner 
1780   18.239 tønner 
1781   25.251 tønner 
1782   21.580 1/2 tønner 
1783   31.509 1/2 tønner 
1784   24.785 tønner 
1785   22.541 1/2 tønner 
1786   21.424 tønner 
1787   25.442 1/2 tønner 
1788   21.861 tønner 
1789   20.615 1/2 tønner 
1790   26.642 1/2 tønner 
1791   25.277 1/2 tønner 
1792   22.523 1/2 tønner 
1793   24.991 1/2 tønner 
      416.075 tønner
 

     I det samme tidsrom (1776-93) ble det innført 30 305 tonn steinsalt,  og derav brukt 28 902 tonn. Av en tonn steinsalt fikk man 8 tønner raffinert salt. 
     For tiden 1742-1814 finnes det følgende opplysninger om produksjonen og det brensel og steinsalt som gikk med: 
Fra 1742-1774 av gradert sjøvann  178 092 t salt 
Fra 1775-1806 av gradert sjøvann tilsatt oppløst steinsalt 765 846 t salt 
Fra 1807-1814 av gradert sjøvann tilsatt oppløst steinsalt 122 585 t salt 
Tilsammen 1.066 523 t salt 

     Til å tilvirke dette salt gikk det med: 
          4 fot lang                      2 fot ved
          granved     Torv    Steinkull   og stubber     Risbunter Steinsalt
          Favner      Lass    Tønner      Favner         Snes      Tonn
1742-1774 53124
1775-1806 119.704    36.456    9.275       5.773         19.666     54.501
1807-1814  15.380    41.254    1.738       1.853         15.072      7.695
Tilsammen 188 208    77.710   11.013       7.626         34.738     62.196

     I 1754 veide en tønne Valløsalt 300 skålpund. Den inneholdt i 1761 12 skjepper salt. Ifølge kgl. resol. av 11. juni 1778 skulle en tønne salt holde 10 skjepper og veie 250 skålpund, eller 124,5 kg.       Prisen for en tønne salt var fra først av 3 rdl. 8 sk. I 1744 ble den satt ned til 2 rdl. 56 sk., men snart etter satt opp til 31/4 rdl., og på ny satt ned til 2 rdl. 32 sk. for løst salt og 24 sk. for fustasjon. I 1768 ble prisen for en tønne løst salt satt til 1 rdl. 80 sk., og 2 rdl. 8 sk. med fustasjon. I 1779 ble prisen satt ned til 2 rdl. og fra 1790 var den på ny 2 rdl. 8 sk. for alminnelig salt, og 2 rdl. 32 sk. for fint salt, såkalt hoffsalt. Hoffsaltet ble tilvirket utelukkende av oppløst steinsalt. Tidligere hadde prisen for hoffsaltet vært 2 rdl. 8 sk. pr. tønne. I 1805 var prisen 2 rdl. 72 sk. for grovt salt og 3 rdl. for hoffsalt. I 1807 var prisen henholdsvis 3 rdl. og 3 rdl. 24 sk. Saltmålerpengene var i mange år 8 sk. pr. tønne. 
     Valløsaltet var i de første tretti år ikke alltid like kraftig, og til salting  av fisk var det for svakt. Men det var rent og hvitt og sto fullt på høyde med det lüneburgske, og var godt egnet til smørsalting. Almuen og især bøndene i Norge ville ikke kjøpe annet enn spansk og fransk salt, som de var vant til. Dette salt var meget grovkornet og fastere enn det løse Valløsalt. Valløsaltet hadde sitt beste marked i Sør-Sverige og i Danmark. I saltverkets nærmeste omegn ble det ikke brukt annet enn Valløsalt, som ble kalt ”verkesalt”. Saltverket ble opphjulpet ved å innskrenke innførselen av fremmed salt, og det ble skaffet en tvungen avsetning av de store beholdninger som hadde hopet seg opp. Kjøpstedene i Norge og Danmark ble ved reskript av 1770, resol. 1776 og reskript 1786 pålagt å ta et visst kvantum salt. Men etter 1789 fant denne tvungne avsetning ikke sted. Omsetningen innenlands ble bedre etter at saltets styrke og kvalitet ble forbedret ved tilsetting av steinsalt. 

Gevinst og tap.

     Ved utgangen av 1749 kostet verket kongen 122.153 rdl. + renter, og dette beløp steg ytterligere. Pengene var gått med til å føre opp verkets bygninger og til lønninger m. v. Da verket kom i drift manglet det driftskapital og avsetning av saltet. Det var alltid i gjeld og kunne derfor ikke utvikle seg normalt. På sin kommisjonær i København tapte verket 9 400 rdl. Fra 1761 fikk verket større understøttelse og fikk adgang til å hogge brenne i verkets egne skoger til saltkokingen. Betalingen for det salt som ble sendt ned til København skulle deponeres i  Zahlkassen, som derav skulle anvise de nødvendige penger til verkets drift. Til 1775 hadde verket gitt lite eller intet av seg, men i de følgende år kom det under Jacob Lerches dyktige ledelse til et stort omslag til det bedre. Lerche regnet ut, at fra 1776 til utgangen av 1793 hadde staten, av en produksjon på 609 951 tønner salt, tjent 1 200 000 rdl. på verket, men dette tall var brutto. Når utgiftene ble trukket fra gikk tallet langt ned. Lerche gir følgende oppgave over saltverkets aktiva ved utgangen av 1793: 

Innestående i Zahlkassen        102 602 rdl.  40 sk.
Kassebeholdning                   2 500 rdl.
Saltbeholdning 40 202 tønner      8 404 rdl.
Innestående i bergkassen          3 782 rdl.  62 sk.
Materialbeholdning               16 000 rdl.
                                133 289 rdl.   6 sk.
Herfra kunne man trekke 
beholdningen i 1775              41 230 rdl.  30 sk.
                                 92 058 rdl.  72 sk.
og legge til det beløp som var gått med til reparasjon
av verkets bygninger og nybygninger i det samme
tidsrom                         120 000 rdl
Det virkelige overskudd av disse 18 års drift, bortsett fra renter som ikke ble regnet, ble da              212 058 rdl. 72 sk.

     Som statseiendom var saltverket fritatt for toll og skatter, men det måtte betale grevene på Jarlsberg en årlig avgift av 25 tønner salt, beregnet etter en pris av 2 rdl. 56 sk. pr. tønne. Denne avgift til grevene var en erstatning for deres rett til kongetienden av verkets faste eiendommer og den bergverksrett grevene hadde i Jarlsberg grevskap. 
     For årene 1794-1811 utgjorde overskuddet 274 308 rdl., men fra 1812 gikk verket med underskudd. Dette skyldtes for en stor del mangel på brenne og steinsalt, kostbar proviant og utgifter til befestninger ved verket. Prisen på saltet ble også lempet etter folkets kjøpeevne. Alt dette gjorde at saltverkets innestående beløp i Zahlkassen gikk ned fra 205 814 rdl. 81 sk. ved utgangen av 1807 til 47 644 rdl. i 1814. 

     I de siste år saltverket var statseiendom utgjorde produksjonen: 
1815      12 105 1/2 tønner
1816      11 301 1/2 tønner
1817       7 251 4/5 tønner
1818      12 010 tønner
          42 669 tønner

Av denne produksjon og eldre beholdninger ble det solgt:( Da pengeverdien i disse år var kommet rent i ulage, kan vi ikke med et eksakt tall si hva det solgte kvantum i alt utbrakte.) 

       Tønner salt                    Fustasjer
1815   7 210 for 14 527 2/3 rdl., og 2 884 for 5 242  rdl.
1816  46 347 for 319 142 1/4 rdl., og 5 056 for 13 510 rdl.
1817   7 298 for 24 957 spd., og 1 339 for 8642/3 spd.
1818  10 287 1/2 for 20 218 1/3 spd., og 2 289 for 981 3/5 spd.
1819   6 850 ble utført til Danmark.
      77 992 1/2

     Under krigsårene 1807-14 har nok den danske konge Fredrik VI hatt en anelse om hvorledes utfallet av ufreden ville bli. Da det i 1813 ble nødvendig å gi en av statens kreditorer, den danske auditør Steen Andersen Bille, sikkerhet for noe av sin fordring, var det nok en stor fordel for kongen at Bille selv foreslo å få pant i eiendommer i Norge. Valle saltverk og Modum blåfarveverk ble pantsatt til Bille for 500 000 mk. Hamburger banco. Beløpet skulle forrentes med 6 % årlig og avdras med 4 000 mk. i måneden. Av pantebeløpet falt halvparten på Vallø saltverk. Bille overdro imidlertid sitt pant s. å. til Petter Wilhelm Bergh i Gøteborg. Renter og avdrag ble ikke betalt, og da Bergh døde få år senere var boet etter ham fallitt. 
     Den norske stat overtok driften av verket etter freden i 1814, men det ble en dårlig forretning. I årene 1816-18 påførte driften staten et tap på 158 000 rdl. normal verdi, foruten renter. Den var derfor ikke interessert i å utløse panthaveren, men lot denne søke dekning ved realisasjon av pantet. Tvangsauksjon ble tillyst 12. august 1819, men det kom intet i  bud på denne store bedrift. Ved annen gangs auksjon 6. desember s. å. fikk Tønsbergkjøpmennene Carl Stoltenberg (bind I, s. 1103) og Niels Otto Bull (bind I, s. 281) tilslaget for 10 100 sølvspesier. Senere gikk også apoteker N. J. Conradi i kompaniskap med dem. 
 
 

Funksjonærer og arbeidere.

     Så snart arbeidet med anlegg av det nye saltverk på Valløy tok til strømmet det arbeidsfolk til fra mange kanter av landet, også fra Danmark og Tyskland. I kirkebøkene treffer vi straks på en hel rekke fremmede navn som: Biblerin, Busk, von Dram, Felsberg, Hahn, Hanche, Harrisløf, Hofmann, Holst, Kihl, Knausk, Knobel, Krüger, Kröger, Köth, Matheus, Müller, Pode, Rasch, Roll, Schiørgend, Schmidt, Srhäffer, Steen, Tive, Vogelmann, Walter, Wirstorp o. fl. 
     Forvalteren og bokholderen fikk til å begynne med en årlig lønn av 300 rdl. som i 1743 ble forhøyet til 400 rdl. Forvalteren var dessuten bevilget gården Tolvsrød til bruk, mot en årlig avgift av 1/3 av gårdens utgifter og renter. 
    Saltmester Jørgen Steen fikk på Valløy en lønn av 6 rdl. 72 sk. pr. uke. 
     I 1790 får vi følgende opplysninger om månedlige lønninger ved saltverket: 
     Saltmesteren, 10 rdl. Han foresto saltkokingen og saltets inn- og utlevering. 
     Kunstmesteren, 17 rdl. Han var også gradérmester. Svennene hadde fra 6 til 8 rdl., og graderende 6 rdl. 
     Oppsynsmannen (oppseeren), 10 rdl. Han hadde tilsyn med alle dagarbeidere, førte dagtall og måtte motta og levere ut materialer. 
     Bøkkermesteren, 10 rdl., svennene 8 rdl., undertiden akkordarbeid. Enkelte ganger var det beskjeftiget opp til 30 bøkkersvenner, og det ble til verkets behov laget opp til 12 000 salttønner enkelte år. 
     Tømmermesteren, 10 rdl., svennene fra 7 til 9 rdl. 
     Murmesteren, 8 rdl., svennene 7-8 rdl. 
     Smedmesteren, 8 rdl., svennen 6-7 rdl. 
     I 1790 besøkte kansellisekretær D. E. Bradt saltverket. I sin innberetning om dette besøk sier han bl. a.: ”Man vil vanskelig paa noget Sted af den Art finde mere Drivt og Virksomhed, end paa dette Verk, og derhos mere Orden og Stilhed; thi hvor man gaaer fra eet Arbeidshuus til et andet, saa sees enhver med Stilhed og Agtpaagivenhed at forrette sin Gjerning, som derved gaaer behageligere og hurtigere for sig. Forvalteren har virkelig ved at faae indført en saadan exemplarisk Maade at gaae til Verks paa dette meget tækkelige Sted, giort sig særdeles fortient, hvor det tydelig sees, at han af underhavende baade er elsket, æret og frygtet.” 
     De arbeidere som hadde vært en viss tid i verkets tjeneste eller deres etterlatte koner og mindreårige barn fikk pensjon, og bodde da helst på verkets egne gårder. 
     Ved saltverket var mange folk sysselsatt. De fleste bodde på selve Valløy, men også mange bodde på de gårder eller plasser som hørte til verket: Tolvsrød med Langvall, Fyllpå, Teigen, Lasken, Søndre Gårdbo og Haugen, Ullevikgårdene med Bogen, England, Helodden, Klopp og Rønningen. Noen arbeidere bodde på andre nærliggende gårder. Bønder fra en stor del av Slagen var med sine hester med på å kjøre ”konsten” på verket, og tjente derved noen ekstraskillinger  (6), men det var et tungt arbeid for hestene og trettende for kjørekaren. Hestene dro pumpeverket i skift på 4 timer. Så lenge graderingen foregikk var pumpene i gang. For å hindre at kjørekaren og hestene tok seg en pust, var det på kunsten anbrakt en hammer over en jernplate. Med et urverks regelmessighet varslet hammeren at kunsten var i gang. Denne hammer kunne man høre langt inn i bygda og ble populært kalt ”sladra”. Verket hadde også selv mange hester som ble brukt til å trekke kunstene. På Åsmundrødmyra (Bekkekjønnmyra) og senere også på Hassum-Horgenmyra var det en tid en livlig virksomhet med skjæring av brenntorv og tørring og lagring av denne. På myra ble det oppført store lagerhus med innkjøring i begge ender. Den tørre torv kjørte bøndene ned til verket etter hvert som dette hadde behov for den. Og rundt i skogene ble det hogd ”saltved”, som ble kjørt fram til verket. 
     I nødsår søkte mange mennesker til saltverket for å få noe å leve av. Således forteller grev Wedel Jarlsberg at i de verste av nødsårene 1807-14 dro hele flokker av utsultede mennesker fra Nøtterøy og Tjøme over til Vallø saltverk for å få brød (Nøtterøyboka s. 90). 
     Det forekom visstnok ikke mange alvorlige arbeidsulykker ved denne store bedrift i de 120 år den var i gang. I kirkebøkene er det gitt følgende opplysninger om dødsårsak som følge av ulykker: 

1782 En romersk-katolsk soldat ved navn Johan Jørgen Croech druknet ved saltverket. 
1799 Knut Anderssen Jonstang falt ned av pumpeverket og døde tre dager etter, 47 år gammel. 
1799 Johan Kristian Lorentssen Smith druknet i en brønn, 16 år gammel. 
1802 Den døvstumme Andreas Jakobsen Veien styrtet sovende ned i en kokende saltpanne og døde etter 8 dagers ytterst pinefull tilstand, 27 år gammel. 
1802 Røyert Jon Anderssen Fyllpå druknet ved brygga, 42 år gammel. 
1816 Tømmersvenn Peder Amundsen ble slått i hjel av en nedfallen tømmerstokk, 63 år gammel. 
1824 Matros Anders Isaksen fra Fredrikstad falt ned om bord i skipet ”Flora”,  som lå ved saltverket, og slo seg i hjel, 28 år gammel. 
1824 Hans Jakobsen, Vestre Roberg, kjørte seg i hjel i ”konsten”, 9 år. 
1824 Røyert Stephenius Johannessen falt over bord og druknet, 51 år. 
1831 Saltmester Abraham Andersen falt ved et feiltrinn ned i en kokende saltpanne. Han ble tatt levende opp, men døde 3 dager etter, 70 år. 
1842 Tømmermann Kornelius Lunde døde etter et fall ned av gradérhuset, 67 år. 
1842 Saltkoker Hans Jørgen Olsen falt ned i en kokende saltpanne og døde,  37 år. 
1853 Sebastian Martye ble knust på værmøllen, 9 år. 

     Da saltverket innstilte driften i 1818 rammet dette funksjonærer og arbeidere meget hardt. I de tider var det meget vanskelig å skaffe seg arbeid annet steds, og folkene kom derfor til å lide stor nød. Vincent St.  Lerche virket som forvalter på egen hånd det siste år. Han søkte så godt det lot seg gjøre å holde bedriften i gang, men uten økonomisk hjelp var dette en håpløs oppgave. Han oppga sitt bo 25. mars 1820, men døde 28.  april s. å. I skiftebehandlingen sies det at Lerche hadde pådratt verket en ikke ubetydelig gjeld. Da boet etter ham skulle gjøres opp viste det seg at gjelden oversteg formuen med 2746 spd.  Underhandlinger i 1819 førte til at 62 personer tilsammen skulle få 1015 spd. i årlig pensjon, 99 arbeidere fikk utbetalt et halvt års lønn en gang for alle, tilsammen 818 spd., og lærer Syvertsen fikk 80 spd. i vartpenger. Forvalter J. Lerche ble meddelt avskjed 28. mai 1819, med en årlig pensjon på 800 spd. Han hadde da vært i verkets tjeneste i 59 år. Lerche døde på Åsmundrød i 1826, 88 år gammel. 
     Da de nye eiere overtok driften i slutten av 1819 ble arbeidsstokken redusert fra ca. 90 til ca. 75 mann. 

Vallø saltverk som privat eiendom.

     Carl Stoltenberg overtok 17/32 parter av verket, Niels Otto Bull 9/32  og N. J. Conradi 6/32. Senere overtok noen slektninger mindre parter. De nye eiere gikk straks i gang med å reparere den forsømte bedrift og  sette den i gang igjen. For å sikre seg mot tap som følge av brann  ble  verkets bygninger brannforsikret. Branntakst ble holdt 21. februar 1820. I denne er det tatt med alle de bygninger som den gang var på Valløy.  Da det tidligere ikke finnes noen samlet oppgave over bygningene regne vi dem opp her etter tingboka, slik de er beskrevet i branntaksten: 
 
1. Kokehus nr. 1, av bindingsverk med 8 fag vinduer og inneholder en panne med fornødne innretninger. Huset er 67 fot langt, 42 fot bredt og 10 fot høyt  500 spd. 
2. Saltmagasin, av tre i 3 stokkverk (etasjer) med 40 vinduer.  90 fot langt, 42 fot bredt og 30 fot høyt. Takst 500 spd. 
3. Kokehus nr. 2, av bindingsverk med 6 vinduer og en panne med  innretninger. 68 fot langt, 42 fot bredt og 10 fot høyt. Takst  450 spd. 
4. De såkalte østboder nr. 3, 4, 5 og 6, som inneholder en panne til saltkoking med innretninger. De er tilsammen 134 fot lange, 51 fot brede og 10 fot høye, utenom murer. De har 20 vinduer. Det bemerkes at disse boder ikke kan takseres adskilt, da de er  under ett tak og helt sammenføyd. Takst  1500 spd. 
5. Østre saltmagasin, en trebygning med 3 stokkverk og 30 vinduer. 60 fot langt, 61 fot bredt og 30 fot høyt. Takst  350 spd. 
6. Saltmagasin nr. 7, av samme slags innretning, med 48 vinduer.  110 fot langt, 41 fot bredt og 30 fot høyt. Takst  600 spd. 
 7. Kokehus nr. 8, av bindingsverk med 8 vinduer. 62 fot langt, 41 fot bredt og 10 fot høyt. Takst  500 spd. 
 8. Kokehus nr. 9, av samme størrelse m. v.  Takst 500 spd. 
 9. Høypakkhus med steinmur og bordkledt utvendig. Det har kornloft som er bordkledt innvendig. 147 fot langt, 31 fot bredt og 10 fot høyt. Huset har 2 vinduer, ett i hver ende, og er malt. Takst 450 spd. 
10. En oppløsningskasse med takstein på, er bordkledt, men har ingen innredning. 112 fot lang, 31 fot bred og 10 fot høy. Den er gammel og brøstfeldig. Takst  150 spd. 
11. Saltsteinpakkhus, av bindingsverk og kledt med bord ut- og innvendig. 166 fot langt, 31 fot bredt og 12 fot høyt. Takst   250 spd. 
 12. Gammelt vognskur, av sperreverk, 40 fot langt. Takst  40 spd. 
 13. Bryggepakkhus eller sjøbod av bindingsverk. 112 fot langt, 26 fot bredt, 9 fot høyt og tegltekt. Det er forsynt med bordkledning utvendig, gammelt og brøstfeldig.  Takst150 spd. 
14. Eldre saltsteinpakkhus, av bindingsverk med dobbelt kledning, 149 fot langt, 31 fot bredt og 12 fot høyt. Takst  240 spd. 
15. Saltbod eller kokehus nr. 7, av bindingsverk og mur, med panne m. v. og 8 vinduer. 66 fot lang, 40 fot bred og 10 fot høy. Takst  500 spd. 
 16. Saltbod eller kokehus nr. 10, av samme slags, med 6 vinduer, ovenpå et lite kammer med en kakkelovn. 67 fot lang, 40 fot  bred og 10 fot høy. Takst  510 spd. 
 17. En bygning kalt Reserven, eller oppbevaringshus for vann, av tre med mur under. Inneholder en vanntett kasse av 3 toms planker, like så høy som huset. 320 fot lang, 29 fot bred og 11 fot høy. Ovenpå, over porten, er et lite kammer med 4 vinduer, men ingen kakkelovn. Takst  500 spd. 
 18. Sprøytehus, 20 fot langt, 10 fot bredt og 8 fot høyt. Takst  40 spd. 
 19. Søndre kasserne, med 17 værelser, 17 kakkelovner, 14 kjøkken og 14 skorsteiner. Den er av tre og bordkledt, kan beboes av 14 familier. Den har 48 vinduer og fornødne lofter. Er 224 fot lang, 30 fot bred og 10 fot høy . Takst 1500 spd. 
 20. Nordre kasserne, av tre og bordkledt, med 30 vinduer, 12 værelser og 12 kakkelovner, 9 kjøkken med skorsteiner, og lofter. Beboes av 9 familier. Er 148 fot lang, 30 fot bred og 8 fot høy. Takst 800 spd. 
 21. En ditto kasserne, av tre i 2 etasjer, med 4 værelser, 4 dobbelte kakkelovner, 4 skorsteiner og 11 vinduer. Er 28 fot lang og bred og 15 fot høy, og meget gammel.  Takst150 spd. 
22. Kasserne, av tre med 5 værelser, 5 kakkelovner, 5 kjøkken og 15 vinduer . Takst 160 spd. 
23. Gammel kasserne, av tre med 2 værelser, 2 ovner, 2 kjøkken og 6 vinduer. 30 fot lang, 24 fot bred og 10 fot høy. Takst 100 spd.
24. Gammel losserne, av tre med 2 værelser, 2 kakkelovner, 2 kjøkken og 7 vinduer. 38 fot lang, 20 fot bred og 9 fot høy.  Takst 100 spd.
25. Skolebygning av tre, kledt og malt. Den har 4 værelser, 4 dobbelte kakkelovner, 2 kjøkken og 13 vinduer, vel vedlikeholdt. 72 fot lang, 31 fot bred og 10 fot høy. Takst  350 spd. 
 26. Gammel kledt trebygning, med et værelse, kakkelovn, kjøkken, 3 vinduer, samt fjøs og vedskur. Takst  50 spd. 
 27. Mindre bakerbygning, med 2 bakestuer, kakkelovn, skorstein med 2 bakerovner, 2 vinduer.  Takst 50 spd.
28. Rødmalt bygning, kalt Fabrikken, 2 etasjer høy, av bindingsverk med 2 store værelser og kammer, 6 kakkelovner og 21 vinduer. 64 fot lang, 34 fot bred og 22 fot høy, rappet innvendig og pusset under takene. Takst 600 spd. 
 29. Til denne bygning hører a, et vedskjul av bindingsverk  10 spd. 
 30. og b, et mindre bryggerhus med skorstein og vindu. 21 fot langt, 17 fot bredt og 8 fot høyt. Takst 100 spd. 
 31. En liten meget gammel bindingsverksbygning med stue, kakkelovn, kjøkken og 4 vinduer.  Takst 50 spd.
32. Gammel bindingsverksbygning med 3 værelser, 3 kakkelovner, 2 kjøkken, 9 vinduer. 37 fot lang, 29 fot bred og 10 fot høy.  Takst 150 spd.
33. Gammel hestestall, av bindingsverk-mur med 25 spiltau og forsynt med høytofter. 72 fot lang, 29 fot bred og 10 fot høy. Ved denne bygning og under samme tak er et værelse med kakkelovn, kjøkken og 3 vinduer, bordkledt. På stallens søndre side er et værelse med kjøkken, kakkelovn og 3 vinduer. Takst  250 spd. 
 34. To staller, av bindingsverk og mur, innrettet til 16 spiltau. Tilsammen 62 fot lang, ikke tegltekt.  Takst 60 spd.
35. En gammel bindingsverksbygning med 4 værelser, 2 kakkelovner, 2 kjøkken og 7 vinduer. Takst  130 spd. 
 36. Et hus av bindingsverk uten mur, altså av sperreverk, 32 fot langt.  Takst 30 spd.
 37. Et lite vakthus, grunnmurt, med vindu og kakkelovn. 16 fot langt, 9 fot bredt og 6 fot høyt. Takst  20 spd. 
38. En bindingsverksbygning, kalt Forraadskassen, som brukes til å forvare vann i. 147 fot lang, 28 fot bred og 6 fot høy. Den inneholder en kasse av 2 toms planker, som er like så lang og høy som huset.  Takst 200 spd.
39. Vindmølle nr. 1, 52 fot høy og 34 fot bred. Mølla er av bindingsverk og kledt med bord, 3 etasjer høy. Den er firkantet under og åttekantet over og tekt med rør. Den har 2 kam- og drivhjul og 10 vinduer. Alle materialer er av furu, eik, bøk og bjørk. Takst 4500 spd. 
 40. Et lite vakthus av stein til mølla, med kakkelovn og vindu. 15 fot langt, 9 fot bredt og 6 1/2 fot høyt. Takst  20 spd. 
 41. Gammelt salpeterhus av bindingsverk og mur med 2 værelser i hver ende, 4 kakkelovner og 4 kjøkken. 186 fot langt, 30 fot bredt og 8 fot høyt. Den midtre del av bygningen brukes til oppbevaring av materialer. Takst  300 spd. 
 42. Ved denne bygning ligger en bordkledt bygning av bindingsverk og mur, som har 2 værelser, 2 kakkelovner og 2 kjøkken. 41 fot lang, 20 fot bred og 8 fot høy. Takst  100 spd. 
 43. Ved salpeterhuset ligger det også et gammelt bryggerhus med bakerovn og vedskjul. Takst  20 spd. 
 44. En rødmalt bindingsverksbygning med 2 værelser, 2 ovner, 2 kjøkken og 7 vinduer, 40 fot lang, 22 fot bred og 8 fot høy. Takst  100 spd. 
 45. En smie av stein med jernbod og smiekammer, kakkelovn og 4 vinduer. Bygningen er 45 fot lang, 40 fot bred, 8 fot høy, og i god stand. Takst  150 spd. 
 46. En bindingsverks-murbygning med 3 værelser, 3 kakkelovner, kjøkken og 6 vinduer. 49 fot lang, 27 fot bred og 9 fot høy. Takst  150 spd. 
 47. Ved den sistnevnte bygning ligger det to små gamle kalkhus  og en liten bakerstue. Takst 50 spd. 
 48. Ved kokehus eller saltbod nr. 7 ligger det et hus av bindingsverks-mur med 3 værelser, 3 kakkelovner, kjøkken og 5 vinduer.  36 fot langt, 26 fot bredt og 9 fot høyt. Takst  150 spd. 
 49. Bøkkerpakkhus av bindingsverk, 70 fot langt, 30 fot bredt og 9 fot høyt. Takst  60 spd. 
 50. Bøkkerpakkhus, 60 fot langt, 30 fot bredt og 10 fot høyt. Takst  50 spd. 
 51. Bøkkerverksted av bindingsverks-mur med 12 vinduer og skorstein i midten. 51 fot langt, 30 fot bredt og 9 fot høyt . Takst 100 spd. 
 52. Gammelt tørkehus av bindingsverk til materialer, 60 fot langt, 27 fot bredt og 9 fot høyt. Takst  40 spd. 
 53. Materialbod av murbindingsverk til benyttelse for oppseeren, kledt med bord. 28 fot lang, 20 fot bredt og 9 fot høy. Takst  30 spd. 
 54. En lignende bod, 30 fot lang, 14 fot bredt og 8 fot høy. Takst  20 spd. 
 55. Forvaringskasse til vann, av bindingsverk med bordtak. 125 fot  lang, 28 fot bred og 6 fot høy. Takst  120 spd. 
56. Gammel mur-bindingsverksbygning med 4 værelser, 3 kakkelovner, 2 kjøkken, kunsttømmerverksted med bakerovn, 2 boder og 13 vinduer. 95 fot lang, 28 fot bred og 8 fot høy. Takst  200 spd. 
 57. Ved denne bygning ligger 2 vedskjul og fjøs med plass til 2 kuer. Bygningen er oppført av bindingsverk. Takst  10 spd. 
 58. Bokholderens bolig består av a. En bygning av murbindingsverk i 2 etasjer, kledt ut- og innvendig, malt, rappet og pusset. Den inneholder 11 værelser, 
 11 kakkelovner, kjøkken med skorstein, lofter og 33 vinduer. 64 fot lang, 34 fot bredt og 22 fot høy. Takst  1000 spd. 
 b. Fløybygning av murbindingsverk i 2 etasjer. I den er det 10 værelser, 8 kakkelovner, kjøkken med skorstein, og 20 vinduer, bordkledt og malt. 81 fot lang, 28 fot bred og 17 fot høy. Takst  600 spd. 
 c. Uthusene består av: 1. Stall av tømmer til 4 hester, og 2. Fjøs av tømmer til 8 kuer. Disse bygninger ligger under ett tak. Takst  200 spd. 
 d. Gammel stolpebod av tømmer i 2 etasjer. Takst  50 spd. 
 e. Nytt vedskjul av bindingsverk, ikke tegltekt . Takst 10 spd. 
 59. Forvalterboligen består av :
a. Hovedbygning av bindingsverk og mur i 2 etasjer, kledt så nær som den vestre vegg, rappet og gipset. Den inneholder  14 værelser, 14 kakkelovner og har 42 vindur. 83 fot lang, 42 fot bred og 23 fot høy. Takst  1400 spd. 
 b. Vestre fløybygning av bindingsverksmur, inneholder drengestue med kakkelovn, kjøkken, stall til 5 hester, og loft, 4 vinduer. 78 fot lang, 119 fot bred og 14 fot høy. Takst  300 spd. 
 c. Fløybygning av samme størrelse som den foregående. Den inneholder 2 pikekammer, bryggerhus med skorstein, bryggerhuskammer og 3 kakkelovner .  Takst 400 spd. 
 d. En bygning som ligger like over for hovedbygningen, 83 fot lang, 30 fot bred og 23 fot høy. Den har fjøs til 20 kuer,  låve, vognremisse og forrom. Takst  250 spd. 
e. Uthusbygning av bindingsverk med fjøs, stall og låve, Fjøset er innrettet til 5 kuer og stallen til 5 hester. Inn til bygningen ligger et gammelt vedskur. Takst  200 spd. 
60. Vindmølle nr. 2 (den nordre), 60 fot høy og 38 fot bred. Mølla er oppført av tre i 4 etasjer, er åttekantet og tekt med rør. Den har et kam- og drivhjul og 17 vinduer. I mølla er innrettet et kvernbruk til melmaling. Den ble med samtlige kostbare innretninger taksert til  4 700 spd. 
 61. Et lite vakthus eller møllekammer av stein med et værelse og kakkelovn, 15 fot langt, 3 fot bredt og 7 fot høyt. Takst  20 spd. 
 62. En bindingsverksbygning av mur med 2 stuer, 2 kakkelovner, 2 kjøkken og 6 vinduer. 29 fot lang, 28 fot bred og 8 fot høy. Takst 100 spd. 
63. En lignende bygning, som brukes til tønneverksted, med skorstein og bakerovn. 140 fot lang, 30 fot bred og 10 fot høy. I den søndre fløy er det 3 værelser, 3 kakkelovner, kjøkken og 10 vinduer. I den nordre fløy av bygningen er det et værelse med vindu og kakkelovn. Takst  200 spd. 
64. En bygning av tre til materialhus, 160 fot lang, 30 fot bred og 10 fot høy  150 spd.
65. Et torvhus av bindingsverk ved den nordre vindmølle, 150 fot langt, 46 fot bredt og 5 fot høyt. Takst  150 spd. 
 66. Et lignende hus ved østbod nr. 3, bygd som forrige, med enkel bordkledning, men har intet tegltak. 100 fot langt, 21 fot bredt og 9 fot høyt. Takst  60 spd. 
67. Gammelt tørkehus av stein, innredet med blikkplater, 28 fot  langt, 26 fot bredt og 8 fot høyt. Takst  80 spd. 
 68. Kirken, oppført av murbindingsverk, 96 fot lang, 34 fot bred og 28 fot høy. Tårnet er firkantet, 20 fot høyt, med 2 klokker og et ur, i kirken et lite orgel. Takst  2000 spd. 
69. Nordre gradérhus, ved verket alminnelig kalt nr. 1, oppført av bindingsverk, innlagt med brisk og nypetornbunter. Ca. 2000 fot langt, 32 fot bredt og 28 fot høyt. Har den fornødne kunstinnretning og gode vannrenner av planker. Takst 2750 spd. 
70. Søndre gradérhus, i alle måter av samme beskaffenhet som det forrige. Takst  2750 spd. 
Tilsammen 36120 spd.
     De fleste bygninger var tekt med teglstein. 
     Den 29. april 1820 ble det holdt en verditakst over verkets eiendommer. 
Valløy med påstående bygninger ble taksert til 37 000 spd. 
Tolvsrød med påstående fram- og uthusbygninger, lade og 4 husmannsplasser samt herligheter som et godt laksefiskeri og en god skog  4 000 spd. 
 Norde Ullevik med framhus, uten herlighet  1000 spd. 
Mellom Ullevik med fram- og uthus og noen husmannsstuer 1 500 spd. 
Søndre Ullevik med påstående fram- og uthusbygninger, 8 i tallet  1 600 spd. 
 Bastøy med påstående hus og tilliggende herligheter (taksert 4. mai 1820)  4 000 spd. 
Tilsammen 49 100 spd.
     Det var pengeknappe tider, og de nye eiere måtte skaffe seg driftskapital ved lån. Av statslånet av 1820 ble de bevilget 11 000 sølvspesier, men renten av dette lånet var alt for høy, nesten 12 %. Denne høye rente og de store avdrag virket lammende på driften alt fra begynnelsen av. I 1825 ble bedriften rammet av et hårdt slag ved at innførselstollen på engelsk og lüneburgsk salt ble satt ned fra 75 sk. til 20 sk. pr. tønne. Derved ble det vanskelig for verket å konkurrere med det utenlandske salt på det innenlandske marked. Omtrent samtidig ble tollen på innført salt i Danmark betydelig forhøyet, og så gikk meget av dette gamle marked tapt. Resultatet ble at verket i 1826 var kommet i meget vanskelige økonomiske forhold og eierne måtte stadig søke sine kreditorer om henstand. Verket ble også utsatt for andre uhell, og produksjonen i disse årene var ikke stor, men likevel klarte Stoltenberg, som den dyktige forretningsmann han var, å holde bedriften i gang nesten til sin død i 1830. Men da var også hans egen økonomi helt ødelagt. Dette førte til at Bull måtte oppgi sitt bo. 
     Det finnes ikke nøyaktige oppgaver over saltproduksjonen i årene 1820-30, men det opplyses at det innenlands ble solgt ca. 10 000 tønner om året. Hertil kom så det kvantum som ble utført, se nedenfor. I 1826 ble det produsert ca. 25 000 tønner. Som forvalter ved verket ble i midten av 1820-årene ansatt Ude Jacob Høst. Han var født 1788 på Sjælland. I 1848 ble han ansatt som slottsforvalter i Kristiania og døde i 1863. 

Blumer & Tschudy.

     I 1831 forlangte staten, som den største kreditor, auksjon over saltverket, og den ble holdt 22. august s. å. Det sveitsiske handelshuset Blumer & Tschudy i Kristiania fikk tilslaget for 7 100 spd. 
     Blumer & Tschudy (personalia se bind I, s. 1052-53) drev engrosforretning med kaffe, sukker og huder. Denne forretning ble flyttet ned til Valløy, og straks etter til Tønsberg. Saltverket ble satt i gang igjen med U. J. Høst som forvalter, og det nevnes 3 kontorbetjenter, 8 mestere, 101 faste arbeidere og en del dagarbeidere. Høst utga i 1831 en kort beskrivelse over saltverket, i forbindelse med salget det år. I denne nevner han også de bygninger som hørte til. De avviker ikke meget fra beskrivelsen i branntaksten i 1820. Det er kommet til en tolloppsynsbolig, og det er gitt litt fyldigere opplysninger om enkelte bygninger: Det var 3 store og gode 2-etasjes bygninger, bekvemt innrettet for kondisjonerte familier, 2 staller med plass til 30 hester, høyloft og hakkelshus. Kvernbruket i vindmølla hadde 2 sikte- og 1 sammalingskverner. Bygningene var vel vedlikeholdt, og til de fleste våningshus hørte frukt- og grønsakhage. En del av Hassum-Horgenmyra hadde Vallø saltverk kjøpt i 1824.  Det nevnes ingen gjestgivergård blant verkets bygninger, men vi vet at det var vertshus på Valløy alt i 1801. Det ble drevet av Erik Larsen.  I 1823 nevnes madame Larsen som bruker av gjestgiverstedet på Valløy. Hun var visstnok selv eier av bygningene. Det ble holdt branntakst over dem i 1837, og de besto da av hovedbygning i en etasje, drengestue  og bryggerhus. 
     Den søndre vindmølle ble betydelig skadd ved lynnedslag 23. juli 1831. Reparasjonen ble beregnet å koste 2 120 spd. 

     I 1831 var prisen 8 ort for en tønne salt a 250 pund, i partier. 
     Det finnes ingen oppgave over produksjonen i 1820-årene, men for 1832-35 er følgende tall oppgitt av eierne: 
      Raffiner salt  Salt i løst    Salt i hele  Salt i halve
        salt            mål          fustasjer    fustasjer      I alt
       Tønner         Tønner          Tønner      Tønner        Tønner
1832 19 297          26 533           6 489        394          52 713
1833 15 949          21 930           4 676        270          42 825
1834 17 696          24 929           4 380        548          47 553
1835 18 568             ?             5 668        519            ?

     I disse årene gikk det med av steinsalt og til brensel, utenom er mengde torv: 

        Stein-     4 fots     2 fots                      Bunn-   Stein-
        salt      stokkved   stokkved   Rafter    Bord   staker    kull
        Tonn       Favner     Favner    Tylfter  Tylfter Tylfter  Tønne
1832   1 468      1 518       1 657      689      695     361
1833   1 159 3/4    696 1/2   2 202 1/2  498      501     246      43
1834   1 323 1/2    265       2 939      492      487     241     610
1835   1 374        216       2 503      619              321.

I årene 1820-39 ble følgende kvanta salt utført fra Tønsberg tolldistrikt: 

1820 ............ 2 789 tønner     1831 ............ 5 001 tønner
1821 ............ 8 621 tønner     1832 ............ 9 927 tønner
1822 ........... 13 611 tønner     1833 ........... 13 081 tønner
1823 ........... 13 682 tønner     1834 ........... 10 580 tønner
1824 ........... 11 840 1/4 tønner 1835 ........... 12 790 tønner
1825 ............ 7 077 tønner     1836 ........... 12 112 tønner
1826 ............ 7 073 tønner     1837 ........... 15 388 tønner
1827 ........... 11 516 tønner     1838 ........... 12 430 tønner
1828 ........... 11 887 1/2 tønner 1839 ............ 9 887 tønner
1829 ............ 8 120 1/2 tønner
1830 ............ 7 935 tønner                                                                       
Tilsammen                                     205 348 1/4  tønner 

     Det meste av dette saltet var tilvirket på Valløy. I 1835 ble 2128 tønner salt utført til Sverige, 8 487 t til Danmark, og resten til de nordtyske steder, Hamburg, Altona, Bremen og Mecklenburg. I s. å. ble det til Norge innført, vesentlig fra Middelhavslandene, 330 416 tønner salt. 
     Saltproduksjonen ved verket var betydelig til 1840. Senere gikk den sterkt tilbake. I 1849 ble det ene gradérhus revet ned, og i det år ble det kokt salt med bare 2 panner, mot 8 i 1840. I 1853 opphørte saltproduksjonen helt. For tiden 1836-53 har vi ingen andre oppgaver over saltproduksjonen enn dem som finnes i amtmannens femårsberetninger: (Amtmannen klager over at det ikke var mulig å få nøyaktige oppgaver av eierne over produksjonen ved saltverkets forskjellige bedrifter.) 
 Årlig produksjon: 
 1836-40 .................... Ca. 25 000 tønner 
 1841-45 .................... Henimot 25 000 tønner 
 1846-50 .................... 10 a 15 000 tønner 
 1851-53 .................... Ca. 4 500 tønner  

 Arbeidsstyrke: 
 8 mestere, 80 faste arbeidere, 25 dagarbeidere 
 6 mestere, 60 faste arbeidere, 15 a 20 dagarbeidere
 6 mestere, 3 5  faste arbeidere, 
 6 mestere, 32 faste arbeidere, 

     Etter disse og de foregående tall utgjorde den samlete saltproduksjon i Blumer & Tschudys tid mellom 300 a 400 000 tønner. 
     Peter Blumer og Melchior Tschudy drev den store bedrift med hell i mange år. Dette kom bl. a. av at de hadde fått et fordelaktig kjøp på verket og de hadde stor driftskapital å arbeide med. Bygningene var ganske gode ved overtakelsen og de satte i gang andre bedrifter, som ble drevet godt i en rekke år. 
     Kvernbruket i den nordre vindmølle ble utvidet i 1830-årene til 5 melkverner og 1 grynkvern. Bøndene fra bygda fikk anledning til å male sitt korn på mølla. I 1836 ble det anlagt et stort og moderne brennevinsbrenneri. Det kunne levere 10000 potter brennevin om måneden. Brennerimesteren i 1841 het Rasmus Hoff (f. ca. 1807). I slutten av 1830-årene satte verket i gang et ysteri eller ”ostefabrikk” på Valløy. I årene 1838-40 ble det gjennomsnittlig levert 6 500 pund ost om året. I perioden 1841-45 ble det produsert 8 a 10 000 pund ost årlig. Ysteriet var i gang så sent som i 1850. Ysteribygningen fikk senere bruksnr. 12. Et ”maltgjøreri” ble anlagt i slutten av 1840-årene. Dette produserte en tid ca. 800 tønner malt årlig. 
     I 1844 ble det opprettet et bomullsveveri med 40 vevstoler. Arbeidsstyrken var 1 mester, 1 overveverske og 50-60 arbeidere i alderen 14-18 år. I femårsperioden 1846-50 ble det beskjeftiget 1 regnskapsfører, 1 mester, 58 vevere, 20 a 25 spolere og 1 strømpevever. Produksjonen utgjorde årlig 111.000 alen diverse tøyer, 1260 bomullstørklær og 1200 par strømper. I forbindelse med dette veveri ble det i 1850 oppført et fargeri. 1851-55: Bomullsfabrikken ble drevet dels med håndkraft og dels med damp. Arbeidsstyrken var 1 mester og 34 arbeidere. I perioden ble det tilvirket 240.000 alen lerret, bommesi og verkener årlig. Et mekanisk bomullsspinneri ble anlagt i 1855. Det sysselsatte 1 mester, 1 maskinist og 14 arbeidere. Produksjonen utgjorde i 1855 ca. 40 000 pund garn. Fargeriet ble drevet med 4 arbeidere, og det ble farget 65.550 alen lerret og 5 000 pund garn årlig. Ved utgangen av 1860 var bedriften, i likhet med de øvrige bedrifter ved saltverket, innstilt. Ti år senere ble bomullsveveriet satt i gang igjen av Peter Blumer d. y. Det ble drevet med håndkraft og hadde en arbeidsstyrke på 10 personer. Det var i drift hele året og produserte i 1870 12 centner (1200 pund) ull- og bomullsverkener.  I 1875 hadde bedriften 8 vevstoler og beskjeftiget 1 bestyrer og 8 arbeidere. Veveriet ble nedlagt i slutten av 1870-årene. 
     En skipsbedding ble anlagt på saltverket i 1850 av skipsreder A. B. Bull, Tønsberg. S. å. strakte han kjølen til en brigg. Den gikk av stabelen i april 1851 og fikk navnet ”Wilhelm Tell”. I oktober 1870 støtte denne briggen på Lindholmshausen ved Tønsberg tønne og sank.  I 1851-55 var arbeidsstyrken ved skipsverftet 1 mester og 20-30 arbeidere. I årene 1856-59 ble det bygd et skip (”Tre Brødre” for A. B. Bull i 1856) og foretatt noen reparasjoner. I 1860 var skipsverftet nedlagt. 
     Også de siste eiere av Vallø saltverk måtte innstille driften. Firmaet Blumer & Tschudy oppga sitt bo 1861. Boet ble sluttet i 1865. Aktiva  utgjorde 35 104 spd. og passiva 74 886 spd. Til de uprioriterte fordringshavere ble det utloddet en dividende på 17 %. 
     Valløy ble utsatt for en rekke mystiske branner i tiden 4.-7. oktober 1865. De bar preg av å være påsatt og satte befolkningen i den ”yderligste Forskrækkelse”, heter det i Aftenbladet i Kristiania, som brakte meldinger om brannene fra 9. til 27. oktober. Stedets befolkning rådde ikke alene med slokningsarbeidet. Det ble derfor tilkalt hjelp fra Tønsberg og Horten. Fra Horten kom det således 50 soldater og 20 faste mannskaper med det nødvendige utstyr. Fra Kristiania kom politimesteren, 2 politiembetsmenn, 4 betjenter og branndirektøren med 2 sprøyter og 8 brannmannskaper. Skipper Hansen fra Gåsøy lå med sitt skip til reparasjon ved Jersøy. Han og mannskapet ble rost for iherdighet og dyktighet under slokningen. Hansen satte til side et hvert hensyn til sin egen person. Det siste gradérhus, og et annet større hus, brannforsikret for 3 100 og 3 200 spd., telegrafbygningen og en rekke andre til dels mindre hus strøk med. Den samlete branntakst beløp seg til ca. 9 000 spd. 
     Utstyret i telegrafstasjonen ble reddet og installert i et annet hus, slik at meldinger fortsatt ble sendt ut om det som hendte på stedet. En skomaker og hans kone ble arrestert, men ble løslatt igjen, da forhørene ikke brakte noen klarhet i årsaken. Stedets dampskipsekspeditør flyttet i de dager til Olsrød, og straks etter, den 12. oktober, brente uthuset der.  Så flyttet familien til Haug-Basberg (bind I, s. 716-17), og der brente uthuset den 23. i samme måned. Nå tilsto en ca. 15 år gammel datter av mannen fra Valløy at hun hadde satt på den siste brannen, og dermed hadde man nok også årsaken til de tidligere branner: pyromani. Det var  ikke bare på Valløy at folk var blitt oppskaket av de mange branner. Også i Slagen og Tønsberg hadde de satt sinnene i sterk uro. På Valløy flyttet folk ut av sine hus og kamperte ”under aaben Himmel”. I Slagen gikk folk vakt om sine hus om natten. 
     De gamle vindmøller på Valløy blåste ned en tid senere. 
     I de vel hundre år selve saltverket på Valløy var i drift (1742-1853) ble det i alt produsert en anselig mengde salt, og selv om dette saltet på langt nær var tilstrekkelig til å dekke landets behov, var det en god hjelp, særlig i de år tilførselen av fremmed salt ble hemmet av krig. Noen  god forretning for staten eller de senere private eiere ble det ikke i det lange løp, men bedriften sysselsatte mange personer, som hadde et ganske bra utkomme. I den alminnelige bygdemanns øyne ble verket visstnok ikke betraktet som en gavnlig bedrift for bygda. Det kom vel særlig av den tvangslevering av brenneved bøndene mot en liten betaling ble pålagt. Kjøringen av hestekunstene var visstnok frivillig for bøndene i bygda, og den ekstraskilling som på den måte kunne tjenes fristet nok en del, selv om kjøringen, som før nevnt, var meget trettende og lite populær. Hans Nilssen Unneberg har i en dagbok notert under året 1848, ”Den 23. September kiørte vi Konsten siste gang og ieg har tient 12 daler, 3 mark, 8 skillinge.” Det var muligens for tiden fra 19. mai 1846. Dagboka, som er skrevet på baksiden av makulerte regnskapsskjemaer fra saltverket omfatter årene 1833-49.  -Folket på Valløy, for det meste innflyttere, dannet lenge et lite bysamfunn for seg. Etter at driften i 1818 ble innstilt for en tid og ved overgang til privateie i 1819 opphørte visstnok den gamle ordning med pensjon til verkets gamle og arbeidsudyktige. Følgen var at man ute i bygda merket en økning av dem som dro rundt med pose på ryggen (bind II, s. 485). På side 234-35 i første del av kulturbindet er omtalt sogneprest Smith Petersens begravelse i 1825 og den æreport som da ble reist ved kirkegårdsporten. Den tilføyelse som en ”Spasmager” visstnok hadde føyd til på inskripsjonen kan sees som en spøk med en viss brodd. 

Vallø saltverk innstiller sine betalinger. 
(Herfra og til kildehenvisningen er flettet inn av  red.)

     Falitten på Valløy var et stort tilbakeslag for Sem kommune.
     Siden 1819 hadde dette saltverk vært i privat eie. Det hadde hatt sitt eget skole- og fattigvesen. Det hadde hatt 100 arbeidere og produsert 20-30 000 tønder salt årlig, men i de siste år var arbeidsstokken gått ned til 32 arbeidere og 6 mestre, og det var ikke produsert  mer enn 4500 tønder salt i året. 
     Sommeren 1861 oppgav Blumer og Tschudy som eiere av saltverket sitt bo og fra 1. juni d. å. opphørte betalingen av understøttelse til verkets fattige, og skolelæreren fikk ikke sin lønn. 
     Den 19. juni 1861 hadde sokneprest Jacobsen samlet skole- og fattigkommisjonen til møte med formannskapet og underrettet forsamlingen om at han, straks han hadde fått melding om stillingen på Vallø fra verkets midlertidige bestyrer (Hottinger), hadde skrevet til skifteretten i boet og protestert på kommunens vegne imot at slike utgifter ble veltet over på bygden. 
     Etter bergverkslovens § 65 syntes disse ustridigt å måtte hvile på boet. Han opplyste videre at skifteretten hadde berammet skiftesamling på Valløy neste dag, den 20de kl. 3. Der ville denne sak også komme til behandling, og noen burde møte på bygdens vegne. 
     Det ble da bestemt at et medlem av formannskapet skulle møte neste dag sammen med en prokurator.
     Det var ikke så lett å få ordnet de vanskelige forhold på Vallø, og i møte den 14. august besluttet det samlede kommunestyre å oppta et lån på 200 spd. til å dekke utgiftene til saltverkets fattig- og skolevesen. 
     Noe senere besluttet man å søke Opplysningsvesenets fond om et lån på 600 spd. for å dekke alle utgifter vedkommende Vallø.
     Til de ekstraordinære utgifter i anledning av selve Valløsaken henstillet formannskapet at det måtte stilles til rådighet 200 spd. 
     I representantskapsmøtet bevilgedes disse 200 spd. enstemmig. Pengene skulle utlignes på matrikkelskylden. Hvis Valløsaken skulle gå kommunen imot skal de 200 spd. refunderes kommunekassen av fattig- og skolevesenets midler, het det. 
     Det ble videre besluttet å velge to mann til å reise inn til Kristiania og forelegge sakens dokumenter for en høyesterettsadvokat før man skred til noen rettshandling. 
     Tidligere hadde kommunen fått uttalelse i saken fra sakfører Erlandsen. Nå fikk man høyesterettsadvokat Heffermehl til å avgi en uttalelse. I henhold til hans erklæring av 12/9 ble det besluttet snarest mulig å saksøke Vallø saltverks eiere til å refundere de for fattig- og skolevesenet hatte utgifter til utgangen av året 1861. Etter nærmere konferanse gikk Valløs eiere tilslutt med på dette og kommunens utgifter for det nevnte tidsrom ble tilbakebetalt med 266 spd. 

     Trykte kilder som ikke er nevnt foran: Norges Historie, V binds første del, Kr.a 1911, s. 33, 53, 106, 107, 239, V binds annen del, Kr.a 1914, s. 233, Det norske folks liv og historie gjennem tidene, bind IV, Oslo 1935, s. 206, 327-28, 367, bind VI, Oslo 1932, s. 40, 229, 230, 232, 248, G. E. Christiansen, De gamle privilegerte norske glassverker og Christiania Glasmagasin 1739-1939, bind I, Oslo 1939, s. 8, 9, 23, 56, Beskrivelse over Vallø saltverk av D. E. Bradt, i Minerva, Kjøbenhavn mars 1790, s. 315-29, og J. Lerche, i Minerva, mai 1794, s. 168-200, Utdrag av Johan Christian Fabricius, Reise nach Norwegen, omsatt av Svein Molaug, Vestfold-Minne, V, s. 40 flg., Vallø Oljeraffineri 1899-1924, Kr.a 1924, s. 1-24, om Vallø saltverk av Emil Olsen, A. Th. Kiær, Jarlsberg og Larviks amt 1814-1914, Tønsberg 1916, s. 165, Arne Odd Johnsen, En krisetid, Tønsberg 1937, s. 81-86, 151-52, Vallø, En kort historisk beskrivelse av stedet, forfattet i 1905 av J. Prytz og inntatt i Tønsbergs Blad 26. april-25. august 1921, Vårt daglige salt,  Nordmannsforbundet 1945, s. 43-45, Harry Fett, Industriredet fra enevoldstiden, Oslo, 1953, s. 1-18.

----

     Bortsett fra noen skipsbyggerier som er omtalt i første del, var Vallø saltverk den eneste industrielle bedrift i bygda i over hundre år. Etter at syvårskrigen var slutt i 1814 fikk vi enkelte spredte forsøk på produksjon i større målestokk, men det var først i annen halvdel av det forrige hundreåret vi fikk bedrifter og anlegg som kom til å få mer varig verd. I det 20. hundreåret er de gamle bedrifter blitt utvidet og modernisert i pakt med utviklingen, og mange nye bedrifter er kommet til, særlig etter 1945. 
     De eldre bedrifter som knyttet seg til jordbruk, kvegavl og skogbruk var møllebruk og sagbruk, brennevinsbrennerier, teglverk, meierier og ysterier. 

Møllebruk og sagbruk

     Det ble tidlig bygd små mølle- eller kvernbruk på mange gårder i bygda, hvor det var så meget vann i elva eller bekken at det kunne drive en eller to små kverner. Disse kverner var lenge meget primitive, men de gjorde sin nytte og lettet malingen av korn, som ellers måtte foregå med håndkvern. 
     Da vannsaga ble innført tidlig i 1500-årene ble det mange steder bygd et sagbruk like ved det tidligere møllebruk. Sagbruket trengte imidlertid mere vann enn kverna, og var av den grunn i gang en kortere tid av året. Sagbrukene ble derfor også kalt flomsager. De ble for en stor del nedlagt alt i det 17. hundreåret.  

     I gårdshistorien omtales møllebruk og sagbruk på følgende gårder til forskjellig tid: 
 Tveiten kvern- og sagbruk. Panne kvernbruk. Øvre Lensberg kvern- og sagbruk. Tollerød sagbruk. Tveitan kvernbruk. Nedre Hesby kvern-  og sagbruk. Askehaug kvernbruk. Kvern på Stranden u. Smørberg. Mølle bruk i elva mellom Kjærnes og Auli i 1650. Tomsbakken kvernbruk.  Søndre Fresje kvern- og sagbruk. Sverstad kvern- og sagbruk. I 1808 ble  det her bygd en sag som skulle drives ved hjelp av en vindmølle. (7 )  Brekke kvern- og sagbruk på plassen Tottestad. Myre kvernbruk. Lofs-Eik  kvern- og sagbruk. Søndre Bø kvernbruk. Klokkeråsen kvernbruk. Li sagbruk. Store Stang (Åsgårdstrand) kvernbruk. Nordre Rørås mølle (i ny tid). Brattås kvern- og sagbruk. Åsmundrød kvernbruk. Stusrød sagbruk.  

     Av disse møllebruk og sagbruk var det til nylig bare to igjen, nemlig på Øvre Lensberg og Nedre Hesby i Sem sogn. I annen halvdel av forrige  hundreåret ble dampmaskin (lokomobil) tatt i bruk som trekkraft for sagbruk. Etter 1900 ble den avløst av eksplosjonsmotorer, som etter en tid ble avløst av den nåværende trekkraft: elektrisk motor.  

     På de små bygdemøller var det tillatt uten avgift å male for bygdefolket. Men folk fra byen kunne bare få male kornet sitt mot en accise- eller konsumsjonsseddel som var utstedt av konsumsjonsskriveren (skatteoppkreveren) i byen. Denne bestemmelse ble innskjerpet flere ganger. I 1750 lot toller Resch i Tønsberg, som også var konsumsjonsskriver, ved bokholder Børre Strøm på Valløy, innstevne til bygdetinget følgende møllere i bygda: Anders Pedersen, Hesby bruk, Kristen Hanssen, Lensberg bruk, Kristoffer Henriksen Kihl, Eik bruk, og Gulbrand Larssen Rakkås, Eik bruk. Møllerne ble oppfordret til å avlegge ed på at de ikke på noen måte måtte begå noen utroskap eller underslep, eller tillate noen å male uten seddel, litet eller meget, videre enn acciseseddelen bestemte, ei heller anta den ene spesies for den annen. Møllerne svarte at de var enfoldige folk, som hverken kunne lese eller skrive, og kunne derfor ikke avlegge en slik ed. I 1768 kom saken opp på tinget på ny. Møllerne skulle da avlegge ed på at de ikke med vitende og vilje ville anta noe til maling, som de visste tilhørte kjøpstedenes eller forstedenes innbyggere, medmindre dermed fulgte konsumsjonsseddel, samt ei heller å male annet eller mere enn seddelen inneholdt. Hvis en møller nektet å avlegge denne ed, ville han bli nektet å male for andre enn bygdefolket. 

LENSBERG MØLLE

     På side 187 i første bind er gitt en del opplysninger om kvernbruk og sag på Øvre Lensberg. Her kan føyes til: 
     Brukseier Johan M. Bjerknes eide en tid, utenom Lensberg mølle og Hesby mølle, også Fossnes mølle i Arnadal og Sukke mølle i Høyjord. Sønnen Marcus Hauge Bjerknes overtok Hesby mølle i 1916, mens sønnen Ingvald Bjerknes s. å. overtok gården Øvre Lensberg med møllebruk. 
     Tidlig i 1880-årene ble Lensberg mølle bygd om. Den brente ned i 1891. Ny mølle ble oppført av Anton Holth fra nabogården. Som nevnt i første bind brente tørkebygningen i mars 1942. 5. oktober 1956 ble mølla rammet av en ny brann. Nå brente både mølle og tørke. Mølla hadde 3 sammalingskverner, 4 sikter, grynmalingsanlegg og kornrenseanlegg. Lensberg mølle ble drevet vesentlig som leiemalingsmølle. Den ble særlig søkt av bønder fra Sem og Slagen, men den hadde også kunder fra Ramnes, Stokke og Nøtterøy. 
     Møllermester Fribaar Bergersen (f. 1889 i Moss) var ansatt ved Lensberg mølle i vel 40 år. (Johs. P. Skansen, Bygdemøllene i Norge, Oslo 1958, s. 229-30.) 
     Etter henstilling fra Statens Kornforretning har eierne av Borgen Aktiemølle i Arnadal, Søndre Fossan mølle i Våle, Sande mølle i Borre og Nøtterøy kommunale mølle blitt enige om å yte eieren av Lensberg mølle et årlig bidrag i 10 år, forat det for all fremtid ikke skal oppføres mølle, tørke eller kornrenseanlegg på Lensberg mølle eller Øvre Lensberg gård. Dette er et ledd i en rasjonalisering av møllevirksomheten i distriktet. 
 
 

HESBY BRUK

Hesby bruk
Hesby bruk. Det gamle fabrikkområde med privatbolig. Foto: Widerøe's Flyveselskap.

     Eier: Brukseier Marcus Hauge Bjerknes. 
     På side 244-45 og 1231 i bind 1 er det gitt en del opplysninger om Hesby Bruk. Her kan vi føye til: 
     Hesby sag beskjeftiget i 1870 to arbeidere, og var i drift 6 måneder av året. Den årlige produksjon var den gang 3 000 tylfter bord og lekter. 
    I 1891 leide Helge Semb, Nedre Hesby, bort et stykke jord til E. Kristiansen & Co. til oppføring av en dampsag, mot en årlig avgift av kr. 10 pr. mål og ”rett til overflødig saging”. 
     Hesby bruks mølle, sag og høvleribygning brente ned i desember 1941. For å hjelpe til med rasjonalisering av møllevirksomheten i distriktet unnlot brukseier Marcus Hauge Bjerknes å bygge mølla opp igjen.
     På det gamle fabrikkområde ble det i 1954 oppført sirkelsag, lagerhus og plastfabrikk. På det nye område på 25 dekar, som ble kjøpt til i 1942, ble det i 1946 oppført et moderne høvleri med en samlet grunnflate på 650 m2. Det inneholder 2 høvelmaskiner, 2 klyvsager, dobbelt kantsag,  3 kappsager og diverse slipemaskiner. I 1946 ble det også oppført en fabrikkbygning i 2 1/2 etasje med en grunnflate på 750 m2. Denne bygning inneholder fyrhus, planketørke, spisesal og badstue. Det øvrige er leid bort til Tubefabrikken A/S til verksted og kontor. Et lagerhus med en grunnflate på 600 m2 ble oppført i 1956. 
     Produksjonen foregår ved kjøp av skurlast, hvorav en del fåes i distriktet. Høvleriet produserer årlig ca. 500 standard høvlede materialer og listverk, som selges videre i en gros og en detail. Hesby Plast har vært i virksomhet siden 1956. Denne fabrikk produserer vesentlig tubehetter og lokk til bokser for medisinsk bruk. 
     I 1959 var 16 funksjonærer og arbeidere ansatt ved brukseier Bjerknes' forskjellige avdelinger, utenom Tubefabrikken, hvor det arbeidet ca. 60 personer. 
     Personalia. Som supplement til opplysningene i første bind kan vi her føye til disse opplysninger om brukseier Bjerknes og frues seks barn: 1. Hanna Mathilde, f. 1916, husstelllærerinne; g. m. res. kapellan Palmer Skaar fra Hjelmeland, Rogaland, bor i Melhus, Sør-Trøndelag. 2. Reidunn, f. 1919, tilsynslærerinne ved Russeløkka skole i Oslo. 3. Per, f. 1921, driver anleggsvirksomhet; g. m. Eva Charlotte Kristiane Johannesen fra Breivikbotn, Sørøy, Finnmark, bor på Hesby. 4. Gunvor, f. 1923, barnepleierske; g. m. fabrikkeier Alfred Andersen, Brumunddal. 5. Inger, f. 1926, barnehagelærerinne; g. m. ekspeditør Rolv Rasmussen, Molde. 6. januar, f. 1928, forpakter Deli gård i Hole; g. m. Kirsten Inger Tuff fra denne gård.

Hesby bruk
Hesby Bruk. Det nye fabrikkområde. Foto: Widerøe's Flyveselskap

Brukseier Marcus Hauge Bjerknes og hustru Petra

HOGSNES DAMPSAG

     Kjøpmann og trelasthandler N. C. Nielsen i Åsgårdstrand (d. 1896, 71 år) anla denne sag i 1860-årene på Smørberg (bind I, s. 315). I 1870 forteller amtmannen at saga var i drift hele året og tilvirket last fra Aulielvas vassdrag. Saga beskjeftiget 6 arbeidere. Dampmaskinen (lokomobilen) hadde en styrke på 6 HK. I 1870 ble det skåret 3 000 tylfter planker, 4 000 tylfter bord og lekter og 4 000 tylfter stav. Saga nevnes også i amtmannens innberetning i 1875, men ikke i 1880. Sagmester i 1875 var Anton Nilsen, Smørberg (f. ca. 1830 i Hof). 
     I slutten av 1870-årene ble den gamle sag revet ned og en ny oppført i stedet, men den ble snart nedlagt. 

ILENE DAMPSAG

     Denne sag, som også ble kalt Jarlsberg sag, ble anlagt i 1873 ved utløpet av Aulielva og tilhørte den samme kjøpmann Nielsen, som eide Hogsnes Dampsag. Tunsbergeren for 5. august 1873 har en liten notis om denne saga, som sies å være den første og eneste på disse kanter. Den beskjeftiget en gjennomsnittlig arbeidsstyrke på 50 mann. Det heter videre at den trelastbedrift, som på den tid ble drevet ved Aulielva for Nielsens regning, bare var et par år gammel, og syntes å være i jevn og god fremgang. Man så ”jevnlig Fartøier under Indladning af Trælast ved Aulielvens Udløb og Tømmerflødningen i Elven har tiltaget ikke saa ubetydelig i de sidste Aar”. For arbeiderne ved ”Aulielvens Dampsag” hadde eieren uken forut arrangert en smukk liten fest, som også ble overvært av flere av Nielsens innbudte venner og bekjente, ”der alle fik Indtryk af, at han i sjælden Grad har forstaat at tilveiebringe et hjerteligt og godt Forhold til sine Arbeidere, og at der blandt dem alle hersket en tilfreds og god Stemning”. 
     I slutten av 1870-årene hadde saga en arbeidsstyrke på 24 mann. Den var i drift til den brente i januar 1885. Etter brannen ble det som var igjen av denne bedrift flyttet til Nielsens sagbruk i Åsgårdstrand. 

BARKAAKER SAG

     Om lag 1900 satte Halfdan Hem fra Undrumsdal opp et sagbruk og en større fabrikkbygning på Barkåker. På fabrikken ble det særlig laget ølkasser og ølkurver. På tomta bygde Hem en villa, som han solgte til lensmann Karl Sanderød, da denne kom til Barkåker i 1903. Fabrikken ble da revet ned. 
     Saga solgte H. Hem til broren kjøpmann Albert Hem, som flyttet den til en annen tomt, og drev den under navnet Barkaaker Sagbruk. En kortere tid leide han saga bort til kjøpmann Simon Larsen. Den ble revet ned i 1918. På tomta ble det bygd en stor leiegård. 

SEM FABRIK A/S

Sem Fabrik
Sem Fabrik A/S.

      Denne bedrift ble grunnlagt ved Sem stasjon i 1880 (eller 1882) av et interessentskap under firmanavn Sems Dampsag og Stavskjæreri, med formål å drive sagbruk for skjæring av tømmer og stav til eksport. I 1883  fikk firmaet skjøte på fabrikkens tomt, gårdsnr. 44, bruksnr. 5, av Vik  (bind I, s. 267). I 1882 og 1883 ble bruksnr. 5 og 6 utskilt fra Aulerød og solgt til henholdsvis Hans Th. Aas og Mathias Gjermundsen Jamtvedt.  Disse to parter ble noen år senere overtatt av fabrikken (bind I, s. 262). 
     I 1883 ble Gerhard Jansen ansatt som bestyrer av fabrikken. Han kom hit fra Sverige, hvor han hadde vært ansatt ved en tønnefabrikk. Han gikk alt i 1884 også over til fabrikasjon av tønner og fustasjer for meierier og margarinfabrikker. Det første år kom produksjonen opp i ca. 7 000 fustasjer. I en avisnotis fra mars 1885 ser vi at fabrikken hadde sluttet kontrakt med Den norske Meieriforening om levering for 1885 av bøketrefustasjer til foreningens medlemmer. I august s. å. er det opplyst at fabrikken skulle levere et kvantum av inntil 20 000 smørfustasjer i løpet av 1885 til The Scandinavian Dairy & Co. Limited i Kristiania. 
     I 1885 måtte interessentskapet gi over bedriften til sine kreditorer, og for disses regning drev Jansen fabrikken til han i 1888 selv kjøpte hele bedriften. Gerhard Jansen var en meget dyktig fagmann på området, og han drev fabrikken frem til å bli en betydelig bedrift med leveranser over hele landet. For sine produkter fikk han flere sølv- og bronsemedaljer på utstillinger i Norge og Sverige. I 1885 fikk, fabrikken således Kongens sølvmedalje for maskinarbeidede smørfustasjer på en utstilling i Larvik og året etter en ekstrapremie på landbruksutstillingen i Stockholm, sølvmedalje i 1892 på et landbruksmøte, sølvmedalje i 1896 på en meieriutstilling på Hamar.  Jansen forandret firmanavnet til Sem Fabrik. 

Gerhard Jansen
Gerhard Jansen, på hans 80-års dag

     Drivkraften ble i 1895 forandret fra lokomobil til stasjonær dampmaskin. Samtidig ble det lagt inn elektrisk lys over hele anlegget. Omkring 1900 ble det årlig brukt ca. 1.500 tylfter bøketømmer, som for en stor del ble kjøpt på rot. Ved fabrikken ble tømmeret delt opp i bestemte lengder og tørket, både kunstig i amerikanske tørkehus og ved naturlig lufttørking. 
    Gerhard Kristoffer von Krogh Jansen var født i Bergen i 1852 og døde i 1939, 87 år gammel. I 1892 ektet han Karen Sofie Sehested Ekroll, f. i Herøy, Nordland fylke, 1851, d. i Kristiania 1915. Hun var datter av distriktslege i Nordre Salten, senere lege og forstander for Reitgjerdet pleiestiftelse for spedalske, Peter Andreas Ekroll (f. 1813, d. 1867) og hustru Johanne Marie Johannesen (f. 1829, d. 1858). - Til minne om sin hustru opprettet Jansen flere legater i hennes navn, til beste for trengende, derav et legat til beste for trengende i Sem. 
     I 1918 solgte Jansen fabrikken til et konsortium ved direktør A. K. Sem og byggmester A. Holth. Kort tid senere overtok direktør Sem det hele og startet Sem Fabrik A/S, med en aksjekapital på kr. 100 000. A. K. Sem døde i 1921. Han hadde vært eier av Nedre Hesby fra 1916 (bind I, s. 243). Sem Fabrik A/S ble overtatt av fabrikkens største kreditor, Tønsbergs Kreditbank, som fortsatte driften for egen regning, med fabrikkens tidligere kontorsjef Otto Mysen som disponent. Banken gikk til avvikling i 1923, men driften av fabrikken ble fortsatt. I 1928 ble bestyrelsen overtatt av Rolf Hummel-Hanssen. Han hadde vært kontorsjef i Tønsbergs Kreditbank, og under bankens avvikling bestyrte han Sem Fabrik A/S og andre av bankens bedrifter, ved siden av sitt arbeid i banken. I 1941 overtok han fabrikken for egen regning, men bibeholdt aksjeselskapsformen, og fungerer som enestyre. 
     Fabrikken fremstilte fustasjer og tønner for fett, farger, pakktønner for kjemikalier og mel, smørdunker, og butter til margarin, syltetøy og såpe m. v. Salget skjedde bare til innenlandsk bruk. Tidligere ble det eksportert smultbutter til England. Med årene er mange av de gamle treemballasjer blitt avløst av mer moderne emballasje. Fabrikkens hovedprodukt er nå tønner til smelteverkene. Fabrikken skjærer selv det meste av den stav som brukes, av tømmer av bøk, gran og furu. 
     I 1885 var arbeidsstyrken 20 mann, og om lag 1900 var den økt til henimot 50. I 1945 beskjeftiget fabrikken 20 funksjonærer og arbeidere. I 1959 var tallet 15. 
     Rolf Hummel-Hanssen er født i Tønsberg i 1901. Etter å ha tatt examen artium i 1919 ble han ansatt i Tønsbergs Kreditbank. Banken gikk til avvikling i 1923. De fleste funksjonærer ble etter hvert sagt opp og Hummel-Hanssen ble alene om å stelle med bankens forretninger. Banken hadde overtatt flere bedrifter. Disse ble ledet av stedlige bestyrere og administrert av den avviklende bank. Hummel-Hanssen er formann i foreningen Norske Smørdunkefabrikkers Fællessalg. I 1936 ektet han Edel Zeiner, f. 1904 i Tønsberg. Barn: Lise, f. 1943. 

A/S SEM TRÆVAREFABRIK & DAMPSAG

Sem Trævarefabrik og Dampsag

     I 1895 eller 1896 anla Abraham Paulsen en tømmersag på gården Aulerøds grunn. Omtrent samtidig ble det satt i gang et dreierverksted for fremstilling av skafter. Paulsen solgte saga og verkstedet i 1900 til snekkermester Andreas Jørgensen, som straks utvidet virksomheten til også å omfatte et snekkerverksted for fremstilling av dører, vinduer og trapper m. v. Ved en brann i januar 1907 ble selve fabrikkbygningen ødelagt. Ny bygning ble straks oppført igjen. 
     Jørgensen solgte bedriften i 1915 til et aksjeselskap, som fortsatte driften under ovennevnte firmanavn og med en aksjekapital på 50 000 kroner, senere økt til 100 000 kroner. Det nye firma utvidet straks bedriften til også å omfatte et høvleri for bygningsmaterialer. 
      Det første styre besto av kaptein Svend Foyn Bruun på Aker, kontorsjef Chr. Klinkenberg, Råel, og byggmester Herman Svendsen, Tønsberg. Som disponent ble ansatt Trygve Tronsen. Han er født i 1881, og hadde vært ansatt ved bedriften siden 1909. Tronsen virket som disponent til utgangen av mai 1957. 
     En ny brann rammet fabrikken i april 1917. Nye bygninger ble oppført i 1918. De ligger på gårdsnr. 43, bruksnr. 18 og 27 på Aulerød. Tørkelageret med materialer ble ødelagt ved en brann i mars 1953. 
På Vestfold fylkesutstilling i 1925 ble fabrikken tildelt sølvmedalje for trapper, vinduer, dører og butikkinventar. 
     I 1959 besto styret av skatteoppkrever Helge Jørgensen, Tønsberg, overlærer Bjarne Paulsen, Horten, og byggmester Ole Skjæggestad, Nøtterøy. Som ny disponent ble i 1959 ansatt Conrad Wiersholm. Han er f. i 1923 på Aulerød (bind I, s. 262). 
     Bedriften består av trevarefabrikk for fremstilling av dører, vinduer, trapper, enklere møbler, butikk- og kontorinventar, inventar til kirker og skoler. Den har sagbruk og høvleri for levering av ru og høvlet trelast. Salg foregår bare til innenlands behov. Fabrikken er utstyrt med tidsmessige maskiner. Den beskjeftiger 1 disponent, 2 arbeidsformenn og 17 arbeidere. Tidligere har arbeidsstyrken til enkelte tider vært noe høyere, opp til 45 mann. 

BARKÅKER ELEKTRISKE SAG & TREVAREFABRIKK

     Gårdbruker H. A. Sverstad grunnla denne bedrift i 1895 under firmanavn Barkaaker Dampsag. I 1910 ble saga overtatt av sønnen Peder Sverstad. Han gikk i 1918 over til elektrisk drift. I 1920 ble saga ombygd og påbygd og Sverstad gikk over til også å fremstille dører, vinduer og trapper m. v. Samtidig ble firmanavnet endret til Barkåker elektriske Sag & Trevarefabrikk. 
     Bedriften lå på gårdsnr. 60, bruksnr. 15 av Barkåker. Den beskjeftiget under normale forhold og full drift 6 mann. Den 7. juni 1939 brente bygningene ned til grunnen og er ikke blitt gjenoppført. Grunnen er senere solgt til Sverstads svigersønn Ragnar Hegg Undrum, som har oppført et boligbygg der fabrikkbygningen sto. 

Peder Sverstad
Peder Sverstad.

     Peder Sverstad var f. i 1877 på Sverstad (bind I, s. 513). Han døde i 1953. Ektet 1907 Laura Paulsen, f. 1880 på Smidsrød, Nøtterøy. Fem barn:  1. Walter, f. 1910, forretningsfører; g. m. Margrete Jahre, bor på Barkåker. 2. Roald, f. 1911, bokholder; g. m. Kirsten Wessel Berg, bor på Barkåker. 3. Ingrid, f. 1913, g. m. styrmann Arne Gullord, Barkåker (f. 1913). 4. Randi, f. 1915, g. m. sersjant Ragnar Hegg Undrum. 5. Bodil, f. 1921, g. m. overrettssakfører Torgny Ødegård, Gjøvik. 

Brennevinsbrennerier.

     Etter at brennevinsbrenning ble gitt fri i 1816 ble det brent brennevin i større målestokk på flere gårder i bygda. Denne virksomhet var i gang til i 1840-årene. 
     Grev Herman Wedel Jarlsberg anla et slikt brenneri oppe ved Tomsbakken (bind I, s. 350). Bestyrer av brenneriet var i 1836 Lars Paulsen. Han var f. ca. 1808 på Valløy. Spor etter dette brenneriet og dammene har vært synlige helt til i vår tid. På Presterød anla kjøpmann Frans Bull et brenneri. Et minne om dette har vi hatt i Presterødolla for enden av veien over Kilen. Den er opp til våre dager blitt kalt ”Brenneriolla”. Bull hadde også et slikt brenneri i Tønsberg, hvor det på den tid var flere brennerier. På Vallø saltverk, hos Ole Helgesen på Sande og hos Jens Walløe på Narverød ble det også brent brennevin. 
     Bøndene i bygda solgte bygg og poteter til brenneriene. Disse ga neppe noe større utbytte, bortsett fra det på Valløy. Det gikk med meget brensel og brenneriene trengte også meget vann. 
     I begynnelsen av 1840-årene ble det innført statskontroll og beskatning av brenneriene. Dette førte til at de fleste mindre brennerier ble nedlagt. 

Teglverker.

     Når vi ser bort fra teglverket på Teglhagen (bind I, s. 440), som skal ha vært det eldste kjente i landet, har det bare vært enkelte spredte forsøk på teglverksdrift i bygda. På Østre Brua av Jarlsberg er det funnet en hel del gammel teglstein, som muligens kan skrive seg fra et lite teglverk der for mange år siden. Til eget bruk anla Vallø saltverk et stort teglverk på Tønsberg bys grunn (ved Heimdal gartneri) om lag 1740. Det ble nedlagt så snart de nødvendige bygninger var oppført. I det forrige hundreåret ble det i mange bygder anlagt mindre teglverker. Et slikt teglverk anla den driftige Tønsberg-kjøpmann Frans Bull på sin gård Presterød. På Sverstad var det senere planer om å anlegge et slikt verk, men planen ble ikke realisert. 

Meierier og ysterier. 

YSTERI PÅ AULI

     Det første ysteri eller meieri i bygda ble anlagt omkring 1815 på Auli under Jarlsberg av den driftige forvalter Jacob Sverdrup (se bind I, s. 391). Om Auli og meieriet der forteller Jens Kraft i sitt i 1822 trykte verk om Norge, at gården Auli ble brukt til sommerseter. I den forbindelse var det oppført et stort sommerfjøs og en meieribygning, som hadde en ”malerisk landlig Beliggenhed”. I 1821 var konsul Westye M. Egeberg på Jarlsberg. Den 7. juli beså han Auli og virksomheten der. I en dagbok fra den tid forteller han om Auli: ”Paa denne Gaard bliver deilige Schweitzer Oste ystede, hvoraf vi saa 374, som var ystede af 37.000 Potter Melk. De var først begyndt den 8. Maii og havde allerede fra den Tid bearbeidet saa mange   -.” 
     Virksomheten ved ysteriet opphørte i 1832. I Eivind Wekres bok om meieribruket i Vestfold, s. 1-5, kan vi lese en hel del om driften, særlig for årene 1826-32. 

YSTERI På VALLØY

I slutten av 1830-årene ble det anlagt et ysteri eller ”ostefabrikk” på Vallø saltverk. Det er nærmere omtalt på side 335. 

FYLDPAA YSTERI I SEM

     Dette ysteri ble visstnok anlagt i 1863-64, og var i drift omtrent 10 år. Det var særlig Hans Ratus Semb på Fyllpå og Hans Johan Berg på Nordre Berg som gikk i spissen for opprettelsen av ysteriet og ledet det. Meieribygningen ble revet ned mellom 1874-77 og satt opp igjen som våningshus på Valløy. 
     Den første ysterske som sto for den daglige drift var Marie Olsdatter fra Tinn i Telemark. Hun giftet seg i 1867 med Hans Kristian Andreassen, Nordre Ås (bind I, s. 100). I slutten av 1865 var det ifølge folketellingen også en ystepike ved dette ysteri. Hun het Johanne Maria Kristoffersdatter, og var født i 1842 på Haugerud i Hof. 

SLAGEN YSTERI

     I slutten av 1860-årene ble dette ysteri anlagt på Oseberg-Ødegården. Et stykke jord av denne eiendom overdro grev Peder Anker Wedel Jarlsberg i 1869 til ”Bestyrelsen af Slagens Ysteri” mot en årlig avgift av 1 spd. 60 skilling (bind I, s. 835). Vestenfor bygdeveien ble det oppført en ysteribygning av tre og i den ble det montert to store kjeler for ost og prim. Utenfor ble det gravd en stor brønn som ble steinsatt. Ysteriet var et andelsforetagende som ble stiftet av interessenter fra Roberg, Oseberg,  Li, Horgen, Hassum, Adamsrød og Brattås. Ingebret Torstensen, Store Oseberg, var styrets formann fra 1880-årene (muligens også tidligere) til ysteriet ble nedlagt. Interessentene kom sammen en gang i måneden og fikk da oppgjør for den leverte melk, i forhold til det driften hadde innbrakt. 
     Den melkemengde som daglig ble kjørt til ysteriet var ikke særlig stor. Ysteriet hadde imidlertid noen uhell med ystingen i den første tid, og produktene ble flere ganger så dårlige at de måtte deles ut til interessentene. Dette gjorde at ystingen snart måtte opphøre. Man gikk i stedet over til å avkjøle melken med is. Det ble kjernet smør. Fløte ble solgt til hoteller og helmelk og skummet melk ble kjørt til et utsalg i Tønsberg. Ysteriet var lite innbringende og det ble derfor nedlagt først i 1890-årene. Bygningen ble solgt til nedriving til banevokter Hans Pedersen, som ca. 1894 bygde den opp igjen som bolighus på Barkåker, hvor den ennå står. Inventaret ble solgt ved auksjon. Nå er bare brønnen tilbake som et minne om denne bedrift. 
     Som meiersker ved dette ysteri virket: 
     1. Trine Lovise Kristoffersdatter (ektet 1876 styrmann Hartvig Larssen, Søndre Karlsvik). Hun hadde 30 spd. i årlig lønn. (Tønsberg Meieri A/L 1922-1947, s. 18-19.) 
     2. Ingeborg Blix. 
     3. Marie Henriette Kristiansdatter, Kolsrød under Horgen (ektet 1891 Ole Arnt Thorsen, Store Oseberg). 
     4. Martine Kristensdatter, Nordre Hassum (f. 1857, d. ug. 1924). 

BARKÅKER YSTERI

     I 1880-årene drev landhandler Hans P. Fadum et meieri på Barkåker. Det ble nedlagt etter noen års drift. 
     Barkåker Ysteri ble stiftet i 1892 som et andelsforetagende av interessenter i Sem, Slagen og Undrumsdal, med produksjon av sveiserost og mysost som formål. Aksjekapitalen ble satt til kr. 5 000, fordelt på aksjer a kr. 25 pr. ku, og slik at interessentene senere kunne øke sine aksjer til samme kurs ettersom besetningene økte. 
     Det første styre besto av Anders Kr. Halvorsen, Nordre Undrum, Hans Kr. Nilssen, Østre Eikeberg, Thv. Hem, Undrumsdal, Nils Kr. Hanssen, Gulli, Torvald Olsen Fritzø, Søndre Fresje. 
     En ysteribygning ble oppført av tre på leid grunn av gården Barkåker. Tomta ble kjøpt av ysteriet i 1920, og fikk ved skyldsetningen betegnelsen gårdsnr. 60, bruksnr. 9. 
     Ysteriet mottok melk bare fra interessentene, og ble drevet for egen regning til 1905. Driften ble da innstilt som følge av melkemangel, som skyldtes uåret i 1904. I denne periode ble ysteriet ledet av H. A. Sverstad, 1892-94, Karl Vold, Undrumsdal, 1895-97, Anders Kr. Halvorsen, Undrum, 1898-1904 
      I tiden 1906-1930 ble ysteriet forpaktet eller leid bort til: 
     Lars Bringager, Fossan i Våle, 1906-07 (kontrakten ble straks overtatt av brødrene Christian og Simon Larsen). 
     Simon Larsen, Tønsberg, 1908-12. Larsen opprettet Barkåker Meieri i Tønsberg, et utsalg hvor han solgte melk og meieriprodukter fra Barkåker Ysteri. 
     I forpaktningstiden ble melken kjøpt av  leverandørene etter en fast pris. Simon Larsen ystet også ost her i sin forpaktningstid, men etter 1913 ble ysteriet bare brukt som en mottakelsesstasjon for melk.
     I den tid ysteriet ble drevet for egen regning var melkemengden størst i 1902, med 279 896 liter. Prisen sto i forhold til driftsresultatet. Den høyeste pris i denne periode fikk interessentene i 1899, nemlig 11 øre pr. liter. I Helmer Husebyes forpaktningstid var det størst melkemengde i 1921, nemlig 539 968 kg, og høyeste pris til produsentene i november 1920, 51 øre pr. liter. 
     Det siste styre besto av Lars Fritzø (formann), Lars O. Feen, Nordre Undrum, Søren Saudesund, Søndre Eikberg, O. C. Heum, Undrumsdal, og A. Lefsaker, Undrumsdal. 
     Ved ysteriets oppløsning i 1932 hadde det 63 interessenter eller aksjonærer, med tilsammen 270 aksjer til en kapital av kr. 8 766. De fleste aksjonærer gikk over til det nyopprettede Tønsberg Andelsmeieri. Ysteribygningen på Barkåker ble solgt til baker O. H. Gullord, som innredet bakeri og butikk i den. 

ÅSGÅRDSTRAND MEIERI

     I midten av forrige hundreåret drev Olava Bugge en liten melkehandel i Åsgårdstrand. (Hun og hennes familie er det nok som omtales på side 553 i bind I.) En tid senere bygde kjøpmann Fredrik Olsen et lite meieri på Store Stangs grunn, der senere Logen sto. Han skaffet seg en separator, som ble drevet med en hestevandring. Han solgte meieriet i 1886 til kjøpmann Hans Jørgen Hansen for kr. 2 500. I mai 1887 ble meieribygningen ødelagt av brann og ble ikke ført opp igjen. 
     Det var imidlertid behov for et meieri på stedet. Nærboende bønder i Slagen og Borre startet derfor Aasgaardstrand Meieri i 1888. 
     Konstituerende møte ble holdt 10. oktober 1888, og meieriet kom i drift i slutten av november s. å. Det første. styre besto av lærer og gårdbruker O. C. Hansen, Rørås, formann, J. H. Semb, Nygård i Borre, kasserer, Nils Hansen, Åsgården, E. Pedersen, Rom, og Johan Andersen, Stang. 
     Meieriet ble stiftet som et andelslag og hadde ved starten 23 interessenter. Etter 50 års drift var dette tall i 1938 steget til 48. 
     Til meieri ble kjøpt den bygning som fremdeles er i bruk. Den hadde tilhørt Johan Andersen, Stang. Denne tømmerbygning var oppført i 1840-årene av lærer H. Rumi som beboelseshus. Til bygget ble det kjørt teglstein fra Læret Teglverk i Borre. 
     Meieriet har gjennom årene gjennomgått store forandringer. I 1926 ble hovedbygningen forlenget og ga plass til ny melkemottakelse og nytt kjernerom. Dessuten ble det bygd ny sidebygning, nye garasjer og uthus. I 1937 ble annen etasje bygd på i meieribygningen. Den er senere utvidet flere ganger. I 1952/53 ble det bygd nytt kjølerom med egen kjølemaskin, butikken ble utvidet og modernisert og nytt kontor innredet. I årenes løp er det anskaffet flere og bedre maskiner og utstyr. 
     Inntil 1940 var det en meierske som sto for den daglige drift av meieriet. Den første var Berthe Nerseth fra Toten (virket i 29 år). Hun ble gift med Adolf Bollerød, som senere solgte huset sitt i Åsgårdstrand til maleren Edvard Munch. 
     Av senere meiersker kan nevnes: Kristine Jensen Krogen, senere gift med gårdbruker Olaf Johannessen, Rønningen (bind I, s. 868), Gunhild Skogen, senere gift med stuert Ragnvald Floberg, Ingebjørg Flaa, senere gift med gårdbruker Hans Hallingrød (bind I, s. 932), og Kristine Jonassen fra Meløy i Helgeland, som virket i 25 år, fra 1915 til 1940. 
     Bedriftens nåværende bestyrer er Hjalmar G. Uthaug fra Ørland i Sør-Trøndelag. Han ble ansatt i 1940. Den øvrige betjening er meierske Helga Martha Lona fra Kongsmoen i Namdal, frk. Elsa Valborg Nielsen og fru Annelise Nielsen. Meieriets revisor er Rolf Helland Larsen. Bedriften har vært medlem av Meieriets Pensjonskasse siden dens opprettelse i 1946. 

     Foruten omsetning av melk og fløte, har meieriet kjernet smør og en kort tid også ystet ost. Noen tall vil belyse omsetningen. Den innveide melkemengde var i: 
1890 ................ innveid 114 483 kg melk 
1914 ................ innveid 258 946 kg melk 
1920 ................ passert 300 000 kg melk 
1926 ................ passert 400 000 kg melk 
1929 ................ passert 500 000 kg melk 
1933 ................ passert 600 000 kg melk 
1936 ................ passert  700 000 kg melk 
1939 ................ innveid 762 398 kg melk
     Slik økte melkemengden til den kulminerte i okkupasjonsårene. Fra 1945 steg melkemengden igjen til 1950. I dette år ble det innveid 560 563 kg melk fra egne leverandører. 
     Meieriets styre har gjennom alle år bestått av 5 medlemmer, valgt for 2 år av gangen. Formannen velges først ved særskilt valg, dernest en fra hver av følgende kretser: 1. Åsgårdstrand krets. 2. Rørås krets. 3. Rom krets. 4. Østre krets. 
     Som styrets formenn har følgende fungert: 
O. C. Hansen, Rørås, 1888-90. 
Nils Semb, Nedre Nygård, 1891-92, 1903. 
H. J. Hansen, Stang, 1893-94, 1899-1900. 
J. H. Semb, Nygård, 1895-96. 
Nils Hansen, Åsgården, 1897-98, 1904. 
Kr. Pedersen Luur, Rom, 1901. 
Petter Hallingrød, 1902, 1910, 1920-21. 
Emil Mathisen, Hallingrød, 1905-06, 1909. 
Chr. Horgen, Stang, 1907. 
G. E. Haugan, Strandeng, 1908. 
Chr. Olsen, Stang, 1911. 
Nils Røraas, Rørås, 1912-13, 1922-23.
H. Hansen, Teigen, 1914, 1932-33. 
Isak Thorstensen, Stang, 1915, 1928-31. 
J. E. Semb, Nygård, 1916, 1924-25. 
Ole Larsen, Rom, 1917.
Hans A. Aasen, 1918-19. 
Karl Chr. Adamsrød, 1926-27. 
E. Swift, Rørås, 1934-37, 1946. 
Olaf Lie, Stusrød, 1938-39. 
E. Wold-Hansen, Adamsrød, 1940-45.
Arne Rønning, Åsen, 1947-49. 
Per Holmøy, Strandeng, 1950-51. 
Eivind Eik, Teigen, 1952-57. 
Kristian Adamsrød, 1958-59.


     Styret besto i 1959 av: Kristian Barth Adamsrød, formann, Lars Rørås, nestformann, Jens Semb, Otmar Roberg og Kristian Apenes. 

SEM YSTERI

     Under firmanavnet A/S Sems Dampysteri ble dette ysteri anlagt i 1897 som et andelsforetagende, med smørproduksjon og ysting av fetost som formål. Interessentene bodde i Sem, Skjee og Arnadal. Bygningene ble oppført av byggmester A. Holth, Lensberg, på gårdsnr. 42, bruksnr. 7, Tem. Denne tomt ble kjøpt i 1897 av N. C. Larsen Ullenrød for kr. 500 (bind I, s. 255). 
     Vi kjenner ikke med sikkerhet til hvem som sto for stiftelsen av dette ysteri, men Larsen Ullenrød var styrets formann i mange år. Viseformann var byggmester Holth. Av andre medlemmer av styret kan nevnes: Landbruksskolebestyrer Johan Austeen, Fossnes, og brukseier Joh. Bjerknes, Lensberg. 
     Den innveide melkemengde utgjorde i 1905 338 700 kilo. 
     I 1909 ble ysteriet solgt til Edv. Trevland, som i 1918 overdro det til sønnen, nåværende eier, Sverre Trevland. Han drev ysteriet under firmanavn Sem Ysteri til meieridriften ble nedlagt i 1952. En kullbu brente ned i august 1924. Under ystingen ble damp nyttet hele tiden. Produksjonen var i året 1941 15 827 kg smør og 17 405 kg ost. 
     I 1952 ble det bygd en ny forretningsgård for salg av melk og meieriprodukter. Forretningen drives under det gamle firmanavn, Sem Ysteri. Lokaler leies bort til Aafos Plastic. 
     Sverre Trevland er f. 1894 i Kodal. Sønn av Edv. Trevland og hustru Johanne, f. Lønn. 
     Som avtakere av melk fra bygda fikk også meieriene i Tønsberg og Horten betydning. Tønsberg Meieri ble anlagt i 1884 som et privat foretakende. Jarlsberg Meieri i Tønsberg startet i 1876 og ble drevet av sveitseren Balthazar Disch, som var eier av et gårdsbruk på Vestre Eikeberg i tiden 1878-1906 (bind I, s. 56). Disch forpaktet meieriet av Jarlsberg hovedgård. Forpaktningen ble senere overtatt av sønnen Anton Disch. Da han døde i 1923 solgte hovedgården meieriet til Ludvig Larsen, som drev det til 1931. Han solgte det da til Tønsberg Andelsmeieri, som var blitt stiftet i 1922. Navnet ble i 1947 endret til Tønsberg Meieri A/L. (Gjennom de første 25 år. Tønsberg Meieri A/L 1922-1947, Tønsberg 1947 s.7). Horten Meieri ble anlagt i 1869 som et privat foretagende for melkesalg. Det ble nedlagt i 1904. Horten Meieri Andelsselskap er grunnlagt i 1912. 

O. OLSEN & SØNS KLOKKESTØPERI, NAUEN 

Nauen gård
Nauen gård med klokkestøperiet.

     I første bind er klokkestøper Borger Knutsen Rise og sønnen Anders Borgersen Rise kort omtalt på side 464-65 og 512. Her kan vi føye til litt fra Christen Prams reisebeskrivelse fra 1805 (Gjengitt i Tunsbergeren 25. november 1911 ved Joh. K. Bergwitz) . Han forteller at Borger Rise laget meget gode og skjønne stueur for 31 rdl. stykket. ”Den samme Mand støber ogsaa Klokker og har engang vundet en Præmie af Landhusholdnings Selskabet for at have forfærdiget gode brandsprøiter.” 
     O. Olsen & Søns Klokkestøperi på Nauen ble startet i 1844 av smedmester Ole Olsen. Se bind I, s. 88-90, og portretter på s. 588-89. 
     I 1944 utarbeidet redaktør Reidar Stavseth et meget interessant skrift til klokkestøperiets 100 års jubileum. Fra dette skrift gjengir vi, med forfatterens tillatelse, et par avsnitt (s. 15-24) 

”Klokkestøperiet på Nauen blir grunnlagt.

     Både i sagnet og i eventyret møter vi bygdesmeden. Han blir ofte fremstilt som en ren kunstner, og slik lever han ennu i folkefantasien der han står i det rødgylne skjær fra essen, mens han lar hammeren synge mot det glødende jern på ambolten. Men så har da også smedhåndverket ærværdige tradisjoner på landsbygden. 
     Ole Olsen, som grunnla klokkestøperiet på Nauen, står i den muntlige overlevering med litt av denne håndverkets eventyrnimbus omkring sig. 
     Han ble født på gården Borgen på Ringerike 7. mai 1802. Da han var tolv år, flyttet foreldrene til Drammen, og der kom gutten, etter å være konfirmert, i lære hos smedmester Thune. Såsnart læretiden var utstått dro han etter god, gammel håndverksskikk utenlands og tilbragte noen lærerike svendeår i fremmede omgivelser, uten at vi akkurat kan følge hans ferd fra land til land. Han har sikkert nok vært en fullbefaren mann i sitt yrke, da han i midten av 1820-årene vendte hjem og slo sig ned i Tønsberg. Her tok han i 1827 borgerskap som smedmester og drev dessuten kobberslageri. Han arbeidet også i smien på Jarlsberg. 
     Det begynte snart å gå store ord om hans dyktighet som låsesmed. Blandt meget annet laget han mange rare låser som det ikke fantes nøkler til, de kunne bare åpnes ved bestemte knep som selvsagt var en hemmelighet mellem smeden og ham som kjøpte låsen. Ifølge bygdetradisjoner ble en av låsene hans engang sendt "landet rundt", men det var ingen som var i stand til å dirke den opp. En slik tusenkunstner måtte være selvskreven som låsesmed på tollboden, skulle en tro, og det arbeidet fikk han også etter endel viderverdigheter. Det gikk slik til. Tollboden ønsket anbud på dirkefri låser, og en av dem som meldte sig, var Ole Olsen. Arbeidet gikk imidlertid til en av konkurrentene. Ole Olsen var for dyr, ble det sagt. Men han ga sig ikke så lett. En dag møtte han opp på tollboden og spurte om han kunde få lov å prøve låsene. Jo da, det var det ingenting i veien for. Men før kvelden kom, hadde Ole Olsen til tollfunksjonærenes store bestyrtelse dirket opp hver eneste lås, hvoretter han takket for sig og ruslet hjem. Ikke lenge etter fikk han i oppdrag å smi nye låser til tollboden. De var dirkefri. 
     Like etter at Ole Olsen hadde bosatt sig i Tønsberg, giftet han sig med Dorthea Kristine Hansen. Og i 1840 kjøpte han Nauen, hvor han ved siden av gårdsbruket drev smie og kobberslageri. Det var stor etterspørsel etter kubjeller, hestevekker og dombjeller dengang, og den dyktige og oppfinnsomme smeden på Nauen så her en mulighet for å utvide sin virksomhet. Han la sig etter bjelle-støpning, og fikk snart så god innsikt i fremgangsmåten, at han i 1844 kunde sette i gang et mindre metallstøperi på gården. Det varte ikke lenge før han oppnådde almindelig anerkjennelse også for bjellestøpningen – ”hvilken han snart drev saa vidt, at f. eks. hver Storkar i Drammen maatte ha en af Olsens Bjælder til 7 Mark Stykket”, som Fredrikstad Blad skrev i noen minneord ved hans død.
     Ole Olsen må ha vært en usedvanlig innsiktsfull og foretagsom mann. Og den heldige start som hans metallstøperi fikk, har som rimelig kan være, satt ham på den tanken å prøve sig med større arbeider. Han henvendte sig til en gammel mann som hadde støpt kirkeklokker, heter det  videre i den nettopp citerte artikkel, og ”hvad Olsen hørte og saa, det sat fast”. Den muntlige overlevering har en annen versjon av dette, det fortelles nemlig at det var en omvandrende gesell, som betrodde hans hustru viktige faghemmeligheter angående klokkestøpningen. 

     I redaktør Oscar Pedersens kulturhistoriske skildring ”Håndverkerliv i gamle dager” er denne episoden gjengitt i følgende form: ”For noen menneskealdre siden kom en tysk håndverkgesell vandrende nord gjennem landene. Han var kanskje noe forkommen efter årelange vandringer til fots fra den ene byen til den andre, fra det ene landet inn i det næste.  Han var kanskje loslitt og dårlig til bens, men han var en mann som kunde sine ting. Det blev til det at han slo sig ned et sted i nærheten av Tønsberg. Han var klokkestøper av fag. Og han kom til å gi støtet til grunnleggelsen av det første og i mange år det eneste klokkestøperi vi har hatt i landet. Bedriften eksisterer den dag idag, og det var den nu avdøde innehavers bestefar som grunnla den. Men det var den vandrende tyske gesells ferdighet i faget som gjorde det mulig å etablere denne bedriften, som nu er kjent landet over.” De linjene vi har citert, må korrigeres på et par punkter. For det første hadde det på dette tidspunkt vært klokkestøpere i virksomhet i Norge i flere hundre år, og for det andre var den omvandrende håndverkssvend ifølge familietradisjonen (forøvrig den eneste kilde som kaster lys over denne episode) en svenske, sikkert den samme som tok tjeneste hos Ole Olsen og hjalp til både i metallstøperiet og med gårdsarbeide av forskjellig slags. 
     Det fortelles, at da denne svensken en dag i 1846 holdt på med grøftegravning like ved veien, kom en fremmedkar kjørende. Han spurte etter veien til et klokkestøperi lenger oppi bygden. 
     Han aktet sig vel til Dal i Ramnes, der Borger Riises sønnesønn, Nils Knudsen Dahl, så sent som året i forveien hadde støpt en klokke til Idd kirke i Østfold. 
     - Det är strake vägen det, förstås, svarte svensken. Men vad vill herrn där? Jo fremmedkaren tenkte å bestille en kirkeklokke. 
     - Ni behöver alls inte resa så langt för det. Vill Ni inte stiga av här, så kan vi talas vid om tingen? 
     Den dagen fikk Ole Olsen sin første bestilling på en kirkeklokke, heter det, den skulde leveres til Mo kirke i Telemark. 
     Hvis denne historien taler sant, var det altså en tilfeldighet som skaffet Ole Olsen hans første arbeide som klokkestøper. Men det er ingen grunn til å tro at det var noen tilfeldighet, som førte ham inn i dette yrket. Kan hende har han, for alt det vi vet, hatt bedre greie på klokkestøpning, enn de forskjellige versjoner av historien om den omvandrende håndverksgesell synes å antyde. ” Hvad Olsen så og hørte, det satt fast”, ble det jo skrevet om ham ved hans død. Det gjelder vel ikke minst om hans inntrykk og opplevelser under vandreårene. 
     Det er sikkert nok, at den første kirkeklokken vi kjenner fra Ole Olsens støperi, er levert i 1846, den skal enda være støpt den 14. august. Men den henger i Borre kirke og bærer følgende innskrift: ”For Hr. Wedel Jarlsberg er denne Klokke omstøbt til Borre Hovedkirke af O. Olsen paa Nauen Gaard ved Tønsberg. 1846.  Lyd Herrens Pris og Ære / At Din Klang maa Budskab bære / Om Hans Hjælp i al vor Nød / Om Hans Trøst i Liv og Død.” 
     Om den klokken heter det, at den fikk så vakker klang, at det spurtes viden om. Og i årene som fulgte kom mange bestillinger på kirkeklokker til støperiet på Nauen. 


Hundre års arbeide. 

     Den heldige start Ole Olsens klokkestøperi fikk med leveransen til Borre kirke, førte til at han fortsatte med støpning av kirkeklokker. I årene fremover til 1860 støpte han klokker til adskillige kirker på Østlandet og i Telemark. Blandt disse kan nevnes en til Grungedal kirke i Vinje og en til Fon kirke i Ramnes, begge levert i 1849, i 1853 en til Lunde kirke og til Sem hovedkirke, den siste etter bestilling av grev P. A. Wedel Jarlsberg, i 1855 tre klokker til Tranby, Kolby og Svinndal kirker, i 1859 til Moss kirke og året etter til Glemmen nye kirke. 1860 ser ut til å ha vært litt av et rekordår, da støpte Ole Olsen ikke mindre enn fem klokker, to til Nedre Eiker kirke, to til Bryn kirke i Bærum og en til Lunner kirke. Disse leveransene viser hvordan Ole Olsens ry som klokkestøper jevnt og sikkert bredte sig ut over landet, han fikk bestillinger både nært og fjernt fra. 
     Fra og med 1860 står det på klokkene fra Nauen: ”Støbt af O. Olsen & Søn.” Sønnen, som altså var blitt medeier av støperiet, var Ole Chr. Olsen, født i 1829. 
     Klokkestøperiet på Nauen var blitt en kjent bedrift, og selv om arbeidets gang i den gamle smiebygningen nok var skjult for offentlighetens øine, så var det mange som var vitne til transporten av de ferdige klokker når de ble kjørt til Vallø - det var dengang nærmeste anløpssted for dampskibene i kystruten. I Tønsberg-pressen finner vi av og til små notiser hvor en viss lokalpatriotisk stolthet kommer til orde; således skrev ”Tønsbergeren” 21. august 1862: ”Vor begjendte og dygtige Klokkestøber, Hr. Olsen paa Nauen, afsendte i Torsdags med Dampskib fra Vallø 2de smukke Klokker, bestemte til Skaade [Skåtøy] Kirke i Nærheden af Kragerø.” 
     Det var fremdeles til kirker på Østlandet og Sørlandet O. Olsen & Søn leverte sine klokker, men i 1872 kom det en bestilling helt oppe fra Steigen i Nordland. I 1889 ble det støpt en klokke til Fana kirke og samme året ble en gammel klokke fra Korskirken i Bergen omstøpt på Nauen. Når bestillingene etterhvert tok til å innløpe både fra Vestlandet og fra Nordland, henger det kanskje sammen med at de andre klokkestøperiene her hjemme i løpet av 1870- og 80-årene med få undtagelser bukket under i konkurransen med utlandet, særlig Tyskland. At klokkestøperne på Nauen klarte denne påkjenningen, vitner om en målbevisst innsats hvor kjærlighet til yrket og forretningsmessig dyktighet gikk hånd i hånd. 
     Vi er ikke istand til å følge produksjonens utvikling gjennem det første halvsekel fra år til år, idet firmaets arkiv strøk med ved en brand i 1890-årene. Men notiser i dagspressen fra tid til annen gir jo enkelte holdepunkter. ”Tønsbergs Blad” meddelte 2. august 1886, at der fra O. Olsen & Søns klokkestøperi var levert en klokke til Sogndalens kirke på Ringerike, og at den nye klokke til Stokke kirke også var ferdig. ”Disse Klokker er nr. 134 og 135 fra Verkstedet”, tilføier avisen. Siden støpningen av kirkeklokker begynte i 1846, var der med andre ord gjennemsnittlig støpt 3-4 klokker hvert år. Sommeren 1890 bragte Porsgrunnsbladet ”Grenmar” en artikkel om klokkestøperiet på Nauen i anledning av at der skulde anskaffes nye klokker til Østre Porsgrunns kirke. Her opplyses det at O. Olsen & Søn inntil da hadde levert 166 større og mindre kirkeklokker. Vi kan altså gå ut fra at der i tiden 1886-90 var støpt gjennemsnittlig 8 klokker pr. år. Dette er imidlertid grove gjennemsnittsberegninger, og oppgangen i produksjonen har selvsagt ikke vært så stor som disse tallene synes å antyde. Det er tvertimot grunn til å tro at det har vært en jevn vekst fra år til år, muligens avbrutt av enkelte stillere perioder. Bladet ”Grenmar” uttalte i den nevnte artikkel håpet om, ” at vore Autoriteter, for de fatter nogen endelig Bestemmelse om indkjøbet af nye Klokker til Østsidens Kirke vil henvende sig til vort norske Klokkestøberi, der vistnok i alle Dele vil tilfredsstille enhver rimelig Fordring.  Bydes der her i Landet Arbeider, som mindst kan ligestilles med indførte, hvorfor ikke da ”Kjøb norske Varer?”  Dette slagordet som en mannsalder senere fikk så utstrakt anvendelse i reklamekampanjer for norsk produksjon, ble kan hende ved denne anledning brukt for første gang. 
     Klokkestøperiet på Nauen hadde på dette tidspunkt bragt et par nyheter på markedet. Den første var det såkalte balanseringsapparat, firmaets egen oppfinnelse. ”Det nye Ringeapparat, hvilket dette Klokkestøberi leverer efter tre forskjellige Tegninger, og hvormed bl. a. vor Bys Kirkeklokker er forsynt, vinder mere og mere Indgang,” skrev ”Tønsbergs Blad” i 1886 - ”og er det formentlig kun et Tidsspørsmaal at dette arbeidsbesparende og for Taarnenes Stabilitet tjenlige Apparat vil blive indført i alle Landets Kirker.” I Kongsberg kirke hadde de vært seks mann sterke når de skulle ringe med den store klokken, men etter at det nye ringeapparat var tatt i bruk, kunde styrken innskrenkes til to mann. 
     Høsten 1887 støpte firmaet to klokker til Larvik kirke (nr. 142 og 143). Det var første gang støperiet leverte stemte klokker, og resultatet svarte fullt ut til forventningene. ”Disse Klokker der er bestilt til en af Larviks Kirker, blev igaar prøvet af Hr. Organist Hansen paa Laurvigs Kirkeinspektions Vegne m. Fl., og Prøven faldt ud til Samtliges Tilfredshed”, heter det i en omtale av begivenheten. ”Hr. Organist Hansen ydet specielt sin Anerkjendelse af, at Klokkerne havde faaet nøiaktig den Tone, som han ved Bestillingen havde ytret, at han ønsket de skulde faa”. 
     Til tross for at støpningen av kirkeklokker sikkert la beslag på en stor del av gamle Olsens tid og interesse, fortsattes støpningen av mindre klokker, skibsklokker, gårdsklokker, hestevekker, dombjeller og kubjeller i stor målestokk. 
     Dombjelleklangen hørte med til vinterstemningen både på landeveien og i bygatene i gamle dager, og når vi ennu hører den en sjelden gang, lokker den litt av eventyret frem. På kjøretøiet skal storfolk kjennes, og til kjøretøiet hørte altså en bjellekrans som kunde få vellyden til å risle gjennem snetung vinterluft, mens en sprek traver langet ut foran spissleden. Når folk skulde ha støpt dombjeller eller hestevekker, kom de gjerne kjørende til Nauen i ens ærend, og da hadde de sølvskjeer og dalere med. Jo mere sølv, dess finere klang, mente de gamle. Men det får en vel kalle overtro, all den stund erfaringen viser at en blanding av kobber og tinn er uovertruffen. Nok om det - de trodde nu engang på sølvet, og derfor stod de også ved siden av digelen når støpningen skulde foregå, og slapp selv sine skjeer og dalere oppi. Ved slike anledninger ble gjerne kundene på gården hele dagen, og på hjemturen ble vel de nystøpte bjellene prøvet. 
     Ved siden av støpningen av store og små klokker holdt Ole Olsen det gående med smedhåndverket. Folk kom til Nauen og bestilte låser, akkurat som de hadde gjort i hans unge dager. Vi vet at han bl. a. leverte låsene ombord i Svend Foyns selfangerskute ”Eliezer” - sikkert også skibsklokken. 
     Da støperiets grunnlegger døde i 1889, var det en alsidig bedrift han kunde overlate til sin sønn. Alt på dette tidspunkt ble støperiet på Nauen nevnt som det eneste her i landet med kirkeklokker som spesialitet. Ole Chr. Olsen var nu eneinnehaver av støperiet inntil 1893, da tredje generasjon rykket inn med Ole Olsen, født i 1866. 
     Den nuværende eier, den fjerde i rekken som bærer navnet Ole, er født i 1896. Han forpaktet støperiet i 1926 og overtok det som eneeier i 1931, samme året som hans far døde. Både den nuværende og den forrige eier har med statsstipendium studert sitt fag i utlandet. 
     Det hender at gamle, ærværdige kirkeklokker revner, slik at de mister sitt mæle. Er det godt materiale i dem, blir de gjerne omstøpt, og mer enn en sprukken og taus klokke, har fått røsten igjen og blitt som ny etter en tur til støperiet på Nauen. I et brev til verkseier Olsen Nauen, datert 29. januar 1932, skriver sogneprest H. Kaldor om en slik omstøpning og dens utfall: ”Forleden sommer under ringning til jordeferd det var tordenvær den dag sprakk plutselig ”veltklokka” her i Romedal. Vi tenkte først å få sprekken sveiset, men efter en del ”akkedering” blev det enighet om å la klokken støpe om. Dette arbeide blev utført av O. Olsen & Søns Klokkestøperi. Stor spenning var det da gamleklokka kom tilbake i ny og revidert utgave. Var den så god som før sin Tønsbergreise? Joda, romedølene var meget godt fornøide. Den forbedrede veltklokke kom for det første svært godt overens i tonen med den ærværdige storklokke, og fin og fyldig var den i klangen også, det var sikkert . . .” En av klokkene i Larviks kirke er støpt om tre ganger, siste gang på Nauen i 1887. Og storklokken i Vår Frelsers kirke i Oslo har vært i smeltedigelen ikke mindre enn fire ganger. Den sprakk siste gang i 1859, og da gikk turen til Nauen. 
     Omstøpningen av storklokken i Vår Frelsers kirke var Ole Olsens første store arbeide, klokken hadde nemlig den anselige vekt av 1600 kg. Opphengningen av en såvidt stor klokke var selvsagt en vidløftig affære, det ble til at klokkestøperen selv skulde lede dette arbeide, og han fikk tilbud om et honorar på 100 daler. Det var en stor dag for gamle Ole Olsen, vi skal ikke fortenke ham i at han opptrådte i flosshatt. Da alt var klart til å heise klokken opp i tårnet, oppstod det en konflikt mellem klokkestøperen og brandfolkene som skulde hjelpe til. 
     - Dere har for dårlige heisegreier, mente Ole Olsen. 
     Men det vilde de ikke høre på. Den som fikk rett, var imidlertid klokkestøperen. Klokken var bare såvidt kommet opp fra bakken, da tauet brast, og de 1600 kg. falt ned med slik kraft at grunnen rystet. Men Ole Olsen hadde gjort godt arbeide, klokken bestod denne uventede prove, og den har holdt senere også. 
     Siden 1897 er det ført statistikk over støpningen av kirkeklokker på Nauen. Den forteller at der fra dette år og til og med 1943 er levert 759 større og mindre kirkeklokker fra støperiet. Legger man hertil de vel 200 klokker som var levert før 1897, kommer man opp i et samlet antall av 960-970 kirkeklokker. Produksjonen har svinget opp og ned endel, som rimelig er. Det er jo så mange forhold som spiller inn når det gjelder behovet for nye kirkeklokker. 1900 var et rekordår med en leveranse på 19 klokker med en samlet vekt av 7150 kg. I 1902 ble det levert hele 26 klokker, men den samlede vekt var noe mindre - 6433 kg. I 1907 var tallene henholdsvis 23 og 4762. I 1915 ble det notert en lavrekord, 5 klokker på tilsammen 517 kg. De krigførende lands veldige metallbehov legger ganske naturlig en død hånd over en virksomhet som klokkestøpningen, ja, det er som bekjent ikke ualmindelig at kirkeklokker i stort antall blir ofret på krigens alter, slik som det skjedde i årene 1914-18. 
     Produksjonen var minimal i disse årene, men såsnart verdenskrigen var slutt, gikk det raskt oppover igjen,  alt i 1919 ble der støpt 13 klokker på tilsammen 2262 kg. I 1920-årene vekslet antallet av leverte klokker mellom 12 og 25, 1924 var det beste året. I 1930-årene kunde en sterk oppgang merkes, i 1932 ble det levert 26, i 1936 29 og 1937 32 klokker. 1937 ble et rekordår også forsåvidt som den samlede klokkevekt nådde opp i 9743 kg. I 1939 var produksjonen 22 klokker på tilsammen 7781 kg. Men da var den annen verdenskrig begynt, og da den nådde vårt land, ble det stillere i støperiet på Nauen enn det hadde vært noen gang tidligere. 
     Hvor er det blitt av de innpå tusen kirkeklokker fra Nauen, kan en spørre. Og svaret på dette spørsmål er ikke den minst interessante side av bedriftens historie. De klemter fra kirketårnene over alt i Norges land, i nord og sør, i øst og vest - fra havskjær til fjellvidde. Å nevne hver enkelt vilde bli som en reise gjennem hele vårt vidstrakte land. Den sydligste er sannsynligvis en av klokkene i Oddernes kirke ved Kristiansand, og den nordligste - ja, den har ikke nøiet sig med mindre enn en tur helt opp til Svalbard. Men landet blir for lite, vi må ta store deler av verdenskartet til hjelp. I den evangelisk-lutherske kirke i Veezpebalga i Lettland henger det to klokker fra støperiet på Nauen, levert i 1925 etter bestilling av generalkonsul Wannag, Oslo. De ble belønnet med gullmedalje på utstillingen i Tønsberg i 1925. Det var ikke den første prisbelønningen klokkestøperne på Nauen ble tildelt. På utstillingen i Larvik i 1908 ble klokker fra O. Olsen & Søn belønnet med H. M. Kongens premie, ved utstillingen på Gjøvik i 1910 og jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914 ble støperiet tildelt gullmedaljer, og det samme skjedde ved Trøndelagutstillingen i 1930. 
     Den norske misjonskirke på Ekombe i Zululand, 6 000 fot over havet, har også fått sin klokke fra Nauen. ”Den høres en norsk mil i omkrets og tjener som tidssignal for skoler og folk foruten å være kirkeklokke.  ”Atten okser dro klokken fra floden Tugela til Ekombe”, forteller misjonæren i et brev. 
     Klokken på Ekombe er ikke den eneste som er levert til misjonsmarken. Santalmisjonen, både den norske og den danske, har bestilt flere klokker fra O. Olsen & Søns Klokkestøperi, og både i Santalistan, på Madagaskar og i China kaller klokker fra Nauen menigheten sammen til gudstjeneste. 
      - Engang kom en kvinnelig misjonær til Nauen, forteller den nuværende eier av støperiet. Hun bestilte fem klokker på en gang - gårdsklokker som skulde brukes på misjonsmarken. Jeg slo litt av på prisen da, skjønte at hun ikke var særlig godt beslått med penger. Hun ble meget rørt. Men jeg syntes klokkene var svært små til sitt bruk. - Å, De forstår nok ikke, svarte hun, det har hendt at vi måtte nøie oss med gryter i stedet for klokker!
     Klokkene fra Nauen de kaller ikke bare til bot og bønn. De klemter gjennem skodden fra fyrvesenets signalstasjoner, de varsler middagstid for dem som går bak plogen på de store gårder, de ringer til avgang ombord i rutebåtene overalt på kysten. Vi kan følge dem over de store hav, under alle himmelstrøk. Skibsklokkene som de slår glass med ombord i norske skuter. Støperiet har levert slike på opptil 50 kg. Flere av marinens fartøyer, blandt annet oppsynsskibet ”Fridtjof Nansen”, har fått sine klokker fra støperiet på Nauen, det samme er tilfellet med flere av de store hvalkokeriene og enkelte av Wilhelmsens jordomseilere. I havner og på hav, i nord og sør, fjernt fra hjemmet og i norsk farvann, har skibsklokkens velklang markert tiden for norske gaster og sjømenn og kanskje slått  an noen hjemlige toner i lengtende sinn . . . 
     Klokkestøpningen er et sterkt tradisjonsbundet håndverk. På Nauen har det altså vært utøvet av samme slekt gjennom fire generasjoner. Men også arbeiderne knyttes med sterke bånd til en slik bedrift. Noen stor arbeidsstyrke har det riktignok aldri vært i klokkestøperiet på Nauen; bedriftens grunnlegger hadde vel neppe annen arbeidshjelp i støperiet den første tiden, enn den før omtalte svenske. I Ole Chr. Olsens tid arbeidet Ola Lasken fra Sem i støperiet hver gang kirkeklokker skulde støpes; da hadde han 1 daler om dagen, og bygdefolket syntes han tjente godt. I de senere år har det vært fast ansatt støperimester på Nauen, den første var Ole O. Fadum, som begynte i 1895 og etter ham kom Johan Borgersen, som tok arbeide som smed på Nauen i 1906 og siden 1931 har vært mester. 
     Arbeidet med kirkeklokkene foregikk opprinnelig i et lite bordskur på den nuværende støperibygnings tomt. Men her var det for koldt til å forme klokker i vintertiden, og støpningen måtte derfor nærmest drives som sesongarbeid. I vinkel med dette skuret oppførte Ole Olsen (I) senere den støperibygning av tre som var i bruk helt til det nye støperiet, oppført av mursten, ble bygd i 1925. "

     Fra 1944 til utgangen av 1959 er det støpt 336 kirkeklokker, til dels mange store. Det samlede antall kommer derved opp i ca. 1300 kirkeklokker. 
     Den største klokke i støperiets historie ble støpt i 1948. Det var fastklokken til Oslo rådhus. Den veier 4.000 kg og har tonen E. Av andre større arbeider i de senere årene nevner vi: 3 klokker til kirkene i Molde, klokker til Avaldsnes, Nykirken i Bergen, Sør-Varanger kirke i Kirkenes,  Den norske sjømannskirke i Gøteborg og Kong Haakons kirke i København. I 1947 bestilte Den norske kirke ved biskop Eiv. Berggrav 6 klokker som gave til forskjellige byer i Holland. Den største veide 830 kg og ble  levert til Luther Kerk i Amsterdam. Etter frigjøringen er det til misjonsstasjoner levert ca. 400 for det meste mindre klokker (gårdsklokker). 

Fastklokken i Oslo rådhus
Fastklokken i Oslo rådhus, 4000 kg.

     I de siste 10 år har støperiet sveiset 61 sprukne kirkeklokker, i alle størrelser, fra 1000 kg og nedover, og sveisningen er i alle tilfelle blitt vellykket. 
     Ved siden av støpningen har firmaet i etterkrigsårene tatt til med fabrikasjon av elektriske ringemaskiner og 3 X 3 slag og kimeapparater. De har fått en ganske stor utbredelse over hele landet. 
     Ved en ny konstruksjon er balanseringsapparatene forbedret. Til alle større klokker leveres det nå avbalanserte kolber. Ved hjelp av en slik kolbe vil kolben alltid få riktig anslag. 
      Ved en brann 25. august 1959 ble tre små skur på baksiden av støperiet ødelagt. 300 hl trekull strøk med. 
     Den 28. august 1958 ble verkseier O. Olsen Nauen av fylkesmann Gerhard Dahl overrakt H. M. Kongens fortjenstmedalje i gull med diplom,  for fortjeneste av norsk klokkestøpning og for restaurering av gamle kirkeklokker. 
    Støperimester Johan Borgersen ble ved en høytidelighet 23. november 1956 i verkseier Olsen Nauens hjem overrakt Kongens fortjenstmedalje, for dyktig og trofast innsats for bedriften gjennom 50 år. Borgersen var tidligere blitt tildelt Selskapet for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste. I 1957 overlot Johan Borgersen støperimesterstillingen til sønnen Jørgen Borgersen, men fortsetter fremdeles å arbeide i støperiet 3 a 4 dager i uken. Utenom Borgersen senior og junior arbeider 2 andre menn i støperiet. 
    Lærer Anders Hvidsten ved Nauen skole og organist ved Sem kirke var musikalsk rådgiver for klokkestøperiet i 48 år (bind II, s. 331). Senere har organist Sigurd Hassum, Tønsberg, kontrollert at klokkenes toner er rene, ikke bare grunntonen, men også bitonene. Skal flere klokker høre sammen må de avstemmes harmonisk.

 

AKER GÅRDS TORVSTRØFABRIKK

     Christoffer J. Nordby fra Lier (d. 1948) kjøpte i 1908 en part av Løkeberg av Aker og Akersmyra (bind I, s. 287-88). Samme år ble en torvstrøfabrikk oppført, tørkehus ble reist og trallespor lagt ut over myra. Til trekkraft ble det laget et motorlokomotiv. Det ble senere avløst av et nytt som var satt sammen av bildeler. Trallesporet ble i 1912 ført fram til Sem jernbanestasjon. Den årlige produksjon var til å begynne med 1200 baller torvstrø til jord- og hagebruk. Under den første verdenskrig ble det også solgt brenntorv (likeså under den andre verdenskrigen). Ved  månedsskiftet oktober-november 1916 brente fabrikken og en del torv. Chr. J. Nordby overdro myra i 1917 til  A/S Sem Torvstrøfabrikk. 

Sem Torsvstrøfabrikk

A/S Sem Torsvstrøfabrikk

     Selskapet ble stiftet med en aksjekapital på kr. 235 000. Det første styre besto av kjøpmann Øivind Svendsen, Tønsberg, kjøpmann M. H. Aadne, Tønsberg, og gårdbruker And. J. Haugberg, Andebu. En ny fabrikkbygning ble oppført i 1917. Som disponent ble ansatt Chr. J. Nordbys sønn Jens Nordby. Ved dennes død i 1919 ble broren Konrad Nordby disponent. Han hadde denne stilling til 1943. 

     I 1933-36 ble driften overtatt av Sems Sparebank, som i 1936 solgte eiendommen, gårdsnr. 46, bruksnr. 6, 13, 20, 21 og 44 av Aker, med et areal av 640 dekar, til Elling og Øivind Ellingsen, Melum ved Skien. I 1938 var den årlige produksjon oppe i 25 000 baller. Arbeidsstyrken var på den tid 8 mann fast, og 20-30 mann under normal sesongdrift. 

     Øivind Ellingsen overtok bedriften alene i 1940. Hans sønn Georg Ellingsen overtok disponentstillingen i 1943. Etter dennes død solgte Ø. Ellingsen  Sem Torvstrøfabrik i 1947 for kr. 100.000 til skipsreder Svend Foyn  Bruun på Aker Gård, og derved ble denne del av Akersmyra forent med  Aker Gård. Skipsreder Bruun døde våren 1956. Året etter ble Aker Gård  og torvstrøfabrikken overtatt av sønnen, skipsreder Carsten Bruun. 

Aker Gårds Torvstrøfabrikk.

Akersmyra
Akersmyra sett fra nordøst. Foto: Carsten Bruun.

     Siden 1957 har Carsten Bruun latt bygge ca. 3 000 hesjer og rasjonalisert driften av fabrikken. Ved store dreneringsarbeider er myra gjort meget tørrere. Derved vil produksjonen av torvstrø bli økt fra 10.000 baller i 1956 til 15 000. 1 den tørre sommeren 1959 kom produksjonen opp i 20.000 baller. 
     Fabrikkbygningene ligger i den søndre del av myra. Fra denne del er det gravd en senkningskanal nordover mot Sem jernbanestasjon. Denne kanal eller grøft er 500 m lang, 2 m dyp, og den er lukket med 18" rør. Dette resulterer i uttørring av myra og vil kunne muliggjøre skogreising eller dyrking, og vil også være en fordel for torvstrøproduksjonen. Fra fabrikken er det igjen gravd en hovedkanal sørover. Arbeidet ble planlagt av fylkesagronom Albert Swift. 
     Norges Skogforsøksvesen driver gjødslingsforsøk på nyplantninger på myra. Det har også lagt an noen gjødslingsfelter uten å plante skog der. Disse forsøk ledes av Boris Meshechok. Bruun har også vært i kontakt med Norges Myrselskap med tanke på å dyrke opp myra etter at det øverste torvlaget er tatt bort. Forsøkene tyder på at det mest rasjonelle vil være å plante skog på myra. 
     I august 1959 ble ca. 100 dekar av myra skadd ved en brann. 
     Om sommeren er ca. 20 mann i arbeid på myra. Dertil kommer en hel del skolebarn fra distriktet, som tar sommerjobber i ferien. 

Ny industri reises på Valløy.

     I 1868 begynte oppstykningen av Vallø saltverks store anlegg (bind I, s. 1053-58) og det vokste etter hvert opp flere industrielle bedrifter, som for enkeltes vedkommende kom til å få stor betydning for stedet og kommunen. Som følge av tettbebyggelsen ble det i 1878 opprettet en brannkommisjon for Valløy, i medhold av lov av 26. august 1854. 
     Anton Tschudi solgte i slutten av 1873 bruksnr. 7, det egentlige saltverk, med den gamle hovedbygning, også kalt herregården, kirken, Blumergården, sidebygning, uthus, park, hage og laksefiskeri for 15 000 spd. til grosserer Ernest Christopher Frølich fra Kristiania. På en del av dette område grunnla Frølich 

A/S VALLØ GLASVÆRK

     Det var meningen at glassverket skulle betale en årlig leie, men i 1876 skjøtet Frølich tomt og bygninger til verket for 4 000 spd. I 1874 kjøpte verket det gamle kornmagasin av Anton Tschudi for 600 spd. Saltverkets part av Hassum-Horgenmyra (Stormyr) ble lagt til glassverket, som i 1874 kjøpte til en part av den samme myr for 340 spd. 
     Aksjekapitalen ble satt til kr. 240 000, fordelt på 96 aksjer a kr. 2 500. Den ble på det nærmeste fulltegnet, men viste seg snart å være for knapp. Den første direksjon besto av Kildal, bryggerieier M. Langaard, apoteker H. S. Ditten, F. Wedel Jarlsberg og Frølich, den siste som administrerende direktør. 
     De gamle bygninger ble satt i stand, nye oppført og det nødvendige utstyr for fremstilling av øl- og vinflasker installert i 1874-75. En ny 310 fot lang brygge ble ferdig sommeren 1875. Gjengangeren, Horten, kunne i en notis i oktober 1875 fortelle at Tønsberg handelstand, til å begynne med, søkte å boikotte de dampskip, som la til ved Frølichs nye brygge og som tok med varer til og fra Valløy. 
     I august 1875 tok produksjonen til med en arbeidsstyrke på 78 arbeidere og 2 funksjonærer. Av denne styrke var det 26 innbæringsgutter, til dels i skolepliktig alder. Derfor satte glassverket den gamle verksskolen i gang igjen, med seminarist Sollied som bestyrer. Han var også verkets bokholder. I september 1875 ble det arrangert en fest for glassverkets arbeidere for å feire den påbegynte drift. 
     Den gjennomsnittlige produksjon om dagen steg fra ca. 4 700 flasker i det første året til ca. 7 000 i 1878. Til fremstillingen gikk det med store kvanta steinkull og torv. For å lette atkomsten til Stormyr ble den gamle veien utbedret. Arbeidet ble avsluttet høsten 1876. På myra var det 30 mann i arbeid i sommermånedene. Torven ble kjørt til verket i store kjerrer med en hest for. Etter den tids forhold beskjeftiget glassverket en stor arbeidsstokk. Størstedelen av arbeiderne var innflyttere, til dels med svenske navn. De hadde lett for å skifte arbeidsplass og nye fagfolk i deres sted var ikke lett å skaffe. Dette vanskeliggjorde en jevn drift, men produksjonen holdt seg likevel godt oppe. Flaskene fra Valløy var av en god kvalitet. På verdensutstillingen i Paris i 1878 ble produkter fra Vallø Glasværk prisbelønnet med en sølv- og en bronsemedalje. 
     Glassverkets kontorbygning brente ned i januar 1878. Verkets brannsprøyte var i bruk. Senere kom det en sprøyte fra Tønsberg. Fra en gårdbruker i nærheten hadde man fått lånt ut en sprøyte fra det gamle saltverks tid. Gjengangeren forteller 21. januar at Vallø Glasværks brannvesen, med Frølich som leder, utførte et godt arbeid og klarte å begrense ilden til det ene hus. - Ved brannen på Narverød i samme måned reddet også glassverkets brannvesen store verdier. 
     Glassverket ble startet med de beste fremtidsutsikter, men etter en kort tid slo konjunkturene om og avsetningen gikk trådt. Dette kom for en del av konkurransen med de andre norske og svenske glassverk og førte igjen til at prisene sank. Vallø Glasværk kom i økonomiske vanskeligheter og gikk konkurs i 1879, etter fire års drift. Det delte skjebne med andre norske glassverk i den tid. 
     Etter anmodning ga Sem formannskap 6. oktober 1882 Frølich attest for, at han i de år han hadde oppholdt seg i Sem kommune hadde vist seg å være en dyktig, kunnskapsrik og energisk forretningsmann. 
     I Vestfold-Minne for 1955, s. 1-25, har museumslektor Erling Eriksen en meget interessant og utførlig artikkel om Frølich og Vallø Glasværk. Den bygger for en stor del på kilder i Jarlsberg hovedgårds arkiv. Fra denne artikkel er mange av de her nevnte opplysninger hentet. 

     Glassverkets bygninger kom til å stå tomme i mange år fremover. I desember 1881 ble verkets eiendommer solgt ved auksjon til kreditoren Christiania Bank og Kreditkasse, som få timer senere solgte verket for kr. 40 000 til Christiansen & Co. i Larvik. De eide der både bryggeri og glassverk. I 1888 ble glassverket solgt ved auksjon for kr. 13 500 til ”Interessentskapet Fangen & Walker”, som forsøkte seg med dampsag og høvleri her noen år (bind I, s. 1056), men solgte anlegget alt i 1892 for kr. 10 000 til Jens M. Dybwad i Kristiania. Ett år senere, i desember 1893 solgte Dybwad glassverket for kr. 25 000 til Harald Berg. Han var på den tid eier av de fleste av landets glassverk: Hurdal, Biri, Hadeland, Høvik og muligens også glassverket på Nøstedodden ved Drammen. Berg representerte Christiania Glasmagasin, som nå ble betraktet som eier av Vallø Glasværk. Etter Bergs død ble glassverket solgt i 1896 for kr. 10.000 til fire forretningsmenn i Kristiania, med forbud mot å drive glassverksdrift. I 1899 ble verket solgt til C. J. Jacobsen og Andersen & Ødegaard for kr. 34 000. De aktet å danne verket om til et større moderne jernstøperi. En dampmaskin på 70 HK ble levert fra Thunes mek. Verksted. Arbeidsmaskiner skulle komme opp fra Tyskland (Tønsbergs Blad 30. mai 1899).  Jacobsen var eier av Grønliens Høvleri. I slutten av mai 1899 innbød han sine arbeidere med familier, i alt 150 personer, til en utflukt til Valløy. D/S ”Horten” brakte deltakerne fra Kristiania til Valløy og tilbake. En slik utflukt var også blitt arrangert året før, men da til et annet sted. Det var ikke uvanlig i den tid å se notiser i dagspressen om slike bedriftsutflukter om sommeren. Fra Valløy og Sem ble slike utflukter arrangert ti år senere. 
     Vi savner videre opplysninger om det påtenkte jernstøperi. Vallø Oljeraffineri fikk skjøte på eiendommen i 1906. 
     I slutten av mars 1906 oppsto det brann i en stor bu, som hadde tilhørt det gamle glassverk. Den var i de senere år blitt benyttet til opplag av kull og ved. Fjorten bygninger, mest en-etasjes private bolighus og den nedlagte vattfabrikk, ble lagt i aske. Etter denne brannen ble Valløy s. å. egen bygningskommune og bygningsloven ble gjort gjeldende. 
     Den såkalte glassmesterbu blåste ned i mars 1907 under en forrykende nordveststorm. Det var under reparasjon. To menn, som satt på taket, kom fra fallet uten å lide noen skade. 

A/S PETROLEUMS- & MASKINOLJERAFFINERIET, VALLØY

     Den 24. mars 1899 ble dette selskap stiftet i Kristiania med en aksjekapital på 1 million kroner, og med formål å drive import, destillering og raffinering av mineralsk råolje og halvfabrikata. Selskapet hadde sitt hovedkontor i Kristiania. Til styre ble valgt: Grosserer Chr. Mathiessen,  Kristiania, grosserer Chr. Munthe, Kristiania (formann), grosserer Neumann, Kristiania, disponent Joh. Haslum, Moss, og fabrikkeier O. Grønneberg, Drammen. Som disponent ble ansatt ingeniør Jørgen Dahl. 
     En stor del av det gamle saltverks eiendom på selve Valløy, gårdsnr. 140, bruksnr. 7, 15, 19 og 49, med den ærverdige hovedbygning, Blumergården,  uthus, andre bygninger, park og hage, ble kjøpt av lærer Christian Oluf  Lahn og hustru for kr. 120 000. Det var et samlet areal på ca. 320 dekar. En vannrettighet over bruksnr. 1 ble betalt med kr. 10 000 (bind I, s. 1055-56). 
     Fabrikkbygning med laboratorium, destillasjonsanlegg, verksteder og en hel del store og små tanker ble oppført under tilsyn av ingeniør J. Dahl. Anlegget ble basert på fremstilling av lyspetroleum og smøreoljer. Ennå før anlegget var helt ferdig ble det sluttet en leveringskontrakt for rumensk råolje og halvfabrikata. Som destillasjonsmester ble ansatt en tsjekkisk fagmann, Frantz Drtina (f. 1875 i Privoz i Mähren). I november 1899 mottok man den første oljelast. 
     Selskapet møtte straks mange vanskeligheter. Ingeniør Dahl sa av den grunn fra seg stillingen som disponent. Som ny ble ansatt Hjalmar Bade. Den rumenske råoljen viste seg snart å være dårlig egnet til fremstilling av lyspetroleum. Importen av den opphørte etter 4 a 5 år. Det ganske innviklede anlegg, som var det eneste i sitt slag i Skandinavia, var uheldig bygd. Det viste seg umulig å fremstille en konkurransedyktige vare, og ny kapital til ombygging av fabrikken kunne ikke reises. Bedriften var i gang til sommeren 1905, og hadde i den forløpne tid arbeid meget tungt. Hele selskapets kapital gikk tapt. – I slutten av juli  1900 brente en bygning med pumper og motor etter en eksplosjon i en loddelampe. 
     Selskapet ble overtatt og likvidert av en interessert bank, Tønsberg Privatbank. Et nytt selskap, med kjøpmann P. Thoresen, Tønsberg i spissen, overtok bedriften og stiftet 4. november 1905 

A/S VALLØ OLJERAFFINERI

Vallø oljeraffeneri
Vallø Oljeraffineri i 1920-årene.

     Det nye selskap startet med en aksjekapital på kr. 500 000 og hadde sitt sete på Valløy. Helt fra begynnelsen hadde A/S Østlandske Petroleumscompagni aksjemajoriteten. Styret i A/S Vallø Oljeraffineri besto av kjøpmann P. Thoresen (formann), bryggerimester Johan Gmeiner, Tønsberg, og grosserer R. Thygesen, Oslo. Som fabrikkens merkantile og tekniske leder (adm. direktør) ble ansatt ingeniør Haakon Hauan. Han er f. 1871 i Hammerfest og ble utdannet som kjemiingeniør ved den tekniske skole i Trondheim og ved høyskolen i Charlottenburg i Tyskland. I 1899 var han blitt ansatt som teknisk leder av det første raffineriet på Valløy. Hauan ble i 1918 direktør for statens fettdirektorat og var statsråd 1918-20, som sjef for industriforsyningsdepartementet. Hauan var en meget dyktig fagmann og under hans ledelse utviklet det nye selskap seg på en særlig tilfredsstillende måte. 
     Det nye selskap overtok den tidligere bedrift med beholdninger og utestående fordringer, og gikk straks i gang med å bygge om, utvide og modernisere fabrikkanlegget og bygge boliger for sine ansatte. Flere av de eldre bygninger på Valløy ble kjøpt inn, således bruksnr. 5, Bokholdergården eller Tschudigården, i 1910. Etter som årene gikk ble bedriften stadig utvidet og modernisert. Nå fikk man mineralsk råolje fra Amerika. Ved destillering ble oljene delt opp i sine enkelte hovedgrupper: bensin, petroleum, gassolje (solarolje), smøreoljer og bekk eller asfalt. Vannspørsmålet hadde lenge vært et problem. Det ble etter hvert løst på en tilfredsstillende måte for hele øya. 
     Ved siden av raffineriet ble det også drevet gårdsbruk på Valløy, med en hel del hester og noen kuer. Etter hvert som lastebiler overtok transporten til og fra Tønsberg ble hesteholdet satt ned. I 1918 utgjorde besetningen bare 3 hester, som for det meste ble brukt på fabrikken. Fjøset sto tomt. Det ble dyrket en del høy og poteter ut gjennom 1920-årene.  De gjenværende hester og gårdsredskapen ble solgt i slutten av 1920-årene,  og dermed opphørte gårdsdriften. I april 1937 ble det opprettet en kontrakt med gårdbruker Gunnar Widerøe på Nordby (bind I, s. 1065) om forpaktning av jordeiendommen. Widerøe drev jorden til 1945. Etter bombeangrepet har jorden ikke vært skikket til dyrking. 
     I januar 1906 inntraff det en eksplosjon i destillasjonsbygningen. På en eller annen måte var det gått ild i en av oljekjelene. Den eksploderte, med det resultat at bygningens vegger ble sprengt ut og taket falt ned på grunnen. Skaden ble anslått til kr. 30 000. I februar 1916 brente et mindre uthus. Det var leid bort til stall og vognskur for Vallø skyss-stasjon. I juni 1925 brente raffineriets verksted og materiallagerbygning.  I juli s. å. oppsto det brann i dampkjelehuset, men brannen ble begrenset. 
      Med Østlandske Petroleumscompagni og søsterselskapet Vestlandske Petroleumscompagni ble det sluttet kontrakt om at disse to selskaper skulle overta raffineriets produksjon av petroleum, fra 1911 også av bensin, mens Vallø Oljeraffineri selv omsatte sine øvrige produkter: smøreoljer og asfalt. 
     A/S Vallø Oljeraffineri var meget heldig med driften sin, og fikk snart en stor og god produksjon, som ble omsatt på en fordelaktig måte. Av driftsoverskuddet ble betydelige beløp avsatt til fonds. Aksjekapitalen ble skrevet opp flere ganger og var i 1919 økt til kr. 2 500 000. Da Amerika kom med i den første verdenskrigen ble tilførselen av råolje fra Amerika stoppet. I stedet ble det under krigens to siste år fremstilt en del surrogatoljer. Mangelen på råstoffer gjorde at raffineriet gikk med nedsatt drift under den første verdenskrig, men selskapet kom vel igjennom kriseårene. Da krigen var slutt fikk raffineriet igjen sin råolje fra Amerika. 
     I 1919 kom det i stand et økonomisk interessefellesskap mellom A/S Vallø Oljeraffineri, A/S Østlandske Petroleumscompagni, Oslo (grunnlagt i 1892), A/S Vestlandske Petroleumscompagni, Bergen (startet 1891), og Norsk-Amerikansk Petroleums Co. A/S, Oslo (grunnlagt 1906). Aksjene til det siste selskap tilhørte et dansk selskap, men ble senere overtatt av Standard Oil Company of New Jersey. De fire selskaper ble nå ledet av en administrerende direksjon, som besto av menn fra de enkelte selskapers direksjoner. De øvrige direksjonsmedlemmer i selskapene gikk over i den såkalte store direksjon, som hadde et representantskaps myndighet. Til medlemmer av den adm. direksjon ble i 1922 valgt direktør Haakon Hauan (formann), direktør Alf Philipsen (viseformann), direktør J. M. Johannesen. - Hauan virket som direktør til 1932. Han døde i oktober 1961. 
     Etter sammenslutningen ble anlegget på Valløy utvidet i årene 1922-25 slik at produksjonen økte med ca. 50 prosent. Kontoret ble flyttet til Oslo og ledet der av kontorsjef Ola Rasch, som hadde vært ansatt i bedriften siden starten i 1899. Han døde i 1949. C. A. Carlsen, som ennå hadde vært like lenge i bedriften på Valløy ble kontorsjef i selskapenes sentraladministrasjon. Ingeniør Thorleif Bostrøm Hansen (f. 1888 i Kristiania) ble teknisk leder på Valløy. 
     I 1935 ble oljeraffineriets navn endret til A/S Norsk-Amerikansk Mineraloljecompagni. Dette selskap ble 1. januar 1951 slått sammen med A/S Østlandske Petroleumscompagni, som overtok samtlige aktiva og passiva til A/S Norsk-Amerikansk Mineraloljecompagni. I 1953 forandret A/S Østlandske Petroleumscompagni sitt firmanavn til

A/S Norske Esso. 
     Etter direktør H. Hauans fratreden i 1932 har følgende hatt den daglige ledelse av raffineriet på Valløy: 
Disponent R. L. B. Roessle, 1932-36. 
Disponent Bjørn Figenbaum, 1936-59. 
Disponent og ingeniør Gunnar Ranke fra 1. desember 1959.
     Som teknisk leder (driftsingeniør) på Valløy virket ingeniør Th. Bostrøm Hansen fra 1917 til 1936, og Sverre Launy fra 1936 til sin død i 1945.  Nåværende driftsingeniør Gullik Gulliksen har virket siden 1945. 
     I 1920-årene varierte tallet på de fast ansatte på Valløy mellom I00 og 150 personer, og i 1930-årene mellom 130 og 140. I juli 1959 var tallet 132 personer. I disse tall er det ikke tatt hensyn til de ansatte ved hovedkontoret i Oslo. 
     Ved krigsutbruddet i 1940 sto raffineriet på Valløy som en moderne og  teknisk godt utbygd bedrift. Den var fremdeles den eneste i sitt slag i  Skandinavia.  Med krigen fulgte stans  i tilførselen av mineralsk råolje. Det ble derfor praktisk talt hel stans i produksjonen i krigsårene, bortsett fra enkelte surrogatprodukter.
     26. april 1940, om natten, kastet et enslig engelsk fly en del brannbomber over anlegget og skjøt på det med mitraljøse. Det oppsto to branner i smøreoljeraffineriet øst på området og i lagertanker lenger vest. Brannene ble slokt av raffineriets eget mannskap. Skadene ble ikke særlig store. 
     Angrepet på Valløy 25. april 1945 var rettet mot raffineriet. Det ble så ødelagt at det syntes håpløst å prøve å bygge bedriften opp igjen på samme sted. Bare fire bygninger, tre store og noen få mindre tanker kunne repareres. De store tanker ble satt i stand sommeren 1946. Samtidig ble det etablert en rørforbindelse fra disse tanker til brygga, som ble satt i provisorisk stand for anløp av lektere. Hensikten var på Valløy å avlaste anlegget på Steilene en del ved lagring og distribusjon av lette produkter. I 1946 ble også et tapperibygg oppført og lagringstanker for oljen satt i stand, slik at man til dette anlegg kunne importere originale amerikanske smøreoljer for videre blanding og fylling av fat. Sommeren 1948 tok man til med oppføringen av selve produksjonsavdelingen for destillasjon og raffinasjon av smøreoljer. Dette anlegg ble satt i drift i juli 1950. 
     Gjenoppbygningen ble avsluttet i 1954. Senere er bedriften blitt modernisert, og man har automasjon for øye. Raffineriet har egen avdeling for utbedring av gamle oljefat. På Krøgerløkka er et areal bygd ut med vertikalt delte tomannsboliger for raffineriets arbeidere. 
     I 1950 ble det fra Venezuela importert ca. 45 000 tonn råolje. I 1959 kom importen opp i 110 000 tonn. Raffineriets produkter er bensin, white spirit, solarolje, transformatorolje, smøreoljer i flere tykkelsesgrader, og asfalt. Det meste av produksjonen går til innenlands forbruk. Til Sverige og Danmark eksporteres transformatorolje og smøreoljer. En del produkter går også til England, Holland og Belgia. - Med Esso-Raffineriet på Slagentangen har vi fått to raffinerier i Norge.

Vallø Oljeraffeneri
En del av det nye raffineri .

EDUARD FETT & CO.

     I 1873 solgte Peter Blumer d. y. bruksnr. 4 av Valløy, med noen av det gamle saltverks bygninger, for 3000 spd. til grosserer Eduard Fett i Kristiania. Fett skjøtet en halvpart herav i 1876 til Herman Christensen (f. 1844 i Flensburg) for 8 250 spd., men kjøpte denne parten tilbake i 1879 for kr. 15 000. 

Eduard Fett
Eduard Fett

     Eduard Fett (f. 1849 i Hamburg, d. 1911 i Kristiania) startet sin forretning i Gøteborg i 1871, 21 år gammel. Deretter åpnet han en filial i Kristiania. På Valløy startet Fett Vallø Pap & Uldfabrik med sin fars gamle venn Fredrik L. Culmse (f. 1811 i Roskilde) som bestyrer. Culmse hadde tidligere vært eier av Havreholm Papirfabrik ved Gurre på Sjælland. Denne fabrikk overlot han i 1867 til sin eldste sønn, og flyttet til Kristiania, hvor han var representant for sin gamle fabrikk. I 1875 bodde Culmse med sin familie på Valløy. 
     Til fabrikken på Valløy, også kalt Vallø Papirfabrik, ble det kjøpt en dampmaskin, hollender- og pappmaskin, det ble laget tørkerier for ullpapp, bokpapp og forskjellige slags grovere papir, og en impregneringsanstalt for takpapp. Til en shoddyfabrikk ble det anskaffet en stor engelsk shoddymaskin. Flere arbeidere fikk Fett med seg fra Sverige. Da fabrikken sto ferdig til å begynne driften sommeren 1874 ble det holdt en fest for å markere igangsettingen av den nye bedrift. Fabrikken sysselsatte 20 arbeidere. Den måtte snart legges en del om og forholdet til Culmse opphørte. Produksjonen besto av stampelo, shoddy, sengetepper (vattepper), puter, tetningslister og medisinsk vatt. Arbeidstiden ved fabrikken var fra kl. 6 om morgenen til kl. 7 om kvelden, med 1/2 times frokost, 1 times middag og 1/2 times vesperfrokost (på Valløy og ellers i bygda kalt økt). 
     Ifølge avertissementer i 1883 var ” Vallø-Uld å få i flere farger: sort og hvit, rød og blå, grønn og grå. Vallø Fabriker averterte i 1890 at de  kjøpte alle sorter ullkluter til oppkarding: halvull, strikkede kluter og helflanell. 
     En tapetfabrikk ble satt i gang i 1880-årene. F. H. Frølich, far til Ernest C. Frølich, hadde alt i 1850-årene bygd opp landets første tapetfabrikk.  De første tapeter ble trykt med håndkraft, en sen og omstendelig prosess. På Valløy ble den første  maskin for trykking av tapeter installert i 1885. Etter gamle tradisjoner skjedde også innvielsen her ved en større fest. De finere tapeter ble fortsatt fremstilt ved håndkraft. Fabrikken vokste hurtig,  og nye maskiner ble anskaffet. 
     Ifølge Tønsbergs Blad for 15. mai 1889 hadde det vært tilløp til brann i Fetts nærmeste omgivelse, Vallø Dampsag. Firmaet Fangen & Walker holdt senere en fest for dem som hadde deltatt i slokningsarbeidet. Hos Fett kokte en gryte med tjære til asfaltpapp over den 29. i samme måned. Dette førte til at alle bygningene til Fett ble totalt ødelagt ved brannen: vatt- og pappfabrikken, shoddyavdelingen, tapetfabrikken og arbeiderboligen. Gnister fra et dampskip, som lå ved brygga på Valløy, antente 6. februar 1908 ca. 15 tonn avfallspapir fra tapetfabrikken. Det ble et veldig bål, forteller Tønsbergs Blad. 
     Sommeren 1890 var en ny og tidsmessig fabrikkbygning av teglstein i to etasjer, med moderne utstyr, oppført. Nå kunne tapetfabrikken levere henimot 80 forskjellige mønster. På to såkalte 4-trykkmaskiner kunne man daglig tilvirke ca. 3 000 ruller 12 alen lange tapet. Det ble anskaffet en 8-trykksmaskin, som kunne trykke tapet med 8 farger på en gang. Produktene ble solgt i Norge, Sverige, Danmark og Finnland. 

VALLØ TAPETFABRIK A/S 

ble stiftet på generalforsamling 3. januar 1891, med formål å kjøpe den Eduard Fett & Co. tilhørende tapetfabrikk på Valløy. Det første styre besto av Georg Rygh Jensen, Østre Aker, Johan Theodor Iversen, Nordstrand, og Emil Theodor Moestue, Østre Aker, med Eduard Fett som disponent. Aksjekapitalen var ved starten kr. 150 000. Selskapet ble anmeldt til firmaregisteret 17. januar 1891. - Ved skyldsetningsforretning 24. januar 1891 ble Fetts øvrige eiendommer på Valløy skilt ut fra bruksnr. 4 (bind I, s. 1054). Det som var igjen av bruksnr. 4, med den nye tapetfabrikk, solgte Fett til det nye firma for kr. 85 830. 
     Det viste seg uheldig at disponenten ikke bodde på stedet hele året. Dette førte til at Fett trådte tilbake som disponent i 1893. Han flyttet etter hvert sine øvrige virksomheter inn til Høyenhall ved Bryn. Fetts gjenværende eiendom på Valløy ble solgt i 1913 til Ole H. Sperle fra Dovre. Han aktet å sette i gang osteproduksjon eller drive omsetning av ost fra Gudbrandsdalen. En slik virksomhet var visstnok i gang en kort tid. Deretter ble tomt og bygninger solgt til tapetfabrikken. 
     Etter Fetts fratreden som disponent ble det flere forandringer i styrets sammensetning og aksjekapitalen ble noe forhøyet. Som ny disponent for tapetfabrikken ble ansatt ingeniør Andreas Mourud. Han virket til 1903. Da flyttet han til Kristiania og åpnet et tapetutsalg.  Etter at selskapet flere ganger var blitt rekonstruert overtok følgende fire aksjonærer bedriften i 1901: hoffjegermester Ths. Fearnley, bankier Johs. G. Heftye, godseier Wedel Jarlsberg og direktør G. Smidth i Union Co. 
     For sine produkter fikk Vallø Tapetfabrik bronsemedalje på en utstilling i Skien i 1891, sølvmedalje i Bergen 1898 og gullmedalje i Drammen 1901. 


Vallø Tapetfabriks personale i 1903. Forreste rekke fra venstre: Kathrine Eliassen, Kristine Hansen, Edvard Olsen, Daniel Raaen, Karoline Eriksen og Anna Hansen. 2. rekke: Julius Andersen, Harald Hansen, Wilhelm Olsen, Petter Eliassen, Nils Kristoffersen, Edv. Jacobsen og Marie Pedersen. 3. rekke: Otto Olsen, Søren Pedersen, Axel Andersen, Bror Berg og Lorentz Bruun Hansen.

     I 1903 ble ingeniør Daniel Raaen ansatt som disponent. Etter å ha gjennomgått den tekniske skole i Porsgrunn, ble Raaen ansatt ved Union Cos papirfabrikk på Skotfoss ved Skien. Til Vallø Tapetfabrik kom han i 1901.  I 1912 overtok D. Raaen tapetfabrikken og drev den som eneinnehaver under firmanavn Vallø Tapetfabrik, Daniel Raaen. Raaen hadde i 1910 tatt til med fabrikasjon av sandpapir og smergellerret under personlig firma Den Norske Sandpapirfabrik, Daniel Raaen.
     Etter Daniel Raaens død i 1922 ble begge fabrikker drevet av fru Ruth Raaen, med kontorsjef Zacharias Gram som prokurist. I 1933 ble det foretatt et skifte mellom fru Raaen og hennes tre barn. Det ble da dannet et familieaksjeselskap med fru Raaen og barna som aksjonærer. Selskapene ble anmeldt til firmaregisteret under navn Vallø Tapetfabrik A/S og Den Norske Sandpapirfabrik A/S. Aksjekapitalene ble satt til henholdsvis kr. 120 000 og kr. 12 000. Styret besto av fru Ruth Raaen, Finn Raaen og Z. Gram, med fru Raaen som styrets formann og Finn Raaen og Z. Gram som de to selskapers disponenter. 
     Zacharias Gram var født på Nøtterøy. Han døde i Bogen 1. januar 1947, vel 66 år gammel. Han hadde vært ansatt i firmaene i ca. 40 år, den første tid som kontorsjef. 
     I den tid A. Mourud var disponent økte den årlige produksjon fra 230 000 til 700 000 ruller tapet. I Daniel Raaens tid steg produksjonen til en million ruller årlig. 


Fabrikkbygningen i 1936. Foto: Widerøe's Flyveselskap.


Den nye fabrikkbygning i 1948. Foto: Widerøe's Flyveselskap.
,
     Tapetfabrikken fremstiller alle sorter tapet, fra vanlige lintrykktapeter og tapeter i lys- og vaskeekte farger til de dyreste tapeter. Før den andre verdenskrigen brakte fabrikken på markedet ca. 400 nye mønster om året, og for å følge med utviklingen og tilfredsstille publikums smak til enhver tid, ble det ansatt en fargekonsulent som tapetekspert. -  I en avisnotis i 1901 ser vi at tapetfabrikken innbød norske kunstnere til en konkurranse om tapetmønster. 1. premie, kr. 300, tilfalt fru Frida Hansen, 2. premie, kr. 100,  frøken Astrid Welhaven, og 3. premie, kr. 100, Olaf Lange. 
     Fabrikken hadde 5 trykkemaskiner. På hver maskin kunne man trykke 1000 ruller tapet om dagen. Salget foregår til kjøpmenn og grossister og finner hovedsakelig avsetning på det innenlandske marked. Noe er blitt eksportert til Holland, Belgia og Sør-Amerika. 
     I 1890-årene hadde fabrikken en arbeidsstokk på 35 mann. Dette tall holdt seg lenge. Under normale forhold i 1930-årene var 45 funksjonærer og arbeidere ansatt ved bedriften. 
     Sandpapirfabrikken ble anlagt for å gjøre landet selvhjulpent på dette område. Tidligere fantes det ingen fabrikk som fremstilte de både for jernindustri og trevareindustri så viktige produkter. Fabrikken fremstiller slipepapir og lerret samt forskjellige andre slipeprodukter. Foruten salg til innenlands behov har fabrikken gjennom alle år hatt en ganske betydelig eksport av sine produkter. 
     Personalia. Daniel Raaen var født i 1879 på Kongsberg. Han døde i 1922. I 1904 ektet han Ruth Larsen, Tønsberg, datter av fotograf Th. Larsen. Tre barn: 1. Finn Raaen, f. 1907. 2. Elsa, f. 1910. 3. Aslaug, f. 1913 
     Under flyangrepet på Valløy 25. april 1945 ble bedriften ødelagt. Nye tidsmessige bygninger ble oppført i 1945-47, tapetfabrikken i 1945-46 og sandpapirfabrikken i 1946-47. Nye maskiner ble anskaffet. 
     Tapetfabrikken hadde lenge ingen konkurrenter her i landet. I 1945 ble to nye satt i gang. Tidligere hadde tapetfabrikken på Valløy dekket mellom 40 og 60 % av det innenlandske marked. 
     Etter Z. Grams død i 1947 har Finn Raaen vært enedisponent for de to selskaper. Etter endt teknisk skole, handelsutdannelse og utenlandsstudier ble Finn Raaen, som nevnt, ansatt som disponent sammen med Z. Gram i 1933. 
     I 1949 ble sandpapirfabrikken omdannet til personlig firma: Den Norske Sandpapirfabrik, Finn Raaen.
Daniel og Finn Raaen  

MÜNSTER & GAVELSTAD

     I 1874 overdro Ernest Frølich en tomt på 4 mål jord av bruksnr. 7 til ingeniørene Johan Münster og Olaus Gavelstad, til anlegg av et mekanisk verksted og støperi, mot en årlig avgift av 75 spd. Frølich tok på seg til oktober 1874 å skaffe 6 arbeiderbekvemmeligheter, mot en årlig leie av 25 spd., eller 20 spd., hvis jord ikke fulgte med. Tomta ble skyldsatt i 1874 og fikk senere betegnelsen bruksnr. 13 av Valløy. Det var meningen å utføre skipsreparasjoner, bygge maskiner til skip, dampkjeler og åkerbruksmaskiner. 
     Vi kjenner lite til denne bedrift. Den 31. juli 1875 brente den nye verkstedbygning. Erstatningen for bygning og inventar ble satt til 4 207 spd. Bedriften ble nedlagt i 1880-årene. Proprietær Christian Lilloe fikk auksjonsskjøte på bruksnr. 13 i 1887 for kr. 100. 

VALLØ MASKIN- OG MOTORFABRIK

     Denne fabrikk ble startet i 1906 under firmanavn A/S Thor av et Kristiania-konsortium, som besto av grosserer Alb. Andersen, Nils Ødegaard og verksmester Jacob Smaaland. Verkstedlokale fikk fabrikken i en del av det gamle glassverk som sto igjen etter brannen i 1906. Fabrikken skulle bygge motorer for fiske- og lystbåter. Senere ble det også fabrikert transportable og stasjonære motorer for bønder og industrielle bedrifter. Fabrikken ble visstnok ledet av J. Smaaland, med hovedkontor i Kristiania. I juni 1909 kan en avisnotis opplyse at fabrikken var blitt utvidet. Et metallstøperi var tatt i bruk og en patentslipp ville bli anlagt i nær fremtid. Fabrikken beskjeftiget på den tid 15 mann. 
     J. Smaaland var født i 1868 på Kongsberg. Han hadde i mange år vært arbeidsleder ved forskjellige bedrifter, og han var en av de første som tok opp konstruksjon og fabrikasjon av motorer her i landet. 
     I 1911 ble fabrikken overtatt av J. Smaaland og O. S. Haugen, med Smaaland som disponent. Haugen var fra Dovre. Han var født i 1880 i Sel i Gudbrandsdalen, og var utdannet som agronom ved Hove Landbruksskole. De nye eiere aktet å gå til en betydelig utvidelse av bedriften. 
     I 1913 overtok Haugen bedriften alene, men alt i 1914 måtte han gå til likvidasjon. Det var blitt bygd flere hundre motorer her i årenes løp, men driften var ikke lønnsom. Fabrikkbygningen ble solgt i 1915 for kr. 15 000 til Christoffer J. Nordby, Sem Torvstrøfabrik. Han solgte den senere til Vallø Tapetfabrik, som lot bygningen rive ned. 

VALLØ MEK. VERKSTED

     Den foran nevnte motorfabrikk fikk en konkurrent ved at G. Ottesen, tidligere verksmester ved Valdresbanen, grunnla sitt verksted på Valløy i 1911, med formål å fremstille mindre motorer for fiskerier. Motorene bar i 1913 navnet Fix. I 1915 ble bedriften lagt om til bygging av hjelpemaskiner for skipsbyggerier, vesentlig lysmaskiner (dynamoer), dampmaskiner (fra 3 til 60 HK) for drift av frysemaskiner og pumper, og dampmaskiner for drift av meierier m. v. Under normale forhold beskjeftiget verkstedet 3 mann og 2 læregutter. 
     Verkstedet lå på gårdsnr. 140, bruksnr. 120. Dette og Ottesens våningshus på samme tomt ble ødelagt under flyangrepet 25. april 1945, hvorved Ottesen og tre av hans døtre omkom. 
     Magnus Gothard Ottesen var født i 1871 i Nittedal, d. 1945. Ektet 1897 Hanna Regine Johansen, f. 1869 i Drammen, d. 1941. Syv barn: 1. Gyda, f. 1898 i Kristiania, ektet 1918 lærer og organist Sigurd Hassum, bosatt i Tønsberg. 2. Hildur, f. 1900, g. m. organist Ludvig Nielsen, Trondheim. 3. Ruth, f. 1902, g. m. maskinmester Olaf Waal Hansen, Oslo. 4. Aase, f. 1904, d. 1945, poståpner på Valløy; g. m. styrmann Bertran Bjønness, Valløy. 5. Aslaug, f. 1906, d. 1945. 6. Tordis, f. 1909, ektet 1937 verksmester Svein Hegle, se nedenfor. 7. Rønnaug, f. 1912, d. 1945; kontordame. 
     Svigersønnen S. Hegle overtok tomta med krigsskadeerstatning i 1945. Driften ble satt i gang igjen s. å. i en provisorisk brakke. Nytt våningshus sto ferdig i 1947 og nytt verksted i 1950. Et tilbygg til dette ble oppført i 1955. 
     Hegle har fortsatt med fremstilling av dampmaskiner, vesentlig for drift av skips-hjelpemaskiner. Tidligere ble det bare bygd 1-sylindrede maskiner med ytelse opp til 50 HK. Nå bygges det også kompoundmaskiner med ytelse opp til 500 HK. Det seiler skip på alle hav som har fått sin hjelpemaskin fra verkstedet på Valløy, som er det eneste verksted i Skandinavia som leverer damp-hjelpemaskiner til handelsflåten. Det har lykkes Hegle å finne fram til et system som skaffer tørrest mulig damp. Produksjonen av slike vannutskillere har slått godt an både hjemme og ute. De er levert  til en rekke norske skip med dampdrevne maskiner, og til andre land i Europa. 
      Arbeidsstyrken var i 1959 6 mann utenom eieren. 
     Svein Hegle er født i 1912 i Steinkjer. Han ektet 1937 Tordis Ottesen,  f. 1909 i Nordre Land, se ovenfor. To barn: 1. Bjørn, f. 1939. 2. Tone, f. 1943.

G. Ottesen og S. Hegle  

M. CHRISTOPHERSEN - JERNSTØPERI & MEK. VERKSTED, HUSVIK

     Smed Mathias Christophersen grunnla denne bedrift på Husvik i 1857  (se også 1. del, s. 85). Fra sin smie leverte han beslag og annet smiearbeid  til seilskipsverftene. Ifølge Tunsbergeren for 14. desember 1876 ble det noen dager tidligere sjøsatt et skip fra Husvik skipsverft. Det var på ca. 125 kommerselester og var bygd for J. Jahnsen, Husvik, og skipsbyggmester C. Christensen, Nes. Skipet fikk navnet ”Peterel”. Det har ikke vært mulig å finne andre opplysninger om dette skipsverft.  I den første tid ble det også smidd spiker med et  primitivt maskineri som ble drevet med en hestevandring. Etter hvert som hvalfangsten på Finnmark og i Skagerak tok til ble virksomheten utvidet  til å omfatte kokeriutstyr, oljebeholdere, tørkeapparater m. v. til fangststasjoner, fangstutstyr til hvalbåter, samt reparasjon av båter og utstyr  utenfor fangsttiden. Verkstedet ble utvidet og modernisert. Det fikk flere  verktøymaskiner og til slutt også et jernstøperi. 
     Det meste av arbeidet ved verkstedet ble utført mellom fangstsesongene, i vintertiden. Mange av arbeiderne ved verkstedet dro gjerne på hvalfangst om sommeren. 
     Da hvalfangsten ved de hjemlige kyster stilnet av ved hundreårsskiftet ble virksomheten ved dette verksted innskrenket. Eieren tok også til å eldes og ble sykelig. Bedriften ble nedlagt sommeren 1902. 
     Personalia: Mathias Christophersen var f. 1830 på Valløy og døde på Husvik 1902. Han ektet 1854 Catharina Disch, f. 1828 i Sveits, d. 1910 i Tønsberg. Fire barn: 1. Magdalene Agathe, f. 1854 på Valløy, d. 1945 på Husvik; g. m. politikonstabel Johan Dahlberg. 2. Christian Hanche, f. 1857 på Husvik, se nedenfor, 3. Johanne Catharina, f. 1861, d. ugift i Tønsberg 1936.


Verkstedet på Husvik i 1912. Den nærmeste bygning er kjeleverkstedet. I bakgrunnen til venstre ligger maskinverkstedet. Bak disse bygningene lå smia, støperiet, den elektriske kraftstasjon og et par andre bygninger. Til høyre for disse bygningene lå kontorbygningen.  

CHR. H. CHRISTOPHERSEN - JERNSTØPERI & MEK. VERKSTED, HUSVIK

     Chr. H. Christophersen overtok sin fars bedrift (se ovenfor) i 1904. Som ung arbeidet han på verkstedet hos faren. Han gikk til sjøs og farte senere en tid som maskinist. Deretter var han hvalfangstbestyrer ved landstasjoner i Finnmark, på Færøyene, i Irland og i Canada. Han foretok også reiser for å undersøke hvalfelter, og anla flere landstasjoner. Om vinteren ledet han verkstedet på Husvik. Dette hadde, som i farens tid, hvalfangstutstyr som spesialitet. Det innredet flytende kokerier, reparerte hvalbåter og leverte presskjeler for koking av hvalkjøtt og tørkeapparater for kjøtt og guano. I 1912 kjøpte Christophersen Jersøy (bind I, s. 1188), og der satte han i 1913 i gang et skipsbyggeri, hvor det ble bygd stålskip på 1200 tonn. Arbeidsstyrken var på den tid ca. 50 mann. 
      Da hvalfangsten ble forlagt til Sydishavet ofret Christophersen seg helt for verksteddriften og ledet denne til verkstedet ble solgt i 1915 til A/S Jarlsø Verft. Dette selskap flyttet hele bedriften over til Jersøy. 
      Personalia: Christian Hanche Christophersen var f. 1857 på Husvik,  se ovenfor,. d. 1929. Ektet 1885 Ida Mathilde Tovsen, Teigen, f. 1862 i Tønsberg, d. 1944. Ni barn: 1. Mathias Catharinius Hanche, f. 1885, se nedenfor. 2. Esther Andrea, f. 1887, g. m. hvalskytter Alfred Olsen, bor på   Husvik. 3. Thorleif Johannes, f. 1889, d. 1955, hvalfangstbestyrer; g. m.  Dagny Johansen, bodde på Husvik. 4. Christian, f. 1892, ingeniør; g. m.  Gudveig Nyrerød, bor på Narverød. 5. Ida, f. 1894, landhandler på Husvik. 6. Bjarne Injulsen, f. 1896, d. 1957, fabrikkbestyrer; g. m. Regine Sørensen, 
 bodde på Husvik. 7. Arne Pankratzius, f. 1898, d. 1932, styrmann; g. m.Dagmar Christoffersen. 8. Didi Lea, f. 1901, telefonbestyrerinne, bor på Husvik. 9. Thormod, f. 1904, ingeniør; g. m. Milly Sørensen, bor på Ski.
Mathias Christophersen, Chr. H. Christophersen, Mathias Christophersen  

A/S NES MEK. VERKSTED

      Mathias Christophersen, sønn av forannevnte, arbeidet etter endt teknisk utdannelse først i sin fars bedrift (se ovenfor). Da bedriften ble solgt startet han sitt eget firma under navnet A/S Nes mek. Verksted. I 1916 ble den store gård Søndre Nes kjøpt og det ble satt i gang stålskipsbyggeri.  På verkstedet ble det bygd stålskip på 1000 tonn. I 1921 ble bedriften nedlagt  og eiendommen solgt. Fra 1921 til 1928 drev Christophersen som teknisk konsulent og oppholdt seg i denne tid mange år i Frankrike og Sør-Afrika.  I 1929 startet han 

M. CHRISTOPHERSEN A/S. MEK. VERKSTED

og satte i gang harpunfabrikasjon i leide lokaler på forannevnte bedrifts eiendom. Senere ble bedriften utvidet til også å levere annet hvalfangstutstyr som granater, blokker, maskindeler etc. Etter noen år brente verkstedet ned og en ny moderne fabrikk ble bygd på Narverød. Her fortsatte driften til krigen begynte i 1940. Da det nå ble stopp i alle hvalfangstleveranser var det meningen å legge om bedriften. Imidlertid forlangte tyskerne at den skulle baseres på krigsleveranser. Dette satte Christophersen seg imot og for å slippe å bli tvunget, solgte han fabrikken som senere gikk over til annen virksomhet. Christophersen drev siden som teknisk konsulent for forskjellige hvalfangstrederier. Han planla, konstruerte og oppførte bl. a. nye hvalfangststasjoner i Spania, Afrika og Australia. Da Christophersen plutselig døde i 1958 holdt han på med forberedelser til en ny hvalfangststasjon i Stillehavet. 
     Personalia : Mathias Christophersen var f. 1885, se ovenfor, d. 1958. Ektet 1909 Bella Amalie Hytten, f. 1887 i Bogen. Tre barn: 1. Christian Fredrik Walther f. 1910, hvalfangstsekretær; g. m. Waimy Gusjas, bor på Ringshaug. 2. Aage Hanche, f. 1912, styrmann; g. m. Ellen Turid Bryn, bor på Husvik. 3. Jan, f. 1915, d. 1916. 
     Opplysninger om familien Christophersen og dens industrielle bedrifter er meddelt av M. Christophersen og sønnen Chr. F. Christophersen. 

JARLSØY VERFT A/S  JERSØY

Jarlsøy verft
Jarlsøy verft ca. 1931. Foto: Den norske marine.

     A/S Jarlsø Verft ble stiftet i 1915 av skipsreder Lorentz Bruun, konsul Finn Bugge, konsul H. Krogh-Hansen og direktør K. Meldahl, med en aksjekapital på kr. 1 300 000, i 1917 forhøyet til kr. 2 600 000. Det første styre besto av stifterne. Som administrerende direktør ble ansatt ingeniør Johs. O. Sandberg. 
     I 1915 kjøpte selskapet verkseier Chr. H. Christophersens verksted på Husvik og eiendommen Jersøy med skipsbyggeri. Verkstedet på Husvik ble straks flyttet over til Jersøy. I 1917 ble det oppført plateverksted, maskinverksted, lager, kontorer, noen mindre bygninger og arbeiderboliger. Arbeidet med anlegg av den nye bedrift tok til i 1915 og ble avsluttet i 1918-19. Verftet beskjeftiget da 10 funksjonærer og 300 arbeidere. 
     Bedriften ble nedlagt høsten 1929. I den forløpne tid var det bygd 1 lastebåt på 2500 tonn, 4 lastebåter a 1300 tonn, og en lang rekke hvalbåter. Hvalkokerier var også blitt ominnredet, og det var levert meget hvalfangstutstyr. 
     Direktør Sandberg ledet bedriften fra 1916 til 1/1 1927. Olaf Backe, som ble ansatt ved bedriften som kontorsjef i 1915, ledet den deretter som disponent til 1929. Backe har senere vært disponent for Tønsberg Reperbane. 
     I 1931 ble bedriften overtatt for kr. 165 000 av et nytt selskap, Jarlsø Verft A/S, som aktet å benytte verftet til skipsopphugging m. v. Aksjekapitalen var på kr. 200 000. Med de nyanskaffede maskiner kom anlegget på kr. 235 000. Det første styre i det nye selskap besto av kaptein H. G. Melsom, verkseier K. Ludvig Henriksen, kaptein Einar Abrahamsen, kaptein E. M. Nilsen Moe og direktør T. H. Poulsson, den siste som adm. direktør. I 1946 besto styret av kaptein Einar Abrahamsen, kaptein Odd I. Loennechen, direktør Kr. Gjølberg, disponent Finn Henriksen og adm. direktør T. H. Poulsson (død 1958, 85 år gammel). 
     Som følge av prisstigningen på skip og eksportforbud ble opphugningen stoppet i 1937. Senere fortsatte bedriften med kjøp og salg av hvalfangstutstyr, maskiner til skip m. v. 
     I okkupasjonsårene forsøkte tyskerne å få satt i gang skipsbygging på Jersøy. Deres forsøk ble forhindret, men bygningene ble tatt til lagring av varer. 
     I årene etter krigen var det ingen virksomhet ved bedriften.
     I 1949 ble selskapets aksjer ervervet av Kaldnes mek. Verksted A/S, Tønsberg. Hensikten var å nytte stedet til industri, og aksjekapitalen ble utvidet til kr. 1.400.000. 
     Høsten 1951 ble arbeidet satt i gang med bygging av et moderne jernstøperi i den tidligere skipsbyggerhall. Våren 1953 kunne det nye støperi så smått begynne sin produksjon. Støperiet er et av de mest moderne i landet. Smeltingen av jernet foregår med elektrisitet i to 3,3 tonns og en 6 tonns høyfrekvens smelteovner. Videre er det et moderne sandoppberedningsanlegg, formemaskiner og komplette laboratorier. 
     Støperiet beskjeftiger under normal drift 140 personer. 
     I 1953 begynte Tønsberg Harpunfabrik A/S (et søsterselskap av Jarlsø Verft A/S) oppførelsen av et større industrianlegg bestående av konstruksjonshall, galvaniseringsanlegg og lagerbygning. Galvaniseringsanlegget er det største i sitt slag i landet. I konstruksjonshall og galvaniseringsanlegg var i 1959 beskjeftiget ca. 100 mann. 
     Virksomheten er under stadig utvidelse og modernisering. 

HUSØ SLIP & REMSKIVEFABRIK A/S

Husøy 1920
Parti fra Husøy i 1920-årene med Husø Slip & Remskivefabrik midt på bildet. Foto: A. Mathisen, Tønsberg

     På bruksnr. 1 på Husøy ble det tidlig bygd seilskip. Eiendommen ble i 1844 solgt til skipsreder Balthazar Hauff (bind I, s. 1182). Han bygde flere skuter her. Etter en tid ble verftet drevet av Ivar Mathisen og Andreas Engebretsen. Det gamle skipsverftet ble i 1917 overtatt av det nystiftede Husø Slip & Remskivefabrik A/S. Dette selskap overtok i 1927 også Norsk Remskivefabrik A/S. (8 ) Engvard Engebretsen var disponent i tiden 1917-34. Deretter var Karl Borge disponent til 1952. Han ble avløst av svigersønnen  Alf E. Andreassen og sønnen Karl Borge. 
     Bedriftens eldste bygninger er oppført i 1902. Senere er verkstedbygning og flere båthus oppført på bruksnr. 116. Areal ca. 4 dekar. 
     Aksjekapitalen er på kr. 5 000. Styret består av Karl Borge og Alf E.Andreassen, med fru Else Andreassen som varamann. 
     Fabrikasjonen av stålplateremskiver er opphørt. Firmaet har smie, mekanisk verksted og slipper. Det utfører slipparbeid, motorreparasjoner, reparasjon og oppussing av skøyter, seil- og motorbåter, vinteropplag av båter i hus og ute. Bedriften fikk i 1925 sølvmedalje på Vestfold fylkesutstilling for stansearbeid og remskiver. 
     Under normale forhold er arbeidsstyrken 1 funksjonær og 4 arbeidere.

Husøy
Gammelt bilde fra Husøy 

HUSØ VERFT & MEK. VERKSTED

     Skipper og reder Christian Adolf Foyn (f. 1827 på Nordre Føyen på Føyenland) kjøpte i 1864 et gårdsbruk med tilhørende verft på Husøy for 2000 spd. (bind I, s. 1182, 1184-85, II, s. 88). Foyn dro til sjøs i tolvårsalderen og for fra 1847 som skipper på forskjellige farvann til han i 1864 bega sjøen. Han drev gårdsbruket og Husø Verft fra 1864 til sin død i 1899. Den vesentligste beskjeftigelse ved verftet besto i reparasjoner av seilskip og slippsetting av hvalbåter på glidesleder. 
     Husøy og Jersøy var opplagshavn for seilskuter og det kunne somme tider ligge inntil 50 skip i opplag der om vinteren. Foyn hadde fullt opp med arbeid og beskjeftiget mange arbeidere. Han utvidet stadig verftet etter den tids behov. Således anskaffet han i 1878 småslipper til opptaking av hvalbåter m. v. I 1879 leide Foyn bort til Tønsberg Interessentskab for Hvalfangst den del av sin sjøtomt som lå nedenfor våningshuset. Han forpliktet seg til for interessentskapet å sette opp en skipsbedding m. v., mot en årlig grunnavgift av kr. 200, samt kr. 600 for beddingoppføringen og kr. 50 for hver gang dets skip ble opp- og avtatt. I 1881 ble en liknende kontrakt opprettet mellom Foyn og Hvalfangerselskabet Vestfold, mot årlig avgift kr. 200. 

Husø verft
Husø Verft. Foto: A. Mathisen.

Husø verft 1960
Bedriften i 1960-årene.

     Fra 1899 til 1907 ble verftet leid av sønnen skipsfører Lars Arnt Foyn og Johannes Andersen. Foyns yngste sønn skipsfører Adolf Anton Foyn overtok gårdsbruket og verftet i 1907. Han hadde i flere år oppholdt seg i Bangkok som los. I 1908 fikk verftet sitt nåværende firmanavn og ble gjort om til aksjeselskap med en kapital på kr. 15 000. Styret besto av Adolf A. Foyn, L. A. Foyn og Johannes Andersen. L. A. Foyn var den daglige leder til 1911, senere ingeniør H. Larsen. I 1908 ble det oppført en patentslipp. På den kunne man ta opp skip på inntil 120 fots lengde. Det ble oppført en ny og tidsmessig brygge med ekspedisjon for Tønsbergs rutegående dampskip og andre skip, større som mindre. I 1911 ble det oppført et mekanisk verksted og et plateverksted, og i 1912 ble patentslipp nr. 2 oppført. Verkstedet utførte maskin- og dampskipsreparasjoner i jern og tre, innredet flytende kokerier og hvalbåter, kjølhalte seilbåter m. v. 
     Adolf Foyn drev gårdsbruket og verftet til 1916. Da ble eiendommen overtatt av ingeniør L. Daae, Oslo. Han drev verftet som et familieaksjeselskap, men bodde ikke på stedet. Den daglige tekniske ledelse hadde O. Jensen. I Daaes periode fortsatte man med skipsreparasjoner. Det ble også bygd en stålbåt på 800 tonn, som fikk navnet ”Vestkyst”. Under normale forhold beskjeftiget verftet 90 å 100 mann. 
     Rutebileier Hans Gustav Hansen, en svigersønn av verftsbestyrer L. A. Foyn, kjøpte verftet i 1932. Ved en fullt utdannet og dyktig ingeniør fortsatte verftet med maskin- og dampskipsreparasjoner. Arbeidsstyrken var nå 12-15 mann. I de senere år var verftet leid bort. 
     I 1946 ble verftet solgt til brødrene Sverre og Eivind Skudem, Nøtterøy, som senere har ledet det som ansvarlige innehavere. De gikk straks i gang med å utvide og modernisere bedriften. En bygning som inneholdt maskinverksted, snekkerverksted, plateverksted og lager brente ned til grunnen 28. februar 1947. Mange verdifulle maskiner ble også ødelagt. På den tid beskjeftiget verftet 40 mann. Ny bygning ble straks ført opp igjen. Under de nye eiere har bedriften vært i stadig utvikling og beskjeftiget i 1960 ca. 250 arbeidere og funksjonærer. Av nyanskaffelser nevner vi: Tynnplateavdeling med eget brennlakereri og en stor platehall. I 1960 var nye lager og driftsbygninger under oppføring. 
     Mens man tidligere bare bygde og reparerte skip er denne virksomhet nå kommet i annen rekke, ved at verftet har spesialisert seg på lektere, grabb og mudderprammer, samt skipsombygginger, bl. a. innreding av fryseskip. Enn videre lages hydrauliske skipsluker i en størrelsesorden man ikke tidligere har utført her i landet. Hovedproduksjonen er imidlertid lagringstanker av stål og aluminium, som bygges landet over for alle større oljeselskaper og industribedrifter. Andre tanktyper, som trykktanker i forbindelse med oljeraffinering, bl. a. for Esso-anlegget på Slagentangen, leveres også. Bedriften har også spesialisert seg på prosjektering og bygging av apparatstativer og rørgater i forbindelse med kraftutbygging, samt radiomaster og ståltårn inntil 200 m høyde, som har vært reist rundt om i landet. Disse artikler har først vært forfabrikert ved verkstedet for siden å bli samlet og montert på stedet av mobile arbeidsgrupper, som dirigeres fra oppdrag til oppdrag. Ved siden av dette driver verkstedet med en rekke spesialartikler som siloer, gasskapper, anodemantler, kontaktbakker og ovnsbunner for stål og aluminiumsmelteovner, bl. a. for eksport i forbindelse med A/S Elektrokemisk's levering av hele smelteverk oversjøisk. 
     Disponent Sverre Skudem er f. 1917 på Nøtterøy. Etter eksamen fra Sandefjord Handelsgymnasium i 1936 var han til 1947 ansatt ved Borges Rederi i Tønsberg, de siste år som kontorsjef. Ingeniør Eivind Skudem er f. 1920 og utdannet ved Gøteborgs Tekniske Institutt. Til 1946 praktiserte han ved forskjellige avdelinger ved A/S Moss Værft & Dokk.

Sverre og Eivind Skudem  

MEDUSA WATERPROOFING COMPANY A/S,  HUSØY

     Dette selskap ble grunnlagt i 1918 av ingeniør H. Hermansen, ingeniør E. H. Meyer, overrettssakfører Sam. Meyer og gårdbruker Karl Borge, med en aksjekapital på kr. 100 000. Firmaets formål er å drive fabrikasjon og handel med sementtetningsmaterialer, som gjør betongarbeider og sementpuss fri for vann og fuktighet, fremstilling av Medusa-Pulver, Medusa-Maling og Medusa-Hydratkalk, for salg til innenlands behov gjennom bygningsartikkelgrossister og forhandlere og eksport til de skandinaviske land 
     Bedriftens bygninger ble oppført i 1918 og 1937 på gårdsnr. 159, bruksnr. 86. Fabrikkbygningen ble ødelagt ved brann 3. mars 1948. Ny bygning er senere oppført. Ingeniør Herman Hermansen, Elgestad, Nøtterøy, ledet bedriften som disponent fra starten til sin død i 1955. Han var født på Nøtterøy i 1878. I 1892 utvandret han til USA, hvor han skaffet seg teknisk utdannelse. Han gikk på Hortens tekniske skole i 1897-99 og vendte deretter tilbake til Amerika. Fra 1905 til 1917 var han ansatt i sementindustrien. Ingeniør H. Hermansen ble tildelt Kongens fortjenstmedalje for edel dåd. 
     Etter noen år overtok Hermansen bedriften alene. Aksjekapitalen ble skrevet ned til kr. 37 500. Sønnene Herman Hermansen jr. og Henry Hermansen ble medlemmer av styret. Etter farens død har de fortsatt driften i de spor han hadde trukket opp. 
     Firmaet er hovedforhandler for Skandinavia av hvit portlandsement, kjemiske byggestoffer og påstrykninger for de største amerikanske industrier på dette område. På Husøy har bedriften egne brygger. Den beskjeftiget i 1946 13 arbeidere og funksjonærer. 

VESTFOLD FLATBRØDFABRIK,  BARKÅKER

Nils Halvorsen
Nils Halvorsen

     Nils Halvorsen grunnla denne betydelige bedrift 14. oktober 1919 sammen med sønnene Harald og Olaf Norheim. 
     Nils Halvorsen var født i 1861 på Nordheim i Lunde i Telemark. I tiden 1875-86 var han ansatt ved Gjemsø klosters sagbruk og høvleri ved Skien, hvor han arbeidet seg opp til å bli sagmester og filemester. Deretter var han fra 1886 til 1902 ved Skiens Cellulosefabrik. Der arbeidet han som reparatør. Minnet om morens strev med å bake flatbrød ga ham her, under arbeidet med å stelle med papirmaskinen, ideen til en flatbrødmaskin. Det lykkes ham også etter meget arbeid og hodebry å finne fram til en modell, som han mente ville bli brukbar. Men da han på den tid ikke hadde tilstrekkelige midler til å fremstille maskinen begynte han i stedet å bake flatbrød med hånd. Han begynte med to bakstekoner som bakte havrebrød. For å lette arbeidet med stekningen laget Halvorsen en stekeovn av en ny type, hvorved han sparte både tid og arbeidshjelp. Det var en slags halv-automatisk flatbrødmaskin, spesielt beregnet på fremstilling av havrebrød. Og med denne maskinen drev han sin lille forretning i Skien fra 1894 til hundreårsskiftet. I 1902 sluttet han på cellulose-fabrikken og kjøpte gården Nordre Ramnes i Ramnes, med tilhørende sag- og møllebruk. Dit flyttet han med sin familie våren s. å. Under navnet Ramnes Flatbrødfabrik fortsatte Halvorsen flatbrødbakeriet på sin nye gård. Han fikk ry på seg for å lage et fortrinnlig havrebrød, som ble bakt av korn fra egen gård og malt pa egen mølle. Flatbrødet ble solgt i Tønsberg, Holmestrand, Skien, Porsgrunn. Sandefjord og noen andre steder. 
     I 1918 solgte Halvorsen gården i Ramnes og kjøpte et mindre hus på Barkåker. Her nådde han så langt med sine eksperimenter at han våren 1919 hadde forarbeidet en brukbar modell til en maskin som kjevlet ut brødleiver. Han kunne derved fremstille flatbrød maskinmessig. 14. oktober s. å. startet han Vestfold Flatbrødfabrik. 

Vestfold flatbrødfabrikk
Vestfold Flatbrødfabrik.


Vestfold Flatbrødfabrik. Foto: Widerøe's Flyveselskap.

     På den tid stilte Folkehelseforeningen opp en premie på kr. 3 000 til den som kunne lage en automatisk flatbrødmaskin. Folkehelseforeningen, ved prof. dr. med. Sophus Torup, dr. Møinichen og gårdbruker Hirsch, kom på besøk til Barkåker, og fikk der se maskinen i drift og resultatet ble at Nils Halvorsen ved utløpet av den forlengede frist i 1920 ble tildelt førstepremien. 
     De største vanskeligheter bedriften hadde å kjempe med i årene fremover var fremstillingen av spesialmaskiner, som måtte lages på eget verksted. 
     Den første brødtypen som ble fremstilt var havrebrød, innpakket i pakker på 450 gram. Fabrikken gikk snart over til å lage flatbrød av bygg og rug, og disse produkter ble de dominerende gjennom en lengere periode, under mottoet: ”Best mulig vare til lavest mulig pris”. En spesiell sort hveteflatbrød ble også fremstilt. En ny brødtype, ”Terje Viken brød”, ble ført på markedet i 1930. Det var en mellomting mellom knekkebrød og flatbrød. Dette brød slo godt an og er blitt solgt i store mengder her i landet. En god del er også blitt eksportert. Brødtypen «Malti» kom på markedet i 1939, og fikk i likhet med «Terje Viken brød» en rivende avsetning. I 1946 begynte produksjonen av ”Korni” flatbrød som i dag er hovedproduktet. Store mengder av denne brødtype blir eksportert. En kjekstype ble i 1958 sendt ut på markedet under navnet «Malti» flatbrødkjeks. 
     Nils Halvorsen overdro bedriften i 1933 til sønnene Harald og Olaf Norheim. I 1934 ble Halvorsen tildelt Kongens fortjenstmedalje for sitt banebrytende arbeid på flatbrødbakningens område. 
     Den første flatbrødbygning på Barkåker skrev seg fra 1919, og den ble senere utvidet. En større bygning ble oppført i 1922-23, og denne brente ned i 1934. En ny bygning i jernbetong var ferdig i 1934. 1 1951 brente en del av denne bygning, og det tok ca. 6 mndr. før det igjen ble full produksjon. 
     Fabrikken har stadig vært under utvidelse, og i 1948 ble bygningen for liten til den nye automatiske bakemaskin som da ble satt i drift. I 1955 ble det påbegynt en ny og enda større bakemaskin, fullt automatisert. Den ble igangsatt i 1958, så det er i dag (1959) 3 store bakemaskiner i drift. Under full produksjon kan melforbruket være 35 tonn i døgnet. Arealet av fabrikken er nå ca. 6000 m2 gulvflate, og det er stadig nye utvidelser. I 1954 ble festsalen dekorert av maleren Asbjørn Aamodt. Fabrikken har eget sidespor til jernbane. Forbruket av elektrisk kraft under full produksjon er ca. 2600 kW. For tiden er ansatt 80 arbeidere og funksjonærer. 
     Bedriften har en betydelig eksport til Sverige, USA, Australia og mange andre land verden over. Denne har siden 1924 foregått i samarbeid med O. Kavli A/S, Bergen. Etter frigjøringen ble eksporten til England så stor, at man fant behov for å opprette egen fabrikk der. I 1952 ble produksjonen satt i gang ved Darlington, og Terje Viken og Korni typene produsert. Denne fabrikk ble snart for liten og i begynnelsen av 1960 kom produksjonen i gang i ny fabrikk på en helt moderne og automatisert bakemaskin. Det nye anlegget ligger i Gateshead ved Newcastle. 
     Personalia : Nils Halvorsen døde i 1949, 88 år gammel. Han ektet 1888 Sofie Sørensen, f. 1863, d. 1938. Seks barn: 1. Ingeborg, f. 1889, d. 1930; g. m. Herman Norendahl. 2. Ragnvald, f. 1891, reiste i 1908 til Amerika; er bosatt i Chico i California, hvor han er byggmester og driver en mandelfarm. 3. Harald Norheim, f. 1893, g. m. Lise Marie Bjønnes (fire barn: Halvor, Lise Marie, Kari og Nils). 4. Signe. f. 1895, d. 1928; g. m. Paul Winsnes. 5. Borghild, f. 1897, g. m. Alf Gusland. 6. Olaf Norheim. f. 1899. g. m. Ingeborg Warhuus (fire barn: Bjørg, Grete, Inger og Turid).

Harald Norheim, Nils Halvorsen, Olaf Norheim
Harald Norheim, byste av Nils Halvorsen, Olaf Norheim.
 

JARLSBERG MINERALVANN A/S

     Dette firma ble grunnlagt i desember 1933 under navnet  Jarlsberg Naturlige Mineralkilder A/S av Harald Apenes Undrum og Hans Chr. Seeberg, med en aksjekapital på kr. 60 000. Formålet var utnyttelse av mineralvannkilder og fremstilling av kunstige leskedrikker. Det første styre besto av Hans Chr. Seeberg, P. Fadum og H. Balstad. Da Hans Chr. Seeberg gikk ut av firmaet i 1935, overtok Harald Undrum ledelsen alene, også som styrets formann. 
     Firmaet overtok driften av de av gårdbruker Christian Larsen, Vestre Eikeberg, utbygde mineralvannkilder på hans eiendom i Sem (se bind I, s. 57 ) .

Jarlsberg mineralvann
Jarlsberg Mineralvann A/S på Eikeberg. Undrumsåsen i bakgrunnen. 

     I 1935 ble det oppført en skikkelig fabrikkbygning på Eikeberg med tapperi, lager og kontor. Hovedkontoret var i Oslo, men med salgskontor også i Tønsberg. 
     I 1938 fikk firmaet eneretten for leskedrikken ”Coca-Cola” for Vestfold og Oslo og opprettet eget tapperi for denne i Oslo, senere også i Tønsberg. 
     Kontrakten med gårdbruker Chr. Larsen ble i 1943 overdratt til Ekeberg Mineralvannkilder A/S, som likviderte i 1946. Jarlsberg Naturlige Mineralkilder A/S ble deretter endret til Jarlsberg Mineralvann A/S, med tapperier i Oslo og Tønsberg. Firmaet er i dag landets nest største bedrift innenfor bransjen. Det beskjeftiger normalt ca. 100 arbeidere og funksjonærer. 
     Kildene på Eikeberg tørret inn i 1942 etter grunnboringer i nærheten. Tapperiet ble da flyttet fra Eikeberg til Tønsberg. 

ESSO-RAFFINERIET PÅ SLAGENTANGEN

Esso-raffineriet
Innkjørselen til raffineriet med administrasjonsbygningen til venstre og verkstedet til høyre.

     I mars 1957 behandlet Stortinget en stortingsmelding angående de foreliggende planer om et nytt oljeraffineri i Norge. Stortinget ble forelagt et forslag om en avtale mellom den norske regjering og Standard Oil Company (New Jersey) om at selskapet (Esso) skulle bygge et oljeraffineri i Norge med en kapasitet på to millioner tonn råolje i året. 
     Planene om et raffineri i Norge var en del av Esso's arbeide med en storstilet økning av raffineringskapasiteten i Europa for å kunne møte det stadig stigende behov for oljeprodukter. I Norge har oljeforbruket økt fra 1,5 millioner tonn i 1950 til 4 millioner i 1960. Hvis alt dette skulle importeres, ville det bety en stadig økende belastning på landets valutareserver. Raffineriet i Slagen gir mulighet til valutabesparelse på grunn av prisforskjellen mellom ferdige oljeprodukter og råolje. 
     Etter at forslaget til avtale var blitt debattert i Stortinget, ble avtalen godkjent med stort flertall. 
     Den 14. oktober 1957 ble det nye selskap A/S Esso-Raffineriet, Norge, registrert som et selvstendig aksjeselskap. 
    Området i Slagen. Over 30 steder ble undersøkt før Slagentangen ble valgt til område for raffineriet. Blant grunnene til dette var de gode havnemuligheter og Slagens sentrale beliggenhet i forhold til de største markedene i Norge. I løpet av våren og sommeren 1958 ble det forhandlet og sluttet avtaler med en rekke grunneiere og hytteeiere. 
     Raffineriet har tilsammen 2350 mål, med en strandlinje på 4000 meter mot Oslofjorden. Området omfatter Bakkeskaug, Nordre Karlsvik, Bolsrød, deler av Bøenga, Åsen med Kibnebb og Skollerød, Tverved og Søndre Karlsvik. Etter skjønn og overskjønn ble prisen fastsatt til i alt kr. 13 252 514. Av dette gikk godt og vel 6,8 millioner kroner til 33 grunneiere, mens litt over 2 millioner ble fordelt på 30 hytteeiere. Oslo kommune fikk godt og vel 3,2 millioner (inklusive ny tomt i Sande i Vestfold), som erstatning for sine feriekolonier, mens 550 000 kroner gikk til ervervelse av 60 mål fra 11 tilstøtende naboeiendommer, og til grunn for Nordre og Søndre vei. 
     I dag er selve anleggsområdet på 800 mål, mens skogen utgjør 1080 mål. 290 mål er jordbruksområde, og 250 mål utgjør Søndre feriekoloni. Flere av de tidligere grunneiere har avtale med Esso-Raffineriet om at de kan bli på området i 5 år fra kjøpekontraktens inngåelse. Dette gjelder også søndre del av Oslo feriekolonier, som vil være i bruk inntil det nye anlegget står ferdig i Sande. 
     Rydding og hugst på området begynte i juli 1958, og raffineriet ble satt i drift ved årsskiftet 1960/61 etter 30 måneders byggetid. 

Esso Slagentangen
Den 540 meter lange kaien, som er Skandinaviens lengste utstikkerkai, og den eneste i Norden som kan ta imot skip på opp til 100.000 tons d.w.

     Kaien: Råoljen kommer direkte til Slagen i tankbåter. De legger til kaien som stikker 540 meter ut i Oslofjorden. Havneanlegget har 3 kaier som kan ta imot alle slags båter fra 100 000 tonnere til små lektere. 
     Mesteparten av de ferdige produktene går også ut igjen over kaien både for innenlands distribusjon og for eksport. Et lite kvantum blir kjørt i tankbiler som har et eget fyllingsanlegg innenfor kaien. 

Esso Slagentangen -luftfoto
Luftfotografi sommeren 1960. Foto: Widerøe's Flyveselskap.

kuletanker
Kuletanker for lagring av flytende gass.

     Tankanlegget: Raffineriet har tilsammen 60 tanker for lagring av råolje, middelprodukter og ferdigprodukter. De 5 råoljetankene som ligger like ovenfor stranden har en kapasitet på 30 000 tonn hver, tilstrekkelig til å holde raffineriet i gang i 23 dager under full drift. En rekke av tankene er utstyrt med flytende tak for å hindre fordampning og gassdannelse. 
     Bygninger: Administrasjonsbygningen er en 2 etasjers bygning på tilsammen 2963 kvadratmeter. Bygningen gir plass til ca. 100 ansatte, og er innredet med kontorer, kafeteria, konferanse- og grupperom, legekontor, bibliotek og arkivplass. 
     Verkstedbygget er på 3480 kvadratmeter, og gir plass til raffineriet laboratorium som sikrer full kvalitetskontroll av alle produkter, til verksteder, lager, garasjer, brannstasjon m. v. 
     Renseanlegg. Et moderne renseanlegg er bygget for å rense alt avfallsvann fra raffineriet. Ved kaien er bygget tanker for ballastvann, slik at ikke tankbåter som skal hente produkter, skal forurense sjøen når de tømmer ut ballastvannet. 
     Landskapet bevares. Den uberørte natur rundt raffineriet stiller store krav til bedriftens utseende. Det er lagt stor vekt på å passe raffineriet naturlig inn i terrenget. Skogen rundt anlegget blir stående som i dag, og anlegget er malt i nøytrale pastellfarver som står godt til landskapet omkring. 
     Konstruksjonsarbeidet. For konstruering og bygging av raffineriet har  vært engasjert Esso's spesielle ingeniørorganisasjon Esso Research and Engineering Company (ERE). ERE har erfaring fra over femti Esso raffinerier rundt i verden. ERE overvåket virksomheten på Slagen under ledelse av en anleggsleder (Project Manager) og en byggeleder (Resident Engineer). 
     Sommeren 1958 begynte virksomheten med rydding og hugst på området og siden fortsatte man med planering utover vinteren slik at alt sto klart til våren 1959. Da ble arbeidene på kaien, tankene og prosessanlegget påbegynt. Byggearbeidet gikk helt siden starten etter planen. 
     Arbeidskraft. Det trengtes ca. 500 000 dagsverk for å bygge raffineriet. Så langt det var mulig ble arbeidskraften rekruttert lokalt i Vestfold. Samtidig var det også nødvendig å benytte enkelte utenlandske eksperter og byggeledere i tekniske stillinger. 
     Sommeren 1960 beskjeftiget raffineriet ca. 1500. 
     Esso-Raffineriet ledes av et styre på tre direktører, og har tre tekniske avdelinger, avdelinger for transport og forsyning, regnskap, personalforvaltning og public relations, foruten et legekontor. 
I overensstemmelse med vanlig praksis i Esso og etter avtalen med den norske regjering, vil den fulle ledelse av raffineriet blir overlatt til nordmenn med en gang tilstrekkelig kvalifiserte folk er blitt utdannet for toppstillingene. Fordi oljeraffinering i stor industriell målestokk er nytt i Norge, er det ikke nok ingeniører og teknikere med den spesielle erfaring som trenges på Slagen. Derfor er et stort anlagt treningsprogram satt i gang for dem som skal fylle de tekniske stillingene ved raffineriet. 
Under normal drift vil raffineriet beskjeftige 200 fast ansatte. 
     Raffineriet kostet 220 millioner kroner, hvorav 65 millioner gikk til lønninger og arbeidskontrakter. Nesten 60 millioner kroner ble brukt til innkjøp av materialer, herav 15 millioner i Norge. 
     Produksjonen vil bli 2 000 000 tonn i året. Raffineriet vil produsere forskjellige gasser, fyringsoljer av forskjellige kvaliteter, jet-bensin, traktorolje og dieseloljer, og bensin av flere kvaliteter. Produksjonen skal dekke Norske Esso's salg i Norge, og resten av produksjonen vil bli eksportert til andre skandinaviske land.


Fra prosessanlegget ved Esso-Raffineriet på Slagentangen.

Mindre bedrifter og nye bedrifter.

     I Sem og Slagen har vi også en del mindre bedrifter, som har vært i gang i flere årtier. Etter frigjøringen fulgte en sterk aktivitet på mange områder. I vår bygd, som i andre bygder og byer, er det blitt satt i gang mange større og mindre bedrifter. De har etter hvert befestet sin plass i produksjonslivet. For dem tillater ikke plassen så bred omtale som for de eldre og større foretagender. Vi har valgt å nevne dem alfabetisk. 
  • Andersen, Harald, A/S. Motorsykkelverksted, Eik. Sykkel- og motorsykkelforretning, verksted, salg av bensin og oljer.
  • Andersen, Håkon Krogh, Olsrød. Avfallsforretning, bilopphogging, kjøp og salg av brukte biler, og vedforretning.
  • Barkåker Bakeri og Konditori. P. G. Johansen.
  • Barkåker Bilverksted. Kr. Grøstad. Startet 1931. Bilverksted og bensinstasjon.
  • Barkåker Sagbruk. Lars H. Sørum, 1920. Sagbruk, kassefabrikk og trelastforretning.
  • Barkåker Skofabrikk. Brødrene Erling og Tjostolv Kveim, 1955. Produksjon av lettere dame- og herresko og tøfler.
  • Barkåker Trevare. Julius Fadum, 1947. Snekkerverksted, kjøkkeninnredning og møbelsnekkeri.
  • Berg-Olsen, Hans. Båtbyggeri, Søndre Nes. Startet i 1917 i Tønsberg. Flyttet i 1938 til Nes.
  • Berg, Sigurd, Sem, 1940. Sagbruk og trelastforretning.
  • Bettums Sveise- og Oppretterverksted, Kjelle. Lars og Ludvig Bettum, 1946. Sveise- og karosseriverksted.
  • Bjerknes, Per, Sem. Entreprenørforretning, bulldozerdrift.
  • Bjørn Skaftefabrikk, Tolvsrød, 1952. Gunnar Chr. Jørgensen. Bjørn hoggjernskafter, massefabrikasjon av småartikler.
  • Bogen Vikleverksted. Alf Skau.
  • Borgheim Bruk A/S, Sem. Disponent Jens Fon. Sagbruk og høvleri, karosserifabrikk og snekkerverksted. Omsetning av trelast og byggeartikler. Det gamle høvleri ble ødelagt ved en brann i 1944.
  • B P-Stasjonen, Sem, 1957. Leif Jonsrud. Bensinstasjon.
  • B P Traktorservice, Sem. Hans Otto Sørensen.
  • Brager Konfeksjonsfabrikk, Narverød. Avdelingsbestyrer i Tønsberg, Arvid Møen. Damekonfeksjon og sportskonfeksjon. Her hadde det tidligere vært svampefabrikk og deretter skofabrikk. Firmaet startet i 1934 i Oslo. Der er fremdeles hovedkontoret. Avdelingen på Narverød ble satt i gang 2. mars 1953 med 7 syersker. Året etter var de ansatte økt til 50 og i 1959 til 90 personer.
  • Bårdseth, Brødrene, Fyllpå i Slagen. Idar og Ole Bårdseth. Møbelverksted og forretning. Startet i 1935 på Greåker i Tune. Reetablert i 1946 og flyttet til Slagen.
  • Carlon Fabrikker. Alf G. T. Carlsson, Eik, 1955. Fabrikasjon av bad- og kjøkkenartikler i skumplast og artikler av nylon m. v.
  • Corneliussen, Per, Eik. Graving av tomter og grøfter, opplessing av fyllmasser.
  • Eik Blikkenslagerverksted. Edmund og Hans E. K. Hansen, 1954. Spesialist i sjøvannsbestandig aluminium.
  • Eik Elektriske. Erling Jørgensen, 1949. Elektrisk installasjon og utstyr.
  • Eik Sementstøperi. Knut Ingvaldsen, 1947. Grunnmurblokker og sementmurstein.
Eik Sølv-Plett
Eik Sølv-Plett, Eik.
  • Eik Sølv - Plett. Gullsmed Axel Thv. Marthinsen, Tønsberg, 1954. Fabrikasjon av spisebestikk i sølvplett. 1959: 20 ansatte.
  • Engen, Brødrene, Eik. Edvin Engen. Smie, reparasjons- og sveiseverksted. 
  • Esso Bensinstasjon, Sem, 1957. Th. Sommerfeldt.
  • Fadums Auto, Kjelle, 1945. Waldemar Fadum.
  • Fevang, Arthur og Erling, Sem. Mek. verksted, sveising, reparasjon av  landbruksmaskiner og lasteplaner.
  • Flom, Jon, Slagen. Entreprenørforretning. Graving, planering, opplasting og bortkjøring.
  • Gjermundsens Auto, Kilebru, 1948. Gunnar Gjermundsen.
  • Gjersøe, Reidar, Nes. Slipp og motorverksted.
  • Graveren A/S, Eik, 1954. Disponent Arnt Eiklid. Graving av tomter, bulldozerdrift.
  •  Graveservice, Husøy, 1957. Finn Thorsen og Bjarne Wike.
  •  Graw, Hans Chr., Eik. Trevareverksted.
  •  Gulli Trevarefabrikk & Sag, Barkåker. Johan og Ingvald Grødem, 1954. Dører, vinduer, trapper, kjøkkeninnredning, ventilasjonsvinduer til driftsbygninger for landbruket.
  •  Gulli Bensinstasjon. Håkon Tollefsdal.
  •  Ha-No-fabrikken. Harald Nordnes, fra 1958 på Barkåker. Fabrikasjon  av varmtvannsberedere og sentralvarmekjeler.
  •  Haugrud Tinnvarefabrikk, Nedre Råel. Arne Haugrud startet denne fabrikk i 1942. 26 ansatte i 1961.
  •  Heen, Alf, Barkåker. Transportforretning.
  • Hellerud-Olsen, Torstein, Ringshaug. Bensinstasjon.
  •  Herholdt Andersen, Fyllpå i Slagen. Alf Herholdt. Fra 1933 i Tønsberg.  Flyttet i 1946 til Slagen. Fabrikasjon av fiskeredskaper og båtutstyr. I slutten av desember 1958 brente fabrikken. Ny fabrikk ble oppført ved Strandpromenaden i Tønsberg. Sammen med Alf Gjersøe satte Herholdt i 1959 opp et båtbyggeri på Teigen i Slagen.
  •  Hesby, Lars. Bensinstasjon, Sem.
  •  Hovde, Nils. Skofabrikk, Barkåker, 1951. Damesko og dametøfler.
  •  Ilebrekke Sag & Bygg. Kristen M. Andersen og Finn Carlsen, 1953. Bygningsartikler, malervarer, beslagvarer, sanitærutstyr, verktøy og glasslager.
  • Ilebrekke Sag & Høvleri. Georg Carlsen. Startet 1919 av faren Gustav Carlsen (død 1948). Sag, høvleri og trelastforretning.
  •  Iversen & Hansen, Husøy. Bestyrer Karl Ant. Hansen. Fabrikasjon av drivankere og bølgedempere.
  •  Johnsen & Nielsen, Fyllpå i Slagen. Paul Johnsen og Arne Hubert  Nielsen, 1947. Stanse- og sveiseverksted, smie, båtutstyr.
  •  Kamfjords bilverksted på Mellom-Basberg. Oppført i 1959.
  •  Kilebru Auto. Kaare Heen, 1943. Bilforretning og verksted.
  • Kristensen, Frank H., Husvik. Møbelfabrikk, 1942.
  • Lainette Modellstrikkeri, Valløy, 1948. Einar Dag Olsen. Trikotasjefabrikk. 1959: 15-20 ansatte.
  • Lamina. A. Bye, Sem. Trelaminering. Spesialitet: Finérbrett.
  • Langemyhr, Brødrene & Myhre, Tolvsrød. Trygve, Ragnvald og Harald Langemyhr og Kristian Myhre. Brønnboring. 
  • Mathisens Snekkerverksted, Eik. Ble startet i 1924 av Juel Mathisen. Han overlot bedriften i 1946 til sønnene Olav, Bjarne og Harry Mathisen og Harry Hansen. Trevarefabrikk, dører, trapper, vinduer og kjøkkeninnredning.
  • Molvik, Arne, Vollen. Transportforretning, sandtak og pukkverk
  • Morild Farvefabrikk A/S, Eik. Bestyrer Johs. E. Johansen. Fabrikkasjon av grafittmaling.
  • Nilsen, Knut S., Vollen, 1951. Sementstøperi.
  • Norsk Hjerm A/S, Brua i Sem. Formann Rolf W. Fevang. Fabrikasjon  av verpekasser.
  • Norsk Plastic Industri A/S, Eik. Disponent Kristen Sundby, 1949. Spesialitet: Plastvinduer og persienner. Sundby fikk i 1957 sølvmedalje i Paris for sin patent på dobbeltvinduer i plast.
  • Norske Fina, Fredrikstad, ble startet i 1960 som et datterselskap av det belgiske oljeselskapet Petrofina. Det norske firma gikk straks i gang med bygging av et distribusjonsanlegg på Husvik. Det ble ferdig i slutten av 1960. Utenom lagerbygning og oljetanker ble det bygd en 50 meter lang kai. Anlegget på Husvik forsyner Vestfold med Fina-produkter. Jan Bugge er disponent for avdelingen på Husvik. (Tønsbergs Blad 12. november 1960). 
  • Olsen, Eilert. Konfeksjonsfabrikk, Valløy, 1951. Leder: Hroar Eilert Olsen. Konfeksjonsfabrikk, korsettartikler. 1959: 8 ansatte. 
  • Omholt, Rolf Berg, Barkåker. Maskinstasjon.
  • Ringshaug Treindustri, 1919. Thorleif Smith-Pettersen. Trevarefabrikk: Dører, trapper, vinduer og innredning. Fabrikken brente ned i mai 1921. Den tilhørte den gang Peder A. Pettersen.
Ryla
Ryla Trikotasjefabrikk, Øvre Råel.
  • Ryla Trikotasjefabrikk, fra 1954 på Øvre Råel. Tilhører L. Rygg og A. Stokstad & Co., Oslo. Trikotasje og strømpefabrikk.
Saba
Saba A/S, Øvre Råel.
  • Saba A/S, Øvre Råel, 1945. Disponent G. N. Brager. Tekstilfabrikk med  hovedkontor i Oslo. Fabrikken ble ødelagt ved brann i mars 1952. S. Syvertsens mek. verksted i samme bygning ble også ødelagt. Det hadde vært i gang siden høsten 1951. Syvertsen hadde vært verksmester på Saba. Etter brannen flyttet han sin virksomhet til Kilen. En ny bygning med 1000 m2 gulvflate ble oppført. Her var det et branntilløp i desember 1957. Senere ble et varelager ødelagt ved en uthusbrann hos Kirsebom på Presterød. I 1954 var 30  personer ansatt på Råel. I 1959 var tallet øket til 60 og i 1961 til 90. Disponent Arne Gravdahl leder bedriften i Slagen.
  • Sem Bilverksted. Sjur Steine, 1931.
  • Sem Elektro A/S. Disponent Arne Aker. Aut. installatør, elektrisk utstyr.
  • Sem Ferdighusfabrikk, Sem. Gunnar Hegg startet i 1948 en kassefabrikk på Eik. Den ble i 1953 flyttet til Sem. To år senere gikk Hegg over til produksjon av bolighus, etter tegninger av arkitekt Bjarne Pedersen. 20 ansatte i 1960. (Tønsbergs Blad 1. oktober 1960).
  • Sem Lakkerverksted. Amund Karlsen, 1956. Billakkering.
  • Sem Metallstøperi. Henrik Marthinsen, 1950.
  • Sem Sementfabrikk A/S. Gunnar Guttormsen, 1955. Brønnboring, septiktanker og sementrør.
  • Sem Stenhuggeri. Osvald Ekstrøm, 1930. Steinhoggeri, gravmonumenter.
  • Septiktank-Service A/S, Husvik. Andreas Jahren, 1947.
  • Shoveldrift, Barkåker. Utgraving og planeringsarbeider.
  • Skøyer`n, Nedre Råel, 1952. Esther og Harry Dahl. Karnevalsutstyr og morskapssaker.
  • Slagen Keramikk. Billedhogger Karl G. Nilssen, Råel.
  • Smiths, Karl A. Båtbyggeri, Husøy, 1949.
  • Sveisemekanikk A/S, Eik, 1957. Driftsbestyrer Gunnar Hansen. Ingeniørfirma, mek. verksted.
  • Sveistrup, Knut, Sem. Bulldozerdrift.
  • Sørhaug, Arne R., Sem. Entreprenør, bulldozerdrift.
  • Sørhaug, Sigurd, Sem, 1946. Maskinstasjon, verksted for reparasjon av anleggsmaskiner m. v.
  • Thorstad & Glenne, Sem, 1946. Sigurd Thorstad og Gullik Glenne. Kassefabrikk og vedforretning.
  • Torgny mekaniske Industri. Tor Gyllensten, Skallevoll. Stanseverksted. fresing, verktøyfremstilling og pakninger.
  • Tubefabrikken A/S, Sem. Firmaet ble stiftet i 1942 i Oslo av Lars Ringdal, Oslo, og Johs. Myhre. Om lag 1947 ble fabrikken flyttet til Sem, hvor den fikk leie lokaler i Hesby Bruk. Nye bygninger ble tatt i bruk i 1962. Der har fabrikken samlet det meste av sin virksomhet, som består i fremstilling av metalltuber og aluminiumsbokser. 16 ansatte i 1948, 60 i 1957 og 70 i 1961. Johs. Myhre er disponent for fabrikken i Sem. Salgskontoret er fortsatt i Oslo.
  • Tønleik, Sem. Johs. Myhre og Hans Vermelid. Fabrikasjon av gummiballer.
  • Tønsberg Kurvindustri, Auli. Aage Gundersen.
  • Tønsberg Presstøperi, Husøy, 1947. Kurt Schweder. Magnesiumstøpning, messing, aluminium og sink.
  • Tønsberg Tekstilfabrikk A/S, Øvre Råel, 1946. Disponent Karl Them-Enger. Trikotasje og bomullsvarefabrikk. 31 ansatte i 1954.
  • Universal Sveiseindustri, Aulilund, 1950. Leif Hamer. Sveiseverksted, jernkonstruksjoner og montering.
  • Vestfold Rustfritt, Olsrød, 1953. Oddvar Lunde. Fabrikasjon av benkebeslag, oppvaskkummer og utslagsvasker m. v.
  • Vestfold Spesialsliperi, Skallevoll. Edmund Roll.
  • Vestheim Trevarefabrikk, Sem, 1933. Einar Eriksen. Dører, vinduer og trapper.
  • Aafos Plastic, Sem. Ragnvald Aafos, Sandar, startet denne fabrikk i 1955 i lokaler leid av Sem Ysteri. Produserer plastvarer til industrien, husholdningsartikler og lekesaker. 5 ansatte i 1961.
  • Aasen, Odd. Maskinfabrikk. Kontor i Åsgårdstrand. Ferdigbygde fryserier.


Handel.

     Så nær Tønsberg som vår bygd ligger var det her lite behov for handelsmenn med fast bopel, så lenge bøndene søkte å klare seg mest mulig med sine egne produkter. Det som måtte kjøpes fikk man i Tønsberg og senere også i Åsgårdstrand, hvor det fra før 1700 har bodd handelsmenn. 
     Fra gammel tid hadde kjøpmennene i byene privilegium på all handel også i det byen tilhørende handelsområde. For å øke omsetningen sendte de mere driftige handelsmenn sine kremmere ut i bygdene, med et utvalg av varer som almuen hadde bruk for. 
     Handelen med bøndene foregikk ellers for en stor del som byttehandel. Bøndene solgte trelast og gårdens produkter: smør, kjøtt, huder og skinn. Men det foregikk en hel del ulovlig handel rundt om i bygdene. Fra vår bygd ser vi i lensregnskapene for 1656-57 at skomaker Laurits Kleppen (bind I, s. 1082) hadde «brukt kjøpmannskap med en stut å kjøpe, derfor stuten ble forbrudt og vurdertes for 5 rdl.» Erik Anderssen Kongsberg, som var eier av Lille Oseberg 1720-22, drev " handel med småkram, såsom lerret og desslike" (bind I, s. 832). Svogeren Petter Hanssen på Høkli handlet med hester m. v. (bind I, s. 909). På Aulerød bodde Zakarias Markussen i begynnelsen av 1720-årene. Han kalles handelsmann. Stesønnen Widerich Pedersen reiste rundt i grevskapet og annetsteds med «Krams Gods» for sine foreldre. Vinteren 1720-21 rømte han til Sverige med en anselig sum penger, og varer for vel 220 rdl. (bind I, s. 257-58). I 1726 klaget borgerne i Tønsberg og handelsmann Fredrik Nørholm i Åsgårdstrand over at Hans Hanssen Tolsrød (bind I, s. 915) hadde inngått kontrakt med bøndene i Sem, Slagen, Borre og Undrumsdal om at de skulle levere ham trelast. I 1731 opplyses det at Anders Lasken i Sem (bind I, s. 427) var den eneste i bygda som drev øltapperi og hestekjøpmannskap. Sjømenn smuglet også med seg hjem varer som de omsatte ulovlig, til skade for byens kjøpmenn. 
     Med Vallø saltverk fulgte det en livlig forbindelse med utlandet og dette førte til at det der ute foregikk atskillig handel. I 1774 klaget kjøpmennene i Tønsberg over at sveitsere og nürnbergere, som ofte var agenter for kapitalsterke utenlandske firmaer, hadde slått seg ned på Vallø saltverk og drev der en meget sjenerende handel. Kjøpmennene betegnet dem som giftige blodigler for de rette handlende. I 1775 kom det forbud mot sveitsernes og nürnbergernes handelsvirksomhet, men den ulovlige handel på Valløy var ikke dermed helt slutt (Tønsbergs Historie II, s. 504-05). I 1825 hører vi om nye overtredelser av handelsreglene. Nå var det bl. a. matros Knut Lie i Slagen og Andreas Gjersøe på Valløy som hadde forsett seg (J. A. Hoff, Tønsberg i hundre aar, s. 41, 56-57). 
     Ved handelsloven av 1842 ble handelen på landsbygda frigitt og fra dette år ble det etter hvert startet landhandlerier på mange steder utover landet. Men i Vestfold gikk det flere år før vi fikk slike forretninger. Amtmannen har for tiden 1851-55 opplyst at det i disse år ikke var noen landhandlere i Vestfold. Ved loven av 28. september 1857, og særlig loven av 26. mars 1866. ble det lettere å få løst handelsbrev. De handelsmenn som nevnes i folketellingene i Sem 1801-55 hadde sin virksomhet i Tønsberg og Åsgårdstrand. Kremmerne fortsatte sine vandringer ut over bygdene, men nå for egen regning. 
     Mathias Lorentzen søkte i 1862 om at et landhandleri måtte bli opprettet på Valløy med seg selv som landhandler. Formannskapet fant at det ville være nyttig å få et landhandleri på Valløy, og man kunne vente at den som ble ansatt som landhandler overtok skysstasjonen der uten noen godtgjørelse av kommunen. Året etter søkte fullmektig Hottinger om å få drive landhandel på Valløy. Formannskapet anbefalte M. Lorentzen, p.g.a. hans mangeårige virksomhet og utviste gode forhold som handlende på stedet. Skipsreder Samuel A. Bull, Aldershvile, søkte i 1867 om å få drive landhandleri ved Jersøy. Formannskapet anbefalte søknaden på det beste. Det var både nyttig og hensiktsmessig å få et landhandleri ved Jersøy. Bull var en strevsom mann med stor familie og hans gård lå beleilig til for et landhandleri. Han gikk konkurs i 1870 og døde i 1871. Enkemadame Bull fortsatte forretningen. I 1868 søkte Carl Bergersen om å bli landhandler på Valløy. Formannskapet frarådet opprettelsen av et nytt landhandleri der. Det var nok med en landhandler på Valløy og en ved Jersøy. Enken Petronelle Bang, Husvik, fikk i 1869 anbefaling som landhandler. Det samme fikk skipsreder Fr. Hauff Walløe, Husvik. Ole Larsen Lie på Råel søkte i 1869 om å få drive en liten handel med kaffe og mat og utsalg av øl. Formannskapet hadde ingen rett til å gi slik tillatelse. Året etter søkte han om å få selge brød og uåpnede ølflasker. Dette kunne heller ikke anbefales. Skipskaptein Carl Dechmann, Gullerød, ble i 1873 anbefalt som landhandler på Kjær. Han var en hederlig og rettskaffen mann, meget sykelig og hadde en stor familie å forsørge. Skipskaptein Henrik Anton Koch fikk kommu nens anbefaling i 1873 til å drive landhandel på Ringshaug. Også han var sykelig og hadde stor familie. Han fikk kgl. bevilling til å drive slik handel i 1875, men fikk ikke rett til å selge øl. Styrmann Jacob Hersleb Knoff fikk i 1874 anbefaling som landhandler på Valløy. 
     Den handelsskatt (avgift) landhandlerne betalte varierte fra 4 til 10 spd. om året, etter virksomhetens størrelse. Kjøpmennene på Valløy betalte 10 spd. Fra 1876 ble de tilsvarende tall fra 16 til 40 kroner. For det første år måtte avgiften betales når handelsbrevet ble løst. Fogden sendte deretter beløpet over til herredskassereren. I 1907 ble avgiften satt ned til kr. 25. Fikk noen rett til å selge øl kom det til et større beløp som ølskatt. I slutten av 1870-årene betalte de fleste handlende 40 kroner i handelsskatt. For 8 personer ble det i 1880 betalt tilsammen kr. 228. Tallet på gjeldende handelsbrev var i 1890 økt til 14, i 1900 til 24 og i 1907 til 26. Og slik fortsetter tallet å stige i takt med befolkningstilveksten. 

     For tiden 1876-99 finner vi i fogdens protokoll navn på dem som løste handelsbrev. Siden 18. oktober 1909 har lensmannen skrevet ut handelsbrev. For det mellomliggende tidsrom, 1900-09, finner vi opplysninger i herredstyrets protokoller. Fra disse kilder gir vi nedenfor en oppgave over dem som har drevet handel i bygda fram til august 1959. Det er ikke alltid notert når forretningen opphørte og når handelsbrevet ble sagt opp. Enkelte drev forretning bare en kort tid, mens andre fortsatte gjennom en årrekke. 

1876 
Styrmann Gullik Hansen, Husøy, 35 år gammel. 
Johan Fredrik Folker Næss, skysstasjonen Fyllpå i Sem, tidligere på skysstasjonen Elgestad på Nøtterøy. Oppsagt og tilbakelevert 1. mars 1876. 
Anders Jørgen Andersen, Søndre Hassum, tidligere i Tønsberg. Døde 1879. 
Mathias Lorentzen, Valløy, fra 11. juli 1863, tidligere på Ringerike.

1877
Enkemadame Knoff, Valløy. Hun fremviste kgl. bevilling av 21. april 1875. 

1878 
Handelsreisende Enok Svendsen, Store Stang. Oppsagt 5. jan. 1880.
O. A. Bastiansen, Oseberg (hos Anders Nilsen), tidligere i Horten. Oppsagt 30. aug. 1879. Flyttet til Store Stang. 
Gårdbruker Mathias Hansen Gjennestad, Øvre Vik.
Skipsfører Andreas Christoffersen Hanche, Husøy. 
Ole Christensen, Gulli. Har skippersertifikat. Oppsagt 2. juli 1878.
Styrmann Christian Olsen, Nedre Råel. Har skippersertifikat. Oppsagt 22. august 1891. 
Skipsfører Anders Christoffersen, Lofs-Eik. Oppsagt 2. nov. 1881.

1879
Enkemadame Petronelle Bang, Husvik. 
Fhv. skipper Hartvig Larsen, Øvre Vik.
Annette Mathilde Tufte, Presterød. Oppsagt 20. des. 1880. 

1880 
Piken Maren Olava Andersdatter, Søndre Hassum. Oppsagt 10. mars 1891. 

1881 
Didrik (Fredrik?) Olsen, Store Stang. Tidligere i Åsgårdstrand. Oppsagt 23. februar 1889. 
Skipsfører Søren O. Bjønnæss, Husøy. Tidligere i Tønsberg.
Nils Andersen, Husvik. 

1882
Fhv. styrmann Hans Jørgen Svendsen, Søndre Jareteigen. Oppsagt 16. august 1900. 
Ole Bjørnsen Hvaal, Øvre Råel, for handel på Fyllpå. Opphørte 1892.

1883
Gårdbruker og skipsreder Anders Guttormsen Røraas, Husøy. Oppsagt 11. mai 1895. 
Hans Pedersen Fadum, Barkåker. Oppsagt 6. mars 1894.
S. A. Holtan, Valløy. 
Mathias Gjermundsen Jamtvedt, Aulerød, tidligere i Nedre Telemark (fra 12. juli 1873). 
Fhv. handelsborger i Tønsberg Mathias Sørensen, Søndre Nes. Tilbakelevert 27. november 1894. 

1886 
Gårdbruker Samuel Sørensen Indlaget. Tilbakelevert 23. des. 1893.
Fhv. skipsfører Hans Jørgen Hansen, Store Stang. Hansen døde snart, og handelsstedet brente i mai 1887. Tilbakelevert 18. oktober 1888.
Handelsreisende Jens Adolph Borgen (fra Sandefjord), Sems Dampsag og Stavskjæreri ved Sem st. 

1887 
Helene Didriksen, Valløy. Tilbakelevert 14. febr. 1887. 

1888 
Lorentz Andreas Henriksen, Søndre Nes, tidligere i Tønsberg. 
Stener August Fangen, Valløy. 
Jomfru Sofie Andersen, Barkåker, 30 år. Tilbakelevert. 31. januar 1890. 

1889 
Piken Nikoline Marie Sofie Lorentzen, Valløy, 30 år gammel. Tilbakelevert 9. sept. 1899. 

1890 
Enke Anne Mathea Endresdatter, Nedre Råel. 
Robert Ettelson, Klokkeråsen, tidligere i Ramnes. Tilbakelevert 30. des. 1890.
Severin Andreassen Berg, Barkåker; flyttet s. å. til Søndre Jareteigen.
Michael Simonsen, Store Oseberg, tidligere i Stokke. Tilbakelevert 25. mars 1891. 

1891 
Karl Andersen Hassum, Søndre Hassum. Han hadde drevet handel siden 1882. 
Johan Edvard Petersen, Tem. Oppsagt 16. juni 1891. 
Anton Olsen Wiersholm, Vik. 
Ludvig Halfdan Hansen Jahre, Valløy. Tilbakelevert 4. sept. 1897.
Anton Sørensen Oseberg, Store Oseberg. Ble senere s. å. gjort gjeldende for skysstasjonen Tem. Opphørte 1892. 

1892 
Enke Marie Olsen, Nordre Husvik. 
Helene Sørensdatter, Søndre Jareteigen. 
Alb. Hem, Barkåker. D. 1925. Fru Sina Hem fortsatte forretningen. 
Trine Tollefsen, Fyllpå, Slagen. Opphørte 1919. 
Jens Arnt Mathiasen Tollerød, Aulerød. Oppsagt 1912 .

1893 
Skipsfører L. A. Foyn. Husøy. Opphørte 1913. 

1894 
Enke Johanne Marie Kristoffersen, Nedre Råel. 
Ole Andersen Qværne, Tem, tidligere i Stokke. 

1895 
Petrine Zakariassen, Husøy. 
Skipsbyggmester Iver Mathisen, Husøy. 
Fhv. skipsfører Robert Tømmereg Andersen, Gårdbo. Oppsagt 1912.
Jeanette Bjørnstad, Husvik. 

1896 
Ingvald Hagbarth Nilsen, Valløy. 
Hans Gran, Husvik. 
Ragnvald Jørgensen, Tufta, Åsen. 

1897 
Mathias Lauritsen Rastad, Sem st., 22 år gammel.
R. Jørgensen, Barkåker. 

1898 
Oluf Bjønnes, Husøy. 
Mathea Kristine Henriksen, Råel. Opphørte 1916. 
Andreas Andersen, Lofs-Eik. Døde 1901. Fru Susanna Andersen fortsatte handelen. Oppsagt 1929 da sønnen overtok. 
Marie Pedersen, Narverød. 

1899 
Werharth Nicolai Lorentzen, Valløy. 
Christian Johansen Roberg, Klokkeråsen. 
Josefine Andersen, Husøy. 

1900 
H. M. Nielsen, Sem. Oppsagt 1932. 

1901 
Hans Anton Jørgensen, Tverved. Oppsagt 1930. 

1902 
Fru Agathe Marie Hansen, Klokkeråsen. Ble i 1915 gjort gjeldende for handel på Roberg og oppsagt senere s. å. 

1904 
Olaf Olsen, Valløy. Opphørte straks s. å.
J. Levordsen, Husøy. Oppsagt 1918. 

1905 
John Tollefsen, Valløy. 
Fru Lovise Nilsen Krognes, Indlaget. Opphørte 1914. 
Fru Gunvor Amalie Hansen Raasles, Eik. I 1919 gjort gjeldende for handel på Klokkeråsen. 

1906 
Ole Just Jakobsen, Husvik. Opphørte 1907. 

1907 
Hanna Larsen Ringshaug. Oppsagt 1924. 
Abraham Andersen Sørby, Barkåker. Oppsagt 1908. 
Simon Amundsen Jahre, Aulerød. Oppsagt 1914. 
Marthine Jacobsen, Husvik. 

1908 
Simon Larsen, Barkåker. Oppsagt 1920. 
Mathias Kristensen Aas, Tveiten. Oppsagt 1913. Dette handelsbrev ble  nyttet for Nordre Sem handelsforening, som hadde sitt varelager hos  Aas. Foreningen var et samvirkelag med medlemmer fra Nordre Sem  og Søndre Undrumsdal. Aas var lagets formann. Det drev omsetning  av almindelige husholdningsvarer og visstnok også kraftfor og kunstgjødsel. 

1909 
Carl Corneliussen, Fredheim, Husøy 

1910 
Sigurd Bjønnes. Oppsagt 1924. 
Daniel Matheus Raaen, Valløy. 

1911 
Albert Helgesen, Husøy. Oppsagt i 1913. 

1912 
Otmar Gravdal, Barkåker. Oppsagt 1919. 
Helga Jahre, Vestby, Sem. Manufakturforretning. 
Marsilius Kornelius Kristensen, Husvik. 
Frøken Elise Sørensen, Ullevik.
Fru Anna Marie Fagerlund.
Anders Olgar Jahre, Gårdbo.

1914 
Anton Christoffersen. 
Anon Jahre. Oppsagt 1929. 
Christian Sverre Bøhmer. 

1915 
Øivind Otmar Svendsen. Oppsagt 1919. 
Fru Maren Louise Gran, Nedre Råel. Oppsagt 1940. 

1916 
Ole Olsen Ødegaard. 

1917 
Nils Nilsen, Barkåker. Oppsagt 1919,
Harald Hansen, Valløy. 

1918 
Hjalmar Hansen, Husøy. 

1919 
Ludvig Hotvedt. Oppsagt 1922. 
Frøken Elise Hassum. Oppsagt 1926. 
Otmar Kværne. 
Alexander J. Skotte. 
Hans Jahre. 

1920 
Magnus Magnussen Aasberg. Oppsagt 1921. 
Fru Hedvig Iversen. Oppsagt 1937. 
Lars Mølbach Larsen, Husøy. 
Even Carlsen, Husøy. Oppsagt 1926. 

1921 
O. H. Svendsen. 

1922 
Enkefru Ellen Bergstrøm. 
Alf Lorentz Kongstein, Valløy.
Olaf Skipperud, Sem. 

1923 
Asbjørn Døvle, Sem. 
Anton August Andersen. 
Aage Løken, Ringshaug (Ringshaug Landhandleri fra 1940). 
Hans A. Nilsen. 
Kristian Gaaserød, Presterød (Presterød Kolonial A/S fra 1940). 
Brukseier Marcus Hauge Bjerknes, Hesby. 
Fru Jenny Linnom, Gauterød. Oppsagt 1934. 
Fru Hansine Arntsen. 

1924 
Fru Hilda Flaatten, Røren (Granheim Landhandleri fra 1940). 
Ovidia Olsen. 
Sverre Trevland, Sem Ysteri. 
Lars Anton Larsen. Oppsagt 1927. 
Paul Olav Rye Lefsaker. Oppsagt 1938. 

1925 
Frøken Ragna Holtan, Løveid. Oppsagt 1940. 
Einar Wilhelm Andersen, Eik. A/S fra 1929. 
Frøken Sofie Gran, Husvik (Hans Grans efterfølger). 
Arne Bülow Berntzen. 
Fru Alvilde Kristine Hansen. 

1926 
Sigurd Hyllseth, Eik. 
Karl Borge, Husøy (Husø Slip & Remskivefabrik A/S fra 1941). 
Osvald Larsen, Ringshaug. 
Ludvig Gulliksen. 
Fru Aagot Pedersen. Oppsagt s. å. 

1926 
Asora Olsen, Narverød Kolonial. 
Frøken Johanne Margrethe Christiansen. 
Fru Anna Marie Sæther, Sem. 
Peder Carsten Pedersen, Valløy. 

1927 
Christian Jacobsen Brekke, Slagen. Oppsagt 1928. 
Anders Sulutvedt, Sem. 
Frøken Ida Christophersen, Husvik. Oppsagt 1938. 
Frøken Jenny Larsen, Ringshaug. Oppsagt s. å. 
Lars Marthinsen, Klokkeråsen (Klokkeråsen Landhandleri fra 1940). 
Fru Karen Henrichsen, Askely, Husvik (Wolf Henrichsen fra 1936). 

1928 
Trygve Mathisen, Skallevoll. Oppsagt 1934. 
Bernt Bülow Berntzen. Oppsagt 1929. 
Peder Osvald Olsen, Sveum, Øvre Råel. Oppsagt 1933. 
Nils Berg. 
Jakob Brekke, Slagen. Oppsagt 1937. 

1929 
Olaf Brunstad, Husøy. 
Agnes Bang, Husvik. 
Jens Larsen Krokeborg. Oppsagt 1936. 
Engvard Engebretsen, Husøy. 
Fribor Bergersen, Indlaget. Oppsagt s. å. 
Thorleif Tollefsen, Valløy (firma Olvar Tollefsen fra 1941). 
Halvor Ellefsen Sønstegård, Husøy. 
Fru Ragna Nilsen, Fyllpå i Slagen (Kvams Landhandleri fra 1938). 
Frøken Kari Haugerud, Narverød. 
Nils Fredrik Jacobsen.
Arne Andersen, Lofs-Eik. 

1930 
H. N. Kirkevold, Sem. 
Marie Martinsen, Teigen,  Råel.
Fru Hedvig Johansen, Fyllpå. 
Fru Rachel Aamodt. 
Fru Inger Oline Heldal, Slagen.

1931 
Thorbjørn Haakon Ljøgodt, Sem. 
Constanse Elise Østreborge, Sem. 
Paul Magnussen, Husøy. 
Sigurd Nielsen, Sem. 
Gunnar O. Holmøy, Presterød. 
Kristian Kristoffersen. 

1932 
Fru Kristiane Kongstein, Valløy. 
Fru Anne Marie Dahl, Ringshaug. 
Fru Olga Kjeldsen. 
Nils Larsen, Sem. 

1933 
Mathias Nilsen, Eik. 
Sofus Frøstrup, Husøy. 
Thorolf Schjolden, Slagen. 
Frøken Gudrun Jakobsen, Sem. 
Frøken Edith Ødemann, Barkåker. 

1934 
Oskar Halstensen Gullord, Barkåker (Barkåker Bakeri & Conditori ) 
Fru Kirsten Andersen, Sanderød. 
Arne Karsten Arnesen, Gårdbo. Oppsagt s. å. 
Karl Fosaas, Ringshaug.
Herman Hermansen, Husøy. (Medusa Waterproofing Co.) 

1935 
Ellef Berner Berntzen, Eik, for handel på Ringshaug. 
Jens Kristian Aulie, Eik. 
Jørgen Hammelow Berg, Kjelle Bensinstasjon. 
Ruth Horgen, Valløy (Vallø Frukt- og Tobakksforretning). 

1936 
Ida Corneliussen, Husøy (Husøy Kolonial A/S). 
Ingeborg Jahre, Sem. 
Erling Johansen Aasheim, Råel (Nybo Landhandleri A/S). 

1937 
Carl Marinius Fon. 
Johanne Marie Mathisen, Skallevoll. 
Ingeborg Johanne Engø, Husøy. 
Fru Mathilde Hilda Johansen. 
Odvar Skotte, Barkåker. Oppsagt 1950. 
Peter Holland, Nybo, Slagen. 

1938 
Ragnfrid Sande Larsen, Øvre Råel. 

1939 
Birger Andersen A/S. 
Olav Gunvald Rønning Hovland. 
Fru Hedvig Johansen, Unneberg, Olsrød Kolonial A/S. 
Kolbjørn Trevland, Skallevoll. 
Daniel Knutsen Nordby, Sanderød. 
Randi Hjertås, Roberg (Roberg Landhandel A/S). 

1940 
Levi Gran, Råel. 
 Mathilde Foyn, Husøy (Husø Kolonial A/S). 
 Søren Honerød, Presterød. 
 Sigurd Bjønnes, Husøy (O. Bjønnes A/S). 

1941 
Asbjørn Hem, Sem (Sem Lær og Sko). 
 Lars Fritzøe Lindhjem, Husvik. Oppsagt 1949. 

1942 
Henry Gran Hansen, Eik. Oppsagt 1955. 
 Frank Olai Fjellheim, Kjelle. 

1943 
Walter Nylen, Gårdbo. Oppsagt 1958. 
 Harvard Jul Larsen, Bjerkely, Råel. 
 Leif Floberg, Råel. 
 Thor Edvardsen Myrvold, Ringshaug. 
 Gunnar Hilmar Sten Johnsen, Barkåker Landhandleri A/S.  Oppsagt 1945. 
 Nils Flugund, Barkåker. Oppsagt 1949. 
 Hanna Samsing, Brekke (C. Samsing A/S). Oppsagt 1954. 

1944 
Willie Holboe, Askely, Husvik. Oppsagt 1957. 
Fru Signe Grorud, Barkåker (Alb. Hems Eftf.). 
Randi Sofie Holboe-Christensen, Husvik. Oppsagt  1946. 
Gunnar Karlsson, Presterød. Oppsagt 1957. 
Lilly Margaret Olsen, Råel. 
Arne Lorentz Ludvigsen, Eik. Oppsagt 1946. 
Rolf Eriksen, Presterød. Oppsagt 1952. 

1945 
Harald Adolf Borgen, Saltkopp. Oppsagt 1947. 
Fru Randi Andersen, Løveid. Oppsagt 1947. 
Frøken Ester Samuelsen Ilebrekke, Roberg Landhandleri. Oppsagt 1947. 
Rolf Ragnar Lie, Husøy. Oppsagt 1951. 
Hans Andreassen, Fyllpå i Slagen. 
Sverre Normann Svendsen, Presterød. Oppsagt 1957. 
Einar Asbjørn Bergh, Fjordgløtt, Stang. Oppsagt 1947. 
Håvald Hoksnes, Barkåker. 
John Jacobsen, Husvik. 
Hansine Hille, Sem. 
Rolf Borg Hansen, Husøy. 
Harald Løken, Sem (firma Sem Papirhandel). Oppsagt 1948. 

1946 
Harald Knutsen Liland, Eik. 
Øydis Malene Hansen, Barkåker. Oppsagt 1947. 
Hans Nilsen Kirkevold, Smedsrød. 
Ruth Helfrida Rismyhr, Røsland. Oppsagt 1957. 
Ole Einar Opheim, Eik. Oppsagt 1957. 
Betzy Bergmann Johansen. Oppsagt 1948. 
Erling Fadum, Skallevoll. Oppsagt 1947. 
Anders P. Foss, Barkåker. 
Ludv. Johansen, Sem (Sem Samvirkelag). 
Per Solumsmoen, Presterød. 
Elise Angell-Jacobsen, Lindum. Oppsagt 1950. 
Iver W. Buch, Ringshaug. 
Henrik Jahrmann Haraldsen, Klokkeråsen. Oppsagt 1947. 
Ernst Klingberg, Eik. 
Roald Arne Sverstad, Barkåker. 
Alf Halvorsen, Eik. Oppsagt s. å. 
Lars Arthur Korterud, Stokke. Oppsagt 1948. 
Eivind Skudem, Husøy. 
Marie Roberg, Presterød. Oppsagt 1952. 
Kåre Henry Gulbrandsen, Hassum (Slagen Landhandleri). 
Sverre Enge, Presterød. Oppsagt 1949. 

1947 
Gerd Vormark, Gårdbo. 
Odd Asbjørn Jahre, Gårdbo. 
Fru Signe Mathilde Christoffersen, Husvik. Oppsagt 1949. 
Frøken Kari Thorstensen, Eik. 
Fru Jørgny Langli, Vollen. 
Frøken Elsa Nyberg, Ringshaug. Oppsagt 1950. 
Arne Aker, Vik. Oppsagt 1948. 
Willy Andersen, Husøy. Slettet 1949. 
Margith Andersen, Husvik. 
Thorleif Rogne, Barkåker. 
Harry Kværne, Sem. 
Sverre Jahre, Sem. Oppsagt 1952. 
Ingrid Rikstad, Roberg. 
Olav Georg Næss, Råel. 

1948 
Thorbjørg Arnason, Langvall. Oppsagt 1950. 
Jonas Lien, Ringshaug. Oppsagt s. å. 
Ole Petter Hem, Fjell, Sem. Oppsagt 1953. 
Maggie Holmøy, Presterød. Oppsagt 1950. 
Gustav Olav Bjørnsgård, Eik. Oppsagt 1950. 
Kathe Borgny Johansen, Granly, Barkåker. Oppsagt 1950. 
Rolf Marthinsen, Husvik. 
Karl Walter Hansen, Eik. 
Jenny Jacobsen, Sem. Oppsagt 1958. 
Arne Olaf Skipperud, Sem. 
Magnus Bertheussen, Husøy. Oppsagt 1949. 
Fru Elsa Kleppe, Ringshaug. 
Dag Skottun, Valløy. 
Ruth Fadum, Eik. Oppsagt 1958. 

1949 
Marit Gunvor Halvorsen, Olsrød. Oppsagt 1951. 
Gunnar Olaf Gjermundsen (Gjermundsens Auto). 
Anders Sørensen, Ringshaug (død 1960). 
Einar Røed Mathisen. 
Georg Henrik Mathisen. Oppsagt 1951. 
Henry Lynggard Hansen, Barkåker. 
Thore B. Ljunggren, Narverød. Oppsagt 1950. 
Ruth Antonie Ingebretsen, Langvall. 
Elise Helle-Jensen, Presterød. 
Martin Slette, Barkåker. 
Randi Jørgensen, Eik. 
Egil Walter Sverstad, Barkåker. 
Asta Hagen, Dyrhagen. Oppsagt 1952. 
Kristian Gabrielli, Hogsnes. 
Klara Halvorsen, Vollen. 

1950 
Bjørn Aasberg Knudsen. Oppsagt 1951. 
Ingrid Bang, Olsrød. Oppsagt 1952. 
Reidun Aker, Hogsnes. Oppsagt 1955. 
Narve Hagen, Skallevoll Kolonial. Oppsagt 1952. 
Sigrid Langaas., Eik. 
Arne Aker, Vik.
Olea Haugen. Oppsagt 1953. 
Berge Knutsen, Mimmi, Barkåker (Barkåker Bakeri og Conditori). 
Grethe Kari Pettersen, Skallevoll. Oppsagt 1956. 
Sverre Normann, Roberg. 

1951 
Arne Christensen, Husvik. Oppsagt 1959. 
Asbjørn Bjørnsen, Sem. 
Kristen Monrad Andersen, Brekke i Slagen. 
Willy Andersen, Eik. 
Fru Signe Mathilde Christoffersen, Husvik. Oppsagt 1958. 
Reidar Harding Høifødt, Råel. Oppsagt 1952. 
Ingegjerd Teigan Kristoffersen, Dyrhagen, Krøgerløkka. Oppsagt 1957. 
Rolf Ellefsen, Auli. Oppsagt 1953. 
Odd Kværne, Sem. Oppsagt 1959. 
Kåre Høivik, Eik.
Kjell Stensholt, Eik. 

1952 
Berit Nilsen, Roberg. 
Aase Jansen, Søndre Nes. Oppsagt s. å. 
Ulf Kåre Dahl, Askely Landhandel A/S. 
Astri Eugenie Haraldsen, Øvre Råel. 
Haldor Hatlestad, Sem. 
Fru Solveig Kittelsen, Ringshaug. Oppsagt 1957. 
Konrad Grim, Narverød. Oppsagt 1958. 
Ingrid Allum-Christiansen, Lasken i Slagen. 
Ole Magnar Bårdseth, Nedre Råel. 
Rolf Ragnar Lie, Husøy. 

1953 
Tormod Skontorp, Olsrød. 
Wold-Hansen, Brekke. 
Steinar Hansen, Husøy. 
Ardis Emilie Bærland, Øvre Råel. 
Eivind Paulsen, Hogsnes. 
Frøken Margit Saastad, Lindum. 
Hjørdis Bruun-Olsen (Sørhaugs Verksted). 

1954 
Andreas Gurrik, Olsrød. 
Bernt Drtina, Gårdbo. 
Susanne Johanne Nilsen, Eik. Oppsagt 1958. 
Gullik Olsen Braathen, Jareteigen. Oppsagt 1958. 
Henry Oseberg, Klokkeråsen. 
Åsta Birgit Valborg Mathisen, Eik. 
Ingar Heierdahl, Skallevoll. Oppsagt 1957. 
Håkon Heum, Eik. Oppsagt 1958. 
Johan Lensberg, Jareteigen. 
Svein Erik Rojahn, Lofs-Eik (Eik Jern- og Farve). 
William Eugen Johannessen, Ås. Oppsagt 1955. 

1955 
Aase Frellumstad Lie, Sem. 
Fru Gunhilda Trondsen, Olsrød. 
Fru Ingrid Ellefsen, Skallevoll. 
Thorbjørn Andreassen, Ås. 
Ole Widebeck Raasles, Presterød. 
Fru Reidun Thorsen, Skallevoll. Slettet 1958. 

1956 
Henry Hermansen, Husøy (Medusa Waterproofing Co.). 
Hans Christian Heydemark Lie, Klokkeråsen. 
Karl Anton Borge, Husøy. 
Ingrid Bang, Olsrød. Oppsagt 1958. 
Reidun Tørklep, Eik. 
Ruth Synøve Dalen, Barkåker. Oppsagt 1958. 
Hans Kristian Østreborge, Gauterød. 
Solveig Støland, Olsrød. Oppsagt 1958. 
Christian Fredrik Christophersen, Ringshaug. 
Margareth Rougnø, Tangen, Husvik. Oppsagt 1959. 

1957
Martinius Jørgensen Thon, Hogsnes. 
Per Tuft, Sande gård. 
Fru Solveig Marie Hinlo, Stensv. 2, Horten. Oppsagt 1958. 
Hans Leifsen Plassene, Barkåker. Oppsagt 1959. 
Mathias Sørhaug, Brua i Sem. 
Elsa Svendsen, Olsrød. 
Leif Jonsrud, Sem st. 

1958 
Bjarne Sølversen, Skallevoll. 
Sverre Svendsen, Nordre Nes. 
Rolv Karlsen, Presterød. 
Harald Louis Tverved, Gauterød. 
Hjørdis Andrea Christoffersen, Narverød. 
John Anker Andersen, Sem, Nøtterøy, for A/S Marine Corrosian Controll, Presterød. 
Fru Inger Gudny Johnson, Tolvsrød. 
Gullik Glenne, Ilene. 
Ida Sissie Christophersen, Husvik. 
Tore Hassum, Gauterød. 
Annie Sofie Årdahl, Brekke i Slagen. 
Arne Gravdal, Nordre Nes. Oppsagt 1959. 
Oddvar Thorsen, Ilebrekke. 

1959 
Øistein Johansen, Gauterød. 
Knut E. Østmoen, Furu, for handel på Tolvsrød (død 1959). 
Håkon R. Moskvil, Sem st. 
Haldor Solum, Barkåker. 
Alexander J. Skotte, Barkåker. 
Eva Charlotte Kristine Bjerknes, Hesby. 
Solveig Antonssen, Eik. 
Ole Jacob Krystad, Husøy. 
Per Vigeland, Tjøllinggt. 35, Tønsberg, for handel på Strand i Slagen. 
Fru Berit Mehlum, Eik. 
Aslaug Jacobsen, Åsgårdstrand, for handel på Kilen. 
 

Trykte kilder som ikke er nevnt i teksten: 
S. J. Benterud, J. Grude og E. E. Wold, Meieridriften i Norge indtil 1905, Kr.a. 1908. 
O. A. Johnsen, Tønsbergs Historie, III. 
G. Gløersen, Tønsbergs og omegns Industri i Text og Billeder, Kr.a 1900. 
Fra Tønsberg og Omegns næringsliv ved begyndelsen af det 20. aarhundrede, Kr.a 1913. 
Fra Norges næringsveie i tekst og billeder, Vestfold fylke: Tønsberg, Kr.a. 1924. 
Fra Norges næringsveier i tekst og billeder, Vestfold fylke, Oslo 1926. 
Illustrert norsk næringsleksikon ved E. Hoffstad, bind II, Oslo 1939. 
Det norske næringsliv, Vestfold fylkesleksikon, Bergen 1949, s. 778-812. 
S. M. Brydes handelskalendere. 
Lokalaviser. 
Eivind Wekre, Meieribruket i Vestfold 1860-1960. Oslo 1960. 
 
 
 

Noter 
 

1) Forvalter Jacob Lerche forteller i sin beskrivelse over saltverket (UB msk. nr. 135 in 4°), at det ble oppdaget en saltkilde på Låne i Sem. I den anledning ble det i  1739 sendt ned en sjaktgraver fra Kongsberg, som besørget kilden ”opkastet, og Brønden med Brædder opført”. Kilden var imidlertid så ubetydelig at arbeidet uten videre ble innstilt. - Om kilden på Vestre Eikeberg, se bind I, s. 57. [Gå tilbake til teksten
 

2) Med denne klokke brukte vekteren å varsle timene om natten. Vi kjenner ellers lite til vekterens arbeid på Valløy. Den første vekter vi støter på er Johan Frantzen Bombowsky. Han kalles vekter i folketellingen i 1801. Den neste mann som kalles vekter var Jakob Jakobsen. Han kalles vekter første gang i 1817. I en tyverisak fra Valløy i 1827 vitnet Jakobsen at han som vekter sto opp til kl. 4 om morgenen i desember 1826, for å ringe siste gang om natten. Brannvakten gikk vakt til kl. 5. Vekter og  brannvakt på Valløy nevnes også i 1840 (Tønsbergs Merkur 31/8 1840). [Gå tilbake til teksten
 

3) Christian Gottlieb Crell fikk pensjon av saltverket og flyttet til Åsgårdstrand, hvor han kjøpte hus. Han døde der i 1789, 81 1/2 år gammel. Gift: 1. m. Anniken Liwia Petersen, d. på Valløy 1744, 21 år. 2. 1751 i Slagen kirke m. Cathrine Lovise Kiendler fra Heian i Ramnes, hvor hun hadde bodd hos major Rømer, d. i Åsgårdstrand 1793, 69 år. To barn i annet ekteskap nevnes: 2. Josephus Christianus, f. 1758.  - Crells bror, Johan Ludwig Crell, var også ansatt ved saltverket en tid. [Gå tilbake til teksten

4 Johan Michael Preus var f. 1709 i Eisfeld i Tyskland. Som forvalter var han også bruker av gården Tolvsrød. Om driften av denne gård, se bind I, s. 1062-63. I 1775 kjøpte Preus Manum i Sem. Denne gård solgte han igjen i 1778. Han flyttet tilbake til Kongsberg, hvor han ble forvalter og kruttfabrikør ved sølvverket. Preus døde i 1780. I 1736 ektet han Anne Sofie Albertine Wehling, og hadde med henne flere barn. [Gå tilbake til teksten]

5) Trekull ble visstnok også funnet å være lite skikket til saltkokingen. Det er imidlertid mange minner i bygda etter kullbrenning. Men fra hvilket tidsrom denne skriver seg er det ikke godt å fastslå. I de distrikter hvor det var et jernverk ble bøndene pålagt å brenne trekull. Denne kullbrenning tok til for alvor i annen halvdel av det 17. hundreåret og fortsatte i det 18. I vår bygd har antakelig kullbrenningen foregått i liten målestokk og bare til husbehov. Det var før i tiden smie på nesten hver gård, og der ble det brukt trekull. Kullmilen ble lagt på steder i skogen, hvor det var lett å komme fram med hest og slede, og hvor det var lett å skaffe jord og vann. Til milen brukte man både barskog og løvskog, bøk og eik unntatt, og helst avfallsved som topp, tørre trær og krokete trær.  I vår bygd ble den sorte kullblandete jorden fra de gamle kullmiletomter inntil i forrige hundreåret meget brukt til å fylle på gravene på kirkegården, forat de lettere kunne holde seg sorte. [Gå tilbake til teksten

6) Den 4. juli 1811 ble to hester tilhørende Jørgen Kristoffersen, Mellom Eik, slått i hjel av lynet ved Åsmundrødmyra, mens sønnen Hans kjørte dem derover på vei til saltverket. De var gode og feilfrie hester, som ble verdsatt til 400 rdl.  Vi har ikke funnet opplysning om at bønder fra Sem sogn kjørte kunsten. Veien var vel for lang. [Gå tilbake til teksten

7) Å nytte vind som drivkraft til annet enn kornmøller var ikke ukjent på den tid. På Vallø saltverk, ble det, som nevnt foran, nyttet vindmølle som drivkraft fra 1788. På Nøtterøy fikk Amund Olsen, Nordre Smidsrød, i 1805 bevilling til å oppføre en vindsag til å skjære trelast for almuen på Nøtterøy.  Kornmøller var det et par av i Tønsberg. I vår bygd var det, utenom møllene på Valløy, vindmøller på Røren,  Store Oseberg, Søndre Rom (bind I, s. 855) og muligens også på noen andre gårder . [Gå tilbake til teksten
 
 

8) Halfdan Hem startet etter 1900 sitt motorverksted på Husøy under firmanavnet Husø mek. Verksted. Han var født 1871 på Nordre Hem i Undrumsdal og døde i september 1913 etter et ulykkestilfelle. Fru Kathrine Hem solgte verkstedet med slipp i 1913 til ingeniør Lars Gjertsen fra Tjøme. Han hadde oppholdt seg 9 år i Amerika og der skaffet seg adskillig kyndighet i motorveien. Høsten 1916 startet Norsk Remskivefabrik A/S sin virksomhet på Husøy med en aksjekapital på kr. 250 000. Fabrikken fremstilte stålplateremskiver fra 6 til 50 tommer brede, til dels todelte. 
[Gå tilbake til teksten

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold < forrige neste >