|
Høgskolen
i Vestfold | Biblioteket | Digitale
tekster | Lokalhistorie
Sem og Slagen - en bygdebok.
2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside
| Innhold |< forrige
| neste >
Skipet i Nydam Mose.
Vikingtiden.
I vikingtiden fra 800-1050 var Nordsjøen et
skandinavisk innhav - et mare nostrum - for å bruke en klassisk,
politisk betegnelse. Likeledes var nordboerne herrer i Østersjøen,
og de besørget vel i det vesentlige den meste trafikk over disse
etter datidens forhold uhyre avstander.
Sagaene sier at før år 1066 ble det
talt det samme språk i England, Danmark og Norge. Svenskene for mest
i austrveg, dvs. innover Østersjøen med Gotland som viktigste
utferdshavn, opp Finskebukta og Neva til Ladoga. Ved munningen av Volkav,
på oldnorsk Volkavmynni (munning), hadde de handelsplass, og videre
gikk handelen på de store elvene Volga og Dnjepr til Svartehavet,
Orienten og Myklagard. Et funnet arabisk beslag av sølv og arabiske
mynter er sikre beviser for vår handel med disse
fjerne land. Men nå vet vi at denne handel foregikk fra Vestfold,
og her er det vel ingen bygd som lå bedre til for denne farten enn
Sem og nabobygdene. Vi kan nok derfor være sikre på at selv
i disse fjerne farvann hadde våre sjøfarende forfedre i Sem
vært på vokt. Hva kunne de ikke fortelle når de kom hjem!
Om farefulle ferder over åpent hav, om uendelige roturer nedover
de brede elver, med skoger og sletter så langt blikket nådde,
og så til sist om møtet med en helt fremmed, overdådig
og egenartet kultur, enorme byer, prakfulle opptog, blendende rikdom i
våpen, tepper, perler, gull og edelsveiner. Og så de fremmede
rare menneskene, noen var blåmenn og man måtte ha mange tolker
for å gjøre seg forståelig for dem og få handlet
med dem.
La oss tenke oss en gutt fra Fadum i Sem eller fra
Oseberg i Slagen komme hjem og fortelle om dette. Selv hoffet rundt Oseberg-dronningen
ble det rene pusleri mot dette fremmede eventyret. Var det noe rart i at
utferdstrangen ble nedlagt i oss? Om man nå ikke ville fare så
langt som til Novgorad og Myklegard, kunne man nøye seg med en tur
til det store Hedeby (Heidabyr) i Slesvig. Det var en viktig stasjon for
gjennomgangshandelen mellom Nord- og Østersjøen. Det fantes
ingen Kielerkanal dengang, og sjøfolkene var redd den lange og farefulle
reisen rundt Skagen.
Kjøpmennene fra Nordsjøkysten og Kanalkysten
tok til et sted på vestkysten av Sleswig-Holsten og fraktet varene
over land til Hedeby, hvorfra de igjen ble fraktet videre innover Østersjøen.
Og omvendt med varer fra Østersjøen. Selv arabiske kjøpmenn
kunne en møte i Hedeby og en av dem har sagt om dette stedet: "det
er en meget stor by ved den ytterste ende av verdenshavet".
På grunn av den geografiske beliggenhet og
den nære forbindelse med Sverige må vi ha lov til å tro
at Semsvikingene var med i "austrveg" (seilasen på Østersjøen);
men langt større betydning har nok seilasen i "vestrveg" hatt. Her
kunne de seile rett over til England eller de kunne seile nedover langs
Jylland til de store elvemunninger ved Elben, Weser og Rhinen og videre
til Valland (Frankrike). Fra 840-årene har vi et merkelig vikingtokt
som utgikk nettopp fra Vestfold, og selvfølgelig har det også
vært Semssogninger med. De seilte nedover til Kanalen og videre langs
Frankrikes kyst til Loire's munning og grunnla en nybygd, som strakte sitt
herredømme over hele Bretagnes sørkyst. Dette lille rike,
utgått fra Vestfold, holdt seg til inn i 900-årene. På
øya Groile er det funnet en norsk skipsgrav fra denne tid. Den ekspansive
kraft var så stor i denne lille nybygd at nybyggerne der fra øya
Noirmoutier dro nedover til Garonne, videre til den Pyreneiske halvøy
og helt ned til Andalucia.
Det livligste samkvem hadde det lille Ny-Vestfold
med vikingrikene i Eire. Kanskje stod det i forbindelse med den keltiske
urbefolkning på begge disse steder.
Omtrent fra denne tid stammer Osebergskipet. Når
det tidligere i denne fremstilling har vært sagt at folk fra Sem
har vært med i skipsfarten i disse århundrer, er da ikke Osebergfunnet
det mest eklatante bevis herfor? Kan det i det hele tenkes at et bygdefolk,
som hadde et slikt skip midt i sin bygd, ikke skulle ha vært med
i tidens utferder.
Osebergskipet
Nei, - skipet, som vi i dag kan se og føle på, er
et sikrere bevis på bygdens høye sjømannskultur enn
selv det skrevne ord ville ha vært.
Den litterære overlevering kan være
en ufullkommen refleks, den kan gi oss et forvrengt billede av forholdene
i eldre tid, men skipet taler, der det ligger, sitt eget utvetydige språk
til oss, usvekket og sant ned gjennom århundrene. Ennå mer
overbevisende blir dette vitnesbyrd når vi fester oss ved at Osebergfunnet
ligger midt i det sentrale parti av Vestfold hvor skipsfunnene er gjort.
Nordenfor har vi Borrehaugene med sitt skipsfunn fra 1880. Det ville være
like utenkelig at Semssogninger ikke hadde deltatt i tidens utferder, som
at det f. eks. på Wilhelmsens skip ikke skulle være falk fra
Nøtterøy hvor firmaet har sitt kontor.
De merkeligste materielle kulturminner fra vikingtiden
er skipsfunnene, og blant disse står Osebergskipet som nr. 1. En
av våre kunstnere har sagt at skipet er et kunstverk i linje og form
så genialt at det er verdig til å støpes i bronse som
et nasjonalt monument. Folk fra hele verden kommer og beundrer det som
det mest enestående minne om tidens sjømannskultur.
Hvilken kultur var det så som hadde befruktet
Osebergskipets folk slik at de langt her oppe i en avkrok av den daværende
verden kunne skape et slikt mesterverk. Det var kulturen i det såkalte
Karolingerriket, det rike som var oppstått etter Karl Martels seier
over maurerne ved Poitier i 732. Dette riket, som Karl den store grunnet
i tiden omkring år 800, grenset så å si opp til Vestfoldriket.
Danmark og Vestfold hørte nemlig sammen under kong Godfred eller
Gudrød, og han stoppet Karl ved Slien 804. Nå mener enkelte
historikere at Gudrød er den samme som Gudrød veidekonge,
farfar til Harald Hårfagre og altså i nær slekt med dronning
Asa, som man mener ble begravd i Osebergskipet.
Det er de karolingiske dyremotiver, isprengt med
ny, frembrytende planteornamentikk som preger Osebergstilen. Hvorledes
var nå selve skipet og det som hørte til dets sjømannsmessige
utstyr? Det er det som interesserer oss mest i denne forbiendelse. Skipet
var 21,44 m langt, 5,10 m bredt og 1,60 m høyt i "ridset". Det var
altså, nesten like "stort" som våre første hvalbåter.
Skipet hadde mast (ca. 5,5 m høy) og 30 årer. Det hadde høye,
praktfullt utskårne stavner av fineste ekematerialer, og man regner
med at det med en besetning på 35 mann deplaserte 11000 kg. Det var
gruntgående, stakk ca. 1 m og hadde 0,85 m's rekkehøyde over
lastelinjen. Bunnkonstruksjonen var mest mulig elastisk. Tynne bord var
forholdsvis løst festet til spantene ved trenagler og bånd
av hvalbarder. Om dette kan peke hen på at man også i de dager
har drevet hvalfangst her fra Vestfold, er jo ikke sikkert, bardene kan
være hentet annet steds fra. Bunnkonstruksjonen ble gjort så
løs for å gjøre skipet lett bevegelig i sjøen
og natene var tettet med kuhår og delvis med tøy. Spantene
går kun til vannlinjen, på tverrbjelkene er det knær
som "overbygningen" er naglet til. Over bjelkene er det delvis faste tiljer
som et dekk. Akter på styrbords side (ordet stammer fra denne tid,
- den side man styrte på) er et ror i form av en bred åre,
som kunne dreies med en rorpinne. Denne er merkelig nok ikke funnet, men
man fant en rikt utskåret rorpinne i Gokstadskipet. Som en liten
kuriositet kan nevnes at i årehullene er der et hakk, slik at de
brede åreblad kan stikkes ut innenfra, og dette hakk er der hvor
årehullet har den minste påkjenning under roning.
Osebergskipet. Forstavnen i sin røys under avdekningen
Vi skal nå se litt på det nautiske utstyr
som fantes i skipet. Seil ble ikke funnet ombord, derimot en masse tauverk.
Det grove tauverket er av bast, det smekre av hamp. En trosse lå
utover baugen og var fastgjort i en stor stein utenbords. Skipet var fortøyd
før det begynte på sin ferd til Valhall, og at det skulle
dit ser vi av kursen det stevner, det står nemlig med baugen sørover,
helheimen lå i stikk motsatt retning, ned og nord. Et svært
tau lå oppkveilet på babords side akter og et annet lå
langs relingen med bukten ut gjennom et av årehullene og endene knyttet
sammen. Det siste var sannsynligvis brukt til å få skipet inn
i haugen. For øvrig var det en overflod av tauverk både i
og utenfor skipet. Tauene var sammenknyttet og festet til knebler, hvorav
det fantes en masse, etter sjømannsskapets beste mønster:
råbåndsknuter, halvstikk i forskjellige variasjoner og skåtstikk.
Dessuten andre kunstferdige "knoper" som kunne være svennestykke
for vordende båtsmenn. Ja, - sjømannskulturen stod i sannhet
høyt i Sem omkring 850. Endeløkker på tauene var delvis
gjort samtidig med tauets slåning, men spleiser forekommer også.
Av fester for tauene innenbords er det kun ett bevart, et alminnelig kryssholt,
som det brukes i dag, og det er en del merker etter flere. Likeledes er
det huller til stropper, hvor det har vært stoppeknop (tyrkerknop)
utenbords. Av blokker er det bare funnet en, og dette har kanskje
vært skjøtblokken, den er avlang av fasong som en kasteblokk
med huller uten blokkskiver; i den ene ende en splitt med en bolt igjennom
til å feste et tau (skjøttauet) i den annen. Roret er festet
til relingen med et bånd av flettet skinn, og dette
er lagt som sjøfolkene på seilskipene legger såkalt
"spansk platting". Over tverrbjelkene lå det, som før anført,
delvis tiljer, og naglene i disse var av barlind. På tiljene er det
tilfeldige utskjæringer, som sjøfolkene har moret seg med
i ledige stunder, enkelte ganske kunstneriske. Av årer var det 30
fra 3,70 til 4 m, de korteste midtskips, de lengste i stavnene, hvor høyden
over vannet var størst. Noen av årene var dekorert med utskjæringer.
Det fantes ingen tofter eller annen sitteplass for roerne. Det antas at
de satt på løse kister som ikke ble brakt ombord før
skipet ble bemannet for reisen fordi hver roer brukte sin private "skipskiste"
som sitteplass. I passende avstand for årelengden fantes det gafler
til å legge årene på når de ikke bruktes. Man ser
det var orden ombord. Det ble funnet et smidd anker i "forpiggen". Det
veide ca. 10 kg og ankerstokken var av ek og meget lang, hvilket må
ha vært en fordel for et så lite anker. Øsekaret har
form av en flatbunnet skyffel. Det er 1,38 m langt og 35 cm bredt. Skaftet
er 57 cm. Landgangen er 6,90 m lang og 30 cm bred med trinn og hull i til
å gjøre fast ombord. Det var to vannbøtter av simpel
ekestav og en fin bøtte med bronsebeslag.
Tauverk fra Osebergfunnet
Det ble også funnet en del annet skipsinventar,
hvis bruk ikke helt kan bestemmes, bl. a. en rund, smekker stake, som en
tror har vært til å støtte seilet på lesiden under
bidevindsseilas. Derved kunne man ligge nærmere vinden idet seilet
fikk mindre buk når en brukte stake på denne måte. Dette
brukes fremdeles på Island, og staken kalles undergyrding, altså
samme ord som gording på norsk. Gordingene brukes hovedsakelig under
berging av seil, men man bruker også å hale le gordinger "teite"
under bidevindsseilas i samme hensikt som ovenfor nevnt.
Det var alminnelig å "tjalde" skipet om natten
i havn. Det er bevart mange beretninger om dette, men noe telt fantes ikke
ombord. Derimot fant en fullt reisningsverk til to telt, et større
og et mindre. Disse hadde firkantet form med skråtak og på
endene av teltspirene var det utskårne hoder av drager og reinsdyr,
vel for å holde nattens onde vetter borte. Teltene var til å
slå opp i land under overnatting. Osebergskipet var et lystskip og
dets eiere fant det nok behageligere å overnatte i land. Noen beskrivelse
av alt det annet fantastiske utstyr som fantes i skipet, hører som
sagt ikke hjemme her, - heller ikke noen gjennomgåelse av den geniale
og enestående kunst i utskjæringer på stavner etc.
Dette skip var ikke noe lasteskip, heller ikke noe
krigsskip. Det var "made for pleasure not for work". Det var en stormanns-
eller vel nærmest en kvinnes elegante lystjakt. Det kan ikke sammenlignes
med vår tids fine 12-15-metere, nei, vi må nok helt til de
store utenlandske lystjakter fra England og Amerika, som om sommeren gjester
våre fjorder, for å finne et moderne sidestykke til Osebergskipet.
Osebergskipet. Akterstavnen
Modell av teltet i Osebergfunnet.
Osebergfunnet. Blokk og knebel
La oss tenke oss dette skip en vakker sommerdag komme
seilende inn Jersøysund og Husøysund. Akterst i løftingen
står høvdingen og ser det vakre fylket sitt med øyer
og sund utover mot den store verden, som han kjente så godt fra utferdene
sine, og innover lyse marker og mørke skoger, som ga ham byttemidler
til å skaffe seg de fine varer og kunstsaker(gjenstander) han så
rundt seg på skipet. Der stod han selv, kledd i gullinnvirket silke
fra sydlandene med det kunstsmidde sverd i beltet, og mennene hans i fine
tøyer fra frisernes land. Vinen fra Frankrike drakk han av innførte
blass, og i vakre keramikkboller lå valnøtter, nøtter
fra Valland (Frankrike). Ja, til og med påfuglfjær som pryd
for kvinnene var der. Og kvinnene hadde også perler av kulørt
glass, silkekjoler, kammer og hårspyd av fineste utenlandsk arbeide.
Akterom styrbord står rormannen og ved årene sitter 30 mann
klar til å ro om vinden skulle løye eller slå det store,
fargete råseilet bakk. Dette er ikke noe fantasifoster, ikke et gjøglebillede,
som en velvillig skildrer av Sems skipsfart forespeiler seg i mangel av
fakta. Nei, - vi kan lese det altsammen rett ut av funnet
hvor alle de nevnte ting finnes, påfuglen riktignok i Gokstadskipet.
Denne påfuglen, dette forfengelighetens symbol par excellence, av
hvilken der kanskje ikke er ett eksemplar i Norge i dag, gir et godt
billede av disse Vestfoldingers naive, fargeglade forfengelighet.
Fra Sigvat Skalds Austrfararvisur (1019) har vi
en skildring av en slik ferd:
Glad var jeg ofte ute
i vær, når harde byger
strammet kongens seil
på Strindas fjorder i blåsten.
Havhesten travet hurtig
(kjølene havet kløvde
på Lista), der ut av sundet
vi lot skipene fare.
Den raske skoldungs tjeldede
skip lot vi flyte
utenfor landet, det edle,
ved øya tidlig om sommeren.
I bronsealderen og den eldre jernalder var de ytre
kystbygder i Vestfold de egentlige kultursentra. Det var da også
her den viktige kaupang Skiringssal vokste frem. Men smått om senn
fikk de indre bygder mer betydning. Dette henger kanskje sammen med en
større tilgang på trematerialer og pelsverk. Brunlanes og
Sandar har tilsammen 210 funn fra den eldre jernalder, men bare 88 fra
den yngre, mens det i Sem er 17 funn fra den yngre jernalder og bare 4
fra den eldre. Dette kan kanskje tyde på at Sem har vært tynt
befolket i den eldre jernalder, mens folketallet har øket til bortimot
vikingtiden. Høvdinge- eller kongeslekten har da også forlagt
sine residenser nordover, en til hjertet av Sem, Sem kongsgård, en
til hjertet av Slagen ved Oseberg og en til Sems nordgrense ved Borrehaugene.
Dessuten har vi alle haugene på Møllehaugen, hvorav to ennå
sees. Disse haugene må jo også sies å ha vært i
Sem, før det var noe Tønsberg.
Med den større rikdom; den stigende kultur,
og den stadig livligere handelsforbindelse med utlandet fulgte også
større rettssikkerhet. Det var ikke lenger farlig å dra fra
øyene og inn i den trange innelukkede, men ypperlige havnen ved
Tønsberg. Vi kan si at Tønsberg som marked oppstod samtidig
med eller litt før haugleggingen av Osebergdronningen.
Osebergfunnet. Anker av jern
Osebergfunnet. Øsekarret
Denne havnen i Tønsberg; som lå omtrent
midt i herredet Sem, blir nå på en måte en konkurrent
av Sem. Det var her bodene og opplagsstedene kom til å ligge. Hit
kom bøndene med sine varer, og her kunne de handle til seg varer
selv når det ikke lå noen skip her. Her satte kongen rett og
hevdet rettsordenen, hvilket ikke så lett kunne gjøres i uthavnene.
Handelen skapte også kapital til å bygge og utruste skip, og
i Tønsbergegnen vokste det vel også opp en egen sjømannsstand,
som kun hadde tilknytning til sjøen og således mestret yrket
bedre enn de som bare hadde det til bierverv. De lange oversjøiske
reiser krevde jo at i det minste styrmannen eller høvedsmannen hadde
et godt kjennskap til den tids navigasjon, kunsten å finne frem over
havet.
Til tross for Tønsbergs oppkomst og vekst
hører vi ennå lenge etter Osebergdronningen om selvstendig
skipsfartsvirksomhet fra Sem. Hvis det virkelig var dronning Åsa
som lå i Oseberghaugen, var Bjørn Farmann på Sem kongsgård,
det nåværende Jarlsberg, hennes oldesønn, og vi kan
vel nesten si at han har gått over i historien som Norges første
skipsreder.
Om ham sier Snorre:
"Kong Haralds sønn Bjørn rådde
da for Vestfold og satt oftest i Tunsberg, men var sjelden i hærferd.
Til Tunsberg søkte meget kjøpskip både der fra Viken
og nord fra landet og sør fra Danmark og Saksland. Kong Bjørn
hadde også kjøpskip i ferd til andre land og skaffet seg derved
kostbarheter og andre varer, som han syntes å ha bruk for. Hans brødre
kalte ham Farmann eller kjøpmann."
Til tross for fredelige sysler med skipsrederi og
kjøpmannsferd har nok Bjørn Farmann vært en stridbar
herre. Vi vet fra Snorre at han ble drept av sin bror Erik Blodøks
omkring år 900. Brødrenes far, kong Harald Hårfagre,
skulle ha skatt av Bjørns rike og Erik ville hente skatten for faren,
men Bjørn ville selv sende den, og i den strid som oppstod herom,
ble Bjørn felt. Snorre forteller at Bjørn ble hauglagt i
Farmannshaugen (ned for Jarlsberg hovedgård) og det er kanskje en
historisk kjerne i denne beretning.
Farmannshaugen
Vi skal nå se litt på forholdene innen
"skipsrederyrket" i disse fjerne tider, altså på forholdene
slik de artet seg for en vikingtidsskipsreder fra Sem og hans folk. At
Sem eller Vestfold i det hele hadde ikke så rent få dyktige
skipsredere; bærer både Gokstadskipet og Osebergskipet det
tydeligste vitnesbyrd om. Flåten måtte være av betydning,
det kan vi slutte oss til av funnene og sagaene. Det er kun et håndverk
som har lang tradisjon, som kan frembringe noe så fullendt som disse
skipene. Skipsbyggerne kaltes da smeder. Han som ledet arbeidet, kaltes
hovedsmed (høfudsmidr) og han hadde stavnsmeder og bordskjærere
under seg. Vi har detaljerte beretninger om byggingen av flere skip, men
visstnok ingen fra selve Vestfold. Om Ormen Langes bygging beretter sagaen
bl. a, følgende: Noen felte trær, noen fraktet tømmeret
til beddingen og noen slo i søm. Stavnsmeden het Torberg Skavhogg
og han var så dyktig at han ble hovedsmed. - Når skipet var
ferdig, ble det gjerne innviet til en av gudene og i den kristne tid til
en helgen. I stavnen ble det da lagt relikvier til beskyttelse og hell
for skipet. Skipet fikk så sitt navn f. eks. Mariasuden, Olavssuden,
Raudku, Visunden (bisonokse), Jernbarden, Hellig Olavs Hjælp. "Tranen"
kaltes et skip fordi det var høyt i stavnen, "Reinen" et annet fordi
det var det hurtigste av alle skip.
Det var gjerne bare om sommeren skipene seilte,
om vinteren ble de satt på land eller i naust. Livet ombord var nok
hardt, mannskapet lå på tiljene i soveposer, bare et par av
de skip vi hører om, har hatt en slags kahytt. Noen varme fantes
ikke om bord, og maten har vel vært stokkfisk, salt kjøtt,
smør og kald grøt m. m. Verst var det selvfø1gelig
i uvær og når skipet tok inn vann, for pumpeverkene kom først
i bruk i det 15. eller 16. århundre. Skipene måtte altså
øses. Sagaen nevner noe som kaltes "dæluaustr", det var en
renne som ledet vannet fra øsebøtten over bord. Når
det var anledning til det, la man til land om natten og tjeldet skipet.
Maten kunne da kokes i land og folkene få ordentlig hvil. I leden
var det spesielle steder for slik overnatting. Eieren var selv gjerne styresmann,
men for skipet til Island, skulle det være to styrmenn. Under styresmannen
var fire reidumenn, en slags båtsmenn, som hadde oppsynet i hver
sin del av skipet. Styresmannen var ikke enerådende på skipet.
Det skulle holdes skipsråd i land ved landgangen, i sjøen
ved masten. Mannskapet var frie menn, ikke som i sydlandene slaver. De
hadde ingen 1ønn, men hadde varer med skipet, som ble solgt med
fortjeneste. Mannskapet holdt seg selv med kost, men var vel i "felag"
med de andre, derav det engelske ord "fellow". Det franske ord for matros
"matelot" stammer også fra dette matfellesskap, og jeg synes dette
er gode vitnesbyrd om hvor dominerende den norske innflytelse var på
alt som hadde med sjøen å gjøre.
Hvorledes fant så disse mennesker frem over
havet, f. eks. fra Norge til Grønland? De hadde jo absolutt ingen
av senere tiders hjelpemidler. Ingen kart, ingen logg, intet ur, intet
kompass, det - leidarsteinen - kom først i bruk i det 13.
årh., ingen sekstant. Til navigasionen på de tre L'er - logg,
lead, latitude, hadde de bare loddet, men det vet vi ble brukt. Ellers
hadde de bare himmellegemene, om natten polarstjernen, leidarstjernen -
om dagen solen. At de av dagens lengde og solens middagshøyde gjorde
seg opp en mening om sin bredde, det vet vi. Det fremgår også
av en beretning at de dannet seg en mening om solens høyde ved å
iaktta hvor langt skyggen av æsingen ble kastet inn i båten,
og det er jo mulig de har hatt merker på toftene. Ellers seilte de
slik at de oftest fikk kjenning av land. Av fuglefaunaen
kunne de se om de nærmet seg land. De la videre merke til vannets
farge og strømforholdene. Men ofte tok de også feil og seilte
i motsatt retning av den de skulle. At det med disse hjelpemidler var mulig
å finne frem til Amrerika, vitner om et sjømannsskap som vi
i den dypeste beundring må bøye oss for. I trangere farvann
bruktes los, og det står i Magnus Lagabøters bylov at losen
skal styresmannen (d. e. rederen) holde, derimot skal mannskapet dele utgiftene
til tolk.
På Bjørn Farmanns tid var det nok ikke
noe klart skille mellom viking, kjøpmann og skipsreder. Det kom
vel mest an på mannens temperament om han for på røvertokt
eller i fredelig handelsferd. Forholdene der skipene kom, spilte vel også
en stor rolle. Var landets innbyggere organisert i et rettssamfunn med
væpnet forsvar, ble det nok mest kjøpmenn som kom til landet.
Det er også verd å legge merke til at sjømanns- og kjøpmannsyrket
var et aktet yrke. Det var landets beste folk som dro ut, og de ble æret
og aktet for det. Forfatteren av "Kongespeilet" - som selv om det er skrevet
senere enn denne periode, sikkert også gir uttrykk for den tids oppfatning
- anbefaler sin sønn å fare ut i sjømannsferd. Han
er selv hoffmann, men vil ikke laste det ærlige sjømannsyrket,
sier han. Vi kan gå ut fra at ferden ble planlagt av en høvding
eller storbonde, som selv skulle være styresmann. Folk omkring kom
så til ham med last og fikk plass ombord. Styresmannen, som holdt
skipet, skulle ha 1/3 mer last enn de øvrige. Fra Sem var det vel
mest trelast, skinn og pelsverk de førte med seg ut, kanskje også
sild. Hjem tok de de mest forskjelligartede varer, så som korn, honning,
vin, klæde- og luksusvarer. To kunne også slå seg sammen
om å ruste ut skip, det ble et partsrederi, og de var da begge styresmenn.
Et slikt partsrederi kaltes "felag" (av fe - gods), og de gamle lover inneholder
detaljerte bestemmelser herom. Selv i Middelhavslandene, hvor man fra oldtiden
hadde et høyt utviklet handelsliv, var de ikke kommet stort lenger
enn nordmennene i vikingtiden på dette område. Dette vitner
om et relativt høyt utviklet "skipsrederi" og det interessante for
oss i denne forbindelse er at vi tør hevde at en skipsredervirksomhet
av denne art har foregått nettopp i og fra Sem.
Bayeuxteppet. Detaljer
Gå til: | Toppen
| Forside | Innhold
| < forrige | neste
> |