Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie 
 Sem og Slagen - en bygdebok. 2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside | Innhold |< forrigeneste >
 
 


    Skipet i Nydam Mose.

    Vikingtiden.

    I vikingtiden fra 800-1050 var Nordsjøen et skandinavisk innhav -  et mare nostrum - for å bruke en klassisk, politisk betegnelse. Likeledes var nordboerne herrer i Østersjøen, og de besørget vel i det vesentlige den meste trafikk over disse etter datidens forhold uhyre avstander.
    Sagaene sier at før år 1066 ble det talt det samme språk i England, Danmark og Norge. Svenskene for mest i austrveg, dvs. innover Østersjøen med Gotland som viktigste utferdshavn, opp Finskebukta og Neva til Ladoga. Ved munningen av Volkav, på oldnorsk Volkavmynni (munning), hadde de handelsplass, og videre gikk handelen på de store elvene Volga og Dnjepr til Svartehavet, Orienten og Myklagard. Et funnet arabisk beslag av sølv og arabiske mynter er sikre beviser for vår handel med    disse fjerne land. Men nå vet vi at denne handel foregikk fra Vestfold, og her er det vel ingen bygd som lå bedre til for denne farten enn Sem og nabobygdene. Vi kan nok derfor være sikre på at selv i disse fjerne farvann hadde våre sjøfarende forfedre i Sem vært på vokt. Hva kunne de ikke fortelle når de kom hjem! Om farefulle ferder over åpent hav, om uendelige roturer nedover de brede elver, med skoger og sletter så langt blikket nådde, og så til sist om møtet med en helt fremmed, overdådig og egenartet kultur, enorme byer, prakfulle opptog, blendende rikdom i våpen, tepper, perler, gull og edelsveiner. Og så de fremmede rare menneskene, noen var blåmenn og man måtte ha mange tolker for å gjøre seg forståelig for dem og få handlet med dem.
    La oss tenke oss en gutt fra Fadum i Sem eller fra Oseberg i Slagen komme hjem og fortelle om dette. Selv hoffet rundt Oseberg-dronningen ble det rene pusleri mot dette fremmede eventyret. Var det noe rart i at utferdstrangen ble nedlagt i oss? Om man nå ikke ville fare så langt som til Novgorad og Myklegard, kunne man nøye seg med en tur til det store Hedeby (Heidabyr) i Slesvig. Det var en viktig stasjon for gjennomgangshandelen mellom Nord- og Østersjøen. Det fantes ingen Kielerkanal dengang, og sjøfolkene var redd den lange og farefulle reisen rundt Skagen.
    Kjøpmennene fra Nordsjøkysten og Kanalkysten tok til et sted på vestkysten av Sleswig-Holsten og fraktet varene over land til Hedeby, hvorfra de igjen ble fraktet videre innover Østersjøen. Og omvendt med varer fra Østersjøen. Selv arabiske kjøpmenn kunne en møte i Hedeby og en av dem har sagt om dette stedet: "det er en meget stor by ved den ytterste ende av verdenshavet".
    På grunn av den geografiske beliggenhet og den nære forbindelse med Sverige må vi ha lov til å tro at Semsvikingene var med i "austrveg" (seilasen på Østersjøen); men langt større betydning har nok seilasen i "vestrveg" hatt. Her kunne de seile rett over til England eller de kunne seile nedover langs Jylland til de store elvemunninger ved Elben, Weser og Rhinen og videre til Valland (Frankrike). Fra 840-årene har vi et merkelig vikingtokt som utgikk nettopp fra Vestfold, og selvfølgelig har det også vært Semssogninger med. De seilte nedover til Kanalen og videre langs Frankrikes kyst til Loire's munning og grunnla en nybygd, som strakte sitt herredømme over hele Bretagnes sørkyst. Dette lille rike, utgått fra Vestfold, holdt seg til inn i 900-årene. På øya Groile er det funnet en norsk skipsgrav fra denne tid. Den ekspansive kraft var så stor i denne lille nybygd at nybyggerne der fra øya Noirmoutier dro nedover til Garonne, videre til den Pyreneiske halvøy og helt ned til Andalucia.
    Det livligste samkvem hadde det lille Ny-Vestfold med vikingrikene i Eire. Kanskje stod det i forbindelse med den keltiske urbefolkning på begge disse steder.
    Omtrent fra denne tid stammer Osebergskipet. Når det tidligere i denne fremstilling har vært sagt at folk fra Sem har vært med i skipsfarten i disse århundrer, er da ikke Osebergfunnet det mest eklatante bevis herfor? Kan det i det hele tenkes at et bygdefolk, som hadde et slikt skip midt i sin bygd, ikke skulle ha vært med i tidens utferder.


Osebergskipet

  Nei, - skipet, som vi i dag kan se og føle på, er et sikrere bevis på bygdens høye sjømannskultur enn selv det skrevne ord ville ha vært.
    Den litterære overlevering kan være en ufullkommen refleks, den kan gi oss et forvrengt billede av forholdene i eldre tid, men skipet taler, der det ligger, sitt eget utvetydige språk til oss, usvekket og sant ned gjennom århundrene. Ennå mer overbevisende blir dette vitnesbyrd når vi fester oss ved at Osebergfunnet ligger midt i det sentrale parti av Vestfold hvor skipsfunnene er gjort. Nordenfor har vi Borrehaugene med sitt skipsfunn fra 1880. Det ville være like utenkelig at Semssogninger ikke hadde deltatt i tidens utferder, som at det f. eks. på Wilhelmsens skip ikke skulle være falk fra Nøtterøy hvor firmaet har sitt kontor.
    De merkeligste materielle kulturminner fra vikingtiden er skipsfunnene, og blant disse står Osebergskipet som nr. 1. En av våre kunstnere har sagt at skipet er et kunstverk i linje og form så genialt at det er verdig til å støpes i bronse som et nasjonalt monument. Folk fra hele verden kommer og beundrer det som det mest enestående minne om tidens sjømannskultur.
    Hvilken kultur var det så som hadde befruktet Osebergskipets folk slik at de langt her oppe i en avkrok av den daværende verden kunne skape et slikt mesterverk. Det var kulturen i det såkalte Karolingerriket, det rike som var oppstått etter Karl Martels seier over maurerne ved Poitier i 732. Dette riket, som Karl den store grunnet i tiden omkring år 800, grenset så å si opp til Vestfoldriket. Danmark og Vestfold hørte nemlig sammen under kong Godfred eller Gudrød, og han stoppet Karl ved Slien 804. Nå mener enkelte historikere at Gudrød er den samme som Gudrød veidekonge, farfar til Harald Hårfagre og altså i nær slekt med dronning Asa, som man mener ble begravd i Osebergskipet.
    Det er de karolingiske dyremotiver, isprengt med ny, frembrytende planteornamentikk som preger Osebergstilen. Hvorledes var nå selve skipet og det som hørte til dets sjømannsmessige utstyr? Det er det som interesserer oss mest i denne forbiendelse. Skipet var 21,44 m langt, 5,10 m bredt og 1,60 m høyt i "ridset". Det var altså, nesten like "stort" som våre første hvalbåter. Skipet hadde mast (ca. 5,5 m høy) og 30 årer. Det hadde høye, praktfullt utskårne stavner av fineste ekematerialer, og man regner med at det med en besetning på 35 mann deplaserte 11000 kg. Det var gruntgående, stakk ca. 1 m og hadde 0,85 m's rekkehøyde over lastelinjen. Bunnkonstruksjonen var mest mulig elastisk. Tynne bord var forholdsvis løst festet til spantene ved trenagler og bånd av hvalbarder. Om dette kan peke hen på at man også i de dager har drevet hvalfangst her fra Vestfold, er jo ikke sikkert, bardene kan være hentet annet steds fra. Bunnkonstruksjonen ble gjort så løs for å gjøre skipet lett bevegelig i sjøen og natene var tettet med kuhår og delvis med tøy. Spantene går kun til vannlinjen, på tverrbjelkene er det knær som "overbygningen" er naglet til. Over bjelkene er det delvis faste tiljer som et dekk. Akter på styrbords side (ordet stammer fra denne tid, - den side man styrte på) er et ror i form av en bred åre, som kunne dreies med en rorpinne. Denne er merkelig nok ikke funnet, men man fant en rikt utskåret rorpinne i Gokstadskipet. Som en liten kuriositet kan nevnes at i årehullene er der et hakk, slik at de brede åreblad kan stikkes ut innenfra, og dette hakk er der hvor årehullet har den minste påkjenning under roning.
 
 


Osebergskipet. Forstavnen i sin røys under avdekningen

    Vi skal nå se litt på det nautiske utstyr som fantes i skipet. Seil ble ikke funnet ombord, derimot en masse tauverk. Det grove tauverket er av bast, det smekre av hamp. En trosse lå utover baugen og var fastgjort i en stor stein utenbords. Skipet var fortøyd før det begynte på sin ferd til Valhall, og at det skulle dit ser vi av kursen det stevner, det står nemlig med baugen sørover, helheimen lå i stikk motsatt retning, ned og nord. Et svært tau lå oppkveilet på babords side akter og et annet lå langs relingen med bukten ut gjennom et av årehullene og endene knyttet sammen. Det siste var sannsynligvis brukt til å få skipet inn i haugen. For øvrig var det en overflod av tauverk både i og utenfor skipet. Tauene var sammenknyttet og festet til knebler, hvorav det fantes en masse, etter sjømannsskapets beste mønster: råbåndsknuter, halvstikk i forskjellige variasjoner og skåtstikk. Dessuten andre kunstferdige "knoper" som  kunne være svennestykke for vordende båtsmenn. Ja, - sjømannskulturen stod i sannhet høyt i Sem omkring 850. Endeløkker på tauene var delvis gjort samtidig med tauets slåning, men spleiser forekommer også. Av fester for tauene innenbords er det kun ett bevart, et alminnelig kryssholt, som det brukes i dag, og det er en del merker etter flere. Likeledes er det huller til stropper, hvor det har vært stoppeknop (tyrkerknop) utenbords. Av blokker er det bare funnet en, og dette har kanskje    vært skjøtblokken, den er avlang av fasong som en kasteblokk med huller uten blokkskiver; i den ene ende en splitt med en bolt igjennom til å feste et tau (skjøttauet) i den annen. Roret er festet til relingen    med et bånd av flettet skinn, og dette er lagt som sjøfolkene på seilskipene legger såkalt "spansk platting". Over tverrbjelkene lå det, som før anført, delvis tiljer, og naglene i disse var av barlind. På tiljene er det tilfeldige utskjæringer, som sjøfolkene har moret seg med i ledige stunder, enkelte ganske kunstneriske. Av årer var det 30 fra 3,70 til 4 m, de korteste midtskips, de lengste i stavnene, hvor høyden over vannet var størst. Noen av årene var dekorert med utskjæringer. Det fantes ingen tofter eller annen sitteplass for roerne. Det antas at de satt på løse kister som ikke ble brakt ombord før skipet ble bemannet for reisen fordi hver roer brukte sin private "skipskiste" som sitteplass. I passende avstand for årelengden fantes det gafler til å legge årene på når de ikke bruktes. Man ser det var orden ombord. Det ble funnet et smidd anker i "forpiggen". Det veide ca. 10 kg og ankerstokken var av ek og meget lang, hvilket må ha vært en fordel for et så lite anker. Øsekaret har form av en flatbunnet skyffel. Det er 1,38 m langt og 35 cm bredt. Skaftet er 57 cm. Landgangen er 6,90 m lang og 30 cm bred med trinn og hull i til å gjøre fast ombord. Det var to vannbøtter av simpel ekestav og en fin bøtte med bronsebeslag.
 
 


Tauverk fra Osebergfunnet

    Det ble også funnet en del annet skipsinventar, hvis bruk ikke helt kan bestemmes, bl. a. en rund, smekker stake, som en tror har vært til å støtte seilet på lesiden under bidevindsseilas. Derved kunne man ligge nærmere vinden idet seilet fikk mindre buk når en brukte stake på denne måte. Dette brukes fremdeles på Island, og staken kalles undergyrding, altså samme ord som gording på norsk. Gordingene brukes hovedsakelig under berging av seil, men man bruker også å hale le gordinger "teite" under bidevindsseilas i samme hensikt som ovenfor nevnt.
    Det var alminnelig å "tjalde" skipet om natten i havn. Det er bevart mange beretninger om dette, men noe telt fantes ikke ombord. Derimot fant en fullt reisningsverk til to telt, et større og et mindre. Disse hadde firkantet form med skråtak og på endene av teltspirene var det utskårne hoder av drager og reinsdyr, vel for å holde nattens onde vetter borte. Teltene var til å slå opp i land under overnatting. Osebergskipet var et lystskip og dets eiere fant det nok behageligere å overnatte i land. Noen beskrivelse av alt det annet fantastiske utstyr som fantes i skipet, hører som sagt ikke hjemme her, - heller ikke noen gjennomgåelse av den geniale og enestående kunst i utskjæringer på stavner etc.
    Dette skip var ikke noe lasteskip, heller ikke noe krigsskip. Det var "made for pleasure not for work". Det var en stormanns- eller vel nærmest en kvinnes elegante lystjakt. Det kan ikke sammenlignes med vår tids fine 12-15-metere, nei, vi må nok helt til de store utenlandske lystjakter fra England og Amerika, som om sommeren gjester våre fjorder, for å finne et moderne sidestykke til Osebergskipet.


Osebergskipet. Akterstavnen

Modell av teltet i Osebergfunnet.


Osebergfunnet. Blokk og knebel

    La oss tenke oss dette skip en vakker sommerdag komme seilende inn Jersøysund og Husøysund. Akterst i løftingen står høvdingen og ser det vakre fylket sitt med øyer og sund utover mot den store verden, som han kjente så godt fra utferdene sine, og innover lyse marker og mørke skoger, som ga ham byttemidler til å skaffe seg de fine varer og kunstsaker(gjenstander) han så rundt seg på skipet. Der stod han selv, kledd i gullinnvirket silke fra sydlandene med det kunstsmidde sverd i beltet, og mennene hans i fine tøyer fra frisernes land. Vinen fra Frankrike drakk han av innførte blass, og i vakre keramikkboller lå valnøtter, nøtter fra Valland (Frankrike). Ja, til og med påfuglfjær som pryd for kvinnene var der. Og kvinnene hadde også perler av kulørt glass, silkekjoler, kammer og hårspyd av fineste utenlandsk arbeide. Akterom styrbord står rormannen og ved årene sitter 30 mann klar til å ro om vinden skulle løye eller slå det store, fargete råseilet bakk. Dette er ikke noe fantasifoster, ikke et gjøglebillede, som en velvillig skildrer av Sems skipsfart forespeiler seg i mangel av fakta. Nei, - vi kan lese det altsammen rett    ut av funnet hvor alle de nevnte ting finnes, påfuglen riktignok i Gokstadskipet. Denne påfuglen, dette forfengelighetens symbol par excellence, av hvilken der kanskje ikke er ett eksemplar i Norge i dag, gir et godt    billede av disse Vestfoldingers naive, fargeglade forfengelighet.
    Fra Sigvat Skalds Austrfararvisur (1019) har vi en skildring av en slik ferd:

    Glad var jeg ofte ute
    i vær, når harde byger
    strammet kongens seil
    på Strindas fjorder i blåsten.
    Havhesten travet hurtig
    (kjølene havet kløvde
    på Lista), der ut av sundet
    vi lot skipene fare.

    Den raske skoldungs tjeldede
    skip lot vi flyte
    utenfor landet, det edle,
    ved øya tidlig om sommeren.

    I bronsealderen og den eldre jernalder var de ytre kystbygder i Vestfold de egentlige kultursentra. Det var da også her den viktige kaupang Skiringssal vokste frem. Men smått om senn fikk de indre bygder mer betydning. Dette henger kanskje sammen med en større tilgang på trematerialer og pelsverk. Brunlanes og Sandar har tilsammen 210 funn fra den eldre jernalder, men bare 88 fra den yngre, mens det i Sem er 17 funn fra den yngre jernalder og bare 4 fra den eldre. Dette kan kanskje tyde på at Sem har vært tynt befolket i den eldre jernalder, mens folketallet har øket til bortimot vikingtiden. Høvdinge- eller kongeslekten har da også forlagt sine residenser nordover, en til hjertet av Sem, Sem kongsgård, en til hjertet av Slagen ved Oseberg og en til Sems nordgrense ved Borrehaugene. Dessuten har vi alle haugene på Møllehaugen, hvorav to ennå sees. Disse haugene må jo også sies å ha vært i Sem, før det var noe Tønsberg.
    Med den større rikdom; den stigende kultur, og den stadig livligere handelsforbindelse med utlandet fulgte også større rettssikkerhet. Det var ikke lenger farlig å dra fra øyene og inn i den trange innelukkede, men ypperlige havnen ved Tønsberg. Vi kan si at Tønsberg som marked oppstod samtidig med eller litt før haugleggingen av Osebergdronningen.


Osebergfunnet. Anker av jern


Osebergfunnet. Øsekarret





    Denne havnen i Tønsberg; som lå omtrent midt i herredet Sem, blir nå på en måte en konkurrent av Sem. Det var her bodene og opplagsstedene kom til å ligge. Hit kom bøndene med sine varer, og her kunne de handle til seg varer selv når det ikke lå noen skip her. Her satte kongen rett og hevdet rettsordenen, hvilket ikke så lett kunne gjøres i uthavnene. Handelen skapte også kapital til å bygge og utruste skip, og i Tønsbergegnen vokste det vel også opp en egen sjømannsstand, som kun hadde tilknytning til sjøen og således mestret yrket bedre enn de som bare hadde det til bierverv. De lange oversjøiske reiser krevde jo at i det minste styrmannen eller høvedsmannen hadde et godt kjennskap til den tids navigasjon, kunsten å finne frem over havet.
    Til tross for Tønsbergs oppkomst og vekst hører vi ennå lenge etter Osebergdronningen om selvstendig skipsfartsvirksomhet fra Sem. Hvis det virkelig var dronning Åsa som lå i Oseberghaugen, var Bjørn Farmann på Sem kongsgård, det nåværende Jarlsberg, hennes oldesønn, og vi kan vel nesten si at han har gått over i historien som Norges første skipsreder.
    Om ham sier Snorre:
    "Kong Haralds sønn Bjørn rådde da for Vestfold og satt oftest i Tunsberg, men var sjelden i hærferd. Til Tunsberg søkte meget kjøpskip både der fra Viken og nord fra landet og sør fra Danmark og Saksland. Kong Bjørn hadde også kjøpskip i ferd til andre land og skaffet seg derved kostbarheter og andre varer, som han syntes å ha bruk for. Hans brødre kalte ham Farmann eller kjøpmann."
    Til tross for fredelige sysler med skipsrederi og kjøpmannsferd har nok Bjørn Farmann vært en stridbar herre. Vi vet fra Snorre at han ble drept av sin bror Erik Blodøks omkring år 900. Brødrenes far, kong Harald Hårfagre, skulle ha skatt av Bjørns rike og Erik ville hente skatten for faren, men Bjørn ville selv sende den, og i den strid som oppstod herom, ble Bjørn felt. Snorre forteller at Bjørn ble hauglagt i Farmannshaugen (ned for Jarlsberg hovedgård) og det er kanskje en historisk kjerne i denne beretning.


Farmannshaugen

    Vi skal nå se litt på forholdene innen "skipsrederyrket" i disse fjerne tider, altså på forholdene slik de artet seg for en vikingtidsskipsreder fra Sem og hans folk. At Sem eller Vestfold i det hele hadde ikke så rent få dyktige skipsredere; bærer både Gokstadskipet og Osebergskipet det tydeligste vitnesbyrd om. Flåten måtte være av betydning, det kan vi slutte oss til av funnene og sagaene. Det er kun et håndverk som har lang tradisjon, som kan frembringe noe så fullendt som disse skipene. Skipsbyggerne kaltes da smeder. Han som ledet arbeidet, kaltes hovedsmed (høfudsmidr) og han hadde stavnsmeder og bordskjærere under seg. Vi har detaljerte beretninger om byggingen av flere skip, men visstnok ingen fra selve Vestfold. Om Ormen Langes bygging beretter sagaen bl. a, følgende: Noen felte trær, noen fraktet tømmeret til beddingen og noen slo i søm. Stavnsmeden het Torberg Skavhogg og han var så dyktig at han ble hovedsmed. - Når skipet var ferdig, ble det gjerne innviet til en av gudene og i den kristne tid til en helgen. I stavnen ble det da lagt relikvier til beskyttelse og hell for skipet. Skipet fikk så sitt navn f. eks. Mariasuden, Olavssuden, Raudku, Visunden (bisonokse), Jernbarden, Hellig Olavs Hjælp. "Tranen" kaltes et skip fordi det var høyt i stavnen, "Reinen" et annet fordi det var det hurtigste av alle skip.
    Det var gjerne bare om sommeren skipene seilte, om vinteren ble de satt på land eller i naust. Livet ombord var nok hardt, mannskapet lå på tiljene i soveposer, bare et par av de skip vi hører om, har hatt en slags kahytt. Noen varme fantes ikke om bord, og maten har vel vært stokkfisk, salt kjøtt, smør og kald grøt m. m. Verst var det selvfø1gelig i uvær og når skipet tok inn vann, for pumpeverkene kom først i bruk i det 15. eller 16. århundre. Skipene måtte altså øses. Sagaen nevner noe som kaltes "dæluaustr", det var en renne som ledet vannet fra øsebøtten over bord. Når det var anledning til det, la man til land om natten og tjeldet skipet. Maten kunne da kokes i land og folkene få ordentlig hvil. I leden var det spesielle steder for slik overnatting. Eieren var selv gjerne styresmann, men for skipet til Island, skulle det være to styrmenn. Under styresmannen var fire reidumenn, en slags båtsmenn, som hadde oppsynet i hver sin del av skipet. Styresmannen var ikke enerådende på skipet. Det skulle holdes skipsråd i land ved landgangen, i sjøen ved masten. Mannskapet var frie menn, ikke som i sydlandene slaver. De hadde ingen 1ønn, men hadde varer med skipet, som ble solgt med fortjeneste. Mannskapet holdt seg selv med kost, men var vel i "felag" med de andre, derav det engelske ord "fellow". Det franske ord for matros "matelot" stammer også fra dette matfellesskap, og jeg synes dette er gode vitnesbyrd om hvor dominerende den norske innflytelse var på alt som hadde med sjøen å gjøre.
    Hvorledes fant så disse mennesker frem over havet, f. eks. fra Norge til Grønland? De hadde jo absolutt ingen av senere tiders hjelpemidler. Ingen kart, ingen logg, intet ur, intet kompass, det - leidarsteinen -  kom først i bruk i det 13. årh., ingen sekstant. Til navigasionen på de tre L'er - logg, lead, latitude, hadde de bare loddet, men det vet vi ble brukt. Ellers hadde de bare himmellegemene, om natten polarstjernen, leidarstjernen - om dagen solen. At de av dagens lengde og solens middagshøyde gjorde seg opp en mening om sin bredde, det vet vi. Det fremgår også av en beretning at de dannet seg en mening om solens høyde ved å iaktta hvor langt skyggen av æsingen ble kastet inn i båten, og det er jo mulig de har hatt merker på toftene. Ellers seilte de slik at de    oftest fikk kjenning av land. Av fuglefaunaen kunne de se om de nærmet seg land. De la videre merke til vannets farge og strømforholdene. Men ofte tok de også feil og seilte i motsatt retning av den de skulle. At det med disse hjelpemidler var mulig å finne frem til Amrerika, vitner om et sjømannsskap som vi i den dypeste beundring må bøye oss for. I trangere farvann bruktes los, og det står i Magnus Lagabøters bylov at losen skal styresmannen (d. e. rederen) holde, derimot skal mannskapet dele utgiftene til tolk.
    På Bjørn Farmanns tid var det nok ikke noe klart skille mellom viking, kjøpmann og skipsreder. Det kom vel mest an på mannens temperament om han for på røvertokt eller i fredelig handelsferd. Forholdene der skipene kom, spilte vel også en stor rolle. Var landets innbyggere organisert i et rettssamfunn med væpnet forsvar, ble det nok mest kjøpmenn som kom til landet. Det er også verd å legge merke til at sjømanns- og kjøpmannsyrket var et aktet yrke. Det var landets beste folk som dro ut, og de ble æret og aktet for det. Forfatteren av "Kongespeilet" - som selv om det er skrevet senere enn denne periode, sikkert også gir uttrykk for den tids oppfatning - anbefaler sin sønn å fare ut i sjømannsferd. Han er selv hoffmann, men vil ikke laste det ærlige sjømannsyrket, sier han. Vi kan gå ut fra at ferden ble planlagt av en høvding eller storbonde, som selv skulle være styresmann. Folk omkring kom så til ham med last og fikk plass ombord. Styresmannen, som holdt skipet, skulle ha 1/3 mer last enn de øvrige. Fra Sem var det vel mest trelast, skinn og pelsverk de førte med seg ut, kanskje også sild. Hjem tok de de mest forskjelligartede varer, så som korn, honning, vin, klæde- og luksusvarer. To kunne også slå seg sammen om å ruste ut skip, det ble et partsrederi, og de var da begge styresmenn. Et slikt partsrederi kaltes "felag" (av fe - gods), og de gamle lover inneholder detaljerte bestemmelser herom. Selv i Middelhavslandene, hvor man fra oldtiden hadde et høyt utviklet handelsliv, var de ikke kommet stort lenger enn nordmennene i vikingtiden på dette område. Dette vitner om et relativt høyt utviklet "skipsrederi" og det interessante for oss i denne forbindelse er at vi tør hevde at en skipsredervirksomhet av denne art har foregått nettopp i og fra Sem.


Bayeuxteppet. Detaljer





Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >