Vekstlivet i Sem og Slagen 

                                                          av Knut Tjønneland

Planteveksten

     Sem og Slagen ligger i et vegetasjonsområde som strekker seg fra ytre Oslofjord til Skrim.  Fjellgrunnen er stort sett av samme art hele veien.  Det må tilføyes at vi har et markert skille i 2 etasjer, det som ligger over og under den marine grense.  Enkelte steder, f. eks. i Kodal, er det ganske påfallende hvordan det skifter fra en frodig skog med et rikt utvalg av planter, til barskog med vesentlig lyngvekster i skogbunnen.
    Utover mot sjøen og oppover fjellet blir vegetasjonen mer sparsom, fordi den er mer utsatt for vær og vind, derfor den påfallende likhet mellom vekstlivet ytterst på øyene og vekstlivet på høyfjellet.   Skogen er glissen og vindslitt, skogbunnen tørr og mager.  Berg, knauser og stein er dekket med lav.
    Til fjells er også trærne skjegget og frynset av lav.
    Mellom disse grensene brer det seg ut et frodig vegetasjonsområde.  Vegetasjonen i Sem og Slagen må ha hatt karakter av storskog før oppdyrkingen tok til.  Bare i de sumpige strøkene omkring elve- og bekkeosene og myrene, har skogen holdt seg tilbake.
    Fjellgrunnen i dette området er av eruptiv, d.v.s. vulkansk opprinnelse, og er forholdsvis rik på forskjellige mineraler.  Viktig for plantelivet er foruten kaliumholdige, fosforholdige mineraler.  Man regner at forvitringsjorden i dette området gir en ganske god skogsjord takket være et visst innhold av fosfor.  Det er allikevel ikke denne forvitringsjorden som i første rekke gir grunnlag for den rike planteveksten i Sem og Slagen.  En vesentlig del av de løse jordlagene er morenejord, d.v.s. jord transportert av isen.  I og for seg er jo dette også forvitringsjord, men den har gjerne en blandet opprinnelse og  stammer fra forskjellige slags bergarter, noe som må sies å være en fordel.  Det som kjennetegner disse jordmasser, er innholdet av runde stein i alle størrelser og farger.  Mye av denne morenejorden er skjøvet sammen i høyderygger, som f. eks. det store raet fra Kjær til Lasken på Sem, eller fra Slagenstangen sydover mot Karlsvik.  Men enda viktigere for plantelivet er det at herredet har ligget under vann og at jorden derfor egentlig er sjøbunn.  Vannet har foretatt en sortering av det løse materialet, slik at vi noen steder får leire og andre steder mere grovkornet sand.  Der hvor vannet har vært mest urolig, f. eks. over båer, får vi sand. Høyderyggene Tønsberg-Barkåker og Bakkeskau viser et slikt jordsmon.  I dypåler, forsenkninger, kort sagt der hvor vannet har ligget i ro, får vi leire.  Det viktigste er imidlertid at jorden, fordi den har vært oversvømmet av havet, har fått en allsidig sammensetning.  Betingelsen for et rikt planteliv er derfor tilstede. Jorden er en meget god dyrkningsjord.

    Sem og Slagen hører allikevel ikke med til de mest søkte botaniseringsfelter.  Det tør vel sies at det er silurområdene som i så måte er gjevest.  Her er selve fjellgrunnen forsteinet gammel sjøbunn, og består for en vesentlig del av kalkstein.  Vi har et slikt felt som en brem rundt det eruptive område, som Sem og Slagen er en del av, fra Langesundsfjorden, Skrim, Skoger, Sande og til øyene i Holmestrandsfjorden.  Disse stedene er yndede operasjonsfelter for botanikerne.   Her finnes mange mere eller mindre sjeldne planter, derav mange av våre orkidéer.  Fra Sem og Slagen er det bare få planter av orkidéfamilien som er kjent, f. eks. flekkmarihånd (Orchis maculata), nattfiol (Platanthera bifolia) og knerot (Goodyera repens).
    De jordbruksmessige erfaringene tyder vel også på at jorden med mellomrom trenger tilførsel av kalk.  Dette må henge sammen med at en vesentlig del av kalken (kalsiumjonene) er vasket ut fra de øvre jordlagene.  Sammensetningen av den naturlige planteveksten peker heller ikke hen på at vi har en kalkrik jord, når vi da unntar områdene i øst,  langs Oslofjorden.

Strandvegetasjonen 

Det er avgjort Slagen og da det østligste området mot Oslofjorden som har det rikeste og mest varierte plantelivet.  Vi har her en lang strandlinje og av meget skiftende karakter fra det indre av Tønsbergfjorden, ut til Valløy, Slagenstangen og innover mot Åsgårdstrand.
    Strandkantene får sin egen plantevekst, og en av grunnen er at plantene her tåler jordens innhold av salt bedre enn andre, de har stort nok osmotisk trykk i sine celler til å kunne trekke til seg vann fra den saltholdige jorden.  Dette gjelder de plantene som står nærmest vannkanten.  Men også i et bredere område langs strandkanten har plantesamfunnet en egen sammensetning.  Interessant er forekomsten av ekte malurt (Artemisia absinthium) .  Den finnes alminnelig utbredt på Ringshaug, Skallevold og videre nordover langs fjorden.  Skulle vi dømme etter dens utbredelse her, ville vi si at den må være en strandplante.  Men kommer vi andre steder i landet, ser vi at denne planten på ingen måte er bundet til sjøområder.  Den finnes langt inn i landet.  Den er vanlig bundet til de kalkrike grostedene.
     Havbunnen øst for Slagen er steinet eller fast sandbunn.  Snegler og muslinger er det rikelig av, og slik har det nok også vært da strandkanten lå høyere enn nå.  Derfor er jordbunnen rikelig oppspedd med skjellsand.  Jeg tror ikke malurten noe sted i Slagen vokser langt fra sjøen.  I lengst avstand fra sjøen har jeg sett den ved Tverved.  Her er noen store grustak, og sannsynligvis også skjellsand.  Foruten malurten finnes her også fagerknopurt (Centaurea scabiosa) som er angitt som en kalkplante.  Oksetunge (Anchusa officinalis) og hundetunge (Cynoglossum officinale) finnes begge i engene til Søndre Karlsvik og tilsvarende steder langs fjorden, men ikke ellers i Slagen og ikke i Sem.  Navnene her hentyder til at den ene har blader som kan lignes med den ru og skarpe oksetungen, mens den andre har myke og bløte blader som en hundetunge, ellers ligner de hverandre.  Hundetungen lukter sterkt og eiendommelig.  Frukten, en nøtt, har pigger med mothaker, slik at den henger seg fast i klærne når man går forbi, og man får en hel jobb med å plukke ut disse nøttene etterpå. Malurten har også en sterk, men langt behageligere lukt.  Et bittert stoff, absintin, kan ekstrakteres fra planten og brukes som krydder i likør og brennevin.
     Et enda mer eksklusivt utbredelsesområde har kubjelle (Pulsatilla pratensis).  Den finnes bare på Slagenstangen, som danner en trekantet snipp ut i fjorden.  Det er rart å se hvordan denne planten holder seg til sand, den går da også dypt ned med sitt rotsystem.  Den holder sag unna skogen og vokser bare på en brem av sand mellom skogen og vannet på nordsiden av Slagenstangen.   Det må være en sterkt lyselskende plante.  På denne tangen vokser også en vakker mure med store gule kronblad som har en branngul flekk innerst.  Det er flekkmure (Påtentilla Crantzii).

    Grunnen til at disse plantene gir inntrykk av å være strandplanter, må være at jorden her langs fjorden inneholder mer kalk enn den gjør i vestre Slagen og i Sem.   I den forbindelse vil jeg gjerne nevne at jeg har sett jord hvor det kan ligge et helt lag av gamle muslingskall i ca. 1 meters dybde, mens vegetasjonen på overflaten tyder på at jorden kunne trenge kalktilførsel.  Slike planter er åkergråurt (Gnaphalium uliginosum),  linbendel (Spergula arvensis),  småsyre (Rumex acetosella) og tanngras (Scleranthus annuus).
    En annen eiendommelighet ved strandvegetasjonen er det utvalg av ugrasplanter vi finner ved siden av de egentlige strandplanter.  Slike ugressplanterer:  Hundekjeks (Anthriscus silvestris),  balderbrå (Matricaria inodora),  stornesle (Urtica dioica) osv.   De vokser på mark som er særlig rik på kvelstoffholdig næring i form av nitrat,  populært kalt salpeter.  Fra Åsgårdstrand i nord til Husøy i syd skylles det i land mye tang og tare.  Eggehvitestoffer og andre kvelsboffholdige stoffer i disse døde plantene omsettes av bakterielivet,  og jorden får et ekstra tilskudd av nitrater.  Vi kan direkte se hvordan ugress- og strandplanter vokser frodig og tett på feltene av råtnende tang.   Foruten de som er nevnt før,  finner vi på slike steder f. eks. bruskmelde (Atriplex glabriuscula),  strandmelde (A. litoralis), tangmelde (A. latifolia),  klengemaure (Galium aparine),  vrangdå (Galeopsis bifida) og mange andre.
    I den steinete stranden syd for Slagenstangen vokser det noen store kraftige eksemplarer av strandkål (Crambe maritima).  Den trekker lett oppmerksomheten til seg med sine kraftige,  blågrønne blader.  Det er lett å forestille seg at den er morplante til våre forskjellige kålvekster,  blomkål,  hodekål og kruskål.  Alt i alt er det ikke så mange eksemplarer av den, så man bør være forsiktig og la den stå i fred.  Mer alminnelig er strandflatbelg (Lathyrus maritimus) med rø de og blåfiolette erteblomster.

   I likhet med så mange strandplanter er bladene kjøttfulle og blågrønne.  En slektning av strandflatbelgen er skogvikke (Vicia silvatica).  Den vokser i store mengder her og i Karlsvik.  Den vokser et stykke opp fra strandkanten.  Men den liker seg godt her på de varme steinene.   Den er en slyngplante og plantene hekter seg i hverandre og danner store sammenhengende flak ut over steinene og opp i skogkanten.
    En utpreget strandplante er derimot strandreddik (Cakile maritima) som finnes jevnlig langs hele stranden.  Den hører som strandkålen til de korsblomstrede, og er saftfull, tykk og blågrønn.
    Det er interessant å legge merke til fordelingen av steinet strand og sandstrand.  Der hvor stranden består av løse jordmasser og ikke fjell,  må vi regne med at det opprinnelig har vært en nokså jevn blanding av stein og finkornet materiale.  Når sjøen bryter kraftig, vaskes sanden ut, og steinene blir liggende igjen.   Oppe i åsen kan vi mange steder finne igjen slike gamle strandlinjer.
    Steinet strand har vi særlig mellom Slagenstangen og Karlsvikodden.  Terrenget skråner nokså bratt ut,  slik at det er nokså dypt like inn til land,  og bølgene bryter på med stor kraft.
Nord for Slagenstangen og sør for Karlsvikodden blir det mere sandstrender, dels fordi det er lunere bukter,  dels fordi det er mere langgrunt.  Bølgene brekkes ned og mister sin kraft litt etter litt på sin vei inn mot land.   Det er kraft nok i bølgene til at det mest finkornete materiale blir revet opp og trukket med ut på dypere vann,  hvor det bunnfelles i form av leire.  Innover grunnen og på land får vi grovkornet ren sand.  Planteveksten får stort sett en annen karakter når vi går fra den steinete stranden over til sandstrendene ved Skallevold og Ringshaug, selv om mange av vekstene går igjen.   Det som mest karakteriserer vegetasjonen her på sanden, er strandrug (Elymus arenarus).  Det er et kraftig gress som har blågrønne blader og store aks med lange,  gule støvknapper vippende i vinden.   En annen som liker seg godt her i sanden,  er gåsemur   (Potentilla anserina).   Den brer seg utover ved hjelp av utløpere slik som jordbærplanten.  Bladene er ulikefinnet som rognebladene og har en sølvaktig farge her ved sjøen.  Når planten finnes lengere inne på land,  har bladene den mere vanlige grønne fargen.
     Alminnelig langs stranden er strandsmelle  (Silene maritima),  videre fjæresauløk (Triglochin maritimum) og strandkjempe (Plantago maritima).  Nede i fjæra vokser salturt (Salicornia europaea) og strandarve (Honckenya peploides) og  lenger oppe brokkurt (Herniaria glabra) trykket flat til sanden som den skulle være tråkket på.  To av de aller mest karakteristiske for stranda er strandnellik  (Armeria vulgaris)  og strandstjerne  (Aster tripolium).   De blomstrer henholdsvis på forsommeren og høsten.

    Men vi må ikke glemme blodstorkenebb  (Geranium sanguineum),  som også blir kalt makrellblomst.  Det er vel fordi den viser seg omtrent samtidig med at  makrellen kommer. Den har store vakre røde blomster og er den vakreste av storkenebbene.  En plante som modig går ut i selve saltvannet,  er havsivaks  (Scirpus maritimus).  Der hvor sjøen bryter mot land,  klarer den seg nok ikke, men i de lunere havbuktene i nord og sør er den alminnelig.
    Kommer vi innover til Kilen ved Træla og Ilene ved Byfjorden,  forandrer stranden og vegetasjonen temmelig sterkt karakter.  Planteveksten har et langt mer ensformig preg.  Vi får det vi kan kalle en strandeng som nok er grønn, men fargen går nokså meget over i brunt.
    Jordbunnet er sterkt finkornet.  Det må henge sammen med at det er forholdsvis små havbassenger det vi har utenfor.  Sjøen kan aldri her bli noe nevneverdig opprørt.  Både Kilebekken og Aulielven renner langsomt og det er bare finkornet materiale de kan føre med seg,  men i årenes løp er det store mengder de bærer på sin rygg ut i havet.  Her vokser nesten  ingen av de plantene vi kan finne ved fjorden i øst.
    Bunnen utenfor er en bløt bunn som får en ganske annen flora og fauna.  Sannsynligvis er her ikke nevneverdig mengde av skalldyr i form av snegler og muslinger.  I stedet for store mengder brunalger i form av tang og tare, får vi en glissen bestand av ålegress (Zostera marina) og grønnalger i form av havsalat og tarmgrønske.  Havvannet er temmelig brakt på grunn av alt ferskvannet som blir tilført.  På land er vegetasjonen over store partier svært ensformig og nærmest trist å se på.  Det viser seg at det er saltsiv (Juncus Gerardi),  litt oppspedd med en gressart,  rødsvingel  (Festuca rubra).  Det er saltsivet som nesten alene dekker disse arealene og som gir disse strandengene den brunlige fargetonen.  Dette korte sivet blomstrer på forsommeren.  Blomstene er meget små,  så de må studeres i lupe og viser da en stor fargeprakt.  Støvveiene er mørkerøde og støvknappene gule.  Hadde disse blomstene vært store,  ville strandengen fått et ganske annet utseende i blomstringstiden.  Hist og her finnes det også andre arter som fjæresivaks (Scirpus uniglumus),  endel stararter, f. eks. småstar (Carex Goodenbwii) og duskstar (C. disticha).  Inne imellom disse stråene oppdager vi den lille vevre strandkryp (Glaux maritirna).  På små tuer finner vi tiriltunge (Lotus corniculatus) og hvitkløver (Trifolium repens).  Idet hele tatt vokser artenes antall etter som vi kommer innover land og i alle grøftene.  Vi finner gåsemuren (Potentilla anserina),  gressarter som sølvbunke (Deschampsia caespitosa),  krypkvein (Agrostis stolonifera),  knerevehale (Alopecurus geniculatus),  markrap (Poa trivialis).  Her og der finner vi også eksemplarer av den lille vevre myrmaure (Galium palustre).  I grøftene vokser mannasøtgress (Glyceria fluitans).  Langs og i grøftene er det kraftige eksemplarer av tiggersoleie (Ranunculus sceleratus),  og på tørrere mark opp mot veien er det meget engsoleie (Ranunculus acris).  På et inngjerdet område hvor det ikke ble beitet,  la jeg merke til en kraftig gressart.  Meterlange utløpere lå bortover bakken,  fra leddknutene vokste det ut nye skudd og røtter.  Slirehinnen var oppfliset i lange hår,  og merket på bladene ”djevlebittet” viste at det var takrør (Phragmites communis).  Her hvor den fikk fred for beiting,  så det ut til at den var i ferd med å erobre et helt område.
    Det er pussig at her vokser en blanding av tørrjordsplanter, som rødsvingel og tiriltunge på den ene side,  og saltsiv og fjæresivaks på den annen side. Men størst intereresse knytter det seg til den absolutte ensidigheten ved at store arealer - mangfoldige dekar - er dekket av praktisk talt bare en eneste alt, nemlig saltsivet.
    Når vi ute på Ilene får et plantesamfunn som er så mangelfullt på arter, må det skyldes mangel på et eller flere  av hovednæringsstoffene.  Saltsivet er ikke en kraftigvoksende stor plante som utkonkurrerer andre - det kunne nemlig også føre til et sterkt ensartet plantesamfunn.  Nei, saltsivet er en ganske småvoksen,  puslete,  liten plante,  og så lenge forholdene er uforandret,  ser det ikke ut til at den skal bli fortrengt av andre.
    Av meddelelser i pressen har jeg sett at det har vært foretatt jordanalyser her og at det er et bra innhold av kalisalter, mens fosfatinnholdet er minimalt. Det er derfor sannsynlig at ved tilførsel av kvelstoff og fosfor-forbindelser, ville planteveksten her,  uten noen inngrep forøvrig,  i løpet av kort tid gjennomgå  en total forandring.  Stamhusbesitter Wedel Jarlsberg har nå satt igang tørrlegging,  drenering og oppdyrking på Ilene.  Det skal bli interessant å legge merke til de forandringer som vil komme etter hvert.  For kulturvekstene er dreneringen spesielt viktig,  fordi området er så flatt og fordi jordmassene er sammensatt av så finkornet materiale at de blir temmelig kompakte.
    Som for nevnt,  har vi ved Kilen ned for Presterød tilsvarende forhold som ved Ilene.  Saltsivet (Juncus Gerardi) er meget utbredt, men vi finner også strandkjempe (Plantago maritima),  salturt (Salicornia europaea) og havsivaks (Scirpus maritimus). Forbi Råel og utover mot Husvik treffer vi etter hvert den mere allsidige strandfloraen,  og foruten arter som er nevnt tidligere finnes den høye, kraftige strandsteinkløver (Melilotus altissimus),  den lave skjørbukurt (Cochlearia officinalis) og den klatrende strandvindel (Convolvolus sepium). 

Trær og busker

   Går vi iland fra Oslofjorden mellom Slagenstangen og Karlsvika, kommer vi like inn i tett,  kraftig og veksterlig skog.  Det er åpen havstrekning i sørøst helt ut i horisonten,  og mot øst er Oslofjorden bred og åpen.  Det blåser naturligvis endel her,  men det ligger såpass langt inn i fjorden at skogen ikke generes av det.  Skogen tar seg ganske anderledes ut f, eks. på ytre Tjøme hvor den er vindslitt og glissen. Vi har høye, ranke trær i  en tett bestand, mest barskog, men også rikelig islett av løvtrær.  Der hvor skogen står tettest, forsvinner vegetasjonen i skogbunnen.  Gjøkesyre (Oxalis acetosella) er den mest nøysomme når det gjelder å utnytte lyset i den mørke skogbunnen. Gjøkesyren er en utpreget skyggeplante.  Men såsnart det blir en lysning får skogbunnsfloraen en allsidig sammensetning av gress og urter.  Et alminnelig gress er myskegras  (Milium effusum).  Noen andre planter som vokser i denne skogbunnen og ellers ikke er så alminnelig er:  Sanikel (Sanicula europera), tannrot  (Dentaria bulbifera) og skjellrot  (Lathraea squamaria).  Tannrot hører til de korsblomstrede.  Mens det er vanlig for denne familien at plantene har en mengde frø,  er tannrot en dårlig frøprodusent.  Til gjengjeld har den yngleknopper i bladhjørnene.  Navnet har den fordi det sitter blader som ser ut som hvite tenner tett bortover den underjordiske delen av stengelen.  Disse tennene gjemmer opplagsnæring,  så planten har noe å starte med neste vår. Det samme gjelder skjellroten,  men den har overhodet ikke grønne blad,  og for å kunne eksistere,  snylter den på røttene av forskjellige løvtrær.  Det er bare toppen av stengelen med de lyserøde blomstene som stikker over jorden.  Denne siste hører til de maskeblomstrede.  Ved Karlsvik vokser kjemperøksopp.  I skogen er det ikke så rent sjelden en kan støte på champignon,  og temmelig alminnelig er lys piggsopp.

    Vi har vel neppe noe sted en så avvekslende skogbunn og frodig skog som på denne morenen lengst i øst.  Men slik er skogen stort sett i hele herredet. Forstmannen vil vel si det er skogbunn av høyeste bonitet,  idet skogens tilvekst er den størst mulige. Man kan bedømme boniteten såvel av tilveksten som av selve markfloraen. I jord av beste bonitet omsettes avfallsstoffene fra vegetasjonen raskt til plantenæringsstoffer.  Man taler om mulljord,  eller også om metemarkjord for å markere den rolle som dyrelivet, metemark og insektlarver spiller i omsetningen av humusstoffene. En motsetning har vi i jord hvor avfallsstoffene omsettes bare ganske langsomt.  Vi får et lag råhumus som ligger som et tydelig lag over mineraljorden.  Råhumusen er mer eller mindre sur, fordi det dannes syre ved råteprosessene av vedstoff. Større eller mindre surhet angis med ph-verdien.   Jo  mindre denne verdien er,  jo surere er jorden.  Røsslyngmark har gjerne en ph-verdi på omkring 4. Syrene løser opp og tar med seg endel av stoffene i mineraljordlaget.  Stoffene felles ut igjen lenger nede hvor jcrden får en mørkere farge,  mens laget nærmest opp til råhumusen får en lys avbleket farge.
    I god mulljord kan vi ikke skille ut noen slike lag.  Der går en blanding av humus og mineraljord jevnt over i ren mineraljord uten noe skarpt skille.  I mulljorden kan det påvises salpeter - i råhumusen ikke.  Det ytre tegn på at man er kommet over på råhumus er at lyng, blåbær, tyttebær, blokkebær  og røslyng blir det dominerende innslag i skogbunnens flora, mens plantene fra metemarksjorden forsvinner.  De forsvinner fordi jorden blir surere og fattigere på næring.  Det er lite næring i råhumuslaget fordi omsetningen av dødt plantevev til plantenæringsstoffer går så langsomt, og det er lite i bleikjordjordlaget fordi det er så utvasket.  Kvelstoffnæringen som plantene må ha for å lage sine eggehvitestoffer og klorofyll, må de i alle tilfelle få fra humusen.  Den finnes ikke i den rene mineraljorden.  De fleste planter av lyng-familien er surjordsvekster, og lyngen, som er en busk, har likesom trærne, røtter som går dypt.  Dessuten må man regne med at symbiose med sopp hjelper disse vekstene til å få tak i kvelstoffet i humusen.
    Faktorene som utvikler jord av den ene eller andre typen, er mange. Næringsrik, kalkrik, passelig fuktig jord og varmt klima trekker i retning av mulljord, mens mager, for tørr, kalkfattig jord og kjølig, fuktig klima trekker i retning av råhumus.
    Kalkens virkning .på jorden er mangesidig.  Den er nødvendig som næringsstoff for plantene, men det lille som trengs til det, finnes i all slags jord.  Et rikelig innhold av kalk derimot har en utpreget virkning på jordens kjemiske og fysiske beskaffenhet.  Den kjemiske virkningen består i at humussyrer nøytraliseres og ph-verdien øker.  Dessuten påvirkes jordens struktur slik at den får en bedre gjennomlufting og blir varmere.  Det er f. eks. nevnt at planter som på våre breddegrader krever kalkrik jord, ikke alltid gjør det lenger sør.
    En vesentlig del av jorden i norske skoger er råhumus.  I Norge har vi da også en stor produksjon av blåbær og tyttebær.
    Råhumusjorden har mange grader av bonitet.  På den beste jorden av denne typen har vi blåbærlyng, endel bregner, endel mosearter og noen få urter som skogstjerne (Trientalis europaea) og marimjelle (Melampyrum pratense).  Etterhvert som boniteten blir dårligere, forsvinner bregnene.  Av moser får vi andre arter, av urtene er stormarimjelle en av dem som holder lengst ut.  Blåbær erstattes etterhvert mer og mer av tyttebær (V.vitis idaea) og røslyng (Calluna vulgaris).  På den dårligste bonitet består bunnvegetasjonen av lav, forskjellige reinlaver og islands lav.
    En vandring fra øst i Slagen mot vest vil si en vandring fra rik mulljord eller metemarkjord til råhumusjord oppe på åsryggene vest i Sem.  Det er forholdsvis lite blåbær en kan finne i Sem og enda mindre i Slagen.  En finner mere blåbær hvis en drar enda lenger vest til høyereliggende åser f. eks. i Andebu. Skal en vestfolding på tyttebærtur, drar han gjerne ut av Vestfold, f. eks. til grunnfjellområdene i Kongsberg-trakten.  Skal man finne mark med lav og svakt voksende furuskog, så kan man finne det på enkelte åsrygger ute på øyene, Nøtterøy og Tjøme.
    I Sem og Slagen er granen det viktigste skogstreet.  Den har jo det mest ettertraktede virke.  Den har også naturlige betingelser for å bli den mest utbredte tresorten i dette distriktet.  Granen liker næringsrik, passe fuktig jord, og det som er dens fortrinn i konkurransen med de andre skogstrærne, er at den er nøysom med lyset.  Furu er det ikke på langt nær så mye av.  Den er nøysom med hensyn til næring, røttene går dypere enn granens, slik at den får tak i vann selv om den står på temmelig tørr mark.  Den er imidlertid sterkt lyskrevende.  Ut fra dette er det interessant å legge merke til hvor furuen vokser.  Den finnes først og fremst oppe på åsryggene.  Hesbyåsen, Undrumsåsen, Hassum-åsen, Presterødåsen og Husøy, og enkelte andre steder på sandjord, f. eks. på Skallevold og ved Hortensveien nær Tønsbergs bygrense.  Den store myren ved Hassum er dekket av ungfuru.  Det er mulig at dette skyldes kulturarbeide, grøfting av myren og planting eller såing av furu. Av andre bartrær finnes det en god del ener (Juniperus communis) spredt omkring på lysåpne steder i skogkanter og skråninger.  Den har vanskelig for å hevde seg i tett skog.  Barlind (Taxus baccata) derimot er sjelden - det er mulig at den ikke finnes i hele Sem og Slagen.  En kjenner av Slagens flora, skolestyrer K. Lie Mathisen, forteller at han har sett et par eksemplarer på Skallevold, men de var sterkt ribbet, og er nå forsvunnet.  Barlind er et ettertraktet materiale til kranser. 
   Kommer vi lenger vest til skogene i Andebu finner vi rikelig med barlind.  Den kan bli meget gammel, eldre enn noen av våre andre trær, opptil 2 a 3000 år.  Den er et vakkert tre som meget vel vil egne seg som prydtre.  Det er synd at den ikke er rikere representert i våre skoger.  Det hører dog med til karakteristikken at treet er giftig.
    Bartreet lerk (Larix decidua), som er innført til Norge, finnes det litt av ved Hortensveien nær Tønsberg.
 

Løvskogen. 

Løvskogen har ikke den økonomiske betydning som barskogen, og blir derfor ikke tatt vare på i samme grad som denne.  Løvskog blir mest verdifull på den beste jordbunn.  Jo raskere den vokser, jo hardere, sterkere og penere blir virket.  Det er også gunstig med endel løvskog ved siden av granen, fordi løvet virker som en god gjødsling.  Dette hjelper til å vedlikeholde den skogbunntypen som er mest ønskelig og hindrer at den går over til råhumusjord.  Alle våre varmekjære løvtrær trives godt i Sem og Slagen.  Dette skyldes ikke minst de gunstige klimaforhold i distriktet, særlig om sommeren.
    Vekstenes krav til sommer og vintertemperatur kan være temmelig forskjellig.  På Sør- og Vestlandet kan dyrkes trær for hvilke vinteren på Østlandet er for streng, f.eks. Araucaria og Sequoia.  Kristtorn (Ilex aquifolium), en busk med vintergrønne blader, vokser på Vestlandet og Sørlandet til Tvedestrand-Risør.  Bergflette (Hedera helix), som også beholder bladene om vinteren, går lenger østover, helt inn i Oslofjorden, så langt som til Drøbak.  Jeg har sett et eksemplar av bergflette på stranden sør for Slagenstangen, men ikke i Sem.
    Ren løvskog har vi antagelig bare et eneste sted, nemlig i naturparken Gullkrona ved Jarlsberg.  Dessverre er parken blitt beskåret på grunn av flyplassen.  Her er samlet store, velvoksne eksemplarer av eik, lønn, ask, bok og or.  Det er en fryd for øyet å få se disse kjempene.  I skogbunnen skyter det opp en mengde renninger, kanskje særlig av bok og ask, så tett ofte at det nesten ikke er til å komme fram.  Ellers er det naturlig nok vårblomstene som gjør mest av seg i skogbunnen.  Hvitveisen er et syn her, det er den som dominerer.  Skogbingel (Mercurialis perennis) er det også en god del av. Blåveis derimot ser ut til å mangle her.  Her finnes tørrere partier og mere fuktige.  I Lille-Gullkrona går terrenget opp i en fjellknaus.  Her finner vi gran, furu, eik og videre endel edelgran med mengder av frøplanter under. Her er krossved  (Viburnum opulus), hundekjeks (Anthriacus silvestris), skogstorkenebb (Geranium silvaticum), stankstorkenebb (G. Robertianum), nyresoleie (Ranunculus auricomus), smørbukk (Sedum maximum), stemorsblomst, (Viola tricolor).  Videre kan man for Store Gullkrona finne: Gullstjerne (Gagea lutea), slyngende søtvider (Solanum dulcamara), bjørnekam (Blecknum spicant), trollurt (Circaea), springfrø (Impatiens noli-tangere), hvitbladtistel (Circium heterophyllum), brunrot (Scrophularia nodosa).  På de mere lavtliggende partier med større fuktighet: Maigull (Chrysosplenium alternifolium), vårkål (Ranunculus ficaria), soleihov (Caltha palustris), vendelrot (Valeriana sambucifolia), mjødurt (Filipendula ulmaria) og endelig sverdlilje (Iris pseudacorus).

    For å ta de enkelte løvtrærne, så finnes bjerken (Betula verrucosa) som vi kan vente - over hele herredet - men ikke noe sted i større omfang.  Den er meget lyselskende og kan vanskelig på denne jordbunnen og i dette klimaet uten hjelp hevde seg ved siden av granen.  Det klarer derimot ospen (Populus tremula) bedre.  Ser vi på granskogen er det stadig isprengt større eller mindre mengder osp i denne. Rogn (Sorbus aucuparia) finnes i ur og skråninger, det er sjelden vi finner den som tre av noen størrelse.  Av asal har man bare et eneste eksemplar, i Karlsvika.  Spissløn (Acer platanoides) finnes jevnt over hele  området i Sem og Slagen.  Den forekommer sjelden i store eksemplarer, men leilighetsvis kan man se den stor og kraftig.  Eksempler på dette finner vi i Gullkrona og i enkelte tuntrær.  Ask (Fraxinus excelsior) er det meget av og flere steder skyter det opp tett ungskog av ask.  Renningene står ofte så tett at de fleste ikke har noen sjanse til å vokse opp.  I mange tilfeller er disse ungtrærne angrepet av en sopp som er årsak til den sykdom som kalles frukttrekreft.  Vi finner da de samme skjemmende sårene som man finner på angrepne epletrær.  I de gamle alléene i Sem er det mye ask.  Man får inntrykk av at asken i gamle dager ble meget brukt som allé - og tuntre. Om asken må man vel kunne si at den ikke alltid er så heldig med sitt utseende.  Særlig tåler den dårlig å b1i kylt.  Det blir da en mengde grener som hver for seg strever etter å komme til topps, og så får kronen et strantent, og jeg tør si, noe lurvet utseende.  Nei da tar lind (Tilia cordata) seg meget bedre ut.  Der fordeler grenene livsrommet mellom seg slik at kronen får et gjennomført harmonisk preg.  Det er ikke så meget av den i skogen, men desto mer er den brukt til å pynte opp i alléer og på gårdstun.

   Man er ikke dus med trærne uten man kjenner trærne såvel i vinterdrakt som i sommerdrakt. Det er kanskje særlig i vinterdrakt at deres individuelle særpreg kommer tilsyne. Hos lind forgrener kvistene seg på en bestemt måte som gjør at det hele virker som et fint broderi når vi ser mot kvistene med himmelen som bakgrunn. For lindens vedkommende er inntrykket av detaljene og helheten det aller beste.  Til gjengjeld har den liten verdi som brukstre, fordi veden er løs og dårlig.
    I alminnelig skogsdrift er det vel ikke praktisk med de altfor store dimensjoner, idet avvirkningen blir for tungvint.  Men det er gildt å få se slike store trær.  På den øverste av de to søndre  Karlsvikgårdene er det mange slike overdimensjonerte trær som er blitt spart for øksen. Her er praktfull løn, lind, alm og særlig flere kjemper av noen eiketrær.
    Eik (Quercus robur) finnes flere steder, f. eks. i Gullkrona, Tomsbakken, i Greveskogen, på Berg, Aulilund og Kjelle. På Kjelle får vi et inntrykk av hva beplantning kan bety for et boligstrøk.

    Eiken har ofte en kort stamme, og så kommer grenene som en hel skog av stammer ut i alle retninger.  En pyramideformet krone slik som hos gran skyldes at vekststoffer fordeles slik at det blir en mere sterkt-voksende hovedstamme, og tykkelsestilveksten hos grenene blir mindre.  Vokser derimot hovedstamme og gren omtrent like sterkt, vil vi få en mer hvelvet krone slik som hos mange løvtrær.  Eik har lett for å få en noe kronglet vekst, fordi endeknoppen ofte dør bort og en sideknopp overtar tilveksten.
    Bok (Fagus silvatica) er mere alminnelig i Sem enn i Slagen.  Det er interessant å følge bokens utbredelse.  På Tjøme er det et ganske lite område ved Vrengen, ellers finnes den bare plantet.  På Nøtterøy er det bokeskog langs veien Lofterød-Tømmerholt.  Østenfor riksveien til Tjøme finnes den imidlertid ikke.  Bok er svært alminnelig i Stokke, Sem, oppover i Andebu og i Våle.  I Slagen finnes den i skogstykket øst for Jareteigen skole.  Ellers kan man gå lange strekninger i Slagen uten å treffe på den, ja det kan se ut som den mangler helt.  Plutselig kan man så støte på grupper av bok i den øvrige skogen, og dette er da gjerne nær bebyggelse som f. eks. ved Bakkeskau, Gårdbo og Narverød.  Det er en kjent sak at boken er det sist innvandrede av våre ville skogstrær, og at den enda ikke har nådd grensene for sitt naturlige utbredelsesområde. Mot nord er den kommet omtrent til Holmestrand, men spredningen nord-syd foregår sikkert lettere enn øst-vest.  Vi har f. eks. Tønsbergfjorden som skiller Nøtterøy og Tjøme fra fastlandet, og ellers går den dyrkede marken som en rekke parallelle dalfører i retning nord-syd og stenger for en spredning øst-vest.  Jeg er tilbøyelig til å tro at den jevnere fordeling av bok i Sem enn i Slagen er et spredningsteknisk spørsmål.  En annen mulighet er at det kan være lokal-klimatiske forhold som gjør seg gjeldende, at det kan være naboskapet til sjøen den ikke liker.  Foruten de stedene som er nevnt, skal den visstnok også mangle på Østerøya og Vesterøya ved Sandefjord.  En slik fordeling er jo ganske påfallende.  Jeg tror allikevel ikke at fenomenet beror på lokalklimatiske forhold.  Ser man på de østligste forekomstene av bok i Slagen, ved Bakkeskau, Gårdbo og Narverød, så er det lokale områder innenfor hvilke boken dominerer sterkt, for så utenfor  disse å mangle helt.  Områdene kan karakteriseres som ”øyer” av bok i den andre skogen.  Det er ikke spredte enkelttrær hist og her. Jeg tror derfor helst at størstedelen av Slagen er jomfruelig mark for boken.  Likesom granen klarer boken seg godt i skygge, og har derfor evne til å trenge inn på allerede tilvokst område.  Om noen hundre år skulle jeg anta at boken utgjør et dominerende innslag på morenen Slagenstangen-Karlsvik.

    Boken er et vakkert tre.  Den blågrå fargen på den slette, glatte barken gir i bokeskogen en eiendommelig belysning og stemning.  Vinterknoppene er ekstra lange -  flere centimeter – og smale.  Fra disse knoppene folder løvet seg raskt ut, og treet står der plutselig med  skjært lysegrønt løv. 
    Svartor (Alnus glutinosa) er det meget av, der det er fuktig.  Den liker å stå med røttene ned i grunnvann.  Treet i vinterdrakt er meget vakkert i silhuett mot en kveldshimmel.  Om dagen i godt lys derimot virker kronen noe uryddig.
    Gråor (Alnus incana) er det lite av, den finnes mest sammen med svartor og pilearter langs bekker og elvefar. Mere utbredt er den når vi kommer lenger inn i landet.  Nærmere kysten ser det ikke ut til at gråoren klarer å hevde seg noe større.  Ellers er gråor mange steder litt av et skogsugras.  Den har selv liten verdi og tar opp plassen for mere verdifull skog.  Begge oreartene er nyttige fordi de er kvelstoffsamlere.  De har noen utvekster på røttene, og her finnes det en sopp som kan ta til seg av luftens kvelstoff og på den måten gjøre jorden rikere på kvel-stofforbindelser. 

    Av de større trærne er det bare alm (Ulmus glabra) igjen.  Den er det påfallende lite av.  Det finnes endel i Søndre Slagen på veien fra Nedre Råel til Husvik, dels som allé-trær og dels oppover åsen.  Forøvrig er den praktisk talt ikke å se.  Den er et vakkert, stort og verdifullt tre som kunne fortjene en større utbredelse.
    Hegg (Prunus padus) er det lite av.
    Slekten pil (Salix) omfatter en rekke arter, noen er trær og kalles pil, andre er busker og kalles vier.  Den vanligste pileart er selje (Salix caprea).   De fleste av disse artene liker et fuktig jordsmon, og finnes langs bekker og grøfter eller i lavt og åpent terreng.  Vi har flere vierarter i terrenget fra Valløy gravkapell mot Ringshaug, og fra Lensberg mot skytebanen.
    Hasselen (Corylus avellana) liker gjerne en tørr, varm og lys vokseplass. Den har vanskelig for å hevde seg i skogen, men finnes f. eks. i skogkanten langs dyrket mark.

    Leddved (Lonicera xylosteum) klarer seg bra i ikke for tett skog.  Det er meget av den langs Oslofjorden.  Dens slektning vivendel (Loni-cera periclymenum) er det derimot lite av.
    Krossved (Viburnum opulus) finnes forskjellige steder både i Sem og Slagen særlig på grensen mellom skog og dyrket mark.  Den har blomster i skjerm, kantblomstene i skjermen er store, hvite og sterile.  Det er bare de uanselige blomstene innenfor som blir til frukt.  Vi vil lett kalle fruktene bær, men det er egentlig steinfrukt, hver med bare et frø.  De ser røde og fristende ut, men de får henge i fred for trosten.
    Trollhegg (Rhamnus frangula) liker godt fuktig mark og klarer seg bra selv om det er skyggfullt.  Der hvor den først finnes sprer den seg lett.  Det finnes f. eks. nokså meget av den på et lite skogstykke bak Borgheim bruk på Sem. Den har grønne uanselige blomster som har en sterk tiltrekning på bier. 
 

Myrvegetasjonen.

    De viktigste vekstene på myrene foruten mosene, hører til lyngfamilien, og lyngen er en flerårig liten busk, dvergbusk.  De største myrene er Stormyr ved Hassum i Slagen og den delen av Akersmyra som ligger i Sem.  På begge skjæres det torv, mest på Akersmyra.  Torven i myren er egentlig et metertykt lag med råhumus.  Den omdannelsen av alt dødt plantestoff som ellers normalt finner sled i naturen, stanser her opp på et meget tidlig stadium.  Det er derfor torven har verdi som brensel.   Energien er nemlig bevart, gjemt i stoffet sålenge det ikke er omdannet til kullsyre og vann.  Grunnen til at disse omdannelsene, råteprosessene, stanser opp, er mangelen på surstoff nede i myrvannet.  Vannet er stillestående, og det surstoffet som måtte bli oppløst i vannet, blir umiddelbart brukt opp av de levende plantene og mikro-organismer i overflaten.  Torven er derfor et mektig lag råhumus.  Det er da ikke så underlig at flere av de vekstene vi finner på råhumus-mark i skog, finner vi igjen på myrene.  Som før nevnt finner vi lyng på de høyeste åsene lengst vest i Sem på grensen mot Ramnes.  Ellers har vi nok den meste røsslyngen på de nevnte myrene. Røsslyngen er hovedveksten, ihvertfall på den delen hvor torvskjæringen foregår.  Som så mange andre steder ble den sterkt desimert i tørkeåret 1947, men har tatt seg opp igjen siden.  Til og med litt reinlav og islandsk lav kan vi finne på disse myrene.  Mens det er betraktelig småfuru på Stormyr i Slagen, er det mest frøplanter av bjerk på Akersmyr.  Ellers er disse myrene temmelig like.  Blåbær og krekling (Empetrum nigrum) finnes, mikkelsbær (Vaccinium uliginosum) likeså.  På Akersmyra danner de siste en tett bestand i skogbunnen langs myra.
    Kvitlyng (Andromeda polifolia) finnes bare på myrene.
    Torvmyrull (Eriophorum vaginatum) er den planten som gjør seg mest bemerket på myrene.
    Multe (Rubus chamaemorua) er også rikelig representert. Sommeren 1954 var det rikelig multeblomstring på Stormyr, men det var bare han-blomster å se.  Molten hører til rosefamilien, likesom bringebær og bjørnebær.  Disse vokser imidlertid i et ganske annet miljø.
    Tranebæret (Oxycoccus quadripetalus) som vokser i torvmosen på de våtere partiene, hører derimot til lyngfamilien.  Tranebæret har, etter å være frosset, en frisk syrlig smak.  Det er heller ikke så godt å få plukket det før etter at myrene har frosset til.
    Soldugg (Drosera) finner man også på disse myrene.  Soldugg Iøser spørsmålet om kvelstoffernæringen på den måten at den fanger og fordøyer insekter.

Den vanlige markfloraen
omfatter de plantene vi vanligvis legger merke til i skog og mark og som ikke tilhører et mer spesifikt samfunn slik som myr eller strandvegetasjonen.  Vi kan si den markeres av to ytterligheter - fra vekster på tørr bakke til sump- og vannplanter.
    Hovedkilden når det gjelder kvelstoffnæring for disse plantene er salpeter, eller rettere, nitratjonet, som ved hjelp av mikroorganismer dannes av eggehvitestoffene i alle slags plante- og dyrerester.  Vekstlivet på den tørre bakken er særlig utbredt ut over på øyene.  Her er det mange steder grunn jord over oppstikkende fjell, og klimaet er vanligvis preget av kortere eller lengere tørkeperioder om sommeren.  Alle har vi sett disse haugene og bakkene som så lett blir brunsvidde.  Her finnes blomster som har en kort, hektisk vårperiode slik som vårrublom (Draba verna), vårskrinneblom (Arabidopsis thaliana), sølvmure (Potentilla argentea), hårsveve (Hieracium pilosella), gulmaure (Galium verum) og bergskrinneblom (Arabis hirsuta). Noen av disse vekstene kan, hvis ikke tørken kommer for tidlig, kle bakken i en flott fargeprakt, slik som stemorsblomst (Viola tricolor), tjæreblomst (Viscaria vulgaris) og tiriltunge (Lotus corniculatus). Enkelte av disse vekstene har sørget for vannmagasin i bladene.  Disse kalles for sukkulenter.  De tilhører vesentlig slekten sedum, såsom bitter bergknapp (Sedum acre), hvit bergknapp (S.album) og smørbukk (S.maximum).  Så er det endel busker og kratt som søker sin tilflukt her, fordi det ikke blir så hard konkurranse om lyset, f. eks. ener (Juniperus communis), nypetorn (Rosa), og slåpe (Prunus spinosa).

    Denne vegetasjonstypen som er så vanlig ute på øyene, trekker seg noe mer i bakgrunnen når vi kommer til Sem og Slagen.  Her er det den dype jorden som gjør seg gjeldende.  Mesteparten av jorden her tåler selv temmelig sterk tørke.  Vi får mest av det man kan kalle frisk mark, og vi skal ta med en planteliste vi kan finne fra litt forskjellige områder, f. eks. Valløy-Ringshaug: Hundekjeks (Anthriscus silvestris), stormaure (Galium molugo), ryllik (Achillea millefolium), burot (Artemisia vulgaris), nyresildre (Saxifraga granulata), marikåpe (Alchemilla vulgare), løvetann (Taraxacum officinalis), skvallerkål (Aegopodium podagraria), nyresoleie (Ranunculus auricomus), brønnkarse (Rorippa islandica), vinterkarse (Barbarea vulgaris), balderbrå (Matricaria inodosa), lakrismjelt (Astragalus glycyphyllus), jordbær (Fragaria vesca), hestehov (Tussilago farfara), engviol (Viola canina), korsknapp (Glechoma hederacea), gjerdevikke (Vicia sepium), fuglevikke (V. cracca), dunkjempe (Plantago media), smalkjempe (P. lanceolata), snegleberg (Medicago lupulina), strandvortemelk (Euphorbia palustris), veivorte-melk (E. esula), gjætertaske (Capsella bursa-pastoris) og geiteskjegg (Tragopogon pratinsis). Ved Ringshaug, tysk mure (Potenlilla thurin-giaca). Ute ved Valløy vokser en høy kraftig plante som på avstand kan se ut som en busk med gule blomster i toppen - det er russekål (Bunias orientalis). Ved Husvik vokser også en som ikke er vanlig: Sikori (Cichorium intybus) og av vanlige bl.a.: Storborre (Arctium lappa), vindelslirekne (Polygonum convolvolus), akerdylle (Sonchus arvensis).  (Alle tre Sonchus-artene finnes alminnelig utbredt), kattehale (Lythrum salicaria) og alm. fredløs (Lysimachia vulgare).  Ved Presterød: Vanngro (Alisma plantago), tiggersoleie (Ranunculus scleranthus), hanekam (Lychnis flos cuculi), høymole (Rumex domesticus), mjødurt (Filipendula ulmaria), mørkmjølke (Epilobium obscurum) og lyssiv (Juncus effusus).  Som før nevnt er gjeveste finnested for planter lengst øst.  Ved Karlsvik vokser f. eks. marienøkleblomst (Primula veris).  Den finnes ikke i vest.  Videre har vi notert fra Karlsvik: Nesleklokke (Campanula trachelium), rødkjeks (Torilis japonica), skogsalat (Lactura muralis), brunrot (Scophularia nodosa), berggull (Erysimum hieracifolium), kratthumleblomst (Geum urbanum), svartburkne (Asplenium trichomanes), sisselrot (Polypodium vulgare), hvit bergknapp (Sedum album), bakke-mynte (Satureja acinos), dunhavre (Avena pubescens), stormarimjelle (Melampyrum pratense), fagerklokke (Campanula persicifolia), hvit-maure (Galium boreale), klengemaure (Galium aparine), gulmaure (G. verum), bulmeurt (Hyoscyamos niger), veitistel (Cirsium lanceolatum), lundkarse (Cardamine impatiens), blankstorkenebb (Geranium lucidum), stankstorkenebb (G. Robertianum) og skogstorkenebb (G. silvaticum).
     Engstorkenebb (G. pratense) finnes her, men er ikke vanlig.  Et eneste eksemplar av dragehode (Dracocephalum ruyschiana) er funnet i Karlsvik. Videre finnes vanlig lerkespore (Corydalis fabacea), fingerlerke-spore (C. pumila), jordrøyk (Fumaria officinalis), krokhals (Anchusa arvensis), gjeldkarve (Pimpinella saxifraga), klokkevintergrøn (Pyrola intermedia), myske (Asperula odorata), blåveis (Anemone hepatica), gullstjerne (Gagea lutea), Olavsskjegg (Asplenium septentrionale), teiebær (Rubus saxatilis), vårerteknapp (Lathyrus sernus, knollerteknapp (L. montanus), vanlig maigull (Chrysosplenium alternifolium), trollbær (Actaea spicata), sumphaukeskjegg (Crepis paludosa), bjørnekjeks (Heracleum sibiricum), grøftesoleie (Ranunculus flammula), rødknapp (Knautia arvensis), blåknapp (Sussisa pratensis), jonsokkoll (Ajuga pryamidalis), klourt (Lycopus europaens), skogsvinerot (Stachys silvatica), kransmynte (Satureja vulgaris), blåkoll (Prunella vulgaris), bergmynte (Origanum vulgare), trollurt (Circaea alpina), blåfjær (Polygala vul-garis), hanekam (Lychnis flos cuculi), tunsmåarve (Sagina procumbens), knoppsmåarve (S. nodosa), tunbendel (Spergularia rubra), dikeforglemmegei (Myosotis caespitosa), vanlig knoppurt (Centaurea jacea), ormehode (Echium vulgare), landøyda (Senecio jacobaea) og mange, mange andre.
    I Slagendalen fra Transformatorstasjonen og nordover er notert: Krusetistel (Carduus crispus), åkertistel (Cirsium arvense), rødtopp (Odentites rubra), balderblå (Matricaria inidora), prestekrave (Chrysanthemum leucanthemum), alsikekløver (Trifolium hybridum), rødkløver (T. pratense), kvitkløver (T. repens), burot (Artemisia vulgare), hestehov (Tussilago farfara), kattehale (Lythrum salicaria), reinfann (Chrysanthemum vulgare), strandrør (Phalaris arundinacea), alm. ryllik (Achillea millifolium), nyseryllik (A. ptarmica), flikkbrønsle (Bidens tripartita), følblom (Leontodon autumnalis), skogbingel (Mercurialis perennis), gåsemure (Potentilla anserina), sløke (Angelica silvetstris), kvassdå (Galeopsis tetrahit), vrangdå (G. bifida), prikkperikum (Hypericum perforatum), tunbalderbrå (Matricaria matricarioides), gul flatbelg (Lathyrus pratensis), geiterams (Chamaenerion augustifolium), krattslirekne (Polygonum dumetorum), skogvikke (Vicia silvatica), kveke (Agropyron repens), åkermynte (Mentha arvensis), svaleurt (Chelidonium majus), torskemunn (Linaria vulgaris), gullris (Solidago virgaurea), klebrig svineblomst (Senecio viscosus), filtbladet kongslys (Verbascum thapsus), tårnurt (Turitis glabra), harekløver (Trifolium arvense), åkergull (Erysimum cheiranthoides), veitistel (Cirsium lanceolata), flikbladet veisennep (Sisymbrium officinalis) og brunrot (Scrophularia nodosa).  I veigrøften vokser: Bekkeveronika (Veronica beccabunga), vanngro (Alisma plantago), vasspepper (Polygonum hydropiper), sumpmaure  (Galium uliginosum), elvesnelle (Equisetum fluviatile) og duskstar (Carex disticha).  Sumpmauren finnes også inne på engen og her er også: Engrevehale (Alopecurus pratensis), vassrevehale (A. aequalis), myrrap (Poa palustris) og hestehavre (Arrhenatherum elatius).  Fra Lensberg er notert: Småstorknebb (Geranium pusillum), karve (Carum carvi), sølvmure (Potentilla argentea), nikkesmelle (Silene nutans), åkerveronika (Veronica agrestis) og småsyre (Rumex acetosella).  Oppover Lensberg-åsen får vi, naturlig nok, et plantesamfunn som svarer til tørr bakke, her er fortsatt: Gulmaure (Galium verum), hårsveve (Hieracium pilo-sella), smørbukk (Sedum maximum), tjæreblomst (Viscaria vulgaris), stedmorsblomst (Viola tricolor), tungras (Polygonum aviculare), bergskrinneblom, prikkperikum, kvassdå, rogn, ask, osp, eik, selje, rose, ener, furu, gran, bjerk, blåbær, tyttebær, skogstjerne (Trientalis europaea), smyle (Deschampsia flexuosa), tepperot (Potenlilla erecta), hvitveis, maiblomst (Maianthemum bifolium), trollhegg, hassel og slåpe.  Vegetasjonen skifter svært raskt, ettersom vi på grunn av fjellets form skifter fra tørrere til fuktigere partier.  I det vi nærmer oss ned til Grebte, tiltar floraen som hører hjemme på fuktig grunn.  Vi har fortsatt: Einstape (Pteridium aquilium), bringebær (Rubus idaeus), skogstjerne, blåveis, tårnurt, leddved, gjerdevikke, knollerteknapp, hengeaks (Melica nutans), hvitmaure, kratthumleblomst, engsoleie, rips, tveskjegget veronika (Veronica chamaedrys), glatt veronika (V. serpyllifolia), krossved, hegg (Prunus padus), engkarse (cardamine pratensis), soleihov, enghumleblomst , nyresoleie, gråor og svartor, gullstjerne, marikåpe, hestehov, korsknapp (Glechoma hederacea), istervier (Salix pentandra) og selje (Salix caprea).  Ved et tjern nede ved Grette vokser myrviol (Viola palustris) og i tjernet bukkeblad (Menyanthes trifoliata) og vasshår (Callitriche).  Av bregner som ikke er så rett vanlige har vi ihvertfall en, og det er strutseving (Struthiopteris filicastrum). Den vokser i Slagen, langs veien et stykke nord for Transformatorstasjonen og langs et bekkefar ved Tomsbakken i Sem.  Av andre bregner er det vanlig å finne i distriktet: Skogburkne (Athyrium felix-femina), hengeving (Dryopteris phegoyteris), fugletelg (Dryopteris Linnaeana), geittelg (D. austriaca), ormetelg (D. filix-mas) og lodnebregne (Woodsia ilvensis).

    En av de aller vanligste gressartene er hundegress (Dactylis glomerata). Andre gressarter er engkvein (Agrostis tenuis), engsvingel (Festuca pratensis), lundrap (Poa nemoralis), sølvbunke (Deschampria caespitosa) og smyle (D. flexuosa).  På mere tørre bakker gulaks (Anthoxan-thum odoratum) og sauesvingel (Festuca ovina).  Langs grøfter både i Sem og Slagen, f. eks. Bakkeskau, Jarlsberg og Fadum, finnes et stort staselig gress, vassrørkvein (Calamagrostis canescens).  Stengelen er grenet, noe som ikke er så vanlig blant gressene, ihvertfall ikke våre hjemlige.

    De plantene som er notert for Husøy er notert før, bortsett fra et par arter som: Svartgallbær (Bryonia alba) og japansk slirekne (Polygonunn cuspidatum).  De må begge være forvillet fra hager.  Her er et kupert terreng med furu på åsryggene, her har vi tørrjordsflora som går over vanlig markflora ned til en frodig strand og gressflora i strandkanten. 

Vann -og sumpplanter.
 

    Mens den tørre bakkens flora neppe kan sies å være noe dominerende trekk i bildet av vekstlivet i Sem og Slagen, må dette til gjengjeld sies om sump- og vannvekstene.  Det er ikke det at det er så mye tjern eller innsjø - tvertimot, men på grunn av det svake avhellet, vil det lett bli stående vann i jorden.  Av innsjø eller tjern er det bare Akersvannet som er av betydning, og det er bare den nordre delen av dette som hører til Sem.  Her er det et frodig vekstliv, noe som viser at vannet gjennom sine tilsig får en rikeig næringstilførsel.  Her vokser hvit nøkkerose (Nymphaea alba) og gul nøkkerose (Nuphar luteum). Takrøret (Phragmites communis) vokser lengst ut i vannet i et bredt felt og med forholdsvis stor avstand mellom stråene.  Nærmere land vokser sjøsivaks (Scirpus lacustris) i et meget smalere felt.  De enkelte stråene står mye tettere og har en mørkere grønn farge.  Sjøsivakset som er et halvgress, er bare et tykt rundt strå (uten blader) som smalner mot toppen og ender i en rødbrun akssamling.  Innenfor sjøsivakset kommer så nøkkerosene, og innenfor dem igjen et belte med mjuksivaks (Scirpus mamillatus).  Videre har vi: Myrhatt (Comarum palustre), vanngro (Alisma plantagoaquatica), pinnsvinknopp (Sparganium) og langs etter grøfter: Skogsivaks (Scirpus silvaticus), grøftesoleie (Ranumculus flammula), skjoldbærer (Scutellaria galericulata), myrtistel (Cirsium palustre), gåsemure, legevendelrot (Valeriana officinalis), åkermynte (Mentha arvensis), melkerot (Peucedanum palustre), Iris (Iris pseudacorus) og pors (Myrica gale).   Iris er en eiendommelig fremmedartet utseende plante.  Den er original i sin bygning av blomsten og når det gjelder bladstillingen.  Den er alm. utbredt over hele Sem og Slagen i grøfter, bekker og våte steder.  En annen fremmedartet sump-plante er dunkjevle (Typha latifolia) som vokser ved Kjelle.  Takrøret er det som fremfor noe markerer utbredelsen av fuktig mark i Sem og Slagen.  Vi møter det nærsagt overalt. Ved bekkeutløpene på Ilene og Kilen danner det på begge sider av bygrensen mot Tønsberg sammenhengende åkrer på hundredevis av dekar.  Det går ut i ferskvann, ut i sjøen, vokser i elver, i grøfter og innover jordene så langt det er fuktig nok.  Det er vanlig å kalle takrøret for siv, elvesiv eller rørtopp.  Det regnes som et kraftig melkedrivende for som kuene gjerne vil ha.  Men det tåler ikke beiting, fordi det, når det holdes jamt nede, ikke får anledning til å samle opplagsnæring i jordstenglene.  Takrøret er Norges største gressart, det har leddknuter med brede blader oppover stengelen, og en mørk topp av blomster.  Alle bladene har tversover et merke som etter 3 tenner og merket kalles for djevlebittet.  Der hvor takrør går inn i åkrene, finner vi gjerne også brønsle (Bidens tripartita) som ugressplante.  Fruktene fra denne, noen flate nøtter, setter seg med to tagger fast i klærne.  Et par andre planter som markerer fuktig mark er lyssiv (Juncus effusus) og knappsiv (J. conglomeratus).   De står i tuer utover engen og får stå i fred for beiting.  At dette sivet ofte blir kalt ”kjølgras» eller ”kjølsiv” hentyder til at jorden har lav temperatur.

    Det er vanlig å oppfatte vannsjuk jord og sur jord som identiske begreper. Dette er imidlertid galt.  En røslyngmark er f. eks. alltid sur, men ikke vannsyk.  Om jorden er sur er det en kjemisk egenskap og skyldes visse stoffer, syrer.  Slike stoffer kjennetegnes ved sur smak eller ved at de får blått lakmuspapir til å slå om til rødt.  Den kjemiske motsetningen til sur tilstand er alkalisk tilstand slik som vi har det i såpeopl., lut eller salmiakkspiritus. Tilstanden imellom kalles nøytral, da er pH verdien lik 7.  Det er sjelden at jorden vår er alkaisk, d.v.s. har pH verdi større enn 7.
    Av våre kulturvekster trives slike som jordbær og poteter med en noe mere sur jord enn f. eks. kål.
    Det som er den rent umiddelbare hensikten med drenering er å skaffe røttene luft, - surstoff.  Når sumpplanter vokser på vannsyk jord, er det ikke fordi de ikke trenger surstoff de også, men de sørger selv for å skaffe det. Undersøker vi slike planter finner vi at stenglene innvendig har luftkanaler som fører helt ned i røttene.  Med hensyn til vannet i jorden, så kan vi si at grunnvannspeilet deler jorden i to lag.  Under er alle rommene mellom jordpartiklene fylt med vann, og her er det mangel på luft, særlig hvis vannet er stillestående.  Over grunnvannspeilet vil jorden inneholde både vann og luft. Det er i dette jordlaget kulturplantene og så mange andre planter brer ut sine røtter.  Ved dreneringen får dette jordlaget et større omfang, planten får et dypere og kraftigere rotsystem.  I tørkeperioder vil det trekke grunnvann opp i jorden ovenfor som i et trekkpapir.  Vannet vil føre med seg oppløste stoffer fra enda dypere lag.
    Det oppnåes en tredobbelt fordel ved drenering.  Den ene er at røttene får luft, den annen at jordens kapasitet med hensyn til eget næringsinnhold utnyttes bedre og den tredje fordelen er ikke mindre vesentlig, nemlig at jordtemperaturen blir høyere, jfr. «kjølsiv».  Grunn-vannet er en viktig kapital i jorden, og for jordbruket er det viktig at det reguleres slik at man får en full utnyttelse av jorden.
 

Botaniske sjeldenheter.

    Tilslutt skal bare nevnes noen mere spesielle ting.  Først noen funn: Gårdbruker Johs. Widerøe fant høsten 1953 på den dyrkete marken:  Piggeple (Datura tatula), linderose (Abutilon theophrasti) og duskamarant (Amaranthus retroflexus).  Ingeniør Erling Kvalheim angir å ha funnet i parken på Jarlsberg: Krypmure (Potentilla reptans).  Skolestyrer Lie-Mathisen, Åsgårdstrand fant i 1918, i en liten dam ved Karlsvik:  Hestekjørvel (Oenanthe aquatica).  Den finnes der fremdeles.  Den er ellers bare angitt for Onsøy.  Et par andre vekster han har funnet er blitt borte, nemlig: Gulltorn (Ulex europeus) og Korallhagtorn (Crataegus calycina).
    Tilslutt har vi så mistelteinen (Viscum album) som er så original at den kan godt fortjene et kapitel for seg.  Den er nok ikke noen nyinnvandrer, men det er dessverre fare for at den kan forsvinne.  Den er en snylteplante, det rette navnet er halvsnylter.  For å bruke et bilde, så kan vi si det slik: Den tar ikke den ferdige maten, men den stjeler råstoffene, og så har den eget kjøkken. Botanisk sett kan vi oversette dette slik: Siden den er grønn, altså har klorofyll, kan den lage organisk stoff selv, men den sender sugeorganer gjennom barken og inn i veden på løvtrær.  Her tar den så vann med oppløste næringssalter som kommer opp fra roten.
    Den får et eiendommelig utseende på grunn av en gaffelformet forgrening.  I spissen av grenen får den hver vår to blader som kan sammenlignes med propellvingene på et fly.  Bladene blir så sittende grønne på, hele vinteren og utover sommeren etter at de nye bladene er kommet.  De hvite bærene sitter også på hele vinteren.  Knuser man et bær, kommer frøet tilsyne, og det kleber til fingrene med et seigt limstoff.  Det sies at trosten befrir seg for frøet ved å gni nebbet mot grenen.  Derved sørger den også for plantens formering. Denne såingen må være høyst usikker på våre kanter.  Vi er nok helt på nordgrensen for mistelteinens vekstområde.  I Mellom-Europa skal den være litt av en plage.  Vi har to lønnetrær i Karlsvik med misteltein.  Det ene har bare en busk, det andre er temmelig sterkt infisert.  For noen år siden hadde vi en lønn til på Studsrød.  Det var et stort tre med en mengde store kvaster av misteltein.  Større deler av treet med tilhørende misteltein var døde.  I 1948 blåste treet overende i en storm.  Som man forstår, kan det være fare for at mistelteinen kan forsvinne, og det ville jo være trist.  Den er med på å skape en egen stemming i skogen, og det er ikke så rart at det knytter seg megen overtro til denne eiendommelige planten.
 
 
 
 
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >