Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie 
 Sem og Slagen - en bygdebok. 2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside | Innhold |< forrigeneste >
 
 


    Helleristning fra Skjeberg i Østfold.

Fra steinalderen til Bjørn Farmanns tid.

    At Norge allerede i steinalderen, fra det femte til begynnelsen av det annet årtusen, har hatt forbindelse med utlandet vet vi av de arkeologiske funn. De beste redskaper i steinalderen ble gjort av flint, og flint finnes litet i Norge. Av de redskaper som ble brukt her i steinalderen, var ca. 75 % av flint, et materiale som for en vesentlig del er hentet fra utlandet. Verksteder og de råhugne materialer til disse redskapene er funnet. At disse tunge materialer er fraktet landverts over Sverige, hvor det ikke fantes veier, er utelukket, og de må derfor være fraktet over sjøen. I hva slags båter? Arkeologene mener i åpne robåter uten seil, enten uthulede trestammer eller i såkalte "eker", som ennå brukes i våre ferskvann.
    Går vi så fra steinalderen over i bronsealderen, fra begynnelsen av det annet til midten av det første årtusen, vet vi straks litt mer. Vi har her helleristningene å bygge på, et enestående materiale som fra den grå, forhistoriske tid taler sitt tydelige språk til oss gjennom årtusener. Vi kan i dieselskipenes og de svære flyklipperes tid lese i den uforvitrede  granittklippe gjennom århundrenes århundrer hvorledes våre bronsealderforfedre krysset det hav, som eksplosjonsmotoren nå presser oss gjennom med hastigheter som bare for 50 a 100 år siden ingen kunne ane noensinne skulle bli mulig.
    I Sem har man ikke funnet mange helleristninger, men så å si i dens nabobygd tvers over fjorden, i Skjeberg, har vi noen av de beste og mest karakteristiske som er funnet i Norge. Selvfølgelig har Sem hatt de samme skipstyper. Det kan man vel direkte slutte av den høye sjømannskultur som Osebergskipet vitner om. En slik kultur har århundrer bak seg. Selv om helleristningene ikke gir noe realistisk billede av skipene, men er stilisert, og av en eller annen religiøs grunn har fått sin merkverdige form, har vi dog lov til å slutte oss til et forholdsvis stort skip av planker på spanter med høye stavner og plass til mange mennesker. Kjølen har gått foran forstavnen og akterom akterstavnen, muligens av forsvarshensyn for å forhindre entring. Om disse skipene har hatt seil vet vi ikke. Men man har vanskelig for å forstå hvorledes mennesker med så store skip skulle ha kunnet unngå å oppdage vindens fremdrivende virkning. Arkeologene forteller oss videre at det var livlig forbindelse mellom Norge og østersjølandene, ja selv med de britiske øyer, og det er ikke sannsynlig at de uten seil skulle ha kunnet komme dit med skip som rommet opp til 50 mann. At de var store, vet vi fra en helleristning i Skjeberg. Det er dem som mener at våre fedre først lærte å bruke seil i folkevandringstiden, og de bygger denne tro på hva Tacitus 100 år e. Kr. skrev om svearnes skip. Årene på disse skip var løse og ikke som hos    romerne og vikingene stukket gjennom huller i skipssiden. Men Tacitus hadde sin viten på 4. og 5, hånd, og vi må gå ut fra at bronsealderskipene hadde seil. Dette antydes også med en til visshet grensende sannsynlighet på noen helleristninger. Havnen ved Jersøy har nok sett mange av disse bronsealderens skip ligge og laste eller utrustes til hærferd, men historien kan intet fortelle oss og selv arkeologene lite. Vi vet imidlertid fra funnene at handelsveiene gikk fra Oslofjorden nedover langs Sveriges vestkyst og inn i Østersjøen til Bornholm og Gotland og tvers over den baltiske bukt til Weichsels munning. Det er vel denne rute skipene fra Sem mest har tatt. Den vestlige veien gikk ned langs Danmarks vestkyst til munningene av Elben, Rhinen, Schelde og til England.


Helleristninger fra Basberg





    Vi kommer så inn i romertiden. Ingen romer har så vidt vi vet vært i Norge. Men kanskje har den flåte som år 5 e. Kr. seilte nordenom Jylland, sett landet. I dette tidsrom er vi på sikker arkeologisk grunn. Bronsesaker, øser, glassperler av ypperlig romersk fabrikat er funnet i Norge og vitner om livlig handelsforbindelse.
    Romerne hadde et stort skipsbyggeri ved Rhinens munning, og her ble det år 15 e. Kr. bygget tusen skip. De hadde både seil, årer og skarp baug, og at dette har øvd innflytelse på vår skipsbygging er vel temmelig sannsynlig. De viktigste handelsveier fra romerriket nordover var de store elvene Wedchsel, Oder, Elben og Rhinen, men Norge lå ennå i utkanten, og vi hentet vel romernes varer via Bornholm, Gotland og Danmark. Folk fra disse land hadde brakt dem dit fra de store elvemunninger i Østersjøen. Den romerske handel med dø nordiske land kan vi følge ved funnene av de romerske sølvpenger, demrer. Av disse er det bare på Gotland funnet 4000, men meget lå i Norge. Først i tredje og fjerde århundre ble det fart i forbindelsen med romerriket. Det ser vi av funnene, som fra den tid blir større og hyppigere; fine sverd, glassperler og drikkehorn. Og fra denne tid er vi ikke lenger henvist til billeder av skipene, men vi har selve skipet utgravd i Nydam Mose i Danmark i 1863. Det ble funnet to klinkbyggede skip her, og det ene, som er bevart, har 14 årer på hver side og er 24 m langt og 3,30 m bredt. Det ligner meget de båter som ennå brukes på Færøyene og i Nordland, men er noe smalere enn disse. Dette skip peker direkte mot vikingskipene.
    Vi kommer heretter inn i folkevandringstiden, da det vest-romerske rike gikk til grunne. Frankerriket og det angelsaksiske rike oppstod og handelen tok andre veier. Nordsjøen ble vår handelsvei vestover og denne periode bød på rik vekst og utvikling for Norge og ikke minst for Vestfold og Sem. Det kan vi slutte derav at det var disse tider som dannet det materielle grunnlag for kraftutfoldelsen i vikingtiden. Og når vi vet at Norge ble samlet fra Vestfold og at kongeslekten var fra Sem og bygdene omkring, kan vi gjøre oss en forestilling om det liv som dengang utfoldet seg i Sems mange havner. På denne tid opptrådte et nytt og energisk handelsfolk. Det var friserne fra Belgia og Nederland. Som så ofte senere i vår historie har disse lands sterke behov for trelast preget handelens veier. De kom først og fremst hit til Vestfold og da selvfølgelig også til Sem for å hente den ettertraktede vare. Her stod skogen helt ned til kysten, ja ut på de ytterste øyer. Friserne var flinke sjøfarere. De bygget større og bredere fartøyer med større lasteevne enn vikingskipene, men selvfølgelig ikke så hurtigseilende. Denne skipstype kalles "kogge", og navnet finnes i flere stedsnavn i Skandinavia. Merkelig nok har vi også selve ordet båt fra frisisk.
    Det merkeligste ord har vi dog i "berek", "birk", som egentlig betyr et rettsområde. Ordet har vi i det danske "birkedommer". Dette ord er i Norge øyensynlig gått over til trenavnet bjerk og har gitt navn til øyer hvor friserne holdt sine markeder. Bjerkøy - like ved grensen av Sem - har opprinnelig kanskje intet med bjerketre å gjøre, men betegnet et sted, hvor den frisiske handelsrett hersket. Her på denne øya har det nok vært et yrende liv når friserne kom med sine lokkende utenlandske varer.
    Hit kom høvdinger fra Sem og bønder og handelsmenn fra hele distriktet for å handle til seg de herlige løyer, vevd i lysende sterke farger, mest solgt som kapper og mantler.
 
 
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >