|
Høgskolen
i Vestfold | Biblioteket | Digitale
tekster | Lokalhistorie
Sem og Slagen - en bygdebok.
2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside
| Innhold |<
forrige | neste >
Helleristning fra Skjeberg i Østfold.
Fra steinalderen til Bjørn Farmanns tid.
At Norge allerede i steinalderen, fra det femte til
begynnelsen av det annet årtusen, har hatt forbindelse med utlandet
vet vi av de arkeologiske funn. De beste redskaper i steinalderen ble gjort
av flint, og flint finnes litet i Norge. Av de redskaper som ble brukt
her i steinalderen, var ca. 75 % av flint, et materiale som for en vesentlig
del er hentet fra utlandet. Verksteder og de råhugne materialer til
disse redskapene er funnet. At disse tunge materialer er fraktet landverts
over Sverige, hvor det ikke fantes veier, er utelukket, og de må
derfor være fraktet over sjøen. I hva slags båter? Arkeologene
mener i åpne robåter uten seil, enten uthulede trestammer eller
i såkalte "eker", som ennå brukes i våre ferskvann.
Går vi så fra steinalderen over i bronsealderen,
fra begynnelsen av det annet til midten av det første årtusen,
vet vi straks litt mer. Vi har her helleristningene å bygge på,
et enestående materiale som fra den grå, forhistoriske tid
taler sitt tydelige språk til oss gjennom årtusener. Vi kan
i dieselskipenes og de svære flyklipperes tid lese i den uforvitrede
granittklippe gjennom århundrenes århundrer hvorledes våre
bronsealderforfedre krysset det hav, som eksplosjonsmotoren nå presser
oss gjennom med hastigheter som bare for 50 a 100 år siden ingen
kunne ane noensinne skulle bli mulig.
I Sem har man ikke funnet mange helleristninger,
men så å si i dens nabobygd tvers over fjorden, i Skjeberg,
har vi noen av de beste og mest karakteristiske som er funnet i Norge.
Selvfølgelig har Sem hatt de samme skipstyper. Det kan man vel direkte
slutte av den høye sjømannskultur som Osebergskipet vitner
om. En slik kultur har århundrer bak seg. Selv om helleristningene
ikke gir noe realistisk billede av skipene, men er stilisert, og av en
eller annen religiøs grunn har fått sin merkverdige form,
har vi dog lov til å slutte oss til et forholdsvis stort skip av
planker på spanter med høye stavner og plass til mange mennesker.
Kjølen har gått foran forstavnen og akterom akterstavnen,
muligens av forsvarshensyn for å forhindre entring. Om disse skipene
har hatt seil vet vi ikke. Men man har vanskelig for å forstå
hvorledes mennesker med så store skip skulle ha kunnet unngå
å oppdage vindens fremdrivende virkning. Arkeologene forteller oss
videre at det var livlig forbindelse mellom Norge og østersjølandene,
ja selv med de britiske øyer, og det er ikke sannsynlig at de uten
seil skulle ha kunnet komme dit med skip som rommet opp til 50 mann. At
de var store, vet vi fra en helleristning i Skjeberg. Det er dem som mener
at våre fedre først lærte å bruke seil i folkevandringstiden,
og de bygger denne tro på hva Tacitus 100 år e. Kr. skrev om
svearnes skip. Årene på disse skip var løse og ikke
som hos romerne og vikingene stukket gjennom huller i
skipssiden. Men Tacitus hadde sin viten på 4. og 5, hånd, og
vi må gå ut fra at bronsealderskipene hadde seil. Dette antydes
også med en til visshet grensende sannsynlighet på noen helleristninger.
Havnen ved Jersøy har nok sett mange av disse bronsealderens skip
ligge og laste eller utrustes til hærferd, men historien kan intet
fortelle oss og selv arkeologene lite. Vi vet imidlertid fra funnene at
handelsveiene gikk fra Oslofjorden nedover langs Sveriges vestkyst og inn
i Østersjøen til Bornholm og Gotland og tvers over den baltiske
bukt til Weichsels munning. Det er vel denne rute skipene fra Sem mest
har tatt. Den vestlige veien gikk ned langs Danmarks vestkyst til munningene
av Elben, Rhinen, Schelde og til England.
Helleristninger fra Basberg
Vi kommer så inn i romertiden. Ingen romer
har så vidt vi vet vært i Norge. Men kanskje har den flåte
som år 5 e. Kr. seilte nordenom Jylland, sett landet. I dette tidsrom
er vi på sikker arkeologisk grunn. Bronsesaker, øser, glassperler
av ypperlig romersk fabrikat er funnet i Norge og vitner om livlig handelsforbindelse.
Romerne hadde et stort skipsbyggeri ved Rhinens
munning, og her ble det år 15 e. Kr. bygget tusen skip. De hadde
både seil, årer og skarp baug, og at dette har øvd innflytelse
på vår skipsbygging er vel temmelig sannsynlig. De viktigste
handelsveier fra romerriket nordover var de store elvene Wedchsel, Oder,
Elben og Rhinen, men Norge lå ennå i utkanten, og vi hentet
vel romernes varer via Bornholm, Gotland og Danmark. Folk fra disse land
hadde brakt dem dit fra de store elvemunninger i Østersjøen.
Den romerske handel med dø nordiske land kan vi følge ved
funnene av de romerske sølvpenger, demrer. Av disse er det bare
på Gotland funnet 4000, men meget lå i Norge. Først
i tredje og fjerde århundre ble det fart i forbindelsen med romerriket.
Det ser vi av funnene, som fra den tid blir større og hyppigere;
fine sverd, glassperler og drikkehorn. Og fra denne tid er vi ikke lenger
henvist til billeder av skipene, men vi har selve skipet utgravd i Nydam
Mose i Danmark i 1863. Det ble funnet to klinkbyggede skip her, og det
ene, som er bevart, har 14 årer på hver side og er 24 m langt
og 3,30 m bredt. Det ligner meget de båter som ennå brukes
på Færøyene og i Nordland, men er noe smalere enn disse.
Dette skip peker direkte mot vikingskipene.
Vi kommer heretter inn i folkevandringstiden, da
det vest-romerske rike gikk til grunne. Frankerriket og det angelsaksiske
rike oppstod og handelen tok andre veier. Nordsjøen ble vår
handelsvei vestover og denne periode bød på rik vekst og utvikling
for Norge og ikke minst for Vestfold og Sem. Det kan vi slutte derav at
det var disse tider som dannet det materielle grunnlag for kraftutfoldelsen
i vikingtiden. Og når vi vet at Norge ble samlet fra Vestfold og
at kongeslekten var fra Sem og bygdene omkring, kan vi gjøre oss
en forestilling om det liv som dengang utfoldet seg i Sems mange havner.
På denne tid opptrådte et nytt og energisk handelsfolk. Det
var friserne fra Belgia og Nederland. Som så ofte senere i vår
historie har disse lands sterke behov for trelast preget handelens veier.
De kom først og fremst hit til Vestfold og da selvfølgelig
også til Sem for å hente den ettertraktede vare. Her stod skogen
helt ned til kysten, ja ut på de ytterste øyer. Friserne var
flinke sjøfarere. De bygget større og bredere fartøyer
med større lasteevne enn vikingskipene, men selvfølgelig
ikke så hurtigseilende. Denne skipstype kalles "kogge", og navnet
finnes i flere stedsnavn i Skandinavia. Merkelig nok har vi også
selve ordet båt fra frisisk.
Det merkeligste ord har vi dog i "berek", "birk",
som egentlig betyr et rettsområde. Ordet har vi i det danske "birkedommer".
Dette ord er i Norge øyensynlig gått over til trenavnet bjerk
og har gitt navn til øyer hvor friserne holdt sine markeder. Bjerkøy
- like ved grensen av Sem - har opprinnelig kanskje intet med bjerketre
å gjøre, men betegnet et sted, hvor den frisiske handelsrett
hersket. Her på denne øya har det nok vært et yrende
liv når friserne kom med sine lokkende utenlandske varer.
Hit kom høvdinger fra Sem og bønder
og handelsmenn fra hele distriktet for å handle til seg de herlige
løyer, vevd i lysende sterke farger, mest solgt som kapper og mantler.
Gå til: | Toppen
| Forside | Innhold
| < forrige | neste
> |