Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie 
 Sem og Slagen - en bygdebok. 2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside | Innhold |< forrige



 
 
 

Skikk og bruk.
Etter professor O. A. Johnsens notater.

     A. M. Rom uttaler seg om bygdens jordbruk siden 1870 årene.

     I Slagen og tildels Sem satte folk i 1870-80 årene poteter i samme lettere jordart år etter år, men de forsto at avlingen gikk tilbake endel både i kvantitet og i kvalitet, forlot det litt etter litt, gikk over til skiftebruk og dyrket de forskjellige sædarter over hele gården.
     Foruten poteter dyrkedes særlig havre som trengte mindre gjødsel og i det hele var mindre krevende.
I 50-60 og 70 årene pinte de jorden ut med havre år etter år.En merkbar overgang til et bedre sædskifte omkr. 1900, ikke plutselig, men litt etter litt. Havre - bygg -- hvete - rug. Også erter ble dyrket på teiger men gjerne nærmest haven. Vikker sammen med havren dyrkedes til grønfor. Vinterrug såddes om høsten og ble høstet helst omkring 16. august neste høsten. Vårrug tildels brukt. Treskestav og kasteskovl i 70-80- og tildels i 90-årene.
     Svenske gutter kom om våren, ble brukt særlig til grøfting, ble utover til jul og drev da med å treske kornet en stund. Mot juletid reiste de til Sverige, kom igjen om våren.
     For tresking ble de betalt pr. tønne korn, for grøfting mest for alen eller meteren. De gamle mål og vektenheter holdt seg lenge.
     De første treskemaskiner ble drevet med hånden inne på låven, tildels vistnok laget på gården, alt i slutten av 70-80 årene, kanskje tidligere:
    Hestevandring kom ca. 1880 og i 80 årene. På Rom hestevandring i 1890. Dette var et veldig framskritt, sparte menneskekraft, hurtigere og mere effektiv. Med elektrisiteten kom motoren litt etter litt i bruk.
     Elektrisk lys og kraft kom på Prestrød i 1916. Skurtreskere først i 1940 årene.
     Rekkefølge: Sigd,  ljå, slåmaskin med mejeapparat, fra ca. 1910-20 selvbindere og fra slutten av 1940 årene - skurtreskere.
     I 1870-80 årene alminnelig å såte høyet , ytterst sjelden å se hesjer. Hesjing mer alminnelig fra århundreskiftet, avhengig av været. Hesjene opprinnelig laget av trestenger, rajer, nå av ståltråd. Tykk staur med 3-4 trehaker, og på hakene lå rajene.
     En gård på 80-100 må1 hadde i 1870-80 årene 6-8 kuer, 2 hester, sauer. Sauene ble sluppet ut i havnegangen tidligere om våren enn den øvrige buskap og gikk lenge ute om høsten.
     Lindyrking på Rom i 70--80 årene. - Slutt i 90 årene. Kjone fra Rom, østre, ble nyttet også i nabogårdene uten betaling. De eide den vistnok sammen.
     På endel gårder 10-12 høner, egentlig til husbehov, hvite, ofte brune og svarte, ikke ender og gjess. En eller annen bymann kunne såvidt holde ender og gjess.
     Fé-rasene mest blandingsdyr, hvite, svarte, flekkete, rødbrune med og uten horn. I Sem og Slagen som i kystdistriktene ellers er man gått over til raukoller. Dette tok til fra slutten av 90-årene. I de indre bygder i Vestfold, Hof, Hillestad, Lardal samt Kvelle og Hvarnes i Hedrum er Telemark-feet blitt alminnelig.
     Hester. - Før mer alminrnelig å ha vestlandshester, blakke borkete, og ved siden derav og mere alminnelg den større og sterkere brune eller nesten svarte Gudbrandsdalshest. Nå nesten utelukkende den brune Gudbrandsdalshest. I det aller siste er hesteholdet innskrenket på grunn av jordbrukets mekanisering.
     Fremskrittet i jordbruk og fedrift skriver seg fra landbruksskolene og de reisende agronomer.
Første amtsagronom i Vestfold i 1861, var Nilsen (sluttet 1863), fulgtes av Ole Bærøe. Han var først off. tilsatt til i 1881, hadde gård i Undrumsdal og gav undervisning der, sluttet som amtsagronom 1892, fulgtes av Jørn Hågarvår fra Hedmark, som bodde i eller ved Tønsberg, virket her til 1898, fulgtes av Kristen Skaar fra Kr.sand, bodde i Tbg. Klæbu var til 1914, fulgtes av Monrad Rom, som bodde på Prestrød 1914-20 og deretter på Olsrød, hvor han nå bor.
     Herredsagronom begynte i Vestfold i 1920 årene, først i Sandar og Skoger, nå herredsagronom i hver eller annenhver bygd. Man har også fylkesgartner og  herredsgartner.
     Alt i 70-årene alminnelig å ha hage med epler, pærer, plommer, kirsebær, moreller. Litt kål og gulrøtter. Litt blomster, georginer, peoner, roser.
     Slagen står tilbake for Sem, hva jordbruk angår, fordi mannfolkene ofte var tilsjøs og kvinnfolkene måtte drive gårdene. Å fare som sjømann uhyre alminnelig i Slagen, mindre i Sem.

     J. M. Horgen om jordbruk i senere tid.
     I 80 årene hadde man her gammeldags jordbruk som på Tjøme. Slåmaskinen kom til i 90 årene og omtrent samtidig høstmaskiner.Såmaskiner begynte såvidt å komme omkr. 1900, men først alminnelig i 1920 årene. Traktorer først i 1930 årene. De gamle harvene, krokharv, labbeharv, piggharv og rulleharv er nå avløst av de amerikanske harver. Etter såmaskinen behøves ikke piggharv.
      Konkestokk alm. i 80 årene og brukes meget enda, nå bruker mange ringtrommel, amerikansk.
     Gjødslingen foregår omtrent som i gl.dager. I 80 årene bruktes tildels benmel til gjødsel. Nå brukes fullgjødsel, norsk produksjon ved siden av naturgjødsel. Thomasfosfaten vanskelig å få nå, meget brukt i begynnelsen av århundreskiftet. Man bruker i steden superfosfat, som dog er mindre stabil og virkningsfull.
     Kornskikk. - I 80 årene: havre, rug og bygg, 6 radet og 2 radet, litt hvete, mest vårhvete, men også vinterhvete. Også erter. 
     Vekselbruket kom i 70-80 årene. Havre eller hvete i ett år, havre uten gjødsel på oppløyd engstykke (ekre). Neste år ble stykket pløyd igjen og kaltes da oppkast og en sådde påny havre uten gjødsel. Tredje år kaltes stykket "åpen jord". Den ble gjødslet godt og tilsådd med rug. Det fjerde år ble jorden atter utlagt til eng og kunne ligge slik i flere år. Man brukte i 70 årene kun naturlig eng. Kunsteng med timotei og kløver begynte i 80 årene. Enkelte begynte, og de andre tok fort etter. Gårdbrukerne avlet dengang i alminnelighet ikke frø til seg selv, men kjøpte frø i byen. Nå etter 1900 avler nesten alle frø selv. Fremdeles adskillig naturlig eng.
     Gjerder. - I 19. årh. bruktes skigarder til gjerder, såvelsom stengarder. Ståltrådgjerder av piggtråd kom først opp i 1880-90 årene og har i det 20de årh. helt fortrengt skigardene.
     Om våren mellom våronna og høyonna hadde folk et svært arbeid med å lage skigarder. Man hogg staurer og laget bånd (henker) av smekre grankvister i sevjetiden, da de lett kunne vrides til bånd. Skiene ble laget av unge trær som ble kløvd til fire skier av et tre og lagt på skrå på båndene mellom staurene. De kunne vare i mange år - hvor mange - berodde på jordsmonnet. Sanden tærer treet hurtigere enn leire- og muldjord.
     Treskeverk ble på Horgen innført i 1910. De leide da treskeverk. I 1925 kjøpte de et på utstillingen i Tønsberg, og senere er bruken av treskeverk blitt alminnelig. Maskinen både tresker og renser kornet. I forbindelse med treskeverket  står halmblåseren. Treskeverket står på låven, motoren som driver det , står gjerne ute på låvebrua, halm-blåseren står også på låven, den flytter halmen over i laden.
Det fins også treskeverk som er kombinert med bakkemaskiner, men de har ennå ingen utbredelse i Sem og Slagen.
     Mange gårdbrukere har siloer. Man legger nyslått høy og rotfrukt-blader i siloen, og under press gjærer det til silofor, som skjæres til dyrene.
     Fehold. - Husdyrholdet var større i gamle dager enn nå. Ingen syste-matisk sulteforing, men det ble likevel knapt med for i vårknipen, så dyrene ble skrale, når de kom ut om våren. Ingen seterdrift. Dyrene ble sluppet ut i havnegangen, men havnen var ofte skral, og derfor var det nokså alminnelig å gjerde av stykker av innmarken til havnegang. I den senere tid har en begynt å hugge ned trærne i stykker av skogen. Rotstubbene står igjen, en sår med hånden kunstgjødsel mellom stubbene, og så gror det naturlig eng. Brukes til havnegang.
     Sauehold større i gamle dager enn nå, nokså sjelden å se sauer nå.
     Hønseavlen er gått sterkt fram. De lange, spesialbygde, rødmalte hønsehusene i bygden stammer fra tiden etter 1900. Visstnok Holland som har innført dem fra England omkring 1914.
     Smie. - Flere gårdbrukere hadde smie selv, f. eks. J. M. Horgens far, Jørgen Christensen Horgen, som var født og døde der hvor sønnen nå bor, smidde f. eks. hestesko og som og skodde selv hestene. Likeså Hans Horgen som bodde i samme gård. Likeså Anton Sørensen Oseberg, Samuel Nilsen Hassum, Herman Olaussen Hassum o. fl. hadde smier og var flinke smeder; smidde beslag til redskaper, harver osv. og reparerte.
     Klær. - Manns- og kvinneklær ble tilvirket av hjemmeavlet ull og sydd av bygdeskredder som gikk omkring i husene og sydde. Denne skikken var opphørt alt i 70 årene for skreddernes vedkommende; men skomakerne fortsatte med å gå omkring i husene like opp til 1880 årene. Senere gikk kundene selv til håndverkerne og bestilte deres skotøy.
     Nå bare lappeskomakere. Dresser kjøper man ferdige i byen, derimot fins det fremdeles sydamer som syr dels hjemme, dels i husene.

      Anne Kathinka Larsen.
      Fjøsstell. - Man hadde i 90-årene kuer av forskjellig farve, med og uten horn, oppfødd på gården. De hadde alle navn f. eks. Lingo, Fredlin, Rølin, Adelin, Morgenfru, Fagerlin, Blomster, Dokka. Henne slapp nissen ut hver natt, tok kleven av henne, hun krøp gjennom gjerdene og åpnet leddene, måtte slaktes tiltross for at hun melket godt. Andre kunavn var Dagros, Manka osv. En alminnelig god ku melket fra 14 opp til 18-20 liter, når den var på sitt beste; men mange melket mindre, en 10-12 1. og mindre.
     Inne i fjøset sto kuene i båser med krybber ("troer") foran. Hver ku hadde klave med jernlenke fastgjort i troa. Troa gikk langs etter hele rekken av dyr, og vann ble pompet opp i troa 2 ganger om dagen.
     Kl. 6 om morgenen ble kuene foret med "sørpe", d.v.s. hakkels melet med klid oppe i troa. Man drakk kaffe og så begynte melkingen, som var ferdig ved 7-1/2 8 tiden. Deretter fikk dyrene vann og høy, og så ble de skrapet med jern-skrape og børstet med børste, så de ble glatte og fine. Nå ble troen stengt med jernstenger eller treverk får at dyrene ikke skulle gå opp i båsene og skitne seg til, stengt til kl. 3, da ny sørpe, kl. 4-1/2 5 ble det melket påny, melken ble silt opp i store melkespann og kjørt til meieriet. Således både morgen og etter middag.
     Prisen på nysilt melk var fra 6 opp til 10 øre, i 80-90 årene kun 6-7 øre, senere 10 øre. Skummet melk ble ikke solgt. Kuene kalvet til forskjellig tid, vinter eller sommer. Jevn foring hele vinteren. Var det knapt med for, kjøpte man det som trengtes. Ingen sulteforing. Kuene var i like god stand når de ble sluppet ut om våren som de var om høsten, da de ble satt inn.
     I fjøset brukte man parafinlykt.
     I slutten av mai ble kuene sluppet ut i havnegangen, likeså kalver og pester. Flere bruk hadde gjerne felles havnegang i skogen. På Røren var det felles havnegang til 1914. Senere kom utskiftning.
Dyrene klarte seg i alminnelighet ikke med havnegangen. To ganger om dagen fikk de mat inne, vikker og gråerter. De forsynte seg gjerne selv med vann. Dyrene gikk ikke ute om natten. De ble satt inn i fjøset med 1/2 11-11 tiden om kvelden.
     De ble også om sommeren melket 2 ganger daglig, nok på samme tid som om vinteren.
     På mange bruk hvor havnegangen var mager, var det skikk og bruk å legge ut et stykke eng til beite. Det ble da innhegnet.
     Husmoren stelte kuene, selv om det var omkring 10 med hjelp av barna.
     Husfaren stelte hestene; men frøken Larsen begynte alt i 9-10 års alderen med å slippe hestene ut på havnegangen og å hente dem, og ri dem til og fra havna, og om sommeren å kjøre hesteriven, snart også slåmaskinen. I 13-14 årsalderen kjørte hun melken til byen.
     I 1890 årene meiet de ennå kornet med ljå.- man senere fikk de meie-apparat på slåmaskinen.
I hennes barndom hadde de sauer på gården; men de sluttet i 1893, fordi det var vanskelig å holde dem innenfor gjerdene og fordi arbeid med ullen ble for strevsomt. Man kjøpte nå heller tøyer.
Høns hadde man også, men de satt om vinteren på binne i et kalt mørkt rom og verpet derfor bare om sommeren.

     Oluf Røsland, f. 1873: 
     Forholdet mellom husbondsfolk og tjenere godt i gamle dager (1890-årene ) . Lønnen: 150-200 kr. for en bra gårdskarl med losji og kosthold. Tjenestepiken fikk 60-70 kr. i året og under tiden også et par støvler.
     På alminnelige gårdsbruk spiste tjenere ved samme bord som hus-bondsfolket og av samme kost. Annerledes hos prest , lege, lensmann, på Jarlsberg og hos enkelte større gårdbrukere, som i Slagen, f, eks. Prestrød, Asmundrød, Nøsgårdene osv. og hos skipsrederme.
     Nattefrieriet lørdag kveld nokså alminnelig skikk både hos tjenestefolk og hos husbondsfolkets ungdom. Forholdene i gamle dager jevne, større likhet mellom menneskene.
Gjestfrihet som i gamle dager, man ville ikke ha betaling for å huse en mann om natten.
     Bøker. - I de fleste hjem, men ikke alle, hadde Bibelen og testamentet samt salmebok, Johan Arnt, Lars Linderoth o. a. postiller.
     Nokså forskjellig med hensyn til lesning av bordbønner eller av morgen og aftenandakt.
     "Tønsbergs Blad" mest utbredt, "Tunsbergeren" mindre. Mange hadde ikke aviser. Lite romanlesning, selv blant ungdommen. Lite lesestoff utenfor det religiøse.
     Av gårdsprodukter var det særlig melk og poteter som ble solgt mest til Tønsberg og Horten. Kornet ble i alminnelighet brukt på gården. Forholdsvis lite korndyrking.
     Av brenneved ble det også solgt en del, men de fleste hadde bare ved til husbehov.
     Poteter. Prisen var 40-60 øre for 20 1. Kjøtt og flesk og noe smør ble solgt til Tønsberg og Horten. Også ost ble solgt. Et ysteri på Barkåker etter 1900, et på Oseberg i Slagen. Det var bøndene som slo seg sammen og opprettet ysterier. Det var visstnok også noen flere, således et i Sems-byen. Bøndene leverte melken.
     Litt frukt, moreller, pærer og plommer.
    Husflid i 90 årene kun til husbehov ikke til salg.

     Hans Larsen Pande, f. 1870 i Ramnes. Meddeler følgende:
     Grannelaget. - 3 gårder Lensberg, 3 Grette, 3 Panne, 5 Vermeli og 2 Kjær, dannet i gamle dager ett grannelag. Nå er Kjær, delvis Lensberg falt vekk.
     Grannelaget hjalp ved begravelser, var med å bære kisten, ringe i kirken, hjelpe graveren osv. Ble innbudt til gravølet. Ved brylluper bad man gjerne enten ungdommen eller de gamle innen grannelaget.
     Forberedelser til julen, med slakt begynte i november og først i desem-ber med slakt av storfe og griser. Særlig griser skulle slaktes ved nymåne. Bakst begynte 3-4 dager før jul, et par bakninger av brød og et par av hvetekaker, barn fikk små boller av hvetekaker. De gjemte dem ofte helt til kyndelsmesse.
I hver eneste gård bakkels, goro, senere krumkaker. Det første krum-kakejern gikk på lån i bygden.
De begynte baksten kl. 2-3 om natten og holdt på hele dagen.
     Brygging av øl omtrent samtidig med at man slaktet. To slags øl, sirupsøl av brisk med bar på, humle flg gjær og sirup eller sukker. Øllet oppbevartes i dunker, bruktes til drikke og til øllebrød.
Det ble også brygget maltøl med malt av bygg, som de laget på gården. Det var det beste øl.
Kreaturene fikk ekstra forsyninger av mel med litt salt i. Enkelte gav kuene et havrenek, hestene havre eller havrenek.
     Alminnelig å sette en eller to stenger med en liten gran og julenek til fuglene. Den som ikke fulgte denne skikken ble sett ned på.
     Opprinnelig ikke skikk å ha juletre, men de begynte så smått med det i 90 årene. Julaften spiste de middag ved 8-tiden om kvelden, risgrøt kokt i nysilt melk med sukker og kanel på, dertil medisterpølse og øl til. Enkelte brukte også dram, akkevitt kjøpt i Tønsberg. Da smakte de også på julekakene.
     Alminnelig å gå i kirke (Sem kirke) juledag. Bøndene kjørte eller gikk til kirken, og når det var gudstjeneste i Sem 2. juledag, gikk de i kirke også da. Meget sjelden at noen fra Sem gikk i Slagen kirke, men ofte gikk man fra Slagen i Sem kirke.
     På 1. dag ingen selskapelighet. Man spiste restene fra julaften. Før de gikk i kirke 2. juledag spiste de mølje, laget av tynnbrød, et slags flat-brød, bakt av hvetemel, brøt det istykker i tallerkenen, hadde kraft fra kjøttsuppen og fettet derfra oppi.
     Julemiddag. - Hjemkommet fra kirken spiste de til middag kjøtt, ertesuppe med kå1 og kålrabi, også kålsuppe uten erter. Familieselskapene begynte 2. og 3. juledag. Gjestene kom ved 4-5 tiden, skjenk med akkevitt, bakkels, goro, kaffe med julekake og kaker. Varm aften gjerne mellom 9 og 10, ribbe, medisterpølse, dram og øl, bare familie med. Folk med stor familie kunne ha flere  slike selskaper i julen. Ikke dans i familieselskapene, men det ble av og til avholdt ungdomsselskaper med mange deltakere, 2 fioliner, undertiden også horn og klarinett. Bevertning med kaffe og kaker og varm aften. Holdt på til den lyse morgen. Bare de større gårder med dansegulv holdt slike ungdomsselskaper. Til dem bad man ikke bare familien, men også naboer og andre av liknende sosialt miljø.
     Trelast. - Livlig salg av trelast til Tønsberg og Holmestrand. Fra hele vestre Sem fløtet de en del tømmer til hengset ved Ilebruane, derfra videre til Tønsberg, samt kanalen og Træla, Husøysundet til Åsgårdstrand og særlig til Holmestrand og Sande tresliperi med Galleberg.

     Sigurd Hassum meddeler: Grannelaget Hassum omfattet også Nordre Ilebrekke, ca. 10 gårdsbruk.
Innen grannelaget var det plogbytte. To og to granner slo seg sammen om hester og pløying. Også med høsting og innkjøp av slåmaskin. Man kjøpte felles slå- og treskemaskin og hjalp hverandre med tresking. Ved begravelser møtte de opp og bar kisten.
     Det var godt samarbeid mellom grannene. Ikke sjelden kom de sammen, pratet og spilte av og til Marias, et kortspill, undertiden om fyrstikker. Men grannelaget møtte også til dunning. Man hjalp hinannen i sykdomstilfelle, også barna hjalp til.
     Sigurd Hassums far hjalp ofte i tilfelle av sykdom på dyrene, og han hjalp naboene uten å forlange noen lønn.
     Før jul slo noen av grannene seg sammen. En av dem kjøpte brennevin på samlaget i Åsgårdstrand og man delte omkostningene.

Kvinnearbeid ute og inne.
     Geonore Johansen, f. 1864 på Gausland i Borre, ble gift 1884 med tøm-mermann Hartvig Johansen, N. Bø i Slagen. Hun vokste opp på Østre Rom og har gitt en del opplysninger om kvinnenes arbeide.
Arbeidet begynte om sommeren k1. 6 morgen og holdt på til kl. 8 aften og ofte så lenge det var lyst.
     Treskearbeidet om vinteren tok til kl. 5 morgen.
     Kostholdet: Morgen: Kaffe, smør og brød.
     Frokost 1/2 9-9: Kaffe, smør og brød.
     Middag kl. 12: Kjøtt, flesk, bønner, erter.
     Økt kl. 4: Kaffe, melk, smør- og brød.
     Kveldsmat kl. 8: Vanngrøt av havre eller rug med melk.
     Når fisk kunne skaffes, fikk en fisk i steden for kjøttmat. Makrell ble kjøpt opp ved St. Hans i tønner og kasser på 30 kg. Ble saltet og spist til middagsmat. Brisling ble kjøpt i Tønsberg, spistes om vinteren både til aftens og middag.
     Brød ble bakt hjemme i bakerovn med surdeig og grislet. Også kaker med gjær.Flatbrød ble bakt om høsten på takke og oppbevart for vinteren, ble spist både til middag og aftensmaten. Av grønnsaker var det gulrøtter og persillerot, ikke salat, og lite kå1, ikke blomkål og tomater.
     Av bær: moreller, kirsebær, rips, blåbær, bringebær ble syltet og brukt tid saft og saftsuppe. Ikke rabarbra.
     Til jul baktes bakkels og småkaker (vaffeljern, gorojern), krumkaker især i julen.
     Man brygget øl av sirup, humle, litt gjær. Ølet ble fylt på flasker og oppbevart i kjelleren. Man trakterte både familien og arbeidsfolket med øl til middag og aften. Undertiden litt vin om julen.
     Kvinners arbeide ute. - Ved siden av husstellet med de mange måltider - om vår, sommer og høst deltok kvinnene ute i onnearbeidet.
     På småbruk var kvinnene med og kornhakket jorden. De hakket også potetrenner, satte poteter i dem, gjødslet og hakket over igjen. Når potetene kom opp, måtte de hyppes. En måtte også luke potetene for ugress, meldestokk m. v.
     Mellom høyonn og kornhøst var det å plukke og sylte bær.
     Høst, vinter, vår: Lin. Bøgårdene brukte kjonen på Røros.
     Vevnad. - Kvinnene vevet alle slags lerret, strilaken, lintøy, vadmel (til mannsklær), tøyer til kjoler, skjorter. Et ullgarn av hjemmeavlet ull med bomullsrenning (i vadmel også renningen av ullgarn).
Rokker og vever fantes på alle gårder. Kvinner spant, strikket strømper, votter, gensere, trøyer.
Slakt foregikk om høsten og i desember. Allminnelig å holde en eller flere griser. Slaktingen av sauer, okse og større dyr i september-oktober og av griser i desember. Vevning og spinning mest efter julen. Man heklet og strikket. Barna lærte i hjemmene både å hekle og strikke, men ikke å brodere.
Mølje var laget av fettkraft av kjøtt og oppbrutt flatbrød, lagt oppi, ble regnet som delikatesse og spist især 2. dag jul.
     Julaftensmat: Ribbe og risengrynsgrøt.
     Åk, særlig til vannbæring.
     Bære- eller skulderkrok til å bære melkespann o. a.

     Om kvinnearbeide forteller også Anne Kathinka Larsen, Røren:
     Vevnad. - Bolette Gårbo vevet for andre for 10 øre pr. alen, mest filleryer.
     Hvor man hadde sauer, karet og spant husets kvinner. De fleste vevet selv. Det ble vevet verken til kjoler, skjorter.
     Mannsklær ble meget ofte kjøpt i byen, iallfall i senere tid.
     Den gamle ullstrikk (brukt ulltøy) ble samlet og sendt til fabrikk, hvor det ble revet opp og derpå spunnet og vevet til tøyer.
     Ved kvinners husflidsarbeide om vinteren brukte man i eldre tid til belysning bare talglys som var hjemmelaget.
     Først omkring 1900 ble stearinlys alminnelig.
     Enkelte tok 6-7 øre pr. alen på egen kost for å veve bomullstøyer.
     Hjemmebrygget øl: - 6 liter vann, 1 kg. sirup, 250 gr. sukker, endel humle (kjøptes hos Gulli i Tønsberg) ble kokt sammen. Ble helt opp i et kar, som ble tildekket og sto til det ble melkevarmt (dvs. som nysilt melk). Så ble det tilsatt pressgjær, derpå tildekket og sto til dagen etter. Det begynte da å gjære. Sto slik i 24 timer. Så ble det skummet ( gjæren ble skummet av og kastet. Ølet ble deretter tappet på flasker eller øldunker. Etter 3-4 dager kunne det drikkes som friskt skummende øl.
(Godt øl.)
     Ved enerbærøl ble enerbær og humle kokt sammen. Dette øl ble regnet for bedre og finere. Likeså med nesleøl, der koktes nesle og humle sammen. Nesleøl ansees som særlig sunt og jernholdig.
Flatbrød. - Høst og vår var det stor flatbrødbakning i 2-3 dager hver gang. Man leide en bakstekone, som fikk betaling i penger og i leiver.
     Flatbrød ble bakt som store leiver, tynne som løv. Det ble bakt av "skredd" (d. e. avskallet) finmalt havre. 
     Redskapene var kjevle, brinse og under bakningen lange, tynne tre stikker til å vende leivene med.
Til havreflatbrød bare vann. Dessuten baktes hveteflatbrød. Her anventes melk eller vann og melk. Flatbrød ble stekt på takke på skorstein.
     Brødbakst. - Rug var alminnelig brødkorn. Deigen laget av rugmel og vann ble tilsatt surdeig og gjær på en gang, da ble brødet best. Deigen sto deretter et par timer i bakstetrauet. Det ble da fyrt opp i bakerovnen med favneved (skogsved). Når ovnen var varm, ble glørne skjøvet til side. Imidlertid hadde man bakt brød, og brødet lagt på grisle og holdt i ovnen på grislen. Når det var passe brunt på den ene siden, ble brødene vasket med vann og satt inn for å brunes på den andre siden. Brødene ble lagt tilbake på bakstefjelen ettersom de var ferdig grislet. Så dro man alle glørne ut av ovnen med en glorake og derpå ble ovnen sopet med en furubarsope. Så ble det kastet en klype mel inn i ovnen for å prøve om den var passe varm. Hvis det langsomt ble brunt kunne brødene settes inn, men ble det brunt straks, måtte ovnen svåles (dvs. svales) ved hjelp av en furubarsope fuktet med vann. Når den var passe varm, kom brødspaden frem. Det var en lang stang med en oval utviding (flote) i den ene enden, og med den ble brødene satt inn i ovnen. Der sto de l time, så var de stekt. De oppbevartes i en tønne med lokk på. Man bakte noen og tyve brød ad gangen. Det baktes gjerne hver uke. (8-10 personer).
     Slakt foregikk ved ny- eller fullmåne inn under jul, altså i midten av desember. Da slaktet man grisene, gjerne to, sommetider også naut, ku som skulle utrangeres på grunn av feil eller alder (dårlig til å melke).
Okser ble solgt levende til Tønsberg. Også sauer ble slaktet på den tid. Lam ble gjerne slaktet når de var 9-10 måneder gamle, eller født i februar og mars. Det fantes mange slaktere som for 2 kroner slaktet en gris eller en ku, en kalv for 50 øre.
     Av grisen fikk man da smult, sylte av hodet og syltelabber av grise labbene, koteletter, stekeflesk, kokeflesk, skinker, nemlig 2 (bakdelen). Man saltet kjøttet og spiste det ut over vinteren og en stund utover sommeren. Sommetider hadde man vintergris, født om høsten, den ble foret med havremel og poteter, men ikke sildemel, derfor fikk den ofte vondt i bena, ble slaktet til påske.
     Sauehold hadde man mer av i gamle dager, enn nu. Sauene ble om sommerem holdt på egne løkker og hauger. Man klippet dem tidlig på høsten og når de slapp ut om våren, helst i mai. Ullen spant de hjemme og vevet garnet til klær, manns- og kvinneklær. Huden av sauer og kuer ble solgt til garverne i Tønsberg.
     Grisen ble slaktet ved dor, d. e. en jernpigg som ble drevet inn i pannen på grisen med en øks eller slegge. Da falt grisen om og så stakk man den, slik var det i Slagen i 1880-årene. På samme måten ble også ku og sau slaktet. Hesten ble skutt. Hestekjøtt ble ikke spist i bygden, men solgt til slakter i Tønsberg. Kr. 25 for en slaktehest. Det ble holdt for skam å spise hestekjøtt i bygden. Huden solgte man til en garver. Slakteren fikk foruten lønnen, mat og dram. Dertil hørte når gris var slaktet, kokt. bukerispe av den slaktede grisen.
     Slakteren gikk fra gård til gård og fikk gjerne 2 eller fler drammer på hvert sted, Fikk han bare en, ble han halt, sa man. Det hendte derfor at slakteren var full når han kom til gårds. Da ble han over natten, sov rusen ut og slaktet tidlig på morgenen dagen etter.

     Ved juletid. - Muntlig meddedelse ved kjøpmann Hans Semb, Tønsberg.
     Julefesten. - Forberedelsene begynte 3 uker før jul, først med bakstekoner som bakte flatbrød, som på store gårder ble stappet opp i store, opp til 3 m. høye lag. Det baktes da flatbrød for hele året. Det alminnelige flatbrød var av havremel og vann, tynnbrødet av hvetemel og vann Dette og storvask var første forberedelse til jul.
     Klærne ble bøiget i store såer, med varmt vann og hjemmelaget aske-lut av løvaske, helst bok eller bjerk. Dette for å få tøyet hvitere, det var først vasket på vaskebrett.
     Slakt begynte etter baksten og vasken. På store gårder slaktet de to årsgriser, en ku, kvige eller okse, gjerne en spekalv for å ha kalvekjøtt til sylten. Slaktingen tok lang tid. Vommen ble renset og innlagt med lunge og lever, og saltet. Av tarmer og blodet - blodpølser. Guttungene skar pølsepinner til pølsene. Blod av gris, ku og kalv ble blandet. Tillagingen av slaktet tok bang tid. Det skulle tilberedes for hele året.

     Brød- og hvetekakebaksten samt småkaker, fant sted nær innunder jul. Alminnelig å bake bakkels, goro, smultringer, krumkaker, sirups-snipper osv.
     Den husmor var regnet for flink som kunne servere hvetekaker, bakt til jul, helt til påskedagen!
Kakene ble oppbevart i kornbinger i rug eller hvete. Da holdt de seg friske.
     Man lot også slakt stivfryse ute og oppbevarte det så i kornbinger, da kunne det holde seg ferskt i månedsvis.
     I gammel tid begynte man de siste dagene før jul kl. 4-5 om morgenen å hugge husholdningsved som skulle rekke til Helligtrekongersdag.
     Lillejulaften eller julaftens formiddag var det å hugge fuglebusker og forsyne dem med kornbånd. På store gårder, 2 stenger, på mindre 1 stang. Hele treet ble hugget og reist på hver side av låvebroen. Reisningen fant sted julaften. Gårdsgutten som reiste, fikk en dram da, og en om juledags morgen.
Første juledagsmorgen gikk husbonden omkring til alle familiens medlemmer og tjenere og skjenket dem dram på sengen. Dette er en gammel skikk. Meddelerens bestefar brukte dette, men ikke sønnen (hans far).
     Husbonden selv gikk hver julaften rundt i fjøs og stall og gav hver ku og hest et kornband. Han sa: - Nå må du trives vel, for i kveld er det julaften.
     I meget gamle dager satte de kors over fjøsdøren for å hindre troll-skap å sette ondt på kreaturene, men dette siste har ikke meddeleren selv opplevet.
     Juletre begynte man med først etter 1880. Meddelerens foreldre, som giftet seg i 1883, hadde juletre helt fra første året, men deres foreldre hadde det ikke. Skikken kom fra byen. Treet ble pyntet med kulørt papir og stjerne i toppen. Man gikk hånd i hånd omkring juletreet og sang julesanger. Julepresanger til barn og tjenere, hang på, eller lå under treet. Tjenerne var tilstede under utdelingen. Selv på steder hvor tjenerne til daglig spiste på kjøkkenet , var det skikk at de spiste med familien i stuen julaften.
     Julaftens formiddag ble alle traktert med mølje, ingen middag ved 12-tiden, og kaffe og hvetekake ved 4-tiden. Hovedmåltidet var om aftenen, ribbe, riskrem, eller krem som dessert, men den gamle skikk var ribbe og risengrynsgrøt.
     Juledag var det alminnelig kirkegang. Det ble opptatt offer til presten. Fra denne gården pleide man å gi 5 kroner til presten, 2 kroner til klokkeren. Tidligere ble det gitt 1/2 daler til presten og 1 mark til klokkeren. Første juledags ettermiddag og aften, holdt familien seg rolig hjemme.
     Selskapeligheten begynte 2. dag jul, med familieselskaper. Gjestene kom til kaffe og varm aften, drakk toddy (fra 1895 også pjolter). Det var god mat, ribbe, hjemmebrygget øl og bayerøl. Mennene spilte kort, men det var ikke alminnelig å danse i Sem.
     De som hadde stor familie og omgangskrets, var gjerne i julelag hver dag til over nyttår. Det var gjerne fast skikk at hver familie hadde sin dag.
     For barn og ungdom begynte en stor tid fra 28. desember og utover, med misjonsbasarer som holdtes på folkeskolen. De varte gjerne to dager med trekning den andre dagen.
     I gammel tid varte julen til 13de dag jul, 6. januar, Helligtrekongersdag.

     To steinrøyser på Ås, en på Nordre og en på Søndre Ås. Hans Semb beretter at et gammelt sagn forteller, at det engang i tiden skal ha stått et stort slag på Ås, og at steiner fra røysene har vært nyttet som kastevåpen under slaget. Han hørte dette for ca. 60 år siden.

     17. mai 1864. - Ås-bøndene feiret 17. mai alt i året 1864. De reiste da en ca. 2 m. høy, spiss stein og malte den med ordene "17. Mai 1864". Steinen står på Karl Hasles grunn på Mellom-Ås.

     Dunning bruktes særlig ved transport av trematerialer til hus- eller skutebygging. (Særlig naboene ved husbygging).
     Arbeidet var gratis, men etter det traktertes med varm aften med toddy eller punsj. Punsjen ble laget på kjøkkenet , ble brakt inn i store spann med øse i. Det var kokt vann med farin og kandissukker, konjak og sprit. Glass til hver. Man gikk med store mugger og fylte punsj i glassene. Røkte langpiper. Bøndene hadde pipehyller med flere langpiper, også merskumspiper med sølvbeslag. Man hadde også snadder og kritt-piper med. Tobakken var Petum (prestetobakk) og den brukte de fleste. De harde røykerne karvet skråtobakk til snaddene sine.

Sang ved Proprietær Helge Semb og Frk. Othilde Olsens Bryllup den Ode Oktober 1883.

Mel.: "Aa kjøre Vatten, aa kjøre Ved -". 

Paa dette løvkranste Høidedrag 
der skinner Gaardene saa hvide 
og dapper vakkert et Grandelag, 
hvor alting passet blir i tide. 
Der Trætte falder ei om Gar og Grind, 
man ser hinande med et venligt Sind, 
og siger: Vær saa god, stig ind 
og lad saa Timerne glide.
 

Saa sad de Grander saa mangen Kvæld 
og passiarede til Gammen, 
mens Barna hadde sit eget Stel 
og fløi og legde tilsammen. 
Men hvad er spiret vel af Legens Grund? 
det er et Løfte, ja med Haand og Mund,
beseglet just i denne Stund 
i Templet hist med et Amen.

Her har vi derfor en Høitidsdag 
som vi af Hjertet vil besynge, 
her samlet sidder i festligt Lag 
af Bryllupsgjæster nu en Klynge, 
der deler Glæden med det unge Par, 
og med Forældre og med Bestefar, 
der her saa lys en Forhaabning har, 
at Slægten sig vil forynge.

En Hilsen først til den vene Brud 
med Slør, og Myrtekrans som Krone, 
hun drage skal ifra Nauen ud
for bort paa Hesby at bli Kone, -
did skal hun drage med en Hjertenskjer, 
og fagert er det bortpaa Gaarden der, 
saa ingen af os graater her, -
nei, lader Sangen kun tone.

Ja, lad den tone for Helge Semb, 
der har erobret sig et smykke, 
med det han vandrer i Livet frem 
at søge videre sin Lykke, 
og gid den altid maatte staa ham bi, 
saa som den gjorde nu paa friersti, 
det ønsker allesammen vi, 
da skal ei Skoen han trykke.

Nei, Skoen nei, men den Tøflen ja, 
hvor skal Skomakeren man finde 
hvor alle Koner faar denne fra? 
opdager det da ingensinde. 
Men skjønner riktig paa Brudens Smil, 
av bare silke den vist blive vil, 
som Amor selv nok spinder til, 
deri bør Helge sig finde.

Saa drag da bort til den vakre Elv, 
der pryder Dalen og gjør Nytte, 
tænk paa at gjøre det samme selv 
naar I til Fossefaldet lytte, 
paa saadan Tanke, og paa barnlig Tro,
I kan saa tryggeligen fæste Bo,
af Fliden da vil Velstand gro, 
og Gud jer altid beskytte.

Carl Henrik Mørch.


 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige