|
Høgskolen
i Vestfold | Biblioteket | Digitale
tekster | Lokalhistorie
Sem og Slagen - en bygdebok.
2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside
| Innhold |< forrige
| neste >
Osebergfunnet.
Oseberg Ødegård.
Oseberghaugen, som før het Revehaugen, ligger
på Oseberg-Ødegården like ved veien Slagen-Åsgårdstrand,
knapt 500 m fra Slagen kirke.
Oseberg Ødegård hadde i uminnelige
tider vært skilt fra selve Oseberg- gårdene. I 1500-tallet
tilhørte denne gårdpart St. Laurentiuskirken i Tønsberg.
I 1664 er den nevnt som en eng-ødegård under Tønsberg
prostigods. Senere ble den innlemmet i grevegodset på Jarlsberg.
Fra midten av forrige århundre var den drevet
av en forpakter som bodde på stedet. I 1877 ble den skylddelt
fra Jarlsberg hovedgård og fikk samme gårdsnr. som denne:
Gårdsnr. 51, bruksnr. 3. Etterat den ble skilt fra hovedgården
har den (1910) fått nytt g.nr. 161, b.nr. 1.
Den siste forpakter var Johannes Hansen (1847-1901)
. Han hadde i 1869 kjøpt stuebygningen som tilhørte hans
far, den tidligere forpakter. Samtidig fikk han av greven på
Jarlsberg papir på forpaktningen av bruket for sin egen livstid.
Johannes var på den tid ikke gift. Derfor
inneholdt ikke forpaktningskontrakten ordene «og hustrus livstid».
Dette kom senere til å få følger for Johanneses
enke, Inger. Hun trodde hun skulle sitte på gården alle
sine dager, og så fikk hun plutselig en dag den beskjed at forpaktningen
var forbi, gården var solgt.
Skipsfunnet.
Om de første som tok til å grave
i haugen har professor Gustafson et par notater. Den 31. august 1904 har
han skrevet i sin dagbok:
Den første som grov var Johannes Oseberg.
Han hadde vært i Amerika og hadde truffet en spåkjerring som
sa: Du behøver ikke å gå her og slite du. Du har hjemme
på gården din to kjempehauger. Mer enn det du finner i dem
behøver du ikke. Han grov, da han kom hjem, men
holdt opp, da han intet fant og vann trengte inn.
Den 19. oktober s. å. har Gustafson notert:
«Jørgen Roberg fortalte at den som
har funnet skipet er egentlig Paal Roberg. Han har ikke vært
med sin fot ved haugen i sommer, så har han angret seg. Den nu avdøde
forpakter søkte visstnok litt, men oppga det. Paal grov seg ned
og kom på større treverk. Kom til å fortelle det engang
i Løkens kjøkken (hadde arbeidet der). Så var Løken
og O. Rom nede og undersøkte med stang, forvisset seg om at der
var et «skip», – gikk til grevens forvalter og fortalte
at eiendommen vanskjøttedes, best å selge den. Noen andre
ville kjøpe, spesielt en, men han betegnes som usikker, «kunne
ikke skjøtte mere».
En samtidig avisartikkel gir nærmere opplysning
om det som her er nevnt. (S. A. Sørensen, Sandefjord, i Morgenbladet
nr. 466, 1904):
«Hvorledes Slagenskibet blev fundet»
av S. A. S.
«For en 7-8 Aar siden begyndte en Mand fra
Slagen ved Navn Paul Roberg og Eieren af en af Gaardene paa Vestre
Rom at grave omtrent midt i Haugen. De holdt paa flere Nætter i Rad
og gravede omtrent en Favn ned. Naar de da stødte med en Staur
ned i Jorden, sprutede der Vand op i massevis.
Dette Vand havde en gulagtig Farve og lugtede forferdelig
ondt.
Eieren paa Vestre Rom laa tilsengs Hele Dage efter
og mente, at det kom af Vandet, som havde havt Smitte i sig.
Man fandt da ud, at det maatte være Folk fra
«Svartedauen», som var blevne begravede i Haugen, og
lod Gravningen fare.
Paul Roberg gav dog ikke tabt. Han mente at kunne
slutte af den Maade, hvorpaa Torvlagene i Haugen var lagt, at den
maatte være bygget op af Folk.
Næste Aar fikk han da en anden Mand med sig
til at grave, men da de kom et stykke ned, blev de «forset
af Vand».
Ikke bedre gik det 3die Gang Paul Roberg prøvede,
skjøndt de da var komne saa langt ned, at der blot var en
Fod igjen til Skibets Mast, og at de kunde kjende Træverk, naar de
stødte ned i Jorden med Spetet.
Johannes Hansen, der havde bygslet Oseberg, som
hørte inn under Jarlsberg, var Sjømand og var da ofte
væk flere Aar ad Gangen. Han opholdt sig da over i Amerika, hvor
han førte en Lægter.
Naar han var hjemme talte han ofte om, at det maatte
være noget gjemt i Haugen hjemme paa Jordet.
Siste Gang han for en tre Aar siden var over i Amerika,
var han der blot en Vinter, og kom syg hjem.
Det havde den Vinter hændt dem noget derover,
som han oftere fortalte saavel til sin Kone som til andre.
Han fortalte:
I Brooklyn boede der en Spaakjærring, som
mange norske pleiede at gaa til. Han, som de andre, gik ogsaa en
Dag til hende. Da han kom ind i det Værelse, hun var, slog
hun ham paa Axelen og sagde:
«Hvad er du i Amerika for?» «For
at tjene Penger», svarede Johannes.
«Aa, det behøver du ikke at være her
for» , sagde Spaakjærringen. «Du har hjemme paa
Jordet dit Skatter nok, du kan bare grave i den Haugen som ligger
paa Jordet dit.» «Vil du se Haugen»? spurgte hun
videre.
Da Jahannes svarede Ja til dette, kom hun med en
Bolle Vand, som han skulde se i. Johannes saa da ned i Vandet og
saa der grangivelig Haugen paa Oseberg og det saa tydelig, at han
kunde kjende igjen Nypetornene, som voxede paa den.
"Jeg blev saa fælen", fortalte Johannes, «at
havde jeg ikke havt noe i Hue, trur jeg, jeg havde sigi ende ned."
Dette «at se i Vand («crystal seeing»)
er en gammel kjendt Maade.
Som Johannes Hansen var kommet hjem, gav han sig
ogsaa til at grave i Haugen, men før han havde stødt
paa noget, holdt han op der med og gav sig til at grave i en anden Haug,
som laa lidt længere oppe paa Jordet.
Dette havde efter hvad hans Kone og andre forteller
følgende Grund:
En Aften, som han og konen var kommen hjem fra Horten
- Klokken kunde være saa omtrent ½12 - skulle Johannes et
Ærend over i Udhuset. Som han skulde gaa, ser han et Kvindfolk
komme gaaende «østate», hun havde
graat Skjørt og et lyst Tørklæde paa Hovedet. Det
var Maaneskin og klart Veir, Johannes tænkte, at det var bedst at
vente til Kvindfolket var gaaet forbi, og gik ind i Huset, men da
ham en stund efter kom ud igjen, var hun der enda. Han gik da ligesaagodt
over til Ud huset. Da fik han se, at hun gik op paa den Haugen, som laa
lige ved Udhuset, og da hun var kommen op paa den, «svinga hu sig
rundt og sak ret ner.»
Johannes tog dette som et Varsel om, at det var
i den Haugen Skat ten laa, og lod et par Mand grave i den, uden at de der
traf paa noget.
Ikke saa lang tid efter at han var kommen tilbage,
døde Johannes Hansen af den Sygdom han havde havt i Amerika.
Den nuværende Eier af Oseberg, Oskar Rom,
der bor lige i Nærheden, fik naturligvis høre saavel hvad
Spaakjærringen havde fortalt, som om de forskjellige Gravninger,
som var foretaget i Haugen og om alle de Ting, som tydede paa, at noget
var at finde der, men at man ikke kunde komme langt nok ned paa Grund af
en Mængde Vand, som fandtes. Han forhørte sig nu hos
Grevskabets Forvalter, om Oseberg var at faa tilkjøbs. Dette
viste seg ikke saa umuligt, det var dog den Vanskelighed, at Gaarden, som
man mente, allerede var bortbygslet til Enken efter Johannes Hansen.
Men ved at gjennemse Papirene viste det sig, at
hendes Mand i Bygselbrevet havde glemt at faa tilføiet, at Bygselen
ogsaa skulde gjelde hans Kone, om han døde før hende. Han
var nemlig Ungkarl, da han bygslede Gaarden; han syntes dengang det
var unødigt at sørge for den Kone, han endnu ikke havde faaet,
og siden havde han vel ikke tenkt sig Muligheden af, at der her kunde
blive nogen Ugreie, særlig da baade hans Forældre og
Bedsteforældre havde bygslet samme Gaard for deres Levetid.
Formelt var det saaledes intet i Veien for, at Gaarden kunde sælges
uden nogen Betingelse, og Oskar Rom fik kjøbt den for ca. 5000 kr.
Det første denne gjorde, da han havde faaet
Eiendommen, var at grave en Afløbsrende fra Haugen for at lade Vandet
bort. Han tog derefter til at grave videre, og det varede ikke længe,
før han stødte paa Gravkammeret i Skibet.
***
Inger, enken efter Johannes Hansen, blev ikke lidet
bestyrtet den Dag, da Grevskabets Forvalter kom ind til hende og sagde,
at nu fik hun gjøre seg ferdig til at flytte, da Gaarden var solgt.
Hun, som hendes Mand, havde jo levet i den faste Tro,
at Bygslen ogsaa skulde gjælde for hennes Levetid. Men Inger er ikke
den som saa let bliver forsagt. Vi skal lade hende selv fortelle:
«Kammerherren er nu slig en reel, kristeligsindet
Mand det. Da jeg kom til ham, sagde han: Hva vil du ta dig til nu
da, min kone? Aa jeg faar gaa omkring paa Gaardene og slite, sa jeg.
Men kan du væve og spinde og andet sligt Arbeide da? spurgte
han. Aa jeg er født op paa Landet jeg, saa jeg kan nok alt
Landsens Stel, sa jeg. Men jeg kunde jo ikke andet end graate, naar
jeg kom til at tænke paa, at jeg skulde flytte fra Huset mit.
Saa blev det ordnet slik da, at jeg skulde faa bo i Huset saa lenge
jeg levde.
Ja, det har nu altid vært noe rart med den
Haugen! Det var altid slik Dun og Dis, naar en gik eller kjørte
over den. Og det varn'te frit for, at en kunde se noe der, ogsaa. Det var
et par Gutter her fra Bygda, som skulde kjøre til Kverna en Morgen.
Som de kjørte forbi Haugen, saa de en hel Flok smaa Gutunger
som gik rundt Haugen og holdt hverandre i Hændene. Ja, jeg saa flare
Ganger, det brændte Lys der jeg! Sa en Kone som hørte paa.
Naar jeg og Mand min var nede paa Haugen,
fortsatte Inger, og han fandt noen af Ekestykkene, sagde han: Se
her ser du noe af Baugsprydet, Inger!
En Dag han stak en Staur nedi og traf ligesom paa
Træ, sagde han. Se her, hører du Dækket Inger!
Aa ja, det er møe som er af Mund slængt
og ikke af Hjerte tænkt!
Folk sier til mig De: Du er like bli du Inger, om
du ikke fik Skuta i Haugen!
Aaja, hvorfor skulde jeg ikke det? siger jeg, «jeg
har en rolig Samvittighed og sover godt til hver Nat. Det er ikke sikkert
alle kan det! Det eneste jeg sakner, la hun til, er kuene mine, de
sakner jeg.»
Chr N. Lie
Gustafsons
første kontaktrnann i Slagen.
Chr. N. Lie, skoleinspektør først
i Son, så i Sem, brakte spørsmålet om undersøkelse
av Oseberghaugen inn for Oldsakssamlingen i Oslo. Dette er også påpekt
av professor A. W. Brøgger i første bind av det store verk
om Osebergfunnet, side 132.
Lie var Slagen-mann, født 1868 på Rørås,
flyttet 11 år gammel med sine foreldre til Li, nabogård
til Oseberg.
Lie ble på sin 70 års fødselsdag
intervjuet av "Tønsbergs Blad" og fortalte da at det var hans far
som hadde vakt hans interesse for hjembygdens gamle minner, og som hadde
bedt ham gjøre noe for å henlede autoritetenes oppmerksomhet
på Revehaugen.
Forpakteren på den gårdpart hvor haugen
lå var nylig død, og forskjellige naboer var begynt å
grave i haugen for å finne skatter. Det var ikke rett lenge siden
Gokstadhaugen i Sandar var utgravet. Der hadde man funnet et helt skip.
Det kunne likegodt være et skip i Revehaugen etter størrelsen
å dømme.
I Gokstadhaugen mente man at Olav Geirstadalv var
hauglagt. Det
kunne likegodt være jordet en mann av kongeætt
i denne haugen i Slagen. Lie hadde fått tak i Storms oversettelse
av Snorre. Her hadde han funnet at en sønn av Halvdan Hvitbein,
Øistein, var død ved Jarlsøy, altså i
Slagen. Det het at han var hauglagt på Raden nær Vadla ute
ved sjøen i Borre. Vadla skulle etter professor Storm være
et elvenavn, men en slik elv kjennes ikke i Borre. I Slagen derimot
har vi Velle-elven.
Det skulle vel ikke være den som er nevnt
Vadla?
Gustafson bad Lie reise hjem og tegne et kartriss.
Dessuten, hvor langt gikk Borre i sagatiden? Det
kunne ikke tenkes at en del av det nåværende Slagen hørte
med?
Alt dette og mer til ville han tale med professoren
i Oldsakssamlingen om. Ja, slik har nok Lie tenkt på reisen
innover. Men det gikk ikke slik som han tenkte. Han ble sendt hjem igjen
uten å få svar på et eneste av sine spørsmål.
Jeg har hørt flere uttale sin forbauselse
over dette at professoren avferdiget skoleinspektør Lie så
fort. Man har sagt at hvis han bare hadde tatt seg litt tid til å
konferere med denne mann, ville han fått et verdifullt kontaktpunkt
som ville lettet ham svært i hans senere arbeide.
Jeg tror Gustafson er noe
å unnskylde her. Han var svensk. For det første har han hatt
den svenske akademikers litt opphøyede syn, når han
ble stillet overfor folk som kom inn direkte fra bondelandet. Konferer
hans ytring overfor Oskar Rom, da denne kom inn til ham et år
senere. Dessuten har han vært helt utenfor når det gjaldt
norsk lokalkjennskap, og vel også når det gjaldt detaljer i
norsk historie. Han viste simpelthen ikke noe å svare Lie på
hans mange spørsmål. Han ante naturligvis ikke hvor Slagen
lå, eller hva Jarlsøy var for noe. Et navn som Velle-elven
hørte han vel også nå for første gang.
Lies profil og grunnplan av haugen 15. september 1902.
Likedan når det gjaldt vår gamle kongeætt. Harald
Hårfagre og kanskje Halvdan Svarte hadde han vel hørt om under
sin skolegang i Sverige, men når det gjaldt disses forfedre, spesielt
en viss Øistein som druknet ved Jarlsøy, visste han
vel ikke mer enn en norsk akademiker, nemlig meget lite. Han kunne iallfall
ikke svare på Lies spørsmål.
Lie ble altså sendt hjem og bedt om skriftlig
å oppgi kilde (bokens titel og forfatter) for drukningen på
Jarlsøy.
Dessuten skulle han tegne et lite kartriss som viste
hvor Slagen lå og i forhold til det Jarlsøy, Velleelv, Borre,
ja idet hele tatt disse navn han hadde nevnt. Gjaldt det en gravhaug, burde
han måle den nøyaktig opp og sende inn en tegning.
Alt dette gjorde Lie til punkt og prikke.
Han tegnet et riss over Oslofjorden, strekningen
Horten–Valløy. Han oppga kilden til sin viten om Kong Øistein.
Det var G. Storms oversettelse av Snorre (Nationaludgaven, s. 43). Han
gjentok punktvis sine spørsmål og sluttet med å omtale
haugen:
«Haugen ligger paa eiendornmen «Ødegaarden»,
der tilhører det Wedelske stamhus Jarlsberg.
Jeg har lokalkjendskab til stedet, da Slagen er
min fødebygd. I henhold til min samtale med hr. professoren oversendes
nærværende.
I ærbødighed
Chr. N. Lie, bestyrer af Soons folkeskole.»
Dette brev var datert Soon 8. juli 1902.
Senere på sommeren kom Lie til Slagen og han
målte da opp haugen og tegnet den.
Hr. Prof. Gustafson, Kristiania.
Ifølge min samtale med Dem har jeg nu i ferien
beseet og opmaalt den af mig omtalte haug i Slagen.
Som omstaaende profi1 og grundrids viser, er omkredsen
ca. 120 m., tvermaalet ca. 38 m. og høiden ca. 3,5 m. - Den
ligger 40 m. østenfor den i min tidligere skrivelse nævnte
bæk og gaar under navn af «Rævehaugen», formodentlig
af den grund, at der i tidligere tider var rævehi der.
Haugen bestaar udelukkende af madjord (ikke sten)
og man kan endnu se levninger af græs og mose i de forskjellige lag.
Aarsagen til at en saa betydelig del af haugen er
borttaget, er alene jordens udmerkede bonitet, da den efter sigende kan
gjøre omtrent samme tjeneste som gjødsel, anvendt paa
ageren. Det er derfor sandsynligt, at man vil fortsætte med at bortkjøre
jord, ja, brugeren af eiendommen (som jeg snakket med) talte endog om,
at han i den nærmeste fremtid (kommende vinter) havde tænkt
at faa bortkjørt det meste og derpaa jevnet og omdannet arealet
til agerland. Jeg gjorde ham imidlertid opmærksom paa, at De hr.
professor, havde udtalt ønske om, at haugen ikke maatte røres
videre, før den var blit undersøgt af kyndige folk. Dette
ble da lovet mig, men et saadant tilsagn er vistnok ikke at stole
paa.
Som profilet viser, har
man i de borttagne partier ikke gravet ned til markens niveau. Grunden
dernede i dalbunden, hvor haugen ligger bestaar af blaalere.
I min tidligere skrivelse nævnte jeg, at haugens
beliggenhet er enestaaende der i bygden; der findes nemlig intet lignende
i hele dalbunden.
Paa de to høidestrækninger derimod,
som (fra nord mod syd) flankerer Slagensdalen, findes en hel del
saakaldte kjæmpehauge af almindelig størrelse, bestaaende
af sten og grus.
Soon 15 sept. 1902. Chr. N. Lie.
Soon 30 sept. 1902.
Hr. Professor G. Gustafson, Kristiania.
I anl. Deres skr. af 26 ds. ang. Rævehaugen
i Slagen meddeles, at «Ødegaarden» nærmest
kan betragtes som en lokalbenævnelse; bruget er en anpart af
gaarden Oseberg. De av hr. professoren nævnte to smaa parter ligger
temmelig langt vestenfor bækken.
I matrikelen (af 1866),
som jeg har havt anledning til at se, er vist nok ikke forholdet til stamhuset
Jarlsberg angivet for det herhenhørende leilændingsgods, der
ligger i Slagen.
Brugernes navne er opførte. Deres ærbødige
Chr. N. Lie.
Grøften for vannavløpet graves.
Gustafson slår
forgjeves opp i matrikkelen.
Da Gustafson fikk brevet og tegningen av haugen,
har han slått opp i matrikkelen for Slagen for å finne
det som manglet i Lies skrivelse, nemlig vedkommende gårds
matrikkelnummer og eier. Men han har ikke funnet det. Han har derfor
den 26. september 1902 skrevet til Lie og bedt om nærmere opplysninger.
Her har Lie ikke kunnet gi fullstendige opplysninger.
Han mener at Ødegården i matrikkelen
må være betraktet som en anpart av gården Oseberg. Eiendomsforholdet
til Jarlsberg tror han ikke er angitt i matrikkelen.
Han har iallfall sett i matr. av 1866 at leilendingsgods
i Slagen er oppført under brukerens navn og at forholdet til stamhuset
ikke er angitt.
Ja, dette gjelder de bruk i Slagen som tidligere
har hatt selvstendig skyld. Men det har vært to bruk i Slagen som
ikke har hatt selvstendig skyld, men har vært innfattet i hovedgårdens
(Jarlsbergs) skyld. Disse to bruk er prestegården Kongseik
og Oseberg ødegård. De ble i 1877 skyldsatt, idet de
ble tildelt noe av hovedgårdens skyld. I den matrikkel som kom i
1886, og som Gustafson har slått opp i, fins ikke Ødegården
nevnt i Slagen, men den fins oppført i Sem sokn som bruk nr. 3 under
Jarlsberg hovedgård. Der står:
«Gård nr. 51, J. Hovedgård, b.nr.
1 Jarlsberg, Grev Wedel Jarlsberg, b.nr. 2 Kongseik, Grev Wedel Jarlsberg,
b.nr. 3 Oseberg-Ødegården, Grev Wedel Jarlsberg.»
Hadde Gustafson funnet fram til dette i matrikkelen,
hadde han kanskje straks forstått hva han burde gjøre.
Nå var det noe som var uklart for ham, derfor la han saken foreløpig
til side.
Oskar Roms beretning om sin reise til hovedstaden
og hans samtale med professor Gustafson sommeren 1903
Det var den 8. august i året 1903 om morgenen
at Oskar Rom tok båten innover til Oslo rned den 2 desimeter
lange pinne av Osebergskipet i baklommen.
Rom har meddelt meg at han lenge hadde hatt sin
oppmerksomhet rettet på to hauger som han kunne ha lyst til å
undersøke. Revehaugen var det lettest å ta fatt på,
for i den var det gravet en de1 før, og fra den var det kjørt
bort en masse jord til Slagen kirkegård, som ligger på fjell.
Det var tatt mest jord av den sydlige del av haugen og bortover til midten,
og her sto det igjen en kant. Det var sandelig godt man ikke hadde gått
videre, for et par spadetak inne i denne kanten sto masten av skipet.
– Var det masten De støtte på først?
spurte jeg ham.
– Nei, jeg grov omtrent midt i og kom ned i noe
våt leire. Det fløt vann fra alle kanter, så jeg måtte
stanse med gravingen. Men så skaffet jeg meg en lang jernstang som
jeg kvesset i den ene enden og støtte ned gjennom leiren.
Da merket jeg at jeg kam ned på treverk. Det var nok taket på
gravkammeret, jeg var nede på.
Nå stanset jeg videre inntrengen i haugen
og tok en avløpsgrøft noe lenger nede i bakken for å
få ut vannet.
– Hadde De hjelp til arbeidet?
– Nei, langt ifra. Ingen våget å arbeide
der. Det gikk så mange rykter om haugen. Folk sa det hadde vært
gravlagt døde der under Svartedauen. En gang man drev og kjørte
jord fra haugen, hadde en mann stukket et spett langt ned igjennom leiren,
og da var det kommet en forferdelig stank opp. Det var jo ikke så
rart heller, for det lå jo 16 råtne Hester nedi her. Men folk
satte dette i forbindelse med Svartedauen, og da jeg begynte med grøften,
fryktet de for at jeg ville bringe pesten ut over bygden.
Vi var nettopp ferdig med slåtten sommeren
1903, da jeg tok til med gravingen. Jeg begynte en mandag, og da jeg hadde
holdt på til om fredagen, var jeg like nede på treverket til
gravkammeret. Nå ble jeg ivrig, men leirsuppen var så
tykk at jeg ikke kunne se noe. Jeg stakk da hele armen nedi der.
«Så fæ1
du er far», sa småpikene mine, da jeg kom hjem om kvelden.
Jeg var tilsmurt med leire oppi ansiktet og overalt på klærne.
Men da hadde jeg rorpinnen
til Osebergskipet i baklommen. Ja, jeg trodde iallfall at det var selve
rorpinnen. Jeg fikk nemlig tak i en trepinne, en trestokk langt nedi
leiren, og den brakk jeg av og fikk stumpen med meg opp. Den var utskåret,
og helt merkelig å se på. Da jeg fikk den opp, sluttet jeg
med arbeidet og gikk hjem.
Neste morgen – det var om
lørdagen – tok jeg båten inn til Kristiania, og så gikk
jeg opp til den nye, store bygningen, Historisk museum.
Jeg gikk rundt den et par ganger, og så fant
jeg en dør, der det sto:
Oldsagesamlingen, Bestyreren, Kontortid Kl. 1-2.
Der gikk jeg inn, og der satt Gustafson.
Jeg var jo rent oppglødd, da jeg kom, men
stemningen var ikke slik, der jeg kom inn. Professoren så ut som
han var både trett og søvnig. Han hadde så mye
å stå i, Gustafson, og så var det så varmt i kontoret
hans. Det var 8. august dette, midt på heiteste sommeren.
Jeg var en mann fra
Tønsbergkanten, sa jeg , og hadde gravd i en haug derute og
støtt på rare greier, som jeg ville han skulle se på.
Det var antagelig et skip i haugen, sa jeg, – vikingeskip.
Men professoren så
ikke opp. Han så, som sagt, svært søvnig ut, der
han satt. Han kremtet en gang og sa, jaså. Det sier de alle
sammen, sa han. De kommer her, bøndene, og tror de har gjort
store funn, og sender bud på meg, og når
jeg kommer reisende og undersøker, så er det ingenting.
Se på den da,
sa jeg. Så tok jeg rorpinnen fra Osebergskipet opp av baklommen
og la den på bordet fremfor ham. Men da ble han våken,
skal jeg si. Han for opp av stolen og bort i vinduet og holdt denne merkelige
pinnen opp i lyset og så på den opp og ned.
Så hadde jeg da rett, sa han, i det
jeg sa i min tiltredelsesforelesning som professor, at det siste funn av
vikingeskip ennu ikke er gjort i Norge.
Nå var jeg oppglødd igjen og ville
ha ham med, men han kunne ikke reise straks, sa han, for han hadde
fødselsdag i dag, sin 50 års fødselsdag, men
han skulle komme i morgen. Han kom om mandagen.
Denne beretning ble nedskrevet i året 1941,
etterat Oskar Rom hadde besøkt meg i Sem prestegård og fortalt
meg om Osebergfunnet.
Han var en ypperlig forteller og kunne gjøre
det hele så levende. Jeg ønsket dengang at jeg hadde
vært istand til å gjengi det hele med hans egne ord. Dette
har jeg ikke kunnet. Men jeg ser at en annen har gjort det. I en
bok med Bygdemålsprøv\ver:
I Gamalt frå Vestfold I. Utgjeve av Vestfoldlaget,
Sandefjord 1930, står et stykke "Åssen Osebergsjibe blæi
finne" av Amund B. Larsen d. y., og her gjengis nettopp denne Roms
beretning om Osebergskipet med hans egne ord.
Jeg tillater meg å sitere et par avsnitt:
"Blant aent så tokk jæ åpp en
slik trestokk, åmtrænt-n to desimeter lang, fint utsjært,
å innlakt me søll. Dænn trudde jæ var a rore (dænn
tokk jæ me mæ da jæ ræiste to byn tell et slaks
jærtæin atte jæ itte fór me tull.
Å så sae jæ de atte jæ
va en mann utæ Tønsbærkantn te, å har gravd i
en stor jolhau dærute, å de ser ut te jæ finner interessange
å rare græier. De var varnt, å professorn var litt
trøtt, å væll litt tvær, får-n si,
får han sae de atte «di kåmmer hær, di hær
bønnæne, å graver i hæuær, og kåmmner
hær to mæi – å når jæi kåmmer, ær-e
inte større i hæuæne» sa-n. Så tokk
jæ åpp dænn pjesen, dænn betæn a rorpin,
å sae de atte jæ trur de må værræ et sjib.
Å da-n fækk se dænn, så blæi-n intressert,
å fløi åpp a storn å sae: «Dae ær-e
sant såm jæ sae i min tiltredelsestale såm professor,
atte de sisste vikingesjib ær ikke finni enno.»
Funnet meldes til Universitetet.
Stortinget gir en lov.
I Universitetets årsberetning 1903-04 omtales
funnet med meget nøkterne ord:
"I august 1903 blev der til bestyreren for oldsakesamlingen
meldt, at der paa Oseberg i Slagen, en halv mil udenfor Tønsberg,
i en haug var funnet noget træværk, som man mente tydede
paa et i haugen nedsat fartøi. Bestyreren besøgte straks
stedet og foretog i løbet af nogle dage foreløbige undersøgelser.
Derved blev det konstateret at der virkelig var nedsat et skib i haugen,
at dette maatte være af lignende størrelse og fra samme
tidsperiode som Gokstadskibet, men at det var beskadiget dels ved indbrud
i gravkarnmeret i gammel tid og dels ved stærke forskyvninger i den
underliggende lergrund.
Det lykkedes at formaa jordeieren til atter at fylde
de optagne grøfter og at udsætte videre gravning til det følgende
aar.
Den 22. august blev fundet meldt til det akademiske
kollegium med andragende om at søge bevilget de nødvendige
midler til fundets systematiske udgravning.
Efter mange og lange forhandlinger med jordeieren
om betingelserne for denne udgravning endte sagen dermed, at regjeringen
anviste 5 000 kroner til dette arbeide og overdrog oldsagesamlingens bestyrer
at udføre arbeidet.
Det begyndte 13de juni 1904, efterat jordeieren
dagen i forveien havde undertegnet den opprettede kontrakt om betingelserne.
I anledning af det nye skibsfund blev der desuden paa det akademiske kollegiums
initiativ udarbeidet et forslag til en lov om beskyttelse af oldtidslevninger.
Dette forslag, som udarbeidedes af prof. Morgenstierne og oldsagesamlingens
bestyrer, blev indleveret til departementet vaaren 1904.
En lov om forbud mod eksport af oldtidslevninger
af landet blev vedtaget af regjeringen og storthing samt sanktioneret den
17de mai 1904.»
Professor
Gustafson forteller om sin første undersøkelse av Oseberghaugen.
Professor P. O. Schjøtt anbefaler sterkt vakthold under
utgravningen.
Da professor Gustafson kom tilbake til Oslo etter
undersøkelsen av Oseberghaugen den 10. august 1903 ble han
straks oppsøkt av Aftenposten, og han fortalte da følgende:
Jeg fikk beskjed lørdag middag og reiste straks ned.
Gårdens eier Oskar Rom på Oseberg i
Slagen har opptrått overordentlig anerkjennelsesverdig i denne sak.
Han forsto straks at haugen burde undersøkes vitenskapelig
og sendte bud inn til Universitetet.
Ved undersøkelsen av haugen støtte
vi først på et gravkammer, et slags tak, som beskyttet graven.
Derunder traff jeg på klinkede bord av eik.
Det hele er overmåte solid, langt solidere enn Gokstadskipet. Det
har også holdt seg utmerket, såvidt vi hittil har kunnet se.
Dessverre har graven vært plyndret, så det er høyst
sannsynlig at de verdifulleste gjenstander er tatt bort.
Det var nemlig hugget hull i gravkammerets tak.
Han meddelte så at han hadde funnet en bøtte
innunder taket i gravkammeret, hvor der før var skåret hull.
Bøtten var av eik og en halv meter høy. Staver med beslag
var av jern og gjennombrutt bronsje, 4 bæreringer. Da jeg fant den
var den trykket flat som en pannekake, sier professoren, og det kommer
an på om det lar seg gjøre å få den rettet ut.
Jeg fant også en liten treskål, og se
her — han viser oss noen små sammenskrumpne frukter av ubestemmelig
farve og som svømmer i et glass. «Hva tror De det er?»
Vi gjetter tvilende på epler, og professoren bekrefter dette.
Skipet er delvis gravet ned i leiren. Det var lettere
med Gokstadskipet som sto ovenpå jorden.
En plakat settes på haugen.
Da Oskar Rom reiste hjem fra Oslo 1ørdag
8. august, hadde han med en plakat som Gustafson ville han skulle s1å
opp på haugen til advarsel for publikum:
«I haugen ved Oseberg Ødegården
er der antagelig en grav fra vikingetiden, der har betydning for videnskaben.
Efter overenskomst med eieren kommer Universitetets Oldsagesamling til
at lede undersøgelsen. Enhver forstyrrelse af stedet forbydes på
grund heraf, og hvis sådan alligevel finder sted, vil den strax blive
offentlig påtalt.
Kristiania den 8 august 1903.
Professor G. Gustafson
Oldsagesamlingens bestyrer.»
Brev til Oskar Rom.
Den 15. august 1903 sendte Gustafson følgende
brev til Oskar Rom:
«Det vil ta lang tid før træbøtten
kan blive sammensatt. Alle staverne er udrettet og må sættes
i pres for at få den oprindelige bøining, hvis det lader sig
gjøre.
Det store træstykke som der var oplagt i løen
flere stumper av, har jeg nu fundet forklaring på. Det er av skibets
spanter.
Disse er altså bleven løsnet enten
ved gravkammerets bygning elle ved indbruddet i gammel tid.
Den store opstående, forsirede klamp forstår
jeg nu også. Den viser likeledes at der har vært store forstyrrelser
i skibets midte.
Jeg tror nu at det såkaldte «dæk»
virkelig er skibets bund som er skyvet så høit op af lerens
tryk underfra. Det svarer til Gokstadskibets bygning.
Efter dette må gravkammeret være svært
ødelagt, og man kan kun vente å finne det, som har været
nedlagt, nærmest ude mod skibets sider. Der oplystes ved mit besøg
at en pige skulde have taget en stump av det fint forsirede træstykke
med nogle sølvbeslag på. Jeg tror at det muligens kan have
været af rorpinden, som også ved Gokstadskibet er rigt forsiret.
De må endelig hurtigst mulig se at få
fat i dette stykke og muligens andre træstykker, som kan være
kommet tilside og hurtigst mulig sende dem ind, for at de muligens endnu
kunde reddes. Det vilde være ærgerligt om noget skulde gå
tilgrunde» .
Den 22. august 1903 meldte professoren funnet til
styret for universitetet (det akademiske kollegium) og bad samtidig om
at det ble søkt om å skaffe de nødvendige midler til
en fullstendig utgravning av skipet. Det endte med at regjeringen
anviste 5 000 kroner til det arbeide og overdro oldsaksamlingens bestyrer
å sette det i verk.
Professoren reiste fra Oslo til Tønsberg
i slutten av mai 1904. Han skaffet seg medarbeidere og utarbeidet kontrakt
med haugens eier. Han tok inn i Slagen prestegård til sokneprest
Bjørnstad og fikk etter eget ønske bo i det lille kabinettet
ved siden av storstuen i første etasje. Han ville helst bo der,
så han lettvint kunne komme ut om morgenen uten å behøve
å uroe hele huset.
Før utgravningen ennå var begynt, inneholdt
Aftenposten tre store artikler om vikingeskip. (Nr. 319, 322 og 323, inntatt
henholdsvis 6., 7. 8. juni 1904.) Disse artikler var skrevet av professor
P. O. Schjøtt, som var professor i gresk ved vårt universitet.
De som kjente litt til professor Schjøtt vet at han var besatt av
en ide, som han ved enhver anledning fremholdt, nemlig den at alt som var
ære verd, ja, at simpelthen alt godt, kom fra grekerne. Hele vår
dannelse, ja alt åndelig liv i Europa stammet fra de gamle hellenere.
Ikke bare diktekunsten og filosofien, ikke bare det klassiske språk
som apostlene tok i bruk, da de skrev Det nye testamente, kom fra Grekenland,
men også skipsfarten, skipsbygningskunsten, m. a. o. vikingskipene.
Derfor denne lette, fine, denne elegante formen. Men det var ikke alene
skipene som kom derfra, men også gravskikkene. Den skikken å
begrave folk i et skip var gresk. Den gamle skikken hos oss var å
brenne likene. I våre eldre gravhauger finner vi branngraver. Men
grekerne begravet sine døde i båter. Bak båtgravene
ligger forestillingen om de dødes båtferd over havet til dødsriket.
Idéen nådde på 300-tallet
etter Kristus til Norden gjennom innflytelse fra østgermanske
folkestammer, som under sin tidligere bosetning hadde tilegnet seg den
greske tro på de dødes seilads på Karons ferge over
til Hades (dødsriket). Disse folk rykket ca. år 200 mot Østersjøbekkenet
og Norden og gjorde slutt på den forestilling som skrev seg
fra begynnelsen av jernalderen at menneskets fortsatte liv var bunnet til
graven. En Karonsmynt (fergepenger) er i Sjællandske og Gotlandske
graver (fra 300-tallet) funnet i den dødes munn. (Her kan
det meddeles at en Karonsmynt i den dødes munn er funnet også
i vårt land, således ved et gravfunn fra folkevandringstiden
på Gile, Toten, i 1950-årene.)
Det var ikke bare den gamle greske historie professor
Schjøtt rullet opp i sine artikler. Han hadde også noe å
si om Slagen i gamle dager. Han påsto at det var funnet bolter (til
å fortøye skip i) i fjellet ved Roberg. Dette tydet på
at fjorden engang hadde gått meget langt opp.
Så hadde han også en formaning til Gustafson.
Han måtte sørge for å ha en sterk politivakt ved utgravingen
av skipet, så et interessert publikum kunne holdes borte under vitenskapsmennenes
arbeid.
Professor Rygh hadde fortalt ham at mange ting var
kommet bort eller var blitt ødelagt både da man grov ut Tuneskipet
og Gokstadskipet, fordi det ikke hadde vært tilstrekkelig vakthold
under utgravningen. Ved utgravningen av Tuneskipet fant man f. eks. et
stykke av en ski, midtstykket omkring herken. Det var vel det eldste skifunn
som var gjort i Norge.
Hvor var dette blitt av? Det var kastet vekk, eller
forsvunnet etter et publikumbesøk!
Ved Gokstadskipet var vaktholdet også dårlig,
og saker som var tatt fra skipet fallbødes både til inn- og
utlendinger.
Nå måtte man engang bli klok av skade,
så en slik skandale kunne unngås. Flere arkeologer burde tilkalles,
og der burde arrangeres vakt hold både natt og dag.
Osebergfunnet i året 1904.
Utdrag av korrespondanser om utgravningen.
Fra syd juli 1904.
I anledning av det nye gravfunn i Slagen ved Tønsberg,
skriver Morgenbladets korrespondent på stedet følgende:
«Hr. Redaktør! Deres korrespondent
var forleden Dag borte ved den Haug i Slagen, hvor efter all Sandsynlighed
et nyt Vikingeskib er nedsat. Haugen synes oprindelig at have været
af betydelig Størrelse, omtrent som Gokstadhaugen, hvor det gamle
Vikingeskib fandtes. Men i Aarenes Løb har det vært bortkjørt
jord fra Haugen til det omliggende jordstykke, saa det nu kun er Haugens
sydlige kant, som kan formodes at have sin oprindelige Skikkelse.
Den Bonde, der nu eier Jordet, hvorpaa Haugen ligger,
kjøbte det ifjor fra Jarlsberg Gaard for ca. 3 000 kroner. Det opgives
at han vilde have det lagt til sin Svigerfars Gaard som er Nabogaarden,
men man kan vel have en Formodning om, at han har troet noget har været
gjemt i Haugen og derpaa kjøbte Jordstykket. Og herpaa kan vel intet
siges.
Der har i Bygden gaaet Sagn om at noget var nedgravet
der. Isaafald faar man haabe at en eller Anden nedtegner disse Sagn,
før der danner sig nye fortellinger.
Eieren var netop tilstede ved Haugen, da jeg kom
did. Han fortalte at man i fjor ved Gravning i Haugen havde stødt
paa forskjellige Træstykker, som syntes at høre til et Skib,
deriblandt et Stykke som syntes at høre til Rorpinden.
Hvem er nu her hauglagt? Den formodnng er fremkastet
at det kunde være Vestfoldkongen Øistein, som
paa sin Reise fra Vadla (ved Moss) ble slaaet overbord af Seilbommen ved
Jarlsø og hauglagt ved «Borro».
Professor Gustafson skriver i Aftenposten 12. august
1904 om «Skibshaugen paa Oseberg» og beretter om alle forberedelser
til utgravingen.
Ingeniør H. J. Darre-Jenssen hjalp ham å
legge en utgravningsplan. Det ble tatt opp grøfter for avløp
av bunnvannet i haugen til bekken nedenfor. Men samtidig måtte det
lages pumpeverk med tilløp av vann og sprøyteslange av den
lengde at hele utgravningsområdet bekvemt kunne nåes.
Amtmann Engelhart sørget med stor beredvillighet
for at man skulle få området inngjerdet og en vaktmann
med politimyndighet, så man kunne få arbeidsro og stedet
fredet for besøkende.
« Men det er ligesaa nødvendigt at
slippe Avisreportere», skriver professoren. Denne
nyttige Klasse Medborgere er jo bekjendt for sin Ihærdighed og Energi,
og hyppige Besøg af Repræsentanter fra en Mængde Blade
maatte naturligvis i høi Grad sinke det dyre Arbeide og optage den
kostbare tid.
Med paaskjønnelsesværdig Velvilje har
Aviserne indset dette og i den gode Sags Interesse ladet sig nøie
med kortfattede telegrafiske Meddelelser fra Udgravningen.»
Forskibet august 1904
Skipsfunnet fra Oseberg.
Professor G. Gustafson skriver i Aftenposten den
13. September 1904:
«— — — Det ser ud til, at der er jordet to Individer
i Osebergskibet. De menneskelige Skeletdele fandtes spredte i Indbrudslaget,
det vil si det Lag, som rimeligvis har vært bundet af den Schakt,
hvori man er gaaet ind ved den gamle Plyndring. De var altsaa den Gang
blevet udkastede af Gravkammeret. Inde i dette blev kun faa stykker fundne,
men intet i oprindeligt Leie. Disse Ben, som ikke tilsamnen danner noget
komplet Skelet, er saa spinkle, at de nærmest synes at være
kvindelige, saavidt jeg, som ikke er sagkyndig paa dette felt, tør
dømme derom.
Blandt benene er der imidlertid Rester af to Kranier
og Stykker af to Underkjæver.
Skibets forkomne tilstand.
Hele Midtskibet under Gravkamret er af Bundlerens
Tryk nedenfra skudt op nær under Kamrets Mønsaas og Takplanker.
Hele dette Parti ligger derved nu ca. 1 Meter høiere end For og
Agterskibet. Men ogsaa disse Dele er optrykket, Bordene paa mange Steder
brukket og gaaet fra hverandre i Skjøderne, Niter løsnet,
Spanterne gaaet i mange Stykker, Biterne ødelagt, og i det hele
taget er tilstanden desværre meget sørgelig.
Dette beklagelige Forhold bevirker at Skibet ikke
kan hæves op fra Bundleren for derefter at præpareres.
At konservere det i dets nuværende Leie er umuligt, saa længe
Undersiden slutter an mod den vaade Lere. Længe kan ikke Skibet staa
paa denne Maade og aldedes ikke over Vinteren. Det staar da kun tilbage
at plukke det op i saa store Stykker som muligt. Men der maa da samtidig
gjøres forsøg paa dets Restaurering.
Det siger sig selv, at denne værdifulle
«Oldsag» er vel værd pekuniære
Opofrelser, for at man muligens i sin Tid skal kunne opstille Skibet i
dets Helhed.»
Gustafson og Siverts tar opp oldsaker.
Teatermaler Jens Wang besøker stedet og tegner skipet.
Den 22. juli besøkte Jens Wang utgravningen.
Han ville tegne skipet, men hadde ikke blyant og ikke papir, så
han tegnet det etter hukommelsen, da han kom hjem. Bildet kom på
første side i Aftenposten. Han skrev om dette i bladet (nr. 420,
29/7) :
« Alt var stille. Ikke et menneske at se,
saalangt Øiet rak. Kun den vældige aabne Grav et Stykke ind
paa Jordet. Forsigtig nærmede jeg mig — jeg tror med Hatten i Haanden,
som man gjør, naar man i Begravelser skal kaste et sidste Blik ned
i Graven og bede Farvel med den hedengangne.
Da jeg kom hen til Randen, rykkede jeg uvilkaarlig
til, thi nede i den 6 Meter dybe Grav fik jeg Øie paa et Menneske.
Men hvad var det? Op af Lere og Sten reiste sig den mægtige Stævn
af Vikingeskibet, friskt og brunt som om det nettop var tjæret ,
med Udskjæringer saa kraftige og smukke som de vakreste i vore Kirkeportaler
— saa dybe og djærve som de Høvdinger der blev jordet paa
denne eiendommelige Vis.
Forskjellige Tanker løb gjennem mit Hoved,
indtil jeg drog Kjendsel paa Manden dernede. Han var ivrig beskjeftiget
med at maale det udgravede paa Kryds og Tvers, og noterte alting i en stor
Bog. Han var iført et par Søstøvler, der rak
ham til langt op paa Maven, en forhenværende hvid Trøie og
en diger Hat.
Det var Professor Gustafson, der saa saaledes ud.
Kort efter kommer en Mand frem bag Skibet og slipper
ned over dette endel store, vaade Tepper, der fuldstændig dækkede
det. Alt blev med engang saa graat og uinteressant.
Jeg var saa heldig at komme netop de 5 Minuter,
som det paa 14 Dager har været afdækket.
Man har Indtryk af, at der arbeides planmæssig
og med den allerstørste Forsigtighed, og at Udgravningen i det Hele
er i de bedste Hænder.
Wang hadde som sagt ikke blyant og skissebok med;
men da han kom hjem tegnet han et stort bilde av utgravningen. Det
pryder Aftenpostens forside fredag 24. juli 1904, og han tilføyer:
«Jeg tror ikke, Tegningen viser mange Uoverensstemmelser
med Virkeligheden.»
Skibet sett rett akterfra
Gustafson
meddelelser til Norsk Telegrambureau 1904
15. juni: Udgravningen av Vikingeskibet i Slagen
er nu begyndt. De forberedende Jordskaktningsarbeider, vandledning etc.
vil ifølge professor Gustafsons meddelelse til N. T. B. rimeligvis
kræve flere ugers arbeide.
20. juni: I den forløbne uge er over 300
kubikmeter jord avgravet over Vikingeskibet ved Slagen.
Endnu 2 ugers arbeide antages nødvendigt før den egentlige
undersøgelse kan begynde. Det er muligt, at skibet er noget mindre
end oprindelig tænkt.
26. juni: I sidste uge er kun nogle Pæle og
gruelignende Stenlægninger paatruffet. De forberedende Jordarbeider
kræver endnu ca. 1½ Uge.
1. juli: De forberedende Gravninger ved Slagenskibet
er nu snart avsluttet. I slutningen af næste Uge vil forhaabentlig
Skibets Agterstævn blive synlig.
8. juli: Skibets ene Stævn er nu kommet for
dagen. Den er forsiret med Dyreornamenter i høit Relief paa begge
Sider. Ogsaa Rælingen synes å være ornamentert
paa lignende Maade. Statsraad Hauge og Amtmand Engelhart har Torsdag beseet
Gravningerne.
12. juli: Forsiringerne paa Vikingeskibets Ræling
er af blødere Træ og vanskelige at bevare. «Høfdefjølen»
er af Egtræ og har udskaarne Dyreornamenter. Alt Træ maa dækkes
og holdes fugtigt for at kunne bevares. Der arbeides nu med at fordybe
Schakterne langs Skibets Sider.
17. juli: I Skibets søndre Del har man fundet
flere smukt forsirede Træfragmenter samt Rester af en
Baare - uden tvil Minder om ældre Indbrud i Haugen. Udenfor Agterstævnen
er der fremgravet flere svære Egeplanker. Ekspeditionschef
Dr. Ræder har igår lørdag, besøgt gravningen.
22. juli: Den nøiagtige beliggenhed av Vikingeskibets
Forstavn er nu konstateret. Den er forsiret paa lignende maade
som akterstævnen. Skibet er 21 Meter langt.
24. juli: Fra Vikingeskibets Akterdel er et par svære
Furuspirer optaget, den ene over 12 Meter lang. I Agterstevnen laa Skelettet
av en Okse. I Bunden betydelige vandmasser til opover Rælingen midtskibs.
31. juli: Vikingeskibet par Aarehuller som paa Gokstadskibet.
Antagelig 14 par Aarer har tilhørt Skibet. Betydelige stenmasser
er nu utkjørt, især fra Stævnene. Konservator Schetelig
fra Bergens museum assisterer ved undersøkelsen.
4. august: Vikingeskibets Forstavn er nu afdækket
og befandtes forsiret paa samme maade som Agterstævnen, men mindre
godt bevaret. Det meddeles os, at Gravningen nu er saa langt fremskreden,
at Skibets Sider i Løbet af næste Uge rimeligvis vil være
afdækkede. Det ansees utvilsomt at Osebergskibets Alder er adskillig
større end Gogstadskibets.
6. august: Flere aarer stikker gjennem aarehullerne
udenfor rælingen. En seks meter lang landgangsplanke av furu ligger
over skibets søndre del. Der fremgraves nu flere interessante stykker
i denne del av skibet. I Vikingeskibets sydlige Del er nu fremgravet
Dele af en simpel Slæde, et Par store hvidmalte Dyrehoveder af skrøbeligt
træ, antagelig fra et Par Vindskier, et Hesteskelet samt flere usædvanlig
rigt udskaarne Træstykker tildels afsluttede i smukt skulpterede
Dyrehoveder og flere andre mindre ting af kulturhistorisk interesse.
7. august: I skibets forstavn staar en svær
tønde, rimeligvis skibets vandtønde. Rorhalsen hænger
i et smukt flettet skindbaand. Frø og korn, et valnøtskal,
nogle traadnøster, voks, en kam, et par træskaaler med
flere interessante smaating er idag optagne.
11. august: Gravkammeret i Slagenskibet er
nu avdækket. Svære beskadigelser er foraarsaget ved det gamle
indbrud. Mange aarer er optaget midtskibs og langs bakbords ræling.
12. august: Den svære mønsaas i vikingeskibets
gravkammer er idag afløftet. I agterenden er tiljerne blottet. (Svære
beskadigelser er foraarsaget ved det gamle indbrud?) Skibet kan neppe reddes
som helhed.
12. august: Gravkammerets tag bestaar av 26
svære ekeplanker med ribber over fugerne. Av de fleste
er den øvre halvpart borthugget ved gamle indbrud. Skibsbunden er
skut op mot kamrets tak ved bundlerens tryk.
13. august: Ogsaa i akterdelen er Vikingeskibets
bund skut op. Flere spanter er presset tæt op under beterne. Det
er mange beskadigelser, og det er utænkeligt at faa skibet op i sammenhæng.
14. august: Atter nye fund. Tæt utenfor gravkamrets
nordgavl fandtes under tiljerne to jernkjedler, et par træskaaler
- den ene fyldt med en gulbrun masse, — stekepande, skjærding, økser
med mere, og i gravkamret rester av tøi med ivævede figurer.
Den finske arkeolog Dr. Appelgren deltar i arbeidet.
18. august: Under taket paa vikingeskibets gravkammer
ligger sammenpresset tøirester, flere Træbøtter, to
jernbeslaaede trækister og flere fragmentariske eller beskadigede
oldsaker.
18. august: Den over en meter lange kiste i gravkamret
indeholdt tolamper, saks, kam, spinderedskaper, banketræ, hestebrodder
med Flere gjenstande. I kamret blev der dessuten fundet Flere tøifragmenter,
en utskaaret planke og masser af (tøi) taug?
24. august: Tønsberg 23. august:
En haandkværn fandtes under tiljerne i akterskibet.
I gravkamret undersøkes nu den siste del. Derefter fortsættes
undersøkelsen af forskibet.
25. august: Tønsberg 24. august:
Nedklemt mellom den opskutte skibsbund og gravkamrets
sydgavl findes flere oldsaker. Det er optat dele af en garnvinde, stykker
av en tredje kiste, strikkepinder, et par sko, æbler etc. Et smukt
utskaaret dyrehode ligger indpresset mellem plankerne. Forholdene vanskeliggjør
i høi grad undersøkelsen.
25. august: Der er optat to beskadigede dyrestolper
med lignende rik ornamentik som de tidligere fundne.
Undersøkelsen av gravkammeret er nu avsluttet.
27. august: Flere hesteskeletter er fundet i forskibet,
de fleste med avhugget hode. Endvidere er fundet en smuk utstyret
slæde, liggende paa siden, knust mellem store stene.
Den har i begge ender forsirede dyrehodestolper.
Dyrehode (Sengehester)
28. august: Ogsaa forskibet er sterkt beskadiget,
bunden er optrykket av leren. Et par træstykker
med utskaarne menneskehoder i enderne viser seg under den delvis optagne
slæde. Overlærer Rygh har i et par dage fulgt utgravningene.
1. September: Tønsberg 31. august:
I forskibet er der fundet en smukt forsiret slæde
samt dele av en seng og væveredskaber og aarer. Alt er knust av de
store overliggende stene.
2. september: Tønsberg 1. september:
Begge slæder er pragtfuldt utstyrt, men kan
desværre kun optas i stumper. Ved veveapparatet hænger begyndelsen
av et vevet baand.
3. September: Til de tre slæder er der nu
kommet en vogn. Da sakernes skrøbelighet nødvendiggjør
detaljstudium paa stedet, kræver undersøgelsen megen tid.
Endnu en uke tiltrænges. Siden staar kun selve skibet tilbake. Dets
bevarelse trues, om ikke eiendomsforholdet hurtigst bliver ordnet.
4. September: Den igaar optatte vogn har paa karmens
sider dyre og menneskefigurer i eiendommelig stil. Mesteparten
av underdelen er fundet, deriblandt et træhjul. En tredje seng og
flere hundeskeletter er paatrufne.
6. september: Professor Montelius besøkte
igaar Osebergskibet. Den bekjendte arkeolog uttalte gjentagende sin glæde
over det interessante fund og det heldige utgravningsarbeide.
9. september: I forskibet ligger flere par vindskier.
De 3 slæder er nu optat i stumper, likeledes mesteparten av vognen.
Alle fire hjul er fundet.
11. september: En del svært beskadigede bretter,
muligens av senger, ligger fremme i forskibet og ved siden derav endnu
en slæde. Forskibets bund er svært opstykket, tildels i høide
med rælingen.
15. september: Den sidste slæde er smukt forsiret
Den er av samme slags som de tidligere fundne, men meget ødelagt.
Alle træsaker i forskibet volder vanskeligheter, da de ligger sammenpressede
mellom store stene og den stærkt opstykkede skibsbund.
16. september: Den sidste slæde er nu optat
i mange brudstykker, desuten resten av en baare, et svært traug,
seng (og lignende). Forskibet er saa ødelagt at det vel neppe kan
restaureres etc. ( ! )
17. September: I de store vandkar i forstævnen
laa et litet, helt bevaret trækar med broncebeslag. Skibets anker
av jern er udmerket godt bevaret.
18. September: Rester av et utskaaret træfat
og av en æske indeholdende et par sko er fundet i forstevnen. Statsraad
Hauge, Dr. Ræder, Professor Morgenstierne og Sekretær Orland
besøgte igaar utgravningsstedet.
20. September: Flere par lange vindskier og teltaaser
er optat langs forskibets tiljer. Undersøkelsen er nu paa det nærmeste
avsluttet. Selve skibets skjæbne avhænger desværre fremdeles
av eiendomsspørsmaalet.
21. September:. Efter forskibets rengjøring
viser det sig, at den sørgelige ødelæggelse er
endnu mere omfattende. Under tiljerne fandtes nogle træsaker. Paa
en av disse er nogle runer indridsede.
23. September: Ved den sidste oprensning er kun
nogle smaating fundne. Roret er helt fremgravet. Undersøkelsen
er nu avsluttet efter 15 ukers arbeide.
13. oktober: Arbeidet med Osebergskibets optagelse
er nu begynt. Det optas i brudstykker, impregneres og opbevares indtil
videre paa stedet under tak.
16. oktober: To heste er idag fremgravne utenfor
forstevnen. Midtskibet er nu optat i mange brudstykker.
20. oktober: Yderligere tre skeletter er fremgravet
utenfor vikingeskibets forstevn paa bakbord side. Mastefisken er tvert
avhugget akterover. Ved mastesporet er det store forstyrrelser.
24. oktober: Vikingeskibet paa Oseberg fik ved jord-rystelsen
en mindre spræk i agterstevnen. Ornamentene er ubeskadigede.
26. oktober:. Opmaalingsarbeidet avsluttet. Det
tidsødende og besværlige arbeide med vikingeskibets opmaaling
er nu avsluttet. Det er med stor omhu utført av ingeniør
Glende og en assistent fra Hortens verft.
Optagningen paagaar og antas avsluttet om et par
uker. Det vil bli mange
hundrede brudstykker. Skur til midlertidig opbevaring paa stedet er
paa det nærmeste færdigt.
2. november: Større dele av vikingeskibet
med begge stevne er nu optat. Der gjenstaar kun en del av forskibet. Kun
ubetydelige dele er optat sammenhængende, det meste i stykker. Det
nu færdige skur til opbevaring er godkjent som fuldt betryggende.
Arbeidet avsluttes i næste uke.
Utdrag av beretninger.
A. W. Brøggers redegjørelse i Osebergfundet I (Kr.a.
1917), s. 9 flg., s. 50 flg., K. E. Schreiners undersøkelse, Osebergfundet
V,s. 84 flg. (Oslo 1927).
Den 25. mai 1904 kom professor Gustafson til Oseberg
for å gå i gang med utgravningen av vikingskipet, men forhandlingene
med gårdeieren om vilkårene for overdragelsen dro ut, først
den 12. juni underskrev Oskar Rom en foreløpig kontrakt, og 13.
juni begynte arbeidet etter en plan som prof. Gustafson hadde satt opp
på grunnlag av de iakttagelser han hadde gjort året i forveien.
Det var særlig to vanskeligheter som måtte overvinnes. Vannmassene
i og omkring skipet måtte fjernes, og da skipet lå nedgravd
i blå-lere, måtte der skaffes rent vann for å renvaske
så vel dette som de øvrige gjenstander som ble funnet under
utgravningsarbeidet. Til held for undersøkelsene fløt det
en bekk tett ved haugen og adskillig dypere enn denne. Det lettet også
arbeidet, at en betraktelig del av haugen alt tidligere var fjernet, og
at en fra forsøksgravningen forrige år kjente skipets omtrentlige
retning og noenlunde kunne beregne dets lengde, mens bredden midtskips
måtte beregnes etter skjønn, Ved utførelsen av den
rent ingeniørmessige del av arbeidet fant Gustafson en utmerket
hjelper i den daværende bygningssjef ved Østbanen, senere
statsråd, ingeniør H. J. Darre-Jenssen.
Terrenget ble først nivellert og en midtlinje
utlagt etter skipets sannsynlige retning. For å skaffe avløp
for bunnvannet ble en svær sjakt åpnet nede fra bekken og ført
fram mot skipets nordstevn. Arbeidet med dette ble drevet natt og dag,
og etter noen døgns forløp kunne rørledning til avløp
for bunnvannet nedlegges under Darre-Jensens personlige ledelse.
For å skaffe tilløp av rent vann ble
det gjort en oppdemning i bekken, og fra den ble det lagt en vannledning
med pumpeverk opp til bakken ved midten av skipet, forsynt med en sprøyteslange
så vidt lang at en kunne nå hele utgravningsområdet med
den. Alt dette ble ferdig i go tid og fungerte utmerket. I den usedvanlig
tørre sommer 1904 var det en uvurderlig fordel for undersøkelsene
at en hadde en så ubegrenset og lettvint tilførsel av rent
vann.
Det var uunngåelig nødvendig
å inngjerde utgravningsområdet og å skaffe sikkerhet
for at det ble fredet for besøkende. Dette ble, etter henstilling
fra professor Gustafson ordnet av amtmann Th. Engelhart gjennom fogden
i Jarlsberg, og den mann som var satt til å holde vakt ved utgravningen,
fhv. politibetjent Ole Thorsen Pjaakerud ble tillagt politimyndighet.
Daværende konservator ved Bergens museum, senere professor
Håkon Schetelig meldte seg som frivillig og arbeidet som assistent
ved utgravningen fra 25. juli til utgangen av september og gjorde
seg snart uunnværlig for denne.
Også et par andre, deriblant universitetsstipendiat
Ove Vangensten deltok en kortere tid i arbeidet som assistenter. Den hele
tid deltok preparanten ved Universitetets Oldsakssamling, Paul Johannessen,
på en fortjenstfull måte ved det foreløpige prepareringsarbeide
sammen med professor Gustafson. Aksel Stubstad deltok i utgravningsarbeidet
fra først til sist som formann i arbeidslaget. Sivert Johnsen fra
Horr på Jæren var likeså hele tiden med som arbeider.
Han hadde også tidligere deltatt i utgravninger for professor Gustafson
og hadde særlige forutsetninger for å ta del i et arbeid som
dette. Den vanskelige oppgave med oppmåling og linjetegning av skipet
ble utført av ingeniør og tegneformann ved Marinens Hovedverft,
Johan Martin Glende, og som vikar for ham ingeniør Beck. Selve opptagelsen
av skipet ble fra 12. oktober inntil arbeidets avslutning 5. november,
ledet av ingeniør Fr. Johannessen, Porsgrunn, som dessuten
senere innla seg stor fortjeneste av Oseberg skipets restaurering. (Se
A. W. Brøggers redegjørelse i Osebergfundet I,
Kr.a. 1917, s. 9 f1g.)
Det viste seg under utgravningen, at det nedgravde
skip var helt omgitt av en steinrøys, og at steinene fra denne hadde
knust store partier av relingen med dens vakre forsiring og på et
enkelt sted gjort et kraftig innhakk i selve skipssiden. Det ble videre
bekreftet, hva allerede gårdbruker Oskar Rom under sin gravning sommeren
1903, var blitt oppmerksom på, at haugen engang
hadde vært hjemsøkt av røvere.
Disse hadde forbi forstavnen gravet seg fram til
gravkammeret, som lå i akterskipet, tett bak masten. Innbruddsgangen
var omtrent 3 meter bred. Røverne har hugget seg ned i gravkammeret
på begge sider av mønsåsen, slik at det især på
vestsiden, var blitt et stort firkantet hull. De har plyndret kammeret
og dratt dets innhold ut i den åpne innbruddsgang hvor de viktigste
funn fra gravkammeret derfor ble gjort, d.v.s. av gjenstander, som
gravrøverne ikke har funnet det umaken verd å ta med seg.
En mener, at dette gravrøveri har funnet sted i begynnelsen av det
11. århundre.
Iallfall må det ha skjedd på et tidspunkt,
da det bare var skjeletter igjen av de lik som engang i det 9. århundre
ble bisatt i skipet. I selve gravkammeret fant en bare et stykke av en
hjerneskalle, en falang av en finger eller tå og et defekt bekkenben;
i innbruddsgangen lå derimot spredt omkring en hel mengde skjelettrester,
som viser at 2 kvinner er blitt begravd i Osebergskipet. De skjelettrester
en fant tilhører nesten alle den ene av disse kvinnene. Av den annen
fant en bare et par bruddstykker av hjerneskallen, et stykke av venstre
underkjeve, en visdomstann og et defekt høyre kraveben. Ved professor
K. E. Schreiners inngående undersøkelser (se Osebergfundet
V, Oslo 1927, s. 84–109), er det brakt på det rene, at de fullstendigst
bevarte skjelettdeler må stamme fra en kvinne på over 50 år
med sykelige forandringer av hvirvelsøylen, så hun i levende
live på grunn av leddgikt og ryggmargsstivhet har vært krokrygget
og ufør til å arbeide. De få øvrige skjelettrester
har tilhørt en yngre kvinne mellom 30–40 år eller kanskje
ennå yngre. Professor Schreiner trekker også den riktige sluttning,
at denne kvinne må ha vært dronningen, og følgelig den
rikest smykkede, siden gravrøverne har trukket hennes skjelett gjennom
gangen og ut av haugen. Den annen eldre kvinne, som en fant hele skjelettet
av i innbruddsgangen, må ha vært trellkvinnen, som frivillig
eller tvungen fulgte sin herskerinne i døden. Videre fant man i
innbruddsgangen en mengde tøyrester, dun og fjær, samt rester
av silkebånd og billedvev, bruddstykker av senger og sengestolper.
De begravede kvinner har m.a.o. ligget fullt påkledt på dyner
og puter i sine senger inne i gravkammeret, og røverne har slept
det hele derfra ut i den åpne innbruddsgangen for å undersøke
det nærmere. Også en rekke andre ting, bl. a. en sadel
av tre, rester av små bøtter, øser, esker, fat og fragmenter
av en vevstol ble funnet i innbruddsgangen og har rimeligvis alt sammen
før ranet hatt sin plass inne i gravkammeret.
Til tross for at graven var plyndret for sitt kostbareste
innhold og at så mange ting var slept ut i innbruddsgangen, var det
enda meget igjen inne i selve gravkammeret. Vi nevner en kiste som
inneholdt vildepler og korn, bl. a. hvetekorn, 4 dyrehodestolper av tre
og andre rester av den store seng hvor dronningen har hvilt, forbundet
med rangler og kroker av jern, de to særlig prektig utskårne,
rester av figurert tøy, rimeligvis billedtepper, av åklær
og tepper, som har smykket gravkammerets indre, dun og fjær,
tydeligvis fra puter og dyner i sengene. Videre fantes i gravkammeret to
kister av eiketre, en mindre, som var oppbrutt og plyndret, og en
større uåpnet, med brede jernbeslag, nagler og svakt hvelvet
lokk. I den første fantes bare en lang kam, litt skinn og noen fint
mønstrede tøyrester; i den store kisten fantes 2 jernlamper
med lange stenger, 2-3 trekøller eller banketrær, en liten
nøstekopp, en stor kam, en stor saks av jern, et langt rør,
noen hestebrodder og forskjellige andre gjenstander. I gravkammeret fantes
også de 2 vakre bøtter med bronsebeslag, den ene forsynt med
de Buddha-lignende emaljefigurer, som straks skaffet den navnet Buddha-bøtten,
deler av 2 vevstoler, og av en garnvinne, en del bøtter med beslag,
en kiste med vildepler, en masse ensartet tøy, en del taugverk med
pinner og knuter, rimeligvis restene av et telt, en kløvet
sengestolpe m. m. På taket av gravkammeret lå 9 årer
med ferdige åreblad, men bare grovt tiløksede skaft, så
de vanskelig kunne brukes til å ro med. I den øvrige
del av akterskipet var, foruten alminnelig skipsutstyr som årer og
spiker, bord og taugverk, et helt kjøkken : 2 jern-
kjeler, tre lange klør av jern til kjelene, en god kjøkkenkniv
med treskaft, to traug av tre, en stekepanne av jern og en lang skjerding
av jern, som hører til kjelene, en liten treøse med skaft,
vakkert ordnet, to små pene økser av jern med langt skaft
av tre, en kjøkkenkrakk og under tiljene på styrbords side
en kvern av to stener, en flat underligger og en hvelvet overligger.
I hullet lå en pinne av eik, som vel har vært brukt til å
dreie kvernen med. I akterskipet fantes også like nordenfor
gravkammerets nordre gavl to grinder av furu, de såkalte sengehester.
Midt i akterskipet på styrbords side
lå endelig en hel okse med vidåpen kjeft mot syd. Mavens innhold,
som ble undersøkt av J. Holmboe, viste, at den like før
den ble slaktet, har beitet på den våte mark omkring haugen
og oppe på porfyrknausene omkring de nåværende Oseberg-gårder.
(Nytt mag. for naturvidensk., bd. 44, s. 38.)
Forskipets rike innhold karakteriseres av A. W. Brøgger
(Osebergskipet I, s. 50 flg.) som «et opplag av de mest utsøkte
redskaper for færdsel tillands og tilvanns». Dessverre var
det også oppfylt av stein fra røysen, og steiner hadde knust
og stygt tilredt mange av de vakre sakene. Av skipstilbehøret
i forskipet kan nevnes det dobbeltlagte svære taug, som skipet var
fortøyet med i en stor stein foran baugen og 13 ferdigarbeidede
årer, derav 3 i årehullene. Sammen med de 8 årer i akterskipet
og de 9 uferdige årer på taket av gravkammeret blir det i alt
30 eller 15 par årer i skipet foruten et stykke av en åre.
Til skipsinnventaret hørte også den lange landgangsplanke,
som var delt opp i 23 små trappetrinn, økset ut av selve planken,
et spir, som er ennå lengere enn landgangsplanken, to store baljer
av tre og en bøtte, som alle viste spor av hvit maling, og nede
i bunnen av forskipets forreste del et stort øsekar av bøketre,
et smekkert og fint meterlangt anker av jern m. m.
Av Osebergskipets berømte firhjulte vogn
ble kassen funnet først; den lå i forskipet aldeles flatklemt.
Snart fant en også bukkene, som kassen hvilte på og som endte
i menneskehoder, midtstangen og de fire store hjulene av furu med tykke
nav og felger uten jernbånd. Det er tydelig, at vognen var satt hel
inn i skipet; forskyvningen og ødeleggelsen skyldes pressingen og
forandringene i haugen. Også skjekene ble funnet, men på en
plass for seg selv. Tross de ødeleggelser stevnene hadde forvoldt,
var materialet fullstendig nok til at vognen med sikkerhet kunne rekonstrueres.
Videre fantes i forskipet hele 4 sleder, de tre rikt dekorert med skurd
og tildels med rød og blå maling, 3 senger, derav en stor
med 2 høye hjørnestolper, skåret ut i kraftige dyrehoder,
en slags stol med malte ornamenter, rester av to telter, en brettvev,
bøtter med forskjellig innhold, deriblant trådnøster,
esker, tøyrester og villepler, videre en runebom med ni runer,
et stort trau med rugmel i bunnen, et trefat, spader, skjelettrester
av minst 10 hester og av 4 hunder samt lenker til å binde hundene
med.
Innskriften på runestangen er tydelig nok;
der står: litiluism med runer av kortkvisttypen. Om
betydningen har det vært tvil. Sophus Bugge har tydet den som:
litil-viss (er) maðr, mennesket vet lite, men var ikke selv tilfreds
med denne ligningen. Magnus Olsen har derfor søkt å tyde
den som en omskrivning av egennavnet Ospakr. Runestangen har tydeligvis
utgjort det øvre, tykke stykke mellom håndtaket og bladet
av en åre, og rorkarlsen har så i en ledig stund risset
sitt navn i åren med en omskrivning: «uklok mann»; litil
vis betyr nemlig u-vis, uspaker. På en bøtte i gravkammeret
leses innskriften asikrir, som Magnus Olsen tolker som «
Sigrid eier (denne bøtte) » . (Magnus Olsen, Osebergfundets
runeindskrifter, Osebergskibet II, s. 289-297.)
Da alle ting var tatt opp, renvasket og foreløbig
preparert, skred en til opptagelsen av selve skipet.
Dette måtte tas opp stykkevis. Mest medtatt var bakbords side midtskips.
Her og under gravkammeret fantes sjelden en hel bordgang mellom spantene,
men bordene var brukket opp i stykker på 2-3 fot. Derimot var de
øvre bordganger forholdsvis hele. Stykkene ble nummerert etter
en bestemt plan, oppgjort av ingeniør F. Johannessen fra Porsgrunn,
som sammen med professor Gustafson foresto denne del av arbeidet. Etter
numereringen ble det impregnert med karbolineum og linolje. Det viste seg
ved opptagelsen av skipet, at dets kjø1 hadde hvilt på runde
tverrliggere, 18 i alt. Skipet har m. a. o. vært transportert på
rullestokker fra havnen hvor det lå fortøyet, til gravstedet.
Skipets stevner, ror og årer ble straks
flyttet til hovedstaden, og 1. nov. reiste professor Gustafson fra Oseberg,
men først den 12. nov. var opptagingsarbeidet helt avsluttet
og Osebergskipets mange forskjellige deler brakt i hus. På den tid
var også de langvarige forhandlinger om eiendomsretten til funnet
brakt til lykkelig avslutning. Tønsberg kommune forsøkte
en tid å erverve eiendomsretten, men Gustafson holdt strengt på,
at Oldsakssamlingen måtte ha den, og Tønsberg ga seg; men
å skaffe pengene til kjøpet var ikke så lett. Gårdeieren
forlangte som minimum kr. 12 000. Spørsmålet ble løst
derved, at godseier Fritz Treschow stilte hele denne sum til disposisjon
og dermed skjenket Osebergfunnet til den norske stat. Den endelige salgskontrakt
med gårdeieren Oskar Rom ble derpå undertegnet i Kristiania
den 5. november.
Eieren lot seg da det kom til stykket, nøye
med kr. 11 500 kontant. Samme dag reiste professor Gustafson til utlandet
for i Danmark, Tyskland og Schweiz å studere de nyeste metoder for
preparering av oldsaker. Alt i slutten av måneden vendte han tilbake.
I store pakninger ble deretter de gjenværende deler av skipet kjørt
fra Oseberg til Åsgårdstrand og innlastet i motorjakten "Springeren".
Den 17. desember 1904 gjorde så Osebergskipet sin siste reise inn
Folden; det kom til hovedstaden samme dags kveld, og i de følgende
dager ble det lagret på Akershus festning.
Gå til: | Toppen
| Forside | Innhold
| < forrige | neste
> |