Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie 
 Sem og Slagen - en bygdebok. 2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside | Innhold |< forrigeneste >
 
 

Osebergfunnet. 

Oseberg Ødegård.
    Oseberghaugen, som før het Revehaugen, ligger på Oseberg-Ødegården  like ved veien Slagen-Åsgårdstrand, knapt 500 m fra Slagen kirke.
    Oseberg Ødegård hadde i uminnelige tider vært skilt fra selve Oseberg- gårdene. I 1500-tallet tilhørte denne gårdpart St. Laurentiuskirken i Tønsberg. I 1664 er den nevnt som en eng-ødegård under Tønsberg   prostigods.  Senere ble den innlemmet i grevegodset på Jarlsberg.
    Fra midten av forrige århundre var den drevet av en forpakter som  bodde på stedet. I 1877 ble den skylddelt fra Jarlsberg hovedgård og fikk  samme gårdsnr. som denne: Gårdsnr. 51, bruksnr. 3. Etterat den ble skilt fra hovedgården har den (1910) fått nytt g.nr. 161, b.nr. 1.
    Den siste forpakter var Johannes Hansen (1847-1901) . Han hadde i 1869 kjøpt stuebygningen som tilhørte hans far, den tidligere forpakter.  Samtidig fikk han av greven på Jarlsberg papir på forpaktningen av  bruket for sin egen livstid.
    Johannes var på den tid ikke gift. Derfor inneholdt ikke forpaktningskontrakten ordene «og hustrus livstid». Dette kom senere til å få følger  for Johanneses enke, Inger. Hun trodde hun skulle sitte på gården alle  sine dager, og så fikk hun plutselig en dag den beskjed at forpaktningen  var forbi, gården var solgt.

Skipsfunnet.
     Om de første som tok til å grave i haugen har professor Gustafson et par notater. Den 31. august 1904 har han skrevet i sin dagbok:
     Den første som grov var Johannes Oseberg. Han hadde vært i Amerika og hadde truffet en spåkjerring som sa: Du behøver ikke å gå her og slite du. Du har hjemme på gården din to kjempehauger. Mer enn det du finner i dem behøver du ikke. Han grov, da han kom hjem, men     holdt opp, da han intet fant og vann trengte inn.
    Den 19. oktober s. å. har Gustafson notert:
    «Jørgen Roberg fortalte at den som har funnet skipet er egentlig  Paal Roberg. Han har ikke vært med sin fot ved haugen i sommer, så har han angret seg. Den nu avdøde forpakter søkte visstnok litt, men oppga det. Paal grov seg ned og kom på større treverk. Kom til å fortelle det engang i Løkens kjøkken (hadde arbeidet der). Så var Løken og O. Rom nede og undersøkte med stang, forvisset seg om at der var et «skip», –  gikk til grevens forvalter og fortalte at eiendommen vanskjøttedes, best å selge den. Noen andre ville kjøpe, spesielt en, men han betegnes som usikker, «kunne ikke skjøtte mere».
    En samtidig avisartikkel gir nærmere opplysning om det som her  er nevnt. (S. A. Sørensen, Sandefjord, i Morgenbladet nr. 466, 1904):

    «Hvorledes Slagenskibet blev fundet» av S. A. S.
    «For en 7-8 Aar siden begyndte en Mand fra Slagen ved Navn Paul  Roberg og Eieren af en af Gaardene paa Vestre Rom at grave omtrent midt i Haugen. De holdt paa flere Nætter i Rad og gravede omtrent en  Favn ned. Naar de da stødte med en Staur ned i Jorden, sprutede der Vand op i massevis.
    Dette Vand havde en gulagtig Farve og lugtede forferdelig ondt.
    Eieren paa Vestre Rom laa tilsengs Hele Dage efter og mente, at det  kom af Vandet, som havde havt Smitte i sig.
    Man fandt da ud, at det maatte være Folk fra «Svartedauen», som  var blevne begravede i Haugen, og lod Gravningen fare.
    Paul Roberg gav dog ikke tabt. Han mente at kunne slutte af den  Maade, hvorpaa Torvlagene i Haugen var lagt, at den maatte være  bygget op af Folk.
    Næste Aar fikk han da en anden Mand med sig til at grave, men da  de kom et stykke ned, blev de «forset af Vand».
    Ikke bedre gik det 3die Gang Paul Roberg prøvede, skjøndt de da  var komne saa langt ned, at der blot var en Fod igjen til Skibets Mast, og at de kunde kjende Træverk, naar de stødte ned i Jorden med Spetet.
    Johannes Hansen, der havde bygslet Oseberg, som hørte inn under  Jarlsberg, var Sjømand og var da ofte væk flere Aar ad Gangen. Han opholdt sig da over i Amerika, hvor han førte en Lægter.
    Naar han var hjemme talte han ofte om, at det maatte være noget  gjemt i Haugen hjemme paa Jordet.
    Siste Gang han for en tre Aar siden var over i Amerika, var han  der blot en Vinter, og kom syg hjem.
    Det havde den Vinter hændt dem noget derover, som han oftere fortalte saavel til sin Kone som til andre.
    Han fortalte:
    I Brooklyn boede der en Spaakjærring, som mange norske pleiede at  gaa til. Han, som de andre, gik ogsaa en Dag til hende. Da han kom  ind i det Værelse, hun var, slog hun ham paa Axelen og sagde:
    «Hvad er du i Amerika for?» «For at tjene Penger», svarede Johannes.
   «Aa, det behøver du ikke at være her for» , sagde Spaakjærringen.  «Du har hjemme paa Jordet dit Skatter nok, du kan bare grave i den  Haugen som ligger paa Jordet dit.» «Vil du se Haugen»? spurgte hun  videre.
    Da Jahannes svarede Ja til dette, kom hun med en Bolle Vand, som  han skulde se i. Johannes saa da ned i Vandet og saa der grangivelig  Haugen paa Oseberg og det saa tydelig, at han kunde kjende igjen Nypetornene, som voxede paa den.
    "Jeg blev saa fælen", fortalte Johannes, «at havde jeg ikke havt noe  i Hue, trur jeg, jeg havde sigi ende ned."
    Dette «at se i Vand («crystal seeing») er en gammel kjendt Maade.
    Som Johannes Hansen var kommet hjem, gav han sig ogsaa til at  grave i Haugen, men før han havde stødt paa noget, holdt han op der med og gav sig til at grave i en anden Haug, som laa lidt længere oppe  paa Jordet.

     Dette havde efter hvad hans Kone og andre forteller følgende Grund:
    En Aften, som han og konen var kommen hjem fra Horten - Klokken kunde være saa omtrent ½12 - skulle Johannes et Ærend over i  Udhuset. Som han skulde gaa, ser han et Kvindfolk komme gaaende    «østate», hun havde graat Skjørt og et lyst Tørklæde paa Hovedet. Det  var Maaneskin og klart Veir, Johannes tænkte, at det var bedst at vente  til Kvindfolket var gaaet forbi, og gik ind i Huset, men da ham en stund efter kom ud igjen, var hun der enda. Han gik da ligesaagodt over til Ud huset. Da fik han se, at hun gik op paa den Haugen, som laa lige ved Udhuset, og da hun var kommen op paa den, «svinga hu sig rundt og sak  ret ner.»
    Johannes tog dette som et Varsel om, at det var i den Haugen Skat ten laa, og lod et par Mand grave i den, uden at de der traf paa noget.
    Ikke saa lang tid efter at han var kommen tilbage, døde Johannes Hansen af den Sygdom han havde havt i Amerika.
    Den nuværende Eier af Oseberg, Oskar Rom, der bor lige i Nærheden, fik naturligvis høre saavel hvad Spaakjærringen havde fortalt, som om de forskjellige Gravninger, som var foretaget i Haugen og om alle de Ting, som tydede paa, at noget var at finde der, men at man ikke kunde komme langt nok ned paa Grund af en Mængde Vand, som  fandtes. Han forhørte sig nu hos Grevskabets Forvalter, om Oseberg var  at faa tilkjøbs. Dette viste seg ikke saa umuligt, det var dog den Vanskelighed, at Gaarden, som man mente, allerede var bortbygslet til Enken efter Johannes Hansen.
    Men ved at gjennemse Papirene viste det sig, at hendes Mand i Bygselbrevet havde glemt at faa tilføiet, at Bygselen ogsaa skulde gjelde hans Kone, om han døde før hende. Han var nemlig Ungkarl, da han  bygslede Gaarden; han syntes dengang det var unødigt at sørge for den Kone, han endnu ikke havde faaet, og siden havde han vel ikke tenkt  sig Muligheden af, at der her kunde blive nogen Ugreie, særlig da baade  hans Forældre og Bedsteforældre havde bygslet  samme Gaard for deres  Levetid. Formelt var det  saaledes intet i Veien for, at Gaarden kunde sælges uden nogen Betingelse, og Oskar Rom fik kjøbt den for ca. 5000 kr.
    Det første denne gjorde, da han havde faaet Eiendommen, var at grave en Afløbsrende fra Haugen for at lade Vandet bort. Han tog derefter til at grave videre, og det varede ikke længe, før han stødte paa    Gravkammeret i Skibet.

***

    Inger, enken efter Johannes Hansen, blev ikke lidet bestyrtet den Dag, da Grevskabets Forvalter kom ind til hende og sagde, at nu fik hun gjøre seg ferdig til at flytte, da Gaarden var solgt. Hun, som hendes    Mand, havde jo levet i den faste Tro, at Bygslen ogsaa skulde gjælde for hennes Levetid. Men Inger er ikke den som saa let bliver forsagt. Vi skal lade hende selv fortelle:
    «Kammerherren er nu slig en reel, kristeligsindet Mand det. Da jeg  kom til ham, sagde han: Hva vil du ta dig til nu da, min kone? Aa jeg  faar gaa omkring paa Gaardene og slite, sa jeg. Men kan du væve og  spinde og andet sligt Arbeide da? spurgte han. Aa jeg er født op paa  Landet jeg, saa jeg kan nok alt Landsens Stel, sa jeg. Men jeg kunde  jo ikke andet end graate, naar jeg kom til at tænke paa, at jeg skulde  flytte fra Huset mit. Saa blev det ordnet slik da, at jeg skulde faa bo i  Huset saa lenge jeg levde.
    Ja, det har nu altid vært noe rart med den Haugen! Det var altid slik Dun og Dis, naar en gik eller kjørte over den. Og det varn'te frit for, at en kunde se noe der, ogsaa. Det var et par Gutter her fra Bygda, som skulde kjøre til Kverna en Morgen. Som de kjørte forbi Haugen, saa  de en hel Flok smaa Gutunger som gik rundt Haugen og holdt hverandre i Hændene. Ja, jeg saa flare Ganger, det brændte Lys der jeg! Sa en Kone som hørte paa.
    Naar jeg og Mand min var nede paa  Haugen, fortsatte Inger, og han fandt  noen af Ekestykkene, sagde han: Se her ser du noe af Baugsprydet, Inger!
    En Dag han stak en Staur nedi og traf ligesom paa Træ, sagde han. Se her, hører du Dækket Inger!
    Aa ja, det er møe som er af Mund slængt og ikke af Hjerte tænkt!
    Folk sier til mig De: Du er like bli du Inger, om du ikke fik Skuta i Haugen! 
    Aaja, hvorfor skulde jeg ikke det? siger jeg, «jeg har en rolig Samvittighed og sover godt til hver Nat. Det er ikke sikkert alle kan det! Det eneste jeg sakner,  la hun til, er kuene mine, de sakner jeg.»
 



Chr N. Lie

Gustafsons første kontaktrnann i Slagen. 
    Chr. N. Lie, skoleinspektør først i Son, så i Sem, brakte spørsmålet om undersøkelse av Oseberghaugen inn for Oldsakssamlingen i Oslo. Dette er også påpekt av professor A. W. Brøgger i første bind av det store verk om Osebergfunnet, side 132.
    Lie var Slagen-mann, født 1868 på Rørås, flyttet 11 år gammel med  sine foreldre til Li, nabogård til Oseberg.
    Lie ble på sin 70 års fødselsdag intervjuet av "Tønsbergs Blad" og fortalte da at det var hans far som hadde vakt hans interesse for hjembygdens gamle minner, og som hadde bedt ham gjøre noe for å henlede autoritetenes oppmerksomhet på Revehaugen.
    Forpakteren på den gårdpart hvor haugen lå var nylig død, og forskjellige naboer var begynt å grave i haugen for å finne skatter. Det var ikke rett lenge siden Gokstadhaugen i Sandar var utgravet. Der hadde man funnet et helt skip. Det kunne likegodt være et skip i Revehaugen etter størrelsen å dømme.
    I Gokstadhaugen mente man at Olav Geirstadalv var hauglagt. Det
    kunne likegodt være jordet en mann av kongeætt i denne haugen i  Slagen. Lie hadde fått tak i Storms oversettelse av Snorre. Her hadde han  funnet at en sønn av Halvdan Hvitbein, Øistein, var død ved Jarlsøy,  altså i Slagen. Det het at han var hauglagt på Raden nær Vadla ute ved sjøen i Borre. Vadla skulle etter professor Storm være et elvenavn,  men en slik elv kjennes ikke i Borre. I Slagen derimot har vi Velle-elven. 
    Det skulle vel ikke være den som er nevnt Vadla?


Gustafson bad Lie reise hjem og tegne et kartriss.

    Dessuten, hvor langt gikk Borre i sagatiden? Det kunne ikke tenkes  at en del av det nåværende Slagen hørte med?
    Alt dette og mer til ville han tale med professoren i Oldsakssamlingen  om. Ja, slik har nok Lie tenkt på reisen innover. Men det gikk ikke slik som han tenkte. Han ble sendt hjem igjen uten å få svar på et eneste  av sine spørsmål.
    Jeg har hørt flere uttale sin forbauselse over dette at professoren avferdiget skoleinspektør Lie så fort. Man har sagt at hvis han bare hadde tatt seg litt tid til å konferere med denne mann, ville han fått et verdifullt kontaktpunkt som ville lettet ham svært i hans senere arbeide.
        Jeg tror Gustafson er noe å unnskylde her. Han var svensk. For det første har han hatt den svenske akademikers litt opphøyede syn, når  han ble stillet overfor folk som kom inn direkte fra bondelandet. Konferer hans ytring overfor Oskar Rom, da denne kom inn til ham et år  senere.  Dessuten har han vært helt utenfor når det gjaldt norsk lokalkjennskap, og vel også når det gjaldt detaljer i norsk historie. Han viste simpelthen ikke noe å svare Lie på hans mange spørsmål. Han ante naturligvis ikke hvor Slagen lå, eller hva Jarlsøy var for  noe. Et navn som Velle-elven hørte han vel også nå for første gang.


Lies profil og grunnplan av haugen 15. september 1902.

Likedan når det gjaldt vår gamle kongeætt. Harald Hårfagre og kanskje Halvdan Svarte hadde han vel hørt om under sin skolegang i Sverige, men når det gjaldt disses forfedre, spesielt en viss Øistein som druknet  ved Jarlsøy, visste han vel ikke mer enn en norsk akademiker, nemlig meget lite. Han kunne iallfall ikke svare på Lies spørsmål.
    Lie ble altså sendt hjem og bedt om skriftlig å oppgi kilde (bokens titel og forfatter) for drukningen på Jarlsøy.
    Dessuten skulle han tegne et lite kartriss som viste hvor Slagen lå og i forhold til det Jarlsøy, Velleelv, Borre, ja idet hele tatt disse navn han hadde nevnt. Gjaldt det en gravhaug, burde han måle den nøyaktig opp og sende inn en tegning.
    Alt dette gjorde Lie til punkt og prikke.
    Han tegnet et riss over Oslofjorden, strekningen Horten–Valløy. Han oppga kilden til sin viten om Kong Øistein. Det var G. Storms oversettelse av Snorre (Nationaludgaven, s. 43). Han gjentok punktvis sine spørsmål og sluttet med å omtale haugen:
    «Haugen ligger paa eiendornmen «Ødegaarden», der tilhører det  Wedelske stamhus Jarlsberg.
    Jeg har lokalkjendskab til stedet, da Slagen er min fødebygd. I henhold til min samtale med hr. professoren oversendes nærværende.
    I ærbødighed
    Chr. N. Lie, bestyrer af Soons folkeskole.»

    Dette brev var datert Soon 8. juli 1902.
    Senere på sommeren kom Lie til Slagen og han målte da opp haugen og tegnet den.

    Hr. Prof. Gustafson, Kristiania.
    Ifølge min samtale med Dem har jeg nu i ferien beseet og opmaalt  den af mig omtalte haug i Slagen.
    Som omstaaende profi1 og grundrids viser, er omkredsen ca. 120 m.,  tvermaalet ca. 38 m. og høiden ca. 3,5 m. - Den ligger 40 m. østenfor  den i min tidligere skrivelse nævnte bæk og gaar under navn af «Rævehaugen», formodentlig af den grund, at der i tidligere tider var rævehi der.
    Haugen bestaar udelukkende af madjord (ikke sten) og man kan endnu se levninger af græs og mose i de forskjellige lag.
    Aarsagen til at en saa betydelig del af haugen er borttaget, er alene jordens udmerkede bonitet, da den efter sigende kan gjøre omtrent  samme tjeneste som gjødsel, anvendt paa ageren. Det er derfor sandsynligt, at man vil fortsætte med at bortkjøre jord, ja, brugeren af eiendommen (som jeg snakket med) talte endog om, at han i den nærmeste  fremtid (kommende vinter) havde tænkt at faa bortkjørt det meste og  derpaa jevnet og omdannet arealet til agerland. Jeg gjorde ham imidlertid opmærksom paa, at De hr. professor, havde udtalt ønske om, at haugen ikke maatte røres videre, før den var blit undersøgt af kyndige folk. Dette ble da lovet mig, men et saadant tilsagn er vistnok ikke  at stole paa.
        Som profilet viser, har man i de borttagne partier ikke gravet ned til  markens niveau. Grunden dernede i dalbunden, hvor haugen ligger bestaar af blaalere. 
    I min tidligere skrivelse nævnte jeg, at haugens beliggenhet er enestaaende der i bygden; der findes nemlig intet lignende i hele dalbunden. 
    Paa de to høidestrækninger derimod, som (fra nord mod syd) flankerer  Slagensdalen, findes en hel del saakaldte kjæmpehauge af almindelig størrelse, bestaaende af sten og grus. 
    Soon 15 sept. 1902. Chr. N. Lie.

    Soon 30 sept. 1902. 
 

    Hr. Professor G. Gustafson, Kristiania. 
    I anl. Deres skr. af 26 ds. ang. Rævehaugen i Slagen meddeles, at  «Ødegaarden» nærmest kan betragtes som en lokalbenævnelse; bruget er  en anpart af gaarden Oseberg. De av hr. professoren nævnte to smaa parter ligger temmelig langt vestenfor bækken.
        I matrikelen (af 1866), som jeg har havt anledning til at se, er vist nok ikke forholdet til stamhuset Jarlsberg angivet for det herhenhørende leilændingsgods, der ligger i Slagen.
    Brugernes navne er opførte. Deres ærbødige
    Chr. N. Lie.


Grøften for vannavløpet graves.

Gustafson slår forgjeves opp i matrikkelen.
    Da Gustafson fikk brevet og tegningen av haugen, har han slått opp  i matrikkelen for Slagen for å finne det som manglet i Lies skrivelse,  nemlig vedkommende gårds matrikkelnummer og eier. Men han har ikke  funnet det. Han har derfor den 26. september 1902 skrevet til Lie og bedt  om nærmere opplysninger.
    Her har Lie ikke kunnet gi fullstendige opplysninger.
    Han mener at Ødegården i matrikkelen må være betraktet som en anpart av gården Oseberg. Eiendomsforholdet til Jarlsberg tror han ikke  er angitt i matrikkelen.
    Han har iallfall sett i matr. av 1866 at leilendingsgods i Slagen er oppført under brukerens navn og at forholdet til stamhuset ikke er angitt. 
    Ja, dette gjelder de bruk i Slagen som tidligere har hatt selvstendig skyld. Men det har vært to bruk i Slagen som ikke har hatt selvstendig skyld, men har vært innfattet i hovedgårdens (Jarlsbergs) skyld. Disse  to bruk er prestegården Kongseik og Oseberg ødegård. De ble i 1877  skyldsatt, idet de ble tildelt noe av hovedgårdens skyld. I den matrikkel som kom i 1886, og som Gustafson har slått opp i, fins ikke Ødegården  nevnt i Slagen, men den fins oppført i Sem sokn som bruk nr. 3 under Jarlsberg hovedgård. Der står:
    «Gård nr. 51, J. Hovedgård, b.nr. 1 Jarlsberg, Grev Wedel Jarlsberg,  b.nr. 2 Kongseik, Grev Wedel Jarlsberg, b.nr. 3 Oseberg-Ødegården, Grev  Wedel Jarlsberg.»
    Hadde Gustafson funnet fram til dette i matrikkelen, hadde han kanskje straks forstått hva han burde gjøre.  Nå var det noe som var uklart for ham, derfor la han saken foreløpig til side.
 

Oskar Roms beretning om sin reise til hovedstaden og hans samtale med professor Gustafson  sommeren 1903
    Det var den 8. august i året 1903 om morgenen at Oskar Rom tok  båten innover til Oslo rned den 2 desimeter lange pinne av Osebergskipet i baklommen.
    Rom har meddelt meg at han lenge hadde hatt sin oppmerksomhet rettet på to hauger som han kunne ha lyst til å undersøke. Revehaugen var det lettest å ta fatt på, for i den var det gravet en de1 før, og fra  den var det kjørt bort en masse jord til Slagen kirkegård, som ligger på fjell. Det var tatt mest jord av den sydlige del av haugen og bortover til midten, og her sto det igjen en kant. Det var sandelig godt man ikke hadde gått videre, for et par spadetak inne i denne kanten sto  masten av skipet.
    – Var det masten De støtte på først? spurte jeg ham.
    – Nei, jeg grov omtrent midt i og kom ned i noe våt leire. Det fløt vann fra alle kanter, så jeg måtte stanse med gravingen. Men så skaffet jeg meg en lang jernstang som jeg kvesset i den ene enden og støtte  ned gjennom leiren. Da merket jeg at jeg kam ned på treverk. Det var nok taket på gravkammeret, jeg var nede på.
    Nå stanset jeg videre inntrengen i haugen og tok en avløpsgrøft noe lenger nede i bakken for å få ut vannet.
    – Hadde De hjelp til arbeidet?
    – Nei, langt ifra. Ingen våget å arbeide der. Det gikk så mange rykter om haugen. Folk sa det hadde vært gravlagt døde der under Svartedauen. En gang man drev og kjørte jord fra haugen, hadde en mann stukket et spett langt ned igjennom leiren, og da var det kommet en forferdelig stank opp. Det var jo ikke så rart heller, for det lå jo 16 råtne Hester nedi her. Men folk satte dette i forbindelse med Svartedauen, og da jeg begynte med grøften, fryktet de for at jeg ville bringe  pesten ut over bygden.
    Vi var nettopp ferdig med slåtten sommeren 1903, da jeg tok til med gravingen. Jeg begynte en mandag, og da jeg hadde holdt på til om fredagen, var jeg like nede på treverket til gravkammeret. Nå ble jeg ivrig,  men leirsuppen var så tykk at jeg ikke kunne se noe. Jeg stakk da hele armen nedi der.
        «Så fæ1 du er far», sa småpikene mine, da jeg kom hjem om kvelden.  Jeg var tilsmurt med leire oppi ansiktet og overalt på klærne.
         Men da hadde jeg rorpinnen til Osebergskipet i baklommen. Ja, jeg trodde iallfall at det var selve rorpinnen.  Jeg fikk nemlig tak i en trepinne, en trestokk langt nedi leiren, og den brakk jeg av og fikk stumpen med meg opp. Den var utskåret, og helt merkelig å se på. Da jeg fikk den opp, sluttet jeg med arbeidet og  gikk hjem.
        Neste morgen – det var om lørdagen – tok jeg båten inn til Kristiania, og så gikk jeg opp til den nye, store bygningen, Historisk museum.
    Jeg gikk rundt den et par ganger, og så fant jeg en dør, der det sto:
    Oldsagesamlingen, Bestyreren, Kontortid Kl. 1-2.
    Der gikk  jeg inn, og der satt Gustafson.
    Jeg var jo rent oppglødd, da jeg kom, men stemningen var ikke slik, der jeg kom inn. Professoren så ut som han var både trett og søvnig. Han  hadde så mye å stå i, Gustafson, og så var det så varmt i kontoret hans.  Det var 8. august dette, midt på heiteste sommeren.
         Jeg var en mann fra Tønsbergkanten, sa jeg , og hadde gravd i en  haug derute og støtt på rare greier, som jeg ville han skulle se på. Det var antagelig et skip i haugen, sa jeg, – vikingeskip.
         Men professoren så ikke opp. Han så, som sagt, svært søvnig ut,  der han satt.  Han kremtet en gang og sa, jaså. Det sier de alle sammen, sa han.  De kommer her, bøndene, og tror de har gjort store funn, og sender bud    på meg, og når jeg kommer reisende og undersøker, så er det ingenting.
         Se på den da, sa jeg.  Så tok jeg rorpinnen fra Osebergskipet opp av baklommen og la den  på bordet fremfor ham.  Men da ble han våken, skal jeg si. Han for opp av stolen og bort i vinduet og holdt denne merkelige pinnen opp i lyset og så på den opp  og ned.
     Så hadde jeg da rett, sa han, i det jeg sa i min tiltredelsesforelesning som professor, at det siste funn av vikingeskip ennu ikke er gjort i Norge.
    Nå var jeg oppglødd igjen og ville ha ham med, men han kunne ikke  reise straks, sa han, for han hadde fødselsdag i dag, sin 50 års fødselsdag,  men han skulle komme i morgen. Han kom om mandagen.
    Denne beretning ble nedskrevet i året 1941, etterat Oskar Rom hadde besøkt meg i Sem prestegård og fortalt meg om Osebergfunnet. 
    Han var en ypperlig forteller og kunne gjøre det hele så levende. Jeg  ønsket dengang at jeg hadde vært istand til å gjengi det hele med hans egne ord. Dette har jeg ikke kunnet. Men jeg ser at en annen har  gjort det. I en bok med Bygdemålsprøv\ver:
    I Gamalt frå Vestfold I. Utgjeve av Vestfoldlaget, Sandefjord 1930, står et stykke "Åssen Osebergsjibe blæi finne" av Amund B. Larsen d. y., og  her gjengis nettopp denne Roms beretning om Osebergskipet med hans egne ord.
    Jeg tillater meg å sitere et par avsnitt:
    "Blant aent så tokk jæ åpp en slik trestokk, åmtrænt-n to desimeter lang, fint utsjært, å innlakt me søll. Dænn trudde jæ var a rore (dænn tokk jæ me mæ da jæ ræiste to byn tell et slaks jærtæin atte jæ itte  fór me tull.
     Å så sae jæ de atte jæ va en mann utæ Tønsbærkantn te, å har gravd i en stor jolhau dærute, å de ser ut te jæ finner interessange å  rare græier. De var varnt, å professorn var litt trøtt, å væll litt tvær,  får-n si, får han sae de atte «di kåmmer hær, di hær bønnæne, å graver  i hæuær, og kåmmner hær to mæi – å når jæi kåmmer, ær-e inte større  i hæuæne» sa-n. Så tokk jæ åpp dænn pjesen, dænn betæn a rorpin, å sae de atte jæ trur de må værræ et sjib. Å da-n fækk se dænn, så blæi-n  intressert, å fløi åpp a storn å sae: «Dae ær-e sant såm jæ sae i min tiltredelsestale såm professor, atte de sisste vikingesjib ær ikke finni enno.»

Funnet meldes til Universitetet.
Stortinget gir en lov.

    I Universitetets årsberetning 1903-04 omtales funnet med meget nøkterne ord:
    "I august 1903 blev der til bestyreren for oldsakesamlingen meldt, at der paa Oseberg i Slagen, en halv mil udenfor Tønsberg, i en haug var  funnet noget træværk, som man mente tydede paa et i haugen nedsat  fartøi. Bestyreren besøgte straks stedet og foretog i løbet af nogle dage foreløbige undersøgelser. Derved blev det konstateret at der virkelig var nedsat et skib i haugen, at dette maatte være af lignende størrelse og  fra samme tidsperiode som Gokstadskibet, men at det var beskadiget dels ved indbrud i gravkarnmeret i gammel tid og dels ved stærke forskyvninger i den underliggende lergrund.
    Det lykkedes at formaa jordeieren til atter at fylde de optagne grøfter og at udsætte videre gravning til det følgende aar.
    Den 22. august blev fundet meldt til det akademiske kollegium med andragende om at søge bevilget de nødvendige midler til fundets systematiske udgravning.
    Efter mange og lange forhandlinger med jordeieren om betingelserne for denne udgravning endte sagen dermed, at regjeringen anviste 5 000 kroner til dette arbeide og overdrog oldsagesamlingens bestyrer at udføre arbeidet.
    Det begyndte 13de juni 1904, efterat jordeieren dagen i forveien havde undertegnet den opprettede kontrakt om betingelserne. I anledning af det nye skibsfund blev der desuden paa det akademiske kollegiums initiativ udarbeidet et forslag til en lov om beskyttelse af oldtidslevninger. Dette forslag, som udarbeidedes af prof. Morgenstierne og oldsagesamlingens bestyrer, blev indleveret til departementet vaaren 1904.
    En lov om forbud mod eksport af oldtidslevninger af landet blev vedtaget af regjeringen og storthing samt sanktioneret den 17de mai 1904.»

Professor Gustafson forteller  om sin første undersøkelse av Oseberghaugen.
Professor P. O. Schjøtt anbefaler sterkt vakthold under utgravningen.

    Da professor Gustafson kom tilbake til Oslo etter undersøkelsen av  Oseberghaugen den 10. august 1903 ble han straks oppsøkt av Aftenposten, og han fortalte da følgende: Jeg fikk beskjed lørdag middag og  reiste straks ned.
    Gårdens eier Oskar Rom på Oseberg i Slagen har opptrått overordentlig anerkjennelsesverdig i denne sak. Han forsto straks at haugen  burde undersøkes vitenskapelig og sendte bud inn til Universitetet.
    Ved undersøkelsen av haugen støtte vi først på et gravkammer, et slags tak, som beskyttet graven.
    Derunder traff jeg på klinkede bord av eik. Det hele er overmåte solid, langt solidere enn Gokstadskipet. Det har også holdt seg utmerket, såvidt vi hittil har kunnet se. Dessverre har graven vært plyndret, så  det er høyst sannsynlig at de verdifulleste gjenstander er tatt bort.
    Det var nemlig hugget hull i gravkammerets tak.
    Han meddelte så at han hadde funnet en bøtte innunder taket i gravkammeret, hvor der før var skåret hull. Bøtten var av eik og en halv meter høy. Staver med beslag var av jern og gjennombrutt bronsje, 4 bæreringer. Da jeg fant den var den trykket flat som en pannekake, sier  professoren, og det kommer an på om det lar seg gjøre å få den rettet ut.
    Jeg fant også en liten treskål, og se her — han viser oss noen små  sammenskrumpne frukter av ubestemmelig farve og som svømmer i et glass. «Hva tror De det er?» Vi gjetter tvilende på epler, og professoren  bekrefter dette.
    Skipet er delvis gravet ned i leiren. Det var lettere med Gokstadskipet som sto ovenpå jorden.

En plakat settes på haugen.
    Da Oskar Rom reiste hjem fra Oslo 1ørdag 8. august, hadde han med en plakat som Gustafson ville han skulle s1å opp på haugen til advarsel for publikum:
    «I haugen ved Oseberg Ødegården er der antagelig en grav fra vikingetiden, der har betydning for videnskaben. Efter overenskomst med eieren kommer Universitetets Oldsagesamling til at lede undersøgelsen. Enhver forstyrrelse af stedet forbydes på grund heraf, og hvis sådan alligevel finder sted, vil den strax blive offentlig påtalt.
    Kristiania den 8 august 1903.
    Professor G. Gustafson
    Oldsagesamlingens bestyrer.»

Brev til Oskar Rom.
    Den 15. august 1903 sendte Gustafson følgende brev til Oskar Rom:
    «Det vil ta lang tid før træbøtten kan blive sammensatt. Alle staverne  er udrettet og må sættes i pres for at få den oprindelige bøining, hvis det lader sig gjøre.
    Det store træstykke som der var oplagt i løen flere stumper av, har jeg nu fundet forklaring på. Det er av skibets spanter. 
    Disse er altså bleven løsnet enten ved gravkammerets bygning elle ved indbruddet i gammel tid. 
    Den store opstående, forsirede klamp forstår jeg nu også. Den viser likeledes at der har vært store forstyrrelser i skibets midte.
     Jeg tror nu at det såkaldte  «dæk» virkelig er skibets bund som er skyvet så høit op af lerens tryk underfra. Det svarer til Gokstadskibets bygning.
    Efter dette må gravkammeret være svært ødelagt, og man kan kun vente å finne det, som har været nedlagt, nærmest ude mod skibets sider. Der oplystes ved mit besøg at en pige skulde have taget en stump av  det fint forsirede træstykke med nogle sølvbeslag på. Jeg tror at det muligens kan have været af rorpinden, som også ved Gokstadskibet er rigt forsiret.
    De må endelig hurtigst mulig se at få fat i dette stykke og muligens andre træstykker, som kan være kommet tilside og hurtigst mulig sende dem ind, for at de muligens endnu kunde reddes. Det vilde være ærgerligt om noget skulde gå tilgrunde» .
    Den 22. august 1903 meldte professoren funnet til styret for universitetet (det akademiske kollegium) og bad samtidig om at det ble søkt om å skaffe de nødvendige midler til en fullstendig utgravning av skipet.  Det endte med at regjeringen anviste 5 000 kroner til det arbeide og overdro oldsaksamlingens bestyrer å sette det i verk.
    Professoren reiste fra Oslo til Tønsberg i slutten av mai 1904. Han skaffet seg medarbeidere og utarbeidet kontrakt med haugens eier. Han tok inn i Slagen prestegård til sokneprest Bjørnstad og fikk etter eget ønske bo i det lille kabinettet ved siden av storstuen i første etasje. Han ville helst bo der, så han lettvint kunne komme ut om morgenen uten å behøve å uroe hele huset.
    Før utgravningen ennå var begynt, inneholdt Aftenposten tre store artikler om vikingeskip. (Nr. 319, 322 og 323, inntatt henholdsvis 6., 7. 8. juni 1904.) Disse artikler var skrevet av professor P. O. Schjøtt,  som var professor i gresk ved vårt universitet. De som kjente litt til professor Schjøtt vet at han var besatt av en ide, som han ved enhver anledning fremholdt, nemlig den at alt som var ære verd, ja, at simpelthen alt godt, kom fra grekerne. Hele vår dannelse, ja alt åndelig liv i Europa stammet fra de gamle hellenere. Ikke bare diktekunsten og filosofien, ikke bare det klassiske språk som apostlene tok i bruk, da de skrev Det nye testamente, kom fra Grekenland, men også skipsfarten, skipsbygningskunsten, m. a. o. vikingskipene. Derfor denne lette, fine, denne elegante formen. Men det var ikke alene skipene som kom derfra, men også gravskikkene. Den skikken å begrave folk i et skip var gresk. Den gamle skikken hos oss var å brenne likene. I våre eldre gravhauger finner vi branngraver. Men grekerne begravet sine døde i båter. Bak båtgravene ligger forestillingen om de dødes båtferd over havet til dødsriket.
     Idéen nådde på 300-tallet etter Kristus til Norden gjennom innflytelse fra  østgermanske folkestammer, som under sin tidligere bosetning hadde tilegnet seg den greske tro på de dødes seilads på Karons ferge over til Hades (dødsriket). Disse folk rykket ca. år 200 mot Østersjøbekkenet og Norden og  gjorde slutt på den forestilling som skrev seg fra begynnelsen av jernalderen at menneskets fortsatte liv var bunnet til graven.  En Karonsmynt (fergepenger) er i Sjællandske og Gotlandske graver (fra 300-tallet) funnet i den dødes munn.  (Her kan det meddeles at en Karonsmynt i den dødes munn er funnet også i vårt land, således ved et gravfunn fra folkevandringstiden på Gile, Toten, i 1950-årene.)
    Det var ikke bare den gamle greske historie professor Schjøtt rullet opp i sine artikler. Han hadde også noe å si om Slagen i gamle dager. Han påsto at det var funnet bolter (til å fortøye skip i) i fjellet ved Roberg. Dette tydet på at fjorden engang hadde gått meget langt opp. 
    Så hadde han også en formaning til Gustafson. Han måtte sørge for å ha en sterk politivakt ved utgravingen av skipet, så et interessert publikum kunne holdes borte under vitenskapsmennenes arbeid.
    Professor Rygh hadde fortalt ham at mange ting var kommet bort eller var blitt ødelagt både da man grov ut Tuneskipet og Gokstadskipet,  fordi det ikke hadde vært tilstrekkelig vakthold under utgravningen. Ved utgravningen av Tuneskipet fant man f. eks. et stykke av en ski, midtstykket omkring herken. Det var vel det eldste skifunn som var gjort i Norge.
    Hvor var dette blitt av? Det var kastet vekk, eller forsvunnet etter et publikumbesøk!
    Ved Gokstadskipet var vaktholdet også dårlig, og saker som var tatt fra skipet fallbødes både til inn- og utlendinger.
    Nå måtte man engang bli klok av skade, så en slik skandale kunne unngås. Flere arkeologer burde tilkalles, og der burde arrangeres vakt hold både natt og dag.
 

Osebergfunnet i året 1904.
Utdrag av korrespondanser om utgravningen.
 
 


Fra syd juli 1904.

    I anledning av det nye gravfunn i Slagen ved Tønsberg, skriver Morgenbladets korrespondent på stedet følgende:
    «Hr. Redaktør! Deres korrespondent var forleden Dag borte ved den  Haug i Slagen, hvor efter all Sandsynlighed et nyt Vikingeskib er nedsat. Haugen synes oprindelig at have været af betydelig Størrelse, omtrent som Gokstadhaugen, hvor det gamle Vikingeskib fandtes. Men i Aarenes Løb har det vært bortkjørt jord fra Haugen til det omliggende jordstykke, saa det nu kun er Haugens sydlige kant, som kan formodes at have sin oprindelige Skikkelse.
    Den Bonde, der nu eier Jordet, hvorpaa Haugen ligger, kjøbte det ifjor fra Jarlsberg Gaard for ca. 3 000 kroner. Det opgives at han vilde have det lagt til sin Svigerfars Gaard som er Nabogaarden, men man kan vel have en Formodning om, at han har troet noget har været gjemt i Haugen og derpaa kjøbte Jordstykket. Og herpaa kan vel intet siges.
    Der har i Bygden gaaet Sagn om at noget var nedgravet der. Isaafald  faar man haabe at en eller Anden nedtegner disse Sagn, før der danner  sig nye fortellinger. 
    Eieren var netop tilstede ved Haugen, da jeg kom did. Han fortalte at man i fjor ved Gravning i Haugen havde stødt paa forskjellige Træstykker, som syntes at høre til et Skib, deriblandt et Stykke som syntes at høre til Rorpinden. 
    Hvem er nu her hauglagt? Den formodnng er fremkastet at det  kunde være Vestfoldkongen  Øistein, som paa sin Reise fra Vadla (ved Moss) ble slaaet overbord af Seilbommen ved Jarlsø og hauglagt ved «Borro».
    Professor Gustafson skriver i Aftenposten 12. august 1904 om «Skibshaugen paa Oseberg» og beretter om alle forberedelser til utgravingen.
    Ingeniør H. J. Darre-Jenssen hjalp ham å legge en utgravningsplan. Det ble tatt opp grøfter for avløp av bunnvannet i haugen til bekken nedenfor. Men samtidig måtte det lages pumpeverk med tilløp av vann og sprøyteslange av den lengde at hele utgravningsområdet bekvemt kunne nåes.
    Amtmann Engelhart sørget med stor beredvillighet for at man skulle  få området inngjerdet og en vaktmann med politimyndighet, så man  kunne få arbeidsro og stedet fredet for besøkende.
    « Men det er ligesaa nødvendigt at slippe Avisreportere», skriver professoren.    Denne nyttige Klasse Medborgere er jo bekjendt for sin Ihærdighed og Energi, og hyppige Besøg af Repræsentanter fra en Mængde Blade   maatte naturligvis i høi Grad sinke det dyre Arbeide og optage den  kostbare tid.
    Med paaskjønnelsesværdig Velvilje har Aviserne indset dette og i den gode Sags Interesse ladet sig nøie med kortfattede telegrafiske Meddelelser fra Udgravningen.»
 



Forskibet august 1904

Skipsfunnet fra Oseberg.
    Professor G. Gustafson skriver i Aftenposten den 13. September 1904:
   «— — — Det ser ud til, at der er jordet to Individer i Osebergskibet. De menneskelige Skeletdele fandtes spredte i Indbrudslaget, det vil si det Lag, som rimeligvis har vært bundet af den Schakt, hvori man er gaaet ind ved den gamle Plyndring. De var altsaa den Gang blevet udkastede af Gravkammeret. Inde i dette blev kun faa stykker fundne, men intet i oprindeligt Leie. Disse Ben, som ikke tilsamnen danner noget komplet Skelet, er saa spinkle, at de nærmest synes at være kvindelige, saavidt jeg, som ikke er sagkyndig paa dette felt, tør dømme derom.
    Blandt benene er der imidlertid Rester af to Kranier og Stykker af to Underkjæver.

Skibets forkomne tilstand.
    Hele Midtskibet under Gravkamret er af Bundlerens Tryk nedenfra skudt op nær under Kamrets Mønsaas og Takplanker. Hele dette Parti ligger derved nu ca. 1 Meter høiere end For og Agterskibet. Men ogsaa disse Dele er optrykket, Bordene paa mange Steder brukket og gaaet fra hverandre i Skjøderne, Niter løsnet, Spanterne gaaet i mange Stykker, Biterne ødelagt, og i det hele taget er tilstanden desværre meget sørgelig.
    Dette beklagelige Forhold bevirker at Skibet ikke kan hæves op fra    Bundleren for derefter at præpareres. At konservere det i dets nuværende Leie er umuligt, saa længe Undersiden slutter an mod den vaade Lere. Længe kan ikke Skibet staa paa denne Maade og aldedes ikke over Vinteren. Det staar da kun tilbage at plukke det op i saa store Stykker som muligt. Men der maa da samtidig gjøres forsøg paa dets Restaurering.
    Det siger sig selv, at denne værdifulle  «Oldsag» er vel værd pekuniære    Opofrelser, for at man muligens i sin Tid skal kunne opstille Skibet i dets Helhed.»
 
 


Gustafson og Siverts tar opp oldsaker.


Teatermaler Jens Wang besøker stedet og tegner skipet.
    Den 22. juli besøkte Jens Wang utgravningen. Han ville tegne skipet,  men hadde ikke blyant og ikke papir, så han tegnet det etter hukommelsen, da han kom hjem. Bildet kom på første side i Aftenposten. Han skrev om dette i bladet (nr. 420, 29/7) : 
    « Alt var stille. Ikke et menneske at se, saalangt Øiet rak. Kun den vældige aabne Grav et Stykke ind paa Jordet. Forsigtig nærmede jeg mig — jeg tror med Hatten i Haanden, som man gjør, naar man i Begravelser skal kaste et sidste Blik ned i Graven og bede Farvel med den hedengangne.
    Da jeg kom hen til Randen, rykkede jeg uvilkaarlig til, thi nede i den 6 Meter dybe Grav fik jeg Øie paa et Menneske. Men hvad var det? Op af Lere og Sten reiste sig den mægtige Stævn af Vikingeskibet, friskt og brunt som om det nettop var tjæret , med Udskjæringer saa kraftige og smukke som de vakreste i vore Kirkeportaler — saa dybe og djærve som de Høvdinger der blev jordet paa    denne eiendommelige Vis.
    Forskjellige Tanker løb gjennem mit Hoved, indtil jeg drog Kjendsel paa Manden dernede. Han var ivrig beskjeftiget med at maale det udgravede paa Kryds og Tvers, og noterte alting i en stor Bog. Han var  iført et par Søstøvler, der rak ham til langt op paa Maven, en forhenværende hvid Trøie og en diger Hat.
    Det var Professor Gustafson, der saa saaledes ud.
    Kort efter kommer en Mand frem bag Skibet og slipper ned over dette endel store, vaade Tepper, der fuldstændig dækkede det. Alt blev med engang saa graat og uinteressant.
    Jeg var saa heldig at komme netop de 5 Minuter, som det paa 14 Dager har været afdækket.
    Man har Indtryk af, at der arbeides planmæssig og med den allerstørste Forsigtighed, og at Udgravningen i det Hele er i de bedste Hænder. 
    Wang hadde som sagt ikke blyant og skissebok med; men da han  kom hjem tegnet han et stort bilde av utgravningen. Det pryder Aftenpostens forside fredag 24. juli 1904, og han tilføyer:
    «Jeg tror ikke, Tegningen viser mange Uoverensstemmelser med Virkeligheden.»
 



Skibet sett rett akterfra

Gustafson meddelelser til Norsk Telegrambureau 1904 
 


    15. juni: Udgravningen av Vikingeskibet i Slagen er nu begyndt. De forberedende Jordskaktningsarbeider, vandledning etc. vil ifølge professor Gustafsons meddelelse til N. T. B. rimeligvis kræve flere ugers arbeide.
    20. juni: I den forløbne uge er over 300 kubikmeter jord avgravet over    Vikingeskibet ved Slagen. Endnu 2 ugers arbeide antages nødvendigt før den egentlige undersøgelse kan begynde. Det er muligt, at skibet er noget mindre end oprindelig tænkt.
    26. juni: I sidste uge er kun nogle Pæle og gruelignende Stenlægninger paatruffet. De forberedende Jordarbeider kræver endnu ca. 1½ Uge.
    1. juli: De forberedende Gravninger ved Slagenskibet er nu snart avsluttet. I slutningen af næste Uge vil forhaabentlig Skibets Agterstævn blive synlig.
    8. juli: Skibets ene Stævn er nu kommet for dagen. Den er forsiret med Dyreornamenter i høit Relief paa begge Sider. Ogsaa Rælingen synes å være ornamentert  paa lignende Maade. Statsraad Hauge og Amtmand Engelhart har Torsdag beseet Gravningerne.
    12. juli: Forsiringerne paa Vikingeskibets Ræling er af blødere Træ og vanskelige at bevare. «Høfdefjølen» er af Egtræ og har udskaarne Dyreornamenter. Alt Træ maa dækkes og holdes fugtigt for at kunne bevares. Der arbeides nu med at fordybe Schakterne langs Skibets Sider.
    17. juli: I Skibets søndre Del har man fundet flere smukt forsirede   Træfragmenter samt Rester af en Baare - uden tvil Minder om ældre Indbrud i Haugen. Udenfor Agterstævnen er der fremgravet flere svære  Egeplanker. Ekspeditionschef Dr. Ræder har igår lørdag, besøgt gravningen.
    22. juli: Den nøiagtige beliggenhed av Vikingeskibets Forstavn er nu   konstateret. Den er forsiret paa lignende maade som akterstævnen.  Skibet er 21 Meter langt.
   24. juli: Fra Vikingeskibets Akterdel er et par svære Furuspirer optaget, den ene over 12 Meter lang. I Agterstevnen laa Skelettet av en Okse. I Bunden betydelige vandmasser til opover Rælingen midtskibs.
    31. juli: Vikingeskibet par Aarehuller som paa Gokstadskibet. Antagelig 14 par Aarer har tilhørt Skibet. Betydelige stenmasser er nu utkjørt, især fra Stævnene. Konservator Schetelig fra Bergens museum assisterer ved undersøkelsen.
    4. august: Vikingeskibets Forstavn er nu afdækket og befandtes forsiret paa samme maade som Agterstævnen, men mindre godt bevaret. Det meddeles os, at Gravningen nu er saa langt fremskreden, at Skibets Sider i Løbet af næste Uge rimeligvis vil være afdækkede. Det ansees utvilsomt at Osebergskibets Alder er adskillig større end Gogstadskibets.
    6. august: Flere aarer stikker gjennem aarehullerne udenfor rælingen. En seks meter lang landgangsplanke av furu ligger over skibets søndre del. Der fremgraves nu flere interessante stykker i denne del av skibet.  I Vikingeskibets sydlige Del er nu fremgravet Dele af en simpel Slæde, et Par store hvidmalte Dyrehoveder af skrøbeligt træ, antagelig fra et Par Vindskier, et Hesteskelet samt flere usædvanlig rigt udskaarne Træstykker tildels afsluttede i smukt skulpterede Dyrehoveder og flere andre mindre ting af kulturhistorisk interesse.
    7. august: I skibets forstavn staar en svær tønde, rimeligvis skibets vandtønde. Rorhalsen hænger i et smukt flettet skindbaand. Frø og korn, et valnøtskal, nogle traadnøster, voks, en kam, et par træskaaler med  flere interessante smaating er idag optagne.
     11. august: Gravkammeret i Slagenskibet er nu avdækket. Svære beskadigelser er foraarsaget ved det gamle indbrud. Mange aarer er optaget midtskibs og langs bakbords ræling.
    12. august: Den svære mønsaas i vikingeskibets gravkammer er idag afløftet. I agterenden er tiljerne blottet. (Svære beskadigelser er foraarsaget ved det gamle indbrud?) Skibet kan neppe reddes som helhed.
    12.  august: Gravkammerets tag bestaar av 26 svære ekeplanker med ribber  over  fugerne. Av de fleste er den øvre halvpart borthugget ved gamle indbrud. Skibsbunden er skut op mot kamrets tak ved bundlerens tryk.
    13. august: Ogsaa i akterdelen er Vikingeskibets bund skut op. Flere spanter er presset tæt op under beterne. Det er mange beskadigelser, og det er utænkeligt at faa skibet op i sammenhæng.
    14. august: Atter nye fund. Tæt utenfor gravkamrets nordgavl fandtes  under tiljerne to jernkjedler, et par træskaaler - den ene fyldt med en gulbrun masse, — stekepande, skjærding, økser med mere, og i gravkamret rester av tøi med ivævede figurer. Den finske arkeolog Dr. Appelgren deltar i arbeidet.
    18. august: Under taket paa vikingeskibets gravkammer ligger sammenpresset tøirester, flere Træbøtter, to jernbeslaaede trækister og flere fragmentariske eller beskadigede oldsaker.
    18. august: Den over en meter lange kiste i gravkamret indeholdt tolamper, saks, kam, spinderedskaper, banketræ, hestebrodder med Flere gjenstande. I kamret blev der dessuten fundet Flere tøifragmenter, en utskaaret planke og masser af (tøi) taug?
    24. august: Tønsberg 23. august:
    En haandkværn fandtes under tiljerne i akterskibet. I gravkamret undersøkes nu den siste del. Derefter fortsættes undersøkelsen af forskibet.
    25. august: Tønsberg 24. august:
    Nedklemt mellom den opskutte skibsbund og gravkamrets sydgavl findes flere oldsaker. Det er optat dele af en garnvinde, stykker av en tredje kiste, strikkepinder, et par sko, æbler etc. Et smukt utskaaret dyrehode ligger indpresset mellem plankerne. Forholdene vanskeliggjør i høi grad undersøkelsen.
    25. august: Der er optat to beskadigede dyrestolper med lignende rik    ornamentik som de tidligere fundne.  Undersøkelsen av gravkammeret er nu avsluttet.
    27. august: Flere hesteskeletter er fundet i forskibet, de fleste med avhugget hode.  Endvidere er fundet en smuk utstyret slæde, liggende paa siden, knust    mellem store stene. Den har i begge ender forsirede dyrehodestolper.


Dyrehode (Sengehester)

    28. august: Ogsaa forskibet er sterkt beskadiget, bunden er optrykket av leren.    Et par træstykker med utskaarne menneskehoder i enderne viser seg under den delvis optagne slæde.  Overlærer Rygh har i et par dage fulgt utgravningene.
    1. September: Tønsberg 31. august:
    I forskibet er der fundet en smukt forsiret slæde samt dele av en seng og væveredskaber og aarer. Alt er knust av de store overliggende stene.
    2. september: Tønsberg 1. september:
    Begge slæder er pragtfuldt utstyrt, men kan desværre kun optas i stumper. Ved veveapparatet hænger begyndelsen av et vevet baand.
    3. September: Til de tre slæder er der nu kommet en vogn. Da sakernes   skrøbelighet nødvendiggjør detaljstudium paa stedet, kræver undersøgelsen megen tid. Endnu en uke tiltrænges. Siden staar kun selve skibet tilbake. Dets    bevarelse trues, om ikke eiendomsforholdet hurtigst bliver ordnet.
    4. September: Den igaar optatte vogn har paa karmens sider dyre og    menneskefigurer i eiendommelig stil. Mesteparten av underdelen er fundet, deriblandt et træhjul. En tredje seng og flere hundeskeletter er paatrufne.
    6. september: Professor Montelius besøkte igaar Osebergskibet. Den bekjendte arkeolog uttalte gjentagende sin glæde over det interessante fund og det heldige utgravningsarbeide.
    9. september: I forskibet ligger flere par vindskier. De 3 slæder er nu optat i stumper, likeledes mesteparten av vognen. Alle fire hjul er fundet.
    11. september: En del svært beskadigede bretter, muligens av senger, ligger fremme i forskibet og ved siden derav endnu en slæde. Forskibets bund er svært opstykket, tildels i høide med rælingen.
    15. september: Den sidste slæde er smukt forsiret  Den er av samme slags som de tidligere fundne, men meget ødelagt. Alle træsaker i forskibet volder vanskeligheter, da de ligger sammenpressede mellom store stene og den stærkt opstykkede skibsbund.
    16. september: Den sidste slæde er nu optat i mange brudstykker, desuten resten av en baare, et svært traug, seng (og lignende). Forskibet er saa ødelagt at det vel neppe kan restaureres etc. ( ! )
    17. September: I de store vandkar i forstævnen laa et litet, helt bevaret trækar med broncebeslag. Skibets anker av jern er udmerket godt bevaret.
    18. September: Rester av et utskaaret træfat og av en æske indeholdende et par sko er fundet i forstevnen. Statsraad Hauge, Dr. Ræder, Professor Morgenstierne og Sekretær Orland besøgte igaar utgravningsstedet.
    20. September: Flere par lange vindskier og teltaaser er optat langs forskibets tiljer. Undersøkelsen er nu paa det nærmeste avsluttet. Selve skibets skjæbne avhænger desværre fremdeles av eiendomsspørsmaalet.
    21. September:. Efter forskibets rengjøring viser det sig, at den sørgelige  ødelæggelse er endnu mere omfattende. Under tiljerne fandtes nogle træsaker. Paa en av disse er nogle runer indridsede.
    23. September: Ved den sidste oprensning er kun nogle smaating  fundne. Roret er helt fremgravet. Undersøkelsen er nu avsluttet efter 15 ukers arbeide.
    13. oktober: Arbeidet med Osebergskibets optagelse er nu begynt. Det optas i brudstykker, impregneres og opbevares indtil videre paa stedet under tak.
    16. oktober: To heste er idag fremgravne utenfor forstevnen. Midtskibet er nu optat i mange brudstykker.
    20. oktober: Yderligere tre skeletter er fremgravet utenfor vikingeskibets forstevn paa bakbord side. Mastefisken er tvert avhugget akterover. Ved mastesporet er det store forstyrrelser.
    24. oktober: Vikingeskibet paa Oseberg fik ved jord-rystelsen en mindre  spræk i agterstevnen. Ornamentene er ubeskadigede.
    26. oktober:. Opmaalingsarbeidet avsluttet. Det tidsødende og besværlige arbeide med vikingeskibets opmaaling er nu avsluttet. Det er med stor omhu utført av ingeniør Glende og en assistent fra Hortens verft.
    Optagningen paagaar og antas avsluttet om et par uker. Det vil bli mange
hundrede brudstykker. Skur til midlertidig opbevaring paa stedet er paa  det nærmeste færdigt.
    2. november:  Større dele av vikingeskibet med begge stevne er nu optat. Der gjenstaar kun en del av forskibet. Kun ubetydelige dele er optat sammenhængende, det meste i stykker. Det nu færdige skur til opbevaring er godkjent som fuldt betryggende. Arbeidet avsluttes i næste uke.
 


Utdrag av beretninger.
A. W. Brøggers redegjørelse i Osebergfundet I (Kr.a. 1917), s. 9 flg., s. 50 flg., K. E. Schreiners undersøkelse, Osebergfundet V,s. 84 flg. (Oslo 1927).

    Den 25. mai 1904 kom professor Gustafson til Oseberg for å gå i gang med utgravningen av vikingskipet, men forhandlingene med gårdeieren om vilkårene for overdragelsen dro ut, først den 12. juni underskrev Oskar Rom en foreløpig kontrakt, og 13. juni begynte arbeidet etter en plan som prof. Gustafson hadde satt opp på grunnlag av de iakttagelser han hadde gjort året i forveien. Det var særlig to vanskeligheter som måtte overvinnes. Vannmassene i og omkring skipet måtte fjernes, og da skipet lå nedgravd i blå-lere, måtte der skaffes rent vann for å renvaske så vel dette som de øvrige gjenstander som ble funnet under    utgravningsarbeidet. Til held for undersøkelsene fløt det en bekk tett ved haugen og adskillig dypere enn denne. Det lettet også arbeidet, at en betraktelig del av haugen alt tidligere var fjernet, og at en fra forsøksgravningen forrige år kjente skipets omtrentlige retning og noenlunde kunne beregne dets lengde, mens bredden midtskips måtte beregnes etter skjønn, Ved utførelsen av den rent ingeniørmessige del av arbeidet fant Gustafson en utmerket hjelper i den daværende bygningssjef ved Østbanen, senere statsråd, ingeniør H. J. Darre-Jenssen.
    Terrenget ble først nivellert og en midtlinje utlagt etter skipets sannsynlige retning. For å skaffe avløp for bunnvannet ble en svær sjakt åpnet nede fra bekken og ført fram mot skipets nordstevn. Arbeidet med dette ble drevet natt og dag, og etter noen døgns forløp kunne rørledning til avløp for bunnvannet nedlegges under Darre-Jensens personlige ledelse.
    For å skaffe tilløp av rent vann ble det gjort en oppdemning i bekken, og fra den ble det lagt en vannledning med pumpeverk opp til bakken ved midten av skipet, forsynt med en sprøyteslange så vidt lang at en kunne nå hele utgravningsområdet med den. Alt dette ble ferdig i go tid og fungerte utmerket. I den usedvanlig tørre sommer 1904 var det en uvurderlig fordel for undersøkelsene at en hadde en så ubegrenset og lettvint tilførsel av rent vann.
     Det var uunngåelig nødvendig å inngjerde utgravningsområdet og å skaffe sikkerhet for at det ble fredet for besøkende. Dette ble, etter henstilling fra professor Gustafson ordnet av amtmann Th. Engelhart gjennom fogden i Jarlsberg, og den mann som var satt til å holde vakt ved utgravningen, 
fhv. politibetjent Ole Thorsen  Pjaakerud ble tillagt politimyndighet. Daværende konservator ved Bergens museum, senere professor  Håkon Schetelig meldte seg som frivillig og arbeidet som assistent ved utgravningen fra 25. juli til utgangen av september og gjorde  seg snart uunnværlig for denne. 
    Også et par andre, deriblant universitetsstipendiat Ove Vangensten deltok en kortere tid i arbeidet som assistenter. Den hele tid deltok preparanten ved Universitetets Oldsakssamling, Paul Johannessen, på en fortjenstfull måte ved det foreløpige prepareringsarbeide sammen med professor Gustafson. Aksel Stubstad deltok i utgravningsarbeidet fra først til sist som formann i arbeidslaget. Sivert Johnsen fra Horr på Jæren var likeså hele tiden med som arbeider. Han hadde også tidligere deltatt i utgravninger for professor Gustafson og hadde særlige forutsetninger for å ta del i et arbeid som dette. Den vanskelige oppgave med oppmåling og linjetegning av skipet ble utført av ingeniør og tegneformann ved Marinens Hovedverft, Johan Martin Glende, og som vikar for ham ingeniør Beck. Selve opptagelsen av skipet ble fra 12. oktober  inntil arbeidets avslutning 5. november, ledet av ingeniør Fr. Johannessen,   Porsgrunn, som dessuten senere innla seg stor fortjeneste av Oseberg skipets restaurering. (Se A. W. Brøggers redegjørelse i Osebergfundet I,    Kr.a. 1917, s. 9 f1g.)
    Det viste seg under utgravningen, at det nedgravde skip var helt omgitt av en steinrøys, og at steinene fra denne hadde knust store partier av relingen med dens vakre forsiring og på et enkelt sted gjort et kraftig innhakk i selve skipssiden. Det ble videre bekreftet, hva allerede gårdbruker Oskar Rom under sin gravning sommeren 1903, var blitt oppmerksom på, at haugen engang    hadde vært hjemsøkt av røvere.
    Disse hadde forbi forstavnen gravet seg fram til gravkammeret, som lå i akterskipet, tett bak masten. Innbruddsgangen var omtrent 3 meter bred. Røverne har hugget seg ned i gravkammeret på begge sider av mønsåsen, slik at det især på vestsiden, var blitt et stort firkantet hull. De har plyndret kammeret og dratt dets innhold ut i den åpne innbruddsgang hvor de viktigste funn fra gravkammeret derfor ble gjort, d.v.s.  av gjenstander, som gravrøverne ikke har funnet det umaken verd å ta med seg. En mener, at dette gravrøveri har funnet sted i begynnelsen av det 11. århundre.
    Iallfall må det ha skjedd på et tidspunkt, da det bare var skjeletter igjen av de lik som engang i det 9. århundre ble bisatt i skipet. I selve gravkammeret fant en bare et stykke av en hjerneskalle, en falang av en finger eller tå og et defekt bekkenben; i innbruddsgangen lå derimot spredt omkring en hel mengde skjelettrester, som viser at 2 kvinner er blitt begravd i Osebergskipet. De skjelettrester en fant tilhører nesten alle den ene av disse kvinnene. Av den annen fant en bare et par bruddstykker av hjerneskallen, et stykke av venstre underkjeve, en visdomstann og et defekt høyre kraveben. Ved professor  K. E. Schreiners inngående undersøkelser (se Osebergfundet V, Oslo 1927, s. 84–109), er det brakt på det rene, at de fullstendigst bevarte skjelettdeler må stamme fra en kvinne på over 50 år med sykelige forandringer av hvirvelsøylen, så hun i levende live på grunn av leddgikt og ryggmargsstivhet har vært krokrygget og ufør til å arbeide. De få øvrige skjelettrester har tilhørt en yngre kvinne mellom 30–40 år eller kanskje ennå yngre. Professor Schreiner trekker også den riktige sluttning, at denne kvinne må ha vært dronningen, og følgelig den rikest smykkede, siden gravrøverne har trukket hennes skjelett gjennom gangen og ut av haugen. Den annen eldre kvinne, som en fant hele skjelettet av i innbruddsgangen, må ha vært trellkvinnen, som frivillig eller tvungen fulgte sin herskerinne i døden. Videre fant man i innbruddsgangen en mengde tøyrester, dun og fjær, samt rester av silkebånd og billedvev, bruddstykker av senger og sengestolper. De begravede kvinner har m.a.o. ligget fullt påkledt på dyner og puter i sine senger inne i gravkammeret, og røverne har slept det hele derfra ut i den åpne innbruddsgangen  for å undersøke det nærmere. Også en rekke andre ting, bl. a. en  sadel av tre, rester av små bøtter, øser, esker, fat og fragmenter av en vevstol ble funnet i innbruddsgangen og har rimeligvis alt sammen før ranet hatt sin plass inne i gravkammeret.

    Til tross for at graven var plyndret for sitt kostbareste innhold og at så mange ting var slept ut i innbruddsgangen, var det enda meget igjen  inne i selve gravkammeret. Vi nevner en kiste som inneholdt vildepler og korn, bl. a. hvetekorn, 4 dyrehodestolper av tre og andre rester av den  store seng hvor dronningen har hvilt, forbundet med rangler og kroker av jern, de to særlig prektig utskårne, rester av figurert tøy, rimeligvis billedtepper, av åklær og tepper, som har smykket gravkammerets indre,  dun og fjær, tydeligvis fra puter og dyner i sengene. Videre fantes i gravkammeret to kister av eiketre, en mindre, som var oppbrutt og  plyndret, og en større uåpnet, med brede jernbeslag, nagler og svakt hvelvet lokk. I den første fantes bare en lang kam, litt skinn og noen fint mønstrede tøyrester; i den store kisten fantes 2 jernlamper med lange stenger, 2-3 trekøller eller banketrær, en liten nøstekopp, en stor kam, en stor saks av jern, et langt rør, noen hestebrodder og forskjellige andre gjenstander. I gravkammeret fantes også de 2 vakre bøtter med bronsebeslag, den ene forsynt med de Buddha-lignende emaljefigurer, som straks skaffet den navnet Buddha-bøtten, deler av 2 vevstoler, og av en garnvinne, en del bøtter med beslag, en kiste med vildepler, en masse ensartet tøy, en del taugverk med pinner og knuter, rimeligvis  restene av et telt, en kløvet sengestolpe m. m. På taket av gravkammeret  lå 9 årer med ferdige åreblad, men bare grovt tiløksede skaft, så de  vanskelig kunne brukes til å ro  med. I den øvrige del av akterskipet var, foruten alminnelig skipsutstyr som årer og spiker, bord og  taugverk, et helt kjøkken : 2 jern-    kjeler, tre lange klør av jern til kjelene, en god kjøkkenkniv med treskaft, to traug av tre, en stekepanne av jern og en lang skjerding av jern, som hører til kjelene, en liten treøse med skaft, vakkert ordnet, to små pene økser av jern med langt skaft av tre, en kjøkkenkrakk og under tiljene på styrbords side en kvern av to stener,  en flat underligger og en hvelvet overligger. I hullet lå en pinne av eik, som vel har vært brukt til å  dreie kvernen med. I akterskipet  fantes også like nordenfor gravkammerets nordre gavl to grinder av furu, de såkalte sengehester.
    Midt i akterskipet på styrbords  side lå endelig en hel okse med vidåpen kjeft mot syd. Mavens innhold, som ble undersøkt av J. Holmboe,  viste, at den like før den ble slaktet, har beitet på den våte mark omkring haugen og oppe på porfyrknausene omkring de nåværende Oseberg-gårder.  (Nytt mag. for naturvidensk., bd. 44, s. 38.)

    Forskipets rike innhold karakteriseres av A. W. Brøgger  (Osebergskipet I, s. 50 flg.) som «et opplag av de mest utsøkte redskaper for færdsel tillands og tilvanns». Dessverre var det også oppfylt av stein fra røysen, og steiner hadde knust og stygt tilredt mange av de vakre sakene.  Av skipstilbehøret i forskipet kan nevnes det dobbeltlagte svære taug, som skipet var fortøyet med i en stor stein foran baugen og 13 ferdigarbeidede årer, derav 3 i årehullene. Sammen med de 8 årer i akterskipet og de 9 uferdige årer på taket av gravkammeret blir det i alt 30 eller 15 par årer i skipet foruten et stykke av en åre. Til skipsinnventaret hørte også den lange landgangsplanke, som var delt opp i 23 små trappetrinn, økset ut av selve planken, et spir, som er ennå lengere enn landgangsplanken, to store baljer av tre og en bøtte, som alle viste spor av hvit maling, og nede i bunnen av forskipets forreste del et stort øsekar av bøketre, et smekkert og fint meterlangt anker av jern m. m.
    Av Osebergskipets berømte firhjulte vogn ble kassen funnet først; den lå i forskipet aldeles flatklemt. Snart fant en også bukkene, som kassen hvilte på og som endte i menneskehoder, midtstangen og de fire store hjulene av furu med tykke nav og felger uten jernbånd. Det er tydelig, at vognen var satt hel inn i skipet; forskyvningen og ødeleggelsen skyldes pressingen og forandringene i haugen. Også skjekene ble funnet, men på en plass for seg selv. Tross de ødeleggelser stevnene hadde forvoldt, var materialet fullstendig nok til at vognen med sikkerhet kunne rekonstrueres. Videre fantes i forskipet hele 4 sleder, de tre rikt dekorert med skurd og tildels med rød og blå maling, 3 senger, derav en stor med 2 høye hjørnestolper, skåret ut i kraftige dyrehoder, en slags stol med  malte ornamenter, rester av to telter, en brettvev, bøtter med forskjellig    innhold, deriblant trådnøster, esker, tøyrester og villepler, videre en  runebom med ni runer, et stort trau med rugmel i bunnen, et trefat,  spader, skjelettrester av minst 10 hester og av 4 hunder samt lenker til å binde hundene med. 
    Innskriften på runestangen er tydelig nok; der står: litiluism med  runer av kortkvisttypen. Om betydningen har det vært tvil. Sophus Bugge  har tydet den som: litil-viss (er) maðr, mennesket vet lite, men var ikke selv tilfreds med denne ligningen. Magnus Olsen har derfor søkt å tyde  den som en omskrivning av egennavnet Ospakr. Runestangen har tydeligvis utgjort det øvre, tykke stykke mellom håndtaket og bladet av en  åre, og rorkarlsen har så i en ledig stund risset sitt navn i åren med en omskrivning: «uklok mann»; litil vis betyr nemlig u-vis, uspaker. På en bøtte i gravkammeret leses innskriften asikrir, som Magnus Olsen  tolker som « Sigrid eier (denne bøtte) » . (Magnus Olsen, Osebergfundets runeindskrifter, Osebergskibet II, s. 289-297.)
    Da alle ting var tatt opp, renvasket og foreløbig preparert, skred en til    opptagelsen av selve skipet. Dette måtte tas opp stykkevis. Mest medtatt var bakbords side midtskips. Her og under gravkammeret fantes sjelden en hel bordgang mellom spantene, men bordene var brukket opp i stykker på 2-3 fot. Derimot var de øvre bordganger forholdsvis hele. Stykkene  ble nummerert etter en bestemt plan, oppgjort av ingeniør F. Johannessen fra Porsgrunn, som sammen med professor Gustafson foresto denne del av arbeidet. Etter numereringen ble det impregnert med karbolineum og linolje. Det viste seg ved opptagelsen av skipet, at dets kjø1 hadde hvilt på runde tverrliggere, 18 i alt. Skipet har m. a. o. vært transportert på rullestokker fra havnen hvor det lå fortøyet, til gravstedet.
     Skipets stevner, ror og årer ble straks flyttet til hovedstaden, og 1. nov. reiste professor Gustafson fra Oseberg, men først den 12. nov.  var opptagingsarbeidet helt avsluttet og Osebergskipets mange forskjellige deler brakt i hus. På den tid var også de langvarige forhandlinger om eiendomsretten til funnet brakt til lykkelig avslutning. Tønsberg kommune forsøkte en tid å erverve eiendomsretten, men Gustafson holdt strengt på, at Oldsakssamlingen måtte ha den, og Tønsberg ga seg; men å skaffe pengene til kjøpet var ikke så lett. Gårdeieren forlangte som minimum kr. 12 000. Spørsmålet ble løst derved, at godseier Fritz Treschow stilte hele denne sum til disposisjon og dermed skjenket Osebergfunnet til den norske stat. Den endelige salgskontrakt med gårdeieren Oskar Rom ble derpå undertegnet i Kristiania den 5. november.
    Eieren lot seg da det kom til stykket, nøye med kr. 11 500 kontant. Samme dag reiste professor Gustafson til utlandet for i Danmark, Tyskland og Schweiz å studere de nyeste metoder for preparering av oldsaker. Alt i slutten av måneden vendte han tilbake. I store pakninger ble deretter de gjenværende deler av skipet kjørt fra Oseberg til Åsgårdstrand og innlastet i motorjakten "Springeren". Den 17. desember 1904 gjorde så Osebergskipet sin siste reise inn Folden; det kom til hovedstaden samme dags kveld, og i de følgende dager ble det lagret på Akershus festning.

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >