Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie 
 Sem og Slagen - en bygdebok. 2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside | Innhold |< forrigeneste >




    Heimen ved sjøen.

    Sem er ved selve sin beliggenhet knyttet til sjøen, og det har gitt bygden navnet: Sem, Sæheim, hjemmet ved sjøen. Bygden ligger ikke ved et mektig, vilt, åpent og farefullt hav, slik som Europas vestkyst, Bretagne f. eks. eller Jylland (vestkysten) eller Jæren, men beskyttet av øyer, skjær og odder og med seilled til Nordsjøen vestover og til Skagerak, Kattegat og Østersjøen sørover, et farvann som var som skapt for de første primitive båter.
    Grensen mellom Sem og Stokke går litt sønnenfor Rakkevik, og her skjærer Tønsbergfjorden eller Vestfjorden rett nordover langs Hogsnesstranden opp til Aulielvens os og svinger i en stor bue inn til Tønsberg. En bedre forbindelse med havet for mindre, skrøpelige fartøyer kan det vel neppe gis. Vinden blåser nesten alltid ut eller inn og noen sjøgang kan det ikke bli, ingen høye fjell kaster farlige byger ned mot fjorden, og ingen grunner og skjær gjør seilasen farlig. En bedre utvei til havet kunne ingen bygd ha.
    Så svinger fjorden inn til Tønsberg og stoppes av det lave eid mellom Tønsberg og Nøtterøy, Skjeljastein. Nå var selve Tønsberg by i forhistorisk tid en del av det geografiske begrep som vi kaller Sem, for Tønsberg vokste jo opp på Sems grunn.  På den annen side av Steinsarmen støter en på et annet innløp av Oslofjorden, men her har den en noe annen karakter. Her er det ikke den lange smale og smule fjord som så å si peker rett til havs, men den vide og mudderfylte Træla, hvor vinden får godt tak, og hvor hurtig oppgrunning gjør seilasen vanskelig nok. Træla går i et stort basseng nordover opp mot den brede, fruktbare og tradisjonsrike Slagendal til Slagenbekkens os. Dette os har i forhistorisk tid vært atskillig lenger inne i landet, og man har kunnet befare bekken med små gruntgående fartøyer. Men selve utgangspunktet for utferdene har sikkert ligget lenger ute, hvor dybdeforholdene var bedre og veien ut kortere.
    Intet sted kunne være bedre skikket til utferdshavn for Sem enn Husøysund, Skjeljasteinsund, og bassenget mellom Husøy, Jersøy og fastlandet. Her fører seilleder nordover og ut gjennom Torgersøygapet, østover sønnenfor Ormøysteinene, sydover forbi Langskjær og Steinkløss inn i den store innenskjærsleden (Ljodleid, Folkeleden) og vestover inn til Tønsberg. Her ute ligger den ideelle havn, med smult vann, god ankergrunn, dypt like inn til land og så å si i leden og like ved den brede og mektige Folden (Oslofjord).
    Husøy hører også til Sem og mellom Husøy og Føyenland er Føyenlandsund, som også fører rett ut i leden. Seiler vi nordover fra Husøysund mellom Torgersøy og Jersøy og fastlandet på vestsiden, kommer vi inn på Va1løybukta, også en glimrende havn med lett forbindelse landverts til store deler av Slagen og sjøverts med Oslofjorden. Hele dette kompleks av sund, øyer og seilleder står i den letteste forbindelse med hele "Øygarden" utenfor Nøtterøy og Tjøme, det vi nå ofte kaller Tønsbergarkipelet.
    Vestfjorden fører rett ut langs Stokkes fastland forbi Værjøy, Husøy, Veierland, Lindholmen og Stauper til Tønsberg Tønne. Fra Husøysundet eller Jersøy, som selve ankerplassen ofte har vært kalt, har man den letteste forbindelse til den utallighet av seilleder, sund og øyer, som ligger på Nøtterøy og Tjømes østside, bl. a. til Bjerkøy, som vi kommer tilbake til senere. Når vi kommer ut Torgersøygapet fra Va1løybukta, går Sem fastland rett nordover ut Slagerstangen. Her beskytter ingen øyer mot den sjø som S. O. kan sette på land om enn det ikke er selve havet som står på. Vi har her Karlsvika og det gamle nå glemte Markebo. Som direkte utfartssted egner denne delen av Sem seg mindre, men kanskje desto bedre for fiske og fangst. Også her ser og føler folket sjøen og har sitt hjem her. Ja, Sem er i sannhet Sæheim - hjemmet ved sjøen. Vi skal nå forsøke å følge folkets tilknytning til sjøen, dets ferd til fremmede land langt over dette hav, som i en fjern fortid hinsides historisk forskning har gitt bygden sitt stolte navn, og budt seg til å bære dens folk ut og hjem igjen, ikke alltid med gods og gull, men sikkert alltid med nye inntrykk og beriket av berøring med andre til dels høyerestående kulturer. Derved er Sem, som hele Vestfold, blitt en integrerende del av det Norge, som i medgang og motgang hentet sin materielle så vel som sin åndelige kultur av og over det hav som omkranser det. Norge er et større Sæheim og Sem en del av det.
 
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >