Med det kjennskapet en har til den eldste bebyggelsen av Vestfold har en grunn til å vente at plantekultur og dermed hagebruk, har røttene sine langt bakover I tiden. Dette er også grunngitt ved at landsdelen tidlig hadde forbindelse med utlandet. Det er derfor helt naturlig at en nettopp her har funnet det beste og sikreste materiale om hageplanter vi hittil kjenner fra Norge.
     - Og det er i vår bygd funnet ble gjort.
     De planterestene Osebergfunnet viser oss, stammer fra omkring 850 e. K. De gir oss så faste holdepunkter at en har lov å slutte en god del ut fra dem.
     Det var selvsagt ingen tilfeldighet hva som ble tatt med ved en haugsetting, aller minst når det gjaldt en høytstående kvinne som i vårt tilfelle. Derfor kan en gå ut fra at planterestene fra funnet forteller nettopp om en del av de planteslag som var høyt verdsatt og som en helst ville la den døde ha med seg på ferden videre. Det gjaldt å ruste ut den døde på beste måten, altså først og fremst med det som mest trengtes.
En må derfor regne det som et karakteristisk trekk at det var tatt med såvidt mange av de plantene som hører hjemme i hagebruket.
     Professor Jens Holmboe som har studert funnet inngående, deler planterestene derfra i tre grupper:
1. Produkter av viltvoksende norske planter. Villepler og hasselnøtter. 
2. Produkter av innførte kulturplanter som i vikingetiden ble dyrket i Norge. Med temmelig stor sikkerhet må vi ha lov å regne hit frø og frukter av karse og lin, hamp og vaid.
3. Fra utlandet innførte planteprodukter. Hit regner jeg det valnøttskall som ble funnet i skipet.
     En kan gå ut fra at både eplene og hasselnøttene skriver seg fra planter som vokste vilt. Målene på villeplene stemte t. d. godt med målene på villepleslag i dag. - Men begge fruktslagene har altså vært samlet og brukt.
     Valnøttskallet kan skrive seg fra et plantet valnøtt-tre, men det er like rimelig at det her gjelder innførte valnøtter. Anderledes er det med karse- og hampfrøene. De kan vanskelig være nyttet på annen måte enn til såing, altså til kultur av plantene. Er dette rett, forteller det samstundes at den tids hagebruk har vært drevet på åpen jord, - noe som er nødvendig for begge disse planteslagene.
     Endelig har vi fruktene av vaid-planten. Dyrkingen av den hadde til må1 å skaffe blåfarge, - noe som jo ble mye brukt ved farging av tøyer.
     Professor Holmboe sier at en selvsagt må regne med at den hagen Osebergdronningen har hatt, må ha vært temmelig primitiv. Ventelig har det vært gjerde omkring den og iallfall noe åpen jord. Men en ville  ikke funnet hagesenger og andre slike kulturminner som nå er kjente og vanlig brukt. Men ett har hagen hatt felles med våre hager, og det var ugraset. I planterestene fra Osebergfunnet var det mye ugrasfrø, og nettopp av slike slag som den dag i dag er plagsomme: Der var fra frø av både meldestokk og brennesle, vassarv og hyrdetaske.
     Som en ser gir funnet oss et verdifullt grunnlag for det bildet en danner seg av "hagebruk" på en storgård i Sem og Slagen på den tid.
      Ut fra dette har så dyrkinga av hageplanter utviklet seg videre. En vet ellers ikke noe særlig om hvordan det gikk de første hundreårene framover, men etter det som er nevnt kan en gå ut fra at bygda ikke har .ligget etter for andre bygder. Kanskje heller foran. En må huske at Tønsberg i lang tid var den viktigste byen i landet. Det bodde mye folk der. Kongene var der ofte og forbindelsene med utlandet var gode. At dette har virket på hagebruket og gitt det gode utviklingsmuligheter, er klart. Men da kan en gå ut fra at det også virket videre på omlandet.
     For Sem må en merke at det var mye klostergods i bygden t. d. Auli, Manum, Laane og Fadum. I Slagen var det f. eks. Unneberg, Røren og Basberg.
     Klostergodset ble godt drevet. Selv om munkeordenene i Tønsberg ikke var av de ivrigste jorddyrkerne, har de nok visst å få den jord som lå under klostrene brukt slik at avkastningen b1e tilfredsstillende. Det er all grunn til å tro at dette også kom hagedyrking i en eller annen form til gode, men da kan en slutte at det har stimulert hagebruket i bygda ellers også.

     Et planteslag kom temmelig tidlig i skuddet, og nevnes mer enn andre. Det er humle. En kan si at humledyrking står på overgangen mellom hagebruk og jordbruk. Men det gamle navnet «humlehage" gjør i det utvilsomt at en her må ta humledyrking med under hagebruk.
    Dyrking av humle går langt attende i tiden. Humle er t. d. allerede nevnt i Frostatingsloven og må altså være kjent i lang tid før denne loven ble nedskrevet (13. århundrede) Dyrking av humle hørte også til i klosterhagene og i hagene hos høyere geistlige osv. Etter hvert ble så planten tatt opp til dyrking også av vanlig mann utover i by og bygd. Fra Tønsberg finner en humledyrking nevnt første gangen i 1447. Etter de opplysningene en har later det til at kulturen alt i middelalderen har vætt svært vanlig både i byen og omlandet. Men det ble ikke dyrket nok. En må huske at det ble drukket mye øl i den tiden, derfor skulle det mye humle til, og en ser at det stadig ble innført store mengder fra utlandet.
     For å bøte på dette ble det i 1661 pålagt bøndene bl.a i Tønsberg lagdømme, å plante humle hvor det ikke var humlehage fra før.
     Påbudet ble nok ikke fulgt helt villig, for 1665 ble det gjentatt. I den første matrikkelen i Norge, 1667, ble det og tatt med ganske detaljerte opplysninger om humledyrkingen. De forteller bl. a. at Jarlsberg og Larvik amt hadde det største antall humlehager i forhold til folkemengden. Mellom bygdene som står aller best nevnes Slagen. Så vidt en kan skjønne har dyrking av humle sjelden nådd høyere enn til å dekke eget bruk.
     Jens Müller sier om humledyrkingen i Jarlsberg prosti, 1772. "Humle haves ved nogle gaarde, som ikke meget eftergive den Engelske. Andre avler Humle til Huus-Behov; dog er denne avling ikke ret i Drift, da den dog burde kunne komme. Her er intet Fellesskab, og følgelig kan enhver betiene sig af sit; men alle bar ikke eet Begreb eller een Tænkemåde."
     Humledyrkingen utviklet seg videre til bort mot slutten av det 18. århundrede. Så var det slutt med framgangen. Siden har det stadig minket med humledyrking, så det i dag er sjelden å se humle dyrket ved en gård.
     Men enda finnes det nok gamle folk som husker skikkelige humle-hager, og de vil sikkert nikke forstående til hva dansken C. L. Nielsen, skriver:

«Der staar en Sødme endnu i mit Sind
af Humle i Sol og Sommervind,
en Duft saa liflig og bitterlig Sød. 
Men Humlehavernes Tid er død.

     Prost Jens Müller skriver om Jarlsberg prosti 1772: " Hauger, end ikke Kaalhauger har Bonden de fleste Steder. Nogle faa Steder findes de dog, hvad Kaal angaar. Ellers kommer Bonden til Byen om Høsten, og kjøber Kaal, efter Favne-Maal; dog naar en Jyde eller andre kommer her til Byen med slige Frugter, vil de gjerne have samme. Her er Rum nok for Bonden, men han benytter sig ikke deraf."
Potetdyrkingen var ennå i sin barndom, - noe som Jens Müller gir uttrykk for: "Potetes-Dyrkning siøtter Bonden ikke om, endskjønt han har Rum nok og derved kunde bespare meget Korn i sin Husholdning, som nu maa forbruges til at giøde baade Fæet, som skal sælges og Purkerne. Hans Exellence, Hr. Græven og flere foregaar Almuen med prisværdigste Exempler i Potetes-Dyrkning, men Almuen bliver dog endnu ved det gamle. Dog saae jeg med Fornøieise nu i forrige Sommer, at en Huusmand i sin lille Hauge have lagt Potetes i en Seng eller Bed, omtrent 1 Favn langt, og 1 og en halv Alen breed. Det øvrige lille Rum havde Ærter og Bønner, samt Kaal og Rødder. Jeg kunde her fortælle en artig Historie om en Bondes Tænkemaade i henseende til Potetes-Dyrkningen men den maatte blive noget vidløftig og koste Trykker-Løn, og tilsidst maatte jeg maaske slutte med Bondens Ord: Jeg gav Purka dem, og skjøtter ikke om saadant Fanteri."
     Dette ser ikke så lovende ut for hagebruket i bygda, men skal en tro Mary WoIlstonecrafts ord 1708, har tilstanden vært en god del bedre utover på godsets gårder. Hun sier også uttrykkelig at en der kan se direkte påvirkning fra hovedgårdens hagebruk, - noe som synes rimelig nok.
     Hovedinntrykket av det som er sitert ovenfor peker på at hagebruket alt i alt ikke har betydd særlig mye for bygda, d. v. s. hos den vanlige gårdbruker. Derimot var forholdet helt anderledes hos de "conditionerede", for ikke å snakke om på Jarlsberg Hovedgård. Der var hage- og park-anleggene av slike dimensjoner og har en så verdifull historie at den fortjener å bli kjent og er derfor tatt med samlet.
     Det er nevnt tidligere at disse anleggene har betydd mye for fremme av hagebruksinteressene mellom folk på godset. Imidlertid må en merke at det var et kolossalt sprang fra parkanleggene ved slottet og til de små hageflekkene ved gårdene. Alt i alt var det lite eller ikke noe av det rent parkmessige som var skikket til overføring. Påvirkningen har for det aller meste gjeldt dyrking av grønnsaker, frukt og bær. Og en må her regne med at det var gartnerne på stedet, "urtegårdsmændene" som de kaltes fra først av, som kom i kontakt med folk og dermed kunne være læremestre. Men alt i alt var det likevel ikke særlig stor del av befolkningen som fikk nytte av dette.
     Da var det en annen hage i bygda som kanskje virket like mye: Prestegårdshagen. Selv om det her var små vidder og forholdsvis enkelt stell, - ikke engang gartner - har prestegårdshagen her, som i de fleste bygder, virket som et forbilde. Dette så mye sterkere fordi det alltid kom mange folk til prestegården. Dit hadde de ærend både kvinner og menn, unge og gamle. Det ville være mer enn rart om de ikke under den lange, uunngåelige innledningen om vær og vind, markens grøde osv. en og annen gang snakket om hagen og hagestellet.
      Kongs-Eik ble prestegård fra 1752. Hagen kan altså ikke ha særlig gamle tradisjoner. Den første gangen vi hører om den er i et skjøte fra 1778 hvor det nevnes at presten Faye (1752-1778) hadde lagt hage ved prestegården. Det er trolig den "øvre" hagen det her gjelder. En må merke; at det så langt tilbake ikke var noe krav at hagen skulle ligge inntil framhuset.
      Sannsynligvis har presten fått råd og hjelp til anlegget av gartneren ved Hovedgården, altså enten Wilborn eller Saueracher.
     Det er grunn til å tro at presten Morten Smith-Petersen (1780-1825) var særlig interessert i prestegårdshagen. Han har også sikkert arbeidet utad for å auke interessen for hagestell. Det heter f. eks. at han underviste konfirmantene under åpen himmel og da tok med mye om botanikk og naturhistorie. Hva lå da nærmere enn å ta med rent praktiske eksempler fra prestegårdshagen? 
     I 1843 ble det satt opp nytt stakitt omkring hagen og i 1879 ble begge hagene omlagt og grøftet. Den hagen som en skimter på bildet er altså av eldre dato. Omleggingen har vel delvis gjeldt stilen, men vel like mye plantingene. De sporene en ser av naturpark østover, er vel fra denne tiden. Ellers har hagen vært stelt etter de kravene som presten og familien har hatt. De siste notatene forteller at presten Folden (1916-1924) utvidet den nedre hagen og plantet endel frukttrær.
     Men det har vært flere andre hager i bygda som har betydd noe. Noen av dem kjenner en et stykke bakover i tiden. Som ventelig er, finner en at disse hagene for det meste har tilhørt "conditionerede", og de hentet oftest ideene til hageanleggene fra andre steder. En kan ikke finne at det har vært noen fagmann som har satt særlig spor etter seg i distriktet. Visstnok er det så at det enkelte steder i kortere eller lenger tid har vært holdt gartner eller "havemand", men det har  ikke lykkes å finne noe særlig kjent navn mellom dem. Nedenfor nevnes en del av de stedene en har opplysninger om. 
     Presterød i Slagen har hatt hage langt bakover i tiden, men første gang en hører om den er da fru Akeleye ifølge Kgl. reskript 10. august 1775 fikk påskjønnelse for nyrydding og grøfting, «desuden sat gaarden med frugt- og urtehauge, fiskedammer og bygningen i ypperlig stand," heter det. Så vet vi at den danske gartneren C. W. Suhr leverte tegning til omlegging av hagen. Ventelig har det vært omkring samme tid som han hadde et oppdrag for Jarlsberg hovedgård, altså omkring 1840-50.
     En kjenner ikke til at det har vært holdt gartner på gården, enda det kunne være rimelig. I dag er det vanskelig å rekonstruere parken, men en ser at det har vært en stor terrasse foran bygningen, hassel-allé m.v.
     Nordre Nes ligger meget vakkert til. Den eldste delen av hovedbygningen skal være fra 1700-tallet. De eldste delene av hagen synes å være fra før 1800. Det er et parti med rektangulære kvarter, - uten direkte sammenheng med bygningen. Mulig kan det tidligere ha gått opp til husene. Men det er ingen plantninger som tyder på det. Partiet nærmere og foran bygningen er i alle høve omlagt og modernisert som en vanlig finner det fra 1850-tallet og framover. Rett mot syd, mot sjøen, går en praktfull, blandet alle av rogn, ask og lønn. Fra hovedplenen foran bygningen en vakker, yngre bøkeallé mot vest. I senere tid har det vært holdt gartner på stedet.
     Søndre Nes har noe hage som mulig er blitt til i Kommandørkaptein I. C. Buddes tid (1812-1849).
     Teien i Slagen. Det er nok riktig når det blir opplyst at hagen her er fra «Walløkongens" tid (se nærmere i gårdshistorien). Hovedbygningen er reist omkring 1816-17, men det finnes ikke kart som viser noe  av hageanlegget fra den tiden. Det en finner i dag av gamle plantninger peker mot rettlinjede anlegg. En kan nevne seks svære piletrær. Hagen har vært omlagt flere ganger, men bærer nå sterkest spor etter utvidelser m. v. i tiden etter 1900-tallet. En merker seg en vakker hassel-alle som rimeligvis er av eldre dato.
     Stedet har hatt gartnere i lenger tid. Der er veksthus med bl. a. vinstokk og fersken. Dessuten benkeplass til 120 vinduer. I senere tid er det laget en moderne frukttreplantning.
      Gulli i Sem har ennå vakre spor etter fru Maren Sophie Bulls (1800--1875) hageinteresser. Trærne i lindealleen er plantet av henne. De ble hentet hjem fra Hamburg og plantet ca. 1850.
     Aker gård i Sem. Denne gamle slektsgården har også gode hagetradisjoner. Den første kilde som peker på hageanlegg er at en gartner Gotfried Jacob Lund var ansatt på Aker gård 1813-1815, altså i Niels Otto Bulls tid. Det lar seg ikke gjøre i dag å rekonstruere det anlegget som da var, men en kan gå ut fra at det har vært en typisk landskapshage i den da så moderne «engelske smag". Det er fremdeles enkelte spor som forteller om buktede hageganger og fri treplantning. Hagen har vært holdt i sin opprinnelige form visstnok helt opp til ca. 1917. Da ble den omlagt, særlig partiet foran hovedbygningen. Det ble satt opp en natursteinsmur så partiet kunne planeres flat og formes regelmessig. En får inntrykk av at Carsten Henrik Bruun var sterkt interessert i hageanleggene på Aker gård, en interesse han sikkert har hatt med seg fra Randvik ved Risør. Bruun podet selv en rekke frukttrær, og han stelte helst selv med sine aspargesbed og passet personlig stikkingen om morgenen.
     Det har vært holdt gartner eller hagemann på Aker opp gjennom alle år. Det vakre, velstelte anlegget er en pryd for eiendommen.
     Vallø i Slagen. Om eiendommens historie, se annet sted. Den vakre hovedbygningen er visstnok reist ca. 1782 og en har grunn til å tro at det kjente to-etasjes lysthuset er av samme alder. Dermed er det sannsynlig at det opprinnelige hageanlegget også er fra den tiden, altså ennå mens Staten drev verket. Dessverre har det ikke lykkes å finne planer som sier noe om hvordan hagen da var. Imidlertid har den vært under gode hender og stellet har vært utmerket. Foruten prydhageanlegget har det også vært drevet et ganske stort frilandsgartneri på Vallø.

     Olsrød i Slagen (Vestfold husmorskole). Det er grunn til å nevne anleggene her enda de ikke er eldre enn fra 1935. En skole vil alltid virke misjonerende på sine omgivelser ikke minst når - som i dette tilfelle - hagen er av så vesentlig betydning.
     Prydanlegget omkring hovedbygningen er meget pent. Åpent og rolig med vakre blomsterrabatter. En kan lett tenke seg at et slikt anlegg virker oppdragende på all den ungdommen som går på skolen, og virke som et forbilde også for alle dem som kommer på besøk dit.
     Frukt- og prydhage er ca. 3 dekar, dessuten blir det vanlig brukt like stort areal til grønnsaker. Skolen har en benkeplass på omlag 30 vinduer.

     Mellom de fagfolk innen hagebruk som har bodd i bygda, bør en nevne noen. Først og fremst er det en som bar satt dype merker etter seg:
     Per Eckdahl var født i Opmanna forsamling, Skåne, 15. august 1837. Han var yngstemann av ti søsken. Faren var gårdbruker og Per var hjemme til han var 17 år. Da kom han i lære hos kunstgartner Th. Wieck, Widskøfle og fikk etter to år beste vitnemål fra ham for utstått læretid. Det var nok allerede bestemt at Eckdahl ville til utlandet, for vitnemålet hans var skrevet både på svensk og tysk. Allerede 5. mai 1856 er passet hans stemplet for utreise over Ystad til Stralsund. Reisen gikk direkte til Sanssouci ved Potsdam hvor han arbeidet under kongelig hofgartner J. Wald i ett år. Deretter kom han i arbeide ved slottet Belvedere ved Weimar under den storhertugelige gartner Ed. Ickell. Der var han fra 6. april 1857 til 6. januar 1859 og forlot stedet med beste vitnemål.
     Det var nok ett og annet å oppleve i slik tjeneste og Eckdahl fortalte ofte fra denne tiden. En gang var Czar Alexander II på besøk i slottet. Under en tur i parken møtte czaren Eckdahl og spurte ham om noe. Eckdahl sa at han straks skulle hente overgartneren, men czaren svarte: Du skal følge meg. "Som Keiseren befaler", svarte Eckdahl, slo helene sammen og gjorde sin strammeste honnør.
     Etter utenlandsoppholdet hadde Eckdahl bestemt seg for å reise til Norge. Han hadde fått tilbud om to stillinger, en ved Oslo og en ved Skien. Han valgte stillingen som gartner på Gimsøy kloster ved Skien og reiste over København (passet stemplet der 18. januar 1859) til Christiania. Derfra videre til Skien.
Selv om hageanleggene ved Gimsøy på den tiden var av de bedre i Norge, måtte likevel overgangen fra Belvedere være svært stor. Imidlertid må han ha likt seg godt i den nye stillingen og med forholdene i Skien, for han ble på Gimsøy hele åtte år.
     Herskapet har nok også vært godt fornøyd med gartneren sin, etter vitnemålet å dømme" " - at han Foruden at være en dygtig Gartner, er et ualmindelig ordentlig og retskaffent Menneske - - - og en meget omgjængelig og særdeles tjenstvillig Karakter. - - - vist megen iver og Energi for at vedligeholde sine kundskaber etc. - - -"
     Som et trekk i bildet kan nevnes at han også hadde tid og lyst til å dyrke interesser utenfor faget. Eckdahl var f. eks. ivrig medlem av Skiens sangforening og var innmeldt i " Skiens Borger-Corps". Et fotografi av ham viser oss den rene sprade med silkeoppslag på jakken, stripete bukser og spaserstokk.
Rimelig nok at han ble forlovet mens han var på Gimsøy.
     Eckdahl søkte, og fikk stillingen som amtsgartner i Vestfold. Den velskrevne, nøkterne søknaden finnes ennå. Han tiltrådte 1. april 1867. Lønnen var 250 spd. pr. år + 50 spd som skyssgodtgjørelse. To år senere ble lønnen nedsatt med 20 spd. samstundes som skyssgodtgjørelsen også ble strøket og stillingen ble opphevet fra 14. april 1871.
     Det kan ha sin interesse å se den instruksen som Landhusholdnings-selskapet ga amtsgartneren (1869):

"Gartneren er
1. som hidtil forpligtet til at udføre alle mindre Arbeider, saasom Beskjæring af Træer, Tilsaaning of Mistbænke, Udplantnng of Træer, Planter o.s.v.; men der maa gives ham fornøden Hjælp til Arbeidets hurtige Fremme, for at hans Ophold paa enkelt Sted ikke skal udhales for længe. Han er bemyndiget til at antage 1 a 2 faste Arbeidere til at være medhjælpelig ved Jordens Bearbeidning, Planering m. v. mod at de holder med Kost og Dagløn av Rekvirenterne, forsaavidt saadan Hjælp af øvede Arbeidsfolk af disse ønskes.
2. Gartneren nyder forsvarlig Kost og Logis paa ethvert Sted, hvor hans Hjælp er forlangt, men han sørger selv for sin Befordring.
3. Han maa ingen Betaling kræve for sit Arbeide. 
4. Han har at fuldføre de Arbeider, som ere paabegyndte i Skauger,  Strømmen, Sande, Hof og Botne, hvorimed ingen nye Rekvisitioner modtages fra dette Distrikt. Naar han er færdig i Nordre Jarlsberg, bør han virke i Laurvigs Fogderi, dog saaledes at der tages fortrinlig  Hensyn til Rekvisitioner om hans Hjælp fra Laurdal og Hedrum. 
5. I Rekvisitionerne, der i betalte Breve indsendes til Amtmanden, bør der opgives hvilke Arbeider der ønskes udførte. Rekvisitioner, der indkomme senere end St. Hansdag, kan ikke paaregnes udførte iaar."

     Eckdahl hadde allerede i 1872 kjøpt eiendommen Stuerød i Sem. Den var på omlag 350 dekar, lå på raet og var derfor godt skikket også til hagebruk. Men både hus og jord var forsømte, så det var nok å ta fatt med både av dyrking, rydding og bygging.
     Hjemme var det først og fremst fruktdyrking som interesserte Eckdahl. Allerede året etter at Stuerød var kjøpt, tok han til å plante frukttrær. Etter at han flyttet til Stuerød for godt, ble frukthagen stadig utvidet. En får inntrykk av at det først og fremst gjaldt for Eckdahl å lage en prøveplantning for å få oversyn over hvilke fruktsorter som passet i distriktet. En må merke at det omtrent ikke fantes større fruktplantninger på de kantene. Til opp i 90-årene hadde Eckdahl plantet omlag 700 trær. Sortslistene hans finnes ennå, de viser i alt 83 eplenavn, 74 pærenavn, 17 plommenavn og 21 kirsebærnavn. Det meste var halvstammete trær, men det var også endel høystammete og noen dvergtrær. De første trærne som ble plantet kom fra Mathiesens planteskole i Korsør. Senere fikk Eckdahl frukttrær fra Experimentalfältets plante-skole i Sverige. Han kjente Stephan Nyeland på Vilvorde, Danmark, og fikk sendt frukttrær fra Vilvorde også. Endel av de seneste plantede trærne kjøpte Eckdahl fra Den høiere Landbruksskole på Aas. Mellom Eckdahls bøker er også Enroths pomologi, en bok han sikkert hadde mye glede av.
     Etter amtsgartnertiden ble det også drevet endel planteskole og grønnsaker på Stuerød, fortrinsvis steinfrukttrær og eiketrær. Tønsberg og omegn var nærmeste marked. Dessuten drev Eckdahl endel privat gartnervirksomhet i distriktet. Særlig gjaldt det nyanlegg. Bl. a. kan en nevne at han tegnet og anla hager ved Teien, Gunnarsbø, Fagertun, Gimle m. fl. Han hadde også endel med anlegget på Slottsfjellet å gjøre.
     Hagebruket sto ikke høyt i Sem og Slagen omkring 1870-årene. Eckdalhs virksomhet ble derfor et pionerarbeid for bygda, men også for distriktene videre omkring.
     Eckdal skildres som middels av vekst, spenstig og med rak holdning. Han snakket godt norsk, men hendte det at han ble riktig ivrig kom det svenske sterkt fram. Han skildres som en hyggelig mann med det vanlige, gode gartnerhumøret og eiet ikke lite av "det skånska lugnet".
    Så sterkt opptatt som Eckdahl var, ble det ikke tid til å delta i offentlig liv. Han var ivrig høyremann hele sitt liv og stemte som en god nordmann burde gjøre i 1905.
     Per Eckdahl var gift med Anne Didrikke, f. Isachsen (1841-1923). De hadde fem barn. Den eldste, en gutt, skulle blitt gartner, men døde allerede 20 år gammel. Per Eckdahl døde 5. mai 1926 på Stuerød i Sem.
     En kjenner også et par andre gartnere som har vært med å fremme hagebruket i bygda. Peer Oluf Holmgren (1819-1891) som var gartner på Jarlsberg Hovedgård i ti år (1845-55), bodde senere på mellom-Teglhagen og drev gartneri der.
      Carl Johan Hammerstrøm (1845-1933) bodde først på Gårdbo i Slagen 1877-1905, der han plantet frukthage. Siden flyttet han til Gauterød hvor han også plantet mange frukttrær.
     Ellers må en merke at særlig Slagen tidlig tok til å få endel småhagebruk. Det bodde mange sjøfolk i distriktet og her, som andre steder ved kysten, kom det hjem både frø og planter ikke minst fra Holland og Danmark.
     Etter som en nærmer seg 1900-tallet hadde hagebruket fått mer vind i seilene, særlig når det gjaldt dyrking for salg. Forholdene i bygda ligger meget godt til rette for grønnsakdyrking, så omsetningen av grønnsaker tok til å bety mer og mer. Bærdyrking ble også tatt opp etterhvert, særlig jordbær og bringebær.
     Jordbrukstellingen 1907 gir et bilde av hvordan det sto til med grønnsakfelt og frukttrær ved de tidene: (Listen er ikke fullstendig, og vel knapt nok helt korrekt.)
 
 

	Dekar hage	Antall frukttrær		Dekar  hage	Antall frukttrær
Askehaug	2.0		Manum	1.0
Brekke s.	2.0		Mye	1.0
Brekke ø.	1.5		Nes n.	9.0	60
Fyldpå	2.0	60	Nes s.	8.5	70
Hesby	4.0	50	Presterød	12.0	85
Husøy	10.0	130	Rise	7.0
Jarlsberg h.gård	14.0	200	Rygg	1.0
Laane m.	0.5	40	Røraas	2.5	100
Laane s.	1.5		Spettaas	2.5	50
Laane s.	0.5		Sverstad	2.5	38
Laane v.	1.0		Teien	2.5
Laane v.	0.7		Teigen	6.0	160
Lensberg ø.	4.5	65	Tveitan	4.0
			Vallø	140 da  gartneri og 40 da erter

     Disse tallene må en ta med all mulig reservasjon. Det er f. eks. ikke oppgitt hvor stor del av arealet som er nyttehage, og hvor stor del prydhage. Tallet på frukttrær sier heller ikke hvor mange stykker det er av kjernefrukt og steinfrukt, og enda mindre vet vi om verdien f. eks. alderen på disse trærne. Men alt i alt forteller tellingen oss at en i 1907 var kommet et godt stykke på veien. Det kunne vært av særlig stor interesse å få nærmere rede på småhagebruket, det som daglig betyr mest i store og små hjem. Imidlertid vet vi at det både ved småbruk og villaer allerede på denne tiden var et hagebruk som var både nytte og glede for dem som bodde der.
     En stor støtte for saken har det vært at det fra 1865 ble opprettet amtsgartnerstilling. Den har vært besatt hele tiden siden, - et forhold som selvsagt også er kommet Sem og Slagen tilgode.
Litt etter hvert oppdaget folk at det gikk an å dyrke både det ene og det andre av hagevekster,  for ikke å snakke om at interessen for bruk av grønnsaker, frukt og bær har øket voldsomt. Dyrking av nytte-vekster både til eget bruk og salg fikk en veldig utvikling ikke minst under krigene 1914--19 og 1940-45.
     Dette har ført til at nyttearealet er øket særlig sterkt i disse periodene, men det går alltid noe tilbake igjen under fredsforhold når det er lettere å få kjøpt andre næringsmidler en trenger.
     Forholdene ligger godt tilrette for dyrking de fleste stedene, men over enkelte strøk kan nordatrekken være lei, så en må gå til le-planting eller på annen måte prøve å hjelpe seg.
      Selv om jordbrukstellingene ikke er særlig detaljerte, er likevel tallene av stor interesse. For oversynets skyld stiller vi sammen to og tellinger.
 
 

	Kjøkkenhage	Frukthage	Antall trær	Kål	Gulrot	Andre vekster
1907	124 da	805 da	19 186 stk	250 da	60 da	102 da
1918	118 da	751 da	16 326 stk	73 da	64 da
1929			22 012 stk	178 da	95 da	946 da
1939			28 690 stk	269 da	205 da	1897 da

     De to siste tellinger har også med bærbuskene, og har dessuten skilt frukttreslagene fra hverandre. 
 
 

	Eple	Pære	Plomme	Kirse- bær	Rips	Stikkels- bær	Sol- bær	Jord- bær	Bringe- bær
1929	8 252	2 344	4 165	7 251	11 959	5 371	3 668	91 da	34 da
1939	11 339	3 528	6 619	7 204	8 579	4 827	4 280	100 da	26 da

      Det er verd å merke at av epletrærne 1939 er 4 314 stk sommer og høstepletrær og 7 025 vinterepler.

Gartnerier i Sem og Slagen 1944
 

Eiendommens  navn	Eier	Grunn- lagt	Areal i dekar	Grønn- saks- areal i dekar	Vekst- busker Kalde	Vekst- busker Varme	Vekst- hus	Merknader
Barkåker gartneri	Olaf Bettum	1930	10	4	115		2
Bø	J. Riddervold-Jensen	1941	35	35		300	1	Vanning- sanlegg
	J. Frank	1920	28		100		2
Hassum	H.K. Hansen- Hassum	1910	90	60	170	50	1
Innlaget	Kjønnik Pedersen	1935	35	35	75	20
Jarlsberg Hovedgård	Wedel-Jarlsberg	1940?	25	15	124	199	2
Basberg	Hans Lønn	1935	45	30	200	50
Mariendal	Elias Andersen	1936	8		270		4
Nes	E. Løberg	1922		40	270	135	4
Nordby gård	Gunnar Widerøe	1933	150	60				Vanning- anlegg
	Jonas Olsen-Biset	1922	90	60	150	50	1
Roberg planteskole	A. Otterbech- Jackwitz	1941	42
Skjold	Anders Skjold	1926	17		100	200	3
Skramstad gartneri	Trygve Skramstad	1934	6		450	50	5
Sollien	Henry Andersen	1943	10	4	350	36	1

 

     Selv om frukttretallet kan synes stort må en si at dyrkinga først og fremst er til eget bruk, men det er nok på en del steder betingelser for handelsfruktdyrking. Av bær blir det særlig dyrket bringebær og jordbær. De første også til salg i større mengder. Av de andre bærslagene er dyrkingen mest til hjemmebruk.
      Grønnsakdyrking er det nå ved alle bruk. Men den er mange steder utvidet til en ganske stor handelsdyrking, dels til salg på nærmeste marked, Tønsberg, men også til levering  på kontrakt til fabrikker.
      Ved siden av dette er det utviklet en rekke handelsgartnerier. Særlig er det kommet fart i tingene fra 1920-årene og utover. Forholdene synes å ligge godt til rette og her er vist mye tiltakslyst. Tabellen på neste side gir et oversyn over gartneriene 1945.
     Nærmere detaljer om handelsgartneriene, er det ikke anledning til å ta med her.

     Prydhagestellet har hatt stor fremvekst i bygda. Ved gårdene finner en større og mindre tiltak - og jevnt over velstelte anlegg. Men selvsagt er ikke interessen like brennende over alt. Årsakene kan være mange, men ligger først og fremst i at det ennå finnes folk som synes at slikt er luksus. En helt foreldet tanke! Så hardt som arbeidspresset er nå, skulle det være en selvfølge at en hadde trang til å ha det pent omkring stedet der en bor. Som rimelig kan være finner en først og fremst prydhagestellet utviklet ved villa og småbruksentrene. En tur til f. eks. Barkåker, Valløy, Husvik og Narverød, Presterød, Råel og Gårdbo viser mange velstelte småhager. Det er selvsagt at det har mye å si at en har en interessert fylkesgartner til rådgiver, - og anleggene viser at rådene er blitt fulgt til både glede og nytte for eierne - og til ære for bygda.

     Skolehagesaken fikk det første fremstøtet i bygda, da amtsgartner P. Eckdahl ble tilsatt igjen 1875. I instruksen for ham heter det uttrykkelig at virksomheten nå hovedsakelig skulle være å undervise lærerne i å bruke skolejorda så det kunne bli lagt frukthager og dyrket grønnsaker der. Dessverre har vi ikke sikre opplysninger om hvordan dette ble gjennomført i praksis, men en kan rimeligvis slutte at det har satt frukter. Iallfall er det sikkert at lærer Anders Jensen ved Jarlsberg Hovedgårds bruksskole, drev skolehageundervisning i 1890-årene. Det hørte 60 dekar jord til skolen og skolehageundervisningen ble drevet på denne jorda. Det ble dyrket vanlige grønnsaker, men en kjenner ikke til hvor stor del av arealet som var lagt ut. Denne undervisningen holdt fram i omlag 15 år, altså til omkring 1905.
     Senere har skolehagesaken vært på bane flere ganger, men det ble ikke alvor av før i 1941, da arbeidet ble tatt opp ved Sem skole av lærerne Theane Stener og Ragnar Husum. De fikk disponere 1 dekar jord som eides av kommunen. Skolehagen har siden vært fortsatt.
     Neste år flyttet lærer Husum til Nauen skole og fikk der i gang skolehage på jord som ble leiet av Olsen-Nauen. I 1943 kom også Husvik skole med, men bare for et år. Endelig kom Klokkeråsen skole med i 1944 da lærer Leiv Spilde tok opp arbeidet der.
     Ved hver skole har det vært lagt omlag 1 dekar jord til hagene. Det har vært brukt enkeltfelter for barna, men og delvis demonstrasjonsfelter. Feltstørrelsen var 30 til 40 kvadratmeter. Kommunen har holdt gjødsel og delvis planter til feltene.
    Lærerne har vist stor interesse for arbeidet og etter meldingene å dømme synes interessen å ha smittet gledelig over på barna. Saken er og møtt med stor velvilje fra foreldrenes side. Det er også ganske pene avlinger barna har kunnet høste, - noe som saktens er kommet godt med i matknappe tider. For å gi et lite bilde av hvilke mengder som blir avlet , tar vi med noen tall fra Sem skole 1943: 
     136 kg gulrot, 387 kg kålrot, 221 kg blomkål, 269 kg vinterkål og 122 kg rødbet. Til dette kommer så mindre mengder selleri, purre, pastinak, erter, bønner osv.
     Etter tiltak av fylkesgartner Sørum ble det i 1943 nedsatt skolehagenemnd i Sem så en nå kan gå ut fra at saken er kommet i fast gjenge.
 
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >