Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie 
 Sem og Slagen - en bygdebok. 2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside | Innhold |< forrigeneste >
 
 
 
 

Fra gamle dager.

Av professor, dr. phil. Reidar Th. Christiansen.

     Alt blir engang gamle dager, sier et vist ord, og det er rett nok, så følgen skulle bli at om en setter seg fore å skrive om "gamle dager" , slik uten noe tidfeste, så blir det meningsløst. Tiden skifter alltid, og hver ny slekt ser på verden med nye øyne, men det er verdt å legge merke til at tiden ikke alltid skifter like fort. Iblant går det langsomt, år etter år er grunnen den samme, bestemt av tradisjon av overlevering. Det som er, er slik fordi det alltid har vært slik. Og så, til andre tider, ramler alt nytt over en som et skred, og det er et slikt overveldende skifte som har gått over norske bygder i de siste hundre år. Avstandene er blitt mindre, alt nytt kommer fortere fram, og i stadig voksende mengder, spredt på tusen måter. Skolene har fått fastere tak i alle, gir dem det samme syn, den samme viten; hele livet utover i bygdene blir anderledes, lettere, mere åpent og mere likt alle steder. Det er sikkert skjedd større forandringer i de siste hundre år enn i flere  århundreder før, og slekten fra f. eks. 1650 ville  ha kjent seg igjen langt bedre i sin bygd 1850, enn slekten fra det siste år ville kjent seg igjen i 1950. Derfor kan en bruke uttrykket "gamle dager" om tiden før dette Store skiftet.
     Det gjelder særlig når det som her ikke er de egentlige, historiske begivenheter en vil ha rede på, men slike opplysninger som forteller en om folks daglige liv, i hverdag og i fest, deres meninger om seg selv og om verden og deres måte å klare seg igjennom tilværelsen. Her er kildene anderledes enn når det gjelder virkelige begivenheter. Det en kan nå, er mest spredte notiser, enkeltheter som kan se så urimelige ut, at en knapt tar dem på alvor. Men her skal en huske på at det vi nå møter som slike enkelte trekk, engang hørte med i en større sammenheng, hadde sin mening og sin oppgave der, og ut fra en slik sammenheng får de sin forklaring, selv om vi nå mener at vi ikke kan godta den, fordi vi vet, eller tror vi vet mer, og derfor ser anderledes på det meste enn dengang. Nå var dette gamle syn ikke eget for noen enkelt bygd, heller ikke for Sem og Slagen, men stort sett ens over hele landet, ja langt utover Norges grenser. Følgen er igjen at vi annetsteds fra kan finne fram opplysninger som binder sammen, og som lar oss forstå det gamle syn i dets rette sammenheng.
     Det er i årenes løp samlet et meget rikt stoff fra de forskjellige kanter av landet, men langt fra like meget fra alle distrikt. Tvertom - fra bygdene i Telemark og Setesdal er det samlet en utrolig mengde opplysninger, mens annetstedsfra er det meget, meget mindre. Dette beror på flere ting, vel først og fremst på den omstendighet at i bygdelag som før i tiden lå utenfor de store ferdselsveiene holdt folketradisjon seg bedre i live, og da for en hundre år siden eller så de første samlere drog ut for å skrive opp folkeminne, var det først og fremst til disse bygder de søkte. Men fra de aller fleste norske bygder vet vi likevel såpass meget at vi har rett til å slutte at også der har denne gamle tradisjon levet.
     Fra Vestfoldbygdene er det samlet meget lite, og det samme gjelder dermed Sem og Slagen. Innsamlingen er begynt for sent, det gamle er blitt borte. Men det finnes nok av vidnesbyrd om at gammel tradisjon har vært like sterk der, og når det i det hele er mulig å skrive et avsnitt om folkeminne fra Sem og Slagen, skyldes det for en vesentlig del en ivrig samler, S. H. Unneberg, som har vært spesielt interessert i å ta vare på slikt gammelt. Det er hans opptegnelser som blir som et grunnlag, hertil kommer så endel annet stoff, f. eks. i A. B. Larsen den yngres opptegnelser og andres, hvorav en del før er offentliggjort i de to bøkene " Gamalt frå Vestfold" .
     Når en så skal prøve å gi en slags sammenhengende fremstilling av det som foreligger, er det muligens riktig å begynne med en gruppe forestillinger som danner en vesentlig og bestemmende bakgrunn for mange av de merkelige skikker og seder, som hadde sin faste plass i gamle dages liv, men som kan synes så urimelige for vår tid. Det er  først og fremst den faste tro at der ved siden av menneskenes verden fantes en annen, med en annen sort vesener, som menneskene på en eller annen måte var nødt til å finne seg til rette med og ta hensyn til, om alt skulle gå bra. Troen på slike underjordsfolk - haugefolk, huldrene, eller hva folk rundt om i landet har hatt for navn på dem, har vært levende også i Sem og Slagen, om det enn er mer sparsomme vitnesbyrd som er bevart. Men - " De var noe dæm kallæ ulæ, de spellæ inni åsen i Tvæitænåsen. Han hette Hans Larsen, å så hørtn de spellæ inni der. Ja, han er dø nå. - Flere visste at det bodde noen i denne åsen - a de har jæ hørt atte de budde et trøll i Slottsfjelle åsså ett i Tvæitænåsen, å de hette Tvæitæntrølle. - Så veit je itte - de var vell enn som var utsætt før trøllæ, som kjørte eller ræi førbi, å da høllt på ville kommæ ettern, ville tan. Åsså komn så fyrri-o atte'n fækk sæ innpå Årndæls kjærregål, å der kunn-itte trølle kommæ etter, å de varn befridd før e. Dænn kjærregåln, dænn er krissnæ, så sånnt i trøll, de har ingæ makt te å kommæ innpå." -- Flere hadde forresten sett dem eller dyra deres. "Å så var de i Stormyråsen, aller nørdderste trae dær. Denn tiæ ho Mattea jette dær, så var-a ho å æi tell, så så dæm de komm en hæil skåkk med ræue kuer. Å de måtte va værræ ulkue,  får di kunte bli så søkk bortte som di blæi "
     Det var alltid en viss risiko ved å møte noe slikt, og en fikk kanskje varig men av det. "De var æi budæie neppå Hessby, ho hette Bertte, hadde vært i skæun å hadde hatt inn kuene om kvælln i ny såmmers-fjøs. Å så væit-i dennæ bækken nere, me-o jikk over dænn, så hørt-o de roffte Berbte oppi Hesby-skæun, å da vræi-o på hue, luræ på å de var som ropæ på hænnær. Å seæ blæi-o slik skakk." Andre igjen kom ennå nærmere inn på dem, som f. eks. en S. H. Unneberg forteller om: Sent en mørk høstkveld skulle en jente fra Tverved gå til skogen for å finne kuene og drive dem hjem til gårds. Da hun var kommet et stykke inn i skogen, fikk hun plutselig øye på en rar lysning, som fra et hus. Jenten gikk nærmere for å se hva dette kunne være, for her hadde det ikke vært noe hus før, det hun visste. Da hun kom bort til lysningen, så hun et hus, og uten å tenke nærmere over det gikk hun inn. Inne i huset var det pent og fint og godt opplyst. En gammel gubbe kom mot henne med et stort krus og bød henne drikke. Jenten var blitt meget forskrekket, men hun tok da mot kruset for å drikke. I det samme hun førte det opp til munnen, sa hun: "I Jessu namn, ske je drekke a så fint krus da?" Men hun hadde ikke før sagt det, så ble hun kastet på dør, og fikk likesom et kraftig spark i enden, og det kjente hun så lenge hun levet. Da hun kom til seg selv igjen var det ingenting å se til huset og lysningen.
     I slike historier er en langt nærmere ved noe som vel er det vesentlige i disse forestillinger, det nemlig at det er farlig å ha noe med dem å gjøre. Selv å svare dem er farlig, og det ser ut som om de på alle sett og vis vil få mennesker i sin makt. " Åsså var-e æi oppå Unnrom, som hadde værtt inni ulæbærje, sae di. Kjistn Ulæ kællæ di-o, ho fækk de namne ho. Di gikk å læitæ ettr'o, så gikk de over bærje dær, å så sae di: så får-i i Jessu namn ha'o, sae di. Å da kom-o ut, blæi hivd ut. Blæi jimsete, var ællri klok etter. Ho tøtte det va så fint da-o kom dit, så møe fin mat å græier. Fint ællt de de fanntes, da-o kom dit. Mænn da dæm blæi sinte på-o, da var-a bare enske hestemøkr å lortt ællt sammen."
     Når slikt har hendt, og når folk, som en kjenner ved navn har hatt slike opplevelser, så kan en nok gå ut fra at også i Sem og Slagen har folk før i tiden vært like sikre som folk andre steder på at disse her, som i andre bygder også, har tidene skiftet, og med dem men-vesener var til, og på at det var nødvendig å ta hensyn til dem.  Menneskenes innstilling, og slik gammel tro er blitt stadig svakere og svakere, og snart er det vel knapt noen lenger som vet å fortelle om "ula" og hennes verden.
     Dette gjelder forresten ikke bare ula, troll og slikt, det var andre vesener også, av samme slekten kanskje, men likesom nærmere inn på livet av folk, halvt om halvt regnet med til gårdens folk, slik som nissen, eller tussen, som noen kalte ham. Han gikk der og ruslet og stelte i stallen og uthusene, og det hendte nok at folk fikk se ham også. Man så iallefall spor etter ham. - Etter Unneberg fortelles: Omtrent på den tid Maren Tori var på søndre Karlsvik, fant man en vinter et par små grå våtter ute i laet. De ble tatt inn og lagt på en hylle oppe under taket ved ovnen i et av kammersene. Om kvelden, mens folkene på gården satt samlet, gikk døren ganske stille opp, og inn kom en liten mansling - det var en nisse. Han kom stilt og forsiktig inn og så seg nøye omkring, tilslutt fikk han øye på våttene som lå på hyllen ved ovnen. Han tok en ildtang, puffet våttene ned og forsvant like stilt og forsiktig som han kom.
     Ellers merket man helst nissen på det at han var med i stellet, helst kanskje i stallen. Han holdt strengt på gårdens beste, og hadde ofte sine spesielle venner blant hestene som han stelte bedre med enn med de andre. Han kunne komme i klammeri med nissen på nabo-gården. - "Dissæ nissæne, di stal høy. De var æi gammæl kjærring som så nissæne sloss bortpå Skøllerøddammen. Den æine hadde værtt på rygg. Dæm sae de var no høy dæm hadde blitt ufærlikt om." - Han var nøye på at alt skulle gå stilt og ordentlig for seg. Var det ikke slik han likte, hevnet han seg på en eller annen måte. - "De var på en gård, de kom fullt a ongdom dær og hollt leven. å da vare om mårræn en sæu som var stappæ ne i æi stor bytte." Det var vel nissen som sto bak ellers også. " Oppå Låne hoss-n Lars Mekkelsen, en mårræ så sto de to kuer i en klavæ, æi hønnku åsså æi køllet. De var nesten kvælt. Å de er itte så fælt mange åræ seæ heller, de." Eller - "Å så var-e her nepå Hessby. Jentene lå nepå lae i høynæ. Så var'e en gutt, han var på bølken å sku krabbe oppi, så tok de en i hue å røva på-n å kasta-n ut.
     Julekvelden laget de grøt til nissen og annen slags mat. Så var det en jente som likegodt spiste opp maten selv, og det var jo ikke riktig, men så hadde nissen fått tak i henne, og danset med henne til hun døde. Det var på en gård som het Fuske i Stokke.
     Nissen kan forresten være med å hjelpe på sjøen også. Unneberg forteller, etter skipsfører H. J. Hanssen, som døde 1937: På en skute hørte man engang under en hård seilas i stygt vær, at det oppe fra riggen ropte ned til folkene på dekk: "Nå slæpper jeg. Nå slæpper jeg." Sjø-folkene la ikke noe særlig merke til det, men det bare ropte videre: "Nå slæpper jeg". Tilslutt hørte skipperen det også, og han ropte igjen: "Så slæpp da vel" , og ikke før hadde han sagt det, før fokkemasten knakk og røk overbord. De så nok ikke hvem det var som ropte, men sjøfolkene var sikre på at det var nissen som hadde ropt til dem, og at han syntes han hadde gjort sitt og at det var masten han ikke ville  holde på lenger. Gamle sjøfolk trodde at det var nisser på skutene og at de var gode å ha der, hjalp til og gjorde nytte for seg.
Men selv nissen er blitt borte - flyttet, sier folk noen steder, dødd ut sier andre, han synes ikke å kunne klare seg lenger når ikke folk tror på ham, eller har nye historier å fortelle om ham. Men fordi om både ula og nissen er borte, julenissen lever vel bare på julekort - takk være reklame og julehandel, så er likevel følelsen av å være utsatt for noe rart - noe en ikke kan forklare seg, langt mer levende og seigere. En ser mye, merker noe som en ikke kan se hva er - det hender vel ennå alle steder, på landet som i byene. Dyr merker slikt før folk, særlig hestene. Noe slikt hendte engang i 1880-årene, etter hva Unneberg forteller. Maren Unneberg og sønnen Jørgen hadde en søndag på høsten vært på en oppbyggelse på Hallingrød. På hjemveien om kvelden var det temmelig mørkt, så det mange steder var vanskelig å se veien. Et stykke inne på Romskogen ble hesten med ett urolig. Den spisset ørene, så seg om til begge sider som om den var redd for noe, og tilslutt stanset den helt og begynte å håpe. Jørgen kunne ikke se noe som hesten var redd, og måtte gå fram til hodet og forsøke å leie eller trekke den framover. Han fikk da se en liten lys dott så stor som en hare. Det så ut som en tåkedott som svevet etter veien, ble større og større og bredte seg utover. Så ble den borte i en sving, og de så ikke noe mere til den. Nå var det for mørkt til at de kunne ha sett noe til en tåkedott, og for tidlig på høsten til at haren kunne ha skiftet farge. Kanskje det var en ånd etter en som ikke fikk fred. Det var bare såvidt Jørgen fikk leid fram hesten. Den var blitt skremt, og det var vanskelig å få opp farten på resten av veien, så de kom ikke hjem til Unneberg før sent på natten.
     Det hendte noe lignende for en fra Unneberg, som kom kjørende fra byen den gamle veien om Sande og Røren. Da han var kommet opp bakken fra Sandekilen og skulle svinge nordover til Sandeskogen, gikk den søndre grinna på Døsserødskogen opp av seg selv. Det er et gammelt råd at en skal se gjennom hulaget på hesten da får en se med dens øyne og ser hva den ser.
     Det gjør inntrykk på en når en ser og merker at det ukjente slik ligger like innpå en, og det er en forklaring en griper til, slik som med de to som så tåkedotten, at det er en som ikke får fred. Denne tankegangen henger dypt i. Har en noe ugjort eller noe en skal gjøre godt igjen, så får en ikke fred, men kommer tilbake, og merker, eller ser en noe kjent tenkte en gjerne på slike. For en kan se dem også - det var en - han lå i senga, så kom-n te å glane opp, så satt det en på bordet å sydde å glane på-n. Det er for å bruke et vanlig kjent navn - spøkeri, og det er det mange som har merket. Rart nok er det visse steder hvor det spøker mer enn ellers. Som i framhuset hos Mattis Nilsen Unneberg. Der kunne en høre det lukket opp kister og smelte med lokket, og det hendte at tingene ble flyttet fra loftet og bort i uthuset, og etterpå var det særlig urolig. En kveld folkene satt i den nordre stuen, fikk de høre et brak fra vedskålen utenfor veggen. Det hørtes ut som et helt vea-lag ramlet ned. Da de gikk ut for å se, lå all veden der pent og ordentlig stablet som før. Det var noen som gikk igjen, sa folk; de så han som en hund.
     Hendte noe slikt gjorde det inntrykk på en, en var likesom med en gang like innpå noe ukjent, noe som skremte. Sent en kveld satt folkene på søndre Karlsvik sammen i stuen, og da hørte de 3 skarpt markerte slag på døren. Maren Tori gikk ut for å se hvem det kunne være. Hun ble lenge ute, og da hun kom inn igjen, var hun blek som et lik, og en kunne se på ansiktet hennes at hun var blitt skremt. Nå spøkte det i huset på Karlsvik, det visste folk om, så de sa til Maren da hun kom inn: "Du snakkæ vel me bestemor nå igjen." Maren var så oppskaket at hun ikke kunne svare. Hun gikk like bort til en seng som sto der og la seg. Der lå hun en lang stund, og de hørte hun storgråt.
     Det var alvorligere når slikt hendte enn at det var uro i et hus, slik ingen kunne forklare seg, skjønt det kunne være slemt nok det og, men ofte var det som om noen eller noe ville  drive gjøn med en. Som det som hendte på Langebrekke - etter hva Ellen Pedersdatter Ilebrekke fortalte. Hun døde 1887. Der spøkte det til alle døgnets tider, selv midt på lyse dagen. En dag skulle de ha salt pølse til middag. Pølsene var tatt opp av saltholken og lagt i vann i et fat på kjøkkenet. Så skulle en kone gå ut etter vann, og da hun kom til brønnen, fikk hun se pølsene, som lå i fatet inne i kjøkkenet for litt siden, henge på en staur ved siden av brønnen.
     En som het Kristen Langbrekke var litt av en "klok mann" og ble ofte hentet til syke. En dag skulle han ut i bygden til noen for å årelate, og redskapen sin hadde han visstnok liggende oppe på loftet. Selv satt han i kammerset for å ta seg en hvil før han reiste, og så sa han for seg selv. "Jeg skulle ønske jeg hadde alle sakene mine ferdige", og ikke før hadde han sagt det, før alle instrumentene hans kom dansende ned på bordet like for nesen på han. De sa det var så urolig i huset der at det var uråd å ha noen ting i fred. Alt rørlig ble flyttet, løftet på og slengt omkring, og det hendte midt på lyse dagen og like for synet på folk.
     Med slike forestillinger og tanker som bakgrunn kom mangt og meget til å ta seg anderledes ut, og det ble følgelig slik at folk ved mange anledninger og i mange slags stell måtte regne med disse makter, og verne seg mot dem med gamle råd for å være sikre. Det var farer fra en annen verden, men det var dessuten også visse farer fra ens egen, fra mennesker, fra slike som kunne mer enn andre, som var "kloke" . Litt etter litt er også denne troen blitt avleggs, men det er verdt å minne om at det ikke er så mange hundre år siden kirke og verdslig øvrighet forfulgte alle som drev med slike farlige "sorte" kunster, og dømte de skyldige til døden på bålet. Troen på hekseri, og alle trolldomssakene gikk som en pest over landene, riktig som en pest, med sladder og angivelse, med forvendte menneskesinn, ren galskap og nød og elendighet med pinsler og dom og med bål og brann tilslutt.
     En eneste rettssak fra Sem og Slagen streifer bare såvidt inn på trolldom, og det var i året 1652 mot to kvinnfolk, Gudrunn og Brynehild Undeli; men vi får ikke vite større om dem. Det står bare i lensregnskapet for Tønsberg at de ble på Phillips og Jakobs dag 1652 "tildømbt for signing och tyffuerij at rømme lehnit och dieres boeslod at værre forbrut, da fantis effter dennem 88 rdl. och en koe, huilchen koe lehnsmanden for hans uemage bleff beuilget, 4 rdlr. giffuen til dj karle som quindfolche och pengene oppsøgt, och 4 dlr. fortærrit dj op midlertid dj sat i fengsel till processen fich ende, desligeste fogdenns tiendepennge fratagen 8 rdl. bliffuer igien 72 dlr."
     Saken har knapt vært så alvorlig siden de slapp fra det med livet. Men de ble dømt for "signing", det vil si for å ha "lest over" sykdom og andre skader. Slik "lesning" var kjent alle steder, og troen på at det hjalp har holdt seg like ned mot våre dager. Det fantes, trodde folk, ulike formler eller bønner som det var slik makt i at bare en kyndig leste dem over en som søkte hjelp, så var de virksomme. Det var ikke noe slikt folk flest hadde rede på, det var en hemmelig viten, som "kloke" folk satt inne med, og som skaffet dem respekt. De kunne "stemme blod" , "døyve varme" , lese over vrid, stanse verken, måle for mosott og hjelpe for meget annet. Fra Sem fortalte en om å male for mosott. "Jei har  målt for mosotæ. De var i ått'å hallfjers. Mæn jæi var-nte sjuk, så det var bare streker å mæ. Jæ var der bare tilfellivis, dær i huse. Dæm hadde sjikkæ bå etter kjærringæ, ho skulle måle før mosotæ. Å så målt æ dænn eine a ongænne dær, å så fækk æ se at jæ lå på soffan, å så trudde-æ jæ var sjuk. Å så spurt-æ mæ: "Du er nokk sjuk, du far", sa æ. "Ja jæ ær nokk det", sa jæ. "Å ær-e før no de feller mæ, da", sa jæ. "Ja de ske jæ nokk se, jæ de", sa æ. Å så målt-æ mæ me i bann. " Ja-a du har nokk mosott du far" , ja jæ takka før målinga, jæ, væit du."
     Når de leste over noen brukte de visse " bønner" , og de ordene de leste ser uskyldige ut. De inneholder ofte en liten fortelling, hvor personer fra bibelen opptrer og helbreder en eller annen, og så trodde folk at bare det å minne om en slik hendelse var nok til at det skulle gå på samme vis i dette tilfelle. Folk som la seg etter slik visdom skrev gjerne ned disse bønner, og det er vel på denne måten en stor del av de svartebøker vi kjenner, er blitt til. De er som regel alt annet enn fryktinngydende å se på, istendenfor svarte eller røde bokstaver, er det mest små skitne, nesten  uleselige hefter, slik de har ligget gjemt innerst i skapene.
     Men etter hva det fortaltes var de meget finere. - "De ska værræ røe bokstavær i dænn, men det er itte godt å lesi-o, og folk kan løse Styggen sjøl. En kante bli kvitt o, å ho brænner itte. Å treamann kante bli kvitt-o." Det er derfor ikke hvermanns sak å ha svarteboken, og det er kanskje derfor folk mente at det var presten som hadde den. Slike kyndige prester fantes i mange bygder, i Sem og Slagen var det presten Smith Petersen, som var sogneprest i Sem fra 1780-1825. Hans gravstein står ved kirken i Slagen. Han hadde i sine unge dager studert i Wittenberg, sa folk. Den gangen måtte en jo utenlands for å studere, iallfall til Kjøbenhavn, men  det het seg at det beste universitetet var i Wittenberg, og der kunne en dessuten lære seg den sorte kunst og få svarteboken. Det var en farlig sak å ha den, en var dermed evig fordømt, sa folk, hvis en ikke fikk solgt den for mindre enn en hadde gitt for den. Men en prest var vel sikrere, og Smith Petersen hadde iallfall boken på prestegården på Kongs-Eik; men han holdt den nedlåst, og ingen fikk se i den. Det gikk mange historier om det blant folk.
     Da Smith Petersen hadde vært sogneprest i et par år, ble Vallø kapell innviet, og det het seg at presten ikke likte at han fikk ennå en kirke å betjene, og derfor lovet seg selv at han aldri ville  gå på prekestolen i Vallø kapell. Han greide seg med å la sette opp et kateter inne i kirken, og der sto han når han skulle preke. En søndag han sto der og talte, brøt han plutselig av uten forklaring og sa: "Nei, nå er det noe galt fatt hjemme, jeg må reise hjem med en gang", og så kjørte han hjemover alt hva remmer og tøy kunne holde. Da han kom hjem, viste det seg at tjenestepiken på en eller annen måte hadde fått tak i svarteboken og bladde i den. Hun kunne nok ikke lese, og selv om hun hadde kunnet, så hadde hun knapt forstått noe, så noen ulykke skjedde ikke, slik det gjorde alle de andre steder hvor noe lignende hendte.
    En annen gang da presten kjørte hjem fra Vallø kapell, røk den ene akseltappen på karjolen hans. Men han tvang Gamle Erik til å løpe ved siden av og holde under akslen, og greide seg slik hjem bare med ett hjul. En annen gang var Gamle Erik kommet løs inne i en av stuene på prestegården, og sognepresten måtte mane ham ut, og tvang ham til å gå gjennom nøkkelhullet, enda Styggen ba så inderlig pent om å få slippe å ta den veien. Han ble sendt til en av småøyene ute i fjorden sør for Vallø, hvor der ikke bodde folk. En annen gang ble han kalt til Velle, fordi det spøkte så svært der, og Smith Petersen kom, og mante  styggedommen vekk. Men da han skulle inn i fjøset og åpnet døren, fikk han en kuruke midt i ansiktet. Han ga seg ikke, og det ble slutt på spøkeriet.
     Det er merkelig å se hvordan nettopp disse historiene fortelles omtrent ordrett likt om de fleste av disse vise prestemenn, som også hadde gått igjennom den sorte skole i Wittenberg. Noen av dem var kjent langt utenfor sin bygd, som Chr. Holst i Røken - "Røkenpresten", eller ennå nærmere Samsing i Tjølling. Disse prestene var de egentlige fagfolk, men overalt var det nok noen folk som drev med slike kunster, i stil med de to kvinnfolkene fra Undeli. Slike "kloke" sto det respekt av, for folk visste at de kunne skade en på alle måter, ødelegge dyrene, stjele melken etc. En hadde sine råder mot dem. En morgen på høsten kom Gunhild Basbergrønningen - hun døde 1880 - gående til Langvall, og kom over en gammel kone som satt og stelte med en varme midt i veien. "Sitter du her og brenner midt i veien?", sa Gunhild. "Ja," sa kona" -"de er ein som i damårres har sputtæ ei trollklyse i gården hime hos mig, og nå ska je se hoffer noen som har gjort det. Er det du?". En slik trollklyse, folk kalte det også trollspytt, trollsmør, var enten noe skum efter et insekt, eller en slags sopp, men folk mente at det var noe "trollkatten" hadde spydd ut. Trollkatt igjen var et utyske som visse kjerringer laget og så satte liv i, og så sendte den ut for å suge melken av andre folks kjyr. Tok en så og brente en slik troll-klyse - med ni slags ved, kom den som hadde gjort det og ba om drikke.
     Det var derfor kanskje ikke så rart at man var forsiktig med å låne ut sine redskap og annet til fremmedfolk, særlig kjernen, så lett som det kunne være ikke å få smør. Petrine Unneberg kom en gang til Hans Nielsen Unneberg og ba om å få låne en kjerne. - Han sa i spøk: "Hadde det vært for i tiae at du kom og bad om å få låne kjærne, hadde du inte fått låne noe".
     Når så i gamle dage folk hadde en slik bakgrunn å regne med, og vel å merke ikke som noe de hadde lært, og som en derfor uten videre gikk ut fra var der og ellers ikke tok større hensyn til, men som noe som var der lyslevende og like innpå en, så kan en forstå at et slikt syn måtte sette seg spor i det daglige, i allslags skikk og bruk. Hva form det tok, ble bestemt av enkeltheter hentet fra mange kanter. Noe, kanskje ikke svært meget, kom fra folks erfaringer, helst slik andre fortalte om dem, annet kom fra gammel lærdom, fra noe som engang var anerkjent visdom, men som siden var avlagt. Men en skal stadig huske på at det opprinnelig var i alvor en tok på seg alt dette, og at det var alvor kan en se derav at det var til visse tider, og ved visse viktige anledninger i et menneskes liv at det ble særlig meget av slike skikker, og det var fordi det just er da at menneskene føler de trenger vern og hjelp. Det gjelder de tre vanlige store begivenheter i et menneskes liv, de tre milepeler - bryllup, fødsel og død og likferd.
     Minst kanskje ved bryllups tid, da følte en seg vel på en vis sikker og overmodig, da var en på høyden, og det er festen og festskikkene som er det mest karakteristiske. Det er de gamle nedarvede seremonier som ble fulgt, og det i Sem og Slagen også, og selv om en ikke har så synderlig meget om bryllup derfra, så har vel skikken vært noenlunde som i de andre Vestfoldbygdene, slik en har skildringer i boken Gamalt frå Vestfold, bind II.
     Noen opplysninger en har, viser dette ganske tydelig. En stund før gikk beamann rundt - de fikk en mann til å gå fra gård til gård. - En forteller: "Jæ sansær nokk det gikk båmenner, å di sette fram stol te-n, menn han sætte se allri førn hadde fått bett. Jæ sansær det var no slags ritual, jæ veit det vart sagt om ein attn var ny å itte kunne be slik såm bå-menner pla gjøræ. Åsså var e dænn skikken att bått mann å kjæring i huse som skulle bes, di skulle værræ inne me dei blei bett. Å så var skikken dænn att nårn hadde bett, da sætten se, å så sae kjæringa te mann. "Du har vet lett å skjenke båmann me væl, Anners." Men noen bea-reggle fra Sem har jeg ikke sett, antagelig har de brukt den samme som i de andre bygdene.
     Så var det senningskvelden, der heter det - Kvellen føre var sennings-kvellen, i gamle daer så sente di jenter mæ smør og kake kvælln føre brøllope, å så bø dæmm inn guttær å så spællæ de å dannsæ dænn natta au fyrri brøllope. Senningsjenter kællæ vi dæmm; det var ifrå dæmm som var bett, å det var ifrå grannlage åsså var e sjyllfølkæ. Sjyllæ var søsken å søskenbån å nesøskenbån å faster å fabbro, moster å mobbro. Også til begravelser var grannelaget (bearlaget) buden. Mattis Unneberg (bruksnr. 6) hadde som grannelag: Søndre Basberg og hele Røren; de andre på Unneberg Søndre Basberg og en del av Røren.
     Så dro brureferden ivei . De var en fire fæmm hestær som ræi fyrri brurefælæ, å som ridde att å fram, et par klarnetter var å me, å for hver gard di reste færbi, så blåste di. Mænn kvælln brukæ di fæle, da sku dæmm dannsæ." Om reisen til kirken forteller Unneberg. - Før i tiden kjørte ikke brudefølget til kirken. Fra Søndre Slagen gikk man i alminnelighet veien om Søndre Basberg-Unneberg, tok så i sommertiden stien over Basberghagen og Paltene til det nåværende Flaskefoss. Det var flere rasteplasser på en slik tur. Her på Unneberg ved berget rett øst for Skjeggestads framhus var "Brurebergje", det var før en sprengte ut stein  der. På Paltene på den eiendom som nå hører til Nordre Basberg var " Brurestua" , der det er små avsatser i berget - nedenfor er det en hasselli. Det var riktig en fin plass å hvile på, og så hadde de kjømester med i følget, og han skulle by på kaker, vin og dram.
     "Det skulle værre en aen vei tebars ifrå kjærkæ, de kulle likesom værræ meire løkke", het det, og samme skikken er kjent fra en lang rekke andre steder også. Antagelig ligger det bak at en på den måten ville  narre onde makter av et eller annet slag, som lå og lurte på brure-folkene. Mange merker var det og - "Blæi de snø, så blæi det fattigdom, blæi det rægn. så blæi det løkke - nebør kalla vi det her! Der er det. også almen enighet over hele landet - en skur i brurekrona betyr rikdom, seier folk.
     Så kom ferden fra kirken, til mat og stas og til dans. Da hadde de fele - " vi hadde en spellmann her nepå Hesby vi kællæ Mil - De var enske gamle dannsær, de er itte slike dannsær nå i ti'n som i dænn tie. - Når de var fælie, så sa kjømessteræn di skull gi kokkæ noe, for båtte turuæ og slæivæ hadde ryke a før a. Kokkæ ga di alle jentene. - Gi i brurskåle hørte je nok nemnt. Så skull dæmm dannsæ me bruræ ælle samman, de var brurdannsen. Mænn de var bare noen gånger omkring gølve. Brugommen dannsæ me kvinnfølkæ og karfolkæ me brura. Så var e først ettersom de var sjyllte te da. Hu mor fortelte om dei hadde brurekrone i gamle daer. Ho snakka om at di lånte krone di som itte hadde. Ho var åvæ Fresjægalane oppi Sem, der brukæ di dæm".
     Det meste av disse opplysninger er efter Amund B. Larsens opptegnelser, slik han noterte dem under en samlerreise i Vestfold i 1920-årene, - og det meste er trykt opp i boken Gamalt ifrå Vestfold første bind. I annet bind finner en en utførlig skildring av hvordan det gikk til ved bryllup, barnedåp og likferd i Vestfoldbygdene i gamle dager, og det er vel i det store og hele de samme skikkene en har fulgt i Sem og Slagen. Men her er bare tatt med de opplysningene vi har fra disse bygder, og en kan bare vise til de mer utførlige skildringer fra nabobygdene for å fylle ut billedet.
     Mindre stas og enklere former har vært brukt ved barnedåp, og det en har notert fra Sem og Slagen dreier seg mest om råd og vern for å verge barnet mot ondt. Det begynte med slikt før barnet ble født. Møtte moren en som bar på en hare, ble barnet " harræmynnt" - " så je væit det, følk knytte pappir om hue på harræn, sån itte sku møte noen å gjørræ uløkke me det". Om en som gikk med barn, var med i en likferd og kom  til å se ned i graven, ble barnet " umættelig", og ikke fikk en vordende mor være med når noen slaktet - "for dærsom det skvatt en bloflækk bortpå hennær så fekk ongen dænn flækken, såsandt ongen hadde liv da". Det var så meget som truet slike vergeløse småbarn, og sydde en en sølvskilling i reiven var det godt vern. De var redd for onde folk - og de var redd for "de andre" - særlig før ungen var døpt, eller før moren hadde vært i kirken. Gikk hun ut før, kunne barnet bli bortbytt, og hun få " en ul-onge" i stedet. Slikt hendte. En har nok hatt slike byttinger å dras med på mange gårder.
     Unneberg har gjemt på et gammelt brev fra 1823, hvor det er en som ber til barnedåp. Det er skrevet av Christian Aasen (f. 1789) som var lærer i Nykirke. Konen Kari Ellefsdatter var født 1800. Hun var vokst opp på Unneberg. Brevet lyder:

Gode Forældre.
Paa 2de Pindsedag har vi besluttet at faae vor lille datter som første gang i kirke. Vi ønskede meget om I med kone vilde gjøre os den fornøielse og komme til os paa bemelte lag, men ei medtage noget at tere af, for da ville det gaae med Dere som det gik fordum de 5 daarlige jomfruer. Dørene bliver tillukkede, og da maatte de søge hen i andre gaarde at fortære deres medhafte sending. Dersom at Dere har bekommet dette Thimothi frøe fra Jarlsberg, da ønskede vi om at dig medtage det. Hilsen og Agtelse fra os alle paa stedet. Om Gud vil, saa venter vi paa Dere den bemelte tid. Lev vel til vi sees.
     Ved den siste milepelen samles menneskene igjen, og her som ellers var det et eget preg over alle ting. Som sagt, en har ingen skildring spesielt fra Sem og Slagen, men møter likevel samme alvorlige stemming, samme vare oppmerksomhet for merker og varsel. Om det var et kvinnfolk likferden møtte så ble det et kvinnfolk som døde neste gang. Kom en til å legge to ting i kors, skulle en snart spørre dødsfall blant sine nærmeste, og om en henter dyrlegen til en gård, så er det gjerne et menneske på gården som " er feig" dvs. snart skal dø. Fuglene kunne en også legge merke til. Sikkert var det at kattugla var dødfugl, men kom det en fugl og pikket på ruten, var det for å si at noen der i huset var feig. I selve likferden skulle en også passe på. Det var gjerne skikken at eldre karfolk skulle ha høy hatt, og når de hørte kirkeklokkene, løftet de gjerne på hatten. Slike som hadde tatt seg av dage, ble ikke begravet på vanlig måte. Kisten ble kjørt til kirkegården på kvelden etterat solen var gått ned, og ble så løftet over muren, men ikke gjennom porten. Det ble ikke ringt med klokkene, heller ikke var prest eller klokker tilstede, alt skulle skje uten de vanlige seremonier. Noen mer utførlig skildring av hvordan en gammel begravelse gikk for seg før i tiden i Sem og Slagen finnes vel ikke, men en får også her vise til hva vi kjenner fra andre bygder i Vestfold, slik det finnes i boken Gamalt fra Vestfold II, som det ofte er vist til.
     Det er som det gamle grunnlaget av tanker og tro trer særlig klart fram ved livets store høytider, svakere, men umiskjennelig har en også føling med det ved årets store høytider, slik slekt efter slekt har opplevd dem. Før i tiden var folk ganske annerledes knyttet til årets faste rytme enn de er nå. Dengang var synskretsen knyttet til det nærmeste, og derfor ble en mer avhengig av selve årets gang - av årstider og helg, av merkedagene. Som ellers her i landet er det julen som ruver størst, og julen står som slutten på det gamle og som opptakten til det nye, og merkene og skikkene peker derfor hver vei. Lenge før begynte stellet, med brygging og baking. Nok skulle det være; som en fortalte: "Je væit ho mor bakæ sju bakningær fyrri jul, fær de skulle itte bakæs igjænn fyrri kjynemess. Så lae di brøe i kønn-bøler, gravde det ne i kønne, så det inte sku bli for tørtt".
     Ikke bare folk men også dyra skulle ha sitt. Kuene sku ha havrebann, fortalte gamle folk, og så sa en når en ga dem: " It vel å trivs vel alle mine kuer, før i kveld er det julæftaskveln" , andre sa en skulle ikke si et ord når en gjorde det. Vern om fjøs og stall måtte til. En satte en ljå eller en sigd over døren, eller la eggjern i høystålet - "di sætte naværn i høystak og stål over begge dørnæne" sa en. Engang i 1880 årene tjente Maren Basbergmoen hos Anders Brekke, og hun kom borti dette stålet da hun skulle ruske høy til kuene, det var vel konen på gården som ville følge gammel skikk. - "Ho mor fortelte om trøllkjæringæ som de var rædd før te jul, ho sku kommæ å gjørræ uløkke på kuene te julæftaskveln. Å så slo de en gammæl hestesko over fjøsdørnæ, å så slo de over hver ku værme med ellstål å flint. Så ga de hver ku julæftasbanne, å fær hver ku de kom te, så sa de: "Hær har-u julæftæsbanne ditt, å nå behøver-u-itte værræ rædd før trøllkjæringæ". Julaftens morgen måtte en tidlig opp. " Elles kommn Tåmmæs te å sjite på stabben" . - Tomasdagen eller Tomasmesse var Lille julaften. Det var mye som skulle gjøres. Julebusk skulle settes opp - "æi buske te hvært hus te fæuern om julkvælln". Ve hvært enndæ hus, sku de værræ fæule-buske med to kønn-bann i, å så sku dæmm skifte inn nyårsæftæn, da ha fæuern iti tor-æm". Det var vel for at det skulle gå fort unna at det ble sagt at den som ble først ferdig i fjøset på julekvelden, nyårskvelden og helligtrekongers-kvelden, skulle bli først ferdig i skuren og potethøsten.
     Tredje dag jul var også en slags helg, og annendagen "dænn sku værræ Gullmunn". Det forklares slik: "De er stæuræne de kallær det, da lægger-i det ini sængæ te dæmm dæ ligger, men sover, me rotæ å ællting på, å så nårn vaknær, så finner-æm det ve siæ a sæ. Åsså om treadan, da ske dæmm ha Jærttru Gålrå. Da kann de få bryti en stomp a det, å få lagt dæ i sængæ te noen, så blir dæmm så sinte så dæm slængere borttover gølve så jolæ sprutær. De var bare spetakkel både te jenter å guttær. Kann de inte komme inn, så sto det på dørnæ på utsiæ om morræn når de løkte opp, så fekk de det i fangæne me de samre".
     Så kom annen dagen Stjerneguttene. Slik fortelles det om dem i Gamalt frå Vestfold: "De var an juldan stjærneguttæne bynte å gå. De hadde hvit sjurtte på sæ, åsså hadde de en hatt så høg, me svære lange sløyfer i, hang neover ryggen på dæm. Åsså hadde de i svær, svær stjærne som di hadde på en stæur, dænn var-a fullt a pappir på, rosete pappir, å ja, dænn var pen, å så sto de å svingæ-o, så sto de å sang sællmer å sånna julesangær. De var sånne våkstringsguttær, fattie guttær, å når de hadde syngi, så ba de dæmm kommæ inn å ga dæm kake å mat å va det va-ffer no. Å når de hadde fått det da, så sang de ijænn "takksigelse for skjenk å gave". Menn de blei alagt mæir og mæir for di skræmte hestane, når dæm sku te kjærkæ om juldaen".
     Nyårskvelden var det "nyårsvake:" og da skjøt de inn det nye året, og nyårsmorgen skulle en se hvem kom først inn - ".Dæm som kom inn først i huset på de nye åre dænn var nyttårsgave tell den ællste i huse. Var-e mann, så var-a nyttårsgave te ællste kvinnfølke, å ommvennt. Menn dænn fræmmene mått-inte ha vortt i det huse før i julæ". - Hellig-tre kongerskvelden var helg, med en bestemt slags lys, og den hørte med i julen - for julen varte helt til tyvendagen.
     Men så begynte det nye året, og dagene fulgte på hverandre, noen stakk av som merkedager. Egentlig hørte de sammen med gammel tid, da folk ikke hadde almenakken men primstaven til å holde regnskap med dagene. Her hadde visse dager sine bestemte merker skåret inn, merker som hang sammen med gammel tro på helgenene, som hver hadde sin dag. Noen husket folk, som Kjynnesmess, annen februar, Kyndelsmesse heter den egentlig, og navnet - kyndel betyr lys - har den fra gammel tid da folk gikk i prosesjon med tente lys til minne om Jomfru Maria kirkegang. Maria Bebudelsdag (25de mars) var helg, og på sammerdagen - 14de april, brukte de på noen gårder å ha fløtegrøt. Askeonsdag var dagen før skjærtorsdag, og langfredag skulle en ta på med noe riktig " styggarbeid" som et minne om Kristi lidelse. Eller en ga folk "langfredagsris". - " Dæmm stal sæ inn å ga dæmm ris på sængæ. Dæmm fækk ein tell å lokke opp for sæ, når-æm kom" . Sankt Hans var her som ellers en mer verdslig helg, men også den som var best kjent og hadde mest stas og morro med seg". Sikstusdagen (12te juli) kjente folk til, det var da Maria gikk på besøk til Elisabet sin slektning og Mikkelsmes (29de sept.) kjente de fleste, det var også termin for tjenestefolk, og Helgemess (første nov.) hadde ennå sin plass i folks minne.
     Men det viktigste ved merkedagene var åpenbart det de kunne si om været. Dengang, i gamle dager var det ikke daglige værmeldinger, og hva slags vær det skulle bli, var like viktig dengangen for alle hvis daglige virke hang sammen med gårdens drift. Her hadde folk ennå flere slike merkedager. Det var Skoklefallsdagen den 3de juni, da skulle alle være ferdig med å så, iallefall var det siste dagen en kunne gjøre det. Og slåtten skulle en ta til med den l0de juli - Knut med Ljåen, eller Knut Konge. Det var vanlig erfaring at det ofte ble regn i disse ukene, og det var helst 20de juli - Marte Vassause, og 25de, Jakob Våthatt som viste hva vær en skulle ha; gikk begge dagene inn med regn, ble det regnvær for en god tid framover. Om Hundedagene - 24de juli - gikk inn med regn, så kom det til å regne helt til de gikk ut - en måned efter, og som om ikke det var varsler nok, het det at regner det Syvsover-dagen, 27de juli, blir det regn i syv uker. En kan undres på hvordan folk fikk alle disse merkene til å passe sammen.
Før i tiden, like ned til 1864, sto det angitt i almanakken hvordan været skulle bli innen hver uke. Grunnlaget var at man trodde at været skiftet i en bestemt orden innenfor en lengre periode, så at det samme været kom igjen etter en viss tid, vanlig hvert tyvende år. Det var derfor at almanakken kom til å bli en så viktig bok, og mange fulgte med og skrev inn notiser om været i almanakkene sine. Det var kanskje et slags forsøk på å kontrollere hva almanakkene sa, for det måtte alle snart kunne se at det var langtfra alltid at det gikk slik det sto på trykk. Folk trøstet seg med at et eller annet sted var det vel slikt vær som almanakken sa, men det hendte også, forteller Unneberg, at folk ble så sinte at de brente almanakken, og mente på at de ikke skulle skaffe seg en ny.
     Det er, som sagt lett å forstå at folk var så oppmerksomme på vær-merker, og det var såvisst ikke bare merkedagene som ga beskjed. Dyrene ga merker om vær og vind. Så en måker i kirkebygden, det var gårdene som kunne sees fra kirken - blir det snart styggvær i sjøen. Flyr svalene lavt blir det regn, flyr de høyt, blir det godvær. Det er kjent hele landet over. Rister hesten seg når de tar av den selen, blir det regn. Likeså om katten spiser gress. Får en se en av de store svarte snilene, blir det regn, mens en hvit snile tyder på godt vær. Selv et slik lite uhell som at en mister et smørbrød, kan si sitt: Faller det med smørsiden ned, blir det regn. Og en kan se merker på himmelen. Så en nordlys høst eller vinter, ble det sønnavær og nedbør. Er himmelen rød etter solnedgang, blir det vind dagen etter. Det er jo etter bibelen, et av de tegn på himmelen som folk har lagt mer merke til enn " tidernes tegn". - " I dag er himmelen rød, det blir storm". En kan se etter hva retning skyene tar, eller i hva retning en første gang på året hører torden, foruten etter rent lokale merker, slik som dette: Om en kjenner lukten fra cellulose-fabrikkene på Tofte eller Moss, blir det nedbør. Enklere er at om en hører lyden fra fabrikkene i Tønsberg, blir det sønnavær.
     Som enkelte av merkedagene er det visse andre forhold som gir riktige "langtidsvarsel". Byggver skjærene sine reir lavt nede i trærne blir det tørr sommer. Mange rognebær betyr en våt høst, men en vinter med lite sne, for, mente man, trærne kan ikke bære to byrder samme året. Ellers viser været i vintermånedene hvordan det blir i sommerhalvåret; oktober svarer til mai, november til juni osv. Det pleier slå til, sa gamle folk.
     Ellers gikk året sin gang med den vante rytmen, uke etter uke, måned etter måned, med hverdag og med søndagene med fred og hvile, med prest og kirke. Det var helgen, og den betydde kanskje mer dengang enn nå. Da skulle en ikke arbeide, og det fortaltes en advarende historie om en som gjorde det. "Det var æi kjæring i Høyjord som fækk fræmmen en søndag, å de fræmmene de ræste te kjærkæ, å så hadde o-nte brø te dæm, de kom uvænntænes da, ser-i. Så bakæ o fire brø om fyrrimæddan me dæm var i kjærkæ, å da ho tokk brøæ itor bakærommen, dæm sku værræ stekte, så var e bare stæin. Å de brøæ blæi tatt å bevaræ i kjærkæ, å der ligger dæm dæn da i da. De ske værræ ællvorli sant æu, for de er flæire som har sett dæm". Det er en gammel og ærverdig historie. Det fortelles alt i en av sagaene om Hellig Olav, om en kone som kom til å bake på Olsok. Her er historien slik: Det var en greve i Danmark som hadde en norsk tjenestepike, hun var fra Trøndelag, og hun dyrket den hellige kong Olav, skjønt greven gjorde narr av hennes tro. Et år, på Olavsdagen, bød han henne bake brød. Hun bad til Sankt Olav at han måtte tilgi henne hva hun måtte gjøre, og bakte brødene og satte dem i ovnen. Men da hun tok dem ut var de blitt til sten. Slik kan en historie leve gjennom hundrer av år, og skifte form etter hver ny tid.
      På søndagen skulle folk i kirken. Og Jørgen H. Unneberg forteller om kirkegangen. Når folk var kommet innenfor kirkedøren, ble de stående stille en liten stund med hatten eller luen i hånden og hodet bøyet, mens de bad en kort bønn før de gikk til sine plasser. Så løftet de hodet igjen og fant plass til hatten i et av vinduene. Vindusåpningene i den gamle kirken i Slagen var store og dype, og det var god plass for hattene. Sto en litt fra, var det alltid villige hender som tok mot hatten og fikk den sendt til vinduet. Så gikk de inn og sto igjen en liten stund med bøyet hode før de satte seg.
     I kirken samlet folk seg, fra de var småbarn i dåpen - som konfirmanter når de ble voksne og så videre. Konfirmasjon hadde en større plass i folks liv før i tiden, den var som en slags prøve og merke på at nå var de voksne og kunne få seg noe å gjøre. Derfor betydde det noe om en ikke "slapp frem", og måtte forsøke ennå en gang, og kanskje ennå en. Nå het det seg at en kunne hjelpe på utsiktene ved å gi noe til presten. Det var en i Østre Slagen, fortalte folk, som hadde en gutt som hadde så vanskelig for å lære, at det var fare for at han ikke ville slippe. Så tok faren med seg en bukk og reiste til presten, og ga ham i bukken, og sa noe om at presten fikk tenke på dem når det skulle avgjøres. Gutten slapp, men presten hadde sagt at han ikke visste hvem han skulle konfirmere, gutten eller bukken - de var like dumme begge to.
     Hverdag var det nå mest, og i alt dens arbeid og strev var mangt annerledes enn nå. Dette er forresten et kapitel for seg, og de kilder som viser hvordan folk hadde det, er vel først og fremst alle gamle ting -klær, inventar og redskap, slik en kan se dem på gårdene eller i museene. I denne sammenheng er det ikke meningen å ta med dette stoffet, her skal bare gjengis noen beretninger som kaster et visst lys over gammeldags liv. En ting kan se ut som noe rent ubetydelig, det er belysningen, men det har sikkert vært en sak som ga en egen farve til dagliglivet før. Vi i våre dager, med elektrisk lys nesten overalt, har vanskelig for å forestille oss liv og stell i de halvmørke stuene og gangene inne, og i uthusene. Fra 1870-årene var parafinlampene i vanlig bruk inne, men ute og i uthus brukte en gjerne en lykt med tranlampe, som lyste dårlig og var lei til å ose. Ennå tidligere og ellers sammen med lampene hadde en lys, som en gjerne støpte hjemme. I slakten tok en vare på all talgen og fettet, og brukte det ved lysestøpningen. De mest alminnelige lysene kaltes "vandlys", de støpte en ved å dyppe veken om og omigjen i den smeltede talgen, til lyset ble så tykt en ville  ha det. De lyste ikke noe større, og barna var ikke synderlig begeistret over alt det bry det var med å "snyte dem", passe på veken, og bruke lysesaksen. En hadde også noen mindre lys som folk kalte "pissitosær". Til Helligtrekonger støpte en trearmede lys. Folk arbeidet, spant og vevet ved dette lyset, og skomakeren satt og arbeidet med et slikt lys i en trekkluft. - "Je forståe inte vi kunne se å gjørræ no", sa en gammel skomaker.
     Nå prøvet vel folk å utnytte dagslyset bedre, matordningen tyder på det. Først var det morramaten - kl. 5 til 6 med kaffe. Og så "duern", da hadde de havremelsgrøt - "å vare godt mjøl å go tykk mjælk, vare itte værst kost" . Duern var en time det var ifrå klokka 8 til 9. Middagen var 12, og det var halvannen time. Så var det økt igjen, og den varte til klokka fire. Det kaltes både økt og eftasvæl. Så kom kvelden klokka 8. De begynte tidlig, men det var full dag om vinteren med, og da sto folk på låven og tresket med lys, i lykter med små åpninger i siden, som det lyste litt av. De tresket med "handvøl og slavøl". - Tust og sliul sier de andre steder. Treskingen burde en være ferdig med til jul, men frøet kunne ligge utresket til over nyttår.
     På enkelte gårder brukte de å lage til en ekstra god fløtegrøt når onnene var over, etter " plæuen" , eller våronna, etter " høynæ;", slåtten, og etter "skurn" eller skåronna. Slåtten var en strid tørn for slåttekarene, dengangen de bare slo med ljå. Lettest var det å slå når gresset dugget, dvs. enten tidlig på morgenen eller sent om kvelden. Da bet ljåen best, og det var ikke så varmt for  slåttekara. Strykestikkene var hjemmelaget før i tiden. En tok et passe stykke tre og laget det til, og smurte tjære over det, og i tjæren var det blandet inn sandkorn, eller biter av bryne-sten, knust ganske små. Stikkene måtte ligge og tørre en stund før en brukte dem, og de varte ikke synderlig lenge, og da så smergelstikkene kom i handelen, sluttet folk med å lage strykestikker selv.
     Før i tiden, forteller Hans Nilsen Unneberg, at en alltid pleide stryke et par strøk over ljåen om kvelden, da bet den bedre dagen enter. Men han gjorde det ikke selv, sa han. Når slåtten var ferdig og en skulle kjøre inn det siste høyet, måtte en alltid la ligge igjen et fange høy, ellers fikk en ikke godt høy neste år. Nils Mathisen Unneberg (1769-1851) var visstnok den siste som holdt på denne skikken. En av de første som anskaffet seg slåmaskin var kjøpmann Henrik Holst i Tønsberg. Han eide flere  av løkkene omkring byen. Der kunne folk se den nye maskinen i arbeide noen gang i 1870 årene. Det var en stor ting den gangen, skjønt en nå knapt ville synes maskinen var så særlig bra. Det måtte gå en mann etter å rake ihop for hver skåre den tok, før kunne en ikke slå den neste, men likevel var det en stor forbedring om en sammenlignet med å slå med ljå.
     I boken Gamalt frå Vestfold, annet bind, finnes en mer alminnelig skildring av onnearbeidet i Vestfold, men ikke noe som spesielt gjelder Sem og Slagen, om enn antagelig stort sett redskap og arbeide har vært det samme der. I Unnebergs opptegnelser er der endel notiser om gammelt arbeidsliv, og etter dem skal noe gjengis her. Han skriver litt om hvordan folk tok vare på barken for å selge til garveriene og tjene seg en ekstraskilling. For 5 fots granbark fikk en 7 øre stykket , mens eikebarken var mer verd og ble solgt etter vekt. Det folk trengte til materialer og til brensel ble gjerne hugget om sommeren i juni og juli, for da gikk sevjen i trærne. De hugget gjerne trærne i lengder på 10 fot, og tok av barken i stykker på 5 fot. Den måtte være hel. Huller etter kvistene ble det naturligvis. Granbarken kjørte en til gården, og barken ble flådd av, mens en flådde av eikebarken der treet var felt, og der tok en også barken av grenene. Det var den tynne, slette barken som var best, den som var tykk og skrubbete, fikk de ikke solgt. Så la en barken på bakken med innersiden ned, og når den var tørket, ble den rullet sammen, og malt på en kvern - en "barkemølle".
     Fra Sem er det forresten en skildring av hvordan en brygget i gamle dager, i boken Gamalt frå Vestfold I. "Vi gjorde mælt a bygg, sætte ve ommen te å gro, så det blei vart, så det grodde. Det måtte gro, hælleså hadde itte øllet blitt søtt. Åsså hadde de det oppunner taket på ei høyslegrin me laken på. Så høllt de på å røre i det tell det blei noenlunde tørt, så hadde de det ne te møllæ, klæuv det. Åsså vare da dænn tiæ de sku brygge, og ha det oppi ei så da, åsså koke briskelåg. Åsså vare noe de kælle råstegris, sætte de dænn fær tuten, så itte mællte sku kommæ ini ber-han. Så vare å koke flæire gryter me briskelåg, åsså sku de slåæs oppå mællte, oppi sån som mællte var i. Det var flæire vænningær å tappe a igjænn, å slå på igjænn for å få pressæ ut mællte. Så vare å byne å sanke øll, da. Da sku det værræ nokk å ha oppi grytæ å koke opp igjænn. Så vare å bræsæ homle, hadde en skvætt oppi grytæ, åsså homle oppi dær, te å kok-opp. Så vare å ha oppi en stor så, å ha det te å gå, åsså jest i. Di hadd'n jestegris, som de stræukn på, og så neste året, så bløytte den opp igjænn. Så da var'e færdi, det stod å gikk en dags ti da, me jest'n oppi, og så var'e tappe opp på æi stor tynne, ho mor hadde æi som tok hunnre å førrekju liter. De var godt drekke."
     I Unnebergs opptegnelser nevnes også dette hjemmebryggede malt-øllet, men det sies at etterhånden gikk folk over til å lage sirupsøl. Ellers forteller han om matstellet, og om forsyninger for året. Om høsten slaktet folk gjerne en kvige eller en årsgammel okse, og var det et ungt dyr, solgte de kanskje en fjerding og saltet ned resten, og til jul slaktet de en gris. Av fisk, salt sild og brisling, kjøpte en vinterforsyning på ettersommeren når vestlendingene kom til Tønsberg med fisk. En vanlig rett var salt grynsuppe med gulerøtter, kanskje også med andre grønsaker, og især erter. På høsten hadde en gjerne nok av erter, og laget ertesuppen tykk og god, så tykk at det het seg at når ertene svellet ut, sa de til hverandre: "Du klemmer meg. Du klemmer meg". Men på våren var det mindre av erter, så suppen ble tynn, og da sa ertene til hverandre: "Hvor er du? Her er jeg? "
     De klær folk gikk med var gjerne laget av hjemmevirket materiale og sydd hjemme, og farvene var fra mørkegrått til sort. Til pent brukte en ikke jakke, men en lang frakk ikke fullt så sid som det en siden kalte "diplomatfrakk" . Om vinteren hadde en overfrakk. Senere kom sjøtrøyer og ulster i bruk. Til hodeplagg hadde en bløte svarte filthatter, om sommeren en halmhatt, og så hadde en flosshatten, den en skaffet seg når en sto brudgom. Om vinteren hadde en luer av løent skinn, " Helsingør-luer" kalte en dem, en annen sort var "Solør-lua" med ørelapper som en kunne brette opp og knytte sammen over luen. Undertøyet var også hjemmelaget av ull og "bomesi", og skjorter av hvitt lerret. Halvskjorter, som en knyttet sammen i ryggen, var til stas, med sort silketørklæ, og med linningen, kraven, brettet ned over tørklæet.
     Et lite inntrykk av hvordan folk var kledd i ennå eldre tid får en av en beretning om noe merkelig som hendte ved broen over Aulieelven.  Det var gamle Ola Askjer som fortalte om det. Han og en tjenestegutt som het Finn, kom med et varelass fra Tønsberg, en månelys kveld, så en så alt tydelig. De så en kjempestor kar komme over broen, med en gammeldags høy filthatt med smale bremmer, med knebukser, og en gråsvart vampe som nådde til knes, slik folk gikk kledd nedover mot 1850 årene. Det var nok ikke folk, det så en på benene, det ene var en menneskefot med en jernbeslått sko, men den andre var en hestefot, skarpskodd, og de så at ansiktet var blekt som døden. Begge så ham ganske tydelig. Hesten bråstanset og steilet, men skikkelsen bare trampet forbi dem, og da de snudde seg for å se etter ham, var han søkk borte. En gammel mann mente det hang sammen med noe som var hendt for mange år siden, en bonde var røvet og slått ihjel der, og liket ble funnet i elven.
     Skreddere og skomakere gikk rundt i husene. De var gjerne selvlærte folk, og snittet ble deretter. Også andre håndverkere gikk omkring og reparerte, det var gjerne folk fra bygden. På de større gårder var det ofte en smie, og kanskje en husmann som var smed. Bord og planker, f. eks. til panel, ble saget for hånd, og det var et langt arbeide, når høvlingen også kom til, men dengang hovedbygningen på Unneberg skulle repareres, omkring 1860, kjøpte eieren "Drammensbord", det ville vært for stort arbeide å sage dem til hjemme, og bekkesag fantes ikke i nærheten den gangen. Forresten het det seg at i Slagen var granen for grovgrodd - "soppgran". Den vokste nok fort, men virket var dårligere enn planker fra Drammensvassdraget het det. Ellers var det visstnok vanlig at en også skar planker hjemme, av egne bord.
     Fra eldre tid hadde en spor etter kullbrenning, i kullmilene, som en kjente igjen ved at jorden var svart og blandet med kull. Folk pleide ta jord fra slike miler og legge på gravene på kirkegården, så de ble svarte og fine. All transport var tungvint. I 1880 årene kjørte en melken til Tønsberg med støytekjerre, og skulle en så bruke kjerren til å kjøre gjødsel med, fikk en det arbeid å skure den riktig ren om kvelden til bykjøring. Firehjulsvogner brukte en når en kjørte til mølla, eller til skogkjøring, men da hadde en ikke vognkasse. Senere da en fikk kjøretøy med fjærer, ble det mer bekvemt.
     Det ser ut til som om det har vært flere vindmøller i bygden i gamle dage. Det sto en på Vallø, og der fortelles det, fikk Maren Basbergrønningen malt kornet sitt. Ved Rom, på en høyde vestenfor veien til Åsgårdstrand sto det en vindmølle til for en hundre år siden. Her ble en slektning av folkene på Rom tatt av møllevingen og slengt bortover så voldsomt at han strøk med. En vindmølle på Møllebakken ved Tønsberg ble revet litt før 1900, men den hadde ikke vært i drift på lenge, og på løkken der Fylkessykehuset nå ligger, lå en vindmølle, som ble revet i 1880 årene. Møllemesteren var dansk, og folk på Unneberg leverte melk til ham. På Røren var det en vindmølle som drev en kvern. Kvernstenen lå der til omkring 1920. På Presterød hadde brukeren, far til bundtmaker Ellefsen i Tønsberg, en vindmølle som skulle drive et pumpeverk for å vanne et jorde, men den skal ha vært  lite effektiv. Møllevingenee var slik at de kunne reves i vind, og var det storm kunne en ta seilduken helt av. Flere steder var det små kverner i bekkene på Klokkeråsen, på Brattås og Rørås, den var bygd så sent som i 1910.  En på Eik, revet i 1880 årene og flere  andre. Spor av dammene kan en tildels se ennå. I større stil var selvsagt Saltverket på Vallø. - Saltet fra Vallø var hvitere og renere het det seg, enn det en fikk kjøpt ellers, og folk tjente seg en ekstraskilling ved å kjøre "konsten" en hestevandring som pumpet opp saltvann, eller ved å skjære torv til brensel, fra Åsmundrødmyra, som verket eide. Ellers drev folk med kjøring av langved til verket, helt oppe fra Andebu. Det var langved, opp til fire fot.
     Om jakt og fiske har Unneberg også en del notiser. Bjørn var det i Slagen fortalte Gunhild Basbergrønningen, i hennes ungdom, det har vært omkring 1820. Rev og hare var det nok av, og tiur og røy og annen storfugl. Omkring 1859 hadde en kammerlåsgevær med flint, siden kom geværet med fenghette. Fisket spillet en større rolle, både i elvene og i sjøen. Unneberg har en del opptegnelser om fiske, som gjengis her. Når høstflommen (Mikkelsmessflommen) kom sist i september eller først i oktober, gikk sjø-ørreten opp i elven for å gyte, og når det var vann nok i elver og bekker, kunne den gå belt opp til Roberg, Rom, Rørås, Ilebrekke og Søndre Basberg og opp Eiksbekken. Før i tiden var det meget og stor fisk som gikk opp i elvene om høsten. En tok den med hov, garn og lyster. Senere med teiner. I Eiksbekken lystret de i mørke kvelder med fakler, senere med lykt. I Sandekilen ble det fisket så mye ørret at den måtte saltes ned, og en hadde salt fisk til langt ut på vinteren. Der fisket de også med garn, men tok likevel aldri mer enn en fisk ad gangen. I bekkene tok en fisken med hov. Det hendte ofte at fisken ble stående igjen i smådammene som dannet seg når vannet sank, og da var det en smal sak å ta den med hendene. Det fortelles at i et hjem på Roberg hadde de en høstsøndag for lite mat i huset, og to av karene ble enige om, å prøve med hoven i Robergsbekken. Den ene holdt hoven, mens den andre gikk med en lang stang og slo i bekken ovenfor for å skremme fisken inn i hoven. Hoven var vanligvis så stor at den stengte hele bekkeløpet. Den dagen var det så mye fisk i bekken at han som holdt hoven måtte rope til den andre at han måtte komme og hjelpe ham med å få opp hoven. Når Helgemessflommen (2den nov.) kom, gikk fisken ut i sjøen igjen, ellers går den gjerne ut når det blir lavere vannstand.
     I slutten av april eller i begynnelsen av mai er det iblant flom, og da går hislingen (Iden - leuciscuc idus) opp. En kan ta den i teiner i store mengder, men det er ingen god matfisk. I Vellelven er det tatt sjø-ørret, hisling, ål, både stor og små og løie (aspius alburnus). Av småfisk er det visstnok bare stegg (stikling, steinsild, gasterostes aculeatus). På Unnebergs eie er det i elven engang under flom tatt en liten flyndre, og typiske saltvannsfisk er også tatt i elven ute ved Sandekilen. De som bodde i nærheten av fjorden, fikk mye fisk der, og folk som bodde lenger oppe i bygden dro en sjelden gang til fjorden, men det ble helst som lysttur. Per Røren hadde likevel pram ved Ringshaug i sin tid, og på Unneberg hadde de til 1812 strandrett og garnrett ved Ringshaug. Gårdens skog, senere frasolgt, gikk til omkring 1812 helt ned til sjøen. Vintertid dro mange ut på isen for å fiske. Da var det gjerne bedre med tid enn om sommeren. En fisker på Husøy har fortalt at det var et alminmelig merke at en skulle ha den første horngjel i garnet den 4de mai.
     En virkelig uttømmende skildring av gammeldags liv og arbeide ville det være vanskelig å gi, dertil ville det vært nødvendig å ha langt flere opplysninger, og det måtte inngående undersøkelser til. Takket være Unnebergs opptegnelser, kan en likevel få slike små gløtt inn i dagliglivet før i tiden. Her i denne forbindelse er emnet heller folks forestillinger, og som før nevnt er det mest egenartede den stadige bakgrunn en hadde, troen på " maktene", den som nå iallfall hos det langt overveiende antall mennesker er borte. Noe lever det hos enkelte den dag i dag. Det er vel et utslag av en slik oppfatning at folk før i tiden var så ganske anderledes lydhøre for varsel og merke. Det var som folk trodde, at alt som hendte en, selv de mest ubetydelige ting, hadde et bud i seg, som en helst ville tyde. Varsel om vær er nevnt før, men like vanlige var varsel for lykke og ulykke, for glede og sorg. Igjen er det fra Unnebergs notiser en får vite det meste om slikt, mange av merkene er forresten like vanlige overalt.
     Klør en i høyre øye, kommer en til å gråte, er det i det venstre, blir en glad. Tar en klærne vrangt på seg om morgenen, kommer en ut for en ulykke den dagen, men en kan unngå den ved å la være å rette på plagget. Verre er det om en kommer til å slå istykker et speil, da får en 7 års ulykke. Ser en linerlen i brystet, med den sorte flekken, første gang om våren, får en sorg. Hvem en først møter når en reiser bort et sted, betyr også noe. En svart katt er et dårlig merke, likeså et kvinnfolk, men har hun forkle på, er det ikke farlig. Har en glemt noe og kommer til-bake for å hente det, går det vrangt på turen. Springer et ekorn over veien fra venstre mot høyre foran en, betyr det lykke, omvendt om den kommer den andre veien, eller snur midt i veien. Her som ellers er det noe ved å høre gjøken første gang, og også i Sem hadde en det velkjente rimet: Nord-gauk - någauk, sør er sågauk, øst er liljægauk, og vest er viljægauk. "Nå" er et gammelt ord som betyr død, og liljagauk skal bety noe med frieri og gifting. Og viljagauk sier det skal gå slik en vil. Om gjøken visste folk også at om en hermet etter den, fikk den blod i nebbet, og kom en under gauketre, der den satt, kunne en ønske seg tre ting.
     Det var merker nok om andre ting også. Om en klør i nesen, blir en sint på den en kommer til å snakke med, klør det i høyre hånd, kom en snart til å ta en god venn i hånden, var det i venstre betydde det penger - eller, noen sa et brev. Om et kvinnfolk slapp ned en skje, kommer det "falske" fremmede, er det et barn som gjør det, kommer det en dame, slipper en mann ned en kniv kommer det et mannfolk. Får noen oppbrett på skjørtet, blir hun snart buden bort, og nyser en, "nyser en gjester til gårds". Får en en blemme på tungen, er det noen som lyver på en, og får en maten i vrangstrupen, er det noen som misunner en. Sier en noe, og en annen sier det samme, sier denne "du får nytt føre meg". Om en hikster er det noen som snakker om en, gjetter en hvem det er, slutter en å hikke selv, mens den andre begynner. Folk som pleier snakke med seg selv, skal bli gamle, mer tvilsomt er det vel at en blir dum av å spise mye poteter, skjønt det er kjent overalt, eller at en får god sangstemme av å spise brent brød.
Likeens er det visse ting en skal vokte seg for. En skulle f. eks. ikke klippe håret i ny-måne, og ikke i friluft. Det er fortalt at engang i 1880 årene kom han Jørgen Unneberg til Anton Basberg for å få klippet håret. Det var sommerdag og fint vær, og han mente de kunne sitte ute å gjøre det, men Anton Basberg mente at det skulle en aldri gjøre, for da kunne fuglene lett få tak i noe av hår et en klippet av, og bruke det i sine reir og da fikk den som håret var klippet av, sikkert vondt i hodet.
     I slike spredte notiser fra gammel tid er synskretsen begrenset til den enkelte gården og dens folk, om det meste likevel er kjent for alle de andre, for selvsagt sto alle likevel i nær kontakt med resten av bygdens folk. Det var jo en lang rekke forhold som angikk flere , og som måtte reguleres og ordnes. Det var slikt som bearlaget, som er nevnt ovenfor, en viktig institusjon som gjorde folk sikre når det gjaldt fellesskap ved høytidelige anledninger, og en ville sikkert kunne finne nøyere opplysninger ut fra listen over faddere i kirkebøkene. Dessuten hadde den gangen ikke kommunene og øvrigheten tatt seg av alt det en kan kalle sosiale problem, som de siden har gjort, og slike problem måtte søkes løst privat og etter gammel hevd. Slik som f. eks. med fattigfolk og tiggere. Det var en hel skare av dem som gikk fra gård til gård, mest kanskje kvinnfolk, og det var gjerne mel de bad om. De hadde med en pose av strie, og inne i den hadde de to små poser, en til bedre mel, hvete eller rug, og en til havremel. Så fikk de på de fleste gårder litt mel, etter råd og evne, mer kanskje etter hjertelag, for det hendte at på steder hvor de hadde best råd, kunne det være lite å få. De kom inn på kjøkkenet, og husmoren som godt visste hva de kom etter, tok en tallerken og hentet mel, mens fattigkjerringen sto og stirret når hun kom igjen, for a se hva mel det var. Var det for dårlig, "sistemel", kunne det nok hende hun sa fra også. I senere tid bad de heller om brød, og etter slakten om høsten bad de om litt kjøtt og flesk. Mannfolk bad kanskje heller om noen skillinger. Om de bad om mel, fikk de gjerne navnet "mjøltravære" hengt på seg.
     Unneberg nevner en del slike fattigfolk fra 1870-80 årene. De fleste av dem er vel bare navn nå, men det var noen som var originaler og som folk husker. En av dem var en de kalte Tiptappen - han het Matias Robergrønningen. Når ungene ropte etter ham: Tipp-tapp, tipper du meg, så tipper jeg deg", så svarte han: "Å, det kan være jit-jat" og hyttet med stokken, så ungene fløy på bare livet og gjemte seg i Bergsbakken. Innunder jul var han alltid full som en alke, og slingret, lang og tynn fra den ene kanten av veien til den andre. Farlig var han ikke og slett ikke dum. Prosten ville engang formane ham til å slutte å drikke, og minnet om skriftens ord at drankere ikke skulle arve Guds rike. Han svarte kjapt: "Jeg trur fråtsere går føre, prost".
     Et snurrig par var Statt og Statta, et ektepar som gjerne kom sist på dagen, etter at de hadde fart byen rundt og tok seg en liten tur innom Berg på hjemveien. De bodde på de kanter. Han var en avdanket skolemesster og hadde derfor likesom krav på en noe finere traktering, og foruten det andre fikk, skulle han ha et stort glass brennevin, han og konen sammen. "Først tar jeg en svelg, så du min brave hustru", sa han - hun bare såvidt nippet til glasset - "så jeg" sa han - "så får vi like meget". Når de så gikk, takket han mangfoldige ganger og ønsket alt godt. - "Må jeg få trykke jomfruens hånd", sa han, "og ønske henne en ny kjærest på det nye året, om hun da ikke vil beholde den gamle". Jomfruen brydde seg kanskje ikke så verst meget om besøket, men de fine talemåtene gjorde henne litt blidere, enda de ble avbrutt av hikke -"Tusen takk fra min kone - hikk - for hva vi har fått i pose og i sekk - hikk - av mat og drekk - hikk". "Så er vi da gudskjelov ferdig mod det træle", sa jomfru Anne, og pustet ut når paret vel var ute av døren, og vandret arm i arm bortover veien, fulle begge to, men i strålende humør.
     Fattighjem og gamlehjem kjente en ikke til den gangen. Slike som slett ikke kunne greie seg selv, gikk på legd. De dro fra gård til gård og var en viss tid på hvert sted, og i en bok de hadde med, ble det så skrevet opp hvor mange dager de hadde vært der. Først fikk folk ikke noe vederlag, siden betalte fattigvesenet for dem, og folk betalte fattig-skatten - den og "kongeskatten" skulle betales om høsten. Faste avgifter var dessuten prestetienden og klokkertollen.
     I nutidens bygdesamfunn er skolevesenet en stor og viktig utgiftspost. Det var enklere dengang. Lærerlønnene var små, og skolen var omgangsskole. Etter en viss rute holdt den til på gårdene en viss tid, og der kom så skolebarna i grenden sammen. Det var gjerne vinterstid og mellom onnene, da folk hadde best tid. Skolelæreren hadde kost og losji på den gården skolen holdt til. Der samlet barna seg i en stor stue og lærte å lese utenat av katekismen, av bibelshistorien og av noe folk kalte læreboken - det var forklaringen, og så sang de salmer, men noe verdslig, noen lesebok hadde de ikke. Bøker var det vondt om, og en fikk ta hva en hadde. På Ringshaug skole, fortalte de, hadde en jente fått tak i et gammelt skiftebrev, og prøvde lære å lese av det. Det var frivillig å lære å skrive, og det ble vel mest de som hadde litt lettere for det, som la seg til med å kunne skrive og regne. Fast skole fikk de i 1840, det var en stor overgang, og mange syntes deres barn fikk for lang skolevei, og at undervisningen og skolen ble så fremmede for det vanlige dagligliv.
     Om skolene heter det i Gamalt frå Vestfold: - "åssn skolæne var her i gamle daer? De var itte skolehuser, skolemesstern gikk i gålæne, høllt skole på hver gål, etter som gåln var stor te. Ongæne kom dit, -det kunne værræ så-n fjortn daer på hver gål etter storlæiken. Allminlie ongær lært-inte å lesæ å skrive. Det var rike følks ongær som sku lære de. De var nå inte så stort dæm lærte, dæm heller, men de var-æ lett. Ho mor skjønte inte en ennæste bokstav a skreft. Ho ønskæ mange gånger -o kunne skrive, før da sku-o skrive så mange brever, sa-o."
     Alle disse spredte opplysningene om liv og stell i gamle dager er som et eget slags tillegg til den egentlige historien. Det er ikke først og fremst hva det har hendt, en søker, men hva en kan få vite om folks tankegang og vaner i gamle dager, i den tid da ennå gammel tradisjon var en absolutt makt som alle fulgte. Men det er et nødvendig tillegg til historien, det legger farge over hele livet, det likesom setter en i kontakt med alle de mange som levet og virket og døde uten at det er mer igjen enn navn i kirkeboken, når den tid kommer da de som sto dem nær er borte. Det er vel også grunnen til at tradisjonen har langt mindre å fortelle om slikt som lå utenfor den enkeltes interessekrets, altså det som etter sitt emne ligger nærmere det en mener med den egentlige historie. Det som minnes er helst fra senere år, fra eldre tid er det mindre.
     Som ellers i bygdene hører det gjerne til at det finnes sagn om kirken. Det fortelles at Slagen kirke hadde de opprinnelig tenkt å bygge på Ilebrekke, og de hadde kjørt dit sten til bygningen. Men morgenen etter var all stenen borte, og det viste seg at den på et eller annet vis var kommet tversover dalen til Bøhaugen, og der ble kirken så bygget. Men noen av stenene ble liggende igjen på den første tomten og de er der ennå, og folk kaller dem "Fristeinene". Det er en skogteig der også som kalles Fristeinstykket. Den gamle kirken i Slagen skal være bygget i det 12te århundrede, men etter en brann ble den nye kirken oppført omkring 1900. En lignende historie fortelles om mange kirker rundt om i  landet, også om Sem kirke, men her er sagnet bevidnet meget tidligere, helt fra 1593 i bispen Jens Nilssøns visitasbok. - Han skriver: "Så droge wi i suduest ad raenn, och komme strax til Aassgaardene liggendis paa den venstre haand, der ere suare stenrøss, och sigis ther, at de ville  der haffue bygt Sembs kircke, men huad de bygde om dagen det bleff nedbrut om natten. Der stod och 2 store lange stene opreist som (sic) stetten skulle haffue verit. Som vi haffde paa den venstre haand". Utgiveren, prof Yngvar Nielsen skriver om veien de tok, at de ikke reiste om kirken men i sydvestlig retning fra Valle til Linnestad og over til Fadum-gårdene. Så rett opp på det store ra, hvor fra gammel tid det har vært vei. De har antagelg kommet opp på raet ved Fyldpå, og har så fortsatt forbi Åsgårdene, hvor veien går fremdeles, og der ser en ennå den svære stenrøysen. Den ene av de steinene bispen så, står der ennå. Med "Stetten" har vel bispen ment en sten foran en trappe.
     En annen sten folk visste det var noe rart med, var Kastesteinen eller Sladresteinen, som lå ved veiskillet hvor skauveien til Basbergrønningen tar av fra den gamle veien til Brekke. Det var en som fortalte at når de som unger gikk forbi opp til Basbergrønningen, skulle de alltid kaste en sten bort på Kastesteinen for at alt skulle gå bra, og på tilbakeveien kastet de en til som takk.
     De gamle veiene er et helt kapitel for seg selv, og Unneberg har en lang rekke historiske opplysninger om dem, men det hører vel heller med i et annet avsnitt av bygdeboken. Slik kan det være noe ved et eller annet sted som bevarer et sagn, men uten navn og feste har sagnet vanskelig for å holde seg. Fra gammel tid heter det at etter Svartedauen var det i Slagen bare igjen to mennesker, en kvinne på Eik og en mann på Rom. Muligens det er et minne om en virkelig begivenhet når det fortelles om et drap i Karlsvik. Det skulle ha vært et brudepar som tenkte seg til Moss for å horde bryllup, og hadde alt sitt gods med seg i båten. Det ble mørk kveld og de søkte havn i Karlsvik, hvor de så skulle være røvet og drept av noen som ville  ha tak i hva de hadde med. Så spinner sagnet videre, det ble ingen lykke med slikt gods som var vunnet på den i måten, og det har slått til, sies det også. Det merkelige er at det, som Unneberg har vist, ser ut som om det er en henvisning til noe slikt fra 1692, i tingboken hvor der refereres en sak mot en Oluf Karlsvik, som i sinne hadde slått løs på noen unger, og truet med, at holdt ikke foreldrene styr på dem, skulle han gjøre "en ond gjerning" når mannen kom hjem fra sjøen - om han "end skulle rømme land og rike derfor" - og fortsettes det - "en ond gjerning er det gjort tilforn der på stranden". 
      Ellers forteller tradisjonen her som ellers om ulykker, kanskje mest om folk som druknet, men slike hendelser kan en vel ikke egentlig regne til minner fra gamle dager, siden de ligger oss så nær i tiden. Ofte har en utførlige beretninger om dem i datidens aviser, og de kaster derfor ikke noe lys over den gamle bygdekulturen. Likeledes er det mange bygdefolk som på en eller annen måte minnes, men også de står vår tid nær, og har ofte vært med om å lette overgangen til nåtidens levevis. En bygds historie omfatter også alle disse, men de hører likevel helst til i våre dager, og deres virke sogner dit. Derfor er de ikke tatt med i avsnittet "Fra gamle dager". Det det her gjaldt om, var å gjøre et forsøk på å samle alle de enkelte små trekk til et helhetsbillede, selv om det ble aldri så mangelfullt.
 
 
 

Gamle folk forteller. 
Delvis etter professor O. A. Johnsens notater.

Svarteboken. - Christen Johannesen (f. 1874) har hørt fortelle om Østen Langbrekke som i sin tid var medhjelper hos presten og skrivekyndig så han skrev skjøter, pantebrev og andre dokumenter. Han lånte bøker hos presten. Folk sa at han også hadde fått fatt i Svarteboka, og etter det begynte det å bli urolig på Langbrekke. Møblene danset på gulvene og falt overende. Dette holdt på en tid, så sendte de bud etter presten. Folk trodde det var Gammel-Erik som romsterte på gården, og at han var sluppet  løs ved at Østen leste i Svarteboken. Selv kunne han altså ikke binde ham igjen, men presten greide det. Noen sier at heretter ble det stille på Langbrekke; men en gammel kone Karoline Toppenhaug på Løkeberg, skal ha berettet at det var 7 djevler som var løs på Langbrekke, og at presten fikk bundet de 6; men den 7de fortsatte å romstere.
     I Hagafjellet trodde noen at det bodde Trollfolk. På jordet til skomaker Jørgen Andersen holdt de på å høye, da sa en gammel kone på gården Studsrød, Helgesens mor eller kone: "De har nok meget mer høy de andre". De andre var trollfolket.
     Gamle Thomas Blix bodde på Strandenga; en sønn av ham, Lars Blix var sjømann, bodde i en hytte på Volden, døde i 1887, 87 år gammel. Han var ivrig kortspiller. Engang mistet han et kort på gulvet, og da så han hestehov og kløv rundt bordbena, senere enset han ikke kortene mer.
     Spøkeri. - I skogstykket mellom Lie og Oseberg gikk en kvinnelig gjenganger. Det het at en kvinne skulle ha tatt livet sitt i den skogen.
     Det ble også sagt at enkelte steder var særlig utsatt for spøkeri, således på Trettepletten. Mange måtte ha følge over skogen mellom Presterød og Sandekilen om kveldene av frykt for spøkeri.
      Marthina Larsen Rom meddeler: Hennes mor og far hadde vært på Oseberg, gikk derfra bort til Rom, det var sent på kvelden, det  lød noen hårde skritt bakenfor dem på veien. Faren til Marthina hørte dem også, og gikk inn i skogen for å se etter folk, men så ingen. Dette var ved en grind ved Li.
     Nøstet på Vallø. - Guttorm Lasken bodde på Lasken og arbeidet på Vallø saltverk. Arbeiderne ved saltverket holdt baller av og til. Engang da Guttorm og hans kone og barn hadde vært på et sånt ball, kom de på hjemveien til Dyrhaven (nu Løveid) - mannen var litt bedugget. Det rullet da et stort nøste foran benene hans, nøstet sprutet ild og rullet foran ham på veien helt til Lasken.
     Da Guttorm var kommet til husdøren på Lasken, stakk han kniven i veggen over døren. Nøstet satte seg da på en grindstolpe som gikk inn til haven, og der vedble den å sprute ild, men gjennom døren kom den ikke.
     Dette var da saltverket ennu var igang, altså før 1860.
     Frykt for gjenferd. - Også i Sem og Slagen var det folk som var redd for at den døde skulle gå igjen. For å hindre det sådde man linfrø på veien fra hjemmet til kirken. Den døde måtte da plukke opp hvert eneste linfrø, før han kunne vise seg i hjemmet.
     Skyte med bøsse julaften. - I gammel tid var det nokså alminnelig å skyte med bøsse utenfor julaften, sikkert for å holde trollskap ute.
     Likeså å hugge en bile i fjøsdøren.
     Trolldom. - Et slektledd tilbake fra S. Hassums tid, trodde man at en kone fra en av Horgengårdene som fikk mer smør enn andre, når hun kjernet, trollet dette frem ved å legge en rød fille under kjernen..
     En mann på Eik hadde gjort en nabo et spikk. Naboen kunne trolle, og mannen fikk eksem og klødde så lenge han levde.
     S. Hassums tippoldefar, Kristoffer Kristoffersen, f. 1741 mistet sine foreldre ved fødselen. Han ble oppfostret på Brattås, og om ham gikk det sagn at han lærte å trolle, men han forsto under konfirmasjonsundervisningen at det var galt, og tilsto for presten. Det het at han måtte sitte innenfor alterringen i kirken 3 torsdagskvelder på rad. Han trollet ikke siden.
     På Brattås hadde en mann vært hos presten, og mens presten var ute et øyeblikk, leste han i prestens svartebok og lærte derav å mane fanden. Siden var det svært urolig på Brattås. Tingene beveget seg. Til og med flatbrødleivene trillet ut og nedover bakken.
     Lyktemenn. - I den bekken som går mellom Basberg og Ilebrekke ble det sett lys, som fulgte bekkens  løp. Man kalte det lyktemenn. Det så ut som en bar en lykte nedover veien.
     Sagn om nissen i Slagen. - Anders Monrad Rom, f. 1872, har i barndommen hørt tale om nissen. Den skulle ha beste sort fløtegrøt for at det skulle følge trivsel med gården. Hørte snakk om at "Nissens matskap"" kalte man en stor sten i utmarken på Rom, men han mener at det var litet igjen av gamle overtroiske forestillinger omkring 1880.
     Sigurd Hassum traff en kone fra Husvik som hadde sett nissen. Han var liten, gråkledt og hadde rød topplue.
     Anna Kathinka Larsen, f. 26. sept. 1887 på Røren (som Grethe Røren eide) så nissen på Lunden under Røren høsten 1904, liten, gråkledt med grått hår, barhodet. Den gikk på en bergknatt og plukket antagelig tie-bær. Den gikk ganske hurtig på bergknattene gjennom en rugaker.
     Anna fulgte etter, trodde det var en guttunge. Nissen gikk hurtig gjennom rugakeren og bort til en stengard og forsvant der med et forferdelig bulder, som om en styrtet flere  lass sten utover en stenskråning.
     Før frøken Larsens tid satte man om julaften et fat fløte- eller risengrøt innenfor låvedøren til nissen. Det var nødvendig fordi nissen passet dyrene. Fikk ikke nissen sitt, kunne han flytte, og da forsvant all lykke fra gården, da gikk det galt med både folk og fe. Nissen ville alle være gode venner med. Bare de ikke fornærmet ham, var han snill og godlynt, gikk omkring i stall og fjøs, passet og foret dyrene og holdt orden på gården, så dyr og mennesker trivdes.
     Nora Stikenden så nissen gikk i haven og ruslet, da hun kom ut en morgen. Forsvant da han så henne.
På Røren var det ca. 1900-1910 en ku som ikke lot seg binde i fjøset. Man kastet flere klaver på den, også fjærklaver med dobbeltlås, men om morgenen gikk kua i stallgangen. Den hadde dyttet til en melbøtte som hang der og spist opp melet. Folkene på gården trodde det var nissen som løste kua. Den ble da slaktet.
     Christen Johannesen (f. 1874) har berettet at Gabriel Scott har skrevet en bok om Hytten-nissen og Haga-nissen. Hytten og Hagen er gårdsbruk ved Blixekilen, og nissen på den ene gården stjal høy fra den annen, de møtte hinannen på jordet mellom brukene og sloss så høyet falt og ble funnet om morgenen.
     Karl Åsen og Kristian Åsen var brødre og bodde ved siden av hverandre på Åsen. Kristian fortalte, at det var etter hans forslag Scott hadde skrevet ovemstående.
     På Hagen var det nisse, Chr. Johannesens onkel (morbror) nektet folkene å gå i uthusene etter at det var mørkt om kvelden.
     Guri Braaten bodde i en liten stue på Høkliroa under Søndre Rom. Hun helbredet dyr og mennesker for slangebitt, gulsot m. v. Tannbergs far var oppgitt av legene (gulsot, mosot), men ble helbredet av Guri. Hun hadde en stor kiste full av flasker. Hun plukket også urter og laget miksturer. Hun var som kvakksalver meget ansett og søkt. Men hun var ikke smukk, sies det, hadde rødt hår, var fregnet og med store svarte øyne, rent ut sagt skrekkingydende, men søkningen til henne var stor, og en av hennes pasienter sier at hun dengang var mer ansett som lege enn dokterene senere. Hun og mannen hennes bodde i en hytte som besto av et eneste rom med en liten gammel etasjeovn og et skjul med peis. Folk var redd henne både på grunn av hennes utseende, og fordi de mente hun kunne trolle, men hun var mild å tale med, pratsom og vennlig. Mannen Gunnar var arbeider.
     Det het seg at når hun (i 1870 årene) leste for vred, leste hun over en kniv som hun svingte over det syke sted.
     Monrad Rom hadde som barn besøkt henne sammen med sine foreldre for et eller annet, og de fikk medisinske urter til å ta inn og likeså noe til å smøre seg med.
     Ragnhild Haland i Halandstuen oppe ved Rygg-gården spådde og tok betaling for det. Det ble sagt at hun var av taterslekt.
     Anders Lensberg var en mann som ble budsendt for sykdom på dyrene.
     Gårdbruker Hans Nilsen Lilledal (Vesledalen) var meget søkt som dyrlege også i Sem. Ennu finnes oppskrifter etter ham. Johan Bjerknes, Lens-berg brukte ham til å lege benskade på hest.
Kristen Dammen i Skjee, Stokke, var søkt som lege, var så kjent at man den dag i dag på apotekene i Tønsberg kan få medisin mot forkjølelse etter Dammens råd. Han laget forresten mest medisinen selv og
var søkt som en ren mirakeldoktor. Det het at han helbredet Ole Sem for en skade som legene i Oslo ikke hadde greid.
     Iglekoner, tannuttrekkere fantes også. Spåkone Ragnhild Tronke (så kaltes stuen de bodde i ) og hennes mann "Lang-Jacob" bodde nedenfor pleiehjemmet for sinnssyke under en av Hesbygårdene. 
Ragnhild spådde og tok betaling, hun var søkt av mange fra Sem og særlig Tønsberg. Hun spådde i kaffegrud(?) Hele køer av folk som ville  bli spådde sto utenfor huset hennes søndagskveldene.
Om Guri Braaten fortalte Marthina Larsen at hun var ansett som " klok kone" . Faren hadde søkt henne for verk, men forgjeves. Hun kokte noe sammen på en flaske.
     Ellers brukte man mot hodepine sennep i en klut under bena. Mot reumatisme og verk spansk flue.
     Emilie Andreassen Hytten.- Emilie husket at, hennes tante på Hallingrød ga hvert dyr i fjøset et havreband om julekvelden og sa: Et vel og trivs vel, for i kveld er det julekveld.
Julekvelden ble det også satt skarpt stål over fjøsdøren, en sigd eller øks.
     Engang på Saltkop ble hesten " stant" , den ville ikke rikke seg, hvor mye man dengte og slo. Fråden sto om munnen på den. Folk sa det var nissen.
     På Stang var det nisse.
     Nils Stang bygget båter og sto tidlig på låvebrua - klokka fire kan-skje - da gikk støtt nissen ut en tur. Han var grå og med rød topplue. Sommetider så han at han tok til lua. (V. Arb.bl. 13/11-37).
 
 
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >