På de høyereliggende steder i Sem og Slagen har det visstnok ferdes mennesker alt fra Nøstvetkulturens tid, i det 5. og 4. årtusen f. Kr.
    Grovt og uregelmessig ,tilhugne, uslepne, eller bare ved eggen slepne flintredskaper er funnet på Eikeberg, Gulli og på Semsilene i Sem sogn, på Haug-Basberg, Roberg, Presterød og på ukjent sted i Slagen. Menneskene på dette kulturtrinn kjente enda ikke åkerbruk og ikke andre husdyr enn hunden. De brukte rått tildannede redskaper av flint, stein, tre og ben og levde vesentlig av jakt og fiskeri, røtter og urter.
    Alt i 1øpet av det 4. årtusen f. Kr. har de dog lært å bearbeide sine redskaper bedre, og etter hvert blir de under påvirkning av en kulturstrøm sydfra, fra Danmark og Skåne, virkelige mestre i å forarbeide stein til vakre og hensiktsmessige redskaper, formet som økser, spydspisser, kniver og wager. Fra omkring år 3000 f. Kr. lærte de også å kjenne de viktigste husdyr, særlig kua, og å dyrke korn, og dermed var de viktigste betingelsene for en fast bosetning gitt. Dannelsen av faste gårder tok først til i den yngre steinalderen. Det gjelder Sem og Slagen, like fullt som landet ellers.
    Hvordan husdyrene og kornet er kommet inn i Norge er ikke belt på det rene, men rimeligvis er det skjedd gjennom innvandring sørfra over Sverige, av folk av den blåøyde, langskallede og høyvokste nordiske type, som senere behersket særlig den indre og østlige del av landet og trengte den eldre kortskallede og lavvokste alpinske mennesketype tilbake til de ytre kystegne og de sydligste og vestligste deler av landet.
      Steinalderen regner en til omkr. år 1500 f. Kr. De 1000 år fra da og til 500 f. Kr. pleier en å kalle bronsealderen. Bronsen var på den tid kjent også i Norge, den bie nyttet til smykker og av rikfolk til sverd og kostbart husgeråd og stas som de bekjente hengekarene av bronse, men det egentlige redskapsmateriale forblir nok stein gjennom hele bronsealderen og en tid lang også i den eldste del av jernalderen. De tallrike slepne steinalderredskaper som er funnet i Sem og Slagen, kan derfor stamme fra et tidsrom som strekker seg helt fra omkr. år 3000 f. Kr. til tiden  henimot Kristi fødse1.
    I hovedsognet Sem er funnene selv for den yngre steinalder ennå fåtallige. Vi kjenner en belt slepen steinøks uten hull og en hulløks av flint, begge fra Gulli, 2 steinøkser med skafthull fra gårdene Hasle og N. Berg, en steinøks uten skafthull, men fint slepen i fra Svarstad, og store trinnøkser, dannet av en grålig bergart, den ene buttnakket, den annen kun delvis bearbeidet, fra Røsland, og en delvis slepen tykknakket flintøks fra Grette. Den store halvmåneformede flintsag, som i sin tid ble skjenket Oldsaksamlingen av Gustav W. J. og som i Årboken for 1897 sies å være funnet i Jarlsberg, skriver seg neppe fra selve hovedgården, da stedet neppe kan ha vært bebodd på den tid da nevnte redskap ble forferdiget og nyttet. Uttrykksmåten " i Jarlsberg" må vel også nærmest forståes som "i Jarlsberg grevskap". Det er m.a.o. helt uvisst om dette funn er gjort i eller utenfor Sem sogn.
    I Slagen er funnene fra den yngre steinalder meget tallrikere, og de fleste av dem er sikkert stedfestet. Steinøkser fra stein- eller bronsealderen, dels med, dels uten skafthull, er funnet i lunden nordvest for Slagen kirke, på Lofs-Eik, Unneberg, Bø, i Robergrønningen, i Roms skog og på Rom-gårdene, på Røråsgårdene, Adamsrød, Lasken, Åsmundrød, Nesgårdene o. fl. st. Dessuten er det funnet 2 sagblad av flint på Haug-Basberg, en pilespiss av flint på Nordre Ilebrekke og en på Roberg, en tykknakket, delvis slepen flintøks, en rett vel utarbeidet flintøks, en flintdolk med ornamentisk håndtak og utslitt blad, en flintblokk og en slepen flintøks på Romgårdene, en velformet flintdolk på Røren, en særdeles vel arbeidet og bevart flintdolk, "visstnok det største og vakreste eksemplar som hittil (i 1888) er funnet i Norge", på Nes, og to tynntakkede flintøkser, slepne på bredsidene, på ubestemt sted i Slagen.
    Langt rikere er funnene fra steinalderen i det nord-vestlige og det syd-vestlige hjørne av Vestfold, i Sande sogn og i Brunlanes, Tjølling og Sandar. I disse bygder har da bebyggelsen under den yngre steinalder vært meget tettere enn i Sem og Slagen.
    Av egentlige bronsealderfunn er der i Vestfold, likesom ellers i Norge, kun få, i Sem sogn overhodet ingen, bortsett fra et par bronsesmykker fra den eldre jernalder, som er funnet i haugene i Lille Gullkronen. Fra Slagen kjennes en liten, ornert spydspiss av bronse fra den eldre bronsealder, funnet på gården Store Oseberg. Om en tettere bebyggelse i Slagen i bronsealderen og de mange røysene på Kjempeåsen på Ringshaug skriver W. C. Brøgger i året 1905 bl. a.:
    "Kjæmpaaasen er en Lang, smal ryg af rombeporfyr, udstrakt i retningen nord-syd, mod øst begrenset af havet, mod vest af en flad slette, der fortsætter fra bunden af den gamle bugt ved Ringshaug og Gorbu. Langs flere eggen af ryggen, der nu er bevoxet med barskog, er anlagt en række svære bronsealderrøiser, opbygget af klappersten af rombeporfyr. Af saadanne røser findes i det hele 11 (12?), alle beliggende saaledes, at man fra deres top vil kunne se ud over haves, om barskoven ikke fandtes. Omtrent alle røserne er gjennemrodede og for en stor del ødelagte ved ældre og nyere forsøg paa at finde oldsager i dem. Røserne har fuldstændig karakteren af bronsealderrøser og ligner i hele sin byggemåte baade af    røserne selv og hellekistene i samme, de sikre bronsealderrøser i Sande o.s.v., det er derfor ingen grund til at antage, at de skulde tilhøre et yngre tidsrum. Og da Flere af røserne viser tydelige gravkammere (hellekister) i behold, saa er det temmelig sikkert, at de ogsaa tilhører eldre bronsealder.
    Den øverste røs længst i nord er den, der ligger høiest, jeg maalte høiden af denne o.h. til 19 meter. Røsene var udgravet ned til gravkammeret, en liden hellekiste i nord-sydlig retning, opbygget af flere større blokke af rombeporfyr ca. 1,5 m. lang. Antagelig i denne røs var (ifølge opgave af Jørgen Hansen Ringshaug) fundet et stykke af en hjerneskalle, og muligens nogle oldsager.
    Den laveste af røserne ligger langt mod syd, ikke langt fra selve tangen, lidt nærmere vestsiden end østsiden af ryggen og blot 40-50 m. fra stranden ved bugten. Selv ved gjentagne aneroidmaalinger, dels ved et    nivellement maalte jeg høiden o.h. af denne røses basis til 5,50-5.75 m. Ogsaa denne store røs, hvis basis var 15-20 m. i diameter, var nu for største delen ødelagt dog saaes endnu tydelig nester af en stor hellekiste, hvis sidestene endnu stod paa sin plads, for enden endnu delvis dækkede af en dækhelle" . (Norges geologiske Undersøgelse, nr. 41, Kra. 1905.)
     A. W. Brøgger, som i september 1918 besøkte Ringshaugodden, talte her 10 røser foruten en, som han betegnet som "meget tvilsom" , "den ligger i en gammel klopperstens strandvoll og er temmelig lang. Jeg tror at den hører til en gammel strand. Denne oppfatning støttes ved sammenligning med den nåværende strand".
    Mange prektige bronsealderrøyser finnes, som kjent, også i Sandar, Tjølling og især på den lille halvøya Mølen ved den sydvestlige ende av  Brunlaneset. (I Sandar er det også gjort mange og rike funn av redskaper og prydgjenstander av bronse fra bronsealderen, både gravfunn og skattefunn, likesom der her og i Tjølling ogsaa finnes flere helleristninger fra samme tidsalder.) Av røsenes beliggenhet, av helleristningene, så vel som    av grav- og skattegodset, kan vi se, at bronsealderfolket har vært et sjøfarende folk. Helleristningen på Haugen i Sandar viser to skip, det ene meget stort og fint formet, med antydninger ti1 mast og seil. En må tro, at bronsealderfolket har drevet aktiv skipsfart og handel, kanskje især på Jylland.
    Gravfunnene fra den tidligere del av den eldre jernalder er, som kjent, fattige og plumpe, sammenlignet med funnene både fra den foregående og den etterfølgende tid. Det kan skrive seg fra klimaforandring, som ifølge geologene inntrådte nettopp omkring år 500 f. Kr. og som gjorde værlaget i Norge fuktigere og kaldere enn tidligere, kanskje også fra, at kelterne nå trengte fram i Mellom-Europa og avskar den tidligere direkte forbindelse mellom de nordiske land og kulturfolkene ved Middelhavet. Men er enn urne- og brann-gravene fra denne periode lite innholdsrike, så er det desto flere av dem, og tilsammen gir de et materiale som tillater sikre slutninger m.h.t. kulturforbindelsene. Vi ser derav, at    landet fra øst- og vestsiden av Oslofjorden, til dels iallfall, har fulgt forskjellige veier. Funnene fra Østfold vitner om østlige forbindelser, en kulturpåvirkning, som over Bornholm fører til landene omkring Weichsel og Oder. Vestfold derimot står både i førromersk og i romersk tid fremdeles i nærmeste berøring med Jylland og landene omkring Elben-Rhinen, hva der ikke utelukker handelsforbindelser også mot øst over Bornholm (Anathon Bjørn i Bergens museums årbok 1926, Hist-ant.    Række, Nr. 3, s. 6-9).
    Sem og Slagen, som den nordlige del av Vestfold i det hele, har få funn å oppvise fra den eldre jernalder, så få at det er lett å nevne dem alle. Til Oldsaksamlingen innkom i 1886 to sammenheftede betalingsringer av gull fra den eldre jernalder, funnet under en bergvegg på gården Løkeberg i Sem sogn. I den første haug på Lille Gullkronen ved Jarlsberg hovedgård fant en ved utgravning i 1917 blant en del brente ben, en liten bronsering og tre bronsefragmenter, rimeligvis av en liten spenne fra folkevandringsbiden. Senest til den eldre del av folkevandringstiden må også de oldsaker henføres som (ved    utgravningen i 1918) ble funnet i den ene av de 4 rike gravhauger på Store Gullkronen. Funnene i denne pene og ganske store gravhaug, en branngrav, var forresten temmelig tarvelige: to ensartede beslagstykker av bronse det ene av disse var, da det ble funnet, helt dekket av tøy og litt tre. To små beslag av tynt sølvblikk, to små ringer av bronse, en liten bøyle dannet av et ombygd bronsebånd, hvis ender har vært holdt sammen ved en liten nagle, noen ganske små, ubestemmelige bronsefragmenter, et ubestemmelig jernfragment, avbrutt i begge ender, og en dal brente ben var alt som fantes. Meget rikere var et gravfunn fra 1902 i en hang på husmannsplassen Kjærnes nede ved Auli i Sem. Restene av haugen kunne sees tydelig ennå i 1918, skjønt den da var blitt overpløyd i mange år. I haugen var en røys, og av skjelettet så kammerherre H. Wedel Jarlsberg, som var til stede under utgravningen i 1902, kjevepartiet med hodet. Tennene var ypperlig bevart, planslitt på overflaten (Vestfold oldtidsminner (1943), s. 311). Funnene besto for øvrig av en forrustet    spydspiss av jern, bruddstykker av en skjoldbule av jern med kantbeslag av bronse og nitler av samme metall, fortinnet eller forsølvet, med høye fingerbølformede hoder, et defekt skjoldhåndtakbeslag av bronse med    nitler som på skjoldbulen, en fingerring av blekt gul1, tynn og simpelt arbeidet bruddstykker av bronsebesiag til to drikkehorn; stykker av et stort leirkar av fortreffelig arbeide, forsiret med skråstrekende bånd og   siksakiinjer, har antagelig vært 27 cm høyt; trefragmenter av skjoldet (Åb. 1903, nr. 125, s. 269 flg.). Funnet kan med sikkerhet dateres til romersk tid, d.v.s. de første 4-5 århundrer av vår tidsregning. De nevnte funnene viser at det har bodd mennesker på Auli alt i de første århundrer av vår tidsregning, og på Sem, det nåværende Jarlsberg hovedgård og S. Berg i det minste siden folkevandringstiden. Da storparten av de  mange gravhaugene på Store og Lille Gullkronen ingen oldsaker inneholdt eller iallfall ingen daterbare, så er det vel mulig, at også noen av disse haugene stammer fra den eldre jernalder. De foretatte utgravninger gir imidlertid til hovedresultat, at bebyggelsen på Auli og Sæheim er begynt i romersk tid og folkevandringstiden; men det er først i vikingtiden, det 9. og 10. årh., at Sæheim får overtaket og at gårdsanlegget her får større betydning, formentlig fordi det i denne tid ble høvdingsete og kongsgård.
    På gravfeltet på Søndre Berg under Jarlsberg hovedgård finnes i alt 20 gravhauger, hvorav de 12 ble utgravd sommeren 1919, de 8 uten daterbare funn. Midt i haug 17, en pen rundhaug, ca. 8 m i tverrmål lå en grav som var skåret ned i den taste bunn. Graven hadde eliptisk form, og tegnet seg som et mørkere lag i den lysere aurbunn. Den lå omtrent nord-syd og var 2,50 m lang. "Gravens tverrsnitt", skriver Sigurd Grieg (Oldtiden X, s. 48 flg.) "viste en eiendommelighet som synes at være nokså enestående, idet bunden i midten gikk høiere end på begge sider i længderetningen. Det hele   virket som en slags ophøiet båre som liket må ha ligget på. Da haugbunden bestod av hårdstampet lere, kan der ikke være nogen tvil om at gravens bund oprindelig har hat denne form og er ikke fremkommet ved en senere sænkning i bunden. I gravens søndre ende lå to svære kampesten på hver side. De må antagelig oprindelig ha ligget ved likets hode". Omtrent nord for den ene stein lå en øks av jern av den tidligere form som er avbildet hos Jan Petersen. De norske Viking-sverd. Da steinene ble tatt opp fantes der under den annen stein en del rester av hestetenner, som ved opptakelsen var ganske bløte. Videre fantes der i haugen tre små jernfragmenter. Etter øksens form må funnet henføres til overgangstiden mellom folkevandringstid og vikingtid, d.v.s. til det 7. eller 8, århundre e. Kr.
     I haug 19, en forholdsvis liten og lav rund haug, ca. 6,50 m i diameter, fantes et par små jernfragnenter og et lite bronsefragment, rimeligvis knoppen til hovedplaten på en korsformet spenne. På tre steder i haugen lå små lag av trekull av bjørk, og i det ene av disse et par stumper av brente ben. I et annet av disse lag, som lå like innenfor fotkjeden, fantes en del kull g svarte småstein samt en eneste liten brent henstump.   Lengre inne i haugen lå, til dels i mørkere jord, noen få spiker av jern.  Tre av dem er "neiet", og de har tydelig vært i ild. Ved a på planen lå en pilespiss av jern med odden mot syd, og like ved denne et bronsefragment. Pilespissen bar bredt blad og er ganske flat, og bronsefragmentet bar rimeligvis hørt til den samme korsformede spenne som det ovenfor nevnte fragment. På grunn av pilespissens form ble dette funn datert til    folkevandringstiden (Sigurd Grieg i Oldtiden X, side 50 flg.).
    I Slagen er funnene fra den eldre jernalder noe tallrikere, men ikke så meget som en etter antallet av gravhauger skulle ventet. Grunnen er visstnok at så få av gravhaugene her er blitt utgravd. I årenes 1øp er her som i Sem en mengde gravhauger blitt utslettet ved oppløyning uten å ha vært sakkyndig undersøkt. Dette vil en ved å sammenligne Klüwers beretninger fra 1820-årene med N. Nicolaysens fra 1860-årene og A. W. Brøggers fra årene 1918-19 finne en rekke sikre vitnesbyrd om.
    Fra Søndre Roberg bar vi endog et gravfunn fra førromersk jernalder, keltertiden. Funnet består av nedre del av et grovt leirkar av tykt grusblandet gods og en samling rensede, brente ben. Funnet ble gjort under veiarbeide i skog med jevn skogbunn og uten antydning til haug, men det var på funnstedet, som ligger ca. 200 m vest for S. Roberg, et ca. 70 cm tykt jordlag, før en kom ned til gruslaget, hvor krukken sto (Universitetets Oldsaksamlings årbok, 1937, s. 185 flg.).
    På Skibrekk ble der i 1894 under flat mark funnet fragmenter av et stort leirkar fra eldre jernalder, fylt med brente ben og dekket av en helle. I nærheten fantes en annen urne av lignende form, nedsatt på samme måte. Vi har her eksempler på urnegraver på flat mark i den   tidligere del av den eldre jernalder spike graver er ellers meget sjeldne i Norge (årbok 1894, s. 136, nr. 100). Finneren kunne sist i juni 1918 erindre at der ble funnet en del stykker av et leirkar, en "tennspenne",
med med nå1. På en skisse over funnet som ligger i Universitebets Oldsaksamlings topografiske arkiv, nevnes også "gullpenger". Funnet ble gjort under pløyning. Der var ikke noen haug, men en rund fordypning i jorden. Urnen var omgitt og dekket av flate stein. Der er ingenting bevart av dette funn. Tennspennen lå lenge på gården, men kom bort likesom stykkene av leirkaret (Vestfolds oldtidsminner, s. 319 flg.).
    På Sande i Slagen finnes et gravfelt. Professor A. W. Brøgger skriver derom etter et besøk sommeren 1918: "Her er dyrkede marker nord for gården nedover mot Rørens bakker. Syd for gårdene ligger knauser med skog og utmark. I denne ligger et pent lite gravfelt på ca. 8 hauger. Her av er de fleste urørte eller har bare hull i toppen. En enkelt er stygt gravet i, og her ligger en helle oppå det ser ut som her har vært kammer V-ø eller Nø-SV. I en tredje hang ligger ennå et flat gravkammer, som tjener som oppbevaringssted for avfall. I rugåkeren på østsiden av husene i bakken over mot Røren ligger to gravhauger; de er pene, men litt rørt i toppen. På nordsiden i eng mellom eketrær to store røyser." (Vestfolds oldtidsminner, s. 333.)
    Sommeren 1919 undersøkte så A. W. Brøgger og Sigurd Grieg dette gravfelt nærmere. I skogen litt sydøst for husene på 6 av dem var det tidligere gravet i, deriblant også den av Brøgger omtalte gravkammerhaug, nom nå ble rennet og oppmålt. 4 av haugene, nr. 1, 3, 5 og 7, ble utgravd samme sommer. I haug nr. 3 fantes noen få stumper
brente ben og en del ben av gris og okse. I haug 5 fant en fragmenter av et ornert leirkar med hank, spiker av jern med stort hode, 5.8 cm lang, to jernfragmenter, visstnok av en nagle, en liten samling brente ben og en del kull av eik. Leirkarets form og ornamentering viser, at det her dreier seg om et funn fra folkevandringstiden. I haug nr. 7 fantes bare noen få brente ben og kullbiter, men i haug 11, en ganske liten haug, 4.20 m i tverrmål, ble det, foruten trekull av eik og annet løvtre, og en samling brente ben, funnet en nebbformet spenne av bronse fra folkevandringstiden, et lite, tungeformet remendebeslag av bronse med midtnagle, to små ornerte benstumper, som rimeligvis har hørt til en benkam, tre små, ubestemmelige bronsefragmenter m. m. (Oldtiden IX, s. 202 flg.). Både bronsespennens form og remendebeslagets ornering gjør det klart, at det også her dreier seg om et gravfunn fra folkevandringstiden. Fra samme tid stammer rimeligvis også den hellebygde gravkiste, som Sverre Marstrander gravde ut i et   grustak på Sande gård høsten 1938, men her ble det ikke funnet noen oldsaker, og en sikker tidfesting er derfor ikke mulig. (Beskrivelse i Universitetets Oldsaksamling, top. arkiv.)
    Videre kan nevnes at der å 1938 på en av Nesgårdene i Slagen ble funnet en vevskytteldannet beltestein av kvartsskifer med den sedvanlige fordypning midt etter randen (N. Nicolaysen, Norske Fornlevninger, s. 191, jfr. s. 767), og at der på Tønsberg museum finnes 11 skår av et grovt leirkar fra den eldre jernalder, som skal stamme fra en av gårdene i Slagen. (Beskriv. i Univ. oldr. top. arkiv 1930.).
 
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >