Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie 
 Sem og Slagen - en bygdebok. 2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside | Innhold |< forrigeneste >


Andre hauger mest fra vikingetiden. 

    Det er ikke bare Oseberghaugen, men også andre hauger i Sem som på grunn av sin størrelse er blitt antatt for å være kongegraver. Til herredet må gjennom den lengste del av vikingtiden også regnes Tønsbergs byområde og bymark, som før stedet fikk kjøpstadsrettigheter, formentlig i annen halvdel av 10. årh., hørte inn under herredet. Innen byområdet har de store haugene på Møllebakken, det gamle Haugar, helt siden sagatiden vært ansett for fyrstelige gravhauger for medlemmer av ynglingeætten. I følge Heimskringla ble nemlig to av Harald Hårfagres sønner, Olav og Sigrød, hauglagt der etter at de var falt i kampen mot sin bror Eirik. Foruten de to haugene som fremdeles sees, skal der tidligere ha vært flere, deriblant to store, som i tidens løp er tatt bort. Dette må i tilfelle ha funnet sted før 1750, da Jens Müller kun kjenner de to nåværende haugene, de samme som også sees på de gamle tegning av byen fra 1770, nå i Vestfold Fylkesmuseum. Haugene viste ifølge Klüwer ennå i 1823 ikke spor av utgravnzng, men omkring 1830 ble det tatt veigrus fra den søndre haug, inntil dette ble forbudt av byfoged Saxild. Fordypningen ble senere utfylt med søppel, som ble kjørt dithen fra byen i (Ab. 1900, s. 17). I år 1900 foretok derpå antikvar N. Nicolaysen en utgravning av den søndre haug. Det viste seg da, at haugens bunn for størstedelen var dekket av stein, og mange av steinene var så store, at Nicolaysen antok dem for rullestein, som hadde ligget der siden istiden. 
    Over alt var der mellom og over steinene utbredt et tykt lag av kull. Omtrent midt i haugen og ca. 11 fot under dens overflate fant man noen få stumper av menneskeben, som var innsprengt i kullaget. Haugen er således sannsynligvis en branngrav; men det kan også tenkes, at den er en haug, som er oppkastet over selve brannstedet, og at benene på de omtalte på stumper nær er oppsamlet og begravet i en annen haug sammen med forskjellig gravgods (Ab. 1900, s. 80). Det tykke lag av kull  som ble funnet i haugen, tyder for øvrig på, at et skip eller en stor båt er brent her. Klinknaglene kan da enten være fjernet og brakt ned i den egentlige gravhaug, eller båten har savnet jernsaum. I siste tilfelle må     graven skrive seg fra den eldre jernalder (Osebergfunnet I, s. 244), og det anser arkeologene for det sannsynligste. Beretningen i sagaen om at Harald Hårfagres sønner, kongene Olav og Sigrød, ligger begravd på Haugar, kan en jo ikke legge noen stor vekt på, for den hviler på sagn,  muntlig tradisjon, og sagnet har en naturlig tendens til vilkårlig å knytte slike minnesmerker til personer, som det har bevart beretninger om.En utgravning av den nordre haug ville muligens kunne løst de gåter som åpningen av den søndre haug har stillet og latt ubesvart.
    Etter disse hauger i Tønsberg, må vi nevne Farmannshaugen, som ligger i Sem, på sletten ned mot Byfjorden, ca. 400 m syd for Jarlsberg hovedgård, fordum Sem kongsgård. I henhold til Snorres beretning i Heimskringla har en alltid gått ut fra, at Harald Hårfagres sønn Bjørn Farmann eller Kaupmann (kaupmar), som han også kalles, er bisatt i denne haugen. Da Bjørn var konge og en mektig høvding, håpet selv fagarkeologer, at haugen rommet en skipsgrav, men ved utgravningen    i 1917-1918 ble det ikke funnet noe som heist uten bruddstykker av en trespade, stykker av flere trepeler, halvdelen av en liten jernring, 2 hestetenner og 4 dyrebein, en vel bevart båre av tre og to-tre steinheller.
    Professor A. W. Brøgger, som ledet utgravningen, dro derav den slutning, at haugen var en kenotaf, d. v. s. en minnehaug oppkastet for en mann som var død utenlands. Han hevdet også, at selve navnet Farmannshaugen bekreftet dette. Snorres beretning om at kong Bjørn hviler i den bygde etter Brøggers mening på lærd konstruksjon av Snorre, ikke på lokal tradisjon, ja han avviste hele beretningen om Bjørns fall på Sem som konstruksjon av Snorre (Arb. for nord. Oldkyndighed 1921, 3 R. 11, s. 105-28).
    Professor O. A. Johnsen tok i Tønsbergs Historie bestemt avstand fra disse vidtgående slutninger (Tbg.s Hist. I, s. 43 fig.), og Finnur Jonsson betvilte riktigheten av, at haugen er en kenotaf (Hist. Tidsskr. 5 R. V, s. 120 fig.). Senere har lektor Roar Tank å en avhandling om Farmannshaugen (Vestfoldminne III, Tønsberg 1935, s. 178-93) gjort oppmerksom på en meddelelse i Erich Johan Jessen-Schardebølls forarbeider til hans beskrivelse av kong Frederik Vs reise i Norge 1749 (Kgl. Bibl., Kbh., Kallske Samling), som går ut på, at den nærmest foregående eier av Jarlsberg, altså grev Frederik Anton I lot Farmannshaugen "oppgrave", men fant intet "uden Leer-Urner og eet forrustet Sverd". Jessen-Schardebøll har sine opplysninger fra soknepresten i Tønsberg, Jens Müller, som var bosatt som prest i Tønsberg siden 1734 og flittig samlet inn opplysninger om byens og Jarlsbergs prostis historie. Tradisjonen på Jarlsberg fortalte dessuten, etter hva R. Tank i nevnte avhandling meddeler, at sandjord fra Farmannshaugen fra 1750-årene av ble kjørt ut på potetfeltene inntil forvalteren Jacob Sverdrup i grev Hermans tid restaurerte haugen, og for å hindre dens utslettelse lot omgi dens krone med en ringmur av stein og plante trær omkring denne. Ved oppmålingen av haugen i 1917 viste det seg også, at den i årenes 1øp var blitt sterkt avgravd "høyden var blitt redusert og foten uklar". Høyden var ved oppmålingen litt over 2 meter, foten ligger gjennomsnittlig 7,75 m.o.h. og toppflaten altså ca. 10 m over havet.
    Da det neppe er noen grunn til å tvile på riktigheten av Jessen-Schardebølls beretning, at Farmannshaugen er blitt utgravd av grev Fredrik Anton I, formentlig i tiden mellom 1734-1738, og at "man ved utgravningen fant lerurner og et forrustet sverd", synes hypotesen om at Farmannshaugen er en kenotaf å måtte oppgis, den er heller ikke gjentatt i Sigurd Griegs bearbeidelse av Vestfolds oldtidsminner, utgitt av A. W. Brøgger i 1943. Da det ikke er funnet kull eller skipsnagler, kan haugen ikke ha vært en skips- eller båtgrav og heller ikke en branngrav. Den er da rimeligvis en skjelettgrav fra vikingtiden, hvor skjelettet er blitt til jord. Av slike finnes det flere på Jarlsberg. Gravhaugen er derfor rimeligvis oppkastet for en høvding på Sem kongsgård, og det er meget vel mulig, kanskje det sannsynligste, at denne høvding, som sagaen og tradisjonen forteller, har vært Bjørn Farmann selv.
    Til høvdingegravene må, etter dimensjonene å dømme, visstnok også Grevlingehaugen på toppen av Lille Gullkronen henregnes. Lille Gullkronen er en porfyrås, som ligger straks i vest for Farmannshaugen. Den reiser seg steilt opp fra sletten, og dens høyeste punkt ligger i syd, ca. 25 m o. h., den skråner nordover mot Stattholderens alle, hvor høyden er ca. 15 meter. På dens høyeste punkt Ligger Grevlingehaugen, som har fått sitt navn av, at den er gjennomhullet av grevlingeganger. Den merkelige haugen er ganske sikkert en gravhaug. Det skal være kjørt meget fyll på den, men selv om dette fraregnes har haugen etter de sakkyndiges mening vært meget stor (Vestfold oldtidsminner, s. 307); den er imidlertid aldri blitt utgravd eller nærmere undersøkt, så vi kan ikke opplyse noe om dens innhold. På toppen av den er det anlagt et lysthus.
    Gravene i det egentlige gravfeltet på Lille Gullkronen består av langt mindre hanger, skjønt flere av dem er ganske anseelige. Av de 16 hauger som ble undersøkt i årene 1917-1918 kan, som sagt, bare 1 med sikkerhet dateres til den eldre jernalder og nærmere bestemt til folkevandringstiden, de øvrige, for så vidt de kan dateres fra vikingtiden, nemlig en fra det 9. årh.s første halvdel, altså noenlunde jevnaldrende med Osebergskipet, 4 fra overgangstiden mellom 9.- og 10. årh. og 4 fra det 10. århundre. Seks av haugene kan ikke tidsbestemmes. Ikke færre enn 5 av haugene i Lille Gullkronen (nr. 7, 8, 14, 16 og 17) var båtgraver, alle orientert i hovedretning nord-syd. Den minste båten, som har ligget i haug 8, var ca. 3,50 m lang, den største (i hang 7) omkr. 7 m lang; de øvrige har vært henholdsvis 5, 5,20 og 5,50-6 m lange.
    Vi skal nu se litt på en enkelt av disse båtgravene og velger hang 7 som har inneholdt den største båten; det var en rundhaug og en av de største hauger i gravfeltet, ca. 13 m. i tverrmål; den var stort sett bygd som de andre haugene i Lille Gullkronen: øverst matjord, derunder grus og i bunnen lere. Omtrent midt i haugen fantes en røys av kampestein. Det viste seg snart at graven endte i en spiss mot nord og syd, og at det altså var en båtgrav, og båten var blitt gravet ned i den faste bunnlere. Selve treverket var så godt som forsvunnet, men skipets nagler lå igjen.
    Der ble etter hvert opptatt ca. 290 nagler og 45 spiker av jern. De viktigste oldsaker for øvrig i denne haugen var: en skjoldhule av jern, hvis    øvre del manglet; den lå med pullen opp. Videre fantes i graven flere    pilespisser og en spydspiss av jern, en jernkjele med bunnen i været, sørgelig ødelagt, antagelig knust av de store steiner som lå over den.
    Av bruksgjenstandene i graven må ellers nevnes 2 fiskekroker og 2 fiskesøkk av bly, det ene tilspisset i begge ender. Det fantes også stykker av et slags voks samt dyreben av sau, okse og hest. Liket har i denne haugen vært plassert midt i båten; men skjelettet er forvitret og blitt til jord, slik også i flere av de andre haugene på Jarlsberg. Denne haugen inneholdt således en ubrent mannsgrav i båt som på grunn av spydspissens form kan dateres til slutten av 9. eller begynnelsen av 10. århundre, (Etter Sigurd Griegs beskrivelse i Oldtiden X, s. 8-13.) S. Grieg mener at vokset, som ellers ikke forekommer i alminnelige båtgraver, men i flere av de store skipsgraver og i enkelte alminnelige vikingtidsgraver, kan være lagt i haugen for å hindre den døde i å gå igjen. Den mengde stein som lå over graven har da rimeligvis hatt samme hensikt.
    En annen type av gravene i Lille Gullkronen var haug 15, en ubrent mannsgrav fra omkring 900, til det ytre en jevn og pen rundhaug, ca. 11 m i tverrmål og bygd på samme måte som de øvrige haugene. Like under overflaten lå en del store stein i haugfyllen, og under en av disse støtte en på hesteben. Under den fortsatte gravning kom flere hesteben til syne. Ved prof. Aug. Brinchmanns nærmere undersøkelse av hestebenene viste det seg, at de stammer fra en eldre hest av størrelse som vår nålevende fjordhest. Hesten er drept og kastet hel i haugen, slik at den kom til å ligge med benene nedad. Benene var til dels i ferd med å forvitres og gå over i haugfyllen. Menneskeben fantes derimot likeså litt av i denne som i de andre haugene, og etter prof. Brinchmann er grunnen dertil den, at den absolutte kalkmengde er mindre i menneskeknoklene enn i hesteknoklene. Menneskeskjelettene forvitres derfor så meget hurtigere (Oldtiden X, s. 22). Av oldsaker fant man i denne graven, etter at den var avdekket i sin fulle lengde, følgende: Lengst mot nord et munnbitt (bidsel) av jern, vest for det en krok av jern. Omtrent midt i haugen, noe over i vestre side, lå en ringnål av jern og øst for den et tveegget sverd av jern, som ligner det som er avbildet som fig. 92 i Jan Petersens "De norske Vikingsverd". Vest for sverdet lå et lite nålebryne av skifer og nord for det, under en stor stein en bunt pilespisser av jern, i alt 10. Straks i øst for sverdbladet, med nakken vendt innad, lå en øks av jern. Alle jernsakene var sterkt skadet av rust.
    Ikke færre enn 7 av haugene i Lille Gullkronen inneholdt branngraver. Noen av disse hadde røyser, andre ikke. Hvor der var oldsaker, fantes disse samlet i midten av graven, risen branngravene i Lille Gullkronen var gjennomgående fattige på oldsaker. I nr. 12 og 20 fantes overhodet ikke noen. Av de 16 hanger som ble utgravd, var de 7 sikre mannsgraver og en kvinnegrav. En av haugene inneholdt antagelig en dobbeltgrav med mann og kvinne begravet sammen, nemlig haug nr. 6, en langhaug ca. 10 m lang ag 8 m bred aver midten. I haugen fantes et lag av kull og brente ben. Av oldsakene i denne hang kan nevnes stykker av en kjele av jern, 2 økser, en rangle av jern, en trefliket bronsespenne og fragmenter av en oval spenne, 4 små glassperler, rester av en stekepanne av jern, stykker av et klebersteinskarr og av et sigdblad av jern, flere spiker m. m. Graven var en branngrav, og oldsakene i den stammer fra første halvdel av det 9. århundre.
    Det er tydelig, at det har vært spart på våpen ved begravelsene i Lille Gulkkronen. Ingen av gravene inneholdt en manns fullstendige våpenutstyr: Sverd, spydspiss, øks, pilespisser og skjoldbuler. Skjønt en kan se at det er begravd menn i 8 av gravene, er det ikke i alt funnet flere våpen enn 3 sverd, 5 spydspisser, 7 økser, 30 pilespisser og 5 skjoldbuler; to av disse siste lå i samme haug. Heller ikke kvinnestas har det vært ødslet med: Et par bronsespenner, en ring av bronse, en del glassperler av forskjellige farger, noen mosaikkbiter, noen få ringnåler av bronse og en simpel ringnål av jern, det er alt. Husgeråd og gårdsredskaper er det også, lite av. Noen sigder og et par kjeler av jern. Mest bemerkelseverdig er den store kjele av jern, som ble funnet i en haug, en ubrent mannsgrav fra omkr. 900 (Oldtiden X, s. 35-39).
    Motsetningen mellom bøndenes sparsommelighet og høvdingens storstilte ødselhet som den kommer til syne i Osebergfunnet, er i det hele slående. l i t i 1 u i s m, lite klok mann, det måtte bli den jevne manns dom over den som foranstaltet en slik begravelse.
    Straks vest for Lille Gullkronen ligger et annet høydedrag, Store Gullkronen, lavere (20 m.o.h. på høyeste punkt), men noe videre i omkrets. Av dens 5 hauger ble de 2 utgravd i 1918,haug 4, en branngrav, som før omtalt, med et funn sørøst fra den eldre folkevandringstid, haug 5 uten funn. Haugen viste seg å være tvilsom, "sannsynlig at det hele var en naturlig forhøyning i landskapet", Bier S. Grieg (Oldtiden X, s. 30).
    Gravfeltet på S. Berg er, likesom det på Lille Gullkronen, grunnlagt i folkevandringstiden, antagelig omkr. år 600, men. det har vært i bruk et godt stykke inn i vikingtiden, kanskje helt til slutningen av 9. århundre.
    Av de 20 haugene på feltet ble de 12 utgravd av A. W. Brøgger, S. Grieg og Paul Johannessen i juni og juli 1919. Haugene var rundhauger av forskjellig størrelse, fra 5 til 15 m i tverrmål de var meget fattige på oldsaker, de fleste endog helt tomme. Bare 4 av de 12 utgravede haugene inneholdt daterbare oldsaker, og av dem stammet de 2 fra folkevandringstiden eller merovingisk tid, de andre 2, nr. 16 og 20 fra det 9. århundre, og i disse haugene fra vikingtiden var der forholdsvis mange oldsaker. I haug 16, en branngrav, fantes foruten trekull fra likbålet, brente ben, en del jernnagler og halvdelen av en rund lerskive, også en skjoldhule av jern, et tveegget sverd, en spydspiss, en øks, et gaffelformet redskap, hvis bruk ikke kjennes, naver, krok, munnbitt, knivblad, meisel, alt av jern, og et lite flatt bryne (Oldtiden X, s. 45-47). I haug 20 fant en de samme eller lignende våpen og redskaper og dessuten andre jernsaker, nemlig et lite bor, en sigd, en hammer, en pigg med fal, et huljern, en krampe, en jernring og en spiker med stort hode. Smykker var det svært lite av i haugene på S. Berg. I haug 19 lå to bronseknapper, som kanskje har hørt til en korsformet spenne, i to andre hauger fantes rester av perler. Det var alt.
    i Utenom Oseberg-, Farmannshaugen og gravfeltene på Gullkronen og Søndre Berg er der i Sem og Slagen ikke foretatt mange sakkyndige utgravninger. En lav, men meget vid haug på nordsiden av plassen Kjærnes under Jarlsberg, ca. 50 m fra veien, ble utgravd i 1919 av Brøgger og Grieg, men de fant bare to store kullstykker av gran og ingen daterbare oldsaker (Oldtiden IX, s. 203, nr. 123, Vestfolds oldtidsm., s. 312). Gravfeltet på Sande i Slagen og resultatet av undersøkelsene der, samme års sommer, er omtalt på annet sted. Ingen av de undersøkte haugene inneholdt funn, som med sikkerhet kan henføres til vikingtiden.
    For øvrig er der etterhånden på gårdene rundt omkring i herredet gjort atskillige tilfeldige funn av oldsaker også fra vikingtiden. Vi behøver ikke å regne dem opp her, da det vil være tilstrekkelig å henvise til den nylig utkomne redegjørelse i Vestfolds oldtidsminner (Oslo 1943, s. 294-337). De mange røyser som finnes på flere gårder kan nok i enkelte tilfelle være rydningsrøyser, i andre kan det være gravhauger fra bronsealderen eller den eldre jernalder men enkelte synes å være yngre. I en stor steinrøys på Nordre Ås ble det i 1883 funnet en stor ringspenne av sølv med ualminnelig lang nål fra vikingtiden (Ab. 1883, s. 120, nr. 163), og i en røys på Søndre Ås en øks fra samme tidsalder (V. o., s. 297). De 6 jorddekte røyser på Søndre Fresje i Sem som omtales både av Nicolaysen og Brøgger, kan vel ha vært graver fra jernalderen. Røysene ligger spredt på østsiden av veien like ved husene. Lignende jorddekte røyser finnes også på Sverstad i Sem.
    På Gullerød i Slagen så Klüwer i 1823 en steinkrets, 11 alen i tverrmål, omgitt av 8 steiner, hvorav ingen høyere enn 1 1/4 alen, "samt tilforn med en lignende stein i midten". 4 alen i syd derfra sto likeledes 2 steiner 8 alen fra hverandre, og omtrent 60 alen nordenfor såes grunnvollslevninger av gamle bygninger (Norske Fornl., s. 184). I 1918 var stedet oppdyrket og steinkretsen kunne ikke mere gjenfinnes (V. o., s. 318). En avlang steinkress iakttok Klüwer på prestegården Kongs-Eik den var mellom 10 og 17 alen i tverrmål, og omgitt av 13 steiner, den høyeste 2 1/2 alen høy. I midten lå en gravrøys. I 1861, da Nicolaysen beså stedet    var bare få av steinene igjen, deriblant den høyeste (Norske Fornlevn. I, s. 184-185). I 1918 noterte A. W. Brøgger: "Av stensetningen er nu bare igjen to reiste stener og muligens en eller to veltet. Av midtrøisen er    intet bevart hvis det da ikke er en liten haug rett ved denne?" (V. o., s. 321). I nærheten lå og ligger fremdeles Flere gravhauger. I en av disse haugene ble det i 1855 gjort et ganske rikt gravfunn fra vikingtiden, og    i 1862 ble det under gravning etter fyll tett ved nevnte hanu funnet et økseblad av jern, en stor fingerring og et usedvanlig stort hengesmykke (balsk), begge av gull.
    På Horgen ligger en steinsetning omgitt av gravhauger. A. W. Brøgger talte i 1918 seks a 7 steiner g en i midten. Formentlig den samme som er avbildet i Norges Oldtid, fig. 592. De store røysene fra Kjempeåsen    under Ringshaug er typiske bronsealderrøyser.
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >