Sem herred består av hovedsognet Sem og annekssognet Slagen. Valløy er ikke noe annekssogn og Valløy kirke ikke annekskirke, men hjelpekirke til Slagen anneks. 
     Sem, navnet på herredet og hovedsognet, uttales sæmm. Det var gjennom ,hele middelalderen og helt frem til 1670?årene en del av den nuværende Jarlsberg hovedgård (se der), som oprinnelig må ha hett Sæeimr, sammensatt av Sær m., sjø og heitur, gård, hjem. Betydningen er gården ved sjøen eller sjøgården efter gårdens beliggenhet ved den inderste del av Tønsbergfjorden. Sammenlign Sem ved Borrevannet i Borre (gnr. 22-24), i Nøtterøy (gn. 116) og i Sandar (gn. 7). Gårdens betydning som sæte for herredets eldste kirke, som kongsgård og administrasjonscentrum har ført det med sig at navnet alt i meget gammel tid er blitt brukt som navn på sognet og på hele herredet. Sammentrekningen av Sæeimr til Sæm må være foregått meget tidlig i middelalderen. Allerede i den eldre Borgartings kristenrett, som må være optegnet senest i første tredjedel av 12. århundre (det eldste bevarte håndskrift stammer dog først fra begynnelsen av 1300-årene), finner vi således formene: a Sæme (Norges gamle Love I, s. 343 og 358) og a Sæm (NgL I, s. 367) ; den sistnevnte form brukes også i Nyere Borgartings kristenrett, se NgL II, s. 294. 
     Ellers forekommer navnet både som herreds- og især som sognenavn i en rekke dokumenter fra middelalderen: 
i Sæmshærade, se DN II, nr. 139, s. 119 (1320). 
j Sæms sokn aa Væstfold, DN II, nr. 316, s. 258 (1353). 
j Sææms sokn a Westfoldene, DN I, nr. 416, s. 318 (1372). 
j Sæms sokn a Væstfold, DN I, nr. 42.3, s. 321 (1373). 
j Sæmsherade, DN III, nr. 430, s. 326 (1380).
j Semfzssonnkt, DN I, nr. 536, s. 390 (1391). 
j Sæms sokn a Væstfol, DN III, nr. 524, s. 389 (1395) . 
Sæms kirkia, RB, s. 61 (1398). 
aa Sææms kirkia, RB, s. 62 (1398). 
j Sææms sokn, RB, s. 62 (1398 ) . 
j Sæmns sokn, RB, s. 78 og s. 79 (1398).
j Sæms sokn a Vestfold, DN II, nr. 707, s. 530 (1431).
j Sææms sokn a Wæstfoldennæ, DN XIII, nr. 116, s. 88 (1448). 
paa Westhe Ffollen och y Seem songh, DN XIII, nr. 590, s. 655 (1533). 
    Senere i det 16. og i det 17. århundre skrives navnet: Seem, Sem, Sææm, Sæm, Sæmb og Semb. Matrikkelen av 1723 har Semb. Etter 1814 har den vanlige skrivemåte vært: Sem, således også i matrikkelen av 1905. 
 
 
 
 
 
 
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >