Høgskolen i Vestfold Jørgensen: Barne og Ungdomsminner fra Christiania og Hedemarken i 1860-80 årene
| Forside

Høgskolen i Vestfold / Biblioteket / Digitale tekster


                                                                                                                    

Del 4


Da det led mot vinteren og sneen kom blev det sneballkrig og det gikk ofte varmt for sig, de var temmelig stridbare vikaguttene.

En dag jeg gikk oppover trappa kjendte jeg det randt isvann nedover låret på mig, jeg tok mig ned i lommen og trak opp en sneball som en skøier hadde stukket ned i lommen på mig.
Jeg kastet den bakover uten å  vende mig, så hørte jeg en kraftig røst rope ut: ” Hvem var det?” Holt hadde nemlig fått sneballen i flossen, og jeg følte , at alle elever som gikk bak mig, pekte på mig. Så hørte jeg hurtige trin oppover trappen og i det samme jeg kom til mit klasseværelse fikk jeg et nakkedrag så jeg tumlede inn og hørte ham si:” Jeg skal lære dig å kaste sneball på mig din knekt.” Det var mit første bekjendtskap med Holt, og det varslet ikke godt.

Som lærer hadde jeg Gundersen en ualmindelig dyktig man især var han flink i norgeshistorie, og når vi hadde om de gamle norske konger og deres kamper, tegnet han gjerne skisser med kridt på tavlen.

Engang husker jeg han tegnet Einar Tambarskjelver helt i forgrunden, da en fiendtlig pil treffer hans spendte bue så den brister. Hele klassen sat stille i beundring over den vakre tegning, jo Vikaguttene hadde respekt for den lærer.

Engang var Gundersen sykemeldt i flere dager og vi fik en vikar, som vistnok var en kundskapsrik mann, men Vikaguttene kunde han ikke helt holde styr på, og hans tegninger
på tavlen var aldeles ingen kunstverker.

En dag han stod og tegnet på tavlen kom det en sneball farende midt på tegningen så vannet sprutet til alle kanter og hele klassen lo. Men da blev vikaren sint og for nedover benkene og spurgte : ”Hvem var det?” I det samme kom Holt inn og spurgte: ” Hvad er det for leven her?” ” Ja det var en her nedenfra som kastet en sneball på tavlen mens jeg tegnet en figur, men ingen vil si hvem det var,” sa vikaren. Holt slog sine næver i en som satt bakerst og rystet ham slik at jeg trodde han skulde miste hodet. ” Vil du si hvem det var! ” ” Ja det var han der” sa gutten og pekte på en som satt på den næst bakerste benk. Holt tok den utpekte gutt i skuldrene og formelig løftet ham frem idet han sa: ” du får bli med mig inn på kontoret
litt , så får vi snakke sammen om dette.” Det blev tyst og stille i klassen og om litt kom Holt inn igjen med synderen og sa: ” Får De mer besvær av noen elev, så bare meld det til mig, jeg skal nok lære dem lydighet og ro i skoletimen,” Vi så alle at urostifteren hadde ondt for å sitte, men ordenen var gjenopprettet og ingen hadde lyst til å gjøre spillopper igjen.

                           
Hver morgen omtrent blev det sunget en salme og til å angi tonen benyttet læreren det gamle enstrengs instrumentet som kaldtes ” Psalmodikon”, det gav ikke noen sterk lyd, men det støttet jo sangen litt.

I regnetimen blev det utdelt skifertavler med trerammer, og det var ofte kamp om å få de bedste tavler. Jeg og min sidekamerat var så uheldig, engang vi holdt i hver vor side av tavlen, så drog vi rammen fra hverandre; nå var min kamerats far snekker, så han tok den med hjem og fik faren til å lime den sammen igjen, så den blev sterkere enn den hadde vært før.

Min skolevei var nå ganske kort, fra Munkedamsveien gikk jeg ned Stubben til Akers Mek. Verksted så nordover Holmens gate en par skritt østover til Stranden så forbi Kristiania Damp-bageri og langs med en lang trebygning hvor der bodde mange familier og en av mine skolekamerater, Karl Ellingsen, bodde også der og vi kom ofte sammen senere i livet.
En dag kom Karl hjem til mig og spurgte om jeg vilde være med på en job. De skal nemlig rive ned alle huser langs stranda og de må flytte alle som bor der. De er alt begynt å rive og noen oppkjøpere har betinget sig alt jern og bl.a. gamle spiker. Vi skal bare slå dem ut, rette dem og samle dem; vi får låne brannspann å ha dem i , men hammer og tang må vi skaffe selv og kanskje en øks til å rette spikrene på. Ja jeg var villig og troppet opp med fuld redskap, og vi slog ut spikrer i massevis og så blev de rettet på øksen.

Om kvelden kom oppkjøperene og vi fikk oppgjør for dagen , 2 skilling for 100 (7 øre) ja det var jo ikke mye, men 2 skilling den gang var adskillig mer enn 7 øre nu for tiden. En gang imellem fandt vi også ½ skilling eller 1 skilling eller en 2 skilling av kobber eller av sølv, og det monnet jo litt. Snart var alle bygninger rasert i hele Stranden og oppover Engens gate så reiste Vestbane-stasjonen sig opp av gruset stor og pen imot den forrige begyggelse. Holmens gate blev delt og den midtre del gikk inn i jernbanetomten. Munkedamsveiern blev avstengt like ved nr. 45 hvor vi bodde og veien blev påfyldt så det gikk en bakke opp fra begge sider til en bro over jernbanesporet, det blev en mindre skjæring til Landåsløkka,  under Russløkveien og videre forbi Bjørnsons løkke og gjennem Heftys løkke, Fillipstad, ut mot Skarpsno. Ja det gikk jo ikke så hurtig da, men litt efter hvert.

Hver St Hans aften brennte vi stort bål på Tjuvholmen på det høieste sted og tjæretønner var stillet opp på staurer rundt omkring fyldt med høvelspon, så de var lett å tende.  Kvisten til bålet fikk vi fra Slotsparken, den var ganske tørr da den var hugget av høsten før og ”de store gutta” lånte en høivogn hos en vognmann i nærheten, og så drog vi i stort følge, fikk lesset på fullt med kvist og så drog vi under sang og leven ned til Holmen og lesset av i den ” store gropa” for å ha til fødning, når bålet var nedbrendt.

Da St.Hans aften kom var alt i orden, og folk fra alle kanter samlet sig for å se på den store illuminasjon, for det var storartet og virkelig værdt å se. Der blev utover kvelden nokså mye fyll og slagsmål, men det var det nok på alle de steder hvor der brendtes bål på St.Hans aften.
En sommer som det hadde vært så ualminderlig tørt vær, så myndighetene var bange for at bålet skulde fremkalde ildebrann i de mange trebygninger som den gang lå rundt i nærheten, blev vi nektet å brenne bål. I slotsparken fikk vi ikke kvist, og det lille grann vi samlet omkring i nærheten forslog jo ikke, det blev bare en liten haug imot det vi var vant til, men merkelig nok fikk vi samlet noen tjæretønner som blev fyldt med høvelflis og satt på staurer.

På stranda lå det en stor havarert seilbåt den gikk under navnet ” Homeierbåten” , og den begynte gutta å fundere på om ikke den vilde brenne godt. En smed, som bodde i nærheten hadde, formodentlig gjennem sine sønner fått nyss om dette, og hans sendte bud , at han skulde gå opp til eieren å prøve å få kjøpt båten så kunde trevirket gå til St Hansbål, men smeden forbeholdt sig alt jern-og metallbeslag.

Om eftermiddagen kom smeden og fortalte at han kunde ikke få kjøpt båten for den pris han bød, og da kunde han ikke gå høiere. Som vi stor der rundt omkring, kom en veldig sten susende mot båtsiden og den slog et stort hull i trverket, og smeden, som nå skjønte hvordan det vilde gå, ba sine sønner å gå med ham hjem.

Utpå kvelden var Homeierbåten plasert oppe på haugen og dekket over med kvist, men beslaget det var nok vandret til en skraphandler. Det var ennå for lite til et noenlunde skikkelig St.Hansbål og de ledende gutter tog sig da en tur ned i båthavnen like nedenfor for å se sig ut et passelig vrak blant båtene der, for det var ikke alle som oppfyldte Plimsols krav til sjødyktighet.

En av mine lekekamerater, Harald, også kaldt Labben, hadde fått kjøpt en gammel pram for en billig pris, og denne hadde han pusset opp og malt så den så virkelig pen ut, men skrøpelig var den. Nå blev den dømt til å brennes! Jeg syntes virkelig synd på Harald, han gråt og gikk til sin mor, som var enke, og fortalte det, men da hun kom hjem var prammen dradd opp i gropa. Moren som var en mannhaftig kvinne, stor og kraftig, brukte munn på de gutter som var oppe ved gropa, men de svarte hende at hun egentlig burde være dem takknemlige for at de hadde tatt den gjennemråtne båten, for hvis han hadde dratt utpå med den , så hadde han ganske sikkert satt livet til. Hun begynte å kaste prambordene nedover fjellet for senere å bruke dem til ved, men guttene drog dem opp igjen likeså fort som hun kastet ned.
Harald sa: ” Det var godt dom ikke fikk tak i årene også, for dem har jeg gitt mer for enn for prammen.” Han tenkte vel, har jeg klave så får jeg vel ku, efter et gammelt ordtøkke.

St Hans aften opprandt med sol og deiligt vær, men på Tjuveholmen var det mange politikonstabler som skulde hindre brenningen, de stod vakt om haugen, om hver tjæretønne og ved gropa, men rett som det var begynte det å brenne i en tjæretønne. Det var nok en gutt som tendte på pipa si, det var jo tilladt, men av vanvare kastet han den ennå brennende fyrstikk opp i høvelflisen i tønnen og så – Flere konstabler løp til for å slukke, men så begynte det å brenne i en annen tjæretønne, så løp noen dit, og pludselig stod hele kvisthaugen i full fyr og det blev almindelig illuminasjon. Ingen fikk lov til å bære kvist til den brennende haug, men så kom det merkelig nok ild i gropa også, og all kvisten og Haralds pram lyste herlig opp. Nei det nyttet ikke å  nekte Holmens faste stok i å tenne St.Hansbål.

                                    
Så blev det da sommerferie og jeg fikk penger for å reise opp til mitt kjære Hedemarken . Reisen gikk som vanlig , morfar mødte mig på Stigersand med sin gamle båt, kong Sverre, som han kaldte den, og mormor hadde kokt kaffe til vi kom, og jeg hadde kjøpt wienerbrød så vi fikk det riktig hyggelig.

Dagen efter drog jeg opp til Rønninga, for nå fandt jeg veien alene, og blev hjertelig mottatt som sedvanlig. Nå var det bare de to ældste gjentene igjen; Maren var død det hadde vi fått brev om før men Dina og Stina var friske og kjekke. Dina var i den alder som fikk tittelen ”Framslenge” og hadde to lange lyse fletter nedover ryggen. Nå måtte hun hjælpe til i kjøkkenet, melke kuene o.s.v.

Nå blev det ikke så megen tid til lek for de to gjenter måtte nå også passe en liten gutt som i årets løp var ankommet som tilvekst til familien.

Men når vi om aftenen kunde få deres far til å spille violin, helst danser især vals eller reinlender så hadde vi det riktig morrosamt og vi danset så vi blev rent trætte og sov godt hele natten efter. Jeg kunde ikke noe til å begynne med, men efter hvert blev jeg ganske flink og det var den eneste danseskole jeg har gått på i mitt liv.

Gamle Ola Rønningen var meget musikalsk og var ofte ute i bygden og spilte til dans ved fester og sammenskudslag. Det var gjerne to  spillemenn ved slike anledninger og en spillemann ved navn Halvor Håkonssrud var gjerne den som spilte sammen med Ola.  Den lille sønn blev også døpt Ole, så det blev en liten forskjell i skrivemåten og også i uttalen av de to navn.

Slåttonnen skulde jo også straks begynne efter at jeg var kommet opp og vi fikk nok å gjøre alle sammen , vi barn fikk å pille karve ut av slåtten, binde dem i bånd og her hadde jeg svare strev med å binde båndene, det var en ny videnskap for mig, men jeg lærte den da tilslutt, og når vi hadde plukket og bundet 20 bånd satte vi en staur ned i bakken og tredde bandene ned på den; disse staurer kaldtes ”sneserer” av den grunn at de bar et snes band.

En dag var vi alle invitert til Kongsparten et sted hvor det skulde være misjonsmøte, Ola kaldte det gjerne vaffelmøte, for traktementet var gjerne kaffe og vafler i lange baner. Vi gikk skjønt veien var nokså lang, men Ola vilde spare hesten da den dagen efter skulde kjøre inn høi, og det blev sent da vi kom tilbake.

Ola sa da til Dina: ” du får gå ned og stelle merren du, gi a en høitopp og kjenn om hu har vatten nok i krybba.” Dina sa hu var redd for å gå ner på høitrevet nå det var alt blitt skymt, men Ola sa, hun kunde tende stall-lykten og han sa , at Hans sikkert vilde følge med ned.  Ja jeg var naturligvis villig, og så blei lykten tendt og den blev satt ute på låvebrua mens vi gikk inn i den lille del av låven  som blev kaldt høitrevet.

Jeg så en fast vegg bestående av høi og på gulvet lå flere lange kjepper på den ene siden.
Disse skulde stikkes inn i høiveggen, vries litt rundt og trekkes ut igjen med mye høi på. Ja jeg gjorde som hun sa, men jeg fikk bare med noen få strår, mens hun fikk ut stor tapper. Da jeg beklaget mig sa hun : ” Kom nå hit skal du sjå åssen du skal gjøra”. Ja jeg gikk da bort til hende, men har nok ikke vært tilstrekkelig oppmerksom for jeg så bare en nydelig liten munn og et par glinsende blå øine. Jeg tok hende om livet med høire arm, men hun vred sig rundt en takstøtte og løp ut av døren og stengte kastekroken på, mens jeg faldt ned på det glatte gulv og slog det ene kne riktig slemt. ” Å  kjære dig Dina du må da slippe mig ut jeg har slått mig så på kneet, så jeg har ondt for å stå.” Ja hvis du bare vil væra folk så, ta i hop alt høiet vi har så tenker jeg det er nok å gå inn til merra med.” Ja jeg fikk da med litt besvær samlet sammen høiet og med det i fanget slapp jeg ut og gikk inn i stallen og kastet høiet opp i hekken til hesten og så gikk vi inn. ” Det var da fælt så lenge dere blei da,” sa Ola. ” Ja han Hans datt overende på låvegolvet og slo sig så han hadde vont for å gå,” sa Dina. ” Kom her får je sjå på deg,” sa Ola, det var liksom han ikke trodde henne; jo jeg brettet opp buksene og han tok en stor skreddersaks og holdt over kneet, der det alt var blitt en stor blå kul; det var et almindeligt råd koldt stål over støtsår for å hindre hævelser. Jeg fikk dog ondt for å bevæge kneet i flere dager.
 
Noen dager efter fikk jeg bud fra morfar, at dampskipet ” Viken” skulde anløpe bryggen på Korsødegårdstranda for å ta med noe fraktgods til Eidsvold, som skulde sendes videre med banen til Kristiania, og da fikk jeg billig reise med den båten, og han slapp å ro over Mjøsa til Stigersand igjen; morfar var jo gammel nå.

Ja dagen efter kjørte Ola mig ned til Vik, da han skulle noen ærind ned for å hente varer opp fra butikken der. Det var tidlig om morgenen og jeg fikk mat og kaffe i en fart,  og så skulde jeg ta farvel og takke pent for mig til alle, men hvor var Dina? Hun var ingensteds å finne, så jeg måtte be de andre å hilse hende fra mig, da jeg fikk skynde mig ned til morfar, hvis jeg skulde komme tidsnok til båten.     

Vi kjørte da nedover, og da vi kom ned i veisvingen hørte jeg en bedrøvelig røst oppe i høiden: ” farvel Hans! Kjem du att te jula”? ” nei det kan jeg ikke love.” Tel sommærn igjen da?”   ” Ja det tror jeg sikkert. ”  ” Lev så væl da.” ”takk det samme igjen til deg.” Så slog Ola på hesten og vi kjørte videre. Ved Vik gikk jeg av og sprang opp kjerkebakken, løp inn i stuen hvor mormor alt hadde ordnet mit tøi i hattæsken og jeg tok i hast avskjed med mormor. Morfar ventet og vi gikk da sammen ned til gravviken; jeg vilde gått inn der og bedt farvel med guttene, men morfar sa, at vi måtte skynne oss, da det ikke var godt å vite når båten kom, og vi gikk da så hurtig vi kunne langs stranda bort til brygga. Der hørte vi båten tuta utved Espa, og da varte det ikke lenge før den  la inn til brygga. De begyndte straks og laste varegodset om bord og så gikk passasjerene om bord; jeg tok farvel med morfar og så var sommerferien slutt for denne gang.

Da jeg kom til Kristiania var alt der som før jeg reiste, og i Munkedamsveien var kameratene like ivrige til å slå ball, slå kakk, kaste på stikka o.s.v. men nå var det kommen en riktig pen skonnert som lå ved Slotsbrygga, også kalt Kongebrygga, da kongens lystjakt lå fortøiet der, og familien på Knabben vistnok førte tilsyn med den. Gikk man ned fra Munkedamsveien gjennem stubben til Akers mek. Verksted og tok til høire mot sjøen, kom man til en liten vakker brygge, solid bygget av store granittblokker, det var Slotsbrygga. Et lite badehus lå på sydsiden og jeg så ofte der var noen som badet der, men det var ellers helt avstengt.

Skonnerten var sikkert fransk, og alt var pusset , rent og blankt som på et orlogskip; mannskapet så vi sjelden noe til unntagen kokken, en liten tettbygget , vakker fyr som vi blev hurtig inntat i.  Han var omtrent av samme høide som oss, men mye sterkere, og vi fikk tilslutt vite hans navn; Jan eller ( Jang) Sjang som det blev uttalt. Nå var der blant vore unge damer en overmåte vakker pike, som hedte Hanna, og det var tydelig å se, at Jan var forelsket i hende, han gikk rundt og søkte å gjøre sig forståelig og uavbrutt sa han:” nong – hør nong” og endelig forstod vi at det var hendes navn han vilde vite. Kristian Stinta, som var en stor skøier, fikk ham da litt avsides og hvisket noe i øret på ham som Jan mente var et kvinnenavn.

Dette var en søndag og en flerhet av pikene satt i en krets på grønnsværet foren den store ladebygning; vi så nå Jan gå og se vell og lenge på gjenteflokken med særlig sikte på Hanna, så tar han liksom mot til sig og går frem til dem, gjør noen pene bukk og sier noe vi ikke kan oppfatte men resultetet var et fryktelig kvinnehyl og alle gjentene farer opp og løper hjemover. Jan blir som lynslått og kom tilbake til oss som et stort spørsmålstegn. Tilslutt fikk vi dog ut av ham hvad han hadde sagt og da forstod vi hvorfor gjentene hylte: det var det vulgære navn på den kvinnelige kjønnsdel. Men hvordan skulle vi nå få forklart ham dette? Jo Jørgen visste råd herfor. Daniel, den mindste av oss brukte skottelue, og den tok Jørgen og plasserte på sin kropp og nå gikk det opp et lys for ham, han så sig om med gnistrende blikk, men den han søkte var av forsiktighetshensyn forduftet, og det tror jeg var det bedste for alle parter.
Vi blev efter den dag mer knyttet til Jan enn vi før hadde vært; dog noe fransk lærte vi ikke, det meste gikk med fakter og miner.

Jørgen og jeg hadde flere ganger ” bedt” om lov til å klatre opp i stormasten ”å klappe kula”, men han rystet på hodet og pekte til kapteinens kahytt. Men så en søndag var kapteinen og hele mannskapet iland, og så gjorde han miner som sa, nå går det an. Ja så var vi ikke lenge om å begi oss på reisen, jeg så nettopp Lagersøybåten  ” Louise” dro forbi og tenkte ikke så særlig over det, kløv lett oppover, mens Jørgen tok det mer rolig, så jeg trodde sikkert at jeg skulle bli førstemann; men hvad var dette? Skipet begyndte å svaie – det var ikke med i min beregning; jeg krøp inn i merset, og la mig stille der. Seilene hang ute til tørk, men jeg kunde følge Jørgen på veien oppover, ja der var han oppe og klappet på kulen og vore kamerater nede på brygga råpte bravo og klappet i hendene, men så hørte jeg en rasende stemme blande sig i bravoropene og jeg forstod straks at det var kapteinen som overraskende kom, derfor hyllet jeg mig inn i seilet og fulgte begivenhetene fra mitt høie stade.

Jørgen så til å krabbe sig ned igjen, skjønt han vistnok fandt det meget betenkeligt, for der stod kapteinen med sin svære stokk for å ta imot , han tok da utsprang høit oppe så det stokkeslag  han fikk i akterspeilet hadde ikke noen videre virkning. Kapteinen så dog meget mistenksomt opp som om han ventet noen flere, men da Jørgen fikk alle kameratene til å gå oppover til lekeplassen, så trodde han vel at der ikke vare flere. Jan stakkar fikk nok en mængde ” grov” kjæft for jeg hørte tonen men skjønnte intet av det han sa. Jeg så Jan gå inn i kapteinens kahyt med middagsmat og stolte da på, at han vilde gi mig et vink når det var beleilig, og efter en stunds forløp hørte jeg han ga et fløitesignal, som jeg godt forstod, det hørtes rent norsk ut og så krabbet jeg ned så forsiktig det var mulig og fant mine gode kamerater. Jeg måtte innrømme at jeg hadde tapt, men annførte som grunn at skipet begynte å svaie, så jeg måte holde mig fast. Vi begyndte å diskutere om hvordan det vilde være ute i stormvær på blåmyra, da gikk det vel ikke ann å legge sig rolig på mers?

Jeg blev tilslut klar over at det var det beste for mig å oppgi sjøen.

                          



Høgskolen i Vestfold / Biblioteket / Digitale tekster toppen av siden