Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Digtale tekster Avdeling for lærerutdanning : KRL
 
 

Evangelieforståelsen i Den kristelige menighet.1
Et bidrag til konfesjonskunnskap.

Av Steinar Moe

    
 Innhold

 

Hva slags forståelse av evangeliet finner vi i bevegelsen Den kristelige menighet? Få har beskjeftiget seg med dette spørsmål utenfor menigheten selv. Niels Bloch-Hoell berørte imidlertid problemstillingen i en generell oversiktsartikkel om menigheten i 1956. I artikkelen undersøkte ikke Bloch-Hoell spesielt evangeliebegrepet, men han knyttet sin avgrensede analyse til en rekke andre tilstøtende teologiske begreper og uttrykk i menighetens skrifter. Et karakteristisk kjennetegn, ifølge Bloch-Hoell, er at en i menigheten taler relativt sjelden om rettferdiggjørelsen, og det skjer i "tilsynelatende motstridende vendinger".2 Menigheten kan nok tale om syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse ved tro, men dette utfylles av en nomistisk forløsningslære (og kristologi) som knyttes til den kristnes forløsning fra syndens makt. Dermed svinger pendelen i retning av "nomisme".3 Bloch-Hoells tolkning er derfor at en i menigheten betoner kravet om personlig rettferdighet og lydighet så sterkt, at den personlige helliggjørelse blir "nødvendig til frelse".4

Også Audun Erdal har skrevet en oversiktsartikkel om Den kristelige menighet, og på samme måte som hos Bloch-Hoell berøres evangelieforståelsen i menigheten bare på kortfattet måte. Tolkningsmessig ligger Erdal på linje med Bloch-Hoells artikkel fra 1956. Han hevder at menigheten "utvider Jesu frelsesverk" på den måten at flere læremomenter holdes sammen: Læren om Jesu stedfortredende død, læren om at Jesus drepte synden i sitt eget kjød, og læren om at Jesus på den måten "åpnet" en vei for de troendes kamp mot syndens makt.5 Ved dette blir Jesu liv et forbilde for de troendes kamp mot synden, og Guds nåde blir kraften til personlig seier.6

Med utgangspunkt i de problemstillinger som er skissert hos Bloch-Hoell og Erdal, skal vi se nærmere på den selvforståelse av evangelieet som finnes i Den kristelige menighet. Men vi skal også se nærmere på de koblinger som blir foretatt mellom Jesu liv og soningsdød på den ene side og de kristnes liv på den andre. Hva betyr slike koblinger for evangelieforståelsen? I forhold til Bloch-Hoells og Erdals knappe behandling skal vi utdype dette. Og ut fra dette stiller vi spørsmålet om betegnelsen nomisme (jfr. Bloch-Hoell) er passende på det analyserte materiale. I den sammenheng skal vi imidlertid observere at Bloch-Hoells artikkel, metodisk sett, inneholder en blanding av historisk-beskrivende og dogmatisk-vurderende synspunkter. Det beskrivende materiale tjener den hensikt (utover det konfesjonelt opplysende) å danne premisser for en konfesjonell innplassering - ut fra en luthersk vurderingsnorm. I lys av dette metodiske grep bør Bloch-Hoells karakteristikker av Den kristelige menighet tolkes. Det er altså ikke menighetens selvforståelse alene som Bloch-Hoell er opptatt av.

Karakteristikker som har oppstått som følge av en slik systematisk-metodisk stofftilnærming kan lett for ettertiden bli hengende ved en menighet - særlig når det ikke foreligger alternative og utdypende analyser. Det gjelder også betegnelsen nomisme. Spørsmålet er imidlertid om menigheten, ved sin understrekning av troslydighetens betydning, skyver til side det uforskyldte ved evangeliet (frelsen)? Eller oppfatter menigheten det slik, f.eks. i analogi til romersk-katolsk oppfatning, at menneskets troslydighet i det etiske også bæres og holdes oppe av Guds nåde?7 Det er nyanser av denne type vi er interessert i å kartlegge, slik de kommer til uttrykk i menighetens egne skrifter. Slike nyanser bør så danne utgangspunkt for de karakteristikker vi knytter til menigheten og for den senere (legitime og nødvendige) systematisk-kritiske analyse.

I Den kristelige menighet finnes det ikke et forpliktende læregrunnlag utover Bibelen. Vi er derfor henvist til menighetens forståelse av de bibelske skrifter. Fra menighetens begynnelse har en likevel produsert en rekke oppbyggelige og veiledende skrifter som i praksis fungerer som normgivende, og i forhold til vårt tema er det - med enkelte nyanser - de samme grunnleggende synspunkter som går igjen fra forfatter til forfatter. Læretroskap i menigheten vises derfor i forhold til Bibel-tolkningen i disse skrifter. Nedenfor tar vi utgangspunkt i nyere skrifter8 som er utgitt av representanter for Den kristelige menighet, men trekker også inn historisk referansemateriale underveis (særlig fra menighetens blad: Skjulte Skatter) for å belyse problemstillinger.

[ Toppen av siden ]

Ved tro alene.

I en informasjonsbrosjyre fra 1994 om Den kristelige menighet understreker Aksel J. Smith at menigheten er "fullt på linje med Luther" i synet på rettferdiggjørelse ved tro.9 Mennesket får syndenes forlatelse for Jesu skyld "uten å ha en eneste god gjerning" å vise til.10

Dette syn gjenfinner vi i en rekke andre skrifter. Hos to av de mest fremtredende ledere ved siden av Johan O. Smith, nemlig Elias Aslaksen (1888 - 1976) og Sigurd Bratlie (1905-1995),11 knyttes begrepene rettferdiggjørelse og gjenfødelse til menneskets omvendelse. I Aslaksens skrift Å være kristen vises det både til Rom 1,17 og Joh 3,6f for denne tanke. Ny fødsel, mottakelse av Kristus og begynnende tro settes på linje.12 Grunnen til denne nye fødsel kan ikke tilbakeføres til noe i eller ved mennesket.13 Det er her snakk om en begynnelse14 på troens liv, og denne begynnelse skyldes helt og fullt Guds gjerning. Aslaksen knytter denne begynnelse også til omvendelsens begrep, for ved omvendelsen blir menneskets "tro på Kristus regnet oss til rettferdighet, til tross for at vi ennå ikke er rettferdige. Rom. 4,3-8".15 Gjenfødelse og omvendelse er altså fremstilt hos Aslaksen som noe uforskyldt, og mennesket omtales i den sammenheng som den passive og mottakende part.16 Også i tilknytning til 1 Joh 1,9 betones syndsforlatelsen. Når mennesket bekjenner sin synd, da er "begynnelsen gjort", og synden blir - om den er aldri så stor - "utslettet i ett eneste øyeblikk".17

Også Sigurd Bratlie betoner dette prinsipielle syn i sitt skrift Nåden i Jesus Kristus. Han forbinder begrepet nåde med Guds tilgivelse for synd. Siden vi alle har syndet, trenger vi nåde.18 Begrepet nåde i denne forbindelse kontrasteres til en annen nådeforståelse hos Bratlie, nemlig bestemmelsen av Guds nåde som hjelp eller kraft for/i mennesket. Det er tydelig at den første tolkningen av nådebegrepet (tilgivelse for synd) relateres til troslivets begynnelse, mens den andre tolkningen (kraft) relateres til troslivets utfoldelse. Det er denne siste tolkningen som utgjør temaet i skriftet Nåden i Kristus, men det er verdt å merke seg at Bratlie knytter denne tolkningen til den fundamentale og uforskyldte syndstilgivelse. Hos Bratlie, som i menighetens skrifter ellers, knyttes denne syndstilgivelse imidlertid ikke til tanken om gjenfødelse i dåpen, og slett ikke til spebarnsdåpen.19

Også hos menighetens opphavsmann, Johan Oscar Smith (1871 - 1943), finner vi den samme prinsipielle understrekningen i en kortfattet redegjørelse om menighetens trosinnhold. Til Kristi død knytter han en forlikelse, dvs. for mennesket som tidligere var fiende av Gud.20 Nå kan det på grunn av forlikelsen (ved Kristi død) motta syndenes forlatelse.
Som vi ser: Den kristelige menighet har et kristendomssyn som regner med den tilregnede rettferdighet som et utgangspunkt for det senere troens liv. På grunn av Kristi død frelses mennesket uten fortjeneste, og - på litt varierende måte i forhold til en voluntaristisk dreining - understrekes menneskets passive stilling ved mottakelsen av frelsen.

[ Toppen av siden ]

Ved tro alene, men...

Læren om den tilregnede rettferdighet utgjør altså et premiss for det senere trosliv. Dette premiss kompliseres ved nærmere ettersyn, f.eks. om en sammenlikner med en evangelisk-luthersk forståelse. F.eks. utnyttes ikke tanken om den tilregnede rettferdighet på samme måte som i en evangelisk-luthersk sammenheng.21 Det er derfor et spørsmål om hvor adekvat henvisningen til Luthers forståelse av rettferdiggjørelse ved tro er hos Aksel J. Smith.22 I Den kristelige menighet blir ikke dette lærepunkts innhold - først og fremst - oppfattet som en stadig basis for den kristnes liv, og som en derfor alltid kan vende tilbake til. Allerede i omtalen av rettferdiggjørelsen og det uforskyldte ved troens første begynnelse skimter vi en annerledes aksentuering.

La oss trekke fram noen eksempler. Når Johan O. Smith skal gjøre rede for menighetens trosoppfatning, så dveler han ikke først og fremst ved det uforskyldte i Guds nåde. Tilnærmingsmåten er annerledes. Troen knyttes til den tre-ene Gud, og med utgangspunkt i en bestemt Kristus-forståelse går han raskt over til å understreke den troendes mulighet til å overvinne synden i livet. Med utgangspunkt i det kristologiske (Kristi seier) føres linjene videre til det antropologiske (menneskets seier på samme måte som Kristus).23 Kristologi og antropologi knyttes altså stramt sammen hos Smith. På samme måte markerer Sigurd Bratlie trosutgangspunktets uforskyldte side, men: Bare som et ledd i den seiersprosess som mennesket skal gjennomløpe.24 Bratlie lar med andre ord den syndsforlatende nåde (knyttet til rettferdiggjørelsen) bare gjelde som en viktig start for en enda viktigere fortsettelse. Mennesket frelses med andre ord ved troen alene - i prosessens begynnelse.

Vi registrerer det samme hos Elias Aslaksen. Også han fokuserer på den tilregnede rettferdighet på en spesiell måte. Den som har Guds rettferdighet har nemlig - fra det øyeblikk - fått en gave: Et nytt hjerte.25 Som syndsforlatelsen (ved rettferdiggjørelsen) er en side ved Guds gave, så er det nye hjerte også en gave - som gis. Det uforskyldte og gavemotivet understrekes derfor sterkt også når det gjelder den etiske forandring på bakgrunn av syndsforlatelsen. Poenget for Aslaksen er altså dette: Sier en rettferdiggjørelse - eller ved tro alene - så sier en samtidig en ny etisk beskaffenhet. De to ting hører sammen og kan ikke skilles. Av det ene følger det andre.

Aslaksens kobling av frelsens subjektive og objektive side er selvfølgelig ikke enestående for Aslaksen eller Den kristelige menighet - f.eks. i forhold til en evangelisk-luthersk tankegang. Men det er den spesielle koblingen mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse som er den store forskjellen. Aslaksens kobling ligger derimot nær en romersk-katolsk tankegang.26 Resultatet av denne koblingsutnyttelse skal vi se nærmere på nedenfor. Her registrerer vi bare at betegnelsen "kristen", som følge av koblingen, knyttes til den person som har fått et nytt hjerte.27 Og det blir den subjektive og registrerbare side ved menneskets hjerte- eller trosliv som Aslaksen tar utgangspunkt i, når en reiser spørsmålet om hvem som er kristen. Utgangspunktet (troen alene) forlates da til fordel for den forventede trosaktive fortsettelse, og gaven fra Gud blir egentlig menneskets forvandling. Aslaksen tenker seg imidlertid ikke denne forvandling som mekanisk, dvs. at forvandlingen inntreffer straks etter menneskets omvendelse til Gud. Aslaksen knytter menneskets forvandling i sterk grad til en lydighet som den troende må utvise - men da igjen som et resultat av Guds ånd i mennesket.28
Den samme betoning finner vi hos Sigurd Bratlie, når han advarer mot en misforstått utnyttelse av læren om den tilregnede rettferdighet. Den troendes forvandling - forstått som etterfølgelse av Kristus - blir her understreket.29 For syndenes tilgivelse og det "å avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten" er to sider av samme sak.30 Ifølge Bratlie ligger det altså implisitt i rettferdiggjørelsen en etisk dimensjon, nemlig i menneskets død fra synden, og det er Paulus paralellføring mellom Jesus og den troende i Rom 6 som ligger til grunn for Bratlies utsagn.31

Vi presiserer at denne forvandling ikke blir fremstilt på annen måte hos Aslaksen eller Bratlie enn syndsforlatelsen, nemlig som en uforskyldt gave. Mennesket har nemlig ikke i seg muligheten til å forvandle seg. Det er bare troen og gudsforbindelsen hos mennesket som er årsaken til at gaven "nytt hjerte" blir en realitet. Forsåvidt kan en si at også den etiske siden ved det syndsforlatte mennesket - i allefall sett fra forvandlingshandlingens utgangspunkt - kan betraktes under synsvinkelen: Ved tro alene.32 Betegnelsen "nytt hjerte" blir derfor - igjen knyttet til utgangspunktet - en trosbestemmelse, dvs. knyttet til menneskets nye trosvirkelighet.

[ Toppen av siden ]

Trosgjerninger.

En holder altså fast ved det uforskyldte i ulike faser av menneskets trosutvikling: I begynnelsen i forhold til syndsforlatelsen og i begynnelsen som ny skapning (nytt hjerte). I forlengelsen av dette fremstilles det kristne liv som trosutfoldelse. På samme måte som i den første og grunnleggende fase betones nåden, troen og Guds aktivitet i trosutfoldelsens fase.

På karakteristisk måte blir det understreket av Elias Aslaksen at det frelsesverk som Kristus begynte i menneskets indre (ved syndsforlatelsen), blir fortsatt i mennesket under en stadig utvikling.33 Frelsesbegrepet er altså utvidet i forhold til Kristi liv/død og den individuelt tilregnede rettferdighet. En begynnelsen er gjort (en er "virkelig" frelst ved syndenes forlatelse), men frelsen er likevel noe som pågår - og man er derfor ikke "ferdig med frelsen".34 Aslaksen knytter nemlig frelsens mål til "enden", dvs. Guds endegyldige dom. Det er i dette utviklingsperspektiv at frelsesbegrepet blir plassert og tolket. Å basere frelsen ene og alene på Kristi død og den tilregnede rettferdighet, betyr derfor et avkortet frelsesperspektiv for Aslaksen. Som mennesket er involvert i frelsens første fase, så er det i enda sterkere grad involvert i den neste. Derfor tenker Aslaksen seg at en kristen kan vokse til "stadig større og større frelse", dvs. utvikle seg som kristen i forhold til de guddommelige idealer for troens liv.35 Frelse er altså ikke bare et frelsesord om syndenes forlatelse (begynnelsen), men også en frelsesvekst der den troende blir omformet fram mot dommens dag (fortsettelsen).

For å betegne sammenhengen mellom syndsforlatelsens gave og kristenlivets gave/oppgave, brukes en rekke begreper som i menighetens skrifter fungerer som forbindelsesord - ord som har sin bakgrunn i den grunnleggende begynnelse, men som også blir nøkkelord i den viktige fortsettelse:

* Nåde er et slikt forbindelsesord, og det settes hos Aslaksen i forbindelse med en kardinaltanke i Den kristelige menighet, nemlig at den troende settes i stand til å vinne seier over den bevisste synd: "Fortsettelsen er at vi får nåde til å avlegge all bevisst synd...".36 Denne side ved nådebegrepet utdypes ikke minst hos Sigurd Bratlie, og nåden oppfattes som Guds kraft eller hjelp mot den bevisste synd.37 Nåden er et "forråd å ta av" for den kristne, slik at en gjør "Guds vilje i alle deler".38

* Trosbegrepet er også et forbindelsesord. Aslaksen fremhever at på samme måte som nåden peker bakover og fremover, så er også trosbegrepet vendt både mot det fortidige og det futuriske. Og innholdsmessig oppfattes troen på Kristus som en "makt" som setter den kristne "i stand til" det som ellers er umulig, dvs. å seire i kristenlivet over den bevisste synd.39

* Endelig er også evangeliebegrepet oppfattet som et forbindelsesord. Evangelium er i Den kristelige menighet ikke bare et budskap om Guds kjærlighet i Kristus, men begrepet knyttes også på sterk måte til den troendes etiske liv: evangelium er hjelp, kraft eller løfte om/til rett liv. Dette betones særlig hos Sigurd Bratlie. Hos ham oppfattes f.eks. Bergprekenen som "evangelium", dvs. "hva han [dvs. Gud] vil gjøre med hvert menneske som overgir seg til ham av hele sitt hjerte".40

Forbindelsesord av denne type i skriftene til Den kristelige menighet understreker det uforskyldte, det mottakelige, gavemotivet osv. På organisk måte tenker en seg en sammenheng mellom troens begynnelse og dens fortsettelse. Og tankegangen er ikke at de troendes liv utfoldes i lovens sfære, men tvert om i evangeliets.41 I evangeliets lys blir imidlertid Guds lov god, den blir en rettledning og til syndserkjennelse. Men Guds lov alene driver ingen til fullkommenhet eller frelse.42 Bevisstheten om dette er stor hos de ulike forfattere. Det er ikke "lovgjerninger" som den troende søker eller utfører, men "troens gjerninger".43 Den kristnes gjerninger gis derved et evangelisk fundament.

[ Toppen av siden ]

Et antropologisk premiss.

Vi har til nå kommentert Den kristelige menighets tro på Guds nåde i forhold til den troendes liv. Et viktig premiss for dette er imidlertid menighetens tro på den antropologiske positive respons for Ånden og Guds nåde. Vi registrerer i Den kristelige menighet en antropologi som ikke bare gjør en positiv respons mulig, men den oppfattes nærmest som en "naturnødven- dighet",44 dvs. ut fra den troendes nyskapte natur. Vi skal kort kommentere dette viktige punkt i menighetens kristendomsforståelse.

Vi betonte ovenfor at menigheten legger vekt på at den kristnes store utfordring er å vinne seier over synden - og særlig den bevisste synd. Dette synspunkt har i alle år stått sentralt i Den kristelige menighets kristendomsforståelse.45 Ved Åndens kraft kan den troende "seire over alt det vi vet er synd ... og som de fleste stort sett forstår er synd".46 Hvis en er villig til å lyde Ånden, kan en seire i alle fristelser. Men også i forhold til den ubevisste synd kan en ved Ånden "se ting som kunne ha vært gjort på en mer fullkommen måte".47 Altså: I forhold til deler av livet kan en forutsi (en sannsynlig) seier.

Ved en slik veiledning fra Åndens side, får mennesket del i "guddommelig natur".48 Med dette uttrykk menes ikke at mennesket blir guddommeliggjort e.l. Meningen er at mennesket ved Åndens kraft drives til å gjøre de gjerninger som er i overenstemmelse med det Gud krever. Derfor kan f.eks. Borgar Brubakken hevde at den kristne får del i "Kristi dyder", dvs. de "egenskaper" som hører kjærligheten til.49 Slike egenskaper kan være langmodighet, tålmodighet osv. En forvandles ved dette altså ikke til guddommelig natur (ved å forlate det menneskelige), men en viser likevel - nettopp ved å leve ut slike "dyder" - at en har "del i Gud" eller at en allerede er "kommet til himlenes rike!" - og dette skjer "Alt i samme grad og omfang som de har fått del i dydene".50 De nevnte dyder blir altså både kvalitativt og kvantitativt vurdert (med tanke på innlemmelse i eller delaktighet i godene til "himlenes rike"), men dydene omskaper likevel ikke det menneskelige til guddommelighet. Den kristne beholder derfor sin menneskelighet, men den skapte natur er likevel omformet51 i forhold til de guddomelige virkninger av nåden.

Tidlig i menighetens utvikling leverte Johan Oscar Smith selve nøkkelen til å forstå menighetens understrekning av lærepunktet om seier over bevisst synd. Smith bandt nemlig det antropologiske sammen med en bestemt forståelse av det kristologiske. I brosjyren Hva vi tror foretas denne koblingen særdeles tydelig, og den plass som koblingen gis i den kortfattede redegjørelsen, viser viktigheten av dette lærepunkt i Den kristelige menighet. Kristus settes på linje med mennesket på den måten at også han hadde "del i kjød og blod", dvs. at han i forhold til fristelser var lik mennesker.52 Denne likhet i posisjon overfor verdens fristelser måtte Kristus ha, dersom han skulle komme "oss til hjelp i vår nød".53 På et bestemt tidspunkt lærte Kristus å skille mellom godt og ondt, og han kunne seire over det onde i Åndens kraft. For den troende gjelder det på denne kristologiske bakgrunn å se at "summen av Kristi verk ligger opphopet i hans ånd", og den kristne kan - på samme måte som Kristus selv - bli ledet til seier over fristelsene ved å la seg lede av Kristi ånd.54 Fra Kristi selvfornektelse og seire trekkes det tråder til den kristnes seire. Troens liv er da dypest sett å leve i denne seierens enhet med Kristus, der Kristus og mennesket er smeltet sammen i Ånden. Denne seierens vei er også frelsens vei. Antropologien oppfattes derfor som nært knyttet til det kristologiske både i samfunn og enhet, til eksempel og veiledning.

Vi understreker altså: Den kristelige menighet understreker enheten mellom den kristne og Kristus så sterkt, at den kristne som følge av denne enheten utfører trosgjerningene. I menighetens ulike publikasjoner går en stedvis svært langt i betoningen av dette. Lever en i troens samfunn med Kristus, da følger trosgjerningene. På denne bakgrunn kastes det også lys over enkelte utsagn i menighetens skrifter som isolert sett kan virke fremmede, f.eks. i forhold til tidligere refererte utsagn om den tilregnede rettferdighet og frelse ved troen alene. Elias Aslaksen kan - med tanke på den kristnes liv i helliggjørelse - hevde at Kristustroen ikke er tilstrekkelig. Troen må nemlig vise seg i trosgjerninger.55 Dersom trosgjerningene mangler, er "man religiøs, men når man gjør den [dvs. Guds vilje], da er man kristelig".56 Frelse ved tro er derfor innholdsmessig det samme som frelse ved trosgjerninger.

I tråd med dette er det heller ikke mulig for Aslaksen å hevde at den kristne kan karakteriseres ved betegnelsen "benådet synder".57 Rett nok hevdes det at også den kristne kan synde, og at det da er tilgivelse hos Gud. For "man kan ikke vente å få full seier med en gang" - det kan ta noe tid før man blir en "seiervinner".58 Men etterhvert vinner en mer og mer over fristelsene, slik at den kristne lever et seirende liv. Det er et tidsspørsmål.59 Derfor er grunnregelen for det kristne liv, at begrepene "kristendom og seier må ikke atskilles".60 I samlivet med Kristus kan en "helt igjennom" få sitt liv i overenstemmelse med Guds ord og vilje.61 Aslaksen fremholder ikke dette bare som idealer som den kristne skal strekke seg etter, men idealene fremholdes som oppnåelige. Og det er Gud som setter den troende i stand til dette. Å tro på dette er ensbetydende med å tro på det fullbrakte frelsesverk. Tror en derimot ikke på en seier over synden og menneskets mulighet - i Kristi kraft - til å la være å begå bevisste synder, så tror en ikke på det fullbrakte frelsesverk. Da tror en ikke at Guds nåde strekker til, og en har satt seg utenfor trosfellesskapet med Gud.62 For fullbrakt er Guds frelsesverk først når mennesket ved nåden vinner seier over synden.

Følgende av trossvikt på dette punkt oppfattes altså som katastrofale. Det gjelder også f.eks. i forhold til nattverden. Deltar et mennesket i nattverden og samtidig lever i svikt eller synd - ja, dersom en lever "om ikke mer enn delvis, etter sine lyster" - så "eter og drikker man seg selv til dom...".63 Nattverden er derfor beregnet på den troende som "er tro mot den nye pakts lover" eller som faktisk praktiserer "Kristi død" i sitt liv.64 Slik blir nattverden i Den kristelige menig- het oppfattet som en måltid til selvransakelse for den troende og samtidig som en forkynnelse av Kristi død i eget liv.65

[ Toppen av siden ]

Troens "bevis".

Trosbegrepet kan etter dette ikke skilles fra trosgjerningene. Rettferdiggjørelse ved tro alene66 gjelder som prinsipp ikke for hele den kristnes liv med Kristus, men bare i troslivets startfase. Senere er troens begrep knyttet til trosaktiviteten. Å tro er derfor å utføre de gjerninger som troens liv krever. Uten disse gjerninger er troen død, og en har ingen rett til å kalle seg en kristen. En kan da heller ikke påberope seg Kristi forsoning.67

I denne sammenheng anvendes ofte ordet bevis i menighetens skrifter. Aksel J. Smith knytter troens "bevis" til "det å elske hverandre", dvs. at man fra den innbyrdes kjærlighet kan slutte at en har "gått over fra døden til livet".68 Hos Borgar Brubakken blir denne innbyrdes kjærlighet først og fremst knyttet til forhold innad i menigheten, til "broderskapet".69 Beviset for at menighetens disippelskap er "sant og bibelsk", er nettopp den innbyrdes kjærlighet mellom de troende. Begrepet "rett lære" er i den sammenheng underordnet "inderlig kjærlighet".70 Henvisningen til den rette lære tjener forøvrig i Brubakkens tekst til å understreke betydningen av troslivets nødvendige og praktiske side i motsetning til en teoretisk og læremessig betoning av kristedommen - slik den finnes blant de "protestantiske".71 Læremessig sannhet hjelper derfor ikke i forhold til Gud, bare "sannhet pluss kjærlighet".72

[ Toppen av siden ]

Trosgjerningene og Guds dom.

Gjelder prinsippet om trosgjerninger i livet, så gjelder det samme prinsipp for mennesket under Guds endelige dom.73 Også her knyttes troen, gjerningene og frelsen sammen. Sigurd Bratlie fremholder derfor at Gud er den rettferdige dommer ved livets slutt, dvs. rettferdig i forhold til det krav og den nådegave (hjelp) som mennesket var stilt overfor i livet. Dommen og kravet fra Guds side er altså tilpasset de faktiske muligheter som mennesket var tilbudt eller - gitt. Bratlie polemiserer derfor, logisk nok, mot den tanke at Gud viser seg nådig i dommen, fordi han ikke tilregner mennesket dets synd.74 Ifølge Bratlies tankegang er det ikke berettiget å relatere nådebegrepet til dette eskatologiske perspektiv. For nåden har, som vi viste ovenfor, en hjelpefunksjon under den troendes seirende liv - før dommen inntreffer. Guds dom representerer i forhold til dette liv bare en avsluttet etappe, der virkningene av den tidligere livsetappe prøves. Derfor er rettferdighet et mer adekvat stikkord for Guds holdning og handling under dommen enn stikkordet nåde.

Tenkningen som knyttes til Guds dom over mennesket, skiller seg i prinsippet ikke fra den tenkning som gjelder for den troendes forhold til Gud under livets gang. Også i dommen er det Kristi død "i dem", dvs. de kristne, som utgjør vurderingsgrunnlaget med tanke på en evig frelse.75 Karakteristisk for de frelste er deres kjærlighet til medmennesker, deres omsorg osv. "Kjærligheten var blitt deres natur".76 Og konsekvent nok er det bibelord av typen Mat 25, 37 som fungerer som belegg. I lys av Guds endelige dom betones det også at "Dydene bærer lønnen i seg".77 Linjer trekkes altså fra det praktiske livs lovoppfyllelse direkte inn i den eskatologiske dom. Vet en med visshet at Guds vilje oppfylles i livet,78 så vet en samtidig at Gud vil dømme rettferdig og dermed til frifinnelse på dommens dag. Fra dette går det også en linje til menighetsforståelsen: Nettopp fordi en i Den kristelige menighet har visshet om egen lovoppfyllelse og rett lære om det fullbrakte frelsesverk (ikke bare Gud for oss, men også Gud i oss), så tar en avstand fra andre kirkesamfunn og den evangelieforståelse som finnes der. I dette ser en Den kristelige menighets eksklusive preg.

[ Toppen av siden ]

En mot-menighet.

I Den kristelige menighet betones det at menigheten skiller seg ut fra alle andre norske kirkesamfunn og trosretninger. Den er noe for seg selv. Denne selvforståelse er først og fremst knyttet til menighetens evangelieforståelse. Sigurd Bratlie finner derfor et "annet evangelium", en "annen Jesus" eller "halv Jesus" hos predikanter i andre kirkesamfunn.79 Disse "mange" tar derfor Den kristelige menighet avstand fra, fordi de "forfalsker Guds ord til egen vinning".80 Og Elias Aslaksen er like kategorisk: For de "aller fleste - ja nesten alle" medlemmer i andre kirkesamfunn, de som bekjenner sin tro på Jesus Kristus, er "ugudelige".81 Guds ord har ikke vært til nytte for disse. Begrunnelsen for Aslaksen er at disse mennesker ikke har opplevet den vekst i troens liv, slik det forkynnes i Den kristelige menighet. Igjen slås det altså fast, at en bekjennelse til Kristus ikke kvalifiserer til kristennavnet. Noe mer må til. Tross denne avvisende holdning overfor medlemmer i andre kirkesamfunn, kan det likevel hevdes - f.eks. hos Sigurd Bratlie - at det finnes et visst håp for enkelte av disse medlemmene. Uttalelsene til Bratlie er dog i den sammenheng svært forsiktige.82

I forhold til en "ekte enhet" (både mellom Gud og mennesker og troende innbyrdes) plasseres derfor andre menigheter utenfor. Dette betones sterkt av Johan O. Smith. Og den paulinske tanke om enhet i 1 Kor 12,13 appliseres på Den kristelige menighet. Her finnes troslydigheten, for "vi taler av erfaring i denne sak".83 Nettopp erfaringen spiller i denne sammenheng en stor rolle for Smith. Med utgangspunkt i det paulinske ideal søker han etter troslydighetens ytre kriterier, og gjenfinner disse i egen forsamling. "Vi" i bibelteksten (1 Kor 12,13) blir i Smiths tekst til "vi" i Den kristelige menighet. På denne bakgrunn er det derfor forståelig at en i Den kristelige menighet ikke viser åpenhet mot andre kirkesamfunn eller innbyr til samarbeid med disse. Menigheten mangler fullstendig en økumenisk profil. Slik har det vært siden menighetens første tid. Allerede i 1912 argumenterte Johan O. Smith f.eks. mot "alliancemøter forat vi kan bli ett".84 Ved dette skapes det kun en ytre enhet, et "menneskeverk".85 Menighetens oppfatning av den enhet som råder mellom Kristus og de troende knyttes også til tenkningen om nattverden.86 Siden den kristne enhet ikke bare har sin grunn i troen på syndenes forlatelse, men også på troslydigheten, så blir den sanne og dypere enhet mellom de troende også en forutsetning her. Dette praktiseres likevel ikke slik at en f.eks. øver kirketukt ved nattverdbordet. Nattverden forrettes ved offentlige møter, der alle har adgang.87

[ Toppen av siden ]

Nomisme?

Vi refererte tidligere til Bloch-Hoells beskrivende og samtidig vurderende artikkel, der han karakteriserte kristendomssynet i Den kristelige menighet som nomistisk, f.eks. i forløsningslæren. Bloch-Hoell tolket altså menighetens soteriologiske synspunkter i "retning av nomisme".88 Selv om Bloch-Hoell ikke eksplisitt kommenterer menighetens evangelieforståelse i denne sammenheng, så signaliserer han ved karakteristikken nomisme en mangel ved menighetens forståelse av evangeliet. For lutheraneren Bloch-Hoell er det sannsynligvis det forensiske ved evangeliebegrepet som etterlyses på denne måten.

I vår gjennomgang av menighetens skrifter og publikasjoner, har vi registrert en betydelig vektlegging på en evangelisk basis - forstått som Guds handling, initiativ, oppsøkende hjelp osv. - for frelses- og helliggjørelsesforståelsen. Ikke på noe punkt i menneskets frelsesprosess tenkes mennesket adskilt fra det guddommelige. Tvert om: Det er et avgjørende poeng å knytte mennesket så stramt til det guddommelige som mulig. Det er heller ikke ved loven eller i egen kraft at mennesket vinner frelsen.

En tenker imidlertid annerledes om dette i Den kristelige menighet enn f.eks. på evangelisk-luthersk hold. Derimot gjenfinner vi i menighetens prinsipielle tenkesett elementer av en romersk-katolsk tankegang. Det er intet i Den kristelige menighets skrifter eller tradisjon som tyder på en ytre avhengighet mellom disse to konfesjoner. Tvert om. Avstanden mellom disse to samfunn en stor. Elementer av likhet i evangelisk tenkesett mellom de to samfunn skyldes heller, etter vår oppfatning, en likeartet tolkning av det bibelske materiale.89 Betraktes Den kristelige menighets evangelieforståelse i dette lys, så kan det være lærerikt å registrerer hvordan den romersk-katolske kirkes forståelse av Guds nåde og denne kirkes vektlegging på trosgjerningene blir omtalt i uttalelsen fra den katolsk-lutherske samtalegruppen i Norge i 1991: Det er gjerninger "gjort i Gud".90 En bruker ikke betegnelser av typen nomisme e.l. Tvert om har en gjennom inngående læresamtaler arbeidet seg fram til en samforståelse om hva evangeliet dypest sett er, og på den bakgrunn gjør gruppen rede for, hvordan en på noe forskjellig måte, tenker seg menneskets deltakelse under frelsesprosessen.91 I forlengelsen av en slik tankegang bør en også overfor andre konfesjonelle retninger, f.eks. Den kristelige menighet, kunne anvende samme tilnærmingsmåte i analyse og karakteristikker. Også her finnes en grunnleggende forståelse av evangeliet. Det er imidlertid tilretteleggingen eller utnyttelsen av dette i forhold til det antropologiske, som er annerledes i forhold til en luthersk oppfatning. Bruker en termen nomisme for å karakterisere dette evangeliesyn, så står en i fare for å tildekke det evangeliesyn som menigheten i virkeligheten representerer.

Vi har understreket den spesielle tilretteleggelse av forholdet evangelium-antropologi i Den kristelige menighet, og vi registrerer også i den sammenheng visse spenninger i begrepsbruk og tenkning når det gjelder grensesettingen mellom det antropologiske og det egenartede guddommelige - både i Guds vesen og Guds evangeliske handling for mennesket. Det normale i menighetens skrifter er betoningen av Guds enehandling til menneskets grunnleggende frelse, betoningen av Guds nåde og kraft til menneskets helliggjørelse osv. I den sammenheng opererer en med, som vist ovenfor, et utvidet frelsesbegrep. Utover dette grunnsyn er det likevel visse trekk i flere skrifter som trekker i retning av en betoning av det guddommelige og det menneskelige som en eiendommelig enhet på et dypere plan enn det genuint etisk-religiøse. Vi har i den sammenheng særlig trukket fram utsagn av Elias Aslaksen. Forklaringen på dette kan være, som også Bloch-Hoell peker på, at det i menigheten finnes en viss klangbunn av mystikk.92 For sin del tilbakefører ikke Bloch-Hoell menighetens mortificatio carnis-tanke til mystikken i tidligere århundre, men fremmer tesen om at menighetens aksentueringer mer skyldes dens karakteristiske betoninger innenfor antropologi og helliggjørelse. Audun Erdal tenker seg "impulser" fra den "mystisk, radikale pietisme og Kristi etterfølgelsestradisjon".93 Verken Bloch-Hoell eller Erdal har i denne sammenheng på en grundigere måte undersøkt de historiske sammenhenger som her blir påpekt, og det er derfor grunn til å holde spørsmålet åpent om eventuelle forbindelser mellom de to ulike tradisjoner. Vår oppfatning er at fortsatte studier nettopp i denne kirkehistoriske retning vil kunne skape enda større forståelse for det utvidede frelsesbegrep og den evangelieforståelse som en opererer med i Den kristelige menighet. Siden Den kristelige menighet primært er et norsk fenomen, vil det også kunne være av interesse å fokusere på en pietistisk bakgrunn f.eks. i Pontoppidantradisjonen. Kan en i Den kristelige menighet ha forenet elementer fra noe ulike strømninger innenfor pietismen? Bare grundige delstudier innenfor det pietistiske bakgrunnsmaterialet og overveielser i forhold til aksentueringer innenfor Den kristelige menighet vil kunne bekrefte eller eventuelt avkrefte historiske sammenhenger i den retning.

(1996)

[ Toppen av siden ]


Summary.

This article discusses the way in which the gospel is understood by 'Den kristelige Menighet'. Faith and salvation have their basis in the death and resurrection of Christ. However, this foundation is perceived as the first step in a process. The gift of the gospel demands moral change in the life of the individual, change that is governed by grace. The concept of salvation thus has a wider meaning - it encompasses not only the beginning of a life rooted in faith, but also the way in which that life develops. Salvation is growth, and growth is victory over conscious sin. The concept of 'gospel', in this connection, also describes the strength we need to triumph - the concept is not confined to the death of Christ and the remission of our sins. The gospel transforms man, so that we can triumph over sin and be saved at the Day of Judgement. Compared to other churches, the congregation is generally opposed to ecumenicism, believing that this tendency shows insufficient understanding of the necessity of obedience to the faith.

[ Toppen av siden ]


 

Moe, Steinar (f. 1943) er førsteamanuensis ved Høgskolen i Vestfold, avd. for lærerutdanning. Han er dr.theol. fra 1988 på avhandlingen "Det avgjørende frelsesvalg. Vilje- og omvendelsesforståelsen hos Ole Hallesby". Han har ellers bl.a. skrevet "Mer enn celler? Kampen om det kristne menneskesyn" (1975), "Kirke underveis. Oversikt over norsk kirkehistorie" (1978), "Søkelys på søndagen" (1979), "Tro og lære. En elementær innføring i luthersk trosoppfatning" (1990), samt en rekke fagartikler i tidsskrifter og blad.

 

[ Toppen av siden ]


Fotnoter

[tilbake] 1   Den kristelige menighet kalles som oftest "Smiths Venner" på folkemunne, men også i teologisk litteratur, f.eks. Niels Bloch-Hoell: Smiths Venner. En eiendommelig nordisk dissenterbevegelse, i: Tidsskrift for teologi og kirke (TTK), 1956 (pp 165 - 177); Carl Fr. Wisløff: Kristne kirkesamfunn, Oslo 1992 (5. oppl.), 158f; Audun Erdal: "Smiths Venner" - innblikk i en norsk frimenighets oppkomst og egenart, TTK 2/1987, (pp 81 - 101). Fra menighetens side anvender en ikke betegnelsen Smiths Venner på seg selv, men helst den enkle betegnelsen "menigheten", jfr. Aksel J. Smith: Den kristelige menighet, Tananger 1994(1. opplag), 1. Utad og f.eks. overfor offentlige myndigheter bruker en imidlertid betegnelsen "Den kristelige menighet", ib. I den teologiske disiplinen konfesjonskunnskap vil det etter vår mening være rettest å anvende betegnelsen Den kristelige menighet (betegnelsen "menigheten" e.l. vil i den sammenheng være lite hensiktsmessig).

[tilbake] 2   Bloch-Hoell 1956, 173.

[tilbake] 3   Ib. 170, 172.

[tilbake] 4   Ib. 173.

[tilbake] 5   Erdal 1987, 89.

[tilbake] 6   Ib. 85.

[tilbake] 7   Jfr. den prinsipielle tenkningen hos Catharina B. Broomé: Katolicismen. Kyrkan, läran, missionen, St.holm 1975, 28f. Her knyttes frelses- og evangelieforståelsen til: Kristus som "befriar oss", til mennesket som "låter sig befrias", og endelig til mennesket som "i sin tur blir befriare...". Se også dokumentet: Rettferdiggjørelsen. Uttalelse fra Den katolsk-lutherske samtalegruppen i Norge, Oslo 1991 (utg. av Kirkens Informasjonstjeneste), f.eks. 7f (særlig pkt. 24-36 om bl.a. den lutherske forensiske modell og den katolske transformasjons- eller forvandlingsmodell).

[tilbake] 8   Vi opererer ikke her med en streng tidsmessig avgrensing for bestemmelsen av gruppen "nyere skrifter". Da vi er interessert i å kartlegge evangelieforståelsen i Den kristelige menighet i dag, så vil skrifter som menigheten selv distribuerer i dag være aktuelle - også skrifter som opprinnelig er av eldre dato, men som f.eks. er kommet i nytt opplag. Ved dette markerer en i Den kristelige menighet disse skrifters fortsatte aktualitet. Den aller siste større fremstilling som er utgitt på Skjulte Skatters Forlag i Tananger av Kjell Arne Bratli: Korsets vei - En fortelling om Smiths Venner, 1995, gir liten hjelp til en teologisk analyse av menighetens mer presise evangelieforståelse. Forfatteren hevder selv at han skriver en "journalistisk bok", og fremstillingen er verken "vitenskapelig" eller "kirkehistorisk", ib. 8 (forordet).

[tilbake] 9   Aksel J. Smith 1994, 2.

[tilbake] 10   Ib.

[tilbake] 11   Om det nære samarbeidsforhold mellom Johan Oscar Smith, Elias Aslaksen og Sigurd Bratlie, jfr. Smiths artikkel: Skjøkens arbeide, 1933, i: Stykker av Johan O. Smith fra Skjulte Skatter (SS) 1912 - 1944, Tananger 1992, 291ff.

[tilbake] 12   Elias Aslaksen: Å være kristen. 1. Hva det er, 2. Hvorfor være det, 3. Hvorledes bli det, Tananger 1992, 4.

[tilbake] 13   Ib. Den nye fødsel skyldes ikke "egen kraft, karakterstyrke, viljestyrke, kunnskap, begavelse, rettferdighetssans, eller finfølelse...". Grunnen er at alt i mennesket er "skadet eller fordervet av synden. Det gamle mennesket kan ikke være kristen ... Man må fødes på ny".

[tilbake] 14   Ordet begynnelse er karakteristisk for denne sak i E. Aslaksens skrifter. Alt som sies om Guds enehandling med mennesket under den nye fødsel gjelder bare troslivets aller første fase, dvs. begynnelsen, jfr. ib. 6. Her skilles "begynnelsen" ut fra det som skjer i fortsettelsen, og i denne fortsettelse blir både Guds og menneskets aktivitet annerledes.

[tilbake] 15   Ib. 17. Også her trekkes det antropologiske inn ved henvisningen til Rom 3,10.

[tilbake] 16   At vi i denne saklige sammenheng, andre steder i skriftet, kan finne en klar voluntarisme, hindrer ikke preget av det mottakende i forholdet til Gud. Til en slik voluntaristisk holdning, jfr. ib. 27. Her legges det stor vekt på menneskets selvbestemmelse under omvendelsen. Til en slik voluntaristisk aksentuering, jfr. også Sigurd Bratlie: Nåden i Jesus Kristus, Tananger (u.å., Skjulte Skatters forlag), 15.

[tilbake] 17   Aslaksen 1992, 28. Også her understrekes det mottakende og passive: synderen blir en kristen "ved å be om det". Da "gir han deg det", dvs. syndenes forlatelse. Til det fortidige og avsluttede ved verbet "utslettet", jfr. også E. Aslaksen: Glede, Horten 1963, 3. Her danner det fortidige (det "Gud allerede har gitt og gjort") basis for det påfølgende, nemlig den troendes vekst i troen (det som Gud "ennå ikke har gitt oss og fått gjort i oss..."). Flere verb knyttes sammen i denne basis: for Gud "utvalgte oss, og kalte oss, og begynte sin gjerning i oss...", ib. 3. Både i skriftet fra 1963 og 1992 er altså Guds fortidige frelseshandlinger i Kristus fundamentet for troslivet.

[tilbake] 18   Bratlie: Nåden (u.å.), 3, jfr. 13: Jesu død gir oss "tilgivelse for synden".

[tilbake] 19   Jfr. S. Bratlie: Bruden og Skjøgen og de siste tider, Tananger 1992, 15. Praksis med barnedåp skyldes "skjøgen", og det er skjøgen som har "kristnet folket, uten at det blir noe nytt liv og nye interesser...". Til tenkningen i menigheten om det lille barns forhold til Gud, jfr. Trygve Sandvik: Synd, 1930, i: Stykker av Trygve Sandvik fra Skjulte Skatter (SS) 1929 - 1990, Tananger (u.å.), 3.

[tilbake] 20   Johan Oscar Smith: Hva vi tror, Horten 1989 (2. opplag), 2, jfr. ds.: Rettferdiggjort uten lovgjerninger, ved tro, SS 1935, 333f (denne art. inneholder likevel ikke bare en understrekning av frelse ved tro uten gjerninger, men også det karakteristiske for Den kristelige menighet: "Der finnes ikke tro - uten gjerninger i dypeste forstand", ib. 333. Nærmere om denne problemstillingen, jfr. vår analyse nedenfor. Smiths kortfattede redegjørelse av 1989 er et opptrykk (med modernisert språk) av Smiths artikkel "Hvad vi tror" fra 1932 i Skjulte Skatter, jfr. SS 1932, 285 - 288. De stadige opptrykk av denne art. understreker menighetens læremessige stabilitet.

[tilbake] 21   Jfr. dokumentet "Rettferdiggjørelsen. Uttalelse fra Den katolsk-lutherske samtalegruppen i Norge", 1991, 13 (pkt. 48): "Slik oppfatter lutheranerne kontrasteringen av "tro" og "lovgjerninger", "Guds/Kristi rettferdighet" og "egen rettferdighet" hos Paulus: I rettferdiggjørelsen er troen alltid "alene", dvs. den bortser fra sine frukter, de gode gjerninger den "er mor til". En tar avstand fra formuleringer f.eks. i Tridentinerkonsilet, der det hevdes at troen er "begynnelsen til frelsen for mennesket, grunnlag og rot til all rettferdiggjørelse". For: "Troen eier alt. Den behøver ikke å "fullkommengjøres" for å være rettferdiggjørende", ib.

[tilbake] 22   Jfr. A. J. Smith 1994, 2. Her knyttes også en "forutsetning" til syndenes forlatelse, nemlig at en er "innstilt på ikke å synde igjen", ib. Innholdmessig ligger det mer i uttrykket "innstilt på" enn f.eks. å ønske, ha et forsett om e.l. Nedenfor skal vi vise det.

[tilbake] 23   J. O. Smith 1989, 1f, jfr. ds.: Dobbelt frelse, SS 1914, 48, der Smith understreker frelsesbegrepets to sider: "Syndernes forlatelse er ikke den hele frelse. Det er stort for en synder i Jesu navn at kunne si sig fri fra syndens fordømmelse; men der ligger en frelse av en dypere art bakom denne frelse, en frelse der kræver bevisste offere, en frelse ved egoismens hengiven i døden", jfr. også ds.: Frelse ved Kristi liv, SS 1920, 125f, om den "første" og den "anden" frelse. Til J. O. Smiths særegne kristologi, jfr. ds.: Er Kristus kommet i kjød, SS 1915, 65f.

[tilbake] 24   Bratlie: Nåden (u.å.), 3, 8f, 10f.

[tilbake] 25   Aslaksen 1992, 4.

[tilbake] 26   Jfr. henvisningene ovenfor til den karakteristiske katolske tenkningen, f.eks. Broomé 1975.

[tilbake] 27   Aslaksen 1992, 4: "Hver den som har skaffet seg et nytt hjerte, han er kristen".

[tilbake] 28   F.eks. Elias Aslaksen: Velsignelsens evangelium, Tananger 1992, 56f. Ordene i Bibelen om Guds "veldes kraft" står i "befalings form", hevder Aslaksen. Derfor er det unødvendig og "forbudt" å gå kraftløs omkring, ib. 56. Men Gud er avhengig av mennesket som "helhjertet og ydmyk av hjertet" i denne sammenheng, ib. 57.

[tilbake] 29   Bratlie: Nåden (u.å.), 10.

[tilbake] 30   Ib. 13.

[tilbake] 31   Jfr. Johan O. Smith: Frigjørelse, SS 1912, 10. Smith drøfter her forholdet mellom Kristi død/den troendes død med Kristus og den kristnes etiske liv. Hemmeligheten ligger i at den kristnes kraft finnes "med Kristus på korset", og derfor "kan kors og kraft ikke skilles ad". Se også Smiths artikkel "Aanden og ilden", ib. 16f. Her knyttes også nådebegrepet (som kraft) til den troendes etiske liv.

[tilbake] 32   Jfr. Trygve Sandvik: Rettferdighet, SS 1930, 4. Hos Sandvik finner vi muligens en noe annerledes aksentuering av dette enn f.eks. hos Aslaksen og Bratlie. Sandvik skiller mellom "tilregnet rettferdighet" og "personlig rettferdighet", og mens nådebegrepet knyttes til det første, så knyttes menneskets lydighet til det andre ("Personlig rettferdighet får vi del i når Guds domme gives medhold, slik at vi gjør deretter..."). Rett nok hevder også Sandvik at denne lydighet er en "frukt", men tilknytningen til den guddommelige faktor synes ikke å være like sterkt understreket som hos Aslaksen og Bratlie. Det er imidlertid neppe noen læremessig motsetning mellom de to aksentueringer. Sandviks senere artikkel: Arbeide på sin frelse, SS 1960, 38f, tyder på at også han legger betydelig vekt på Guds avgjørende kraft i troens liv: "For Gud er den som virker i oss både til å ville og til å utrette. Derfor må vi ikke bare legge vekten på arbeide, men også på Guds virkninger", ib. 39. På den andre side kunne også andre tidlige artikler fra Sandvik betone den troendes lydighet og deltakelse i helliggjørelsen på en spesiell måte, f.eks. T. Sandvik: Budet gir liv, SS 1937, 15. Her knyttes den kristnes lovoppfyllelse til læren om at "Budene gir liv, men for å få tak i det liv budene gir, så må de holdes nøie, og helt inntil dets endemål, som er kjærlighet". Flere formuleringer i denne artikkel av Sandvik virker særdeles ubeskyttet i forhold til synspunktene hos Aslaksen og Bratlie. I forhold til forståelsen av evangeliebegrepet, uttrykker imidlertid Sandvik seg på samme måte som Aslaksen og Bratlie, jfr. T. Sandvik: Forvaltning av evangeliet, SS 1989, 105. Evangeliet knyttes både til syndsforlatelsen og til det som evangeliet gjør "i oss" under helliggjørelsen, ib.

[tilbake] 33   Aslaksen 1992, 6.

[tilbake] 34   Ib., jfr. E. Aslaksen: Glede, Horten 1963, 3. Gud har "ordnet frelsen slik at den skrider frem, og blir fullkommen...". På samme sted settes frelsesbegrepet på linje med "forvandling og nyskaping", dvs. at frelsen knyttes til en stadig pågående prosess i mennesket.

[tilbake] 35   Aslaksen 1992, 6. Å leve opp til troens idealer er i denne sammenheng ensbetydende med å bli " frelst fra mer og mer av all den synd som henger så fast" ved mennesket.

[tilbake] 36   Ib. 18.

[tilbake] 37   Bratlie: Nåden (u.å), 3ff. Hele skriftet baserer seg på forståelsen av Guds nåde som kraft (bortsett fra nyanseringen innledningsvis, ib. 3). Til nærmere forståelse av uttrykket bevisst synd, jfr. Johan O. Smith: Har de hellige synd? Svar til Korsets Seier av 24. apr. 1922, SS 1922, 149 - 152, og ds.: Frigjørelse fra synden, SS 1929, 231f. Se også til Smiths forståelse av begrepet nåde: Synd og nåde, SS 1935, 343. Her hevder Smith at det en en feil anvendelse av nåden å oppfatte den som "rensemiddel mot synd", dvs. det å "synde og få nåde". Artikkelen er polemisk rettet mot det Smith oppfatter som en "fordummende lære om synd og nåde".

[tilbake] 38   Bratlie: Nåden (u.å.), 8, jfr. S. Bratlie: Guds nåde skal ikke være forgjeves, SS 1929, 7. Her knyttes nåden til den grunnleggende syndsforlatelse, men: "Dens [dvs. nådens] hensikt er å hjelpe mig ut fra det jeg trenger nåde for, og ikke bare å tilgi mig...".

[tilbake] 39   Aslaksen 1992, 18, jfr. Johan O. Smith: Troens lydighet, SS 1912, 24f. Her knyttes også trosbegrepet i kristenlivets aller første fase til den senere troslydighet i helliggjørelsen, og basis for den troendes lydighet er Kristus: "Komne til ham og gjort til ett med ham vil Kristi tro [dvs. menneskets tro på Kristus] bli virksom ved gjerninger, hvilke fremkommer som en frugt av troens lydighet, til hvis drift kraft utgaar fra aandernes Fader", ib. 24. Se også Sigurd Bratlie: Tro, SS 1956, 256, der det heter at "Tro er ikke at Gud skal hjelpe meg, men at han skal bruke meg".

[tilbake] 40   Bratlie: Nåden (u.å.), 5, jfr. ds.: Legg merke til eders kall, SS 1940, 70, der Bratlie begrunner det evangeliske ved Bergprekenen i innledningsordene (saligprisningene). Ved Bergprekenens innhold "mettes" de salige som "hungrer", dvs. at de får det de trenger. Bergprekenens sammensatte karakter, f.eks. teksthistorisk, overveies ikke hos Bratlie. Se ellers Bratlies utdypende artikkel: Evangeliet, SS 1942, 94f, der essensen i evangelieforståelsen uttrykkes slik: "Evangeliet er ikke bare et budskap om en hel del løfter, men om en vei ut av synden...". Bratlie forbinder evangeliebegrepet også med den kristnes aktivitet ("arbeide, strebe, legge all vinn på, gjøre seg umak osv...."), jfr. Bratlie: Arbeid, SS 1956, 249.

[tilbake] 41   Jfr. J. O. Smith: Gjerninger, SS 1934, 327, der det skjelnes mellom "Lovgjerninger" og "Troens gjerninger". Mens lovens gjerninger knyttes til mennesket som "kjød", knyttes troens gjerninger til "det som Gud virker i mig".

[tilbake] 42   Bratlie: Nåden (u.å.) 3f. En er opptatt av en rett forståelse av både Guds nåde og Guds lov. Forholdet mellom de to begreper drøftes derfor forholdsvis inngående av Bratlie, og det argumenteres både mot en antinomistisk og en nomistisk forståelse av kristendommen.

[tilbake] 43   Ib. 11. Betingelsen for å kunne utføre "troens gjerninger" er at en mister tilliten til en selv og ens egen kraft - da oppnås løftet, jfr. Aslaksen 1992, 4, 19.

[tilbake] 44   Slik hos Elias Aslaksen: Hvile i Gud, Horten 1965, 7. Her sammenlikner Aslaksen det "gamle menneske" og det som blir "korsfestet med Kristus". Det gamle menneske blir "avlagt", dvs. til fordel for det nye som skal inntre. Fruktene av denne forvandling (fra "uro" til "hvile") skjer med "naturnødvendighet".

[tilbake] 45   Denne tanken preger hele skriftet til Johan O. Smith "Hva vi tror", Smith 1989. Også i den nyeste publikasjon fra Den kristelige menighet er de læremessige synspunkter i overenstemmelse med skriftet fra 1989, jfr. A. J. Smith 1994, 2f.

[tilbake] 46   A. J. Smith 1994, 2.

[tilbake] 47   Ib. 3.

[tilbake] 48   Ib. At uttrykket "guddommelig natur" brukes her, skyldes sannsynligvis henvisningen til 2 Pet 1,4. Uttrykket er imidlertid ofte brukt i menighetens skrifter, jfr. E. Aslaksens art.: Johan O. Smith, i: Stykker av Johan O. Smith fra Skjulte Skatter 1912 - 1944, 8. Her hevdes det at Smith fikk "del i guddommelig natur, overenstemmende med Skriftens lære". At uttrykket må tolkes i retning av det etiske, viser konteksten: for Smith var "rettferdig, nøiaktig og sanndru..." osv. Uttrykket "guddommelig natur" brukes ellers både på kvinner og menn med tanke på det kristne liv, men det understrekes at uttrykket ikke må utnyttes feil i forhold til de ulike kjønnsbestemte oppgaver (hun skal f.eks. ikke "blande seg opp i styre og stell. Det er mannens tjeneste..."), jfr. S. Bratlie: Kvinnens rett i menigheten, 1976, i: Stykker av Sigurd Bratlie fra Skjulte Skatter (SS) 1929 - 1979, Tananger 1992, 483. Forholdsvis ubeskyttet, etter vår oppfatning, utnyttes tanken om menneskets guddommelige natur hos Elias Aslaksen: Velsignelsens evangelium, 1992, 62, der tanken knyttes til bibelordet "Dere er guder", dvs. at den troende får "del i ham selv [dvs. Gud], i hans natur, i hans vesen, i all hans dyd". Det ligger derfor, ifølge Aslaksen, "guddommelige beveggrunner" til grunn for den troendes handlinger og "guddommelige hensikter" til grunn for ens ord, ib. 63. Guds tanker blir "våre tanker", ib.

[tilbake] 49   Borgar Brubakken: "... men ikke har kjærlighet", Langesund 1988 (2. opplag), 80.

[tilbake] 50   Ib.

[tilbake] 51   Jfr. S. Bratlie: Vårt legemes forvandling, SS 1938, 49, der Bratlie anvender begrepet forvandling om menneskets legeme som blir gjort likt med Kristi "herlighets legeme". Betingelsen for denne forvandling er at synden ikke hersker i legemet.

[tilbake] 52   J. O. Smith 1989, 1. Se også Aksel J. Smith 1994, 3, der det skilles mellom det å "ha synd" og det å "gjøre synd". Kristus hadde ikke synd, fordi han ikke gjorde synd. I sitt legeme besatt han imidlertid en mulighet til å synde. Han hadde bl.a. en "egenvilje" som alle andre mennesker, men brukte denne ikke til syndige handlinger.

[tilbake] 53   J. O. Smith 1989, 1.

[tilbake] 54   Ib. 2, jfr. Aslaksen 1992, 25, i denne sammenheng og hans utnyttelse av skriftstedet Jes. 53, 5-6. Med utgangspunkt i Kristi evangeliske gjerning (kjærlighet), betones det at også de troende skal vise kjærlighet. Nettopp enheten med Kristus og hans eksempel fører den troende straks over i det etiske. Kristi evangelium blir motiv for de troendes lovoppfyllelse. Det ene (Kristi evangelium) kan ikke skilles fra det andre (de troendes etiske liv). Se også S. Bratlie: Gudfryktighetens hemmelighet, SS 1936, 33ff, der den samme bindingen av kristologi og antropologi finnes som hos J. O. Smith med tanke på den troendes helliggjørelse: Det samme må "foregå i oss som foregikk i ham [dvs. i Kristus] i hans kjøds dager", ib. 34. Et stikkord for Bratlie er "likesom", jfr. Åp 3, 21. I dette bibelords "likesom" finner han et mønster for den troendes liv, dvs. i relasjonen kristologi/antropologi.

[tilbake] 55   Aslaksen 1992, 7. "Å være kristen er ikke bare å tro på Kristus som sin frelser og forsoner, men det er å underordne seg ham ganske og aldeles". Som en kristen skal en gi Kristus "full makt over seg og sitt liv", jfr. Johan O. Smith: Vil du med, SS 1913, 35, der Smith tar avstand fra en "forkastelig teori om at Kristus har gjort alt, og saa slipper vi...". Det er galt å hevde at "Kristus har gaat veien, og saa slipper vi...".

[tilbake] 56   Aslaksen 1992, 7. Mennesket uten trosgjerninger er som fariseerne. Aslaksen viser bl.a. til Mat 7, 23; 23, 3-4 og 23 for dette.

[tilbake] 57   Ib. 8, jfr. Bratlie: Nåde (u.å.), 18, der det heter at det er lett å påvirke mennesket til å be om syndenes forlatelse, men vanskelig å "gjøre" det til en disippel, dvs. et menneske som oppgir alt og holder alt som Gud befaler. Syndsbekjennelsen må altså utfylles med en total lovoppfyllelse i livet. Dette har vår tids forkynnere forlengst oppgitt, ifølge Bratlie.

[tilbake] 58   Aslaksen 1992, 8f. Dersom den kristne ikke vinner over fristelsene og begår synd, så kan en trøste seg til Skriftens ord i 1 Joh 2, 1-2, jfr. ds.: Velsignelsens evangelium 1992, 59. Her betoner Aslaksen meget sterkt det normale ved den kristnes seier over synden, men understreker likevel at - selv etter at syndet er nedkjempet - at den "når som helst kan blusse opp igjen, all den tid det gamle menneske fremdeles er i behold!".

[tilbake] 59   Til uttrykket "tidsspørsmål", jfr. Bratlie: Nåden (u.å.), 12.

[tilbake] 60   Aslaksen 1992, 9, jfr. Bratlie: Nåden (u.å.), 13. Det er feil, ifølge Bratlie, av den kristne hele tiden å henvise til nåden - f.eks. etter at en har syndet. Feilen ligger i at en skal be om Guds nåde (lik: kraft, hjelp) før en gjør seg skyldig i synd. Da vil Gud hjelpe Gud til å avstå fra synden, og bønn om nåde - forstått som syndsforlatelse - blir da overflødig.

[tilbake] 61   Aslaksen 1992, 10, jfr. 13, der Aslaksen understreker at en i det kristne liv "" nå målet, dvs. den "fullkomne gjerning". Fullkommenhet i kristenlivet understrekes i menighetens skrifter, jfr. også Bratlie: Nåden (u.å.), 17. Det fullkomne defineres imidlertid som "fullkommen etter samvittigheten", dvs. at en i troens liv lærer å skjelne mellom ondt og godt. "Å være fullkommen, er altså å sette alt i rette skikk etter den forståelse jeg har". Bare Kristus blir oppfattet som "fullendt", men også dette skal en strekke seg etter, ib. 18.

[tilbake] 62   Jfr. Bratlie: Nåden (u.å.), 17.

[tilbake] 63   A. J. Smith 1994, 3.

[tilbake] 64   Ib. 4, jfr. Sigurd Bratlie: Brødsbrytelse, SS 1933, 14, der enhver oppfordres til å "prøve sig selv" under måltidet, om "han hater all dårlig vandel...". Er det en "dårlighet" i ens liv som en "elsker og ikke vil gi slipp på, da eter og drikker jeg uværdig".

[tilbake] 65   I menigheten lærer en likevel at nattverden også er et "minnemåltid" og et "vitnespyrd om samfunn", A. J. Smith 1994, 3.

[tilbake] 66   Jfr. ib. 1.

[tilbake] 67   Aslaksen 1992, 17f; jfr. også Aslaksen 1965, 4, der det betones at den troendes "hvile" i Gud skal øke "jevnlig". Merker en ikke en slik økning, så "er vi ikke kommet til tro ... hva vi enn måtte påstå å tro". Hvile i denne sammenheng defineres av Aslaksen som å bli "ett med Gud" og "ett med Ordet". Etterhvert som en "smelter sammen med de forskjellige Ord, Livets Ånds lover, inntreder også automatisk - hvile i Gud", ib.

[tilbake] 68   A. J. Smith 1994, 4.

[tilbake] 69   Brubakken 1988, 41.

[tilbake] 70   Ib.

[tilbake] 71   Sannsynligvis tenker Brubakken her på lutherske kirker, siden det i sammenhengen refereres til "lutherske og augustinske bekjennelser", ib. Det er derfor "den rette lære i praksis" som betyr noe, for det står (dvs. i Bibelen) "ingen ting om at selve læren er beviset, eller at teorien beviser, eller at trosartikler beviser", ib. 42.

[tilbake] 72   Ib. 46. "Sannhet alene blir ikke fullkommenhet, selv om det er den rette sannhet aldri så mye...".

[tilbake] 73   Vi bruker her det enkle uttrykk Guds "endelige dom", selv om en i Den kristelige menighet kan tenke temmelig komplisert og nyansert om begrepet Guds dom, jfr. f.eks. Bratlie: Bruden og Skjøgen 1992, 83ff. Her tales om Guds dom på flere måter (Selv om det her til en viss grad tenkes på en dom i ulike faser, så er ikke denne fasetenkningen nødvendigvis knyttet til de følgende stikkord): først generelt om Guds dom, så om den annen fase i Guds dom, deretter om dommen over Guds hus og så den endelige dom. Siden vi undersøker domsgrunnlagets premisser i forhold til tro/gjerninger, går vi ikke inn på Bratlies nyanserte tenkning.

[tilbake] 74   Bratlie: Nåden (u.å.), 14.

[tilbake] 75   Jfr. Brubakken 1988, 81.

[tilbake] 76   Ib.

[tilbake] 77   Ib. 82.

[tilbake] 78   Bevisstheten om dette er stor i Den kristelige menighet, f.eks. hos Bratlie: Nåden (u.å.), 7, 17f.

[tilbake] 79   Ib. 4. Det vises her bl.a. til den "strøm av predikanter i landet vårt" (dvs. i Norge), som har en annen evangeliefor- ståelse. Disse predikanter har med sin lettvinte nådefor- kynnelse skaffet seg et "levebrød på det", jfr. også de åpne antilutherske utsagn hos Brubakken 1988, 41.

[tilbake] 80   Bratlie: Nåde (u.å.), 4, jfr. Sigurd Bratlie: Reklame, SS 1947, 149, der Bratlie omtaler andre kirkesamfunn med betegnelsen "religiøse partier". Nettopp i tilknytning til deres virksomhet - "reklamens vei" - ser en det gale i deres måte å være kirker på. Motsetningen til disse kirkesamfunn, er Jesu eksempel ("Jesus anviser oss...).

[tilbake] 81   Aslaksen 1965, 8, jfr. også Aslaksens minneord: Johan O. Smith, i: Stykker av Johan O. Smith fra Skjulte Skatter 1912 - 1944, 1992, 7f. Her hevder Aslaksen at "hele den religiøse verden" er imot det som Den kristelige menighet står for. Også J. O. Smith blir i den sammenheng beskrevet av Aslaksen i "fullstendig motsetning til religiøse ledere og størrelser i sin almindelighet", og Smith ble "motsagt og forkastet av alle som gjelder for å ha rede på sakene...".

[tilbake] 82   Jfr. Bratlie: Bruden og Skjøgen, Tananger 1992, 11: "Jeg er likevel helt sikker på at det på dette Basans fjell er mange oppriktige og gudhengivne sjeler som ser hen til Sion. De undres på om det ikke er noe mer å oppnå enn det som disse partiene [dvs. kirkesamfunn] kan gi dem, men de lar seg dåre av denne såkalte bibelske ordning".

[tilbake] 83   J. O. Smith 1989, 4. Smith viser til "menigheter i massevis" som identifiseres med "horkarle, tyver, skjøgekristne...". Disse menigheter er "Satans apespill", ib. Se også J. O. Smiths artikkel: Menigheten, SS 1912, 24, der 1 Kor 12, 13 også er et sentralord for menighetsforståelsen. Også her finnes en rekke polemiske utsagn mot mennesker som "leker menighet, og danner masse av menigheter...". I artikkelen knytter Smith den sanne menighet til korset, "idet ... [Gud] der har slaat og fremdeles slaar alt fiendskap ihjel", ib. Igjen er det altså Guds kraft i den troendes etiske liv som fokuseres. Jfr. forøvrig J. O. Smiths antilutherske holdning i art.: Menigheten. Væsentlig utdrag av samtale paa Horten 18. dec. 1921, SS 1922, 145f.

[tilbake] 84   J. O. Smith: Enhet, SS 1912, 20. Det er bare ett sted som Smith anbefaler "alliancemøter", nemlig på Jesu kors, jfr. ds.: Menigheten, SS 1912, 24.

[tilbake] 85   Ib. Smiths argumenter tar utgangspunkt i en bestemt forståelse av oppgitte bibelsteder, men han argumenterer også ut fra praktiske hensyn: når vanskelighetene kommer (når Gud lar "plaskregn komme"), vil denne type kristen enhet ikke holde, jfr. J. O. Smith : De troendes enhet, SS 1935, der Smith argumenterer bare for den kristne enhet som "kommer av seg selv", dvs. den ikke-organiserte enhet med basis i en felles evangelie- og kristendomsforståelse. Nettopp den felles forståelse betones også av S. Bratlie: De troendes enhet, SS 1968, 399, der det "ene mål" knyttes til "at vi skal få guddommelig natur". Uten dette mål er det "håpløst å bli ett", ib. Se også Bratlie: Bruden og Skjøgen 1992, 115, der den økumeniske bevegelse settes inn i et antikristelig og eskatologisk perspektiv.

[tilbake] 86   J. O. Smith 1989, 4.

[tilbake] 87   Dette opplyses muntlig til undertegn. av Sigurd Olsen, Brunstad i Stokke.

[tilbake] 88   Bloch-Hoell 1956, 170, 172.

[tilbake] 89   Jfr. også den historiske tilknytningen til pinsebevegelsen som brødrene Johan O. Smith og Aksel Smith hadde tidlig i dette århundre, Erdal 1987, 82f, og Bloch-Hoell 1956, 165f. I dette forhold var det sannsynligvis både tilslutning og motsetning. I f.eks. bibelsyn og bibelbruk kan det ha skjedd overføringer til Smith-brødrene. I forhold til røtter og historisk bakgrunn ellers for Den kristelige menighet, synes flere elementer i soteriologi, pnevmatologi og antropologi å kunne føres tilbake til nettopp pinsebevegelsens forkynnelse i denne tidlige tid, jfr. N. Bloch-Hoell: Pinsebevegelsen. En undersøkelse av Pinsebevegelsens tilblivelse, utvikling og særpreg med henblikk på bevegelsens utforming i Norge, Oslo 1956, særlig avsnittene "Pinsebevegelsens antropologi, hamartiologi og etiske normer" (320ff) og "Trekk av pinsebevegelsens oppfatning av ordo salutis...", 334ff. Bloch- Hoell understreker at en i pinsebevegelsen "for antropologiens vedkommende befinner seg nærmere romersk-katolsk enn evangelisk-luthersk grunnsyn", ib. 322.

[tilbake] 90   Jfr. Rettferdiggjørelsen 1991, 14 (pkt. 51), 15f (om Guds nåde som livsforvandlende).

[tilbake] 91   Jfr. ib. 4 (pkt. 9): "Evangeliet om rettferdiggjørelsen". Terminologisk er ikke "den gave evangeliet bærer bud om" bare knyttet til ordet evangelium, men til en rekke andre begreper - f.eks. frelse, syndenes forlatelse, rettferdiggjørelse osv. På denne bakgrunn understreker samtalegruppen - både katolikker og lutheranere - det "eksklusive og enestående ved Kristi sonoffer: Det er frembåret en gang for alle, gjentas ikke og kan ikke tilføyes noe", ib. 7 (pkt. 23). Når det derimot gjelder spørsmålet om hvordan mennesket lar seg frelse, dvs. "hva som skjer med mennesket i rettferdiggjørelsen", så gir de to konfesjoner ulike svar , ib. (pkt. 24).

[tilbake] 92   Bloch-Hoell Smiths Venner 1956, 174f.

[tilbake] 93   Erdal 1987, 97, 100 (fotnote 114).

[ Toppen av siden ]

 
Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Digtale tekster Avdeling for lærerutdanning : KRL