Steinar Moe 

Fokus på Smiths Venner

Fra tid til annen fokuseres det på menigheten Smiths Venner i media. I det siste har f.eks. den store begravelsen til lederen Sigurd Bratlie vært behørig omtalt. Og nå foreligger det dessuten en ny og forholdsvis omfattende bok om Smiths Venner av Hortensmannen Kjell Arne Bratli (Korsets vei. En fortelling om Smiths venner, Tananger 1995). Boken er først og fremst en "journalistisk bok" og derfor "ingen vitenskapelig eller kirkehistorisk avhandling" (s. 8). Såvidt jeg kan bedømme, gir boken et godt uttrykk for den menighets- og kristendomsforståelse som Smiths Venner representerer. Noen kritisk analyse eller forsøk på historisk innplassering av bevegelsen finner vi derimot ikke i Bratlis bok. Det kan derfor være grunn til å utfylle Bratlis fremstilling på dette punkt. Nedenfor skal vi skissemessig fokusere på menighetens forståelse av det sentralkristelige innhold (evangelieforståelsen) og ut fra det reflektere over en historisk innplassering i et videre kirkelandskap.

Ved nærmere ettersyn fremstår ikke Smiths Venner som et fundamentalt annerledes kirkesamfunn, f.eks. sammenliknet med Den romersk-katolske kirke eller for den sakens skyld: bevegelser eller strømninger innenfor evangelisk-luthersk kirkeliv. Tvert om. I forståelsen av kristendommens sentralpunkt, evangeliet, lærer Smithes Venner i prinsippet det samme som flere andre kirkesamfunn og/eller ulike konfesjonelle strømninger. Kirkehistorisk sett plasserer Smiths Venner seg f.eks. på linjen til gamle Erik Pontoppidan. Også en rekke andre lutherske pietistforfattere ligger på denne linjen (jf. Ph. J. Spener, Aug. H. Francke osv.). Flere av disse ble tidligere hyppig lest i Norge, ikke minst i haugianske kretser. I den bevegelse som Hans Nielsen Hauge skapte ("Hauges Venner" eller andre liknende grupperinger) finner vi elementer av samme evangelieforståelse - ja, vel etterhvert også hos Hauge selv. Smiths Venner er altså ingen isolert kristen bevegelse når det gjelder det sentrale i kristendomsoppfatningen..

Hva er så det sentrale i Smiths Venners kristendomsforståelse? Uten tvil er det betoningen av evangeliet som et tosidig budskap: På den ene side et budskap til mennesket om Guds tilgivende nåde for Kristi skyld; på den andre side et budskap om - på grunnlag av det første - å lyde Guds vilje i livet. Vi skal kort antyde hvordan tenkningen om denne dobbelthet markeres i menighetens skrifter, ikke minst hos avdøde Sigurd Bratlie.

I utgangspunktet skjelner en mellom troslivets begynnelse og fortsettelse. I begynnelsen skjer det en ny fødsel, mottakelse av Kristus - og dermed en rettferdiggjørelse ved tro alene. Grunnen til denne trosbegynnelse kan ikke tilbakeføres til noe i eller ved mennesket. Den er fullt og helt Guds gjerning, og mennesket er en mottakende part. Når det derimot gjelder troslivets fortsettelse, da innføres en annen nådeforståelse: Guds nåde blir da en kraft som mennesket trenger for å leve etter Guds vilje i livet. Nåde blir da ikke lenger bare uttrykk for Guds kjærlighet mot synderen (f.eks. Guds "sinnelag"), men nådebegrepet blir uttrykk for Guds virkende kraft eller hjelp i mennesket. Særlig Sigurd Bratlie betoner dette, f.eks. i skriftet Nåden i Jesus Kristus (u.å.). Bratlie er her forøvrig helt på linje med menighetens stifter, Johan Oscar Smith (1871-1943). På karakteristisk måte kommer den omtalte tosidighet fram i Smiths bladartikkel "Dobbelt frelse" fra 1914 (Skjulte Skatter). Her understreker Smith at syndenes forlatelse ikke er "den hele frelse". Synspunktet er at det "ikke finnes kristen tro - uten gjerninger i dypeste forstand" (Smith i 1935). Med slike uttalelser setter Smith, på samme måte som Bratlie, fingeren på bevegelsens kristendomsforståelse: Dersom kristentroen ikke følges av lydighetsgjerninger, er kristentroen falsk.

Det er altså forventningen og kravet om trosgjerninger som er typisk for Smiths Venners evangelieforståelse. Evangeliet er ikke bare et budskap om tilgivelse, men også hjelp til etisk forandring i livet. Gaven fra Gud (evangeliet) blir dermed rett og slett menneskets forvandling, dvs. i etterfølgelse av Kristus. Som Kristus seiret over synden i livet, skal den troende gjøre det samme. Den troende ledes altså gjennom en vekstprosess, der en bokstavelig talt blir mer og mer rettferdig, mer og mer lik Kristus. Og det er bare i trosfellesskapet med Kristus, at veksten i rettferdighet skjer. Ikke minst utviklet Johan O. Smith tanken om at den kristne kan overvinne all bevisst synd ved å leve i en slags seierens enhet med Kristus, dvs. der mennesket og Kristus er smeltet sammen i Åndens enhet. Denne seierens vei er også frelsens vei.

I lys av denne vekstprosess får altså begrepet frelse et spesielt innhold. Et menneskets frelse er ikke noe som (alene) skjedde i fortiden, f.eks. i forbindelse med Kristi død og oppstandelse, i forbindelse med menneskets dåp, omvendelse e.l. Frelse er noe som stadig pågår, og en blir ikke "ferdig med frelsen". Frelse er lik forvandling og nyskapning helt fram til den troendes siste dag (eller: til dommens dag). Og på denne dag dømmer Gud som en "rettferdig" dommer, dvs. i forhold til menneskets livsinnsats. F.eks. polemiserer Sigurd Bratlie mot den tanke at Gud viser seg nådig i dommen, fordi han ikke tilregner mennesket dets synd. Ifølge Bratlies tankegang er det ikke berettiget å relatere nådebegrepet til det eskatologiske perspektiv (endetiden, Guds dom). For nåden har, som vi har betont ovenfor, en hjelpefunksjon under den troendes seirende liv - før dommen inntreffer. Guds dom representerer i forhold til dette liv bare en etappe, der virkningene av den tidligere livsetappe prøves. Av den grunn er rettferdighet et mer adekvat stikkord for Guds holdning og handling under dommen enn stikkordet nåde.

I Smiths Venner står altså tanken om seier i kristenlivet sentralt. En regner imidlertid ikke med full seier over det gale (synden) på et altfor tidlig tidspunkt i kristenlivets utvikling, men utsiktene er positive. Grunnregelen for et kristent liv er derfor at "kristendom og seier ikke må adskilles" (Elias Aslaksen). De kristne idealer fremholdes derfor som oppnåelige. Det hører til det fullbrakte frelsesverk å tro at den kristne kan vinne seier over synden. Tror en ikke det, setter en seg utenfor trosfellesskapet med Gud (Sigurd Bratlie).

En tenkning av denne grunntype gjenfinner vi en rekke steder i gammel luthersk litteratur. I en rekke skrifter av E. Pontoppidan gjenfinner vi tankegangen ovenfor, f.eks. i skriftene Troens Speil (1727), Sandhed til Gudfrygtighed (1737), Menoza (1742-43), Opvækkelige Hyrde-Breve (1750), Ældgamle og enfoldige Christendom (1755) og Collegium pastorale practicum (1757). Den gjennomgående tankegang i disse skriftene er, at menneskets kristne tro ikke bare relaterer seg til et evangelisk syndsforlatende ord (f.eks. i forhold til gjenfødelse eller rettferdiggjørelse), men også til den troendes liv (i helliggjørelse). Evangeliet er altså for Pontoppidan et guddommelig middel som mennesket forholder seg til gjennom livet fra troslivets begynnelse til dets slutt. Og spissformulert kan Pontoppidan uttrykke seg slik: For salighet (frelse) "kræves Troe, Haab, Kjærlighed, Lydighed, Selvfornegtelse, Aarvaagenhed, Andægtighed og et himmelsk Sind" (Ældgamle og...). I frelsens perspektiv er altså både den troendes subjektive tillit til Kristus og den troendes aktive liv i trosgjerninger nødvendig. Summen av disse to sider representerer "Troen af rette Art" - og denne "Troens Art" blir for den troende en "Seier, som overvinner Verden".

Denne prinsipielle tankegang om det sentralt kristelige (evangeliet og troens liv) lar seg lett gjenfinne også i Den katolske kirkes kristendomsforståelse. Frelse innebærer en tredobbel virkelighet hevder f.eks. Catharina B. Brommé (Katolicismen, 1975): Først at Kristus befrir oss, deretter at den enkelte lar seg befri, og endelig at mennesket i sin tur blir en befrier, dvs. fortsetter kampen med Kristus i livet. Frelse er altså ikke noe punktuelt og avsluttet, men mer en prosess som skrider fram mot et mål.

Vi ser altså at katolsk tankegang om frelsen og tankegods fra gammel pietistisk teologi fra 1700-tallet (men også i Haugebevegelsen fra 1800-tallet) lar seg tilpasse evangelieforståelsen til Smiths Venner i det 20. århundre. Spør man så om Smiths Venner har vært under innflytelse av en eller flere av disse kirkelige retninger, er svaret historisk usikkert. Likheten mellom Smiths Venner og de nevnte retninger kan - teoretisk sett - skyldes en eller annen historisk forbindelse som ennå ikke er historisk (overveiet eller) dokumentert, eller den kan simpelthen skyldes en tilnærmet lik forståelse av sider ved det bibelske materiale. Ett er i allefall sikkert: Ut fra Smiths Venners evangelieforståelse lar det seg ikke gjøre å plassere menigheten som en ikke-kristelig religiøs sekt. Menigheten er - med dens spesielle særpreg på en rekke områder - på udiskutabel måte plantet inn i kristenhetens mangfold.

(1996)