2. REFERANSERAMME FOR EVALUERINGEN 2.1 Miljø- og skoleutviklingsprosjektet ENSI 2.2 Formålet med ENSI 3. 2.3 Målsetting for de deltakende skolene 2.1 Miljø- og skoleutviklingsprosjektet ENSI Miljøprogrammet Environment and School Initiatives (heretter ENSI) ble startet opp av OECD i 1986. Hovedmålet var å knytte miljøopplæring til skoleutvikling, og å undersøke hvordan arbeid med miljø i en praktisk sammenheng kunne støtte utviklingsarbeid på den enkelte skole, mellom skoler samt mellom skoler og eksterne ressurser. ENSI omfatter tre ulike prosjekter som har noe ulikt innhold og omfang fra land til land. Første fase (ENSI 1) fra 1986 til 1988, andre fase (ENSI 2) fra 1989 til 1994 og tredje (ENSI 3) fra 1998. Norge har vært med i ENSI helt siden starten. ENSI 1 vektla samarbeid mellom skoler og aktører utenfor skolen. Det ble startet i kjølvannet av Tsjernobyl, og hoveddelen av de norske skolene fokuserte på målinger av radioaktivitet i naturen. Noen skoler vektla samarbeid med miljøvernforvaltning og skole med tema vannkvalitet. En tredje gruppe av skoler samarbeidet med museet i Trondheim om utgraving av fornminner og gravhauger, mens en skole fokuserte på friluftsliv. De fjorten skolene som deltok i radioaktivitetsprosjektet, lå alle i området mellom Trondheim og svenskegrensen. Uteundervisning og praktiske målinger var en sentral del av innholdet i prosjektet, og medførte utstrakt samarbeid med bl.a. Næringsmiddeltilsynet og Hovedutvalg for miljø på kommunenivå. Skolene som deltok i Aksjon vannkvalitet lå i Ski, Akershus, mens Arkeologiprosjektet var knyttet til 2 barneskoler i Overhalla. Skolen som fokuserte på friluftsliv, lå i Trysil. ENSI 1 ble avsluttet med en internasjonal konferanse i Linz i 1988, hvor man konkluderte med at prosjektene hadde oppfylt mange av de målene man hadde satt seg. Fra norsk side kan konklusjonene oppsummeres slik: Samarbeid mellom skolen og aktører utenfor skolene inspirerte elevene og så ut til å fremme læring Nettverkssamarbeid mellom skoler inspirerte lærerne som deltok i nettverk Samarbeid mellom skoler og forskningsinstitusjoner så ut til å være til gjensidig nytte Elevene viste stor grad av dynamiske kvaliteter; spesielt var de flinke til å innhente informasjon, trekke konklusjoner og kommunisere sin funn til lokale beslutningstakere og pressen Lærerne opplevde det som krevende, men fruktbart å arbeide tverrfaglig ENSI 2 ble startet opp i Norge i 1989, mens det internasjonalt kom i gang i 1991. I denne fasen ble det lagt vekt på det interne arbeid på skolen, og i Norge ble det særlig lagt vekt på utviklingen av lokale læreplaner. Programmet ble avsluttet i 1994 med en konferanse i Braunschweig. I Norge kan ENSI 2 sies å omfatte to perioder. Den første var knyttet til skoleutvikling på tolv skoler i Nord- og Sør-Trøndelag. Evaluering av og veiledning under den første delen av programmet ble ledet og fulgt opp av Høgskolen i Sør-Trøndelag ved Per Bjørn Foros. I den andre perioden var fokus tiltak på miljøområdet, da særlig gjennom utvikling og bruk av nasjonale miljølæreprogrammer. Vanda, Kystprogrammet og MEIS ble presentert på de internasjonale konferansene, og også hvordan man arbeidet med å utvikle en policy med bakgrunn i disse programmene. "Miljølære og livsstil" var en del av det norske ENSI 2. På bakgrunn av ENSI 1 og 2 ble man enig om å satse på nasjonale miljølæreprogrammer som senere ble til "Nettverk for miljølære". Dette ville sikre at prosjektene holdt en rimelig størrelse og at man sikret oppfølging også etter at de tidsbegrensede prosjektene var avsluttet. Det var et mål at nettverket skulle være et virkemiddel i skoleutvikling og miljøundervisning, og dermed var det viktig at dette nettverket fungerte slik at elevene fikk den miljøopplæringen som var i tråd med målene fra FNs miljøundervisningskonferanse i Tbilisi. Imidlertid viste en rapport om Nettverk for miljølære (Knutsen, van Marion 1997) at for få skoler deltok i disse nasjonale programmene. Departementet (KUF) ønsket å vite mer om hva som fremmet bruken av nettverket og hvilke barrierer som hindret deltakelse. På denne bakgrunnen ble ENSI fase 3 satt i gang. 2.2 Formålet med ENSI 3. ENSI fase 3, som norsk miljøundervisning generelt, er basert på prinsippene fra Tbilisi-konferansen i 1977. Disse er igjen nedfelt i Læreplan for grunnskolen, videregående opplæring og voksenopplæring, generell del, og i de tilhørende læreplanverkene Reform 94 og L-97. I Tbilisi ble FNs miljøundervisningsprogram (IEEP) arbeidet ut og presentert. Hovedmålene i Tbilisideklarasjonen er: Å fremme forståelse for at det er gjensidige sammenhenger mellom naturgrunnlaget, måten å leve på, økonomien og den politikk som gjennomføres Å gi mennesker muligheter til å få kunnskaper, holdninger og ferdigheter slik at de kan bidra til å beskytte miljøet Å skape nye adferdsmønstre ovenfor miljøet hos enkeltpersoner, grupper og samfunnet som helhet. Under konferansen ble det uttalt at det ble vanskelig å oppnå disse mål i den skolestrukturen som eksisterte. Det ble derfor hevdet at miljøundervisning kunne være et nyttig redskap til skoleutvikling, et prinsipp som da har fulgt planleggingen av ENSI-programmene. Miljøundervisning forutsetter skoleutvikling på samme måte som skoleutvikling frammer muligheten for god miljøundervisning. Miljøundervisningen i Norge følger det nasjonale målet om at utdanningen skal bidra til et bærekraftig samfunn, noe som særlig kan skje gjennom at elevene aktivt deltar i kunnskapstilegnelse om natur og samfunn, og at de får muligheten til naturopplevelse. En del av arbeidet med å realisere disse målene er skolenes deltakelse i Lokal Agenda 21. Dette skal medføre at skolen aktivt utnytter lokalmiljøet som læringsressurs, og at skolen på sin side skal være en pådriver og aktør i det lokale miljøvernarbeidet. I løpet av ENSI 2-perioden ble det laget en rapport om miljøundervisningens situasjon i Norge: "Miljølære og skoleutvikling". En gruppe OECD-eksperter gjennomgikk miljøundervisningen i Norge og fem andre land. Deres konklusjon var at det hadde skjedd mye bra på området, men at man manglet "dokumentasjon og evaluering av utviklingen på skolenivå" (KUF sept 1998). De hadde da imidlertid ikke vurdert Per Bjørn Foros rapport om ENSI 2 (Foros 1991). I tillegg til de rapporter og evalueringer som er direkte knyttet til ENSI, har en rekke FOU- prosjekter vist at det kan være vanskelig å integrere miljøundervisningen i skolens hverdag. Nettverk for miljølære er, som tidligere nevnt, et hjelpemiddel for å legge rammeforholdene til rette for miljøundervisning i norske skoler. Basis i dette nettverket en serie nasjonale miljøprogrammer, hvor skoler over hele landet deltar. Ønsket om å få flere skoler til å delta aktivt i dette nettverket, sammen med evaluerings- og tilstandsrapporter fra miljøfeltet i skolesektoren, gjør at man i større grad ytterligere ønsker å forsterke satsingen på miljøopplæring i skolen. Samlet har de data departementet i dag sitter med ført til et behov for å få ytterligere kjennskap til hvilke tiltak som må iverksettes på sentralt nivå for å støtte skolene i miljøarbeidet. Dette førte til departementets beslutning om å delta i ENSI 3, og samtidig sørge for en tettere evaluering og oppfølging av programmet. Hovedmålene for ENSI 3 tar utgangspunkt i de ovenfor nevnte forhold, og det forhold at ENSI-programmet, med bakgrunn i læreplanene, har som mål å være et bidrag til det lokale utviklingsarbeid som må foregå på den enkelte skole. Hovedmålene er å få tilbakemeldinger fra praksis i skolen slik at man kan korrigere strategien for miljøundervisning i norsk skole. Slik kan man sikre en måloppnåelse i forhold til de mål som FN har satt. Herunder er det viktig å forsøke og avdekke noen av de barrierer som finnes i skolesystemet for å nå disse målene. Videreutvikling av kompetansemodeller er en del av arbeidet med å utvikle miljøundervisningen. Det er også et mål for ENSI 3 å sammenlikne norsk praksis med tilsvarende i de andre landene som er med i ENSI-nettverket. Delvis på grunn av disse målene, og delvis med bakgrunn i å utvikle Nettverk for miljølære, har man valgt å fokusere på inneklima og energibruk. I MEIS-programmet (miljø, energi og inneklima i skolen) hadde man et velprøvd redskap som fungerte. MEIS skal gi elever innsikt i hva som påvirker inneklimaet på skolen, støtte til å kartlegge inneklimaet, samt gi dem redskaper til å endre dette. MEIS ble valgt fordi det ga muligheten til å sette skolen raskt i gang med miljøarbeid, og fordi det ble vurdert som velegnet til å utvikle eksternt og internt samarbeid. MEIS er mao. et redskap til skoleutvikling. Målene for ENSI 3 er nedfelt i departementets rammer for prosjektet. Disse rammene vektlegger samarbeid; samarbeid mellom skolen og lokale etater og organisasjoner, og samarbeid mellom skoler innen ENSI-nettverket. Videre skal det etableres samarbeid mellom skolene og kompetanseinstitusjoner, som for eksempel ENØK-sentra og lærerutdanningsinstitusjoner. Den lokale utviklingen av ENSI 3 skal dessuten inneholde tiltak på ulike nivåer innen skolesystemet og bidra til kunnskapsbyggingen innen miljøområdet. ENSI 3, som de to foregående ENSI-prosjektene, vektlegger tiltak som kan endre samarbeidsformer, og klasseromspraksis. I ENSI 3 fremheves en utvikling av samarbeid internt på skolen som skal føre til en bred involvering av hele skolehverdagen. Det er også et uttalt mål om en øket ekstern kontaktflate for skole og for elever. Som en del av arbeidet er det et mål å inkludere ENSI 3 i den kommunale utviklingen av Lokal Agenda 21. 2.3 Målsetting for de deltakende skolene I KUF's invitasjon til skolene og rammedokument for ENSI 3 (KUF 1998), er målsetting og rammer for deltakelse klart definert: Det er satt klare forutsetninger for deltakelse. Prosjektene utformes innen disse rammene: Det skal etableres samarbeid mellom skolen og etater og organisasjoner lokalt mellom skoler og andre skoler i ENSI nettverket mellom skoler og kompetanseinstitusjoner og/eller lærerutdanningsinstitusjoner De lokale prosjektene må: inneholde tiltak både på personnivå og strukturnivå inneholde tiltak som genererer kunnskaper inneholde tiltak som bidrar til endringer i organisasjons- og samarbeidsformer på skolen og til endringer i klasseromspraksis. inkludere miljøforbedrende tiltak knyttet til energibruk og inneklima benytte tilgjengelige tekniske muligheter (spesielt tenker en her på e-mail og Websider på Internett I invitasjonsbrevet til SU-kontorene har KUF anbefalt at det etableres internt samarbeid på skolen slik at hele skolesamfunnet involveres. (Driftspersonell, rengjøringspersonell, lærere og elever/lærlinger ansees alle som aktører i programmet. En viktig samarbeidspartner internt bør være vernetjenesten på skolen) samarbeid med kommunal forvaltning og energibransjen at tiltaket knyttes til kommunens utvikling av Lokal Agenda 21. Dette er invitasjonen og rammen som skolene ble presentert, og som de skulle gjennomføre sine prosjekter innenfor. Det er disse målene og denne rammen som danner utgangspunkt for evalueringen. Stig Bjørshol, Inge Vinje, Øyvind Wistrøm: Evaluering av ENSI 3 : Miljølære og skoleutvikling : Første rapport Copyright © 2000 forfatterne Høgskolen i Vestfold