Olav Prestvik og Dagfinn Trømborg:
Undervisning i geofaglige emner
Copyright © 1999 forfatterene

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Undervisning om løsmasser



Over det faste fjellet, berggrunnen, ligger det de fleste steder et lag med løsmateriale - jord. Noen steder er det et tykt lag, andre steder et tynt lag. Og atter andre steder ligger berget nakent i dagen.

Jord utgjør jordskorpas ytterste og yngste lag. Jord er en av menneskenes aller viktigste naturressurser. Jord har hatt og har fortsatt stor betydning som næringsgrunnlag og for bosetning.

Jordas fruktbarhet er av avgjørende betydning for menneskenes muligheter for å forsyne seg med mat. I U-land har jordas naturlige fruktbarhet enda større betydning enn i vårt land, i og med at u-landsbefolkningen ofte ikke har råd til å gjødsle med kunstgjødsel.

Jord er en ressurs som er sårbar, og mennesker kan påvirke den på forskjellig måte, utpine den eller helt ødelegge den.

Table Of ContentsTop Of Page

Noen definisjoner

Jord,
løsmasser

brukes som fellesbetegnelse for alt naturlig løsmateriale som dekker berggrunnen.

Jordart,
løsmassetype

har en bestemt dannelsesmåte og derfor også karakteristisk sammensetning og egenskaper

Jordsmonn

er den øverste delen av jorda der plantene brer ut sine røtter, og som er påvirket av klima og organismer, vanligvis ned til ca. én meters dybde.

Jord omfatter alle løsmassene over berggrunnen. Jordsmonnet er den delen av løsmassene som plantene har røttene i.
 


Table Of ContentsTop Of Page

Jordarter
Jordartene grupperes i mineraljord og organisk jord.

Mineraljord er dannet ved forvitring av fjell og består følgelig også stort sett av de samme stoffene -- mineralene -- som fjellet. De mineraljordartene som har størst utbredelse og derfor også er de viktigste i Norge, er morene, breelvavsetninger og havavsetninger. Disse jordartene ble dannet og avsatt under og i slutten av siste istid.

Morene er den vanligste jordarten - den dekker det største arealet.
Breelvavsetninger finnes spredt over det meste av landet.
Havavsetninger dekker mange lavtliggende strøk og er jordbruksmessig svært viktig.

Andre mineraljordarter er forvitringsjord, elveavsetninger, skredjord og vindavsetninger.

Organisk jord er resultatet av virksomheten til planter og dyr. Myrjord eller torv er den organisk jordarten som har størst utbredelse.


Table Of ContentsTop Of Page

Kornstørrelse og andre jordegenskaper
Jordartene har forskjellige, mer eller mindre karakteristisk kjennetegn og egenskaper. Slike kjennetgn er for eksempel kornstørrelse, kornform, sortering, lagdeling, vanngjennomtrengelighet og kapillaritet.

Table Of ContentsTop Of Page

Kornstørrelse
Det er vanlig å karakterisere mineraljordartene nærmere etter størrelsen på partiklene som jorda består av. Mange jordegenskaper henger sammen med kornstørrelsessammensetningen. Det er vanlig å bruke disse navnene på de ulike kornstørrelsene, fraksjonene, vi finner i mineraljord:

    Blokk > 25 cm
    Stein : 25 cm - 6 cm
    Grus : 6 cm - 2 mm
    Sand : 2 mm - 0,06 mm
    Silt : 0,06 mm 0,002 mm
    Leir < 0,002 mm

Grus og sand kan deles opp videre i tre fraksjoner slik:

        grov grus 60-20 mm
        middels grus 20-6 mm
        fin grus 6-2 mm

        grov sand 2 - 0,6 mm
        middels sand 0,6 - 0,2 mm
        fin sand 0,2 - 0,06 mm

Det kan være fornuftig å ta utgangspunkt i sand når en skal gjøre seg kjent med kornstørrelses-skalaen. Grensa mellom sand og grus - 2 mm diameter på kornene - er en størrelse det er mulig å måle med linjal. Sand går over i silt ved kornstørrelse 0,06 millimeter. Dette er omtrent grensa for hvor store korn vi kan se uten forstørrelsesglass.

Tørr silt kjennes glatt, nesten som potetmel. Tørr, knust leir er ikke så glatte å kjenne på som silt, fordi de enkelte leirpartiklene danner små klumper (aggregater).

Kornstørrelse og mineralsammensetning i jorda
Kornstørrelsessammensetningen spiller nesten samme grunnleggende rolle for mineraljordartene som mineralinnholdet gjør for bergartene. Dette skal vi snart se nærmere på. Men det er sammenheng mellom mineralsammensetning og kornstørrelse i jorda. Generelt gjelder at kvarts og feltspat dominerer i sand og silt, mens kloritt og glimmer, dels i forvitra former, bygger opp de fleste leirpartiklene

Jorda får navn etter kornstørrelse
De fleste jordartene består av en blanding av forskjellige kornstørrelser. Fagfolk gir jorda navn etter den kornstørrelsen som er årsak til de meste framtredende jordegenskapene.

Sikteanalyse for å finne jordas sammensetning når det gjelder kornstørrelser.
 

Er det mer enn 10-12 % leir i jorda, setter leirpartiklene sitt preg på den, og vi kaller jorda leire eller leirjord. Leirjord er plastisk, det vil si at fuktig jord kan formes, for eksempel rulles til tynne tråder. Jo høgere leirinnhold, jo tynnere tråder kan vi rulle ut. Denne sammenhengen mellom hvor tynne tråder som lar seg rulle av leirjorda, og leirinnholdet, brukes til å anslå prosent leir i jorda.

Er det mindre enn 10 % leir i jorda, kalles jorda grusjord, sandjord eller siltjord etter den kornstørrelsen det er mest av

Hvordan en undersøker kornstørrelsessammensetningen i jorda
En kan bestemme mengden grus og sand i en jordprøve ved å riste jorda et gjennom sikter med forskjellige åpninger. En stabel av sikter kalles en siktesats. Den øverste sikta har nett med størst åpninger. Så har hver sikt nedover mer finmasket nett. Materialet som en skal undersøke kornstørrelsene i, tømmes opp i øverste sikt. Siktesatsen ristes til materiale som kan komme gjennom hvert av siktene, har passert.

Bruker en vann og spyler jorda gjennom siktene, kan en skille kornstørrelser ned til grensa mellom sand og silt (0,06 mm) ved hjelp av sikting. Med "tørrsikting" som vi anbefaler at en nøyer seg med i undervisningen, bør en ikke bruke sikt som har mindre enn ca. 0,2 mm åpninger

Det materialet som blir fanget opp i hver sikt, blir veid, og mengden av hver av de utskilte kornstørrelsesfraksjoner kan utregnes i prosent av hele prøven. Kornstørrelsessammensetningen kan framstilles grafisk i et histogram, som er det samme som et søylediagram der mengdene av de ulike fraksjonene er vist. En kan også helle hver fraksjon opp i glass eller sylindre, og dermed få et slags søylediagram direkte. Eller en kan bare la materialet ligge i hauger, for visuell sammenlikning av mengdene.

Mengden av silt og leir blir på jordlaboratorier bestemt ved hjelp av sedimentasjonsanalyse. Da ristes prøven først grundig i vann. Analysen bygger på at jo mindre partiklene er, dess langsommere bunnfelles de.

Table Of ContentsTop Of Page

Sortering, lagdeling og kornform
I enkelte jordarter kan vi se at materialet er godt sortert. Det vil si at jordarten er dominert av materiale med en bestemt kornstørrelse. Kornstørrelsesanalyser vil fortelle hvor godt eller dårlig sortert jorda er.

I mange jordarter kan vi se at det er mer eller mindre tydelige lag med forskjellig kornstørrelsessammensetning. Dette kaller vi lagdeling.

I morenejord er partiklene kantet. Sand, grus og stein som blir transportert av rennende vann, eller vasket og rullet av bølger, vil bli slitt på hjørner og kanter. Etter hvert vil materialet bli mer og mer rundet.

Table Of ContentsTop Of Page

Vanngjennomtrengelighet
Vanngjennomtrengeligheten øker med økende kornstørrelse i jorda. Godt sortert jord har dessuten høyere vanngjennomgang enn dårlig sortert. Når jord skal brukes til tetningsmasse i dammer, velges en jordart med liten vanngjennomtrengelighet. Til filtermasse i sandfilteranlegg for rensing av vann, eller som drenerende masse over drensrør på yttersiden av grunnmurer, trengs jordarter med høy vanngjennomtrengelighet

To fagbegreper brukes når det gjelder vannets gjennomtrengelighet i jorda: infiltrasjon og permeabilitet. Permeabiliteten forteller hvor raskt vannet strømmer gjennom jorda. Infiltrasjonshastigheten forteller hvor mye (regn)vann som kan trenge ned i jorda per tidsenhet - infiltrere - . Infiltrasjonen er avhengig av om jordoverflata blir tettet igjen eller ikke når det regner, i tillegg til kornstørrelse og sorteringsgrad.

Noen ganger ønskes høy permeabilitet, som for eksempel i dreneringen langs en vegg. Andre ganger ønskes lav permeabilitet, som for eksempel i kjernen av en demning.
 

Table Of ContentsTop Of Page

Kapillaritet
Vannbevegelsen i jorda avhenger av porestørrelse.
 

I jord vil noe vann bli holdt fast av kapillærkrefter (av latin capillus = hår). Kapillærkreftene (hårrørskreftene) skyldes dels adhesjon mellom vann og poreveggene i jorda, og dels indre kohesjon i vannet. Vann ledes kapillært fra våte områder til tørre deler av jorda. Slik ledes regnvann ned i tørr jord, og vann fra dypere lag kan ledes oppover til områder der plantene har brukt opp mesteparten av vannet.

Siltjord og siltrik jord har stor evne til å lede vann kapillært. Jord med stor kapillær ledningsevne er "telefarlig": Fordi store mengder vann kan ledes til frysesonen når jorda fryser, vil siltjord ofte heve seg mye på grunn av vannets utvidelse når det fryser til is. Når telen i siltjord smelter, vil det være mye vann til stede. En vei på siltrik jord vil ha svært liten bæreevne ved teleløsning.



Table Of ContentsTop Of Page

Mineraljordarter
Vi skal nå se litt på de ulike avsetningstypene = jordartene vi har i Norge. En hovedinndeling er å skille mellom mineraljord og organisk jord. Mineraljordartene vi tar for oss, er morene, breelvavsetninger, hav- og fjordavsetninger, elveavsetninger og forvitringsjord.

Table Of ContentsTop Of Page

Morene
I løpet av de siste 2-3 millioner år har Norge vært dekket av innlandsis en rekke ganger. Klimavariasjoner har ført til at vi har hatt istider og mellomistider. I siste istid hadde innlandsisen sin største utbredelse for 18 000 år siden, og isen var da opp til 3 000 meter tykk over Skandinavia.

Isen beveget seg sakte som en tung og seig masse. Den skjøv med seg løsmasser som var dannet tidligere, brøt løs stykker av berget, "plukket" bitene med seg, og slipte, skrapte og knuste stein og blokker ned mot berggrunnen.

Alt materialet som isen førte med seg, ble liggende igjen da isen smeltet. Vi kaller slikt materiale for morene eller morenejord. Morenejord er den jordarten som dekker størst areal i Norge.

Morenetyper
Det er forskjellige morenetyper. Materiale som er blitt transportert langs bunnen av isen, sålen, kalles bunnmorene. Bunnmorene er ofte hardpakket og lite vanngjennomtrengelig.

Materiale som lå inne i isen eller oppå breen, ble liggende oppå bunnmorenen når isen smeltet. Dette kalles nedsmeltingsmorene. Nedsmeltingsmorene danner gjerne et småkupert og uregelmessig terreng.

Histogram som viser kornstørrelse i morene.
 

Morene ble også avsatt langs sidene av breen, eller foran brefronten som rygger. Ryggene kalles sidemorener og endemorener, og med et fellesnavn for randmorener.

Morenejordas egenskaper
De forskjellige morenetypene varierer noe i sammensetning, men generelt kan en si at morenematerialet er usortert og består av alle kornstørrelser fra store blokker og ned til leir. Steiner og blokker er ikke rundet, men kantete. Det er lite eller ingen lagdeling i materialet.

Både når det gjelder mengde og sammensetning er morenematerialet oftest sterkt dominert av den lokale berggrunnen, men det kan også være innslag av langtransportert materiale. I Norge er tykkelsen av bunnmorenene sjelden mer enn fem meter over større områder. Morener i kambro-silur-områder med bergarter som leirskifer og fyllitt, som er lette å knuse, er ofte tykke og sammenhengende, og har stort innhold av leir.

Morenejorda er tynnere i områder med harde bergarter. Arealmessig er områder med sparsomt morenedekke det vanligste i Norge. I slike områder overstiger morenetykkelsen sjelden én meter i gjennomsnitt over større områder. Morene er den viktigste skogsjorda i Norge.

Histogram som viser kornstørrelse i breelvavsetning.
 

Table Of ContentsTop Of Page

Breelvavsetninger
Breelvavsetninger er det materialet som breelvene har fraktet med seg og avsatt under, langs kanten eller foran breen. Breelvavsetninger kalles også glasifluvialt materiale. Denne betegnelsen sier at materialet er elvetransportert (fluvialt), og at vannet i elva er smeltet breis (glasi-).

Mange steder i Norge ser vi store grustak eller sandtak hvor materialet består av vekslende lag med sand, grus eller stein. Selve avsetningen kan ha form som en langstrakt rygg, en terrasse langs dalsida eller en flat furumo. Materialets sortering, rundingsgrad og lagdeling viser at det er vanntransportert. Stadig veksling mellom lag med sand, grus og stein, viser at vannhastigheten og vannføringen har variert voldsomt. De fleste av disse avsetningene ble dannet da innlandsisen som dekket landet i siste istid, smeltet.

Smeltevannet rant oppå breen, langs kanten av breen eller i kanaler langs bunnen av breen før det strømmet fram foran brefronten.

Breelvene hadde stor eroderende evne. Det skyldes at vannet ofte hadde stor hastighet og at det var mettet med sedimenter. Spor etter breelvenes erosjon i fast fjell kan være dype gjel eller jettegryter, som i dag er helt tørre.

Smeltevann legger opp et delta der breen møter fjorden
 

Landformer dannet av breelvmateriale
Isranddeltaer
Dersom brefronten nådde helt ut i havet eller en innsjø, og stod i ro lenge nok, kunne det bygges opp et isranddelta. Nytt materiale ble stadig ført fram til kanten av deltaet, hvor nye skrålag ble avsatt oppå og utafor eldre lag. Etter hvert kunne det bygge seg opp til ei flate som ble liggende over vannnivået. Materialet som ble avsatt, var mest sand, grus og stein. Finere materialet, leire og silt, ble ført lenger ut og sank til bunns på dypere vann.

Isranddeltaer kunne mange steder fylle hele dalbunnen. Etter at breen smeltet ned og landet steg, ble hele deltaet liggende på tørt land. Vi finner isranddeltaer i form av en mengde store og små grusmoer i Norge. Nedbøren slipper lett igjennom dette materialet. Det blir derfor tørt på flatene, slik at lyng og furuvegetasjon dominerer.

Snitt gjennom breelvdelta dannet med iskontakt
 

Esker bygd opp av materiale som fulgte med smeltevann som gikk i tunnel under breen.
 

Eskere
Eskere er rygger av breelvmateriale som er avsatt i sprekker eller i tunneler i eller under isen. Eskere kalles også for rullesteinsåser.

Dødislandskap
I siste fase av avsmeltingen var det ikke lenger noen bevegelse i isen, den var dynamisk død. Det var da en mengde sprekker og hull i den tynne isen. Isolerte isblokker kunne bli begravd av løsmateriale som ble skylt fram med smeltevann fra breen. Når all isen omsider smeltet, ble det dannet en dødisgrop eller grytehull der isblokken lå. Et uryddig landskap av nedsmeltingsmorene og breelvavsetninger, med dødisgroper, hauger og rygger, kalles dødisterreng.

Breelvavsetningenes egenskaper
Breelvmaterialets egenskaper avhengeg av hvor langte materialet ble transportert, hvilken vannhastighet breelvene hadde, og hvor materialet ble avsatt. Det kan derfor være alle overganger fra morenelignende materiale til avsetninger som ligner på godt sorterte elvesedimenter. Likevel kan vi si at breelvavsetningene normalt har følgende karakteristiske egenskaper:

Materialet er grovt og domineres av sand, grus og stein. Leir og silt mangler stort sett. Materialet er lagdelt. Lagdelingen er som regel tydelig, men iblant mangler markerte grenser mellom lagene. Rundingsgraden er avhengig av transportlengden og bergartenes egenskaper. Ofte vil størstedelen av materialet være rundet. Permeabiliteten, vanngjennomtrengeligheten, er avhengig av kornstørrelse, sortering og pakking. Generelt kan vi si at breelvavsetninger har høy permeabilitet.

Avsetninger i bredemte sjøer
I områder som har hatt bredemte sjøer, finner vi et karakteristisk finkornet bresjøsediment som vesentlig består av silt. Bresjøsilten kalles også kvabb og er viktig jordbruksjord i de nordligste delene av Gudbrandsdalen og Østerdalen. Bresjøavsetningene ligger der som en kappe over morene og breelvavsetninger.

Isdemte sjøer gav noen steder grunnlag for bunnfelling av siltrike sedimenter.
 

Table Of ContentsTop Of Page

Hav- og fjordavsetninger (marine avsetninger)
Hav- og fjordavsetninger er finkornige sedimenter, hovedsakelig silt og leire, som er avsatt på sjøbunnen i fjorder og havområder. Materialet er som regel ført ut i sjøen med elver og videre med strøm før det ble bunnfelt på store dyp, der strømhastigheten er liten. Landhevingen har ført til at en hel del av disse sedimentene nå ligger på tørt land.

Landet var presset ned av istyngden
Under istida ble svært mye av vannet på jorda "holdt igjen" som is på land. Det førte til at nivået i verdenshavene var 130 meter lavere enn i dag. Men samtidig var vekten av den svære innlandsisen så stor at jordskorpa ble presset ned. Da isen smeltet bort, og vekten forsvant, begynte landet etter hvert å heve seg. Smeltingen av innlandsisen fikk havnivået til å stige. På slutten av siste istid gikk smeltingen av isen raskere enn landhevingen. Etter hvert som innlandsisen smeltet og brefronten trakk seg innover, fulgte derfor havet etter. Store, lavtliggende områder ble oversvømmet.

Leire ble avsatt på havbunnen
Da leirene ble avsatt, varierte mengden av salt i sjøvannet mye med avstanden til isfronten: Nær isfronten var vannet tilnærmet ferskt, men saltinnholdet økte med avstanden fra der ferskvannet munnet ut. De små leirpartiklene, som hadde holdt seg svevende i smeltevannet, ble nå ført ut i det salte havvannet. Saltinnholdet fikk leirflakene til å slutte seg sammen, "fnokke seg", og fnokkene sank etter hvert til bunns.

Leire som er avsatt relativt nær der breelvene kommer ut av brefronten, er ofte oppbygd med silt- og sandlag mellom leirrike lag. Leire avsatt lenger bort fra brefronten, hvor vannet var roligere og samtidig betydelig saltere, vil ha større leirinnhold, kanskje være helt uten lagdeling og så godt som ugjennomtrengelig for vann.

Landheving. Marin grense
Etter at leira ble avsatt, har landheving gjort at mye av det som var havbunn, har blitt til tørt land.

Det høyeste nivået havet stod opp til, kaller vi marin grense. Landhevingen har vært forskjellig i ulike deler av landet. Landet var mest trykket ned der isen hadde vært tykkest, altså i innlandet. Høyest marin grense finner vi på Østlandet og ved Trondheimsfjorden. Der er det spor etter havet opp til ca. 200 meter over nåværende havnivå. Ved Stadt og på Jæren er den marine grense lavere enn 10 meter.

Leirjorda som ble avsatt da området var havbunn ved slutten av istida, er i dag grunnlaget for mye av jordbruket i Norge. Særlig på Sør-Østlandet og langs Trondheimsfjorden er det store områder med dyrka marin leire.

Strandavsetninger
Strandavsetninger er dannet av bølger og strøm i strandsonen. Avsetningene ligger som regel som et tynt dekke over havleire eller andre løsmasser. Kornstørrelsen i strandavsetningene varierer mye, men grus og sand dominerer. Det er ikke uvanlig å finne skjell i strandavsetningene.

Leirbakkelandskap
Da havavsetningene ble tørrlagt, begynte regn, snøsmeltevann, bekker og elver å grave i den finkorna jorda. Mange steder har vannet gravd ut daler, raviner, i havavsetningene. I finkorna materiale, særlig silt og leir, kan raviner ete seg stadig lenger innover flatt åkerland. Etter hvert kan terrenget bli gjennomskåret av raviner med rygger og hauger mellom dem. Bare her og der ser vi rester av den gamle flata. Et slikt landskap kalles et ravinelanskap eller et leirbakkelandskap.

Raviner og leirbakkelandskap blir mye brukt til beitemark, men er også ofte tilvokst med skog. I 1960- og 70-åra brukte mange bønder bulldosere til å planere de bratte leirbakkeområdene.

Nær Gardermoen er et leirbakkelandskap blitt landskapsvernområde. Det er 5 meter mellom høydekurvene på dette kartet
 

Leirras
Leirras eller leirskred har vært med på å forme det leirlandskapet vi ser i dag. Så lenge den vannmetta leira har saltet i behold, er den temmelig stabil og har ikke så lett for å skli ut. Dersom saltet i dypere leirlag vaskes ut, får vi kvikkleire. Kvikkleire har den egenskapen at dersom den utsettes for en sideveis belastning, kan den bli til en tyntflytende masse. Leirras i de siste hundreårene er kjent fra mange bygder, for eksempel Verdal, Rissa og Trøgstad.

Teglverk
Havleira har fra lang tid tilbake blitt formet og brent til keramikk, murstein og takstein. Det er nå bare noen få teglverk i drift i Norge.

Elveavsetninger
Hele tida siden innlandsisen ble borte, har rennende vann gravd i fjell og løsavsetninger. Jo sterkere helling, jo større evne har vannet til å grave og frakte med seg materiale. Der landskapet blir flatere, blir første det groveste materialet lagt igjen, fordi strømmen blir svakere. Under transporten blir materialet rundslipt. Materialet er oftest godt sortert og lagdelt.

Elvesletter
I en slak dal med ei langsomt flytende elv, vil det avsettes fint materiale, først og fremst sand. Slik blir ei elveslette dannet. Dalbunnen blir etter hvert så flat at elva begynner å bukte seg. Elva graver i yttersvinger og legger igjen materiale i innersvingene. Vi kaller dette for meandrering.

Ofte har elva gravd seg ned i breelvavsetninger eller andre jordarter samtidig som elvesletta ble dannet. Rester av de eldre avsetningene står da ofte igjen som terrasser i dalsidene.

Jorda på elveslettene er som regel mer finkorna enn breelvavsetningene og kan også inneholde noe organisk stoff. Som regel er det god tilgangen på vannn, fordi elvenivået ikke ligger så langt under jordoverflata. Av disse grunnene kan elveavsetninene være godt egnet til dyrking.

På elvesletta graver elva i yttersvingene og legger fra seg sand i innersvingene.
 

Delta
Store mengder sand og grus kan være avsatt der ei elv munner ut i en innsjø eller i en fjord. En slik elveavsetning kalles et delta. Et typisk delta har nesten horisontale bunn- og topplag, og skråstilte lag som utgjør hoveddelen av avsetningen. Innerst i mange norske fjorder er det store deltaavsetninger. Ofte heter slike steder -øra eller -øyra.

Table Of ContentsTop Of Page

Vindavsetninger
Vinden får best tak på tørre steder hvor det er mye fint materiale og vegetasjonen mangler helt eller delvis. Det gjelder særlig ved strandkanter, ved tørre elveleier og i høyfjellet. Fuktighet og vegetasjon hindrer vindens virksomhet. Under isavsmeltingen, før vegetasjonen hadde etablert seg skikkelig, kunne kalde fallvinder fra isområdene rive løs fine partikler fra nakne morener, breelvavsetninger og andre jordarter.

Der vinden får godt tak, kan det aller fineste materialet bli ført høyt opp i lufta og langt avgårde. Sandkorn hopper og triller langs bakken. Der vindstyrken avtar, kanskje bak en liten busk eller en stein, blir det avsatt godt sortert sand i små eller store hauger, sanddyner.

Ved kysten vil bølgene skylle sand opp på stranda. Når sanden tørker, får vinden tak og fører den innover, hvor den blir avsatt i lange voller, stranddyner. De største stranddynene her i landet finner vi langs kysten på Lista og på Jæren.

Også i innlandet kan vinden skape forandringer i landskapet. Sår i vegetasjonsdekket vil lett utvides ved at finmaterialet føres av gårde, dersom vinden får godt tak. Nakne strender langs tørre elvefar eller regulerte innsjøer er også steder hvor vinden lett får tak i tørt, finkornet materiale.

Table Of ContentsTop Of Page

Forvitringsjord
Forvitringsjord er jord som er dannet ved oppsmuldring av berggrunnen på stedet. Dermed skiller forvitringsjord seg fra avsetningstypene vi har tatt for oss tidligere, som alle består av materiale som har vært flyttet på. Siden innlandsisen fraktet bort alle eldre løsavsetninger, er transportert jord mye vanligere i vårt land enn jord som er dannet av berggrunnen på det stedet der jorda ligger.

Etter at innlandsisen smeltet bort, ble berget mange steder liggende nakent i dagen, utsatt for "vær og vind". Forvitringsprosesser, særlig frostforvitring, har siden tært på bergets overflate.
I noen områder hvor vi har bergarter som forvitrer lett, kan vi finne et lag med forvitringsjord. Selv om slik forvitringsjord bare ligger som et tynt dekke over fjellet, kan det gi frodig vegetasjon. Det kommer av at bergarter som forvitrer lett, slik som kalkholdig skifer, danner finkornet og næringsrik jord.


Table Of ContentsTop Of Page

Øvelser med morene- og breelvmateriale
I områder der morenejord og breelvavsetninger er utbredt, foreslår vi at elevene får undersøke kornstørrelser i disse jordartene for å klarlegge forskjeller mellom de to.

I stedet for breelv- eller morenemateriale, eller som en tredje jordart i tillegg, kan samme øvelse gjøres også med forvitringsjord, elvesand, skredjord eller flygesand, dersom lokale forekomster gjør det aktuelt å trekke fram noen av disse jordartene.

Sikteøvelsen kan også gjennomføres med bare en jordart.

Table Of ContentsTop Of Page

Sikter og annet utstyr som trengs
Til denne øvelsen trenger en

    lokaliteter å hente jord fra
    spade
    bokser eller plastposer til å samle og oppbevare jordprøver i
    sikter

Egnet utstyr for tørrsikting av så grovkorna jord som det her er snakk om, kan bestå av følgende tre sikter:

    16 mm
    2 mm
    0,25 mm

samt bunn og lokk.

Firmaene Geonor AS, Postboks 99 Røa, 0701 OSLO og AS Pihl, Postboks 40, 5363 Ågotnes tilbyr slik siktesats i rustfritt stål med 20 cm diameter til kr 2 000,- - 3 000,- + mva. avhengig av hvor mange som er vil kjøpe slike sett. Skoler som er interessert, kan kontakte Institutt for jord- og vannfag, Norges landbrukshøgskole, Boks 5028, 1432 ÅS, som kan samle bestillingene og forhandle om pris.

Læremiddelfirmaene fører rimelige siktesatser i plast eller aluminium som bare delvis dekker behovet (16 mm sikt mangler) og er mindre og ikke så holdbare. Ved forenkling av øvelsen kan sikt på ca 2 mm og ca 0,25 mm fra slike sett brukes. Det svenske firmaet HERACO AB, Box 100, S-913-22 Holmsund har fire sikter som med bunn og lokk koster Skr 545,- (artikkel nr 7967). KPT naturfag (Kristiansund), Tekno-Didakt (Oslo) og KEBO Lab (Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø) har sett på seks sikter til pris i underkant av 1000 kr inkl. mva.

Table Of ContentsTop Of Page

Hente materiale til sikteøvelsen
Den første del-øvelsen går ut på å samle inn jordprøver av morenemateriale og breelvmateriale. Det vil være passelig å ta med 2-4 liter jord fra hver jordart.
Til det trengs en spade og to plastbøtter, plastbakker eller lignende.

Morenemateriale finnes lettest over den marine grense. Det enkleste er å ta materiale der det er gravd før, for eksempel en veiskjæring langs en skogsbilvei eller lignende. Da får en samtidig anledning til å studere og beskrive materialet slik det ligger, og eventuelt fotografere.

Breelvmateriale kan tas fra et grustak i området, som temmelig sikkert er anlagt i denne type avsetning. Det må være et grustak - massetak kan forekomme i morene også, for eksempel i forbindelse med vegbygging.

Beskrive landskapet
Samtidig med at en tar materialprøvene, bør området beskrives. Hvordan er landskapet eller terrenget: flatt, småkuppert, bratt skrånende, dalbunn, dalside, oppå en kolle,....?

Beskrive vegetasjonen
En bør også beskrive hva slags vegetasjon det er på det stedet: skog - hva slags trær, undervegetasjon - lyng, mose, gras, urter......

Beskrive rundingsgraden til stein og grov grus i de to jordartene
Noter forskjeller i formen på steiner i de to avsetningstypene.

Tørking av materialet
Når en senere skal sikte jord fra de to prøvene, er det enklest dersom jorda er godt tørket. Når elevene har hentet materialet, bør derfor jorda settes i et tørt og varmt rom i noen dager.

Table Of ContentsTop Of Page

Sikting
Når jorda er blitt tørr, er det tid for å sikte den. Poenget er å sammenlikne kornstørrelsesfordelingen i smeltevannsmateriale og i morene.
Begynn med smeltevannsmateriale. Tøm en bestemt mengde, f.eks. ½ liter, opp i siktesatsen. Dersom det er store steiner, plukkes de ut. Rist siktesatsen. Når en mener å ha ristet så lenge og grundig at det som kan passere ei sikt, har gjort det, tas siktesatsen fra hverandre, og innholdet fra hver sikt tømmes forsiktig opp i hver sin skål, eller på hvert sitt ark med hvitt papir. Merk fraksjonene med størrelse og fra hvilken jordart de kommer. Gjenta samme prosessen med en like stor mengde morene.

Table Of ContentsTop Of Page

Resultatet av sikteøvelsen
Den aller enkleste sammenlikningen består i å legge fraksjonene fra morenen i hauger på papir ved siden av de tilsvarende fraksjonene av smeltevannsmateriale, og bare nøye seg med å se forskjellen med øyemål.

Om en merker glass eller målesylindre med jordart og fraksjon, kan fraksjonene helles opp i glassene og høydene sammenliknes med øyemål eller måles. Det som svarer til prosedyren på laboratorier som undersøker kornstørrelse i jord, er å veie fraksjonene for hver av prøvene. Da kan en etterpå framstille resultatet i søylediagram.

Vi foreslår at prosentvis berekning av resultatet tar utgangspunkt i materiale under 16 mm kornstørrelse. Grov grus og stein , som blir liggende på det øverste siktet, veies og reknes eventuelt ut som prosent av hele prøven, men dette tas bare med som en merknad.

Konklusjonen vil trolig bli at morene inneholder mest av det fineste materialet, altså det som går gjennom 0,25 mm-siktet. Dette er fin sand, silt og leir, som vi her vil kalle finstoff.

Table Of ContentsTop Of Page

Ytterligere undersøkelse av finstoffet
For å studere "finstoffet", som er lik fin sand, silt og leir, i de to jordartene i foregående øvelse nærmere, kan det som passerte det fineste siktet, has i et glass med lokk eller i en målesylinder som vi kan bruke handa som lokk over. Fyll opp med vann og rist godt.

Det som faller til bunns i løpet av 30 sekunder, vil for en stor del være fin sand. Det som ikke er bunnfelt etter 30 sekunder, kan tappes over i et annet glass ved hjelp av hevert og få lov å stå og sedimentere videre. Etter 30 minutter vil silt (og noen leirpartikler som hadde kort vei til bunns) ha blitt bunnfelt. Vi tapper over det meste av væsken en gang til. Leirpartikler, som ennå er svevende i vannet, kan vi få tak i etter å ha dampet inn vannet.

Hva betyr forskjell i finstoffinnhold?
Hvis en finner mer finstoff i morene enn i breelvmateriale, har en har fått bekreftet at materiale som er avsatt av smeltevann, karakteriseres av en viss sortering og lite leir, silt og ofte heller ikke fin sand. Dette finstoffet har blitt fraktet videre med smeltevannet. I morene, derimot, er det typisk at en finner alle kornstørrelser. Ved dannelsen av morenejorda har det ikke vært noen mekanismer som har sortert ut bestemte fraksjoner.

Det er viktig for vekstforholdene for planter at jorda har tilstrekkelig med finstoff. Frigjøring av plantenæringsstoffer fra mineralene, evnen til å lagre næring i jorda og evnen til å lagre vann, er større når det er et visst innhold av silt og leir i jorda enn om jorda er svært fattig på finstoff.

Table Of ContentsTop Of Page

Permeabilitet og kapillaritet i ulike kornstørrelser
Når en har siktet morenejord og breelvmateriale ved hjelp av en siktesats som foreslått, kan en bruke kornfraksjonene til å studere

hvor raskt vann trenger gjennom jord med ulik kornstørrelse
hvor mye vann jord med ulik kornstørrelse kan holde på

En kan bruke materiale fra den ene av jordartene, eller slå sammen materiale av samme fraksjon for å få nok til å gjøre følgende øvelse:
I halsen på tre glasstrakter plasseres litt stålull. Like store mengder av de tre fraksjonene

grus (større enn 2 mm, helst 16 - 2 mm diameter)
grov sand (2 - 0,25 mm)
"finstoff" (under 0,25 mm diameter = fin sand + silt + leir)

helles i hver sin trakt. Traktene plasseres over hvert sitt beger. I tre andre begre has en kjent mengde vann, f.eks. 100 ml.

Vann fra begerne helles over hver sin trakt med de tre kornstørrelsene. En vil se at vannet renner raskest gjennom den groveste jorda; grus har altså størst permeabilitet. Minst vann renner gjennom det fineste materialet. Ved å trekke mengde vann som har rent ned i begeret under trakta, fra mengden vann som ble tømt over jorda, finner en mengde vann som jorda holder på kapillært. Det fineste materialet holder fast størst vannmengde.


Table Of ContentsTop Of Page

Øvelser med leire
Sikting av leirjord (havavsetning) er lite aktuelt: Det er som regel lite grus og sand i leirjorda, og ved tørrsikting er det vanskelig å skille leirklumper fra grus og sand. For å se nærmere på jordarten leire, må derfor andre aktiviteter brukes.

Table Of ContentsTop Of Page

Rulleprøven: Forming av leire til tråder
En øvelse som viser leirjordas egenskaper, er å rulle passe fuktig leire til så tynne pølser eller tråder som mulig. Prøv også med jord med lavt leirinnhold for sammenligning. Jo høgere leirinnholdet er, jo tynnere tråder går det an å få til. Men det kommer også an på hvor flink den enkelte er til å rulle og hvor nøyaktig fuktigheten i leira tilpasses.

Table Of ContentsTop Of Page

Oppslemming av leire i vann
Oppslemming av jord i vann er en måte å studere leirjord og leirholdig jord på. Som sammenligningsjordart er det fint å bruke en annen godt sortert og ganske finkorna jordart - enten den fineste sanden dere finner i et grustak (breelvavsetning) eller sand fra elveavsetning.

Ta to-tre desiliter jord i et syltetøyglass (volum seks-syv desiliter), og fyll opp med vann. Leirjorda må enten være fuktig, eller tørket og så knust så godt som mulig. Jorda ristes godt, slik at leirklumper løses helt opp. Glassene settes på bordet. Det vil være så mye leirpartikler i suspensjon at vannet vil være grått lenge; leira trenger mange timer på å bli bunnfelt. Hvis sammenligningsprøven har lite leir og fin silt, vil det der være klart vann over bunnfelt sand etter kort tid.

At leir sedimenterer sakte, gir tanker om hvordan jorda er dannet: Avsetningen må ha foregått i vann som ikke har vært noe særlig i bevegelse. De små, flakforma leirpartiklene setter i større grad sitt preg på jordarten enn silt og sand gjør. Det skal bare 10-12 % leirinnhold til før jorda får plastiske egenskaper.

Table Of ContentsTop Of Page

Utfnokking av leir ved tilsetting av salt
En kan ha vann med oppristet leire i to glass. I det ene glasset tilsettes sterk saltoppløsning. Ioner fra saltet - kalsiumklorid ("veisalt") virker bedre enn natriumklorid - får leirpartiklene til å slutte seg sammen i "fnokker". På grunn av tyngden bunnfelles fnokkene raskere enn leira i kontrollglasset.

Når leira ble avsatt ved slutten av siste istid, var salter i havvannet medvirkende til bunnfellingen. Saltionene ble værende i leira og bidro til å binde leirpartiklene sammen. Når saltet vaskes ut av vannmettet havleire, kan leira bli til tynt flytende kvikkleire.


Table Of ContentsTop Of Page

Organiske jordarter

Table Of ContentsTop Of Page

Torv
På steder der marka er mettet med vann, vil det bli lite eller ingen oksygentilførsel nedover i jorda. Dette hindrer de vanlige nedbrytningsprosessene for døde planterester. Det dannes torv, som hovedsakelig består av ufullstendig nedbrutte planterester. Når torvlaget er minst 30 cm tykt, kalles området myr.

Til sammen utgjør myrer 9 % av Norges landareal. På grunn av sin spesielle vegetasjon og form, er myrer vanligvis lette å se i terrenget. Det er aktuelt å skille mellom nedbørmyr og jordvannsmyr.

Nedbørmyr
Nedbørmyrene er bygd opp av restene av planter som har vokst på myra uten annen næringsstofftilførsel enn det som har kommet med nedbøren. Det er planter som torvmose, torvull, gråmose, røsslyng, molte, krekling og tranebær. Mosetorva kan være mange meter tykk. I dypere lag kan den være omdannet til fettaktig brenntorv.

Jordvannsmyr
Jordvannsmyrene er grunne. Torva i slike myrer består for en stor del av rester av mer næringskrevende moser, gras og grasaktige planter (siv og starr) som har fått næringstilførsel fra jord eller fjell som vannet har vært i kontakt med før det rant inn på myra. Myrvegetasjonen er avhengig av hvor næringsrikt vannet er. På en næringsfattig jordvannsmyr vokser ofte mest bjønnskjegg, mens en næringsrik myr har breiull, sotstarr, gulstarr og sjeldne marihandarter i tillegg.

En nedbørmyr kalles noen steder en måsa. Hvis en myr heter Slåttemyra, er det nok en jordvannsmyr.
 

Fra tjern via jordvannsmyr til nedbørmyr.
 

Torv som ressurs
Tørr brenntorv er hard og sprø og ble tidligere brukt til brensel i skogfattige strøk. Den lite omdanna torva øverst i mosemyrene er mye brukt til vekstmedium og jordforbedringsmiddel. Slik torv kan holde på store mengder vann som planterøttene kan bruke.

Dype nedbørsmyrer kan være vanskelig å dyrke opp, fordi sammensynking av torvmassen gjør at grøftene ofte ikke virker godt nok. Jordvannsmyrer har vært mye brukt til slåttemarker tidligere.

I myrer og tjern kan døde dyr og planter bli liggende nesten uforandret i lang tid. Pollen har holdbar cellevegg som ikke brytes ned av mikroorganismer i torva. Fordi det lar seg gjøre å artsbestemme pollen i mikroskop, har studiet av pollen i torvlag gitt opplysninger om vegetasjonsutvikling og dermed klimautvikling etter siste istid. Opptreden av pollen fra ugras og korn forteller om jordbruk i området.

Myrene spiller en viktig rolle som "flomdempere" i nedbørfeltene: Ved å holde igjen vann bidrar de til å fordele vannføringen i bekker og elver etter sterk nedbør eller snøsmelting.


Table Of ContentsTop Of Page

Oversikt over jordartene


Previous PageTable Of ContentsNext Page

Olav Prestvik og Dagfinn Trømborg: Undervisning i geofaglige emner

Copyright © 1999 forfatterene
Høgskolen i Vestfold