Steinar Moe:
Radikale profiler i dansk og norsk kirkeliv fra ca. 1850 til ca. 1900
Copyright © 1996 forfatteren

Forrige sideInnholdNeste side

Fra kirkelig reformiver til kirkebrudd.
Kirkerefseren Olaus Nielsen fra Fredrikshald.


Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Innledning

Med rette omtaler Einar Molland lekmannen og leverandør Olaus Nielsen (ON; 1810 - 1888) i Fredrikshald på bakgrunn av den opprivende diskusjonen i Norge i 1840-årene om den omarbeidede utgaven av Pontoppidans forklaring Sandhed til Gudfrygtighed (autorisert 14. juli 1843).1 Det er først og fremst i forhold til den omarbeidede katekismeforklaringen at ON har kirkehistorisk betydning i norsk kirkeliv.2 Men parallelt med (og: i tilknytning til) dette representerte ON kirkekritiske synspunkter som ble delt av mange blant lekfolket i Skandinavia i 1840-årene.3 Disse kirkekritiske synspunktene førte til kirkelig og læremessig uro mange steder, og dette ga næring til en rekke kirkekritiske miljøer. I noen av disse miljøene var kirkekritikken så sterk at en etablerte kristne samlinger4 ved siden av de statskirkelige gudstjenester. Etterhvert meldte også flere seg ut av den nasjonale statskirke. ON er en eksponent for denne kirkekritiske utviklingen i Norge.

Hvordan ONs kirkekritiske holdning mer bestemt og presist utviklet seg gjennom hans skrifter, er ennå ikke undersøkt. ON var i sin kirkelige virksomhet utpreget litterær, og vi vil derfor søke etter utviklingslinjer i hans forfatterskap og redaktørvirksomhet i Kirkelig Tidende. På den bakgrunn vil vi nærmere undersøke når og på hvilken måte det kirkekritiske fremkommer. F.eks. er det av interesse å undersøke om ON henter sine kirkekritiske synspunkter fra annet konfesjonelt hold enn det lutherske, eller om han utviklet det kirkekritiske i rammen av det konfesjonelt-lutherske - historisk og aktuelt. Siden ON faktisk etterhvert bryter med den lutherske kirke og - på bestemte områder - med dens læregrunnlag, så kan det være grunn til å ha det interkonfesjonelle perspektiv i tankene. Vår tese her er, at ON først og fremst - i allefall fram til 1855/56 da han ble besnæret av tanken om en evangelisk allianse - utviklet sin kirkekritikk i lys av samtidens statskirkelige og teologiske oppfatning av ulike lærespørsmål. Vi tolker da ONs utvikling slik: Ut fra et profilert luthersk-pietistisk konfesjonelt utgangspunkt i begynnelsen (vårt utgangspunkt: 1846), så bygges det kirkekritiske opp bit for bit (fremdeles i rammen av det konfesjonelt lutherske) i lys av ulike begivenheter eller forhold, som ON tolker som negativt i det statskirkelige liv. Han utvikler seg i spenningen mellom et håp om bedre kirkelige tilstander i landet (f.eks. ved å etablere Menighetsråd) og en stadig mer utviklet bevissthet om at kirkeforholdene likevel utvikler seg negativt. Det er mange typer problemstillinger som ON gjennom dette engasjerer seg i, men det er karakteristisk at disse oppfattes som ledd i en større sammenheng. De enkelte negative trekk eller begivenheter i kirkelandskapet får ikke stå isolert, men det ene oppfattes som konsekvenser av det annet. Og det er under motstand fra det statskirkelige og geistlige apparat, at han utvikler det kirkekritiske - og til sist: det statskirke-negative. I denne utviklingen har tydeligvis 1852 og 1855 vært avgjørende gjennombruddsår for ON. Da mente han å finne (også konfesjonelle) belegg for en prinsipiell ny tenkning om kirken og dens ordninger (1852), og i enden av denne utvikling orienterte han seg bort fra det konfesjonelle og inn i en mer alliansepreget tenkning om kirkens og de troendes organisering (1855).

Vi ønsker i denne artikkelen altså å kartlegge ONs kirkekritiske utvikling, men har samtidig teorien til Erling Danbolt in mente om at ON var påvirket fra kirkekritiske miljøer i Danmark, først og fremst av Søren Kierkegaard.5 Er det mulig å spore en slik påvirkning i ONs skrifter?

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

ONs litterære produksjon fram til 1848.

Det er først og fremst i de to skriftene Nogle Ord om Veien til Livet (to opplag i 1846; nedenfor kalt: Veien til Livet) og Kirken eller hellige Menneskers Samfund (1847) som ON markerer sine teologiske standpunkter i tiden før 1848. Også i skriftet Kort Udsigt over Kirken fra 1842 kommer deler av hans kristendomsoppfatning fram (særlig i kirkesyn), men dette skriftet er et utdrag av kirkeskriftet som utkom i sin helhet i 1847.6 Vi velger derfor her å vurdere dette løsrevne kapittel sammen med stoffet ellers i kirkeboken. Fra 1848 har vi tilgang til hans standpunkter i tidsskriftet Kirkelig Tidende (1848-58), men han utgir også etter 1848 flere skrifter om kirkelige og teologiske emner.7 Hva er så det karakteristiske ved ONs kirkesyn i skriftene før 1848?

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Veien til livet.
Begge skriftene fra 1846 og 1847 er relatert til diskusjonen om Wexels og den omarbeidede katekismeforklaring, men i tilknytning til angrepene på Wexels gir ON til kjenne sin egen forståelse av kirken. I Veien til Livet (1846) gjør ON spesielt oppmerksom på det.8 ON legger heller ikke skjul på at han inntar en ganske bestemt kirkepolitisk posisjon: i kirkeforståelse (og kristendomsforståelse i det hele) legges det vekt på at han mener å ha støtte for sine synspunkter hos "den gudfrygtige og christeligsinnede Deel af Folket" - i motsetning til den forståelse som finnes hos "en stor Deel af vore Theologer".9 Det karakteristiske for ON allerede fra hans aller første skrifter er altså dette: Hans kristendomssyn er forankret i lekfolkets krets, ofte i motsetning til presteskap og fagteologer.

Skriftet Veien til Livet er ikke bygget systematisk opp rundt kirkebegrepet, men derimot omkring annen trosartikkel. ON kirkesyn må derfor analyseres i tilknytning til andre teologiske emneområder. Behandlingen er heller ikke utpreget teologisk i terminologi og opplegg. Det lar seg likevel gjøre å hente fram enkelte karakteristiske trekk av et kirkesyn som preger skriftet:

a/ ON plasserer seg i kretsen av "den sande Christendoms Venner og Bekjendere", og på den bakgrunn mener han å ha fullmakt til å stemple vedvarende læreavvikere i kirken som kjettere.10 Kirkebegrepet knyttes så til denne gruppe mennesker av sanne troende. Disse utgjør "den hellige og christelige Kirke, og det rette kirkelige Samfund".11 Som vi skal se nedenfor, så har begrepet "hellig" en spesiell og betydningsfull plass i ONs kristendomsforståelse, og det knyttes her også til kirkebegrepet. Men det er ikke tilstrekkelig for ON bare å karakterisere kirken som hellig. Hellighets- og kirkebegrepet utfylles og defineres med begrepene "rette" og "Samfund". ON har altså et personalt forstått kirkebegrep, der en bestemt oppfattet hellighet12 er knyttet til medlemmene i et rett samfunn av individer. Med ordet samfunn viser ON sannsynligvis tilbake til Pontoppidans opprinnelige katekismeforklaring av 1737, der kirken forklares som "Hellige Menneskers Samfund, Sammenbindelse og Forening i Aanden".13 Det er et gjennomgående trekk ved ON, at han i striden med Wexels og samtidig teologi ønsket å vise troskap mot den rette kristendomsforståelse ved å holde seg til Pontoppidans opprinnelige utgave av Sandhed til Gudfrygtighet. Pontoppidantradisjonen utgjør derfor den opplagte referanseramme for kirkeforståelsen til ON i denne tidlige tid.14

b/ Den spesielle teologiske innsikt som ON gir uttrykk for, baserer seg på en spesiell åpenbaring fra Gud. Læremessig står han i rekken fra Kristus selv og de hellige apostler.15 Dette innebærer ikke bare at ON kan påberope seg en rett forståelse av bibelordets historiske betydning. Det betyr også at han i aktuelle spørsmål som dukker opp i samtiden (f.eks. hvordan "Christi Nedfart til Jordens Hjerte" skal forstås), kan gi en "fast og sikker Oplysning ... og til Overbeviisning om det Rette".16 ON gir ikke en slik sikker beskjed ut fra Guds objektive ord alene, men først og fremst ved Den Hellige Ånds subjektive opplysning og ved en sann og levende tro som er knyttet til bibelordet.17 Det er altså Guds ord og Åndens opplysning som er avgjørende for f.eks. hvordan Kristi nedfart til dødriket læremessig skal forstås. På det grunnlag "troer og veed" ON beskjed, for han har en "Naadegave" som kan "fatte eller forklare denne Sag i Sandhed".18 ON baserer dermed ikke sine læremessige synspunkter på menneskelig vitnespyrd, slik Wexels og andre nyere teologer gjør.19

Siden ON binder bibelforståelse og kristen kunnskap til et subjektivt trosprinsipp, er lekfolk og geistlighet (teologer) stilt likt i kirken.20 ON protesterer mot at kun ordinerte personer (prester) skal kunne lære og forkynne Guds ord. En lekmann har nemlig prinsipielt sett også "Ret og Magt"21 til å uttale seg om kirkelige lærespørsmål, ifølge "Skriftens Ord og Christi Riges Beskaffenhed".22 ON forventer derfor at kirkens teologer, dersom Ånden er i deres hjerter, aksepterer ONs læremessige synspunkter og ikke oppfatter disse som nye og falske.23

I forhold til kirkesyn markerer ON seg i 1846 etter dette på følgende måte:

  • Kirken er først og fremst et hellig samfunn av sanne troende;
  • kirken er underlagt og lever av Guds ord, som holder samfun net av troende oppe;
  • kirkens sanne lemmer opplyses av Guds Ånd, og ved denne meddeles en sikker kristen kunnskap. Skriften, Ånden og troen virker sammen og gir læremessig avklaring for de troende i kirken;
  • kirkens lemmer er prinsipielt likestilt overfor Guds åpenbaring, slik at teologer og lekfolk kan uttale seg med samme rett og myndighet om bibelske tolkningsspørsmål.
  • sannhetsinnholdet i kirkelige læreutsagn kan testes som følge av de sanne kristnes åndsbesittelse og nådegaver.
  • kirken blir for ON etter dette flokken av sanne troende innenfor rammen av den offisielle, statlige kirkeinstitusjonen.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Kirkeboken fra 1847.
Året etter utgivelsen av Veien til Livet kom en stor bok på over 500 sider om kirken: Kirken eller hellige Menneskers Samfund (Fr.hald 1847). Allerede bokens tittel varsler om en fortsettelse av synspunktene fra 1846: ON legger vekt på de troendes innbyrdes fellesskap og "Samfund" når han skal forklare kirkebegrepet. Vi skal se nærmere på denne vektleggingen, og fortsatt er det ONs kamp mot Wexels som danner den nærmeste kontekst for bokens kirkeforståelse.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Hensikten med boken.
Det er den generelle uvitenhet i samtiden om kirken og "gudelige Forsamlingers Hensigt og Betydning" som er årsaken til at boken er skrevet.24 Og som ON betonte i 1846, har han rett til å uttale seg om kirkelige spørsmål, fordi: alle "af Naturen og Naaden ere lige".25 Henvisningen til naturen er ny i forhold til boken av 1846, men tilfører prinsipielt sett ikke noe teologisk nytt. Referansen til Guds nåde er nemlig det viktigste, og den markeringen var sterk allerede i 1846.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Hvilken kirke?
Nå i 1847 markerer ON eksplisitt at han ikke vil beskjeftige seg med "Statskirken" i fremstillingen; han er derimot opptatt av den "hellige, almindelige, christelige Kirke".26 Dette er nemlig to forskjellige kirker. Med det hevder ON at statskirken som kirkeinstitusjon ikke er den sanne kirke. Begrepet statskirke er ikke sammenfallende med den "christelige" og sanne kirke.27 Det betyr at den ytre, synlige kirke ikke er Jesu Kristi kirke. I skriftet skal ON derimot utdype hva "Ordet, Aanden og Troen" sier om den sanne kirke. Det nye i forhold til fremstillingen fra 1846 er altså at ON trekker en negativ konsekvens i forhold til den ytre kirkeinstitusjonen.28 Forutsetningen for denne negative konsekvens lå imidlertid allerede i skriftet fra 1846, nemlig i a/ betoningen av den sanne troende flokk til forskjell fra alle andre, og i b/ den utpregede subjektivisme som forutsetning for den åndelige (teologiske) læremessige bedømmelse.

Også i 1847 opererer ON med et utpreget personalt kirkebegrep, og til dette knytter han hellighetsbegrepet. Som vi hevdet ovenfor, så er begrepet hellig et nøkkelord for å forstå ONs kristendomsoppfatning. Når 3. trosartikkel gjennomgås i boken, er det altså ikke kirkebegrepet og hellighetsbegrepet som først og fremst knyttes sammen, men de sant troende (som den egentlige kirke) og hellighetsbegrepet. Derfor handler ONs fremstilling egentlig om "Helliggjørelsens Vei".29 Hva er så det karakteristiske ved det kristne samfunns hellighet?

1. For det første knyttes selve salighetssaken til at mennesket "først bliver hellig".30 Å være fremmed for hellighet eller å forakte hellighet, kan ikke forenes med å være saligsøkende.31 Det å forakte hellighet, er å forakte Gud.

2. Når ON skal innholdbestemme hellighetsbegrepet nærmere, skjer det på to måter. Han tar først utgangspunkt i menneskets omvendelse, for der gis "den rette Hellighet" ved Ånden "uden menneskelig Magt og Villie".32 I denne forbindelse knyttes menneskets hellighet til Kristi hellighet, og dette får betydning på to måter: med tanke på det praktiske liv er det ikke den troendes vandel som skaper helligheten, men helligheten springer ut av Kristushelligheten (i den troende) som en troens frukt. Og det betyr at den "egentlige hellighed", som altså er gitt til den troende, er et "skjult Væsen i Menneskets Indre...".33 Altså: ON betoner hellighetens indre-menneskelige og skjulte dimensjon med utgangspunkt i gudshandlingen i og med mennesket.

Men ON blir ikke stående ved dette. Den skjulte hellighet i mennesket - den "egentlige hellighed" - forventes å sette spor i det ytre og synlige liv. Ifølge ON merkes dette allerede under omvendelsen, for da skjer det en "Sinds- og Hjerte-Forandring".34 Men deretter, når mennesket er "virkelig omvendt", kan det "kjendes paa Hjertes Forandring og paa den Fred, der er tilveiebragt i Samvittigheden", at en har fått syndenes forlatelse.35 Tidligere var en fryktsom og urolig, nå hersker Guds fred. Ytre sett, i forhold til vantroen, er det dertil et troskriterium og et karakteristisk trekk ved den troendes hellighet at en utsettes for forfølgelse.36 Altså: Guds hellighet i de troende blir likevel ved deres vandel noe registrerbart. Det hellige samfunn er de troendes hellighet i deres indre liv og i deres ytre vandel som følge av gudshandlingen under omvendelsen. Fordi det er slik, er det også "af Fornødenhed" å undersøke hvem Gud meddeler troens gave til - for det er bare den som omvender seg "i Sandhed" som hører de gudelige forsamlinger til.37 De troende bør "ransake ... hvorledes Hellighed og hellige Mennesker kjendes".38 Nettopp med utgangspunkt i hellighetsbegrepet har de troende en slik undersøkende mulighet, og det etiske blir et instrument til trosmessig kartlegging.

3. Som en direkte følge av den troendes berøring av gudshandlingen og reaksjoner i eget liv, trekker ON tråder til de "gudelige Forsamlinger".39 Det "opstiger ... Kræfter, alvorlige Ønsker" i den som har "følt" noe av den kommende verden.40 Den troende trekkes da ikke i retning av den statlige kirkeinstitusjonen, men til gudelige forsamlinger. Dette begrepet kontrasteres hos ON til den vantro verden; den verden som kaller de gudelige forsamlinger for "Sekteri, Sværmeri eller Kjætteri, og disses Stiftere for at være Proselytmagere og Separatister...".41 Slik karakteriseres de gudelige forsamlinger, for de vantro kjenner ikke disse forsamlingers hensikt, verdi og nødvendighet.

Med gudelige forsamlinger tenker ON altså på samlinger av sant troende utenom det gudstjenestelige fellesskap. De dypeste røttene for ONs tenkning om gudelige forsamlinger ligger nok i hans pietistiske kristendomssyn, selv om en i denne tradisjonen i hovedsak knyttet Guds virksomhet til den ytre kirkeinstitusjonen.42 Men det er sannsynlig at ON på sin tid - og i sitt haugianske miljø - hadde overtatt tanken om konventikkelens selvfølgelighet fra haugianismen og Hans Nielsen Hauge. Hos Hauge var deltakelse i den kirkelige gudstjeneste og deltakelse i konventikler (gudelige samlinger) ikke motsetninger, men de to samlinger utfylte hverandre.43

4. ON berører kirkebegrepet nærmere i framstillingen, men han anvender bare sjelden uttrykket kirke direkte på de gudelige forsamlinger.44 Likevel er det denne tanke som ligger under når han resonnererer om det kirkelige, og til tider er den eksklusive bindingen mellom kirkebegrepet og de gudelige forsamlinger utvetydig og sterk.

Den romersk-katolske kirke settes således på linje med hedninger, tyrkere og kirker som er opprettet av mennesker etc. - "hvilke ikke kan være hellige".45 Den sanne kirke er derimot opprettet av Gud, og den står blant "alle Kjætter-Kirker og Ondskabs-Magter".46 Som kriterier på den sanne kirke nevnes en rekke kjennetegn,47 og den kirke som lever opp til summen av disse kjennetegn kalles - hellig. Her utvider da ON hellighetsbegrepet som karakteristikk også i forhold til kirkeinstitusjonen, men - notabene - de troende og deres hellighet er den nødvendige forutsetning for å kunne kalle kirken hellig. Mangler et eneste moment i den omfattende kriterielisten, trekker ON konklusjonen at den hellige kirke ikke eksisterer.48

Et viktig skille for ON går mellom den synlige og den usynlige (sanne) kirke (som i den eldre tekst i Pontoppidans Sandhed til Gudfrygtighed).49 Endelighet og forandring knyttes til den synlige kirke, mens uendelighet knyttes til den usynlige. Derfor har den synlige kirkes gudstjenestelige ordninger etc. bare "Navn af Kirke".50 Den egentlige kirke (eller den rette) er derfor den usynlige. Men blir ON stående ved Guds usynlige kirkes absolutte usynlighet? Nei, i framstillingen synliggjør han denne kirke ved å identifisere den usynlige kirke med de "sande Troende".51 Disse sanne troende og hellige befinner seg innenfor rammen av den synlige kirke, men de er i motsetning til andre kirkelemmer "levende Lemmer".52 Hos de levende og hellige troende merker en (i tillegg til de tidligere nevnte kirkekriterier) en særlig form for "Reenhed" (som har sin kilde i Kristus), og et kjennemerke er dessuten "Enigheden i Troen og den saliggjørende Lære".53 Ved dette blir kirken ikke bare en almindelig kirke, men en "christelig" kirke - forstått som "de helliges og rettroendes Menighed".54

Som vi ser: ON innsnevrer kirkebegrepet (når han overhode anvender dette) til den synlige retttroende, rettlærende og rettlevende forsamling. Denne kirke kan heller ikke fare vill, nettopp fordi den har sin rot i det usynlige. Slik er det ikke med den synlige kirke. Den kan fare vill, lære galt osv. Den synlige kirke kan "fare vild om den sande Tro", og den kan bli så trosforstyrret at "den offentlige Gudstjeneste forsvinder...".55

5. Guds egentlige kirke er derfor for ON identisk med de gudelige samlinger av sant troende, og disse samler seg som regel til møter i folks privatboliger - som husmenigheter. Husmenigheten fremstår derfor som et nødvendig supplement til den offentlige gudstjeneste. Grunnen er ikke bare det kirkekritiske, men like mye at evangelieprekenen i kirken etter sitt vesen (bør) lede(r) til gudelige samlinger i hjemmene. "Huustjenes- ten" er derfor et viktig begrep for ON.56 Han trekker ikke bare tråder fra den bibelske tempelterminologi til kirkene, men også til husene.57 Den sanne kirke forstått som menighet (og som har sin basis i det usynlige), er derfor i ONs språkbruk den synlig husmenighet.58 I denne menighet er en vernet mot falsk lære, hedensk tro, endelige ordninger etc. I den synlige og offentlige gudstjeneste derimot har en "beviisligt nok" det motsatte.59 Motsetningene i den offentlige menighet er så store, at en simpelthen ikke står i en slik "indbyrdes aandelig Forening med hverandre, at den [dvs. den statlige menighet] kan kaldes et helligt, christeligt og synligt Samfund" - dertil er det i denne menigheten "altfor Faa Utvalgte".60

Husmenighetens medlemmer er altså - i tillegg til de øvrige nevnte kriterer - utvalgte av Gud. Dermed sluttes ringen for disse sant troende: Den evige Gud har kalt ved omvendelsen, de kalte har ved Guds Ånd gitt seg over ved omvendelsen, disse mennesker kjenner troens sanne kjennetegn i sitt hjerte og i sin vandel - og de er fra evighet av utvalgt av Gud. ON tegner et kretsløp fra det evige til det timelige, fra det usynlige til det synlige, og fra dette skjer det igjen en bevegelse tilbake til det evige. Alt dette skjer i motsetning til den offentlige kirkes lemmer, som ikke befinner seg i denne åndelige forening eller dette åndelige kretsløp. Virkningene av og i dette kretsløp knyttes derimot i sterk grad til husmenigheten.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

En total fordømmelse av den statlige og offisielle kirke?
Det er nå et spørsmål om hvordan ONs negative vurdering av den statlige gudstjeneste og menighet bør tolkes i 1847: Er hans fordømmelse av denne synlige menighet total? Før vi besvarer dette spørsmål, skal vi peke på noen viktige faktorer for ON når det gjelder husmenigheten eller Guds sanne kirke.

Vurderer vi spørsmålet om en eventuell total fordømmelse av statskirken i forhold til det som ON oppfatter som Guds frelsesanliggender, så ivaretas disse "fornemmelig i Husene, thi der finder man de Frelste...".61 Og ON fastholder at dersom husmenighetene ikke eksisterer, finnes det "ikke noget ret synligt Kirke-Samfund".62 Det er altså kun husmenighetene som tilfredsstiller de tidligere omtalte kirkekriterier.63 Disse samlingene er iverksatt av Guds Ånd, og deltakerne er "draget" av den samme ånd - ikke bare i forhold til frelsen, men også til det å søke husmøtene.64 Dermed er det gitt et ytre kriterium til nærmest å lokalisere Guds frelse.

Dertil betoner ON sterkt, som vi antydet ovenfor, at det blant husmenighetens medlemmer råder en utstrakt enighet - både på det personlig-etiske og læremessige plan. En slik enighet et er karakteristikum på Guds sanne menighet. Rett nok kan det oppstå uenighet, men det er et karakteristisk kjennetegn på det rette samfunn at uenigheten leges raskt. Det blir ingen "stedsvarende Uenighed".65 Dersom en person fortsatt holder på med splittende virksomhet eller vekker forargelse i husmenigheten på annen måte, så viser vedkommende at en ganske enkelt ikke lenger hører samfunnet til. En blir av den grunn "borttaget ... saaledes at Samfunnets Lemmer ingen Omgjængelse vil ha med Den", dvs. det skjer en utstøtelse eller ekskommunikasjon.66 Bakgrunnen for denne tanken kunne ON ha både fra Pontoppidan og Spener. Også her var det tale om at falske eller ubotferdige mennesker skulle vises bort fra de troendes samfunn.67Husmenigheten får altså i ONs tenkning et eksklusivt preg. Alle tegn på rett og sant hefter ved husmenigheten, mens alle tegn på frafall og usannhet hefter ved den statskirkelige institusjon.

Hva betyr så alt dette i forhold til vurderingen av den offentlige gudstjeneste og kirke? ON har tidligere i framstillingen lagt vekt på nettopp den splittende faktor som ligger i vantro, umoral etc. i den offentlige kirke. Kontrasteringen mellom den offentlige kirke og husmenigheten tjener ytterligere til å understreke det underkristelige i det offentlige og det sant kristelige ved husmenigheten. Ut fra dette skulle en forvente at ON ville avsi en total fordømmelse over den offisielle kirke. Men en slik dom felles ikke. Hva kan grunnen være til denne tilbakeholdenhet?

Av en grunn og på ett punkt holder ON fremdeles fast på den offentlige gudstjeneste og kirke i 1847: I gudstjenesten forvaltes nemlig sakramentene.68 ON viser altså på dette trinn i den kirkekritiske utviklingen fremdeles behov for tilknytning til det offisielle kirkeapparat, og han legitimerer dermed samtidig på denne måten eksistensen av den statlige gudstjeneste. Det positive ved gudstjenesten er altså ikke bare at den ved evangelieprekenen tilskynder til husmøter, men der skjer også den nødvendige forvaltning av dåp og nattverd. Også i dette viser ON tilknytning til og (fremdeles) avhengighet av Pontoppidan. I katekismeforklaringen hadde nemlig Pontoppidan lagt betydelig vekt på sakramentenes bruk, og han hadde endog knyttet bruken av sakramentene til kirken som et kjennetegn.69 Den samme understrekning finner vi i Speners katekismeforklaring.70 Men dermed blir spørsmålet om offisiell kirketilknytning ikke bare et spørsmål om sakramentbruk for ON, men også et spørsmål om konfesjonell troskap. Bindingen til det sakramentale synliggjorde samtidig hans fundamentale binding i det konfesjonelle. I det lengere tidsperspektiv skulle det vise seg at denne binding ble vanskelig å løse opp. Det tok tid, og det skjedde i etapper.

Men denne aksept av det gudstjenestelige skjer heller ikke uten kritiske merknader fra ONs side. Nådemidlene er nemlig ifølge ON "det hellige Samfunds Eiendom", og sakramentene tilhører bare de som har "Gavn" av disse.71 Mange lar seg betjene av "Ting, som dem ikke tilhøre...".72 ON argumenterer altså på en slik måte at sakramentforvaltningen i den offentlige gudstjeneste ikke foregår på en rett måte. Nattverden skal nemlig mottas "værdeligen"; for dette sakrament er ikke for "uberedte, uværdige og ubudne".73 Også i vurderingen av de verdige/uverdige nattverdgjester viser ON tilknytning til Pontoppidans opprinnelige katekismeforklaring.74

Med sin kritikk av sakramentenes bruk i kirkens gudstjeneste setter ON seg selv i et vanskelig dilemma: På den ene side er det bare den offisielle kirkes embetsmenn som forvalter sakramentene, og på den andre side er dette kirkesamfunn etter de fleste ytre tegn ikke den rette Guds kirke. Det er derimot husforsamlingen. Men denne forsamling forvalter ikke sakramentene. I dette er det en tydelig spenning i skriftet fra 1847, og denne spenningen løser ikke ON i framstillingen, f.eks. ved å trekke seg konsekvent ut av den offisielle gudstjeneste og kirke. I det lengere perspektiv er det likevel lett å se at ON nettopp i 1847 legger premissene for sine senere uttalelser og kirkepolitiske handlinger, som ender med hans utmeldelse av statskirken omkring 185775 - altså hele ti år etter kirkedokumentet fra 1847.

6. Den omarbeidede katekismeforklaring hadde knyttet ordet "almindelig" til kirkebegrepet i 3. trosartikkel, og dette reagerte ON særdeles skarpt på. Denne forandring i artikkelen var beviset på "Kirkens Falskhed".76 Nå er det imidlertid et spørsmål hvordan ONs skarpe antikirkelige utsagn i denne sammenheng skal tolkes. Vender ON seg mot samtidens offisielle kirke som sådan med sine kritiske utsagn, eller vender han seg primært mot Wexels kirkebegrep i den omarbeidede katekismeutgave?

Etter vårt syn har ON en interesse av å kombinere disse to hensyn med sine uttalelser. I ONs kristendomsforståelse ligger det allerede elementer av kirkekritikk (utpreget subjektivisme, lavkirkelighet, en etisk betont kristendomsoppfatning etc.), og disse elementer forsterkes ved Wexels nye tekst. ON ser den nye teksten om den alminnelige kirke som et utslag av den allerede villfarne kirke. Det er en kirke som er på vei tilbake til "ingen anden end Pavens hellige katholske Kirke", og dermed til den kirke som allerede er "fordømt og forbandet, som en Djævelsens Synagoge og den rette Antichrist".77 Denne drastiske konsekvens tolker ON i hovedsak ut fra det lille ordet "almindelig".78 Og det støter mot hans kirkeoppfatning at kirken skal defineres i lys av dåp, kirke- og altergang.79 Dette nye hadde Wexels innført, og det støtte an mot ONs aksentueringer av tro og omvendelse som grunnpilarer for kirkeforståelsen. Mot Wexels forsøk på å innføre mer objektive kirkekriterier, satte ON inn de subjektive.80 Selve testspørsmålet til ON overfor Wexels og hans nye kirkeforståelse blir på denne bakgrunn: Hvor mange blant den store mengde døpte tjener virkelig Gud? Svaret er: De som "ved Naademidlene lader sig opvække og omvende...".81

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Fra 1846 til 1847 - en utvikling?
Forskjellen på fremstillingene i 1846 og 1847 ligger først og fremst i at synspunktene til ON er mer utfoldet i 1847. Det er prinsipielt sett det samme kirkesyn som utfoldes i begge framstillinger. Vekten ligger på de sant troende som kirken og deres gudgitte oppdrag i verden som følge av Skriftens og Åndens tilskyndelse. Lekfolket er stilt på lik linje med geistligheten i å tolke og forkynne Guds ord. I begge framstillingene hevder også ON at den offisielle kirke i det alt vesentlige fungerer feilaktig, siden de fleste prester ikke selv er omvendt etter Guds vilje. Det nødvendige supplementet til de offentlige gudstjenester, presiserer ON i 1847, er derfor de sanne troendes samlinger i husmenigheter. Disse samlinger fungerer ut fra ONs argumentasjon som fullverdige kirkeforsamlinger (både ut fra ideen om den synlige og den usynlige kirke). Men siden disse samlinger ikke forvalter de sakramentale nådemidler, er ON - ennå i 1847 - nettopp i denne mangel bundet til den statlige gudstjeneste. Og i denne mangel ser han en sammenheng mellom den offisielle gudstjeneste og husmøtene. Båndet som binder den offentlige gudstjeneste og husmenigheten sammen finnes altså ikke Ordets forkynnelse, i embetstenkningen, i de troendes fellesskap e.l. Båndet er kun kirkens sakramentforvaltning. Alt annet forvalter husmenigheten prinsipielt sett selv og endog på en rettere måte enn den statlige kirke.

På denne bakgrunn er det vanskelig å gi Ludvig Selmer rett i at ON "allerede fra begynnelsen av" var preget av konventikkelen, og at han ønsket å organisere denne som kirke.82 Det er noe uklart om Selmer knytter "begynnelsen" til ONs kirkekritiske utvikling overhode, eller om han - ut fra tekstsammenhengen - tenker på tidspunktet for utgivelsen av Kirkelig Tidende i 1848. Men uansett tidspunkt så stemmer Selmers teori dårlig med kildene. ON var i 1840-årene uløselig bundet til den statlige kirkeinstitusjonen, og det var først utpå 1850-tallet at han tenkte seg en fullstendig løsrivelse av konventikkelen fra kirkens offisielle gudstjeneste.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Kirkesyn i skrifter fra 1848: Synspunkter i Kirkelig Tidende (1848-58).83

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

1. Også lekfolk er prester.
Som utgiver og redaktør av Kirkelig Tidende (KT) knytter ON i sitt første nr. av bladet i 1848 tilbake til et av sine grunnleggende utgangspunkter i 1846, nemlig lekfolkets rett til å utbre Guds ord - også i forkynnelse.84 Subjektivt kan lekmannen vise til den "Drift og Tilskyndelse" som er nedlagt i den sanne kristnes trosliv, og objektivt viser han til at Gud har "bundet" sine troende til en slik virksomhet.85 En ytterligere garanti for at denne ordningen er etter Guds vilje, er at forkynnerens tilhørere har mulighet til å stadfeste at lekmannens forkynnelse drives av noe annet enn "naturlig Lyst og naturlige Kræfter", dvs. som hos de fleste geistlige.86 De sanne troende kan nemlig erfare forkynnerens legitime guddommelige kall i deres hjerter. Dette innebærer at ON i 1848 fastslår at lekfolk også bør betraktes som "Præster", siden de prinsipielt sett i forhold til kirkens forkynneroppgave er likestilt med de statlige geistlige.87 Dermed har lekmannen også "Lov til at indlade sig i Guds hellige Lærebegreb", dvs. han har rett til å uttale seg om kirkelige lærespørsmål.88

Det nye i dette i forhold til tidligere er at ON i 1848 knytter begrepet prest til lekmannen. ON knytter likevel på dette tidspunkt begrepet kun til forkynneroppgaven, ikke til sakramentforvaltningen. Han er også nå i 1848 og i enda flere år fremover av den oppfatning at det er noe spesielt ved det statlige geistlige presteembete, selv om dette embete er stilt likt med lekmannens rett til å lære og forkynne. Det samme gjelder i forhold til ONs uttalelser i Veien til Frelse i 1846 om forholdet mellom geistlige og lekfolk.89 Konsekvensen blir likevel på sikt ut fra ONs prinsipielle tenkning om lekmannen som prest, at en i lekmannskretser også f.eks. har rett til å forvalte nattverdens sakrament.90

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

2. Kirken - en sekt?
I 1847 hevdet ON at den sanne kirke ikke var sammenfallende med statskirken, men med forsamlingen av sannne troende. Han brøt likevel ikke bådene til den statlige menighet eller gudstjeneste på grunn av sakramentforvaltningen. I 1848 fastholder han denne vurdering, men drøfter problemstillingen ut fra begrepet sekt. Han selv er rubrisert av motstanderne som sekterisk, og han blir knyttet til begrepet "Sekt" på grunn av sine synspunkter.91 ON identifiserer seg imidlertid med denne sekt, og hevder at denne sekten skal bestå. Han gir dermed sektbegrepet i denne sammenheng et positivt innhold, men trekker av den grunn selvfølgelig ikke den slutning at hans egne syns- punkter eller kristelige læreinnhold er feilaktig. Tvert om.

ON endrer imidlertid sektbegrepets innhold i negativ retning senere i 1848, når han appliserer sektbegrepet på den statskirkelige institusjon og dens geistlighet. I "Nogle Ord om Sekter" drøftes kirkebegrepet, dvs. hva sann kirkelighet er. Kriteriet på sann kirketilhørighet er ikke uten videre tilhørighet ved dåp eller konfirmasjon, for ved disse kirkelige handlinger har ikke de fleste "antaget Christendommen".92 Både kirke- og sektbegrepet søker imidlertid ON å forstå i lys av Guds ord. Da blir kriterieordene andre enn dåp og konfirmasjon; og da blir det ikke mulig å knytte mennesker som har grepet kristendommen med hjerte, sjel og sinn til sektbegrepet. Sektbegrepet bør derimot brukes der fornektelsen av Kristus finnes.93 De som "hænge ved Herren ... kan umuligt blive eller være Sekt".94 De som derimot har lidt skipbrudd på troen og mistet den kristne kjærlighet, de er sekteriske - på tross av dåpen.
ONs bruk av sektbegrepet er altså ikke nødvendigvis knyttet til en kirkelig læreavvisning, dvs. at en tar avstand fra den statskirkelige lære. Det paradoksale ved statskirkens lære er nemlig, ifølge ON, at den ikke kan uten videre sammenfaller med Bibelens lære. Og blir det motsetning mellom kirkens og Bibelens lære, da er statskirken på sekterismens vei. Også den offisielle kirke kan bli sekterisk og dens prester sekteriske.95 I den aktuelle kirkesituasjon i 1848 skulle en forvente - ut fra tidligere utsagn om de kirkelige forhold - at ON hadde karakterisert statskirken som sekterisk, men det skjer ikke. Hans uttalelser ligger likevel tett opp til en slik karakteristikk. Det positive ved den offisielle kirke i 1848 er at den på "Papiret eller i Læren har og beholde den lutherske Lære puur og reen".96 Av den grunn kan ikke denne kirke kalles for en sekt. Men læren har mangler og avvik i dens "Reenhed", og her henter ON fram sitt tunge skyts fra tidligere: Forandringer som har skjedd i lærebøker og de symbolske bøker (jfr. Wexels), tilnærming til katolisismen osv. Nettopp slike mangler gjør det berettiget å tale om at en i den norsk-lutherske kirke ser "Roden og Spiren til en Sekt".97 På grunn av en stor tilslutningen blant de geistlige til Wexels omarbeidede katekismeforklaring, så antyder ON at denne sektspire vil vokse til et stort tre. For dersom læren om en omvendelse etter døden blir alminnelig antatt i kirken, da er det grunn til å anta at "en Sekt er udbredt iblandt os".98 Den sanne kirke er altså etter dette de som tror på Kristus og ikke aksepterer Wexels læreavvik, og den rette kirke knyttes til de "Faae, som nu man kalde sekteriske...".99

Ellers gir ON i tilknytning til Wexels påståtte læreavvik en definisjon av hva som bør kalles sekterisk: "Sekteriske Personer kjendes og opdages altsaa for det Meste derpaa, at de gjerne vil fremføre eller bringe noget nyt paa Baane, der ikke er af det Gamle...".100 Referansen til det gamle er på denne tiden typisk for ON. Fra 1846 og fram til ca. 1855 er det tidligere tiders lærefedre som ON støtter seg til og tolker bibelsteder og læreutsagn i forhold til. Det gjelder særlig Luther og den tyske lutherdoms pietister, men i striden med Wexels viser ON også interesse for kirkefedrene i oldkirkelig tid.101 I lys av denne tradisjon mener ON også å ha rett i sin kritikk av samtidens misbruk av nådemidlene. Når han stiller seg kritisk til den aktuelle dåpspraksis, er det ikke på grunn av et annet dåpssyn enn det vanlige i luthersk læretradisjon (for ON: slik han tolker Luther og de lutherske pietister), men fordi en i samtiden ikke knyttet et "omvendt og forandret Hjerte" til dåpens stand.102

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

3. 1850 - et år med skjerpet kirkekritikk.
Den kirkekritiske tonen blir i noen grad skjerpet hos ON i løpet av 1850. Han markerer en slik skjerpet kirkekritikk i 1850 bl.a. med boken Gode Raad osv.103 Men generelt for denne boken og for synspunktene f.eks. i KT i 1849, er at det ikke tilføres noe prinsipielt læremessig nytt i forhold til tidligere. Imidlertid: I siste nr. av KT i 1849 og senere i 1850 stiller ON det viktige spørsmål om hva motsetningene i den offisielle statlige kirken betyr. Utgangspunktet for dette spørsmål er den tidligere betoning av læreenighetens betydning og nødvendighet på kirkelig mark.104 Nå vurderes denne nødvendighet i forhold til det praktiske kirkeliv, og spørsmålet om kirkesplittelse blir reist. Dette skjer imidlertid hos ON på en spesiell måte. Både nå i 1850 og noe senere utover på 1850-tallet reises dette spørsmål ikke ut fra en akutt aktualitet. ON vurderer ikke den kirkelige situasjon så kritisk, at kirkespilittelsen bør gjennomføres raskt. Han sier tvert om at KTs lesere ikke bør være "Opsætsige med sine Lærere...", og at han ikke tilsikter en splittelse eller avsondring i menighetene.105 Han søker å arbeide for en forening av menigheten. Dette er hovedbudskapet til ON i 1850.

På den andre side bringes spørsmålet om kirkesplittelse likevel på bane ved ONs henvisning til den eventualitet at kirkens prester skulle fremprovosere en splittelse. Det kan bli en avsondring, dersom prester ikke vil "forenes" med lekfolket eller gi disse den lærdom og åndelige føde som "en Sandhedens Lærer kan og skal give".106 Finner splittelsen da sted, så er skylden på presteskapets side - ikke på lekfolkets. En slik splittelse kan imidlertid hindres dersom en lærer (presten) blir en troende kristen. For der hvor Guds ord "kan høres og læres av Alle", der bør en ikke forlate sitt eget kirkesamfunn.107 Stabilitet i kirketilhørighet er altså idealet. Dersom en person forlater sitt kirkesamfunn, og Kristus forkynnes i dette samfunn, så er kirkesplittelse ensbetydende med frafall fra troen. Særlig gjelder det om en forlater et luthersk kirkesamfunn.108 Det er nemlig de lutherske læresetninger og særlig Pontoppidans Sandhed til Gudfrygtighed som er "vor Trosbestyrkelse og Religionsoplysning".109 Nettopp i møte med det som ON oppfatter som kirkelig læreavvik, betoner han det luthersk-konfesjonelles nødvendighet.

Vi presiserer altså at ON ikke aktivt oppfordrer til kirkesplittelse med dette, men tanken bringes likevel på bane. En ytterligere forsterkning av denne tanken finner imidlertid sted ved ONs kritiske kommentarer til synspunkter som kom fram fra geistlig hold i samtiden, nemlig om hva sann menighetsbevissthet var. Ifølge ONs tolkning så baserte geistligheten seg på et uakseptabelt kirkebegrep: Kirken ble nemlig oppfattet som "skabte ved Ordet og Sacramenterne" - og denne menighet skulle etter presteskapets oppfatning gjelde alle.110 Dette inkluderende menighetsbegrep til geistligheten betydde for ON, at også "Verdens Børn" ble betraktet som tilhørende Kristi menighet.111 Dermed ble kirkesplittelsens problem igjen bragt på bane av ON. For dersom dette ble en vanlig forkynnelse i kirkene, ville enda flere holde seg borte fra gudstjenestene. Etter ONs menighetsforståelse er nemlig den sanne kirke mer ekskluderende enn inkluderende, ikke på grunn av Guds kjærlighet, men på grunn av menneskenes vantro. Og denne siden ved begrepet menighetsbevissthet hadde tydeligvis presteskapet i samtiden ikke sett.

Formuleringer i KT kan tyde på at ON nå oppfordrer til utmeldelse av statskirken i 1850, men det er ikke tilfelle. Rett nok betoner han at det er "utaaeligt" å høre den feilaktige forkynnelsen i Guds hus; at det må være en sann troende "kjærere at være borte fra en Røver- og Morder-Hule, end at være inde der, og see og høre den megen elendighed" osv.112 Likevel bør slike utsagn fra ON tolkes på samme måte som liknende utsagn ovenfor: De signaliserer hva som kan skje, dersom kirkens forkynnere ikke forandrer læreinnhold. ON befinner seg nå i en utviklingsfase der strategien tydeligvis er å påvirke den kirkelige utvikling på to måter: På den ene siden gir han varsler om hva som kan skje dersom den negative kirkelige tendens ikke snur, på den andre side arbeider han aktivt for å etablere ordninger - ikke minst fra lekfolkets side (f.eks. etablere Menighetsråd, utvikle konventikler osv.) - som kan demme opp for denne negative tendens. Det er i denne strategiske sammenheng at de nevnte utsagn om å holde seg borte fra kirkens gudstjenester bør tolkes - nå i 1850.113 Ennå er nemlig ON ikke tilstrekkelig frigjort fra den lutherske læretradisjon og den statskirkelige gudstjeneste. En rekke saker i kommende år tjener imidlertid til å slite disse siste bånd i stykker, på basis av det spesielle kirkesyn som ON gjorde kjent allerede i 1846.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Konventikler - nok en gang.
I 1850 bidrar ytterligere et forhold til å skjerpe denne kritiske holdningen til ON. På et prestemøte i Trondheim i 1849 hadde en nemlig drøftet spørsmålet om konventikler, og en hadde knyttet en mistanke om kirkelig læreavvik ved konventiklene.114 Konventiklene ble drevet løsrevet fra det kirkelige liv, og forkynnerne, som var omreisende predikanter, hadde dessuten heller ikke kirkens "meddelte Kald".115 Slike synspunkter fra prestemøtet i Trondheim var en anklage mot selve grunnlaget i ONs tenkning om kirkelig aktivitet. Derfor reagerte han skarpt på Trondheimsmøtet. Han mente dessuten at uttalelsene fra møtet sto i strid med grunnleggende kjennsgjerninger i den lutherske tradisjon. Nå i den senere tid, hevdet han, er det påfallende at en "pukke og stole paa Kirkens Autoritet og Myndighed, som den, der skal afgjøre Alt, hvad der angaaer Guds Ord og Troens Sager...".116 Han minner om at luthersk teologi fra reformasjonstiden har bygget på Guds ord alene, ikke på en kirkelig autoritet. Kirkens autoritet kan derfor ikke settes over det "klare Guds Ord".117 Han viser dessuten til eldre kirkeledere i den lutherske kirke som hadde en helt annen oppfatning "og tilladt hvad hine benægte".118 Både CA art. 5 og 14 drøftes nå av ON, og disse artiklene i det lutherske bekjennelsesskriftet fra 1530 tolkes i tråd med det grunnsyn som ON har redegjort for tidligere, nemlig at prestens embete og lekmannens forkynnerrett ikke utelukker hverandre.119

Som vi ser: ON argumenterer ikke bare i forhold til bibelord og bibelforståelse for berettigelsen av konventikler, men han henter også fram eksempler fra kirkehistorien. På den måten konfronterer han sin egen samtids presteskap med tidligere lutherske læreautoriteter. Nettopp denne argumentasjonsmetoden er typisk for ON på denne tiden. Han understreker dermed sin konfesjonelle interesse, samtidig som han søker å vinne fram med det læremessige saksinnhold som han brenner for.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Religiøse følelser?
Enda en side ved prestemøtet i Trondheim griper ON tak i: på møtet hadde en uttalt seg om spiritualisme og religiøse følelser. ON tolket møtets utsagn som en overbetoning av det objektive på bekostning av det subjektive, og mente at prestene med dette motarbeidet "de aandelige Rørelser og Følelser".120 Den menighetsbevissthet som prestene med dette søkte, ville derfor bli "død og ufølsom".121 Og prestene overså de religiøse følelsers nødvendighet. ON markerte derfor uenighet i det synspunkt at fremgang for det objektive, skulle føre til undervurdering av det subjektive.

ON drøfter dette spørsmål relativt inngående, og det er tydelig at han ser en fare i forhold til de religiøse følelser i to retninger. Han søker derfor etter en balanse mellom to ytterpunkter, og han begrunner sine synspunkter på en så prinsipiell og teologisk måte som mulig. Grunnen til at han tar opp denne saken, er at han i uttalelsene fra møtet i Trondheim ser en trussel mot et levende kristenliv i menighetene. Hans prinsipielle syn er at de religiøse følelser ikke kan tas bort fra et menneske, men at den frelsende tro ikke bygger på slike følelser. Den troendes følelser "udgjøre ikke Livets Grund og Væsen", men de er bare "Følge af Livet".122 Det gjelder derfor å skjelne mellom gudstro og følelser, slik at "ikke det ene mere end det andet lider Uret".123

Men ON har sannsynligvis enda en grunn til for å ta opp dette spørsmål relativt utførlig. Hans reaksjoner på prestemøtets utsagn om forholdet mellom følelsesliv og kristentro bør også tolkes i lys av hans konfesjonelle tilknytning i den lutherske pietisme: De nye signaler fra presteskapet i Trondheim var ensbetydende med et brudd med en gammel kristendomsoppfatning som ON identifiserte seg med. Formuleringer i trosspørsmål som aksentuerte annerledes, som antydet alternative tenkemåter osv., aksepterte ikke ON. For ham var den lutherske pietistiske tradisjons synspunkter avgjørende og veiledende. Av den grunn er også spørsmålet om følelsenes plass i kristenlivet viktig for ONs kirkekritiske utvikling. Signalene fra Trondheim var ytterligere en bekreftelse på en kirke på avveier.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

4. Fram mot avklaringsåret 1852.
Mot slutten av 1850 og gjennom 1851 (og noe inn i 1852) er det særlig tre saker som har betydning for ONs kirkekritiske utvikling, nemlig spørsmålet om menighetsråd, spørsmålet om de kirkelige bøker og endelig et forslag om å sløyfe Pontoppidans forklaring i opplæringen av de unge.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Menighetsråd.
I 1850 markerer ON en positiv holdning til å opprette menighetsråd i statskirken, for dette kunne gi lekfolket medinnflytelse i kirkelige spørsmål.124 Denne positive holdning følges opp i senere nr. av KT, og hele tiden er begrunnelsen at lekfolket i menighetsrådene ønsker å beskytte menighetene mot "uchristelige Elementer og Kræfter, som de vantroende besidde".125 Dersom det troende lekfolket fremmet den sanne lære i menighetsrådet, vil "Modstanderne følgelig maatte komme til at stemple sig selv som afsondrede og afskaarne fra Menigheden".126 Gjennom dette kunne altså menighetene bruke sin rett og makt, dvs. de sanne troende i den geografiske menighet. Vi ser altså at ON kjemper for organisatoriske reformer i kirkelivet for på den måten å fremme den gammellutherske pietistiske trosoppfatning. Ved dette var det også en mulighet for å bevare og forbedre det gamle statskirkelige systemet. Vi tolker altså ON slik at han gjennom dette ser en mulighet for statskirkens redning. Han søker også å gi menighetsrådet en bibelsk begrunnelse: Rådets veiledende og styrende funksjon kan nemlig tolkes som en fortsettelse av apostlenes funksjon i tidlig kirkelig tid.127

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Kirkelige bøker og kirkens liturgi.
I artikkelen "Om Ritualet og Alterbogen" fra 1851 peker ON på det forvirrende og harmfulle i at de kirkelige bøker og ritualer (salmebok og Bibel) ikke stemmer overens med de tekster som lekfolket har. Prestene opererer altså med Guds ord på sin måte, lekfolket på sin.128 Det grunnleggende og kritiske spørsmål til ON blir da: Hva er Guds ord? Og: Er lekfolket garantert å høre Guds ord i kirken? Nå i 1851 er det altså ikke lenger bare et spørsmål om tekstvariasjoner i katekismeutgavene (jfr. Wexels), men også om kirkens sentrale bøker i gudstjenesten. Dermed røres det ved selve nerven i luthersk kristendomsforståelse, nemlig Guds ord. ON anklager derfor prester som kan "omskrive" Bibelen etter egen visdom, og deretter utgi den som "den hellige Skrift".129 I forhold til den forandring som har skjedd i lærebøker (Wexels omarbeidede katekismeforklaring) og liturgiske bøker, blir ONs konklusjon at en i Norge har innført en ny tro og religion.130

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Ad Pontoppidans forklaring.
Mens diskusjonen om de liturgiske bøker pågikk, kom forslaget fra Nidaros prostis geistlige forening om at bare Luthers lille katekisme og bibelhistorien skulle brukes i kristendomsopplæringen, dvs. en ønsket at Pontoppidans forklaring skulle utgå. I dette så ON et forsøk på å "omstyrte" religionen, for konsekvensen av forslaget ville bli at religionsundervisningen ville bli fortrengt til fordel for verdslige fag.131 Den som ville rokke ved Pontoppidans forklaring kunne heller ikke være den "guddommelige Sandheds ... Befordrer".132 Forslaget fra prostiforeningen var derfor fremsatt for å fremme nymotens teologi.
Forslaget fra Nidaros betraktes ikke som et isolert fenomen av ON. Han ser tvert om sammenhenger i de ulike kirkelige framstøt i samtiden, og han kobler det ene organisk til det andre. For ON er alt det nye som skjer i kirken i Norge deler av et mønster: Det aller meste kan tilbakeføres til Wexels og den nye teologien som han representerer. Som Danmark har sin kjetterteolog i Grundtvig, så har Norge sin i Wexels.133 For lar en sakramentene og trosbekjennelsen være kirkens grunnvoll, så forplanter vranglæren seg til kirkens og troslærens øvrige felter. Derfor ser ON også forslaget om å sløyfe Pontoppidans forklaring i sammenheng med menighetenes generelle "beklagelige Tilstande i Religiøs Henseende" og den "Aand der nu paa det nærmeste behærsker og driver den hele Christenhed og af hvilke man ikke kan vente sig andet end det allerværste".134

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

5. Et avklaringsår - 1852.
Allerede i 1851 hadde ON tatt opp statsforfatningsspørsmålet til drøfting i KT. Foranledningen hans var nettopp de nye lærebøker osv. Og det var de verdslige myndigheter som slapp alt dette nye gjennom. Teologenes nye faglige synspunkter ble allment tilgjengelig ved forfatningen. Ved dette kan en dermed se hvor "gavnlig eller skadelig Forfatningen kan være for Kirken og Staten".135 Via de interne teologi- og kirkeproblemer ledes altså ON til en interesse for kirkeforfatningen. Hans prinsipielle gjennomtenkning av dette kom til å få følger for den kirkekritiske utvikling som ON hadde vært gjennom i flere år: gjennom arbeidet med forfatningsspørsmålet fant han fram til en nye frihet på den lutherske bekjennelsens grunn til å tenke nytt og annerledes om et skille mellom kirke og stat. Den konfesjonelle binding som han hadde til det statskirkelige system kunne nå prinsipielt sett bli løst, og tiden fram til det nye skjellsettende år, nemlig 1855 (da ON orienterte seg bort fra det konfesjonelt lutherske i retning av den evangeliske allianse), trengte han bare som en modningstid. Etter dette år var veien åpen fram til det siste og avvgjørende topp-punktet i hans kirkekritiske utvikling, da han meldte seg ut av statskirken.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Kirkeforfatningen.
ON tenkte seg en gjensidig innflytelse på det praktisk-politiske plan mellom de verdslige og kirkelige myndigheter. På den ene side var landets regjering prisgitt personer i kirken som "paa faa Undtagelser nær, intet vide af Gud eller af sand Christendom".136 På den andre side stiller han spørsmål om sammenhengen mellom folkevalgte og bestemmende myndighet i kirken. Dette spørsmål stilles fordi kirkens anliggender har med det åndelige å gjøre. De verdslige (i regjeringen) kan ikke styre i kirkelige saker som i verdslige. Det er feil å tro at kirkelige spørsmål er en "reen verdslig og politisk Sag".137 Ut fra dette hevdet ON at kirken rystes i sin grunn både fra verdslig og kirkelig side. Og dette "løsner Christendommens og Kjærlighedens Baand blandt Folket".138

Synspunktene fra 1851 videreføres i store artikler i KT i 1852. Det nye her er at ON griper tak i forfatningsspørsmålet ut fra den augsburgske konfesjon. Såvidt vi kan se, hadde han ikke tidligere vinklet problemet stat-kirke slik. Og nå heter det at samtidens sammenblanding av kirkelig og borgerlig makt er i strid med både Guds ord og med CA art. 28; sammenblandingen bryter med det "Værk" som Luther var opphavsmannen til.139 Det er feil at den borgerlige makt skal befale over kirken.

I tilknytning til CA art. 28 vurderer ON det prinsipielle forhold mellom verdslig og kirkelig myndighet. Gud har anvist den verdslige myndighet en "anden Plads" enn å befale over kirken.140 Derimot skal den verdslige myndighet legge forholdene til rette for kirken.141 Og dette prinsipielle syn får også betydning for kongens funksjon; han er ingen biskop, og Grunnlovens paragraf 16 bør derfor vike.142 Ius in sacra er både i den eldste kirke og hos de lutherske reformatorene tillagt kirken alene - og det er presteskapet og lekfolket sammen. Dette forhold er "begrundet i Samvittighedens Lov og Guds Ord, og kan ikke rokkes".143 På en helt annen måte enn f.eks. hos Hans Nielsen Hauge aksentuerer ON forholdet mellom statlig og kirkelig myndighet.144 ON vil nå gripe tilbake til det opprinnelige - bak Hauge og bak den lutherske feilutvikling fra reformasjonens tid.

Som en følge av dette prinsipielle grunnsyn skriver ON artikkelen "Den verdslige Regjerings Adskillelse fra Kirken". Her finnes en åpenlys argumentasjon for å skille kirken fra staten, og ON fremhever det berettigede i å frigjøre kirken fra tvangen under statens styre.145 I den sammenheng innfører også ON tanken om nødvendigheten av menighetsråd. Det kan også være en tolkningsmulighet at ON ut fra hovedtanken om å skille kirke og stat, tenker seg en ny styreform i kirken ut fra menighetsrådets funksjon. Den tolkningsmulighet vi har nevnt tidligere, nemlig at ON ser menighetsrådet som en redning for statskirken, er imidlertid etter vår oppfatning like rimelig.146 Vi ser ikke bort fra at ON i denne brytningstiden, både for ham selv personlig og ellers ut fra reformdebatten i kirke og samfunn, kan ha anvendt tanken om menighetsråd på noe ulike måter - alt etter ulike argumentasjonsmessige behov. Det er gode grunner til å anta en slik teori. For ON forløp nemlig disse to linjer parallelt: på den ene side kjemper han for å bevare den, etter hans mening, den rette lære innenfor statskirkens ramme. På den andre side ønsket han mer kirkelig lekmannsinnflytelse nettopp gjennom menighetsrådene. Når han nå i 1852 begynner å tenke i en ny kirkeordningsmodell, nemlig den lutherske kirkes frigjøring fra staten, så er det naturlig at tanken om menighetsråd bringes inn og føres videre - men da altså i en ny kontekst, dvs. i frikirkelighet. Når ON overveiet hvordan kirken da skulle styres, kan tanken om menighetsråd ha kommet inn.

Vi hevder altså at ON nå i 1852 argumenterer for et skille mellom stat og kirke. Betyr det også at han på dette tidspunkt aktivt oppforer til eller tilskynder et skille? Det er neppe tvil om at ON etterlater seg et inntrykk av at hans prinsipielle syn og hans mange og ulike formuleringer kan tolkes på denne måten. I KT vender han f.eks. tilbake til spørsmålet om et skille mellom kirke og stat i forbindelse med spørsmål om hans egen konfesjonelle holdning. Her heter det at kirkeforfatningen bør få den form som Guds ord foreskriver.147 Kirken bør "indrettes etter Apostlenes Forskrift og overenstemmende med den lutherske Reformations Øiemed".148

Det er likevel grunn til å stille spørsmål om hvor bevisst og klar denne oppfordringen til praktisk handling var hos ON i de påfølgende årene etter artiklene i 1852. En ting er å markere et prinsipielt synspunkt og argumentere for dette. Det kan være noe annet å trekke praktiske konsekvenser av dette, ikke minst i forhold til norsk samfunn og kirkeliv i 1850-årene. Selv om dette på mange måter var en brytningstid med oppbrudd og nyorientering, så var ON for sin del i betydelig grad bundet til den kirkelige tradisjon. Å arbeide seg fram til den mening at røtter bør rives opp, var en prosess. Å gå aktivt handlende inn i dette, var en annen prosess. Nettopp bindingen til det fortidige og den stadig økende bevissthet om det uakseptable i samtidens kirkeordning, kan ha ført til enkelte sprikende signaler i ONs skrifter. Han var en kirkekritker underveis.

La oss trekke fram to eksempler som illustrerer en slik spenning hos ON. I begge eksemplene er ONs synspunkter knyttet til Wexels:

a/ ON markerer (som vanlig) sin motstand mot Wexels og hevder at dersom Wexels syn blir dominerende i kirken, så "maa vist" fromme og trofaste lutherske kristne "vægre sig ved at række Haanden til en saadan Kirkeforfatnings Istandbringelse, og nødes til ... at trække sig tilbake og vende sig bort fra en saadan Kirke".149 I dette utsagnet ligger det et uttalt forbehold, og dette forbehold forsterkes ved en påfølgende formulering: "Skulle altsaa Kirkeforbedringen tage denne Retning, da er det ...".150 ON uttrykker også eksplisitt i teksten nå i 1853, at de troende ikke bør melde seg ut (tre tilbake) av statskirken. Først bør en nemlig se hvordan "denne Kirke skulle være luthersk", og "hvad der skal være Kirkens og Troens Grundvold".151 Konklusjonen på dette er at ON ikke anbefaler et skille av stat og kirke på dette tidspunkt i 1853.

b/ I eksempel nr. 2 viser vi til ONs artikkel fra 1853 "Om Ordet, Trosbekjendelsen og Læren".152 Før en fortar en eventuell forandring av kirkens forfatning, så bør spørsmål som knytter seg til disse nevnte problemområdene avklares, hevder ON. Her tenker ON igjen på spørsmålet om hva som skal gjelde som Guds ord i kirken, enten trosbekjennelsen (Wexels) eller Bibelen. I de påfølgende kommentarer tegner ON imidlertid et dystert bilde av kirkesituasjonen ut fra tesen om at mange prester i Norge har forkastet "Skriftprincipet".153 Det er derfor to partier i kirken, både blant geistlige og lekfolk. Disse står mot hverandre. Disse partier vil derfor aldri kunne arbeide sammen til en "Forbedring i Kirkeforfatningen", det vil være en "Umulighed".154 Det er nemlig en bevegelse i kirken som har reist seg fra Grundtvig og Wexels.

Som vi ser: ON hevder i 1853 at tiden ennå ikke er inne til et skille, men signalene er klare om hvilken vei utviklingen tar. Han holder tilbake den utvetydige erklæring om at han selv trer ut av statskirken eller at andre bør gjøre det. Han er fremdeles bundet av fortiden, men er likevel i ferd med å løsrive seg. Hovedgrunnen til at hans lenge pågående løsrivningsprosess fikk ekstra fart i 1852, var hans gjennomtenkning og arbeid med CA art. 28. Nå hadde han skaffet seg et konfesjonelt alibi for løsrivelsen.

Nettopp på denne konfesjonelle bakgrunn er det ikke overraskende at ON etter 1852 fremdeles markerer seg som en luthersk konfesjonalist. Til tider er hans konfesjonelle markering sterk. Tydeligvis har enkelte stilt spørsmål ved hans konfesjonelle holdning og tilknytning etter artiklene i 1852. Hans svar på dette er at han ikke ønsker å "ombytte" den lutherske kirke; for det er nettopp denne kirke han har "værnet for, nemlig den ægte lutherske Kirke".155 Denne kirke kan imidlertid bestå selv om en organiserer kirken på en frigjort måte fra staten. Det spesifikt lutherske er altså ikke for ON knyttet til en statlig kirkeorganisering. Også i forhold til en luthersk dåpsforståelse markerer ON seg tydelig konfesjonelt både i 1852 og i påfølgende år.156 ON har tidligere bare skrevet om misbruk av dåpen, og han har holdt seg til Pontoppidans dåpsforståelse. Også i 1853 er det ONs interesse å vokte på den rette lutherske bruk av sakramentene,157 og i 1854 finner vi også sterke utsagn om betydningen av den rene lutherske lære.158 I 1854 er heller ikke henvisningene til eldre lutherske læreautoriteter opphørt.159

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

6. Skilleåret 1855.
I første del av 1855 resonnerte ON omtrent på samme måte som tidligere i forbindelse med spørsmålet om splittelse av statskirken. Fremdeles er referanserammen hans den samme, nemlig den kirkelige anskuelse knyttet til Wexels og Grundtvigs innflytelse på moderne teologi. Likevel blir tonen nå ytterligere skjerpet. ON er tilbakeholden på den måten at han knytter fortsatt statskirketilhørighet til den enkeltes samvittighet.160 Samtidig skjerper han tonen og blir klarere i anbefalingen, når det hevdes at Guds befaling til sine troende er å skille seg fra alt urent. Den som vil henge ved den falske kirke, får sin lønn deretter.161

Denne etterhvert mer tydelige anbefaling om å skille lag med statskirken, dempes likevel andre steder i KT. Dette kan fremdeles skje i tilknytning til klare ord om å forlate kirken, men ON anbefaler ingen hurtig eller øyeblikkelig adskillelse - tiden er ennå ikke inne, men den er likevel ikke så fjern.162 Å tre ut av statskirken blir det "Uungaaeligste" eller det "høist Nødvendigste, naar man nemlig ikke lenger for Troens og Samvittighedens Skyld kan udholde at være Medlem i den, og naar det ikke mere er at haabe eller vente, at Statskirken vil vende sig fra den falske Vei og til Guds Ords Vei, som den oprindelige lutherske Kirke har lært...".163 Dette utsagnet fra ON er interessant, fordi det for det første understreker vår tidligere teori om at ON i det lengste håpet at kirkens geistlige kunne vende om; og for det andre fordi utsagnet dokumenterer at ON så sent som i 1855 fremdeles holder fast på den lutherske lære. Det er fremdeles den pietistiske lutherdom som er målsetokken for rett teologi i samtiden.

Det skjer likevel en radikal endring i dette i løpet av 1855. Vi tolker ONs utvikling slik at grunnlaget for denne endring allerede ligger i hans særegne, pietistisk-subjektive kristendomssyn: Han har helt siden 1846 sterkt fokusert på det trossubjektive, opplevelsesfaktoren er fremhevet både i følelsesliv og på det etiske felt (synliggjøring av troens frukter), det sakramentale har vært betont, men er ikke integrert i hans tenkning om antropologi og rettferdiggjørelse osv. Og den stadige tilbakevending til uttrykk som den sanne eller rette lære, har mer fungert som en konfesjonell ramme for dette subjektive trosinnhold. Dertil har ONs utpregede biblisistiske bibelsyn164 gjort en dialog umulig om alternative kristendomstolkninger enn den som finnes i Pontoppidantradisjonen. For å forklare ONs plutselige konfesjonelle omslag senere i 1855, må en ha slike forhold for øye.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Det konfesjonelle omslag.
I TK 10/1855 hadde ON rundet av med ordene om at Gud ville vise de sanne troende hva som må gjøres i forhold til utmeldelse av statskirken.165 Allerede i neste nr. av KT ser det ut til at en ny vei har åpnet seg for ham, for her lanseres ONs første og store artikkel om den evangeliske allianse. ON har innhentet informasjon (oversatt fra svensk) om denne internasjonale og interkonfesjonelle bevegelse, og informasjonen gir en beskrivelse av bevegelsen. Bevegelsen karakteriseres som et "kjærlighedssamfund imellem ægte Protestanter".166 Hermed hadde ON fått markert det kriterium som skulle bli avgjørende for ham i tiden fremover i forhold til sann og falsk kristendom, rett og gal lære osv.: Om de troende viste en sann kjærlighet til Gud og mennesker.

I sin kommentar til denne orienteringen griper ON tak i nettopp kjærlighetsbegrepet. Den sanne og kristne kjærlighet "maa forene og sammenbinde alle troende kristne", og han uttrykker håp om at kristne fra alle kirkesamfunn kan finne hverandre i denne kjærlighet.167 Troende bør innse det riktige og nødvendige i å "slutte sig mere og nærmere sammen i Kjærlighed".168 Derfor bør en etterhvert også legge tilside ulike partihensyn og det som tidligere førte til adskillelse - og "indpræntende sig mere og mere i Sjæl og Hjerte det Bud om Kjærligheden, hvorpaa det ene og alene skal kjendes, at vi ere Christi Diciple".169

ON forlater med dette de gamle kriterieordene om rett kristendom, som han inntil nylig hadde basert sin tenkning på. Nå er det bare ("ene og alene") kjærligheten det kommer an på. Og ONs begrunnelse for dette inneholder to ledd: a/ Det er viktig at troende kristne står sammen mot den felles fiende,170 og b/ at de troende som skal være sammen i himmelen, også bør kunne være det på jorden.171

Måten som denne forening bør skje på, er etter vår oppfatning noe uklart fremstilt i teksten. ON betoner imidlertid at den kristne kjærlighetsforening ikke bør knyttes til eksisterende kirkesamfunn eller partier, men med "virkelig troende Christne".172 Og dette kan være kristne fra alle kirkesamfunn. ON binder seg her ikke til en bestemt eller flere navngitte konfesjonelle retninger. Den konfesjonelle ramme er likevel den protestantiske. Slik ON formulerer seg, tolker vi ham slik at han argumenterer for en overkonfesjonell forening av troende. Det samfunn det tenkes på, er nemlig det samfunn som bare Gud kjennes ved, og som han selv har stiftet "hvis Medlemmer han har over den hele Jord".173 Og hvem er disse mennesker? Det er de som Gud har kjøpt med sitt dyre blod, de er "hans Kirke eller Menighed".174 Det duger derfor ikke, ifølge ON nå i 1855, å forlate seg på et jordisk kirkesamfunn, og "endnu mindre at lade et slikt Samfund danne en Skillemur mellem sig og andre Troesbrødre".175 Det er derfor ingen spesiell kirke som kan oppfattes som Guds banner (dvs. kjennemerke eller enemerke) på jorden. Utover dette gir ON ingen kirkekriterier. Det er fremdeles den levende kristne tro han er opptatt av, men denne løsrives fra ytre og konfesjonelle kjennemerker. Det er den åndelige og kristne globale enhet i lys av Guds utvelgelse som settes i sentrum.

Spørsmålet er så hva dette betyr i forhold til ulike teologiske lærespørsmål. Dette tas opp av ON til drøfting, og han konstaterer at det kan være ulike meninger om kristne spørsmål blant de troende. Tidligere hadde ON hevdet at læremessig uenighet eller annen uenighet mellom de troende var kirkesplittende (jfr. ovenfor), og uenigheten måtte derfor overvinnes - enten ved å oppnå intern kirkelig enighet eller ved ekskommunikasjon. Nå bagatelliseres en slik læremessig eller annen form for uenighet. En bør søke enighet, men forblir en uenige, så "lade de da heller denne Ting fare...", dvs. en gjør intet vesen av uenigheten.176 De tidligere henvisninger til lutherske autoriteter er også utelatt nå, likeså formuleringer av typen "rett" eller "sann" lære e.l. ON tar seg også tid til å imøtegå eventuelle skeptikere av denne nye allianseprofil, for alle bør forstå at alliansetenkningen er et "mægtig og stort Tidens Tegn".177

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Nattverd ved lekfolk.
I 1856 signaliserer ON enda et nytt skritt i den kirkelige kursendring. Nå trekker han den konsekvens av sitt embets- og kirkesyn, at lekfolk kan forvalte nattverdens sakrament. Det kan de gjøre ifølge Guds ord.178 En trenger ikke være prest eller lærer for å dele ut Herrens legeme, for i "Begyndelsen", dvs. i den aller første kirkelige tid, var det ikke slik.179
Med dette bryter ON nok en grense i forhold til tidligere markeringer. Da hadde han markert at lekfolket ikke skulle eller kunne gripe inn på geistlighetens embetsområde, og sakramentforvaltningen hørte nettopp til prestens oppgave (jfr. ovenfor). Vi merker oss også at ON med denne nye markering i virkeligheten hadde brudt det siste og avgjørende bånd til kirkeinstitusjonen. Tidligere har vi pekt på at det var nettopp sakramentforvaltningen i gudstjenesten som lenge holdt ON tilbake i forhold til sin kirkekritiske utvikling. De nye alternative samlinger ved lekfolk hadde, etter ON oppfatning, alt nødvendig - bortsett fra sakramentene. Nå løses altså dette båndet i 1856. Og det skjer rett etter ONs oppdagelse av den evangeliske allianse som en ny og alternativ kirkevirkelighet til den gamle statskirkelige. Ut fra dette nye kirkelige alternativ følger altså en nyvurdering av sakramentenes bruk. Et nytt kirkesyn følges av et nytt sakramentsyn.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Dåpen.
Spørsmålet er hvordan ON etter dette forholder seg til dåpen? Inntil dette tidspunkt hadde han ikke markert annet enn en kritisk holdning til den statskirkelige dåpspraksis. ON mente å være på solid luthersk læremessig grunn ut fra dåpsforståelsen i Pontoppidans forklaring (jfr. ovenfor). I løpet av 1856 gir han imidlertid til kjenne også endringer i dåpssyn. Her kan det være berettiget å stille spørsmål om ON i denne sak mottok impulser fra G. A. Lammers i Skien. Når det gjelder det generelle innbyrdes forhold mellom Lammers og ON, er det vår oppfatning at ON i tid ligger langt foran Lammers i en kritisk kirkelig utvikling. Det var ikke Lammers som øvet innflytelse på ON i den grunnleggende og tidlige fase først i 1840-årene. Det var ON som førte an i denne tid. ON var kommet svært langt i sin kirkekritiske utvikling, da Lammers i første halvdel av 1850-årene synliggjorde sine kirkekritiske posisjoner.180 Etterhvert tyder det på at det har oppstått en viss kontakt mellom ON og Lammers. Det kommer innlegg av Lammers i KT,181 og ON begynner å vise interesse for Lammers i KT f.eks. ved å referere til møter som Lammers hadde deltatt i. ON gjengir også ulike aktstykker i KT fra kirkestriden i Skien i 1856.182 I forbindelse med disse aktstykker kommenterer ON også Lammers dåpssyn, og han gir sin tilslutning til grunntrekkene i dette syn. I 14 punkter gjendriver så ON i KT i 1856 barnedåpens nødvendighet,183 og oppfølgingen av denne artikkelen og påfølgende artikler i KT finner vi i hans dåpsbok fra 1857, der en mer utførlig begrunnelse gis for hans nye dåpssyn.184

At tidspunktet for ONs nye dåpssyn faller sammen med endringene i Lammers nye læresyn og kirkestatus, betyr selvfølgelig ikke isolert sett at Lammers har øvet læremessig innflytelse på ON. ON kan for sin del ha modnet - ut fra sin lange kirkekritiske utvikling og grunnsyn - i forhold til sitt nye dåpssyn. Vurderingene til ON i KT i 1856 i forhold til Lammers nyutvikling kan likevel - når det gjelder akkurat dåpssynet - oppfattes som en tilkobling til Lammers måte å argumentere på. På bakgrunn av ONs nye alliansetenkning, hans endrede oppfatning i nattverdspørsmålet etc. - alt dette kan ha virket sammen til en ytterligere læremessig radikalisering. Når han så ble konfrontert med synspunktene hos Lammers, så kan disse synspunktene ha funnet gjenklang hos ON - han var modnet i forhold til en endring, også han.185 I så sterk grad blir ON grepet av sin nye dåpsoppfatning, at selv Pontoppidans dåpssyn leses på en fundamental ny måte enn tidligere. Når ON mot slutten av 1857 i KT ser tilbake på Pontoppidans Sandhed til Gudfrygtighed, så tolker ON teksten i katekismen slik at også Pontoppidan var "anfægtet" av barnedåpen.186 Han registrerer forhold i tekstene til Pontoppidan som "ikke passer sig" på barnedåpen".187 Referansene på dette sene stadium i ONs kirkekritiske utvikling er interessante, for de kan være en indikasjon på at ON ennå ikke har oppgitt sin gamle konfesjonelle bakgrunn fullstendig. Samtidig viser ONs utnyttelse av dette stoffet at han i kirkesyn, sakramentsyn osv. har orientert seg bort fra dette materialets historiske kontekst og innhold. Han innrømmer da også i KT at han tidligere uttalte seg helt annerledes om dåpen enn han gjør i 1857.188 Det gamle konfesjonelle grunnlag er derfor ikke bare svekket for ON, men endret.

Når det gjelder spørsmålet om tidspunktet for ONs utmeldelse av statskirken, har en gjerne ment at ON meldte seg ut omtrent på samme tidspunkt som Lammers i Skien.189 Vi skal ikke drøfte dette spørsmål her, da diskusjonen om det nøyaktige tidspunktet for hans utmeldelse ikke har den store betydning for hans kirkeforståelse eller kirkekritiske utvikling. Det finnes imidlertid uttalelser av ON utpå våren 1857 som kan tyde på at han ennå ikke hadde foretatt den formelle utmeldelse av statskirken.190

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Dåpsboken i 1857.

Innholdet i dåpsboken til ON i 1857 er konsekvenser av tidligere synspunkter, og egentlig et opptrykk av stoff fra KT.191 Vi skal derfor her bare referere til visse grunnleggende synspunkter i boken som har betydning for kirkesynet. Et slikt grunnleggende synspunkt er at Guds ord er overordnet Luthers ord i dåpsspørsmålet.192 Det lutherske er derfor ikke et avgjørende kriterium for hva som er rett lære. Denne lære er ikke "ufeilbar og uigjenkaldelig".193 ON argumenterer derfor i dåpsspørsmålet mot Luther og forklarer hans dåpssyn i lys av en feilaktig kirkelig læreutvikling fra 2. og 3. århundre. Mye katolsk er derfor både beholdt og endog "forøget" i den "saakaldte lutherske Kirke".194 Konfesjonelt sett bærer boken preg av en anti-luthersk tone.

Andre karakteristiske markeringer er følgende:

  1. ON tar avstand fra en kobling mellom dåp og kirkesyn, dvs. slik at kirken skal være "grundet paa Daaben".195 Han anklager derimot den lutherske kirke for en slik feilkobling; da bygges kirken på en "anden Grundvold".196
  2. Dåpen er heller ikke det første som mennesket "beredes til at blive en Christen", for det er det "sande Evangeliums Prædiken".197 Guds frelsende evangelium knyttes altså til evangeliet forstått som preken.
  3. Uskikken med barnedåp skyldes et manglende brudd med den GTlige praksis med omskjærelse. Den lutherske kirke har altså ikke klart å bryte med sider av den gamle paktsordning. Ved dette opprettholdes også "Verdsligholdelsen af et Gudsfolk paa Jorden".198
  4. ON skjerper språkbruket betydelig i dåpsboken i sin omtale av statskirken. Denne kirke forfølger og motarbeider den sanne kirke, og den opptrer som en bøddel, som en snare og som en forfører for den sanne kristne.199
  5. Tross utfallene mot den lutherske kirke i boken og hans nye læremesssige profil, finner vi nok en gang utsagn som tyder på at ON ikke helt har sluppet taket i sin konfesjonelle bakgrunn. Kjernen i den lutherske reformasjons kristendomsoppfatning identifiserer han seg fremdeles med.200 Dette kan imidlertid tolkes slik at denne kjerne - nemlig det uforskyldte evangelium for syndere - ble oppfattet av ON som identisk med kjernen i den evangeliske allianse spesielt og i den protestantiske verden generelt.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Boken "Sekter og Kirker" - 1877.

På dette sene stadium viderefører ON sin radikale kirkekritikk fra tidligere år. Han tegner nå et dramatisk og negativt bilde av den lutherske statskirke i Norge. Denne kirke har utviklet seg til en sekt, og sektvesenet tilbakefører ON til syndefallet.201 Kirkehistorisk sett var det i kirkens tidlige tid gruppen "eldste" som etterhvert tiltok seg "Myndigheder og friheder", dvs. at kirkens presteskap misbrukte sine stillinger og ble maktpersoner. De som skulle være menighetenes ledere, ble ødeleggere. Ved dette ble menighetene selv også etterhvert åndelig sett ukritiske.202

Enda en skyld bærer presteskapet: Betegnelsen åndelig (geistlig) som opprinnelige tilhørte alt kirkefolket, ble nemlig fratatt kirkefolket og overført til presteskapet. Dermed ble presteskapet en "særegen Stand".203 Mangfoldige "ugudelige Projecter" ble så gjennomført av prestestanden, og menighetene ble umyndiggjort.204 I forlengelsen av dette var det prestene som oppfant begrepet kirke, et begrep som siden har vært både til "Skræk og Forundring" over hele den siviliserte verden.205 For apostlene og urkirken var kirkebegrepet "aldeles fremmed".206

For ON i 1877 er altså kirken, dens opprinnelse og historiske utvikling, en institusjon som har satt seg opp mot Gud selv; den har endog satt seg i Guds sted.207 Og ordet sekt knyttes til denne institusjonen fordi, den fraviker den rette og sanne gudstjenste. Kirken blir dermed den "første store Sekt inden den saakaldte Kristenhed", og den er en "Moder" for alle senere tiders sekter.208 En sekt i ONs språkbruk er derfor ikke en organisert gruppe kristne utenfor statskirkens ramme, men en sekt er identisk med og bygget opp etter mønster av de ugudelige ordninger i statskirken selv - kirken er selve sekten.

Ved presteskapets maktovertakelse tapte kirken sin opprinnelige åndsorganisering, dvs. den organisering som var ledet av "Troen, Kjærligheden og Samfundet, en levende Organisme...".209 Det er ONs oppfatning at alle troende på lik måte var ledet av guddommen; ingen stand hadde lederskapet. Ved den levende kirkeorganismens død, overtok prestenes "kunstige Mekanisme" - egentlig et "Intet".210 ONs betegnelse på dette intet er "Kirkesekt".211

ON knytter disse betraktningene til kirkens historiske utvikling særlig i romersk-katolsk tid. Men hva med kirken etter den lutherske reformasjon? I prinsippet vurderer han den lutherske kirke på samme måte, selv om denne kirke er "lidt forskjelligt fra den gamle Moder...".212 I det hele tatt er alle kirker etter reformasjonen på 1500-tallet et "Babylon", som kan sammenliknes med et varehus, med "Kjøbmænd og Varer".213 Hver på sin måte forsøker disse kirker eller varehus å dra kunder til seg.

Når ON i kontrast til dette kort skal gi et glimt av sitt eget kirkeideal, så forlater han kirkebegrepet. Kristus er nemlig ikke hode for en kirke, men for en "Menighed".214 De kristne tilhører menigheten, og i denne - i motsetning til alle kirkelige organisasjonsmodeller - virkeliggjør man de bibelske idealer. ONs kirkekritiske synspunkter fører derfor til at han innbyr folk til et utenomkirkelig samfunn, men likevel - et fellesskap av troende.

De som likevel holder fast på kirken, er "adskilt fra Christus".215 Grunnen er at kirken plasserer seg mellom Kristus og menigheten som trosobjekt, og det er dermed bare "saakaldte Troende" som tilhører kirkene. Det gjelder derfor for all kirkelig forordning at "det egentlige Ophav [er] Djævelen".216 Likevel holder ON også i 1877 muligheten for salighet åpen for enkelte kirkemedlemmer. Noen har nemlig ikke gitt sin fulle tilslutning til kirken.217 De har derimot "toet sine Kjortler hvide fra det Kirke-smuds og de Skampletter, Kirken har beflækket dem med...".218 De tilhører dermed den sanne og usynlige kirke. Men den egentlige og sanne kirketilknytning skjer, dersom en av forpliktelse slutter seg til "en liden synlig Menighed" - her kan en få vite "hvori ... Guds Villie egentlig bestaar".219

Generelt er ON i dette skriftet fra 1877 mest opptatt av å peke på statskirkens og de ulike kirkers svakheter, og det blir derfor lite rom for å lansere et positivt kirkealternativ. Temaet hans i denne boken er det kirkekritiske, og menighetsbegrepet hans er prinsipielt sett det samme som vi har sett i tidligere skrifter. Og han holder fremdeles fast på nødvendigheten av et ytre, organisert samfunn av troende. I forhold til en tendens tidligere (i forbindelse med vurderingene av den evangeliske allianse) om å løse det sant kristelige fra alt synlig og jordisk, så registrerer vi at ON ikke har havnet i en rent spiritualistisk kirkeoppfatning. Tanken hans fra 1855 om ikke å "forlade" seg på et jordisk kirkesamfunn er altså ikke i 1877 videreført på den måten at den ytre organisering av menigheten er opphørt.220

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Påvirket av Kierkegaard?

Tidligere viste vi til teorien til Erling Danbolt om at ON var påvirket av Søren Kierkegaard i Danmark i sin kirkekritiske utvikling (jfr. ovenfor). Er det mulig på grunnlag av kildematerialet å fastslå en slik påvirkning?

Etter vår oppfatning er det vanskelig å finne støtte for Danbolts teori i kildene. For det første mangler kildene eksplisitte henvisninger til Kierkegaard. Selv når ON kommenterer danske kirkeforhold, så berører han ikke Kierkegaards stilling eller rolle i dansk kirkeliv.221 Det er derimot Grundtvig som ON er opptatt av. Denne tausheten om Kierkegaard er påfallende om ON hadde vært klar over den kirkekritiske argumentasjon og intensitet som preget Kierkegaards skrifter fra 1846. Hadde ON kjent til disse skriftene, ville han kunne finne støttepunkter for sine egne ankepunkter mot norsk teologi og kirkeliv. I forhold til det kirkekritiske miljø som ON befant seg i, ser det ikke ut til at Kierkegaards kirkekritiske synspunkter - fra 1846 og de påfølgende år - var kjent eller fant gjenklang.

Det er en mulig grunn til denne tausheten hos ON: Innfallsporten til Kierkegaards tenkning og kirkekritikk i den første tiden var krevende. Kierkegaard representerte en helt annerledes litteratur av kirkelig og konfesjonell type enn den som ON hadde tilgang og kjennskap til. Kierkegaards litterære ramme, hans filosofiske interesse, hans språkbruk og begrepsapparat - alt dette var vanskelig tilgjengelig for autodidakten Olaus Nielsen. Men for det andre så befant ON seg i en betydelig snevrere kristendomstradisjon enn Kierkegaard.222 ON var i sin tradisjon i vesentlig grad knyttet til Pontoppidan, men dels også til Ph. J. Spener - og fra dette hold fant han alle de kirkekritiske synspunkter som var nødvendig i forhold til den nyere teologiske utviklingen i Norge. ON trengte ikke å gå over bekken etter vann. Argumentene lå i ONs egen oppvekst, i hans katekismebestemmende kristendomstolkning, i det radikale og etterhvert bevisste lekmannsmiljø som han tilhørte osv. Fra 1846 var det denne tradisjon han øste av og som han fant seg til rette i.

Nettopp denne kirkelige og teologiske bakgrunn kan forklare noe av den tilsynelatende likhet i kirkekritiske synspunkter mellom ON og Kierkegaard: embetskritikk, kritikk for forvansket og ødelagt kristendom, dåpskritikk osv. På en rekke punkter lar det seg - isolert sett - gjøre å finne paralellområder mellom de to. Å forklare ONs kirkekritikk på bakgrunn av Kierkegaard, er derfor verken nødvendig eller sannsynlig.

På den andre side: Muligens er denne likhet noe mer enn tilsynelatende på et såpass sent tidspunkt som f.eks. i 1857. Analyserer vi ONs språkbruk, så betjener han seg til tider av ord og uttrykk, saklige profileringer etc. som kan minne om Kierkegaards terminologi og aksentueringer.223 Det er ikke usannsynlig at ON, på samme måte som hos G. A. Lammers (og nettopp på grunn av Lammers?), hadde adoptert enkelte og typiske kirkekritiske uttrykk fra Kierkegaard etter at den danske kirkekritikeren hadde blitt mer kjent i Norge etter klimaks i den danske kirkekampen omkring midten av 1850-årene.224

Det bør også påpekes at ON i store deler av sin kirkekritikk - nettopp på områder der han og Kierkegaard synes å ha en felles interesse (f.eks. i prestekritikken) - har elementer i og forutsetninger for sin kritikk som ikke kan gjenfinnes hos Kierkegaard. Et eksempel kan illustrerer denne forskjellen. ON er i sin kristendomsoppfatning preget av en utpreget dualistisk oppfatning når det gjelder den kristnes plass og stilling i verden. Som vi har betont tidligere: ON ser den kristne i motsetning. En er i motsetning til verden, til kulturen, til fornøyelser, til bøker og litterær opplysning (sic!), til vantroen osv.225 Denne motsetningens kristedom bringer ON med seg i sin prestekritikk. Han og Kierkegaard deler den grunnleggende oppfatning om at presteskapet med sin forkynnelse forkludrer kristendommen i forhold til dens opprinnelighet og ekthet.226 Men ON ikledde denne kritikk et rammeverk som viser at ON og Kierkegaard representerte to ulike tradisjoner, to ulike kulturer. Det ville derfor sannsynligvis være vanskelig for ON å gjenkjenne seg i - enn si: identifisere seg med - deler av Kierkegaards kritikk-forutsetninger. I særlig grad gjelder det om ON hadde undersøkt Kierkegaards saklige og innholdbestemte posisjoner i forhold til en mer grunnleggende bestemmelse av kristendommens hovedbegreper. Da ville en vesentlig forskjell komme fram mellom de to.227 Vi ser forskjellen også tydelig når det gjelder Kierkegaards og ONs ulike tenkning om konsekvensene av preste- og kirkekritikken. Mens ON tidlig lanserer tanken om et mulig kirkebrudd, er denne tanken fremmed for Kierkegaard.228

Iakttakelser av denne type taler etter vår oppfatning mot teorien om at ON var påvirket eller influert av Kierkegaard i særlig grad. Og som vi har sett: En slik påvirkning kan vanskelig dokumenteres. Det er heller ikke mulig å dokumentere en forbindelse mellom ON og hans danske paralell i 1850-årene, Niels Johansen.229 Heller ikke Johansens kirkekritiske og Kierkegaard-inspirerte miljø ser det ut til at ON hadde kontakt med. Sine internasjonale kontakter hadde ON derfor andre steder enn i Danmark.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

 


[tilbake] 1   Einar Molland: Norges kirkehistorie i det 19. århundre, bd. 1, Oslo 1979, 134ff.

[tilbake] 2   Slik har det vært vanlig å tolke Olaus Nielsens innsats, f.eks. D. Thrap: Wilhelm Andreas Wexels. Livs- og Tidsbillede, Chra. 1905, 71ff. Siden Wexels av mange ble gjort til hovedmannen bak den omarbeidede forklaring (jfr. Molland 1979, 135 og 137: Wexels ble "forhatt"), hevder Thrap at ON i hele sin virksomhet "levde paa Wexels", Thrap 1905, 73. Også Anders Skrondal setter ONs virksomhet i forhold til Wexels og grundtvigianismen, A. Skrondal: Grundtvig og Noreg, Bergen 1929, 116ff. Dette er "eit emne som han [dvs. ON] varierar i det endelause", ib. 117. Det er likevel eksempler på at ON ble satt svært høyt i mange kretser på grunn av sitt generelle kristne forfatterskap, jfr. Bispinde Henriette Gislesens Breve i Udvalg (utg. av B. Gjør), Kra. 1885, 54f, der et brev fra febr. 1851 blir gjengitt. Her markerer forfatteren avstand fra ON, men viser til kretser der ON blir "utilbørlig ophøiet" (ib. 55).

[tilbake] 3   Særlig A. Skrondal betoner at ON utviklet det kirkekritiske i tilknytning til ONs motstand mot Wexels og den omarbeidede katekismeforklaringen: "Motstanden hans tek til med det som høyrer læra til og Wexels person, og enda med presteskapet og det kyrkjeleg-institusjonelle i det heile", Skrondal 1929, 127. Jfr. også Andreas Aarflot: Norsk kirkehistorie, bd. 2, Oslo 1967, 482, som ikke binder ONs kirkekritiske markeringer i særlig grad til perioden før 1848. Først med tidsskriftet Kirkelig Tidende (1848-1858) markerte ON kirkekritikk og separatistiske tendenser. På dette punkt kan det være grunn til å utfylle Aarflots beskrivelse.

[tilbake] 4   Disse samlinger kunne være husmøter, men også etterhvert organiserte samlinger i bedehus (f.eks. i Skien i 1850), jfr. nedenfor og min artikkel: Den "heftige Opblusen i Fosvik". Om forholdet mellom presten Gustav A. Lammers og tenkeren Søren Kierkegaard, 1993 (upubl.). Noen av samlingene kunne også ha karakter av alternative samlinger til gudstjenesten. Men begrunnelsen for disse samlinger kunne også være den positive: med utgangspunkt i gudstjenesten ble en tilskyndet til ytterligere samlinger omkring Guds ord, jfr. nedenfor om dette i tilknytning til ONs skrifter.

[tilbake] 5   Jfr. Erling Danbolt: Presten G. A. Lammers for og mot frimenighetstanken, Oslo 1963, 17. Her fremsetter Danbolt teorien om at Olaus Nielsen i det kirkekritiske var påvirket av Søren Kierkegaard. Om de kirkekritiske miljøer i Danmark ellers, jfr. Emil Larsen: Kierkegaard og Foreningen af Kristne, Kierkegaardiana , nr. VIII, Kb.havn 1971, 103-124. Av særlig interesse er her den danske lekmannen Niels Johansen, som via Søren Kierkegaard hadde utviklet et kirkekritisk syn. Han var en sentral lekmannsleder og medstifter av kirkekritiske indremisjonsforeninger i Danmark, han utga bladet Brevbæreren der kirkekritiske synspunkter ble målbåret etc., jfr. ib. 108ff. I synspunkter og kirkelig aktivitet er det på flere måter slående paralleller mellom ON i Norge og Niels Johansen i Danmark, jfr. vår vurdering nedenfor av forholdet mellom ON og Kierkegaard og forholdet mellom ON og dette danske kirkekritiske miljø.

[tilbake] 6   O. Nielsen: Kort Udsigt over Kirken, Fredrikshald 1842. Det er kp. 4 i andre del av boken Kirken eller de hellige Menneskers Samfund fra 1847 som gjengis. De to utgivelsestidspunkter av samme kapittel viser høy grad av læremessig stabilitet hos ON på dette tidspunkt.

[tilbake] 7   Noen av disse skriftene er opptrykk av artikler i Kirkelig Tidende, f.eks. boken Om Spedebørn-Daaben fra 1857. I etterordet (s. 169) gjør ON oppmerksom på at bokens feilaktige paginering skyldes opptrykk fra Kirkelig Tidende.

[tilbake] 8   Jfr. O. Nielsen: Nogle Ord om Veien til Livet, Fredrikshald 1846 (2. oppl.), IV. Bokens innhold dreier seg i "Hovedsum" om veien og vandringen til saligheten, men dette vil drøftes i lys av Wexels Aaben Erklæring og "modsat Wexels", ib. V.

[tilbake] 9   Ib. VI. ON ønsker at teologene ville gi mere akt på hans synspunkter og samtidig vise mer mot til å gi sin offentlige tilslutning til ON, dersom de deler hans oppfatning. ON er slik sett belærende overfor gruppen teologer.

[tilbake] 10   Dette aktueliseres i særlig grad overfor Wexels arbeide med den omarbeidede forklaring, hans dåpsuttalelser osv., ib. VIIf.

[tilbake] 11   Ib. 15, jfr. Nielsen 1842, 3f, der liknende formuleringer brukes. Det personale ved kirken understrekes sterkt både i 1842 og 1846.

[tilbake] 12   Jfr. nedenfor til hellighetsbegrepet i denne spesielle kontekst.

[tilbake] 13   Jfr. teksten i en tidlig utg. av Pontoppidans katekismeforklaring, E. Pontoppidan: Sanhed til Gudfrygtighet, 1760, 115 (utgaven fra 1737 er gått tapt på UB i Oslo). ONs formuleringer vender seg sannsynligvis mot Wexels omarbeidede forklaring, som definerer kirken som "den hellige, almindelige Kirke", jfr. H. G. Heggtveit: Den norske kirke i det nittende Aarhundre, Chra. 1905-11, bd. 2, 402.

[tilbake] 14   Jfr. slutningsordene i hans kirkebok fra 1847 (O. Nielsen: Kirken eller hellige Menneskers Samfund, Fredrikshald 1847, 469ff), der ON redegjør for sin konfesjonelle og miljømessige (haugianske) tilknytning. Se også Molland 1979, 138, som benevner ON som "pietistisk Pontoppidan-tilhenger". Denne karakteristikk knytter Molland til ON før hans separatistiske tendens utpå 1850-tallet kom mer og mer for dagen, ib. 142. Også Eugene Hanssen knytter ON til den pietistiske tradisjon, men da først og fremst til Spener, jfr. E. Hanssen: Kirkeliv og prestehistorie, art. i: O. Forstrøm: Fredrikshald i 250 aar. 1665-1915, Fredrikshald 1915, 305. Den første bok som ON leste utenom Bibelen (1834), var Speners "Catechismi Forklaring", og denne boken fikk, ifølge Hanssen, "blivende virkning" på ON senere grunnsyn. Vi deler denne oppfatningen til Hanssen, men Speners teologiske synspunkter blir hos ON fram til ca. 1855 balansert i forhold til Pontoppidan. Etter dette tidspunkt markerte ON andre konfesjonelle tilknytninger enn Spener og Pontoppidan.

[tilbake] 15   Nielsen 1846, VI. Synspunktene til ON er "os overdraget af Christus og hans hellige Apostle...". Dette innebærer ikke at ON vil sette seg på linje med apostlene, dvs. han er ikke apostel. Åpenbaringsinnholdet er imidlertid det samme for apostlene og ON..

[tilbake] 16   Ib. 25. Spørsmålet om Kristi nedfart til "Helvede eller de Dødes Rige" var jo et av de brennende spørsmål ut fra den omarbeidede katekismeforklaring, jfr. Molland 1979, 136.

[tilbake] 17   ON spør: Hvordan kan en "komme til en fast og sikker Oplysning i denne Sag...". Svaret er: det skjer ikke ved det "prophetiske og apostoliske Ord" alene, men "kun ved en guddommelig Aands Oplysning, og ved en sand levende Tro, der er grundet paa og befæstet i Ordet, oplivet af Aanden og givet af Herren", ib. 25, jfr. ib. 42 der ON knytter forståelsen av bibelteksten til den subjektive "Tros Overbevisning", dvs. at det er troen som gir nøkkelen til bibelforståelsen.

[tilbake] 18   Ib. Denne kunnskap er "mig aabenbaret", jfr. ib. 37.

[tilbake] 19   Ib. 36. Wexels har dessuten et "altfor slet Bekjendskab til Skriftens Aand og Mening", ib. 41.

[tilbake] 20   ON drøfter bl.a. påstanden om at lekfolk ikke kjenner Skriften. Det er en feilaktig mening, for "Skriftens Ord staae aabne saavel for Læg som for Lærd, og den Guds Aand, der giver en oplyst Forstand paa Ordet, meddeler denne ligesaavel en Læg som en Lærd...", ib. 45, jfr. ib. 306: det "paaligger enhver sand Christen "å utbre Guds ord, og "Enhver skal - uden Forskjel paa Person, stand eller Alder - forkynde Guds Dyder, saasnart som de ere kaldte og oversatte fra Mørket til Lyset" (ib. 311). Særlig huset oppfattes av ON som forkynnelsens sted, ib.

[tilbake] 21   Ib. 45, jfr. Pontoppidan 1760, 134. Her brukes uttrykket "Magt og Myndighed" om de "Tienere" som forkynner Guds ord til syndsforlatelse. Samme grunnleggende synspunkt finner vi i Speners katekismeforklaring. Her heter det at enhver kristen har Guds "Ret og Befaling" til å undervise, trøste og be osv. med sine medkristne, jfr. dr. Philipp Jakob Speners Forklaring over den christelige Lære efter dr. Martin Luthers Lille Katechisme, Bergen 1864, 58 (sp. 236). Bønn, trøstende tale, undervisning osv. hører de kristnes åndelige prestedømme til (jfr. sp. 234f).

[tilbake] 22   Nielsen 1846, 45. Retten til å forkynne hjemler ON i a/ en "umiddelbar" bevegelse av Guds Ånd i hjertet, b/ ved det som "middelbart" skjer ved Guds ord, og c/ ved et ytre kall av "Menigheden eller de Troendes og helliges Forsamling og Samfund", jfr. ib. 317 og 312ff. Som bakgrunn for dette ligger bl.a. ONs forestilling om at de troende står i Guds "hemmelige Raad", ib. 253. Dette råd består av den treenige Gud, englene, av fullkomne rettferdige og de troende eller "hellige Sjæle". På jorden representerer "Bestyrere" dette råd, og blant disse bestyrerne er også lekfolk og omreisende evangelister. Også prester ble oppfattet som slike bestyrere dersom de viste seg som troende og omvendte, ib. 260f. Da er de "af Mennesker lovligen og af Herren virkligen indsatte...", jfr. ellers den positive vurdering av de troende prester, dvs.: de prester som arbeider til beste for husmenigheten, ib. 300f.

[tilbake] 23   Ib. 57f, jfr. 319ff, der ON uttrykker skepsis mot prestenes åndelige vurderinger, siden den store mengde av prester - i motsetning til lekfolket - mangler Guds kall og opplysning. Dette gjør lekfolket "mere skikkede og nyttige" som forkynnere enn prestene.

[tilbake] 24   Nielsen 1847, I.

[tilbake] 25   Ib. II. Referansen til "Naturen" betyr neppe mer i teksten enn en påstand om at lekfolk og teologer fra naturens side kan motta det samme fra Gud ved Skriften, troen og åpenbaringen (jfr. utnyttelsen av nådebegrepet som basisbegrep i denne sammenheng). Naturbegrepet refererer seg sannsynligvis ikke til menneskets fornuftsutrustning e.l., siden ON i konteksten minner om at boken ikke må bedømmes etter fornuften, jfr. ib. X. Naturbegrepet er ellers ikke et ofte anvendt begrep i ONs forfatterskap.

[tilbake] 26   Ib. II, jfr. 360, der det skilles mellom "den af Herren stiftede og oprettede Kirke" og "den af Verden ... oprettede Kirke".

[tilbake] 27   Jfr. ib. XXI der ON på den ene side omtaler kirken (statskirken) som "Djævelens Synagoge", og på den andre side den forsamling som ofte fra kirkelig hold går under navn av sektvesen eller svermer-parti - nemlig den sanne "Guds kirke", jfr. Nielsen 1842, 3f, der ON benekter at den ytre og synlige kirke er den samme som Guds sanne kirke.

[tilbake] 28   D. Thrap mener at en kan spore klarere "svermeriske Elementer" hos ON i kirkeboken fra 1847 enn i fremstillingen fra 1846, jfr. Thrap 1905, 72.

[tilbake] 29   Nielsen 1847, 26.

[tilbake] 30   Ib.

[tilbake] 31   Ib.

[tilbake] 32   Ib. 32.

[tilbake] 33   Ib. 34.

[tilbake] 34   Ib. 32

[tilbake] 35   Ib. 34, jfr. 389, der de indre og ytre reaksjoner beskrives i forhold til synden: den skal "smertelig føles og alvorlig hades og modstrides; hvor disse Tre Ting fattes, der har Synden Magt og Herredømme, og der er ikke Synden forladt; ei heller er den saliggjørende Troe der". Til støtte for dette viser ON til Pontoppidan som belegg, jfr. ellers til ONs bruk av ordet "kjende", Pontoppidan 1760, 123. Pontoppidans "kiende" (brukt under avsnittet om menneskets helliggjørelse, 3. art.) knytter på samme måte som hos ON til tanken om å kunne kartlegge og skjelne mellom ekte og falsk gudstro.

[tilbake] 36   Nielsen 1847, 74, jfr. 94f, der ON beskriver hvordan de sanne troende hates og foraktes av verden på grunn av deres hellighet. I dette er det mulig å se en saklig overenstemmmelse mellom Søren Kierkegaard og ON, men lidelsesmotivet i forbindelse med Kristi etterfølgelse er på en helt annen måte integrert og utfoldet i S. Kierkagaards kristendomsbeskrivelse/forståelse enn hos ON. Til denne side hos Kierkegaard, jfr. Valter Lindstrøm: Efterføljelsens teologi hos Søren Kierkegaard, Stockholm 1956.

[tilbake] 37   Nielsen 1847, 91, jfr. 93. Også hos Hans Nielsen Hauge kan en finne en tilsvarende tenkning om hvem som tilhører den sanne menighet: det er de aktivt troende som var knyttet til vekkelsen. Allerede fra det tidligste tidspunkt av Hauges reisevirksomhet er det mulig å registrerer det, jfr. A. Aarflot: Tro og lydighet. Hans Nielsen Hauges kristendomsforståelse, Oslo 1969, 425, jfr. 415f. På samme måte som hos ON og ellers i tradisjonen fra Pontoppidan, så understreker Hauge den personale side ved kirkebegrepet, dvs. det personale fellesskap av troende.

[tilbake] 38   Nielsen 1847, 96. ON vil "bevise at der ere hellige Mennesker, og tillige give en liden Oplysning om, hvorpaa hellige Mennesker kan kjendes". I tekstsammenhengen knyttes da igjen denne hellighet til syndenes forlatelse, ib. 97f, 99. Senere i fremstillingen knyttes helligheten til en ytre, synlig avsondring fra vantroen og verden, jfr. ib. 356ff. Å tilhøre et hellig samfunn betyr å avsondre seg fra noe, utrense og unndra seg. I forhold til onde, kjettere eller forførere skal en verken delta i deres "Leeg eller Lyst, deres Gjøren eller Laden, hvilket Herren kaller ureent".

[tilbake] 39   Ib. 77.

[tilbake] 40   Ib.

[tilbake] 41   Ib. 85.

[tilbake] 42 Jfr. Aarflot 1969, 417, 425, som viser at Hans Nielsen Hauge kunne finne en "tydelig apologi for konventikkelvesenet" i deler av den pietistiske litteratur, f.eks. i Fr. E. Collins skrift Christi Lidelses Samfund.

[tilbake] 43 Ib. 425. Hos ON gripes det generelt tilbake til kirkelige autoriteter før Hans Nielsen Hauge, særlig til Pontoppidan, Spener, Luther osv., men det er etter vår oppfatning vanskelig å komme til rette med ONs åpenlyse og selvfølgelige betoning av konventiklene uten å se dette i lys av ONs egen miljømessige tilknytning til konventikkelen, jfr. hans egen understrekning av tilhørigheten til haugianske miljøer, Nielsen 1847, 470. Hos ON blir det imidlertid etterhvert et brudd i forhold til Hauge, som jo ikke oppfattet den ytre kirkes ordninger bare som en side ved det borgerlige samfunn, jfr. nedenfor til ONs utvikling på dette punkt. Det er særlig ONs arbeid med spørsmålet om statsforfatning (og i den sammenheng: kirkens ordninger) som bringer ham bort fra Hauges oppfatning.

[tilbake] 44   Jfr. likevel Nielsen 1847, 101, der kirkebegrepet dog utfylles med begrepet menighet.

[tilbake] 45   Ib. 134.

[tilbake] 46   Ib.

[tilbake] 47   Følgende stikkord kjennetegner den sanne kirke ifølge ON: 1/ Gud må være stifteren, 2/ Ordet, sakramentene og en levende gudstro må være virksomme, 3/ de sanne troende som lærer andre Guds ord, 4/ Guds kraft skal kunne registreres, 5/ troens virkninger skal merkes i hjertene, 6/ rett lære (hate synden/elske Gud), 7/ lidelse og trengsel, triumf og seier, 8/ evighetsperspektivet må være med, ib. 134f. Gjentatte ganger i fremstillingen nevnes ulike grupper med kriterier eller kjennetegn på den sanne kirke eller forsamling. Mange av disse kriterier nevnes flere ganger, jfr. f.eks. ib. 266. Ofte legges vekten på synlige virkninger eller på deres "ind- og udvortes Tilstand", ib. 270.

[tilbake] 48   Der "en eneste af disse Ting fattes, der er ingen hellig Kirke, men idel antichristelige, atheistiske og apostoliske sværmerpartier og Kirker", ib. 135.

[tilbake] 49   Ib. 153, jfr. forklaringen til 3. art. om kirken, Pontoppidan 1760, 115ff. I 1847 er ON i kirkeforståelsen på mange måter preget av Pontoppidans opprinnelige katekismeforklaring. En rekke saklige synspunkter, ord og uttrykk er i ONs tekst tydelig hentet fra Pontoppidans forklaring. Jfr. også Spener 1864, 212 (sp. 743), der den samme distinksjonen finnes mellom kirkens synlighet og usynlighet.

[tilbake] 50   Nielsen 1847, 153.

[tilbake] 51   Ib. 157. "Hvem høre til den usynlige Kirke? De sande Troende alene...", jfr. Pontoppidan 1760, 121, 124 etc. Uttrykket den "sande Troe" brukes ofte hos Pontoppidan.

[tilbake] 52   Nielsen 1847, 157. Også i Pontoppidans forklaring brukes begrepene "sande" og "levende" (i forbindelse med trosforståelsen) om hverandre eller ofte som utfyllende begreper, f.eks. Pontoppidan 1760, 121, 124.

[tilbake] 53   Nielsen 1847, 158.

[tilbake] 54   Ib, jfr. Pontoppidan 1760, 115, til sammenstillingen av begrepene hellig, kristelig og alminnelig. Her forklares også kirkebegrepet med "hellige Menneskers Samfund", dvs. på samme måte som hos ON i personal retning. Til forståelsen av kirken som "christelig", jfr. Spener 1864, 210 (sp. 737). Spener kunne for sin del også bruke betegnelsen "katolsk" om kirken, dvs. "udbredt i den ganske Verden" og "naar den uden Mangler beholder alle Troens Artikler...", ib. 211 (sp. 741). Betegnelsen katolsk tilhører derfor ikke med rette til den "papistiske Kirke". På dette punkt bryter ON klart med Speners tenkning, jfr. nedenfor.

[tilbake] 55   Nielsen 1847, 159. Det betyr ikke at ON ikke regner med at det også i det statskirkelige gudstjenesteliv kan finnes sanne kristne. Han er likevel skeptisk: "alene hist og her ... findes hemmelige Christi Diciple", ib. Det samme gjelder innenfor presteskapet og blant lærere, ib. 130.

[tilbake] 56   Ib. 162.

[tilbake] 57   "Derfor siger jeg: Guds Ord maa først prædikes i Kirkerne, siden i Husene...", ib.

[tilbake] 58   Jfr. Ludvig Selmer: Olaus Nielsen, art. i: Norsk biografisk leksikon, bd. X, Oslo 1949, 67, der Selmer hevder at ONs kirkesyn allerede fra begynnelsen var "sterkt preget av konventikkelen". Ifølge Selmer søkte ON å organisere denne som kirke, ib. Vi mener at L. Selmer har rett i at ON var preget av konventikkelen i sitt kirkesyn tidlig i sin skriftlige produksjon, men Selmer har neppe rett i at ON fra det tidligste tidspunkt (heller ikke fra 1847) ønsket å organisere konventikkelen som kirke. ON var f.eks. i 1847 ennå bundet til den offisielle kirke på grunn av sakramentforvaltningen.

[tilbake] 59   Nielsen 1847, 162f. Husmenighetens nødvendighet begrunnes i "at Guds Ord og Naademidler ikke værdelig og rettelig haandteres og medhandles af Ordets Tjenere...".

[tilbake] 60   Ib, jfr. Pontoppidan 1760, 130. ON anvender uttrykket "aandelig Forening" på samme saklige måte som hos Pontoppidan. Også i Speners katekismeforklaring finnes sterke utsagn mot tilstandene i den offentlige gudstjeneste og i kirkelivet: det kan være så ille at en ikke "finde Christi Rige og ingen offentlig Gudstjeneste", Spener 1864, 214 (sp. 752-753). Likevel oppfordrer ikke Spener folk til å forlate gudstjenesten eller kirken til fordel for husmøter, alternative samlinger e.l. For Gud "opholder altid sin usynlige Kirkes Sæd i den dvs. i kirken, om den ikke altid er kjendelig for menneskelige Øine, og disse tjene ham i deres Hjerters stille Enfoldighed retskaffent ogsaa i den udvortes fordærvede Kirke", ib. I dette ser vi altså et brudd i forhold til ON, som jo aksentuerer kirkebegrepet annerledes i forhold til den gudstjenestelige menighet. Hos Spener mener vi likevel å finne en ansats til ONs senere tenkning, og ON kan saklig sett ha knyttet til dette og utnyttet dette lærepunktet i den betente kirkelige situasjonen i samtiden: Spener knyttet nemlig syndsforlatelsen til "Kirkens Samfund, om ikke altid udvortes, saa dog indvortes ved Troen", ib. 218 (sp. 767). Selv om Spener ikke knyttet dette til et alternativt tros- eller kirkelig samfunn, så festet han frelsestroen til noe utenomkirkelig, utenfor det institusjonelle.

[tilbake] 61   Nielsen 1847, 163.

[tilbake] 62   Ib. Dette gjelder "om man havde end saamange Kirker og Kirkegjængere".

[tilbake] 63   I tillegg til tidligere kriterier for den sanne husmenighet lister ON opp ytterligere kriterier: en skal avlegge all løgn, horeri, urenhet eller gjerrighet, og "slem og gjækkeligt Snak og letfærdigt Skjemt, maa ikke nævnes i dette Samfund", ib. 164. En skal også legge vekt på omvendelsens nødvendighet. Ved alt dette sees troens frukter, som "teer sig kraftig i de Troende", ib. 167. Som tidligere i fremstillingen legger ON likevel vekt på at dette samfunns enhet med Gud "for det meste [er] en skjult Ting", ib. 167.

[tilbake] 64   Ib. 163.

[tilbake] 65   Ib. 187, jfr. også 400, der ON knytter sammen bibelsyn, soteriologi og ekklesiologi. I den sanne menighet er kun det bibelsyn akseptabelt, som regner med "alt Guds Ord". Uten denne holdning til Ordet, kan en heller ikke regne med syndenes forlatelse.

[tilbake] 66   Ib. 187. Tanken om ekskommunikasjon dukker opp flere steder i skriftet, f.eks. i forbindelse med motstanden mot å akseptere haugianske og herrnhutiske omreisende predikanter eller evangelister. Aksepterer en ikke disse som Guds "Bestyrere" (Gud er det hellige samfunnes øverste bestyrer, og under seg har han innsatt bl.a. lekpredikanter som betyrere), så er en "udenfor det hellige Samfund og den aandelige Forening", ib. 258. Da demonstrerer en at Guds Ånd og nåde ikke er i seg, selv om en deltar i den off. gudstjeneste. Jfr. også ONs formaning til de få troende prester som finnes om å "udrense af Samfundet" de som kan påføre de troende en "skadelig Smitte", ib. 261.

[tilbake] 67   Jfr. Pontoppidan 1760, 183: falske og ubotferdige bør "udelukkes og afskæres som raadne Lemmer" fra de helliges samfunn og "kastes for Hunde". Hos Spener knyttes også gruppen "Hyklere og forargerlige Personer" til den synlige kirke, men bare "saalænge de ikke blive udstødte af Menigheden...", Spener 1864, 212 (sp. 743). Speners oppfatning er at "Onde" mennesker bør utstøtes "saa at de ikke forførte de Andre", ib. (sp. 747). Dette er likevel ikke alltid mulig i denne verden, og som belegg for dette viser Spener til Jesu ord om "Hvede og Klinte" i kirkeåkeren.

[tilbake] 68   Det er muligens dette ON bl.a. tenker på når han advarer lekpredikanten mot å "indtrænge sig i det ordentlige Prædige-Embede...", Nielsen 1847, 322.

[tilbake] 69   Jfr. Pontoppidan 1760, 131: Om den sanne kirke heter det at den "lærer Christi Ord uforfalsket, og bringer de hellige Sacramenter efter hans Indstiftelse, hvilket er Kirkens Kiende-tegn". Pontoppidan hevdet også at Ånden virker "kraftig" ved nådemidlene, og at de sanne troende derfor bør bruke disse midler "flittig" - da vil troen styrkes ved "Guds Ord og Sacramenter", ib. 203. Jfr. Nielsen 1842, 3f, der ON binder sakramentene til kirken og gudstjenesten som "virkende Aarsager".

[tilbake] 70 Spener 1864, 213 (sp. 748). Den sanne, synlige kirke kjennes på at den "fødes og næres ved Guds Ord og de hellige Sakramenter", og dette er "ufeilbare Kiendetegn" på kirken. Der Ordets rene forkynnelse mangler, og der sakramentene ikke blir forvaltet etter Jesu innstiftelse, "der er ingen sand, synlig Kirke", jfr. ib. 210 (sp. 736).

[tilbake] 71   Nielsen 1847, 227. Å ha "Gavn" av sakramentene har den som bekjenner sine synder og omvender seg, jfr. Pontoppidan 1760, 177 og 182, der ordet gavn/gavne brukes på samme måte som hos ON. Har noen f.eks. tapt dåpens kraft "i sig", hevder ON i 1847, så har en kastet vrak på dåpen, og den gjelder ikke lenger for vedkommende. På en eller annen måte forventer altså ON at sakramentenes virkninger skal synliggjøres utad, jfr. Nielsen 1847, 372 om spesielt dåpens sakrament: Om noen "lader sig nøie dermed, at han er døbt, og ved Daaben indlemmet i det man kalder Kirken, den hører ikke derfor til den sande Kirke, [for] ... kun den, der ved Omvendelse og Troe er bleven Medlem af den sande og himmelske Kirke, kan vente og haabe Salighed...".

[tilbake] 72   Ib.

[tilbake] 73   Ib.

[tilbake] 74   Pontoppidan 1760, 177, 182. Siden nattverden er et "Bekræftelsens Sacramente", så må deltakerne "værdelig, og i deres rette Orden" berede seg for dette sakrament, dvs. gjennom omvendelsens prosess, ib.

[tilbake] 75   Jfr. nedenfor om tidspunktet for ONs utmelding av statskirken.

[tilbake] 76   Ib. 373. I dette bryter altså ON med tankegangen til Spener, som knytter begrepet "christelig" (om kirken) sammen med at den både er utbredt (alminnelig eller katolsk) og apostolisk, jfr. Spener 1864, 210f (sp. 737, 741).

[tilbake] 77   Ib. 372.

[tilbake] 78   Ib.

[tilbake] 79   Ib. 375.

[tilbake] 80   "Dersom alle døbte skal være og kaldes en christelig Kirke, da er hele den civiliserede Verden Kirke...", ib. Selv om ON innholdsmessig i uttalelser av denne type kan minne om S. Kierkegaard, så er det likevel lite sannsynlig at ON i dette er bestemt av SK, jfr. nedenfor om forholdet mellom ON og Kierkegaard. ONs uttalelser lar seg godt forstå på bakgrunn av den pietistiske tradisjon fra Spener og Pontoppidan.

[tilbake] 81   Ib. 379. ON avviser at en ved dåpen alene skal kunne tilhøre den sanne kirke (dette er nemlig frelse til "Spotpriis"; det må "noget andet til, om man skal komme i Samfund med Christus og faa Deel i Saligheden, end simpelthen at forlade sig paa Kirken og de Midler, den har at raade over".

[tilbake] 82   Selmer 1949, 67.

[tilbake] 83   I løpet av 1858 utkom i alt syv nr. av Kirkelig Tidende, men disse nr. finnes verken i Universitetsbiblioteket i Oslo, Østfold Fylkesbibliotek eller i Halden bibliotek.

[tilbake] 84   KT 1/1848, 7, jfr. Nielsen 1846, 45.

[tilbake] 85   KT 1/1848, 7.

[tilbake] 86   Ib. Ytre sett gis det enda et bevis på at lekmannens forkynnelse er rett: i motsetning til geistligheten er det hos lekpredikanten et samsvar mellom liv og lære. Det er tydelig ONs oppfatning at geistlighetens forkynnelse ikke hjelper, fordi de med sitt "Liv og Levnet utbreder og bekræfter Ugudeligheden", ib 21. ON anvender altså forkynnelsesbegrepet i utvidet betydning, slik at det også innbefatter predikantens vandel.

[tilbake] 87   KT 3/1848, 66.

[tilbake] 88   Ib. Motstanderne vil imidlertid ha fjernet denne forståelsen av lærebregepet fra lekfolket, hevder ON. De ønsker å bringe lekfolket til den "aandelige Umyndighedstilstand".

[tilbake] 89   Jfr. Spener 1864, 57f, (sp. 236) og 165 (sp. 608 og 609). Også Spener skjelnet mellom to særegne kall til tjeneste. Presten eller læreren befant seg altså i en stand, lekmannen i en annen.

[tilbake] 90   Jfr. nærmere nedenfor.

[tilbake] 91   KT 3/1848, 81, jfr. Nielsen 1847, XXI, der ON også såvidt streifer sektbegrepet. Her brukes uttrykket "Sværmer-Parti" synonymt med "Sectvæsen" om de som "virkelig" er Guds kirke.

[tilbake] 92   KT 12/1848, 294.

[tilbake] 93   Ib. 296.

[tilbake] 94   Ib. 298.

[tilbake] 95   Ib. 299.

[tilbake] 96   Ib. 300.

[tilbake] 97   Ib. Ethvert "aandelig opladt Øie" kan se denne sektspire.

[tilbake] 98   Ib.

[tilbake] 99   Ib. 304.

[tilbake] 100   Ib. 310.

[tilbake] 101   Referanser til slikt kirkehistorisk stoff er vanlig i Nielsens bøker fra 1846 og 1847, men også gjennomgående i KTs fleste nr. På denne måten markerer han sin luthersk-konfesjonelle profil både overfor katolsk og nyere luthersk teologi i Norge og Danmark (her: Wexels og Grundtvig).

[tilbake] 102   KT 8/1848, 202.

[tilbake] 103   O. Nielsen: Gode Raad for opvakte men raadvilde Sjæle, Fredrikshald 1850. Som tidligere understreker ON her forskjellen mellom verdens mennesker og de sanne kristne, mellom falsk og ekte tro osv. Temaer som synd og "Fornøielser" vies stor oppmerksomhet, og presteskapets gale holdning til dette betones, ib. 30ff. ON bevarer en viss tilknytning til den ytre kirkeinstitusjonen, men lekfolket bør holde seg borte fra presten som åndelig rådgiver, ib. 48. Kirkens dåp kan dessuten bli en farlig sovepute, ib. 84ff.

[tilbake] 104   KT 6/1849, 136, jfr. Nielsen 1847, 187.

[tilbake] 105   KT 7/1850, 212 (i fotnote).

[tilbake] 106   Ib.

[tilbake] 107   KT 12/1850, 302, jfr. Skrondal 1929, som hevder at tanken om å skille lag med statskirken var oppe hos ON allerede i 1849. Formuleringen hos Skrondal kan tolkes slik at ON virkelig overveiet denne tanke i 1849, og i tillegg kunne tenke seg å bryte ut av kirken. Vi tolker ON slik at han ser på et skille mellom lekfolk og geistlige som en mulig konsekvens av den kirkelige utvikling, som - vel og merke - ON selv ikke hadde oppfordret til. Utsagnet til ON blir slik tolket mer en analyse enn et programord.

[tilbake] 108   KT 12/1850, 303. On viser til kristne i Amerika som sluttet seg til det luthersk-reformerte kirkesamfunn, og som dermed forkastet Luthers lille katekisme og den lutherske konfesjon. Dette karakteriseres av ON som "Troløshed", og disse personer er "Meenedere for Gud", ib. 305.

[tilbake] 109   Ib. 305.

[tilbake] 110   KT 3/1850, 57ff, 69.

[tilbake] 111   Ib. 72.

[tilbake] 112   Ib. 76ff.

[tilbake] 113   En indikasjon på at denne tolkningen er rett, viser ONs uttalelser i brev fra 1851 (15/1 1851), jfr. O. Nielsen: Tvende Breve, Fredrikshald 1852, 5f (NA/A K 635, UB i Oslo). Her argumenterer ON for en forbedret kirkeforfatning i håp om å unngå "en meget skadelig Kirkeforfatning, som man nu er i Færd med at ville give os".

[tilbake] 114   Jfr. "Nogle Bemærkninger angaaende Forhandlinger i Præstemødet i Trondhjem den 7de, 8de og 9de August 1849", KT 4/1850, 81ff. Møtet uttalte, ifølge ON, at de oppbyggelige møter ved lekfolk bar preg av separatistiske tendenser, og at de "i et eller andet Punkt" ikke var i overenstemmelse med kirkens læregrunn.

[tilbake] 115   Ib. 81.

[tilbake] 116   Ib. 83.

[tilbake] 117   Ib. 84.

[tilbake] 118   Ib. 85.

[tilbake] 119   ON presiserer at ordene "offentlig" og "undervise" i CA-artiklene går på det offentlige lærembete i kirken, ib. 87. Ingen lekmann i kirken ønsker å trenge inn på prestens ansvarsområde. Disse artiklene kan derfor ikke anvendes på lekmannens virksomhet. ON skjelner mellom prestens og lekmannens tjenester slik: "Det første kan Ingen, uden at gjøre Indgreb i Kirkens Rettigheder, tiltage sig uden de som dertil ere offentligen kaldede, men det sidste er ei alene tilladt, men det er endog Ret og Pligt for enhver Christen, som føler Kald og Drift dertil...", ib. Ut fra dette blir det "aandelige Præstedømme ... et, det offentlige Prædikeembetet ... et andet", ib. 93, og ON refererer til Luther for dette, ib. 87. Forøvrig belegger han sine synspunkter også med referanser til Henr. Müller, Johan Gerhardt, Aug. H. Francke og dr. Tholück, ib. 93f. Jfr. ellers Thrap 1905, 71, som hevder at ON var "forfærdet" over CA. art. 14. Etter vår tolkning var ON ikke forferdet over innholdet i CA. art. 14, slik han tolket artikkelen historisk. Han var derimot forferdet over sin egen samtids tolkning og feilaktige utnyttelse av dette punkt i bekjennelsen. Ellers viser ON i denne sak språklig og saklig avhengighet av Spener. Også Spener oppfattet prestens og lekmannens tjenester som to særskilte kall, jfr. Spener 1864, 165 (sp. 608), og en lekmann hadde ingen rett til "Indgreb" i prestens offentlige presteembete, ib. 57f (sp. 236). "Derfor er Lærerens Stand en, og Tilhørerens en anden, og begge have deres bestemte Pligter mod hinanden...", ib. 165 (sp. 608).

[tilbake] 120   KT 5/1850, 114.

[tilbake] 121   Ib. Dette har ingen støtte i "den guddommelige Oplysning, der virkes i Hjertet af den Helligaand ved Ordet".

[tilbake] 122   Ib. 130, jfr. 124:"Den som er følelsesløs er død; thi ethvert levende Væsen har Følelse, formodentlig ogsaa det nye og indre Menneske, det med Gud i Christo skjulte Liv". Også Luther tas til inntekt for dette syn, og ON henviser til Luthers forklaring til 3. art., ib. 115.

[tilbake] 123   Ib. 135.

[tilbake] 124   KT 6/1850, 137ff.

[tilbake] 125   Slik i en oppfølgende artikkel i 1852, KT 11/1852, 286. Ved å være representert i menighetsrådet kan lekfolket fremme den "sande Lære".

[tilbake] 126   Ib. 287, jfr. KT 12/1852, der ON tenker seg menighetsrådet som et "Middel" mot overgrepene mot den sanne lære.

[tilbake] 127   KT 12/1852, 299. Slik har menighetsrådet, som presteembetet, en guddommelig innstiftelse, dvs. for å overvåke læren. "Begge fortjener derfor at betragtes som Guds Anordninger...", ib. 314.

[tilbake] 128   KT 9/1851, 226.

[tilbake] 129   Ib. 228.

[tilbake] 130   Ib. 235, jfr. KT 11/1851, der ON også peker på et "skrækkeligt Misforhold" mellom prestens prekeninnhold og liturgiens bønner. Det hører f.eks. til sjeldenhetene at presten lærer menigheten å sørge over sine synder; presten holder derimot "Religionsforedrag", ib. 284. Ordet foredrag er det samme som også S. Kierkegaard anvendte i sin polemikk mot det danske presteskap i 1840/50-årene, jfr. f.eks. i Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift, 1846, 45 (i: Søren Kierkegaard Samlede Værker, bd. 10, utg. av Drachman, Heiberg og Lange, Kb.havn 1991; forkortet nedenfor: SV). Var prestenes kristendomsoppfatning vesentlig lære eller (tros)spekulasjon, så ble forkynnelsen foredrag. Hos ON finner vi noe av samme tanke, men kan ikke av den grunn knytte ON i et avhengighetsforhold til Kierkegaard.

[tilbake] 131   KT 10/1851, 252f.

[tilbake] 132   Ib. 253.

[tilbake] 133   KT 8/1851, 194f.

[tilbake] 134   KT 10/1851, 255.

[tilbake] 135   KT 9/1851, 244.

[tilbake] 136   Ib.

[tilbake] 137   Ib. 246.

[tilbake] 138   Ib. 247.

[tilbake] 139   KT 10/1852, 243.

[tilbake] 140   Ib.

[tilbake] 141   Den skal "befordre dens Forøgelse og Befæstelse paa den Maade og ved de Midler som staar til dens Raadighed", ib. 262.

[tilbake] 142   Ib.

[tilbake] 143   Ib. 269.

[tilbake] 144   Jfr. Aarflot 1969, 429f.

[tilbake] 145   KT 11/1852, 279.

[tilbake] 146   Jfr. Nielsen 1852, 4. Her skriver ON til "Nogen" i Trondheim (brev av 15/1 1851) om hans arbeid for en ny kirkeforfatning. Han arbeider for en kirkeforfatning som en "saa god som den nogensinde har været siden Apostlenes Dage", og han viser til sine argumenter i KT - der tanken om menighetsråd står helt sentralt for ON. Den lutherske reformasjon på 1500-tallet var viktig, men "ogsaa dette er en Reformation af lige saa stor Betydning for vort Land som den lutherske, der desværre snart er forfalden", ib. 5.

[tilbake] 147   KT 1/1853, 22.

[tilbake] 148   Ib. 27.

[tilbake] 149   KT 1/1853, 29.

[tilbake] 150   Ib.

[tilbake] 151   Ib. 30.

[tilbake] 152   KT 2/1853, 33ff.

[tilbake] 153   Ib. 52.

[tilbake] 154   KT 3/1853, 69.

[tilbake] 155   KT 1/1853, 23. "Det finnes ikke et Ord i mine Skrifter, hvoraf en saaledes Slutning kan uddrages", dvs. at ON vil forlate den lutherske konfesjon, ib.

[tilbake] 156   KT 3/1852, 61.

[tilbake] 157   KT 3/1853, 72. Den rette bruk av sakramentene blir i ONs tekst knyttet til den "rette Lære".

[tilbake] 158   KT 11/1854, 282. ON refererer her til et stort lekmannsmøte som ble holdt i Våle prestegjeld i januar 1854, og en oppfordret her til flittig bruk av sakramentene. I forhold til andre religiøse samfunn, var en enige om å holde fast på den rene lutherske lære.

[tilbake] 159   Jfr. Ib. 289, der det finnes henvisninger til Francke og Luther.

[tilbake] 160   KT 10/1855, 292. Det er den enkeltes ansvar ut fra Guds ord og samvittigheten om en "længre kan være aandelig forenet med en Kirke, hvis Anskuelse og Lære er saadan...".

[tilbake] 161   Ib. Lønnen er den "brændende Pøl", for de som "hænge ved" den falske kirke.

[tilbake] 162   KT 5/1855, 110f.

[tilbake] 163   Ib. 111.

[tilbake] 164   Jfr. f.eks. KT 1/1849, 69.

[tilbake] 165   KT 10/1855, 292.

[tilbake] 166   KT 11/1855, 295.

[tilbake] 167   KT 12/1855, 330.

[tilbake] 168   Ib.

[tilbake] 169   Ib.

[tilbake] 170   Ib.

[tilbake] 171   Ib. 331.

[tilbake] 172   Ib.

[tilbake] 173   Ib. 332.

[tilbake] 174   Ib.

[tilbake] 175   Ib.

[tilbake] 176   Ib. 339.

[tilbake] 177   Ib., jfr. KT 5/1855, 126. Det er tydelig at ON tolker den evangeliske alliansen i et profetisk perspektiv, dvs. som et endetidsfenomen. Denne allianse kan "umuligt" være annet enn Guds gjerning, ib. Jfr. G. A. Lammers som også tolket sin nye menighetsdannelse i lys av tanken om Åndens gjerning i endetiden, slik f.eks. i bladet Meddelelser 1/1859. Uttrykket "Tidens Tegn" brukes også av Lammers.

[tilbake] 178   KT 7/1856, 185ff.

[tilbake] 179   Ib. 189.

[tilbake] 180   Jfr. min art. om Lammers og Kierkegaard, Moe 1993 (upubl.).

[tilbake] 181   F.eks. KT 5/1854.

[tilbake] 182   Om Lammers deltakelse og innlegg på det store geistlige møte på universitetet 6. og 7. januar 1856, jfr. det store referatet i KT 10/1856, 257ff. Til aktstykkene fra kirkestriden i Skien, jfr. KT 2/1856, 25ff, der "Grundtræk af en fri apostolisk christelig Menigheds Forfatning" blir gjengitt. Også i TK 3/1856 kommenteres den lammerske vekkelse og dens konsekvenser.

[tilbake] 183   KT 3/1856, 49ff, 79, jfr. de påfølgende nr. av KT om dåpsspørsmålet.

[tilbake] 184   O. Nielsen: Om Spedebørn-Daaben, Fredrikshald 1857.

[tilbake] 185   L. Selmer tolker det slik at ON "støtter" Lammers ved lanseringen av hans nye dåpssyn, dvs. slik at ON allerede på forhånd hadde samme dåpsoppfatning. Vi ønsker å nyansere forholdet noe mer: ON var sannsynligvis beredt til å slå inn på et nytt dåpssyn gjennom sin siste utvikling, men dette ble først utløst ved Lammers dåpsmarkering. Etter dette finner ON grunn til å støtte Lammers.

[tilbake] 186   KT 11/1857, 293.

[tilbake] 187   Ib.

[tilbake] 188   KT 7/1857, 188, jfr. den påfølgende "Erklæring" fra ON om annen kirketilhørighet.

[tilbake] 189   Jfr. Molland 1979, 142, og Selmer 1949 (NBL, bd. X) 67.

[tilbake] 190   Jfr. KT 7/1857, 191f, der ON benekter at han har gått over til det metodistiske kirkesamfunn; han sier at han fremdeles hører til i den lutherske kirke, som han har tilhørt inntil denne dag. Og han akter ikke å gå over til et annet kirkesamfunn. Formuleringene i avsnittet tyder på at ON tenker på en ytre konfesjonell kirketilhørighet.

[tilbake] 191   Den feilaktige pagineringen i boken skyldes bl.a. dette forhold, jfr. Nielsen 1857, 169.

[tilbake] 192   Ib. 52.

[tilbake] 193   Ib. 54,

[tilbake] 194   Ib. 60.

[tilbake] 195   Ib. 113.

[tilbake] 196   Ib. "Tvende Grundvolde kan der ikke være" i kirken, ib. 114, jfr. 142f, der det fremholdes at bare menneskers kirker, pavers, kongers og staters kirker "ere forplantede ved Barnedaab".

[tilbake] 197   Ib. 117.

[tilbake] 198   Ib. 149. Ved dette har en i kirken "hyklet et halvt Jødedom og har sat Daaben i Omskjærelsens Sted...". Kirkens lærere hadde samme tanke om omskjærelse og dåp.

[tilbake] 199   Ib. 156, 158.

[tilbake] 200   "Den Kirke hvoraf Luther troede sig at være et lem og som han paa flere Steder i sine Skrifter kalde Kirke, troer jeg mig ogsaa at være et lem, og fra denne Kirke skal ingen paa Jorden kunde udvise og udstøde mig, selv om den og kaldte sig luthersk Kirke", ib. 164.

[tilbake] 201   O. Nielsen: Nogle Ord om Sekter og Kirker, Fredrikshald 1877, 4f. Sektvesenet har sine røtter i "Kjødeligheden" som trenger seg inn på "Troens og Aandelighedens Gebet", og sekter er derfor ikke til å unngå.

[tilbake] 202   ON legger altså hovedskylden for det ødelagte kirkeliv på presteskapet, men også menighetene bærer skyld, for de "slappedes" etterhvert, ib. 6f.

[tilbake] 203   Ib. 7. Et "Væsen var fremstaaet, som kaldte sig Geistlighed". Menighetene ble på sin side "ikkegeistlige".

[tilbake] 204   Ib.

[tilbake] 205   Ib. 8. ON forklarer kirkebegrepet på bakgrunn av profanhistorien. Han knytter ordet til de hedenske avgudstemplene som ble kalt "Kyriaka", ib. 8. Disse templene, hevder ON, beholdt sitt navn ved statskirkens inntreden.

[tilbake] 206   Ib. 9.

[tilbake] 207   Ib. Kirken er "Gjenstand for de kristnes Tro, i Lighed med den evige og sande Guddom". ON begrunner dette bl.a. ved å henvise til rekkefølgen av ledd i Apostolicums tredje art: først bekjenner en troen på Ånden, deretter på kirken.

[tilbake] 208   Ib. 10. Kirken blir da etter Åp. 17:5 en "Moder til Horeri og Vederstyggeligheden paa Jorden".

[tilbake] 209   Ib.

[tilbake] 210   Ib.

[tilbake] 211   Ib. 11.

[tilbake] 212   Ib. 12.

[tilbake] 213   Ib. 13, jfr. Pontoppidan 1760, 132, der det hevdes at de sant troende har samfunn med hyklerne "udi Kiøbmandskab...". ON anvender dette bilde fra Pontoppidan, men utbroderer det i betydelig grad i 1877.

[tilbake] 214   Ib. 15.

[tilbake] 215   De som med "Sjæl og Hjerte tilhører og bekjender sig til en af disse Kirker, burde nu og vide, at han er adskilt fra Christus, hvor skjønt og grublende han end kan prædike om ham...", ib. 14. For kirken er og blir "Skjøgen" (ib.), og Skjøgens oppgave er å formørke "Naadestolen", ib. 15.

[tilbake] 216   Ib. 17.

[tilbake] 217   Ikke alle "tjener Kirken af Hjerte og med fuld Hengivenhed, fordi de har faaet Øie paa Sandheden...", ib. 17.

[tilbake] 218   Ib. 19.

[tilbake] 219   Ib. 19 og 27.

[tilbake] 220   Jfr. KT 12/1855, 332.

[tilbake] 221   F.eks. KT 8/1851, 194ff (her vises det bare til Grundtvig) og TK 11/1856, 291ff (også her nevnes Grundtvig), jfr. også Nielsen 1846, 68 (fotnote).

[tilbake] 222   Om S. Kierkegaards forhold til den pietistiske tradisjon, jfr. Marie Mikulova Thulstrup: Kierkegaard og pietismen, Kb.havn 1967. Her kommer Kierkegaards nyanserte tilknytning til pietismen fram.

[tilbake] 223   F.eks. Nielsen 1857, 152, der kirkekritikken og dåpskritikken knyttes til begrepet "Mængde", dvs. folkekirkens mange og likegyldige medlemmer. Også omtalen av "christne Lande" og de mange "christne Mennesker" (fordi de "alle var døbte...") kan minne om S. Kierkegaards ironiske kirkebeskrivelse i Danmark, ib. 159, jfr. Kierkegaards beskrivelse f.eks. i Øieblikkene, SV 19, 89ff. Også i boken om Sekter og kirker i 1877 kan det finnes uttrykk som minner om Kierkegaard, f.eks. ONs bruk av ordet "Sandhedsvidner", Nielsen 1877, 29 (jfr. om Kierkegaard i forbindelse med biskop Mynsters død, SV 19, 9ff).

[tilbake] 224   Jfr. min art. om Lammers forhold til S. Kierkegaard, Moe 1993 (upubl.). Likheten mellom disse er også i hovedsak tilsynelatende, men en viss språklig og overfladisk tilknytning viser Lammers til Kierkegaard på et sent tidspunkt i Lammers kirkekritiske utvikling.

[tilbake] 225   Til ONs advarsler mot litterær opplysning, jfr. Nielsen 1850, 92ff. Det finnes et "Babel af Bøger", dvs. som i falskhet søker å hjelpe mennesker til saligheten. Etterhvert som folk leser flere bøker, så forfaller kristendommen, ib. 95. I bøker har Djevelen et middel. Lesing er likevel ikke helt unyttig, men slett ikke "absolut nødvendig", ib. 104.

[tilbake] 226   Om Kierkegaard, f.eks. SV 19, 129ff, 223ff.

[tilbake] 227   Om en f.eks. sammenlikner innhold, tilnærming, grunnbegreper etc. i de to kirkekritiske verker som ON og S. Kierkegaard begge utga i 1846, Nogle Ord om Veien til Livet (ON) og Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift (SK, jfr. SV 9 og 10), så er forskjellene markante. De har et felles utgangspunkt, nemlig interessen for hvordan den enkelte kan komme i et rett forhold til kristendommen (SV 9, 19f, jfr. Nielsen 1846, III, som vil drøfte veien og vandringen til saligheten i lys av Wexels villfarelse). Måten ON og S. Kierkegaard gjør dette på, er vidt forskjellig og avspeiler en ulik tenkning om hvordan det enkelte menneske oppnår denne salighet. Ellers er det enkelt å finne en rekke felles aksentueringer i de to verkene, f.eks. betoningen av det subjektive, dåpskritikk, den kristnes motsetningsforhold til verden osv. Vi har betont ovenfor at det også er mulig å finne interessante paralleller i understrekningen av de kristnes forfølgelse og lidelse. Likevel er dette moment for Kierkegaard konsekvent gjennomført og integrert i hans grunnleggende kristendomsoppfatning på en helt annen måte enn hos ON (f.eks. Nielsen 1847, 74f. og om Kierkegaard f.eks. knyttet til hans viktige tanke om den kristnes samtidighet med Kristus i tro og lidelse, SV 16, 52ff).

[tilbake] 228   Kierkegaards reaksjoner (31/1 1851, avisart. i Fædrelandet) overfor dr. Rudelbach viser at Kierkegaard ikke ønsket et skille mellom stat og kirke. Denne tanke korresponderte ikke med intensjonen til Kierkegaard, jfr. SV 19, 43ff.

[tilbake] 229   Om Niels Johansens forhold til S. Kierkegaard og hans virksomhet knyttet til bladet Brevbæreren, jfr. Larsen 1971, 103ff.

Forrige sideInnholdToppen av sidenNeste side

Steinar Moe: Radikale profiler i dansk og norsk kirkeliv fra ca. 1850 til ca. 1900

Copyright © 1996 forfatteren
Høgskolen i Vestfold