|
|||
|
Copyright
© 1996 forfatteren Steinar Moe
Felles verdifag eller utvidet kristendomsfag i norsk grunnskole? Trekk fra høringsuttalelsene til NOU 1995:9 Identitet
og dialog Notat 6/96
InnledningLivssynsdebatten i Norge har gjennom mange tiår også vært knyttet til debatten om norsk grunnskole. Skolens oppgave er å gi undervisning, men samtidig oppdragelse - og oppdragelse innebærer valg av livsverdier. Spørsmålet er da: Hvilke verdier bør en i den offentlige grunnskole velge for våre barn? Særlig påtrengende blir problemstillingen når det blir spørsmål om faget kristendomskunnskap. Er det statens oppgave å knytte skolens verdiformidling til et bestemt livssyn - hos oss kristendom? Livssynsdebatten setter gjerne grunnleggende livsspørsmål på dagsordenen, f.eks.: Hva er livet, hva er virkelighet, hva er mennesket og dets plass i denne virkelighet, hva er rett og galt, finnes Gud? Spørsmål av denne type bringes også inn i skolen, og her synliggjøres skolens livssyns- og verdivalg (jfr. grunnskolens formålsparagraf) tydeligere enn i andre fag. Det er derfor forståelig at det blir debatt om faget. Noen ønsker å beholde et tydelig konfesjonsrelatert kristendomsfag, mens andre ønsker et felles etikk- eller verdifag uten binding til et bestemt livssyn. Debatten om dette har i stor grad demonstrert uenighet i befolkningen om hvordan et flerkulturelt samfunn bør utformes i forhold til oppdragelse og undervisning.1 I denne artikkelen skal vi gi et innsyn i problemstillinger knyttet til denne debatten. Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering vil være et nytt fag i norsk grunnskole fra høsten 1997. Det har Stortinget nå vedtatt. I Innst. S. nr. 15 (1995-96, s. 16-22; jf. St. meld. nr. 29 for 1994-95) har Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomite beskrevet prinsippene for det nye skolefaget, og på grunnlag av dette har regjeringen fremmet St.meld. nr. 14 (1995-96) om faget. På basis av de vedtatte prinsipper og skolens formålsparagraf skal faget gi elevene kunnskap om kristendommen historisk og aktuelt, men også gi innsikt i andre tros- og livssynsretninger og det som kristendommen har felles med disse. I særlig grad skal undervisningen samle om verdier og legge vekt på dialog, åpenhet og respekt. Og skolen skal gjennom dette søke å gi elevene en felles (kollektiv) identitet, samtidig som hver enkelt elev befestes i eller finner frem til sin egen individuelle religiøse eller livssynsmessige identitet (s. 17). Prosessen før vedtaket om et nytt kristendomsfag viser imidlertid at mange i det norske samfunn ønsker en annen løsning enn flertallet i Stortinget. Et alternativt forslag finnes f.eks. i Innst. S. nr. 15 (1995-96). Her foreslås et nytt felles verdifag i grunnskolen (s. 19-22).2 Også høringsuttalelsene i forbindelse med Pettersen-utvalgets innstilling om et åpent og inkluderende kristendomsfag, NOU 1995:9 Identitet og dialog, gir innblikk i uenigheten om det nye kristendomsfaget. Innstillingen til Pettersen-utvalget, som forøvrig Innst. S. nr. 15 (1995-96) og St.meld. nr. 14 (1995-96) i høy grad bygger på, legger opp til et åpent og inkluderende konfesjonsforankret kristendomsfag, som i utgangspunktet kan være felles for alle grunnskolens elever og derfor med begrenset mulighet for fritak (s. 1-2). I tillegg til kristendom skal faget inneholde stoff om andre religioner, livssyn og filosofi og dessuten legge betydelig vekt på etikk. Et betydelig antall høringsinstanser gir støtte til hovedsynspunktene i Pettersen-utvalgets innstilling. Slik støtte kommer ikke bare fra kirkelig hold, men også fra ulike høringsinstanser i samfunnslivet ellers.3 Det kan altså være grunn til å regne med at Stortinget har bred oppslutning for sitt vedtak om et nytt utvidet kristendomsfag ut fra høringsuttalelsene. Men blant høringsuttalelsene finnes også en bredde og dybde i kritiske synspunkter som det er verdt å merke seg. Disse høringer kan være interessante med tanke på hvilke oppfatninger og synspunkter som finnes ute i bredden av det norske samfunn på et bestemt - og vesentlig - punkt i grunnskolereformen -97. Denne side ved høringsmaterialet skal vi nå se nærmere på.4 Høringsuttalelsene til NOU 1995:9 utgjør et komplekst og uensartet materiale. Tilnærming og interesse er forskjellig, og nærheten til skolerelaterte spørsmål - og særlig: religionspedagogiske problemstillinger - er variabel. Flere uttalelser er dessuten knappe og lite utdypende. Det er derfor et spørsmål om hvordan hovedtyngden av dette materiale bør utnyttes. Ut fra et vidt samfunnspolitisk synspunkt bør det likevel være adekvat på en allment temaorientert måte (med interesse både for pedagogikk og teologi/religionspedagogikk) - i forhold til ulike typer høringsinstanser5 - å hente frem enkelte problemstillinger som blir fokusert i forhold til innstillingen Identitet og dialog: Hva anser en som vesentlig i forhold til de fremlagte tanker om et nytt og utvidet kristendomsfag? I den sammenheng velger vi å gjengi synspunkter deskriptivt, dvs. slik høringsinstansene selv har tolket og forstått NOU 1995:9. Vi vurderer altså ikke synspunktene i høringsuttalelsene i forhold til sannsynlige eller mindre sannsynlige tolkninger av innstillingen. Fordelen ved en slik metode er at vi gjengir en stemning, en oppfatning som faktisk i øyeblikket råder hos vedkommende høringsinstans, og som utsier noe om det livssynsmessige klima som råder rundt NOU 1995:9. Vi kommer altså i hovedsak til å gripe fatt i høringsuttalelser som uttrykker kritiske eller divergerende synspunkter i forhold til Pettersen-utvalgets innstilling, og vi dveler dermed ikke ved de høringer som - ofte - uttrykker enighet med NOU 1995:9. Høringsuttalelser til den fremlagte Læreplan for et utvidet kristendomsfag trekker vi ikke inn i denne sammeheng (på grunn av læreplanens høringsfrist), bortsett fra i visse tilfeller der slike uttalelser allerede foreligger og disse er knyttet opp til den avgitte høring om dokumentet NOU 1995:9. Vi kommer heller ikke til å foreta kvantitative prosentvise beregninger e.l. i høringsmaterialet i forhold til flertall/mindretall for eller mot synspunkter i Identitet og dialog (jf. St. meld. 14, 1995-96, 4-6, som delvis har foretatt slike beregninger) , men lar synspunkter knyttet til utvalgte høringsinstanser tale for seg ut fra synspunktet representativ saks- og verdikritikk i norsk livssynsdebatt. 1. Hva er norsk "virkelighet".Flere uttalelser retter kritikk mot Pettersen-utvalgets beskrivelse av norsk virkelighet, dvs. av den virkelighet og miljø som grunnskolens elever vokser opp i. Barneombudet minner om at norsk virkelighet i 1995 er en "sammensatt virkelighet", og at det nå er nødvendig å trekke alle grupper i vårt samfunn med på å definere den "nye norske virkelighetsoppfatningen".6 Fordi den nye virkelighetsoppfatningen nå er knyttet til ulike "religiøse og kulturelle strøm- ninger", reagerer mange på de skisserte løsninger i Identitet og dialog - det er løsninger som ikke passer for deres barn. Også Norsk Studentunion griper fatt i utredningens virkelighetsbegrep, særlig når en hevder at kristendomsfaget bør forankres i evangelisk-luthersk tro og virkelighetsforståelse.7 Forståelsen av virkeligheten relateres altså til den kristne, og dermed blir grunnlaget for det nye kristendomsfaget borte for de som ikke definerer seg som kristne - de blir ekskludert ut fra et "etnosentrisk tenkesett og syn". Også Human-Etisk Forbund griper fatt i denne side, både i NOU 1995:9 og i forslaget til læreplan.8 Selv om kristen tro og tradisjon er en "dyp strøm i vår historie", bør elever i dagens grunnskole møte mangfoldet av livssyn og trosretninger. For Norge er i løpet av de siste tiår blitt et flerkulturelt samfunn. Og barn møter andre kulturer og religioner gjennom sine lokal- miljø og i media. Derfor bør det "fellesmenneskelige" danne basis for skolens undervis- ning. Det er "krenkende og ubrukelig" når en forventer at skolens elever skal tilegne seg kristne og humanistiske verdier som en "sentral del ... av sin virkelighetsforståelse". Norsk kommune- forbund peker i den sammenheng på at norsk kulturarv er mer enn kristendom.9 Den romslighet som norsk skole har fått de siste år i forhold til livssyn og verdi, bør en ta vare på. Derfor representerer innstillingen Identitet og dialog et tilbakeskritt. Denne fundamentale kritikk støttes av religiøse og frikirkelige høringsinstanser. Det Mosaiske Trossamfund viser til innstillingens henvisning til evangelisk-luthersk "virkelighetsforståelse" som basis for det nye kristendomsfaget, og avviser Pettersen-utvalgets løsning på det grunnlag.10 For barn av andre tros- og livssynsretninger kan ikke få trygghet, identitet og livssammenheng på basis av en slik trosvirkelighet. Det Mosaiske Trossamfund understreker også at en ikke aksepterer å bli avfeid i debatten med at en misforstår NOU 1995:9 på dette punkt. Det foreslåtte kristendomsfag er nemlig "fullstendig" basert på en kristen innfallsvinkel og grunnholdning. Det er fagets "tvers igjennom kristne forankring og innfallsvinkel" en reagerer mot. Islamsk Råd Norge viser til Fagplanens bruk av virkelighetsbegrepet, og eksemplifiserer dette ut fra NOU 1995:9.11 For muslimer er det ikke akseptabelt å skulle få en "kristen kontekst å tolke sitt liv utifra". Av kristne frikirker er det særlig Det Norske Baptistsamfunn som griper tak i Pettersen-utvalgets begrunnelse for den lutherske basis for det nye kristendomsfaget - det er nemlig "i denne formen elevene møter kristendommen i dagens norske samfunn".12 Det er direkte feil, for minst en tredjedel av det "aktive kristenfolk" i Norge er ikke-lutheranere og tilhører ulike frikirker og frimenigheter. Utvalgets begrunnelse for det konfesjonelle er derfor "oppsiktsvekkende". Også i Fagplanen ser en bort fra at "flertallet av det norske folk ikke er praktiserende lutheranere", og faget i Fagplanen fremtrer som en luthersk fag: Man gjenspeiler "ikke det norske samfunnet med en slik ensidighet". Baptistsamfunnet protesterer altså mot NOU 1995: 9 som setter "likhetstegn mellom den s.k. norske virkeligheten og lutherdommens kristendomstolkning". Norges Frikirkeråd krever i forhold til denne type tenkning et "betydelig opprydningsarbeide", og forslaget som fremlegges i NOU 1995:9 er derfor "uegnet".13 Dette grunnleggende synspunkt deles også av Vennenes Samfunn Kvekerne som mener å påvise en inkonsekvens i NOU 1995:9 når det gjelder det pedagogiske prinsipp om at all undervisning bør ta utgangspunkt i en "kjent kontekst". I forhold til kristendom er nemlig "denne kontekst ... ikke kjent for mange foresatte og deres barn".14 En mener derfor at mange ikke vil "oppleve noen meningssammenheng" mellom det en lærer på skolen (i kristendom) og den tro som råder i hjemmet. Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo uttrykker forståelse for innvendinger av denne type, og ser spørsmålet om den "livssynsmessige og religiøse virkeligheten i historie og nåtid" som et hovedproblem i diskusjonen om et nytt kristendomsfag i grunnskolen.15 Det bør derfor gjøres anstrengelser for å komme frem til en foreløpig forståelse om hva denne virkelighet innebærer, og fagfolk innen ulike kulturfag, historie, religionssosiologi, religionspsykologi osv. bør benyttes. En slik prosess er nødvendig, ikke fordi minoritetsgruppene innen religion, livssyn osv. er tallmessig store, men fordi "deres positive medvirkning er avgjørende for å få i havn et felles fag som svarer til de uttrykte intensjoner" i NOU 1995:9. Innvendinger fra minoritetene bør derfor bli "inkorporert i tenkningen om faget." 2. Hva er statens og enhetsskolens oppgave?I høringsuttalelsen fra Det praktisk-teologiske seminar (s. 1) retter en søkelys på det prinsipielle spørsmål om hvordan statens ansvar for en bestemt religionsundervisning kan utformes uten å komme i konflikt med FNs konvensjoner og menneskerettighetsnormer på dette området. Dette burde vært mer inngående drøftet i NOU 1995:9 (jf. vår henvisning i fotnote 3 til UDs utredning). Også Barneombudet stiller spørsmål (s. 4) ved statens rolle i forbindelse med innføringen av et nytt kristendomsfag: Før et slik fag innføres, bør det føres en "dyptgående debatt" som også bl.a. berører statskirkeordningen og skolens kristne formålsparagraf. Likestilling og toleranse mellom religioner og livssyn kan nemlig ikke diskuteres uten at slike spørsmål berøres. Islamsk Råd (s. 3) ser det problematiske i at et offentlig oppnevnt utvalg anbefaler at det er kristendommen som skal representere motverdier til "pluraliseringskreftene" (her: Islam), og at en i fagforslaget blander sammen et "teologisk kristent perspektiv" og et "religionshistorisk perspektiv" (s. 2). En slik sammenblanding er uforenlig med et flerreligiøst samfunn. Det offentlige bør i slike spørsmål ta utgangspunkt i likestillingsprinsippet mellom alle religioner og livssyn (jf. s. 4, pkt. 7). Også fra frikirkelig hold understrekes denne kritikk. Det norske Baptistsamfunn hevder (s. 2) at det ikke praktiseres religionsfrihet i Norge, så lenge staten favoriserer en av de protestantiske trosretninger i den offentlige skole. Det er i strid med Europakonvensjonens art. 9. Myndighetene bør derfor ta religionsfrihetsprinsippet på alvor. Det gjør ikke myndighetene når det legges opp til en religionsundervisning i tråd med NOU 1995:9, og når en også fortsatt ønsker å beholde en statskirke. Politisk kontroll over enkeltmenneskers samvittighet og religionsutøvelse hører ikke hjemme i et humanistisk og demokratisk samfunn. Også fra Norges Frikirkeråd henvises det til (s. 1) verdier som har vært sentrale for norsk frikirkelighet i 150 år knyttet til religionsfrihetens prinsipp. Norsk Kommuneforbund presiserer (s. 1) at norsk enhetsskole skal være "en skole for alle". Derfor bør det råde livssynsfrihet i skolen. NOU 1995:9 er et "angrep på livssynsfriheten" ved at f.eks. den generelle fritaksretten i faget faller bort. Pålegges skolen å undervise i evangelisk-luthersk kristendomsforståelse, må en kreve toleranse i forhold til livssynsminoriteter. Innrømmes ikke en (generell) fritaksrett, går det nye faget "langt ut over det som skal og kan være enhetsskolens oppgave i et flerkulturelt samfunn" (s. 2). Også Landsorganisasjonen i Norge (LO) påpeker at respekten for "trosfrihet" ikke er ivaretatt i NOU 1995:9 - først og fremst på grunn av fagets basis i det luthersk-konfesjonelle, men også fordi en ikke beholder en alternativ livssyns- og religionsundervisning.16 Også Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter advarer mot å gjøre det nye kristendomsfaget obligatorisk mot viljen til livssynsmessige minoritetsgrupper, for det kan svekke tilliten til enhetsskolen hos foreldre i minoritetsbefolkningen.17 Prinsippet om enhetsskole må imidlertid aldri komme foran den enkeltes rett til å reservere seg mot å motta undervisning i et kristendomsfag, hevder Lands-laget for norske lærerstudenter .18 Støtte for denne type kritikk finner vi også i høringsuttalelsen til Religionsvitenskapelig Institutt ved Universitetet i Trondheim. En understreker at det nye faget kristendomskunnskap bør være av "deskriptivt orienterende art", dersom det skal fungere for alle elever i grunnskolen.19 Noe annet vil være uakseptabelt ut fra "alminnelig" religionsfrihetstenkning. I NOU 1995:9 (og i forslag til fagplan) finner instituttet derimot "normative" formuleringer knyttet til evangelisk-luthersk kristendomsforståelse (s. 2), og en havner da i "løsninger som for en hel del minoritetsgrupper åpenbart oppleves som overgrep fra storsamfunnet og majoritetskulturen" (s. 3). Dersom det overordnede mål er et fellesfag i en enhetsskole, må faget ha en mer deskriptiv orienterende karakter enn det som Pettersen-utvalgets innstilling legger opp til. 3. Kultur og religion - en sammenblanding.I flere høringsuttalelser betones
det at en foretar en sammenblanding av kultur og religion i NOU
1995:9. Denne kritikk kommer fra ulike høringsinstanser.Vi
har ovenfor vist både til Barneombudet og Norsk kommuneforbund
som berører dette spørsmål, men også Norsk
Lærerakademi er kritisk til innstillingen på dette
punkt. Ofte nevnes kulturell og religiøs identitet sammen
i utredningen, og "kristendommen som kulturell tradisjon og
som tro blir ikke alltid holdt fra hverandre".20
En understreker at også "innfødte" nordmenn
kan ha en annen livssynsmessig identitet enn kristne, men likevel
i "veldig stor grad samme kulturelle identitet (i den grad
det finnes en norsk kultur)". På den andre side kan innvandrere
ha "en religiøs identitet som kristne, men en annen
kulturell identitet". I samfunnet bør en derfor gi en
undervisning som er basert i egen religion eller livssyn, og der
en får hjelp til å skille mellom det religiøse
og det kulturelt bestemte i egen tradisjon. Også Kristne
Friskolers Forbund deler denne prinsipielle innvending mot NOU
1995:9.21
Også i høringsuttalelsen
til Det Mosaiske Trossamfund dveler en ved kulturbegrepet,
og mener at det i et "flerkulturelt samfunn" er nødvendig
å ha kunnskap og åpen dialog om hverandres kultur og
religion (s. 1). Gjennom det er det mulig å "gi håp
om en fredelig, jevnbyrdig sameksistens". I Pettersen-utvalgets
innstilling blir imidlertid minoritetsgruppers tro og livssyn sett
og opplevet gjennom kristne "kulturbriller", ikke minst
på grunn av den "kristologiske innfallsvinkel" som
gjennomsyrer hele utredningen (s. 2). Dermed vises det ingen respekt
for andres kultur, og det skjer et "kulturelt overgrep"
(s. 4-5). 4. Modellen i NOU 1995:9 - et opplegg for identitetsbekreftelse?Et gjennomgående tema i mange høringsuttalelser er spørsmålet om identitetsdanning for grunnskolens elever. I faget skal hver elev, uansett bakgrunn i livssyn eller religion, utvikle sin egen identitet heter det i NOU 1995:9 (jf. s. 29-32, 52). Forskerforbundets forening for lærerutdanning mener at identitetsbegrepet er problematisk når det flerkulturelle samfunn skal drøftes.23 Det er særlig to hensyn som er aktuelle i den forbindelse. For det første bør et fellesfag bidra til å skape en opplevelse av samhørighet i et flerkulturelt samfunn. Deretter bør faget fungere som en støtte til elevene og deres foreldres ønske om å bevare en tradisjonsidentitet. I særlig grad gjelder det å ta vare på minoritetenes identitetsbygging, dersom enhetsskoletanken skal overleve. Lærerutdanningsrådet mener at det identitetsdannende er tilstrekkelig ivaretatt i NOU 1995:9 når det gjelder barn som hører til kristne trossamfunn, men at det er "langt dårlegare" lagt til rette for barn med annen livssynstilknytning.24 Det påpekes også av f.eks. Budd-histforbundet. I innstillingen fremtrer faget som "et kristent identitetsbyggende fag", og i det fremlagte forslag til fagplan er det "den evangelisk-lutherske kristne identiteten som domine-rer fullstendig".25 En finner her en "massiv påvirkning" i en bestemt retning, og en gir "kun ... elever med kristen bakgrunn et godt tilbud om å styrke sin religiøse identitet" (s. 2-3). For elever med buddhistisk bakgrunn innebærer det fremlagte planforslag "en nedbrytning av den religiøse identitet ... og en undergravning av buddhistiske foreldres religiøse oppdragelse av sine barn". Den samme kritikk fremmes av Jehovas Vitner. Hele opplegget i NOU 1995:9 er i strid med Jehovas Vitners trosgrunnlag og dermed mot foreldreretten - "særlig når denne opplæringen har som formål å gi barna en annen trosmessig identitet enn den foreldrene gir barna opplæring i".26 Koblingen av foreldrett og identitetsbegrep finner vi også i uttalelsen til Norges Frikirkeråd. En viser til at en i NOU 1995:9 påviser religionens rolle for identitetsdannelse, men uttrykker at "denne delen av skolens undervisning ikke må komme i konflikt med foreldrenes rett til å oppfostre barnet i den religion/livssyn de selv ønsker" (s. 1). En uttrykker "alvorlig tvil" i forhold til innstillingen på dette punkt. Også Human-Etisk Forbund mener at NOU 1995:9 "ikke ivaretar minoritetselevenes rett verken til livssynsfrihet eller identitetsbekreftelse" (HEFs uttalelse om læreplan, s. 3). Og Barneombudet problematiserer uttrykket "norsk identitet": Dette uttrykk kan i dag være knyttet til andre strømninger religiøst og kulturelt enn de som kommer til uttrykk gjennom den norske statskirken (s. 3). I spørsmålet om identitet finner vi saklige spenninger i høringsuttalelser fra endel institusjoner med kirkelig tilknytning. Misjonshøgskolen understreker at barn som tilhører nasjonale og religiøse minoriteter "under enhver omstendighet har en tverrkulturell oppvekst".27 Det er dokumentert at barn som kommer fra andre land eller som har foreldre med røtter i et annet land, "strever med å utvikle en identitet" - men det viser seg at disse kan "finne en identitet nettopp som tverrkulturelle" (s. 3). Og mye tyder på at det er av stor betydning å kjenne oppvekstlandets kultur og verdier godt for å utvikle denne identitet. Det er dessuten grunn til å tro at barn, f.eks. fra muslimske hjem, har en sterk religiøs identitet allerede når de begynner på skolen. Også Det praktisk-teologiske seminar understreker at identitetstenkningen i skolen bør ta utgangspunkt i at det er mulig å bygge en identitet "ved hjelp av pluralitet" og det impulsmangfoldet de unge blir utsatt for (s. 2). I NOU 1995:9 overbetones "nødvendigheten av felles religiøst materiale i identitetsdanningen", og behandlingen av identitetsbegrepet er derfor mangefullt (s. 3). Det teologiske Menighetsfakultet ser også det identitetsskapende i sammenheng med samfunnets livssynsmessige pluralisme, og hevder at religiøs eller livssynsmessig identitet er "avhengig av et minimum av felles fortrolighet med andre religioner og livssyn" (s. 7). Det gjelder både for majoritet og minoritet i samfunnet. Siden forslaget i NOU 1995:9 "for så vidt favoriserer kristen tradisjonsformidling i skolen" (på grunn av religiøs tradisjon og oppslutning, s. 6-7), så betones nødvendigheten av å legge forholdene til rette for "minoritetenes behov for egen tradisjonsformidling og identitetsdannelse på en god nok måte" (s. 7). For Menighetsfakultetet er det klart at det er "minoritetselevenes identitet som i utgangspunktet er dårligst ivaretatt med forlaget om et utvidet kristendomsfag" (s. 8), og at en derfor bl.a. bør gi (delvis) fritatte elever i faget alternativ undervisning på skolen (s. 10) og samtidig økonomisk støtte til undervisning i regi av eget trossamfunn (s. 7). Norsk lærerakademi betoner det problematiske ved det nye kristendomsfagets "identitetsskapende funksjon", for - i forhold til det religiøse - er dette bare mulig dersom elevene har samme trosbasis som faget (s. 4). Det nye kristendomsfaget vil bli "relativistisk", selv om dette ikke er intensjonen ut fra NOU 1995:9. Innstillingens modelltenkning om et nytt felles kristendomsfag "ivaretar [heller ikke] den mer dyptgripende og eksistensielle religiøsitet som kommer til uttrykk i religionens sannhets- og normativitetsforpliktelse" - derfor blir "innlevelse og trygghet i egen forankring" svekket ut fra en tendens til relativisering (s. 2). En trenger derfor et mer "profilert og konsistent fag" enn det NOU 1995:9 tegner opp (s. 10), og en må finne frem til en modell som ivaretar "foreldrerett og identitetsdannelse" på en bedre måte (s. 12). Det er her nemlig ikke bare snakk om "hvilken tro elevene skal komme til eller velge [dvs. i løpet av skolegangen], men hvilken tro de har [fra sine hjem] og som undervisningen skal gi innhold og trygghet i" (s. 4). Vi ser altså at Norsk Lærerakademi argumenterer motsatt av teorien om identitetsskaping ved hjelp av pluralitet. Det er derfor logisk at akademiet etterlyser en tydeligere markering av fagets konfesjonelle forankring i tråd med premissene for skoleloven av 1969 og Mønsterplanen fra 1987 (M-87). Faget bør derfor gi elevene kjennskap til kristendommen, slik at det kan "danne grunnlag for elevenes tro og være til veiledning for deres liv" (s. 11). Også Det teologiske Menighetsfakultet fokuserer på faren for å "relativisere alle spørsmål som har med sannhet å gjøre", men med utgangspunkt i innstillingens forslag og tenkning mener en at det er mulig å motvirke dette (s. 8). Det vesentlige er at ulike helhetssyn formidles på en "saklig måte, at de ikke rotes sammen, og at de får ... komme til uttrykk med sine forskjellige perspektiver på andre religioner og livssyn". Fokusering av sannhetsspørsmålene og hjelp til egenidentitet vil da være to sider av samme sak, og "begge deler forutsetter at forankring i eget ståsted kombineres med kunnskap om andres tro". Institutt for kristen oppseding (IKO) tolker NOU 1995:9 slik at det nye kristendomsfaget ikke skal være et nytt religionsvitenskapelig eller kulturhistorisk fag, der "alle religioner og livssyn likestilles" (s. 2). Faget er heller ikke et "orienteringsfag som bare gir nøktern og nøytral orientering om kristendom og andre religioner og livssyn". Faget er tvert om et kristendomsfag som har en "tydelig kjerne", og det skal formidle kristen tro og tradisjon slik den fremstår i Bibelen og evangelisk-lutherske bekjennelser. Dette må være tydelige premisser, slik at faget i praksis ikke skal kunne utvikles til et "felles verdifag". Faget bør ha en "formende og holdningsskapende funksjon", og "påvirkningen" i faget kommer fra et budskap som "appellerer både til tro og handling". Skal faget ha en slik funksjon, må det imidlertid gis mulighet for helt fritak i faget (s. 5). IKO savner også en sterkere understrekning av trosdimensjonen i faget, for det er først og fremst i "møte med denne at kristendommens skapende og korrigerende krefter utløses både på individ- og samfunnsnivå" (s. 2). En bør derfor ikke betone den "kulturelle nytteverdi" så sterkt at en overser det mest karakteristiske ved faget og den egenverdi dette representerer. Det er et poeng at elevene får møte "det budskap som faget representerer, - og at dette skal være med på å forme deres personlige utvikling" - og i den sammenheng: "... å forme deres identitet". IKO stiller seg imidlertid spørrende til om en ut fra innstillingens intensjoner kan forvente at den livssynsmessige identitet kan bli ivaretatt i et felles fag i skolen (s. 4). Det er vesentlig at elevene på skolen finner "rom for de verdiene de har med seg" (dvs. fra sine hjem), men skolens evne til å gi hjelp i elevenes identitetsdannende prosess synes for "uproblematisk i utredningen". IKO maner derfor til "nøktern realisme" i forhold til skolens identitetsdannende oppgave gjennom et felles kristendomsfag. "Identitets- og identifikasjonsfigurene" må en derfor i hovedsak regne med å finne utenom elevgruppen selv. Sammenliknet med denne tolkning av NOU 1995:9 understreker f.eks. Det teologiske fakultet at en i det nye kristendomsfaget må skape et "reelt kulturmøte" og "eit ope dialogfag" (s. 2, 5). Elever i en ny flerkulturell situasjon må få hjelp til å bli trygge på sin identitet og til å bli "opne og forvetne på andre truer og tradisjonar" (s. 3). Hovedsaken i forhold til minoritene er at de får kjenne seg trygge på at dette blir et "kunnskapsfag - ikkje eit kristningsfag" (s. 5). Skal faget makte det, må faget imidlertid ikke bli et "tørt kunnskapsfag, men eit identitetsgjevande fag der innleving og forteljing er vesentleg - og der andre livssyn enn det kristne skal få plass og møtast med den same innleving som kristendomen". Lar dette seg realisere, kan faget bli viktig for å fremme et samfunn med toleranse, forståelse for ulikheter og samling om felles verdier (s. 2). Skal et flerkulturelt samfunn henge sammen, "føreset det at den enkelte både har ankerfeste i eigen kulturell identitet og i fellesverdiar" (s. 3). 5. Alternative modeller til NOU 1995:9.Flere høringsuttalelser betoner at ordningen med et felles verdifag e.l. er en bedre løsning enn den som er skissert i NOU 1995:9. Skolenes Landsforbund ber departementet å legge NOU 1995:9 til side og heller arbeide for et felles fag i religion og livssyn (s. 1). Dette fag bør være konfesjonsfritt og åpent, og det bør inkludere religionskunnskap, livssynskunnskap, etikk og filosofi. På grunn av kristendommens dominerende plass i norsk kultur og historie, bør faget likevel være preget av dette. Også Norsk Studentunion (s. 2) og Landslaget for Norges lærerstudenter (s. 2) gir sin tilslutning til denne tenkning, og en ønsker ny behandling av faget. Norsk lærerlag er også kritisk til modellen i NOU 1995:9. En ønsker et fag med betegnelsen "Religion og livssynskunnskap" som "inkluderer, som innbyr til dialog og som kan gjelde alle" (s. 2). Det fremlagte forslag har et "for snevert utgangspunkt", og den konfesjonelle forankring i det evangelisk-lutherske danner ikke et godt utgangspunkt når det gjelder tilnærming til andre religioner og livssyn. Prinsipielt dekkes dette syn også av en rekke andre instanser og organisasjoner, bl.a. Barneombudet, Statsansattes Landsforening, Landsorganisasjonen i Norge, Norsk Kommuneforbund og Human-Etisk Forbund. Men tanken om et felles verdifag støttes også av religiøse og kirkelige instanser. Det Mosaiske Trossamfund ser positivt på tanken om dialog mellom tros- og livssynsretninger og tanken om å skape en felles kulturell og etisk referanseramme for barn i norsk skole (s. 1). Det er nemlig behov for "et felles etisk grunnlag i samfunnet", og en ønsker et "tilnærmelsesvis obligatorisk, konfesjonsfritt verdi- og holdningsfag der alle religioner og livssyn, filosofi og etikk blir undervist etter religionshistoriske prinsipper" (s. 6). I tillegg til dette foreslår en et "rent konfesjonsbundet kristendomsfag" for elever som tilhører den kristne religion. Også Islamsk Råd Norge ønsker et fellesfag som tar "utgangspunkt i felles normer og verdier", samtidig som alle elever på barnetrinnet bør få undervisning i egen tradisjon og religion med tanke på identitetsgrunnlag (s. 4). Også Buddhistforbundet ønsker et "felles ikke-konfesjonelt religionsfag", selv om et slikt fag vil være "mindre ... identitetsbyggende i konfesjonell forstand" (s. 5). Nasjonalt Åndelig Råd for Bahá'íer i Norge ønsker også et "felles religionsfag" i skolen med vekt på "å utvikle etiske holdninger og verdier hos unge".28 I forhold til NOU 1995:9 ønsker en imidlertid i langt sterkere grad å fokusere på utviklingen av "holdninger og verdier" hos skolens elever. Kunnskap og informasjon bør bare være "virkemidler" i det holdningsskapende arbeid og i forhold til det å "bygge meningsfulle sosiale relasjoner som grunnlag for vennskap, familieliv, yrke og, i sin ytterste konsekvens - fred i verden" (s. 2). I forhold til en slik målsetting er NOU 1995:9 for mye "tema- og kunnskapsorientert i stedet for handlingsorientert". Ønsket om et felles verdifag gjenfinnes i flere kirkelige høringsinstanser. Oslo katolske Bispedømme går mot løsningen i NOU 1995:9 og ønsker heller et "nytt verdifag", dvs. et fag som kan gi barn og unge "nødvendige grensesettende normer, dette å skape et felles verdi- og normgrunnlag på tvers av etniske grupperinger og grupper med forskjellig tro og livssyn".29 En ønsker at skolen skal skape en dialog om verdispørsmål og "om mulig en felles identitet som kan ligge som en overbygning over ulike grupper og gi grunnlag for en harmonisk utvikling i et pluralistisk samfunn". Grunnen til at en fra romersk-katolsk hold går mot modellen i NOU 1995:9, er bl.a. at et nytt felles kristendomsfag "uvegerlig" vil utvikle seg i retning av et "livssynsfag løsrevet fra kristen tro og lære og mere basert på det vanlige, alment aksepterte." (s. 1). En slik utvikling tilskyndes av forelderetten, UNESCOs konvensjon mot diskriminering osv. Oslo Katolske Bispedømme er også kritisk til å bringe dialogen inn som metode i faget kristendomskunnskap, "før man har lært og grepet det man selv har". Det kan nemlig "øke relativiseringen og de problemer samtiden gir oss" og snarere motvirke identitetsdannelsen. Også Vennenes Samfunn Kvekerne ønsker et fellesfag. Det bør være "romslig" og preget av "mangfold" (s. 1). Navnet på det nye faget bør derfor være "Religion og livssyn". Å danne et nytt og inkluderende kristendomsfag, slik NOU 1995:9 foreslår, mener en er umulig på grunn av religionsfrihetens prinsipp. Det Norske Baptistsamfunn er også positiv til et "felles fag i verdiorientering" som alle elever kan ta del i, for da vil "trosfriheten også gjøre sitt inntog i den offentlige skole" (s. 4). Innholdet i faget bør bygge på de "felles demokratiske sosiale og humanistiske ideene vi kan ha felles i det norske samfunnet". Konfesjonsbundet undervisning bør drives av de enkelte religions- og livssynssamfunn selv. Når det gjelder andre frikirkesamfunn, f.eks. Metodistkirken i Norge, så støtter en tanken i NOU 1995:9 om et felles kristendomsfag - men da uten evangelisk-luthersk konfesjonsforankring og med vekt på det felleskristelige (s. 1). En ønsker å se kristendommen i et større internasjonalt perspektiv og ikke ut fra "et klart mindretall", dvs. det lutherske. Også Norges Frikirkeråd understreker at kristendommen bør fremstilles ut fra det "felleskristelige" - ikke minst som følge av den økumeniske utvikling (s. 2). Av andre instanser som understreker det større og internasjonale perspektiv er Forskerforbundets Forening for Lærerutdanning. Den lutherske konfesjonsforankringen bør oppgis til fordel for "kvantitetsbestemmelser" for å synliggjøre kristendommen som den religiøse hovedtradisjon i europeisk kultur og lutherdommen som norsk hovedtradisjon (s. 2). Innfallsvinkelen i fagstoffet bør være den "europeiske akademiske tradisjon med bruk av deskriptivt begrepsapparat og kritisk refleksjon" og å la de ulike tradisjoner komme til uttrykk på egne premisser (s. 1-2). Som vi ser: Instanser med ulik livssynsbasis støtter tanken om et felles verdifag. I høringsuttalelsene uttrykker en tro på visse felles verdier og et ønske om å gjøre disse verdier til basis for liv og sameksistens i samfunnet. Det er også et fellestrekk ved disse uttalelser, at et felles verdifag bør kunne gi kunnskap og forståelse for kristendommens betydning i vår kulturkrets uten at skolen av den grunn anbefaler eller favoriserer kristendommen fremfor andre livssyn. 6. Ønske om et sterkere kristendomsfag.Mens endel høringsuttalelser kritiserer NOU 1995:9 for å beholde konfesjonsforankring og kristendomstilknytning, så kritiseres utredningen i andre høringsuttalelser for å utvanne det tradisjonelle kristendomsfaget. Norsk lærerakademi vil bevare det tradisjonelle kristendomsfaget (ut fra premissene i skoleloven av 1969 og M-87), men innenfor rammen av en ny modell: Flertallet av skolens elever bør gis tilbud om et identitetsdannende kristendomsfag med en tydelig konfesjonell markering, mens andre elever gis tilbud om et alternativt opplegg bygget på deres tro fra 2. til 10. klasse (s. 11). Fritak fra kristendomsundervisningen må knyttes til religions- eller livssynstilhørighet. I tillegg til dette tilbys alle elever en ny undervisningsenhet som kalles "Kultur og samfunn" (fra 2. til 10. klasse). Dette blir da et "møtested" for alle elever og dermed et obligatorisk fag. Faget bør hente stoff fra norsk kulturtradisjon med vekt på kristne og humanistiske verdier, men også fra det internasjonale samfunn "hvor norsk tradisjon møter andre kulturer preget av annen tenkning, holdning og handling" (s. 12). Også Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn ønsker å beholde et "spesifikt kristendomsfag" i skolen, samtidig som skolen har livssynsfag som et nøytralt orienteringsfag.30 Det er nemlig "uakseptabelt" at andre livssyn verdimessig sidestilles med kristendom i en skole med en kristen formålsparagraf. Siden norsk grunnskole er en "kristen skole", bør kristne verdier "løftes fram som mer verdifulle enn andre livssyn". Elevene bør gjøres kjent med andre livssyn, men elevene trenger "veiledning og hjelp til å gjøre de gode og rette valg". 7. Synspunkter fra skoler og kommuner.En rekke skoler, kommuner og fylkeskommuner har innsendt høringsuttalelser i anledning NOU 1995:9 og uttrykker i hovedsak støtte til utredningens tenkning. Synspunktene i høringsuttalelsene spriker imidlertid fra det helt aksepterende til det helt avvisende. Vi skal stikkordsmessig trekke frem noen problemstillinger fra uttalelsene: a. I flere høringsuttalelser uttrykkes skepsis mot Pettersen-utvalgets forslag om delvis fritak fra det nye kristendomsfaget, og en mener at det er uheldig med fritaksordninger. Dette synspunkt begrunnes gjerne bl.a. med de praktiske og administrative problemer som fritak vil medføre.31 Andre uttalelser betoner derimot nødvendigheten av helt fritak fra faget, bl.a. ut fra tanken om foreldreretten.32 b. Enkelte høringsuttalelser stiller spørsmål ved relevansen i NOU 1995:9 med tanke på landet som helhet: Er problematikken i utredningen et typisk storbyproblem?33 Ellers markerer en rekke uttalelser nødvendigheten av at kristendommen bør gis en dominerende plass i det nye kristendomsfaget, og at denne side ved faget ikke bør svekkes eller reduseres.34 Flere ønsker derfor å styrke kristendomsfagets stilling i grunnskolen, og ønsker av den grunn å beholde nåværende ordning med et kristendomsfag og et alternativt tilbud om livssynskunnskap. Et spesielt problem i den sammenheng er hvordan enkelte markante livssynsmessige grupperinger stiller seg til et nytt kristendomsfag. Problemstillingen kan illustreres ved uttalelser fra Alta kommune. Her går en i prinsippet inn for et utvidet innhold i kristendomsfaget i grunnskolen i tråd med NOU 1995:9, men frykter at faget blir "så inkluderende at det favner om alt og alle uten mulighet for alternativ undervisning" - og med det vil foreldre "føle seg overkjørt".35 En peker på at grupper utenfor statskirken til nå er blitt gitt alternativ undervisning, og at det fremdeles er behov for tilsvarende tilbud - også for grupper som er tilsluttet statskirken, men som synes at "nåværende tilbud er for utvannet og som av samvittighetsgrunner derfor holder barna borte fra undervisningen". Uttalelsene fra Alta kommune bør
leses i lys av problemstillinger som fremkommer i to andre uttalelser
i anledning NOU 1995:9, nemlig fra Elvebakken skole og Elvebakken
Læstadianske Menighet i Alta kommune. Fra Elvebakken skole
viser en til erfaringer med M-87 og kristendomsfaget i forhold til
enkelte kretser av den Læstadianske Menighet: Elever er holdt
borte fra kristendomstimene.36
På den bakgrunn stiller skolen spørsmålet: Hva
skjer hvis grunnskolen får et utvidet kristendomsfag i tråd
med tenkningen i NOU 1995:9? Skolen "vet" at problemer
vil dukke opp og understreker konsekvensene: Det nye kristendomsfaget
vil "utilsiktet" ekskludere mennesker som "gjerne
regnes for å være de mest lutherske av alle innenfor
kirken" - og det "gjelder sikkert ikke bare læstadianerne
i Elvebakken skolekrets, men konservative kristne over hele landet".
c. På den andre side kritiseres NOU 1995:9 i flere uttalelser for ikke å ta nok hensyn til livssynsmessige minoritetsgruppers interesser.38 I den sammenheng er en også gjerne kritisk til fagets konfesjonelle forankring. Forankringen representerer en binding som gir kristendommen en for dominerende plass i faget, undervisningen blir ikke åpen nok og en reell dialog hindres.39 Denne type kritikk kan illustreres gjennom høringsuttalelsen til Huseby skole (Trondheim kommune): Det foreslåtte fag hevdes å være "åpent og inkluderende", men faget fremtrer kun som et "tradisjonelt kristendomsfag med tilføyelser".40 Faget er "skjevt og ensidig" i sin identifisering med norsk kulturarv, kristen tro og etikk osv. Feilen er at en i NOU 1995:9 henviser til statistikk, dvs. at kristendommen favoriseres, fordi kun 5% av elevmassen i Norge velger livssynsundervisning. Det foreslåtte fag er "lite egnet" i skolen. Også uttalelsen fra Asker kommune illustrerer synspunkter som gjenfinnes i høringsuttalelser til NOU 1995:9. Det finnes en "dobbelthet i faget" (toleranse overfor "de andre" - men på den kristne tros premisser) som må fjernes, dersom faget skal favne alle skolens elever.41 Den kristne tros "sannhet" er knyttet til faget som et premiss, og det betyr en krenkelse for ikke-kristne elever (s. 2). Skal en unngå identitetskrenkelse, må sannhetsgehalten i alle elev- og foreldregruppers overbevisning behandles likt. Kravet om "likeverdighet" er dermed ikke behandlet på en tilfredsstillende måte i utredningen, og perspektivet er "i stor grad etnosensentrisk" (s. 2-3). En minner om at Norge ikke lenger er et "homogent samfunn kulturelt og religiøst", og det vil i stadig mindre grad bli det (s. 2-3). Et hovedsynspunkt i kritikken er derfor at NOU 1995:9 mer representerer en "videreføring av kristendomsfagets tradisjon i skolen enn en bebudelse av en faglig nyskapning" (jf. Huseby skole). d. Som en erstatning for dagens kristendomskunnskap og livssynskunnskap ønsker Oslo kommune et "utvidet holdningsfag".42 Undervisningen bør organiseres "adskilt", dvs. på barnetrinnet i grupper knyttet til religiøs og livssynsmessig tilknytning, og på ungdomstrinnet i større grad av felles undervisning. En anbefaler også at elever kan fritas fra "hele eller deler" av faget, dersom foreldrene krever det (pkt. 2). Som del av et holdningsfag bør det derfor utarbeides "alternative planer" i bestemte religioner eller livssyn - "eventuelt som egne fag" (pkt. 3). Kristendomsdelen i et utvidet holdningsfag bør imidlertid være "forankret" i kristendommen, slik at elevene kan få "kjennskap til kristen tro og tradisjon på linje med norsk språk, historie og kultur" (pkt. 4). Prinsippene som ligger til grunn for vedtaket i Oslo kommune lar seg vel tilpasse tenkningen i Læreplan for et utvidet kristendomsfag, der en åpner for lokale valg av lærestoff på de ulike stadier i grunnskolen.43 Oslo kommune går imidlertid flere skritt utover tenkningen i NOU 1995:9 (s. 8), da en også foreslår muligheten for helt fritak fra undervisningen og samtidig anbefaler at skolen utarbeider alternative fagtilbud. I saksdokumentene i Oslo kommune heter det at NOU 1995:9 har skapt "uro", og en ber derfor departementet utarbeide "alternativer for undervisning i kristendom, livssyn og religion".44 8. Oppsummering.Vi registrerer en betydelig uro og i flere tilfeller alvorlige livssynsmessige (men også faglige) motforestillinger i flere høringsuttalelser om tenkning og modellvalg i NOU 1995:9. I flere tilfeller resulterer dette i at Pettersen-utvalgets innstilling ikke anbefales. På den andre sider er det høringsuttalelser som aksepterer premisser og modellvalg i utredningen, og som derfor gir støtte til iverksetting. Styrken og bredden i den kritiske del av høringsuttalelsene tyder imidlertid på at debatten om grunnskolens kristendomsfag vil fortsette i årene fremover. I den sammenheng kan det være grunn til å understreke betydningen av en tverrkulturell og tverrfaglig dialog om problemstillinger, både av prinsipiell og praktisk art, som bl.a. kommer frem gjennom høringene.45 Slik kan verdifullt høringsmateriale bli tatt vare på, fulgt opp og prøvet i forhold til et samfunn som (sannsynligvis) fortsatt utvikler seg i tydeligere tverrkulturell retning. Kilder:Høringsuttalelser til NOU 1995:9
(KUFs arkiv).
[tilbake] 1 Jf. debatten om dette i et historisk perspektiv knyttet til grunnskolens kristendomsfag, Steinar Moe: "Kristendomskunnskap eller felles verdifag? Linjer i utviklingen i grunnskolen 1945 - 1995", Prismet Temahefte 1995, 32 s. [tilbake] 2 Jf. også Innst. S. nr. 93 (1994-95) og forslag om "en religionsnøytral opplæring i kultur, verdier og livssyn" fra stortingsrepresentant Ellen Chr. Christiansen. [tilbake] 3 F.eks. fra Akademikernes Fellesorganisasjon (AF), Norsk skolelederforbund, Lærerforbundet, Lærerutdanningsrådet osv. Også et betydelig antall kommuner, fylkeskommuner og skoler utover landet støtter innstillingen. Utenriksdepartementet har dessuten vurdert NOU 1995:9 i forhold til Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser, og en konkluderer med at staten i utgangspunktet står fritt til å velge hvordan undervisningen i offentlig skole skal organiseres (Høring. NOU 1995:9 Identitet og dialog, fra Utenriksdepartementet 4/10-95, s. 14). Men staten har samtidig "plikt til å respektere minoritetens rett til å bevare og utvikle sin egen identitet", dvs. at obligatorisk undervisning ikke må være av en slik art som gjør den egnet til å påvirke elevene til å velge et bestemt livssyn". Ulike kirkelige og teologiske instanser uttaler seg også positivt til hovedsynspunkter i innstillingen, f.eks. Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Det praktisk-teologiske Seminar ved Universitetet i Oslo, Det teologiske Menighetsfakultet, Misjonshøgskolen (Teologisk fakultet), Den norske kirkes presteforening, biskoper i Den norske kirke, Kirkerådet i Den norske kirke, Den norske kirkes kateketforening osv. Også Institutt for Kristen Oppseding (IKO) slutter opp om NOU 1995:9. [tilbake] 4 Jfr. St.meld. nr. 14 (1995-96), 5-6, 11-12, som viser at departementet har tatt hensyn til visse innvendinger fra minoritetsgrupper når det gjelder fagets endelige utforming. I meldingen gjengis pro et contra-argumenter ved høringen av NOU 1995:9. Se også den vedlagte Læreplan til Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering, 19ff, der en også har gjort enkelte endringer i forhold til tidligere fremlagte planforslag. [tilbake] 5 Vi har foretatt en grovinndeling av utvalgte typer høringsuttalelser knyttet til institusjoner: 1. Kommuner og skoler. 2. Skole-, student- og lærerorganisasjoner. 3. Yrkesorganisasjoner og statlige organisasjoner. 4. Kirkelige og teologiske institusjoner. 5. Religioner og livssynsorganisasjoner. 6. Kirkesamfunn og menigheter utenfor Den norske kirke. Jf. St.meld. nr. 14 (1995-96), 5-6, der en foretar inndelingen på en litt annen måte. Pr. 30/10 -95 var det innsendt totalt 236 høringsuttalelser til departementet. [tilbake] 6 NOU 1995:9 Identitet og dialog. Høringsuttalelse fra Barneombudet, 29/9-95, s. 3. [tilbake] 7 Identitet og dialog. Høringsuttalelse fra Norsk Studentunion, 2/10-95, s. 3. [tilbake] 8 Human-Etisk Forbunds høringsuttalelse om Læreplan - et utvidet kristendomsfag, 13/9-95, s.2-3, jf. Høringsuttalelse fra Human-Etisk Forbund om NOU 1995:9, 4/9-95, s. 3. [tilbake] 9 Identitet og dialog. Kristendomskunnskap, livssynskunnskap og religionsundervisning. Høringsuttalelse fra Norsk kommuneforbund, 6/10-95. [tilbake] 10 Høringssvar til NOU nr. 9, 1995, Identitet og dialog, fra Det Mosaiske Trossamfund, 14/9-95, s. 3. [tilbake] 11 Høringsuttalelse vedrørende NOU 1995:9, Identitet og dialog, 28/9-95, s. 1-2. Referansene til NOU 1995:9 er kp. 9.3 (om den estetiske dimensjon) og 9.6 (om den levende fortelling). [tilbake] 12 NOU 1995:9, Identitet og dialog. Høringsuttalelse fra Det Norske Baptistsamfunn, 1/10-95, s.1-2. [tilbake] 13 NOU 1995:9, Identitet og dialog. Høringsuttalelse fra Norges Frikirkeråd, 2/10-95, s. 1-2, jf. referansen til begrepet "virkelighetsforståelse", s. 1. [tilbake] 14 Høringsuttalelse NOU 1995:9, 28/10 -95, fra Vennenes Samfunn Kvekerne, s. 1-2. [tilbake] 15 Høringsuttalelse. NOU 1995:9 Identitet og dialog, fra Det praktisk-teologiske Seminar, 9/10-95, s. 3. [tilbake] 16 NOU 1995:9 Identitet og dialog, høringsuttalelse fra LO, 9/10-95. [tilbake] 17 NOU 1995:9 Identitet og dialog - Høringsuttalelse fra Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter (KIM), 19/9-95. KIM er et regjeringsoppnevnt rådgivende organ. [tilbake] 18 LNL/OSRs høringsuttalelse vedrørende NOU 1995:9, 1/10-95, s. 6. [tilbake] 19 Høringsuttalelse, NOU 1995:9 Identitet og dialog, fra Universitetet i Trondheim, Religionsvitenskapelig Institutt, 21/9-95, s. 1. [tilbake] 20 Høringsuttalelse om NOU 1995:9, Identitet og dialog, vedtatt i Akademirådet 15/9-95, s. 4-5. En viser bl.a. til en problematisk formulering i NOU, s. 32, og en "ubeskyttet" formulering s. 10. [tilbake] 21 NOU 1995:9 Identitet og dialog. Høring, 11/9-95, s. 2. [tilbake] 22 Høringsuttalelse om NOU 1995:9, Identitet og dialog, fra Det teologiske Menighetsfakultet, 2/10-95, s. 4. Jf. Innst. S. nr. 15 (1995-96, s. 17) som tar hensyn til denne type innvendinger. Her skjelnes det klart mellom en "kollektiv kulturell identitet" og en "individuell identitet". Dermed motvirker en "overgrep mot minoriteter...". [tilbake] 23 Uttalelse om NOU 1995:9, fra Forskerforbundets forening for lærerutdanning (FFL), s. 2, pkt. 5. [tilbake] 24 Høyringsfråsegn, NOU 1995:9, fra Lærarautdanningsrådet, 29/9-95, s. 2. Synspunktet er gjengitt fra uttalelsens flertall, mens et mindretall hevder at det fremlagte forslag i NOU 1995:9 er "ekskluderende" og ikke gir "grunnlag for dialog, og for mange heller ikke identitet", jf. vedlagte Særuttalelse, s. 2. [tilbake] 25 Buddhistforbundets høringsuttalelse om NOU 1995:9 Identitet og dialog, 28/9-95, s. 2. [tilbake] 26 Høringsuttalelse fra trossamfunnet Jehovas Vitner, NOU 1995:9 Identitet og dialog, 20/9-95. [tilbake] 27 Høringsuttalelse om NOU 1995:9, fra Misjonshøgskolen, Teologisk fakultet, 22/9-95, s. 1-2. [tilbake] 28 Høringsuttalelse om "Læreplan - et utvidet kristendomsfag" for grunnskolen, 20/9-95, s. 2. Uttalelse fra Nasjonalt Åndelig Råd for Bahá'íer i Norge. [tilbake] 29 Uttalelse fra Oslo katolske Bispedømme til NOU 1995:9, Identitet og dialog, 6/10-95, s. 2. [tilbake] 30 Høringsuttalelse om NOU 1995:9, Identitet og dialog, fra "Fagplangruppa i krist.", Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, 28/9-95. Også høringsuttalelsen fra Det norske lutherske Indremisjonsselskap, NOU 1995:9 Identitet og dialog, uttrykker ønsket om å beholde kristendomsfaget "i pakt med den formålsparagraf skolen har og den kirketilhørighet de flest har valgt for barna sine". Utover dette ønsker en et alternativt undervisningstilbud med idehistoriske og religionsorienterte emner. Tankegangen i høringsuttalelsen til Norsk luthersk Misjonssamband, 1/10-95, er prinsipielt den samme. [tilbake] 31 Representanter for dette synspunkt er f.eks. skoler i Askim kommune (Askimbyen skole, Eid skole, Korsgård skole), Elverum kommune (Elverum ungd.skole), Skien kommune, Porsgrunn kommune, Lunner kommune, Holmestrand kommune, Skaun kommune osv. En rekke kommuner (også av de her nevnte) argumenterer også mot fritaksrett ut fra ideen om enhetsskole, om viktigheten av en felles kunnskapsbase e.l. [tilbake] 32 F.eks. Osterøy kommune, jf. Namsos kommune osv. [tilbake] 33 Dette gjelder særlig i enkelte få utkantkommuner, f.eks. Froland kommune, jf. også Alta kommune (Elvebakken skole). [tilbake] 34 Jf. Hareid kommune (Oppvekstetaten), Nord-Aurdal kommune, flere skoler og kommuner i Aust-Agder (f.eks. Åmli skule, Lillesand kommune, Froland kommune), Vinje kommune (Kvitsund Gymnas), Eigersund kommune, Birkenes kommune osv. [tilbake] 35 Høringsuttalelse til NOU 1995:9, Identitet og dialog, fra Alta kommune, skoleetaten, s. 1. [tilbake] 36 Uttalelse om NOU 1995:9 fra Elvebakken skole, Alta kommune, 21/9-95. [tilbake] 37 Høringsuttalelse om NOU 1995:9, Identitet og dialog, fra Styret i Elvebakken Læstadianske Menighet, 29/9-95. [tilbake] 38 F.eks. Døli skole (Ullensaker kommune), Modum kommune (andre livssyn/religioner har fått "for liten plass"), Drammen kommune, Huseby skole (Trondheim kommune), Stange kommune. Jf. også Skien kommune som hevder at NOU 1995:9 setter for "ensidig fokus" på at det er kristendommen som skal danne utgangspunkt for dialogen og identitetsbyggingen". [tilbake] 39 Jf. Namsos kommune, Ringsaker kommune, Nesodden kommune, Statens utdanningskontor Oppland. [tilbake] 40 Høringsuttalelse vedr. NOU 1995:9, Identitet og dialog, fra Huseby skole, Trondheim kommune, s. 1-2. [tilbake] 41 Høringsuttalelse fra Asker skolestyre, NOU 1995:9, Identitet og dialog, 2/10-95, s. 1. [tilbake] 42 NOU 1995:9, Identitet og dialog. Høringsuttalelse fra Oslo kommune, Oslo bystyrets sekretariat 19/10-95, pkt. 1. [tilbake] 43 Jf. Læreplan for et utvidet kristendomsfag, 20/7-95, s. 1. [tilbake] 44 Jf. Byrådsak 276 av 3/10-95. Her hevdes det at en bør utarbeide et "utvidet holdningsfag i grunnskolen i tråd med føringene i saken om holdningssak ved Ila skole (bystyresak 146/94)". [tilbake] 45 Jf. St.meld. 14 (1995-96), s. 11f, som viser at det allerede har vært dialog mellom departement og ulike minoritetsgrupper i forbindelse med høringsuttalelsene og utarbeidingen av fagplanen til det nye kristendomsfaget. Det er gitt "viktige råd og innspill som departementet har kunnet bygge på".
|
|||
|
|
|||
| Copyright © 1996 forfatteren | |||
 |
|||
|
|
Avdeling for lærerutdanning : KRL | ||
|
|||
|
|
|||
Notat 6/96
