Skulptur i Horten

Fole

Billedhugger Arne Durban

Et typisk trekk ved billedhuggeren Arne Durbans mangfoldige produksjon, er at skulpturene hans i stor grad er direkte avbildninger av naturen. Mens det i Durbans billedhuggergenerasjon har vært strebet mot “gjenoppliving” av naturen, har han selv beveget seg nær det som minner om fotografisk gjengivelse av modellen.

Dette preger også de fire arbeidene Oslo-kunstneren er representert med i Horten, og ikke minst folen som står på lekeplassen i Lystlunden. Folen har fått sine karak-teristiske, langbeinte trekk, og med sin stillestående og naturalistiske form er den nesten “kjedelig vakker” om man kan bruke et sånt uttrykk. Den er støpt i bronse og er montert i en sandkasse som er omrammet av en brosteinskant.

Man kan savne noe av den ilagte unghest-uro som normalt preger en fole, men som den er, passer skulpturen forsåvidt godt til det miljø den er plassert i. Bronse-overflaten er blankpolert av småbarnsromper som har vært på ridetur, og man kan bokstavelig talt si at folen i Lystlunden er kunst i bruk.

Skulpturen ble reist i 1961 og var en gave fra Horten og Omegn Privatbank, som nå er gått inn i Den norske Creditbank, til Hortens 100-års jubileum i 1958. Banken skal i følge billedhuggeren ha tatt kontakt med Arne Durban og bestilt folen direkte fra hans atelier.

Arne Durban hadde en ung debut som billedhugger. Han begynte opprinnelig som møbeltegner, men efter Kunst- og Håndverkskolen ble det likevel Statens Kunstakademi han slo inn på. På akademiet var han elev av professor Rasmussen som senere ansatte ham som sin assistent. Allerede som 21 -åring debuterte den unge billedhuggeren, og det gjorde han på Høstutstillingen i 1933.

Mest av alt er Arne Durban kjent for sine mange figurer av barn, ungpiker og mor og barn. “Kvinner og barn først” skal han engang ha sagt, og det kan virke som om det er dette som har vært filosofien bak hans motivvalg gjennom en lang og aktiv kunstnerkarriere. Over hele landet finnes de nakne bronseskulpturene hans, og om de sett under ett kan sies å være lite fantasifulle og kanskje lite interessante, så er de til gjengjeld så “riktige” og konvensjonelt vakre at alle arbeidene hans kunne stå fram som skoleeksempler for billedhuggerelever.

Durban har vunnet konkurranser om flere større offentlige oppdrag, og han er brukt til en rekke utsmykkingsoppgaver.

Bronse har bestandig vært denne billedhuggerens materiale, og han behersker det til fulle. Han har også gjort noen få arbeider i stein, blant annet kan nevnes relieffene over inngangsportene til østre og vestre tårn på Oslo Rådhus. Disse er hugget i granitt. Ved siden av å være billedhugger har Arne Durban markert seg som kunstkritiker og kunsthistoriker. Han har vært kritiker i Morgenbladet i en årrekke, og han har også skrevet bøker om kunst.

Arne Durban er representert i Nasjonalgalleriet.