VINTERKVELD

Overgangsalderen med uklare lengsler og drømmer hadde veket plass for en sødmefylt uro. Bak hverdagens ensformighet øynet Tea det eventyrlige - det lønndomsfulle som lokket smil og latter fram om hun var mo alene -  om hun gikk på slette landeveien, plutselig kunne hun kaste hodet bakover og le - - le, så smilehullet i venstre kinn ble en dyp grop, og tennene lyste store og hvite mellom røde barnelepper.
     - Å ler du at, jåla - sa en mann like opp i åsynet hennes. Hun ble skamfull, men i neste sekund var det glømt. Hun smilte og lo. At øynene hadde fått en sterkere glans - kinnene en friskere farge - la ingen merke til på Berg. Tea var bare barnet. Når hun arbeidet gikk det som en dans, enten det gjaldt å donke fiskemat eller tørke støv. Hun kastet flakkende blikk ut av vinduet, spent på hvem som gikk Bergshagen forbi. Landeveien kunne skimtes mellom trærne. Der smøg seg billetter mellom læreren og henne. Mon han hadde vært der idag ... Kom han ... Var det ikke en som så inn i hekken - bøyde seg - tok opp noe. Jo - det var han. Idag tidlig hadde hun lagt en papirlapp under den vesle stein. Nå har han lest den. Kanskje skrevet noen ord. Hun vil springe ned når mor tok middagsluren i gyngestolen med i "Morgenbladet" over seg. Når far snorksov på sofaen. Men det hadde hun sagt fra, at det var ikke lett for henne å komme fri. Som husets voksne datter hadde hun plikter. Kaffebrettet skulle bæres inn på minuttet når Martens slo øynene opp etter middagsluren. Hun kunne ikke som Will, Maien og Karlemann slenge skøytene over nakken og renne avgårde med det samme middagen var slukt. Dessuten var julestria begynt. Mor hadde bruk for henne. Hver dag var opptatt til jul. Tea hadde saktens ikke fått sett hverken sol eller måne denne tiden, hvis ikke huslegen, den velsignede dr. Koll, hadde erklært "bleiksott". Jernpiller og frisk luft hver dag, da skal hun bli så sterk at de kan dra tømmerstokker med henne. Den elskelige dr. Koll. Han forsto ungdommen og - de pur unge jentene.
     Det var barfrost og stålblank is. Hun hadde fått et vink fra Leif også - gjennom Will. Det drog utover eftan før hun slapp fra. Men da bar det i duvende sprang ned alleen. Som de beina kunne tråve. På toppen av Tenndråpa så hun isen ligge sølvblå med skarlagenrøde flarer. Himlen var eplegrønn med et overdrag av rosa og fiolette og brannrøde skyer la og svam. Sola laget seg
til å gå ned. Det ble ingen alminnelig solnedgang i kveld. Det glødet og brant som i ei smieesse i vest. Tea hadde hjertet i halsen av det hurtige løpet. Og det praktfulle himmelsynet gjorde henne nesten angst. Fjorden var i en dur av hestetråv og skøyteløpere som pilte hit og dit lik maurer i en mauerstim.
     I farten strøk Tea forbi Tønnes tømmermann. Han drog Marinius på en kjelke - sønn til den vakre Marianne - datterdatter hans.
     - Vi ske på fjorden, vi åsså - han Marinius og jeg. Han vi se på moræ si. Hu er likså go på isen som i dansen, hu Marrianne, måttæ.
     Tønnes var stolt av alle datterdatterens ferdigheter. Marianne var kyndig i mangt om hun ikke akkurat hadde det beste ord på seg. Men Tea hadde ikke tid til å høre på Tønnes i dag. Hun mente å feie ham av med "fint vær, vakker himmel". Men Tønnes hadde ikke i sinne å la henne slippe så lett.
     - Læg merke til det blir ver. Nær vestahimmeln blomstrer, får vi storm. Kjennær det i skrøtten. - Han sendte ei tobakkstugge lang vei bortetter, og så belaget han seg på ei lang regle om «giktæ som regjerær i akslæ og ælle stan». Tea måtte bryte over tvert.
     - Jeg må fly, jeg Tønnes. Klokka er blitt mange.
     - Det er vel så, ja . . . Det er natlivis dæm som ventær på Dere. Rart med ungdommen . . . Ingen ventær på vårs, Marinius. Vi kommer nær vi kommer, vi to. Hø - hø - hø - - huff, den hosten. Han er lei, han.
     Tea var isen så nær, at hun kunne skjelne de enkelte. Magnus og Marianne svevde omkring. Den rette rytmen i kroppen. Ingen gikk flottere på skøyter enn de to. Tønnes kunne nok være kry av Marianne. Petra og Sigrid kalte Marianne flyertøs, og det som verre var. Men fløy ikke de også - med den ene og andre. Tea ville ikke si et vondt ord om Marianne heretter. Det var ikke bare Marianne som skiftet sinn. "Lett å lokke er kvinnens sinn" - het det. "Fullt kun av svik og laster". Hjertet var for stort og for romslig i ungdommen. Det var feilen. Kunne en for at det var slik .. . Tea syntes synd i Marianne som i ungdoms lettsinn hadde kastet seg bort til den Reinarten, jåt som han var, med øyer som blåsur melk, - lang, krokete nese, spiss hake og slarket i figuren. - Hun var nøyd til å gifte seg, sa Andrine. - Forunderlig, når det var Magnus hun var glad i - ung Magnus på Teodora - han med det brune, krøllete håret. Han kunne leike seg med trekkspillet i fanget som med en kattonge. Dra toner ut av det, sørgmodige og lystige. Ung Magnus med det krøllete håret, sukket jentene. Men en var det han holdt av framfor noen annen - Marianne.
     Tea fikk øye på Leif i den blå dyffels pjekkerten og sjømannslue. Det blinket i de nye engelske skøytene. Han hadde fått øye på henne, han også i grå skinnlue og muffe. Han holdt seg innved badehusbrygga, der Tea hadde brukt å komme ned fra gammel tid. Lærern - å var han henne, tro . . . Ute på sjølve fjorden kanskje -  sammen med Petra og Sigrid og de andre ...      Hun hoppet ned på isen så fjørin og lett. Leif tok imot henne og skøytene. La seg på kne som han hadde gjort hundre ganger før.
     - Takk for albume, Leif! - Nydelig . . .
     - Ja, det var det fineste som fantes i hele Cardiff. - Samtalen gikk istå .. .
     - Et hull til, tror jeg . .. Gjør'e vondt, Tea? - Han la foten hennes på kneet sitt. Dro opp tollekniven. Ga seg gode stunder med å bore et nytt hull. Tea satt framoverbøyd med hendene i muffa. Hun spurte etter den ene og den andre. Jo - de var der alle sammen. Lærern ble ikke nevnt. Will kom i det samme.
     - Skipper Bagge og Magnus er gått ombord i Teodora!
     - Vi drar samme veien, sa Leif. - Vi tar Tea mellom oss.
     Teodora lyste i kveldsola. Det blinket i den nye kopperrustningen med små, rappe lyn. "Ready for tre års ekspedisjon,", hadde Bagge nettopp fortalt Will.Bagge sto på dekk med hånd på skansekledningen liksom på en god venns skulder. Stolt av sin kjempeskikkelse og sin styrke. Med generasjoners sjømannsblod i årene og havets rytme i kroppen representerte han en svunnen stortid. Til sin død ville han håndheve de hvite seils ærerike tradisjoner. Ja, så lenge der fantes ei skute med rigg og rær og bugnende seil. Over det mektige bryst bølget det svarte skjegget. Han så utover isen på menneskekrypet som kavet omkring. Så slo han ut med armene som han ville si: her står jeg - skipper Bagge på Teodora. Hu er sku no anna enn dæm svarte kølaboksene til grosserer Markussen og Sverre Fjell. Han blåser i nesen som en hval og ser dem an med fiendtlig blikk som han ville knuse dem - som han var sjølve guden Zevs med tordenkilen eller nordens Thor med hammeren. Skal den hvitvingede flokk av klipperskiber vike for dere ... Ha - ha - ha - - han ler en overmodig latter. De hvite seil lever vindens usikre liv. Men de har skapt formuer av havets skum. Er deres dager talte - - sier dere . . .Å nei . . . jeg og Teodora. Vi holder stand -  åsså ung Magnus . . . Ung Magnus ønsker intet heller enn fare kring alle himmelstrøk. I passatens blide sone. Rundt "Håpet" og "Hornet", med sjantien som trofast ledsager. De har hatt makeløse opplevelser sammen - Bagge og han. Fantastiske eventyr . . . Har sett Den flyvende hollender forut og akter i fullt stim - liksom han ville renne dem i senk. Har sett St. Brandans øy. Seilt etter øya. Men aldri funnet den. Et luftsyn bare. Nye skinnende eventyr venter dem. Farer og savn. Plenty of trouble. Bagge er beredt til alt, men aldri gi opp. Han knytter neven. Han hytter til de opplagte damperne med fyren slokt. Hva er en røkspyende skorstein mot fullriggerens seilmasser ... Livlause ligger de der. Et seilskip er parat til å våkne til liv ved første pust av vind. Å nytte disse himlens krefter er en kunst - en vitenskap. Det er ikke så lettvint som å fyre under kjelen og seile etter en strek på kartet. Skipper Bagge er stolt av sin sjømannskunst. Han kjenner de fineste beregninger og kan nytte passater og monsuner. Han og Teodora bar eventyrets glorie om seg. Leif er lysten på eventyret, han også. Robinson Crusoe er hans kjæreste lesning. Sjøl er han en Robinson Crusoe i sjel og sinn. I dag vil han spørre Bagge om å bli med. Han kjenner dessuten Teodora ut og inn. Han har første rett, synes han. Han er vokst opp med henne. Kjenner historien om sølvdaler'n som «Markus med beine» spunset inn i kjølsvinet. Han vet også å berette at da de saumfor skuta i høst, fant de lykkeskillingen. Men skipper Bagge trodde ikke på den. Overmodig ga han ordre til at Markus skulle få daleren sin tilbars. Teodora klarte seg uten. -"Du kan kommæ to å angre deg,", sa gamlingen. "Hus på ordæ mine, Bagge", . . .
     Mens guttene entret skuta sto Tea tilbake på isen og stirret opp på gallionsfiguren. Den var ingen påsatt nippsgjenstand, men ett med skuta. Den var levendegjørelsen av "Teodora". Og som Tea så og så, ble den et levende vesen - en kvinne med gylne lokker, hatt med fjær, hvit drakt, blå tunika med gullfrynser. Under den svulmende barm banket et ømt og trofast hjerte. Hun var havfruen som hentet skatter opp fra havets dyp. Da Tea strøk kjolekanten hennes, syntes hun tydelig at hun smilte med blå barneøyne og rød barnemunn. Tea kviskret en takk for alt hun hadde gjort mot far og dem der hjemme. Hva skulle det blitt av dem om ikke "Teodora" hadde vært ... "My beautiful Lady" kalte Bagge henne. Hun var Bagges ideal av en kvinne. En erstatning for den skuffelse han hadde lidd i ekteskapet med den tørre, kjedelige fru Bagge, som han ved en misforståelse var koblet til. Derfor ble han mektig vred da konsulen slo på å bytte gallionsfiguren med et arbeid fra en virkelig kunstners hand. Bagges øyne gnistret. Han grep om det kullsvarte skjegget. Røsten var som torden da det braket løs: Master og rær kan erstattes, konsul Martens. Aldri en gallionsfigur som har seilt inn en formue. Den er hellig og ukrenkelig. En ny kone - det er en annen sak . . . Et underfundig smil kruste leppene hans. - En ny gallionsfigur - en ny "beautiful Lady" - aldri. Hun er det muntre og festlige innslag som knytter prakt og farge til reisens utstyr. Se henne en blå dag - konsul Martens -  under blå himmel, i blå sjø, for stiv bris kløyve bølgene med små sikre nikk og bre en kappe av skum omkring seg som en hermelinskåpe ... og et fortrav av delfiner som boltrer seg på bølgetoppene -  et syn, konsul Martens - et syn De aldri kunne glømme . . . Nei - der hun står, blir hun stående til vi går under sammen, eller ligger her på fjorden om tre år .. . 
     Tea hadde stått og hørt på, og hun husket hvert ord. Det falt henne inn at "My beautiful Lady" smilte seiersikker. Hun klappet den nye kopperrustningen. Kalde kopperplater der dekket hverandre som skjellene på en fisk. Da var det en som stanset med et skrap i isen, så isbetene skrasla.
     - Gokveld, sa'n og slo henne på aksla. Så sein du er. Jeg har gått att og fram ved Madsebrygga i langsammelig tid. Å kom du ned henne?
     - Ved badehuset. Det bruker vi bestandig.
     - Ska du bli ståenes her? ... Utaføre er isen som et speil.
     Han så opp på skuta i det samme og fikk øye på guttene ombord . ..
     - Du har følge, ser jeg. Det er dom du venter på, kan jeg tenke.
     - Jeg venter på ingen, jeg.
     - Så går vi da ...
     Tea rakte læreren hand. Den ble borte i den store, varme neven hans.
     - Takt - Tea! Venstre - høyre - venstre - høyre. Sånn ja ... De hadde ikke gått seg sammen enda - som Magnus og Marianne. Kommet utpå, suste Will og Leif forbi. De tok så vidt til lua . . .Å kunne det være for moro å gå med den skolemestern ... Det skjønte ingen av dem. Leif var overmodig glad i dag. Han hadde tatt mot til seg og snakket med skipper Bagge. Nå var det avgjort. Lettmatros på "Teodora". Han styrte inn i jenteflokken og fortalte nyheten. Den gikk fra munn til munn. Lettmatros Leif ... Ho - ho -  Jentene gjorde seg til for ham. Petra brukte øynene. Sigrid to med to rekker hvite tenner. Linken visste at hun hadde pene legger og var kort og snertin i skjørtene.
     - Gid - der kommer Tea dragsende med skolemestern ... Gida mei ...
     - Jøssenavn som han kavær i armer og bein, da gett - ropte en i gutteflokken.
     - Skulle en sett slikt syn . . . En røst i stemmeskifte. - Fjertforbifrakken hans's står som et skjorteflak omkring'n, og lue har'n av katteskinn. Ha - ha - ha.
     - Han har skyti en katt og flådd'n, sa ei lita viktigpære.
     - Det er ingen orntlig lue, sånn som andre har - la en til.
     Med all den forakt i stemmen som Sigrid kunne oppdrive, kom det avgjørende: Søstern er sypike. Hun syr luene hans. Tenk -  hun går kledd som den simpleste tjenestepike ...
     Mally til slakter'n har stått og hørt på. Hun kan ikke dy seg for å svare. - Dere skulle ikke snakke sånn om lærern og søstra hans. De er skikkelige mennesker begge to, skal jeg si dere. Den kjøttdeigen dem kjøper, betaler dem kontant.
     - Kontant - hermet Sigrid. Et latterbrøl bølget over isen. Men det var dem som følte seg truffet - de som skyldte både for steik og kjøttdeig, og som Mally hadde fløyet med regninger til både tre og fire ganger, uten å få en øre.
     - Er'e oss dere ler at? Læreren svingte Tea litt klosset inn i flokken.
     - Vi ler av Mally og kjøttdeigen hennes. Ha - ha -ha---
     Dom er bra begge to, syns jeg.
     - Gid - så bondsk han snakker . . . Å vil Tea med en som han ...
     - Du kan så si - Sigrid . . . Deretter vendte Petra seg mot Tea. - Å sen du er! Sigrid og jeg vil gå hjem, vi ...
     - Nå som det er så vakkert ...
     - Hjem å sy julepresanger. Ikke sant, Sigrid? . . .
     Det ble en del snakk fram og tilbake. Noen ville bli. Andre gå. Tea var opptatt av de siste solstrålene som tente en glo i hvert eneste vindu inne i byen.
     - Akkurat som brann. Hele byen i lys lue, sa Tea hen for seg.
     - Brann - du . . .
     De fulgte solgløden alle sammen - fra husrekke til husrekke - til den øverste raden under fjellet. Der holdt den seg lengst.
     - Nå brenner det hos Tønnes og Marianne - i den vesle fillestua demses . . .
     Etterårets prakt la i gull og bronse over f jellet. Det varte kort. I neste øyeblikk var gløden borte.Lengst dvelte den ved kirketårnet. Kulen og kor-set lyste som det pure gull. En stakket stund. Så var alt slokt. Den blå kveldsdunkelheten hyllet byen inn. Men på isen var enda flaker av rosa før himmel og jord gikk over i gråblå demring.
     - Neimen om vi står her og glaner .. . Kom så går vi! Petra førte an. - Blir'u igjen, du Tea?
Tea ble stående uviss - så fra den ene til den andre. Læreren gikk en sving. Kom tilbake. Han sa lågt, så bare Tea hørte det: du er jo nys kommen. Litt etter la han til - det blir fullmåne i kveld . . . Da kom det nølende fra Tea: Jeg tenker jeg blir - en liten stund bare.
     - Go fornøyelse! fikk hun til svar.
     Jenteflokken snudde henne ryggen og seilte innover. Leif og Karsten gikk i ring og cirklet Tea inn. Kastet over, snart med høyre, snart med venstre bein. Gjorde åttetall og korketrekkern. Aksel Paulsen og en hollender - verdensmesteren Van der Zee - hadde nettopp vært i byen og holdt framsyning. Guttene hadde lurt konsta av dem. 
     - Å blir'e til - Tea? Er'e vanskelig å bestemme seg?
     Lenger og lenger bort kom kameratflokken. Tea og lærern var alene under en uendelig vid himmel, og den vesle byfjorden syntes henne som et hav. Det var i stjernetenninga. Den ene stjerna spratt fram etter den andre, men Tea syntes de var så bleike og f jerne - og kalde. Underlig var det på isen. Hun hadde aldri opplevd det før. Så stort og høytidelig. Og så bare hun og han ... For første gang hadde hun skilt lag med kameratene.
     - Angrer du deg ... Jeg kan følge deg him når som helst, veit du. Vågalt å være aleine med seminaristen. Inte snakker'n som den fine student Finsen. Eller svinger seg på skøyter som lettmatros Leif. Eller han kan måle seg i dansen med ball-løva Karsten Monsen.
Tea hørte det ikke. Hun sto i egne tanker.
     - Så dryssende fullt av stjerner ... Har aldri sett himlen slik.
     - En gang må være den første, veit du. Her er råka . . .
     - Uff, er'n farlig?
     - Nei han fraus til forrige natta. Den er sterk nok, men isflaka ligger hulter til butter. Du kan snuble ... Men du skal inte våge deg over råka om du er redd eller misliker deg, Tea. Det står inte på å kjøre deg inn til dom andre.
     Tea ristet på hodet og glei mot ham. Hun skalv da hun rakte ham hand, og kjente samstundes en hemmelig fryd over at lærern - en voksen mann -  var hennes ridder. Hun var den utvalgte av alle i jenteflokken - hun framfor Petra og Sigrid som var de fornemste. Det var en seier. Det ukjente og hemmelighetsfulle lokket og drog. Det kjentes som hun hele livet hadde vært innestengt på et barnekammers, og nå sto fri - ansikt til ansikt med livet -  det vidunderlige livet -  på terskelen ut mot vide verda. Var det ikke dette hun hadde lengtet etter å oppleve . . .
Han løftet henne over råka og satte henne ned på andre sida. Der snudde hun seg og så innover mot byen.
     - Du ser deg tilbars som Lots hustru . . .
     - Men jeg vil ikke bli stående igjen som noen saltstøtte. - Hun lo mot ham.
     - Godt - så går vi . . .
     Råka var som et skille mellom barn og voksen. Mellom henne og kameratene. Kanskje den kom til å skille mellom mangt annet også. Hun tenkte på søsken, på far og mor - på Leif . . . det kjentes som et stikk i hjertet.
     - Du er så stille, Tea. Har'u ingenting å si meg . . .
     - Det er så vakkert at en mister både mål og mæle.
     - Vakrere blir'e, ska du se -- når det lir på.
     - Jeg synes det er som vi var alene på sjølve storhave. Fjorden er så vid, og rundt omkring oss lukker himlen for det som er attom . . .
     I det samme kom månen opp bak Rambergåsen.
     - Så stor og rød - - nesten som ei sol!
     - Det er fullmåne i kveld.
     - Den lager gullbro over Vestfjorden.
     - Gullbru - ska du si. Hører du inte det er anna klang. Norsk klang. Du burte bli ei rektig norsk jente, du Tea. Den brua vil vi to gå på. - Han skjøv henne foran seg. Det bar utover i susende fart. De store, sterke nevene tok et fast tak om hoftene hennes. Hun kjente den varme pusten hans i nakken. Men imot seg den kalde snøen som beit i nese og kinn.
     - Sett muffa for ansiktet, så kjenner du inte den kvasse kuldesnerpen!
     - Å - å - så fort det går - - jeg mister pusten. Det kiler . . . Stopp - stopp - - -
     - Er'e moro?
     - Ja-a - moro . . .
     Hun snappet etter pusten. Kulde og sno stakk henne i ansiktet. Den skarpe lufta trengte ned i lungene og tørret halsen ut. Isen la kald og blå med vage gjenskinn av flimrende stjerner og med dype, hemmelighetsfulle skygger innunder land. Ut av skyggen kom to mennesker, hånd i hånd.
     - Magnus og Marianne ... Kjenner dem på slengen.
     - Dom har'e hyggelig, dom, sere ut for.
     - De er gla i hverandre, sa Tea sjenert. De har vært det helt siden "Teodora" gikk av stabeln. Da danset de sammen hele natta.
     - Dom er kanskje blitt forlikte om å danse sammen resten av live.
     - Marianne er gift med Reinart, kom det unnvikende.
     - Jasa - gla i Magnus og gift med Reinart. Det høres morosamt.
     - Hun angrer seg, kom det kjapt.
     - Stakkars jente . . . Magnus og Marianne klinger ellers godt ihop.
     - De skulle hatt hverandre . . . Det er synd på dem.
     Magnus og Marianne blev dem var og trakk seg inn i den svartblå skyggen.Tea og lærern var de eneste på hele isen.
     - Vi må snu . .. Jeg tør ikke lenger.
     Han skjøv henne innover, men stante om en stund. Månen var glidd bak ei sky. Stjernene lyste med sterkere glans, glitret og skalv, stumme og allvitende. Det kjentes for Tea så høytidelig - som hun sto under et mektig kirkehvelv for den allmektige og veldige Guds åsyn - han som hadde skapt måne og stjerner.
     - Over oss har vi Melkeveien. Vintergata sier vi hime. En bleik lysflod av soler, uendelig langt borte. Hver av dom solene som du synes bare er som knappenålshoder, dom er mange ganger større enn vår sol. Soler og solsystemer i det uendelige. Jorda er bare et fnugg i verdensrommet.
     - Men himlen - der som Gud og englene bor . . .
     - Han ristet på hodet og smilte. - Verdensromme er uendelig, det.
     - Men himlen - - gjentok Tea. Ellers skjønner jeg ikke å Gud bor henne . . .
     - Du behøver ikke å skjønne det heller. Gud er overalt. Han er inte bunden til en himmel.      Derfor heter det himlenes himler kan ikke romme deg, o Gud. Et vakkert ord, ikke sant?
Tea husket det fra Pontoppidans forklaring.
     Hun syntes alltid det ordet var så vakkert, men hun hadde ikke tenkt over det før. Nå ble det så stort og herlig.
     - Kjenner du noen av stjernebilledene, Tea?
     Jo, Karlsvogna visste hun om. Den kunne hun peke på.
     - Men Den vesle Karlsvogna? Kvennevagni i gammel tid. Den visste hun ikke å finne.
     - Trekk ei linne fra midtstjerna i Karlsvogna, over Melkeveien. Der treffer du "Dobbelt-veen" eller "Kassiopeia". Ser du'n?
     - En tydelig dobbelt-ve ser jeg.
     - Vel - så trekker du linna videre. Der har du ei stor, klar stjerne - Nordstjerna. Den hører til i Kvennevagni eller som den åsså heter Lillebjørn. Nordstjerna sitter i haletippen på Lillebjørn. Den er to ganger større enn vår sol, og dom strålene du ser nå, lyste for mange hundre år sea. Men det er soler som er millioner år borte. Soler og solsystemer.
     Tea bad for seg at hun ikke måtte få vite mer. Det var så overveldende svært. Så ufattelig. Herregud - et ørlite fnugg var hun i universet. Men hun hadde vel sin bane, hun åsså - liksom soler, planeter, måner og kometer.
     - Hututu - jeg fryser all igjennom. Sent er'e åsså. Ah - - et stjerneskudd!
     - Fekk du ønska deg no? 
     - Det gikk for fort .. .
     Månen var atter framme og laget gullvei for dem. Den pekte mot bryggene under fjellet. Derfra førte snarvei opp til Berg. Bratt var den og mørk, for den lå i skyggen av fjellet. Men kommen opp kleivene, strakte den månelyse flaten seg foran dem lik et funklende stjerneteppe, med glimt av rødt, grønt og fiolett der liksom kappedes om å fange øyet. Vasspyttene var blitt til blanke isspeil. Grastorvene med de gustengrå stråene fra i høst var lodne av snøkrystaller og dannet det herligste filigran. Aldri hadde Tea opplevd vinterkvelden som i dag. Hun hadde sett den fra stuevinduene når månestrålene brøt gjennom rutenes isroser og hagen
på Berg lå badet i måneskinn med kuldeblå skygger under trærne. Det var bra vakkert. Men her ute var hun liksom ett med alt sammen .. . himmel og jord.
     - Hei, jente - ho - o -  Armene hans fatet omkring henne, og de for bortetter skliene, så isstykkene skrasla. De tulla ihop innat grastorvene. For der var isen tynn og sprø og de trådte igjennom. Som onger - kipne og kåte - for de fra sklie til sklie. Det var moro som i barnedagene. 
     - De sier månen er kald. Jeg synes han varmer, jeg . . . som ei lita sol.
     - Syns du det, du. Ha - ha - ha - -
     - Måneskinnet er farlig, har Andrine barnepike sagt. En kan bli både skakk og skev. Men det er vel løgn det som så mye annet de innbilte oss som barn.
     - Månen har vært farlig for mangen ei jente, den. Han er kar, må vite . . . Er ute og spraler om natta.
     - Han flirer at oss ... Tydelig ser jeg munn, nese og øyne . . .
     - Månen er jenteglea og guttesola . . . Du har vel hørt gjeti det?
     Tea så undrende på ham. Han kjente til så mye, han, som hun ikke hadde forstand på.
Et st einkast borte, straks over gjerdet, lå hjemmet hennes som et kniplingsverk i måneskinnet. Det glitret i de høye, buete vinduene i tårnet og blomsterværelset, som sølv og perlemor, og det lyste der inne som alle kroner og lamper var tent til fest - til fest - som i gamle dager når skutene kom hjem med remisser. Ankeret rullet inn i kjellerne. På matbua kurver med sydfrukter. Sekker og kasser med nøtter og rosiner. Fest - fest . . . Akk nei - det var månen som drev sitt gjøglespill. Da den glei bak en sky, var det slutt på festen. Grå hverdag med rugmjølsgraut som Ingebjørg stampet i kjøkkenet. Hun så skyggen hennes i vinduet. Tea hørte det sang i skøytejerna som Will og Karlemann hang fra seg i bislaget. Godt - så var de nyss kommet hjem. Bare ikke Karlemann sladret på henne. - Hun vendte seg mot lærern ett eneste kort øyeblikk og ba farvel. Månen tiltet fram i det samme og sølvla ansiktet hennes. Han ville tatt omkring henne. Da var hun over steingjerdet i et blunk. Gangdøra ble åpnet og smelt igjen. Han ble stående å fundere. Mon den døra engang skulle åpne seg for ham . . .
 
 
 

Gå til: | Toppen  |  << Forrige  | Forside | Neste >> |