|
Høgskolen i
Vestfold | Nettbiblioteket |
Digitale
tekster | Skjønnlitteratur
Tilla Valstad: Men størst av alt er kjærlighet. Høgskolen
i Vestfold, 2000.
Gå til: | << Forrige
| Forside |
REISEDAGEN
I siste øyeblikk dristet Tea seg til
å slynge armene om morens hals og knuge henne til seg med all sin
ungpikevarme. Etterpå kastet hun seg til farens bryst. Der hadde
hun hvilt hodet sitt så mangen gang. Martin og Brona ventet foran
verandatrappen. Da kofferten var forsvarlig surret, bar det i smått
dilt ned alleen, mot dampen.
Tea sto på dekk sammen med en del andre
som skulle ta en hovedstadsreise. Hun hadde blå, smart reisedrakt.
Barett med en fugleving i venstre side. Reiseveske med rem over skulderen,
og «Agnus Dei» innerst på barmen. Da båten ringte
annen gang, la hun for siste gang om farens hals. Han la sjalet omkring
henne. Det bløte, varme konfirmasjonssjalet.
Onkel Thorvald kom i siste liten med en pose
kaker. Han sto med foten på landgangen da det ringte tredje gang,
og den straks etter ble dradd fra borde. På et hengende hår
var han falt i sjøen, om ikke styrmannen hadde huket fatt i skulderen
hans.
- Takk, styrmann - takk, min venn! Dennegang
ville et bad ikke bekommet meg vel. Jeg har prøvd det før.
Men da var jeg yngre. Ligger landgangen trygt nå, styrmann, så
en gammel kavaler kan forlate seg på den? Jeg er dessverre ikke lenger
den dansemester og balansekunstner jeg engang var.
Folk vek til side for landgangen. Propellen
slo noen kraftige slag og pisket sjøen til skum. Det dirret og disset
i dekk og skrog. Det dirret og banket i Teas hjerte. De viftet på
bryggen. Tea viftet igjen. Så rart det kjentes å være
løst fra den gamle, rare byen som lå der klemt under fjellet.
Hun så den med alle dens eiendommelige skikkel-ser i ett eneste øyeblikksbilde.
Byens borgere var alltid en tur bortom ”dampen og tollbua” før de
havnet på fiskebrygga og fikk sendt hjem til mor i kjøkkenet
noen blanke, nytrukne makrell, en pen liten sjølaks, sprell levendes
torsk og flyndre - hummer når den tiden var, eller et par øsekar
finfin, stiv pannesild. Emanuel med kloa er pålitelig og snill, som
bringer fisken sikkert i havn. Han tar gjerne jobben mot noen skillinger
som kan omsettes på bolaget utover dagen og holde humøret
på topp. Ja, det hendte jo at mor i kjøkkenet når hun
tok mot fisken ga en dram på forskudd. En var ikke så nøye
den tiden. Tea så grosserer Markussen breie seg i stram figurfrakk
og gull-briller. Folk gikk av veien og hilste ærbødig. Byfogden
kom kjastende med spaserstokken under armen og bikkja i hælene –
”Beauty”. De lignet hverandre. Tynne, langbeinte, rødlige i svoren
begge to. Skipper Abrahamsen gikk i dype funderinger sammen med kjøpmann
Davidsen. De drøftet de siste politiske hendinger. Stillingen var
ikke lys.
Himlen langtfra skyfri. Det var adskillig
grunn til engstelse. Radikalismens bølger var en fare for samfunnet.
De truet deres egen kjære by. De brave borgere la over hva som kunne
gjøres for å redde den fra ulykken.
Men det var en som Tea ikke kunne få
øye på. Han som alltid brukte å være til stede
og førte nøye regnskap med dem som reiste og dem som kom
- Det gamle Testamente. Hva gikk det av ham. Passet han ikke på .
. .
Det gamle Testamente var syk. Farlig syk.
En pleierske satt over ham natt og dag. Plutselig hadde han reist seg i
sengen en dag og krevd at galla-drakten skulle legges fram. Hele utstyret.
Fra stivskjorte og snibel til blankpussete sko og silke-hatt: Der - just
der på stolen skulle det legges. Pleiersken vågde ikke å
si ham imot. Siden hadde hun å fjerne seg. Han ville være alene.
Da en flokk gutter kom travende med en drakjerre,
så de en kavaler i full galla vinke på dem. ”Stopp” sa han.
Guttene stanset på flekken. Øynene deres var store og nyfikne
da de fikk ordre om å hjelpe den gallakledde herre opp i ”landaueren”
som han sa. De lot seg ikke be to ganger. Det gamle Testamente hadde bare
å befale. Så for de i galopp hvor han ville - gjerne til verdens
ende. For siste gang kjørte Det gamle Testamente i grevelig ekvipasje
med kusk og lakeier til fest - strålende fest. - Nydelige damer.
Deilige toaletter. Henrivende - charmante . . . Han prøvde å
smekke med tungen som i gamle dager. Den ville ikke lystre. Ordene var
som frosset fast. Bare en mimring. Ansiktet var en stiv, askegrå
maske. Han hilste nedlatende til høyre og venstre på det uforstående,
forferdede publikum. Utenfor ”Klubben” ble det underlige opptog mottatt
av kurfyrsten, byfogden og ordføreren sammen med ”Blommen”, som
just den dag uforskyldt var steget fra løytnant til kaptein. De
skulle innom og krympe kapteinsrangen i et glass champagne, da de ble vitne
til dette tragikomiske skuespill. De måtte få den gallakledde
hjem og i seng. Der lå han og fantaserte om «nødlige»
damer, deilige toaletter, enestående ball - til festen ble avblåst,
og det var slutt . . .
Tea hadde intet å frykte fra den kant.
Sorte broder Knut var ikke mer.
Dampbåten rørte og nugget på
seg som et levende vesen - et veldig dyr som bar henne på ryggen
mot det ukjente. Hun var fri - fri! Uten frykt i sjelen. Angsten fra barnedagene
var ikke mer. Komme hva komme ville . . . Øynene var lysebrune og
blanke. Munn og kinn røde som på et sundt og friskt barn.
Tennene lyste mellom halvåpne lepper. Hele skikkelsen spent - egget
av livstørstige anelser. Et overskudd av livslyst og livskraft hadde
hun innom seg. Hun kunne rope ut over verden - Jeg er lykkelig! Hvorfor
er ikke hele verden lykkelig - - - Hun skulle gjerne spandert et smellkyss
på kurfyrsten og varmet de valne hendene til Det gamle Testamente.
Livet var et eventyr, vidunderligere enn noe. Det var den store, ufortjente
nåde, at en levde. Akk, som skjebnen hadde vært god. Hun knuget
”Agnus Dei” mot brystet så det gjorde vondt. Hun lo til sola som
glitret i de smårutete vinduene inne i byen og la lys og skygge over
takene. Hun lo til fjellet, enda så gravalvorlig som det så
på henne. Furet og gammelt. Hadde ligget der i tusener - i millioner
år. Det liknet skallen på en vismann og gjømte på
mangfoldige minner. Mye hadde det sett, og mye hadde det røynt.
Prinser og prinsesser hadde tilstått hverandre sin kjærlighet
dengang det var kongeborg på «berget». Her hadde Håkon
Håkonssøn mottatt de spanske sendemenn og gitt datteren sin
til spanskekongens bror. Kristina føiet seg lydig etter farens vilje.
Ung, lys og fager fulgte hun de fremmede til et ukjent land. Det er sagt
at rosene bleknet tidlig på Kristinas kinn.
Under fjellet hadde Axel Tordsson en lønngang
til klosterhagen på Nes, der skjønn Valborg ventet ham i sildige
aftenstimer. Ved fjellets fot danset ungdommen i lyse vår- og sommernetter.
Grasbakken var trumpet svart av alle de dansende par. Der hadde ung Magnus
svinget Marianne så mangen kveld. Til fjellet hadde Tea betrodd sin
kjærlighet. Ordene fra siste møte klang i øret hennes
– ”Mi er du - mi ska du bli - samme håss det går. Jeg og du,
vi holder av hverandre, og da så . . .” Kyssene hans brant enna på
munn og kinn. Et lite rødt merke hadde hun på halsen. Det
fikk hun bære som et minne.
Sommerkvelden hadde hvelvet seg blott og ømt
over deres siste kjærlighetsmøte. Hun hadde stått ved
hans side med ungdommens lysende drag over andletet. Med tro på livet
og lykken. - De gamle har så mye fundering og betenkning, hadde hun
sagt. Ungdommen gir livet sitt uten å kny. Her er mitt blod, sier
de unge. Det skal flyte for frihet, for rettferd og sannhet. Vi skal vinne
over griskhet og ondskap, over løgn og urett, for det godes kraft
er uovervinnelig. Vi lyder kjærlighetens lov, og det største
av alle bud - kjærligheten til nesten.
Han hadde lukket henne inn i armene sine med
et langt, langt kyss. Nå hadde han fått henne dit han ville.
Tea viftet og viftet. Det gjaldt han - bare
han som sto lenet mot sjøbua sammen med Kal radikal. Han svang den
himegjorte koltelua som var hele byen til forargelse. Å - som de
hater den lua. Den var som et tegn på all hans forvorpenhet og radikalisme.
Innat sjøbua sto også Andrine
med Vesle-Lars på armen. Om ikke lenge ville veslen få en lekekamerat.
- Vifte til Tea, Lars! - Gutten virret i lufta med to små armstomper
og Andrines lommetørkle. Tea så den vesle hvite prikken lenge,
men så gikk det ihop for henne alt sammen. Menneskene ble til et
spraglet teppe, og husene lå tett i tett med blink i vindøyene.
De minste og fattigste av dem klinte seg oppunder berget, og berget liknet
nå en gammel rugehøne der bredte vingene ut for å kare
kyllingen innunder seg. Sjøbuene lå som en blomsterkrans i
gult, rødt og grønt omkring den småkrusete blå
f jorden. Byen var vakker. Visst var den vakker. Det så hun i dag.
Hun fulgte med øynene skumskavlene etter båten. De la seg
som en knipling over bølgene. Lenger inne ble de til en hvit strek
- til en tråd, men den tråden bandt henne til byen. Den pekte
like mot verven med alle barndomsminnene.
Nå rant det henne i hug alt sammen.
Teodora på beddingen. Hun og far hånd i hånd skuta rundt
- fra Tønnes til Tobias - fra Markus til Mathias ”med beine”. De
hogg og de banker. Hammerslagene lød i ørene hennes ennå.
Sola streifet just en plankestabel. Hun mintes det så grant. Der
kunne ikke være lenge siden at hun satt skrevs over en plankeende,
og Leif midt imot. - Støt fra med ene beine, ropte han. Nå
seiler vi ut fjorden, Tea! Ut i sjølve storhavet! Hui - hui - Leif
ulte og peip som en orkan... Tydelig var der stemmen hans hun hørte.
Å var han henne nå - - og ”Teodora” -
Tea lukket øynene. Da så hun
det forferdelige. Teodora i havsnød. ” My beautiful Lady” dukket
opp av et voldsomt hav. Seilene beslått på et par rær.
Noen i filler. Av fokka bare kluter tilbake. Andre seil blåst bort.
Livbåtene vekk. Kapteinen sto ombord. Bagge alene. Som en havhest
red han på høge berg av sjøsalt hav. - Hvorfor ga du
slipp på sølvdaleren, Bagge? Lykkeskillingen... Tea så
vraket synke. Så det som gjennom et flor. Et sukk presser seg fram.
Hun krøp sammen. Hutret og frøs. Så ranker hun seg.
Lo til skumtoppene som vasket dampbåten og sendte en sprøyt
i ansiktet hennes. Hun lo av sunnhet, av glede over å være
til. Komme hva komme ville, kviskret hun. Du og jeg, vi hører sammen.
Gå til: | Toppen | <<
Forrige | Forside | |