Men størst av alt er kjærlighet : Men størst av alt er kjærlighet

EN MATROS KOMMER HJEM

Hun hadde ikke hatt blund på øynene de par siste nettene, Helene. Ikke Andrine heller for den saks skyld. Hun holdt dem bare att og sov på lissom. Men Andrine skjønte godt at svigermoren tok forargelse av denne søvnen hennes.
     - Sovæ i dettæ bikkjevere når mann ligger ute og sliter på sjønn .. . Neimen om jeg var go for å sovæ dænnti mann min var væntæenes him. Hun mumlet det inne i seg på en måte, men høyt nok til at svigerdattera hørte hvert ord.
     - Hm - å var'e tru . . . Kors i Jesu namn . . .
     Det kom ei vindkule så hard, at en kunne trodd hytta hadde reist. Det store gamle lønnetreet pisket sydveggen med greinene og sopte ned takstein. Det vein og peip kring husnovene og durte i ovnspipa.
     Glaset dirra og skalv. Et sukk presset seg fram av Helenes bryst. - Herre Gud - for Jesu Kristi skyld, spar - spar gutten min - denna gongen ...
     Helene orket ikke å være i rolighet lenger. Hun måtte opp. Hun lå innerst ved veggen. Andrine ytterst, med Vesle-Lars utmed seg i vogga. Helene skrittet over svigerdattera i stutt, vattert og stukken understakk, nattrøye og kappe med blonder. Hele utstyret var arvet etter frua på Berg. De bare føttene klasset i gulvet da hun famlet seg fram til vinduet og gløttet på gardinet.
     - Han er inte nådig i natt. Gud hjælpe 'n Lars i kølsvarte mørkre - og i slikt et ver . . .
Ingen natt er mer mulmgnistrende svart enn en uværsnatt i desember, uten måne som kan stikke fram og kløyve det svarte skydekket. Andrine hørte svigermoren falle på kne. På bønnemøter, blant de vakte, var Helene den beste til å be. Bønnene hennes var de kraftigste. Hun trodde fullt og helt på bønnens makt. Denne gang ville hun trygle seg til bønnhørelse. Hun slapp ham ikke før.
     - Jeg ske takke deg så lenge jeg lever om du lar meg beholde 'n Lars. Den eneste du har levnæ meg. Begge mennæne og tre ta guttæ mine er borte. Din vilje skje, men spar 'n Lars, er'u snill, så ske jeg takke og lyde deg all mi ti. Jeg ske gjøræ alt du vil - . Herre Gud fader - jeg ske - ske - - Stemmen hennes druknet i et stormbrak mer likt et tordenskrall. Var det verdens siste og domsbasunene som kalte på levende og døde? - Han kommer som en tyv om nattæ, står'e. Gud hjælpe vårs ... Vår Herres røst i størmen ...
     Helene lå på gulvet som svimeslått: Bønnen ble til en mumlende kviskring. Iblant hørtes enkelte ord - din vilje - skje din vilje . . .
     Været hadde bedaget seg noe. De voldsomme vindflagene ble sjeldnere. Nå kunne Andrine tydelig høre at Helene bad for sin arme, syndige sjel og for svigerdattera. Uvisst om hun hadde så pass vett, må vite, som å oppsende en bønn til han som styrer alt. - Itte en spurv faller til jordæ uten hannoms vilje, sa hun med ettertrykk. Hun bad for frua på Berg at hun måtte bli karsk på kropp og sjel. Hun tenkte på Vesle-Tea, og for hennes skyld bad hun for Leif - pur unge gutten. Første turen hans, må vite. Lars hadde lovt å ha han under sin varetekt. Herre Gud, du allmektige, hold din hånd over dem. Verden er full av farer og fristelser. Helenes bønn tiltok i styrke jo verre stormen raste.
     - Himmelske fader, du som stiller størm og havets bølger, vær med vårs alle - dem som er i livs fare - vær med gutten min. Og e're så du vil ta'n ifrå meg - ta'n ifra vårs - rettet hun med tanken på Andrine og Vesle-Lars i vogga, så vær has's sjel nådig og åpne paradisets porter ...     Da fulgte et sukk så dypt og tungt, det var mest som hjertet kunne sprenges.
     Forrige natta da været var på det verste, hadde Helene kjempet med Herren liksom Jakob. Ja, hun hadde brukt de selvsamme ordene: "Jeg slepper deg itte før du har velsigna meg". Helene var sterk som få. Kunne to et napp med sjølve Vårherre.
     Andrine lå under teppet og gråt. Hun åtte ikke ord for den smerte som tanken på å miste Lars voldte. Kanskje han og Leif i denne stund kjempet for livet. Kanskje var de ikke mere ...
Helene tasset bortat ovnen. Den hadde en lonk siden kvelden. Gammel og ihopkrøpen satt hun og trakk føttene oppunder seg. Hun tenkte over livet. Sannelig hadde det vært en stri seilas. Sjelden var vinden føyelig. Helst kontrari. Noen gledesstunder iblant riktignok. Hun smilte vemodig. Hun tenkte på de to mennene sine. Ludvig var nummer en. Herregud - vi var som to ongær ihopes - kviskret hun.
     Plutselig for hun opp fra stolen.
     - Stå opp, Andrine! Stå opp! Han Lars er itte langt unna. Gud væræ lov og takk. Nå har vi'n straks. Heng på kaffin, jente! Der vaknæ vesseln au. Far din kommer, Vesle-Lars ...
     - Ikke snakk sånn, da mor. Det er reint vondt å høre på. Se å få på beina dine. Du glømmer gikt, mor, som ikke gir deg fred natt eller dag.
     Helene var uhyggelig å se på. Hun fektet med armene. De grå hårtafsene stakk fram under natt-kappa. Hun var skinnbarlig lik heksa som Andrine hadde sett avskildret i en eventyrbok. Andrine drog på seg det nødvendigste - hoser, stakk og liv, kippet på seg skoa, breide senga igjen og famlet seg fram til fyrstikktullen på peishylla. Hun reiv av tre-fire-fem før hun traff på en som tente. Flatbrenneren var som et lite fyr i nattens mulm og mørke.
     - Legg på komfyrn, Andrine! Han er her straks. Jeg kjenner det på meg.
     - Haster ikke, mor.
     - Lars har frysi inatt, men verst forrige nattæ. Jeg såg'n. Stivfrossen var'n. Har'u noe varmt til meg mor, sa'n. Du lyt helle i'n en kopp kokheit kaffe så snart vi har'n hime, Andrine.
     Så skubbet hun stolen innat vogga og sang med hås og rusten stemme:

Ro, ro til Engelland
kjøpe bånd og perleband
nye hoser, nye sko.
Siden skal vi himatt ro
til vår gamle bestemor
i den gamle stuæ
med den gamle grå luæ.

     Vesle-Lars holdt opp å gråte. I komfyren brant det med en lun, velnøgd knurren. Svarten dampet. Lokket tok til å danse. Det var koselig i kammers og kjøkken, det Lars kalte ruffen og byssa. Andrine hadde gjort stua i stand etter de losjerende. Den stramme snaddelukta var banket ut av sengklærne, og senga reid som til sjølve bryllupsnatta. Blåkvite, stivstrøkne gardiner hengt opp foran blankpussede ruter. Stua var som en helligdom, så rein, så godluktendes. Den skulle ikke tas i bruk før Lars kom. Andrine stod et øyeblikk og funderte. Skulle hun legge et eldsmæl i stueovnen, tru. Eller håss . . .
     - Å er'e du lurær på jente? Mal døktig på kjelen, sier jeg. Lars ske ha langfærskaffe nær han kommer inatt.
     Det sutret og klynket borti vogga.
     - Vil inte gutten sovæ ... Ro, ro tel Engelland, kjøpe bånd og perleband - - - Er'n alt så klok at han skjønner far hass er ventænes, tru . . . Hm - hm - - Ro, ro båne - - Legg kvit duk på borde, Andrine! Sett fram staskoppæ som jeg fekk utav far hanoms dænnti han kom him frå Frankrike.

Ro ro - ro ro
tel vår gamle bestemor
i den gamle stuæ
med den gamle grå luæ.

     - Jeg har gjømt et støkke kandis i skjenken. Lars har støtt vort så gla i kandis.
     - Syns du kunne kle på deg noe mere, jeg mor, så såg du litt likere ut te sønn din kom him. Andrine hadde pyntet seg med reint blåforkle. Nett og pen så hun ut i all sin enkelhet. Men bleik - dødsens bleik etter all våkinga. Som en skygge svevde hun att og fram mellom skapet og bordet med brød, smør og et lite ostestykke, kjøpt for Lars's del.
     - Tøtte skjellig jeg hørte noe . . . Det var vanndøvle hanoms. Slik var'e med far hanoms æu. Et kvarters ti eller en hælvtime før han kom for ælvor, så hørte jeg det donkæ i trappæ.
     - Det er vind som tar i døræ, og lauve som danser utaføre, mor.
     Det gamle lønnetreet narret dem støtt. Flere ganger hadde Helene gått den bratte loftstrappa opp til verten på kvisten og bedt ham høgge treet ned. - Høgge det ner . . . var'e likt seg . . . ældri i verdæ. Bestfar hass hadde plantet treet. Det hørte huse tel, og det fækk stå så lenge han levde, sa'n.
     Om våren lå de gulgrønne lønneblomstene som et slør over den gamle rønna. Fotograf og maler hadde vært der med apparatene sine og tatt det av, og Helene med. Om sommeren på det varmeste var treet et herlig tilfluktssted. Gjennom greinene sivet solstrålene ned og dannet et nett på bakken med mørke streker og lysende flekker, og i den svale halvskyggen satt Helene med bundingen. Da ønsket hun så visst ikke den mektige, kupplete lønn av veien.
     - Det knaka utaføre, Andrine. Et knepp i låsen. Tydelig. Skyv slåen fra - for sekerhets skyld. Helene var skipper på denne skuta. - Dettæ er'n Lars så sekert som noe, eller vanndøvle hass for andre gongen.
     Andrine hadde kaffen ferdig. Skyer av den duftende drikk fylte rommet.
     - Gi meg en smakædråpe . . . Jo - dettæ er rettelig langfærskaffe. Du har malt bra på kjelen, jente. - Hun var blidere, gamla, nå.
     Det tok til å klynke borti vogga. Da ingen tok notis av Vesle-Lars, satte han i et illskrik.
     - Så - så - så - han vil ha pupp, stakkars liten. Ta'n opp, Andrine - ta'n opp! - Så -så - så - inte gråte! Sulten takkar . . .
     - Han bruker inte å få mat på dennæ tiæ av døgne.
     - Mat er godt på ælle tier, det. Sønn å nekte gutten mat, takkars krypen.
     Han greip fatt i et av Andrines velfylte bryster og suget begjærlig. Rødmen steg opp i Andrines kinn mens hun satt med vesselen ved brystet. Å gi næring til et sant lite livskim var en lykke, en nåde så stor. Komme hva komme ville, hun hadde gutten - et kjærlighetens pant. Det fikk øynene hennes til å stråle så forunderlig vakkert. Med ett ble åsynet bleikt. Hun lyttet spent.
     Denne gang var det ikke "vanndøvle". Tydelig var det en som tok i dørklinka. Hun reiste seg og skjøv slåen til side. Der stod Lars.. Hun snudde seg fra ham med ungen ved brystet, blyg som en ungjente. Var det Lars den mørke, skjeggete mannen foran henne? Kanskje en som kom med bud at Lars aldri kom him. Hun holdt på å sige ned.
      - Vær inte jålete, jente! Helene tok i litt kvast. Gutten er hass eien. Han luer seg inte far tel.
Blussende rød rakte Andrine hånda fram.
     - Kjens du inte ved meg, Andrine. - Han drog henne og gutten innat seg. Da ble det musikk.
     - Han er redd skjegget ditt, Lars. Han er ikke van ved mannfolk.
     Helene avbrøt alle dikkedarer dem imellom og ga ordrer.
     - Vreng ta'n det våte tøye, Andrine! Heng det innat værmen!
     - Du fækk likså godt henge opp heile gutten. For jeg er våt all igjønnom. Våt te skinne, mor. Har inte vort utor klea dæm siste tre jamdøgræ. Men det gjør inte en sjømann noe ta. Hell opp ein spellkom brennheit kaffi! Det livær sjelen og kjens från jessan och ner i helen som svensken sier.
     Lars knegget fornøgd. Men øynene hans var forvåkne og rødkantede etter dager og netter uten søvn og kvil. Mens han slår i seg den heite kaffen kan han ikke bare seg for å gi Helene og Andrine et gløtt av livet ombord under de siste døgns orkan og snøtykke.
     - Rakæ jeneralstørm, mor. Trudde jeg skulle blitt forrige nattæ. Slått følge med 'n far. Nordsjønn er sjøfolkæs kjærkegård, veit du. Sto te rors fra 4 om morræn. Hørte inte manns mål, enda kaptein var tett ved meg og skreik ællt han orkæ. Måtte bruke roperten. - Inte for mye ror nå! Hold skutæ på veræ! Støtt så - - støtt - -Jeg visste å det gjaldt, kan du vettæ. Skar skutæ ut og tok brottæ på tvers, da spøkte det for lastelukæ og alle liv ombord. Sålenge skutæ har styrefart og styregreiene holder, så ...
     - Få deg mat, Lars. Du kan væræ sulten, gutten min.
     - Har inte smakt anna enn svart kaffi og ramsterk skråtobakk det siste døgre. Gla tel. Hår gong skutæ rausæ i sjønn, var'e som ei evihet før hu klatræ opp på bølgetoppen. Det var som sjønn glefsæ etter vårs og gulpæ vårs opp igjen. Hutetu - -
     Mor og svigerdatter ber ham innstendig sette seg ned. Gjøre seg tilgode med maten og den gode, varme drikken. Men Lars står liksom til rors enda, han. Inntrykkene fra en seilas på liv og død vil ikke slippe ham.
     - Åssa dettæ råtne grisetraue ... Skulle vært kondent, skjønner'u.
     - Å meiner 'u, Lars? Kondent? . . .
     - Det betyr så mye som at en kan'te seile me'æ lenger. Hu er for dåli. Bråttæ tok med seg ruff og kahytt, livbåtær, lanterner, og ælt som på dekk var . . .
     - Jeg har skjenkt opp, Lars. Andrine stryker ham lindt over armen. så river han seg endelig laus.
     - Jøssenamn - det er dekt opp som te gjestebu her. Kaffi så'n sprakær i koppen.
     De første koppene er satt til livs, og Lars har fått mere ro i sinnet. Han tar fatt i en sekk han har slengt ifra seg.
     - Har'u børi dennæ, Lars? Han er tung.
     - Jeg var redd tolderær og synderær - lo Lars. Hadde dæm fatt kloæ i'n, så ... Nå ske dere fa smakæ kaffin min. Ekte Javæ. Et heilt pund. Og sukker - - ho ho - en diger påsæ. Sukker er billig i Engeland, må vite. Får'e for itt'no, hvis som atte du kjøper ei pakke med te. Dennæ påsæn er smør. Spart det av ransjon min. Noe har jeg tent med vaktær for ongkaræ som vil i land og sprale med jentene. Ha - ha - ha . . .
     Det luktet harskt lang vei. Men det ble godt mottatt sammen med de andre herlighetene.
     - Dennæ må vi faræ varsomt med.
     - Den gamle filleboksa . . .
     - Gi tål, Andrine, - vaste litt . . .
     Ut av blåbuksa kommer en mugge med gullkanter og marmorerte border, tålig tjukkmaget, med bilder på sidene. En tremaster for fulle seil med Stor-Britannias flagg og vimpel. Under står skrevet:

May Peace and Plenty
On our Nation smile.
Trade with Commerce
Bless the British Isle.

      På andre siden er malt en kvinne i gul silke-empirs kjole, støttende seg til et anker.
     - Vakker jente, Andrine! Tyks ho likner på deg, jeg . . . Når du fækk på deg en sånn fin kjole, du . . . Henner peker utover sjønn og ønsker løkke på reisa. "Hope success to the Shipping Trade", ståre. Lars har fatt festet Andrines navn i flotte slyng under bildet, og dertil en rosenbukett.
     - Den har kostæ pengær, sier Helene med en tanke forargelse i stemmen. Det er ikke fritt for hun synes det er overdådig.
     - Kostær det noe, så smakær det noe, sier Lars stolt.
     - Jeg har tjent i fine huser, men jeg har ikke sett maken, sier Andrine ydmykt. Hun er skamfull for så stor en gave. Lars har lagt ut for mange penger for hennes skyld. - Ikke hos konsul Martens på Berg fantes liknament tel ei slik mugge, legger hun til. Hu er nesten falig å handtere, dennæ.
     - Andrine ser på den fra alle kanter.
      - Hu får stå på kommoden, sier Helene bestemt.
     Lars titter lønndomsfullt i sekken.
     - Det er mer her, sann. Du skulle vel inte synes om et hvitt hueplagg, Andrine. Av finæste ull med silkefrønser. Kast det over deg, jente!
     Hadde Andrine vært overveldet av Lars' gavmildhet før, så ble hun det nå til gagns. - Du store tid . ..
     - Nå er'u brur for andre gangen, Andrine! Ho -ho---
     Lars' øyne lyser av ungguttens hete begjær og attrå.
     Enda en ting har Andrine i vente. Et sort tibets kjoletøy har Lars kjøpt i Cardiff. Helene og hun får hver sitt.
     - Håssen har'u fått pengær te alt dettæ, Lars?
     - Dæm er ærlig bekommi, mor.
     - Så gammæl som jeg er, kunne jeg vært stasen forutæs. - Det lød fornærmet og var myntet på svigerdatteren som hun syntes hadde fått så reint for mye. Andrine hadde det så altfor godt, må vite. Fikk rå over heile trekken - 38 kroner i måneden på noen mark nær som Lars måtte ha til "tobakkspæng".
     - Du veit inte å godt du har'e, du Andrine. Anslessen i gammæl ti.
     Andrine stod brydd og framoverbøyd. Hun stelte med Vesle-Lars.
     - Du tror vel jeg har glømt guttongen, du Andrine. Å nei, sann. Her får'n ei lue så f jong. Dænn du, - ho, ho -. Ei sånnæ som orlogsguttæ brukær i Engeland. Engelsk marine, står'e. Engelsk flagg innsydd på silkebandet. Se gutten, å stram han er.
    - Du gjømmer jo heile gutten. Det kan ikke væræ snakk om å bruke den dæm første 5-6 åræ.
     Andrine stod og tuklet med lua, forlegen og tafatt. Om bare Lars hadde kjøpt no anna. Sjømann skulle aldri gutten bli. Det lovte hun dyrt og hellig og gjømte lua i kommodeskuffen. Det måtte være arbeide å få på landjorda. Ikke orket hun å sende gutten fra seg. Aldri i livet. Ennå vissere ble hun i sin sak da Lars satt overfor mor si ved kaffebordet og la ut om reisa.
      - Ældri vort ute i fælære ver, jeg mor. Åsså dettæ elendige deigtraue! Skulle inte være lovlig å vri fleire pengær utav ei slik likkiste. Seile sommerstid går an, men i høststørmæne - - fy - - Vi begynte i kanalen med stiv nordost kuling som freskæ på te jeneral størm. Byger av snø og hagl som svei i fjese. Stagg og barduner blei te tømmerstokkær, og anker-spelle var kapslæ inn av is. En snakkær om bøljer. Dæm var høge som fjell. Dæm smalt som kanonskott og feide med seg kister og puter og båtær. En løpsk livbat er falig, gutt! Inte et eneste grann å redde seg med heller. Ruffdorken mett med vått tøy, og vått var det vi hadde på. Kaptein skreik i roperten: beslå jagern - beslå klyvern - fokka - ælle mann te storseilæ. Herregud, vi seilæ for bare klutæne. Følkæ kraup langs luvart og klamræ seg fast som best dæm kunne. Men dekke skrådde brattære enn det brattæste hustak, og bråttsjøær subbæ dæm ner i le. Andrestørmann og seilmakærn fordærva seg. Leif hadde så nær gått utæbords. Seæ surræ jeg 'n fast. Du veit jeg hadde ansvar for gutten. Vi stod to rors sammens da det blåste som verst mellom 2-4 forrige nattæ, mor ...
     - Da så jeg deg, Lars. Vi kjæmpæ isammens, du og jeg, gutten min. Gud hørte vårs ...
     - Dengang var'e nære på, mor. Men vi hadde en skipper som én kunne lite på. Bevare meg væl. En satan tel å seile. Hold henner godt full, ropte'n. Inte fall av. Støtt så - støtt - -
     - Det var en større skipper som styrte skutæ den nattæ, Lars. Vårherre være lov og takk.
Helene knepte hendene. Tårene strirant.
     - Han bedaga seg, sjønn, etter hvert. Vi fækk som et skimmer av Næsse. Men skippern vågæ seg inte nære land i beksvarte mørkre. Vi lå og bautæ i rom sjø. Tryggære på åpne have, veit du. Da det lysnæ av dag, fækk vi vind mere sydlig, og vi seilæ bidevind kysten oppover. Gamlæ dro på så det kost, og nå ligger'æ forankra i sunde.
     Andrine satt med den vesle på fang. Hendene holdt hun framom gutten som en borg. Hun skulle vite å verne ham mot sjølivets farer. Bleik og taus stirret hun fram for seg. Mens mor og sønn snakket sammen, tenkte hun sitt. Aldri skal sjøen få Vesle-Lars.
     - Å lenge har'u landlov, Lars?
     - Tel imorræ middag, mor. Da ske vi te å losse køl. Etterpå blir'e skrubbing og spyling. Det er meiningæ å pønte på dænn mørskne fillebarken. Men inte går jeg og'n Leif mer ombord i dettæ grisetraue. Skippærn er all right. Ingen har no å si på hanom. Han lot meg væræ ta dæm første som fækk landlov for å kommæ him å se åssen Andrine hadde klart jobben. Ha, ha - -
     Gutten er en sværing. Grepæ sjømann med tiæ. Eller å seier'u, kjerring?
     - Såsant det står te meg, ska sjøen aldri få Vesle-Lars. Han ska læræ et handverk og få seg noe å bestelle på landjordæ.
     - Liknær'n far sin, vil gutten te sjøss straks han er konfermert. Men håssen har'e seg med Tea? Hu har vel vort her og spurt etter 'n Leif?
     - Tea har vort her jamt og samt, men det er Vesle-Lars hu interesserer seg for. Ikke rettære enn jeg skjønner, så svermer hun for en annen.
     - Vent te hu får se 'n Leif. Jentene henger etter'n. Franske og spanske. Men han ristær dæm ta seg. Seker om at hjerte kommer til å hoppe i live på Tea og fleire te når dæm får se'n. Men det er Tea han bryr seg om og ingen andre. Gutten har framtiæ for seg, han. I vinter på styrmannsskolen. På langfart te våren. Inte lenge før han er skipper. Mora har pengær å sette i ei skute. Ingen sak for sånne, Andrine. Vi stiger inte i gradene, vi to. Du er og blir matroskjerring all din dag med 38 kroner i månen. Inte rare greiene.
     - Jeg tenker Andrine kan væræ nøgd som det er.Hu har en bra mann, og det er mere verdt.
     - Du veit det, mor - så vakker jente som Andrine kunne fått én som var no mere enn matros. Det var mange som sverma der. Inte sant, Andrine ...
     - Hm - - Andrine har fått den hu er godt tjent med. Nok ta dæm som ligger i fyllæ og tøysær.
     Andrine lot som hun ikke hørte. Hun hadde travelt med å pusle om den vesle i vogga. Lars fulgte henne med øynene. Hun kjente det brune, tindrende blikket hans. Det fikk blodet til å strømme opp i kinnene.
     - Håssen er'e, Andrine, har'u fyrt opp i kahytta? Det er vel der vi ska holde vårs.
Andrine bad svigermoren ta et tak i vogga iblant.
     Hun glei stilt ut av kammerset. Straks etter lød en lun dur fra stua med små iltre sprak iblant. Ovnslyset flakket over gulv og tak. En lystig dans av lys og skygger. Det skinte i messingstakene på kommoden. Gipsbikkjene ble levende og så ut som de stod og gjødde, og den heklete duken lyste blålig hvit. Andrine skalv på hånd da hun la sammen sengteppet. Hun slo opp dyna med det skinnende kvite overtaken og kjente blodet suse i tinningene. Det sang inne i henne - Lars er kommen - Lars - - - Da var det en som fatet i kring henne, løftet henne i vaeret og hev henne opp i senga . . .

Gå til: | Toppen | Forside | Neste >> |