JULESTRIA 

Det var som gamletiden var vendt tilbake på Berg med Andrine. Det flødde i henne av livslyst denne vinteren Lars var hjemme. En dåm av ungdom og sunnhet spredde hun om seg. Vakker var hun ikke etter skjønnhetens strengeste lover. En nese som hverken var romersk eller gresk, men en freidig, norsk oppstopper. Munnen hadde ikke noen amorbue, men den åtte det som bedre var - den eiegoe smilen. Den maktet å tø opp kulde og mismot som hadde sneket seg inn i den Martensske heimen, og som dels skyldtes søvnløshet, men helst ”dampen”. En blomstrende næringsvei var ødelagt. De hvite seil hadde spredd fortjeneste jevnt over, hos små og store. På odder og nes og inne i viker hadde stått skip på stabelen. Det hele bildet var forandret. Skipstømmermenner, snekkerer, seilmakerer, dreierer som bodde i de små husene under fjellet og langs fjorden, satt arbeidsløse. Nye skuter ble ikke bygd. De gamle lønte seg ikke å reparere. De kunne ikke seile inn så pass at det dekket assuransen. Det ble akterutseiling. Dampskipene ble bygd i utlandet, men døpt i Norge, og fikk navn som Håpet, Troen, Morgenen  - navn med  løfter for framtida. Brautende og hovmodige er de nye tider for den som er satt utenfor. Det kjennes sårt og bittert. Derfor var det en Guds velsignelse med Andrine som hadde humøret. Hun fikk den grå skyen over konsulens panne til å letne og kunne jamvel lokke smilet fram hos frua. Men til størst glede ble hun for Tea. Andrine var kjent på kjærlighetens stier og med alle vansker som kan tårne seg opp for to elskende.
     Ved Andrines hjelp fikk de sagt hverandre farvel - Tea og lærern - før han drog hjem til jul. Fru Martens hadde bestemt at Tea skulle bake peppernøtter den dagen. Men Andrine fikk snudd peppernøttene. Det var absolutt nødvendig at Tea ble sendt til svigermor hennes og høre åssen det sto til. Helene var ikke frisk før Andrine gikk til morgen. Hun var engstelig både for henne og småen som var full av krim og tett for brystet. Hun hadde lagt terpentinklut på ham kvelden før. Godt om Tea så innom. Andrine var sannheten sjøl til hverdags, men en nødløgn i kjærlighetens tjeneste holdt hun for tillatt. Det var synder en fikk tilgiving for.
     Kommen ned alleen fikk Tea øye på lærern.
     Han ventet henne under Bergshagen.
     - Du slapp ifra ...
     - Andrine hjalp meg.
     - Vi gar i åsen. Der er vi trygge på denne årsens tid.
     Det var holke med et tynt lag snø, så vidt at julegrisen kunne kjøres til torvs "fleskelørran" på sledeføre.
     - Du har vel ei stønn å spandere på meg idag, ongen. Vi får inte se hinannen heile jula. Hus på det...
     I det siste hadde han gitt henne kjælenavnet "ongen". Hun var en barnsonge å rekne mot han.
     - Så lenge kan det ikke bli. Du vet det er noe å gjøre til jul.
     - Hvem ska du sverme verst med denna jula, da? Leif lettmatros, Karsten eller den vesle spretten, student Finsen. Ja -  og så kommer krigsmakta fra Horten med smørstikkene sine. Kandidater og løytnanter fra hovedstaden, ikke å forglemme. Det er no anna enn "bonen og seminaristen" .
     - Jeg skal ikke sverme med noen, jeg.
     - Å - du kan ikke si deg fri, mor. Du veit du er inte så lite kokett. Men det ska vi plukke av deg. Jeg skulle ønske du kunne reise him til'a mor, jeg. Det er inte sånn som du er van med rektignok. Men jeg er seker om du kom te å like deg. Aka i måneskinne, du - på langkjelken hass far. Den er stø som et fjell. Åsså har vi noe anna te bakker enn det småtterie her på flatlande. Trygt ska du sitta i armkroken min, ongen . . . Han drog henne innat seg.
     - Er'u gal, gutt!
     - Inte farlig. Vi er aleine her. Hadde du moro av det, ongen -  å reise med meg him? - Om det kunne lage seg slik at vi reiste sammen neste jul ...
     - Du vet det var moro .. .
Hun lo mot ham.
- Jeg er seker om du blei gla i 'a mor. Hu er munter og galen som ei ungjente. Full av skøyerstreker. Hu traller og synger heile dan, mor. Jeg har ingen hemmeligheter for henner. Har skrivi at jeg har finni ei lita jente jeg holder av.
     Tea gikk ettertenksom og hørte på. En veldig forskjell måtte det være på hans mor og hennes. Tenk om mor kunne synge . . . Gjennom hele oppveksten hadde Tea aldri hørt henne nynne engang. Tea gikk og funderte mens han snakket videre om mor si.
     - Forrige da'n fekk jeg brev. Hu skreiv at hu hadde fått ned vømmelsveven. Godt og vel 40 alner grått vømmel for Hermansen og Jørgensen. Det blir penger som mor har sjøl. For dem kjøper hu "godt" te jul. Hu får ingenting av far. Han må ha alt han kan skrapa sammen te banken. Ja, mor hjelper'n, veit du ... Du skulle kjenne bakelsen hennes mor. Ingen lager så go fleskepølse og fleskerull. Hveitekaka av himemjøl og grisla bakerovnsbrød med nykinna smør - - det er noe som smakar. Når jeg kommer tebars ska jeg ta med no te deg, så får du smaka. Tør'u komma te meg på hybel'n, jente - - - eller håss?
     Tea drog seg ved det. Det kunne bli omsnakka ute blant folk . . .
     At Tea Martens gikk på romme te seminaristen . . . Om du tok med deg en kamerat - Mally te slaktern - ei grei jente, syns jeg. Jeg skulle ha moro av å vise deg litt av hvert ... Bøkene mine som er kjøpt for alle tobakspenga - det vil si det dom andre røyker opp. Tør'u, Tea?
     - Ja - kom det litt ubehjelpelig og råd-laust.
     - Småbyen er inte nådig. Den har drept mangt et forhold med sladder og spionasje. Live ska levas etter bestemte former, må vite. Gud nåde den snyter nesa si på annen vis. Jeg liker deg' Tea, for du er inte som dom andre. Dom forbanna selskapslovene er jeg galen på. "Bon Ton". ... Sånn og sånn ska det væra, ellers er'e inte rektig. Lov meg en ting, ongen -  at du inte danser deg ihjel i jula. Jeg veit det er en bråta baller og dansemoroer, kanefarter og aketurer. Dom ender med dans, og du er ei ta dom som gutta liker. Du er i vind som det heter og blir slengt fra den eine tel den andre. Du er inte av golve, hører jeg dom sier . .. Jeg går inte på en eneste ball i jula, jeg. Tar inte i ei eneste jente når jeg inte får danse med deg. Kan du inte la bli nyttårsballen, Tea?
     Det slo ned i henne som et lyn. Nyttårsballet som hun hadde gledd seg til i måneder. Ja, fra lenge før konfirmasjon. Det første voksne ballet . . .
     - Far har kjøpt kjoletøy til meg hos Steen & Strøm. Klar kjole, sydd hos den fineste i byen. Lyserøde roser, lange hansker, vifte ... Hun sa det i ett eneste andedrag.
     - Du store verden, å fin du blir, jente ..Om du gjømte den stasen tel no seinere . . .
     - Far vil jeg skal gå.
     - Si heller at det er deg sjøl som vil.
     - Jeg tør ikke la være nyttårsballet. Far blir sint.
     - Har'u ingen vilje sjøl?
     - Det er far som bestemmer.
     - Enda du er konfirmert og vaksen . . . Tru om inte far din er noe gammaldags av seg. Dom sier han strir mot straumen og den sterkeste av alle motstanderer - tida. All ting skifter, veit du. Dampen vinner på seil. Nytter inte å stampe imot. Norge får det reine flagget å mye Abrahamsen, Davidsen og Markussen snakker imot. Om inte alt for lang tid har vi alminnelig  stemmerett for kvinner som for menn. Og mye anna som hører tida tel. Friheten og den fri viljen er det kostbareste gode menneskene eier. Det er menneskenes dyrekjøpte rett. Tenk som det er kjempet og stridt og lidt for friheten. Den er din og min. Har'u løst tel å gå på ballen, jente, så gå. Hvis inte, så la det væra. Men skyld inte på far din.
     Tea ble gående taus. Hun unngikk å møte blikket hans som ufravendt var rettet på henne.
     - Har'u lest "Familien på Gilje"? Hun lånte bøker av lærern.
     - Ikke ferdig me'n enda.
     - Ei glimrende bok, du. Å pass langt er du kommen?
     - Thinka skal ha fogden. Hun ligger under dyna og gråter. Ma trøster henne.
     - Er'e inte forferdelig ... Selge dattera si te pleierske og oppmuntring for den gamle hasabitern. - Kontorist Ås - en ung, kjekk mann - er inte go nok.  Å syns du, Tea? 
     - Grusomt. Men Inger Johanne . . . 
     - Det går skitt med henner åsså . Du skjønner vel å stiftamtmanninnen vil hen. Inger Johanne ska kobles sammen med den utlevde hannkatten - kaptein Rønnow. Flott navn. Tjenstgjør hos kongen i Stockholm . . . 
     - Jeg skal lese ut boka i kveld, skyndte hun seg å si. 
     -  Ja - les du. Kanskje får du vilje, du åsså . .
     Jeg ska fortelle deg no. Det blir borgerball på klubben 20. januar. Kong Oscars 60-årsdag. Jeg skal hjelpe tel med dekoreringa. Det blir flotte greier, skjønner 'u. No anna enn nyttårsball. Om det blei første vaksne ballen din, ongen . . . Så moro vi skulle ha det i hop . . . 
     De gikk en stund tause. Tea så ned. 
     - Du lurer nok hardt . . . Å blir det . . . Nyttårsball… 
     - Jeg går ikke på nyttårsball, kom det avgjort. 
     - Men far din.. 
     - Far får si å han vil. Jeg går ikke. 
     - Du er jenta mi, du. - Han tok omkring henne og valset rundt på holken. Gran og furu var anstand med pudrete parykker og grått skjegg. Alvorsfulle. De tenkte vel sitt. 
     - Peppernøttene - - - jeg glemmer rent peppernøttene . . .

På hjemveien stakk han hånd hennes i frakkelomma. De pratet om ballet og all moroa de skulle
ha. De hverken sa eller hørte. Opptatt som de var. Plutselig sto de ansikt til ansikt med han de kalte "Det gamle Testamente". Tea sleit og reiv for å komme løs, men hånden hang fast i frakkeforet. "Det gamle Testamente" lo en underfundig latter. Der hadde han dem i fella. Sannelig gjorde han en bra fangst. Det var åpenbart at Tea Martens svermet for seminaristen. Eller rettere - han hadde fanget henne i sitt garn. Men hun skulle komme løs. Det svor han på.
     Tea glemte ikke det djevelske blikket bans. Han var sorte broder Knut. Nå visste hun det.
En makeløs sporsans hadde han når det gjaldt forbuden elskov. Det visste hun fra før. Tea var fortvilet. Lærern hadde all sin faderlige ømhet behov for å trøste og manne henne op. Så farlig var det vel ikke, mente han, at hun skulle to slik på vei. Tea mintes gudmors ord: Kjærligheten bringer alle aldrer sorg og lidelse. Men st¢rst av alt er kjærlighet. Nå kom det til henne som en trøst.
     Andrine hadde peppernøttdeigen ferdig. Det var bare å trille ut og sette på plater. Men enten ble peppernøttene for store eller så knøttende små. Eller hun glemte seg, og de var svarte og steinharde når hun tok dem ut av ovnen.
     Noe måtte være hendt, tenkte Andrine. Det fikk hun nok vite når det lei på. Om kvelden sovnet Maien straks. Tea lå våken. Frøs og hetnet. Da søvnen endelig forbarmet seg over henne, så hun i drømme ”Det gamle Testamente”. Ansiktet hans var pløset og oppblåst. Øynene blod-skutte og utstående som på en nytrukken torsk. De boret seg inn i henne. Tea skrek i søvne og vekket far sin. De lå vegg i vegg. Han kom farende.
     - Hva feiler deg, barn . . . Er du syk?
     - Jeg drømte . . . Et stygt dyr - - ville ta meg ...
     Han klappet henne. Strøk over panne og hår . . . Du er varm, barnet mitt. Jeg skal hente vann. Så ... drikk nå ... Han letter hodet hennes fra puten. - Sov godt, Tea. Det er ingen fare.
     Da Martens var borte, strømmet tårene. Hun gjømte seg under dyna og hikstet. - Far er det snilleste menneske i verden. Jeg - - jeg vil ikke gjøre far imot.
     Foruten Andrine var Malla hagekone kalt til Berg i julestria. Hun var den beste til å gjøre rent. Det skulle en grundig skuring til fra kjeller til loft. Det luktet grønnsåpe over hele huset. En lukt Martens ikke kunne fordra. Han hatet grønn-såpe og storreingjøring. - Hva hjelper det at jeg maler når dere skurer malinga vekk, sa han. Dessuten dreiv Malta en grundig utluftning. Det blåste kaldt gjennom hele huset. Det var heller ikke etter konsulens ønske. - Lufte ut den dyre varmen ... Her kjøper jeg hvert år en 15-20 favner av bjørk og bøk, og dere varmer opp for kråka. Han var aldri i humør ved juletider, Martens. Så mye penger som da skulle ut til folkene i alle bedriftene. Men Malla var stokk stein døv. Hun hørte ikke hva konsulen brummet om. Hun dreiv med sitt, og verst gikk det ut over gutte-rommet. Der hadde hun satt opp vinduer i 20 graders kulde. Det var enda dagen før julekvelden. ”Svarte joleftan” som den het i gammel tid. Den ble også svart til gagns.
     Da Will kom inn på rommet sitt, fikk han ikke øye på kanarifuglen. Hansemann - Hansemann -  Han plystret og godsnakket. Fuglen pleide å svare med en velkomsttrill. Et fuglebur uten fugl er vemodig tomt. Nesten tommere enn en pengepung uten penger. Hansemann lå på bunn i buret og glippet med øynene. Will la den på brystet, på innsiden av jakka. Men selv Wills varme hjerte maktet ikke å kalle livet tilbake. Det hjalp ikke at han pustet sin ånde inn i det vesle gule nebbet. Hansemann var død. Tea sto ved siden og trøstet.
     - Du skal få alle sparepengene mine .. . Ikke gråt, Will. Vi kjøper en ny kanarifugl.
Will lot seg ikke trøste. Maien og Karlemann tok det på sin vis. De laget til gravferd med en eske og en krans av evighetsblomster. Will ristet på hodet. Han slapp ikke fuglen fra seg. Den eneste som brakte lindring i sorgen var Martens. Hansemann fikk reise med Jon til hovedstaden - sa han - så snart jula var over. Den skulle stoppes ut. Bli akkurat som levende igjen. Og Will eide Hansemann for bestandig.
     Så opptatt som alle var av kanarifuglen, la ingen merke til papegøyen. - Polly - Polly - - -å stille han er blitt . . . Hva er i veien med Polly . . . Det kunne Polly ikke svare på. Ingen fanden-ivoldske tilrop. Den som var så full av spetakkel og moro støtt. Dødsens still satt den i gyngen sin.
     - Han sørger over kameraten. Han gråter, sa Will.
     - Jeg tenker han drømmer om fjerne palmeskoger, sa Jon deklamatorisk. Han lengter og lytter etter suset av bølgene mot Sydhavets skinnende kyster.
     Will stakk fingeren mellom sprinklene i buret. Polly - Polly - - - Hei da, gutten! Polly pleide å klype. Men forsiktig. På lissom. Etterpå skoggerle. Nå vørte han ikke fingeren. Da kvelden kom, orket ikke Will å legge seg. Han ville sitte ved buret, og Tea bød seg til å våke sammen med ham.
     - Send bud på dr. Koll, sa Karlemann. Han gir Polly medisiner, og så blir'n frisk igjen. - Dr. Koll kurerer inte papegøyer vel -- tosken ...
     Martens hadde et råd som alle sammen fant godt. - Andrine tar seg av Polly og steller med'n. Andrine fikk barna i seng og ble alene med Polly. Den natta måtte Lars være henne foruten. Hun la papegøyen i vatt inne i steikovnen. Sånn brukte de å gjøre med kalkunkyllingene på Berg når de fikk krampe i råværet.
     - Han blir nok karsk att, mente Ingebjørg  og gikk og la seg. Men Will var ikke god til å legge seg for alvor. Han sprang opp av senga og ned til Andrine.
     - Å tror du - Andrine?
     - Han ha' kviknæ tel . . . Be Fadervåre ditt, du Will, så tenker jeg han ståre over.
Tidlig neste morgen var Will den første som kom springende barføtt i nattskjorta, for å se til Polly. Polly lå stiv i Andrines fang.
     - Det er nok best som det er, Will, at dæm to som var så goe venner i livet fekk følge hinannen i døden.
     Will gråt stille mens Andrine la papegøyen på likstrå under den store palmen i salen. Han hørte jo hjemme i palmenes rike, hadde Jon sagt. Barna sto omkring. De kjente på klørne, der ellers var spente som stålfjærer. Nå var de slappe. Hodet dinglet på den uanselige skrotten, den som for et par dager siden bruste med praktfulle fjær i grønt, gult, blått og et par ildrøde i stjerten. Akk -så ødt det var etter Polly med de tusen innfall og morsomheter . ..
     Denne gang var det også Martens som fant ut av det. Polly og Hansemann skulle slå følge til hovedstaden. Siden pekte han ut et sted som høvde godt for dem begge. Øverst på den grønne pyramidetrappa i blomsterværelset. Det var rette plassen. Der var som en plattform, og der lå korallene og konkyliene som skipper Bagge hadde brakt med hjem. Eventyrlig vakkert ville det bli når Polly i sin grønne fjærham og Hansemann i sin skinnende gule satt der oppe på hver sin grein mot den vifteformete ildbusken av en korall, omgitt av andre som liknet iskrystaller og kjøttrøde konkylier der sang - sang underlige toner som liknet vindens sus og havets brusen. Barna gledet seg. De ønsket bare at juleferien snart tok slutt, og Jon skulle dra av gårde med fuglene. Tenk som det ble strålende når våren kom og plantene ble flyttet opp fra kjelleren, og blomsterværelset litt etter litt fikk duft og farger som et tropeland. Da var Polly og Hansemann for alvor kommet i sitt rike.
     Men jula på Berg ble ikke som de gamle julene. Martens kunne ikke skjønne hva det gikk av Tea. 17 års jente. Gla i å danse. Og så ville hun ikke på nyttårsball. Å var det for sludder . . . Slik som hun hadde gledet seg til det ballet. Til den nye kjolen og all ting. Var det kapellan som hadde vært ute igjen og fått de unge til å love at de aldri skulle sette sine ben på Klubben. Det syndens hus, som han kalte det. Alle som vanket der var fordømt til evig fortapelse. Det hadde han sagt på et møte i bedehuset. Helene hadde hørt det. Martens raste over kapellan. Tea gråt og sa det var ikke han. - Jeg har så vondt i hodet. Jeg orker ikke . . .
     Denne gang som så mangen gang for ble det dr. Koll - huslegen - som kom til hjelp. Tea ble sendt ned på doktorens kontor. Hjertet banket. Var hun kanskje ikke syk . . . Ville han sende henne fra seg med den beskjed at det manglet henne ingen verdens ting. Innbilning. Påfunn. Unge jenter kan finne på det utrolige. Doktorens grå hode bøyde seg over henne. Svettperlene sprang fram på panne og isse, da han presset stetoskopet mot halsen hennes. - Pust, Tea! Hold pusten! - - Pust! - - Har du hodepine? - Ja. - Dårlig matlyst? - Ja. - Altså bleksott. Vi skal få en flaske jernmikstur, og -  så sløyfer vi nyttårsballet, jenta min.
     Tea så opp med øynene fulle av tårer. Hun skulle gjerne falt huslegen om halsen. I stedet festet hun blikket i gulvet . . . Han klappet henne på kinnet og løftet haken hennes. Hun ble nødt til å se inn i de stålgrå øynene som blinket lurt bak brilleglassene. - Til borgerball blir vi nok frisk, min kjære Tea.
     Visste han noe . .. Det gamle Testamente gikk ut og inn i doktorens hus som en grå katt. Han hadde sladret. Jo - hun var viss på det.
     Tea er blitt så vemmelig, sa kameratene. Hun leser bøker som hun låner av lærern. Voksne bøker. Jon, som skjønner seg på sånt, for han er nesten kandidat, han sa at Jonas Lies "Familien på Gilje" passer seg ikke for unge piker. Hun skulle lese Heidi, Villkatt og denslags ungpikebøker som omhyggelig skjulte virkeligheten for sine små leserinner. En enda verre gift var smuglet inn på det fordums så uskyldige barneværelset. De hadde funnet Bjørnson og Garborg i sengen hennes. Og det som var enda mye verre - "Verdens Gang". Tenk "Verdens Gang» ... Tea leste i smug etter lærerns resept. "Hver dag en stund for tanken -" var ordene hans. Næring for sjelen var likeså viktig som det daglige brød for kroppen. Å lese dikterne var å bli delaktig i deres tanker. Bøker var en skatt. En kilde til viden. Hun pliktet å følge med tida. Kvinnen skulle ikke være gås eller jåle. Ikke leike eller lastdyr. Framtida hørte kvinnen til. Snart opprant den dag at hun hadde røstrett og stilling i samfunnet som mannen. Hun var ikke som før nødt til å søke inn i ekteskapets nødhavn ... Giftet hun seg, kunne hun allikevel ha en stilling. Som ”mor” måtte hun ha kunnskaper for å oppdra barns sine ... Det var en tung bør lærern la på de unge skuldrene. Men så letter han dem til gjengjeld for religiøse skrupler som hun hadde båret på siden konfirmasjon.
     Det var svart jul det året. Hverken aketurer eller kanefarter skulle friste Tea til å bryte sitt troskapsløfte. Men det var sklier på jordene og svartblå himmel dryssende full av stjerner. Og det var kamerater som plystret utenfor vinduene og ropte navnet hennes. - Kom ut da vel! Sitt inte der og mugg over boka ... Visst burde hun ut. Dr. Kroll hadde sagt hun måtte ut i frisk luft hver dag for bleiksottens skyld. Hvorfor ikke være med i leiken . . . I susende fart bar det over skliene. Leif er henne nærmest. Han fater om hånd hen-nes. De står, og de detter sammen -- - - Mølje som i gamle dager.
     Det ringte på entredøra en dag. Jenta hos Monsen var ute og gikk med danseliste. Fru Martens har skrevet "ja", for Jon, Will og Tea. Hun har føyd til - "hjertelig takk". Tea gledet seg til å danse. En eneste dansemoro kunne vel ikke være farlig. Hun førte opp med Karsten. Var munter og glad. Tea var igjen den gamle blant kameratene. Men der ventet henne et oppgjør. Onde tunger la ut om det ene og det andre som var hendt i jula. De trakk fra og la til som det passet.
     Tea hadde Petra og Sigrid mistenkt for å ha greid opp med den ting. Da lærern kom tilbake fra ferien, fikk han vite åssen det hadde seg med Tea Martens. Nå hadde hun vist seg fra sin rette side. Ikke et døyt bedre enn andre jenter.
     Lærern hadde levd et stille og ærbart liv med henne - kun henne i tankene. Ikke på en eneste dans. Enda det manglet ikke på innbydelser. Men hun ... På dansemoroa hos Karsten Monsen var hun ikke av golvet, sa folk - hele kvelden. Rent på sklier hadde hun gjort - til langt på natt. Kokett var hun, akkurat som de andre. Ingen forskjell på det. Og han som hadde trodd så fullt og fast på henne. Han var grå i åsynet av skuffelse. Tea var oppløst i gråt. Visst hadde hun danset og sklidd. Det sto ikke til å nekte. Men bare en eneste gang i hele jula. Hadde hun drømt om at det kunne komme så mye vondt utav uskyldig moro, så skulle hun sittet inne istedet. Hun hikstet og gråt. Ville heller dø enn leve. Så forferdelig var det alt sammen.
     Akk - som to hjerter kan sår - ja pine hverandre. Men to hjerter kan ogsåha sine skjønne forsoningsstunder. Slik gikk det også her. Dette var den første strid. Den var alvorlig nok. Andrine fikk aldri vite om det. Fra nå av var lærern hennes eneste fortrolige. Og bandet de imellom var knyttet fastere.
 
 

Gå til: | Toppen  |  << Forrige  | Forside | Neste >> |