Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur
Tilla Valstad: Men størst av alt er kjærlighet. Høgskolen i Vestfold, 2000. 
Gå til:  |  << Forrige  | Forside | Neste >> |

HOS TANTE LETTA

Tea var snart frisk og med i husets stell. Ungdommen retirerer fort, sa Dr. Koll. Berg var et godt mathus. Martens kjøpte rikelig inn av kjøtt og fisk. Skjære, skrape, male, støte. Aldri ende på mat. Og når kjøtt og fiskeboller lå i sin buljong, ble Tea sendt til syke og fattige og til husets gamle venner, Helene og tante Letta. De trengte det så vel begge to til styrkelse for deres kranke legemer.
     Dagene gikk, den ene som den andre. Iblant snek Tea seg ned nøttealleen og betrodde seg til den vesle stein i hekken. En dag skrev hun på en lapp: Kl. 4 hos tante Letta.
     Tante Letta bodde ovenpå, der søster Kristine hadde bodd nedenunder. De eide farsgården sammen - et aristokratisk herresete midt i byen, med alle slags oppkomlinger av hus omkring. Letta arvet stuene slik de sto, etter foreldrene, møblert med dyprød mahogni i empire, trukket med det samme silkeglinsende hestehår som hos gudmor. Gjennom den mektige gatedør i barokk med hvelvet portal hadde Tea gått så mangen gang med mor da gudmor levde. Ovenpå var de samme lavloftete stuer og smårutete vinduer med sladrespeil og dype vindusposter. Bare den forskjell at hos gudmor blomstret prinser, geranier, fuchsiaer og tøfler, men hos tante Letta var ikke en skikkelig blomst. Enten forkom de av tørke eller de druknet i vann. Det surret altfor mange tanker gjennom tante Lettas hjerne. Men vakre og interessante ting sto på etasjerer og drakister, kommet langveis fra. Ført hjem med skutene. Kinesisk porselen og indiske elefanter av ibenholt med støttenner av elfenben. Det som opptok Tea mest var et kaffestell av gråhvit porselen med sorte blomster og figurer. Det stammet fra Frankrike. Koppene var lette som eggeskall, og på alt som hørte stellet til - kanne, mugger, sukkerkopp - så Tea en kvinne i empire kjole. Enten hun spilte på harpe eller hvilte på en kanape, så kom det en liten gutt til henne med bue, pil og vinger.
     - Hva gjør gutten? spurte Karlemann en gang han fikk lov å være med til tante. Vil han skyte damen? Stygge gutten!
     - Det er bare for moro, Karlemann, svarte frøken Letta.
     En jul kom hun med koppestellet til Berg. Store-Tea skulle ha det som et minne om barnedagene. 
     - Kjære Letta - vil du skille deg ved det vakre stellet?
     - Døden kan komme før en vet ord av det, Tea. Jeg vil gjerne se det i din varetekt. Du husker vi som barn så på kopper og skåler som i en billedbok. Da det vakre stellet sto på spisebordet, danset barna omkring det i vill glede. Bare å sette koppen til munn, eller holde den i hanken var en nytelse. Men Andrine så på det og sa: Sitt på det, så blåser det inte bort. Hun kjente Lettas vegelsinn. Den ene dagen ga hun bort. Den andre dagen tok hun igjen. Det var heller ikke gått lang tid over nyttår, så kom hun med den svarte hankekurven sin og puttet stellet nedi. - Dere skal få det igjen siden, sa hun. Jeg må beholde det litt til. - Det kom aldri tilbake. Karlemann gikk ute i gården og skrålte og sang: Gastgiver hønselort tar igjen og gir bort.
     Ikke skjønte Andrine eller barna den virkelige årsak til tante Lettas handlemåte. Hjernen hennes var blitt mer og mer uryddig. Til sine tider helt forvirret. Pint av uro og sjelekval. Fylt av angst og gru for dommens dag søkte hun glemsel og bedøving i mørke. Hun dekket for lyset, og Gud alene vet hva hun led der inne i det svarte, spøkelsesaktige rommet. I bunn og grunn et ulykkelig menneske var Letta. Det kjente fru Martens til, som var hennes barndoms- og ungdomsvenn. Ulykkelig kjærlighet og utilfredsstillet attrå til søsterens mann - kaptein Fedler. Hjertet hennes var blitt en tumleplass for kjærlighet og hat til søster og svoger. Dertil kom vekkelsen som rev henne inn i en malstrøm av tanker. Hun kjempet alene, og hun bad i lag med andre. Et Guds barn ville hun være. Men penger og gods og verdslige ting holdt igjen. Bedehusmøter og svovelpredikanter tok siste rest av en forstand som engang var lysende klar. En granskerånd, sa dr. Koll. Den burde gitt henne plass innenfor universitetets murer. Men kvinnenes tid er ennå ikke kommet, la han til.
     Det var noen dager etter borgerballet at Tea banket på hos tante Letta. Forsiktig. - - Kanskje hun sov.
     - Hvem der - kom det hest innenfra, ledsaget av en tørr hoste.
     Hvem som helst kunne gå inn til henne. Folk som ba om penger eller ville låne penger. Om det så var Emanuel med jernkloa, så unnså han seg ikke for å plage henne etter mynt til nye opfinnelser. Tea ble stående i den halvåpne dør. Mørkt var det som i et underjordisk fengsel. Vinduene var tettet igjen og lot bare en og annen lysstråle trenge inn. Herregud, som tante Lettas stue var forandret på kort tid. Alt som hadde gjort den så interessant, så hyggelig, var borte. Her hadde Tea vært med på morsomme kaffeslaberaser og hybellag. Tante Letta trakterte alltid med mangfoldige og underlige retter som hun hentet fra de utenkeligste steder - under senga, inne i vaskeservanten, fra skap med kvalm, innestengt luft. Fiskebollene lignet små, dunete lam i hvit saus. Fuglesteika hadde en bismak av kamfer. Eplekakene var dels friske, dels overliggere fra tidligere kaffeslaberaser og smakte av en eller annen mystisk skuff. Dem måtte man passe seg for at man ikke kom borti. Men var man uheldig, så lot man dem forsvinne i en sypose. Eller man gravde dem ned i blomsterpotten mens Letta forsvant for å hente nye delikatesser. Hun satt aldri stille. Hun svevde ut og inn mellom kjøkken og stue og strødde om seg med pussigheter, så latter-musklene var i sving fra gjestene kom til de gikk. Ingen selskaper var morsommere enn Lettas. Men de tilhørte en svunnen tid. Nå lå hun i det tristeste mørke. En skimtet så vidt laknene og omrissene av en seng. Dr. Koll mente hun hadde båret på sykdommen lenge, siden det bar i vei så fort. Tæringen lå i slekta.
     - Her er så forferdelig mørkt - stammet Tea.
     - Fortjener ikke bedre, barnet mitt. Finn deg en stol. Sett deg. - Hun støtte ordene fram, kvevd og andpusten. Avbrutt av hoste. En hosteri overmannet henne. Gamle Krestjane kom vraltende fra kjøkkenet. Hun hadde den lite misunnelsesverdige jobb å stelle "frøknæ". Men ble regelmessig gjennomheklet med skjenn og grin. Krestjane tok det med ro. Hun kjente sin pasient.
     - Frøknæ snakkær om en stol å sette seg på. Men stolæne har Dere gitt bort. Fins inte en skikkelig stol i heile leiligheten, ske jeg si Dere. Inte en som en kan by folk.
     - Lenestolen - Krestjane . . , den har jeg sagt at Tea skal ha etter meg.
     - Dænn ga Dere bort tel boktrøkker Pedersen. Dæm henta'n igår kveld.
     - Den skulle jo Tea hatt. Hvorfor sa du det ikke, Krestjane? Du har hørt jeg  har sagt det . . .
     - Hørt og hørt . . . Jeg har hørt Dere har sagt så mye, jeg. Og her har jeg det oppskrivi: En lenestol med armer og et løst ben skal gives til misjonen og overantvordes kapellanen. -      Krestjane leste med stivt boksprok. Ligeledes 6 par kopper med sorte figurer, kaffekanne, sukkerkopp og fløde-mugge.
     Tea var på gråten. Stolen kunne det vært det samme med, men koppene -  det vakre koppestellet. Svartingene skulle ha det åsså. Hadde ikke skipper Bagge fortalt å lykkelige de var uten kopper og skåler. De nøyde seg med skall av kokosnøtter og andre frukter. Akk - koppene, lette som eggeskall, og så vakre. Dem fikk hun aldri se mer. - Gå til Pedersen, Tea, og få igjen stolen .. .
     - Han sitter på stolen natt og dag. Er inte go for å puste i senga, avbrøt Krestjane.
     - Bordet, Krestjane ... Tea skal ha bordet. Skriv det opp -  med en gang.
     - Frøknæ er så glømsken at det lignær itte no. Var itte kappelan her igår kveld og fekk borde tel zulunegræ. Dere gir bort den samre tingen mangfoldine ganger. Forrige da'n sloss to kjerringer om underdynæ Dæmses, så fjøræ fauk. Gud forlate mi sønn, jeg ville itte eid dynæ om De hadde hivd'a etter meg.
     - Uff, Krestjane - så stygt som du snakker. Den ondes makt er over deg ... Etter et hoste-sjokk fortsatte frøken Letta. - Kandalaberne - Tea -  ta dem - - ta dem med en gang . . .
Så kom en hosteri, verre enn Tea hadde hørt noensinne. Hun syntes det elendige knokkelmenneske kunne ryke sund.
     Straks anfallet var over kom Krestjane tilbake til kandalaberne
     - Frøknæ skjønner væl det går inte an å gi bort kandelabræ. Dæm ske stå på hver sie av like Dæmses. Ellers må vi ut i by'n å låne lysestakær.
     Tea hørte en uhyggelig mumlen fra senga. Da hun gikk nærmere kunne hun skjelne salmistens ord: "Vær meg nådig, Herre. Ti jeg er i trengsel. Hentæret av kummer  er mitt øye, min sjel og mitt legem. Ti mitt liv er fortæret av sorg og mine år av sukk. Min kraft er brutt for mine misgjerningers skyld, og mine ben hentæret. Jeg er glemt og ude av hjertet som en død. Jeg er bleven som et ødelagt kar. O, at jeg havde det som i fordums dage, da hans lampe skinnet over - o - o -  Det kom et voldsomt hosteanfall, så løstennene for ut av munn, og en blodstripe fulgte etter. Krestjane ilte til hjelp. Støttet henne opp i putene. - Tennene - Krestjane - - tennene - - lov meg - at - du - setter dem på plass - når - når -
     Krestjane forsto. Hun nikket til Tea. - Frøknæ vil inte væræ uten tenner når hu skal fram for Vårherre. - Så vendte hun seg mot den syke. -
     - Dere er dårliære idag, frøken. Jeg vågær inte å væræ aleine med Dere te nattæ. Nå tyks jeg Dere kunne ta det rolig og gi Dere i Gud Faders hånd og slå pengær og verdslig gods ut av tankene, for Dere kan inte få noe med Dere i gravæ lell.
     - Jeg har gitt det bort alt sammen, Krestjane.
     - Ja, så er Dere færig og kan legge sønnæ Demses på han som bærer all verdens skyld. Og så kan Dere dø rolig.
     Tea hørte ynk og stønn og sukk til Gud at han måtte være  henne nådig for Jesu skyld. Så ble det stilt. Tea trodde det var døden. Hun grøste ved tanken på at hun var i samme rom som knokkelmannen. Kanskje sto han der huløyd med ljåen sin i den svarteste kroken. Men hun var ikke reiseferdig ennå, Letta. Hun vinket Tea til seg. Livende redd kom Tea nærmere. Hun syntes hun måtte finne på noe å si.
     - Sover du om nettene, tante?
Krestjane svarte for den syke. - Å, det er smått stell kan Dere helse frua på Berg å si. Best om hu fekk vandre ...  Letta ristet på hodet. - Ikke enda . . .   - Hennær henger ved livet så usselt det er. Hm-hm--
     Krestjane gikk bortat senga. - Dere vinkæ på meg. Er'e noe Dere vil?
     - Gå, Krestjane, stønnet den syke hest. Gå - - jeg vil være - alene - med Tea. -
     Tea var nesten lam av redsel. Hun orket først ikke å flytte en fot. Men hun skimtet som en gnist av håp. Kanskje - - tenk - om tante Letta testamenterte henne penger. Om det ikke var mer enn hundre kroner. Så gla hun skulle bli . . . Så snart Krestjane hadde lukket døra, kom Letta fram med det som lå henne på hjertet.
     - Hvem åpnet ballet, Tea? - - Tea kunne ikke blitt mer forferdet om månen hadde falt ned.
     Ikke før hadde hun svart på dette spørsmålet, så kom det neste: Hvem danset du første dans med? - - Tea skalv i målet da hun sa Kar - - Kar-sten Mo - Mo - Monsen. - Det er passe parti for deg. Nye forlovelser? - - Petra og fullmektigen. - Letta ristet misfornøyd på hodet. Det var jo noe hun visste før. Gammelt nytt. Hadde hun ikke friskere nyheter å bringe henne. - Talen for kongen, Tea? - Talene hadde Tea ikke hørt det grann av. - Jeg - jeg husker ikke ordene. - Husker ikke -  I din alder husket jeg hvert ord . . .
     Tea så den hektiske rødmen stige opp i de innhule kinnene. Øynene brant med en uhyggelig glans. Samtidig som hun mumlet: - Kong Oscar - vår elskelige majestet - Herren velsigne og be - bevare . . . Mer fikk hun ikke sagt. Hosten tok kveletak på henne. Det vrengte seg i Tea da hun så slimet velte ut og blodstrålen farge lakenet.
     Krestjane banket i gulvet. Det var tegn på at de som bodde nedenunder måtte komme opp. Et nødsignal.
     - Ska jeg springe etter kapellan, sa en skremt røst i døråpningen.
     - Mye likære du henter doktern. Hun blir så alterert - reint ut av seg når kapellan kommer. Doktern snakkæ så pent forrige kvelden. "Når jeg, et skrøpelig mennesk', synes synd i deg" sa'n, "å mye mere Gud fader i himmelen." - Å - han pratæ så lugnt og rolig. Å - så vil'n at hu skulle gjøræ noe for enslige, fattige kvinner, men det hadd'a inte løst på. Kappellan ske ha det og dele det mellom madagasser, santaler og zulunegrær. Ja, åsså henner Nanna - søsterdatteræ hennes. Henner har nok før. Men det står jo skrivi: den som har, skal gives, og han skal have i overflod.
     Under Krestjanes tale hadde tante Letta ligget i en døs. Nå var hun kommet såpass til krefter at hun kunne vinke Tea til seg. Hun tok hånd hennes mellom sine knoklete, klamme fingrer og bad henne komme igjen. Så lukket hun øynene, liksom hun sov.
     Krestjane fulgte Tea ut i gangen og sendte en mangfoldig takk med til fruæ på Berg for all den goe maten. Det drøpper litt på meg åssa. Ellers har'a inte tanke for at jeg trenger noe å levæ ta.
     Krestjane honket tilbake til mørket. Der inne skulle det gode og det onde enda kjempe en stund om Lettas ulykkelige hjerte.
     Tea ble stående en stund under den hvelvete portalen og glippe med øynene mot dagslyset før hun ble var lærern.
     - Kommer du endelig engang ut av denna pesthula. Veit du inte at anden hennes er reine gifta. I din alder er en aller mest utsatt for smitte. Du tok henner vel inte i handa ... Gjorde du? Den elendige egoisten. Tenker inte på andre enn seg sjøl. Hun som veit så væl å farlig det er. Du får væra med him på romme mitt og vaske deg grundig og skylle halsen din ... Er'u redd ... Du vil heller dø av tæring . . .
     Tea fulgte stilltiende. På kammerset til radikalern -  fritenkern . . . Fikk far vite det - hva ville han si - og kameratene - og hele byen . . . Men dø av galopperende tæring var verre.
     - Du er heilt opp bleik å se på, stakkars liten . . . Vi blir inte lenge skjønner'u.
Tea kjente etter på brystet. Jo - «Agnus Dei» hang der - rolig som ingen ting var. Hun fikk våge det.
     - Vi går bakgata. Der fins inte folk. Bare gamle kjerringer og onger. Dom bryr seg inte med oss.
     Ikke annet enn Tea så, var interessen stor nok. Kona til Emanuel med kloa gløttet bak gardinet. Hun for hele byen rundt i storvask og reingjøring. Nyheten ville nok bli kjent. Ongene i alle portrommene glante storøyd. Tea hørte de kviskret navnet hennes sammen med hans.
En underlig kjensle å smette inn døra sammen med han. Gå trappa opp - han foran - hun etter. Være alene med han. Hun hadde tenkt seg kammerset hans som en liten kvist. Men rommet var stort, lyst og gammeldags med bjelker under taket. Så forskjellig fra hjemme. Det første Tea måtte legge merke til var det rene flagget på veggen. Wergeland og Bjørnson i legemsstore byster på hver side. Bøker, bilder og musikkinstrumenter. Et orgel han sjøl hadde laget ga han seg til å spille på. Velkomstmarsjen til "jenta på hybeln" -, kalte han det. Det låt som en bryllupsmarsj. Imens sto Tea sjenert og så seg omkring. I grunnen syntes hun godt om rommet hans.
     Han reiste seg fra orgelkrakken. - Når rett og rektig var, skulle du først helse på den vesle gutten min. - Han leide henne til skrivebordet. Der satt en liten porselensgutt, blid og fornøyd på en nattpotte. Han klaup i skjorteflaket og lettet det opp - bare litt. Tea sto brydd og var blussende rød. - Er han inte go kanskje . . . Men vi glømmer oss reint. Først vekk med tante-Letta-skitten. - Han så henne over i et eneste blikk - ansikt, hender, negler - hele jenta.
     - Her er vann og såpe. Gni deg realt. Først hendene, så ansikte . . . Omforladels at jeg snakker sånn tel frøken Martens, men sannelig trengte inte lankene tel grundig reingjøring. Bort med sørjerenner under neglene. Sånn ja . . . Tea adlød mutt. Han snakket som hun skulle være en småjente.
     - Nå liker jeg deg. Heisan! Høgt opp i take - - domp ner i åska .. . .
     Han løftet henne som ingenting og satte henne fra seg. - Nå går vi . . .
     - Alt nå - - -
     - Vil du mer - - - ha, ha, ha - akkurat som småonga ... Han løftet henne enda en gang. Liten og veik var hun i armene hans. Som en barnsonge. Om han helt og holden fikk rå om denna vesle jenta, tenkte han. Fikk danne henne etter sitt hjerte. Uredd og rakrygga skulle hun bli. . God to var det i henne ... Han kjente dåmen av ungjenta da han holdt henne i armene sine. Han satte henne brått ned. - Nå går vi.
     Var det ikke anderledes å være "jenta på hybeln", tenkte Tea, så var det ikke farlig ...
     - Bare vi ikke møter noen på hjemveien. -
     - Skitt, å gjør det. Å vondt har vi gjort . . .
     De gikk nærmere hverandre i halvmørket. Vekslet ikke mange ordene. Kommet ned bakveien, gikk de kloss på «Det nye Testamente». De vassblå øynene sto sprengte. Blikket var ransakende som han ville slå fast at dette var ingen alminnelig spasertur de to kom fra. Med et ondskapsfullt smil svingte han hatten, så den nesten feide bakken.
     - Var'n ute og sanka seg sladder, den satan. Der fekk'n noe tel neste torskekveld på Klubben. En trumf te whisten.
     Straks borte i gata kom en annen som Tea syntes det var vel så leit å møte - lettmatros Leif. Han kom fra styrmannsskolen med bøker under armen. Det gikk heteflager over ansiktet hennes.
     - Er'e noe mellom dere to, eller åssen har'e seg at du blir så nervøs hver gang vi møter Leif.
     - Vi er barndomsvenner . . . har lekt sammen - fra vi var små.
     - Dere var kanskje noe mer enn venner. Tilstå det bare. Har jeg trengt meg mellom dere . . . Er'e sånn kanskje ...
     - Du er bestandig så mistenksom overfor Leif.
     - Detta med barndomsvenner kjenner jeg tel. Barndomsvennen kan slå på de sentimentale strenger -  minne om dengang og dengang. Jeg kjenner til det. Hime i nærheta der jeg bur, var det en gutt og ei jente som var forlova. Men så kom barndomsvennen him fra reis. Han lirka med jenta så han ble ved'a. Gammal kjærlighet ruster inte, veit du. Men hu angra seg. Han var og blei en guttonge, mens jenta hadde utvikla seg tel eit vaksi menneske. Ekteskape blei inte løkkelig. Det gamle barndomssvermeriet er ingen sikker grunnvoll å bygge et trygt forhold på.
     - Jeg er ikke gla i Leif på den måten, jeg . . . Jeg har likt ham best av kameratene. Noe annet er det ikke. - De gikk tause. Så kom det engstelig: - Han har bedt meg skrive til seg mens han er ute.
     - Og det lovte du . . .
     - Jeg sa jeg kunne legge noen ord i Wills brev. - Så det sa du . . . Da er'e forbi mellom oss.
     Tea kvakk i. - Forbi - hvorfor forbi . . . - Så du skjønner inte det. Du er så gotruen. Forstår du inte at han på den visen vil vinne deg tilbars. Og det vil sekert lykkes. Du veit barndomsvennen og barndomsminnene ... Dom har sterkeste makta. Han har nok rekna det ut. Og du tenker som andre unge jenter - pytt, det er inte så farlig. Men det er som å leike med en katt-onge. En dag åpendager man at katta har klør. Jeg sier ingenting om at jentene er gla i 'n Leif. Pen, kjekk gutt. Men lite utvikla. Mest som en guttonge å snakke med, med hang tel eventyr. En Robinson Crusoe som drømmer om å strande på ei øde øy. På ekte kvinnevis syns du det er gildt at han henger etter deg. Du liker å bli gjort kur tel. Du er inte så lite kokett, ska jeg si deg. Den gamle Adam sitter i deg .. .
     - Det fikk vel heller bli gamle Eva, da . . .
     - Ja, la gå - Eva - -
     Han var hard i ansiktsdraga og stri i øynene. Tea prøvde å slå det bort i gaperi. - Jeg skjønner riktignok ikke at Eva kunne være kokett, hun hadde da ingen andre enn Adam å gjøre seg til for. Han drog på smilen. - Løsta var vel der . . . Arvesynna . . .
     - Arvesynd kan vi ikke noe for, sier Pontop-pidan. Den har fulgt med Adams ribben. "Ved det ene menneskes ulydighed, de mange ere blevne syndere", heter det hos Paulus.
     - Du kan forklaringa di, hører jeg.
     - Ja, fra perm til perm. Synden er to slags - arvesynd og gjørlig synd. Gjørlig synd er den vi gjør med vilje, vitende og velbehag.
     - Når jeg klemmer deg - å slags synd er det?
     - Gjørlig synd naturligvis - og arvesynd - begge deler i sammen.
     Tea lo. Han lo han også. Det hele druknet i latter. Men det var ikke alle tvistemål som endte så lettvint.
     Tea visste med seg sjøl at det var et farlig dobbeltspill dette med Leif. Petra til byfogden kunne si på sin fandenivoldske måte: Pokker åsså, at en ikke skal ha lov til å være gla i mer enn en. At den ene utelukker den andre når det er litt hos den ene og litt hos den andre som en syns om.
     Så lett kunne Tea Martens ikke ta det. Hun sto foran inngangen til Bergsalleen med blussende åsyn og dyp kjensle av skam. Koketteri er synd - synd - synd banket det inne i henne. Synd mot det sjette bud. Tankene for gjennom henne i et øyeblikk. De martret, anklaget og dømte. Du er ikke et hår bedre enn datter til Malla eller til Marianne, dem folk kaller for horer. Nei - heretter skulle det bli annerledes. Leif skal få full beskjed. Det lovte hun både seg sjøl og han. For det er deg - bare deg jeg holder av, la hun til.
     Han tok hendene hennes i et fast greip. Det gikk en strøm av kraft fra de sterke mannsnevene gjennom hennes spinkle legeme.
     - Er'e bare noe jeg tvinger deg tel - Tea?
     - Nei - nei, det er bare deg . . . Jeg var så dom - jeg trodde jeg kunne være venn med de andre åsså.
     - Nei, det må bli vi to, og ingen andre, ongen.
     Jeg har vært gla i deg fra den gangen på skoleturen, da du uforskyldt rente i armene mine. Siden blei det spådd at du skulle bli kona mi. Vi hadde ektesveipen, sa lærer Engstad. Jeg har aldri trudd på det. Men det falt seg slik at jeg har sværma for deg heile tia. Du svarer tel ideale mitt av ei ungjente. Munter og alvorsfull på samme tid. Da jeg kom tel å snakke med deg, skjønte jeg det var noe ved deg. Fordomsfri og modig. Inte viktig og snobbete som mange andre. Du høver åt meg, tenkte jeg, når jeg fekk forma deg etter mitt sinn og dradd deg vekk frå jåleri og forbanna småbytøys. Sea er jeg kommen til det at det var kanskje inte rett av meg. Du som er så ong. Et barn å rekne for. Du kunne angre deg. Jeg kan inte by deg ei framtid som mange andre. Jeg er fattig. Sammen med meg blir'e et arbeidsliv som kanskje vil falle deg for stridt. Urett å dra deg inn i et forhold som er mer enn vennskap … et livsforhold. Men vi skulle få det så godt ihop. Mye bære enn dom fleste ekteskapa som mest er å likne med en næringsvei. Mellom oss er det utelukka. Ekteskape vårt måtte heller bli som mellom to kamerater. Mye måtte du gi slipp på. Venner og venninner - - kanskje familien din osså. Blei det for svært for deg, trur'u ... Du får velge, Tea ...
     Hun kastet seg inn til ham. - Jeg har valgt. Det får bli deg.
     - Ja, så er det vi to, og ingen andre . . .
 
 

Gå til: | Toppen  |  << Forrige  | Forside | Neste >> |