|
Høgskolen i
Vestfold | Nettbiblioteket |
Digitale
tekster | Skjønnlitteratur
Tilla Valstad: Men størst av alt er kjærlighet. Høgskolen
i Vestfold, 2000.
Gå til: | << Forrige
| Forside | Neste >>
|
HOS TANTE LETTA
Tea var snart frisk og med i husets stell. Ungdommen retirerer fort,
sa Dr. Koll. Berg var et godt mathus. Martens kjøpte rikelig inn
av kjøtt og fisk. Skjære, skrape, male, støte. Aldri
ende på mat. Og når kjøtt og fiskeboller lå i
sin buljong, ble Tea sendt til syke og fattige og til husets gamle venner,
Helene og tante Letta. De trengte det så vel begge to til styrkelse
for deres kranke legemer.
Dagene gikk, den ene som den andre. Iblant
snek Tea seg ned nøttealleen og betrodde seg til den vesle stein
i hekken. En dag skrev hun på en lapp: Kl. 4 hos tante Letta.
Tante Letta bodde ovenpå, der søster
Kristine hadde bodd nedenunder. De eide farsgården sammen - et aristokratisk
herresete midt i byen, med alle slags oppkomlinger av hus omkring. Letta
arvet stuene slik de sto, etter foreldrene, møblert med dyprød
mahogni i empire, trukket med det samme silkeglinsende hestehår som
hos gudmor. Gjennom den mektige gatedør i barokk med hvelvet portal
hadde Tea gått så mangen gang med mor da gudmor levde. Ovenpå
var de samme lavloftete stuer og smårutete vinduer med sladrespeil
og dype vindusposter. Bare den forskjell at hos gudmor blomstret prinser,
geranier, fuchsiaer og tøfler, men hos tante Letta var ikke en skikkelig
blomst. Enten forkom de av tørke eller de druknet i vann. Det surret
altfor mange tanker gjennom tante Lettas hjerne. Men vakre og interessante
ting sto på etasjerer og drakister, kommet langveis fra. Ført
hjem med skutene. Kinesisk porselen og indiske elefanter av ibenholt med
støttenner av elfenben. Det som opptok Tea mest var et kaffestell
av gråhvit porselen med sorte blomster og figurer. Det stammet fra
Frankrike. Koppene var lette som eggeskall, og på alt som hørte
stellet til - kanne, mugger, sukkerkopp - så Tea en kvinne i empire
kjole. Enten hun spilte på harpe eller hvilte på en kanape,
så kom det en liten gutt til henne med bue, pil og vinger.
- Hva gjør gutten? spurte Karlemann
en gang han fikk lov å være med til tante. Vil han skyte damen?
Stygge gutten!
- Det er bare for moro, Karlemann, svarte
frøken Letta.
En jul kom hun med koppestellet til Berg.
Store-Tea skulle ha det som et minne om barnedagene.
- Kjære Letta - vil du skille deg ved
det vakre stellet?
- Døden kan komme før en vet
ord av det, Tea. Jeg vil gjerne se det i din varetekt. Du husker vi som
barn så på kopper og skåler som i en billedbok. Da det
vakre stellet sto på spisebordet, danset barna omkring det i vill
glede. Bare å sette koppen til munn, eller holde den i hanken var
en nytelse. Men Andrine så på det og sa: Sitt på det,
så blåser det inte bort. Hun kjente Lettas vegelsinn. Den ene
dagen ga hun bort. Den andre dagen tok hun igjen. Det var heller ikke gått
lang tid over nyttår, så kom hun med den svarte hankekurven
sin og puttet stellet nedi. - Dere skal få det igjen siden, sa hun.
Jeg må beholde det litt til. - Det kom aldri tilbake. Karlemann gikk
ute i gården og skrålte og sang: Gastgiver hønselort
tar igjen og gir bort.
Ikke skjønte Andrine eller barna den
virkelige årsak til tante Lettas handlemåte. Hjernen hennes
var blitt mer og mer uryddig. Til sine tider helt forvirret. Pint av uro
og sjelekval. Fylt av angst og gru for dommens dag søkte hun glemsel
og bedøving i mørke. Hun dekket for lyset, og Gud alene vet
hva hun led der inne i det svarte, spøkelsesaktige rommet. I bunn
og grunn et ulykkelig menneske var Letta. Det kjente fru Martens til, som
var hennes barndoms- og ungdomsvenn. Ulykkelig kjærlighet og utilfredsstillet
attrå til søsterens mann - kaptein Fedler. Hjertet hennes
var blitt en tumleplass for kjærlighet og hat til søster og
svoger. Dertil kom vekkelsen som rev henne inn i en malstrøm av
tanker. Hun kjempet alene, og hun bad i lag med andre. Et Guds barn ville
hun være. Men penger og gods og verdslige ting holdt igjen. Bedehusmøter
og svovelpredikanter tok siste rest av en forstand som engang var lysende
klar. En granskerånd, sa dr. Koll. Den burde gitt henne plass innenfor
universitetets murer. Men kvinnenes tid er ennå ikke kommet, la han
til.
Det var noen dager etter borgerballet at Tea
banket på hos tante Letta. Forsiktig. - - Kanskje hun sov.
- Hvem der - kom det hest innenfra, ledsaget
av en tørr hoste.
Hvem som helst kunne gå inn til henne.
Folk som ba om penger eller ville låne penger. Om det så var
Emanuel med jernkloa, så unnså han seg ikke for å plage
henne etter mynt til nye opfinnelser. Tea ble stående i den halvåpne
dør. Mørkt var det som i et underjordisk fengsel. Vinduene
var tettet igjen og lot bare en og annen lysstråle trenge inn. Herregud,
som tante Lettas stue var forandret på kort tid. Alt som hadde gjort
den så interessant, så hyggelig, var borte. Her hadde Tea vært
med på morsomme kaffeslaberaser og hybellag. Tante Letta trakterte
alltid med mangfoldige og underlige retter som hun hentet fra de utenkeligste
steder - under senga, inne i vaskeservanten, fra skap med kvalm, innestengt
luft. Fiskebollene lignet små, dunete lam i hvit saus. Fuglesteika
hadde en bismak av kamfer. Eplekakene var dels friske, dels overliggere
fra tidligere kaffeslaberaser og smakte av en eller annen mystisk skuff.
Dem måtte man passe seg for at man ikke kom borti. Men var man uheldig,
så lot man dem forsvinne i en sypose. Eller man gravde dem ned i
blomsterpotten mens Letta forsvant for å hente nye delikatesser.
Hun satt aldri stille. Hun svevde ut og inn mellom kjøkken og stue
og strødde om seg med pussigheter, så latter-musklene var
i sving fra gjestene kom til de gikk. Ingen selskaper var morsommere enn
Lettas. Men de tilhørte en svunnen tid. Nå lå hun i
det tristeste mørke. En skimtet så vidt laknene og omrissene
av en seng. Dr. Koll mente hun hadde båret på sykdommen lenge,
siden det bar i vei så fort. Tæringen lå i slekta.
- Her er så forferdelig mørkt
- stammet Tea.
- Fortjener ikke bedre, barnet mitt. Finn
deg en stol. Sett deg. - Hun støtte ordene fram, kvevd og andpusten.
Avbrutt av hoste. En hosteri overmannet henne. Gamle Krestjane kom vraltende
fra kjøkkenet. Hun hadde den lite misunnelsesverdige jobb å
stelle "frøknæ". Men ble regelmessig gjennomheklet med skjenn
og grin. Krestjane tok det med ro. Hun kjente sin pasient.
- Frøknæ snakkær om en
stol å sette seg på. Men stolæne har Dere gitt bort.
Fins inte en skikkelig stol i heile leiligheten, ske jeg si Dere. Inte
en som en kan by folk.
- Lenestolen - Krestjane . . , den har jeg
sagt at Tea skal ha etter meg.
- Dænn ga Dere bort tel boktrøkker
Pedersen. Dæm henta'n igår kveld.
- Den skulle jo Tea hatt. Hvorfor sa du det
ikke, Krestjane? Du har hørt jeg har sagt det . . .
- Hørt og hørt . . . Jeg har
hørt Dere har sagt så mye, jeg. Og her har jeg det oppskrivi:
En lenestol med armer og et løst ben skal gives til misjonen og
overantvordes kapellanen. - Krestjane leste
med stivt boksprok. Ligeledes 6 par kopper med sorte figurer, kaffekanne,
sukkerkopp og fløde-mugge.
Tea var på gråten. Stolen kunne
det vært det samme med, men koppene - det vakre koppestellet.
Svartingene skulle ha det åsså. Hadde ikke skipper Bagge fortalt
å lykkelige de var uten kopper og skåler. De nøyde seg
med skall av kokosnøtter og andre frukter. Akk - koppene, lette
som eggeskall, og så vakre. Dem fikk hun aldri se mer. - Gå
til Pedersen, Tea, og få igjen stolen .. .
- Han sitter på stolen natt og dag.
Er inte go for å puste i senga, avbrøt Krestjane.
- Bordet, Krestjane ... Tea skal ha bordet.
Skriv det opp - med en gang.
- Frøknæ er så glømsken
at det lignær itte no. Var itte kappelan her igår kveld og
fekk borde tel zulunegræ. Dere gir bort den samre tingen mangfoldine
ganger. Forrige da'n sloss to kjerringer om underdynæ Dæmses,
så fjøræ fauk. Gud forlate mi sønn, jeg ville
itte eid dynæ om De hadde hivd'a etter meg.
- Uff, Krestjane - så stygt som du snakker.
Den ondes makt er over deg ... Etter et hoste-sjokk fortsatte frøken
Letta. - Kandalaberne - Tea - ta dem - - ta dem med en gang . . .
Så kom en hosteri, verre enn Tea hadde hørt noensinne.
Hun syntes det elendige knokkelmenneske kunne ryke sund.
Straks anfallet var over kom Krestjane tilbake
til kandalaberne
- Frøknæ skjønner væl
det går inte an å gi bort kandelabræ. Dæm ske stå
på hver sie av like Dæmses. Ellers må vi ut i by'n å
låne lysestakær.
Tea hørte en uhyggelig mumlen fra senga.
Da hun gikk nærmere kunne hun skjelne salmistens ord: "Vær
meg nådig, Herre. Ti jeg er i trengsel. Hentæret av kummer
er mitt øye, min sjel og mitt legem. Ti mitt liv er fortæret
av sorg og mine år av sukk. Min kraft er brutt for mine misgjerningers
skyld, og mine ben hentæret. Jeg er glemt og ude av hjertet som en
død. Jeg er bleven som et ødelagt kar. O, at jeg havde det
som i fordums dage, da hans lampe skinnet over - o - o - Det kom
et voldsomt hosteanfall, så løstennene for ut av munn, og
en blodstripe fulgte etter. Krestjane ilte til hjelp. Støttet henne
opp i putene. - Tennene - Krestjane - - tennene - - lov meg - at - du -
setter dem på plass - når - når -
Krestjane forsto. Hun nikket til Tea. - Frøknæ
vil inte væræ uten tenner når hu skal fram for Vårherre.
- Så vendte hun seg mot den syke. -
- Dere er dårliære idag, frøken.
Jeg vågær inte å væræ aleine med Dere te
nattæ. Nå tyks jeg Dere kunne ta det rolig og gi Dere i Gud
Faders hånd og slå pengær og verdslig gods ut av tankene,
for Dere kan inte få noe med Dere i gravæ lell.
- Jeg har gitt det bort alt sammen, Krestjane.
- Ja, så er Dere færig og kan
legge sønnæ Demses på han som bærer all verdens
skyld. Og så kan Dere dø rolig.
Tea hørte ynk og stønn og sukk
til Gud at han måtte være henne nådig for Jesu
skyld. Så ble det stilt. Tea trodde det var døden. Hun grøste
ved tanken på at hun var i samme rom som knokkelmannen. Kanskje sto
han der huløyd med ljåen sin i den svarteste kroken. Men hun
var ikke reiseferdig ennå, Letta. Hun vinket Tea til seg. Livende
redd kom Tea nærmere. Hun syntes hun måtte finne på noe
å si.
- Sover du om nettene, tante?
Krestjane svarte for den syke. - Å, det er smått stell
kan Dere helse frua på Berg å si. Best om hu fekk vandre ...
Letta ristet på hodet. - Ikke enda . . . - Hennær
henger ved livet så usselt det er. Hm-hm--
Krestjane gikk bortat senga. - Dere vinkæ
på meg. Er'e noe Dere vil?
- Gå, Krestjane, stønnet den
syke hest. Gå - - jeg vil være - alene - med Tea. -
Tea var nesten lam av redsel. Hun orket først
ikke å flytte en fot. Men hun skimtet som en gnist av håp.
Kanskje - - tenk - om tante Letta testamenterte henne penger. Om det ikke
var mer enn hundre kroner. Så gla hun skulle bli . . . Så snart
Krestjane hadde lukket døra, kom Letta fram med det som lå
henne på hjertet.
- Hvem åpnet ballet, Tea? - - Tea kunne
ikke blitt mer forferdet om månen hadde falt ned.
Ikke før hadde hun svart på dette
spørsmålet, så kom det neste: Hvem danset du første
dans med? - - Tea skalv i målet da hun sa Kar - - Kar-sten Mo - Mo
- Monsen. - Det er passe parti for deg. Nye forlovelser? - - Petra og fullmektigen.
- Letta ristet misfornøyd på hodet. Det var jo noe hun visste
før. Gammelt nytt. Hadde hun ikke friskere nyheter å bringe
henne. - Talen for kongen, Tea? - Talene hadde Tea ikke hørt det
grann av. - Jeg - jeg husker ikke ordene. - Husker ikke - I din alder
husket jeg hvert ord . . .
Tea så den hektiske rødmen stige
opp i de innhule kinnene. Øynene brant med en uhyggelig glans. Samtidig
som hun mumlet: - Kong Oscar - vår elskelige majestet - Herren velsigne
og be - bevare . . . Mer fikk hun ikke sagt. Hosten tok kveletak på
henne. Det vrengte seg i Tea da hun så slimet velte ut og blodstrålen
farge lakenet.
Krestjane banket i gulvet. Det var tegn på
at de som bodde nedenunder måtte komme opp. Et nødsignal.
- Ska jeg springe etter kapellan, sa en skremt
røst i døråpningen.
- Mye likære du henter doktern. Hun
blir så alterert - reint ut av seg når kapellan kommer. Doktern
snakkæ så pent forrige kvelden. "Når jeg, et skrøpelig
mennesk', synes synd i deg" sa'n, "å mye mere Gud fader i himmelen."
- Å - han pratæ så lugnt og rolig. Å - så
vil'n at hu skulle gjøræ noe for enslige, fattige kvinner,
men det hadd'a inte løst på. Kappellan ske ha det og dele
det mellom madagasser, santaler og zulunegrær. Ja, åsså
henner Nanna - søsterdatteræ hennes. Henner har nok før.
Men det står jo skrivi: den som har, skal gives, og han skal have
i overflod.
Under Krestjanes tale hadde tante Letta ligget
i en døs. Nå var hun kommet såpass til krefter at hun
kunne vinke Tea til seg. Hun tok hånd hennes mellom sine knoklete,
klamme fingrer og bad henne komme igjen. Så lukket hun øynene,
liksom hun sov.
Krestjane fulgte Tea ut i gangen og sendte
en mangfoldig takk med til fruæ på Berg for all den goe maten.
Det drøpper litt på meg åssa. Ellers har'a inte tanke
for at jeg trenger noe å levæ ta.
Krestjane honket tilbake til mørket.
Der inne skulle det gode og det onde enda kjempe en stund om Lettas ulykkelige
hjerte.
Tea ble stående en stund under den hvelvete
portalen og glippe med øynene mot dagslyset før hun ble var
lærern.
- Kommer du endelig engang ut av denna pesthula.
Veit du inte at anden hennes er reine gifta. I din alder er en aller mest
utsatt for smitte. Du tok henner vel inte i handa ... Gjorde du? Den elendige
egoisten. Tenker inte på andre enn seg sjøl. Hun som veit
så væl å farlig det er. Du får væra med him
på romme mitt og vaske deg grundig og skylle halsen din ... Er'u
redd ... Du vil heller dø av tæring . . .
Tea fulgte stilltiende. På kammerset
til radikalern - fritenkern . . . Fikk far vite det - hva ville han
si - og kameratene - og hele byen . . . Men dø av galopperende tæring
var verre.
- Du er heilt opp bleik å se på,
stakkars liten . . . Vi blir inte lenge skjønner'u.
Tea kjente etter på brystet. Jo - «Agnus Dei» hang
der - rolig som ingen ting var. Hun fikk våge det.
- Vi går bakgata. Der fins inte folk.
Bare gamle kjerringer og onger. Dom bryr seg inte med oss.
Ikke annet enn Tea så, var interessen
stor nok. Kona til Emanuel med kloa gløttet bak gardinet. Hun for
hele byen rundt i storvask og reingjøring. Nyheten ville nok bli
kjent. Ongene i alle portrommene glante storøyd. Tea hørte
de kviskret navnet hennes sammen med hans.
En underlig kjensle å smette inn døra sammen med han.
Gå trappa opp - han foran - hun etter. Være alene med han.
Hun hadde tenkt seg kammerset hans som en liten kvist. Men rommet var stort,
lyst og gammeldags med bjelker under taket. Så forskjellig fra hjemme.
Det første Tea måtte legge merke til var det rene flagget
på veggen. Wergeland og Bjørnson i legemsstore byster på
hver side. Bøker, bilder og musikkinstrumenter. Et orgel han sjøl
hadde laget ga han seg til å spille på. Velkomstmarsjen til
"jenta på hybeln" -, kalte han det. Det låt som en bryllupsmarsj.
Imens sto Tea sjenert og så seg omkring. I grunnen syntes hun godt
om rommet hans.
Han reiste seg fra orgelkrakken. - Når
rett og rektig var, skulle du først helse på den vesle gutten
min. - Han leide henne til skrivebordet. Der satt en liten porselensgutt,
blid og fornøyd på en nattpotte. Han klaup i skjorteflaket
og lettet det opp - bare litt. Tea sto brydd og var blussende rød.
- Er han inte go kanskje . . . Men vi glømmer oss reint. Først
vekk
med tante-Letta-skitten. - Han så henne over i et eneste blikk -
ansikt, hender, negler - hele jenta.
- Her er vann og såpe. Gni deg realt.
Først hendene, så ansikte . . . Omforladels at jeg snakker
sånn tel frøken Martens, men sannelig trengte inte lankene
tel grundig reingjøring. Bort med sørjerenner under neglene.
Sånn ja . . . Tea adlød mutt. Han snakket som hun skulle være
en småjente.
- Nå liker jeg deg. Heisan! Høgt
opp i take - - domp ner i åska .. . .
Han løftet henne som ingenting og satte
henne fra seg. - Nå går vi . . .
- Alt nå - - -
- Vil du mer - - - ha, ha, ha - akkurat som
småonga ... Han løftet henne enda en gang. Liten og veik var
hun i armene hans. Som en barnsonge. Om han helt og holden fikk rå
om denna vesle jenta, tenkte han. Fikk danne henne etter sitt hjerte. Uredd
og rakrygga skulle hun bli. . God to var det i henne ... Han kjente dåmen
av ungjenta da han holdt henne i armene sine. Han satte henne brått
ned. - Nå går vi.
Var det ikke anderledes å være
"jenta på hybeln", tenkte Tea, så var det ikke farlig ...
- Bare vi ikke møter noen på
hjemveien. -
- Skitt, å gjør det. Å
vondt har vi gjort . . .
De gikk nærmere hverandre i halvmørket.
Vekslet ikke mange ordene. Kommet ned bakveien, gikk de kloss på
«Det nye Testamente». De vassblå øynene sto sprengte.
Blikket var ransakende som han ville slå fast at dette var ingen
alminnelig spasertur de to kom fra. Med et ondskapsfullt smil svingte han
hatten, så den nesten feide bakken.
- Var'n ute og sanka seg sladder, den satan.
Der fekk'n noe tel neste torskekveld på Klubben. En trumf te whisten.
Straks borte i gata kom en annen som Tea syntes
det var vel så leit å møte - lettmatros Leif. Han kom
fra styrmannsskolen med bøker under armen. Det gikk heteflager over
ansiktet hennes.
- Er'e noe mellom dere to, eller åssen
har'e seg at du blir så nervøs hver gang vi møter Leif.
- Vi er barndomsvenner . . . har lekt sammen
- fra vi var små.
- Dere var kanskje noe mer enn venner. Tilstå
det bare. Har jeg trengt meg mellom dere . . . Er'e sånn kanskje
...
- Du er bestandig så mistenksom overfor
Leif.
- Detta med barndomsvenner kjenner jeg tel.
Barndomsvennen kan slå på de sentimentale strenger -
minne om dengang og dengang. Jeg kjenner til det. Hime i nærheta
der jeg bur, var det en gutt og ei jente som var forlova. Men så
kom barndomsvennen him fra reis. Han lirka med jenta så han ble ved'a.
Gammal kjærlighet ruster inte, veit du. Men hu angra seg. Han var
og blei en guttonge, mens jenta hadde utvikla seg tel eit vaksi menneske.
Ekteskape blei inte løkkelig. Det gamle barndomssvermeriet er ingen
sikker grunnvoll å bygge et trygt forhold på.
- Jeg er ikke gla i Leif på den måten,
jeg . . . Jeg har likt ham best av kameratene. Noe annet er det ikke. -
De gikk tause. Så kom det engstelig: - Han har bedt meg skrive til
seg mens han er ute.
- Og det lovte du . . .
- Jeg sa jeg kunne legge noen ord i Wills
brev. - Så det sa du . . . Da er'e forbi mellom oss.
Tea kvakk i. - Forbi - hvorfor forbi . . .
- Så du skjønner
inte det. Du er så gotruen. Forstår
du inte at han på den visen vil vinne deg tilbars. Og det vil sekert
lykkes. Du veit barndomsvennen og barndomsminnene ... Dom har sterkeste
makta. Han har nok rekna det ut. Og du tenker som andre unge jenter - pytt,
det er inte så farlig. Men det er som å leike med en katt-onge.
En dag åpendager man at katta har klør. Jeg sier ingenting
om at jentene er gla i 'n Leif. Pen, kjekk gutt. Men lite utvikla. Mest
som en guttonge å snakke med, med hang tel eventyr. En Robinson Crusoe
som drømmer om å strande på ei øde øy.
På ekte kvinnevis syns du det er gildt at han henger etter deg. Du
liker å bli gjort kur tel. Du er inte så lite kokett, ska jeg
si deg. Den gamle Adam sitter i deg .. .
- Det fikk vel heller bli gamle Eva, da .
. .
- Ja, la gå - Eva - -
Han var hard i ansiktsdraga og stri i øynene.
Tea prøvde å slå det bort i gaperi. - Jeg skjønner
riktignok ikke at Eva kunne være kokett, hun hadde da ingen andre
enn Adam å gjøre seg til for. Han drog på smilen. -
Løsta var vel der . . . Arvesynna . . .
- Arvesynd kan vi ikke noe for, sier Pontop-pidan.
Den har fulgt med Adams ribben. "Ved det ene menneskes ulydighed, de mange
ere blevne syndere", heter det hos Paulus.
- Du kan forklaringa di, hører jeg.
- Ja, fra perm til perm. Synden er to slags
- arvesynd og gjørlig synd. Gjørlig synd er den vi gjør
med vilje, vitende og velbehag.
- Når jeg klemmer deg - å slags
synd er det?
- Gjørlig synd naturligvis - og arvesynd
- begge deler i sammen.
Tea lo. Han lo han også. Det hele druknet
i latter. Men det var ikke alle tvistemål som endte så lettvint.
Tea visste med seg sjøl at det var
et farlig dobbeltspill dette med Leif. Petra til byfogden kunne si på
sin fandenivoldske måte: Pokker åsså, at en ikke skal
ha lov til å være gla i mer enn en. At den ene utelukker den
andre når det er litt hos den ene og litt hos den andre som en syns
om.
Så lett kunne Tea Martens ikke ta det.
Hun sto foran inngangen til Bergsalleen med blussende åsyn og dyp
kjensle av skam. Koketteri er synd - synd - synd banket det inne i henne.
Synd mot det sjette bud. Tankene for gjennom henne i et øyeblikk.
De martret, anklaget og dømte. Du er ikke et hår bedre enn
datter til Malla eller til Marianne, dem folk kaller for horer. Nei - heretter
skulle det bli annerledes. Leif skal få full beskjed. Det lovte hun
både seg sjøl og han. For det er deg - bare deg jeg holder
av, la hun til.
Han tok hendene hennes i et fast greip. Det
gikk en strøm av kraft fra de sterke mannsnevene gjennom hennes
spinkle legeme.
- Er'e bare noe jeg tvinger deg tel - Tea?
- Nei - nei, det er bare deg . . . Jeg var
så dom - jeg trodde jeg kunne være venn med de andre åsså.
- Nei, det må bli vi to, og ingen andre,
ongen.
Jeg har vært gla i deg fra den gangen
på skoleturen, da du uforskyldt rente i armene mine. Siden blei det
spådd at du skulle bli kona mi. Vi hadde ektesveipen, sa lærer
Engstad. Jeg har aldri trudd på det. Men det falt seg slik at jeg
har sværma for deg heile tia. Du svarer tel ideale mitt av ei ungjente.
Munter og alvorsfull på samme tid. Da jeg kom tel å snakke
med deg, skjønte jeg det var noe ved deg. Fordomsfri og modig. Inte
viktig og snobbete som mange andre. Du høver åt meg, tenkte
jeg, når jeg fekk forma deg etter mitt sinn og dradd deg vekk frå
jåleri og forbanna småbytøys. Sea er jeg kommen til
det at det var kanskje inte rett av meg. Du som er så ong. Et barn
å rekne for. Du kunne angre deg. Jeg kan inte by deg ei framtid som
mange andre. Jeg er fattig. Sammen med meg blir'e et arbeidsliv som kanskje
vil falle deg for stridt. Urett å dra deg inn i et forhold som er
mer enn vennskap … et livsforhold. Men vi skulle få det så
godt ihop. Mye bære enn dom fleste ekteskapa som mest er å
likne med en næringsvei. Mellom oss er det utelukka. Ekteskape vårt
måtte heller bli som mellom to kamerater. Mye måtte du gi slipp
på. Venner og venninner - - kanskje familien din osså. Blei
det for svært for deg, trur'u ... Du får velge, Tea ...
Hun kastet seg inn til ham. - Jeg har valgt.
Det får bli deg.
- Ja, så er det vi to, og ingen andre
. . .
Gå til: | Toppen | <<
Forrige | Forside | Neste
>> | |