Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur
Tilla Valstad: Men størst av alt er kjærlighet. Høgskolen i Vestfold, 2000. 
Gå til:  |  << Forrige  | Forside | Neste >> |

I FAGERVIK

     Neste dag opprant som alle dagene i juni det året, med knallblå himmel uten en sky, trass i Teas bønner om regn. Unge planter og nye skudd krympet seg under en brennende sol. Graset gulnet, og bjørka fikk gule blad. På Teas bekymringer svarte Martens:  Regnet kommer nok. Ta det med ro. Dagen er vakker med frisk bris. Vi drar til Fagervik og hilser på Will.
     Nå sommers tid var det ikke lenge mellom hver gang Martens så til jordegodset sitt. Fagervik hadde fått tidsmessig låve, stall og fjøs. Alt under ett tak. Praktisk og moderne. Før lå tunet ringet inn av sma, røde hus. Det var morsomt og malerisk. Men Martens var stolt av nybygget. Det hadde kostet mange penger og ruvet stort. For barna hadde han bygd og for framtida. Når en åtte gard og jord, sto en ikke på bar bakke. Til Fagervik hørte gild skog. Vide, åpne jorder i sydhellinga. Her kunne Martens ånde fritt. Himlen hvelvet seg stor og vid over ham. Lufta var en blanding av sjø og skog. Det kunne en kalle å leve. Hvorfor begravde man seg i mørke, svarte kontorer.
     - Idag drar vi til Fagervik, mor! Martens var opprømt og lys i stemmen. Ivrig etter å komme av gårde. Han kjøpte sjøl inn til kaffen kanelstenger og boller. Ikke noe knip. Det ble alltid så snaut når kvinnfolka kjøpte inn. Flust måtte det være, så alle kunne få rundelig - alle som på gården var - Hans husmann, Anders, Bertte Marja, Anne Soffie og barna deres som møtte fram, nyfikne når byfolket kom.
     Tenk som Will skulle bli glad når han så dem.
     Karl og Maien hoppet av fryd. For Tea høvde det ikke fullt så godt. Hun hadde vært hos den vesle stein, og der lå bud at han måtte se henne. Måtte snakke med henne. I denne dag. Tea gjettet å det gjaldt. Det var naturligvis brevet - brevet fra far hennes. Kom hun ikke - og det var platt umulig - så gikk han der og ventet - kanskje i timevis. Så ble det misforståelser - forviklinger - oppgjør. Å - Herregud - - kjærligheta hadde gleder, men mange sorger.
     Martens var et annet menneske så snart han kom i båt eller satte foten på Fagerviks jord. Sjø og jord hørte slekta til. Gården som Martens stammet fra, lå på en fruktbar øy og het Goen. Vakkert navn. Gudernes eng betydde det. Men det var ikke fint nok for den tid å hete etter en gård eller være et landsens menneske. Derfor tok han morsnavnet som låt bedre i byfolks ører. Martens angret seg. Han hadde sveket "bonden", syntes han. Fru Martens fikk roser på kinn av den friske seilasen. Tea måtte se på mors ansikt. Å, vakkert det var under den lyse, vidbremmete italieneren, knyttet med fløyelsbånd under haka. Faren så forelsket på henne og drog henne innat seg, der han satt med rorpinnen og styrte.
     Det var motvind. Stikk, skvær imot. Men Martens likte seg i motvind. Baute seg fram ville han, langt heller enn å lense med vind akter. Det moret ham å få båten til å ligge høgt og knipe på bautene. Når så kommandoen lød - baut skip! Klar til å vende! - da var Karlemann og kameraten hans matroser, løste skjøtene, halte inn og satte fast. De hadde arvet jobben etter Jon og Will. Tea og Maien var bare lettmatroser. De støttet med årene når det trengtes.
     Martens la til ved Fagervik-tangen framfor ved brygga som lå nærmere gården. Han likte å gå skogsveien og hilse på de gilde trærne. Han målte dem med øynene og så dem over fra rot til topp. På steder som var hugget straks før han overtok Fagervik, var det jordbærbråter. Rødt av markjordbær. En herlighet var Fagervik.
     Da de var ute av skogen, fikk Will øye på dem og kom dem imøte, brun som en orestubbe. Skinte som nylakkert. Blank i øynene. Stolt over å høre jorda til. Han kunne peke på en byggåker som var hans hel og holden, fra den var pløgd og harva, sådd og rulla. Nå sto den saftig grønn, fløyels-aktig bløt. Det var ikke lenge for den skjøt aks. Vinterrugen var langt kommen. De grågrønne aksene vugget i sommerbrisen. - Her skal bli rugmjølsgraut og rugkake med saft og smak i! - Stolt som en gud var Will. Han kjente samhørigheten med jorda. Det var arven fra bestefar, oldefar og mange tipper tilbake. Som nordmenn i gammel tid var de knyttet til land og sjø.
     - Se timoteien, Tea. Rein som gull ... Rekker meg til live!
Maien hadde forelsket seg i en eng med prestekrage og blåklokker, kråkeblom og smere, kattelabb og Jomfru Marias tøfler. Hun fløy liksom en sommerfugl omkring og sanket en stor bukett.
     - Denne enga syns jeg best om!
     - Du ja - - men inte kua. - Will lo av hennes landmannsvett. - Neste år skal det bli andre greier, eller om enda et år. Den vakre enga di ska jeg pløye opp. Kanskje legger vi den brakk før vi sår til med åker. Og etterpå ska du få se eng! Han snudde seg mot far sin og pekte på en nyekre med silkebløte, brune grasdusker som rødmet i sola.
     - Enga blømer alt, far! Han strøk over graset med hand. Anders sier at hu er møyen, og slåtten kan begynne til vekæ. Så tidlig slått kan 'n aldri huse. Det blir noen dager før "Kong Knut" eller "Knut med ljåen" som de sier her.
     Moren ristet på hodet.
     - Er det Anders som lærer deg sånt sprog, Will? - Sånn simpel tale ...
     - Det er inte simpelt, mor. Det er norsk. Slik snakker vi her på øya.
     Moren fikk liksom et slag på munn. Det var første gang Will tok til gjenmæle.
     Et sundt, vakkert legeme hadde Will fått og et kraftig språk, farget av dialekten på øya. Han var på vei til å bli mann, men med samme truhjertige barnesjelen som før.
     - Du skal stelle for meg, Tea. Her er trivelig kan du tru. Om kveldæ ror vi ut i sundet og setter garn. Om morræn i solrenningæ drar vi garnæ inn, fulle av sprell levænes fisk. Nok til oss og dem andre på øyæ. Maten får vi lissom til gienes. Villbæræ vekser innat stuedøræ. Det koster inte noe å levæ her.
     Tea så på bror sin. Ingen av søskna holdt hun av som Will. Kjærlighet mellom bror og søster - mon ikke det var livers reneste, skjønneste kjærlighet. Den han søkte, russeren som gudmor fortalte om. Et dråbe ren kærlighed, sa han. Will og Tea hadde alltid stått hverandre nær. De var nærmest i alder. Ble konfirmert sammen. Gode venner hadde de alltid vært fra de var små. De hadde drømt om å tilhøre jorda begge to. Leve av og for henne som jordas ydmyke tjenere.      Men en var kommet i veien . . .
     Will så på hånd hennes. - Hvem har'u fart den ringen av? 
     Tea ble sprut rød. Han spurte ikke mer.
     Martens ordnet det slik for sommeren at Tea skulle være husmor i Fagervik for søskenflokken. Barna hadde godt av å stelle seg sjøl i ferien. Hjelpe til i slåtten og med forskjellig gårdsarbeid. Ligge i båt og fiske og forsyne huset med mat. Så skulle foreldrene komme ut iblant. Det var bra for Tea å være vekk en stund. Når Jon kom fra hovedstaden, og ferien begynte, skulle de flytte ut.
     Trass i farens formaning og det løfte Tea hadde gitt ham, måtte hun treffe lærern så snart råd var. Det var noe viktig han hadde å tale med henne om, sto det på brevlappen. Det gjaldt å finne et høvelig ærend til byen. Andrine hjalp henne. Hun stelte det slik at de skulle møtes i hennes stue - i kahytta som Lars alltid sa. Den gamle blåtøys-kjolen fikk tjene som påskudd. Tea hadde vokst fra kjolen. Den måtte legges ut og gjøres lenger. Andrine sa det gikk ikke an å fly med den stutte stakken som stripte over brystet og ikke nådde lenger enn midt på leggen. Hun fikk huske på at hun var voksen.
 

Gå til: | Toppen  |  << Forrige  | Forside | Neste >> |