|
Høgskolen i
Vestfold | Nettbiblioteket |
Digitale
tekster | Skjønnlitteratur
Tilla Valstad: Men størst av alt er kjærlighet. Høgskolen
i Vestfold, 2000.
Gå til: | << Forrige
| Forside | Neste >>
|
I FAGERVIK
Neste dag opprant som alle dagene i juni det
året, med knallblå himmel uten en sky, trass i Teas bønner
om regn. Unge planter og nye skudd krympet seg under en brennende sol.
Graset gulnet, og bjørka fikk gule blad. På Teas bekymringer
svarte Martens: Regnet kommer nok. Ta det med ro. Dagen er vakker
med frisk bris. Vi drar til Fagervik og hilser på Will.
Nå sommers tid var det ikke lenge mellom
hver gang Martens så til jordegodset sitt. Fagervik hadde fått
tidsmessig låve, stall og fjøs. Alt under ett tak. Praktisk
og moderne. Før lå tunet ringet inn av sma, røde hus.
Det var morsomt og malerisk. Men Martens var stolt av nybygget. Det hadde
kostet mange penger og ruvet stort. For barna hadde han bygd og for framtida.
Når en åtte gard og jord, sto en ikke på bar bakke. Til
Fagervik hørte gild skog. Vide, åpne jorder i sydhellinga.
Her kunne Martens ånde fritt. Himlen hvelvet seg stor og vid over
ham. Lufta var en blanding av sjø og skog. Det kunne en kalle å
leve. Hvorfor begravde man seg i mørke, svarte kontorer.
- Idag drar vi til Fagervik, mor! Martens
var opprømt og lys i stemmen. Ivrig etter å komme av gårde.
Han kjøpte sjøl inn til kaffen kanelstenger og boller. Ikke
noe knip. Det ble alltid så snaut når kvinnfolka kjøpte
inn. Flust måtte det være, så alle kunne få rundelig
- alle som på gården var - Hans husmann, Anders, Bertte Marja,
Anne Soffie og barna deres som møtte fram, nyfikne når byfolket
kom.
Tenk som Will skulle bli glad når han
så dem.
Karl og Maien hoppet av fryd. For Tea høvde
det ikke fullt så godt. Hun hadde vært hos den vesle stein,
og der lå bud at han måtte se henne. Måtte snakke med
henne. I denne dag. Tea gjettet å det gjaldt. Det var naturligvis
brevet - brevet fra far hennes. Kom hun ikke - og det var platt umulig
- så gikk han der og ventet - kanskje i timevis. Så ble det
misforståelser - forviklinger - oppgjør. Å - Herregud
- - kjærligheta hadde gleder, men mange sorger.
Martens var et annet menneske så snart
han kom i båt eller satte foten på Fagerviks jord. Sjø
og jord hørte slekta til. Gården som Martens stammet fra,
lå på en fruktbar øy og het Goen. Vakkert navn. Gudernes
eng betydde det. Men det var ikke fint nok for den tid å hete etter
en gård eller være et landsens menneske. Derfor tok han morsnavnet
som låt bedre i byfolks ører. Martens angret seg. Han hadde
sveket "bonden", syntes han. Fru Martens fikk roser på kinn av den
friske seilasen. Tea måtte se på mors ansikt. Å, vakkert
det var under den lyse, vidbremmete italieneren, knyttet med fløyelsbånd
under haka. Faren så forelsket på henne og drog henne innat
seg, der han satt med rorpinnen og styrte.
Det var motvind. Stikk, skvær imot.
Men Martens likte seg i motvind. Baute seg fram ville han, langt heller
enn å lense med vind akter. Det moret ham å få båten
til å ligge høgt og knipe på bautene. Når så
kommandoen lød - baut skip! Klar til å vende! - da var Karlemann
og kameraten hans matroser, løste skjøtene, halte inn og
satte fast. De hadde arvet jobben etter Jon og Will. Tea og Maien var bare
lettmatroser. De støttet med årene når det trengtes.
Martens la til ved Fagervik-tangen framfor
ved brygga som lå nærmere gården. Han likte å gå
skogsveien og hilse på de gilde trærne. Han målte dem
med øynene og så dem over fra rot til topp. På steder
som var hugget straks før han overtok Fagervik, var det jordbærbråter.
Rødt av markjordbær. En herlighet var Fagervik.
Da de var ute av skogen, fikk Will øye
på dem og kom dem imøte, brun som en orestubbe. Skinte som
nylakkert. Blank i øynene. Stolt over å høre jorda
til. Han kunne peke på en byggåker som var hans hel og holden,
fra den var pløgd og harva, sådd og rulla. Nå sto den
saftig grønn, fløyels-aktig bløt. Det var ikke lenge
for den skjøt aks. Vinterrugen var langt kommen. De grågrønne
aksene vugget i sommerbrisen. - Her skal bli rugmjølsgraut og rugkake
med saft og smak i! - Stolt som en gud var Will. Han kjente samhørigheten
med jorda. Det var arven fra bestefar, oldefar og mange tipper tilbake.
Som nordmenn i gammel tid var de knyttet til land og sjø.
- Se timoteien, Tea. Rein som gull ... Rekker
meg til live!
Maien hadde forelsket seg i en eng med prestekrage og blåklokker,
kråkeblom og smere, kattelabb og Jomfru Marias tøfler. Hun
fløy liksom en sommerfugl omkring og sanket en stor bukett.
- Denne enga syns jeg best om!
- Du ja - - men inte kua. - Will lo av hennes
landmannsvett. - Neste år skal det bli andre greier, eller om enda
et år. Den vakre enga di ska jeg pløye opp. Kanskje legger
vi den brakk før vi sår til med åker. Og etterpå
ska du få se eng! Han snudde seg mot far sin og pekte på en
nyekre med silkebløte, brune grasdusker som rødmet i sola.
- Enga blømer alt, far! Han strøk
over graset med hand. Anders sier at hu er møyen, og slåtten
kan begynne til vekæ. Så tidlig slått kan 'n aldri huse.
Det blir noen dager før "Kong Knut" eller "Knut med ljåen"
som de sier her.
Moren ristet på hodet.
- Er det Anders som lærer deg sånt
sprog, Will? - Sånn simpel tale ...
- Det er inte simpelt, mor. Det er norsk.
Slik snakker vi her på øya.
Moren fikk liksom et slag på munn. Det
var første gang Will tok til gjenmæle.
Et sundt, vakkert legeme hadde Will fått
og et kraftig språk, farget av dialekten på øya. Han
var på vei til å bli mann, men med samme truhjertige barnesjelen
som før.
- Du skal stelle for meg, Tea. Her er trivelig
kan du tru. Om kveldæ ror vi ut i sundet og setter garn. Om morræn
i solrenningæ drar vi garnæ inn, fulle av sprell levænes
fisk. Nok til oss og dem andre på øyæ. Maten får
vi lissom til gienes. Villbæræ vekser innat stuedøræ.
Det koster inte noe å levæ her.
Tea så på bror sin. Ingen av søskna
holdt hun av som Will. Kjærlighet mellom bror og søster -
mon ikke det var livers reneste, skjønneste kjærlighet. Den
han søkte, russeren som gudmor fortalte om. Et dråbe ren kærlighed,
sa han. Will og Tea hadde alltid stått hverandre nær. De var
nærmest i alder. Ble konfirmert sammen. Gode venner hadde de alltid
vært fra de var små. De hadde drømt om å tilhøre
jorda begge to. Leve av og for henne som jordas ydmyke tjenere.
Men en var kommet i veien . . .
Will så på hånd hennes.
- Hvem har'u fart den ringen av?
Tea ble sprut rød. Han spurte ikke
mer.
Martens ordnet det slik for sommeren at Tea
skulle være husmor i Fagervik for søskenflokken. Barna hadde
godt av å stelle seg sjøl i ferien. Hjelpe til i slåtten
og med forskjellig gårdsarbeid. Ligge i båt og fiske og forsyne
huset med mat. Så skulle foreldrene komme ut iblant. Det var bra
for Tea å være vekk en stund. Når Jon kom fra hovedstaden,
og ferien begynte, skulle de flytte ut.
Trass i farens formaning og det løfte
Tea hadde gitt ham, måtte hun treffe lærern så snart
råd var. Det var noe viktig han hadde å tale med henne om,
sto det på brevlappen. Det gjaldt å finne et høvelig
ærend til byen. Andrine hjalp henne. Hun stelte det slik at de skulle
møtes i hennes stue - i kahytta som Lars alltid sa. Den gamle blåtøys-kjolen
fikk tjene som påskudd. Tea hadde vokst fra kjolen. Den måtte
legges ut og gjøres lenger. Andrine sa det gikk ikke an å
fly med den stutte stakken som stripte over brystet og ikke nådde
lenger enn midt på leggen. Hun fikk huske på at hun var voksen.
Gå til: | Toppen | <<
Forrige | Forside | Neste
>> | |