FANTE-NILS
I.
Han var paa alder
med meg sjølv, og eg var ein gut millom trettan og fjortan aar,
daa han kom der til bygdi.
- Det var ein dagen
fram paa hausten, kaldt i veret so det tok tid for solauga aa tina hela
upp, ho laag der graakvit burtetter alle bøar.
Han far og han Salamon
var ved kverni, og eg og ho mor var tvo-eine inne i stova. Ho var iferd
med ei kirning, ho, og eg hjelpte henne. Ho hadde stræva fraa morgonen
tidleg; men endaa det longe leid fram yver middag, var det enno ikkje sjaaande
likt til smør paa krossen. Rjomen berre auka og auka, so ho laut
ausa upp i skaaler rett som det var.
«Eg skynar
ikkje dette,» sa ho; «berre det ikkje maa vera framfyre noko
ilt noko. Eg er so ottesam for ho Linderos.» - Ho Linderos, beste
kui vaar, stod bui skulde bera.
Daa var det han synte
seg i dørglytten.
«So ja menn
er no der ein fant att,» mulla ho mor.
Det var med naudi
han fekk maalet upp til eit vesalt «goddag».
So vart han standande
burte i peiskraai utan aa segja eit ord; medan ho mor dreiv paa kirna.
«No hev eg
aldri set fantegut bljug fyrr,» sa ho stillvore.
So fillut ei menneskja
hev eg ikkje skoda korkje fyrr eller sidan. Det var som eine traven berre
slo etter den andre nedyver heile hans likam. Det skein jamvel inn paa
skinnet sume stader, og paa føterne hadde han kje anna enn leistar
som botnen var sliten utor, so ein saag vaate faret etter tærne hans
der han hadde stige paa golvet.
«Er du ute
bed deg? » spurde ho mor endeleg.
Jau, det var nok
so.
«Er du aaleine?
»
«Nei, ho mor
og systkeni mine og so han Anton gjekk framum nede paa vegen, dei.
»
Kven han Anton var.
Aa det var - - far
hans, det.
«Ja, eg fær
vel finna deg litevetta i posen din daa, » sa ho. «No kann
du hjelpa han Per, du, aa kirna, so gjeng eg stad ser til kui med same.
«Kva heiter
du? » spurde eg.
«Eg heiter
Nils.»
«Nei, høyr
no, Nils,» sa eg, «no skal me nøyta oss so me fær
smør til ho mor kjem inn att; for daa kann du tru det vankar kirnebite
som duger! »
Ja, det var han straks
med paa. Eg heldt kirna, og han bruka krossen so rjomen berre dura og saud.
Men anten no eg var
for slepphendt, eller han la for stort eit evle i, - nok er det, me visste
ikkje ordet av fyrr kirna var velt, loket ifraa, og rjomen fløymande
kvit og feit utyver golvet.
Sanselaus tok eg
laupet, so kirningi spruta og skvatt meg um leggjerne, ut i gangen, upp
paa koveloftet, - og han Nils etter.
Jau, der høyrde
me ho mor koma.
«Nei, aa nei,
desse gutungarne, desse gutungarne! » skreik ho.
Det var henne vandelaust
sjaa rjomefaret etter oss paa nabbarne veggen upp. «So det er der
de er, skarvarne! »
- Inkje ein knyst.
«Ja ja, bia
berre til han far din kjem, so fær daa du Per ditt; og fantetraven
kann no lita paa han skal i lensmannsholet, han.»
«Gud trøyste
og betre meg ! - det er likso godt eg spring i fossen straks,» hiksta
han Nils so hjartesaart at det var kjøvande aa høyra.
Eg kjende som ein
varm straum stiga meg upp fyre bringa. - ,Mor," sa eg, «det var eg
som gjorde det. »
«Aa, eg tenkjer
endaa de var like gode um det baae tvo.»
«Nei, skuldi
var mi og du skal faa alle skillingarne mine - og eg skal vera so lydug
og beinkesam og du kann gjerne faa lov lugga meg og - - berre, berre du
ikkje vil gjeta det til han far! »
«Ja kom daa
ned att, tjonsungar! » sa ho; men eg høyrde paa maalet at
det verste med henne alt var yver.
No bar det til aa
ausa rjomen upp, turka og fli. Dei som stod seg paa leikendet var grisen
og han Passupp.
Og han far aldri
fekk vita dusti, han, daa han kom heimatt um kvelden. Han Nils fekk munaleg
baade i sekken under bringa og sekken paa ryggen fyrr han gjekk.
Men eg gløymer
ikkje kor audmjukt takksamt han saag meg inn i andlitet daa eg skildest
med han burte ved grindi.
Det sveiv oss visst
ikkje i tankar daa at me sidan skulde koma til aa hava so mykje oss imillom.
II.
For det gjekk so at fylgjet vart verande
der i reppen.
- Uppe i Seimslidi,
paa lag ein fjordungs veg ifraa folk, ligg ein liten plass heiter Harkahaugen;
der hadde ingen butt sidan ho gamle Synneva kom i legd. Og den skarve røykstova
der fekk so han Anton leigt seg.
Han var rokkesvarvar
og massingsmed, og elles paa tatervis kunnig til noko av kvart.
Og tateren var han
fraa ende til annan. Eg hugsar honom som ein lang skonkute rekel, med blaasvarte
haarluggen vaksen nedyver laage skallen, brungul i skinnet, med augo som
var halvt dulde under augneloki og laag glimde som gloande kol; jamnast
skjegla dei undan og til sida, same vegen skeive nasetippen peika; og tunga
gjekk honom i munnen verre enn ein kvernekall.
Kjerringi hans, ho
Birta, var sterkvaksi og lumsig, heiltupp ljot, so skrukkute og vesegul
i andlitet som eit gamalt utmjølka ku-jur. Det var ikkje til aa
taka i miss at ho var av reine taterslaget, ho og.
Dei hadde tvo smaaborn,
ho Tina og han Elias ei triaars gjenta og ein aarsgamall gut.
Og so var det han
Nils. - Han var ikkje lik dei hine han. Haaret var paa lit som bleikraud
oska, hudi ljos, skallen høg og klaar; der laag ei driva av brune
freknor yver kinnknutarne og den kvasse, lint bøygde nosi, og munnen
og hoka var so fint skorne som nokon deim vilde sjaa.
Det einaste ved honom
som gav minne um taterblodet var den brennande, skiftande liten i augo;
men augnelaget var godt og truvore, endaa so bljugt og so skræmt.
Smaalaaten og sakt var han allstødt; naar han tala høyrdest
det som aat han noko av ordi sine i seg att, og maalet hadde gjerne eitkvart
attaat som ei rikting nede i halsen. Det var fyrst daa me vart umfram vel
kjende eg kom etter, at røysti hans kunde vera baade fager og sterk.
Av vokster var han reint ein kjempekar, breid yver aksler og rygg, og godt
og vel eit halvt hovud høgre enn eg, endaa han var ikkje vidare
enn ein maanad eldre.
Det var ikkje berre
søte dagarne han hadde, stakar. Med mat og klæde fekk det
ganga som det kunde; men svolt og frost og stryk var der jamnan nøgdi
av. Ute med tiggarposen laut han strjuka bygdi kring, um veret og foret
var aldri so gale. Sume gav honom gjerne flust, so mykje heller som han
aldri kunde faa munnen upp til aa beda; og vissa var no ho mor serlaga
med han. Men andre let honom ganga sin veg att so snaud han var komen,
naar han hadde stade ei rid innantil døri.
Ein dagen som eg
skulde stad til tateren med ein sundbroti rokkesnelda naadde eg han Nils
uppe i lidi; der sat han paa ei bjørkerot og sturde med andlitet
i lokorne.
«Kva vantar
deg? » spurde eg.
Jau, han torde ikkje
gaa heimatt; for han var rædd dei reint skulde skamslaa han, sidan
han mest inkjevetta hadde med i sekken. Kvifor han so ikkje hadde gjenge
heim til Kvaale?
Nei, der var han
igaar, der.
«Aa, kom no,
du» meinte eg. «Han slær deg ikkje naar eg er med.»
Det var kje meir
enn som so han leit seg til aa smetta etter meg inn i stova. - Ufjelgare
rom skulde du snaudt kunna sjaa; draup fraa taket gjorde det baade her
og kvar, paa golvet krabba ungarne kring, lortute som griser, i væta,
rusk og styggedom, medan ho Birta sat uflidd og halvnaki paa ein krakk
burte ved peisen, der kaffikjelen hekk oste og saud. Tvo av dei fire rutorne
i vesle glaset var ute, og nokre fillute sokkar og ei gamall brok var dytta
i holi; og der burteved heldt han Anton, sotute og bustute, paa med eitkvart
arbeidet.
Eg var just iferd
greida ut ærendi mi, daa kjerringi tok til aa bruka seg paa den fille
slya som ikkje blygdest koma heim med tome posen. Og upp flaug mannen paa
raude rappet, treiv han Nils i luggen og til aa lyvja honom med nevarne
kring øyro so det small og sokk etter.
«No skal du
læra kjenna far din, letingen», skar det honom or kjeften.
«Du er ikkje
far min, du! » kveste han Nils i, traassug med eitt, og freista slita
seg laus.
«Seg det ein
gong til, det der!»
«Du er ikkje
far min! - du er ikkje far min! »
Eg hadde stade reint
som fjetren, eg, medan dette gjekk paa. Men daa eg so saag han Anton rette
neven etter ein jarntein der laag, koka ovsinnet i meg upp. Eg treiv ein
hamar fraa bordet og hadde sovisst klemt honom i svarte taterskjelta med
alt mitt evle, hadde ikkje ho Birta gripe armen min.
Slepte han honom
Nils, gjorde ubeistet, og hadde sagte roke like paa meg, um ikkje kjerringi
var sprungi imillom.
«Aa lat han
berre freista! » skreik eg; «du kann lita paa du skal til lensmannen,
din kolute devel du er. Han spurde han far etter deg igaar, so han hev
endaa auga med deg, kann du tru!»
Men aldri fyrr hadde
eg teke lensmannen paa tunga, fyrr ukjura var mjuk som ei vidja.
Aa nei, det var nok
so langt ifraa meiningi hans 1eggja hand paa so bra folks born som son
hans Torstein Kvaale, let han um. Han vontest no og eg ikkje vilde fortelja
dette heime. - Men var det kann henda raad anna enn arga seg paa den slauren;
- ja, for eg skulde berre vita kor ureipen han var, endaa so sleikje-fin
han visste gjera seg naar han var framande.
Men eg for meg lova,
at det fyrste eg fekk nasa upp dei for ille med guten, skulde ja menn baade
han far og lensmannen faa greida paa alt saman.
- Eg kom i skulen
dagen etter.
Han var vorten avsett,
han gamle Lars, den hausten. Ein ny skulemeister var komen, ein ung seminarist
som heitte Sjur Uppheim, og ei stova burte paa Seim var leigd til skulehus.
- Det er endaa ei heil soga um dette og; men ho fær no vera denne
gongen.
Skulemeisteren spurde
kor det vart med han Nils, -um eg ikkje hadde høyrt han skulde til
aa ganga i skulen; for det var daa vel ikkje meiningi han skulde veksa
seg til heidning heller. - Det var han far som var tilsynsmann der i skulekrinsen.
Nei eg kunde inkjevetta
segja ifraa um dette, eg. - Men same kvelden rusla skulemeisteren uppetter
til Harkahaugen; og eg fylgde honom.
- Aa - meinte han
Anton - det var liti botevon hava i skule ein sovoren ein som han Nils.
Dei hadde endaa stræva det dei kunde, baade faren og mori, prenta
i honom kunnskap og kristendom. Men det var som aa slaa vatn paa gaasi
det, vilde han segja. Men skulemeisteren dreiv paa sitt, tok paa seinsten
til aa orda ut um logbrot. Og daa gav tateren seg straks.
Den som vart glad,
det var han Nils. Han visste seg ikkje høgre ynskje enn koma i skulen
og læra; men no hadde det i yver tri aar ikkje vore raad.
Det skipa seg so
heime at eg fekk lov gjeva honom nokre av gamle plaggi mine til skuleklæde;
det var reint høgtidsbunad for honom det, endaa noko smaavorne var
dei. - Det vart og snakka soleis, at eg skulde hava skulemat med til oss
baae tvo.
Fyrste morgonen hans
i skulen sessa han seg ytst paa benken nede ved døri. Men daa lesetimen
kom, og ingen annan vilde lata honom sjaa med seg i boki, fekk han plassen
sin uppe ved meg. Bøker hadde han ikkje; men dei laante eg honom
so gjerne, rettleidde og hjelpte honom elles og, alt eg visste.
Det synte seg snart
at det fanst ikkje opnare øyra i skulestova enn han Nils sitt. Og
framifraa gløgg og vitug var han, med eit minne, so naar berre han
høyrde noko, sat det som var det honom kinka i hausen.
Me vart betre og
betre vener me tvo, di lenger det leid. lkkje eingong han Sjur-Ola stod
meg no jamsides med han Nils. Endaa sumt var der ved honom som baud meg
imot. Klædi hans lufta jamnan so ille ufjelgt; og ein dagen saag
eg ei stor lus krjupa honom nedetter fillute raude halskluten.
- Men naar eg so
hugsa kor subbute det var i heimen hans, kunde eg segja meg sjølv
at det var honom raadlaust halda seg rein, stakar. - So berre eg tok meg
i vare, men vakta grant etter at han inkjevetta skulde merka.
Eg tok so smaatt til
aa lesa tysk og engelsk den vetteren. - Det var skulemeisteren som seint
um sidan fekk dette drive igjenom hjaa han far. Tvo gonger i vika
gjekk eg sør til lensmannen; der hadde dei huslærar.
Men aldri fyrr fekk
eg fat paa han Nils fyrr eg pumpa i honom kva eg sjølv lærde
etter kvart. Det var dei gildaste draumarne vaare, at naar me vart vaksne
karar skulde eg verta bisp og han prest; og so kunde det vel vera me skulde
hava fagna dagar!
Det loga i augo hans
Nils naar eg soleis heldt paa maala ut.
At han heldt av meg
og trudde meg vel framfor nokon, det var vandelaust nemja. Beinken fann
eg han alltid, aldri so lite eg anda ordet. Og hendig som han var, laga
han aat meg so det eine og so det andre som han kunde tru vilde fegna meg.
Naar me andre borni
for ute leika oss var det sjeldan han var med i laget. Anten sat han inne
med boki, eller og stod han gjerne smaalog og saag paa.
Eg hadde ofte freista
faa røyna han i ryggjetak; men det var jamnan at han bar seg undan.
So var det ein gong eg ikkje gav meg fyrr han laut til. Og eg kjende straks
det, at han stod traust. Me baska eit bilet, han berre varde seg alt medan
det at eg vart fusare og fusare. - Jau, der saag eg meg syn setja fot fyre
so eg fekk han paa rygg ned i snøen.
«No tapte du!»
ropa eg byrg.
«Ja, eg gjorde
det,» svara han lognt, som det brydde han seg ikkje vidare um. Eg
baud paa taka taket uppatt, eg; men han vilde kje meir.
«Han fæler
han taper, » tenkte eg, og let han vera i fred.
- Det bar so til
fram paa vetteren at han fortalde meg korleis det var det hekk saman med
folket hans. Han var tung i hugen den dagen, og eg kunde sjaa han hadde
graate. Fyrst svara han lite eller inkje daa eg frega kva som vanta. Men
so lyfte han andlitet.
«Ja, du skal
likevel faa vita det, du Per; for eg veit du ikkje vil segja det til nokon,
» sa han.
Han hadde elles alltid
gjenge utanum naar eg etla meg inn paa kva han hadde meint med det, at
han Anton ikkje var far hans. Men no fekk eg greida paa heile hekla.
Rette faren hans,
som var avliden fem aar sidan, aatte heime aust i Valdres; der han var
skulemeister. Ho Birta tok han til seg or eit fantefylgje; ho var berre
tolv-trettan aar den tid. Naar ho so vart vaksi, gifte han seg med henne.
Han Nils var einaste
barnet deira.
Faren, høyrdest
det, hadde vore ein fagnamann i alle luter. Det var tanken hans kosta sonen
paa storskule. «Um eg kunde liva den dagen eg fekk styra songen i
kyrkja, der du Nils stod med prestekragen paa! » sa han ein kvelden
han sat rugga gutungen paa fanget.
Men so døydde
han. - Og daa vart det slutt med lukkedagarne hans Nils.
Tvo aar seinare kom
han Anton reikjande. Han gav seg til der i grendi um sumaren. - So vart
ho Birta umhende.
Fram paa hausten
skunda ho seg gjera i pengar alt det ho aatte, stal seg sidan ut or bygdi
med han Anton; og han vesle Nils laut slaa fylgje. Dei hadde rakla vida
ikring paa fantestig, mest nordan- og vestanfjells. Vigde vart han
Anton og ho Birta ikkje. Eldste barnet deira, kom til uppe ved Røros,
det andre burte paa Strilelandet. Faren auste vatn paa deim og gav deim
namn; i kyrkja hadde dei ikkje vore.
Det var grøtande
so ilt arme gutekroken hadde slite, og reint ut dipleg høyra kor
beisteleg han Anton hadde dengt han for aa faa han til aa segja «far».
«Og han hatar
meg. For han veit eg hev frett at han nede i Dramn -. Aa, men bia, bia
berre til eg vert stor! eg skal brjota so kvart beinet i hans forbanna
kropp den - - den devels rakkaren! » skreik guten, flaug upp,
tvibykste i galden og knytte dei dirrande nevarne so det kvitna um kvar
knuven.
Eg vart reint fælen
eg, og vara meg vel spyrja meir etter. - «Fekk han Anton vita at
eg hev fortalt dette, so slo han meg daud, » sa han daa han sidan
hadde logna seg og me gjekk saman burtetter vegen.
«Du veit du
kann lita paa meg som paa deg sjølv, Nils,» svara eg og gav
han handi til velliva burte ved vegskilet.
III.
Det var nok so at venskapen millom oss
tvo gutarne etter kvart hadde tvinna seg traustare og traustare.
- Og likevel gaadde
eg, som det leid, at ei kjensla av anna slag steig fram i hugen min. Eg
kjende henne fyrstundes berre som ein vesall flugestyng, som eg hadde kje
bo bry meg det slag um.
Men denne flugestyngen
bolna til ein svull og opna seg til eit saar, som eg enno hev mein av.
Ja, for æresjuk
var eg so det forslo. Og eg var aldri van anna enn vera so reint utan tvika
den likaste av skuleborni, baade i næme og i kunnskap; eg fæler
det endaa var kome til at eg tok dette, paa lag som ein serrett.
Men no var det noko
ovmodet mitt fekk teven av, og som eg umsider ikkje lenger kunde dylja
for meg sjølv, at han Nils var i minsto likso gløgg og hugsen
som eg.
Flugestyngen kjende
eg, men heller ikkje vidare.
Og mot han Nils var
eg den same, kann henda endaa raustare, samstundes med at eg tok til aa
nøyta meg meir med lesingi.
Daa hende det eg
ein kvelden lydde paa at skulemeisteren og han far sat svalla.
«Ja, der sit
eit makelaust hovud paa den Nilsen,» sa skulemeisteren; «aldri
hev eg funne eit betre. Han kunde naa høgt, han, var det ikkje for
kostnaden si skuld.»
Det stakk meg i hjarta
so det gjorde vondt.
- Flugestyngen truma.
Det er mest som eg fæler at fraa mi sida var samlivet sidan noko
kaldare.
Endaa eg veit eg
stræva imot. Det var daa berre bra det, sa eg med meg sjølv,
at guten hadde gode gavor. Og hadde Vaarherre gjeve deim, var det vel meiningi
dei skulde brukast og. So det var Gud til vilje eg gjorde naar eg var han
Nils hjelpen, og det kunde daa ikkje verta meg til meinka.
Men korleis det no
var, visst er det, eg var ikkje lenger so forhippen paa aa raaka han, kvar
gongen eg hadde vore stad til huslæraren. Eg kom samstundes og til
aa nemja som aldri fyrr kor ulidande ufysi ho var den lukti av klædi
hans; og naar eg tenkte paa den lusi – uhh! so totte eg det var mest uraad
hava sovore ved sida.
Men so var det i
slutten av februar at presten kom heldt skuleeksamen.
Det høvde
seg so i yverhøyringi, at skulemeisteren bad meg rekna upp ymse
slagi av løyveleg kjærleik. Og det greidde eg flust; det var
den til Gud, den til medmenneskja og den til oss sjølve.
Visste eg fleire?
Ja, - fedrelandskjærleik.
Um eg kunde
nemna eit døme?
Og eg kom daa fram
med Olav den heilage.
Aa ja, det var vel
nok, tok presten frami. Men hadde eg ikkje høyrt gjete honom som
let seg sprengja i lufti nede i Kjøgebugt?
Jau daa, jau daa?
Kva var det so han
heitte ?
Han heitte -
han heitte - . Nei, aa nei som det trega meg at eg ikkje var kar
koma paa namnet endaa det laag meg paa tunga!
Um nokon av dei andre
visste det?
«Ivar Huitfeldt?
», svara han Nils med same.
«Det var bra,
guten min! » tok presten i, gjekk stad strauk han nedetter haaret,
- medan andlitet hans Nils skein og log av lukka.
Eg totte det vart
so myrkt inne i stova; eg kjende som seig bringa mi full med graastein,
og eg var like ved gjeva graaten laus. Men so skar det yver i sinne; du
og du so etande harm eg vart!
Den fantesleikja!
hadde eg kann henda ikkje sjølv fortalt han det for nokre
vikor sidan! - - Og no sat eg der til spott og spe for baade presten og
dei hine, - det var takki! - - - Ja ja, bia no! bia no !
- Flugestyngen var
vorten svull, og svullen alt vorten grøn i toppen.
Det betre samvitet
mitt mælte imot. Guten hadde daa ikkje anna gjort enn svara paa det
presten spurde. - Men eg skunda meg setja dott i den bjølla, berre
sat arga meg upp meir og meir til dess eg naadde kaldsinnet; daa vart eg
lognare og hemnhard.
Det var i eit faamælt
storlæte eg synte meg daa han Nils sidan um dagen heldt seg innaat
meg og venta, som eg kunde skyna, aa finna eit ope venehjarta for lukka
si.
Han vart standande
lite bisna paa meg, undren og uviss. So med eitt seig der honom som ei
skodda nedyver andlitet, taarorne tok til aa blenkja um kvarmarne, og dei
sorgalt bedande augo hans syntest meg fortelja, at han forstod kva som
bila meg.
Eg var like paa nippet
skjemmast og lata alt vera godt. Men daa reita det meg upp aa nyo verre
enn alt anna, dette at han truleg skyna kva det var for tankar eg gjorde
meg.
So truga eg meg sjølv
til aa vera tydleg og gladvoren. Og eg tok ikkje i miss at eg snart hadde
han heiltupp roa att.
- Ja, no fekk me
sjaa.
- Og det varde berre
til dagen etter fyrr det rauk hol paa den ilskesvullen som eg gjekk med
i hjarta.
Den nye skulemeisteren
høyrdest vanleg so smerende søt i maalet; og det var kome
meg for øyra, at felagarne hans paa seminarien hadde gjeve honom
hædenamnet ”Søteprimen”.
No ja, me hadde um
Esau og Jakob i bibel-soga den dagen. «Lindser?» segjer skulemeisteren,
«veit de kva det er for noko? »
«Søteprim,
» kviskra eg.
«Søteprim!»,
svara han Nils høgt og trygt som han jamt var van naar han svara
etter kva eg kviskra.
Skulemeisteren spratt
ende upp burte paa golvet.
«Jau, no skal
du faa smaka søteprim!» for han i, med eit mæle som
skalv og skar av sinne.
Og han til med baae
nevarne hednelugga han Nils so tennerne hakka og haari fauk, drog han sidan
fram paa golvet og stelte han upp burte i peiskraai.
«Men han Per
sa det,» gret stakaren.
«Er det sant,
Per?»
Eg skjemdest so eg
kjende eg vart gloande raud daa eg svara: «nei! »
Det gjekk som ein
skugge yver andlitet hans Nils med same, det var som drog andlitsdragi
seg ihop og storkna; og graaten stogga han med ein einaste gong.
«Ja so, du
vil ljuga i skulen og, din tatertamp!»
No vart det buskestrok
paa nevarne til dess dei var raude som blod.
Inkje eingong det
knatt i guten.
Sidan laut han standa
med soplingen millom henderne, til timen var ute og me fekk middagskvildi.
So vilde han ganga
sin veg; men skulemeisteren meinte nei.
No hadde eg daa fenge
hemn. Men det skal vera visst at eg kjende meg alt anna enn fornøgd;
eg kunde ha gjeve mykje for aa faa gjort vera ugjort.
Noko stormannsleg
stiv og stutt - som det vonde samvitet gjerne syner seg naar det hev aalmannameiningi
paa si sida - gjekk eg umsider stad baud han Nils mat.
Han ikkje eingong
svara.
Eg forstod han vanvyrde
meg, og eg kjende han hadde rett til aa gjera det. Men di meir gnog og
terga det meg.
«Aa, du kann
gjerne eta,» sa eg; «han er likso god maten min i dag, som
han fyrr hev vore.»
Han snudde seg og
gjekk paa døri.
Eg var ikkje kar
faa einaste biten ned eg heller; so la eg ut etter.
Han gjekk stad sette
seg nedan løda. - Det var som eitkvart truga og dreiv, so mine eigne
føter tok same vegen.
«Kvifor vil
du ikkje hava mat, Nils?» - visste, sjølv berre meir enn vel.
«Aa nei - -
eg fær no freista berga meg deg forutan heretter.»
- At ordi som kom
meg paa tunga til svar var verre enn harkevorne, det hadde eg kjensla av;
men mitt saara storlæte skauv paa med eit helvites evle, og mest
fyrr eg sjølv visste av og vilde det rulla steinen.
«Aa ja - -
det kann so vera; naar naar ein hev ein far - - som han Anton aa
stydja seg til - - so - - -»
Eg kom ikkje lenger
fyrr han Nils flaug upp og i bringa paa meg, kasta meg ned som var eg eit
reivebarn, og so til aa gjeva meg smurning slik at eg aldri i mine dagar
maken hadde smaka.
Dei andre skuleborni
strøymde til etter skriket, nokre av dei sterkaste gutarne reiv
han Nils av meg, kasta han vidopen under seg og heldt han soleis.
Eg sprang upp som
galen, blødde gjorde eg i baade munn og nos, og flaug stad vilde
setja honom foten i skjelta. - Men det fekk eg ikkje lov til.
So tok eg paa bruka
kjeften.
Og eg skal ikkje
tru eg heldt att korkje med lortelukti av klædi eller lusi paa halskluten.
«Du segjer
du vil berga deg meg forutan heretter?» skreik eg. «So riv
av deg plaggi dine daa; for av meg hev du fenge deim, endaa til skjorta,
- og gakk naken heimatt til hytta der uppe paa Harkahaugen, landlauparen
du er! »
- Der kom skulemeisteren.
«Ja, du Per
ser ut!» sa han.
«Ja, det hev
han tateren der gjort, det! » svara eg.
«Eg baud han
mat med meg som eg plar, - og so flaug han paa. meg.»
«Gakk din veg!»
skar skulemeisteren i til han Nils, «og lat meg aldri sjaa deg fyre
augo meir!»
Gutarne hadde slept
han, armingen, han kom seg seinleg paa fot, tok luva si i handi og sjangla
burtetter vegen, bøygd i ryggen og med lutande hovud.
Daa kasta eg meg
gruve ned, og gret og tuta og tuta og gret. – Dei trudde eg var galen,
dei som stod i kring um. Dei saag ikkje korleis det var barnet i meg som
laag meinbrote og hiksta utanfyre stengde døri si eigi.
Etter den dagen saag
me lite til han Nils der i grendi. Men me høyrde segja at han gjekk
um med posen i den hi sokni.
So høvde det
um eit bit at han Anton var i arbeid burte paa Seim. Kjem det daa
ein annan fant rekande.
«Nei - - er
det ikkje han Anton ? - Goddag, goddag! er du her?» sa han.
Han Anton vart som
var han klumsa.
«Ja, eg kann
helsa fraa Dramn,» tok den andre i att, og flirde.
Og snart sagt, ei
stund seinare kom lensmannen køyrande, skulde hava tak i taterfylgjet.
- Han fortalde um brev fraa Dramn, der hadde han Anton kona og tri born
paa fatigkassa, sidan han sjølv var rømd, skuldig i tjuvsbrot.
- Tateren var ikkje
aa finna. - Han vart sidan gripen burte ved Bergen. - Men ho Birta laut
fylgja med lensmannen og vart sett i holet. - Dei tvo smaaungarne maatte
bygdi taka seg av.
Han Nils vart aaleine
att uppe paa Harkahaugen; han vontest greida seg sjølv, sa han.
Han dreiv mykje paa med snare-veiding, tok rjupor og harar som han selde
til kræmaren, og fekk litevetta til livemaate att i staden.
Det høvde ikkje so til at me
tvo raakast.
IV.
Vetteren var hard og kald, med ovmykje
snø.
Paaskehelgi kom so
tidleg det aaret; det var enno full vettrekjøld.
Men langfredagen
slo det um i lyver. Trei stod kvite, lavande av frynserim, og den eine
tunge dysjeblaa skybolken etter den andre steig upp um Kaldafjell og seig
fram yver himmelen.
Ut paa kvelden bar
det til aa ausregna, som du skulde slege vatn i eit saald.
«Det spørst
ikkje vel alle stader i morgon er eg rædd,» sa han far.
«Ja Gud hjelpe
deim som i faaren sit» svara ho mor til.
Det var snøskridorne
dei meinte paa.
Og best som me sat
med kveldsmaten vaar der høyrde me det dunde nede i dalen. Duren
vart sterkare og sterkare so grunnen paa seinsten riste og skalv. -Det
var storeskrida; me kjende henne paa maalet.
So small juveskrida
laus - ho var no so kvassmælt ho - og sidan breidskrida og enno fleire.
Det heldt paa dynja og skaka alt i eitt.
Eg vart svevnug eg
og smaug i seng. - Men dei vaksne vart sitjande uppe.
Det seinste eg saag
og høyrde fyrr eg sovna var henne mor, som sat med salmeboki si
og song.
- Eg vakna fjamseskræmd
ved at eg vart riven or sengi og boren av stad. Og daa eg rett sansa meg
var eg komen aat kjellaren, der han far og ho mor og huslyden stod halvnakne
ikring paa blaute jordgolvet.
Kvinnfolki anka seg
og tuta, og kararne var heller bleike og smaalaatne.
- Jau, der hadde
gjenge ei skrida ned straks vestan garden, sagte var nokre av husi skamferde,
- og ingen kunde vita kva som i næste blinken vilde henda.
For endaa Kvaale
ligg i livd under fjøshamaren, sa segni at garden for tvo hundrad
aar sidan var riven av ei snøskrida.
- Men der var sidan
um natti heiltupp skridekurt. Og i graalysingi gjekk me uppatt i stova.
Det saag ille ut
paa bustaden daa dagen var komen. Smidja var stroken sin veg, govet hadde
rive halve fjøstaket av, endaa til ei munaleg flengja av stovetaket;
og nævri for fluksa og fauk i vinden burtetter haugar og dekker.
I den hi sokni hadde
tvo gardar og trettan menneskje fare ille, spurdest det ved kyrkja paaskedagen.
Men her i grendi
hjaa oss var det sjaaande at det hadde gjenge vonom likare. –
Det leid alt fram
yver dugurd daa han Kolbein Hagen kom med bod, at Harkahaugen hadde gjenge
ut, og at han Nils, ikkje rettare folk visste, hadde vore heime.
Eg vart, der eg sat,
som naamevalen yver heile kroppen. Aa, du Nils, du vesle Nils!
Ein eller tvo karar
fraa kvar gard stauka i veg uppetter med rekor og grev paa akslerne. -
Det var som krabba fælska meg nedetter ryggen berre eg drog meg i
tankar Harkahaugen og han Nils. Men likevel var det meg ikkje raad vera
heime anna eitkvart dreiv og dreiv meg av garde. Og so gjekk eg med, eg
og.
Av husi der uppe
var ikkje anna aa sjaa enn einkvar stokken og fjøli som stakk upp
or snø-gyrja bakkarne nedetter.
Kararne tok til aa
grava der dei trudde stova hadde stade. Dei naadde og nedpaa, men fann
inkjevetta anna enn berre tufti.
Ja, so var det uvisst
leita. Dei spreidde seg, gjekk rota og grov i snøen baade her og
kvar.
Eg fylgde han Salamon,
eg. - Best som det var han stod støyrde med reka, der vart eg var
nede i snøen ein snipp av eit graarutute klædeplagg med ein
stor blank knapp paa.
Og ikkje at eg tok
i miss av anten plagget eller knappen; den trøya hadde i si tid
vore mi. Eg sette i med eit skjerande illskrik, og skunda meg ifraa so
fort dei skjelvande knei vann bera meg.
«Her hev me
han, karar!» ropa han Salamon.
- Og det var han
Nils som laag der, illereidd so det var med naudi han hekk saman daa dei
la honom yver fire bjørkestaurar og bar honom imillom seg nedetter.
Han Lars Seim saga
sund nokre bord, slo ihop ei kista og la liket ned med same; aa klæda
av og fli, var uraad, sundslege og brote som det var. Likklæda, det
vart gamleklædi mine.
So spikra dei kista.
Tridje paaskedagen
kom ho i kyrkjegarden paa Uppheim.
Og so hadde han Fante-Nils
fred.
Tilbake til [toppen av sida]
[forside] [innholdsfortegnelsen]
[Hovedside for høgskolens
digitale tekster] [HVEs nettbibliotek]
Sivle: Sogor. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold,
1999