Rudolf Nilsen: Hverdagen. 
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: | Nettbiblioteket | Digitale tekster
 

Paula

Du suste forbi mig i din bil
Men jeg fikk da et glimt av ditt smil.
- Jeg kjente det ikke igjen!
Før sprang det ut som en blomst fra din sjel,
Nu holdt du dig klar til å smile i hjel
En eller annen venn.

Og håret ditt – krøllen, som før hang og slang
Over pannen og kinnet, så festlig og lang –
Nu var det blitt dannet og glatt.
Og hendene dine, som før sydde sko
Med tempo: akkord! Hos E. Schumann & Co,
Nu hvilte de trygt på et ratt.

Og pelskåpen! – Å, jeg kan huske et plagg
Så frynset og flengt som et dyrekjøpt flagg,
Et forklæ du klædde så godt!
Når a Paula kom plystrende hjem klokken fem
Var hverdagen slutt, og en sol danset frem
I vår gate, hvor alt før var grått!

--

E flokse! Sa alle de gamle i gårn,
For du fløi jo så mye med gutta om vårn:
- En burte gi tøsungen svolk!
Vær sikker, det bærer nok gæli avste,
Det går ikke lenge, så skal dere se,
For sånt kan vel aldri bli folk!

Di likte visst mig ? Jeg kan huske en kveld
Du fortalte mig fremmede ting om dig selv,
Om drømmenes flukt i ditt sinn.
Du fnyste mot gaten: - Så fattig og grå!
Nei skulde jeg bli her, da gikk jeg i stå,
Da måtte jeg ønske mig blind!

En dag var du borte. Jeg minnes det sved
Så forunderlig inne bak vesten et sted,
Den kvelden du ikke kom hjem.
- Der suste forbi mig i bil nettopp nu
en Paula fra West-End. Det var ikke du,
nei ikke a Paula – men hvem ?
 
 
 
 

Gå til: | Toppen | Innholdsfortegnelse | Forside |